2016
© Commentum Forlag 2016
COMMENTUM FORLAG Gamleveien 87 4315 SANDNES www.commentum.no Oversatt fra svensk til norsk av Karin Bang og Aasmund Brynildsen, varsomt språklig oppdatert. Originaltittel: Vägmärken Copyright © 1963 Dag Hammerskjölds rettighetsinnehavere og Albert Bonniers Förlag AB, Stockholm. Tidligere utgitt på norsk: J. W. Cappelens Forlag AS i 1964 og 1990 Lunde Forlag AS i 2003
ISBN 978-82-8233-327-6
Sats og omslag: Andrej Mišina Bilde på omslaget: UN Photo
Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Commentum Forlag er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.
Bare den hĂĽnd som stryker ut kan skrive det riktige.
Innhold Forord Av professor Janne Haaland Matlary
9
Dag Hammarskjölds egen autorisasjon av boken 11 Dagbokopptegnelser 1925–1930 15 1941–1942 18 1945–1949 22 1950 30 1951 42 1952 54 1953 59 1954 62 1955 67 1956 78 1957 93 1958 102 1959 107 1960 122 1961 125 Dag Hammarskjöld Av forfatter Jørn-Kr. Jørgensen
137
Forord «Vägen, du sk al föl ja den – smärten, du sk al döl ja den ---» Dag Hammarskjöld var opptatt av kristen mystikk. Dette verken var eller er hverdagskost i Sverige, som sammen med Norge er et av de mest sekulære land på kloden. Da Veimerker kom ut posthumt i 1961, var reaksjonene sterke og negative på hjemmebane. Her viser det seg at deres egen store mann, generalsekretær i FN og internasjonalt respektert statsmann, faktisk ikke bare var kristen, men også opptatt av den katolske mystikken, fra Thomas à Kempis til Meister Eckhardt, Pascal til Johannes av Korset. Det ble for mye. I en svensk avis1 spurte man om Hammerskjöld var så hovmodig at han trodde han var en ny Kristus, og i Dagens Nyheter var kristendomsmotstanderen Olof Lagercranz sikker på at han var overarbeidet og at Jesus-identifikasjonen skyldtes psykisk ubalanse.2
Sten Stolpe, den store katolske intellektuelle i Sverige som var samtidig av Hammarskjöld, har skrevet en bok om dennes mystiske vei.3 De to var studenter sammen i Uppsala, hvor den unge Dag vokste opp på Uppsala Slott fordi hans far var landshøvding – på norsk tilnærmet fylkesmann, der. Faren,
Se Sven Stolpe, Dag Hammarskiølds åndelige vei, Cappelen, Oslo, 1964, s. 73
1 2
Ibid.
Se note 1
3
–9–
Dag H a mm a r sk jöl d
Hjalmar Hammarskjöld, var en kjent jurist og aristokrat, og Dag kom altså fra de ledende kretser i Sverige. Det var meget store forventninger til ham, og han studerte både jus og sosialøkonomi – det siste faget tok han doktorgrad i. I Uppsala leste han imidlertid også filosofi og ble venn av Stolpe, som hadde den samme interessen. Men Dag var isolert og ganske innesluttet, forteller Stolpe; det var knapt noen andre blant studiekameratene som hadde interesse for slikt. Uppsala på denne tiden var preget av det vi kaller positivisme i vitenskapssynet, det vil si at det eneste som finnes, er det synlige, det empiriske, det som kan måles og telles. Den beryktede professor Axel Hägerström i jus argumenterte for at etikk bare er følelser, derfor bare noe subjektivt, som aldri kan ha noen betydning for jus, for jus er det som står i lovene – verken mere eller mindre. Begrepet ‘rettferdighet’ er derfor nonsense og har ingenting med jus å gjøre. Dette synet på jus ble svært innflytelsesrikt i Norden og utover Norden, og blir den dag i dag kalt ‘Uppsala-skolen’. Man kan lett se hvordan Dags interesser for det metafysiske og etter hvert religiøse ikke fant noen klangbunn i Uppsala. Stolpe forteller hvordan Hammarskjöld holdt disse interessene for seg selv, og at han var sterkt disiplinert og målrettet i all sin omgang med mennesker. Han var det motsatte av spontan, og han skriver selv om hvor ensom han var – både som menneske og intellektuell. Stolpe skriver at før Hammarskjöld ble kristen var han ganske arrogant og han hadde «en tendens til å oppkaste seg til dommer, til å se ned på mennesker».4 Det er liten tvil om at han drev en sterk selvtukt i den forstand at han ikke var fornøyd med verken arbeid eller selvutvikling. Og her kommer det klassiske dannelsesprogram inn, det som på en-
