Ragnhild Nilsen & Egil Børge Mikalsen
I 1958 får Alfred Nilsen spørsmål fra sitt tretten år gamle barnebarn: «Bestefar, var du med i krigen mot tyskerne?»
RAGNHILD NILSEN, 1953, er dosent ved Universitetet i Tromsø, UiT, Norges arktiske universitet. Hun er barnebarn av hovedpersonen i denne boka, Alfred Nilsen. Hun har vært medlem av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF) siden 2010.
EGIL BØRGE MIKALSEN, 1949, har hovedfag i realfag fra UiT og har arbeidet der fram til pensjonering. Forfatterne er gift med hverandre.
9 788282 333191 ISBN 9788282333191 ART.NR. 333191
Ragnhild Nilsen & Egil Børge Mikalsen
Boka er skrevet i romanform og skiller seg dermed ut fra den store mengden krigslitteratur som først og fremst er skrevet for dem med krigshistoriske interesser.
Secret Service-agent i krigens Tromso
Spørsmålet får ham til å hente fram gode og onde minner fra den vanskelige tiden. Fra tilfeldig motstandsarbeid til organiserte Secret Service-oppdrag i Moursundgruppen. Flukten som ender godt i Sverige for deler av familien, men ikke så godt for dem i familien som havner på Grini.
Secret Service-agent i krigens Tromso Ragnhild Nilsen Egil Børge Mikalsen
© Commentum Forlag 2015 COMMENTUM FORLAG AS Gamleveien 87 4315 SANDNES www.commentum.no ISBN: 9788282333191 Forsideportrett tegnet av Rolf Klaudiussen, Tromsø. Omslagsdesign: Hana Costelloe Sats: Hana Costelloe Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Commentum Forlag er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.
Secret Service-agent i krigens Tromso Ragnhild Nilsen Egil Børge Mikalsen
2015
S e c r e t S e r v i c e - a g e n t i k r i g e n s Tr o m s ø
Prolog
8. juli 1958 Det mørke håret var samlet med en gummistrikk i en lang, tykk flette som hang over skulderen. En kort pannelugg, mest sannsynlig klippet med kjøkkensaks, rammet inn ansiktet og fremhevet de store, mørke øynene. Nå så hun granskende på Alfred. Spørrende, ja nærmest konfronterende, slik bare en trettenåring kan gjøre. – Bestefar, var du med i krigen mot tyskerne? Griniboka som bestemoren, Anna, hadde fått til jul noen år tidligere, lå oppslått på bordet. Solveig hadde stilt et enkelt spørsmål. Dette og liknende spørsmål hadde han fått mange ganger tidligere. Om han hadde vært med i krigen? Hvorfor måtte Alfred, sammen med sønnene Bjarne og Erling, flykte til Sverige høsten 1943? Og hvorfor ble Anna og Solveigs mamma, Maren, tatt til fange og satt på Grini? Mange hadde undret seg over dette. Noen hadde til og med uttalt seg fordømmende om flukten. Om det var måten Solveig spurte på, visste han ikke, men spørsmålet traff ham med stor kraft. Han reiste seg, gikk bort til bokhylla og tok fram Norsk fangeleksikon. Her var opplysninger om nesten tjue tusen grinifanger ført opp. Det sto navn, stilling, hjemsted, fødselsdato og arrestasjonsgrunn. Han åpnet boka, sidetallet kunne han utenat. To navn. Han viste Solveig: – Disse var to av mine beste venner. Kaare Moursund og Thor Knudsen. Stjernen foran navnene betyr at de var gift. De ble begge arrestert 1. april i 1943. Sendt med Hurtigruten til Trondhjem, derfra med tog til Oslo og
− 5 −
Ragnhild Nilsen / Egil Børge Mikalsen
