Norsk tidsskrift for arbeids- og miljømedisin
Frå smelteverk til HAVS – Eit oppsamlingsheat
Norsk tidsskrift for arbeids- og miljømedisin
og
Kan vi tenke nytt om musikk til arbeidet? Av Bente E. Moen, Israel P. Nyarubeli, Viggo Krüger, Brynjulf Stige, Lone
ÅRGANG 31 – 2024 / NR. 3
Utgitt av Norsk arbeidsmedisinsk forening
Legenes Hus, Akersgaten 2
Postboks 1152 sentrum, 0107 Oslo
Tlf. 23 10 90 00 / Faks 23 10 91 00
Anniken Sandvik (redaktør) Seksjon for Miljø- og Arbeidsmedisin, OUS Postboks 4950 Nydalen 0424 Oslo Tlf. 22 11 79 35 anniks@ous-hf.no
Signe Lohmann-Lafrenz St Olavs Hospital HF Postboks 3250 Torgarden 7006 Trondheim Tlf 72 57 13 13 signe.lohmann-lafrenz@stolav.no
Morten Langeland Bedriftshelse1 Region Sør Postboks 178 5602 Norheimsund Tlf 95726363 morten.langeland@bedriftshelse1.no
Anje C. Höper Arbeidshelse i nord Institutt for Samfunnsmedisin UiT Norges arktiske universitet Postboks 6050 Langnes, 9037 Tromsø Tlf 77 64 43 42 anje.hoeper@uit.no
Foreningsadresse Norsk arbeidsmedisinsk forening Legenes Hus, Christiania Torv 5 Postboks 1152 sentrum, 0107 Oslo
Foreningssekretariat Kristin Krogvold kristin.krogvold@legeforeningen.no Tlf. 23 10 90 00
Edith Stenberg
Edith.stenberg@legeforeningen.no
Tlf. 23 10 90 00 - Faks 23 10 91 00
Forsidebilde: Utbygging av nytt moderne sinkverk på Boliden, Odda. Foto: Arne Opheim, Boliden.
LEDER
Frå smelteverk til HAVS – Eit oppsamlingsheat
Etter ein sommar med god ferie, terrassesnekring og familiebesøk er det spennande å ta fatt på neste arbeidsøkt. Det er å vona at refleksjonar om arbeidsliv, livet og relasjonane ein står i, har gjeve ny giv til det ein står framfor.
Temanummeret denne hausten var tiltenkt anleggsbransje og smelteverk. Nye grenseverdiar for støv, gassar og kjemikalia har gjort desse tema meir aktuelle, og det er nok å nemna kvarts, bly og karbonmonoksyd. Risikofaktorar i haugar elles er aktuelle her: statisk arbeid, vibrasjonar, farleg arbeid osv.
Men som alltid er det interessante ting som dukkar opp, og i løpet av våren rende det inn med manuskript som me ikkje fekk plass til i vårnummeret og som også ville vera relevante til haustnummeret. Vårkonferansen til til NFAM/NAMF var godt inspirerande og er nærare omtalte i dette nummeret. Velviljuge skribentar til «Ramazzini» imponerer, og me må berre takka og bukka for innlegga, som me vonar kan inspirera andre til å bidra. For å nemna nokre av desse innlegga: Innlegget til Bente Moen m.fl. er ei god oppfølging frå førre nummer. Som nemnt på Vårkonferansen skulle Yogi Samant og Jarand Hindenes på ICOH-konferansen, så reportasje derifrå gjev innblikk frå den store verda. Anje Christina Höper har ei oppsummering om delar av doktorgradsarbeidet (dermatitt) til Krister Aune Teigen om smelteverk. Dette peikar på eit tema som ikkje har vore særleg vektlagt i denne bransjen før.
Under arbeidet med dette nummeret var olympiaden i full sving der mange førebuingar og risikovurderingar skulle gje eit samla resultat.
Men det går ikkje alltid som tenkt, og «katastrofeomtalane» sit laust i nyhendebiletet. I arbeidsmedisinsk samanheng lyt ein tenkja på at me er i sving med noko som er meir langvarig enn maraton og ultraløp.
Risikovurdering er sentralt arbeid her, og sidan det er mange som arbeider med det, krevst det godt samarbeid. Samvirke innanfor beredskapsetatane er vedteke for lenge sidan. Jfr.; Samvirke (universitetsforlaget.no) og Meld. St. 29 (2011–2012) –regjeringen.no.
Men det vert avdekt hol rett som det er, t.d. togavsporing i Arna i Bergen og redningssentralane som ikkje har oversikt over private beredskapshelikopter. Dvs. å tenkja heilskapleg vil vera ei nyttig øving og tema for tverrfaglege diskusjonar.
Eg ønskjer lesarane ein god og inspirerande haust der nr. 3/24 inngår som ein naturleg del av kvardagen vår.
Morten Langeland Redaktør
Vårkonferansen
Av Tor Martin Nilsen tor.martin.nilsen@legeforeningen.no
Foto: Legeforeningen.
Vårkonferansen og årsmøtet til Norsk arbeidsmedisinsk forening (Namf) og Norsk forening for arbeidsmedisin (NFAM) ble i år arrangert i Legeforeningens egen storstue: Soria Moria.
Konferansen gikk over to dager og på agendaen sto både faglig påfyll og sosialt samvær med gode kolleger.
– Dette var i våre øyne en stor suksess. Både det at ekstra mange fant veien til Soria Moria, det faglige programmet og at selve arrangementet stort sett gikk knirkefritt. Ironisk nok ga det store oppmøtet litt plassproblemer første dagen, men det var uansett to dager med veldig god stemning, sier Jarand Hindenes, leder i Norsk arbeidsmedisinsk forening.
Samarbeid med yrkeshygienikerne
Nytt av året var at første dagen var viet til et felles seminar med Norsk Yrkeshygienisk Forening. Det gjorde at de rundt 100 deltagerne fikk innblikk
i betydningen av et tettere samarbeid mellom arbeidsmedisinere og yrkeshygienikere.
– Samarbeidet Norsk Yrkeshygienisk Forening ga virkelig mersmak. Arbeidsmedisineren og yrkeshygienikeren er de to yrkesgruppene med den mest spissede utdannelsen mot bedriftshelsetjenesten og arbeidsmiljø. Derfor er det er helt naturlig med en tettere relasjon. Yrkeshygienikeren er ekspert på eksponering og arbeidsmedisineren på helseutfall. Det vil si at dersom man skal arbeide godt forebyggende og forstå sykdommer som oppstår må vi forene de to fagområdene. Det skjer best og enklest ved et tett samarbeid, både i bedriftshelsetjenesten, men også ute på arbeidsplassene, forklarer Hindenes.
Fagområdene til arbeidsmedisineren og yrkeshygienikeren er til dels overlappende. Arbeidsmedisineren lærer en del om yrkeshygiene gjennom sin utdanning og vice versa. Dette er nødvendig for å forstå hverandre best mulig.
– Gjennom å kommunisere effektivt med hverandre får vi et helhetlig bilde av arbeidsmiljø, eksponering og helseutfall – og dermed er man ikke bare ekspert på egen tue. Men det åpner også for at man kan tre inn på hverandres jaktmarker. I «marginaliserte» bedriftshelsetjenester kan nok dette være en utfordring hvis oppdragsgiver tror man kan klare seg med en av delene. I større ordninger der man gjerne har flere leger og yrkeshygienikere tror jeg det er mindre problematisk – her er det vanligvis nok arbeid til alle, sier Namf-lederen.
Hindenes mener et tettere samarbeid særlig er interessant innen fysiske arbeidsmiljøfaktorer. Det vil si kjemikalier, støy, støv, stråling, biologiske faktorer og kreftfremkallende agens. I tillegg til at risikovurdering også er viktig.
– Vi har allerede diskutert felles møter og konferanser, og håper på få noe på plass for høsten 2025. Webinarer og opprette arbeidsgruppe som kan se videre på biologisk monitorering og retningslinjer for hva som er «kloke valg» har også på vært oppe på agendaen.
Kunstig intelligens på agendaen
Dag to av Vårkonferansen hadde kunstig intelligens (KI) og dens relevans i arbeidshelseperspektivet som hovedtema. Jarand Hindenes ga forsamlingen innsikt i hvordan KI kan endre arbeidshverdagen, men også hvilke etiske problemstillinger man må være bevisst på.
– KI er kommet for å bli enten vi vil eller ikke, men det er vanskelig å si sikkert hvor langt utviklingen vil gå. Allerede nå har språkmodeller som ChatGPT og Copilot blitt nyttige verktøy til oppsummering av tekst, oversetting og generell «sparringspartner» for å navigere nye problemstillinger. Det kan for eksempel være å finne informasjon, disponere dokumenter og forbedre presentasjoner, forklarer han.
Hindenes mener stikkordet i overskuelig fremtid er at KI er et nyttig hjelpemiddel, men at det er for umo-
dent og usikkert til å ta over og treffe egne beslutninger som ikke modereres av mennesker.
– Jeg mener at KI allerede er et nyttig verktøy for arbeidsmedisineren, og at det kan være med på å spille oss enda bedre om man bruker det på rett vis. Som alle andre hjelpemidler er dette noe vi må trene på. Det er først med en viss erfaring at vi kan utnytte mulighetene på en god nok måte, sier han og avslutter:
– De etiske problemstillingene tenker jeg handler mye om hva vi velger å bruke KI til og hvor «ufiltrert» vi bruker svarene. Brukt til overvåkning og kontroll kan KI ha uheldige konsekvenser, og ufiltrert så ser vi vel fortsatt at de generelle KI-modellene er preget av å ha lært av tekst skrevet av hvite menn. Dette vil forhåpentligvis bli bedre på sikt, men KI som lærer av internett og tilgjengelig publisert informasjon blir aldri bedre eller annerledes enn «innputten» den får.
Redaktørs merknad: Saka er tidlegare publisert i Aktuelt i foreningen i Tidsskrift for Den norske legeforening 9/2024. Redaktør har endra tittel og teke vekk det siste biletet.