Ibid., 50
4
– 10 –
VEIMERKER
gelsk kalles ‘character formation’. Ser vi på notene til de svenske utgavene av Vägmärken, er det en liste over Vestens store tenkere – her siteres på fransk, tysk, spansk og latin fra litteraturens og filosofiens mesterverker. Som den ambisiøse student han var ville Hammarskjöld finne ut hva sjelen var, hva meningen med livet var, rettere sagt, om det finnes en sjel og om det finnes en mening. Han stilte de fundamentale spørsmålene og lette etter svarene i klassikerne. Han lette etter meningen med sitt liv – han var ensom, giftet seg aldri, var annerledes enn sine medstudenter fordi han var opptatt av sjel, av ånd, av metafysikk. Så ble han FNs generalsekretær i 1953 og fant da et kall, en misjon, en mening, og kastet seg helhjertet inn i arbeidet. Han skrev dagboken som en slags monolog, den var et fristed for hans innerste tanker. Ser vi på tekstene, er det helt klart at kristendommen blir den sentrale vei for ham. Han ser sine dyder og laster – igjen det klassiske program for dannelse – i lys av den kristne lære, og lider under diskrepansen. Han er hovmodig, ja, og nå ser han det klart. Han mener seg bedre enn andre. Han har ikke kjærlighet til noen – men Kristus er kjærlighet. Han vil glemme seg selv, leve for Kristus, ofre seg for kallet. Men det er hardt, ensomt, og Gud er den skjulte Gud – selve hovedtemaet i mystikken. Gud er paradoksenes Gud, han kan ikke nås direkte, ikke beskrives direkte, det er en dialektikk mellom å være sterkt i seg selv og langt fra Gud, og omvendt. Hammarskjöld skriver poesi, vakre dikt, aforismer, refleksjoner. I Veimerker finner vi mye som pløyer dypt, mye å selv reflektere over. Dette er en manns reise mot Gud, hans kamp med seg selv og med Gud, hans forsøk på å overlate seg i Guds hender, på å finne fred i å glemme seg selv og hvile i Gud. Dette er den klassiske kristne via mystica, ikke ukjent for den som søker Gud, men helt ukjent for den som aldri har prøvd. Det siste forklarer motstanden mot Hammarskjöld – skulle denne – 11 –
Dag H a mm a r sk jöl d
mannen som var ‘en av oss’ opplyste svenske rasjonalister, egentlig være en som mente at sannheten finnes i den kristne Guden og at veien dit er gjennom en erkjennelse som ikke er rasjonell i vitenskapelig forstand? Det skrives mye om døden i Veimerker. Hammarskjöld kretser stadig om dette temaet. Han dør en dramatisk, voldsom død da flyet han er i, styrter i krigens Kongo, på vei til Katanga i et fortvilet meglingsforsøk. Min venn generalmajor Bjørn Egge, som selv døde i 2007, fortalte meg at han var blant de første på havaristedet og fant Hammarskjöld med kulehull i pannen. Omstendighetene omkring hans død er aldri blitt oppklart, men sannsynligvis var dette et attentat, både på fly og mann. Han døde i sin gjerning, gjorde sin plikt, fullførte løpet. Det var i tråd med det han forventet og det han var beredt på. Dag Hammarskjöld var nok ‘for stor’ for Sverige i den forstand at han gikk langt utover den rasjonalistiske og positivistiske rammen som preget ånd og vitenskap i Uppsala og allment. Det skal vi være ham takknemlig for. Veimerker er et vitnesbyrd om menneskets søken etter svar på de virkelig store spørsmål, en søken som ikke preges av tilfredshet eller overfladisk lykke, men av lidelse og dypt alvor: «Vägen, du skal följa den – smärten, du skal dölja den---» Janne Haaland Matlary
