Eldorado

Magasinet for den voksne vestlending

Olai Henrik Schumann Arkitekten som ble kjent som fotograf

Christine Hope Ny forestilling som hyller vennegjengen

Rune larsen – Julen betyr mye for meg. Slik har det ikke alltid vært.

Magasinet for den voksne vestlending

Det kommer en ny morgen, det kommer en ny dag

Det beste med julen er kanskje at den hvisker bort hverdagen og tilfører litt magi. Det kan være en konsert, eller en forestilling på teater. En film man har gledet seg til å se en gang til i julen, eller en sam menkomst med familie og venner med god mat og gode samtaler.

Varmen fra peisen mens de minste gleder seg til årets julekalender på tv. Nedtellingen til julaften, forventningene i barnas øyne.

Men det er kaldt i Norge denne høsten. Strømprisene har skutt i været, maten er blitt dyrere, renten stiger mens dronene svever over landet og Ukraina rammes av russiske missilangrep når dette skrives, folk søker trygghet på T-banestasjonen i Kyiv, mens de stirrer skrekkslagne på mobiltelefonen for å sjekke krigens utvikling, det er ikke mulig å sette seg inn i, og det er knapt så vi orker å forholde oss til det, nå som det nærmer seg jul, nå som vi skal kose oss.

Kan hende er det nettopp en slik høst og vinter vi trenger litt magi. Noe må vi tro på. Om man ikke tror på Gud, så kan man i hvert fall tro på magien som ligger i å høre «O’ Helga Natt» mens lyden av kirkeorgelet dirrer i brystet og prikker i huden.

Jeg er medlem av Den norske kirke. Troen er kanskje ikke så sterk, og jeg søker ikke kirke rommet ofte, men jeg er medlem. Det er Rune Larsen som minner om dette i denne utgaven av Eldorado, og jeg synes det er oppløftende. Han tror det er viktigere enn noen gang å besøke kirkene i Norge og spre litt håp og glede, og si: Ikke mist håpet, det kommer en ny morgen, det kommer en ny dag.

Det beste med kunst kan være å gå på en konsert og oppleve noe man ikke var forberedt på. Som da japanske Karin Nakagawa gikk på scenen i Ullensvang kirke fra 1300-tallet, under Hardanger Musikkfest for to uker siden, og tryllet frem magiske toner på sin 25-stren gers koto mens hele salen satt musestille og med blanke øyne.

Akkurat sånn var det ikke da Helge Jordal sto på scenen i Åsane Kulturhus forrige måned og snakket til en forsamling av frivillige, ildsjeler og dugnadshelter. Helge’n gjorde det på sin måte da han skulle avslutte kvelden med et utdrag fra forestillingen «Veien mot Vest – en musikalsk reise til Amerika». – Amerika lå der som den store drømmen, sa Helge Jordal. Og så sporet han litt av. Jordal bød på anekdoter fra sin egen oppvekst i Jonsvollsgaten og på Nøstet. Når Jordal først setter i gang med sine historier, når han maler bilder, peker og forteller, kan det godt hende at han sporer av, og takk og pris for det.

Gullet ligger nettopp i avsporingene til Jordal, formidlingsevnen og fortellergleden. For skue spilleren blir spesielt ivrig når han pensler inn på menneskene på gaten i Bergen. De blant oss som ikke er høye og mørke.

Som for eksempel Otto’en, som Jordal ble kjent med. Han gikk med krummet rygg på byens brostein, med radioen sin, munnspillet sitt og brødet som han raust delte med byens duer. Alle i Bergen visste hvem han var. Han var en del av Bergens sjel. Otto’en bodde på Bakkegaten bo- og omsorgssenter i over 30 år. Hver dag matet han duene i byen. Han døde på julaften i 2016. På 80-tallet fikk han sin egen sang, laget av Johannes Kleppevik og Fred Ove Reksten.

– Den het «Eg gir mat til duene» og vi sang den i begravelsen til Otto’en. Da vi bar ham ut av kirken, lettet tusen duer fra bakken, fortalte Jordal. Det gikk et sukk gjennom salen. Vi så for oss Otto’en, og vi forestilte oss duene.

Slik brukte Jordal kunsten til å si noe enkelt om noe viktig, noe smått om noe stort. Hans skapte litt magi i høstmørket. Han formidlet et håp. Om at det kommer en ny morgen, det kommer en ny dag.

Ove Landro Redaktør

– Jeg hadde et anstrengt forhold til julen

T/F: Ove Landro

– Julen betyr mye for meg. Slik har det ikke alltid vært, sier Rune Larsen. I år drar «Stille Natt Hellige Natt»-ensemble på turné for 35. gang, og Larsen har vært nestor for denne reisen gjennom to tiår. Da han ble spurt for mer enn tyve år siden, sa han først nei.

Nedtellingen til årets julekonserter i norske kirker fra Tromsø i nord til Kristiansand i sør, har begynt. Reisen starter 21. november. Rune Larsen skal stå på scenen 55 ganger i løpet av to måneder, og lander ikke i Bergen før på lille julaften. Da rekker han akkurat å forberede seg til den tradisjonsrike gratiskonserten på Haukeland sykehus på julaften, som han har ledet i 30 år.

Vi møter Larsen en regnfull oktoberdag i hans hjem i Starefossveien.

– Alt ble feil

– Julen betyr mye for meg. Slik har det ikke alltid vært. Da jeg ble en kristen, hadde jeg et veldig anstrengt forhold til julen.

– Hvorfor?

– Julen er jo alt det som Kristus ikke var. Overdådig. Man mesker seg. Adventstiden, som var en fastetid, er jo julebordenes høytid. Og gavene som vi gir hverandre – de som har mye fra før, får enda mer i julen. Så for meg ble alt dette feil, og da jeg ble en kristen ville jeg ikke feire jul.

HÅP OG GLEDE: I år drar «Stille Natt Hellige Natt»-ensemble på turné for 35. gang, og Rune Larsen har vært nestor for denne reisen gjennom to tiår. – Nettopp i år er det viktig at vi reiser rundt og sprer litt håp og glede, sier Larsen.

Rune Larsen var gift og i midten av 20-årene.

– Min kone den gangen mente kanskje at jeg gikk for langt i min askese. Lille julaften bestemte jeg meg for at vi kanskje skulle ha juletre likevel.

– Hadde dere ikke juletre?

– Joda, dette var bare dette ene året, da jeg var på mitt aller verste. Men det året gikk jeg opp på sagbruket i fjellveien og kom hjem med et usselt juletre.

Etter hvert fikk julen et helt annet innhold.

– Jeg husker at Alfhild Grønner skrev en artikkel i Vårt Land om at vi kanskje måtte gjenerobre julen. Jeg lot meg inspi rere av det. På den tiden begynte vi med adventsstunder hjemme hos oss, og vi var opptatt av at vi ikke bare skulle kjøpe ting, men vi skulle lage ting til hverandre. Barna var små, og de hadde venner på besøk, og det var en veldig fin tid for oss.

Nå har artisten et uanstrengt forhold til høytiden.

– Det er en hyggelig familiefest. Og vi forsøker å gi julen en betydning utover det at man skal gi hverandre gaver og spise god mat, og det tror jeg vi klarer, sier Larsen.

Sa først nei

Den aller første Stille Natt-turnéen ble arrangert i 1988, og besto av Karsten Isachsen, Anita Skorgan, Karoline Krüger og Nora Brockstedt. Produsent Tor Arne Ranghus tok initiativ til å arrangere kirkekonserter med kjente artister i førjulstiden, og nå gjør han det igjen for 35. gang.

