Effektiv beredskap må fungere når vi minst venter hendelser
Norge våknet til katastrofealarm da et leirskred raserte deler av et boligområde i Gjerdrum. Mange ble reddet ut under dramatiske omstendigheter, men 11 personer, inkludert et ufødt barn, omkom.
Hovedtema for denne utgaven av TRIAGE er den initielle innsatsen ved leirskredet i Gjerdrum. Et uoversiktlig, usikret, livsfarlig område, midt på natten, i snøstorm. Vi får førstehåndsrapporter fra Innsatsleder Helse (02) teamet fra Oslo Universitetssykehus, 330-skvadron fra Rygge, samt Beredskapsenheten fra Oslo Universitetssykehus - som sammen med Nedre Romerike Brann- og Redning, og Oslo Brann og Redningsetat bisto med spesialisert USARkompetanse. Du kan lese de tre delene kronologisk eller hver for seg. Ved å
rapportere, analysere, og gjennomgå tidligere hendelser som denne kan vi bedre trening, utvikle bedre verktøy, kompetanse og dermed være bedre beredt ved fremtidige hendelser.
Førstehjelpertelefonen 02415 ved RAKOS ble opprettet 2020 og er et viktig tilbud til de som har vært førstehjelpere, eller bare til stede hos en pasient eller ved en alvorlig hendelse og ønsker noen med erfaring å snakke med etterpå. Merk dere nummeret 02415, det er et tilbud som bør brukes.
Vår venn og styremedlem Jannicke Mellin-Olsen gikk bort den 7. februar 2025, hun var en pådriver i NOTAK, og en foregangskvinne innen anestesifeltet i verden. Jannicke ble bisatt den 17. februar fra Haslum krematorium, med familie, venner og gode kolleger tilstede. Det ble en verdig bisettelse for en verdig kvinne.
Leirskredet i Gjerdrum – akuttetatenes innsats
Av Roar Blyverket, Paramedic, Operativ leder, og Innsatsleder Helse ved Prehospital Divisjon Oslo Universitetssykehus
Foto: Prehospital Klinikk/OUS.
KATASTROFE
En katastrofe uten sidestykke. Natt til 30. desember 2020 våkner innbyggere i Gjerdrum sentrum til et massivt leirskred som sluker boliger og etterlater seg kaos og fortvilelse. Nødetatene rykker ut til en uoversiktlig og livsfarlig situasjon, hvor raske beslutninger og tett samarbeid blir avgjørende for å redde liv. Dette er beretningen om hvordan helsepersonell, redningsmannskaper og frivillige kjempet mot tid og naturens krefter for å bistå de berørte i en av de største redningsaksjonene på Østlandet i nyere tid.
«Fjellras – bolig på kanten av stupet – ett hus er tatt av raset. Nystulia 38.»
Neste oppdatering sendes ut kort tid etter:
«Meldinger om jordras i Byveien 10 – tre personer bor i boligen. To personer er fortsatt i boligen (Xxx og Xxxx). Begge er våkne og uskadd. Xxx står på taket, Xxxx er i 1. etasje sammen med katten. Det er usikkert hvordan det går med hen. Garasjen er borte, og det er 5 meter med gjørme. Raset kom fra Golfbanen.»
Og videre:
«110 melder om mulig sameie med 10 blokker som er tatt.»
Bakgrunn
Omtrent kl. 04 den 30. desember 2020 går et omfattende leirskred i Gjerdrum sentrum. Dette utløser en betydelig respons fra nødetatene i de omkringliggende områdene. Over er de første meldingene som AMK sendte til ambulanseenhetene.
Det blir raskt klart for nødetatene at dette dreier seg om en katastrofe, med mange boliger og mennesker involvert. Alle nødsentraler starter straks med varsling for å sette i gang den største akutte innsatsen på Østlandet de siste årene.
Katastrofealarmen går
På bakgrunn av den akutte situasjonen sender AMK sentralen flere enheter til stedet. AMK oppretter en felles talegruppe for oppdraget, samt en samhandlingstalegruppe med andre etater. En katastrofealarm blir iverksatt, noe som aktiverer flere nivåer i ambulansetjenesten, inkludert lederstøtte og innkalling av ekstra mannskaper. Enhetene på vei får tidlig informasjon via BAPS om at RV 120, via Skedsmokorset, er stengt på grunn av ras, og at all trafikk må gå østfra, via Kløfta.
To ambulanser som ikke var langt unna ankommer tidlig til stedet. På dette tidspunktet er det strømutfall i store deler av Ask sentrum. I tillegg er det er tett snøvær, noe som gjør det vanskelig å få oversikt. Et visuelt bilde av hendelsen er derfor vanskelig å etablere. Ved ankomst til Ask sentrum møter ambulansene mange lettkledde personer som informerer om hvor skredet har gått. Dette tyder på at mange har forlatt hjemmene sine i hast i de klærne de hadde på seg. Dette gir et alvorlig inntrykk. Paramedic på akuttbilen ber disse om å dra til kommunehuset for å kontakte politipatruljen som befinner seg der, både for å få varme, men også for å gi viktig informasjon om hendelsen til politiet.
Mannskap fra Beredskapsenheten observerer mannskaper i søk i rasområdet. Foto: Prehospital Klinikk/OUS.)
Paramedic på akuttbilen setter kurs mot hendelsesstedet og observerer en forlatt bil på kanten av et stup, og ser så at veien er borte. Ved nærmere observasjon ser han at hele skråningen er borte og et hus som står midt i et stort skred. Han hører at raset fortsatt pågår. På dette tidspunktet begynner han å innse omfanget av hendelsen. Han melder dette inn og etterspør ytterligere ressurser, inkludert helikopterstøtte.
ILKO etableres
Innsatsledes kommando post (ILKO) blir etablert midt i Ask sentrum. Innsatslederne fra de ulike etatene ankommer nesten samtidig, og det første møtet i ILKO handler om å etablere en felles situasjonsforståelse og beslutte hvilke arbeidsoppgaver som skal prioriteres i den første fasen. ILH (Innsatsleder Helse) fordeler oppgaver og etablerer en leder oppmarsj for å koordinere enhetene som er på vei, og for å utnytte ressursene best mulig. Det er også viktig å beholde oversikten over innsatspersonellet med tanke på HMS-perspektivet. Kommunen er tidlig ute med å åpne kommunehuset slik at evakuerte personer kan få et trygt sted å oppholde seg, da flere av disse er lettkledde.
Medisinsk Leder Helse (MLH) blir også etablert og oppgaven gis til en av legene fra LA-enheten som er på vei til stedet. Et personell fra ambulanse 171 som er lokalkjent i Gjerdrum, anbefaler å forflytte seg til Brådalsveien for å få tilgang til baksiden av leirskredet. Dette viser seg å være et godt valg,
da det gir bedre oversikt over skredets omfang. Her blir det påtruffet lettere skadde pasienter som blir tatt hånd om.
Beredskapsenheten/USAR fra ambulansetjenesten ankommer Gjerdrum. ILH og USAR har en dialog om hvorvidt de skal gå inn i skredområdet. Nær skredkanten er det flere boliger som må evakueres raskt.
Beredskapsenheten/USAR har hatt en god dialog med USAR Brann på telefonen på vei opp til Gjerdrum, og har en klar plan for hvordan evakueringen skal gjennomføres.
Kl. 05:00
Omfanget og situasjonen rundt leirskredet i Gjerdrum er fortsatt uoversiktlig, men ILKO velger likevel å etablere en fremskutt base. MLH blir igjen på etablert samleplass, hvor det organiseres varsling til Ullevål og fordeling av tilgjengelige legeressurser. Vi kjører langs RV120 nærmere ned mot leirskredet for å få et bedre bilde og forståelse av situasjonen. Vi vurderer også om sykehjemmet, som ligger nær kanten av leirskredet, skal evakueres.
Når vi når området, mottar vi informasjon fra USAR Brann og USAR Helse som bekrefter at nye ras fortsatt går ut i leirskredet. Beslutningen blir derfor tatt om at pasienter fra leirskredet kun skal evakueres via Seaking-helikopter.
Stadig ny informasjon blir delt mellom innsatslederne og de ulike involverte partene, både via sambandskommunikasjon og personlig. Å prosessere denne informasjonen er utfordrende, men den hjelpen del-lederne gir er svært verdifull.
– ILKO beslutter at sykehjemmet skal evalueres på nytt, da NVE har vurdert det å ligge innenfor den røde sonen etter befaring av geologer.
Oversikt over leirskredet. Kart: Wikimedia/OpenStreetMap.
Informasjonsdeling i vaktavløsning mellom USAR mannskaper i Beredskapsenheten OUS. Foto: Prehospital Klinikk/OUS.
ILKO beslutter at pasienter med lettere skader kan evakueres og forflyttes til kommunehuset i Gjerdrum med Ambulanse 171 som befinner seg i Brådalsveien. 171 foreslår å stenge nedfarten til Brådalsveien, ettersom flere ønsker å komme seg ned dit. Jeg støtter denne beslutningen og gir beskjed til politiet om å bistå med å gjennomføre dette.