– 12 –
Manuskriptet til Veimerker lå ved Dag Hammarskjölds bortgang i hans leilighet i New York sammen med et udatert brev til kabinettssekretær Leif Belfrage. Brevet lød slik: Kjære Leif Du husker kanskje at jeg engang fortalte deg at jeg tross alt førte en slags dagbok som jeg ville at du en gang skulle ta hånd om. Her er den. Den ble påbegynt uten tanke på at noen skulle lese den. Men slik som mitt liv i det senere har formet seg, med alt det som er skrevet og sagt om meg, har situasjonen forandret seg. Disse opptegnelser gir den eneste riktige «profile» som kan tegnes. Derfor regnet jeg også i den siste tiden med offentliggjørelse, skjønt jeg fortsatte å skrive for meg selv og ikke for noe publikum. Hvis du finner at de fortjener å trykkes, har du rett til å gjøre det – som en slags «hvitbok» angående mine forhandlinger med meg selv – og med Gud. Dag – 13 –
1925–1930 Slik var det Videre drives jeg inn i et ukjent land. Grunnen blir hårdere, luften mer skjærende kold. Rørt av vinden fra mitt ukjente mål skjelver strengene ventende. Ennå søkende skal jeg være der fremme, der livet klinger ut – en klar enkel tone i stillheten. Smilende, åpen, ubestikkelig – kroppen behersket og fri. En mann som ble hva han kunne og var det han var – alltid rede til å samle alt i ett eneste offer.
– 15 –
Dag H a mm a r sk jöl d
I morgen skal vi da møtes, Døden og jeg –. Han skal støte sitt sverd i en våken mann. Men hvor bittert svir ikke minnet om hver stund jeg sløser bort. Skjønnheten var en tone som sjelens spente strenger skalv for når den fløy forbi. Den var blodets skimmer under en hud gjennomlyst av sol. Skjønnheten var vinden som strøk svalende over vandringsmannen, ikke den kvalmende varmen i mørke huler der tiggere søkte dens rikdom. Prøv ikke hvert enkelt skritt foran deg: bare den som ser langt, finner frem. Ta aldri imot det du vinner ved en innrømmelse. Livet gir bare til erobreren. Lever du på tyvegods, vil du snart kjenne musk lene slappes. Mål ikke fjellets høyde før du har nådd toppen. Da skal du se hvor lavt det var. «Bedre enn andre.» Av og til: det er jeg allikevel. Oftere: hvorfor skulle jeg være det? – Du er hva du kan være, eller ikke – du som alle andre. Det du må våge – fremfor alt å være deg selv. Det du kunne vinne – at livet speiler sin storhet i deg, i forhold til din renhet. Stillheten er himmelrommet om hver handling og alt menneskelig samliv. Vennskapet behøver ingen ord – det er ensomhet befridd fra ensomhetens angst. – 16 –
VEIMERKER
Er målet ikke vigslet av din innerste, uavvendelige skjebne, vil endog seieren gjøre deg smertelig bevisst om din svakhet. Målet på livets krav er bare din egen styrke. Og din eventuelle seier består bare i dette ene: at du ikke deserterte. Visst fekter du med florett. Men i gårsdagens ensomhet – var det ikke da gift du lekte med? Vi bærer på vår egen nemesis: gårsdagens selvbeundring er den legitime fader til dagens fall. Han bar nederlaget uten selvmedlidenhet og medgangen uten selvbeundring. Når han selv visste seg å ha betalt til siste skjerv, var det ham likegyldig hvordan andre bedømte resultatet. En fariseer? Gud vet at han aldri var rettferdig i egne øyne.