Samarbeidet Norsk
Yrkeshygienisk Forening ga virkelig mersmak. Arbeidsmedisineren og yrkeshygienikeren er de to yrkesgruppene med den mest spissede utdannelsen mot bedriftshelsetjenesten og arbeidsmiljø. Derfor er det er helt naturlig med en tettere relasjon.
Ny vår i emning
Av Morten Langeland morten.langeland@bedriftshelse1.no
Vårkonferansen 2024 vart ei minnerik oppleving med ei lenge etterlengta fellessamling med yrkeshygienikarane der me møttest allereie måndagskvelden 22. april. Fellesdagen tysdag baud på variert program.
Overlege Anje Höper ved Institutt for samfunnsmedisin Universitetet i Nord-Norge hadde introduksjonen til idéen om felleskonferansen som ho hadde lufta tidlegare i «Ramazzini». Presentasjonen hadde form som eit hus der det var om å gjera å få vita kva «bebuarane» gjorde.
Tonen var då slegen i fyrste akt, og det kom mykje godt desse 2 dagane både fagleg og gastronomisk.
Parhestane Jarand Hindenes (NFAM-leiar) og Hans Thore Smebold (leiar i styret i Norsk Yrkeshygienisk Forening) hadde ei stø hand om fellesdagen, og internasjonalt innslag ved professor Nancy Hopf med fleire om biomonitorering var også nyttige innslag. Meir om fellesdagen er å finna i Yrkeshygienikeren 2/24: YH-2-2024 (flipbookpdf.net).
Elles var det om både KI og konsekvensar av dette den påfølgjande dagen, godt oppsummert av Tor Martin Nilsen frå Legeforeningen.
Jarand Hindenes og Hans Thore Smebold. Foto: Morten Langeland.
Festmiddagen med takk-for-maten-tale:
Til bords 2024
På Soria me sessa er til bords
Med arrangementskomitéen til rors.
Dei tryllar fram dei beste kokkar.
Så visst ikkje enterokokkar.
Me smil dei serverer fat
Skjenkjer i glas oss drikke
Som ikkje gjev oss hikke.
Me får nyta mat og prat.
Med hamn knytt til heim til troll
Krabbetroll med godt frå mold
I raudt, dill, chips og olje med gaukens blad.
Så grønt i mynte, lime og slikt som gjev kvad.
Røynde dei steikjer hjort.
Her er det ikkje spor av flått.
Rosenkål, graskar, asparges til våre magar.
Raudbete, pote, portvinssaus frå gyldne hagar.
Så kruna på verket: mousse av sjokolade
I mandel financier og ganache er bada
Tindved ligg på som kosmonautars bravade
Med velduft på stemning som ikkje tungt er lada.
Så takk til det gode lag.
Som fremjar vokster av vårt fag.
Her knyter me gode band.
Til nytte for vårt land.
ML, 14.04.24
Nancy Hopf. Foto: Morten Langeland.
Ramazzini-redaktør Morten Langeland. Foto: Anniken Sandvik.
Reportasje fra ICOH 2024kongressen i Marrakech
Av Yogindra Samant og Jarand Hindenes yogindra.samant@arbeidstilsynet.no og jarand.hindenes@internationalsos.com
Den norske delegasjonen deltok aktivt på ICOH 2024-kongressen i Marrakech, og bidro til å fremme anstendig arbeid, sikkerhet og helse globalt. Vi gir her en oversikt over Norges engasjement i kongressen, inkludert presentasjoner, diskusjoner og samarbeid. International Commission on Occupational Health (ICOH) er en global organisasjon dedikert til å fremme arbeidshelse og sikkerhet over hele verden. ICOH ble grunnlagt i 1906 og er en av de eldste internasjonale vitenskapelige organisasjonene innen dette feltet. Her er noen nøkkelfakta om ICOH: ICOH har som hovedmål å fremme og beskytte arbeidstakeres helse gjennom forskning, utdanning og politikkutforming. I tillegg fungerer den som et globalt nettverk av arbeidshelseeksperter, forskere, helsepersonell og beslutningstakere.
Norsk engasjement
Norge har vært en aktiv bidragsyter på ICOH i mange tiår gjennom deltakelse i ulike utvalg og arbeidsgrupper, samt ved å bidra til ICOH-kongressene som holdes hvert tredje år. Under kongressen i Marrakech var den norske delegasjonen både stor og mangfoldig, med representanter fra Arbeidstilsynet, Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI), Universitet i Tromsø, arbeidsmedisinske avdelinger ved Ullevål og St. Olavs Hospital, Norsk arbeidsmedisinsk forening og International SOS. Denne brede deltakelsen gjenspeiler Norges engasjement for arbeidshelse på globalt nivå.
Bidrag til arbeidshelse
Norske institusjoner spilte en sentral rolle i flere spennende sesjoner om temaer som arbeidsrelaterte hudsykdommer, arbeidsrelatert astma, HMS-utfordringene som migrantarbeidere står overfor, og arbeidsrelatert COVID-19. Norske delegater delte også innsikter om effektive regelverksintervensjoner innen arbeidsmiljø og helse (OSH)
og bidro til å fremheve verdien av arbeidshelse for folkehelsen i en post-pandemi-verden.
Lederskap og innovasjon
Norske delegater ledet sesjonen for Den vitenskapelige komiteen for arbeidsrelaterte hudsykdommer, ble valgt som foredragsholdere for OSH Foresights-panelet og fungerte som dommere for poster-presentasjoner. Den norske modellen med trepartssamarbeid ble fremhevet gjennom innovative intervensjoner for småbedrifter, med mål om å skape trygge, inkluderende og bærekraftige arbeidsplasser. Dette demonstrerte Norges kollektive dyktighet og lederskap innen arbeidshelsefeltet.
Samarbeid og bærekraft
Direktør for STAMI, Therese Hanvold, spilte en viktig rolle i å fremme kunnskapsbasert OSH-praksis og regelverksutforming under en sesjon arrangert av
Norskledet Nordic Future of Work and OSH arrangement. Fra venstre: Shyam Pingle (Vice President ICOH), Yogi Samant (Chair Nordic Future of Work Group), Joaquim Nunes (Director OSH, ILO), Jukka Takala Prof. University of Tampere, Dorothy Ngajlo (Occupational doctor-WHO), Seoung Kang (President ICOH), Magnus Falk (Co- Chair Nordic Future of Work Group). Foto: Yogindra Samant/Den norske delegasjonen til ICOH.
Jarand Hindenes leder for NFAM ble invitert på en special sesjon for å snakke om Norsk BHT og trepartsmodell. Foto: Yogindra Samant/Den norske delegasjonen til ICOH.
Direktør for STAMI Therese Hanvold snakket om bla. NOA ved STAMI og hvordan solid kunnskap kan brukes til policy og praksis. Foto: Yogindra Samant/Den norske delegasjonen til ICOH.
STAMI fra venstre Ine Pedersen, Ingrid S Mehlum, Rachel Hasting, Markus Koch, Jose H Alfonso, Anne Straumfors og Karina Undem. Foto: Yogindra Samant/Den norske delegasjonen til ICOH.
Panel Discussion Future Foresights, Yogi Samant sammen med Manal Azzi, Team Lead OSH, ILO. Foto: Yogindra Samant/ Den norske delegasjonen til ICOH.
Yogindra Samant sammen med doktorgradsstudenter Saumu og Witness fra Universitet i Muhimbili i Tanzania som er del av et NORAD-finansiertprosjekt i regi av UiB og hvor Arbeidstilsynet også bidrar. Foto: Yogindra Samant/Den norske delegasjonen til ICOH.
Jose er leder for Scientific Committee Occupational and Environmental Dermatoses ved ICOH hvor han ledet en sesjon. Foto: Yogindra Samant/Den norske delegasjonen til ICOH.
PEROSH-nettverket (EU-nettverk for arbeidshelseforskning). Flere deltakere fra Norge deltok i engasjerende diskusjoner med kolleger fra EU-OSHA (EUs Arbeidsmiljøorgan), IALI (Internasjonalt organ for Arbeidstilsyn), IOHA (Internasjonal forening for yrkeshygiene), samt WHO og ILO for å forbedre det globale regelverket for arbeidshelse. Norges globale forpliktelse til bærekraftsmålene (SDGs) ble fremhevet gjennom samarbeidsmøter med partnere i Øst-Afrika, der Universitetet i Bergen leder arbeidshelseprosjektet SAFEWORKERS. I tillegg etablerte norske delegater relasjoner med engasjerte arbeidsmedisinere fra Australia, India, Brasil, Peru, Sri Lanka med flere.
Oppfordring til norske arbeidsmedisinere og fagmiljø for øvrig
ICOH har en utsending i hvert land kalt National Secretary. De siste årene har Bendik Brinchmann, fagsjef for arbeidsmedisin ved Norsk Industri, hatt denne rollen. Nå har vervet gått videre til undertegnede, Yogindra Samant, for en treårsperiode.
ICOHs arbeid dekker alle arbeidsmiljøområder, fra klassisk arbeidsmedisin og epidemiologi til sikkerhetsfaglige tilnærminger, og fra psykososiale og organisatoriske faktorer til nye risikoer som nanoteknologi, robotikk, kunstig intelligens, migrasjon
og klimaendringer. ICOH er det eneste globale møtestedet for arbeidsmedisinere, arbeidspsykologer, yrkeshygienikere, ergonomer, epidemiologer, verneingeniører, arbeidsrettsjurister og kommunikasjonsfagfolk.
Fordelene med medlemskap inkluderer tilgang til et globalt nettverk, ny forskning, beste praksis, og muligheten til å fremme arbeidshelse globalt. Medlemskap gir deltakelse i vitenskapelige komiteer, konferanser/webinarer, og rabatter på opptil 25 % på ICOH-møter.
Norske fagfolk har over årene bidratt stort i ICOH sitt globale arbeid og vi har hatt folk i sentralstyret til ICOH, blant annet Sverre Langård. Norske medlemskap i ICOH har imidlertid minket over tid, delvis på grunn av et generasjonsskifte. Vi oppfordrer derfor fagmiljøene i Norge, inkludert NAMF/NFAM, STAMI, Arbeidstilsynet, arbeidsmedisinske avdelinger, NYF, andre interessenter, og partene i arbeidslivet, til å vurdere medlemskap i ICOH for de neste tre årene. Neste ICOH-kongress holdes i 2027 i Mumbai, India. Vi håper på betydelig norsk deltakelse. Ta gjerne kontakt for mer informasjon om ICOH-medlemskap og muligheten til å være med i en digitalgruppe (Whatsapp) for norske interessenter i ICOH.