Helikopter melder at det ser ut til å være rundt 50 hus som har sklidd ut i leirskredet. Etter en god stund med søk fra Seaking og Heli 20, lander Seaking med de første 7 pasientene de har heist opp fra raset. Pasientene er i bare undertøyet og det de har klart å finne rundt seg i raset, og er derfor både nedkjølt og moderat skadd. På grunn av noen misforståelser ved landingsplassen til Seaking, tar det litt tid før ambulansene får hentet disse pasientene.
ILKO beslutter at de skal forflytte seg til kulturhuset i Gjerdrum og etablere ILKO der. På vei dit blir ILH oppringt av pressevakten ved OUS, som ønsker å få noen raske inntrykk fra skadestedet for å formidle dette videre til beredskapsledelsen på OUS.
Biler fra Norsk Folkehjelp og Røde kors hjelpekorps utenfor sykehjemmet under evakueringen. Foto: Prehospital Klinikk/ OUS.
Lederstøtte for ILH ankommer og begynner å fordele oppgaver, deriblant sambands- og telefonstøtte, særlig i forhold til staben og planlegging fremover. En annen støttefunksjon blir å forberede evakueringen av sykehjemmet som nå er aktuelt igjen. Politiet jobber kontinuerlig med etterretning for å få bedre oversikt og kontroll, og det tar tid å registrere hvor mange som er savnet i leirskredet.
ILKO beslutter at sykehjemmet skal evalueres på nytt, da NVE har vurdert det å ligge innenfor den røde sonen etter befaring av geologer.
ILH-2, som har planlagt evakueringen blir i samråd med ILKO enige om at mannskaper fra Røde Kors og Norsk Folkehjelp skal brukes for å sikre en rolig og skånsom evakuering. Kommunen opplyser at det befinner seg 20–25 pasienter på sykehjemmet.
Ved ankomst til sykehjemmet viser det seg at også omsorgsboligene til kommunen er i samme bygning. Flere beboere sitter allerede i foajeen og venter på evakuering. Etter å ha fått oversikt ved å snakke med vakthavende sykepleier, finner vi ut at det kan være så mange som 70++ personer som skal evakueres, de aller fleste av dem eldre eller personer med funksjonsnedsettelser som trenger hjelp.
ILH-2 trekker til seg en leder fra de frivillige og gjør avtaler med dem om hvordan evakueringen skal gjennomføres. Flere frivillige mannskaper sendes rundt til de forskjellige sykehjemspostene for å hjelpe til med å forberede evakueringen, da det er få ansatte på jobb.
En av legene fra LA tar ansvar for å få mest mulig informasjon om pasientene som skal flyttes. Dette er en krevende oppgave, da postene allerede er underbemannet og må forberede flyttingen uten gode rutiner for dette.
Da cirka 2/3 av sykehjemmet er tømt, kommer det melding fra ILKO om at flere ras pågår. Hele sykehjemmet rister, og de store vinduene i foajeen klirrer høyt. En redningsleder fra OBRE kommer til og sier at evakueringslinjen for ambulanser må stanse, da det ikke lenger er trygt å bruke den sørlige utkjøringen. ILH-2 blir sammen med ham på baksiden, hvor de ser busker forsvinne ned i raset omtrent 50 meter bak sykehjemmet.
Meldingen fra ILKO til ILH-2 er å vurdere å evakuere alt innsatspersonell og la de siste beboerne bli igjen. Basert på informasjon fra redningsleder OBRE og på selvsyn av ras kant, tas beslutningen om å fortsette evakueringen, men på en annen måte.
De frivillige får beskjed om å gjøre klar biler og bårer i 1. etasje, mens USAR-personell fra Helse og Brann bærer pasientene i bæreseil ned fra etasjene og til 1. etasje på en litt mindre skånsom måte enn før.
Evakueringen fra sykehjemmet og omsorgsboligene viser seg å være en utfordring, da kommunen ikke har hatt mulighet til å gjøre noen forberedelser for en så stor evakuering på så kort varsel. Kommunen har en avtale med et hotell i området, men de kan ikke ta imot så mange på så kort tid. Dette fører til at pasientene må vente lenge i ambulansene før de får husrom.
Etter hvert begynner man å få bedre oversikt og det blir besluttet å begynne nedskalering av ambulanseinnsatsen. Man beslutter at vi til enhver tid skal ha 15 ambulanser tilgjengelig på oppmarsj. Selv om katastrofen fortsatt er uoversiktlig, er det nå blitt evakuert og fått kontroll på de skadde, så fokuset er på å få oversikt over de savnede.
Siste søk etter overlevende
Etter noen dager blir Brådalsveien åpnet av NVE, og man har jobbet gjennom natten for å lage en tilførselsvei ned til skredkanten på vestsiden. Her skal en arbeidsplattform etableres
for å kunne sende inn mannskaper med USAR-kompetanse. Brannvesenet leder dette arbeidet, og det er ønskelig at helseberedskapen er til stede for å bistå i det risikofylte arbeidet. BE (Beredskapsenheten) har fått oppdraget med å sørge for helsebistand til mannskaper i skredområdet, samt å bistå ved funn av både levende og omkomne personer.
I dagene som følger, bidrar USARmannskapene fra ambulansetjenesten med søk etter overlevende, før innsatsen skifter fokus til å søke etter omkomne når dette blir besluttet i ILKO.
I etterkant får EFOK-systemet i ambulansetjenesten et omfattende arbeid med oppfølgingssamtaler med alle involverte fra ambulansetjenesten samt med de frivillige som var med på evakueringen av sykehjemmet.
– Evakueringen fra sykehjemmet og omsorgsboligene viser seg å være en utfordring, da kommunen ikke har gjort noen forberedelser for en så stor evakuering på så kort varsel.
USAR mannskap fra Beredskapsenheten i søk i rasområdet.
Foto: Prehospital Klinikk/OUS.
Foto: Prehospital Klinikk/OUS.
Innsatsrapport fra 330 skvadron Rygge
Av Jurn Van Den Bouvenkamp, Fartøysjef Per Olav Berve, Luftambulanselege OUS
Klokken 04:08 den 30. desember 2020 fikk vi på Redningshelikopteret på Rygge utkall til leirskred i Ask sentrum, Gjerdrum. AMK sentralen meldte at de mottok mange nødtelefoner fra området, og forsto det slik at opptil 10 boligblokker var tatt av skredet. I tråd med retningslinjene for slike store hendelser ba vi umiddelbart om hjelp til å varsle oppover i vår ledelse, for å sikre en koordinert og optimalisert felles innsats. Etter en rask rådslagning innad i Crewet ble vi enige om å ta med noe ekstra katastrofeutstyr, som beredskaps-sekker, bårer og lys.
Underveis til Gjerdrum fikk vi oppdateringer om at luftambulansehelikoptrene (LA 1-1 og 1-2) fra Lørenskog hadde møtt ufremkommelig vær, men at lege fra det ene helikopteret hadde blitt satt av og tok seg frem til stedet i en ambulanse. To legebiler fra Luftambulanseavdelingens seksjon i Oslo hadde også reist mot rasstedet. Vi var dermed klar over at vi var eneste luftressurs fra Helse som fortsatt hadde mulighet til å komme fram. Heldigvis meddelte politihelikopteret at de hadde funnet en vei fram gjennom en åpning i bygeværet i nærheten av Kløfta.
Ved vår ankomst så vi at det allerede var en organisert aksjon i gang på bakken og at politihelikopteret var på plass over skredgropa. De informerte om funn av flere personer som i live, og at de hadde landet og hentet ut to personer fra et hus helt i nedre kant av skredområdet.
Vi bestemte oss derfor for å iverksette redningsaksjon med en gang. Fortløpende ble først 7 personer heist ut, inkludert et barn. Helikopteret var da fullt av utstyr og pasienter, så vi landet
og losset av pasienter og utstyr. Deretter dro vi tilbake til skredet og heiste opp ytterligere 6 pasienter. De 3 siste var vanskelige å se da de var inntullet i våte dyner som skjermet signalet for varmesøkende kamera. Vi fikk uvurderlig hjelp fra politihelikopteret til å lokalisere dem og informere oss om forholdene på bakken. Alle 3 satt utsatt til, med en vegg som truet med å blåse over dem da vi nærmet oss. Redningsmann og lege ble derfor satt av et lite stykke unna og tok seg fram til fots. Disse pasientene var preget av alvorlig hypotermi, men kun én trengte båre for trygg utheising.
I den videre søksaksjonen var SAR helikopteret fra Sola tilkalt. De ankom like etter at vi dro for å fylle drivstoff og bisto til langt utpå dagen. Ettersom det gjennom de første dagene ble regnet som utrygt å ferdes i skredgropa, ble de første innsettingene av personell (mennesker og hunder, fra Redningstjenesten, brann og politi)
gjort i heisvaier, og med rask utheising som planlagt evakueringsvei.
