Ma re n K. Se k k ing s ta d
Maren K. Sekkingstad (f. 1972). Oppvokst på Sotra utenfor Bergen, hvor hun fortsatt bor. Er utdannet pedagog i Danmark og har stor interesse i mennesker og det mellommenneskelige. Jobber som manuskonsulent for Hertervig Forlag. Dette er forfatterens andre utgivelse. Ga i 2007 ut boken Skeiv, normal, lykkelig.
Å glemme feriereiser du har vært på. Å møte den berømte veggen. Å ikke ville sove, for så å ikke klare å våkne igjen. Å ville være død! Betyr disse situasjonene at du er psykisk syk? Eller, betyr det bare at du er menneskelig? At helt vanlige mennesker, du og eg, noen ganger trenger en pause. En pause fra andre mennesker, fra gode og dårlige situasjoner og fra seg selv. Her er et knippe tekster fra et helt vanlig menneske, med helt vanlige reaksjonsmønster. Som lever, er og vil være. Når hode og kroppen forteller, og vi lytter, blir resultatet noen ganger overdøvende.
Vingeklipt handler om følelsen av å måtte lære seg å gå på nytt, om nye sjanser og om håp.
Maren K. Sekkingstad
9 788282 334143 ISBN 9788282334143 ART.NR. 33414
VINGEKLIPT
© Commentum Forlag 2016 COMMENTUM FORLAG AS Gamleveien 87 4315 SANDNES www.commentum.no ISBN: 9788282334143 Omslagsdesign: Hana Costelloe Sats: Hana Costelloe Omslagsbilde: Maren K. Sekkingstad Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Commentum Forlag er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.
VINGEKLIPT Maren K. Sekkingstad
2016
Hvorfor? Når underbevisstheten prøver å fortelle oss noe Denne samlingen med hundre tekster er et resultat av et dagbokeksperiment, hvor eg i hundre dager ville prøve å huske og skrive ned drømmene mine. Dette ble noe helt annet enn eg regnet med. Hver morgen åpnet eg spent skriveboken – hva hadde eg skrevet i løpet av natten? Vel, som du vil se, er det ikkje mange drømmer her. Men derimot er det tanker, følelser, reaksjoner, bearbeidelser, utfordringer, frykt, håp og kjærlighet som preger sidene gjennom boken. På hundre dager ble det hundre tekster om alt og ingenting. Noen av dem kunne eg erindre å ha skrevet, mens andre var helt nye for meg om morgenen. En for meg spennende og til tider skremmende reise gjennom meg selv og min underbevissthet. Eg håper en eller flere av disse tekstene vil hjelpe deg som leser, til å sortere og få bekreftet mange av livets fantastiske sider. Å dele disse tekstene med deg er spennende. Det er skummelt og veldig personlig. Men som min personlige utvikling har lært meg, er vi ikkje så veldig forskjellige. Og uavhengig av når i livet er vi alle på et eller annet tidspunkt nede i en og annen bølgedal, så vel som oppe på en bølgetopp. Takk for at eg får dele med deg.
5 —
Alene Så mye lyd. Lytter uten å høre noen ting. Fred og ro i meg. Deilig bare å forsvinne. Forsvinne i folkehavet av lyd. Tankene øker volumet. Må det for å høres. Alt blir så mye mer tydelig. Tenk at eg hører så mye mer her. Her, midt i alle disse menneskene. Eg nyter. Tror ikkje eg vil høre. Tankene er så alvorlige. Vet ikkje om eg vil ta stilling. Vil bare være her, forsvinne. Det går ikkje. Eg har en jobb å gjøre. Kan ikkje rømme fra tankene. Og eg har prøvd. Prøver stadig vekk. Folkehavet er som støtdempere. Nå er de slitt og slitne. Tankene presser seg gjennom. Bare en kaffe til. Så skal eg lytte. Tankene gjør meg bevisst. Bevisst på hvor alene eg er. Alene om jobben som skal gjøres. Det er en ensomhet helt alene. En ensomhet omringet av mennesker.
7 —
Balanse Eg falt, igjen og igjen. Eg faller, og fortsetter å falle. En ny følelse, tap av kontroll. Kroppen min tilhører ikkje meg lenger. Den kjører sitt eget løp, med regler eg ikkje forstår. Koblinger har fått brister. Brister eg håper kan gjenopprettes. Kroppen tøyes, tøyes lenger enn noen gang. Det suser, blodet pumper for å holde følge. Må følge med – må fokusere. Det oppstår løse tråder. Spørsmål eg ikkje visste eg manglet svar på. Spørsmål eg ikkje visste eksisterte. For å finne kroppen igjen må eg finne svar. Eg må tolke spørsmålene. Søket tar krefter det er vanskelig å finne. En styrke eg vet er her. Min indre styrke skal hjelpe meg. Hjelpe meg å restituere og koble på musklene igjen. Det krever kjærlighet. Det krever også hele meg. Men nå skal eg falle, lar meg falle. Nå skal eg gi slipp på alt som skaper ubalanse. Alt som holder meg tilbake fra helheten. For det er eg som er helheten.
