Ramazzini 2-24

Norsk tidsskrift for arbeids- og miljømedisin

Kunstneres arbeidsmiljø

Norsk tidsskrift for arbeids- og miljømedisin

INNHOLD

Leder Av Anje C. Höper

Enestående kunstnere og verdien

ÅRGANG 31 – 2024 / NR. 2

Utgitt av Norsk arbeidsmedisinsk forening

Legenes Hus, Akersgaten 2

Postboks 1152 sentrum, 0107 Oslo

Tlf. 23 10 90 00 / Faks 23 10 91 00

Institut für Musikphysiologie und Musikermedizin – et tradisjonsrikt institutt for behandling og forebygging av skader hos musikere i Hannover, Tyskland Av Anje C. Höper

Scenekunstmedisin (Performing Arts Medicine) – et felt med behov for større arbeidsmedisinsk innsats

REDAKSJONSKOMITEEN

Anniken Sandvik (redaktør) Seksjon for Miljø- og Arbeidsmedisin, OUS Postboks 4950 Nydalen 0424 Oslo Tlf. 22 11 79 35 anniks@ous-hf.no

Signe Lohmann-Lafrenz St Olavs Hospital HF Postboks 3250 Torgarden 7006 Trondheim Tlf 72 57 13 13 signe.lohmann-lafrenz@stolav.no

Morten Langeland Bedriftshelse1

Region Sør Postboks 178 5602 Norheimsund Tlf 95726363 morten.langeland@bedriftshelse1.no

Anje C. Höper Arbeidshelse i nord Institutt for Samfunnsmedisin UiT Norges arktiske universitet Postboks 6050 Langnes, 9037 Tromsø Tlf 77 64 43 42 anje.hoeper@uit.no

Foreningsadresse Norsk arbeidsmedisinsk forening Legenes Hus, Christiania Torv 5 Postboks 1152 sentrum, 0107 Oslo

Foreningssekretariat Kristin Krogvold kristin.krogvold@legeforeningen.no

Tlf. 23 10 90 00

Edith Stenberg

Edith.stenberg@legeforeningen.no

Tlf. 23 10 90 00 - Faks 23 10 91 00

Forsidebilde: Christine Thomassen og Aarne Kristian Ruutu i Jiří Kyliáns «27’52”», Nasjonalballetten. Foto: Erik Berg.

LEDER Kunstneres arbeidsmiljø

Kjære lesere!

Dette er ikke den første utgaven av Ramazzini som tar for seg kunstneres arbeidsmiljø, men etter nesten 17 år tenkte vi at det var på tide å sette temaet på dagsorden igjen. Kunstnere er en liten gruppe som antakelig få av oss arbeidsmedisinere er så veldig ofte bort i i yrkessammenheng. Samtidig er vi nok mange som nyter godt av denne gruppen når vi går på teater eller konsert, ser på en kunstutstilling eller lignende. Kunstnere brenner gjerne for yrket sitt, som kan føre til at fokus på helse, miljø og sikkerhet fort havner litt i bakgrunnen.

Begrepet Kunstnere kan defineres både smalt og bredt. Nummeret kunne sikkert blitt dobbelt så tykt, men vi endte opp med en samling av artikler som omtaler kunstnere rimelig i tråd med Store norske leksikons definisjon av kunstnere; en «person som skaper eller utøver kunstneriske verk» og som «har kunst som sin yrkesmessige beskjeftigelse og som tjener penger på det»1. Og allikevel fikk vi ikke med oss alle kunstnergruppene som faller under denne definisjonen, så det er duket for et nytt nummer om noen år, der vi kan favne bredere enn denne gangen.

Noe i denne utgaven kan ansees som en slags oppdatering av det som ble omtalt i 20072, mens andre aspekter ikke har vært omtalt før. For de som ønsker å lese litt mer generelt om temaet, anbefales å lese Stortingsmelding Meld. St. 22 (2022–2023) «Kunstnarkår»3. Og de som er spesifikt interessert i arbeidsmiljø for orkestermusikere, bør få med seg den rykende ferske rapporten fra Bjørn Hilt og Frank Brundtland Steder, som dessverre ikke får plass i denne utgaven4

Sommeren står for døren og det er sikkert ikke bare vi i redaksjonen som ser fram til litt ferie og fri. Vi har hatt gleden av å kunne treffes fysisk med i hvert fall ¾ del av redaksjonen under NAMF/NFAM sin vårkonferanse tidligere i år. Det var herlig å kunne ha et litt annerledes redaksjonsmøte enn det vanlige som foregår bak skjermer på hver sin kant av landet. En artikkel om vårkonferansen kommer i neste utgave.

Vi ønsker alle en fin sommer og nok fri til at høsten kan tas fatt på med ny giv og energi.

På vegne av redaksjonen,

Anje

Referanser:

1. Store norske leksikon nettutgave https://snl.no/kunstner lest 26.05.2024

2. Ramazzini 4/2007 Kunstneres arbeidsmiljø https://www.legeforeningen.no/contentassets/ d6c122e466a64c408ff6565e0c13febe/nr-4-2007-temakunstneres-arbeidsmiljo.pdf

3. Stortingsmelding Meld. St. 22 (2022–2023) «Kunstnarkår» https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.st.-22-20222023/id2983542/ lest 26.05.2024

4. Hilt og Steder 2024: «Arbeidsmiljø og helseprofil hos musikere – en spørreundersøkelse blant profesjonelle militære og sivile musikkorkestre i Norge» Forvarets Forskningsinstitutt rapport 21/00854 https://www.ffi.no/publikasjoner/arkiv/arbeidsmiljo-oghelseprofil-hos-musikere-en-sporreundersokelse-blantprofesjonelle-militaere-og-sivile-musikkorkestre-i-norge

Arbeidsmiljø og helse for billedkunstnere

Av Bjørn Hilt, pensjonert arbeidsmedisiner

Tidligere overlege og avdelingssjef ved Arbeidsmedisink avdeling på St. Olavs Hospital og prof. emeritus ved Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie ved NTNU. bjorn.hilt@ntnu.no

Da det ble kjent at redaksjonen i Ramazzini skulle lage et nytt temanummer om kunstneres arbeidsmiljø og helse gikk min første tanke til Petter Kristensen som i 2007 var gjesteredaktør for det forrige temanummeret (1). Sammen med Norske billedkunstnere ga han allerede i 1992 ut en liten bok om nettopp «Kjemisk arbeidsmiljø for billedkunstnere», basert på undervisning som han hadde ved Kunstakademiet (2) (Illustrasjon 1). Petter og Svein Johansen fra Kunstakademiet skrev også om temaet i Tidsskrift for den norske lægeforening i 1994 (3). Petter ville vært den rette til å skrive om billedkunstnere også nå, men så gikk han dessverre bort i 2023, 79 år gammel.

Med litt bakgrunn i scenekunstmedisin og barndom og oppvekst i en billedkunstnerkoloni ble det da jeg som etter fattig evne skulle forsøke å skrive litt om temaet. Med en far som var billedhugger med atelier hjemme i rekkehuset på Ekely har jeg bokstavelig talt vokst opp med gips, leire, terracotta, masse verktøy og kavaletter (hevbar plattform som billedhuggerne modellerer på). I atelierene til kunstmalerforeldrene til mine barndomsvenner luktet det alltid oljemaling og terpentin, men det ble også arbeidet med mye annet som grafikk, glass, lim og tekstiler. Tradisjonelt var en billedkunstner en som lagde skulptur, maleri, grafikk, glassmalerier, tegning eller vev, mens det i dag antakelig også omfatter forskjellige digitale framstillinger, installasjoner og kanskje nesten over i «performance».

Ut fra et faglig ståsted er det likevel naturlig å ta utgangspunkt i boka til Petter. Der minnes vi på den evige kunsten fra oldtiden og professor Bernardino Ramazzinis skildringer av billedkunstnernes arbeidsmiljø i boka «De morbis artificum» fra 1713 (4). Alle mulige farger ble utvunnet fra forskjellige natur-

stoffer, ofte salter av metaller med de rareste tilsetninger for å øke kvaliteten og anvendbarheten i malingen. Petter beskriver i sin bok intet mindre enn 173 kjemiske stoffer og forbindelser med kryssreferanser til kunstarter, arbeidsmåter og helsevirkninger. Det er kjent at middelalderens kunstmalere ofte framstilte fargene selv med risiko for eksponering for bl.a. bly, kvikksølv, arsen og kobolt. I dag er det nok mest tuber med olje- og akrylmalinger, lim og forskjellige tynnere (løsningsmidler) som dominerer. Interessant da at kunstmaler Svein Johansen i artikkelen om bildekunstnere som han og Petter hadde i Tidsskriftet i 1994 opplyser at han i en serie kalt kjærlighetshaver brukte organiske blyforbindelser (blysåper) som et virkningsfullt malermedium (3). Min fars generasjon av billedhuggere behersket det å hugge skulpturer i stein med rikelig eksponering for kvartsstøv, særlig når de brukte særs velegnet og hard granitt fra Telemark, Vestfold eller Østfold. I dag er det i billedhuggerkunsten for mange mer sveising og lodding på alle typer metaller, plast og andre materialer som blir mest brukt. Grafiske arbeider kan innebære eksponering for forskjellige konsentrerte syrer, pigmenter, fargestoffer, benzen og PAH. Silketrykk er en metode som lenge medførte betydelig eksponering for organiske løsningsmidler, mens man etter hvert har gått mer over til vannbaserte trykkfarger og rengjøringsmidler.

Opptak av kjemikalier som kunstnerne bruker kan skje gjennom hud, luftveier og mage-tarmtrakten. Flere av kjemikaliene er allergene, f.eks. akrylater, epoksy, formaldehyd og isocyanater, med manifestasjoner som lokalisert kontakteksem (ofte også irritativt), ødemer (bl.a. Quincke), urtikaria og astma. Kreftframkallende påvirkninger kan være formaldehyd, benzen, kvarts, asbest, krom og nikkel med ditto

manifestasjoner. Dessuten er det etter hvert kjent at eksponering for støv og lungeirritanter kan gi økt risiko for iskemiske hjerte- karsykdommer (5). Min far fikk hjerteinfarkt i relativt ung alder mens han sto i støvet og hugget en rallar i granitt fra Kråkerøy ved Fredrikstad.

Flere av påvirkningene som billedkunstnere kan utsettes for er nevrotoksiske. Det gjelder selvfølgelig bly og kvikksølv, men også i høy grad forskjellige typer av organiske løsningsmidler. Mykt bly har vært brukt mye til grafiske trykkplater og som en kuriositet kan nevnes at det på Miro-museet i Barcelona finnes en kvikksølvfontene som heldigvis etter hvert er innelukket (https://international-brigades. org.uk/news-and-blog/mercury-fountain-and-thestruggle-against-franco/).

Faglitteratur om arbeidsmiljø og helse hos billedkunstnere er heller sparsom. Det finnes mye om «performing art», men atskillig mindre om «visual art». Det nokså utilgjengelige tidsskriftet Occup Med hadde riktignok et helt temanummer om emnet i 2001 med artikler om bl.a. malere og tegnere, grafikere, keramikere, fotografer og skuespillere (6), men tidsskriftet er altså dessverre vanskelig tilgjengelig. Den nyeste oversiktsartikkelen jeg har funnet er fra Ramazzinis amerikanske søstertidsskrift Journal of Occupational and Environmental Medicine (JOEM) i 2017 (7). Den har en veldig bred tilnærming til definisjonen av kunstnere og interessant nok tar forfatterne med hjelpepersonell, amatører og familie til kunstnere med atelier hjemme som mulig eksponerte. Det er også fint at de understreker arbeidsmedisinernes mulige rolle i forebygging og betydningen av at alt behandlende helsepersonell har en forståelse av kunstnernes spesielle arbeidssituasjon.

En annen tidlig oversiktsartikkel fra 2007 går mer direkte inn på billedkunstneres arbeidsmiljø og viser også til enkelte undersøkelser av spesifikk sykdomsforekomst (8). Her refereres det til en tidlig undersøkelse publisert i 1985 (9) som viste økt relativ dødsrisiko (PMR) for arteriosklerotisk hjertesykdom, leukemi og kreft i blære, nyre, tarm og hjerne hos 1.253 hvite, mannlige kunstnere i USA identifisert som sådanne i perioden 1940 til 1969. Hos 345 identifiserte kvinnelige kunstnere var det kun kreft i rektum, lunge og bryst som var økt. Fra Sverige er det publisert en tidlig pasient-kontrollundersøkelse av glassarbeidere som viste at mannlige glassblåsere over 45 års alder, som vel er det nærmeste man kommer kunstnere i den bransjen, hadde økt risiko for magekreft (OR 2,6, 90% CI 1,5-4,4), tykktamskreft (OR 3,1, 90 % CI 1,4-6,5), lungekreft (OR 2,3, 90 % CI 1-5,5 og død av hjerte-karsykdom (OR 1,3, 90 % CI 1-1,8) (10).

Den store nordiske yrke og kreftundersøkelsen (NOCCA) viste samlet for 23.162 mannlige kunstnere økt insidens av kreft i tunge (SIR 272, 95 % CI 173-408), svelg (SIR 192, 95 % CI 132-270), endetarm (SIR 126, 95 % CI 106-150), lever (SIR 165, 95 % CI 119-222), malignt melanom (SIR 130, 95 % CI 105161) og annen hudkreft (SIR 122, 95 % CI 102-146) (11). For 10.392 kvinnelige kunstnere var det økt risiko for kreft i lever (SIR 231, 95 % CI 126-387) og bryst

Illustrasjon 1: Omslaget til Petter Kristensens bok2. Grafisk design Per Staurnes. Illustrasjonen et utsnitt fra Albert Oehlens maleri «Self-portrait with palette».

(SIR 127, 95 % CI 113-141). Definisjonen av kunstnere inkluderte, i tillegg til billedhuggere og kunstmalere, også forfattere, sangere, komponister, dansere, musikere og andre. Så her var det altså langt fra bare billedkunstnere. Det ble kommentert at det for begge kjønn samlet sett var økt risiko for alkoholrelaterte kreftformer, men ikke for røykerelaterte (11). Det har ikke lykkes meg å finne nyere undersøkelser av yrkesspesifikk dødelighet eller kreftforekomst hos billedkunstnere.