Da Rune Larsen ble spurt om å være med på turneen for mer enn tjueto år siden, hadde han stått bak julekonserter både i Grieghallen og Oslo Spektrum, og allerede i 1989 var det Rune Larsen som sammen med Sissel Kyrkjebø og Tor Endresen sørget for juleunderholdningen på NRK TV. – Så spurte Tor Arne Ranghus om jeg ville være med. Men jeg var skeptisk. Jeg var redd for at det skulle bli et slags «kristendom-light». Dette er ikke en gudstjeneste, vi kommer ikke til kirkene for å forkynne, men samtidig synes jeg ikke vi kan la være å si noe om hva julen egentlig handler om, sier Larsen.

Han sa nei to ganger. Da Ranghus spurte for tredje gang, sa Rune Larsen ja, men han stilte som betingelse at han skulle få være med og forme og prege innholdet. Og slik ble det. Når Larsen (74) drar ut på ny juleturné denne vinteren, er det altså for 22. gang. Produsent Ranghus kaller ham for turneens nestor.

– Det viktigste er å holde seg frisk – Du er opptatt av at man skal ha respekt for kirkerommet? – Ja, og det er det mange som er opptatt av – flere enn man kanskje skulle tro. Jeg tror mange har et bilde av kirken som et hellig sted. Selv om man kanskje ikke definerer seg som kristen, så har de en respekt for kirkerommet. Det er mitt inntrykk.

– Hvordan forbereder du deg?

– Det viktigste er å holde seg frisk. Det med stemmen går greit, for vi er jo flere som deler på vokalen på disse konsertene, og jeg har ikke de store operaariene, det er det andre som tar seg av. I år har vi med oss Alexandra Rotan, som mange kjenner fra bandet Keiino, som endte på sjetteplass i Eurovision Song Contest i Tel Aviv i 2019, og mange så sikkert Rotan i Stjernekamp på NRK. Hun ble nummer to, men burde ha vunnet. Hun er en fantastisk sangerinne, og det er veldig gøy at vi fikk henne med i år. Flotte artister som Lisa Stokke er også med, og Hans Marius Hoff Mittet. Og Alexander Rybakk, han gjør altså en ungarsk rapsodi som er helt fantastisk – for en musiker han er!

Tilbakemeldinger som gjør inntrykk – Hva betyr turneen for deg? – Vi er så privilegerte at vi får komme rundt i landet og synge sanger som betyr noe for folk. Jeg husker at jeg fikk en epost fra en mann etter en julekonsert i Skjold kirke. Han ville takke for konserten, og skrev at han hadde kjøpt billett, men fikk en kreftdiagnose og var usikker på om han skulle gå på konserten, han hadde det naturligvis tøft.

Mannen skrev også en epost til Larsen etter konserten. – Han kom på konserten. Jeg hadde sunget en sang som heter «Ikke en spurv til jorden», som handler om at Guds omsorg er stor for hver eneste skapning, og som også går på at vi ikke alltid har lettvinte svar på vanskelige spørsmål, men likevel har vi en tro på at Gud er med oss, også i sorgen, også i motbakkene i livet, og så skrev denne mannen at da jeg sang den sangen, så var det som om alle de andre i kirken forsvant og han følte at jeg fremførte den sangen for ham. Han gikk ut av kirken med håp, og det ville han takke for. Det er klart, slike tilbakemeldinger betyr uendelig mye.

Skjult religiøsitet – Jeg regner meg ikke selv som kristen, men kan likevel få en sterk og mektig opplevelse i kirken på julaften – hvorfor tror du at noen av oss har det slik?

– Du er døpt? – Ja.

– Er du ikke kristen da? – Vel, jeg er kanskje det?

Rune Larsen

PÅ SCENEN HELE LIVET: Første gang Rune Larsen stod på scenen var i 1961, da var han 13 år gammel. Nå er han blitt 74, og er klar for juleturné. Dette bildet er fra Åsane Kulturhus i vår.

– Jeg tror at dersom du er døpt, og ikke sier et tydelig: «Nei, jeg vil ikke være kristen», som jeg selvsagt ville respektert om du sa, så er man en kristen. Jeg var medlem av fotballaget Varegg. Jeg var ikke verdens beste fotballspiller, men jeg var medlem. Jeg hadde betalt medlemskontingenten, og visste at jo flere ganger jeg møtte på trening, så ville jeg bli bedre, men jeg var ikke så flink til det heller. Men jeg var et medlem av Varegg. Da jeg ble døpt, så ble jeg et Guds barn. En prest sa til meg en gang at «tro er en utstrakt hånd, og vantro er når du lukker hånden og sier at du vil ikke ha noe med det å gjøre, jeg vil ikke høre på det, jeg vil ikke gå i kirken på julaften». Jeg tror det er mye skjult religiøsitet i Norge, sier Larsen.

– Kan du forstå at det er slik?

– Ja, jeg forstår det på én måte. Jeg kommer ikke fra det man ville kalle et kristent hjem. Men hva er et kristent hjem? Min mor lærte meg å be aftenbønn, men hun følte seg aldri hjemme i kirken. Jeg hadde et fantastisk hjem og kunne ikke hatt bedre foreldre, understreker Larsen.

– Så skulle jeg stå konfirmant. Presten hadde jeg hørt om, fordi han hadde skrevet flere bøker som jeg hadde satt stor pris på. Men han hadde en pipete stemme og levde på ingen måte opp til det bilde jeg hadde av en av mine yndlingsforfattere på den tiden. Vi som var i den gjengen min den gangen, var ikke snille med ham. Presten ble sykemeldt. Vi fikk en ny prest. Da vi skulle be aftenbønn, tøyset vi litt. Da slo han neven i bordet så vi skvatt. «Vi spotter ikke Guds ord», sa han. Det syntes jeg var så tøft. Jeg har alltid hatt respekt for mennesker som står for noe. Det gjorde at jeg fulgte med. Så sa presten at de som ville gå til nattverd, kunne gjøre det. Og jeg hadde tenkt å gå. Men så sa guttene i gaten: Du? Du som banner sånn? Du som går på slang? Skal du på nattverd? Du er ikke kristen! Nei, tenkte jeg, kanskje jeg ikke er det. Så jeg gikk ikke.

– Ikke mist håpet

Det gikk flere år før han nærmet meg det kristne miljøet.

– Jeg ble jo en bekjennende kristen i alder av tjue år – det er en helt annen historie. Men det tok fem år før jeg skjønte at det ikke handlet om at jeg var prektig nok, for det vet jeg at jeg ikke er, eller om jeg trodde nok. Ordet «nåde» er kanskje det mest sentrale begrepet i kristendommen, og det er det ordet som gjør at jeg våger å kalle meg en kristen. Derfor bruker jeg eksempelet med Varegg, jeg var ikke på alle treningene, og jeg var ikke veldig god, men jeg var medlem. Sånn har jeg det i med hensyn til kristendommen også.

– Er det viktigere å samles nå enn noen gang, vi har vært gjennom en pandemi, det er krig i Europa og

«

Lillejulaftenbestemtejegmeg foratvikanskjeskullehajuletre likevel.Dettevardajegvarpåmitt allerverste.Detåretgikkjegopppå sagbruketifjellveienogkomhjem medetusseltjuletre.

Rune Larsen

det er en økonomisk krevende tid for mange? Det er litt kaldt i Norge nå?

– Jeg tror det. Nettopp i år er det viktig at vi reiser rundt og sprer litt håp og glede. «Stille Natt Hellige Natt» er ikke en misjonsreise, men det er vår måte å reise til kirkene i Norge og si: Ikke mist håpet, det kommer en ny morgen, det kommer en ny dag.

– Mange gjør tøffe økonomisk prioriteringer nå – er du spent på om folk kommer?

– Ja, vi er veldig spente på hvordan det går med turneen i år. Vi vet jo at mange opplever en

økonomisk tøff hverdag. På Jukebox-konserten som Tor (Endresen, red anm.) og jeg hadde i Grieghallen nå i høst – vi har vært vant med å ha to fulle hus i ti år. Slik var det ikke i år. Folk er mer forsiktig med pengene sine, og Inger Lise Rypdal fortalte meg at slik er det over hele linjen i bransjen for tiden. Særlig det voksne publikumet er forsiktig. For bare tre år siden hadde vi en dekningsprosent på 98. Det var rett før korona. Det var helt fantastisk. Det kan vi ikke forvente i år. Men vi håper at de som kommer får en god opplevelse.