— 8
Med helheten finner eg også balansen. Trådene samles, musklene styrkes. Eg klarer igjen å stå alene, sammen. Sammen med alle de rundt meg. For de er her, de har vært her hele tiden. Når kontrollen er sluppet fri, helt fri. Kan eg igjen oppnå den. Da er eg i flyt i meg selv. Kroppen blir atter min, og alt faller på plass. Så er det videre, videre mot neste oppgave.
9 —
Balansen Balansen er vanskelig å finne. Eg er ikkje helt sikker på hvor den er. Hva den er. Skal det alltid være en jevn balanse? En jevn balanse mellom godt og ondt? Kan eg være det – i balanse? Det er ikkje noe eg har stilt spørsmål ved tidligere. Og nå våkner eg opp og er usikker. Usikker på om eg er et ondt menneske. At det er det eg ikkje får til. Det er et helt liv i mørke. I et mørke uten balanse. Og når balansen skal finnes, oppdager eg det. Eg oppdager at det mangler noe. Ondskapen mangler, selv om ondskapen er. Mørket er ikkje trygt lenger, klarer ikkje holde lyset ute. Og det er der det er, i lyset. Det kreves tilstedeværelse for å leve. Balansen er en skjør tilstand. Eg vet ikkje hvordan eg skal gjøre det. Eg forstår det ikkje. Forstår ikkje hvorfor eg må ha denne balansen Å være hele meg betyr også det onde. Det gjør vondt. Det gjør godt. Det er forvirrende. Ved å kreve min egen balanse sårer eg.
— 10
Ved å sette mine egne grenser sårer eg. Ved å elske sårer eg. Ved å bli elsket sårer eg. Hvem er balansen for? Balansen er for meg, for hele meg. Det er min verdi det er snakk om. Min verdi som et helt menneske. Hele meg. Eg forstår det ikkje, men vet. Vet eg er verdifull. Vet det er mine grenser eg snakker om. Vet viktigheten av å være hele meg. Vet eg er kjærlighet gjennom mine grenser. Vet at livet er. Det er balansen i meg. Det er godt og ondt. Eg ser det nå, eg er. Eg er hele meg, det er min balanse. Balansen eg må stole på.
11 —
Bare en drøm Søvn er deilig. Søvn lader kroppen og hodet. En selvfølge. Søvn skal være en selvfølge. Sove, mørke, ro. Men så kommer det ikkje. Det er mørkt. Roen uteblir, uroen slipper ikkje taket. Våkner uten å ha sovet. Kroppen dirrer og gir ikkje slipp. Deilige følelser. Uroen kommer med farlige følelser. Er varm. Når kroppen slipper taket, er det over. Holder øynene lukket. Vil ikkje at det skal ta slutt. Hun ser på meg. Velger meg og sier det høyt. Vet det ikkje er sant. Vil likevel bli værende her litt til. Det er bare en drøm. En drøm eg egentlig ikkje vil ha. Eller? Det er bare en drøm?
— 12
Bark Pust, eg puster. Vil fylle hele skallet med meg. Pust, å puste betyr eg lever. Kroppen ligger tungt mot underlaget. Pust, la pusten åpne hendene. La fingrene sprike og livet fylle håndflatene. Pust, kroppen finner umerkelige spenninger. Underlaget løsner, eg faller. Pust, gir slipp og suger inn lyset. Lyset er kjærligheten. Pust, slipper mørket ut med pusten. Igjen føles kroppen tung og varm. Pust, små gliper med kulde. Skallet føles ugjennomtrengelig. Pust, må stole på kjærligheten. Min beskyttelse er min største svakhet. Pust, skap krakeleringer i skallet med kjærlighet. Kjærlighet til meg selv. Pust, livet strømmer gjennom pusten. Det føles deilig, et lite øyeblikk. Pust, lar pusten gi meg følelsen av å være. Å være, å følge skallets mønster. Pust gjennom livets årringer. La skallet være min bark – det er meg.