De neste dagene var preget av stor luftaktivitet over gropa. SAR-helikopter, LA-helikopter, politihelikopter, droner og ved enkelte anledninger forsvarets Bell maskiner, var alle involvert. Selv om dette ikke medførte funn av flere mennesker, var søkene viktige for oversikt og avklaring av området. Denne samhandlingen over et relativt lite område har gitt oss verdifulle erfaringer og læring. Aksjonen i seg selv har ført til omfattende erfaringsnotater og evalueringer lokalt og nasjonalt. For oss har dette medført små og store endringer, fra justeringer på utstyr til redning og kommunikasjon til lokale og regionale aksjonsplaner, inkludert flykoordineringstiltak.
Vi som deltok i aksjonen er takknemlige for at vi rakk frem til de som kunne reddes. Samtidig skulle vi selvsagt ønske at vi kunne finne og hjelpe flere.
Oversikt over deler av katastrofeområdet. Foto: 330 Skvadron.
Samhandling ved avansert Urban Search and Rescue
Av Erik Westnes, MSc Prehospital Critical Care (PHCC) og Paramedic 119, Prehospital division Oslo Universitetssykehus
Beredskapsenheten (BE), som består av selekterte paramedisinere og ambulansefagarbeidere med ekstra utdanning og trening innen CBRNe inkl. høysikkerhetssmitte, USAR og MIK (politiets: Mobilt InnsatsKonsept), ankom Ask raskt etter skredet. Urban Search and Rescue (USAR) mannskaper fra Nedre Romerike Brann- og Redning (NRBR) var allerede på plass da BE ankom, og et USAR-team Oslo Brann og Redningsetat (OBRE) ankom rett etter. De to teamene fra BE delte seg umiddelbart på to evakueringsteam sammen med NRBR og OBRE, og startet sjekk og evakuering av leiligheter og hus i området ned mot skredkanten. Etter avtale med Innsatsleder Helse rett etter ankomst Ask fikk BE frie hender til å gjøre det de mente var riktig i evakueringsarbeidet i samråd med USAR-mannskapene fra NRBR og OBRE. For å sikre at informasjonsflyten mellom BE og Innsatsleder Helse skulle fungere, utpekte BE en «Leder USAR».
Dette arbeidet fortsatte utover morgenen ettersom flere fra BE kom til, og BE deltok også sammen med USAR-mannskaper fra NRBR og OBRE i evakueringen fra sykehjemmet.
Det er påfallende og svært gledelig at alle i BE synes å ha hatt god risikoforståelse både 30. desember og i dagene etter. De som var i innsats 30. desember sier de var klar over at de flere ganger var i rød sone og relativt tett på skredkanten, men at dialogen med NRBR og OBRE før de beveget seg videre var åpen og ærlig om risiko. Ingen har meldt at de følte seg presset eller hadde det som kunne tolkes som større risikovillighet enn risikoforståelsen burde tilsi. Ved ett tilfelle ønsket BE-personell ikke å gå videre mot
skredkanten, da de, med den tilgjengelige informasjonen de hadde, vurderte sjansen for å finne ikke-evakuerte som så lav at de vurderte at risikoen ikke stod i forhold til gevinsten («blind» leting i tilfelle det fremdeles var ikke-evakuerte i området). Dette medførte at også Brann- og Redning avbrøt videre leting. Denne episoden tyder på at BE lyttes til når de vurderer risiko som uakseptabel høy, og dette må betegnes som et særs godt eksempel på at samvirkemiljøet mellom BE og OBRE og NRBR er meget godt.
Både 30. desember og i dagene etter med bakkesøk i skredet har mannskaper fra fire brann- og redningsetater (Nedre Romerike, Oslo, Trondheim og Bergen) samt mannskapene fra Viktor (Oslo-politiets Hundetjeneste) vært veldig klare på at de satt stor pris på at BE var på plass inne i skredområdet. Den ekstra tryggheten ved at mannskapene vil få avansert medisinsk vurdering og behandling på skadestedet uten tap av tid, selv om dette er farlig område, ser ut til å være av stor verdi for dem. Disse uttalelsene kom både fra konstablene, fagansvarlige og utrykningsledere, særlig i NRBR og OBRE. Det samme har Viktor uttalt, både på Ask, men også senere i sosiale og riksdekkende medier.
Har samtrening gitt effekt?
– Ubetinget ja, fra alle involverte i alle tre etater. Først og fremst fordi partnerne kjenner hverandres kapasitet og utdannelse, men også fordi daglige samvirkeoppdrag gjør at de kjenner hverandre igjen. De vet hvem BE er, og BE dem. Dette gjør at gjensidig tillit er på plass, og ingen avklaringer om hvem som har ansvar for hva, hvem som er premissgiver, etc. trengs å utføres før innsats. Den
samtreningen som er utført siden 2018 har også medført at mange metoder og teknikker er utprøvd, forkastet, forbedret for så å ende opp som «standardiserte» metoder og verktøy. Dette er også sentralt funn i forskning (https://doi.org/10.1186/s13049-02401194-1).
Hva tilførte BE det øvrige innsatspersonellet på Ask? – Først og fremst trygghet. Trygghet for at behandling av skader på innsatspersonell blir iverksatt uten tap av tid, og uten at evakuering ut av skredet må gjennomføres før behandling starter. Gjennom hele aksjonen fra 30. desember – 05. januar oppstod bare to skader på innsatspersonell. BE vurderte og behandlet begge. De skadde var tjenestehunder fra Viktor, som begge fikk kuttskader under søk i ruiner. Den ene hundens skade medførte at den ble pensjonert, den andre var i tjeneste igjen etter få dager. Viktor har sagt de opplevde dette som veldig god kollegial støtte. BE sitt personell har også fortalt i intervjuer at de observerte USAR-mannskaper for å se etter tegn på fatigue, belastningstegn på grunn av mental belastning (lete etter barn og gravide som er antatt omkommet) brudd på sikkerhet, eller bare for å være tilgjengelige ved helserelaterte spørsmål. Ledere i Brann- og Redning har i samtaler sagt dette opplevdes som betryggende og positivt for arbeidsmiljøet. BE hadde overskudd til å bistå med lett bistandsarbeid, og spredning av godt humør og oppmuntringer i et ellers dystert og trist arbeid i farlig område.
Luftambulanselege Marius Rehn setter det håndholdte ultralydapparatet mot tinningen til markøren som ligger på båren. På iPaden får han opp bilder. Foto: Marianne Wennesland.
Transkraniell ultralyd i helikopteret
Av Vibeke Buan, Stiftelsen Norsk Luftambulanse
Kan luftambulanseleger bruke ultralyd for å se inn på hjernens blodårer, slik at de kan oppdage blodpropper og fly hjerneslagpasienter rett til sykehus som har riktig behandling? Det ser forskere på i en ny studie.
Vi er i utviklingshelikopteret til Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Luftambulanselege Marius Rehn setter et lite ultralydapparat mot tinningen til markøren som ligger på båren. I tinningen er skallebeinet så tynt at det på de fleste mennesker er mulig å se gjennom med ultralyd.
På iPaden Rehn har i fanget får han opp bilder fra ultralydapparatet, mens prosjektleder Karianne Larsen noterer tider og andre data. For litt siden ble samme undersøkelse gjort inne i hallen like ved.
– Vi vil finne ut om vi kan trene opp anestesileger i luftambulansen i å gjøre ultralyd av hjernens blodårer prehospitalt – både på bakken og i lufta, sier Larsen. Hun er nevrolog og seniorforsker i stiftelsen.
Arteria cerebri media
Først litt om bakteppet for forskningsarbeidet:
For å kunne behandle et hjerneslag må man vite om pasienten har et hjerneinfarkt eller en hjerneblødning, og for å skille de to diagnosene må man ta enten CT-bilder eller MR-bilder.
– Akuttbehandlingen for hjerneinfarkt er enten trombolyse og/eller trombektomi, mens for hjerneblødning er umiddelbar blodtrykkssenkning, reversering av antikoagulantia primærbehandlingen, og for større blødninger er det aktuelt med kirurgi.
Transkraniell ultralyd kan brukes i akuttfasen hos pasienter med hjerneinfarkt for å vurdere stenoser og okklusjoner i cerebrale kar, og er en validert metode for å identifisere cerebral storkarokklusjon, forklarer Larsen.
I UltraHEMS-studien skal anestesilegene identifisere arteria cerebri media – den midtre hjernepulsåren – hos friske frivillige forsøkspersoner.
– På sikt kan ultralyd bli et nytt støtteverktøy prehospitalt i møte med akutte slagpasienter, for å si noe om hva slags type hjerneslag det er snakk om, og til å bestemme hvor pasienten skal sendes for behandling, sier prosjektleder og seniorforsker Karianne Larsen. Foto: Marianne Wennesland.
Arteria media er bare rundt 3 mm i diameter, men står for blodforsyningen til halve storehjernen. Ved alvorlige hjerneslag er det ofte deler av denne åren som er tett, og det kan sees ved hjelp av ultralyd.
– Blodårene i hjernen er veldig små, så hvis man skal klare å ta ultralydbilder av disse må man ha opplæringen og kunnskapen som trengs, og i tillegg være nøyaktig og stødig på hånden, sier Larsen.