Redd for å bli syk

– Hva er mest utfordrende med en slik turné? – Jeg har funnet min måte å takle det på. Jeg var så redd for å bli forkjølet de første årene. Men så var det Tor’en som sa at jeg burde prøve hvitløk. Jeg liker ikke hvitløk. Men jeg hørte på Tor. Det står på pakken at du bare skal ta én, men jeg kjørte i meg fem hvitløkstabletter da jeg begynte å kjenne det litt i halsen. Så tok jeg noen til en time senere. Og da var symptomene borte. Jeg tror jo egentlig ikke på sånt, men jeg gjorde det et par ganger til foran konserter, og dette har reddet meg. Siden har jeg ikke vært forkjølet på en eneste julekonsert.

– Hva kan du si om repertoaret?

– Det er noen sanger som må være med fordi folk forventer det. «O’ Helga Natt» for eksempel. «Deilig er jorden» også. Alexander Rybak spiller «Stille Natt Hellige Natt» på fele.

I år skal vi også gjøre «Jul i Svingen». Jeg var ikke klar over at det var en Odd Nordstoga-låt. «Because We Believe» tror jeg blir høydepunktet rent musikalsk, det er en duett med Alexandra Rotan og Hans Marius Hoff Mittet. Jeg skal blant annet synge «Count Your Blessings», en sang fra filmen White Christmas, som handler om at vi skal være takknemlig for alle gavene vi allerede har fått. Det er mange låter, og det er mye jul. Vi har vært opptatt av at det skal handle om julen. Den skal stå i fokus.

Unngår du å smile ?

Gruer du deg til å spise, snakke eller smile i sosiale lag eller forsamlinger på grunn av tennene?

Du er ikke alene.

Unngår du å smile ?

Gruer du deg til å spise, snakke eller smile i sosiale lag eller forsamlinger på grunn av tennene?

Du er ikke alene.

Gruer du deg til å spise, snakke eller smile i sosiale lag eller forsamlinger på grunn av tennene?

Du er ikke alene.

Tennene våre spiller en viktig rolle i både sosiale og profesjonelle sammenhenger. selv. Det er svært mange, også unge, som gruer seg til å vise frem et smil fordi de skjemmes over tennene sine. Fordi tenner blir så synlig holder de i stedet munnen mest mulig lukket. Har du et ønske om å rette opp tennene, utjevne skjevheter etc, er det mye enklere enn du kanskje tror.

Tennene våre spiller en viktig rolle i både sosiale og profesjonelle sammenhenger. selv. Det er svært mange, også unge, som gruer seg til å vise frem et smil fordi de skjemmes over tennene sine. Fordi tenner blir så synlig holder de i stedet munnen mest mulig lukket. Har du et ønske om å rette opp tennene, utjevne skjevheter etc, er det mye enklere enn du kanskje tror.

alle dager hele året

Åpent alle dager hele året

Tennene våre spiller en viktig rolle i både sosiale og profesjonelle sammenhenger. selv. Det er svært mange, også unge, som gruer seg til å vise frem et smil fordi de skjemmes over tennene sine. Fordi tenner blir så synlig holder de i stedet munnen mest mulig lukket. Har du et ønske om å rette opp tennene, utjevne skjevheter etc, er det mye enklere enn du kanskje tror.

mandag – fredag: 7 – 22 lørdag – søndag: 8 – 18 Telefon: 55 19 77 50

mandag – fredag: 7 – 22 lørdag – søndag: 8 – 18 Telefon: 55 19 77 50

Du finner oss i Åsane Storsenter. Gratis parkering

Åpent alle dager hele året

Du finner oss i Åsane Storsenter. Gratis parkering

mandag – fredag: 7 – 22 lørdag – søndag: 8 – 18 Telefon: 55 19 77 50

Du finner oss i Åsane Storsenter. Gratis parkering

*Tidligere

*Tidligere Arken Tannlegesenter

Paul Arne Hordvik

Tannlege Spesialist i protetikk og fagleder

Arken Tannlegesenter

Paul Arne Hordvik

Tannlege

Spesialist i protetik k og fagleder

Åpent

*Tidligere Arken Tannlegesenter

Paul Arne Hordvik

Tannlege

Spesialist i protetik k og fagleder

MÅ TENKE SMARTERE: – Jeg er nok optimist som type, men jeg er også siviløkonom og realist. Tallenes tale er entydig. Frittstående hotell kan være en utdøende rase. Men jeg har klokkertro på vårt konsept. Vi må bare tenke smartere, sier markedsdirektør ved Fleischer’s Hotel på Voss, Alette Hjelmeland. (Foto: Stine Tragethon)

Omsetningen falt fra 53 millioner kroner i 2019 til 26 millioner i pandemi-året 2020. Året etter hadde hotellet en omsetning på 31 millioner da pandemien fortsatt herjet. Dette førte til at det ærverdige hotellet måtte notere et millionunderskudd to år på rad.

Det historiske hotellets tøffe kamper

– Frittstående hotell kan være en utdøende rase. Men jeg har klokkertro på vårt konsept. Vi må bare tenke smartere, sier markedsdirektør ved Fleischer’s Hotel på Voss, Alette Hjelmeland.

Mellom mektige vestlandsfjell, plassert mellom Vangsvatnet og jernbanestasjonen på Voss, ligger Fleischer’s Hotel. Dagens hotellbygning i sveitserstil ble reist i 1889, og ble raskt ettertraktet av velstående turister.

De siste årene har familien imidlertid måttet kjempe flere kamper.

– Fleischer’s har overlevd spanskesyken, to verdenskriger, flere tilløp til brann, kampen mot fyl keskommunen, Voss kommune, Statens vegvesen, pandemi og snart også strømkrisen. Så vi klarer å navigere oss gjennom de fleste utfordringer, sannsynligvis også denne. Jeg tror det handler mye om lidenskap og livsstil. Vi gir oss liksom aldri, sier markedsdirektør Alette Hjelmeland.

Hotellet er frittstående, familieeid og drives i dag av femte generasjon Fleischer.

– Det betyr noe. Det er personlig. Det er som å ønske gjester velkommen hjem i din egen stue. De må være fornøyde når de drar. Kun da kommer de tilbake. Jeg føler innimellom at familien driver hotellet på dugnad, og med familien mener jeg også den utvidete, våre nære og lojale medarbeidere. Ved store anledninger er hele familien i sving, både fjerde-, femte- og sjettegenerasjon. Det er da jeg trives best, sier Hjelmeland.

Turistene vender tilbake Hotellet i sentrum av Voss, bør være kjent for de fleste. Johan Seckman Fleischer slo seg ned på Voss allerede i 1760. Han er oldefar til hotellets grunnlegger, Fredrik Fleischer, og tipp-tipp-tipptipp-tipp-oldefar til dagens vertskap, der Erik Fleischer Tønjum er administrerende direktør og daglig leder, mens Alette Hjelmeland er markedsdirektør.

Rent bortsett fra strømprisene, har driften omsider normalisert seg, og både norske og utenlandske turister har funnet veien tilbake til hotellet.

– Først og fremst nordmenn som er hakket over snittet interessert i kultur, historie, tradisjoner og god mat og drikke i kombinasjon med aktivi tets-eldoradoet på Voss. De ønsker å være aktive, gå på tur i fjellet om sommeren, rafte, stå på ski om vinteren, prøve seg i vindtunnelen og ellers andre aktiviteter som Voss har å by på, forteller Hjelmeland.

– Har gondolen vært viktig for dere?

– Ja, absolutt, selv om vi ikke har sett den fulle effekten av den ennå, men vintersesongen i 2021 var bedre enn i 2019.

