ROAR SØRENSEN
SMERTENS AVENY
© Commentum Forlag AS 2013 COMMENTUM FORLAG AS Gamleveien 87 4315 SANDNES www.commentum.no ISBN: 9788282332071 Forsideillustrasjon: Vidar H. Andersen Omslagsdesign: DanStudio Sats: DanStudio Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Commentum Forlag AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.
ROAR SØRENSEN
SMERTENS AVENY
2013
Til Knut Roald, som aldri kom hjem
Dette er en fiktiv beretning. Navn, karakterer, steder og hendelser er enten et produkt av forfatterens fantasi eller sü er de brukt i en oppdiktet sammenheng. Enhver likhet med virkelige personer, levende eller døde, er helt tilfeldig.
:: 4 ::
Første del Bleke porer av lys
:: 5 ::
1 Når man skulle brenne et krater i sitt eget hode, var det få revolvere som var mer effektive enn en Smith & Wesson .44 Magnum. Makeløs stoppkraft. Garantert dødelig. Revolverløpet skrapte mot tennene. Det hadde en søtlig lukt. Han visste ikke om det skyldtes metallet, olja eller gammelt kruttslam. Diameteren på munningen var så stor og siktet så massivt at han måtte gape mye høyere enn han hadde ventet; han hadde vært nødt til å vri løpet sidelengs for å få det inn. Han fokuserte blikket på den glinsende tønna. Den virket enorm. For at vinkelen skulle bli riktig, presset han skjeftet så langt ned mot brystet han kunne, helt til det føltes som om fortennene skulle sprette ut. Selv om man brukte en magnumrevolver, var det en fordel å vite litt om hjernens anatomi, kjenne til de sårbare stedene som hulrommene bak ørene, tinningene og den øvre delen av munnhulen – vite hvor man ikke burde treffe. Abraham Lincoln hadde levd i ni timer med en Derringerkule dypt begravd i skallen. Vannet sprutet fra dusjhodet. Kaldt vann. Det var ikke varmt vann i springen på Hotel Mahirap om natta når man kunne trenge det. T-skjorta klistret seg til overkroppen hans og gjorde det vanskeligere å holde revolveren. Men han hadde ikke lyst til å bli funnet naken heller. Ikke at det ville ha spilt noen rolle; klær måtte klippes opp og fjernes uansett. Han likte bare ikke tanken. Kanskje noen ville tro at han hadde hatt et ønske om å blotte seg. Noen hadde et slikt ønske. Det var ingen tilfeldighet at så mange som hadde begått selvmord, ble funnet nakne i badekaret, iblant med en radio eller cd-spiller som sto på i nærheten. Men det lå ingenting seksuelt eller erotisk bak. De hadde bare et ønske om å bli sett: Før så dere meg ikke, men nå må dere se på meg enten dere vil eller ei. Jeg var også et menneske, jeg levde også på jorda. Heldigvis var det ingenting i veien med sluket; vannet rant jevnt og fint ned gjennom det mørke hullet i golvet. Mesteparten av blodet ville bli skylt vekk. Ingen utslitt vaskehjelp med en lambanogpimpende1 ektemann som gamblet bort familiens inntekter på jueteng2 og hanekamp i helgene skulle behøve å tørke det av tepper eller møbler. Det var enklere å spyle ned et bad. For sikkerhets skyld hadde han fjernet rista; den hadde vært tett av hudfett, hår og skitt. :: 6 ::
Han bøyde seg fram. Hjertet slo fortere. Det mest praktiske med dusjen var at urin og avføring – vel å merke hvis den ikke var for hard – også ville forsvinne ned i sluket. Når hjertet stoppet, ble ringmuskler og endetarmsmuskler slappere, de greide ikke lenger å holde på innholdet i tarm og blære. Da Gamle Gnistens posterboy, Ted Bundy, skulle gjøre opp for seg, gjorde de med ham som med alle andre brukere av den elektriske stol; tettet rumpa hans med bomull. Han strammet grepet rundt det våte skjeftet, stakk pekefingeren inn i avtrekkerbøylen og la den varsomt rundt avtrekkeren. En brottsjø av adrenalin. Det ble tyngre å puste. Det føltes som å sitte i et trykkammer der surstofftilførselen var skrudd av. Double action. Tyngre avtrekk. Hanen beveget seg langsomt bakover. Han stirret på det innrammede fotografiet han hadde satt på kanten av vasken. Guttens smale ansikt. De innsunkne kinnene. Det glattbarberte hodet. Ville noen høre skuddet? Selvfølgelig, spesielt i etasjene over og under, sannsynligvis folk som gikk forbi ute på gata også. Alle ville snu seg og prøve å finne ut hvor lyden hadde kommet fra; mennesker og dyr gjorde slikt instinktivt. Men ingen av dem ville komme inn på hotellet og stille spørsmål, ikke på Hotel Mahirap, ikke midt på natta. De andre gjestene ville heller ikke våge å bry seg. Kanskje sikkerhetsvakten, Mario, hvis han var våken, ville snu på hodet, rynke panna og kikke opp trappa. Kanskje han til og med ville gå opp og banke på døra. Men noe mer ville han neppe foreta seg; han var ikke betalt for å blande seg opp i hva gjestene drev med på rommene sine. Når stuepikene kom på jobb om noen timer, ville stanken av gryende forråtnelse eller lyden av rennende vann få innehaveren, kuya3 Butchoy, eller politiet til å bryte seg inn. Han lukket øynene. De ville finne liket hans. De ville finne et Metrobankkort med navnet hans på. De ville ringe ambassaden. Fikk attacheene et ledig øyeblikk mellom kanapeene, ville de kontakte UD, som ville kontakte Kripos, som ville kontakte lensmannen, som ville kontakte Grethe, ekskona hans – dødsfall i utlandet hadde sine klare, byråkratiske rutiner. Grethe ville ikke betale for hjemsendelsen av liket. I likhet med Bundy ville han sannsynligvis bli kremert; ekskoner ønsket som regel å slette alle spor. Kanskje kontantene i lommeboka hans ville dekke utgiftene, kanskje ikke. Tjuefire tusen pesos var det billigste krematoriet han hadde funnet på nettet – alt inkludert, Guds tilgivelse, romslig forbrenningsovn og lekker aluminiumsurne. Asken oppbevart et par måneder i et kolumba:: 7 ::
rium «med god ventilasjon og nyreparert tak». Deretter antakeligvis drysset ut blant søppelet på en ubebygd tomt i nærheten. Litt av ham ville kanskje bli liggende noen timer i en blikkboks, og så ville det ikke være noe igjen av ham i hermetikkboksen heller. Den søte lukta var forsvunnet. Nå kjente han bare en sur smak av våpenolje i munnen. Det sved i øynene. Tårene begynte å renne nedover kinnene. De blandet seg med vannet fra dusjen. Andre ting – løse tråder? Jo, han hadde lovet å hjelpe Martin med noe, han hadde til og med lovet å møte ham. Martin som hadde reddet livet hans, ikke bare én gang, men to ganger, sist i Manila for noen år siden. Martin som hadde invitert ham til Angeles City. Martin som hadde gitt ham et løfte, som han ikke hadde holdt. Noe mer? Ingenting. Han trykket hardere på avtrekkeren. Hanen beveget seg enda noen millimeter. Ville han kjenne noe, føle smerte idet kula brøytet seg vei gjennom hodet, sprengte bein og rev i stykker vev, nerver og blodårer? Ikke etter det han hadde lest. De elektrokjemiske impulsene i hjernen ville bli nullstilt med en gang, og hjernebarken ville ikke lenger motta noen signaler. Men folk hadde levd i flere døgn med halve ansiktet blåst vekk. Han stålsatte seg. Holdt pusten. Spente alle muskler. Nå. Mobiltelefonen begynte å ringe. Den lå på vasken ved siden av bildet. Han prøvde å stenge lyden ute. Presset pekefingeren mot det våte stålet. Stirret vilt på den våte tønna. Hendene og underarmene hans dirret. Telefonen ga seg ikke. Den hadde knapt ringt de ukene han hadde vært i byen; bare en håndfull personer hadde nummeret hans. Det lysende displayet kastet et blågrønt skjær mot veggene. Langsomt slapp han avtrekkeren tilbake så hanen senket seg, vred revolveren sidelengs og dro løpet ut av munnen. Han brakk seg. Vannet førte spyet ned i sluket. Fortausmat – kjøttbiter, paprika og løk. Galle og blod. Sikkel og spytt. Det så ut som om biter av ham selv var på vei ned i dypet. Skuldrene hans ristet som om det skulle være tretti kuldegrader, ikke tretti varmegrader, på det lille badet. Telefonen ringte fremdeles. Løse tråder. Han rettet ryggen, karet seg opp på knærne og grep den. «Hallo.» :: 8 ::
«Stingo?» Han svarte ikke. Vannet rant over telefonen og dryppet ned på golvet. «Stingo! Dette er Tess.» En hund bjeffet i bakgrunnen. En mann ropte noe uforståelig. «Martin …» Hun begynte å gråte. «Stingo, noen brøt seg inn i huset i natt. Martin er død. De drepte ham!» Det knitret i en radio. Hunden gneldret igjen. «Kan du komme?»