Når det gjelder undersøkelser av sykdomsforekomst blir gruppene av billedkunstnere ofte for små for valide epidemiologiske undersøkelser og eksponeringene oftest sporadiske og lite ensartet. Bortsett fra i de nevnte lite spesifikke undersøkelsene (9-11) er det er ikke vist at billedkunstnere har økt dødelig-

het eller økt kreftforekomst sett i forhold til andre. Det er heller ikke holdepunkter for at det hos billedkunstnere er økt forekomst av kroniske skader i sentralnervesystemet, bl.a. i form av diffus toksisk encefalopati (løsemiddelskade). Man regner her med at eksponeringen som regel er relativt lavgradig og dessuten for sporadisk og kortvarig til å kunne gi kroniske skader. Min far ble ellers en gang som relativt ung innlagt på St. Josefs hospital i Porsgrunn med akutt forgiftning etter ytterst ubetenksomt å ha vasket gipsskulpturer med lynol før en utstilling han skulle ha i Porsgrunn kunstforening.

Den mer berømte Vincent van Gogh skal ha vært kronisk blyforgiftet og man har lurt på om han også var hjerneskadet av terpentin (som han visstnok

Illustrasjon 2: Artikkelforfatterens far, billedhuggeren Odd Hilt (1915–1987) i arbeid med en steinskulptur. Det er i hvert fall eksponering for støv og sprut, støy og lokale vibrasjoner fra håndholdt pressluftverktøy. Verneutstyret er lesebriller og en gammel hatt. Foto: Privat.

drakk), absint (som han misbrukte) og kamferolje (som han dynket puta med som sovemedisin) (12).

Petter gjorde også viktig arbeid med å samle mye kunnskap og opplyse om forplantningsskader og fosterskader som følge av eksponeringer i arbeidslivet. Det var sikkert naturlig for ham å ta med et kapittel om dette også for billedkunstnerne i boka si. Ved siden av litt generell teori og understreking av at kjemisk påvirkning kan ha betydning for begge de vordende foreldre, skriver han der spesielt om tungmetaller, glykoletere og organsiske løsningsmidler, bl.a. heksan og white spirit som mulig skadelige stoffer med spesifikke virkninger (2). I den nevnte artikkelen fra Tidsskriftet frarådes arbeid med silketrykk og polyesterstøping under hele svangerskapet og gravide kunstmalere anbefales å avstå fra bruk av pigmenter med bly i paletten (3).

Ingen god arbeidsmedisinsk tekst uten et kapittel om forebygging og yrkeshygiene. I en antatt erkjennelse av at billedkunstnere nok ikke er de som er mest opptatt av temaet, skriver Petter i boka litt om regelverk, produktdatablader, substitusjon, avtrekk og personlig verneutstyr. Faren min brukte av og til noe maskelignende, en slags vernebriller og en gammel hatt med avklippet brem når det støva som verst (Se illustrasjon 2).

Å være kunstner kan være psykisk ganske utfordrende. Man er henvist til egen kreativitet og skaperkraft og man jobber som regel alene. Andre vurderer kunsten man lager og kunstneren skal jo også helst få solgt den. Likevel sier mange at kunstnerne oftest er sine egne verste kritikere, som regel er de aldri helt fornøyde med det de har gjort. Da min far hadde brukt flere år på å lage et stort rallarmonument til Årdal, turte han ikke å møte opp til avdukningsseremonien der det var masse notabiliteter til stede. Andre små ting kunne gi glede; En gang han, på oppdrag fra hennes foreldre, modellerte en byste av en blind jente, ville hun underveis i modelleringen føle omkring på den våte leira og sa så en vakker dag ut fra fingerfølelsen at hun da syntes at det begynte å ligne. Den historien fortalte han gjerne. En gang var han i Larvik for å hugge ferdig en bestilt steinbyste av den danske dikteren Martin Andersen Nexø. Da telefonen ringte hjemme hos oss var det min fem år yngre bror som tok den og på spørsmål om faren var hjemme svarte han – «Nei, for han er i Larvik og hugger hodet av en mann».

Ramazzinis temanummer fra 2007 (1) og den lille boka til Petter (2) anbefales varmt. Spesielt interesserte kan med fordel også ta en titt på oversiktsartikkelen fra 2007 (8), men vær da litt kritisk når det gjelder de mange referansene.

Referanser:

1. Temanummer om «Kunstneres arbeidsmiljø. Gjesteredaktør Petter Kristensen. Ramazzini 2007;14 (4). https://www.legeforeningen.no/ contentassets/d6c122e466a64c408ff6565e0c13febe/nr-4-2007-tema-kunstneres-arbeidsmiljo.pdf

2. Kristensen P. Kjemisk arbeidsmiljø for billedkunstnere. Maleri – grafikk – skulptur. Oslo, Statens arbeidsmiljøinstitutt / Norske billedkunstnere, 1992.

3. Kristensen P, Johansen S. Kjemisk arbeidsmiljø for bildekunstnere. Tidsskr Nor Lægeforen 1994; 114:3184-7.

4. Ramazzini B. De morbis artificum diatriba. Avhandling om arbeideres sykdommer. Venice, Republic of Venice, 1713.

5. Sjögren B, Bigert C, Gustavson P. Occupational chemical exposures and cardiovascular disease. The Nordic Expert Group for Criteria Documentation of Health Risks from Chemicals. 153. Arbete och Hälsa 2020.54 (2).

6. Occup Med 2001;16(4).

7. Hinkamp DL, McCann M, Babin A. Occupational health and the arts. J Occup Environ Health, 2017;59(9):835-42.

8. Zuskin E, Schachter EN, Mustajbegović E, Pucarin-Cvetković J, Lipozenčić J. Occupational health hazards of artists. A Dermatovenerol Croatia. 2007;15(3):167-77

9. Miller BA, Blair A, McCann M. Mortality patterns among professional artists: a preliminary report. J Environ Pathol Toxicol Oncol 1985;6(2):303-13.

10. Wingren G, Axelson O, Mortality in the Swedish glasswork industry. Scand J Work Environ Health 1987;13:412-6.

11. Andersen A, Barlow L, Engeland A, Kjærheim K, Lynge E, Pukkala E. Work-related cancer in the Nordic countries. Scand J Work Environ Health 1999;25(2):1-116

12. Kristensen P. The Thujone connestion: Var von Goghs avskårne øre en yrkesskade? Ramazzini 2007;14 (4):14.

Kvartseksponering hos keramikere

Av Renate Jenssen Humberset, lege i spesialisering, Arbeids- og miljømedisinsk avdeling, UNN Tromsø renate.jenssen.humberset@unn.no

Bakgrunn

Denne artikkelen er basert på en obligatorisk skriftlig prosjektoppgave for LIS i arbeidsmedisinsk veiledningsgruppe. Temaet for oppgaven er kvartseksponering blant keramikere. Ideen til oppgaven sprang ut fra en poliklinisk pasientutredning, men detaljer vedrørende enkeltsaken beskrives ikke her.

Krystallinsk silika

Silika er betegnelsen på den kjemiske forbindelsen silisiumdioksid (SiO2). Silika forekommer enten i krystallinsk form eller i amorf form, og det er den krystallinske formen som kan være helseskadelig. De tre morfologiske variantene av krystallinsk silika er kvarts, kristobalitt og tridymitt. Kvarts er den vanligste formen, og det er det mest utbredte mineralet i jordskorpen, hvor det inngår i mange bergarter slik som flint, granitt og kvartsitt. Kristobalitt kan oppstå i forbindelse med smelteprosesser (1), mens tridymitt er uvanlig og finnes hovedsakelig på hulrom i sure lavabergarter (2).

Kvartseksponering

Keramikere bruker ulike typer leire i sitt arbeid, men bestanddelen av kvarts i ulike leiretyper er ofte ikke kjent. Siden leire kan inneholde en betydelig andel kvarts, kan eksponering for luftbårent kvartsholdig støv oppstå under mange produksjonsprosesser, for eksempel under forming, dreiing, brenning og pussing. Det er hovedsakelig tørr leire som vil generere støv. Avskrall fra leire som blir liggende igjen på for eksempel dreieplate og gulv, vil tørke inn og kunne føre til kvartsholdig støv i luften. Glasurer kan også inneholde en betydelig andel kvarts, og blanding av dette vil kunne føre til kvartseksponering. Grad av kvartseksponering er avhengig av varighet av eksponering, mengde støv, partikkelstørrelse og hvor stor andel krystallinsk silika det er i støvet. Respirabelt støv er små partikler som kan nå helt ned i alveolene

(3). Grenseverdi (8 timer) for eksponering av respirabelt krystallinsk silika er 0,05 mg/m3 (4).

Helseskadelige effekter

Den mest kjente helserisikoen ved eksponering for respirabelt krystallinsk silika er silikose. Silikose er en type pneumokoniose med opphopning av uorganisk mineralstøv i lungene, som fører til dannelse av inflammasjon og fibrose. De innåndede partiklene skilles i liten grad ut av lungene og kan dermed utøve sin virkning i mange år etter at eksponeringen er opphørt. Årlig påvises det ca. 20 nye tilfeller av silikose i Norge. Typiske symptomer ved utbredt silikose er tung pust og hoste (5). Eksponering for kvarts kan også gi økt risiko for lungekreft, kols, nyresykdommer og artritt (3).

Bakgrunnslitteratur

I oppgaven er det brukt litteratur som belyser aktuell eksponering. De mest relevante artiklene som brukes i diskusjonsdelen er: Evaluation of Respirable Crystalline Silica in High School Ceramics Classrooms (6), Development of an Exposure Matrix for Respirable Crystalline Silica in the British Pottery Industry (7) og BGIA-Report 8/2006e, Exposure to quartz at the workplace (8).

Materiale og metode

Det ble gjennomført personbårne målinger hos en keramiker over tre påfølgende arbeidsdager. Dette er forenlig med en forenklet yrkeshygienisk undersøkelse (9). Yrkeshygieniker Marit Nøst Hegseth hjalp til med opplæring i bruk av måleutstyr og var med på de to første måledagene. Luftprøvene ble samlet i den ansattes pustesone på PVC-filter (5 µm porestørrelse) i 37 mm totalstøvkassett med syklon for respirabel fraksjon. Det ble brukt pumpe med flow 3,0 liter/min. I tillegg ble det tatt fire materialprøver av ulike typer leire for måling av andel kvartsinnhold.

Analysene ble gjort ved Nemko Norlab. Planen var å gjennomføre personbårne målinger over 8 timer alle tre måledagene, men på grunn av ulike uforutsette faktorer (feil ved pumpe og møter/avtaler keramikeren hadde utenfor verkstedet) ble det færre timer (se tabell 2). Til sammen ble det registrert målinger i 11 timer og 25 minutter. Underveis i måleperioden førte keramikeren logg over hvilke arbeidsoppgaver som ble utført. Når måleresultater skal vurderes opp mot en grenseverdi, må eksponeringen tidsvektes for den oppgitte referansetiden (8 timer). Jeg beregnet gjennomsnittskonsentrasjonen over referansetiden ved bruk av følgende formel:

Eksponering 8 timer (C8 timer) = (C1*T1+C2*T2+...+ Cn*Tn)/8 timer, der C er konsentrasjonene av de enkelte arbeidsoppgavene (1,2…n) og T dens varighet (10).

Resultater

Personbårne målinger: Arbeidsoppgaver på måledager er gjengitt i tabell 1 og måleresultater i tabell 2.

De målte og de tidsvektede verdiene representerer gjennomsnittsverdiene av kvarts ved arbeid i verkstedet. De sier noe om nivåene inne på verkstedet, selv om hennes personlige eksponering vil variere etter hvor mange timer hun oppholder seg i verkstedet hver dag eller om hun gjør andre ting. Se tabell 2.

Tabell 1: Arbeidsoppgaver

Dag Arbeidsoppgaver

Dag 1 Kontorarbeid på verksted, glasering med bruk av avsug utenfor verksted, møter utenfor verksted.

Dag 2 Blanding av glasur uten avsug på verksted, arbeid og møte utenfor verksted, lunsj og kontorarbeid i verksted.

Dag 3 Dreiing med steingodsleire og leirgodsleire i verksted.

Tabell 2: Resultater personbårne målinger

Prøvenr.

Materialprøver av leire:

De fire ulike leiretypene som ble analysert var:

1. Tysk steingodsleire (K129, Vingerling)

2. Blåleire

3. Steingodsleire

4. Havleire

Resultatene er presentert i tabell 3.

Diskusjon

De tidsvektede måleresultatene for kvarts varierte mellom de tre arbeidsdagene. Alle verdier var under grenseverdi (0,05 mg/m3), men over 10 % av grenseverdi (0,005 mg/m3). Ved en forenklet undersøkelse med tre målinger, regnes eksponeringen som uakseptabel dersom maksimumsverdien er > 10 % av grenseverdi (9). Eksponeringen i denne kartleggingen vurderes dermed som uakseptabel.

Uforutsette faktorer bidro til kortere måletid enn planlagt. I keramikerens arbeidshverdag var det imidlertid normalt med stadige avtaler utenfor verkstedet. Resultatene vurderes derfor å være representative for hvordan keramikeren til vanlig arbeider og det vurderes som sannsynlig at keramikeren har en høyere eksponering for kvarts enn det som er akseptabelt.

Tabell 3: Resultater materialprøver

Prøve Identifiserte innhold Dominerende fase kvarts

1 Glimmer, kvarts, kaolinitt, mulitt 25-35 %

2 Feltspat, kvarts, glimmer, amfibol, mulitt 35-45 %

3 Kaolinitt, kvarts, mulitt, glimmer 20-30 %

4 Glimmer, kvarts, kaolinitt, feltspat 30-40 %

Respirabelt støv (mg/m3) Alfa-kvarts, respirabel (mg/m3) Alfa-kvarts, respirabel, tidsvektede verdier for 8 timers grenseverdi (mg/m3) Tid

1 0,18 0,014 0,0054 3 timer, 6 minutter

2 0,18 0,039 0,0209 4 timer, 17 minutter

3 0,18

Verdiene fra målingene er nokså like sammenlignet med studien av ulike keramiske klasserom ved high schools i Salt Lake County (6). Der ble det riktignok gjort stasjonære, og ikke-tidsvektede målinger. Disse viste verdier av respirabelt krystallinsk silika fra <0.008 til 0.074 mg/m3, med en median verdi på 0.011 mg/m3. Det ble vurdert at lærerne som underviste i keramikk i disse klasserommene, kunne ha en økt risiko for helseskadelig påvirkning av eksponering for respirabelt krystallinsk silika. Sammenlignet med resultater fra tidsvektede gjennomsnittsverdier i eksponeringsmatrisen fra Storbritannia (7), er verdiene noe lavere eller tilnærmet like sammenlignet med enkelte arbeidsoppgaver i tidsrommet fra 1990 til 1995. De mest sammenlignbare arbeidsoppgavene, når det gjelder resultater, er forming før brenning (0,025 mg/m3), brenning (0,020 mg/m3) og glasering (0,025 mg/m3) (7). Mine resultater er også tilnærmet like resultatene av enkelte arbeidsoppgaver i den tyske oversikten om eksponering for kvartsholdig støv i keramikkindustrien (8). Ved tilberedning av leire og ved glasering i perioden mellom 1995 og 2004, var det ved begge arbeidsprosessene en tidsvektet verdi av kvartseksponering på 0,02 mg/m3, og ved forming av leire 0,03 mg/m3 (8).

