Nordmenn i Nieuw Amsterdam - Leseprøve

9 788282 333221 ISBN 9788282333221 ART.NR. 333221

Nie uw Amste rd a m

© Commentum Forlag 2016 COMMENTUM FORLAG AS Gamleveien 87 4315 SANDNES www.commentum.no ISBN: 9788282333221 Omslagsdesign: Hana Costelloe Sats: Hana Costelloe Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Commentum Forlag er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.

Nie uw Amste rd a m Nordmenn i det hollandske Amerika

1624—1674

frans - arn e h edlu nd s tyl e ga r

2016

Innhold Fødselshjelperne. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7 Hollendertiden. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 12 Verden blir mindre. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 20 Hudsons reise. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 23 Storm van der Zee . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 25 Fra handel til kolonisering. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 28 «Beveren sørger for alt». . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 31 Dirck de Noorman. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 36 Kompaniet og dets soldater . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 42 Sersjant Andries Laurensen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 48 De norske immigrantenes bakgrunn. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 53 Nordmenn i hollandske fjær. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 57 Den flyvende engel. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 62 «Jeg har erklært meg for herre over Noort Rivier». . . . . . . . . . . . . . . . . 66 Van Rensselaers bønder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 71 «Den gamle nordmannen» – en vriompeis fra Østfold. . . . . . . . . . . . . 77 Fiender og forbundsfeller. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 82 Indianertolken. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 97 «De minst respektable av lutheranerne» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 104 Livet på forsorgen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 109 Fri og ufri – og en slaveeier fra Bergen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 113 En ny hverdag for Anneke Jans. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 119 New York, New York . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 124 Tidslinje. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 129 Kortfattede biografier over nordmenn i Nieuw Nederland. . . . . . . . . 139 Litteratur. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 194 Kart over Nieuw Nederland. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 214

New Amsterdam was her name Before she was New York New Amsterdam is a dame The heart and soul of big apple city No matter what name she goes under I dig her deeply and no wonder For she’s been lovely to me And I’m the better for having met her Moondog: New Amsterdam

Fødselshjelperne 9. oktober 1825 seilte «Restaurationen» av Stavanger inn på New York havn med Cleng Peerson og 52 andre norske immigranter om bord. Vanligvis regner man denne hendelsen for opptakten til utvandringen fra Norge til Amerika, men her og der i staten New York kan man treffe på spor etter en eldre norsk utvandring som er langt mindre kjent.

Mellom Red Hook og byen Hudson renner en av Hudson Rivers bielver ut i hovedløpet. Den heter Roeliff Jansen Kill (kill = bekk, elv), ofte kalt bare «the Roe-Jan», og er et yndet besøksmål for ørretfiskere og padleturister. En gang i tiden markerte den grensen mellom mohikanere og wappingere. Navnet har den imidlertid fått fra en av de første europeerne i området – nordmannen Roelof Jansen fra Marstrand eller der omkring.

I byen Rensselaer finner vi Noorman’s Kill eller Mill Creek. Nordmannen det er tale om, var også han som bygde og drev den første møllen der.

Han het Albert Andrieszen, og var trolig fra Fredrikstad. Noorman’s Kill het før den tid Tawasentha, med betydningen ‘stedet med de mange døde’.

Stedet er udødeliggjort gjennom Longfellows episke dikt, Hiawatha.

En annen Noorman’s Kill, i dag gjerne kalt Bushwick Creek, snodde seg tidligere gjennom Brooklyn. Nå er den gjenfylt, men elven, eller snarere bekken, var oppkalt etter den første europeeren som slo seg ned ved munningen, nordmannen Dirck Volckertszen. En landsmann av ham, Hans Hansen fra Bergen, har gitt navn til Bergen Street i Brooklyn.

Felles for disse og mange andre nordmenn er at de krysset Atlanteren 200 år før det vi vanligvis regner som begynnelsen på den norske amerikautvandringen. De reiste over som en del av den hollandske koloniseringen av det som ble hetende Nieuw Nederland – dagens New York State.

Her hjemme er de stort sett glemt, men historien om dem er ikke mindre spennende av den grunn. Hvem var disse første norske kolonistene? Hvor kom de fra? Hvor mange var det av dem? Hvorfor reiste de? Preget de Nieuw Amsterdam og kolonien for øvrig på noe vis? Spørsmålene er mange. *** − 7 −

Fr a n s - A r n e H e d l u n d S t y l e g a r

Det er tidlig mai i 1664, da Rembrandt van Rijn legger seg på årene, eller kanskje helst lar seg ro, over Ij til retterstedet Volewijk utenfor Amsterdam.

Som andre større og mindre byer i datidens Europa hadde også Amsterdam en fast plass der dødsdømte ble henrettet og de maltrakterte likene stilt ut, bokstavelig talt til spott og spe. Denne dagen hadde en dansk ungjente, Elsje Christiaens fra Sprogø, måttet bøte med livet. Elsje var bare 18 år gammel da hun kom til Amsterdam et par uker tidligere. I likhet med tusenvis av andre ungdommer fra Danmark-Norge ville hun søke lykken i verdensbyen – som hushjelp, som var det vanligste karrierevalget for jenter som flokket til Amsterdam nordfra. Men Elsje hadde ikke fått arbeid umiddelbart og var blitt liggende etter med leien for rommet hun hadde tatt inn på ved Damrak. Så hadde hun havnet i klammeri med kvinnen hun leide hos, som truet med å ta beslag i de få tingene Elsje eide. Det hele eskalerte og fikk en tragisk utgang: Elsje tok opp en øks og slo vertinnen i hodet slik at hun døde. Deretter forsøkte hun å komme seg unna gjennom å hoppe i Damrak. Straffen var nådeløs: Garottering, og deretter skulle kroppen festes til en påle og stilles ut i Volewijk. Det var der Rembrandt fant den døde Elsje Christiaens og festet sine inntrykk til skisseboken.

Rembrandt hadde sitt hjem like ved Sint Anthonispoort, den gamle byporten som han også dokumenterte i skisseboken. I samme område hadde et ungt norsk ektepar, hun fra Kristiansands-området, han fra Bohuslänkysten (som fremdeles var norsk), fristet tilværelsen mange år tidligere.

Mannen, Roelof Jansen som han het i Holland, hadde vært sjømann og var nå død for lengst. Konen het Anna eller Anneke Jans. På det tidspunktet stakkars Elsje Christiaens gikk rundt på Sprogø og veide for eller imot om hun skulle søke lykken i Amsterdam, lå Anneke for døden et helt annet sted. Stedet var landsbyen Beverwijck i Hudsondalen i kolonien Nieuw Nederland – dagens Albany i staten New York. For enda om Elsje og Anneke kanskje var kommet til Amsterdam med nokså like forutsetninger, hadde livene deres tatt høyst ulike veier. Anneke hadde fulgt med en gruppe kolonister videre til Den nye verden sammen med Roelof og barna, og hun døde omgitt av sin store familie i eget hus i Beverwijk. Testamentet hennes viser oss et rikholdig bo. Anneke hadde lykkes der stakkars Elsje feilet.