Yrkeseksponering for mikro- og nanoplast
– deteksjonsutfordringer og helseaspekter
Av Øyvind Pernell Haugen (postdoktor), Anani J. K. Afanou (forsker) og Shan Zienolddiny-Narui (gruppeleder og ledende seniorforsker), Gruppe for Arbeidstoksikologi, Statens Arbeidsmiljøinstitutt oyvind.haugen@stami.no
Mikro- og nanoplast (MNP) er små plastpartikler som oppstår når større plastgjenstander nedbrytes eller som med hensikt produseres for ulike formål. De blir definert etter størrelse i diameter, med mikroplast fra 5 millimeter (mm) ned til 1 mikrometer (μm) og nanoplast typisk mindre enn 1 μm. MNP utgjør en bekymring på grunn av deres utbredte og langvarige tilstedeværelse i miljøet, evne til å akkumulere i levende organismer og mulige toksisitet. Til tross for å ha blitt påvist i mat, vann og luft er det fremdeles usikkert hvor mye som ender opp i kroppen og hva det har å si for helsa vår. Dette er grunnen til at EU har finansiert fem pågående tverrfaglige prosjekter gjennom CUSP: the European Research Cluster to Understand the Health Impacts of Micro and Nanoplastics. I ett av disse prosjektene, kaldt PlasticsFatE, deltar Statens Arbeidsmiljøinstitutt (STAMI).
På arbeidsplassen er den viktigste eksponeringsveien av bekymring inhalering av luftbårne partikler, men per i dag eksisterer ingen grenseverdier for luftbåren MNP (1). Allikevel vet vi at plast inneholder kjemiske tilsetningsstoffer for å påvirkere dens bruksegenskaper, flere med kjente toksiske effekter. I siste rapport fra FNs miljøprogram er mer enn 13 000 kjemikalier assosiert med plast listet opp, som for eksempel bisfenoler, ftalater og bromerte flammehemmere (2). I motsetning til den generelle befolkningen, som kan bli utsatt for lave konsentrasjoner av luftbåren MNP (ca. 50 partikler per m3 (3)), kan arbeidere i visse sektorer bli utsatt for langt høyere konsentrasjoner (ca. 4 × 1010 partikler per m3 for 3D-printere (4)). Dette betyr at arbeidere innen plastproduksjon og plastprosessering, som en undergruppe av den generelle befolkningen, kan
være utsatt for høye konsentrasjoner av MNP på arbeidsplassen i tillegg til langvarig lave konsentrasjoner utenfor arbeidslivet. I tillegg er det påvist akkumulering av toksiske kjemikalier selv i relativt tette plastresirkuleringssystemer, slik som de for drikkeflasker, noe som vil utgjøre en risiko også for resirkuleringsarbeidere (5). Videre kan MNP adsorbere tungmetaller, organiske og (mikro)biologiske forurensninger og fungere som bærere av disse (6).
STAMI vil utføre prøvetaking av luftbåren MNP på utvalgte norske arbeidsplasser som bedriver produksjon av plastemballasje, avfallshåndtering og resirkulering, og da særlig nanofraksjonen, ettersom nanopartikler generelt kan nå dypt ned i lungene og potensielt krysse biologiske barrierer. For eksempel vil termoplast, det vil si plast som kan gjenbrukes gjennom smelting og omforming, under smelteprosessen kunne gi opphav til luftbåren nanoplast. Arbeidere som jobber tett på eller i nærheten av ekstruderingsmaskiner hvor plast smeltes og støpes vil derfor være en spesielt utsatt gruppe.
Å analysere prøver for nanoplast byr på flere utfordringer. Dette gjelder både feltprøver og prøver tatt fra vev og organer. Mens for eksempel infrarød og Raman spektroskopi kan benyttes til å identifisere og kvantifisere mikroplastpartikler etter størrelsesområde og polymertype, vil partikler mindre enn 1 μm generelt ikke kunne bli påvist. Dette gjør derfor disse metodene uegnet for analyse av nanoplast. I stedet kan pyrolyse-gasskromatografi-massespektrometri (py-GC/MS) eller termisk desorpsjons-GC/MS (TED-GC/MS) brukes til å analysere nanoplast for polymertype, men deres destruktive
natur gjør at informasjon om partikkelantall, -størrelse og -form ikke kan oppnås. Nanofraksjonen av MNP må derfor isoleres gjennom størrelsesfraksjonering før analysen, noe som introduserer risiko for prøvekontaminering og tap av partikler. Muligheten for å produsere både falske positive og negative resultater er med andre ord til stede, og flere har påpekt viktigheten av å være kritisk til allerede publisert litteratur (7).
Hva forteller den publiserte litteraturen oss om tilstedeværelse av MNP i kroppen og toksiske effekter? I eksponeringsforsøk gjort på dyr er det blitt vist translokasjon fra mage-tarmkanalen til lymfe- og blodsirkulasjonen, med påfølgende akkumulering i sekundære organer (8). Tilsvarende har mikroplast blitt funnet i vev og organer fra mennesker, blant annet i blod, lunge, lever, nyre og tarm (9). Mikroplast er også funnet i brystmelk, morkake og barnebek (10, 11). Dette gir selvfølgelig grunn til bekymring, men om tilstedeværelse forårsaker helseskadelige effekter er fremdeles usikkert. I pasienter med levercirrhose ble det funnet høyere konsentrasjoner av mikroplast enn hos friske personer, og tilsvarende er det blitt funnet mer mikroplast i avføring fra pasienter med inflammatorisk tarmsykdom enn i avføring fra friske personer (12, 13). Dette betyr derimot ikke
at den økte forekomsten av mikroplast forårsaker sykdommen, da det likeså godt kan tenkes at det motsatte er tilfellet. Den første prospektive studien ble publisert tidligere i år og er gjort på pasienter operert for åreforkalkning. Her fant man MNP i plakket, noe som i tillegg korrelerte med høyere risiko for hjerteinfarkt, hjerneslag eller død ved 34 måneders oppfølging (14). Men som forfatterne av studien selv påpeker, så gjør manglende informasjon om andre mulige bakenforliggende forklaringsfaktorer (informasjon om annen eksponering, sosioøkonomiske forhold, livsstil og generell helse) det vanskelig å si noe om kausalitet.
Toksisiteten av MNP er ikke godt karakterisert, delvis på grunn av deres kompleksitet med hensyn til kjemisk sammensetning, størrelses- og formfordelinger og adsorberte kontaminanter. Dette resulterer i kompliserte (og ofte ukjente) blandingseksponeringer, som vil være med på å påvirke partiklenes dynamiske oppførsel i luftveiene og toksisitet. I eksponeringsforsøk gjort på cellekulturer og dyremodeller er det særlig inflammasjonsmarkører, oksidativt stress og forstyrret cellemetabolisme som er blitt påvist (15). De fleste av disse studiene har brukt kommersielt tilgjengelige polystyrenkuler, som neppe representerer naturlig forekommende
MNP særlig godt. De utgjør for eksempel bare én av flere ulike polymertyper, er perfekt sfæriske i formen, og de er sterile. For å komplisere bildet ytterligere, ble det nylig vist at antatt identiske polystyrenkuler fra ulike produsenter innehar ulike fysisk-kjemiske egenskaper som påvirket eksponerte cellers opptak og respons (16). Det er derfor behov for flere studier som inkluderer ulike typer MNP, og da særlig andre vanlig forekommende polymertyper, som polyetylen (PE), polyetylentereftalat (PET), polypropylen (PP) og polyvinylklorid (PVC), også i kombinasjon med adsorberte forurensninger.
Nåværende kunnskap om forekomst av MNP, og da særlig nanoplast, i arbeidsmiljøet er begrenset. Dette gjør det utfordrende å studere og kartlegge helseeffekter ved yrkeseksponering for MNP (av forskjellig type, størrelse, form, opprinnelse og biotilgjengelighet) samt påvirkningen av tilsetningsstoffer og forurensninger. Det er en trend mot å bruke biologisk nedbrytbar plast, uten kunnskap om hvorvidt disse tas opp lettere enn annen plast og hvordan de vil påvirke menneskers helse. Ytterligere forskning er nødvendig for å få en bedre forståelse av de potensielt helseskadelige effektene av MNP på arbeidere som håndterer plast på arbeidsplasser.
GENERELT OM PLAST
• Det meste av plast fremstilles ved polymerisering av hydrokarboner fra råolje og naturgass
• De vanligste polymertypene er polyetylen (PE), polypropylen (PP), polyvinylklorid (PVC), polyetylentereftalat (PET) og polystyren (PS)
• Kjemiske tilsetningsstoffer benyttes for å påvirke plastens fysiske egenskaper og bruksområder
• Mikro- og nanoplast oppstår når større plastgjenstander nedbrytes eller produseres
• Den globale plastproduksjonen passerte 390 millioner tonn i 2021 og forventes å dobles innen 2040
• Selv om mesteparten av produsert plast er såkalt termoplast, det vil si plast som kan smeltes og omstøpes, resirkuleres bare 10 % globalt og 25 % i Norge
Referanser:
1. Arbeidstilsynet. Grenseverdier for forurensninger i arbeidsatmosfæren 2011 [updated 2023-12-18. Available from: https://www. arbeidstilsynet.no/regelverk/forskrifter/forskrift-om-tiltaks--og-grenseverdier/vedlegg/1/.
2. United Nations Environment Programme and Secretariat of the Basel RaSC. Chemicals in Plastics: A Technical Report. 2023.
3. Dris R, Gasperi J, Mirande C, Mandin C, Guerrouache M, Langlois V, et al. A first overview of textile fibers, including microplastics, in indoor and outdoor environments. Environ Pollut. 2017;221:453-8.