Grini. Etter fem måneder på Grini, ble de sendt videre til Sachsenhausen i Tyskland. De som havnet der, døde før eller senere. Pause. Det var 13 år siden krigen sluttet. Nå var han 66 år, men fortsatt sprek og i god form. Lange turer i skog og mark, med fiskestang eller hagle, skiturer vinterstid, sykling eller gåing til og fra arbeidet som maler, all denne aktiviteten gjennom livet ga ham en fysikk som mang en yngre mann kunne misunne ham. Mange av minnene fra den tiden hadde vært fortrengt av hardt arbeid, og, ikke minst politikk, som stortingsrepresentant for Venstre. – Hvorfor ble de arrestert? – De ble arrestert etter Toftefjordaffæren med Jan Baalsrud. Du vet, filmen «Ni liv» som nettopp gikk på kino, som skildrer den dramatiske flukten fra tyskerne. En av de som ble tatt, en norsk agent som het Erik Reichelt, hadde vært i Tromsø noen måneder før. Han hadde hatt et møte med Kaare og Thor. Det møtet skulle jeg også ha vært på. Grunnen til at jeg ikke ble innkalt, vet jeg ikke. Hadde jeg vært på møtet, hadde navnet mitt også stått i denne boka, også med et kors. Han så på henne og fortsatte. – Da hadde ikke du hatt noen farfar. Han kunne ha føyd til, men gjorde det ikke: – Og da ville du heller ikke ha vært født. De satt stille en stund. – Skjøt du noen tyskere? Hva skulle han si? Solveig leste i boka som bestefaren nettopp hadde hentet frem. Studerte navnene på fangene, som om hun ventet å finne noen hun kjente. Blikket gled raskt opp og ned langs sidene. Arrestasjonsgrunnen var beskrevet for de fleste fangene. Fluktforsøk. Jøde. Arbeidsfravikelse. Etterretningstjeneste. Kommunistsak. Gissel. Radio. Tyskfiendtlig opptreden. Pengehjelp. Han var egentlig ikke overrasket over spørsmålene hennes. Like etter krigen ble historien skrevet sørpå. Lokal motstandskamp rundt Oslo og motstandsheltene derfra, hadde stadig vært beskrevet. Max Manus, Kjakan Sønsteby og Gutta på skauen. De som hadde vært sentrale i motstandsarbeidet i tromsøområdet, hadde kommet sammen etter krigen og blitt enige om å røpe minst mulig av det − 6 −
de hadde gjort. De stilte seg hoderystende til de sørpå som, straks krigen var over, blottla organisering og metoder i motstandsarbeidet. Det hemmelige arbeidet som ble utført under okkupasjonen, og som var av stor betydning for Norge og de allierte, burde ikke gjøres kjent. Hvorfor skulle man røpe alle finessene som ble benyttet i det illegale arbeidet? Hva med neste krig? Freden var en skjør ting og ingen kunne garantere at det ikke ville bli bruk for denne kunnskapen igjen. Det var få som visste noe om den illegale virksomheten som foregikk i Tromsø under krigen og okkupasjonen. – Nei som du vet, Tirpitz ble bombet og senket rett her borte ved Håkøya. Der omkom flere hundre tyskere. Jeg kan trygt si at jeg var involvert i den hendelsen. Han kjente hvordan det bød han imot å si «jeg» om dette. – Jammen du var jo i Sverige da Tirpitz ble bombet? For hvert svar han ga, ville Solveig kunne komme med flere nye. Han og Anna hadde ti barnebarn. To av dem, Solveig og Liv-Kari, var adopterte, men det var noe helt spesielt med Solveig. Et slags resultat av motstandsarbeidet han hadde drevet med. – Før Tirpitz kom til Tromsø hadde båten vært utsatt for mange angrep. Vi som jobbet sammen her i Tromsø, var med og skaffet