Holland er «alle menneskers felles fedreland», skrev Ludvig Holberg.

Han kjente sikkert til den betydelige utvandringen av ungdom fra sin egen hjemby, Bergen, men enda flere reiste fra kystdistriktene omkring Lin− 8 −

desnes. De var tjenere, sjøfolk og ufaglærte arbeidere i byene. Noen var borte i noen år, andre slo seg ned i Amsterdam og andre hollandske byer for godt. Og da det hollandske kolonieventyret tok til for alvor utover på 1600-tallet, fulgte noen av nordmennene naturligvis med da nybyggere satte kursen mot de steder der hollenderne hadde fått fotfeste i konkurranse med engelskmenn, franskmenn, spanjoler og portugisere – det være seg i Indonesia, i Sør-Afrika, i Brasil eller i Nieuw Nederland. Sistnevnte var betegnelsen hollenderne brukte om den nye, lovende kolonien på den andre siden av Atlanteren. Den omfattet landet mellom Delaware River og Connecticut River – eller Zuyt Rivier og Versche Rivier, som de het den gangen – med sentrum på øya Manhattan ved utløpet av Hudson River.

Det var i Nieuw Nederland Anneke Jans havnet.

Kanskje var det nærværet av en familie som gjorde at Annekes liv ble langt og formodentlig lykkelig, mens Elsjes, som måtte klare seg på egen hånd i Amsterdam, fikk en så brå og tragisk slutt. «Familie» er under enhver omstendighet et nøkkelord for å forstå Annekes skjebne. Hun hadde ikke bare ektemann og småbarn i Amsterdam, men også sin mor og en søster, og samtlige krysset Atlanterhavet og gjorde amerikanere av seg 200 år før Cleng Peerson. Annekes mor, Trijntje Jonas, var koloniens første jordmor, og hun reiste vestover med den beste kapitalen som tenkes kan i et nybyggersamfunn med naturlig overskudd av unge, gifteklare menn – nemlig et kobbel av døtre og datterdøtre. Og Trijntje og hennes to døtre forrentet sin kapital på best tenkelige måte. Gjennom en serie strategiske ekteskap med stadig rikere kjøpmenn med formuer bygd opp på den hollandske atlanterhavsøkonomien, tok de familien ut på en klassereise som førte dem til topps i kolonien, og i byen som etter hvert vokste frem lengst sør på Manhattan, Nieuw Amsterdam.

Da kolonien ble erobret av England i 1664 og Nieuw Amsterdam ble til New York, var jordmoren Trijntje Jonas også blitt fødselshjelper for den kommende verdensmetropolens ledende sjikt. Anneke Jans hadde giftet seg på nytt med den reformerte pastoren i Nieuw Amsterdam, Everhardus Bogardus, da ektemannen Roelof døde. Sammen eide de en gård som lå bokstavelig talt Off Broadway, bare et steinkast fra Ground Zero. Eiendomsretten til denne kom med tid og stunder, etter den engelske maktovertagelsen, i hendene på den mektige Trinity Church, som den dag i dag er én av New Yorks største grunneiere. Det gikk ikke upåaktet hen blant Annekes etterkommere, og i nesten 200 år verserte saken om eiendomsretten − 9 −

Fr a n s - A r n e H e d l u n d S t y l e g a r

i New Yorks rettssystem. Og for hver gang økte Anneke Jans’ berømmelse.

Søsteren Marritje hadde først vært gift med skipstømmermannen Tijmen Jansz fra Amsterdam, og så med eiendomsspekulanten Cornelis Dircksz fra Wensveen. Da hun giftet seg for tredje gang i 1649, var det Govert Loockermans som var den utvalgte. Han var ved sin død i 1671 New Yorks rikeste handelsmann, var kommet til kolonien som stuert i 1634 og hadde tjent seg søkkrik som boschloper (og var dessuten kjent som en brutal og sadistisk mann som ved én anledning torturerte en munseeindianer «i hans edle deler med et spidd»; helt til Rhode Island gikk ryktet om ham, og ved en anledning finner vi endatil i kildene at en annen handelsmann, Govert Aertsen, ber myndighetene i Niuew Nederland om en skriftlig attest på at han ikke er Loockermans, slik at han kunne unngå arrestasjon på sine handelsferder i New England). Innen vi skriver 1690 er over halvparten av de 22 offiserene i den viktige bymilitsen i New York direkte beslektet med Anneke og Marritje Jans. Som en historiker bemerker om familieoligarkiene i datidens hollandske byer: «Man kunne ikke velge sine sønner, men ganske visst sine svigersønner». Når vi kommer frem til 1770-årene og uavhengighetskrigen mot England, kan så å si hele New Yorks borgerskap regne sine aner tilbake til jordmoren Trijntje Jonas fra Norge.

Triijntje og døtrene hennes er på sett og vis særtilfeller blant de norskættede innvandrerne i Nieuw Nederland. De fleste av deres landsmenn levde nok mer ordinære liv; de var tjenere, soldater, fraktemenn og landarbeidere, slik nordmenn gjerne var det i Holland og i hollandske kolonier for øvrig. Nieuw Nederland var ei heller en spesielt viktig koloni for den nederlandske republikken. Historikeren Alan Taylor, for eksempel, kaller den «for en heller mindre affære innenfor et særlig velstående, ærgjerrig og vidtrekkende imperium», mens C.R. Boxers klassiske The Dutch Seaborne Empire bare har fire referanser til kolonien og ikke flere enn sytten til Det vestindiske kompani. Men historien om de norske «hollenderne» i Amerika er likevel spennende, og den mangler ikke fargerike figurer og spennende episoder, enten det nå dreier seg om den fraskilte sagbrukseieren og kranglefanten Albert Bradt fra Østfold som ingen av arvingene orket å ta seg av da han ble gammel, om «Den flyvende engel», Magdalena Dircks, som ble forvist fra kolonien på grunn av sin giftige tunge, om soldaten Andries Laurensen, som utløste en av de verste konfliktene mellom indianere og nybyggere, om Oelle Pouwelsen som skulle lære hollenderne å brenne tjære på norsk vis, om Hans Hansen som slo seg opp som tobakksdyrker − 10 −

på Manhattan, om Harmen Hendrickszen som ble tatt til fange av indianerne, men klarte å rømme fra torturen, om Laurens Andriessen fra Drammen som måtte «ri tremerra» for å ha forstyrret helgedagsfredagen, men siden stod frem som religiøs opprører og erkelutheraner, om boschloperen Paulus Jansen i Beverwijck, eller om storbonden og slaveeieren Marten Gerritsen fra Bergen som ble drept av indianere i fransk tjeneste.