– 17 –
1941–1942 Mellomspill Han stod rank – som snurrebassen så lenge pisken hviner. Han var beskjeden – i kraft av en solid selvtillit. Han var ikke fordringsfull – hva han etterstrebet var bare frihet fra frykt, og andres nederlag gledet ham mere enn hans egne seire. Han berget livet ved det at han aldri satte det på spill. – Og beklaget seg over at ingen forstod ham! «Ulykkens armé» – hvorfor skal det alltid være «de andre»? Menneskedyrets livskrav blir ikke til bønn ved at man setter Gud som adressat. Er ikke tomheten når larmen stilner av, den rettferdige belønning for en dag som er gått med til å forhindre andre i å overse deg? Det som gir livet sitt verd kan du vinne eller tape. Eie det kan du aldri. Først og sist gjelder dette «sannheten om livet». Hvordan skulle du kunne bevare evnen til å høre når du aldri vil lytte: At Gud skal ha tid til deg anser du visst som like selv følgelig som at du ikke kan ha tid til Gud. – 18 –
VEIMERKER
Demonene kommer uinnbudt når huset står tomt. For andre gjester må du pent åpne døren. «På mine betingelser.» Å leve under en slik devise er å erverve seg kunnskap om livet – og prisen er ensomhet. Det finnes bare en vei ut av den dampende, ugjennomtrengelige jungel der kampen står om ære, makt og fordeler – blant snærende hindringer som du selv har skapt. Og den er: å akseptere døden. Jo mer trofast du lytter innover, dess bedre skal du høre alt som lyder omkring deg. Og bare den som hører har rett til å tale. Så er kanskje dette veien til å forene de to drømmer: I klarhet å få speile livet – i renhet å få skape liv. Åpenheten overfor livet gir en som i et lynglimt forståelsen av andres livssituasjoner. Deretter blir kravet å føre problemet fra det følelsesmessige over i en klart fattbar, intellektuell form – og handle deretter. Det er hjerteskjærende når man fullt ut forstår hvordan noen har lagt hele sin sjel i et resultat hvis uhjelpelige utilstrekkelighet og futilitet han selv som den eneste ikke innser. Men er det ikke bare et spørsmål om gradsforskjell. Er ikke menneskelivets patetiske storhet bundet nettopp til dette evige misforhold mellom bestrebelsens ærlighet og resultatets ynk verdighet – i denne det livsbevarende selvbedrags verden. At vi alle, hver og en – tar oss selv alvorlig, er ikke bare komisk. Han dyrker en have hvis grenser uten hans vitende er opptrukket av hans egne evner. Hans følelse av å dyrke den godt, og blindheten for alt som ligger utenfor dens grenser, gjør ham en smule selvgod. Men skal det være en større feil enn den lett irriterte forakt som den annen føler for ham, han som ikke kan – 19 –
Dag H a mm a r sk jöl d
hengi seg til selvbedraget og derfor har valgt å kjempe utenfor murene? «Men ikke har kjærlighet.» Er pliktfølelsen overfor andre ikke et uttrykk for vår innerste vilje, så får den fare: hvorfor skal vi plage oss selv – for å såre andre? Du blir kvalm av ros – men ve den som ikke innser ditt verd! Den smale vei – å leve for andre for å redde sin sjel. Den brede – å leve for andre for å redde sin selvaktelse. Slik er det visst: At enhver ulykke betraktes som en svakhet hos dem den treffer – en svakhet som blir til en fullbyrdet forbrytelse om den ulykkelige ikke tier med sin skjebne! Du kan ikke leke med dyret i deg selv uten å bli helt dyr, leke med løgnen uten å forspille din rett til sannhet, leke med grusomheten uten å tape sansenes friskhet. Den som vil holde sin have ren, reserverer ikke rom for