opplysninger som var nødvendige for at engelskmennene kunne angripe Tirpitz. Enten det var med dvergubåt, eller med bombefly. Det var mange, mange andre som også bidro. – Men hvordan fikk dere sendt opplysningene videre til England? – Først og fremst med radiosender. Vet du, i 1942 hadde vi radiosenderen her hjemme. Først hadde vi den ute i malerverkstedet, men da sommeren kom og Anna tok med seg Erling og Ingebjørg og reiste innover på hytta, flyttet jeg senderen inn på loftet her. Til slutt hadde vi den i kjelleren. – Det må ha vært farlig? – Jo, det var det. Det bodde to tyskere her i huset. Jeg fikk til slutt plassert senderen på sykehuset. På loftet der. – Hvordan snakket dere med England? – Alt forgikk i morse. Det har du vel lært om på skolen? – Ja, det har jeg. Noen av guttene bruker å snakke sammen med å si didi-da-di-da. Kan du morse? − 7 −
Ragnhild Nilsen / Egil Børge Mikalsen
– Jeg kan bokstavene og tallene, men det krever en masse øvelse for å kunne sende og motta. Det kan telegrafister. Husker du Egil? Egil Lindberg? Det gjør du kanskje ikke, han døde da du var sju. Solveig ristet på hodet. Alfred fortsatte. – Han var gift med Walborg. Jeg tror du har hilst på henne. Egil var en meget dyktig telegrafist. Når forholdene var gode, tok det ikke lang tid å sende eller motta et telegram. Det som tok tid, var å omskrive det vi skulle sende til kode. – Kode? Morsetegn? Solveig Egil Lindberg. Foto: Nilsens Eftf Bergen. Karin Lindbergs private album. visste ikke helt hva hun skulle spørre om. – Ja, vi kunne jo ikke sende det på en slik måte at tyskerne kunne høre hva vi sendte. Jeg kan vise deg hvordan vi gjorde det. Telefonen ringte i gangen, og han hørte at Anna tok den. Det var lett å la seg irritere over disse nymotens automattelefonene. De ringte og ringte helt til du tok av røret. Før ringte det én gang, så hadde du et halvt minutt eller så til å gå ut og ta telefonen. Men det var jo blitt mye enklere å ringe nå. Du slo bare et nummer i stedet for å ringe til sentralen og be om å bli satt over. Solveig reiste seg. – Jeg må gå nå. Jeg kommer tilbake i morgen etter skolen. – Ja, kom bare du. Men før du går, Solveig, til spørsmålet ditt. Jo, jeg var med i krigen mot tyskerne. Nå var tiden inne, forsto han. Det var ikke riktig at det som skjedde i Tromsø under krigen skulle gå i glemmeboken. Han skyldte de avdøde vennene sine at de fikk det ettermælet som de fortjente. − 8 −
Der og da bestemte han seg for å fortelle om det han hadde vært med på. På den måten ville han kunne gjøre ære på vennene sine. Han tenkte på Kaare Moursund og Thor Knudsen som døde i tyske konsentrasjonsleirer under krigen. Og på Egil Lindberg, som i mer enn tre år betjente en radiosender i Tromsø, Gestapos hovedkvarter i nord. Lindberg opplevde stadig at kamerater ble arrestert og at medarbeidere måtte flykte til Sverige eller over havet til England. Flere ganger måtte han selv gå i dekning. Lindberg sto på sin utsatte post til det siste. Han fikk oppleve frigjøringen, men døde i 1952. Ved å fortelle historien fra de «onde årene», som Anna kalte det, kunne Alfred gjøre deres gjerninger levende. Etterslekten og de ti barnebarna hans, men spesielt Solveig, måtte få vite årsaken til flukten.