4. Stefaniak AB, Johnson AR, du Preez S, Hammond DR, Wells JR, Ham JE, et al. Insights Into Emissions and Exposures From Use of Industrial-Scale Additive Manufacturing Machines. Saf Health Work. 2019;10(2):229-36.
5. Gerassimidou S, Lanska P, Hahladakis JN, Lovat E, Vanzetto S, Geueke B, et al. Unpacking the complexity of the PET drink bottles value chain: A chemicals perspective. J Hazard Mater. 2022;430:128410.
6. Mammo FK, Amoah ID, Gani KM, Pillay L, Ratha SK, Bux F, et al. Microplastics in the environment: Interactions with microbes and chemical contaminants. Sci Total Environ. 2020;743:140518.
7. Ramsperger A, Bergamaschi E, Panizzolo M, Fenoglio I, Barbero F, Peters R, et al. Nano- and microplastics: a comprehensive review on their exposure routes, translocation, and fate in humans. NanoImpact. 2023;29:100441.
8. Yong CQY, Valiyaveettil S, Tang BL. Toxicity of Microplastics and Nanoplastics in Mammalian Systems. Int J Environ Res Public Health. 2020;17(5).
9. Kutralam-Muniasamy G, Shruti VC, Pérez-Guevara F, Roy PD. Microplastic diagnostics in humans: ”The 3Ps” Progress, problems, and prospects. Sci Total Environ. 2023;856(Pt 2):159164.
10. Ragusa A, Svelato A, Santacroce C, Catalano P, Notarstefano V, Carnevali O, et al. Plasticenta: First evidence of microplastics in human placenta. Environ Int. 2021;146:106274.
11. Braun T, Ehrlich L, Henrich W, Koeppel S, Lomako I, Schwabl P, et al. Detection of Microplastic in Human Placenta and Meconium in a Clinical Setting. Pharmaceutics. 2021;13(7).
12. Horvatits T, Tamminga M, Liu B, Sebode M, Carambia A, Fischer L, et al. Microplastics detected in cirrhotic liver tissue. EBioMedicine. 2022;82:104147.
13. Yan Z, Liu Y, Zhang T, Zhang F, Ren H, Zhang Y. Analysis of Microplastics in Human Feces Reveals a Correlation between Fecal Microplastics and Inflammatory Bowel Disease Status. Environ Sci Technol. 2022;56(1):414-21.
14. Marfella R, Prattichizzo F, Sardu C, Fulgenzi G, Graciotti L, Spadoni T, et al. Microplastics and Nanoplastics in Atheromas and Cardiovascular Events. N Engl J Med. 2024;390(10):900-10.
15. Alqahtani S, Alqahtani S, Saquib Q, Mohiddin F. Toxicological impact of microplastics and nanoplastics on humans: understanding the mechanistic aspect of the interaction. Front Toxicol. 2023;5:1193386.
16. Ramsperger A, Jasinski J, Völkl M, Witzmann T, Meinhart M, Jérôme V, et al. Supposedly identical microplastic particles substantially differ in their material properties influencing particle-cell interactions and cellular responses. J Hazard Mater. 2022;425:127961.
Hudplager hos smelteverksarbeidere
Omtale av artikkel, ved Anje Christina Höper
anje.hoeper@uit.no
En fersk studie fra Universitetssykehuset NordNorge og UiT Norges Arktiske universitet har undersøkt forekomsten av håndeksem og andre hudplager blant arbeidstakere eksponert for ulike typer partikler, spesielt ultrafine partikler. Studien fokuserte på tre yrkesgrupper: feiere, brannmenn og arbeidere i ferrosilisiumindustrien, og er en del av doktorgradsarbeidet til lege i spesialisering Krister Aune Teigen.
Undersøkelsen er en tverrsnittsstudie, hvor data primært ble samlet inn via spørreskjema. Resultatene viste signifikante forskjeller mellom de ulike yrkesgruppene. Spesielt arbeidere i ferrosilisiumindustrien hadde en markant høyere forekomst av hudproblemer.
Nøkkelfunn
• Livstidsprevalens av håndeksem for feiere, brannkonstabler og smelteverksarbeiderne var hhv 9.5, 9.6 og hele 28.3 %.
• Punktprevalens for håndeksem var hhv. 1.4, 1.9 og 10.0 %
• Oddsratioen for livstidsprevalens av håndeksem hos ferrosilisiumarbeidere sammenlignet med brannmenn var 4,36, noe som indikerer en betydelig økt risiko.
Blant ferrosilisiumarbeidere med håndeksem rapporterte flest deltakere at håndeksemet oppsto etter at de begynte i yrket (47,0 %), og at det bedret seg når de var borte fra jobb (58,8 %). Dette var også den eneste gruppen som hadde opplevd sykefravær på grunn av håndeksem (11,7 %).
Konklusjon
Funnene fra denne studien tyder på at ferrosilisiumarbeidere har en vesentlig høyere risiko for å utvikle håndeksem og andre hudplager sammenlignet med feiere og brannmenn. Vi mistenker at denne økte risikoen skyldes eksponering for en kombinasjon av flere ulike, kjente risikofaktorer for hudplager i arbeidsmiljøet.
For de som ønsker å fordype seg i detaljene, er hele artikkelen tilgjengelig her: Teigen KA, Höper AC, Føreland S, Eggesbø MÅ, Hegseth MN. Hand eczema and skin complaints in particulate matter-exposed occupations – firefighters, chimney sweepers, and ferrosilicon smelter workers in Norway J occup med toxicol 2024 Mar 14; 19(1):7
https://occup-med.biomedcentral.com/articles/ 10.1186/s12995-024-00407-8.
Anmerkning: Denne sammenfatningen er skrevet med utgangspunkt i en sammenfatning av KI-tjensten CHATGPT -3.5.
Hvordan håndterer
helse personell i bedriftshelsetjenesten HAVS?
– Et sammendrag av en masteroppgave i medisin
Av Solveig Fossum, medisinstudent solveig.fossum@outlook.com
Veiledere: Anje Christina Höper, Gerd Sissel Andorsen, Christin Ørbeck Sørheim og Thor Eirik Eriksen
Bakgrunn
Eksponering for vibrasjon fra håndholdte verktøy kan gi negative helseeffekter i form av hånd-/armvibrasjonssyndrom (HAVS). HAVS kjennetegnes i hovedsak av vaskulære og/eller nevrosensoriske symptomer fra hendene (1, s. 489). Symptomene har begrenset reversibilitet, spesielt ved høyere stadier av tilstanden (2). Samtidig tyder så langt lite på at det finnes en effektiv kurativ behandling.
Bedriftshelsetjenesten spiller en viktig rolle for å forebygge arbeidsrelaterte tilstander. Litteratursøk i databaser viste imidlertid at det var begrenset og mangelfull litteratur rundt hvordan bedriftshelsetjenesten håndterer HAVS. Formålet med dette mastergradsprosjektet var derfor å undersøke hvordan ansatte i bedriftshelsetjenesten arbeider for å finne og følge opp arbeidstakere med risiko for HAVS.
Materiale og metode
Problemstillingen ble belyst ved bruk av kvalitativ metode, og gjennomføring av fem semistrukturerte intervjuer med helsepersonell ansatt i norske bedriftshelsetjenester. Utvalget ble rekruttert gjennom henvendelser til daglige ledere i bedriftshelsetjenester som mine veiledere oppga kontaktinformasjon til. Det ble etablert et utvalg bestående av fire bedriftsleger og en bedriftssykepleier, med variasjon i erfaringslengde, kjønn og stor geografisk spredning i bedriftshelsetjenestene de arbeidet ved.
Lydopptak fra intervjuene ble transkribert, og materialet ble analysert ved bruk av metoden systematisk tekstkondensering (3).
Resultater
Videre presenteres et utdrag av funnene fra intervjuene.
Forarbeidet til helsekontrollen
Å reise på befaring i bedriften ble oppfattet som en viktig del av forarbeidet til helsekontrollen, for å få et innblikk i en vanlig arbeidsdag for arbeidstakerne. Ønsket grad av oversikt over vibrasjonseksponeringen i forkant av helseundersøkelsen varierte. Det fremsto ikke som viktig for informantene å ha en nøyaktig oversikt over daglig eksponeringsnivå for hver enkelt arbeidstaker. Enkelte ønsket en oversikt over hvilke arbeidstakere som var daglig eksponert, mens andre avklarte dette under helsekontrollen.
Informantene fortalte at de gjennomførte helsekontrollene med fastsatte mellomrom, og flere oppga at dette var måten de avgjorde når det var aktuelt med helsekontroll. Flere oppga at de kalte inn bedriftene hvert andre eller tredje år, og dette ble oppfattet som en hovedregel.
Symptomavdekking gjennom helsekontrollen
Informantene ga uttrykk for at et viktig mål for helseundersøkelsen var å identifisere arbeidstakere med symptomer knyttet til vibrasjon. Flere fortalte at de brukte spørreskjemaer i dette arbeidet. Det varierte imidlertid hvilke skjemaer de brukte, og hvordan de strukturerte helsekontrollen etter bruken
av spørreskjemaene. Et fellestrekk ved organiseringen var at en sykepleier kunne gjøre den innledende symptomkartleggingen, mens en lege hadde ansvar for det videre arbeidet.
Flere av informantene ga uttrykk for at de ønsket en tydeligere standard å rette seg etter når det gjaldt innholdet i helsekontrollene. Enkelte uttrykte usikkerhet på hvor lista skulle legges for henvisning av arbeidstakere til spesialisthelsetjenesten. En informant uttrykte et ønske om en revisjon av NEL sin arbeidsmedisinske veiledning, slik at den ble tydeligere på forventingene til bedriftshelsetjenesten.
Helsekontrollen som bevisstgjøringsmulighet
Det fremkom at informantene oppfattet at kunnskapsnivået hos arbeidstakerne om vibrasjonseksponering og risikoen for HAVS varierte sterkt. Helsekontrollen ble oppfattet som en viktig arena for informering av arbeidstakerne om denne risikoen. Det ble sett på som bevisstgjørende å spørre om symptomer på HAVS, ved at arbeidstakerne samtidig ble informert om at dette kunne være konsekvensene av å eksponeres for vibrasjon. En informant fortalte at vedkommende hadde en egen del av helseundersøkelsen avsatt til rådgivning uavhengig av om arbeidstakeren hadde noen symptomer.