ugress. At du ikke taler mere ondt om andre enn du gjør, skyldes ikke mangel på vilje. Men du vet at baktalelsen gir deg albuerom bare hvis den brukes i riktig avveide doser. Du er din egen gud – og forbauses over at ulvekobbelet jager deg over ismarkenes mørke øde. «Helliget vorde ditt navn.» Der din kraft skulle samles til en lysbunt opp gjennom mørket, går den isteden til spille i en jord ild hvor intet forbrenner, men alt liv kveles. Når det blir stille omkring deg og du stanser i skrekk: ser at arbeidet er blitt bare en flukt fra angsten og ansvaret, altruismen en nødtørftig maskert masochisme; kjenner igjen steppe-ulvens skadefro, onde hjerteslag – så søk ikke å døve det – 20 –
VEIMERKER
i hverdagens jag, men hold billedet fast til du er kommet til bunns i det. Gud er en bekvem formel på livets bokhylle – alltid for hånden, om enn sjelden i bruk. I fødselstundenes rene ro er han en jubel og en frisk vind – hvis nærhet erindringen ikke orker å holde fast. Men når vi tvinges til å se oss selv øye til øye, da reiser han seg over oss i fryktelig virkelighet, hinsides all diskusjon og «følelse», sterkere enn all beskyttende glemsel. Veien til innsikt går ikke gjennom tro. Først igjennom den innsikt vi vinner ved å forfølge det innerstes flyktende lys, kan vi nå frem til å fatte hva tro er. Hvor mange er ikke drevet ut i mørket ved den tomme tale om troen som forsantholden. Vår innerste skapende vilje aner seg selv i andre, opplever sin egen universalitet og åpner så veien inn til kunnskapen om den kraft som den selv er en gnist av i oss.
– 21 –
1945–1949 Mot nye Strender – ? Hvert eneste øyeblikk velger du ditt jeg. Men velger du – deg selv? Kroppen og sjelen har tusen muligheter, nok til å bygge opp mange «jeg». Men bare ett av dem gir kongruens mellom velgeren og det valgte. Bare ett – som du først vinner ved å velge bort alle de muligheter for noe annet som du nysgjerrig famler etter, lokket av undring og lyst, for grunn og flyktig til å bevare forankringen i opplevelsen av livets høye mysterium og bevisstheten om det betrodde pund som er «jeg». Våt, mørk ull. Vaktsomme, avvergende blikk. Trette munner. Det er sent –. Arbeidet går unna med ekspeditt likegyldighet. Ved skrankens mørke, gravstenblanke marmor venter ennå mange. Det kjønnsløse lyset fra hvite neonrør speiler seg i glass og emalje. Utenfor står mørket. Døren går opp – og en trekk av rå fuktighet skjærer inn i luftens kjemikaliemettede tørrhet. «Liv du famnande rika, varma, välsignade ord –» Da ser han opp bak vekten på en av de høye pultene, klok og vennlig, fraværende i sin konsentrasjon. Dype furer i grå hud vitner om erfaringens blide ironi og et langt liv innenfor fire vegger. Her og nå –. Virkelig er bare dette: en gammel manns gode ansikt, – 22 –
VEIMERKER
nakent et ubevoktet øyeblikk uten fortid og uten fremtid. Hun visste at ingenting ville bli bedre, at det aldri kunne bli annerledes. Han gjorde ingenting mere, hadde mistet interessen for arbeidet. Fordi man ikke ville gi ham frie hender, sa han. Og nå satt hun her og tigget om hans frihet, tigget fordi hun ville tro at han var urettmessig bundet og virkelig skulle bli mann igjen om han bare fikk sin frihet. Hun visste svaret, men måtte likevel tvinge seg til å måtte høre det: han var så fri som noen kunne være i et moderne samfunns økonomiske labyrinter, og enhver ytre forandring ville bare by ham nye skuffelser, bare føre til en gjentagelse når han oppdaget at