− 9 −
Ragnhild Nilsen / Egil Børge Mikalsen
Forberedelse til krig
Forsvinningsdrakter Søndag 3. september 1939 erklærte Frankrike og Storbritannia krig mot Tyskland. Samme dag var det et stort skytterstevne i Tromsø. Nyheten om krig kom ikke overraskende, men det var likevel et sjokk for mange. Det ble et alvorlig preg over skytingen den dagen. Mennene sto som vanlig i små grupper og pratet sammen, men den vanlige kommunikasjonen mellom gruppene, den muntre og ofte ertende ropingen, var helt fraværende. 30. november overfalt Sovjet Finland. Vinterkrigen var et faktum. Finnene var gode soldater. Skyting og våpenbehandling var tradisjon der. De finske skipatruljene sloss på en måte som verden ikke hadde sett tidligere. De kunne ligge i skyttergravene – usynlig for alle – før de plutselig dukket opp og avfyrte serie på serie med velrettede skudd. Finnene stoppet alle sovjetiske forsøk på å ta landet gjennom hele desember 1939 og januar 1940, før de måtte gi tapt for en angriper som hadde mange ganger så mye ressurser og menn å sette inn. Norske soldater ble innkalt og var nøytralitetsvakt over hele Nord-Norge. Mange reiste over til Finland som frivillige og deltok i kampene, eller i saniteten. I Tromsø og omlandet ble det samlet inn ryggsekker, ulltepper og annet nødvendig utstyr til finnene. Avisene skrev stadig oppfordringer om å gi, og ga oversikter over hva som var kommet inn. Finnenes bruk av hvite skiklær, såkalte forsvinningsdrakter, vakte stor interesse. Avisene skildret hvilke fordeler de hadde ved bruken av disse.
− 10 −
Dette var noe som opptok Alfred. Han visste at de norske soldatene ikke var godt utstyrt, heller ikke med forsvinningsdrakter. På Setermoen lå noen av troppene i Infanteriregiment 6 nøytralitetsvakt. Major Otto MuntheKaas var bataljonssjef for disse. Han var Alfreds gode venn og skytterkamerat. I desember 1939 skrev Alfred og spurte hva han syntes om ideen: å samle inn penger og sette i gang produksjon av hvite skiklær? Det kom omgående svar. Munthe-Kaas syntes ideen var god. – God dag, frue. Hvordan står det til? Han hadde oppsøkt fru Moshagen. Hun var sydame og holdt til i Grønnegaten 58. Hun så forskrekket opp, det var ikke hver dag hun fikk ordføreren på besøk. – Jo, takk som spør. Bra. Enn med Dem og Anna? – Anna er litt pjusk, men vi har det bra etter forholdene. Jeg må gå rett på sak. Kan jeg be Dem om noe? Fru Moshagen nikket og reiste seg fra bordet der symaskinen sto. Et blomstret kjolestoff lå under trykkfoten på maskinen. Hun så spørrende på Alfred. – Kan De lage et mønster til herreanorakk og bukse? I tre størrelser. Vi skal lage skiklær og sende til soldatene på Setermoen. – Det skulle vel la seg gjøre. Etter å ha tenkt seg litt om, tok hun målebåndet opp fra skuffen under symaskinen, og pekte på en lav krakk som sto ved siden av den. Alfred tok av seg frakken og skoene, og gikk opp på krakken. − 11 −
Avisa Tromsø 29. desember 1939.