Det er imidlertid sommeren som er størst for hotellet.

– Det handler også mest om nordmenn, men internasjonale gjester er også på vei tilbake. Besøkstallene går opp i 2022, gjestetilfanget har vært større og turister fra andre land er på vei tilbake. Vinteren og våren ble bedre enn forventet, ikke minst på grunn av kurs- og konferansebiten.

Inngang på baksiden

Alette Hjelmeland velger å være optimist, og har tro på fremtiden. Krigen, strømkrisen, rentehevingen og hva dette gjør med den norske kronen og det internasjonale markedet til tross.

– Det er klart at strømkrisen kommer i tillegg for oss, akkurat i det pandemien slapp taket.

Én ting er alle lyspærene i dette historiske hotellet; vi må også holde det varmt om vinteren og kjølig om sommeren, og det er ikke enkelt. Men vi må ha strømmen på. Det må være varmt. Sånn er det bare.

SVEITSERSTIL: Dagens hotell ble bygget i sveitserstil i 1889, og ble raskt ettertraktet av velstående turister. Dette bildet er fra 1890, og er tatt av K. Knudsen.

Fleischer’s har kjempet lenge for å få flytte hoved inngangen slik at den vender ut mot Voss sentrum og Vangsvatnet, men fikk motstand både fra Voss kommune og Statens vegvesen.

– Det har, uten å overdrive, vært en forferdelig prosess og veldig ødeleggende og utmattende. En ting er pandemi, en annen er strømpriser, det får vi ikke gjort noe med. Men at vi ikke skulle få Voss kommune, fylket, Bane Nor og Statens vegvesen med oss i veisaken er uforståelig og på mange måter litt sårt. Uten støtte fra lokalbefolkningen og gjester, hadde vi nok gitt oss tidligere.

Inngangspartiet har alltid vært vendt mot togsta sjonen. I sin tid ble sågar stasjonen kalt Fleischer’s stasjon. Nå er stasjonen flyttet lenger mot øst og passasjerene blir sluset ned i en undergang som fører dem ut foran kulturhuset i sør, på nivået under Fleischer’s inngangsparti.

Fleischer’s tapte saken, og eiendom ble ekspropriert for å tilrettelegge for konkurrerende virksomhet. – Det er nesten ikke til å tro. Jeg aksepterer resulta tet, men vil nok aldri forstå prioriteringen. Fleischer’s Hotel har på mange måter dannet grunnlaget for den reiselivsutviklingen vi ser på Voss i dag. Det hadde fortjent bedre behandling. Et hensiktsmessig inngangsparti tilrettelagt for fremtiden, mener Hjelmeland.

Navnet, historien og omgivelsene Nå ser hun fremover, og når vi ber markedsdirektø ren fortelle hvorfor man bør besøke hotellet, holder hun ikke tilbake.

– Med hotellrøtter tilbake til 1835 tør jeg påstå at du ikke har opplevd Voss uten et besøk hos oss! Folk kjenner navnet – både i inn- og utland. For mange er Voss og Fleischer’s mer eller mindre synonymt. Det skyldes jobben familien har gjort de siste to århundrene. Vi tilstreber å videreføre det arbeidet. Hver dag, hele året, sier Hjelmeland.

Det historiske interiøret og møblementet er høyt verdsatt.

– Møblene har vært kjøpt inn, brukt, gjemt vekk, trukket om og gjenbrukt opptil flere ganger. Stolene har vært sittet på, og blitt satt pris på av mange. Dette er bærekraft i praksis. Langt mer enn papir sugerør i baren, ler Hjelmeland.

Hun tror navnet, historien og omgivelsene tiltrekker mange.

– Vi som jobber her mener jo at hotellet er en attraksjon i seg selv, men alt som skjer på Voss og området rundt er uvurderlig. Den levende bygden, alle aktivitetsleverandørene, mat, drikke, kultur. At bergensbanen stopper rett utenfor døren, gjør hotellet veldig lett tilgjengelig. Gitt at du finner inngangspartiet, sier Hjelmeland og ler.

Hun tror julebordsesongen blir bra. Helgene er allerede godt dekket. Nyttårsaften også. Nå velger Hjelmeland å se lyst på fremtiden.

– Jeg er nok optimist som type, men jeg er også siviløkonom og realist. Tallenes tale er entydig. Frittstående hotell kan være en utdøende rase. Men jeg har klokkertro på vårt konsept. Vi må bare tenke smartere. Som familieeid hotell har vi lang horisont. Kortsiktig profitt har aldri vært målet. Men det er klart at inntektene må overstige kostnadene og vi må sette tæring etter næring. Men når det kniper som verst er det motiverende å ha et mål utover det å tjene penger. Målet er at våre barn skal kunne ønske deres barn velkommen i fremtiden.

«Nårdetknipersomversterdet motiverende å ha et mål utover detåtjenepenger.Måleteratvåre barn skal kunne ønske deres barn velkommen i fremtiden.

BRYLLUP PÅ FLEISCHER’S: Dette bildet er tatt 3. september 1930 og er fra bryllupet til Marie Fleischer (1903-1986) og Einar Tønjum (1898-1976).

BIL TIL 9000 KRONER: Bilen ble kjøpt i 1911 for kr 9000. Bak rattet sitter Johan Fleischer.

Pinnekjøtt 469 kr

Kvalitetsmat

Vårt berømte pinnekjøtt er nå på sitt beste,saltet og tørket på tradisjonsrik måte!

Vi har kunder fra hele landet som ikke kan tenke seg julen uten vårt pinnekjøtt.

Nå bugner det av kjøttfulle pinnesider av store, ne lam. Godt tørket og klart til å bli kuttet opp og lagt i fryseren din. De av våre kunder som kjøper pinne-kjøttet tidlig og fryser det ned, er mest fornøyd. Nå er kvaliteten på topp, og slik holder den seg frem til jul.

Eldhusrøkt pinnekjøtt fra Evanger 469 kr pr hg

Kvalitetsmat generasjoner

Tilberedt på god gammeldags tradisjonelle måte.

Se vårt utvalg i kjøttdisken av norsk vilt, ferske steker og leter klar for tilberedning.

Vårt pinnekjøtt er en smaksopplevelse!

Juleeventyret

ME STARTAR ÅRETS JULEBORDSESONG

ME STARTAR

ÅRETS JULEBORDSESONG

Me startar årets julebordsesong

Laurdager 26/11, 3/12 og10/12

Laurdager: 23/11, 30/11 og 7/12

Stor buffe med varm julemat og dessertbord

Laurdager: 23/11, 30/11 og 7/12

Stor buffe med varm julemat og dessertbord Dans i vår bankettavdeling.

Stor buffe med varm julemat og dessertbord Dans i vår bankettavdeling.

Fredager 22/11, 29/11, 6/12 og 13/12

Gjør oppholdet spennende med en ribbtur med Hardanger Adventure

Fredager 22/11, 29/11, 6/12 og 13/12

Stor buffe med varm julemat og dessertbord

Stor buffe med varm julemat og dessertbord

*Selskaper/banketter opptil 180 personer

Velkomen!

Velkomen!

Thon Hotel Sandven har store lyse møterom med kapasitet opptil 200 personar og med utsikt over Hardangerfjorden.

Thon Hotel Sandven har store lyse møterom med kapasitet opptil 200 personar og med utsikt over Hardangerfjorden. Me har også leilegheiter som kan nyttast som møterom.

Me har også leilegheiter som kan nyttast som møterom.

Våre dagpakkar inneheld alt ein treng for eit vellukka møte.

Thon Hotel Sandven har store lyse møterom med kapasitet opptil 200 personar og med utsikt over Hardangerfjorden. Me har også leilegheiter som kan nyttast som møterom. Våre dagpakkar inneheld alt ein treng for eit vellukka møte.

•Leige av møterom inklusive standard teknisk utstyr. Prosjektor i plenumsalar.

Våre dagpakkar inneheld alt ein treng for eit vellukka møte.