Håndholdt apparat
Vanligvis er det nevrosonologer –sykehusleger som er spesialutdannet i å undersøke hjernens blodårer med ultralyd –som gjør denne undersøkelsen. Og da brukes store, tunge ultralydmaskiner som må trilles rundt.
I studien i utviklingshelikopteret, tester legene et håndholdt og trådløst
ultralydapparat. Lignende bærbare ultralydapparater brukes i dag prehospitalt i Norge – men da for å undersøke andre organer enn hjernen.
– Ultralydmaskinene inne på sykehuset er mye mer avanserte, og gir andre typer bilder. Men hvis vi skal ta ultralydbilder i et helikopter må vi ha utstyr som er lite og lett, sier Marianne Altmann.
Hun er nevrolog og nevrosonolog, og bruker ultralyd mye inne på sykehuset for å undersøke blodforsyningen i hjernen og finne årsaken til hjerneslag hos pasienter.
– I hjernen skjer skaden veldig fort. For pasienter med alvorlige slagsymptomer kan det være avgjørende å spare en time eller en halvtime, fordi effekten av behandling er så stor. Det er store kontraster mellom å få en livsvarig funksjonsnedsettelse, eller komme tilbake i jobb, forklarer Altmann.
Vibrasjoner i lufta I dag bruker luftambulanselegene ultralyd for eksempel for å undersøke lunger, hjertet eller buken. Å bruke ultralyd til å se på blodsirkulasjonen i hjernen er de ikke vant til å gjøre. Og det er en helt annen setting å skulle ta ultralydbilder av hjernesirkulasjonen i et helikopter enn inne på sykehus. – Alt er lettere hvis du er i ro, det ikke er vibrasjoner, og det er stille rundt deg, sier Marius Rehn.
Han er professor i prehospital akuttmedisin, og har jobbet i mange år som luftambulanselege i Norge og i London.
– Dette er et godt eksempel på noe som kan bli et nytt verktøy i verktøykassen vår når vi skal undersøke pasientene, særlig hvis vi kan klare å redusere tiden vi bruker ute på skadestedet. Men da må vi vite at kvaliteten på undersøkelsen er god nok, sier Rehn.
Presentert på stor slagkongress Nå er forskerne i gang med å analysere dataene fra UltraHEMS-studien.
– I tillegg til å se på om det er mulig for luftambulanseleger å gjøre transkraniell ultralyd ute i felt ser vi også på tidsbruk og bildekvalitet, og om det er forskjell på bildene som blir tatt av nevrosonologen og luftambulanselegene, sier Karianne Larsen.
Før jul var hun invited speaker da over 2500 deltagere fra hele verden var samlet på World Stroke Conference i Abu Dhabi.
– Vi presenterte da preliminære analyser. Disse resultatene indikerer at luftambulanseleger etter en kort opptrening klarer å gjøre ultralydundersøkelsen med god kvalitet. Resultatene skal bekreftes i endelige analyser, og vil kunne gi grunnlag for å gå videre med ytterligere studier. I 2025 har vi planer om å gjøre en studie der vi gjør ultralyd i lufta hos friske frivillige forsøkspersoner, med direktevideooverføring og kommunikasjon med nevrosonolog på sykehuset. Dette vil kunne øke treffsikkerheten og kvaliteten på undersøkelsen, sier seniorforskeren.
Mer nøyaktig triage
På sikt kan ultralyd altså bli et nytt støtteverktøy prehospitalt i møte med akutte slagpasienter, for å kunne si noe om hva slags type hjerneslag det er snakk om – skille propp og blødning – og til å bestemme hvor pasienten skal sendes for behandling.
– For eksempel kan man i utvalgte tilfeller fly rett til et sykehus som har trombektomi. Og ultralyd kan også brukes til å overvåke pasientens hjernesirkulasjon under transporten. Men selv om man avdekker storkarokklusjon med ultralyd, kan ikke
UltraHEMS-STUDIEN
• I studien så forskerne på om luftambulanseleger kan bruke ultralyd for å se inn på blodårene i hjernen.
•Tre luftambulanseleger og en nevrosonolog – en nevrolog med spesialutdanning i ultralyd –hadde først opplæring i hvordan de skulle bruke et lite håndholdt ultralydapparat. Deretter gjorde de ultralydundersøkelser av en blodåre i hjernen på fire friske frivillige forsøkspersoner – både i helikopteret og på bakken.
•Forskerne så blant annet på tidsbruk, kvalitet på ultralydbildene, og om det er forskjeller på bildene som er tatt av luftambulanselegene og nevrosonologen.
•Det er gjort en lignende studie i Tyskland, da med pasienter. Her fant forskerne at nevrosonologene klarte å ta ultralydbilder av hjernens blodårer i helikopteret.
•Prosjektleder for UltraHEMSstudien er Karianne Larsen, nevrolog og seniorforsker i Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Prosjektkoordinatorer er Pål Morberg, overlege ved Sykehuset i Vestfold og stipendiat i Stiftelsen Norsk Luftambulanse, og Ingrid Nygren Rognes, anestesilege ved Akershus universitetssykehus og seniorforsker i Stiftelsen Norsk Luftambulanse.
•Forskningsprosjektet UltraHEMS er et samarbeid mellom Stiftelsen Norsk Luftambulanse og Oslo universitetssykehus.
trombolyse startes prehospitalt, dette fordi man ikke kan utelukke samtidig cerebral blødning. De diagnostiske begrensningene til transkraniell ultralyd kan likevel i fremtiden endres i kombinasjon med biomarkører eller nyere diagnostiske verktøy – noe som kan resultere i muligheter for prehospital slagbehandling og mer nøyaktig triage. Og denne utviklingen følger vi med på, sier Karianne Larsen.
Fra venstre: Nevrosonolog Marianne Altmann og luftambulanselegene Christian Buskop, Marius Rehn og Per Olav Berve er med på studien. Foto: Marianne Wennesland.
– Nå skal vi stille spørsmålene og finne svarene selv
Av Vibeke Buan, Stiftelsen Norsk Luftambulanse
– Veldig mye av forskningen som er gjort prehospitalt til nå er typisk gjort fra anestesilegens perspektiv, og ikke ut fra ambulansetjenestens ståsted. Nå skal vi selv stille spørsmålene og definere hva vi bør jobbe med, og selv finne svarene. Foto: Fredrik Naumann/ Felix Features.
Etter fem år, 200 000 datapunkter, en pandemi og en disputas er paramedisiner Mona Guterud nå også doktor. Men det er bare begynnelsen.
– Jeg er glad for og stolt av at den akademiske diskusjonen nå endelig kan ta utgangspunkt i ambulansepersonellets perspektiv. Nå skal vi selv ta ansvar for å stille de rette spørsmålene, og vi skal også prøve å finne svarene.
Noen uker har gått siden Mona Guterud disputerte for doktorgraden
ved Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo. Siden 2019 har hun vært stipendiat i Stiftelsen Norsk Luftambulanse på prosjektet ParaNASPP, sammen med lege Helge Fagerheim Bugge. Fem år, en pandemi, 200 000 datapunkter og utallige samtykkeskjemaer senere kan hun nå kalle seg doktor, eller PhD.
Kompetanse og kommunikasjon Men først litt om bakteppet for forskningsarbeidet hun har viet de siste årene til:
– For å stille en slagdiagnose og starte behandling så tidlig som mulig er kompetanse og kommunikasjon viktig. Når det er mistanke om hjerneslag er det oftest ambulansepersonell som møter pasienter først. Symptomene på hjerneslag kan være vage, og det kan være utfordrende å skille slag fra andre tilstander, sier Guterud.
Det har hun selv erfart, i jobb i ambulansetjenesten siden 2005.
Standardundersøkelsen i ambulansetjenesten i Norge i dag er FAST-undersøkelsen (fjes, arm, språk og tale).
– Denne undersøkelsen fanger imidlertid kun opp de klassiske slagsymptomene som finnes hos bare tre av fire pasienter. Dette kan føre til forsinket behandling for slagpasienter som har andre symptomer, sier Guterud.
NIHSS i ambulansen
– oppdaget flere små slag
Dermed ble forskningsprosjektet
Paramedic Norwegian Acute Stroke
Prehospital Project – forkortet
ParaNASPP – til, som et samarbeid med Stiftelsen Norsk Luftambulanse og Oslo universitetssykehus. I prosjektet tok ambulansepersonell i Oslo i bruk kompetansekonseptet eSTROKE, med et e-læringsprogram og en app som er utviklet av stiftelsen.
Med appen kunne ambulansearbeidere gjøre samme undersøkelse som slaglegene inne på sykehuset; NIHSS. De testet dermed langt flere symptomer i ambulansen enn det som gjøres i FAST-undersøkelsen. Og med appen har ambulansepersonellet sendt NIHSS-scoren og en symptombeskrivelse direkte til slaglegens vakttelefon. Resultatene fra studien ble publisert i det verdensledende tidsskriftet Lancet Neurology.
– Blant de viktigste funnene er at ambulansepersonell i større grad fanget opp flere pasienter med små hjerneslag og ikke-klassiske symptomer. Budskapet fra doktorgradsavhandlingen er at med NIHSS som felles verktøy kan ambulansepersonellet gjenkjenne flere hjerneslag allerede i ambulansen, og kommunisere med slaglegen med et felles språk. Dermed kan flere pasienter raskere få riktig behandling, sier Guterud.