2 Fremdeles liggende på knærne på de harde, sprukne golvflisene, fremdeles med lyden av Tess’ gråtende stemme i ørene, skjøv han forhenget til side og skrudde av vannet i dusjen. Noen langsomme bevegelser mot høyre. Noen høye pip og hvin. Stillheten størknet mellom betongveggene på det lille badeværelset. En lang stund var hodet hans tomt. Ikke en tanke, ingen følelser. Vakuum. Et sted der alt vippet. Nyttårsfeiring på den svenske restauranten G-point i Manila sammen med noen av Martins gamle kolleger fra Sjømannsskolen. I Padre Faura Street på vei tilbake til hotellet, i kaoset av fontener, plystrebomber, raketter, hjul, kinaputter, beljende balutselgere4, ringende sykkelklokker og tutende bilhorn, mens jeepneyer5 og tricycler6 sto bom fast i trafikken og turister med halvfulle ølflasker i hendene kastet konfetti og danset i gatene, hadde en barbeint tigger uten noen som helst provokasjon reist seg fra fortauet bak noen pappesker og prøvd å stikke ham i ryggen med en hjemmelaget kniv. Han husket den fremdeles; det rustne bladet og de små tennene nær tuppen, det smale skaftet inntullet i grå teip – et skittent våpen, sannsynligvis fabrikkert i en av slummens mørkeste avkroker. Han husket også det forvirrede uttrykket i tiggerens ansikt, øyne røde av shabu7, arret på kinnet som hadde form av en «L», de store pupillene og de skjeve tennene, to som gikk i kryss i overkjeven. Martin, som hadde drukket mest, men som likevel var mest edru, hadde snudd seg, sett tiggeren, løftet armen og parert angrepet som om han ikke skulle ha gjort noe annet enn å parere angrep fra knivviftende gatebomser hele livet. Likevel hadde han fått et dypt kutt i skulderen og et kne i magen. Uteliggeren var kjapt blitt lagt i bakken av noen ungdommer som var kommet til for å hjelpe. Martin var blitt fraktet til legevakten for å få :: 9 ::
sydd igjen såret. Legen hadde gitt ham både smertestillende og antibiotika. «Hva med stivkrampesprøyte?» hadde Martin spurt mens han hadde ligget på undersøkelsesbordet i møkkete, blodige klær. «Sikker på at den jævla apekatten ikke beit meg også?» Han la telefonen på vasken og reiste seg. Det dryppet fra klærne og håret. Vannet la seg i dammer på golvet og rant langs veggen, sildret ned i usynlige sprekker og ble borte. Vann, akkurat som lykke, fant alltid en måte å forsvinne på. Nede fra gata hørte han den snatrende lyden av en tricycle som ble startet. Lasarus, Mannys vakthund, gneldret. To kjappe bjeff. Stillhet. Så to eller tre raske glam til. Han kunne sverge på at den fordømte bikkja var opplært til å virke mest mulig irriterende. Arnold var allerede våken. Den lyse stemmen hans hørtes over hele kvartalet. En nattergal med ender i kurven: «Baluuut, baluuut, baluuut!» Super Kicker, Pepes kamphane, gol. Han la revolveren i Nike-bagen, dro igjen glidelåsen og kneppet igjen hengelåsen. Han ble stående og stirre i den gråhvite veggen. Flere steder hadde malingen falt av i små flak. De lå på golvet som skitten snø. Noen brøt seg inn i huset. Ran, eller noe annet? Han lette etter en følelsesmessig reaksjon som kanskje kunne sies å være normal: sorg, sinne, sjokk … tilfredshet, skadefryd – et eller annet. Ingenting kom. Men Martin hadde sagt noe i går kveld. Hva var det? Han stirret fremdeles mot golvet, lette etter svaret blant de grå malingflakene, der han nå kunne se bitte små maur kravle langs sprekken under veggen, fram og tilbake, en rast iblant for å sjekke feromoner, og så videre, et lydløst, ubetydelig liv for alle andre enn dem som selv deltok i det. Bilder begynte å ta form i hjernen hans. Lyder av musikk, stemmer og klirrende glass. Lyden av Forbidden Pleasures. Han hadde ventet på Martin ved et bord midt i baren. Han hadde drukket hele kvelden, den ene drinken etter den andre; øl, whisky og vodka, sprit i alle mulige farger, fasonger og lokale varianter – Dick Pleaser, Mama’s Boy, Brass Monkey, Honey Ko, Cum With Me … Serveringsdamer, danserinner og kunder hadde virret rundt ham, skubbet borti ham, strøket seg inntil ham, smilt seg innpå ham. Hender, albuer, bryster og lår. En pustende, svettende organisme. :: 10 ::
Fra Kirót Avenue kom tre australiere veltende inn. Ivrige dørjenter med harde grep om solbrente armer. «Denne vei, sir! Sige na8!» Jentene halte og dro. «Sige na! Sige na!» Stramme sener. Svart og rosa neglelakk. «Føkk denne baren, gutter!» «Nei, vi blir.» «Føkk Angeles City! Føkk Filippinene!» Skramling i stoler. Klirring i glass. Tre øl på bordet. Føkk, føkk, føkk! «Stingo!» En mann ropte til ham gjennom baren: Martin Werner, Forbidden Pleasures’ innehaver, med en dobbel whisky i den ene hånda og en Rød Mixsigarettsneip i den andre. Alltid Rød Mix, alltid dobbel whisky. Hånda hans skalv så glasset skvulpet over, den gylne væsken rant over åreknutene i håndbaken hans og dryppet fra de hårete, tynne fingrene som gift fra beina på en tarantella. Han presset seg opp på krakken ved siden av ham. Den magre