Fallgruver knyttet til helsekontrollarbeidet
Informantene trakk frem flere aspekter ved helseovervåkninga hvor de opplevde at det var risiko for at systemet ikke fanget opp arbeidstakere med risiko for HAVS, eller at potensialet for forebygging ikke ble utnyttet optimalt. Flere oppga at de anså hyppigheten av helsekontrollene som lavere enn ideelt. Dette mente noen ga risiko for at arbeidstakere utviklet symptomer knyttet til vibrasjon i ventetiden mellom helsekontrollene.
En annen fallgruve som ble reflektert over, var avklaring av eksponering for vibrasjon. En av informantene fortalte at det var mye som sto og falt på den første kartlegginga av eksponeringer i bedriften, og at det kunne være utfordrende å avklare om arbeidstakerne faktisk ble eksponert for vibrasjon, særlig i små bedrifter.
Forholdet til risikovurderingsarbeidet
Flere av informantene fortalte at dersom bedriften trengte bistand til risikovurdering av vibrasjon, var
det vanligvis andre yrkesgrupper som bisto bedriften, som yrkeshygienikere eller bedriftsfysioterapeuter. Noen ga uttrykk for at de selv ikke var direkte involvert i risikovurderingsarbeidet, og derfor gjenga hvordan de oppfattet at dette arbeidet ble utført av kollegaer i bedriftshelsetjenesten.
Flere fortalte at risikovurdering av vibrasjon var en vanskelig kartlegging med mange usikkerhetsmomenter. Informantene ga også uttrykk for varierende holdninger til å gjøre eksponeringsvurderinger som kunne sammenlignes med tiltaks- og grenseverdi. Noen fortalte at når dette skulle gjøres, kunne en yrkeshygieniker dra ut og bistå bedriften. Andre beskrev mer skjønnsmessige former for risikovurdering. En informant fortalte at å beregne eksponeringsnivå som kunne relateres til tiltaks- og grenseverdi ikke nødvendigvis var en del av hverdagen på bedriftshelsetjenesten, og at de oftest gjorde en skjønnsmessig vurdering av lavt, middels og høyt eksponeringsnivå.
Begrensinger for arbeidet med HAVS
Informantene fortalte om flere faktorer som kunne være begrensende for arbeidet med HAVS. En slik faktor, var mangel på kunnskap hos kundebedriftene om hva bedriftshelsetjenesten skulle bistå med. Flere fortalte at bedriftene sjelden kontaktet dem angående vibrasjonseksponering på eget initiativ, og at det oftest var bedriftshelsetjenesten som måtte sette fokus på temaet først.
Informantene beskrev også hvordan arbeidet kunne begrenses av hva bedriftene var villige til å betale for. Flere fortalte at siden de var avhengige av at bedriften finansierte bistanden, kunne dette føre til at de ga en oppfølgning til bedriften som de ikke egentlig anså som optimal. Noen fortalte at økonomiske hensyn i bedriftene kunne føre var til de ikke fikk mulighet til å dra på befaring i forkant av helsekontrollen.
Metodediskusjon
Mitt utgangspunkt som medisinstudent med begrensede forkunnskaper om arbeidsmedisinsk tenke- og arbeidsmåte, kan ha påvirket forskningsprosessen. Det kan tenkes at jeg har oversett momenter i intervjuene, som hadde fremstått som interessante for en erfaren arbeidsmedisiner. For å motvirke dette, har jeg underveis satt meg inn i
relevant litteratur og regelverk, og hatt nytte av faglige diskusjoner med mine veiledere som er erfarne klinikere.
Variasjonsbredden i informantutvalget kan bidra til bredere overførbarhet av resultatene til helsepersonell i andre bedriftshelsetjenester (3, s. 24). Alle bedriftshelsetjenestene i utvalget var imidlertid organisert som fellesordninger, og dermed er ikke resultatene nødvendigvis overførbare til egenordninger.
Resultatdiskusjon
Resultatene viste at informantene oppfattet at det særlig var rutiner og tiltak i forbindelse med helsekontrollarbeidet som bidro til kartlegging og oppfølging av arbeidstakere med risiko for HAVS. Dette gjaldt blant annet rutiner for regelmessige helsekontroller og interne prosedyrer for bruk av spørreskjema og organisering av helsekontrollen.
Til tross for dette påpekte informantene en bekymring for om arbeidstakerne fikk hyppige nok helsekontroller. Dagens regelverk legger opp til fleksibilitet ved at det er legen som skal avgjøre når det er behov for helsekontroll basert på risikoforholdene (4, § 14-12), men i praksis ble ofte et system med helsekontroller i fastsatte tidsintervaller fulgt. Dette kan peke mot at deler av regelverket knyttet til helseundersøkelse av vibrasjonseksponerte arbeidstakere ikke benyttes. En mulig årsak kan være at mange eksponeringer i samme bedrift skal følges opp samtidig, uten at lovverket adresserer hvordan dette skal gjøres helhetlig.
Selv om noen informanter hadde utviklet interne prosedyrer for HAVS-utredningen, ble det tatt opp et ønske om en tydeligere standard for utredningen. Sammenlignet med den svenske veiledningen til HAVS-utredning i bedriftshelsetjenesten (5), kan den norske NEL-veiledningen fremstå som mindre detaljert og rettledende (6). I litteraturen har også mangel på skriftlige regler og prosedyrer internt i bedriftshelsetjenesten, blitt utpekt som en mulig årsak til problemområder knyttet til bedriftshelsetjenestens HAVS-utredning (7). Dette kan peke mot at innføring av interne prosedyrer er viktig for å sikre kvaliteten på oppfølgningen som tilbys. Samlet sett kan det ses et behov for å oppdatere NEL sin arbeidsmedisinske veiledning når det gjelder opp-
følgingen i bedriftshelsetjenesten. Arbeidet med å revidere denne veiledningen er påbegynt, der de arbeidsmedisinske avdelingene i Tromsø og Oslo er sentrale.
Funnene viste at helsepersonellet som utførte helsekontroller hadde varierende holdninger til, og involvering i risikovurderingsarbeidet. I forkant av helseundersøkelsen ble det ofte ikke gjort en mer nøyaktig risikovurdering enn skjønnsmessige vurderinger under befaring. Det er imidlertid et forskriftsmessig krav at helsekontroll skal utføres når vibrasjonsnivået overskrider tiltaksverdien, eller når risikovurderingen tilsier et behov for dette (4, § 14-12) Det kan dermed settes spørsmålstegn ved om helsekontrollen i tilstrekkelig grad er risikobasert. Funnene kan altså peke mot at det trengs mer kunnskap og veiledning til hvordan man i praksis kan gjøre helsekontrollarbeidet mer fundert i den spesifikke risikoen for HAVS ved arbeidsplassen.
Resultatene viste også at informantenes arbeid med HAVS kunne begrenses av svak bestillerkompetanse og økonomiske hensyn i bedriftene. Dette kan tyde på at det fortsatt er en vei å gå for å øke kunnskapen om vibrasjonseksponering og risikoen for HAVS i bedriftene (8). Sett under ett kan funnene gi et innblikk i det kompliserte feltet som helsepersonell i bedriftshelsetjenesten navigerer når det gjelder å bidra til å forebygge HAVS. bedriftshelsetjenesten navigerer i når det gjelder å bidra til å forebygge HAVS. Avslutningsvis håper jeg at dette leses med interesse av ansatte i bedriftshelsetjenesten og at funnene kan komme til nytte. Mastergraden er foreløpig ikke publisert, men den kan sendes på epost ved forespørsel.
Referanser:
1. Baxter P, Aw T-C, Cockcroft A, Durrington PJ, Harrington M. Hunter’s Diseases of Occupations. 10. utg. London: CRC Press; 2010.
2. Fridén J. Vibration damage to the hand: clinical presentation, prognosis and length and severity of vibration required. J Hand Surg Br. 2001;26(5):471-4. Tilgjengelig fra: https://doi.org/10.1054/jhsb.2001.0633
3. Malterud K. Kvalitative metoder i medisinsk forskning. En innføring. 3. utg. Oslo: Univeristetsforlaget; 2011.
4. Forskrift om utførelse av arbeid, bruk av arbeidsutstyr og tilhørende tekniske krav (forskrift om utførelse av arbeid). FOR-2022-05-10-820. [hentet 08.09.2023]. Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2011-12-06-1357?q=Vern%20mot%20mekaniske%20 vibrasjoner
5. Sveriges Företagshälsor. Företagshälsans guide för medicinsk kontroll vid hand- & armvibrationer i arbetslivet. 2. utg. Stockholm: 2022. Tilgjengelig fra: https://fhvmetodik.se/kontroller-halsobedomningar/annan-lagstadgad-medicinsk-kontroll-i-arbetslivet/medicinskakontroller-vid-vibrationsexponering-hand-och-arm/
6. NEL - Norsk Elektronisk Legehåndbok. Hånd-arm vibrasjonssyndrom (HAVS). 2018. [Internett]. [oppdatert 24.01.2024; hentet 31.05.2024]. Tilgjengelig fra: https://arbeidsmedisin.legehandboka.no//handboken/kliniske-kapitler/arbeidsrelaterte-sykdommer/sykdommer-og-plager/ hand-arm-vibrasjonssyndrom/#fagmedarbeidere
7. Kinoulty M. Delivery of health surveillance for hand-arm vibration in the West Midlands. Occup Med (Lond). 2006;56(1):61-2. Tilgjengelig fra: https://dx.doi.org/10.1093/occmed/kqj003
8. Mandal R, Dyrstad K, Melby L, Midtgård T. Evaluering av bedriftshelsetjenesten i Norge. Trondheim: SINTEF Helse; 2016. SINTEF rapport A27819.