•Hotellets smakfulle lunsj

• Leige av møterom inklusive standard teknisk utstyr. Prosjektor i plenumsalar

• Leige av møterom inklusive standard teknisk utstyr. Prosjektor i plenumsalar.

•Isvatn, penn og papir i møterommet og te tilgjengeleg heile dagen

• Hotellets smakfulle lunsj

• Hotellets smakfulle lunsj

• Isvatn, penn og papir i møterommet

• Isvatn, penn og papir i møterommet

•Pauseservering, formiddag og ettermiddag

• Kaffi og te tilgjengeleg heile dagen

• Kaffi og te tilgjengeleg heile dagen

• Pauseservering, formiddag og ettermiddag

• Pauseservering, formiddag og ettermiddag

Velkommen til 550m2 med magiske juleutstillinger som bugner av vakre levende lys, nisser, engler, julegaver, festbord og julestemning. Åsane Storsenter, Bygg A, 2.etg www.loiten-lys-bergen.no - TLF 94899542

Olai Henrik Schumann Olsen var blant de mest benyttede villa-arkitekter i Bergen i 1920årene. I dag er han mest kjent for sine fotografier av karakteristiske miljøer i Bergen og omegn, og har gitt ut flere bøker.

Han ble født 30. juni 1884, og vokste opp på Møhlenpris. Olai Henrik Schumann Olsen var arkitektutdannet i Dresden i Tyskland, og jobbet som assistent på Sigurd Lundes arkitektkontor i Bergen, og var deretter assistent for reguleringsplaner ved stadskonduktørkontoret til han i 1917 startet egen praksis.

Schumann Olsen var blant de mest benytt-ede villa-arkitekter i Bergen i 1920-årene.

Eneboligene hans knytter seg til den villatradisjonen som ble utformet i begynnelsen av århundret; den tradisjonelle bergenske bygge skikk fra 1700- og 1800-tallet ble fritt kopiert og tilpasset samtidens krav til moderne boliger, leser vi i Store Norske Leksikon.

Olais barnebarn forteller Han er mest kjent for sine fotografier av karakte ristiske miljøer i Bergen og omegn.

Etter at han døde, ble hele fotoarkivet donert til Universitetsbiblioteket i Bergen av hans sønn, Per. Vi har møtt Pers sønn, Olais barnebarn, Tor Schumann Olsen, som er bosatt i Morvik. – Far ville at bildene skulle bli tatt vare på for ettertiden. Marcus, spesialsamlingene ved Universitetsbibliotek i Bergen, har gjort en god jobb med å digitalisere bildene, og de har prøvd å stedfeste hvor bildene er tatt der det ikke går frem. De har også lagt inn søkeord slik at det skal være mulig å finne bildene litt ut ifra hva man søker på. Så nå er bildene ivaretatt og satt i system for ettertiden, forteller Tor Schumann Olsen.

Arkitekten som ble kjent som fotograf

Kamera i lommen

– Hva kan du fortelle om fotointeressen til din bestefar?

– Han gikk alltid med kamera i lommen. Han tok bilder av alt mulig, men var spesielt opptatt av situasjoner med barn, dagliglivet i gatene, livet på Torget og bygninger. Han ga ut to bøker, Bergens-billeder (1924) og Billeder fra Bergens omegn (1925).

– Hvor mange bilder ga din far til spesialsamlingene ved Universitetsbibliotek i Bergen?

– Samlingen inneholder 2866 kopier og negativer.

Det sier litt om arbeidet som er blitt gjort av Universitetsbiblioteket. Vi synes det er veldig hyggelig at hans arbeid blir tatt vare på og verdsatt, sier Schumann Olsen.

Bildene til Olai Henrik Schumann Olsen blir ofte benyttet i artikler om gamle dager, og en forutsetning fra familien da samlingen ble donert er at fotografens navn skal nevnes, og at bildene kommer fra UiBs samlinger.

Regulerte flere områder i Bergen Han har flere avisutklipp som forteller om beste-

Holbergsallmenningen 1920-1924.

Alle bilder er hentet fra Marcus, Spesial-samlingene til Universitetsbiblioteket i Bergen. (Foto: Olai Schumann Olsen)

Nedre Torget, 1920-1939 (Foto: Olai Schumann Olsen)

T/F: Ove Landro

«Samlingeninneholder2866kopierog negativer.Detsierlittomarbeidetsom erblittgjortavUniversitetsbiblioteket. Visynesdeterveldighyggeligathans arbeidblirtattvarepåogverdsatt.

farens engasjement som arkitekt. Ett av dem gjengir historien om den gangen Olai, 35 år gammel, konstruerte reguleringsplanen for Måløy. Han hadde kompetanse til å tegne hus og til å regulere hele tettsteder. Han regulerte flere områder i Bergen, blant dem Sandviken, Finnbergåsen og Nymark. Han var dessuten en habil akvarellmaler, og som motiv brukte han blant annet egne naturfotomotiver.

Da Olai Henrik Schumann Olsen døde i 1974, hadde han rukket å bli 90 år gammel.

Fra Børsen mot havnen etter brannen 1916, Strandkaien. (Foto: Olai Schumann Olsen)

Oversikt over Sandviken, Kristiansholm. Tatt mellom 1911-1919. (Foto: Olai Schumann Olsen)

Tor Schumann Olsen

– Vi synes det er veldig hyggelig at min bestefars arbeid blir tatt vare på og verdsatt, sier Tor Schumann Olsen.

Solheim Kjøtt AS har alltid vært lokalisert i Solheimsgaten 25 i Bergen. Vi har lokaler for produksjon av alle typer kjøtt og pølser, samt en ferskvarebutikk med et stort cateringkjøkken

Vi tilbyr alt innen catering: Alle produkter er tilgjengelig i nettbutikken, men du er også velkommen til å ta kontakt dersom det er noe du lurer på - velbekomme! Les mer om Solheim Kjøtt på: solheimkjott.no

– Jeg tror vi lever bedre hvis vi husker at vi skal dø

– Det er avgjørende at vi klarer å fange opp hvordan de eldre har det. Den fasen vi er inne i nå har verden aldri vært i før, sier Anna Helle-Valle. Nå vil hun utfordre den etablerte sykdomsfokuserte tilnærmingen til aldring.

– Vi blir stadig flere eldre. Det er flere eldre enn yngre på verdensbasis, og i Norge er vi der om ca ti år. Det er kritisk viktig at vi klarer å fange opp hvordan de eldre har det. Den fasen vi er inne i nå har verden aldri vært i før. Det kommer til å utfordre samfunnet på alle nivåer. Både WHO og FN sier at det er en av de største utfordringene i det 21. århundre. Det handler om ulikhet, likestilling, fattigdom og helsetjenester, sier Anna Helle-Valle.

Hun vil utfordre den etablerte sykdomsfokuserte tilnærmingen til aldring. Dette er bakgrunnen for at hun i fjor tok initiativ til å arrangere en aldringsfestival kalt Siste Kapittel – en ny fortelling om hvordan det er å bli gammel i Norge.

Sjokkerende få psykologer – Vi ser at velferdssamfunnet vårt vil få helt andre betingelser, at eldreomsorgen kommer til å ha en dobling av personer med demens, og dette vil virkelig øke presset på eldreomsorgen, hvor vi allerede man gler sykepleiere og vikarer. Det er høyt sykefravær og psykologi er ikke bakt inn i tjenestene våre, alt er et veldig medikalisert. Man har fokus på somatisk pleie, fokus på kroppen, stell og medisinering, men alle har en psykisk helse, sier Helle-Valle.

Hun viser til en artikkel fra Universitet i Bergen som beskrev hvordan hjemmeboende med demens mistet tilgang på aktiviteter og tjenester under pan demien, og forskerne fant at de fikk mer depresjon og psykose og ikke hadde det bra. Helle-Valle mener det sier noe om hvor viktig aktivitet og sosialisering og meningsfylt samspill er for syke eldre.