kroppen dunstet av svette, tobakk og sprit. «Takk for at du venta.» «Hvor har du vært, Martin – var det ikke ti du sa?» «Stasjon fire. Beklager. Noen som har anmeldt meg.» «Hvem?» Martin pattet på sneipen. Øynene hans var så røde og fuktige at det så ut som om han gråt. «Jævla Nawac-aktivist. De er på hugget for tida.» «Anmeldt deg for hva?» «En av danserinnene. Forsvunnet. Tre dager siden. Onsdag. Kom ikke hjem. Ingen har hørt noe fra henne siden.» «Hva sier politiet til dette?» «Reyes, stasjonskommandanten, sier at jenta sannsynligvis bare har stukket av.» «Men det er ikke det du tror?» Martin sendte isbitene rundt i glasset. Rolexen skinte. Sekundviseren hvilte over tolvtallet. «Nei, det er ikke det jeg tror, Stingo. Mora sier at Cocktail kom hjem klokka halv tre hver natt. Drakk ikke engang alkohol. Ingen av jentene har fått noen tekstmeldinger fra henne siden den kvelden hun forsvant.» «Vel, det er ingenting jeg kan gjøre med dette, Martin. Du får bare håpe at … Cocktail dukker opp igjen – noe hun sikkert gjør.» Martin så seg rundt i baren og dempet stemmen. «Det er nettopp det som er problemet. Hun kommer ikke til å dukke opp igjen.» «Hva mener du med det?» En tåre rant nedover Martins kinn. Han tørket den raskt vekk som om den skulle være et insekt. «Jeg trenger hjelp med noe, Stingo – det var én :: 11 ::
av grunnene til at jeg ba deg komme. Noe jeg vil du skal undersøke for meg hvis du har tid, noe som begynner å haste. Skulle snakka med deg om det før, men det har vært så mye i det siste.» «Hjelpe deg med hva? Jeg er ikke politimann lenger. Jeg kan ikke starte noen etterforskning her.» «Hjelpe meg med å finne noen. Har sendt deg noen greier. Men det er noe annet jeg må vise deg først – noe du må se og høre. Lei for at jeg var så hard forrige gang vi prata.» «Kunne du ikke bare ha tatt det med deg i kveld?» «Ikke her. For mye folk. Det er sterke saker, du vil garantert få bakoversveis. Veit ikke helt hva jeg skal gjøre. Noe jævlig som foregår i denne byen. Kan vi møtes igjen i morgen tidlig?» «Hvor?» «Astro Park. Paviljongen. Klokka elleve.» Det var det han kunne huske fra samtalen med Martin kvelden før. Noen hadde anmeldt ham. En barjente var forsvunnet. Martin trengte hjelp med noe. Han hadde tenkt å vise ham noe. De hadde avtalt å møtes. Et løfte. Som han ikke hadde tenkt å holde. Han hadde hatt andre planer. En lysstripe kom gjennom myggnettingen i vinduet. Maske for maske, millimeter for millimeter krøp dagen inn i rommet. Et ullent teppe av gråhet. Noe jævlig som foregår i denne byen. Han snudde seg. I den andre enden av rommet: en skjev kommode. Tomflasker. En utlest Morgan Kane-bok – Uten nåde. Pakker med Risperidone, Xanax, Valium, Propranol og Cipralex. En pakke Rød Mix. Dorull. En krakk med et sete der den svarte malingen for lengst hadde flasset av.
3 Korridoren på Hotel Mahirap luktet oppkast, døde rotter og såpemidler fra vaskeriet i kjelleren. Rosa og Melinda hadde gode tider: Nesten alle de fastboende utlendingene i gata kom til R&M Laundry Shop med skittentøyet sitt. Han snek seg fordi resepsjonsdisken, forbi Mario, sikker:: 12 ::
hetsvakten, som alltid utførte sine plikter sovende, og ut av hotellet. Kirót Avenue tok lydløst imot ham. Asfalten var fremdeles våt etter regnet. Det dryppet fra ledninger og palmer. Fuktig morgenluft. Tropevarme. Tropevekster. Nytt liv. Nye sjanser. På den nattåpne carinderiaen9 på hjørnet, rett overfor Pepes sari-sari-butikk10, var innehaverne Manny og Cherry allerede i gang med å tilberede frokosten. Katter lusket under benkene og mjauet og slikket seg om munnen. Glemt var nattas mislykkede rottejakt, nå var det gratis tuyo11 og kanskje til og med litt ris å få. Manny vinket og smilte. «Magandang umaga12, Stingo!» Han svarte ikke. Den skarpe lukta fra de fresende grytene krøp over gata. Han skrevet over Harleyen som sto på parkeringsplassen ved siden av bygningen og stakk nøkkelen i tenningen. Lyden fra V-motoren drønnet mellom husveggene. Mekanikk. Man trengte sjelden å bekymre seg om mekanikk. Litt bensin, strøm og en gnist, noen stempler og litt vedlikehold, så hadde man et hjerte som ikke stoppet så lett. Det gjorde vondt i munnen. Han spyttet blod. «Kuya Stingo! Kuya Stingo!» Arnold kom sprintende nedover gata med eggkurven hoppende på armen. De små beina hans gikk som trommestikker, sandalene smekket mot asfalten. En nattergal i Flip-flops. «Kuya Stingo! Balut! Balut!» Gutten stoppet, svett og andpusten. Han løftet håndkleet av eggene, grep et av dem og rakte ham det. «Salamat13, Arnold.» Han kakket toppen av egget, la hodet bakover og slurpet i seg det to uker gamle, varme andefosteret. Saft og slim rant nedover haka og halsen hans. Skarp smak av salt, fostersaft, kokt egg og andelever. Balut – mørkets egg. Han kastet fra seg det tomme skallet. En ny sjanse. Alle fortjente en ny sjanse. I horisonten fødte sola et gulgrønt belte av rismarker, jungel og sukkeråkrer.