Universitetet i Padova
–
«møtested» for Agricola og Ramazzini
Av Sverre Langård, dr. med., MSc. Toxicol svlangaa@online.no
Gruveingeniøren Gregorius Agricola (1494 - 1555) (Georg Pawer (Bauer i moderne tysk)) (fig. 1), født i Glachau (Glauchau) i Sachsen, studerte til lege ved universitetet i Padova fra 1524 til 1526. Tidligere hadde han studert ved universitetet i Leipzig under Peter Mosellanus (1493-1525). Som mange andre intellektuelle på den tiden, latinifiserte han navnet sitt, og Agricola ble hans offisielle navn gjennom hans karriere og senere (1).
Bernardino Ramazzini (1633 - 1714) (fig. 2) – født i Carpi, i provinsen Emilia-Romagna i dagens Italia, studerte til lege ved universitetet i Parma - der han senere ble professor i medisin. Han var deretter professor og underviste ved universitetet i Padova fra år 1700 til sin død - blant annet om arbeidsrelaterte sykdommer.
Disse to – våre tidlige kollegaer – kunne ikke møtes, men deler et slags skjebnefellesskap med universitetet i Padova - der den éne studerte og den andre underviste –med nesten 200 års mellomrom. Begge var giganter og skulle få stor innflytelse innen det arbeidsmedisinske fagfeltet i hele verden. Sporene etter disse pionerene er fortsatt tydelige i det medisinske landskapet.
Universitetet i Padova ble etablert i 1222 og anses som det femte eldste universitetet i verden og det nest eldste i Italia. Universitetet oppsto etter at en gruppe studenter og lærere ved universitetet i Bologna forlot byen på leting etter selvstendighet og uavhengighet. Padova tok imot «flyktningene» med åpne armer. Det nyetablerte Universitetet i Padova ble en sukssess og tiltrakk seg ganske snart studenter og lærere fra mange europeiske byer. Da Agricola i 1524 reiste fra Zwickau i Sachsen til Padova, var universitetet der for lengst etablert som et internasjonalt miljø. Universitetet ønsket Agricola
Gregorius Agricola – «mineralogiens far» (født Georg Pawer). Statue i en park ved jernbanestasjonen i Glachau, Sachsen. Foto: S. Langård.
Bernardino Ramazzini. Byste på torget i Carpi, Italia. Foto: S. Langård.
velkommen for akkurat 500 år siden. Copernicus studerte også en tid medisin ved universitetet i Padova, omtrent samtidig med Agricola.
Agricola var mest kjent som gruveingeniør og mineralog (1), en berømmelse som er sterkt knyttet til hans 12-binds bokverk De Re Metallica, utgitt i 1556. Bokverket ble brukt som lærebok av gruveingeniører i Europa og store deler av verden gjennom de påfølgende 200 årene. Agricola var læremester for et stort antall gruveingeniører som ble rekruttert fra Saksen til mange land i Europa – også til Norge.
For leger er imidlertid Agricolas virke innen det medisinske fagfeltet av størst interesse, spesielt for de av oss som vier våre liv til å forebygge arbeidsrelaterte sykdommer. Agricolas bokverk inneholder rapporter om flere ulike arbeidsrelaterte lidelser. Han beskriver ikke minst sykdommen Bergsucht («steintæring») blant gruvearbeiderne i sølvgruvene i Schneeberg i kongedømmet Saksen (1-2). Agricolas diagnose Bergsucht, inbefattet sannsynligvis lungekreft hos noen av arbeiderne (3,5–6).
Likevel var Bergsucht neppe utelukkende lungecancer, men steinstøvlunge hos noen. Det er aldri blitt helt klarlagt hvorvidt Agricola utførte obduksjoner av noen av sine Bergsucht-pasienter. Han studerte i Padova, som nettopp var og ble berømmet for obduksjoner og anatomistudier. Lungecancer som egen sykdom ble først beskrevet i Padova i 1761 av GB Morgagni (1682–1771).
Selv om Agricola ikke beskrev lungekreft spesifikt, framstår det likevel riktig å anse ham som den første som beskrev arbeidsbetinget lungekreft (1).
At Ramazzini påviste at flere sykdommer kunne tilskrives eksponering i arbeid, er vel kjent. Han fikk sin medisinske utdanning ved universitetet i Parma og var senere (1682–1700) professor i medisin samme sted, der han også publiserte sin bok De Morbis Artificum Diatriba (‘arbeiders sykdommer’). I år 1700 ble han kalt til professor i Padova; universitetet med høyest prestisje i Italia og i Europa på den tiden, der han underviste til sin død. Ramazzinis fødeby Carpi har i de seineste 40 årene hver oktober hatt besøk av 100-150 medlemmer av Collegium Ramazzini fra hele verden. Disse holder samtidig faglig seminar om arbeids- og miljørelaterte sykdommer og
«Det anatomiske teater», der Ramazzini underviste i Padova. Foto: S. Langård.
om forebygging av slike. Medlemmer av kollegiet underviser også rundt i verden, alltid på steder der det knapt undervises om forebygging av arbeidsrelaterte sykdommer.
Ved et nylig besøk ved universitetet i Padova, fikk jeg bekreftet at både Ramazzini og Morgagni underviste i det berømte anatomiske «teateret» bygget i 1594 (fig. 3) i Palazzo Bo. Dette er det éne av to gjenværende slike unike forelesnings- og obduksjonslokaler i Italia, det andre er ved universitetet i Bologna.
Referanser:
1. Langård S. Gregorius Agricola memorial lecture: Lung cancer - a work-related disease for 500 years, as predicted by Agricola. Proceedings, 10th NTES Conference. Trace & Mineral Eelements in Health & Disease. August 25-29, 2013, Loen, Norway. July 8th, 2014: http://dx.doi.org/10.1016/j.jtemb.2014.05.010
2. Hoover HC, Hoover LH. Georgius Agricola De Re Metallica Translated from the First Latin Edition of 1556. New York: Dover Publications Inc.; 1950.
3. Härting FH, Hesse W. Der Lungenkrebs, die Bergkrankheit in den Schneeberger Gruben. Vierteljahresschrit für Medizin und Offentliche Gensundheitswesen 1879;30:296-309.
4. Härting FH, Hesse W. Der Lungenkrebs, die Bergkrankheit in den Schneeberger Gruben. Vierterljahresschrift für Medizin und Offentliche Gesundheitswesen 1879;31:102-32.
5. Härting FH, Hesse W. Der Lungenkrebs, die Bergkrankheit in den Schneeberger Gruben. Vierterljahresschrift für Medizin und Offentliche Gensundheitswesen 1879;31:313-37.
6. Lodewik P, Lorenser S. Untersuchungen der Grubenluft in den Schneeberger gruben auf den Gehalt an Radiumemanation. Z Physik 1924;22:178-85.
Kongens nye klær
Av Anniken Sandvik anniks@ous-hf.no
Silikose har det mørke tilnavnet kongen av arbeidsrelaterte sykdommer. Tilstanden kalles også steinstøvlunge og forårsakes som kjent av inhalasjon av kvartsstøv. Steinstøvet deponeres i lungene og forårsaker der progredierende inflammasjon og etter hvert en irreversibel lungefibrose. Tilstanden skal ha vært beskrevet allerede i antikken, da under navnet phtisis. Senere ble lungesykdom hos gruvearbeidere omtalt som Miner’s consumption (1). Sannsynligvis forekom silikose og tuberkulose ofte samtidig. Vi vet nå at kvartsstøv i lungene gir en vesentlig forhøyet risiko for å utvikle tuberkulose. Også Ramazzini var klar over at steinstøv kunne gi helseskader. I sin bok Om arbeideres sykdommer skrev han følgende om steinhoggeres sykdommer: «Når de hugger marmor under bakken, meisler statuer eller andre gjenstander puster de ofte inn de små steinbitene med skarpe kanter som flyr av gårde, og rammes av hoste, astma eller lungesott som følge av dette» (…) «Når arbeidernes døde kropper ble obdusert, har man funnet små steiner i lungene» (2).
Silikose som et eget begrep ble først definert i 1871 av den italienske legen Achille Visconti (3). Med industrialiseringen og overgangen til maskindrevne bor økte både støvmengden og antallet eksponerte arbeidstakere betydelig. I USA hadde man særlig to alvorlige utbrudd med silikose som fikk stor oppmerksomhet: The Joplin Epidemic i 1911–1916 der arbeidere i bly- og sinkgruver døde av lungesykdom i ung alder og Hawk’s Nest -katastrofen i 1930–1931 der anslagsvis 1000 tunnelarbeidere døde av akutt silikose etter ekstremt høy eksponering for kvartsstøv (4-5). Også i gullgruvene i Sør-Afrika var forekomsten av silikose høy (6). The International Labour Organization (ILO) satte silikose på agendaen mot slutten av 1920-årene. Målsettingen var en internasjonal anerkjennelse av silikose som yrkessykdom. Konsensus om årsaker, diagnostikk og kriterier for økonomisk kompensasjon ble oppnådd på en konferanse i Johannesburg i 1930 og i 1934 signerte ILO en internasjonal konvensjon om silikose (6).
Sandblåsing. Foto hentet fra Wikimedia Commons.
Til tross for denne konvensjonen og god kunnskap om hvordan silikose kan forebygges, eksponeres fremdeles millioner av arbeidere over hele verden for skadelige nivåer av respirabelt krystallinsk silika (3). Fordi antallet eksponerte arbeidstakere er så høyt, forårsaker tilstanden svært mange dødsfall. Dette er bakgrunnen for at silikose blir kalt kongen av arbeidsrelaterte sykdommer (7). Utsatte grupper har tradisjonelt vært gruvearbeidere, tunnelarbeidere, anleggsarbeidere og arbeidere ved støperier. I senere tid har man også sett utbrudd av silikose
i enkelte nye bransjer. På 2000-tallet så man et utbrudd av silikose i klesindustrien i Tyrkia, da hos unge arbeidsinnvandrere som jobbet med sandblåsing av jeans (8). I perioden etter 2010 har man sett en epidemi av alvorlig silikose hos personer som har jobbet med produksjon og tilskjæring av såkalte kunstige steinplater, et komposittprodukt med svært høyt innhold av ren kvarts (9-10).