Hvor mange nordmenn som egentlig tok spranget videre fra Amsterdam, er uvisst. Jeg har funnet nærmere opplysninger om rundt regnet 70 stykker i kildene, samt ytterligere et dusin som kan være norske. Det er kan hende ikke noe høyt tall, men selve Nieuw Amsterdam hadde neppe flere enn 1500 innbyggere i 1664, og slett ikke alle sammen har etterlatt seg spor i de bevarte kildene. Et rimelig anslag tilsier at nordmennene kan ha utgjort en så stor andel som én til to prosent av koloniens innbyggere. De norske innbyggerne var en minoritet, selvsagt, men ingen liten minoritet, og Nieuw Amsterdam var en by av minoriteter i like stor grad som New York ble det senere. Her var skandinaver, tyskere og engelskmenn, jøder og arabere.

Her var indianere, og her var afrikanere. I den foreløpig lille, men blomstrende byen langt der borte handlet man og kranglet man på dusinvis av tungemål, og religion stod mot religion. Kort sagt: Nieuw Amsterdam og Nieuw Nederland var en kulturell smeltegryte der også nordmenn spilte en rolle – akkurat som i mer kjente perioder nærmere vår egen tid. Denne boken handler om denne relativt ukjente delen av det norske Amerika. *** Den gule taxien snor seg sakte fremover, nedover, sørover. Ute snør det, og gradestokken kryper ned mot null. Det er surt og kaldt på Manhattan. The Bowery, der det er like mange butikkskilt på kinesisk som på engelsk, er eldgammel som ferdselsåre, eldre enn det meste annet her. Eldre enn Chinatown, eldre enn New York, eldre enn Nieuw Amsterdam. Munseeindianerne hadde i århundrer et viktig tråkk langs The Bowery, for her var veien kortest mellom sommer- og vinterboplassene. Vi passerer Colombus Park, i hjertet av det som en gang var det fryktede nabolaget Five Points. Her lå også Manhattans største innsjø, 190 dekar stor, 18 meter dyp og omgitt av grønne åser. Den munseelandsbyen som hadde ligget ved bredden av Collect Pond, hadde etterlatt seg østersskall i tonnevis – de store dyngene gav plassen navnet Kalck Hoek - «Kalkneset». De gresskledte åsene ble jevnet − 11 −

Fr a n s - A r n e H e d l u n d S t y l e g a r

med jorden i 1811, og et par år senere var innsjøen – som innen den tid var blitt en stinkende pøl av slakteavfall og etterlatenskaper fra de mange garveriene i området – også borte. Jeg tenker på Anneke Jans. For navnet «Bowery» forteller indirekte om henne også. For nesten 400 år siden kalte man dette landlige området for Bouwerij, «gård», på hollandsk. Mens New York fremdeles het Nieuw Amsterdam brukte man slavearbeidskraft til å utvide den delen av indianerstien som forbandt den unge byen på Manhattans sørspiss med de bouwerij’ene som Det vestindiske kompani hadde anlagt utenfor vollene for å forsyne innbyggerne med landbruksprodukter. Én av de større gårdene her gikk under navn av Dominie’s Bowery – oppkalt etter dominie Bogardus – den kontroversielle predikanten som ble Annekes ektemann nummer to. Han fikk gården med henne – for det var her hun og Roelof Jansen til slutt slo seg ned. Et nytt gateskilt: Broad Street. Vi kjører på det som i den hollandske perioden var en kanal – en vesentlig del av Petrus Stuyvesants plan om å gjøre Nieuw Amsterdam til bokstavelig talt et nytt Amsterdam. Heerengracht het Broad Street den gangen den fremdeles var en kanal. Her hadde Hudsonskipperen Thomas Davidz fra Mandal et hus, men han bodde der helst bare i de periodene han og hans prestedatter-kone ikke fant ut av det med hverandre. Drosjen svinger inn i Pearl Street. 1600-tallets havnefront lå her, og i Parelstraat bodde norske hollendere i fleng: Kalkbrenneren Dirck Teunissen Noorman, stadstømmermannen Dirck Volckertszen, skipstømmermannen og tobakksdyrkeren Hans Hansen Bergen, Marritje Jans og hennes suksessive ektemenn og Annekes datter, Trijntje Roelofs, og hennes. Jeg er fremme ved Battery Park. Et tynt snødekke ligger over plener og blomsterbed som til daglig skjuler det som måtte være tilbake av hollendernes Fort Amsterdam. Like ved, så å si i skyggen av fortet og i enden av Pearl Street, tilbragte jordmoren Trijntje Jonas sine siste leveår.

Så mange stemmer for den som vil høre, så mange spor for den som vil se.

Hollendertiden På Losheia like vest for Kristiansand har det fra gammelt av vært losutkikk, og i fjellet er det hogd inn både en kompassrose og en mengde bumerker, årstall og navnetrekk. Noen av dem kan fremdeles tydes, og vi leser hollandsk- og tyskklingende navn som Haie Hiddes og Alberdt Kruse, samt en rekke årstall fra slutten av 1500-tallet og fremover. Like nedenfor Losheia − 12 −

ligger en av sørlandskystens viktigste havner i seilskutetiden, Flekkerøy havn. Lignende plasser, av og til med de samme navnetrekkene, finnes mange andre steder langs den daværende norskekysten, fra Väderöarna i Bohuslänsskjærgården i sør og like til Fiskerhalvøya i det nåværende Russland i nord. Over alt markerer de særpregede ristningene viktige havner, og det nederlandske innslaget er tydelig over alt.

Men ikke noe annet sted er det så tydelig som i Flekkerøy, for den berømmelige havnen mellom fastlandet og Flekkerøya var ikke som andre havner på norskekysten for hollenderne. Det er bare å ta en kikk på 1500- og 1600-tallets hollandske sjøkart, så får man syn for segn. «VLECKER» står det med store bokstaver omtrent der vi ville forvente å finne Kristiansand på yngre kart. Topografien rundt Flekkerøy havn – Øster- og Vestergabet, Flekkerøya og karakteristiske seilmerker – er kraftig overdimensjonerte på de tidlige kartene. Flekkerøy havn var et sted hollenderne skulle og måtte finne veien til. Det kan være grunn til å spørre hvorfor det var slik, og svaret er enkelt: De hollandske skipene var pålagt å reise innom Flekkerøy, enten de nå kom fra Østersjøen eller fra andre norske havner.