– Hvordan har det vært å forske på eget fag?
– Det kjennes ut som litt nybrottsarbeid. Selv om det de siste årene blitt økt fokus på det prehospitale feltet, så var det denne gangen noen som forsket for ambulansepersonellet. Å gjenkjenne hjerneslag har jeg selve
PARANASPP-STUDIEN
• Den største prehospitale studien som er gjennomført i Norge, og en av de største slagstudiene. Studien er et samarbeid med Oslo universitetssykehus (OUS) og Stiftelsen Norsk Luftambulanse (SNLA).
• I forskningsprosjektet tok ambulansepersonell i Oslo i bruk kompetansekonseptet eSTROKE, med e-læring, digital undervisning, simuleringstrening og en app som SNLA har utviklet i samarbeid med OUS. Målet var å se om vi kunne oppdage hjerneslag hos flere pasienter enn før.
• Med mobilappen kunne ambulansearbeidere - etter å ha gått gjennom et opplæringsprogram – bruke undersøkelsesmetoden NIHSS ute i ambulansen. Forskerne så også på effekten av endret kommunikasjon med et felles språk for ambulansepersonell og de som jobber inne på sykehuset.
• Studien ble gjennomført som en kluster-randomisert studie, og var den første i sitt slag i Norge. 801 pasienter ble inkludert i studien. 354 av disse fikk standardundersøkelse, som er FASTundersøkelsen (fjes, arm, språk, tale), mens 447 ble undersøkt med ParaNASPP-modellen, med NIHSS. Datainnsamling ble gjort fra juni 2019 til juli 2021.
kjent på som utfordrende, og dette er noe jeg alle ambulansepersonell kan kjenne seg igjen i. Hver uke, kanskje hver dag, er vi ute og vurderer en pasient med mistenkt hjerneslag. Jeg har fått være med på å tette et lite hull.
Mange milepæler
Det er mange milepæler i et forskningsprosjekt som dette. Guteruds doktorgrad er den første som utgår fra masterstudiet i prehospital critical care ved Universitetet i Stavanger – og flere er på vei, påpeker hun. Det er den første doktorgraden der en paramedisiner forsker på egen tjeneste.
– ParaNASPP er den største prehospitale studien så langt i Norge, og så vidt vi vet den nest største slagstudien hittil, sier Guterud. Og da flere tusen slagforskere fra hele verden var samlet til European Stroke Organisation Conference (ESOC) i 2021 sto Guterud, som den første fra ambulansetjenesten noensinne, og makker Bugge på hovedscenen på konferansen.
– Jeg får neppe gjort det flere ganger i karrieren. Og ESOC er jo nevrologenes verden, og det at den prehospitale stemmen skulle få en headliner var ganske stort.
En annen milepæl og høydepunkt i arbeidet med doktorgraden: Publisering i The Lancet Neurology, et av verdens ledende forskningstidsskrifter. For en forsker er det å få antatt en artikkel i Lancet omtrent som å vinne OL-gull, har det blitt sagt. Og alle som har tatt OL-gull vet at det ligger enormt mye arbeid bak.
Noe av det mest uforutsigbare – Å jobbe med dette forskningsprosjektet har vært veldig komplekst. Vi hadde opplæringen av ambulansepersonellet selv, og da pandemien kom måtte vi nærmest designe et nytt opplæringsprogram. Å gjøre en stor klinisk studie i en prehospital setting er kanskje noe av det mest uforutsigbare du kan gjøre, og så fikk vi en pandemi på toppen, forklarer Guterud.
– Vi har hentet samtykker. Vi kjørte rundt i Oslo og ringte på dører. Vi har plottet og analysert data, skrevet artikler og vært på konferanser. Holdt foredrag og drevet undervisning for slagsykepleiere, slagleger, ambulansepersonell. Vi har også undervist på høyskoler og universiteter. Og innimellom dette hører også med 30 studiepoeng, hvor jeg blant annet tok både statistikk og kvalitativ metode. De to og et halvt første årene jobbet Guterud i femti prosent stilling som stipendiat og femti prosent stilling som ambulansearbeider ved Oslo universitetssykehus.
– Det var krevende å stå med en fot i hver leir, men tror nok det var et av suksesskriteriene også – jeg var en del av miljøet og hadde skoa på. Men jeg
starta i et helt nytt helseforetak, og begynte sånn sett på scratch. Jeg var ny på ambulansestasjon Sentrum, og var ny som forsker.
Den nyslåtte doktoren understreker at det har vært et stort teamarbeid.
– Til forskjell fra masteren, som jeg følte var en ensom reise, så har du en gruppe rundt deg hele tiden når du tar doktorgraden. Klart man må gjøre mye selv, men det er en så stor gruppeinnsats. Teamet jeg har hatt rundt meg på ParaNASPP-prosjektet er ganske unikt, sier Guterud.
Fra forskning til praksis
Forskning tar tid. Lang tid. Derfor er det ganske unikt at forskningen fra doktorgradsarbeidet og ParaNASPPstudien allerede er tatt i bruk i praksis i helsetjenesten.
I 2022 tok Nordlandssykehuset som første helseforetak i Norge i bruk eSTROKE, som et forbedringsprosjekt. I april i år var turen kommet til Sykehuset Østfold. Vestre Viken er i gang, og 1. oktober gikk startskuddet for bruk av eSTROKE i ambulansetjenesten ved Sykehuset Innlandet. I nord skal både Helgelandssykehuset, Finnmarkssykehuset og Universitetssykehuset i Nord-Norge med, slik at hele det regionale helseforetaket får samme løsning. Helse Bergen er i skrivende stund ferdig med opplæring. Og flere helseforetak står for tur.
Selv skal Guterud fortsatt jobbe i Stiftelsen Norsk Luftambulanse, med instruktøropplæring på AMLS- og
FUNN FRA
PARANASPP-STUDIEN
Når det gjelder andel pasienter med mistenkt hjerneslag som også endte opp med hjerneslag som utskrivelsesdiagnose, fant forskerne ingen forskjell mellom ambulansepersonell som brukte standard metode og ambulansepersonell som brukte studiemodellen. Imidlertid var det med studiemodellen en betydelig økning i andel pasienter til akuttvurdering ved sykehus som hadde hjerneslag med andre symptomer enn de som gjenkjennes ved standard undersøkelsesmetode (FASTundersøkelsen). Dette er et viktig funn siden denne pasientgruppen typisk ikke gjenkjennes som hjerneslag med standard metode, og dermed kan komme for sent til akuttbehandling.
Tidsbruk ble også vurdert i studien. I løpet av studieperioden fant forskerne at gruppen som benyttet studiemodellen brukte noe lenger tid utenfor sykehuset, men at man sparte tid inne på sykehuset. Mulige forklaringer på dette er at det generelt var en økning i tidsbruk i ambulansetjenesten under pandemien på grunn av smittevernprosedyrer, og at det det i studien ble fanget opp flere små hjerneslag som kan kreve mer tid i vurderingen.
Mona Guterud disputerte for doktorgraden ved Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo 6. november 2024. Dette er den første doktorgraden der en paramedisiner forsker på egen tjeneste. Foto: Vibeke Buan.
PHTLS-kursene og fagansvar for kurs for ambulansetjenesten. I tillegg har hun en femti prosent stilling som seniorforsker i stiftelsen.
Algoritmer og video
– Vi har lyst til å gå videre med resultatene fra ParaNASPP. I to av studiene konkluderte vi med at vi bør se på en algoritme for når det er hensiktsmessig å bruke full NIHSS. Så vi ønsker å se på videreutvikling av appen for å få enda bedre seleksjon: Er det sånn at one size fits all, eller skal vi ha noen bestanddeler av NIHSS som ambulansepersonellet gjør først, og så finne ut hvilke pasienter som kan tjene på at man gjør en full NIHSSundersøkelse og hvilke pasienter det ikke er hensiktsmessig for. Vi ønsker også å se på mulighetene for videointegrasjon. Ellers skal jeg være biveileder for stipendiat Ingrid Hustad, som forsker på krampepasienter utenfor sykehus, sier Guterud. For doktorgraden var bare begynnelsen.
– Nå har vi muligheten til å ta eierskap og påvirke faget. Veldig mye av forskningen som er gjort prehospitalt til nå er typisk gjort fra anestesilegens perspektiv, og ikke ut fra ambulansetjenestens ståsted, hva det er jeg som paramedisiner opplever som utfordrende og vanskelig. Nå skal vi selv spørsmålene og definere hva vi bør jobbe med prehospitalt, og selv finne svarene.
Felles verktøy og felles språk bidrar til at ambulansepersonell oppdager flere små hjerneslag, viser Mona Guteruds doktorgradsavhandling. Foto: Marius Svaleng Andresen.