Den ubehagelige sannheten er altså at silikose fremdeles er et vesentlig problem både i utviklingsland og i industrialiserte land og at man unnlater å innføre effektive tiltak mot steinstøveksponering. Så lenge vi ikke tar grep, vil den gamle kongen fortsette å opptre i stadig nye klær.
Referanser:
1. Delgado Garcia D et al. Silicosis: Origin and Consequences. American Journal og Medical Sciences and Medicine, 2019;7 (3):60-63.
2. Ramazzini B. De morbis artificum. Om arbetares sjukdomar. Svensk utgave Arbetsmiljöförlaget, 1991. Opprinnelig utgave 1700, Padova. Egen oversettelse fra svensk.
3. Hoy RF et al. Current global perspectives on silicosis – Convergence of old and newly emergent hazards. Respirology, 2022; 27(6):387-398.
4. Bayram H, Ghio AJ. Killer Jeans and Silicosis. American Journal of Respiratory and Critical Care Medicine, 2011; 184:1322-1324.
5. Cherniack M. The Hawk’s Nest Incident. Americas worst industrial disaster. Yale University Press, 1986.
6. Rosental PA (ed). Silicosis. A world history. Johns Hopkins University Press, 2017.
7. Thomas CR, Kelley TR. A Brief Review of Silicosis in the United States. Environ Health Insights, 2010; 4:21-26.
8. Akgun M et al. Silicosis in Turkish denim sandblasters. Occup Med (Lond), 2006; 56:554-558.
9. Store norske leksikon: Silikose. silikose – Store medisinske leksikon (snl.no) Lest 03.07.24.
10. Hoy RF et al. Prevalence and risk factors for silicosis among a large cohort of stone benchtop industry workers. Occupational and Environmental Medicine, 2023; 80:439-446.
Kan vi tenke nytt om musikk til arbeidet?
Av Bente E. Moen, Israel P. Nyarubeli, Viggo Krüger, Brynjulf Stige, Lone Holst, Ole Jacob T. Møllerløkken, Universitetet i Bergen bente.moen@uib.no
Bakgrunn
Et av de mest berømte eksemplene på at musikk er blitt brukt for å lette arbeidet er at BBC laget et radioprogram som het ‘Music while you work’. Programmet ble sendt i britiske fabrikker fra 1940 til 1967 for å øke de ansattes produktivitet (1). Her i Norge hadde vi pausegymnastikk på flere arbeidsplasser, ofte gjennomført med musikk. Dette er ikke lenger vanlig, det er litt usikkert hvordan denne aktiviteten ble faset ut.
I dag har vi fått musikkterapi i Norge, og det er grunn til å reflektere litt rundt dette fagfeltet. Musikkterapi er en ny og interessant behandlingsmetode som er blitt en del av den helserelaterte forskning i Norge. Som fagfelt kan musikkterapien forstås som studiet av sammenhenger mellom musikk, samfunn og helse. Musikkterapi som akademisk fagfelt er basert på kunnskap om at målrettet bruk av musikk kan gi terapeutisk virkning knyttet til følelser, kognisjon, fysiologi, sosialt samspill og demokratisk deltakelse. I musikkterapi bruker musikkterapeuter
Fig. 1: Brynjulf Stige forteller om våre ideer ved en samling på TaSUBa, Bagamoyo, Tanzania. Foto: V. Krüger.
musikkaktiviteter som sangskriving, lytting, samspill og improvisasjon for å hjelpe enkeltpersoner eller grupper. Musikkterapi kan tilpasses individuelle behov og mål, og brukes i ulike kliniske, pedagogiske og samfunnsmessige settinger. Evidensgrunnlaget er bl.a. tydelig innen arbeid med psykisk helse og rus, der det er klare anbefalinger av musikkterapi i nasjonale retningslinjer (2). Noe av det det vises til i disse retningslinjene, ser ut til å være relevant innen flere praksisområder, som at systematisk arbeid med musikk kan virke positivt inn på motivasjon, følelsesbevissthet og sosialt samvær.
I lys av arbeidsmedisin kan bruken av musikkterapi være en tilnærming som kan brukes til å fremme arbeidstakeres helse og velvære, og møte arbeidsrelaterte utfordringer og plager (1). Selv om det foreligger noen få studier om sammenhenger mellom musikk på arbeidsplassen og jobbtilfredshet og produktivitet (1), samt studier av relasjonen mellom stressreduksjon og musikkterapi (3), så er det et kunnskapshull når det gjelder aktiv bruk av musikkterapi på arbeidsplasser. Det er behov for mer forskning på dette feltet i fremtiden. Å tenke helhetlig, der musikkens fysiologiske, psykologiske og sosiale virkninger og muligheter sees i sammenheng (4) kan være særlig relevant i arbeidsmedisinen.
En studiereise
Diskusjonen beskrevet i denne teksten startet med at en arbeidsmedisiner, en farmasøyt og en musikkterapeut traff hverandre på en møteplass for forskere på Universitetet i Bergen i 2023, og begynte å drøfte om musikkterapi også kan brukes i forebyggende arbeid innen arbeidsmedisin. Diskusjonen dreide seg raskt om muskel-skjelettplager. Slike plager representerer et stort folkehelseproblem både nasjonalt og globalt, og bidrar til smerter hos mange, med påfølgende medikamentbruk og risiko for bivirkninger som f.eks. magesår, hjerte-kar-sykdom eller avhengighet. Muskel-skjelettplager forårsaker en stor andel av sykmeldinger og funksjonshemming (5). Mange av disse plagene er forårsaket av faktorer på arbeidsplassene, ofte på grunn av ensidig, repeterende muskelbruk så vel som fysisk anstrengende arbeidssituasjoner og mentalt stress. Det er utført mye forskning på disse plagene og hvordan de oppstår, men fortsatt har vi begrenset kunnskap om hvordan plagene kan reduseres (6).
Kan musikkeksponering i arbeidstiden føre til færre muskelskjelettplager blant ansatte med ensformig arbeid?
Det er behov for nye ideer og strategier for forebygging og behandling av slike plager i arbeidslivet.
Vi lette i faglitteraturen, men har så langt ikke funnet noen oversiktsartikkel som gir svar på om musikk i arbeidslivet kan forebygge muskel-skjelettplager. Imidlertid finnes studier som viser at musikk kan redusere smerte (7) og at denne effekten økes dersom musikklytting kombineres med bevegelse (8), men mange av disse studiene er utført blant pasienter. Smertene hos pasienter som har blitt operert for forskjellige sykdommer er annerledes enn smerter fra bevegelsesapparatet hos arbeidstakere. Årsakene til smertene er her helt forskjellige. Årsaken til muskel-skjelettplager blir ofte beskrevet som multifaktoriell (6), og det kan da argumenteres for at det forebyggende og helsefremmende fokuset også bør være multifaktorielt. Musikkterapi er i seg selv en multifaktoriell intervensjon, da musikken engasjerer kropp og hjerne, en persons følelser og minner og en gruppes samhandling og relasjoner. Kanskje musikkterapi også burde kombineres med andre tiltak på arbeidsplassen for best mulig effekt? Diskusjonene våre ledet fram mot flere spørsmål:
• Kan musikkeksponering i arbeidstiden føre til færre muskelskjelettplager blant ansatte med ensformig arbeid?
• Kan musikkeksponering i arbeidstiden føre til mindre bruk av smertestillende medikamenter blant de ansatte?
• Kan vi lage et forskningsprosjekt med dette som tema?
Diskusjonen fortsatte noen uker senere i en utvidet gruppe av forskere, både fra Bergen, Tanzania og Etiopia. Afrikanere opplever og utøver musikk på andre måter enn oss nordmenn, der forskere for eksempel har pekt på hvordan musikk i et land som Tanzania ofte har vært mer integrert i sosialt samvær og samfunnsliv enn det vi er vant med fra en vestlig kontekst
(10). Vi tenkte derfor at prosessen mot en prosjektplan kunne berikes med innspill fra en annen kultur. Dette ble mulig fordi UiB hadde gjester fra disse landene, og utvikling av faget arbeid og helse sto på programmet. Forskerne i Bergen ble dernest invitert til Tanzania for å drøfte problemstillingen ytterligere, og reisepenger ble betalt av Universitetet i Bergen, via satsningen Globale samfunnsutfordringer. Vertskapet i Tanzania var vitenskapelige ansatte ved Muhimbili University of Health and Allied Sciences (MUHAS) i Dar es Salaam. De kunne fortelle oss at problemer med muskel-skjelettplager finnes i stor grad på arbeidsplasser i Tanzania – men at årsakene syntes delvis å være annerledes enn i Norge. Tungt fysisk arbeid og arbeid ved samlebånd er langt mer vanlig i Tanzania enn i Norge. Imidlertid er problemstillinger som ensidig arbeid på kontor med tastatur og datamus til stede i begge land, selv om det er betydelige forskjeller i for eksempel ergonomiske løsninger.
Systematiske tiltak for å forebygge muskelskjelettplager fantes ikke i Tanzania, og det var heller ikke her vanlig å bringe musikken inn som problemløser i arbeidslivet. Etter ankomst i Dar es Salaam, reiste vi med buss sammen med våre tanzanianske kolleger til Bagamoyo. På veien besøkte vi et firma som hadde startet med ‘aerobic gym’ etter jobb for sine kontoransatte. Entusiasmen var stor blant initiativtagerne, men de ansatte forkynte klart at dette ikke var noen god løsning for alle. Etter jobb vil man hjem, ikke trene! Vi mener å ha hørt lignende utsagn i Norge. Intervensjon i form av trening er ikke udelt vellykket (9).
Bagamoyo var en vakker liten by med palmesus og strender, men også historie om slavehandel. Her besøkte vi Taasisi ya Sanaa na Utamaduni Bagamoyo (TaSUBa), som har utviklet seg fra Bagamoyo College of Arts til East African Community (EAC) Centre of Excellence for visual and performing arts. Vi
Fig. 2: En ansatt musiker ved TaSUBa, Bagamoyo, Tanzania forsøker å få oss til å bevege kroppen. Foto: V. Krüger.
diskuterte våre tanker og ideer om musikk og helse med de ansatte her (fig.1, fig.2), og gledet oss over afrikansk sang, dans og musikk som vi opplevde under stedets store mangotre (fig.3). Vi bidro senere med gitarspill og bevegelser til musikk. Vi opplevde at våre egne uferdige ideer vakte interesse også i Tanzania, men heller ikke i dette landet var det tegn til klare løsninger.