For baksiden av den voldsomme fremgangen som Nederlandene opplevde på alle fronter, var misunnelse, krig og sjørøveri. Alle ville ha en bit av kaken, og fra første stund av tok hollenderne sine forholdsregler for å beskytte sine egne skip mot pirater og andre farer. Konvoiering var et av tiltakene. Første gang vi hører om Flekkerøy i den sammenhengen, er i 1596. Da beslutter Generalstendene at det skal være forbudt for skip som deltar i handelen på Østersjøen og på Norge, å forlate Nederland alene. Minimum 30 skip i konvoi må man være, og flåten må være anført av to orlogsskip. Bestykkingen av orlogsskipene skal finansieres av deltagerne i konvoien. Videre skal alle skip samles i Flekkerøy havn før hjemreise, og de har ordre om å bli der inntil 30 av dem kan seile til Holland i konvoi. Gjennom denne beslutningen ble «Vlecker» gjort til hovedhavn for en tallrik hollandsk flåte. Men allerede 30 år før den tid beretter en kilde om «den vide berømte haffn Fleckeröen, vdi huilken naagle tusende skibe aff atskillige Nationer imellem aar oc dag sig der forsamler, oc med stor lyst, skiuden, trompet liud ved hundred oc flere tillige sig der fra igen ved Confoye til vnderskedelige orter oc steder begiffuer.»

Utover på 1600-tallet er Flekkerøy havn nesten like mye hollandsk som dansk-norsk. I forbindelse med den første av flere kriger mellom Ned− 13 −

Fr a n s - A r n e H e d l u n d S t y l e g a r

erland og England, gikk det i 1650-årene så langt at kong Fredrik 2. så seg nødt til å anlegge en festning inne i havnen, og denne fikk navnet Fredriksholm. Festningen ble anlagt for å hindre engelskmennene i å ta kontroll over Flekkerøy havn. Den engelske marinen hadde sett seg lei på at hollenderne hadde et fristed i «Vlecker»… *** Det var i Nederlandene, og i Amsterdam spesielt, at det hele begynte, og det er der vår historie må begynne. Det kan være vanskelig å forestille seg Amsterdams økonomiske, politiske og kulturelle betydning og tiltrekningskraft for ungdom fra store deler av Europa i den perioden vi her tar for oss. Poeten Jeremias de Dekker (1610-1666) skildrer verdensbyen Amsterdam – i mer enn én forstand den første moderne verdensbyen – slik i et vers: Hier heft zich uit den grond des Amstels, na de wolken Een plaets, die ‘s middags krielt, van allerhandel volken; Een wandelpark daer Moor met Noorman handel drijft, Een, kerk, daer Jode, Turk en Christen in vergaeren, Een aller talen School, een Merktveld aller Waeren, Een Borse, die alleen all’ ‘s Weerelds Borsen stijft.

(Her hever det seg fra Amstels bredd og høyt til værs et sted som om dagen kryr av alle slags folk, en promenadepark der morian handler med nordmann, en kirke der jøde, tyrk og kristen møtes, en skole i ethvert språk, et torv for alle varer, en børs som alene driver alle verdens børser.)

Det var en revolusjon som hadde startet det hele. Ikke for det – hollenderne hadde drevet det langt som handelsfolk, sjøfarende og bønder lenge før den tid, men opprøret mot det spanske overherredømmet i 1566 førte dels til politiske friheter som var uhørte ellers i samtiden, og dels til at veldige produktivkrefter ble sluppet fri. Når vi kommer frem til 1610 har byens fedre nettopp bifalt Tre-kanaler-planen – et gigantisk byutviklingsprosjekt som kommer til å firedoble byens utstrekning. Utvidelsen var for så vidt påkrevd: Trangboddheten var et stort problem i Amsterdam, etter at folkemengden var blitt doblet i løpet av de siste 40 årene. I 1610 fikk 50 000 mennesker plass innenfor middelalderbyens grenser. Ti år senere var folketallet doblet igjen, til 100 000, og i 1660 var det dobbelt så mange som det igjen. Noen av dem som fylte byen i disse årene, var flyktninger − 14 −

fra Brabant og andre områder som fremdeles var under spansk kontroll.

Andre var intellektuelle og jøder som søkte til byen fordi de fikk leve i fred der. Men hovedmengden av «byfyllerne» var utvilsomt ungdom fra den hollandske landsbygda og fra landsbygder over det meste av Europa for øvrig.

Fra 1598 hadde Amsterdam en assuranseforening som tilbød sjøforsikring; ti år senere åpnet børsen, og i 1614 var en kredittbank et faktum. Det ostindiske kompaniet, som tok seg av de hollandske handelsinteressene i Det fjerne Østen, var blitt opprettet i 1602. Amsterdam var et sentrum for shipping, skipsbygging, handel og finans, og en markedsplass for alle slags varer, slik de Dekker diktet om. Byen var dessuten den unge republikkens industrielle hovedstad og drivhjul. Hit hentet man råvarer fra den store verden og eksporterte ferdig tobakk og produkter av ull, skinn og silke. I Amsterdam kunne man finne kanonstøperier, trykkpresser og annen industri som forbløffet verden. Ved inngangen til det som gjerne kalles Gouden Eeuw, Nederlandenes gullalder, var de revolusjonerende fløytskipene i ferd med å erobre verdenshavene, mens vindmølleteknologien muliggjorde industriproduksjon i et omfang som verden ikke hadde sett maken til. Det markedsorienterte jordbruket i de nederlandske kystprovinsene var Europas mest produktive, og dette var også en forutsetning for landets økonomiske fremgang.

Fra Sørlandet – én landsdel som pleide særlig nære forbindelser med Amsterdam – fortelles det om en åsdøl (mann fra Åseral, øverst i Mandalen) som kom den lange veien ned til Kristiansand. Åsdølen hadde en sønn som var i Amsterdam, og nede ved bryggene lå en hollandsk skute.

Mannen ville nå ned til hollenderen og spørre etter sønnen. Vel nede på havnen ropte han til en kar han så på dekket: «He du set noke te son min der ne i Holland. Han reiste derte for fleire aar siann?»

«Hvass spraken sik?» sa hollenderen. «Å, sprakk han, du! Ja, dæ tenkt’ eg, an kom te eta seg ihel paa den hollandske grynegrauten!» svarte åsdølen.

På sørlandskysten var det et sikkert vårtegn når hollenderne kom «for at lades». Mer enn noen annen vare var det tømmer og trelast som lokket de hollandske skutene nordover, men hollenderne var også involvert i virksomheter som steineksport og falkefangst. Hollenderne hadde helt siden 1443 hatt kongelig privilegium på å handle trelast direkte med bøndene − 15 −

Fr a n s - A r n e H e d l u n d S t y l e g a r

i Norge. Det var ikke små mengder tømmer som blitt fraktet sørover; da det ble gjort opp telling ut på 1600-tallet en gang, var det så å si ikke eikeskoger igjen i landet. En dansk reisende, Holger Jacobæus, skrev i 1671 at «Amsterdam er bygt paa Pæle af Grantræ og kunde gjerne kaldes en underjordisk Skov. Man siger ogsaa i Danmark: Amsterdam staar på Norge.»