Materialprøvene av leire (tabell 3) viste betydelige mengder kvartsinnhold, med mengde kvarts varierende fra 20 til 45 % i de fire ulike leiretypene. Leiren som inneholdt mest kvarts var blåleiren, og leiren som inneholdt minst kvarts var steingodsleiren. Analysene indikerer at leirene inneholder såpass mye kvarts, at disse kan føre til en relevant eksponering ved støvete arbeidsprosesser.

Keramikeren, som hadde arbeidet i mange år, hadde inntil det siste året ikke hatt høyt fokus på renhold i verkstedet. I forkant av måleperioden ble vi enige om at keramikeren ikke skulle utføre noe renhold, for å få et mer representativt bilde av hvordan eksponeringen hadde vært tidligere. De siste 3–4 månedene før målingene ble gjennomført, ble det derfor ikke rengjort noe. Dette kan ha gitt en høyere eksponering sammenlignet med det keramikeren egentlig har nå. Samtidig kan resultatene være mer representative for størsteparten av keramikerens yrkeskarriere.

For å sikre arbeidstakernes helse, er god kontroll over eksponering nødvendig. Risiko vurderes vanligvis i samarbeid med en bedriftshelsetjeneste, og ut

i fra en risikovurdering gjøres det eventuelt eksponeringsreduserende tiltak. Det er ikke identifisert en klar terskelverdi for risiko for utvikling av silikose. Selv om det kreves en betydelig eksponering, vil enhver reduksjon av eksponering minske risiko for sykdomsutvikling. Når det gjelder selvstendig næringsdrivende keramikere, er det en utfordring at de ofte ikke er tilknyttet en bedriftshelsetjeneste som kan bistå med risikovurderinger og gi råd om eksponeringsreduserende tiltak.

Konklusjon

Resultatene i undersøkelsen tyder på at keramikeren har en eksponering for respirabelt krystallinsk silika som ligger over det som er akseptabelt. I alle fall når det ikke er utført renhold. Det er en svakhet med den aktuelle undersøkelsen at det kun er gjennomført tre målinger, i et enkelt verksted. Ved en større undersøkelse av flere verksteder, og helst også over et lengre tidsrom, ville man kunne få mer representative resultater for en større gruppe keramikere. Likevel har jeg funnet enkelte litteraturkilder med tilsvarende måleresultater for respirabelt støv hos keramikere. Analysene av leire i min undersøkelse har også vist at forskjellige leiretyper kan inneholde til dels høy kvartsandel. Dette kan tyde på at keramikere som arbeider med leire, kan ha en eksponering for respirabelt krystallinsk silika som gir grunnlag for å mistenke økt risiko for helseskadelig påvirkning.

Etter undersøkelsen ble keramikeren anbefalt å kontakte en keramikkskole, hvor keramikeren også arbeidet, for å høre om hvilke råd de hadde fått fra sin bedriftshelsetjeneste angående kvartseksponering. Keramikeren ble også rådet om å rengjøre verkstedet regelmessig, og bruke punktavsug ved blanding av glasur.

Referanser:

1. Arbeidstilsynet. Grunnlag for fastsettelse av grenseverdi, Respirabelt krystallinsk silika, 2020.

2. Store Norske leksikon. https://snl.no/tridymitt Lest 10.05.24.

3. Norsk Elektronisk Legehåndbok. https://legehandboka.no/handboken/kliniske-kapitler/arbeidsmedisin/eksponeringsfaktorer/ kjemiskbiologisk-eksponering/respirabelt-krystallinsk-silikaLest 21.02.24.

4. https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2011-12-06-1358. Lest 18.04.24.

5. Norsk Elektronisk Legehåndbok. Pneumokonioser - NEL - Norsk Elektronisk Legehåndbok (legehandboka.no). Lest 01.03.24.

6. Fechser M. Evaluation of Respirable Crystalline Silica in High School Ceramics Classrooms. Int J Environ Res Public Health. 2014 Jan 23;11(2):1250-60.

7. Burgess GL. Development of an exposure matrix for respirable crystalline silika in the British pottery industry. Ann Occup Hyg. 1998 Apr;42(3):209-17.

8. BGIA-Report 8/2006e, Exposure to quartz at the workplace. German Social Accident Insurance (DGUV), 2008.

9. Arbeidstilsynet. kartlegging-og-vurdering-av-eksponering-for-kjemikalier (arbeidstilsynet.no) Lest 01.03.24.

10. Arbeidstilsynet. https://www.arbeidstilsynet.no/tema/kjemikalier/kartlegging-eksponering-for-kjemikalier/vurdering-av-maleresultat/ Lest 06.11.23.

Enestående kunstnere og verdien av fellesskap

Av Mari Torvik Heian, seniorforsker/PhD (sosiologi) Telemarksforsking heian@tmforsk.no

Kunstnere i Norge er på mange måter privilegerte, sammenliknet med kunstnere i de fleste andre land, på grunn av vår rike oljeøkonomi og den relativt sjenerøse og velferdsorienterte kulturpolitikken. Norge er, sammen med de andre nordiske landene, dessuten kjennetegnet av mange kulturpolitiske ordninger og stipender som mange kunstnere nyter godt av. Velsubsidierte kunstinstitusjoner gjør at en del kunstnere, slik som orkestermusikere og en del skuespillere, er ansatt i faste stillinger, med stabil lønn, gode pensjonsordninger og trygge framtidsutsikter. Men, selv om noen kunstnere er fast ansatt, er de aller fleste norske kunstnere selvstendig næringsdrivende. Det innebærer at de fleste kunstnere i Norge, som i andre land, har ustabile og usikre yrkesliv, preget av hard konkurranse og vekslende inntektsgrunnlag (Heian 2018, Kleppe og Askvik 2021). De selvstendig næringsdrivende kunstnerne er del av det som ofte kalles det ikke-standardiserte arbeidslivet, kjennetegnet av prosjektorganisering og kortsiktige kontrakter. Ikke-standardisert arbeid innebærer på den ene siden selvstendighet, fleksibilitet og frihet, men på den andre siden ofte midlertidighet, usikkerhet og uforutsigbarhet (Brook et al., 2020; Cunningham et al., 2021; Gill & Pratt, 2008).

Et risikofylt yrke

Å være kunstner kan med andre ord være risikofylt, både økonomisk, profesjonelt og personlig. I kulturpolitisk, -sosiologisk og -økonomisk forskning har kunstneryrkene derfor blitt behandlet som en særlig utsatt yrkesgruppe, sammenliknet med andre yrkesgrupper med tilsvarende utdanningsnivå. En rekke undersøkelser dokumenterer at inntektsnivået til kunstnerne sett under ett er lavt, og betydelig lavere enn blant andre yrkesaktive (Heian et al. 2008 og 2015, Kleppe og Askvik 2021, Towse 2020). En konsekvens av de lave inntektene i kunstnerbefolkningen er at svært mange kunstnere i liten grad er dekket av

At kunstnere har utrygge inntekts- og arbeidsforhold, er ikke noe nytt.

offentlige ytelser som sykepenger, foreldrepenger og alderspenger. Dette bidrar til å forsterke bekymringer for en økonomisk usikker framtid. Kunstneryrkene er dessuten preget av en større ulikhet enn andre yrker. Noen få har høye inntekter, mens de fleste tjener relativt lite på kunsten sin. Det er stor ulikhet både mellom kunstnergrupper og innenfor kunstnergruppene, og også mellom menn og kvinner, og altså mellom fast ansatte og selvsysselsatte kunstnere. Noen få tjener riktig godt, men de aller fleste har moderate inntekter. Dette betyr at de fleste kunstnere ikke klarer å leve av kunsten alene, og må spe på med inntekter fra annen type arbeid for å få det til å gå rundt økonomisk.

At kunstnere har utrygge inntekts- og arbeidsforhold, er ikke noe nytt. Trekkene som er beskrevet over, finner vi igjen i kunstsosiologiske og kunsthistoriske beskrivelser som går langt tilbake i tid. Samtidig er det mye som tyder på at kunstnernes situasjon kanskje er mer usikker og risikofylt i dag enn den har vært på lenge. Ikke minst skyldes det globale forhold og hendelser de siste tiårene: Digitalisering av kulturelle markeder preger i stadig større grad store deler av kulturarbeidslivet, (Siciliano, 2023), og i kunst- og kulturlivet råder det bekymring for at kunstig intelligens skal utkonkurrere kunstnerne i kampen om oppdrag og konsumenter. Nedstengingen i forbindelse med Covid-19-pandemien hadde store konsekvenser, særlig for musikere og scenekunstnere (Berge et al., 2021; Comunian & England, 2020; Daniel, 2022; Hylland, 2022). Krigen i Ukraina,

med økende priser og høy inflasjon har svekket kjøpekraften, som i sin tur i stor grad har rammet kunstneriske og kulturelle markeder. Slike endringer og strømninger virker sammen og påvirker ulike kunst- og kulturbransjene ulikt. De har vidtrekkende konsekvenser for både kommersielle virksomheter, offentlige institusjoner og enkeltkunstnere. Særlig ser de ut til å ramme de allerede utsatte selvstendig næringsdrivende kunstnerne.

Forestillingen om enestående kunstnere Å jobbe som selvstendig næringsdrivende er for mange ensbetydende med å tilbringe mye av arbeidstiden alene. Å arbeide alene ses dessuten ofte på som et kunstnerisk ideal. Kunsthistorien er full av historier om kunstnere – forfattere, komponister og malere – som helst har holdt seg for seg selv. Disse fortellingene er ofte knyttet til oppfatninger om kunstneren som geni, og med en nærmest gudegitt kunstnerisk skaperevne. Emmanuel Kant sier for eksempel at «skjønn kunst [er] mulig bare som geniets produkt» (Kant 1995 [1790]:187). En slik forståelse av kunstneren har i stor grad overlevd fram til nyere tid – i kunstsosiologien betegnet som den karismatiskekunstnermyten (Kris og Kurz 1979 [1934]). Som del av denne myten er en overbevisende tro på at det medfødte talentet som alltid vil klare seg, uansett omstendigheter. Sosiologen Pierre Bourdieu (1996) har på sin side pekt på at kunstfeltets sterke trosforestillinger om den autonome kunstneren, bidrar til å tilsløre sosiale og økonomiske strukturer og maktforhold. Inspirert av Bourdieu har mange kunstsosiologer sett det på som sin oppgave å avmystifisere forestillingen om den enestående kunstneren.

Men idealet om kunstnerens autonomi og forestillingen om den karismatiske kunstneren gjør seg fortsatt gjeldende i kunstfeltet. Dette er godt dokumentert i internasjonale studier, og også noe vi har mange eksempler på fra egen forskning, der kunstnere beskriver yrket sitt som nærmest et kall

eller en indre trang som de umulig kan velge bort. Dette innebærer også at kunstnerskapet ofte er tett knyttet til et personlig kunstnerisk prosjekt, som gjør at alenearbeid er å foretrekke.

Samtidig som idealet om at kunstneren skal arbeide alene fortsatt gjør seg gjeldende, skjer karriereutvikling sjeldent i et sosialt vakuum, heller ikke i kreative og kunstneriske yrker. Som selvstendig næringsdrivende må man sørge for å ha tilgang til relevante nettverk, og ha gode relasjoner til andre med komplimentær kompetanse og kunnskap. Å ha kontakt med personer i sentrale posisjoner er også ofte utslagsgivende. Nettverk og profesjonelle relasjoner ses som regel på som nødvendig for å kunne klare å leve av sin kunstneriske virksomhet. Det er med andre ord få som arbeider helt alene. De fleste er avhengig av kollegafellesskap og nettverk og søker samarbeid.

Å ha samarbeidspartnere, kolleger og nettverk kan bidra til både økonomisk og psykososial trygghet (Haugsevje og Heian 2024, Nordgård 2022). Internasjonale studier har vist sammenhenger mellom den høye risikoen i kunstneres arbeid og ulike psykiske lidelser (Gill & Pratt, 2008; Gross & Musgrave, 2020). For eksempel har en studie av den britiske musikkbransjen vist at mentale helseproblemer som panikkanfall og depresjon er relativt utbredt, spesielt blant musikere som arbeider alene (Gross & Musgrave, 2020). Samtidig kan man også tenke seg at det kan oppstå et krysspress, der både isolasjonen i seg selv og forventningene til å være sosial og bygge nettverk for å skaffe seg jobber kan være utfordrende og stressende (Hesmondhalgh & Baker, 2010). Med andre ord kan det ofte være utfordrende, ikke bare økonomisk, men også mentalt, å være selvstendig næringsdrivende i kreative bransjer.

Kunsthistorien er full av historier om kunstnere – forfattere, komponister og malere – som helst har holdt seg for seg selv.

Betydningen av kollegafelleskap og nettverk I to ulike studier har mine kolleger og jeg undersøkt hvilken betydning nettverk, kollegafellesskap og personlige og profesjonelle relasjoner kan ha for kunstneres arbeidssituasjon. I en kvalitativ studie av selvstendig næringsdrivende kunstneres arbeidssituasjon (Heian og Stavrum 2024), kommer det fram at de fleste informantene verdsatte kollegiale fellesskap. Noen av informantene sto utenfor slike felleskap, men de fleste var del av både sosiale, faglige og bransjerelaterte nettverk og fellesskap.

Kunstnerne beskrev nettverkene sine som en blanding av gamle og nye bekjentskaper; mennesker de har møtt på ulike fysiske eller digitale arenaer, gjennom studier, jobb eller på fritiden, ofte uten klare skiller mellom private og profesjonelle forbindelser. Gjennomgående i intervjuene var at de mest verdifulle relasjonene var de som var kjennetegnet av likeverdighet og gjensidighet, der man kunne utveksle tjenester og kompetanse, få tilgang til hverandres nettverk og samarbeide for å oppnå felles mål eller utvikle nye ferdigheter. For mange var det viktigste ved disse relasjonene og samarbeidene at de har verdi utover det rent faglige og profesjonelle, ved at det også skaper en følelse av fellesskap og støtte.