– Hvorfor godtar vi som samfunn på vegne av syke eldre som trenger tjenester at vi har det nivået som vi har i dag? Vi er utrolig heldige i Norge som har en

velferdsstat, og de tjenestene vi kan tilby i dag er kanskje en drømmesituasjon i forhold til det vi kan tilby om ti-tjue år. Vi har relativt sett i verden gode tjenester. Det skjer så mye bra i eldreomsorgen og mange ansatte strekker seg veldig langt for å gi god omsorg. Samtidig vet vi at psykisk helse er et veldig underutviklet felt for de over 65, og vi er rundt ti psykologer i hele Norge som arbeider kommunalt med denne gruppen. Det er lite og sjokkerende når vi vet at det er der trykket kommer på tjenestene våre fremover.

– Hva kan vi gjøre? – Hvis vi skal ta vare på de eldre i samfunnet vårt – de som trenger litt ekstra, de som trenger litt tilrettelegging for aktivitet – da må vi forebygge angst, depresjon og rusproblematikk og skape inkluderende arenaer på tvers av generasjoner. Bare slik kan vi kan vi få ned hjelpebehovet på sikt. Du demper helseplager med medisinering, men vi vet at mange eldre er overmedisinerte. Skal man forebygge og arbeide helsefremmende, så bør man ha et reelt psykologtilbud til eldre som trenger det, og slik er det ikke i dag.

Et felleskap som rommer alle Doktorgraden hennes handler om barns uro. Barns ressurser, barns protest og opprør, og om lidelsen som mange barn står i, og konteksten som ikke passer barnets behov.

– Å ta dette over i eldrefeltet var interessant, ha det blikket inn i eldreomsorgen, de som ikke får være i arbeidslivet lenger, til tross for at de har virkelyst. Kanskje de har gode liv som pensjonister, men føler at de blir mer usynlige og ikke har samme verdi som da de var i arbeidslivet.

– Hvordan fikk du ideen til Siste kapittel?

– Jeg begynte å jobbe på eldrefeltet og fikk innsikt i hvordan det står til med hensyn til psykisk helse, muligheten til å delta i fellesskapet, og da spesielt aldringens synlighet og status i samfunnet. Dette har slått meg som noe av det viktigste jeg jobber med.

– Hva er målet ditt?

– Mitt hårete mål er å skape nye demokratiske rom på tvers av fag, roller og generasjoner. Jeg kjenner at det er det jeg må.

Aktiviteter gjennom hele året

– Det ble ingen aldringsfestival i sommer – kommer det flere?

– Det kan være at vi skal lage en ny festival – jeg er på jakt etter universitetspartnere som har lyst og krefter til å lage festival. Siste kapittel har aktivi teter gjennom hele året, og slik det fungerer nå er Siste Kapittel små dråper som lager ringer i havet. Sammen med styreleder Mary Miller, professor Margery Vibe Skagen og Helén Botnevik, som er styreleder i Bergen Sanitetsforening, ble vi enige om at det å ha aktiviteter gjennom hele året er en god ting.

– Ble festivalen i fjor som du hadde håpet?

– Ja! Etter å ha utsatt festivalen et år på grunn av korona, arrangerte vi en nydelig festival med restriksjoner og godt smittevern. Vi lånte Tårnsalen på toppen av Universitetsmuseet og Muséhagen. Det har aldri vært festival i hagen før.

Festivalen åpnet med et stort internasjonalt seminar med foredragsholdere, og alle tekstene fra seminaret og tekster fra hagen og andre bidragsytere, som for eksempel Sanitetsforeningen som markerte 125 år, ble samlet i en programbok.

T/F: Ove Landro

SISTE KAPITTEL : - elle-Valle, som i fjor tok initiativ til å arrangere en aldringsfestival kalt Siste Kapittel – en ny fortelling om hvordan det er å bli gammel i Norge.

JegvalgtenavnetSistekapittelfordideterentittel med litt smerte, det skremmer oss litt at livet skal ta slutt, deternoeviikkeviltenkepå.

– Jeg hadde bestemt meg for å ta én festival av gangen, det ble veldig mye arbeid, men det var også veldig inspirerende med tangodansere, operasangere, poeter og politikere, konsert med Stian Carstensen, Sissel Gran, og Solveig Kloppen ledet oss gjennom kvelden. Vi samlet folk på tvers av generasjoner, og alt handlet om aldring.

Verdig avgang ved 70 år

Helle-Valle er opptatt av å vise mangfoldet og trekker frem avgang ved fylte 70 år som et eksempel.

– Det er stereotypier som styrer og bestemmer hvordan vi tilrette legger og forstår aldring og eldre. For eksempel dette med verdig avgang i arbeidslivet ved fylte 70 år. Jeg snakket med likestilling- og diskrimineringsombudet om dette med å gi seg fordi man fyller 70.

Helle-Valle minner om at lovteksten peker på at man skal sikres en verdig avgang, men det står ingenting om et menneskes talent og organisasjonens kulturarv.

– Jeg synes det er interessant å se på blikket som ligger i lovteksten: Verdig avgang, sysselsettingspolitiske hensyn og generasjonsdeling på arbeidsmar kedet, forutsigbarhet for arbeidsgivere – det står ingenting om ivaretagelse av talentet personen har i bedriften eller organisasjonen, ikke om behov for å beholde mangfold og kulturell og historisk kunnskap.

– Hva mener man med uverdig avgang? spør hun

«prisvinnende prosjekt om aldring, som utforsker og utfordrer hvordan vi eldes i byer og lokalsamfunn. – Vi satser på ekte tverrfaglig involvering med arkitekter og musikere og folk fra kommunen, rektor Laila-Sofie Osland ved Møhlenpris skole er med på prosjektet, Nobel Bopel er med, og vi er i dialog med flere andre spennende aktører. Vi skal bidra til å skape nye møteplasser og aktiviteter på tvers av ressurssterke hjemmeboende eldre, eldre i bydelene som trenger tjenstester, unge, barnefamilier og voksne som bor her. Dette er unikt og blir veldig spennende, sier Helle-Valle.

Hun stopper ikke der. Nå lager Aldeles Film – på oppdrag fra Siste Kapittel, Kode, Edvard Grieg-korene, Oseana og Bergen sanitets forening – film om aldring og har fått støtte fra stiftelsen Dam med arbeidstittelen: Hva er et hjem?

Anna Helle-Valle er utdannet psykolog ved Universitetet i Bergen. Hun har doktorgrad fra Griegakademiets senter for musikkterapiforskning, hvor hun forsket på barn og barns uro. Hun er også styremedlem for NKS Olaviken alderspsykiatriske sykehus, og dessuten faglig ansvarlig på eldrefeltet for Polyfon kunnskapsklynge for musikkterapi.

– Jeg synes det ligger noen antakelser bakt inn i det begrepet som er verdt å undersøke.

Generasjon Møhlenpris

Nå jobber hun med et nytt prosjekt som heter Generasjon Møhlenpris og mener vi trenger stedsbasert innovasjon.

– Bakgrunnen for dette er at forskning i veldig liten grad kommer inn i tjenestene, det tar kanskje 15 år før en brøkdel av denne forskningen omsettes i praksis. I stedet for at forskere skal sitte inne på kontor og så komme ut og tilby kunnskap til folk, må vi begynne å involvere innbyggerne og hjelpe dem der de bor. Det er der vi lever våre liv.

Med Generasjon Møhlenpris har Siste Kapittel fått støtte fra GC Rieber-fondene for å skape aktivitet som bringer generasjonene sammen på Møhlenpris.

– Der skal jeg blant annet ha arkitektene i Local med Grey Matter Bergen, Elida Mosquera og Jerome Picard. Grey Matter er et

Hun leder også Aldringshuben sammen med Anne Karine Aspholt Monsen, der hovedmålet er å jobbe for at ansatte, pårørende og eldre som mottar tjenester blir hørt i kommunen og kan komme med forslag til løsninger i en utfordrende hverdag og fremtid.