En del hollendere slo seg også ned i norske byer og havner, der mange av dem slo seg opp på handel. I Bergen fantes det en hollandsk «koloni» gjennom hele 1600-tallet, og et par av de store handelshusene i Amsterdam hadde sine faste representanter der i byen – slik hanseatene jo også hadde det. I Danmark hadde Christian den 2. hentet en stor gruppe bønder fra Nederlandene til Amager alt i 1520-årene, og i Sverige var det hollendere som på Carl den 9.s initiativ grunnla det første Göteborg på Hisingen i 1603. Selv på Finnmarkskysten merket man det hollandske nærværet. Der drev hollenderne laksefiske og hvalfangst alt på begynnelsen av 1600-tallet, og hollandske skuter passerte stadig landsdelen på vei til eller fra Arkhangelsk.

Forbindelsene var heller ikke alltid av den fredelige sorten. Sommeren 1640 stod en kaper fra Dunkerque inn på havnen i Homborsund ved Grimstad, på jakt etter hollandske handelsskip. Bare få timer etterpå så lokalbefolkningen at en kraftig bestykket hollender kom samme vei. Kaperne visste ikke annen råd enn å rømme for overmakten, etter først å ha satt sitt eget skip i brann. Inne på fastlandet fikk hollenderne mistanke til at de lokale stod i ledtog med dunkerquerne, tok seg med makt inn i tingskriverens hus og skjøt og drepte to lokale menn. Saken fikk diplomatiske etterdønninger som varte i flere år. Mer kjent er selvsagt tildragelsene i 1665, da en engelsk flotilje forfulgte femti hollandske skip, deriblant ti meget verdifulle ostindiafarere, helt inn på Bergens våg, og det kom til sjøslag og kommandanten på Bergenhus grep inn på hollendernes side.

I by og bygd over store deler av det søndenfjelske Norge satte hollenderne sitt preg på materiell kultur, språk og mentalitet, ja endatil på kulturlandskapet, i en viss forstand. Tenk bare på kanalene i Arendal eller på vindmøllene som reiste seg mot horisonten mange steder på sørlandskysten ellers. Påvirkningen var slett ikke begrenset til kystbygdene i sør. Av varelistene fra denne tiden fremgår det at tekstiler i grønt, blått, rødt og gult var ettertraktede produkter lengst nord i landet, der de ble byttet mot fisk og andre samiske spesialiteter i «Lapland». Før den tid var samenes kofter av skinn og pelsverk; gjennom forbindelsene med de hollandske − 16 −

handelskompaniene oppstod etter hvert den fargerike drakten vi kjenner fra senere tid.

Ikke til å undres over at mang en unggutt søkte hyre på de hollandske skipene – som en fribillett ut i den store verden. De fleste forble matroser, men enkelte oppnådde karriere og berømmelse. Ta nå bare eksepsjonelle og godt kjente livsløp som Cornelius Cruys, Cort Adeler og Jacob Jenssøn Nordmand. Cornelius Cruys (1655-1727) var født i Stavanger, ble kaptein på et hollandsk handelsskip og marinesoldat, og gikk siden i tjeneste hos den russiske tsaren, Peter den store, og ble den første admiral for den russiske østersjøflåten. Vestfoldingen Cort Adeler (1622-1675) begynte også sin strålende militære løpebane i hollandsk tjeneste, men ble siden øverskommanderende for Venezias mektige flåte i republikkens langvarige konflikt med tyrkerne. Over gravstedet hans i København står en latinsk inskripsjon som sier at han var «tyrkerne en skrekk, barbarene en redsel, Candida et skjold, venetianerne en mur, hollenderne en heder, nordmennene en ære, den danske sjømakt en pryd. Nordens underverk». Om Jacob Jenssøn Nordmands (1616-1695) eventyrlige liv i hollandsk tjeneste vet vi en hel del, ikke minst takket være hans egen selvbiografi. Antagelig var han fra Bohuslän, som var norsk frem til freden i Roskilde i 1658, og etter en kort karriere i den dansk-norske flåten gikk han i smedlære i Holland. Siden var han lanseknekt i Flandern, før han lot seg verve av Det vestindiske kompani som soldat i Brasil for en femårsperiode. Da han kom tilbake til Norge, slo han seg opp som kunstdreier og ble etter hvert kongens yndling og forvalter over det kongelige kunstkammeret i København.

Et tidlig eksempel er Claes Claesz Anslo, født i Oslo i 1555, og etter hvert en velhavende tekstilhandler i Amsterdam. Han opprettet blant annet et fattighus, Claes Claeszhofje, som fremdeles finnes og kan besøkes i Jordaandistriktet. Sønnen Cornelis Anslo, var en kjent mennonittisk predikant som blant annet ble portrettert av Rembrandt.

Men skjebner som disse er altså bare toppen av isfjellet. «I talrige Skarer droge saaledes Vestlandets [dvs. Sørlandets] Gutter og Piger over til Holland, og det var i de Dage kun faa Familier i disse Distrikter, som ikke havde Slægt og Venner i Amsterdam eller andre hollandske Stæder,» skriver Ludvig Daae.

Den engelske diplomaten og forfatteren Robert Molesworth (16561725), rapporterte hjem fra København at «kongens beste sjøfolk er nordmenn, men de fleste av dem er i hollandsk tjeneste og har sine familier − 17 −

Fr a n s - A r n e H e d l u n d S t y l e g a r

der». Så tidlig som i 1621 måtte Jens Munk på kongens vegne reise til Amsterdam når han skulle verve norske og danske matroser til en ekspedisjon over Atlanteren. En fullstendig oversikt over hvor mange som reiste ut, finnes ikke. Men noen tall kan anskueliggjøre det. Erik Pontoppidan (16981764) nevner at minst åtte eller ni tusen matroser fra Danmark-Norge var samlet i Amsterdam hver høst i forbindelse med at de hollandske flåtene fra Ostindia, Vestindia og andre steder vendte tilbake. Om man utelukkende ser på deltagelsen i Det hollandske ostindiske kompani (VOC), som var i virksomhet gjennom hele 1600- og 1700-tallet, viser det seg at så mange som 17 000 nordmenn tok hyre i kompaniet, og at halvparten av disse seilte fra Amsterdam. Tilsvarende tall finnes ikke for Det vestindiske kompani (WIC), hvis omfattende arkiver delvis er gått tapt (delvis solgt unna som gjenbrukspapir i 1821, det gjenværende materialet stygt herjet av brann i 1844).

En betydelig andel norsk ungdom slo seg ned i Amsterdam, særlig i perioden 1640-1675. De fleste søkte til Amsterdam, men også Hoorn, Middelburg og andre byer fikk et vesentlig tilsig av innvandrere fra Norge i disse årene og frem mot midten av 1700-tallet. Mange av skandinavene sluttet seg naturligvis til de lutherske, tyskdominerte menighetene på de steder de slo seg ned – den nederlandske republikken var jo dominert av den reformerte kirken, og dissentermenighetenes medlemslister og kirkebøker gir et inntrykk av innvandringens omfang. Medlemslistene, eller kommunikantbøkene, for den lutherske menigheten i Amsterdam er bevart fra og med 1663, og de inneholder navn på 6 000 nordmenn frem til 1800. I medlemslistene for menigheten i en annen «norsk» by, Hoorn, finnes navn på 500 nordmenn bare i perioden 1650-1700, mens det er 100 nordmenn på medlemslister fra henholdsvis Enkhuizen og Zaandam i den samme femtiårsperioden.