Ragnhild Nilsen / Egil Børge Mikalsen
Mål av buksene måtte først tas. Sakte og nøyaktig skrev fru Moshagen ned tallene etter hvert som hun målte. Straks hun hadde målt livvidde og benlengde, gikk han ned fra krakken, og mål til anorakken ble tatt. De diskuterte buksevidde og lengde på anorakken. Så var det gjort. Han tok på seg frakk og sko, takket og gikk. Neste dag var mønsteret klart. Med det som grunnlag konstruerte Alfred og fru Moshagen anorakk og bukse slik han antok Munthe-Kaas ville ha det. To dager senere var åtte dresser i tre forskjellige størrelser klare. De hang etter hverandre på et garderobestativ da han kom til systua. – Dette må da virkelig være noe for guttene våre. Han tok en av dressene fra stativet og beundret den fornøyd. – Doble sømmer. Flotte greier. – Ja, de skal jo tåle å være ute en vinternatt eller to. Fru Moshagen var ikke mindre stolt. Sammen merket de dressene med størrelse og pakket dem. Med pakken under armen strøk han på dør. Å sende dem på vanlig måte med lokalbåt og buss, ville ta minst et døgn. Ved fergekaia på Strandtorget fant han snart en gruppe uniformerte menn. Alfred presenterte seg og spurte om de var på vei til Setermoen. Joda, det var de. Pakken ble overlevert til den ene i gruppen som hadde vinkler på armen. Sersjanten garanterte at han personlig skulle overbringe den til major Munthe-Kaas. De gjorde militær honnør da Alfred løftet på hatten og tok farvel. Aldri hadde han følt seg tryggere på at en pakke ville nå uskadet fram. Fra han våknet, og hele formiddagen, hadde tankene kretset rundt de hvite skidressene som var sendt til Setermoen dagen før. Han sprang opp kjøkkentrappa. – Anna! Som ordfører og malermester var det nok å gjøre. Sitte hjemme og vente på telefon kunne han da ikke. Middagsbordet var dekket. – Har det vært telefon til meg? – Ja, flere. Anna visste hva han siktet til, men likte å erte litt. − 12 −
– Sett deg nå og spis. Hun kom ikke til å si noe før han hadde sagt bordverset og spist minst en porsjon. Han skrapte demonstrativt av tallerkenen i håp om at hun skulle lette på sløret før han fikk neste porsjon. Men Anna tok tallerkenen og gikk rolig bort til komfyren og auste opp mer lapskaus. – Det ringte en på vegne av en Munter – ett eller annet. – Munthe-Kaas? – Ja, kanskje det. Hun visste godt at det var Munthe-Kaas. Det glimtet bak brilleglassene da hun satte tallerkenen på bordet foran ham. – Jeg sa du ville ringe når du hadde spist middag. – Kan jeg ringe før desserten? Vær så snill! Han spilte med. – Det vil uansett ta tid før jeg får Otto på tråden. – Bare ring, du. Lydig spiste han opp porsjonen og passet også på å skryte av den gode maten. Da han var ferdig, reiste han seg og gikk sakte over kjøkkengulvet. Som om han kunne bli kalt tilbake hvis han gikk for fort. Anna humret. – Telegrafen! Stemmen i andre enden var forretningsmessig. – Kan De skaffe meg major Munthe-Kaas i Troms Regiment på Setermoen? – Haster det? – Det står ikke om liv. – Godt, vi har mange som venter på linjene innover dit. Jeg ringer tilbake når jeg har fått ham på linjen. – Takk. Røret ble hengt tilbake på telefonen. Inne på kjøkkenet sto desserten klar, rester av sviskegrøt fra dagen før. Kjelen sto på komfyren, snart duftet det kaffe. De fikk god tid til å spise dessert og drikke kaffe før telefonen ringte. – De har major Munthe-Kaas på linjen. – Gamle venn, tusen, tusen takk! Majoren var overstrømmende. − 13 −
Ragnhild Nilsen / Egil Børge Mikalsen