I den andre studien, undersøkte vi hvilken betydning det kan ha for kunstnere å inngå i ulike former for mentorrelasjoner (Haugsevje og Heian 2024). Her fant vi at å få veiledning fra, eller arbeide sammen med, en mentor for det første ofte bidrar til å øke faglig kompetanse og å styrke profesjonell identitet og selvtillit. Ofte fungerer mentoren også som en sosial støtte, som kan gi trygghet i arbeidssituasjonen og følelse av tilhørighet, som i neste omgang kan bidra til å holde ut i vanskelige karrierefaser. Å bygge slik selvtillit, trygghet og utholdenhet ses på som vanskeligere hvis man står alene, og kunstnere som stort sett tilbringer tiden i atelieret alene, gir uttrykk for at det å jobbe i et arbeidsbasert fellesskap med andre kunstnere er givende og ofte etterlengtet. Videre ses det å bli godt kjent med hverandre på som viktig for å sikre et velfungerende samarbeid og gjensidig utveksling av kompetanse og erfaring. Men det kan også være utfordrende å jobbe tett sammen. Det fordrer lojalitet og tillit i forholdet, blant annet fordi deling eller diskusjon av egne kunstneriske ideer ofte berører private og personlige aspekter. Alt i at, viser denne studien at tillit er et sentralt element i denne typen kollegiale relasjoner, og at mentoring kan være en metode for utvikling av entreprenørielle og kunstneriske ferdigheter, kunstnerisk identitet og selvtillit.

Å ha gode kontakter, relasjoner og nettverk, enten det er gjennom mentoringordninger eller andre mer eller mindre formaliserte fellesskap, gir altså ikke bare mulighet til kompetanseutvikling, utvidede nettverk, inntektsbringende oppdrag og framtidige jobber. Det kan også potensielt gi nødvendig sosial

støtte og opplevelse av å være del av et større kunstnerisk fellesskap. Dette ses på som spesielt viktig i vanskelige tider, når jobbmulighetene er få og pengene begynner å bli knappe. Da kan støtte fra en nær samarbeidspartner, kollega eller mentor være avgjørende for å holde motet oppe. Kunstnernes ønske om og verdsetting av faglige og sosiale fellesskap har vi i vår forskning blant annet forstått i lys av Hall og Lamonts (2013) beskrivelser av et stadig mer konkurranseorienterte samfunn, med fokus på individuelt entreprenørskap, mindre følelse av tilhørighet og færre nære relasjoner. Dette innebærer også, ifølge dem, økt usikkerhet og sosial isolasjon, materiell usikkerhet, lavere tillit og en svekket forståelse av fellesskapets betydning. Derfor mener Hall og Lamont at det er viktig å kunne mobilisere det de betegner som sosial resiliens – en form for kollektiv motstandskraft og felles ressurs blant grupper av mennesker som er bundet sammen for å opprettholde og fremme trivsel (2013, 22). Veien til sosial resiliens beskrives som en aktiv prosess, som inkluderer kollektive ressurser (2013:14), og som en kapasitet som oppstår mellom mennesker som er bundet sammen, og som kan brukes til å opprettholde trygghet og fremme trivsel i møte med utfordringer i arbeidslivet og karrieren. Dette ser også ut til å gjelde for selvstendige kunstnere.

Å ha gode kontakter, relasjoner og nettverk, enten det er gjennom mentoringordninger eller andre mer eller mindre formaliserte fellesskap, gir altså ikke bare mulighet til kompetanseutvikling, utvidede nettverk, inntektsbringende oppdrag og framtidige jobber.

Referanser:

Berge, O. K., Storm, H. N., & Hylland, O. M. (2021). Covid-19-pandemiens effekter på kultursektoren i de nordiske landene. Telemarksforsking. Bourdieu, P. (1996). The rules of art : genesis and structure of the literary field. Polity Press.

Brook, O., O’Brien, D., & Taylor, M. (2020). “There’s No Way That You Get Paid to Do the Arts”: Unpaid Labour Across the Cultural and Creative Life Course. Sociological research online, 25(4), 571-588. https://doi.org/10.1177/1360780419895291

Comunian, R., & England, L. (2020). Creative and cultural work without filters: Covid-19 and exposed precarity in the creative economy [Article]. Cultural Trends, 29(2), 112-128. https://doi.org/10.1080/09548963.2020.1770577

Cunningham, S., Craig, D., & Baym, N. K. (2021). Creator Culture: An Introduction to Global Social Media Entertainment. New York: New York University Press. https://doi.org/10.18574/9781479890118

Daniel, R. (2022). Reimagining Higher Education Curricula for Creative and Performing Artists: Creating More Reseilient and Industry-Ready Graduates. In A. P. Francis & M.-A. Carter (Eds.), Mental Health and Higher Education in Australia (pp. 151-160). Springer Singapore Pte. Limited. https://doi.org/10.1007/978-981-16-8040-3_9

Gill, R., & Pratt, A. (2008). In the Social Factory?: Immaterial Labour, Precariousness and Cultural Work. Theory, culture & society, 25(7-8), 1-30. https://doi.org/10.1177/0263276408097794

Gross, S. A., & Musgrave, G. (2020). Can Music Make You Sick?: Measuring the Price of Musical Ambition. London: University of Westminster Press. https://doi.org/10.16997/book43

Haugsevje, Å. D. og Heian M.T. (2024): Developing sustainable creative careers by mentoring Understanding social resilience in the art field. Poetics (under publisering).

Hall, P. A., & Lamont, M. l. (2013). Social resilience in the neoliberal era. Cambridge University Press. Heian M.T. og Stavrm, H. (2024): With a little help from my friends. Informal networks as a career resource for artists and social media content creators. Poetics (under publisering).

Heian, M. T., K. Løyland og P. Mangset. (2008). Kunstnernes aktivitet, arbeids- og inntektsforhold, 2006. Bø: Telemarksforskning-Bø. Heian, M. T., K. Løyland og B. Kleppe. (2015). Kunstnerundersøkelsen 2013. Kunstnernes inntekter TF - rapport nr. 350. Bø: Telemarksforsking. Hesmondhalgh, D., & Baker, S. (2010). ‘A very complicated version of freedom’: Conditions and experiences of creative labour in three cultural industries. Poetics, 38(1), 4-20. https://doi.org/10.1016/j.poetic.2009.10.001

Hylland, O. M. (2022). Tales of temporary disruption: Digital adaptations in the first 100 days of the cultural Covid lockdown. Poetics (Amst), 90, 101602-101602.

Kant, I. (1995 [1790]). Kritikk av dømmekraften: (i utvalg). Oslo: Pax. Kleppe, B. og Askvik, T. (2023). Kunstnerundersøkelsen 2019. Bergen: Fagbokforlaget. Kris, E. og O. Kurz. (1979 [1934]). Legend, myth, and magic in the image of the artist. A historical experiment. New Haven: Yale University Press. Musgrave, G. (2023). Musicians, their relationships, and their wellbeing: Creative labour, relational work. Poetics, 96, 101762. https://doi.org/ https://doi.org/10.1016/j.poetic.2023.101762

Nordgård, D. (2022). Nesten alene: Artisten, økonomien og bransjen. In S. Røyseng, H. Stavrum, & J. Vinge (Eds.), Musikerne, bransjen og samfunnet (pp. 199-221). Cappelen Damm Akademisk. https://doi.org/10.23865/noasp.160.ch8

Siciliano, M. L. (2023). Intermediaries in the age of platformized gatekeeping: The case of YouTube “creators” and MCNs in the U.S. Poetics (Amsterdam), 97, 101748. https://doi.org/10.1016/j.poetic.2022.101748

Towse, R. (2020). Handbook of Cultural Economics, Third Edition. Cheltenham: Edward Elgar Publishing. https://doi.org/10.4337/9781788975803

Arbeidsmiljøet i musikkbransjen: Prestasjonspress, konkurranse og uforutsigbarhet

Av Jo Fougner Skaansar Jazzbassist, komponist og psykolog, universitetslektor ved Norges musikkhøgskole jo.f.skaansar@nmh.no

Det er et privilegium å jobbe som musiker, for min del som frilans bassist med ulike artister og band. Vi får dyrke lidenskapen vår, møte spennende folk, spille konserter og motta applaus. Mange av oss har også en arbeidssituasjon hvor vi kan styre dagene selv og ta mer fri i perioder.

Alt er likevel ikke bare idyll. Det er en rekke skyggesider knyttet til livet i denne bransjen. Utøvere innen prestasjonsorientert kreativ næring er nødt til å håndtere en særlig mengde arbeidsrelatert stress. Slikt kan lede til symptomer av både fysisk og psykisk art, inkludert muskel- og skjelettplager, utbrenthet, angst og depresjon. Det er vel etablert at profesjonelle musikere som gruppe strever mer psykisk, sammenliknet med den generelle befolkningen (1-2).

Som spaltist i scenekunstforbundets tidsskrift Kontekst (kontekst.no) har jeg de siste par årene utforsket tematikk i skjæringspunktet mellom psykologi og scenekunst. I denne teksten vil jeg rette fokus mot aspekter som kan være til besvær – mer spesifikt tre kategorier av psykososiale stressorer som typisk hefter ved profesjonell musikkutøving. Under det første punktet, prestasjonspress, ser jeg nærmere på fenomenene prestasjonsangst, perfeksjonisme og bedragersyndromet. I tillegg vil jeg gi eksempler på utfordringer knyttet til turnévirksomhet og skissere omfanget av arbeidskrav i musikerhverdagen. Under det andre punktet vil jeg belyse hvordan musikere ofte befinner seg i en kontinuerlig konkurransesituasjon. Under det tredje og siste punktet gir jeg eksempler på måter uforutsigbarhet kan prege scenekunstnerkarrierer.

I kraft av å være både psykolog og musiker har jeg pratet med flere scenekunstnere som har søkt profesjonell hjelp for å håndtere liv og karriere. Flere klager over at psykologer, leger og andre behandlere viser en manglende forståelse av hvordan det er å være i musikkbransjen og hva utøvere ofte baler med.

Prestasjonspress

Å fremføre musikk, gjerne på scenen foran et publikum, er musikeres kjerneoppgave. Det handler om å holde nerver og tanker under kontroll i prestasjonsøyeblikket – å være «best når det gjelder». Det er ikke tilfeldig at scenekunstnere ofte sammenliknes med toppidrettsutøvere.

Prestasjonsangst sees ofte på som en subkategori av sosial angstlidelse – en type angst som bare slår ut i forbindelse med prestasjon (3). Med andre ord er redselen for å bli vurdert av kollegaer, oppdragsgivere, presse og publikum, viktige drivere for tilstanden. Symptomene på prestasjonsangst er både av kroppslig, tankemessig og adferdsmessig karakter. Internasjonale undersøkelser (som ofte baserer seg på klassiske musikere) tilsier at en betydelig andel strever med dette (4). Kroppslig aktivering vil kunne virke direkte inn på teknikken når man trakterer et instrument. Urovekkende er det at 30 % av kunstnerisk ansatte i symfoniorkester bruker betablokkere til å håndtere nerver, ifølge én studie (5).

I tillegg til oppfattede forventninger fra andre, kan egne standarder og ambisjoner også være en potent kilde til press. Et bekjent som er pilot sa til meg: «I min jobb er middelmådighet målet. Vi skal fly

passasjerene trygt fra A til B uten noen krumspring. Dere musikere streber hele tiden mot perfeksjon, det er en fundamental forskjell.» Ikke overraskende er perfeksjonisme utbredt blant musikere (3). For når er prestasjonen vår god nok – når kan vi si oss fornøyde? Kunstens subjektive karakter bidrar til at det ikke finnes noe tak på slike spørsmål – det er alltid mulig å være misfornøyd med egen innsats. Perfeksjonisme har både positive og negative sider (6). Når man er drevet mot egenutvikling og indre prestasjonsmål kan det berede grunnen for både motivasjon og flytopplevelser. Når man snarere føler man aldri kan ta fri eller er drevet av frykten for å spille feil/dårlig – og de negative sosiale konsekvensene av dette – kan perfeksjonisme fortone seg som en stor byrde.

Ikke overraskende rammer også det nært beslektede fenomenet bedragersyndromet mange i prestasjonsmiljøer. Bedragersyndromet – impostor

syndrome – kjennetegnes av en dyp mistillit til egne ferdigheter (7). Et tilleggsmoment er en sterk frykt for at denne angivelige inkompetansen skal bli avslørt – at det skal komme for en dag at man egentlig er en «bedrager». Verken kunstnerisk utvikling eller karriereløft bøter nødvendigvis på tilstanden. Kanskje er det til og med slik at dess høyere man stiger i kunstnerhierarkiet, dess større oppleves kravene – og fallhøyden? Garvede og åpenbart svært kompetente musikere kan altså slite med dette (8). En typisk måte å resonnere på, er: «Man er ikke bedre enn sin siste jobb, ergo er det heller aldri for sent å bli avslørt.»

Musikkfremføringer skjer ofte i kontekst av turnévirksomhet – en aktivitet som i seg selv er forbundet med betydelig press. Å være på turné innebærer arbeids- og hviletider som er i utakt med resten av samfunnets rytme. Det kan være lite og dårlig søvn (sene konserter og tidlig avreise), stress på fly-

Foto: Heinz Bunse.

plasser, stramme tidsskjema, marginalt med alenetid og høy tilgang til alkohol. For artister/soloutøvere er det også nødvendig med formidable mentale omstillinger. I det ene øyeblikket skal man være en åpen, «sårbar» kunstner på scenen; artistyrket krever perfeksjon hver kveld og eksponeringen kan være stor. I det neste øyeblikket skal man være sin egen PR-konsulent, konstant påkoblet sosiale medier og tilgjengelig for publikum. I det tredje en beinhard forretningsperson som stiller krav overfor oppdragsgivere (bare et mindretall har et apparat rundt seg som tar seg av slikt).

Også utenom fremførings- og turnésituasjoner stiller et profesjonelt musikervirke strenge krav til selvregulering, disiplin og stressmestring. For å overleve i bransjen er utøverne typisk avhengige av å opprettholde nivået og være i kunstnerisk utvikling, tilegne seg stadig nytt repertoar, skape nye prosjekter, booke konserter, pleie kontaktnettverket, skrive søknader og tåle avslag og motgang – kontinuerlig gjennom en yrkeskarriere som kan vare i 70 år. Det er ikke rart at mange opplever summen av arbeidskrav som høy (9).

Konkurranse

Musikere opererer i et svært kompetitivt arbeidsmarked, enten man sikter mot en fast stilling eller jobber frilans. Mange har høye ambisjoner og bransjen kjennetegnes av en systematisk skjevfordeling mellom tilbud og etterspørsel.