:: 13 ::
4 Han parkerte sykkelen under et papayatre bak en av politibilene som sto utenfor Martins hus. Foran dem sto en ambulanse fra Angeles City University Foundation Medical Center. AUFMC. Blå bokstaver. Skinnende, hvit lakk. Nyvasket. Han slo av motoren og så seg rundt. Noen av naboene hadde samlet seg i gata. De fleste sto bak stengte porter og murer. Halve ansikter, nysgjerrige blikk, mumlende stemmer, rastløse føtter. En løshund med brukket bakbein reinslikket en Didi’s Pizza-kartong som lå midt i veien. Pilfinker fløy fram og tilbake mellom trærne på ubebygde tomter og redene sine under gesimser og gavler. Lavanderas14 vasket klær og hushjelper feide vissent løv ned i rennesteinen. Veltede søppelspann. Kvist og grus. Han hengte hjelmen på styret og steg av sykkelen. Bensinlukta fra forgasseren fikk ham til å spytte i veikanten ved siden av en dvergpalme. Fremdeles blod i spyttet. Blod i gresset. Siktet på revolveren måtte ha laget en rift i munnhulen. Han reiste seg, tørket seg om munnen og gikk forbi politibilene og ambulansen. Nikket til noen naboer han dro kjensel på. Nikket til noen naboer han ikke dro kjensel på. Åpnet porten. Kagat lå og sov i buret sitt. Kagat pleide aldri å ligge og sove i buret sitt. Som regel lusket han rundt på tomta, eller så smøg han seg ut under porten og hadde seg med tispene i strøket. Santa Marias Jack the Ripper. Santa Marias Ted Bundy. Men nå lå han i buret sitt – og buret var stengt. Han så på det. Hadde bikkja ligget der hele natta? Ytterdøra sto på vidt gap. Han gikk inn i huset og hørte stemmer fra Franks rom nede i gangen. Tess satt ved siden av ham i senga og holdt hånda på stesønnens skulder. Han stoppet. Frank Werner. En blek og hengslet sekstenåring som virket så keitet og mistilpasset at det var vanskelig å si hvor på kloden ungdommer som ham hørte hjemme. Kanskje var de et genetisk resultat av den teknologiske utviklingen; ungdommer som utelukkende var programmert til å sitte bak dataskjermen og utkjempe intergalaktiske kriger. Han hadde kommet til Filippinene i fjor for å bo sammen med faren et par år – ikke fordi Frank selv hadde villet det, men fordi moren, Berit, nærmest hadde tvunget ham til det. Den nye mannen hennes hadde også en sønn fra et tidligere ekteskap, og Frank og han hadde ikke kommet særlig godt overens. En kveld hadde :: 14 ::
en krangel utviklet seg til et blodig slagsmål. Ifølge Martin hadde det gått så vilt for seg at politiet var blitt tilkalt. De hadde måttet legge Frank i golvet og vridd hånda hans bak på ryggen for å få ham til å slippe kniven han hadde stukket stebroren i armen med. Franks øreringer skinte. De spisse skulderbladene hans sto ut som kjølene på en båt. Normalt var politiet veldig interessert i slike tidligere voldsepisoder i en familie der det nettopp var begått et drap. Men hvem skulle fortelle det filippinske politiet om denne episoden, og hvilken betydning hadde den for det som hadde skjedd med Martin? Det var ingen politimenn å se i første etasje. Ingen som holdt vakt. Ingen som sikret åstedet. Ingen som ba ham legitimere seg. Ingen som kunne hindre ham i å dra en Smith & Wesson .44 Magnum opp fra lomma og myrde alt levende som befant seg i nærheten. Han snudde seg og gikk opp trappa. Martin lå på golvet i en blodpøl – eller, om han selv skulle ha skrevet politirapporten: Liggende med armene utstrakt, på ryggen, samlede bein, med store mengder blod under torso. Ingen etterforskningsleder likte ord som «blodpøl». Halsen var skåret over. Kuttet var så dypt og langt at det så ut som en ikke helt vellykket halshugging. Såret var «gapende». Eller, igjen, om han skulle ha skrevet rapporten: Et femten centimeter langt og minst tre centimeter dypt kutt, forårsaket av en skarp gjenstand, sannsynligvis en kniv. Men det var ikke alt. Nei, det var ikke på langt nær alt. Han vendte blikket ut gjennom vinduet, mot vulkanen Mount Arayat som lå øst for byen. Den hadde en perfekt, konisk form, og ifølge dem som pønsket ut sagn og overtro i provinsen, var det her gudinnen Maria Sinukuan holdt til. I tusener av år hadde Maria Sinukuan sørget for vulkanfolkets ve og vel, som det het, beskyttet dem mot utbrudd og sørget for gode avlinger. I vanskelige tider hadde hun lagt mangoer, bananer, appelsiner og ananas foran husene deres og passet på at ingen var sultne. Så hadde noen menn blitt grådige og klatret opp i fjellet og plukket mer frukt enn de trengte. Som straff hadde Maria Sinukuan forvandlet dem til svin. Hun hadde også sluttet å legge frukt foran hyttene og rasert alt som var av frukthager og rismarker rundt vulkanen. Siden den gangen hadde ingen sett noe mer til Maria Sinukuan. Han stakk hendene i lommene. Kvinner hadde det med å hisse seg opp over småting. :: 15 ::
Han snudde seg mot liket. Hvem hadde hisset seg opp her? Martins pyjamas var revet av ham. Han hadde minst ti stikksår i brystet, armene og høyre lår – blodfylte sprekker i huden. Slagmerker og skrubbsår på kinnene. Den venstre langfingeren var brukket. Han hadde blod på neglene på den samme hånda. Rolexen var blitt revet av ham, den hadde endt opp ved siden av tv-stativet. Så vidt han kunne se, gikk den fremdeles. Hundre år etter at jordkloden var sprengt tilbake til prekambrium i et kjernefysisk ragnarok, ville arkeologer fra rommet kunne finne kakerlakker og tikkende, sveitsiske klokker i ruinene. Martins hår var sammenfiltret, stivt og klissete av blod, noen tjafser var revet løs fra hodebunnen. Røde striper i issen. Utslett dekket av hvite skorper på begge knær – det liknet psoriasis. Et tjue centimeter langt operasjonssår på venstre side av kroppen. Fargen på underbuksa, og det brunsvarte som hadde samlet seg i den, var det ikke like viktig å beskrive. En patolog ville kanskje likevel, pliktskyldigst, ha tilføyd helt nederst på arket: Utskillelse, sannsynligvis spontan, av flytende og faste avfallsstoffer registrert ved penis og rektum. Fluer surret. På den hvite, innsunkne magen var det skrevet et tall med blod: 79723. Politibetjent Michael Soares fra PNP, det filippinske, nasjonale politiet, studerte sårene på Martins hode som om de skulle være egyptiske hieroglyfer. Soares var høy til å være filippiner, rundt en meter og nitti, hvis han skulle gjette. Tynn og skallet, selv om han neppe kunne være over førti. Den blanke issen skinte av svette – ørsmå perler i nakken. Muligens basketballspiller på high school, en som hadde kunnet velge og vrake blant de peneste jentene i klassen, og sannsynligvis gjort dem gravide i tur og orden. Han virket utilpass i uniformen, som om han ville ha foretrukket å skifte til et lettere antrekk – kortbukser og et par joggesko. Bevegelsene hans var raske, nervøse, på grensen til uvillige. En frustrert basketballspiller som var blitt draftet og tvunget til å spille på et lag han i all hemmelighet hatet. Kollegaen hans, politibetjent Celso Espinoza, var opptatt med å børste etter fingeravtrykk langs kanten av skrivebordet. Han virket tryggere, roligere, mer rutinert, som man sa, selv om han så ut til å være noen år yngre enn Soares. Tettbygd – brede skuldrer, kraftige armer, kraftig brystkasse. Muligens bokser. En som heller lot en morder få stikke av enn å gå glipp av en av Pacmans kamper. Klassens bølle. Sannsynligvis utvist etter å ha solgt metamfetamin i skolegården. Sannsynligvis proppet med steroider. Huden over knokene på den høyre hånda hans var sprukket, fingrene :: 16 ::