– Jeg og staben min har nå brukt formiddagen på å prøve dressene. – Kan dere bruke dem? Det var vanskelig å skjule utålmodigheten. – Ja det er klart, det er bare noen mindre endringer som skal til, så er de helt perfekte. Har du noe å notere på? Det lå alltid blyant og papir ved telefonen. Alfred noterte at hetten måtte gjøres større så det ble plass til en stålhjelm, trekkbåndet i buksen burde forsynes med en stor knute så det ikke forsvant i falden. Noen lommer ville heller ikke være av veien. – Hvordan skaffer du penger til dette? – Vi prøver oss med innsamling gjennom avisa Tromsø. – Det har jo vært mange innsamlinger i det siste, ikke minst til Finland. Munthe-Kaas hørtes bekymret ut. – Jeg har snakket med Thor Knudsen, redaksjonssekretæren, om det. Han tror at en innsamling til våre gutter vil gå fint. Og han ordner med plass på første side av avisa. – Dere får ha lykke til! – Takk skal du ha. Alfred hengte på røret og dreide en gang på sveiva for å gjøre telegrafstasjonen oppmerksom på at samtalen var over. Røret ble så tatt av igjen. Da telegrafbetjenten sa hallo for å sjekke om samtalen var over, ba han om avisa Tromsø. – Hei Thor, Alfred her. Vi har klarsignal fra Otto. Når kan du få en passus inn i avisa? – I morgen, lørdag. Den ligger klar. – Godt, da snakkes vi. Tilbake på kjøkkenet ble Anna satt inn i situasjonen. To hoder tenkte bedre enn ett, produksjon av klær var noe han aldri hadde beskjeftiget seg med. Hun lyttet og kom med gode råd. Da Alfred forlot hjemmet litt senere, visste han nøyaktig hva han skulle gjøre. Klippestue måtte skaffes. Syingen kunne foregå hjemme hos folk. De kvinnene som skulle sy, hadde gjerne et hjem de også skulle stelle. Så måtte det skaffes folk til å klippe og til å sy. Enkelt nok, men allikevel ikke det. − 14 −
Turen gikk først til fru Moshagen. Han gikk inn etter å ha banket på døra til systua. Sydamen så opp fra arbeidet sitt. – Nå, hva sa Munthe-Kaas? Hun ventet ikke til han hadde sagt god dag. – Han var veldig fornøyd, hadde bare noen små endringer. Alfred dro opp lappen, og satte seg ned. Så leste han opp de endringene Munthe-Kaas hadde bedt om. Fru Moshagen var lutter velvilje. – Enkelt. Trekkbåndet syr vi fast bak i buksen, det samme gjør vi med trekkbåndet i hetten. Anorakken får en lomme på venstre side og buksen får en lomme på hvert lår. Hetten består av to deler, det er bare å lage dem større. Jeg skal ta meg av endringene i mønstrene. Alfred oppsøkte så sydame Pauline Knudsen og diskuterte oppgaven med henne. Hun var svigermor til hans venn Erling Svendsen og en dyktig organisator. Det ble stordrift med en gang. Alfred besørget selv klippingen sammen med sine to malersvenner Paul Johansen og sønnen Bjarne. Klippestue var i et klasserom på Lærlingskolen i administrasjonsbygget. Syingen foregikk til å begynne med rundt om i private hjem. Mange husmødre lot annet arbeid ligge og ofret seg for skidraktene. 7. februar 1940 ble de første 70 skidraktene sendt av gårde med lokalbåt til Sjøvegan, og derfra til Setermoen. En uke senere gikk 129 dresser av gårde samme veien. Byens manufakturkjøpmenn ble snart utsolgt for hvit staut, et tettvevd bomullsstoff, men firmaet Ragnvald Gabrielsen sørget for tilførsel av store kvanta fra Bergen. Bystyresalen i administrasjonsbygningen ble stilt til disposisjon som systue i februar. Symaskiner av mange slag ble samlet inn. Hånddrevne, fotdrevne og elektriske maskiner surret fra tidlig morgen til langt på kveld. Det ble fra da av mer fabrikkmessig fremstilling av klærne. Noen sydde armer, noen hetten, andre bolen. De mest erfarne sydde det hele sammen.
− 15 −
Ragnhild Nilsen / Egil Børge Mikalsen
Oversikt som viser hvor mange skidresser som ble sydd og sendt.