Faste musikerstillinger i Norge eksisterer primært for klassisk utdannede musikere (orkestre og korps). Å vinne et jobbprøvespill er veien inn og ti minutter spilling foran en jury avgjør. Søkerne kommer fra hele verden. Det kan møte femti kandidater for prøvespill til én stilling – ikke sjelden enda flere, dette er ettertraktede posisjoner. På enkelte mindre «vanlige» instrumenter (for eksempel fagott eller tuba) lyses det sjelden ut stillinger i Norge. Får man ikke jobben ved én utlysing, må man kanskje vente nye fem år på neste mulighet.

For frilansere kan hver opptreden oppleves som en audition, mange lever i stor grad fra jobb til jobb. Når en oppdragsgiver trenger en musiker, er det til enhver tid kanskje 10-100 aktuelle og kompetente kandidater vedkommende kan hyre. Likeledes «drukner» konsertarrangører gjerne i forespørsler

fra folk som vil spille. Som musiker og band kan man derfor alltid regne med at andre står i kø bak deg. Mange utøvere kvier seg for å forhandle honorar og betingelser, av frykt for å bli erstattet av noen andre.

Uforutsigbarhet

I tillegg til å håndtere betydelig press og store arbeidsmengder i et kompetitivt miljø, må musikere tåle uforutsigbarhet. I idretten er det, for å si det enkelt, slik at den som kommer først i mål vinner –man kan si at det et slags én-til-én-forhold mellom prestasjon og resultat. I musikkbransjen er det ikke slik. Jobber, popularitet og andre suksessfaktorer «fordeles» etter prestasjon og faglig nivå, så klart. Men samtidig spiller rykte, «trynefaktor», uformelle nettverk og flaks sterkt inn. Et spilleoppdrag blir ikke annonsert på finn.no. Man er prisgitt den subjektive smaken til festivaldirektører, bookingansvarlige og andre nøkkelpersoner. Kjenner jeg de riktige folkene? Liker de det jeg holder på med? Blir jeg husket på når en jobb skal delegeres? Det er ikke alltid opp til deg.

I et tidligere essay (10) har jeg skrevet om en dyktig frilans klassisk musiker som i likhet med mange baserer yrkeslivet på å steppe inn når orkestrene trenger vikar. Imidlertid skaper det mye frustrasjon og maktesløshet at ingen egentlig vet hvordan orkesterprodusenten rangerer kandidatene på vikarlista. Det kan fremstå tilfeldig fra uke til uke hvem som får jobbtelefon først.

Spillejobber kan komme raskt, men også forsvinne like raskt. Man kan bli tilbudt en lang og fin turné, men være utilgjengelig én eller to av datoene. Da går hele jobben til noen andre. Eller kanskje man må melde forfall i et ensemble man spiller i, for eksempel grunnet skade eller foreldrepermisjon? Resultatet kan være at vikaren ender opp med å overta jobben på permanent basis. Bransjen kan være nådeløs om man ikke holder seg i frilans-loopen. Det ligger i blodet til mange frilansere å si ja til oppdrag, med fare for å bli overarbeidet eller havne i jobb-familiekonflikt.

Motsatt representerer oppdragstørke også en stor utfordring. Det er lett å få katastrofetanker når jobbene uteblir, tenke at «nå er karrieren over». Misunnelse kan oppstå når man ser kollegaers travle turnéplaner på sosiale medier. Ensomhet kan oppstå som et tilleggsproblem, all den tid mange

musikere, som andre arbeidstakere, får dekket mye av sine sosiale behov gjennom jobben. På toppen av dette kommer økonomisk utrygghet og bekymringer.

Å gjenoppdage den indre gnisten

Prestasjonspress, konkurranse og uforutsigbarhet er altså tre psykososiale utfordringer som kan bidra til at livet tidvis føles slitsomt for musikere. Det er samtidig vanskelig å se hvordan selve bransjen skal kunne endre seg fundamentalt på kort sikt. Når scenekunstnere søker profesjonell bistand for å håndtere sin arbeidshverdag, bør behandlere naturligvis ta utgangspunkt i den enkeltes hverdag og problematikk. Samtidig kan tre grunnleggende behandler-innfallsvinkler være til hjelp, etter min mening. For det første bør disse klientene møtes med forståelse på at musikkbransjen er et sted der psykisk uhelse lett kan oppstå og opprettholdes. Normalisering og bekreftelse av følelser er i seg selv potente psykologiske intervensjoner som også bidrar til å fjerne skam: «Det er ikke noe galt med deg». For det andre kan nok en del nyttiggjøre seg konkrete råd omkring grunnleggende psykisk selvivaretakelse og stressmestring (11). For det tredje kan det ligge en verdi i å hjelpe dem med å finne

tilbake til selve beveggrunnen til at de holder på med dette. Scene-kunstner yrkene er ofte assosiert med sterk indre motivasjon hos aktørene, men oppi alle ytre insentiver og krav kan denne motivasjonen gå i glemmeboka; det kan ligge en motivasjonsfelle i å gå fra amatør til profesjonell (9, 12). Når jeg holder workshops og foredrag for scenekunstnere, forsøker jeg å sette dem i kontakt med denne «gnisten» ved å stille dem spørsmålet: «Hva er din innerste motivasjon til å holde på med musikk/ scenekunst.» Svarene vitner gjerne om hvorfor folk tross alt vier seg til liv som musikere. Her er tre av dem:

• «Musikken minner meg om de lange linjene i livet»

• «En uendelig kjensle av glede som strømmer rundt i brystkassa»

• «Å fylle livet med de øyeblikkene hvor du føler deg bra på en helt spesiell måte, og dele disse øyeblikkene med andre mennesker»

Forfatteren har mottatt et stipend fra forskningssenteret NordART ved Norges Musikkhøgskole for utarbeidelse av manuskriptet.

Referanser:

1. Hilt B, Steder FB. Arbeidsmiljø og helse blant orkestermusikere – sammenligning med den generelle befolkningen. FFI-rapport nr. 24/00225. Kjeller: Forsvarets Forskningsinsitutt, 2024.

2. Vaag J, Bjørngaard JH, Bjerkeset O. Symptoms of anxiety and depression among Norwegian musicians compared to the general workforce. Psychol Music. 2016; 44: 234–48.

3. Osborne MS, Kirsner J. Music Performance Anxiety. I: Mcpherson G, redaktør. The Oxford Handbook of Music Performace, Vol 2. Oxford, UK: Oxford University Press; 2022. 204–31.

4. Fishbein M, Middlestadt SE, Ottati V, Straus S, Ellis A. Medical Problems Among ICSOM Musicians: Overview of a National Survey. Med Probl Perform Art. 1988; 3: 1–8.

5. Kenny D, Driscoll T, Ackermann B. Psychological well-being in professional orchestral musicians in Australia: A descriptive population study. Psychol Music. 2014; 42: 210–32.

6. Stoeber J, Eismann U. Perfectionism in young musicians: Relations with motivation, effort, achievement, and distress. Pers Individ Dif. 2007; 43: 2182–92.

7. Clance PR, Imes SA. The impostor phenomenon in high achieving women: Dynamics and therapeutic intervention. Psychother Theory, Res Pract. 1978; 15: 241–7

8. Skaansar JF. I hodene til mange scenekunstnere er det aldri for sent å bli avslørt som udugelig. Kontekst [Internett]. 2023; Tilgjengelig på: https://www.kontekst.no/i-hodene-til-mange-scenekunstnere-er-det-aldri-for-sent-a-bli-avslort-som-udugelig/

9. Détári A, Egermann H, Bjerkeset O, Vaag J. Psychosocial Work Environment Among Musicians and in the General Workforce in Norway. Front Psychol. 2020; 11:1–11.

10. Skaansar JF. Tre psykologiske behov avgjør om man blomstrer i hverdagen. Kontekst [Internett]. 2023; Tilgjengelig på: https:// www.kontekst.no/tre-psykologiske-behov/

11. Skaansar JF. Stress er prisen for ambisjoner. Kontekst [Internett]. 2023; Tilgjengelig på: https://www.kontekst.no/stress-er-prisen-forambisjoner/

12. Skaansar JF. Profesjonelle kulturutøvere kan gå i en motivasjonsfelle. Kontekst [Internett]. 2023; Tilgjengelig på: https://www.kontekst.no/ profesjonelle-kulturutovere-kan-ga-i-en-motivasjonsfelle/

Hverdagen som sanger

Av Berit Norbakken, frilans sanger beritnorbakken@gmail.com

Denne teksten må leses som en subjektiv beskrivelse, basert på mine erfaringer og opplevelser gjennom de siste 20 årene som utøvende sanger, kombinert med familieliv.

Etter endt utdannelse har jeg jobbet frilans som utøver, primært som solist, hvor jeg leies inn av festivaler, orkester eller mindre ensembler, men også som initiativtaker og gjennomfører av egne program og prosjekter.

En av de vanligste misforståelsene jeg blir møtt med er at min hverdag i all hovedsak består av øving. Sangøving, vil noen kalle det, i betydningen teknisk øving og innstudering av repertoar. Sannheten er at dette utgjør en liten del av arbeidshverdagen.

En kunstners arbeidsmiljø

Jobb som sanger kommer i form av oppdrag og erverves gjennom innsalg, promotering, bekjentskaper og kontakter, og ikke minst basert på «siste» jobb. Som frilans klassisk sanger, uten fast kontrakt på hverken operahus eller annen institusjon, også kalt «konsertsanger», har jeg ca 120 reisedøgn pr år. Som også innebærer at jeg har ca 240 dager hjemme, hvor arbeidsoppgavene spenner fra musikalske fokus med øving og innstudering av repertoar, til administrative oppgaver.

Som solist arbeider jeg for det meste alene. Den administrative delen av arbeidet består i epostkommunikasjon, utforming av program, oversettelse av tekst, planlegging av reiser, kontakt med

Berit Norbakken. Foto: Daniel Lilleeng.

samarbeidspartnere, forhandlinger av honorar og andre avtaler vedrørende oppdrag, og andre praktiske oppgaver som innkjøp av notemateriell og booking av reiser og hotell, for å nevne noe. I tillegg bruker jeg en del tid på å forfatte søknader til finansiering av egne prosjekter. Det krever planlegging, budsjetter og avtaler med involverte parter – både musikere og konsertarrangører som vil ta inn mine program. Mange artister har et management eller en agent som jobber tett på utøveren. Jeg har en kombinasjon av ett management i Norge og ett i Tyskland, samt at jeg handterer mange av mine kontakter og avtaler på egen hånd. Det vil igjen si blant annet forhandling av avtaler, utforsking av repertoar, utvikling av programforslag, oppdatering av CV/ konsertbiografier, og å skaffe promoterings-materiell til oppdragsgivere. I tillegg skal jeg øve. Alene og sammen med ulike andre utøvere, avhengig av hvilke program jeg holder på med og hvor mye repertoar jeg jobber med. Tidsklemma er i aller høyeste grad en krevende faktor for frilans musikere, som alle har sine uforutsigbare kalendere som skal gå opp.

En vanlig øvedag hjemme består av oppvarming og fokus på repertoar, enten det er innstudering av nytt repertoar, eller repetisjon av noe jeg har gjort tidligere. Den fysiske delen av oppvarmingen kan bestå av yoga, spasertur, jogging, ski eller 10 min med fokus på strekk, tøy og pust. Hensikten er å forberede muskulatur og hode på at det nå kommer en økt med konsentrasjon og belastning. Øvingen kan foregå på flere måter;

• sittende ved pianoet for å innstudere nytt repertoar. Selve syngingen består da gjerne av nynning og/eller forsiktig sang.

• stående, fortsatt ved pianoet, for å lett kunne korrigere/kontrollere at jeg treffer riktige toner, og dessuten sjekke intonasjon.

• neste skritt er å repetere og synge alt uten hjelpetoner fra pianoet. Altså synge lengre fraser/partier uten å måtte sjekke at tonene stemmer med det som står i notene.

• utenatlæring, altså pugging. Repetere, terpe, gjenta og variere. Deler eller hele stykker.

Sistnevnte er en prosess som foregår utenfor øverommet også, gjerne natt og dag for min del. Underbevisstheten jobber og er utrolig fokusert på oppgaven, også om nytt repertoar ikke skal gjøres

utenat. Musikken kverner og går i hodet, og hjernen får egentlig aldri helt fri. Det kan minne om når man «får en sang på hjernen»; man greier ikke å bli kvitt den, kanskje ikke før man hører en annen sang som fester seg. Redselen for å ikke ha musikken helt under huden enda, og faren for at jeg da repeterer noe feil er i aller høyeste grad reell.

Øvingen foregår i hovedsak alene. Som frilanser uten tilknytning til noen institusjon, står jeg utenfor et fellesskap, og arbeidet utøves på egen hånd, noe som ofte kan oppleves ensomt. Unntaket er de gangene jeg i forbindelse med større prosjekter engasjerer en pianist til å hjelpe meg i forberedelsene. I praksis innebærer det at jeg betaler en pianist for 1–2 timer hvor vi jobber med et spesifikt repertoar for å få oversikt over de harmoniske og musikalske sammenhengene i musikken, samtidig som jeg får mulighet til å repetere mitt parti sammen med et annet menneske.

Den utøvende virksomheten, altså når jeg er i konsertproduksjoner, er motsatsen, hvor jeg møter kollegaer fra ulike sammenhenger. Disse møtene er verdifulle også med tanke på utveksling av erfaringer og ideer, i tillegg til de positive sosiale effektene ved å være en del av en produksjon sammen.

Turnélivet

For å beskrive arbeidshverdagene på turne vil jeg bruke et eksempel fra årets påsketurné som strakk seg over tolv dager. Verket som ble spilt og sunget var Johannespasjonen av J.S. Bach. På planen innebærer dette tre prøvedager i Amsterdam, med påfølgende konserter i Paris, Basel, Zürich, Amsterdam, Utrecht og Arnhem. Reisen TromsøAmsterdam t/r skjer med fly, de andre reisene med tog. Prøvene skulle starte tirsdag, hvilket innebar at jeg måtte reise hjemmefra mandag formiddag for å rekke fram i tide.

De tre prøvedagene har et relativt rolig preg. Første prøve med orkesteret er også første møte med musikerne i orkesteret, dirigenten og solistkollegaer. Noen kjenner jeg fra tidligere jobber, andre er helt nye bekjentskaper. Som solist er jeg satt opp på prøve innenfor en tidsramme på noen timer. Ikke mer eksakt. Det betyr ventetid mens dirigenten jobber med orkesteret og de andre solistene (etter tur). Jeg er alltid parat til å synge når dirigenten og orkesteret er klar for

det. Altså alltid på vakt, på alert. Underveis, og etter endt prøve, er det gjerne en muntlig gjennomgang med dirigenten om ting som kan forbedres, endres eller gjøres annerledes på neste prøve.