Så å si alle nordmennenene i Holland kom fra kyststrøkene fra Göta älv til Trondheimsfjorden, men det er store forskjeller fra region til region.

Masterland (Bohuslän), sørlandshavner som Vlecker (Flekkerøy) og Westerryse (Vesterrisør, dvs. Mandal), samt Bergen og Dronten (Trondheim) går oftest igjen i kildene. Størst utvandring ser det ut til å ha vært fra det nåværende Vest-Agder fylke. Hele 40 prosent av de 12 000 nordmennene som giftet seg i Amsterdam på 1600- og 1700-tallet, kom derfra. I kommunikantbøkene for Amsterdam og Hoorn er over halvparten av nordmennene vest-egder. Historikeren Oddleif Hodne har pekt på at befolkningsveksten − 18 −

i det daværende Christianssands stift bare var en sjettedel av det den var i landet for øvrig i perioden 1650-1750, og at årsaken var masseutvandringen til Holland. Skifter og tingbøker forteller om en utpreget flyttelysten befolkning på Sørlandet, og vi hører regelmessig om sønner og døtre som er i Amsterdam eller «ude paa Fahrten fra Holland». Et karakterisk eksempel er skiftet etter den nylig avdøde Ole Lauridsen på Berge i Halse i 1681.

Han hadde fått syv barn i løpet av sine to ekteskap. Av dem var sønnen Hans gift i Arnhem og død der, og dennes bror, Koll, var også død i Holland. Datteren Lucretie var død i Schleswig i Holstein, mens en annen datter, Birgitte, fremdeles levde og var gift i Roskilde.

Søren Bugge, som var prest på Lista i en årrekke, fortalte at det fremdeles i 1770-årene var en vanlig praksis at sønner og døtre på gårdene i sognet reiste til Holland straks de var konfirmerte, og at de gjerne ble der i flere år for å tjene penger til å skaffe seg sin egen gård der hjemme. Det berettes på slutten av 1700-tallet om kystbygder i Vest-Agder der hjemvendte «hollændsker» med sine særpregede drakter var et karakteristisk innslag, og i Mandal skulle de kondisjonertes stuepiker helst ha erfaring fra Amsterdam.

Ikke alle de norske var sjøfolk, selvsagt. Mange av kvinnene søkte tjeneste som hushjelper, mens en god del menn drev sesongarbeid i form av graving og vedlikehold av diker og kanaler eller onnearbeid i jordbruket.

Bare i Amsterdam skal det midt på 1600-tallet ha vært behov for så mange som 25 000 kvinner til å fylle husposter i byen. Virksomheter som falkefangst gjorde at man selv i typiske innlandsdistrikter som Setesdal kunne treffe på hollendere på jevnlig basis.

Det er arbeidsvandringene til Nederlandene som utgjør bakgrunnen for det norske innslaget i Nieuw Amsterdam. Med så mange nordmenn i den hollandske handelsflåten, i hollandsk krigstjeneste og i arbeid i hollandske byer og havner, sier det seg nesten selv at en del av dem fulgte med videre ut i verden da hollendernes nye oversjøiske kolonier lokket med muligheter for arbeid, stor fortjeneste og eventyr utover på 1600-tallet. Vi finner da også et mer eller mindre markant norsk innslag overalt der den hollandske ekspansjonen fikk nedslag – i Brasil, i Karibien, i Sør-Afrika og i Indonesia, foruten altså på Manhattan og i Hudson Valley for øvrig.

Myndighetene i Nederlandene drev en aktiv politikk for å rekruttere arbeidskraft til sine nye kolonier, blant annet gjennom flyveblader som lovpriste livet der. Eksotiske gjenstander fra Den nye verden, og også plan− 19 −

Fr a n s - A r n e H e d l u n d S t y l e g a r

ter og dyr, var tilgjengelig i Amsterdam for den skuelystne. Der og i og andre hollandske byer hendte det dessuten at indianere ble vist frem mot betaling – i 1644 gikk to tidligere soldater fra Det vestindiske kompani sammen om å stille ut «en vill indianer ved navn Jacques», en irokeser. Og i «Anatomikammeret» i Leiden, et av periodens typiske raritetskabinett, fikk den besøkende se utstilt en klubbe fra «de ville i Nieuw Nederland», sammen med blant annet en sjøedderkopp fra samme sted, en utstoppet tiger fra Ostindia, et norsk laftehus, en egyptisk mumie, skjelettet av en henrettet kvinne og et par «skøyter» «som lappene bruker for å ta seg frem over snødekte fjell».

Verden blir mindre Norske kystsamfunn ble altså for alvor innlemmet i den fremvoksende atlanterhavsøkonomien på begynnelsen av 1600-tallet. Den europeiske ekspansjonen vestover hadde begynt for alvor med det som litt forkjært kalles «oppdagelsen» av Amerika i 1492, og det var i første omgang spanjoler og portugisere som var aktive. Portugiserne etablerte seg i det nåværende Brasil, mens Spania bygde opp et omfattende kolonivelde i Sør- og MellomAmerika i løpet av første halvdel av 1500-tallet. Sølv, gull og etter hvert sukker og tobakk ble fraktet i store mengder til Europa.

Med vekslende hell forsøkte europeiske makter å etablere støttepunkter også lenger nord, i det som nå er De forente stater og Canada. I 1560-årene anla spanjoler under ledelse av Juan Pardo seks fort fra kysten av det nåværende South Carolina til Tennessee, men både disse og andre forsøk ble av relativt kort varighet. Et varig minne om denne «iberiske» perioden i koloniseringen av Nord-Amerika kunne også hollenderne i Nieuw Nederland gjøre seg nytte av: Ferskentreet. Da de første engelske og hollandske kolonistene kom til Den nye verden på begynnelsen av 1600-tallet, fant de ferskentrær over alt, dels viltvoksende og dels i indianernes hager.

Fersken hører opprinnelig hjemme i Asia, og det var spanjolene som førte frukten med seg til Amerika. I 1655 skulle et ferskentre komme til å spille en sentral rolle i en av de mest blodige konfliktene mellom hollendere og indianere, da 500-600 susquehannocker angrep Nieuw Amsterdam som en reaksjon på at en hollender hadde skutt og drept en indiansk kvinne som hadde rappet en fersken fra hagen hans. Dessuten hadde provinssekretæren, Cornelis van Tienhoven, som forresten var svoger av nordmannen Dirck Volckertszen, også forgrepet seg på én eller flere indianere; de − 20 −

bevarte kildene forteller imidlertid ikke annet enn at han var full på det tidspunktet, men alvorlig må det ha vært – nybyggere som rømte inn til Nieuw Amsterdam fra rasende indianere, var i hvert fall samstemte om at skylden for angrepet var van Tienhovens. Så sier iallfall historien, selv om det er grunn til å tro at hollendernes erobring av Nya Sverige bare noen dager tidligere var en vel så viktig årsak til konflikten. Susquehannockene var nemlig svenskenes viktigste allierte.