13 —
Berøring Eg har behov for berøring. Denne erkjennelsen er vanskelig å innrømme. Eg har behov for kroppskontakt for min egen del. Bare min egen del. Kroppen sitrer, hodet blir varmt, liker det. Hvorfor eg – eg som alltid berører andre. Hvorfor er det plutselig snudd, til mitt behov? Nå er det ikkje lenger nok å berøre andre. Har eg virkelig manglet dette hele mitt liv? Det kan nesten være hvilken som helst berøring. Berøring fra hvem som helst – det er trist. Trist? Ja, det er trist. Det må jo si noe om min egen verdi. Verdien eg har på meg selv. Tenk om eg ikkje har noen verdi. Historien om nærhet vekket meg. Vekket noe i meg som ikkje vil forsvinne igjen. Kan eg noen gang erstatte manglende berøring? Klarer eg å skille behovet for nærhet med den sensuelle nærheten? Er det et skille? Å, igjen strømmer det på med flere spørsmål enn svar. Og alt uten at eg blir klokere. Det er deilig å føle andres oppmerksomhet. Å være i andres fokus. Men er det ekte, blir eg lurt? Eg vil bare nyte, bare ta imot. Det er vanskelig, klarer det ikkje. Tanken kommer alltid snikende. Hvorfor gjør den det?
— 14
Blåmerker Stramt, strammere. Nå presser det på innenfra. Min indre smerte gir meg blåmerker. Synlige merker får meg til å se. Vakre på sin myke måte. Vakre på en smertefull måte. De viser meg sentrum. Sentrum i meg selv. Det er et vakkert fargespill. Et fargespill av smerte. Noe som gir en dobbelthet. Hvordan noe vondt vises gjennom skjønnhet. Som to vakre paletter samtidig. De forsvinner ikkje. Eg vil lytte – vil forstå. Det presser på innenfra. Føles som om kroppen tar notater. Notater eg aldri må glemme. Kroppen forteller meg noe. Hvert blåmerke blir en melding. Eg vil akseptere – respektere. Respektere og lytte til meldingene. Uten respekt kommer eg ingen vei. Da er det bare blåmerker. Blåmerker uten betydning. Kroppen roper. Eg kan ikkje overhøre ropene lenger. Eg har betydning.
15 —
Demoner De er overalt, en del av oss. Der det er godt, er det demoner. Demoner som kryper frem – brenner. Brenner som glødende nåler. Demoner skaper en balanse. En balanse mellom det som er, og det som kan være. Er det godt eller ondt? En dag er balansen der, uten demoner. Eller? Er det en dag som ikkje kan nås? Nei, dagen kommer. Kroppen stritter imot. Må bli kjent med kroppens demoner. Bli kjent for å kunne stoppe nålene. Nålene som lammer. Det er min helhet. Og i dag er nålene en del av min helhet. Nålene som skaper en strålende varme. Stråler kamuflert som begrensninger. Å elske – eg skal elske. Eg skal elske mine demoner i hjel. Det er min taktikk. Vise at eg vet om dem og aksepterer dem. Gi dem oppmerksomheten de søker. Gjennom kjærlighet til meg selv. Til slutt vil det ikkje være plass til demoner. Da er nålenes misvisende varme fordampet.
17 —
Demoners herjinger Eg har ingen kontroll. Har ingen kontroll over herjingene i kroppen min. Forsøker å lytte. Å finne skjulte beskjeder. Beskjeder kamuflert i smerter. De må være der, svarene. Det må være en grunn til disse herjingene. Puster, eg puster, puster. Det er mitt korte livs erfaringer som samles. Som kvelden før stormen. Trykket gir meg lov til å evaluere. Evaluere og finne nye løsninger. Nye mønster å leve livet etter. Men først stormen. Stormen kommer med en ny dag. Da gjelder det å holde fast. Å holde fast i forandringene. La stormen skape nye retninger. Stormens demoner blir til renselse. En renselse til å leve resten av livet. Bare stormen kan bryte ut, det har vært en lang kveld. Havet buldrer, buldrer gjennom årene mine. Må puste, puste sammen mot havets buldring. Det gir meg en klarhet. En klarhet eg ikkje forstår. Klarhet for hva? Hva er klart? Svarene kommer, de må komme. Havet trigger demonene, de er i full beredskap.
— 18
Det nærmer seg – eg er klar. Kanskje kvelden er ved å være over. Demonene danser, full fest. Månen står i stram giv akt, smiler. Eg har en ro og en uro. Eg er klar. Klar for at kvelden løser seg opp og stormen inntreffer.