Før avreise til første konsertsted gjennomføres en generalprøve. Her testes musikalske avtaler som har blitt gjort i løpet av den korte prøveperioden på tre dager. For å få med meg disse, noterer jeg flittig i notene, og jeg er dessuten oppmerksom på initiativ fra både dirigent og medmusikere i gjennomkjøringene. I tillegg testes overganger mellom de ulike delene og aktørene i konsertprogrammet, slik som korte overganger mellom ulike solist-/kor – og orkestersatser. I mitt tilfelle innebærer det i praksis at fra verket starter har jeg ventetid på ca 20 min før det er min tur. Jeg synger da min arie som varer i ca 4-5 min, før jeg setter meg ned og må vente i godt over en time før jeg synger min andre arie som varer i 6-7 min. Altså meget lang ventetid og svært kort tid å prestere.

Når prøveperioden er over, starter turneen. I dette tilfellet innebærer det tidlig avreise fra Amsterdam til Paris med tog. Deretter metro til hotellet, ut for å finne mat, kort hvile, og så metro til konsertstedet, forøvrig en nydelig katedral midt i Paris. Fasilitetene er begrenset; Kor, orkester og solister har ett rom til å skifte på og varme opp på, og dessuten kun ett toalett på deling. Til første konsert er det et også behov for en lydprøve med radio som skal spille inn konserten for å sende den i fransk radio en uke senere. Tidsrammen er knapp. Det er om å gjøre å beholde lave skuldre og mentalt fokus. Under konserten sitter jeg fremst på scenen, oftest foran orkesteret, midt i synsfeltet til publikum, og venter. Når det blir min tur, reiser jeg meg opp og står ved siden av dirigenten mens jeg synger mitt parti. Deretter går jeg tilbake til plassen min.

Konserten går godt, og etterpå returnerer vi til hotellet, med metro, før en natts søvn på et nytt hotellrom.

Dagen etter bærer det videre med tog til neste by. Med samme opplegg: Transport til hotellet, innsjekk, litt hvile, kanskje tid til å spise, transport til konsertsted, lydprøve, kort pause og konsert. Deretter transport tilbake til hotellet for søvn og klargjøring til samme rutine neste dag.

Som mor til to har jeg ofte blitt spurt om hvordan jeg holder meg frisk og unngår å bli smittet av alle

virus og forkjølelser mine barn dro med seg hjem fra barnehage og skole. Ja, jeg har vært velsignet med et sterkt immunforsvar, men jeg har også sunget konserter med feber og forkjølelse for så å bli sengeliggende i dagesvis etterpå. Turnélivet er minst like hardt. Stadig forflytning, korte tidsfrister, stress, dårlig tid til hvile og måltider, kombinert med et høyt prestasjonspress, er tappende, både fysisk og mentalt. Dette er en del av hverdagen.

Forventninger

Jeg møter ofte en forventning om at livet som frilansutøver er fleksibelt og glamorøst. Sannheten er at det i mye større grad er preget av uforutsigbarhet enn av fleksibilitet. Ja, jeg kan styre dagene mine selv i svært stor grad. Samtidig styres dagene mine vanligvis av en konsert som skal skje samme dag eller i nær framtid. Forventningen om at stemmen alltid skal låte frisk og sunn og uthvilt og klar, fører også med seg en rekke tiltak for å forsikre meg om jeg faktisk legger til rette for at alle de nevnte forventningene kan innfris. Søvn, kosthold, væskebalanse, frisk luft, bevegelse, oppvarming, øvelse, repetisjon av repertoar, mobilisering, kontroll på nerver (dette er et tema som blir for omfattende til å ta med i denne teksten) og positivt fokus på «best når det gjelder» – mentaliteten som står sterkt i virksomheten til en frilanser er krevende og til tider tappende. De stadige skiftende konstellasjonene krever også omstilling, kanskje særlig der dirigenten har bestemte meninger om hvordan jeg bør utføre mine parti, fordi ønsket om å levere et godt eller ønsket resultat hver gang tidvis er krevende. Som oftest kommer man til enighet gjennom prøveperioden, og det kommer heldigvis sjelden til de helt store konfrontasjonene, men som i alle andre arbeidshverdager kan også mine dager inneholde gnisninger og uenigheter. Men som i arbeidslivet ellers er jo vi mennesker tilpasningsdyktige og strekker oss langt for å komme hverandre i møte: det gagner også kunsten når forholdene ligger til rette for en avspent og fri musisering.

Mange tror at prestasjonen handler om det man faktisk gjør på scenen, på konserten. Jeg er av den oppfatning at prestasjonen er alt arbeidet som ligger bak: fra programmering, avtaler, innstudering av repertoar, prøvetid, reiser, helsefokus, søvn og alt som gjør en klar til de få minuttene en står på scenen og skal levere «sitt» parti.

Institut für Musikphysiologie und Musikermedizin

– et tradisjonsrikt institutt for behandling og forebygging av skader hos musikere

i Hannover, Tyskland

Av Anje C. Höper

Forskningsgruppeleder Arbeidshelse i nord, UiT Norges arktiske universitet

Overlege Arbeids- og miljømedisinsk avdeling, Universitetssykehuset Nord Norge HF anje.hoeper@uit.no

Historien bak denne artikkelen starter i Tyskland på midten av 1990-tallet, der ungdomsutgaven av forfatteren var i oppløpet til tredje runde av en musikkonkurranse. Jeg hadde fått såpass store plager i underarmene at det gjorde vondt å vri om en nøkkel, og skrivearbeidet på skolen måtte overtas av en klassekamerat. Hadde det ikke vært for at deltakelsen var i gruppen firehendig piano, som innebar at ei venninne var involvert, hadde jeg nok trukket meg fra konkurransen. Men ønsket om å ikke svikte venninna gjorde at det å gi seg ikke var aktuelt - et ikke ukjent mønster blant musikere. Pianolæreren vår visste om en poliklinikk i fylkeshovedstaden som hadde spesialisert seg på musikere og det ble derfor avtalt en time der. Ved besøket ble det undersøkt diverse parametre slik som spennevidde i fingrene, proog supinasjonsevne, kraftbruk ved tangenttrykk (se bilde 1), samt observasjon av spilleteknikk. Diagnosen ble et såkalt «overuse-syndrom», anbefalingen ble å sette seg inn i Alexanderteknikk (1), svømming i form av rygg-crawl for å bygge opp ryggmuskultauren, og det ble dispensasjon fra gym det aktuelle skoleåret.

Da det ble bestemt at vi skulle lage et nummer om kunstners arbeidsmiljø, kom ideen om å sjekke ut hvordan det hadde gått med instituttet jeg besøkte for drøyt 30 år siden, og hvordan utredninger foregår der nå til dags.

En litt grå vårdag i mars ringte jeg altså på døra til «Institut für Musikphysiologie und Musikermedizin» i Hannover, hovedstaden i fylket Niedersachsen nord i Tyskland. Den nylig påtroppede lederen til instituttet, Prof. Dr.med. André Lee, ønsket meg velkommen på kontoret sitt i andre etasje.

Bilde 1: Rapport angående biometriske parametre av begge hendene.

Instituttet ble grunnlagt i 1974 som «Institutt for eksperimentell musikkpedagogikk» under presidentskapet av professor Richard Jakoby. Fra 1974 til 1993 ble instituttet ledet av professor Dr. med. Christoph Wagner. Han initierte en navneendring til «Institutt for musikkfysiologi» i 1984. Fra 1994 har Prof. Dr. med. Eckart Altenmüller vært leder for instituttet, som fra 1.april i år har blitt overtatt av Lee. Under Altenmüllers ledelse skiftet instituttet navn til «Institutt for musikkfysiologi og musikermedisin» for å understreke det nye medisinske aspektet (2). Det må bemerkes at musikkfysiologi ikke betraktes som en underdisiplin av generell fysiologi, men i en mye bredere kontekst, der både funksjonell bevegelseslære, fysiske og psykiske faktorer relatert til

musikkutøvelse, avspenningsteknikker, øvelseshygiene, sensorimotorikk og annet inngår. Profesjonell utøvelse av musikk blir sett på som et eksempel på avanserte sensorimotoriske, auditive og hukommelsesprestasjoner som kan undersøkes innenfor en bred nevrobiologisk kontekst. Ikke overraskende er både Lee og hans forgjenger Altenmüller utdannede nevrologer og forskere på området.

Professor Lee har poliklinikk en dag i uken der han møter musikere med forskjellige problemstillinger. Selv om bevegelsesforstyrrelser slik som dystoni (se faktaboks) eller tremor er instituttets spesialfelt, er smerter den dominerende grunnen for at musikere kommer til konsultasjon. Hyppige årsaker til smerter

Bilde 2: Professor Lee foran elektronevrografi-apparatet.

MUSIKERDYSTONI

Fokal dystoni hos musikere er en oppgavespesifikk bevegelsesforstyrrelse som manifesterer seg som et tap av viljestyrt motorisk kontroll og ufrivillige kramper, vanligvis kun ved spilling av instrumentet. Omtrent 1 % av alle profesjonelle musikere er berørt. Den underliggende patofysiologien til lidelsen er ikke helt avklart. Antakelig er etiologien multifaktoriell, der både genetiske, nevrofysiologiske, fysiske og miljømessige faktorer, overdreven øving, traumer og stress kan bidra til utviklingen. Behandlingsalternativer inkluderer farmakologiske intervensjoner, som triheksyfenidyl (et antikolinergikum) eller botulinumtoksin-A, samt re-opptreningsprogrammer og ergonomiske endringer på instrumentet. Dessverre fører lidelsen i mange tilfeller til at de berørte musikerne må avslutte karrieren.

https://www.immm.hmtm-hannover.de/ en/research/applied-clinical-research/ focal-dystonia-in-musicians/

Bilde 3: Forskningslaborateriet med bevegelsessensorer på veggen og et flygel med tilkoblet IT-utstyr som blant annet kan detektere kraftbruk på tangentene.

hos musikere kan være overbelastning, betennelse i sener eller seneskjeder eller nervekompresjoner. Musikere som er plaget med dysfoni, altså en reduksjon av stemmekvaliteten, videresendes direkte til et institutt sør i Tyskland som har spesialisert seg på denne typen problemstillinger.

Hvert år gjennomføres ca 500 konsultasjoner på poliklinikken, som dekkes av vanlig helseforsikring (anmerkning: i Tyskland er alle innbyggere dekket via privat eller offentlig helseforsikring). Instituttet har ikke egen fysioterapeut, men har tett samarbeid med en spesialisert fysioterapeut som har hatt praksis i nærheten av instituttet i flere tiår.

Professor Lee selv setter opp ca 1 time per konsultasjon, der hovedtyngden er en grundig anamnese. Biometriske undersøkelser lik de som ble gjort på 1990-tallet gjøres ikke lenger. Han viser meg det kliniske undersøkelsesrommet, der det finnes et elektronevrografi-apparat for diagnostisering av nervepåvirkning slik som ved karpaltunnel- eller sulcus ulnaris-syndrom og en ultralydmaskin. Sistnevnte brukes til ultralydveiledet injeksjon av Botulinumtoksin A til musikere med fokal dystoni, en off-label-behandling som instituttet tilbyr som eneste sted i Tyskland. (3)

Per dags dato har instituttet 4 fast ansatte som er finansiert via midler fra universitetet, og det er et varierende antall vitenskapelige medarbeidere. Her gjennomfører også en del studenter sin bacheloreller mastergrad eller sitt doktorarbeid for den tyske «Dr.med» tittelen (anmerkning: Arbeidet til en tysk «Dr.med» gjøres vanligvis ved siden av medisinstudiet, oppgaven kan variere i omfang, men er vanligvis tilsvarende en norsk master- eller medisinstudentoppgave). Instituttets forskning fokuserer på patofysiologi og terapi av bevegelsesforstyrrelser slik som dystoni og tremor, samt smerteoppfattelse, -prosessering og -evaluering hos musikkutøvere. I tillegg gjennomføres også studier angående motorisk læring under øving av et instrument.

En ting jeg kom på i sammenheng med egen forskning på arbeid i kulde var at ingen noen gang hadde spurt meg om jeg hadde kalde fingre når jeg spilte piano. Dette forekom nokså hyppig, men ble nok oppfattet som normalt av meg den gangen. Lee fortalte at det har blitt gjort en (foreløpig ikke

publisert) studie med profesjonelle pianister som ikke fikk påvirket funksjonen sin, til tross for nedkjøling av hendene rett før spilling. Tatt i betraktning at vi endte på sisteplass i den omtalte konkurransen, er det rimelig å anta at studiedeltakerne var av et annet kaliber enn undertegnende.

Bortsett fra poliklinikken og forskning, driver instituttet også med undervisning, ikke minst i forebyggende øyemed. Det holdes forelesninger for musikkstudenter ved «Hochschule für Musik, Theater und Medien Hannover» (Høyskole for musikk, drama og media) og det tilbys en rekke kurs med mål om å bevisstgjøre og forebygge skader forbundet med musikkutøvelsen. Tilbudet omfatter blant annet innføringskurs i sensorimotoriske aspekter for læring og øving, kurs i kroppsbevissthet, koordinasjon og oppmerksomhetstrening, mentaltrening, samt kurs i Alexanderteknikk, Feldenkraismetode (4) eller avpenningsteknikker (5). Mens forelesningen for musikkstudenter og kurstilbudet har et mer praktisk-anvendt fokus for utøvere, tilbys også forelesniger med mer forskningsfokus for PhD-programmet fra «Zentrum für systemische Neurowissenschaften» (Senter for systemisk nevrovitenskap).

Forebygging er et viktig aspekt. Ikke sjeldent kan studentene være plaget allerede i starten av studiet. De fleste har da spilt instrumentet sitt i mange år, gjerne 10 år eller lengre. Ifølge Professor Lee er det derfor planer om å komme inn med informasjon og bevissthet om potensielle plager for musikkutøvende allerede i musikkskoler.

Musikermedisin og musikkfysiologi er ikke et nytt felt i Tyskland. Nevrologen Kurt Singer publiserte allerede i 1926 en bok om musikeres yrkessykdommer (6). Instituttlederen fra 1970 og -80-tallet, Christoph Wagner, regnes som en pionér i musikkfysiologi i tyskspråklige områder. I dag finnes det polikliniske tilbud for musikermedisin, samt integrasjon av musikkfysiologi i undervisning og forskning ved en rekke musikkhøyskoler i Tyskland. I 1994 ble «Deutsche Gesellschaft für Musikphysiologie und Musikermedizin» (7 – «Det tyske selskapet for musikkfysiologi og musikermedisin») grunnlagt, som er en forening for behandlere, utøvende musikere, musikkpedagoger og forskere). Dette er en infrastruktur som musikere i Norge foreløpig bare kan drømme om.