Når vi kommer inn på 1600-tallet er så vel portugisere som spanjoler på vikende front, og det er nye aktører som dominerer Atlanterhavsøkonomien. I de tiårene vi her konsentrerer oss om, er det først og fremst hollendere, engelskmenn og franskmenn som knives om makt, innflytelse og produkter i Nord-Amerika. Etter hvert kom engelskmennene til å trekke det lengste strået, men det var først hundre år etter at hollenderne var blitt fortrengt fra kontinentet.

Franskmennene anla i 1608 det som skulle vise seg å bli en permanent fransk utpost ved St. Lawrence River i Quebec. Året før hadde engelske kolonister utsendt av The Virginia Company i London slått seg ned i Jamestown, Virginia. I 1609 seilte en del av dem videre til Chesapeake Bay og handlet med indianere de møtte der, og samme år førte en engelskmann i hollandsk tjeneste, Henry Hudson, skipet sitt, de Halve Maen, opp Hudson River til Albany og handlet med mohikanerne der. Bare noen måneder tidligere hadde Samuel Champlain vært i det samme området, i spissen for en liten gruppe franske musketerer og allierte indianere fra det nåværende Canada. Der hadde de kjempet mot de indianske alliertes tradisjonelle fiender, mohawkene. I løpet av de følgende år fikk engelskmenn, franskmenn og hollendere fast fotfeste ved utløpet de store elvesystemene Susquehanna River, St. Lawrence River og Hudson River, og snart var de også etablert ved Delaware River og Connecticut River.

Omkring 1600 var verden blitt mindre også for den indianske urbefolkningen. Men selv her, i den nordøstlige delen av dagens USA, hadde det vært sporadisk kontakt mellom europere og indianere i lang tid, kan hende helt siden fiskere fra Bristol oppdaget de rike fiskebankene ved New Foundland i 1480-årene. Når så hollendere, franskmenn og engelskmenn begynte den egentlige koloniseringen først på 1600-tallet, kom de til områder som i en viss forstand allerede var trukket med i den fremvoksende Atlantherhavsøkonomien. Og noen av de for urbefolkningen mest

− 21 −

Fr a n s - A r n e H e d l u n d S t y l e g a r

skjebnsvangre følgene av kontakten var ikke engang et resultat av direkte møter med europeerne – og ei heller tilsiktet.

Epidemiske sykdommer er et grelt eksempel. Den amerikanske urbefolkningen hadde ikke bygd opp immunitet mot sykdommer som var vidt utbredt i Europa, men ikke forekom i Den nye verden. Det som på den andre siden av Atlanteren var relativt ufarlige sykdommer som meslinger eller kopper, kunne derfor få forferdelige resultater i Amerika. Dette gikk hardt ut over munseene – som holdt til ved Hudsonmunningen og var i jevnlig kontakt med hollenderne der. Men også områder lenger unna europeernes bosetninger ble rammet. I Irokesernes land i dagens upstate New York var befolkningen redusert til en brøkdel innen 1650. Eller ta wampanoagene i Massachusetts og Rhode Island. I 1600 utgjorde de anslagsvis 12 000 mennesker fordelt på 40 landsbyer. Kildene forteller at både franskmenn og engelskmenn handlet sporadisk med dem i årene som fulgte, og at det også forekom fiendtligheter. Men i 1614 inntraff den første av tre epidemier som rammet wampanoagene hardt. Minst 10 landsbyer ble oppgitt fordi det ikke fantes overlevende, og folketallet ble redusert til en tredjedel. Da pilgrimene ombord i Mayflower kom til New England i 1620, var anslagsvis 75 prosent av urbefolkningen i området allerede døde som et resultat av epidemiske sykdommer.

Et annet fenomen som illustrerer i hvilken grad de amerikanske urbefolkningene var innvevd i en verden som ble stadig mindre, allerede før den egentlige koloniseringen tok til, er spredningen av kunnskap om tobakk og tobakksrøyking. På grunnlag av de gjenstandskronologiene som er utarbeidet for krittpiper, vet vi nå at denne kunnskapen, stikk i strid med hva man kanskje skulle tro, kom vestfra til inuittbefolkningen lengst nord i Amerika – det vil si at produktet ble fraktet fra plantasjene på De vestindiske øyer over Atlanterhavet og videre gjennom Europa og Asia, før pelsjegere fra Sibir førte det med seg over Stillehavet til den amerikanske nordvestkysten. Og det selv om kwakiutlene bare noen mil sør for inuittene da hadde dyrket tobakk i århundrer.

Det er fristende å nevne et annet forhold som kaster lys over de veldige kreftene som var i sving, enda om konsekvensene i dette tilfellet først ble klarlagt på et senere tidspunkt. Det hadde seg nemlig slik at spanjolene i sørvest førte streng kontroll med at indianerne ikke fikk tak i ildvåpen.

Hestene som spanjolene førte med seg, var ikke like lette å kontrollere, og mange av dem ble ville og deretter overtatt av urbefolkningen. Hesten og − 22 −

ridekunsten spredte seg gradvis lenger østover og nordover. I nordøst førte franskmennene ved St. Lawrence River en motsatt politikk, og gav gjerne «sine» indianere musketter i bytte mot de ettertraktede pelsvarene, mens hollenderne i Beverwijck også utstyrte sine allierte, mohawkene, med musketter. Fra øst ble ildvåpen spredt gjennom indianske byttenettverk i sørlig og vestlig retning. På prærien, uten at noen hadde planlagt det slik, møttes etter hvert de to teknologiene – ildvåpen og ridning. Resultatet fikk europeerne oppleve på kroppen, like fra 1680-årene da comanchene la ut på den veien som skulle gjøre dem til herrer på prærien, til det amerikanske nederlaget ved Little Big Horn i 1876.

Hudsons reise Det var den femte dagen i mai i det herrens år 1609 da kaptein Henry Hudson og mannskapet på de Halve Maen («Halvmånen») la norskekysten bak seg og seilte østover mot Novaja Semlja. Seilasen er godt beskrevet i en samtidig dagbok, der den lange turen fra Texel til Vardø forbigås med den begrunnelse at ruten dit «er kjent for de fleste». Den engelske kapteinen og hans mannskap var noen måneder tidligere blitt engasjert av det hollandske ostindiske kompani. Oppdraget: Finn en nordøstlig rute til Østen og rikdommene der! Årsaken var innlysende for Hudson og hele hans samtid, for enorme gevinster ventet den som kunne finne et alternativ til den farefulle ferden rundt Afrikas sydspiss, der portugiserne fremdeles var herrer.