alt var som før. Ja, ja –. Og hun visste mere: at det ikke fantes, ikke kunne finnes noen vei ut. Fordi det som skjulte seg bak hans rop om frihet var et barns ønske om å overvinne døden, en likegyldig het for alt arbeide hvis resultat ikke skulle være hans, endog lenge etter døden. – Og likevel satt hun her og tigget. Enda før det stod klart for oss hva som var hendt, var han allerede langt ute. Vi kunne ingenting gjøre. Så bare hvordan understrømmen stadig raskere trakk ham ut fra land. Så hans nytteløse, utmattende anstrengelser for igjen å nå fast bunn. Det var bare instinktet som drev ham til å kjempe, i sin bevisst het hadde han allerede isolert seg fra virkeligheten. Når hans stilling allikevel glimtvis tvang seg innpå ham, sa han til seg selv at vi andre var enda verre stillet. Og når vi da kunne ta det så rolig –. Sikkert ville han klamre seg til denne tanken selv når den siste sydende virvelen trakk ham ned. Slik hadde det alltid vært. Barnslig avhengig av beundring og hengivenhet hadde han regnet med ukritisk vennskap selv hos likegyldige og fiender. Han hadde handlet med dette som utgangspunkt – skjønt ofte med en instinktiv tilbøyelighet for – 23 –
Dag H a mm a r sk jöl d
andres interesser, både av frykt for en kollisjon med virkeligheten som kunne sønderflenge illusjonenes slør, og en ureflektert vilje til å skape et vennskap som kanskje ikke fantes. Brukte man hans egne ord mot ham, kunne han i god tro fornekte dem. Og ble fornektelsen kalt ved sitt rette navn, tolket han dette som et symptom på kritikerens manglende likevektsans, etter hvert ble «psykose» et av hans yndlingsord. Hva følte vi i grunnen, da vi første gang forstod at han var kommet for langt ut til noensinne å kunne gjenvinne fotfestet? Hva annet kan man gjøre en råkald høstdag enn å drive en stund i gatene – drive med strømmen? Treg – med det livløses tyngde, med dvaske bakevjer og langsomme, dorske virvler der strømdrag møtes. Treg – og grå. Novemberdagen har nådd den time da lyset dør bak det lave, frostsvangre skydekket, men skumringen ennå ikke har brakt forsoning. Treg og grå –. Han leter i hvert eneste ansikt. Men menneskene som uten mål strømmer gjennom gatenes grå kanaler, er som ham selv – atomer hvor strålingen er utslukket og kraften har knyttet sin evige sirkelbane omkring et nullpunkt. «– att få i ljus försvinna och bli till sång». Å slippe grepet omkring den skikkelse som for verden har et navn. Som er bevisst bygget opp gjennom sosial ærgjerrighet og under en formende viljes faste grep. Å slippe taket for å falle, falle – i en blind hengivelses tillit. Mot noe annet, en annen –. Å våge –. Han leter i hvert eneste ansikt. Men ser i det karrige lyset bare evige variasjoner over sin egen fattigdoms tema. Slik ville Dante ha utmålt straffen over dem som aldri våget. – I selvopp givelsens fullbyrdende død går hver og en ensom –. Og på denne siden av den finner han aldri vei til noen som har gått igjennom den. – 24 –
VEIMERKER