Hvilke faktorer bør vurderes før man foretar en intervensjon med musikk Da vi kom hjem, fortsatte vi diskusjonen via noen møter ‘online’ med kollegene våre i sør. Vi kom etter hvert fram til en rekke momenter som bør tas med i betraktningen når man skal lage en prosjektplan som skal inneholde en intervensjon med musikk på arbeidsplassen, i den hensikt å redusere forekomst av muskel-skjelettplager. Vi har på ingen måte laget noen fullstendig liste, men vi gjengir noen hovedpoeng her:
• Arbeidsplassen må være egnet for en slik intervensjon. Den må ha ansatte med så store plager at en endring kan måles, og antall ansatte må være stort nok til å gi nødvendig statistisk styrke.
• Det er flere nivå av forebygging. Det bør vurderes om musikkterapi kan brukes i rehabilitering av ansatte med betydelige muskelskjelettplager.
• Endringen må kunne måles. Intervjuer er lettest å få til: Bruk av smertestillende eller antiinflammatoriske medikamenter? Bivirkninger av behandling? Smertefrekvens? Smertegrad? Andre mål som sykmelding er mindre egnet, da sykmelding er i seg selv en kompleks parameter. Produktivitet kan være et mulig mål i egnede fabrikker.
• Tidsperioden for intervensjonen må vurderes i relasjon til hva som skal endre seg. Tidsrommet for intervensjonen må være så lang at en endring faktisk kan skje og kunne måles.
Fig. 3: Dansere fra TaSUBa, Bagamoyo, Tanzania. Foto: BE. Moen.
• Valg av musikk må drøftes, og hvordan de ansatte skal eksponeres for den. Skal de høre på musikk individuelt med bruk av øreklokker? Skal de ansatte synge i kor eller spille musikk? Skal de ansatte høre musikk sammen? Hvilken ukedag og hvilke tider passer best? Skal de ansatte ha pauser når de har musikkopplevelsen? Skal musikk kombineres med bevegelser? Uansett, er det en fordel om de ansatte selv er med på å lage intervensjonsplanen. Her ligger en viktig forskjell i faglig tenkning sammenlignet med tidligere tiders forsøk med «musikk til arbeidet».
• Kan et slikt prosjekt utføres i forskjellige land? Hvilke praktiske og kulturelle tilpasninger må da gjøres i de aktuelle kontekster?
• Etiske sider må vurderes. Vil man med en musikkintervensjon redusere bruken av annet forebyggende arbeid på denne arbeidsplassen? Eller er det slik at musikkintervensjonen bør kombineres med andre tiltak på arbeidsplassen?
Hvordan sikre seg at musikken ikke brukes til å dekke over problemer som skulle vært løst på andre og bedre måter, for eksempel når det gjelder pauser og tilrettelegging av arbeidssituasjonen?
Konklusjon
Dette er en beskrivelse av en idé og en diskusjon om en mulig form for intervensjon på arbeidsplassen. Vi vet at muskel-skjelettplager er et stort problem i Norge og verden ellers, og at det er behov for nye former for tiltak for å redusere disse. Vi ønsker å fortsette diskusjonen og planleggingen av et forskningsprosjekt der musikkterapi inkluderes, og vil som neste steg i denne prosessen studere litteraturen nøyere. I mellomtiden håper vi at denne teksten kan inspirere andre til å delta i denne diskusjonen, og kan hende starte planleggingen av egne prosjekt.
Referanser:
1. Sanseverino D, Caputo A, Cortese CG, Ghislieri C. «Don’t Stop the Music,» Please: The Relationship between Music Use at Work, Satisfaction, and Performance. Behav Sci 2022;13(1): Epub 20221224.
2. Helsedirektoratet. Nasjonal, faglig retningslinje for utredning, behandling og oppfølging av personer med psykoselidelser. Oslo: Helsedirektoratet, 2013: 70-71.
3. de Witte M, Spruit A, van Hooren S, Moonen X, Stams G-J. Effects of Music Interventions on Stress-Related Outcomes: A Systematic Review and Two Meta-Analyses. Health Psychology Review 2020;14(2):294-324.
4. Høffding S, Snekkestad T, Stige B. Enactivist music therapy: Toward theoretical innovation and integration. Nordic Journal of Music Therapy 2024;33:208-225.
5. Safiri S, Kolahi AA, Cross M, Hill C, Smith E, Carson-Chahhoud K, Mansournia MA, Almasi-Hashiani A, Ashrafi-Asgarabad A, Kaufman J, Sepidarkish M, Shakouri SK, Hoy D, Woolf AD, March L, Collins G, Buchbinder R. Prevalence, Deaths, and Disability-Adjusted Life Years Due to Musculoskeletal Disorders for 195 Countries and Territories 1990–2017. Arthritis & Rheumatology 2021:7:702–714.
6. Gómez-Galán M, Pérez-Alonso J, Callejón-Ferre A-J, López-Martínez J. Musculoskeletal disorders: OWAS review. Ind Health 2017;55:314-337.
7. Cohen AJ, Hunt AM, Garza-Villarreal EA, Lu X. Perspectives on Music and Pain: From Evidence to Theory and Application. Front Pain Res 2023;4:1330531.
8. Werner LM, Skouras S, Bechtold L, Pallesen S, Koelsch S. (2023). Sensorimotor synchronization to music reduces pain. PLoS One, 2023;18:e0289302.
9. Tveito T, Eriksen H. Integrated health programme: a workplace randomized controlled trial. J Adv Nurs 2009 Jan;65(1):110-9.
10. Askew, KM. Performing the Nation. Swahili Music and Cultural Politics in Tanzania. The University of Chicago Press, Chicago, 2002.
Landsstyremøtet 2024 – Stemningsrapport
Av Jarand Hindenes, Leder NFAM jarand.hindenes@internationalsos.com
Siste uken i juni gikk årets landsstyremøte av stabelen på Soria Moria. For undertegnede var det første møte med Legeforeningen sitt øverste organ. Jeg må innrømme at sist jeg satt i NAMF/NFAM styret så hadde jeg et litt perifert forhold til Landsstyret og trakk et lettelsens sukk over at jeg slapp å måtte møte der. Men tidene endrer seg og som nyvalgt representant til både Faglandsrådet og Landsstyremøtet reiste jeg til Soria Moria med nyfunnet motivasjon. Som leder i NFAM var jeg med på lege-
foreningen sin ledersamling og faglandsråd tidligere i vår og hadde allerede blitt litt kjent med lederne for de ulike fagforeningene – og de er mange. Arbeidsmedisinen blir fort litt liten, men jeg må si meg positivt overrasket over interessen for faget vårt. Det resulterte også i at jeg tidligere i vår fikk taletid på Faglandsrådet for å presentere arbeidsmedisin og bedriftslegerollen for de andre Fagforeningene.
Jarand Hindenes (leder NFAM) på talerstolen under debatten rundt legers arbeidsmiljø. Foto: Laila Torp/NAMF.
Det var også flere andre «undercover» arbeidsmedisinere
Foto: Laila Torp/NAMF.
Når kollegaer oppdager at du er arbeidsmedisiner dreier praten fort inn på arbeidsmiljø, og spesielt innenfor helsevesenet. Hvordan skape arbeidsmiljø for det gode legelivet var også et av hovedtemaene på Landsstyremøtet og det ble en perfekt anledning for meg å debutere på talerstolen når diskusjonen startet. Det kan ikke gjentas for ofte: Arbeidsmiljøet handler om planlegging, organisering og gjennomføring av arbeidet. Dette gjelder også i helsevesenet, men det ser ikke alltid ut som sykehusledelsen tar det innover seg. Rammebetingelsene, bemanning og finansiering av helsevesenet påvirker derfor arbeidsmiljøet – enten vi vil eller ikke. Dette var også tema under helsepolitisk debatt på Vippa der Laila Torp (leder NAMF) også fikk anledning til å stille spørsmål direkte til politikerpanelet.
Andre viktige saker som ble diskutert på Landsstyremøtet var behovet for mer breddekompetanse i helsevesenet, rekvireringsrett for leger som ikke har egen EPJ og status fra yrkesforeningsutvalget som
som representanter for andre
utreder legeforeningens fremtidige struktur. Selv om vi er et fagfelt litt på siden av helsevesenet opplevde jeg både tema og debatter som absolutt relevante fra et arbeidsmedisinsk ståsted også (det samme kan for øvrig sies om faglandsrådet der kloke valg og dokumentasjonsplikt var sentrale tema).
Alt i alt sitter jeg igjen med et inntrykk av at det skjer mye i legeforeningen sentralt som også er matnyttig for oss arbeidsmedisinere, men det er viktig å kjenne sin besøkelsestid. Skal vi gjøre faget vårt mer synlig i foreningen og gjøre oss selv synlige og forstått blant kollegaer i andre spesialiteter er det viktig at vi deltar aktivt både i lokallag og sentrale foreningsledd. Flere fylkeslagsledere jeg har snakket med den siste tiden etterspør hvor NAMF-representanten er og jeg vet vi har slitt litt i enkelte fylker med å få tillitsvalgte. Jeg vil derfor oppfordre dere alle til å delta i lokallagene, og stille som tillitsvalgte når anledningen byr seg. Foreningsarbeid er også berikende og det er gode muligheter for å påvirke og gjøre en forskjell.
NAMF/NFAM representert ved Jarand Hindenes (leder NFAM), Kjersti Oddvarsdatter Sæther (styremedlem NAMF/NFAM) og Laila Torp (leder NAMF).
tilstede
foreningsledd.
Ønsker du å bidra med en tekst i Ramazzini? Ta gjerne kontakt med en av oss i redaksjonen!
Se nettsiden vår for forfatterveiledning og kontaktinformasjon: Ramazzini (legeforeningen.no)
Hilsen Anje, Morten, Signe og Anniken
Returadresse: Den Norske
Legeforening Pb 1152 Sentrum 0107 Oslo
NORGE P.P.