hovne og røde. Kanskje en kranglete arrestant som hadde fått seg en velfortjent smell. Kanskje en vrangvillig kone som ikke hadde villet fortelle ham hvor hun hadde gjemt spritflaskene. Ingen av politimennene hadde spurt hvem han var da han hadde kommet inn i rommet. De hadde ikke bedt ham legitimere seg. De hadde visst hvem han var. De hadde regnet med at han skulle komme. De hadde fått beskjed om å stå til hans tjeneste. «Når?» Soares så opp. «Mellom klokka halv fire og fire i natt, ifølge Mrs. Werner.» «Ingen i huset våknet?» «Nei.» «Morderen fremdeles på frifot?» «Ja, sir.» «Innbrudd, ran?» «Vi tror det.» Ved siden av den veltede kontorstolen foran skrivebordet lå en skjærebrenner, en propanflaske og sveisebriller. Hvor var gummihanskene, finlandshetta og matpakka? Pengeskapet var åpnet, papir og penger lå strødd på golvet. En papirkurv var veltet, innholdet fløt ut. I kroken lå et knust fotografi. Rammen var knekt. Det var et bilde av Martin i kapteinsuniform om bord på et skip som gikk mot en oljeplattform. MS «Frøya». Sprekkene i glasset kunne tyde på at noen hadde tråkket på det. Ved veggen lå et askebeger – aske, brente fyrstikker og fire sigarettstumper hadde falt ned på teppet et lite stykke unna. Han bøyde seg. Tre av sigarettene var nedrøykt; bare det oransje, krøllete filteret var igjen. Men på én av de andre stumpene var to grønne ringer synlige i enden av filteret. Det gikk også an å lese to lysegrønne, store bokstaver: «HO». Han la hodet bakover. Men det var ikke lukta av sigaretter han kjente. Det var en svak, en veldig svak duft av … sigar. Han snudde seg. Blikket hans gled over skrivebordet – lampen, skriveren og skanneren. «Hvor mye ble stjålet?» «Halv million pesos, sir,» svarte Soares. «Kanskje mer.» «Hvordan vet dere det?» «Mrs. Werner.» En halv million – litt over sytti tusen norske kroner. Et nytt og bedre liv for mange på Filippinene. Prisen på et nytt kjøkken i Norge. Hadde Martin virkelig hatt så mye kontanter liggende? :: 17 ::
Han nikket. «Stolen – hvorfor ligger den foran skrivebordet?» Espinoza så nesten ut som om han smilte. «Vi vet ikke, sir.» Jo, han hadde sett lik før. Oslos narkomiljøer produserte slike i en takt som overgikk de fleste storbyer i Europa. Noe som ikke var så merkelig som mange trodde: Pakistansk snø hadde lite å stille opp med mot norsk vinter. En gang hadde de hatt tre dødsfall på samme skift – to overdoser, ett udiskutabelt selvmord. Han husket fragmenter av sine egne rapporter, klasket ned med valne fingrer på en grå Olivetti med en rettetast som ikke virket. Mann på trettifire, Bogerud, under veibrua, liggende i det rimhvite gresset noen meter fra gangstien, grønne terylenebukser, blå seilersko – i januar – heroin. Sprøyta lå, av alle steder, mellom beina hans. Kvinne på tjueto, Kringsjå, studentleilighet, naken i badekaret, musikk fra en reiseradio som sto på vasken, Stayin’ Alive, Bee Gees – han hadde aldri likt Bee Gees; det hadde ærlig talt ikke gjort ham så mye at Gibb døde – kokain i såpeskålen, overskåret pulsåre. Jente på nitten, benk i Slottsparken, lyst hår, bluse med snøring i halsen, jeans med hvite malingsflekker, heroin. Men det hadde hovedsakelig vært personer han ikke hadde kjent, med unntak av noen gjengangere de hadde tauet inn. Etter fire-fem arrestasjoner hadde det hendt at man ble på fornavn, men de hadde likevel vært fremmede. Skygger. Det hadde aldri vært ekte følelser involvert når de døde, utmagrede kroppene deres ble båret vekk. Forresten skulle det dø et bestemt antall personer av overdose i den norske hovedstaden hvert år. Skjedde det ikke, klødde statistikerne seg i hodet og lurte på hva som var galt. Hvor mange norske barinnehavere skulle dø hvert år i Angeles City? «Har dere snakket med naboene?» «Ikke ennå.» Han gikk bort til vinduet. «Her han kom seg inn?» Soares nikket. «Sannsynligvis.» Alt tydet på at morderen hadde kommet seg opp til vinduet ved hjelp av den fem meter høye vanntanken som sto ved siden av huset. Først hadde han klatret opp den rustne jernstigen som var montert til hjørnet av tanken. Deretter hadde han krøpet bort til vinduet på to bambusrør som var kilt fast mellom vanntanken og husveggen. Det ene bambusrøret hadde falt ned på bakken og ble for øyeblikket undersøkt av to politimenn og – han visste ikke om det var mulig å tro det han så – en ambulansearbeider i hvit frakk. Etterpå hadde morderen skåret hull i myggnettingen,
:: 18 ::
kuttet over to av de horisontale metallstengene i sjalusivinduet og fjernet sju av de rektangulære glassrutene. En sirkusakrobat. Det dryppet fra jerntrinnene på vanntanken. «Ikke noe blod på karmen. Er drapsvåpenet funnet?» «Nei, sir.» Bokhyllene innerst i rommet var stinne av bøker. Han visste ikke hvorfor folk som hadde utvandret leste så mye, om det var fordi de hadde bedre tid, fordi det fungerte som et botemiddel mot hjemlengsel, eller om det kunne være andre grunner, som at de ville vise de innfødte at man tross alt kom fra et sivilisert sted på kloden der mennesker faktisk leste bøker. Martin hadde til og med lest lyrikk – Rudolf Nilsen, Hans Børli og en amerikansk forfatter med et snurrig, russisk eller polsk navn – hva var det igjen? Bukowski? «Jeg foretrekker lyrikere som skriver så jeg skjønner hva de mener,» hadde Martin forklart. «Bukowski gjør det.» Selv hadde han aldri skjønt en døyt av et eneste dikt han hadde lest i hele sitt liv. Morgan Kane skjønte han desto mer av. Han stirret på golvet og det orientalske teppet. Hakk i parketten. Glassskår, papir, penger og sigarettstumper. Blod og håstrå. Aske. Av alle ting en gaffel innved den ene veggen – eller kanskje det ikke var så rart at det lå bestikk på golvet: Martin hadde ofte inntatt måltidene sine på arbeidsrommet. Han lette etter noe, uten helt å vite hva. Så gikk det opp for ham: Det han lette etter, var ikke der. Det burde i aller høyeste grad ha vært der, spesielt med tanke på været, men det var det ikke, og normalt – han så på de to politimennene som finkjemmet rommet etter beviser – betydde det at politiet kunne redusere tallet på mulige mistenkte betraktelig.