Husk at vi skal dø Anna Helle-Valle håper hun kan være med å bidra til å utfordre stereotyper, fordommer og diskriminering og fremme samhold og nysgjerrighet på tvers av generasjoner og roller.

– Vi nedvurderer eldre – forskning viser at vi ser på dem som varme, men inkompetente, og vi vurderer dem som gruppe, ikke som mennesker. Jeg mener at vi i trenger å utfordre og åpne mulighetsrommet. Vi må være nysgjerrige på hva aldring er, og hva det kan være.

Hun viser til begrepet «successful aging». – Man skal løpe maraton og holde seg i form og være en suksess i aldringsprosessen. Men slik er ikke livet. Jeg valgte navnet Siste Kapittel fordi det er en tittel med litt smerte, det skremmer oss litt at livet skal ta slutt, det er noe vi ikke vil tenke på. Det ligger en sårbarhet og tapsopplevelse i det å bli eldre, det har ingen posisjon i samfunnet vårt i dag. Det er noe vi helst unngår å tenke på selv, og hvis vi skyver bort vår egen aldringsprosess, så er sannsynlighet også stor for at vi skyver bort de eldre som er i den livsfasen.

– Vi trenger både for vår egen og samfunnets skyld å være mer nysgjerrige på aldring og se hvor fantastisk det er. Og så tror jeg det kan være en fin opplevelse for både unge og voksne å ha kontakt med slutten av livet. Jeg tror vi lever bedre hvis vi husker at vi skal dø.

BLITT TRE: «Steg for steg» handler om tre damer som drar på fjelltur. De har bestemt seg for å hedre den turglade venninnen som ikke er blant dem lenger. Det var hun som var limet i gjengen, og nå er venninnegjengen på fire blitt tre.

Hope hyller vennegjengen

T/F: Ove Landro

– Dette er en hyllest til det fellesskapet som vennskap gir over tid, sier Christine Hope. Hun har selv oversatt stykket «Steg for steg» som har norgespremiere på Det Vestnorske Teateret i slutten av november.

Manuset «Step by Step» er opprinnelig skrevet av den britiske dramatikeren Peter Quilter, og har allerede hatt stor suksess på forskjellige scener i Europa. I år har stykket premiere i Barcelona i tillegg til at det blir spilt i Finland, Nederland, Bulgaria og Kroatia.

Da Christine Hope leste manuset i fjor, forsto hun med det samme at hun måtte gjøre noe med det, så hun tok en sjanse og kjøpte rettighetene uten å vite om noen ville sette det opp. Så tok Hope kontakt med Solrunn Toft Iversen på Det Vestnorske Teateret, og fikk ja.

Et stykke som speiler deg – Jeg er enormt takknemlig for den tilliten fra selveste Solrunn. Da jeg solgte det inn for henne, sa jeg at dette er en sånn type fore stilling som jeg selv ville gått for å se. Teater handler om gjenkjenning. Jeg synes det er så fint når du kan se et stykke som speiler deg, når du kan le høyt av deg selv eller de rundt deg. Og det er det jeg håper vi skal få til med «Steg for steg», sier Hope.

Tre damer drar på fjelltur. De har bestemt seg for å hedre den turglade venninnen som ikke er blant dem lenger. Det var hun som var limet i gjengen, og nå er venninnegjengen på fire blitt tre. Det Vestnorske Teateret omtaler stykket som en komedie om vennskap og savn.

Her møter vi den single Silje (Reny Folgerø) som stenger følelsene inne mens hun trasker

av gårde med det nyeste fjellutstyret, den kommende bruden Monika (Linn Løvvik) som har begynt å få kalde føtter, og ikke minst den chablisglade og baktunge Bodil (Christine Hope) som aller helst skulle sett at det var rulletrapp opp til toppen.

Når én i gjengen blir syk Ofte, påpeker Hope, er det slik i en gjeng, en jentegjeng i dette tilfellet, at når én blir syk eller flytter eller trekker seg ut av gjengen av andre grunner, så tenker man: Okei, hvordan skal vi gå videre nå?

– Jeg er selv i en jentegjeng på Stord, og vi har kjent hverandre siden vi var små. Vi møtes fremdeles flere ganger i løpet av året, og jeg blir ennå litt sånn «russ-90» når jeg møter venninnene mine, og vi ler masse. Den gjengen håper og ønsker jeg at jeg skal ha med meg hele livet.

– Slik er det vel mange som har det? – Ja, så dette er på en måte en hyllest til det fellesskapet som vennskap gir over tid. I løpet av livet kan man jo gå inn og ut av kjæreste forhold, men vennskapet består.

Gjelder også for gutter – Kan menn også få noe ut av forestillingen? – Ja, absolutt. Stykket er i utgangspunktet skrevet til gutter og kalt «The Hill». Det er ikke så veldig mye som er endret. Essensen er den samme: Vennskap. Så dette gjelder jo også for gutter som drar på fjellturer, vinsmaking eller fotballturer. Jeg tenker at mange kan

identifisere seg med det å bli irritert over en god venn som man har kjent lenge. Da kan man tillate seg å gi noen stikk som går dypere enn man kanskje kan gjøre med en arbeidskollega. Det er den litt røffere tonen som man kan ha, og som man slipper unna med i et langvarig vennskap. Dette synes jeg forfatteren har klart å få frem i dette stykket, sier Hope.

Hun viser til måten jentene snakker til hver andre på i forestillingen.

– Fordi de har kjent hverandre så lenge, så kan de dra en vits eller en kommentar så mye lenger enn du ellers kan. «Du, nå har du lagt litt på deg». Det kan du ikke si til hvem som helst. Men i en vennegjeng, der man har kjent hverandre hele livet, kan man tillate seg litt mer. Det er noe med det å være så direkte som er så befriende.

Søker det tragikomiske

– Hvorfor måtte det bli her på Det Vestnorske Teater? Du har jobbet en del på Ole Bull Scene på andre siden av gaten?

– Vi kunne nok ha spilt dette stykket der også. Jeg så «En mann med navn Ove» der med Sven Nordin. Han var fantastisk og jeg satt i salen og lo og gråt, og det er klart at det ikke bare er revyer som går på Ole Bull Scene. Men samtidig har jeg tenkt at «Steg for steg» hører litt mer hjemme i et teater som Det Vestnorske, og så er det kjekt for meg å få en forandring.

– Du kaller det en komedie, men det ligger et drama her også?

FIRE ER

Foto : Thor Brødreskift

– Jeg søker alltid etter det tragikomiske. Jeg liker å finne det som ikke bare er morsomt. Jeg leter etter det sårbare i karakterer. Det var nok også grunnen til at jeg falt pladask for dettes stykket. Jeg humrer og koser meg, men så er det en streng der, et alvor, de var fire, nå er de blitt tre, og dette føler jeg på når det gjelder min egen jentegjeng; angsten for at noen av oss skal gå bort.

Tragikomisk blir det også når venninnegjengen tar et steg av gangen oppover fjellet. Med seg i ryggsekkene har jentene hver sin stein som de har skrevet noe på og som de skal legge ned på toppen.

– Vi tuller og ler på veien mot toppen av fjellet, samtidig som vi er på vei til en minnestund. Det liker jeg, for sånn kan livet være.

– Kjenner at jeg lever

– Du har selv funnet og oversatt stykket og kommet til Det Vestnorske Teateret med det –står det litt ekstra på spill for deg nå? – Jeg føler et veldig ansvar knyttet til det at jeg har funnet stykket, jeg har oversatt det, Solrunn

ville ha det, og da kan man jo få en sånn liten pirk på skulderen, som sier: «er du sikker på at det er så bra?» Så det kjenner jeg på. Men et er jo det som er spennende med all kunst, du har den beste intensjonen uansett om du lager musikk, bilder, teater eller revy, og du tenker at nå skjer det, nå er jeg inne på noe, dette skal bli så bra! Så kommer tvilen snikende noen ganger, kan det være at det ikke blir så bra som du hadde tenkt? Men når alt stemmer, så blir ting bra. Og jeg har med meg to fantastiske skuespillere i Reny Gaassand Folgerø og Linn Løvvik.