ASAP-JONA 200 Akuttlakenet
Norskprodusert høyabsorberende engangslaken som:
+ Dekker hele pasienten og sterkt nok til forflytning
+ Høyabsorberende på hele overflaten til alle typer kroppsvæsker
+ Båren, belter, utstyr og gulv holdes rent hele turen og forenkler rengjøringen betraktelig
+ Teip langs sidene til å pakke inn pasienten eller lage draperingsposer på siden til å samle opp ved f.eks. oppkast
+ Ypperlig egenskaper ved hypotermi med innebygget dampsperre
ENDA BEDRE: – Jeg håper forskningsarbeidet bidrar til å gi et enda bedre beslutningsgrunnlag når vi skal vurdere hvilke oppdrag helikopteret skal rykke ut på, og dermed gjøre en god tjeneste enda bedre, sier Ole Erik Ulvin. Foto: Rolf Magnus Sæther.
Forsker på bruk av video i AMK-sentralen
Av Vibeke Buan, Stiftelsen Norsk Luftambulanse
Hvordan kan vi sikre at legehelikopteret brukes til pasientene som trenger det mest? Det forsker stipendiat Ole Erik Ulvin på i sitt doktorgradsarbeid.
Og nå har AMK-sentralen i Trondheim fått et nytt verktøy når de skal avgjøre hvilke oppdrag luftambulansen skal varsles på.
– Har du smerter i brystet? Stråler det ut i armen? Er det greit om jeg sender deg en SMS med en videolink, slik at jeg kan se deg?
Vi er på AMK-sentralen på St. Olavs hospital i Trondheim. Det er hit telefonen kommer hvis innbyggere i søndre del av Trøndelag trenger hjelp og det haster. Operatørene har også ansvar for koordinering av luftambulanse for hele Midt-Norge.
I løpet av et døgn kan opptil 740 telefoner gå inn og ut hos AMKoperatørene her i forbindelse med helseoppdrag. Men inne på sentralen er stemningen rolig. Å håndtere kritiske situasjoner er operatørenes hverdag, og de er spesialtrent til å vurdere nødhenvendelser.
På få sekunder får AMK-operatøren opp video av innringeren på en av skjermene hun har foran seg. – Jeg ser at du er sliten i pusten. Snart får du hjelp.
Noen få minutter
Denne gangen er det bare en øvelse. I virkeligheten er det vanskelig å på noen minutter slå fast hvilken sykdom eller skade pasienten har, og hva slags medisinsk hjelp som er riktig å sende ut. Det kan være behov for legevakt eller bilambulanse. Og de aller sykeste pasientene trenger luftambulanse.
– Samtidig er legehelikopteret en begrenset ressurs, og kan ikke være overalt, alltid. Vi må prøve å sikre at luftambulansen er tilgjengelig til dem som trenger den mest. Det er også regelverk for hviletid for mannskapet som gjør det er viktig at vi flyr på de riktige oppdragene, sier Ole Erik Ulvin.
I januar 2022 fikk operatørene ved AMK Trondheim et nytt verktøy, utviklet av Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Når de skal ta viktige avgjørelser under nødsamtaler, er det ofte er tidspress og mangel på informasjon. Med videokommunikasjon fra innringerens
DETTE ER FORSKNINGEN
•Ole Erik Ulvin er luftambulanselege, overlege ved St. Olavs hospital og stipendiat i Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Han forsker på hvordan vi kan sikre at luftambulansen brukes best mulig, til pasientene som trenger den mest.
•I en av studiene i sitt doktorgradsarbeid har han sett på om bruk av video i AMK-sentralen bidrar til å gjøre det lettere å identifisere hvilke pasienter legehelikopteret i Trondheim skal rykke ut til. AMK Trondheim tok i bruk video i januar 2022, og Ulvin og medforskerne har sett på effekten av bruk av video det første året etter innføring.
•Forskerne mener resultatene viser at video er et trygt og teknisk robust verktøy med lovende potensiale for å øke treffsikkerheten på hvilke oppdrag man skal sende luftambulansen ut på. Resultatene er publisert i tidsskriftet BMJ Open.
•Forskningsprosjektet er et samarbeid med St. Olavs hospital HF og Stiftelsen Norsk Luftambulanse.
•Selve videoløsningen som brukes, Hjelp 113 Video, er utviklet av Stiftelsen Norsk Luftambulanse.
Det er Helsetjenestens driftsorganisasjon for nødnett (HDO) som står for driften.
ØVELSE: Med videoløsningen Hjelp 113 Video kan 113-operatøren på få sekunder se markøren som spiller pasient under dagens øvelse. Foto: Rolf Magnus Sæther.
HELE MIDT-NORGE: Fra basen på Rosten i Trondheim har mannskapet på legehelikopteret beredskap for hele Midt-Norge. Dermed er det viktig hvilke oppdrag helikopteret prioriteres til. Foto: Rolf Magnus Sæther.
mobiltelefon får AMK-operatøren levende bilder fra et skadested eller en syk pasient.
– Tidligere er det vist at bruk av video blant annet kan endre hvordan AMK-operatøren oppfatter alvorligheten i en nødsituasjon. Men det har vært forsket lite på hvordan bruk av video i AMK påvirker utkallingspresisjonen i luftambulansetjenesten, forklarer Ulvin.
Brukte ikke lenger tid
Derfor ønsket han å se nærmere på nettopp dette. I ett år, fra 2022 til 2023, undersøkte han virksomhetsdata fra AMK Trondheim og legehelikopteret på Rosten, noen kilometer sør for sykehuset, og sammenlignet disse med data fra før video ble innført. Bidrar bruk av video i nødsamtaler til å gjøre det lettere å identifisere hvilke pasienter helikopteret skal fly ut til?
Nå er resultatene klare:
– Når vi koblet opp video ble det ikke brukt lenger tid fra nødsamtalen kom inn og til helikopteret ble alarmert. Det var veldig lite tekniske problemer knyttet til videooverføring, og dette er en stabil løsning. Det kanskje mest interessante funnet er at andelen såkalt unyttige oppdrag – hvor luftambulanselegen i ettertid vurderte at legehelikopteret hverken bidro med avansert behandling eller betydningsfull tidsgevinst – var lavere etter innføring av video. Det indikerer at vi treffer bedre på oppdragene til pasientene som har mest nytte av luftambulansen, sier Ulvin.
– Målet med studien var å undersøke om bruk av video kan bidra til å få et enda bedre beslutningsgrunnlag når vi skal avgjøre om vi skal rykke ut, og dermed bidra til å gjøre en god tjeneste enda bedre. Og selv om det er regionale forskjeller tror vi funnene har overføringsverdi til andre AMKsentraler og luftambulansebaser i Norge, sier Ulvin.
Får en ny sans
Han får støtte av Christoffer Strøm, som er avdelingssjef ved AMK Trondheim.
– Vi ser at det har en stor nytteverdi å bruke video når vi skal vurdere hvilke oppdrag vi skal bruke luftambulansen på. Operatørene får en ny sans, vi kan se selv, og det er mye vi da slipper å spørre om. Vi kan gi veiledning og se at innringer gjør ting riktig, og vi bruker video mye på barn, sier Strøm.
– Det er enkelt for innringere å koble seg på. Og personvernet er godt ivaretatt. Det er bare operatøren og de som skal vurdere oppdraget som kan se videoen. Det er en direktesending, videoen blir ikke lagret. Nå ser vi på hvordan vi kan utvikle bruk av video videre, forklarer Strøm.
For det trengs mer forskning, og Ole Erik Ulvin er allerede i gang med en ny studie, også den hos AMK Trondheim. – Vi ønsker å undersøke hvordan det å ha en tilstedeværende luftambulanselege på AMK-sentralen påvirker vurderingene rundt hvilke oppdrag luftambulansen skal rykke ut på.
MINNEORD
Overlege
Jannicke Mellin-Olsen
Vår kjære kollega og mangeårige styremedlem i NOTAK, overlege Jannicke MellinOlsen, døde den 7. februar 2025, 67 år gammel.
Jannicke var utdannet lege fra Universitetet i Trondheim (NTNU) i 1982 og var spesialist i anestesiologi og intensivmedisin. Hun hadde også utdannelse i folkehelsearbeid fra Sverige. Spesialistutdannelsen i anestesiologi ble gjennomført ved Regionsykehuset i Trondheim (St. Olavs hospital). Hun var gjennom mange år og fram til sin død, ansatt som overlege ved anestesiavdelingen ved Bærum sykehus. Hun var også fast overlegevikar ved Røros sykehus.
Jannicke var en foregangskvinne i mange sammenhenger og hadde i tillegg til legestillinger ved norske sykehus, en rekke ledende stillinger og tillitsverv i Norge og andre deler av verden.
Hun arbeidet i mange år med fagområdet fly- og transportmedisin som medisinsk sjef for Midtøsten, Afrika og Europa i det amerikanske selskapet MedAire Inc og i de norske selskapene Norsk Luftambulanse AS og Global Medical Support AS.
Jannicke var den første kvinnelige legen som fullførte førstegangstjenesten i Forsvaret for å delta i FNs fredsbevarende styrker i Libanon. Da hun observerte at soldater fikk ulike helseproblemer i etterkant av tjenesten, startet hun Trøndelag FN-veteran-
forening og ble senere visepresident i Norges FN-Veteranforbund, nå NVIO.