− 16 −
Munthe-Kaas fikk tatt bilde av en infanteritropp med og uten forsvinningsklær. Avisa Tromsø trykket bildet. Forsvinningsklærne bar sitt navn med rette. Uten disse sto troppen som en svart linje mot snøen. Med skiklærne på, kunne en bare se de mørke partiene som fremkom av ansikter, patronvesker, gevær og støvler. Effekten var glimrende. Arbeidet fortsatte med økt iver. Tyskernes overfall 9. april fikk opp giverviljen til å skaffe penger til hvite skidresser. Pengeinnsamlingen gikk lett. Da krigen startet var det sendt 750 skidresser til Setermoen. Av disse var 40 gaver fra Bondeungdomslaget, sydd av lagets medlemmer etter fru Moshagens mønster. Kvinner, kjente og ukjente, ga avkall på fritida si for å gjøre denne innsatsen for soldatene. Pauline Knudsen hadde en utrolig arbeidskapasitet og hadde ledelsen og oversikten. Skidraktene ble produsert i fem størrelser. Alfred hadde som oppgave å merke hver størrelse, legge klærne i pene stabler, pakke og sende. Kasser og pakker gikk regelmessig oppover til Setermoen. Det kom stadig henvendelser fra distriktet om mønster, stoff og veiledning. Der de manglet staut, sydde de skidrakter av sekkestrie fra melsekker. Draktene ble hvite, det var hovedsaken. Noen fikk utlånt en ferdig dress å se etter. Mange av de som sydde, sendte ikke bare skidrakter, men også strikkede votter, luer, skytevanter, sokker og strømper. I enkelte sendinger lå det litt godsaker i lommene. Det var rørende å merke den velviljen og omtanken som lå bak. Etter at det ble stordrift fikk Alfred låne en elektrisk skjæremaskin fra en nedlagt oljeklærfabrikk. Nå kunne de legge opp 20-30 lag staut. Maskinene skar fint og hurtig gjennom det tykke laget, som om det skulle være tynt papir. Malersvennen Paul Johansen sto trofast ved maskinen så lenge arbeidet varte. Mange frivillige ble etter hvert også involvert i sortering, bæring og pakking. I bystyresalen fortsatte kvinnene syingen under høytrykk. Det var en eiendommelig stemning der. Et sterkt alvor, tross den lyse tonen som lå over det hele.
− 17 −
Ragnhild Nilsen / Egil Børge Mikalsen
De hvite skidressene var ikke de eneste krigsforberedelsene som byens befolkning ble bedt om å delta i. Den 15. februar gikk ordfører Alfred Nilsen ut i avisene med en «Appell til byens borgersind». Byens menn ble anmodet om å stille frivillig for å grave ut to tilfluktsrom. Ett i Kirkeparken, og ett i Rådhusparken. Det var beregnet at gravingen ville ha kostet 10-12 000 kroner, penger kommunen ikke hadde på budsjettet. Når hullene var gravd, ville byggingen foregå på vanlig måte, ikke på dugnad. Det ble organisert arbeid i fire økter, fra klokken sju om morAvisa Tromsø 15. februar 1940 genen til ti om kvelden. De som ikke kunne arbeide selv, kunne betale for en økt eller flere. Det var nok av arbeidsledige som gjerne ville tjene en slant. Avisa Tromsø hadde nesten daglig humoristiske beskrivelser av arbeidet, «Bulletin fra hullet». Søndag 7. april avholdt Tromsø skytterlag terrengøvelse. Det var en perfekt dag for en vinterøvelse. Tre-fire minusgrader, svak nordøstlig vind og enkelte snøbyger. Det deltok 156 mann som hver skjøt 22 skudd fordelt på tre mål. Sammen med prøveskuddene ble det avfyrt nesten 4 000 skudd på Tromsøya den søndagen.
− 18 −
Samtidig med øvelsen ankret det tyske hvalkokeriet Jan Wellem opp i Tromsøsundet for å ta inn los. Dagen før hadde kapteinen om bord åpnet skipets safe, hentet ut den brune konvolutten merket «Geheim», åpnet den og lest ordren om å gå mot Narvik for å ankomme der om ettermiddagen 8. april. Synet av bevæpnede nordmenn på ski og lyden fra tusenvis av skudd, gikk ikke upåaktet hen hos de få ombord som visste at Tyskland skulle angripe Norge to dager senere.
Avisa Tromsø 22. februar 1940
− 19 −
Ragnhild Nilsen / Egil Børge Mikalsen
Avisa Tromsø 12. april 1940
− 20 −