I virkeligheten var det nok i tidligste laget for ruteliljer. Men mai-himmelen stod høy over sletten. Lerketriller og lys forbandt seg i sval ekstase. Og elvens leiregrå vann strømmet ennå med sneløsningens hissige friskhet. Midt ute i strømmen en mørk bylt som langsomt vrir seg. Et glimt av et ansikt, en jamring, en egenbevegelse som igjen presser ansiktet ned under overflaten –. Det gikk ingen sky for solen. Lerkesangen tidde ikke. Men vannet er med ett skittent og koldt – tanken på å trekkes mot bunnen av den tunge kroppen som kjemper der ute for sin død, avføder en rå motvilje. Og denne motviljen virker igjen lammende, mere enn følelsen av fare. Feig? Ordet må jo allikevel sies. Hun gikk ut til endepunktet av promenaden og vasset så videre ut i gjørmen til det ble dypt nok og strømmen rev henne med seg. Men hun sank ikke. Vannet støtte henne bort, med åpen munn tvang hun gang på gang, og alltid trettere, hodet ned under vannet. Nå måtte det ikke klikke igjen. Hun hørte rop inne fra stranden. Om de nå skulle –. Under opplivningsforsøkene har de blottet hennes overkropp. Der hun ligger utstrakt på strandbredden, hinsides all menneskelig nakenhet, i dødens ugjennomtrengelige ensomhet – løftes de bleke, faste brystene mot det hvite lyset: en heroisk torso av marmorblond sten i det unge gresset. Da skuddet falt, sank han om på siden i gruset under lønnetrærne. Luften står stille i den sene julidagens regnmørke som fortetter seg i løvets tunge skygger. Hodet hviler i profil, med finskårne, ennå uferdige trekk – blekt mot sandens grå, med et lite sår ved tinningen. Bare det mørke blodet som langsomt veller fra nesen, har farve i dette døde lys. Hvorfor? Over den voksende blodpølen når ingen spørsmål inn i det land du har – 25 –
Dag H a mm a r sk jöl d
søkt. Og ingen ord kaller deg lenger tilbake. – Dette evige «hinsides» – som kan skille oss fra dødens utvalgte lenge ennå før kulen treffer tinningen. Det må ha vært sent i september. Eller kanskje det var selve situasjonen som i min erindring skapte seg den atmosfære som best passet til dens vesen. «Vi søsken var så lykkelige hjemme. Jeg husker julene da vi alle var samlet. Hvem skulle den gangen ha trodd at livet kunne bli så usselt –» Jeg husker ordene og røsten som stilnet av, da – tredve år senere – hennes datter skrev samme epitafium over sin barndom og sitt liv. I den siste kurven ned mot dalen mistet han herredømmet over vognen. Da den ble slynget ut over skrenten, var hans eneste tanke: Så har da jeg gjort mitt –. Hans eneste, trette, lykkelige tanke. Men det skulle ikke være slik. Han skulle fortsette livet. Men ikke reisen. Da verden igjen tok form omkring ham, hadde han vanskelig for å holde tårene tilbake – tårer av selvmedlidenhet og skuffelse over at ferieplanen var slått feil. Den ene reaksjon kan vel være like ekte som den andre. Vi kan være rede til å vende livet ryggen, men klager likevel som småbarn når det ikke oppfyller våre ønsker. Han var umulig. Ikke på den måten at han ikke passet sitt arbeide: tvert imot nedla han et uendelig strev i de oppgaver man ga ham. Men hans væremåte brakte ham i konflikt med alle, så det til slutt gikk ut over selve bedriften. Da krisen kom og alt måtte for en dag, bebreidet han oss andre – hos ham selv fantes det ingenting, absolutt ingenting å sette fingeren – 26 –
VEIMERKER
på. Så sterkt som hans selvaktelse tydeligvis var avhengig av bevisstheten om å være uten skyld, var det pinlig skritt for skritt å demonstrere motsigelsene i hans forsvar, stykke for stykke å kle av ham for hans egne øyne. Men hensynet til andre forlangte det. Da den siste løgnkluten var tatt fra ham, og vi kjente at her ikke var mere å si, kom det under krampegråt: Men hvorfor har dere aldri hjulpet meg, aldri vist meg til rette –. Jeg har nok forstått at alle var imot meg. Og frykten og usikkerheten har drevet meg lenger og lenger inn i det dere nå bebreider meg for. Det har vært