Hun har hatt flere oppdrag for Røde Kors i Pakistan, hvor hun arbeidet med afghanske flyktninger, samt i Serbia i forbindelse med Balkan-krigene.
Jannicke har vært leder for Norsk anestesiologisk forening, president i European Board of Anesthesiology og sekretær i European Society of Anesthesiology. Hun var president i World Federation of Societies of Anaesthesiologists i perioden 2018–2020.
Jannicke var sterkt engasjert i det globale arbeidet med pasientsikkerhet og trygg anestesi og kirurgi. Hun var hovedforfatter for The Helsinki Declaration on Patient Safety in Anaesthesiology (2010).
Hun var en av pådriverne for etableringen av Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (UKOM).
Vi er svært takknemlige for at Jannicke valgte å bruke en del av sin tid på styrearbeidet i NOTAK. Hun hadde store kunnskaper om og bred klinisk og operativ erfaring fra arbeidet med kritisk syke og skadde pasienter ved sykehus i inn- og utland, prehospital akutt- og transportmedisin, samt arbeid i land rammet av krig og konflikter. Hennes faglige kvalifikasjoner og omfattende erfaring fra organisasjonsarbeid, var svært verdifull for NOTAK.
Jannicke var et menneske som lett lot seg engasjere. Hun var svært opptatt av inkludering, like rettigheter og rettferdig fordeling av helsetjenester. Som medmenneske og kollega var hun varm og omsorgsfull, og har hatt stor betydning for pasienter og helsearbeidere over store deler av verden.
Jannicke var slått til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden for sin nasjonale og internasjonale innsats for bedre og tryggere helsetjenester.
På vegne av nåværende og tidligere styremedlemmer i NOTAK
Johannes N. Svensøy
Else Marie Ringvold
Thomas Renngård
Olaf Jacobsen
Lena Heimvik
Tonje Solli Strand
Jan Erik Nilsen
Finmotorikk i kaldt vær
Av Jørgen Melau, Paramedic, Anestesisykepleier, orlogskaptein og forsker i Forsvarets Sanitet, med doktorgrad i temperaturfysiologi fra UiO
Har du noen gang tenkt hvor viktig fingrene dine er under prehospital innsats?
Motoriske ferdigheter er organisert i to grupper: grov- og finmotorikk. Grovmotoriske ferdigheter er involvert i å koordinere armer, ben og andre store kroppsdeler. Dette kan for eksempel være aktiviteter som løping og svømming.
Finmotorikk kalles på engelsk «Dexterity». Dette har ikke en helt presis norsk oversettelse, men «fingerferdighet» er et ganske nært norsk ord. Det er koordinering av finmotoriske muskler, vanligvis i hender og fingre. Det er en viktig oppgave utviklet i løpet av det første
året av barndommen. Tenk på et barn som puss er tennene eller skal lære å knyte skolisser. Det kreves koordinasjon og finmotorikk.
Du har sikkert merket, at hvis du får kalde fingre, så kan fingerferdigheten bli dårligere. Det blir vanskelig å utføre enkle oppgaver. Som regel får man det til, men det tar litt lenger tid. Kulde har altså en negativ effekt på fingerferdighetene våre. En fin studie fra Sverige, viste at påsetting av tourniquet tok langt lenger tid når fingrene var kalde.1 Det kan ha svært stor betydning for overlevelsen til pasienter.
Vi har også gjort egne studier på dette. En gruppe Marinejegere som svømte i kaldt vann, fikk målt svært nedsatt motorisk fingerferdighet da de var ferdig med svømmingen.2 Nedsatt motorisk fingerferdighet kan man få uten å være i vann, man kan også få det ved generell kuldepåvirkning. Og det kan ha dramatiske konsekvenser. Man bruker fingrene til svært mye. Tenk deg for eksempel en fisker som faller i vannet, og skal selvbærge seg selv ved å klatre i en stige? Eller ta på seg en redningvest, eller åpne en pakke med nødutstyr og klare å bruke det rett?
I en annen studie, testet vi erfarne utendørssvømmere som svømmer ute
Jørgen Melau forsker på kaldtværsoperasjoner i Forsvaret. Foto: Privat.
hele året. Vi testet de da fra sommersvømming i 24,5 grader varmt vann, videre utover høsten og ned til 8.4 graders vann. Og selv om disse brukte våtdrakt, så kunne vi se en tydelig reduksjon i fingerferdiheten etterhvert som vannet ble kaldere.3 Etterhvert ble det for eksempel vanskelig for svømmerene å få av seg våtdrakten selv, og vi tillot ikke kjøring av bil før det var gått litt tid etter de kaldeste svømmingene.
Stor betydning for redningspersonell
Men det har også stor betydning hvis vi som redningspersonell får kalde fingre og nedsatt fingerferdighet. Mange medisinske tiltak blir betydelig mer krevende. Tenk deg venekanylering, fingerthorakostomi, pasientundersøkelser med mere. Og det å i det hele tatt klare å ta vare på seg selv, blir mer krevende. Å opprettholde varmen i fingrene og dermed fingerferdigheten er svært viktig.
Har man først fått kalde fingre, er det krevende og langvarig å få varmet dem opp igjen. Det betyr at forebygging er viktigst, slik det er i mange sammenhenger. Den viktigste måten man opprettholder varme fingre på, er ved å sørge for å holde hele kroppen varm. Rett og slett sørge for å ikke bli kald. Det har vist seg i flere studier, at dette er den mest effektive metoden. Kle på deg rett med andre ord.
REFERANSER
1. Brodin W, Friberg M, Jonson CO, Prytz E. The effect of cold hands on immediate responder’s tourniquet application ability: A within-group trial. Hum Factors Healthc. 2023;3:100038. doi:10.1016/j. hfh.2023.100038
2. Melau J, Hisdal J, Solberg PA. Impact of a 10,000-m Cold-Water Swim on Norwegian Naval Special Forces Recruits. J Spec Oper Med Peer Rev J SOF Med Prof. 2021;21(3):55-59.
3. Morton WJ, Melau J, Olsen RA, Løvvik OM, Hisdal J, Søvik S. Manual Dexterity in Open-Water Wetsuited Swimmers: A Cohort Crossover Study. Published online December 20, 2024. doi:10.1123/ ijspp.2024-0100
TIPS FOR Å BEHOLDE FINGERVARMEN
En fin metode når det er ordentlig kaldt, er et trelagssystem for hendene. Begynn med en tynn liner hanske innerst mot huden, legg deretter til et isolasjonslag utenpå, og til slutt med et ytre lag som er forholdsvis vindtett og vanntett. Det godt alternativ er starte med en tynn ullhanske, deretter en god ullvott. Hvis temperaturen synker enda lavere, kan du enkelt bytte til en større vott eller legge til flere votter for ekstra varme! Det ytre laget er viktig. Velg vind- og vannavvisende materialer som bomull eller Gore-Tex. Dette vil holde hendene komfortable og tørre. Kombinasjoner med skinn er ofte også veldig bra.
Når du må utføre prosedyrer som krever litt finmotorikk i fingrene, kan det være nødvendig å fjerne de ytre og isolerende lagene. Men prøv å beholde den innerste liner handsken på for å unngå kalde fingre og frostskader. Selv om det kan kreve litt øvelse å venne seg til, er det definitivt en god tilnærming å holde liner handsker på. Jeg anbefaler også å ha med ekstra liner handsker i din IFAK, da de har en tendens til å bli våte og skitne når du holder på.
Fra venstre: Tynn ullhandske(Liner), ullvott(Isolasjonslag), Forsvarets Standard Vindvott. Ett godt oppsett for kaldt vær.
– Du har sikkert merket, at hvis du får kalde fingre, så kan fingerferdigheten bli dårligere.
Ditt naturlige førstevalg for kurs og øvingsutstyr !
Norsk Resuscitasjonsråd (NRR) har siden 1995 utviklet og tilrettelagt kurs for behandling av barn og voksne med hjertestans, både i og utenfor sykehus.
NSG er etablert for å implementere kurskonseptene til et bredt spekter av samfunnet og er den eneste kursleverandøren hvor overskuddet går tilbake til NRR for utvikling av nye kurs Vi tilbyr både utøver og instruktørkurs i følgende kurskonsept:
✓ DHLR HLR med bruk av hjertestarter (AED). Kurset passer for politi, brannvesen, akutt-hjelpere og firmaer med selvpålagt beredskap (hjertestarter)
✓ HHLR HLR for helsepersonell med bruk av AED, svelgtube, sug og O2
✓ AHLR Avansert HLR med AED. Fokus på teamarbeid, hjerterytmer og medikamenter
✓ AHLR barn Avansert HLR for barn
✓ Nyfødt Håndtering av livløse nyfødte, med øving på premature og nyfødt - dukker.
NSG selger lisenskoder til teoridelen av kursene, for enkeltpersoner eller firmaavtaler.