19 —
Det er alvor nå Livet er fantastisk, et fantastisk liv. Så fantastisk at vi bare flyter med. Det er skummelt. Og selv om vår bevissthet ikkje oppfatter farene, oppfatter kroppen dem. Utfordringen bevisstheten har, er å lytte. Å lytte til det kroppen vil fortelle. Kroppen aksepterer ikkje lenger å bare være. Som om den er direkte koblet til universet. Er kroppen det? Samarbeider de om en total omprogrammering? En omprogrammering av universets komponenter? Kroppen skaper uro så vi skal lære. Det føles som en avslutning. En avslutning av noe som har vært. Noe vi står fast i, noe misforstått. Er dette fantastiske bare en illusjon? Lever vi en drøm uten en virkelighet? Kroppen klarer ikkje endringene alene. Og vi følger ikkje med på tegnene. Vi blir som den vakreste blomst, uten røtter. Det er heldigvis håp. Vi lærer litt hver dag, for hver generasjon. Glemmer vi vår kobling til universet, glemmer vi livet. Nå tillates ikkje det lenger. Nå tvinges vi til å være, fullt og helt. Og det kreves kjærlighet for å klare.
— 20
Kjærlighet gjennom å være til stede. Å være bevisst våre valg er kjærlighet. Da er vi i livet. Lytte til naturen og det den prøver å fortelle oss. Respektere utviklingen, tilpasse oss. Naturens endringer skjer og vi er naturen. Nå gjelder det, det er alvor nå.
21 —
Det vanskelige med å føle Å ikkje vite hva eg føler, betyr ikkje at eg ikkje føler noe. Det er en ny erkjennelse. En erkjennelse om at eg lever. Å leve har vært mitt enkle mål. Et mål eg mange ganger har tvilt på. Spørsmålene har vært enda flere. Spørsmål som, fortjener eg det? Når følelsene ikkje har nådd gjennom, og tvilen har vært som størst. Men nå vet eg, begynner å forstå. Det er nettopp følelsene som skaper dem. Spørsmålene skapes av følelser eg ikkje forstår. Så eg føler, eg føler, eg føler. Å ikkje vite hva eg føler, betyr ikkje at eg ikkje føler noe.
— 22
Du er tråder Tråder, tråd av den reneste silke. Eg prøver å finne en ende. En begynnelse, eller kanskje en slutt. Silken er så glatt, så uhåndgripelig. Trådene glipper hele tiden. Mister eg deg? Du er alle disse vakre trådene. Og eg klarer det ikkje. Eg vil ikkje skape nye knuter. Eg vil la alle trådene flyte fritt. Men samtidig vil eg vite. Kanskje noen av våre tråder en dag kan møtes. Mine tråder er nok ikkje av silke. Men av det reneste ull. Håper det likevel kan la seg gjøre. Kanskje eg gjør noe galt. Vil så gjerne forstå, vite. Eg kommer til å fortsette letingen. Så håper eg du har tålmodighet. At du kan tilgi mine feiltrinn. Du er alle disse vakre trådene. Og eg vil bare vikles inn i dem.
23 —
Elske Nå skal eg slutte å bruke ordet elske. Eg skal ikkje si det flere ganger. Ikkje før eg klarer å si det til meg selv. Og mene det. Dette er en stor lovnad, og en kjempetest. Da kan eg ikkje fortelle noen andre at eg elsker dem. Eg kan ikkje elske solen, varmen og en melkesjokolade. Det blir vanskelig. Så eg kan gå i gang allerede i dag. Eg elsker meg selv – eg elsker Maren. … Det var nok ikkje helt fra hjertet. Å elske meg selv, er nok ikkje noe som skjer med det samme. Eg har brukt 43 år på å bygge opp en fremmedgjøring. En fremmedgjøring til den personen eg bør elske høyest. Det er trist å tenke på. Men – det er heldigvis aldri for sent å finne kjærligheten. Kjærligheten som skal hjelpe meg videre. Kjærligheten som skal gjøre meg i stand til å bli elsket. Å elske andre. Nå strammer tankene på, det suser. Har eg aldri kunnet elske, hvem sier det? Er det å elske umulig om du ikkje elsker deg selv?
— 24
Det tror eg ikkje. Kjærligheten kan deles, og likevel kan eg holde meg selv utenfor. Det har eg gjort hele livet, så det vet eg. Og det gjør ikkje min kjærlighet til andre mindre. Men for hver dag holder eg meg selv på mer og mer avstand. Og nå, 43 år, og eg føler meg tom og tømt. Eller føler er nok feil ord, for det føles ikkje. Det er tomt, og mørkt. Kjærlighet finnes ikkje. Smertefullt. Er det konsekvensen av ikkje å unne meg kjærlighet? Det kan ikkje fortsette, da kan eg ikkje leve. Eg elsker meg selv, og aksepterer meg selv. Kjærlighet.
25 —