5 «Mr. Olsen?» Han snudde seg. En tredje politimann hadde kommet inn i rommet. Gråblå, nålestripet skjorte. Skinnende PNP-skilt. Chief Inspector Daniel W. Reyes. Sjefen for Stasjon 4. Navnet og tittelen var sydd inn i tøyetiketten over den høyre brystlomma. Én rødhvit galon. Én stjerne på klaffene. Slik var det på Filippinene; det skulle ikke herske noen tvil om politifolks navn eller rang. :: 19 ::
«Mrs. Werner vil snakke med deg.» «Ja vel.» Han var på vei ut av døra da stasjonskommandanten tok ham i armen og stoppet ham. Grepet var ikke spesielt hardt, ikke uvennlig, ikke på noen måte truende; han følte ingen trang til å rive seg løs. Reyes liknet litt på betjent Espinoza – de samme kraftige skuldrene, den samme stubbenakken – men han var minst tjue år eldre, omtrent på hans egen alder. Kopparret ansikt, gråhvitt hår ved tinningene. Manuel Noriega. En sliten Noriega etter å ha hatt amerikanske styrker i hælene over hele Panama i to uker. Avstanden til Reyes’ ansikt var bare noen centimeter. Han luktet svette, etterbarberingsvann og … en stram stank av fermentert fisk – sannsynligvis bagoong15 og patis16 som de innfødte elsket til tross for at lukta kunne sende ti stinkdyr på flukt. Rykninger i øyekroken. Tankene hans gikk til magnumrevolveren. Ikke fordi det bekymret ham at han ville få minst fem års fengsel hvis politiet fant den, men fordi den ville bli beslaglagt. «Du er politimann, Mr. Olsen.» «Pensjonert.» Filippineren slapp armen hans langsomt. «Hva jobbet du med?» «Narkotika.» «Norge, Oslo?» «Ja.» «Store narkotikaproblemer der?» «Et av de verste stedene i Europa.» Han så på teppet igjen. Ifølge Martin var det håndknyttet. «Ikke min idé,» hadde Martin forklart. «Jeg gir pokker i hva som ligger på golvet. Men du veit, kvinnfolk og tepper.» Grethe hadde også elsket orientalske tepper. De hadde hatt et på golvet på soverommet og et på veggen i stua. Til og med Jørgen hadde et på rommet sitt foran senga. Blodet hadde trukket inn i fibrene og gjort dem stive og klissete. Avføringen og urinen skjemte det også. Men moderne vaskemidler gjorde underverker; det ville sikkert ikke bli noe problem å rense det, og det ville bli så fint som nytt. Det var likevel noe ved blodsølet på teppet som var rart – mønsteret, mengden? Han greide ikke å sette fingeren på det. Reyes nikket mot liket. «Hva er din profesjonelle mening, sir?» En hane gol fra nabotomta. Ripper, en av Super Kickers konkurrenter. Lyden skar gjennom det åpne vinduet som et instrument fra helvete. Fi-
:: 20 ::
lippinerne elsket hanene sine. De satt med dem på fanget i jeepneyene. De hadde dem på soverommet. Hver lørdag sendte de dem ut i en skitten arena der hundrevis av hylende mennesker så dem bli skåret opp av sylskarpe tarier17 og hakket i hjel av morderiske nebb. Det var nok ukjent for mange at Abraham Lincoln ikke hadde fått oppnavnet «Ærlige Abe» fordi han hadde vært en hederlig politiker, men fordi han hadde vært kjent som en ærlig hanekampdommer. «Min profesjonelle mening er at morderen bør finnes og arresteres så fort som mulig.» Ripper gol igjen. Reyes smilte. «Selvfølgelig. Men hvilke tanker har du gjort deg basert på hva du har observert?» Han slo blikket ned. Martin hadde ikke vært en nær venn – alkoholikere hadde ingen nære venner. Men etter episoden med tiggeren i Ermita utenfor G-point hadde de holdt kontakten per tekst og e-post. For to år siden hadde Martin kommet til Heartbreak Hotel18 på Mactan. De hadde hatt noen fine kvelder på byen, i Mango Avenue og på Club Amor. Martin hadde spandert nesten hver eneste runde, det hadde ikke vært snakk om at Stingo skulle betale. Og det var på en av disse kveldene Martin hadde reddet livet hans for andre gang. I drosjen på veien tilbake til hotellet hadde han fått vondt i brystet og problemer med å puste. Martin hadde straks skjønt at noe var galt, mer galt enn vanlig, og hadde fått ham til å legge seg ned i setet. Men smertene var bare blitt verre. Han hadde spydd, vridd seg og sparket. Det siste han husket, var at Martin hadde sittet over ham og gitt ham hjertemassasje mens han hadde skreket til sjåføren at han skulle kjøre fortere. Reyes sto fremdeles og ventet på svar. Han kremtet. «Det er to porter i muren rundt Santa Maria Village,» begynte han. «Den ene stenges klokka åtte om kvelden. Den andre, hovedporten, er bevoktet døgnet rundt. Bil er derfor tvilsomt. Sannsynligvis har morderen kommet og stukket av til fots. Hva med sporhunder? Morderen kan være såret – har dere sjekket legevaktene? Gjerningsmannen kan være sveiser eller snekker. Metallverkstedene i byen bør undersøkes, byggefirmaene også. Har dere snakket med tricycle- og jeepneysjåførene i området? Noen er nødt til å ha sett ham. Hva med Martins mobiltelefon? Alle tekstmeldinger og oppringninger det siste døgnet må sjekkes. Drapsvåpenet, sannsynligvis en kniv, er kanskje blitt kastet et sted i nærheten. Det bør startes et søk med en gang.» :: 21 ::
Reyes ble rød. «Prøver du å fortelle oss hvordan vi skal gjøre jobben vår, Mr. Olsen?» «Langt ifra. Du spurte meg om hvilke tanker jeg har gjort meg. Jakten er altså i gang?» «Selvfølgelig. Vi kommer til å sette inn alle ressurser.» «Alle?» «De vi rår over.» De ble stående og se på liket. En mager, innskrumpet kropp. Hule kinn, knokler og framstikkende ribbein. Stygge utslett. Pistret, blodig hår. Arret i skulderen etter knivstikket i Padre Faura. Martin så ut som en mann som hadde falt etter en lang og hard kamp mot seg selv. Alle ressurser? Hva var én manns ære? En norsk barinnehaver i et fattig land der millioner var tvunget til å selge kropp og sjel for å overleve. Et land der den hvite mann gjennom hundrevis av år hadde kommet og tatt det han ville og gitt blaffen i konsekvensene. Se på meg, var det som om liket hvisket. Så langt ned i fornedrelsen er det mulig å komme, så frastøtende og motbydelig kan et menneske bli i døden, så blottet for ethvert forsonende trekk, så heslig og grotesk, så avkledd, så skitten, så uverdig. Det var noe rart ved måten Martin lå på: De utstrakte armene. Haken som lå mot skulderen. De samlede føttene. Reyes kremtet. «Du var på Forbidden Pleasures i natt. Du tok en drink med Mr. Werner. Ved tolvtiden.» «Ja.» «Hva snakket dere om?» «Han fortalte meg at han hadde vært på politistasjonen. En jente hadde forsvunnet fra baren hans.» «Sa han noe mer – var han opphisset, sint?» «Jeg vil heller si bekymret. Noen hadde anmeldt ham.» Han sprikte med fingrene. Iblant kjentes det som om leddene stivnet. Han visste ikke hvorfor. Fingrer skulle være myke og følsomme, ikke stive og harde. En kvinne skulle merke at de hadde kjærtegnet kvinner før. Hvor mange kvinner hadde han kjærtegnet de siste årene? «Hva har skjedd med denne jenta … Cocktail?» «Vi vet ikke, Mr. Olsen. Det er det vi gjerne skulle ha visst. Vi gjør alt vi kan for å finne henne.»