Det nærmer seg premiere. Det kjennes på kroppen.

– Jeg kjenner det på meg. Det er viktig for meg dette her. Jeg har jo et ønske om å ikke bare være en sånn som driver med fjas. Så joda, jeg føler litt ansvar for at det skal bli bra, siden det er jeg som har kommet med det, så jeg kjenner at jeg lever for tiden. Men nå stoler vi på teksten og satser, sier Christine Hope.

Steg for steg har norgespremiere på Det Vestnorske Teateret 25. november.

Christine Hope er født i Bergen, oppvokst på Stord, og fikk sitt gjennombrudd med «Frittgående Hope» på TV 2 i 2003. Barn kjenner henne som Cecilie fra «Verdens beste SFO», og mange har også sett henne som programleder i «Det store symesterska pet» på NRK. Hun har solgt ut forestillinger på Ole Bull Scene med «Christine Hope roer seg kraftig ned», «Hope, skulder, kne og tå» og «Hope & Hingsten». Nå er hun aktuell med en komedie om vennskap og savn på Det Vestnorske Teateret kalt «Steg for steg».

JO TIDLIGERE JO BEDRE: – Jo tidligere man legger opp gode vaner på sparing, jo bedre. Eksempelvis månedlig nedbetaling av boliglånet, og sparing i fond gjennom banken i tillegg, er en fin måte å gradvis bygge en pensjonsformue på, sier banksjef i Sparebanken Vest i Knarvik, Merete Yndestad.

FOND: Også finansiell rådgiver i Fana Sparebank, Ole Algrøy, anbefaler å spare i fond. – Sparekonto egner seg dårlig til pensjonssparing, men fond egner seg svært godt da man har en langsiktig sparehorisont, sier Algrøy.

Når bør man begynne å planlegge pensjonstilværelsen?

T: Ove Landro

– Så tidlig som mulig, men penger spart trenger ikke nødvendigvis være tilsiktet pensjon, sier ekspertene.

Mange utsetter å planlegge pensjonisttilværelsen og tenker at man har god tid. Dersom man venter for lenge med å sette av penger til egen pensjonssparing, kan man ende opp med en trang økonomisk situasjon når man er blitt pensjonist.

En god plan gir forutsigbarhet, og jo tidligere du lager en plan, jo større er sannsynligheten for at du får en god økonomi når du blir pensjonist. Vi har snakket med Fana Sparebank og Sparebanken Vest for å finne svar på hva pensjon er, hvordan pensjonssystemet fungerer, og for å få råd om når man bør begynne å planlegge pensjonstilværelsen.

Hva er pensjon?

– Alderspensjon er kort fortalt utsatt lønn. I Norge er pensjonssystemet tredelt. Grunnpilaren i systemet er pensjonen fra folketrygden som varer livet ut, så kommer tjenestepensjon fra arbeidsgiver og privat

sparing på toppen, sier finansiell rådgiver i Fana Sparebank, Ole Algrøy.

– Alderspensjon opptjenes i folketrygden med 18,1 prosent av pensjonsgivende inntekt inntil 7,1 ganger grunnbeløpet i folketrygden (1 G tilsvarer kroner 111.477 kroner) på de nye reglene for personer født i 1963 eller senere.

Pensjonsgivende inntekt er all lønnsinntekt, men også syke-, foreldre- og arbeidsavklaringspenger med mer.

– Man har opptjening i folketrygden fra man er 13 til 75 år, hvor pensjonsbeholdningen din blir regulert en gang i året i takt med lønnsveksten i samfunnet, sier Algrøy.

Obligatorisk tjenestepensjon

– I 2006 ble det innført obligatorisk tjenestepensjon (OTP) i Norge, slik at dette er noe alle som er ansatt skal ha. Jeg har dessverre avdekket i kundemøter i banken at kunden som var inne ikke var innmeldt i pensjonsordningen hos arbeidsgiver, så dette er viktig at man sjekker selv at arbeidsgiver har gjort. Man kan få en oversikt over pensjonsrettighetene sine på www.norskpensjon.no, opplyser Algrøy.

Det aller vanligste er at man har en innskuddsba sert ordning fra lønnen sin, hvor minstesatsen på innskuddspensjon er at to prosent av lønnen din blir satt i fond på en pensjonskonto hos et livselskap. For tjenestepensjon gjennom arbeidsgiver kan man ha pensjonsopptjening på lønn inntil 12G.

Statlige ansatte har tjenestepensjon gjennom Statens pensjonskasse, og kommunalt ansatte har tjenestepensjon gjennom KLP.

– Så kan man også spare selv, eksempelvis nedbetaling av boliglån, sparekonto og fond. Sparekonto egner seg dårlig til pensjonssparing, men fond egner seg svært godt da man har en langsiktig sparehorisont, sier Algrøy.

Planlegg så tidlig som mulig

– Får fremtidens pensjonister mindre å rutte med? – Ja, fra folketrygden så gjør man det. Dette kommer av pensjonsreformen i 2011 med innføring

av levealdersjustering. Levealdersjusteringen i folketrygden gjør at opptjent pensjon blir fordelt på forventede antall leveår for hvert årskull fra uttakstidspunktet av pensjon fra folketrygden. Levealderen til nordmenn forventes å øke fremover, da vil dette innebære at pensjonen skal fordeles ut over et lengre tidsrom og følgelig gi lavere pensjon, sier Algrøy.

– Det er flere grunner til at fremtidens pensjonister får mindre å rutte med enn de som er pensjonist i dag, sier banksjef i Sparebanken Vest i Knarvik, Merete Yndestad.

– Opptjeningstiden er ofte kortere, fordi vi starter å jobbe senere nå enn før, og vi ser at flere pensjonerer seg tidligere. Mange har også mer gjeld enn før. Vårt råd er at man bør starte med fondssparing så tidlig som mulig – gjerne et fast beløp i måneden hvis man har anledning til det. Sparer du litt hver måned, kan små summer bli store over tid. Du kan selv velge hvor mye risiko du ønsker å ta. Jo lenger sparehorisont du har, desto mer risiko kan du ta på deg. Men dette er selvfølgelig opp til den enkelte, understreker Yndestad.

Ole Algrøy i Fana Sparebank er enig i at man bør begynne så tidlig som mulig å planlegge pensjonstilværelsen.

– Jo tidligere man legger opp gode vaner på sparing, jo bedre. Eksempelvis månedlig nedbetaling av boliglånet, og sparing i fond gjennom banken i tillegg, er en fin måte å gradvis bygge en pensjonsformue, samtidig som at man har midler tilgjengelig dersom det skulle være behov for dette på kort sikt.

– Pensjonssparing er et komplisert terreng, påpeker Yndestad.

– Vi anbefaler at den enkelte snakker med rådgiveren sin om hvilke muligheter og ønsker man har for fremtiden. Rådgiveren kan hjelpe med å sette opp en spareplan som passer akkurat deg.

For oss er kvalitet og service ovenfor våre kunder det viktigste. Vi har stort utvalg av både råvarer og egenproduserte ferdigvarer, som vårt eget pålegg, spekemat, pinnekjøtt, pølser og posteier. Hos oss kan du handle de samme kvalitetsvarene som vi leverer til byens beste restauranter, hoteller, kafeer og cateringselskaper til meget gode priser.

Vi ønsker dere alle hjertelig velkommen til vår butikk i Leirvikåsen hvor vi har et meget godt utvalg av kvalitetsprodukter for de fleste.

Åpningstider Mandag-Fredag: 08.00-16.00 Lørdag: 08.00-13.30