At det var et vanskelig oppdrag Hudson hadde begitt seg ut på, visste både han og mannskapet. Bare tolv år tidligere hadde Willem Barents omkommet på Novaja Sembla i samme ærend.

Kildeopplysningene om at Hudsons mannskap bestod dels av hollendere, dels av engelskmenn, kan det forresten være grunn til å ta med en aldri så liten klype salt. Havet bandt sammen, da som nå, og sjøfolk krysset grenser og land med bare små anstrengelser. Det var slett ikke bare den hollandske flåten som nøt godt av norske sjøfolks innsats, heller. Da det i 1614 lyktes en hollandsk flåte å nedlegge en korsar – sjørøverskute – fra de såkalte barbareskstatene i Nord-Afrika, viste det seg at de overlevende piratene, som ble torturert og deretter henrettet i Amsterdam, var en broget skare av menn ikke bare av arabisk opprinnelse, men også fra blant annet Norge, ja noen av dem var faktisk fra Holland.

Når Hudson skrev seg inn i historien i og med reisen i 1609, var det ikke fordi han fant noen nordøstpassasje, for det gjorde han ikke. Som så − 23 −

Fr a n s - A r n e H e d l u n d S t y l e g a r

mange andre støtte han på pakkisen da han nærmet seg farvannene ved Novaja Semlja, og ble tvunget til å gjøre vendereis. Og selv om han valgte en nokså original løsning og med sin lille ishavsskute satte kursen vestover og ut i Atlanteren i et forsøk på i stedet å lete etter en nordvestlig passasje til Østen, slik en alternativ teori i samtiden hevdet eksisterte, var det heller ikke derfor han ble historisk. Det ble han derimot fordi han etter å ha nådd franskmennenes nye koloni i det nåværende Canada, fulgte kysten videre sørover og kartla den og seilte så inn i munningen på en stor elv – «så god som noen, bred og dyp, med god ankergrunn på begge sider,» som det står i en samtidig kilde. Denne mente Hudson kunne føre ham tvers gjennom kontinentet og videre til Østen. Halve Maen stakk så opp elven så langt den var farbar – det vil si til dagens Albany, omtrent, for det var elven som i dag bærer Hudsons navn, de hadde funnet. Noort Rivier, skulle hollenderne komme til å kalle den. Hudson ankret opp på høyde med Albany og handlet med indianerne han møtte der. Det var antagelig mohikanere, som fremdeles ikke var blitt fortrengt fra denne delen av Hudson Valley av mohawkene. Kilden vår beskriver lokalbefolkningen som vennlige og høflige, og legger til at de hadde pelsverk og mange andre varer i overflod.

Hudson bragte med seg såvel pelsverk som andre saker tilbake til Europa, og gav på dette viset næring til tanken om et hollandsk kolonirike i vest.

Sjøveien til og fra det amerikanske kontinent var godt kjent av europeerne på Hudsons tid. Luftstrømmene langs havoverflaten i Atlanterhavet danner et permanent mønster som gjorde overfarten nokså forutsigbar hva vindforholdene angikk. Portugiserne hadde som de første tatt i bruk passaten i større omfang da de oppdaget at dersom man første seilte sørover, forbi Madeira og Kanariøyene, møtte man vestavinden ved 30 grader nord. Derfra kunne man regne med medvind over havet til Brasil eller De vestindiske øyer, for så å utnytte andre vinder og Golfstrømmen nordover.

På reisen tilbake benyttet man vinder som går i motsatt retning lenger nord. Da det hollandske kolonieventyret i Hudsondalen kom i gang noen år etter Henry Hudsons ekspedisjon, var det disse rutene man benyttet.

Det gjaldt nok også Anneke Jans, ektemannen Roelof og deres to små døtre, Sara på tre og Trijntje på ett år, som kom til Nieuw Nederland i 1630.

Den unge familien kan ha vært om bord i de Eendracht, som seilte ut fra Texel i slutten av mars og ankom Nieuw Amsterdam den 24. mai. Det var iallfall to andre nordmenn, Claes Claesen og Jacob Goyuversen, som begge i likhet med Anneke var fra «Vlecker». Men det er også mulig at Roelof − 24 −

og Anneke kom med et annet skip noe senere på året. De tre mennene var engasjert av diamanthandleren van Rensselaer i Amsterdam; Roelof som bouwmeester og ansvarlig for å bygge opp en gård (bouwerij) for van Rensselaer, som hadde vært en av initiativtagerne bak Det vestindiske kompani, og de to sørlendingene som gårdsarbeidere.

Storm van der Zee Med god bør kunne overfarten fra Europa til Amerika gjøres unna på kortere tid, men i snitt varte reisen tre måneder. Hollendernes nye skipstype, fløyten, var som skapt for denne trafikken. Den var blitt utviklet i sjøfartsbyen Hoorn, der innslaget av nordmenn for øvrig var nokså markant.

Fløyten var rundgattet, flatbunnet og relativt smal; lastekapasiteten var stor og det var relativt få sjøfolk som skulle til for å holde fartøyet flytende.

De fleste nordmenn som reiste over var, så langt kildene rekker, ikke spesielt bemidlede, og bare reisen kunne være en stor byrde, rent økonomisk.

I 1638 kostet den billigste lugaren 12 stivers pr. døgn. Selv en soveplass mellom dekkene kostet nesten en halv dagslønn for en vanlig arbeider i Amsterdam, og antagelig kom utgiftene til mat og drikke i tillegg. De fleste passasjerer ble stuet under dekk, der de måtte spise, lage mat og sove blant medbragte husdyr og annen last. Ventilasjon fantes nesten ikke.

Den viktigste maten om bord var flatbrød og skipskjeks. Andre brødsorter hadde for liten holdbarhet til at det kunne svare seg å ta dem med. Men også saltet kjøtt, erter og bønner var vanlig, samt tørket fisk og frukt. Det hendte dessuten at man tok med høns og gris for å slakte dem i løpet av overfarten, og selvsagt fanget man fersk fisk. Av og til hører man til og med om kolonister som dyrker grønnsaker på dekket. Stanken av råtnende forsyninger må likevel ha vært fryktelig etter mange uker i sjøen.

Men forholdene om bord var i regelen kummerlige, og i mange tilfeller kunne reisen vare atskillig lenger enn gjennomsnittet, med de følger det fikk for de i utgangspunktet knappe rasjonene om bord. Ikke minst var tilgangen på drikke et tilbakevendende problem. Man drakk gjerne ølet som var om bord først, men det var en utfordring å beholde kvaliteten på det medbrakte drikkevannet. Det kunne hjelpe å blande ut vannet med sitronsaft, men ofte var vannet etter bare et par uker så ille at en måtte drikke det med sammenbitte tenner for å sile bort marken, slik det levende skildres av Per Lindeström, som reiste med Örnen til Amerika vinteren 1653-1654. Av de noe over hundre passasjerene som var om bord i Meulen − 25 −

Fr a n s - A r n e H e d l u n d S t y l e g a r

− 214 −