:: 22 ::
«Cocktail – hva er det virkelige navnet hennes?» «Gina Parde.» «Hva med Werners mobiltelefon?» «Den er borte – vi kan ikke finne den.» Han nikket mot det åpne pengeskapet – døra lå på golvet, begge hengslene på høyre side var brent av. «Innbrudd, et ran som gikk galt – eller noe annet?» «Foreløpig har vi ingen grunn til å tro noe at det ligger noe mer bak.» «Ingen sammenheng?» «Med hva?» «Den forsvunne jenta – Cocktail. Gina.» «Det virker ikke særlig sannsynlig. Hun forsvant for flere dager siden.» «Werner eide baren der hun jobbet.» «Hva så?» «Er ikke det en sammenheng?» Det var så han kunne se kapillærene i Reyes’ hud utvide seg og bli fylt av mer blod. Usynlige kjertler i halsen utskilte ørsmå dråper av svette som skinte i sollyset fra vinduet. «Hva med tallene på magen hans?» Reyes stirret på dem. Antakeligvis hadde morderen brukt pekefingeren og blodet fra Martins hals. Tallene var små, men tydelige. «Kan være et forsøk på å villede oss, forvirre oss.» «Og alle knivstikkene?» «Vi vet ennå ikke hvor dype de er, om vitale organer er blitt skadet.» Kagat halset utenfor. Han snudde seg mot vinduet. «Hørte noen hunden i natt?» «En nabo sier han hørte et par bjeff fra huset.» Kagat gneldret igjen. Lyden kastet ekko mellom husene i gata. Hundeglam kunne lett komme opp i hundre og ti desibel, det samme som en motorsag. Det var derfor de fleste i landet hadde hunder luskende utenfor huset sitt om natta. Martin hadde også hatt det. Han stakk hendene i lommene. Så … et spørsmål selv den grønneste politietterforsker måtte stille seg, uansett hva slags ressurser han rådde eller ikke rådde over: Hvorfor hadde ikke Kagat bjeffet og advart dem som befant seg i huset?
:: 23 ::
6 «Hva skjedde, Tess?» Tess satt i sofaen i stua, fremdeles i morgenkåpen – magentafarget, mykt silkestoff. Ekskona hans, Grethe, hadde hatt en liknende morgenkåpe. Den hadde vært rosa med hvite ermer og falder. Hun hadde liknet en japansk prinsesse. Han hadde kjøpt den til henne da de var på ferie i Thailand. Etter Jørgens begravelse hadde hun ikke brukt den mer. Hun hadde aldri fortalt ham hvorfor. Tess liknet ikke en japansk prinsesse. Hun så ut som en alkoholisert firebarnsmor som nettopp var blitt enke. «Herregud, Stingo.» Hun ristet på hodet. «Jeg … vi våknet. Vi hørte lyder. Små smell. Først trodde vi bare det var rotter på loftet. Eller et vindu som sto åpent. Martin gikk for å sjekke.» Hushjelpen Amy satte en flaske øl, et glass og en kopp kaffe på bordet. Hun hadde et plaster på høyre håndledd og mørke halvsirkler under øynene. Den hvite uniformen så nyvasket ut, strøket og stivet. Hun tok med seg brettet inn på kjøkkenet. Det klirret i bestikk. Kjøleskapet ble åpnet og lukket. Dempet musikk fra en cd-spiller. Jessa Zaragoza, hvis han ikke tok feil. Det var ikke bare ulemper ved å bo på et hotell som lå rett ved siden av en karaokebar. I det blanke håndtaket til kjøleskapet så han at Amy tok noen lette dansetrinn til musikken mens hun vasket opp. Han nippet til kaffen. Slik var det. Ingenting mistenkelig ved at en hushjelp danset cha-cha-cha noen timer etter at arbeidsgiveren hennes var myrdet. Dagligdagse ting ble ikke endret av at noen døde. Folk gjorde det de pleide å gjøre – laget kaffe, danset cha-cha-cha, spiste, vasket opp, danset cha-cha-cha, bar ut søppel, dusjet, dro på jobben, danset cha-cha-cha, gikk i butikken og så på tv. Når mennesker hadde mistet noe, klamret de seg til rutinene sine, til det hverdagslige, det kjente og trygge. Ingenting uvanlig ved det. Ingenting mistenkelig. Han satte ned koppen og lente seg tilbake i sofaen. Rutiner. Hva ville ha skjedd om Tess ikke hadde ringt? Han ville ha ligget i dusjen på Hotel Mahirap med et krater i skallen. Kraniebiter i krokene. Litt hud, størknet blod og hjernemasse klistret til flisene der vannspruten ikke hadde nådd. En livløs, stiv, sammenkrøpet skikkelse. Enda en død cano19. Men Rosa og Melinda ville fremdeles ha tatt imot skittentøy i kjelleren og satt vaskemaskinene sine i gang. Manny og Cherry ville fremdeles ha servert trøtte jeepneysjåfører ris, tuyo og pancit canton20 på kafeen sin. Kattene ville fremdeles ha lusket under bordene og mjauet og siklet og strøket seg mot :: 24 ::
gjestenes hårete legger i håp om å få noen stinkende, slimete fiskeskinn eller litt bagoong og patis på et skittent tefat. Og Arnold ville fremdeles ha løpt omkring i gatene og solgt de ihjelkokte andefostrene sine. Menneskeheten ville på et blunk, umerkelig, uten så mye som et skuldertrekk, ha tilpasset seg den nye virkeligheten uten Stein Inge Olsen. Som termitter i tuer med millioner av termitter på den afrikanske savannen, brydde menneskene seg egentlig ikke når noen døde. Et lik av en femtiåtte år gammel ekspolitimann i dusjen på et sjuskete hotell. Et lik av en sekstiåtte år gammel go-go-barinnehaver på golvet foran en safe der en halv million pesos var stjålet. To termitter som tua godt kunne klare seg uten. To termitter den bare var glad for å bli kvitt. Ingen ville stoppe i de mørke korridorene dypt under den afrikanske savannen og spørre: Hvem var de? Hva gjorde de med livet sitt? Han tente en sigarett. «Jeg ble liggende og vente på at han skulle komme tilbake,» fortsatte Tess. «Etter fem minutter la jeg meg til å sove. Jeg trodde han hadde satt seg for å jobbe på datamaskinen. Han pleide å gjøre det om natta når han ikke fikk sove.» Nå merket han duften fra halsen hennes – sjasmin, roser og sandeltre. Chanel No. 5. Grethe hadde også brukt den. Han hadde gitt henne den i fødselsdagsgave to ganger. Tomsete menn hadde det med det; kjøpe den samme gaven flere ganger. Mon tro hva han selv hadde følt hvis han fått de samme stripete sokkene to bursdager på rad. Hun hadde ikke brukt parfymen heller etter at Jørgen døde. «Du hørte ingenting av slagsmålet? Han må da ha ropt på hjelp. Ting var knust der inne, møbler veltet. Hva med naboene?» Tess fingret med det lange, rette håret som lå over skuldrene hennes. «Jeg hørte ingenting. Ingen andre heller. Vi hadde klimaanlegget på, det bråker ganske mye.» Han røykte. Jo, klimaanlegg bråkte ganske mye. Spesielt den gammeldagse, veggmonterte typen. På Heartbreak Hotel var det som om hele huset skulle ramle sammen hver gang termostaten sparket den slitne kompressoren i gang. Vinduene klirret, veggene skalv, hunden hans, Rabies, bjeffet og seismografene i byen hoppet to meter til værs. Hos Martin lå soverommene i den andre enden av huset. Franks rom lå i første etasje, også i motsatt ende. Det freste i en stekepanne. Lukta av fisk spredde seg i huset. Han nikket mot kjøkkenet. «Hva med Amy? Hun har ikke klimaanlegg :: 25 ::