så tungt, alt sammen. Jeg husker en dag jeg var så glad: en av dere hadde rost meg for noe –. Og så var feilen til syvende og sist likevel vår. Vi hadde tidd med vår kritikk, men latt den hindre oss i å gi ham den ringeste anerkjennelse. Og på den måten stengt alle veier til bot. Feilen er alltid den sterkestes. Vi mangler livets tålmodighet. Vi søker instinktivt å eliminere et menneske fra vår ansvarlighetssfære så snart utfallet av dette livets eksperiment ser ut til å være mislykket. Men livet fullfører sine eksperimenter langt hinsides grensen for våre vurderinger. Derfor synes livet også ofte så meget vanskeligere enn døden. Den står alene i tåken på moloens fuktig-blanke sten – fet og tung i gumpen, dunene polstrer kroppens kosterbåtrunde form, men halsen kneiser med reptilmuskulatur. Skamløse ravfarvede øyne som ikke eier uttrykk for noe annet enn naken glupskhet. Et gult, kraftig nebb skapt for rov, men uten rovfuglens knappe, grusomme eleganse. Jeg har sett dem drive med strømmen og kjempe om råtnende matrester. Sett dem dukke for å undersøke kondomene som etter weekenden driver rundt i havnebassenget. Jeg husker dem slik de vagget tungt i de fete plogfurene på rå høstdager – grådige markplukkere i de brede jordsnittene hvis sårsider blinket oljeaktig glatt i væten. – 27 –
Dag H a mm a r sk jöl d
Og på avstand: Skarpe måkeskrik som flenger det siste nattemørkets hudmyke, tynne hinne av stillhet –. Veves sammen med den rappe, hvite leken over dønningen, saltet i luften og en våknende bris. Hvilen hadde vært lett – som et dyrs i frihet. Og under søvnen strakte sansene seg mot den nye dagen –. Først når jeg kommer helt innpå, driver den med et slapt vingeslag noen meter unna – en velnært åtselfugl som har funnet seg vel til rette iblant oss. Stille – som når en lang bitterhet brytes av gråt: Bar mark – vidstrakte vanns våte glans i det milde lyset –. Omkring meg mildværsdisens myke vegger og den lave himmelen med glans som av hvite blomsterblad under en synkende vintersol. I vannets speilverden av blek oliven mot tinn, svaier oretrærnes nakne grener langsomt for de umerkelige bølgeslagenes langsomme vind. Og senere: Omkring den ensomme flammen et fang av varmt lys i det myke mørket. Pinseliljens hvite sky over speilets dype brønn av dunkelhet. Fjerne stammer i bøkenes hviskende skog. Ikke for oss, kanskje aldri for oss: Gjennom stillheten skjærer alltid telefonsignalet fra samtalen vi har flyktet fra, men ikke kan unngå. Under roen hvisker erindringen løfter om en delt byrdes samvittighetsfred. Ingen hvile som ikke er alles, ingen stillhet før alt er fullbyrdet. Å sørge for sin egen bekvemmelighet – og belønnes med glimt av tilfredsstillelse etterfulgt av lang, sugende, skamfull tomhet. Kjempe for sin egen stilling –. – 28 –
VEIMERKER
dårlig forskanset mot selvavsløringens kvalme bak snakket om den nødvendige bakgrunnen for en innsats. Hengi seg til oppgaven – men i tvil om oppgavens verdi og derfor alltid i påvente av anerkjennelse: kanskje langsomt på vei mot takknemlighet for at man ikke blir klandret, men langt, langt fra å akseptere kritikken. Ba om byrder å bære –. Og jamret når de ble lagt på deg. Kanskje det var en annen byrde du hadde tenkt deg? Trodde du på offerets anonymitet? Offerhandlingens offer er å bedømmes som sin motsetning. O Cesarea Filippi: å akseptere fordømmelsen som innsatsens frukt og forutsetning, akseptere det når innsatsen innsees og velges.
– 29 –