Referanser:

1. https://snl.no/alexanderteknikk lest 07.04.2024

2. IMMM Hannover: History (hmtm-hannover.de) lest 07.04.2024

3. Schuele S, Jabusch HC, Lederman RJ, Altenmüller E. Botulinum toxin injections in the treatment of musician’s dystonia. Neurology. 2005 Jan 25;64(2):341-3. doi: 10.1212/01. WNL.0000149768.36634.92. PMID: 15668436.

4. https://sml.snl.no/feldenkrais lest 07.04.2024

5. Flyer_HMTMH_Physioprophylaxe_SoSe24 (hmtm-hannover.de) lest 07.04.2024

6. Singer, Kurt. Die Berufskrankheiten der Musiker, Systematische Darstellung ihrer Ursachen, Symptome und Behandlungsmethoden. Max Hesses Handbücher 81 :

7. Max Hesses Verlag, Berlin, 1926.

8. https://dgfmm.org/links-literatur lest 07.04.2024

Scenekunstmedisin

(Performing Arts Medicine)

– et felt med behov for større arbeidsmedisinsk innsats

Av Christine Thomassen

Nestleder i Creo – forbundet for kunst og kultur christine.thomassen@creokultur.no

Creo – forbundet for kunst og kultur har nesten 11.000 medlemmer og flertallet av våre medlemmer er utøvende kunstnere.

Kvalitet i kunstnerisk prestasjon er en forutsetning for å kunne livnære seg som kunstner, og en optimalt fungerende fysisk og mental helse er avgjørende for å kunne levere på toppnivå gjennom hele karrieren. Å være utøvende kunstner på høyeste nivå er direkte sammenlignbart med det å være toppidrettsutøver, og scenekunstmedisin er like viktig for utøvende kunstnere som idrettsmedisin er for idrettsutøvere. Men der en toppidrettsutøver gjerne har et veletablert apparat rundt seg, både for mental trening, forebygging og behandling av skader, er en scenekunstner altfor ofte overlatt til seg selv.

Creo har derfor valgt å sette våre medlemmers yrkeshelse høyt på agendaen, og organisasjonen har jobbet systematisk med dette temaet de siste årene. Vi har arbeidet aktivt med informasjonsarbeid og bevisstgjøring, og har utarbeidet ressurssider for temaer som mental trening, treningslære og forebygging av hørselskader. Vi har samarbeidet med Arbeidstilsynet om en veileder for bruk av scenerøyk, gitt medlemmene et tilbud om samtaleterapi og introdusert samtaleforum for mindre grupper.

Vi har avholdt en rekke arrangementer, og samarbeidet tett med andre aktører, deriblant Skuespiller- og danseralliansen, Norges musikkhøgskole og Norsk teater- og orkesterforening. Blant annet tok vi i 2022 et felles ansvar for å arrangere den 4. i en serie av

nordiske scenekunstmedisinske konferanser. Dette gjorde vi ettersom Norge per i dag ikke har et koordinert, scenekunstmedisinsk miljø som kunne ta på seg denne oppgaven. Musicians’ and Performing Artists’ Health and Performance – Integrating body and mind, ble en stor suksess, og tiltrakk seg mer enn 200 nasjonale, nordiske og internasjonale aktører innen feltet.

Med dette arbeidet har Creo opparbeidet seg en sterk posisjon som pådriver, ressurssenter og koordinator innen dette feltet. (1)

Forskning, både nasjonal og internasjonal, viser at kunstnere har en høy forekomst av yrkesrelaterte skader og helse-utfordringer, og det er rett og slett et stort, akutt og dokumentert behov for kompetente forebyggende og behandlende tiltak. (2)

En fersk forskningsrapport fra FFI om helsetilstanden blant musikere i de norske orkestrene og militærkorpsene, viser at sammenlignet med arbeidslivet ellers, synes musikerne å ha en del organisatoriske og psykososiale utfordringer i sitt arbeidsmiljø. Funnene viser en høy forekomst av muskel- og skjelettrelaterte belastningsskader. Mange sliter også med redusert hørsel eller hørselsskader, og psykiske plager og angst er utbredt. Rapporten viser også til at kunstnerne mangler et yrkesspesifikt helsetilbud. (3)

Mye av utøvende kunstneres sykefravær kan knyttes direkte til arbeidsrelaterte helseplager. Samtidig er

det nok også et minst like høyt «sykenærvær», ikke minst blant frilansere og selvstendige kunstnere som oftest ikke har råd til si fra seg arbeidsmuligheter selv om de sliter med yrkesrelaterte skader og sykdom, og som heller ikke har noen arbeidsgiver med ansvar for HMS.

Å få riktig diagnose og god behandling når en skade har oppstått er essensielt, men kanskje enda viktigere er det å kunne forebygge yrkesrelaterte skader.

Vi vet at mange av årsakene skyldes overbelastning og feilbelastning over lang tid. Innen dette området ligger idretten lysår foran kunsten og denne kunnskapen bør overføres til, og benyttes innen scenekunsten. Forebygging handler både om enkeltutøvernes kunnskap, og om kompetanse i miljøet rundt utøveren. Utøvere og apparatet rundt må ha kunnskap om både fysiologi og psykologi. Ikke minst gjelder dette utdanningsinstitusjonene. Man må starte tidlig med forebygging.

I motsetning til idretten, som eksempelvis har Olympiatoppen, eksisterer det ikke i dag noe organisert arbeidsmedisinsk tilbud for utøvende kunstnere i Norge, bortsett fra det som måtte være av bedriftshelsetjenester ved de enkelte institusjonene. Internasjonalt er Performing Arts Medicine en anerkjent del av det arbeidsmedisinske feltet, og både våre nordiske naboland, samt land som England, Tyskland og Australia, har store og velfungerende nasjonale scenekunstmedisinske nettverk og/eller scenekunstmedisinske klinikker. Men her hjemme er det svært mangelfullt. I flere land er det også etablert spissede medisinske studier innen scenekunstmedisin, mens vi her i Norge fikk vår første fysioterapeut med mastergrad i scenekunstmedisin fra England i fjor.

Creos rolle som pådriver og bidragsyter er i hovedsak forankret i vårt ansvar for å dekke våre medlemmers behov, men samtidig ønsker vi, som Norges største kulturorganisasjon, å ta et utvidet ansvar for hele kunst- og kulturfeltet.

Utfordringen i dag er at de ordinære helsetjenestene ikke dekker kunstnernes behov når det gjelder særskilte, yrkesspesifikke utfordringer;

• Til dels mangler det i stor grad scenekunstmedisinsk kompetanse og forståelse, både i primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, for kunstnernes yrkesspesifikke problemstillinger og utfordringer

• Til dels finnes det kompetanse, men man vet ikke om den. Det gjelder både kunstnerne selv, og helsevesenet som faktisk kan henvise til spesialister som har erfaring med utøvende kunstneres utfordringer.

• Dels er den kompetansen som måtte finnes i enkelte bedriftshelsetjenester ikke tilstrekkelig kommunisert og utnyttet.

• Og til dels er kompetansen som finnes utilgjengelig, og den er ofte for dyr for kunstnere med lave inntekter.

Det er derfor behov for å se på supplerende løsninger.

Creo er i dialog med både Helse- og omsorgsdepartementet, Arbeids- og inkluderingsdepartementet og Kultur- og likestillingsdepartementet i håp om at myndighetene vil støtte opp om et initiativ som har som siktemål å forbedre denne situasjonen;

Det vil slik vi ser det, være en vinn-vinn situasjon i å se på hvordan man kan koordinere, utvikle og styrke den scenekunstmedisinske kompetansen i Norge Det må arbeides mer målrettet med det som er prestasjonsfremmende, preventivt på det som er prestasjonshemmende og behandlende der skaden er skjedd. Å gjøre dette vil både kunne representere en ikke ubetydelig besparelse for det ordinære helsevesenet og NAV, samtidig som det ville medføre en betydelig bedring av utøvende kunstneres yrkeshelse, prestasjoner og yrkesliv.

Vi ser det som hevet over tvil at både skade- og sykdomsfrekvens, sykefravær, og frafall fra kunstneryrkene i mange tilfeller kunne vært forhindret. Ikke minst er det avgjørende at forebyggende kompetanse og arbeid blir en naturlig og integrert del av de kunstneriske utdanningene. Alle er jo opptatt av at Norge skal kunne hevde seg i verdensklasse, også innen kunst og kultur, og i et prestasjonsperspektiv er en velfungerende fysisk og psykisk helse avgjørende for å oppnå dette.

Creo vil fortsette å være en aktiv pådriver for en styrking av det scenekunstmedisinske feltet i Norge og for en bedring av våre medlemmers yrkeshelse. Vi ønsker gjerne å samarbeide med flere om dette, kanskje særlig de arbeidsmedisinske miljøene.

Referanser:

1. https://creokultur.no/scenekunstmedisin/

2. https://creokultur.no/scenekunstmedisin/forskning-2/

3. https://www.ffi.no/aktuelt/nyheter/orkestermusikarar-slit-meirmed-helsa-enn-folk-flest

Bruk av scenerøyk Informasjon om helseeffekter

Av Lena Blomdahl, senioringeniør, Arbeidstilsynet (lena.blomdahl@arbeidstilsynet.no) og Tor Erik Danielsen, medisinsk fagsjef, Avonova og tidligere overlege i Arbeidstilsynet (tor.danielsen@avonova.no)

Bakgrunn

Scenerøyk er atmosfæriske effekter, som blir brukt ved både utendørs og innendørs kulturarrangementer. Scenerøyken brukes for å øke effekten av sceniske effekter som lys og laser. Det er imidlertid en utfordring at væskene som brukes til å produsere scenerøyk består av kjemikalier som kan være helseskadelige

Forskjellige typer scenerøyk

Scenerøyk blir i de fleste tilfeller produsert i spesielle røykmaskiner. En vanlig metode bruker fordamping av vanntilblandet glykol eller glyserin. Væsken sprøytes inn i en oppvarmet enhet i røykmaskinen og fordamper raskt. Dette danner et økt trykk som presser dampen ut. Når dampen kommer i kontakt med den kaldere luften utenfor maskinen, dannes røyk. Oppvarmet røyk med glykol følger lett luftstrømmer og skaper levende effekter.

En annen utbredt metode danner finfordelte partikler av mineralolje. De finfordelte partiklene som dannes blir ofte hengende lenge i luften. Partiklene i røyken inneholder de samme bestanddeler som væskene som brukes i maskinene, men de kan også ha endrede egenskaper på grunn av oppvarming.

Nedkjølt scenerøyk av frossen CO2 (tørris) eller flytende nitrogen, brukes for å skape visuelle effekter

Scenerøyk er atmosfæriske effekter, som blir brukt ved både utendørs og innendørs kulturarrangementer.

nær gulvet i et lokale. Opphopning av begge stoffene kan fortrenge oksygen i området. Pyroteknikk er et samlebegrep for ulike spesialeffekter som inneholder et eksplosiv. En rekke ulike pyrotekniske effekter kan brukes i tilknytning til arrangementer, for eksempel utendørs fyrverkeri, som krever stor sikkerhetsavstand og fri høyde, eller direkte sceneeffekter, som kan bli brukt på scenen og nærmere publikum.

Eksponering

Mange kan bli eksponert for scenerøyk, som for eksempel arbeidstakere i virksomheten der et arrangement finner sted. De kan være skuespillere, dansere, sangere, musikere eller teknisk ansatte. De eksponerte kan i mange tilfeller være innleide arbeidstakere, selvstendig oppdragstakere eller representere eksterne firmaer.

Det finnes også eksponerte blant dem som er til stede ved mindre tilstelninger på utesteder, skoler

og ungdomsklubber. Det betyr at sårbare grupper, som barn og unge eller personer med reaktive luftveier, kan bli eksponert.

Helseeffekter

Det er mange som blir eksponert for scenerøyk uten å rapportere helseeffekter. Likevel foreligger rapporter om utvikling og forverring av astma, irritasjon av luftveier og irritasjon av slimhinner og hud (1-3).

Toksikologisk kunnskap om mineralolje/oljetåke og glykoler er ofte basert på annen bruk enn i scenerøyk. For glykoler kan dette for eksempel være som tilsetning i matvarer eller kosmetikk. I scenerøyk er det derimot snakk om eksponering som aerosoldamp eller i gassform.

Helserisikoen ved eksponering for kjemikalier er generelt avhengig av hvilke (3) iboende egenskaper kjemikaliene har, størrelsen på partiklene og på hvilken måte, hvor mye og hvor lenge man blir eksponert for dem. Partikler i scenerøyk er ofte i respirabel fraksjon, det vil si at de er så små at de kan komme langt ned i lungene ved innånding.

Sangere, blåsere og dansere har ofte større omsetning av pusteluft, og kan dermed være mer utsatt for luftforurensningen som scenerøyken utgjør. Enkelte utøvere rapporterer om at scenerøyken kan påvirke deres prestasjoner i negativ retning (3), noe som også kan være psykisk belastende. Personer blant publikum med sårbarhet for luftveislidelser kan utvikle symptomer, som for eksempel hoste, selv ved lave eksponeringsnivåer for scenerøyk.

Regulering av bruken i arbeidsmiljøet Arbeid med kjemikalier er regulert i arbeidsmiljøloven og arbeidsmiljøforskriftene. De relevante grenseverdiene på dette området er basert på erfaringer i andre næringer og er derfor usikre, spesielt for de som opplever eksponering daglig/ukentlig over lang tid. Vi anbefaler derfor at eksponeringen holdes så lav som mulig (4,5).

Myndighetene forutsetter at barn er særskilt beskyttet. I praksis kan det bety redusering av eksponering til 1/10-del av grenseverdiene og en generell forutsetning om at barn ikke skal utsettes for eksponering av scenerøyk som kan være til skade for deres helse.

Arbeidstilsynet viser til forskriftsfestet grenseverdi for oljetåke (mineraloljepartikler) og anbefaler grenseverdier der de ikke er forskriftsfestet (se faktaboks grenseverdier).

Arbeidsgivers ansvar gjelder i utgangspunktet arbeidsgivers egne arbeidstakere. Arbeidsgiver har også plikter ovenfor andre enn egne arbeidstaker når de utfører arbeid på samme arbeidsplass som arbeidsgivers egne arbeidstakere.