på rommet sitt, og det ligger rett under arbeidsværelset, vegg i vegg med garasjen.» «Hun hadde fri i går. Jeg tekstet henne for en halvtime siden og ba henne komme.» «Hvor ofte har hun fri?» «Et par ganger i måneden.» «Ingen faste dager?» «Nei.» «Ba hun om å få fri i går?» «Ja.» Tess snudde seg mot ham. Bevegelsen var så brå at hun nesten mistet glasset. Noen dråper skvulpet over kanten og falt ned på marmorgolvet. Hun hadde små, rosa flekker på leppene. «Du tror vel ikke at …?» Hun slo det vekk. «Nei, det er umulig.» Han slapp røyk ut av munnen og så seg rundt. Alle møblerte stuene sine på forskjellig måte; stua var husets utstillingslokale, her var alt det som gjestene skulle se, alt det man ville vise fram. Det mest iøynefallende i Werners stue var et stort akvarium som sto langs den ene veggen. Martin hadde påstått at bare fiskene var verdt over femti tusen pesos. Ved inngangen til kjøkkenet sto en bred mahogniseksjon med glasskap, flatskjermtv, bøker og pyntegjenstander. I krokene sto skulpturer av marmor – Jesus og Maria. Alltid Jesus og Maria hvor man enn vendte blikket i landet. Jesus, Maria og de sju små dvergene. På veggene hang originalmalerier av filippinske kunstnere og et stort bilde av Tess da hun var seksten – for over tretti år siden – med skulderbånd etter at hun hadde vunnet en lokal skjønnhetskonkurranse. Langt, krøllet hår. En stor føflekk på underleppen også. Den var borte nå – litt plastisk kirurgi i voksen og mer bemidlet alder. Frøken Borongan. Martin pleide å spøke med det: «Min kone, skjønnhetsdronningen». Slik man, kanskje ikke helt uten bitterhet, spøkte om noe som hadde mistet all skjønnhet. «Det var du som fant ham?» «Ja, jeg våknet igjen og gikk for å undersøke hvor det var blitt av ham.» «Og så ringte du til politiet – til Reyes?» «Ja.» «Hva med tallene – noen anelse om hva de kan bety?» «Nei.» Han svettet. Det var enda varmere i stua enn på arbeidsværelset. En bloddråpe dryppet ned på bordet. Han tørket den vekk med en serviett og holdt den under nesa. Han hadde blødd mye i det siste. I doskåla lå det :: 26 ::
iblant en rød grøt. Høyt blodtrykk, kanskje. Eller noe som var knust et sted, noe som ikke greide å gro av seg selv. «Du ba meg komme, Tess – er det noe jeg kan gjøre for deg?» Tess tok en slurk av ølen. Tess drakk alltid øl om morgenen. Andre drakk melk, juice, rødvin eller kaffe. Tess drakk øl. «Stingo, du snakket med Martin i går kveld. Hva sa han?» «Ingenting spesielt.» Fotsteg i trappa. To ambulansearbeidere kom inn i stua. Han dro kjensel på den ene; fyren i den hvite frakken, han som hadde hjulpet politiet med etterforskningen ute i hagen. En ambulansearbeider med en Columbo i magen. De hadde en sammenleggbar båre i hendene. «Mrs. Werner, vi skal bære ut liket nå.» Tess reiste seg. «Ja vel.» Med skitne sko og støvler bega ambulansearbeiderne seg nedover gangen mot arbeidsværelset. Tess sto med glasset i hånda og så etter dem. Martin hadde fortalt ham at Tess’ familie eide en koprafarm og noen fiskebåter på øya Samar. Familien hennes var slett ikke fattig. Tess’ framtidsutsikter hadde vært gode. Tess skulle gå på college. Hun skulle bli til noe. Hun skulle hjelpe foreldrene og sikre alderdommen deres. Men på high school ble hun gravid. Det hadde visstnok gått så hardt inn på moren at hun døde før barnet ble født. Tess fikk aldri gått på college, hun var nødt til å ta seg av ungen. Halvannet år seinere sparket faren henne ut av huset. Han ba henne dra til Manila og finne seg en jobb der. Etter noen måneder som hushjelp hos en familie i Parañaque21, ble hun en natt voldtatt og slått halvt i hjel av arbeidsgiveren. Dagen etter ble hun kastet på dør av kona hans, uten engang å få utbetalt lønna hun hadde til gode. Derfra hadde veien vært kort til Ermita22 som lå noen steinkast unna. I Ermita var det menn som kunne ta seg av henne. I Ermita kunne hun få seg en framtid. Så spikret borgermester Alfredo «Dirty Harry» Lim igjen alle nattklubbene ved havna, og Tess ble med på flyttelasset til Angeles City – der barene var fulle av amerikanske soldater hver kveld. Der Tess i løpet av de neste tjue årene fikk tre barn til med tre forskjellige menn. Der hun for noen år siden hadde truffet nordmannen og sjøkapteinen Martin Werner. Nå drev hun et lite reisebyrå – mest for å ha noe å gjøre; det var lite å tjene på å drive reisebyrå for tiden. Internett hadde gjort alt slikt overflødig. Internett hadde gjort det å leve overflødig.
:: 27 ::
«Stingo,» sa hun uten å snu seg, «sa Martin noe i går om denne jenta som har forsvunnet – Cocktail?» «Nei.» Amy kom og tørket av bordet med en fille. Bevegelsene hennes var langsomme. Plasteret på håndleddet hennes hadde en svak rødfarge. Hun unnvek blikket hans. Da hun var ferdig, tok hun med seg den tomme ølflaska inn på kjøkkenet. Cd-spilleren var slått av. Ikke mer cha-cha-cha. Ripper gol. Stemmer. Knirking og rasling. Ambulansearbeiderne kom tilbake med båren og liket. Som på et avtalt signal, stoppet de ved siden av Tess. Hun la hånda på Martins skulder. Og et øyeblikk trodde han at hun skulle bøye seg og kysse ham, se det forslåtte ansiktet en siste gang. De redde øynene. Det dype såret i halsen. Det koagulerte blodet. Knivstikkene. Kloremerkene. De blodige tallene. Men hun tok ikke vekk lakenet – hånda på skulderen hans var alt hun maktet. Hun klemte den svakt. Bevegelsen fikk Martins høyre arm til å falle ned utfor båren. Tess tok et raskt steg tilbake. Ambulansearbeidere gikk videre. «Vent!» Mennene stoppet. Han reiste seg og gikk bort til båren. Martins hånd hang fremdeles ned utenfor kanten. Han løftet den opp og så nærmere på den. Hånda var kald. Han kjente vekten av den, de tynne knoklene. Som å holde en vissen blomst mellom fingrene. «Ferdig, sir?» Han la hånda under lakenet og presset den inntil den kalde hofta. «Ja.» Ambulansearbeiderne bar liket videre gjennom stua og ned trappa til ytterdøra. Lukta av Chanel No. 5, avføring, blod, kokt ris og stekt fisk fra kjøkkenet ble hengende i lufta. Men det var ikke lukta som opptok tankene hans. Det var det han hadde sett på Martins håndledd – kanskje var det solskinnet på arbeidsværelset som hadde gjort at han ikke hadde lagt merke til det før, noe han bare hadde sett på ofre for helt spesielle forbrytelser. Rester av noe han var ganske sikker på at han visste hva var. Noe som gjorde ham enda mer nysgjerrig på hva som egentlig hadde skjedd med nattklubbinnehaveren, sjømannen og lyrikkelskeren Martin Werner.
:: 28 ::