Særlig aktuelt regelverk og veiledning i forbindelse med bruk av scenerøyk er:

• Forskrift om utførelse av arbeid kapittel 2 Sikkerhetsdatablad, spesielt §2-1

• Forskrift om utførelse av arbeid kapittel 3 (bestemmelser om kjemikalier og vern mot eksponering)

• Arbeidsplassforskriften § 2-4 og kapittel 7

• Arbeidstilsynets veiledning om inneklima og luftkvalitet på arbeidsplassen.

Dette innebærer blant annet at:

• Bruk av røykeffekter må planlegges nøye i forkant.

• Det må være tilgjengelig opplysninger om de kjemikalier som brukes i form av sikkerhetsdatablader eller informasjonsblad.

• Det må være utført kartlegging og vurdering av eksponeringer.

• Det må gis opplæring i helsefare knyttet til røykeffekter og bruken av utstyret

• Det må iverksettes tiltak slik at helse- og sikkerhetsrisiko, som er forårsaket av kjemikalier, fjernes eller reduseres til et fullt forsvarlig nivå.

• Barn skal ha særskilt beskyttelse og det skal søkes Arbeidstilsynet om samtykke i tilfelle barn settes i kulturelt arbeid, jf. Forskrift om organisering, ledelse og medvirkning § 12-13

Væskene som brukes til å produsere scenerøyk, består ofte av kjemikalier som kan gi helseskadelig eksponering.

Oppsummering

Scenerøyk inneholder ulike kjemikalier som kan være helseskadelige. Vi mener at kunnskap om helseeffekter vil bidra til bevissthet og fornuftigere bruk i

forbindelse med kulturarrangementer. Det kan bidra til å forhindre symptomer og sykdom blant kulturarbeidere. Artikkelen vår er basert på arbeidet med en kompassrapport publisert av Arbeidstilsynet. Rapporten inneholder mer detaljert informasjon om temaet (6). Det er også publisert en veiledning om temaet på Arbeidstilsynets nettsider (7).

Vi mener det er behov for ytterligere forskning på toksikologiske effekter og aktuelle årsaksmekanismer. Spesifikk kunnskap vil kunne gi bedre og mer målrettet veiledning på området.

Takksigelser:

Vi takker interessenter og representanter for partene i arbeidslivet samt Tone Eriksen og Hege Kristin Moløkken i Arbeidstilsynet, for å ha bidratt til i utarbeidelsen av veiledningen som ligger til grunn for denne artikkelen.

Barn eller personer med sårbarhet for luftveislidelser kan utvikle symptomer ved selv lave eksponeringsnivåer for scenerøyk.

FORSLAG TIL TILTAK VED BRUK AV SCENERØYK

• Lag skriftlige rutiner for bruk av scenerøyk (for eksempel med beskrivelse av begrunnelse for bruk, ansvar, medvirkning (vernetjeneste og arbeidstakere), informasjon, opplæring, kartlegging og måling, risikovurdering, avvikshåndtering og helseovervåking)

• Vurder andre metoder for å oppnå ønskede effekter.

• Velg røykvæsker med glykolforbindelser med lav toksisitet og fra leverandører som kan levere sikkerhetsdatablad med nødvendige opplysninger om helsefare knyttet til bruk.

• Unngå unødvendig eksponering. Planlegg bruken slik at det vil bli minst mulig røyk. Reduser røykmengdene mest mulig og antall ganger de medvirkende blir eksponert (f.eks. ved prøver). Kjør tester med røyk uten mennesker til stede på scenen. Slå av røyken i pauser.

• Gi informasjon til alle medvirkende/alle berørte om mulige helseeffektene av de ulike kjemikaliene/ røyktypene. Hvilke typer scenerøyk som skal brukes og når, og hvilke tiltak som vil bli iverksatt for å redusere eksponeringen mest mulig.

• Vurder eksponeringsnivåer, langtids- og korttidsverdier samt toppverdier. Om nødvendig gjennomfør målinger. Det kan være nødvendig med direktevisende måleinstrument for å kunne ha oversikt over variasjoner og toppverdier.

• Sørg for nødvendig ventilasjon og luftveksling og mulighet for å raskt kunne ventilere ut røyk etter bruk.

• Reduser eksponeringen for medvirkende, som blir plaget av scenerøyken. Dette kan gjøres ved bedre ventilasjon, ved å flytte røykmaskinene lenger unna den medvirkende (eller omvendt), midlertidig senke røykkonsentrasjonen, eller å gi den medvirkende oppgaver utenfor eksponeringsområdet.

• Gass og damp fra frossent karbondioksid (tørris) og flytende nitrogen blir usynlig når røykeffekten har lagt seg. For høy konsentrasjon av slik gass og damp kan trenge bort oksygen og forårsake pustebesvær. Man bør derfor alltid forsikre seg om at alle rom hvor det skal oppholde seg mennesker, er godt ventilert. Vær ekstra nøye med nedsenkede områder som orkestergrav eller arbeidsområder under scenen. Ingen må, under noen omstendighet, legge seg ned i kald røyk.

• Sørg for at teknikere som håndterer røykmaskin har nødvendig kompetanse.

• Informer publikum om at kjemisk scenerøyk blir brukt; på nettet ved billettkjøp og ved oppslag på arrangementsstedet.

• Særlige tiltak skal gjennomføres for å redusere risiko for sårbare grupper; personer med luftveislidelser og barn. Arbeidstakere skal ha mulighet for å reserveres seg mot å bli eksponert.

PRAKTISK RÅD VED BRUK AV SCENERØYK

• Følg røykmaskinens bruksanvisning for tryggest mulig bruk.

• Vær spesielt oppmerksom på at scenerøyken kan utløse brannvarslingssystemet eller et overrislingsanlegg.

• Gjør aldri endringer på røykmaskinens innebygde termostat, og søk alltid å overholde den temperatur som oppgis i bruksanvisningen.

• Tilsett aldri farge i røykvæsken, men bruk fargefiltre på lyset som belyser røyken dersom fargen på røyken skal endres.

• Mineraloljerøyk har ekstrem lang «hengetid». Kan være i lufta opptil et døgn. Sprer seg også i bygg, fra sceneområder til korridorer, bakscene, publikumsområder. Det kan bli glatt på gulv og flater!

• Man bør alltid benytte beskyttelseshansker ved håndtering av tørris. Ved håndtering av flytende nitrogen bør man være ekstra forsiktig. Bruk alltid lange, isolerte vernehansker, samt beskyttelsesbriller eller visir.

GRENSEVERDIER FOR BRUK TIL SCENERØYK

GLYKOLER OG GLYSERIN:

• gjennomsnittlig 8 timers makskonsentrasjon på 10 mg/m3

• gjennomsnittlig 1 minutts makskonsentrasjon 40 mg/m3

Referanser:

OLJETÅKE (MINERALOLJEPARTIKLER):

• gjennomsnittlig 8 timers makskonsentrasjon 1 mg/m3

• gjennomsnittlig 1 minutts makskonsentrasjon 3 mg/m3

Arbeidstilsynet fraråder bruk av de mest toksiske glykolene; dietylenglykol (CAS-nr. 111-46-6), etylenglykol (CAS-nr. 107-21-1), og 1,4-butylenglykol (CAS-nr. 110-63-4).

1. Sunil Varughese, Kay Teschke, Michael Brauer, Yat Chow, Chris van Netten, and Susan M. Kennedy; Effects of Theatrical Smokes and Fogs on Respiratory Health in the Entertainment Industry; American Journal of Industrial Medicine 47:411–418 (2005)

2. Jacqueline M. Moline, Anne L. Golden, Department of Community and Preventive Medicine, Mount Sinai School of Medicine; Joseph H. Highland, Kenneth R. Wilmarth, Alan S. Kao, ENVIRON International Corporation; Health Effects Evaluation of Theatrical Smoke, Haze, And Pyrotechnics, June 6, 2000.

3. Rossol Monona, Theatrical Fog, Smoke, and Haze Effects; Journal of Singing, Volume 77, No. 5, pp. 645-652, May/June 2021

4. Health and Safety Executive (HSE), Entertainment Information Sheet No3; Smoke and vapour effects used in entertai nment.

5. ENVIRON International Corporation; Equipment-based guidelines for the use of theatrical smoke and haze; Original Issue Date: May 14, 2001, Revision 1: June 8, 2001

6. Arbeidstilsynet kompassrapport om temaet: Scenerøyk ved kulturarrangement (arbeidstilsynet.no)

7. Veiledning på arbeidstilsynet.no: Bruk av scenerøyk (arbeidstilsynet.no)

STYRETS SPALTE

Arbeidsmiljørisiko i kultur- og kreative næringer: Fra Teater til 3-D printing

Av Yogindra Samant, Namf/NFAM yogi.samant@gmail.com

Kultur- og kreative næringer, som bransjen heter i Statistisk sentralbyrå sin oversikt over næringskoder, omfatter et bredt utvalg av virksomheter og yrker innen film, teater, digitale medier, museer, musikere, og kunstnere med flere. Dette er en næring i vekst som sysselsatte ca. 85 000 personer i 2015 og pr 2022 var det ca. 92 000 sysselsatte. Bransjen kjennetegnes av komplekse og forskjellige oppgaver med en ikke ensartet risikoprofil med hensyn til arbeidsmiljø.

I skrivende stund foregår filmingen av «Troll 2» i sur vind og kalde omgivelser ved Nidarosdomen i Trondheim. Selv om filmproduksjon kan være spennende, er det også viktig å være klar over risikomomenter med tanke på arbeidsmiljø for både skuespillere og filmcrewet. Lange arbeidsdager med utendørsopptak kan utsette mannskapet for værrelaterte farer som kulde eller varme, mens kompleks filmatisering med lifter og kraner kan innebære risiko for fall eller andre alvorlige skader. For ca. 10 år siden fikk for eksempel NRK serien «Lillyhammer» pålegg om flere brudd på arbeidsmiljøloven som tydet på flere arbeidsmiljøutfordringer i næringen. Filmatisering kan medføre risikofylte oppgaver som kan føre til skader fra kamerautstyr, lysrigg og stuntoppgaver.

Næringen i sin helhet har kommet veldig langt fra tiden da var det snakk om malere, musikere og skulptører til nye tider som omfatter alt fra museer til bibliotekarer samt teknologidrevet kunst- og kreative oppgaver som 3-D printing og dataspill (Gaming). Tallene fra SSB viser faktisk at dataspill som næring har hatt den største veksten i sysselsatte i bransjen i de siste årene. 3-D printing er også en voksende teknologi som bruker nye og ukjente materialer å lage kunstverk og som kan føre

til luftveisplager og allergier. Gamere kan bli utsatt for blant annet ergonomiske belastninger, syns- og søvnforstyrrelse, høyt arbeidstempo og voldelige/ grafiske bilder.

Det er fortsatt mange malere og skulptører i næringen som blir utsatt for ergonomiske risikoer fra langvarige ubekvemme arbeidsstillinger, samt eksponering for skadelige kjemikalier i maling og diverse løsemidler som brukes i bransjen. Skuespillere og sceneteknikere kan utsettes for risikoer som fysiske skader fra krevende koreografi, fall fra høyder og skader fra utilstrekkelig sceneutstyr. Nylig hadde Arbeidstilsynet en stor satsing mot scenerøyk som brukes i teaterforestillinger som gir luftveisplager.

Presset om å prestere, usikkerhet rundt oppdrag og lange arbeidstider kan bidra til stress, angst og depresjon blant arbeidstakere i kultur- og kunstbransjen. Ubekvemme arbeidstider og mangel på jobbsikkerhet kan også føre til stress som en medårsak til psykisk belastning. Dessverre er trakassering, diskriminering og maktmisbruk ikke uvanlig i kultur- og kunstmiljøer. Dette kan omfatte alt fra seksuell trakassering til mobbing og diskriminering basert på kjønn, etnisitet eller seksuell legning. Metoo-bevegelsen som vi kjenner til i dag har jo sitt opphav i filmbransjen i Hollywood. Det er simpelthen mye som tyder på små og store arbeidsmiljørisikofaktorer i næringen. Til tross for det, så er bransjen ikke lovpålagt å ha bedriftshelsetjeneste.

Tradisjonelle bransjer som industri, bygg- og anlegg og transport har en viss tendens og tradisjon til å ha arbeidsgivere og et verneapparat som har innsikt i risiko og tiltak på sine arbeidsplasser for å minske eksponeringen. Grunnen er nok kjente eksponeringsfaktorer i disse høyrisikonæringer som f.eks.

støy, fall, kjemikalier, vibrasjon, støv osv. Men, det er kanskje vanskelig for en arbeidsgiver eksempelvis ved vitenskapsmuseet å vurdere risiko i en oppgave hvor f.eks. legeringen som smeltes av arbeidstaker for å lage tinnfigursoldater som inspirasjon til barn faktisk inneholder 60 % bly. Dette krever nøyaktig risikovurdering og arbeidsmiljøtiltak, men dette kan fort glemmes bort siden det ikke er «hovedvirksomhet» for vitenskapsmuseene. Utfordringen med kulturnæringen er nettopp diverse risikoforhold av alvorlig art i små mengder som fort kan gå under radaren, men som kan ha alvorlige helsekonsekvenser.

Bak kulissene ved magiske teaterforestillinger, episke filmproduksjoner og inspirerende kunstverk, eksisterer det en verden av arbeidsmiljørisiko som krever både oppmerksomhet og målrettet handling. Bedriftshelsetjeneste generelt og arbeidsmedisin spesifikt kan bidra til å identifisere potensielle risikoer på arbeidsplassen og implementere tiltak for å forhindre skader og sykdom i denne bransjen.

Styret jobber stadig for at bedriftshelsetjeneste burde pålegges i bransjene hvor risikoen tilsier det. Kultur- og kreative næringer er en vital del av samfunnet vårt, og arbeidet til kunstnere og kulturarbeidere beriker livene våre på utallige måter. Et godt arbeidsmiljø er en forutsetning for å dyrke kreativitet og kunstnerisk utfoldelse. Det er derfor avgjørende at vi tar deres helse og sikkerhet på alvor. Styret mener at bedriftshelsetjenester i kultur- og kreative næringer kan minske risikoen for skader og sykdommer og skape et sunt arbeidsmiljø som fremmer trivsel og kreativitet.

Ønsker du å bidra med en tekst i Ramazzini? Ta gjerne kontakt med en av oss i redaksjonen!

Se nettsiden vår for forfatterveiledning og kontaktinformasjon: Ramazzini (legeforeningen.no)

Hilsen Anje, Morten, Signe og Anniken

Returadresse: Den Norske

Legeforening Pb 1152 Sentrum 0107 Oslo

NORGE P.P.