Vi har et godt utvalg av øvingsutstyr i vår nett butikk på gjenoppliving.no
Ved å bestille kurs og utstyr gjennom oss, støtter du det viktige arbeidet til NRR. NRR forvalter de norske retningslinjene fra Europeisk Resuscitation Council NSG er samarbeidspartner ved HLR -kongressen i Bodø 26. og 27. mai 2025
Meklenborgåsen 114, Oslo - Mobil: 461 71 614 - post@gjenoppliving.no
En hjelp etter hverdagskatastrofene
Av Anna Moe Øvstebø, Prosjektleder for Oppfølging av førstehjelpere Conrad Bjørshol, Anestesilege Stavanger universitetssykehus, seniorforsker RAKOS
I Norge skjer det ti hjertestanser utenfor sykehus. Og fire alvorlige ulykker. Og to selvmord. Hver dag. Dette er hverdagskatastrofer som sjelden får de store overskriftene. Men for de som står rundt er dette den verste dagen i livet. Det er de vi kaller førstehjelpere.
Inntil nylig har vi ikke hatt et system for å ta vare på førstehjelpere etter alvorlige hendelser. Noen få har fått tilbud om oppfølging innen psykisk helsevern, men det er å begynne i feil ende. Høsten 2020 startet RAKOS (Regionalt akuttmedisinsk kompetansesenter i Helse Vest) et pilotprosjekt med oppfølging av førstehjelpere. Dette har nå utviklet seg til å bli et nasjonalt tilbud. Alle som har gjort førstehjelp, ringt 113 eller bare vært til
stede hos en bevisstløs pasient kan i dag få oppfølging av erfarent helsepersonell, enten ved personlig oppmøte (foreløpig i Stavanger, Gjøvik, Ålesund), eller via telefon eller video. Oppfølging kan avtales på det nasjonale telefonnummeret 02415. Da setter vi av 90 minutter og to oppfølgere til hver førstehjelper. Det er 90 minutter for en bedre fremtid. Ved behov kan det også settes opp flere samtaler.
Oppfølging av førstehjelpere
Hver oppfølgingssamtale fokuserer på tre ting: selve hendelsen, reaksjonene, og mestringen etterpå
Hendelsen
De fleste har opplevd hjertestans, men mange har også opplevd å være til stede ved alvorlige ulykker (trafikkulykke, fall, arbeidsuhell) eller selvmord. Dette er situasjoner som gir sterke emosjonelle opplevelser, ofte kombinert med voldsomme sanseinntrykk (syn, lukt, lyder). Ved å snakke om hendelsen sammen med personell med erfaring fra prehospital akuttmedisin kan man få anerkjennelse for innsatsen man har gjort, få hjelp til å forstå betydningen
Foto: Oppfølging av førstehjelpere
Illustrasjonsbilde av førstehjelpshendelse. Foto: Oppfølging av førstehjelpere.
av egen innsats, og få forklart at ikke alle kan reddes (f.eks. at bare en av seks hjertestanspasienter overlever).
Ofte må vi forklare at innsatsen var bra selv om utfallet var dårlig, mange strever med å innse det.
Reaksjoner
Det er vanlig å ha sterke reaksjoner etter en førstehjelpshendelse. Det kan være indre uro, bekymringer, følelse av skyld eller skam, søvnvansker, problemer med å regulere temperament eller gjenopplevelse av hendelsen. Da er det viktig å få høre fra fagfolk at dette er helt normale reaksjoner på en unormal hendelse. Det er imidlertid også normalt å ikke ha sterke reaksjoner.
Mestring
Mange er usikre på hvordan reaksjonene vil utvikle seg, og hvordan de skal mestre hverdagen etterpå. Da er det nyttig med konkrete tips til hvordan man skal oppnå mestring. Det fins mye kunnskap om mestring av andre typer kriser og katastrofer som lett kan overføres også til førstehjelpere. Ett eksempel er å samle bekymringer til et fast tidspunkt hver dag (grubletid). Da kan man lettere unngå å gruble hele dagen og natten. Videre kan vi veilede i hvordan gjenoppta dagligdagse aktiviteter, hvordan man snakker med andre om hendelsen, hvordan man demper flashbacks osv.
KJEDEN SOM REDDER LIV
Trening
HLR Oppfølging
Forebygging HLR Behandling
Kjeden som redder liv er tiltenkt pasientene. Vi må også ha en kjede som redder livredderne. Da vil oppfølging av førstehjelpere være en naturlig del.
Forskning
Siden oppfølging av førstehjelpere er et helt nyutviklet tilbud så trenger vi mer kunnskap både om hvordan førstehjelpere opplever førstehjelpssituasjoner, og hvordan vi best kan hjelpe dem etterpå. Vi har derfor samlet forskningsdata helt siden oppstarten for å kunne videreutvikle tilbudet, og vi har nå en egen ph.d.kandidat som har dette som sitt forskningsprosjekt. Vi ønsker videre å bidra til bedre førstehjelpsopplæring slik at befolkningen er bedre forberedt på opplevelsen det er å utføre førstehjelp.
Veien videre
Helsevesenet i Norge er gode til å behandle pasienter. Der har vi en kjede som redder liv. Nå må vi også redde livredderne. Oppfølging av førstehjelpere er en god start. Men da må alle som har vært i en førstehjelpssituasjon få informasjon om tilbudet, så kan de selv velge om de vil motta oppfølging eller ikke. Men det er vårt ansvar som helsetjeneste å informere førstehjelperne vi møter om at et slik tilbud finnes.
Visittkort med informasjon om førstehjelp deles ut av mange ambulanser, politi, brannvesen, legevakter o.l. Til nå har mer enn 50.000 kort blitt trykt opp.
– Helsevesenet i Norge er gode til å behandle pasienter.
(...) Nå må vi også redde livredderne.
Vi trenger deg i neste humanitære krise
I mer enn 50 år har Leger Uten Grenser gitt medisinsk hjelp i humanitære kriser. I 2024 hadde vi rundt 68.000 ansatte i prosjektene våre verden over. Over 80 prosent av våre kolleger er lokalt ansatte, mens resten er rekruttert fra land over hele verden, deriblant Norge. Vi har kontinuerlig behov for folk med den nødvendige kompetansen våre aktiviteter krever, og vi rekrutterer fortløpende. Har du kompetansen vi trenger? Her kan du lese om to av våre ansatte med ulik bakgrunn og hvordan deres kompetanse benyttes i felt.
Katarzyna Gaust Anestesilege
«Dette skjedde i en spesielt krevende tid mens jeg jobbet i Den sentralafrikanske republikk. Vi hadde en periode hvor vi, til tross for veldig stor innsats fra alle, ikke klarte å redde mange barn. Da kom den 9 år gamle gutten, først med mageproblemer. Etter hvert utviklet han nyresvikt, noe som fører til at avfallsstoffene som vanligvis renses av nyrene, blir igjen i den lille kroppen. Vi fikk ikke lenger kontakt med gutten, han holdt på å dø. Alle tenkte det samme: ‘Vi klarer ikke å miste enda et barn. Det må være noe vi kan gjøre’.
Jeg ringte kollegaene mine i Norge, både en lokal barnelege fra sykehuset der jeg jobber til vanlig, og en anestesilege som tidligere har jobbet for Leger Uten Grenser. Hva kan vi gjøre i denne situasjonen?
Rådet jeg fikk var å utføre en peritoneal dialyse. Det er en behandling som i Norge er helt standard, men Bangassou hadde det aldri blitt gjort tidligere. Vi hadde ikke riktig utstyr, så vi måtte finne alternativer.
Det var helt fantastisk, for da jeg kom til de lokale kollegaene mine
med idéen og sa at det kommer å bli krevende, men at det var den eneste mulighet å redde gutten på, da sa alle: ‘Okay, da gjør vi det. Si ifra hva du trenger fra meg’.
Under første behandling var det 1015 personer til stede som ville lære, og som noterte hvordan man skulle gjøre det. Siden behandlingen skulle gjentas hver tredje time, delte vi på det. Vi satte alarmer på midt på natta for å kunne utføre dialysen.
Etter kun 24 timer begynte gutten å åpne øynene. Det var et veldig vakkert øyeblikk. Han begynte å klage på at kateteret som han hadde i magen, var ubehagelig. Men for oss å høre det, at han klaget, det var det fineste vi kunne ha hørt. Slike situasjoner som gir deg mening og håp. Da forstår du hvorfor du er der. Det er for å få disse øyeblikkene, og for å se moren som smiler for første gang siden hun kom til sykehuset med gutten sin.»
Bakor Lambey Serge Vann- og sanitærekspert
– Da jeg startet i jobben, sa sjefen til meg: ‘Når du jobber, må du alltid passe på å ikke sløse med noe, om det er vann, klorin eller noe annet. Husk at vi
jobber for penger som folk har donert. Folk har gitt penger fordi de regner med oss.’ Denne tanken motiverer meg hver dag til å gjøre jobben min enda bedre.
Serge jobber som vann- og sanitærekspert i flyktningleiren i Adré, Tsjad, der Leger Uten Grenser gir grunnleggende helsetjenester, behandling for underernæring og deler ut vann. Leiren ligger øst i landet, rett ved grensen til Sudan og huser rundt 200.000 mennesker. Etter at krigen i Sudan brøt ut i april 2023, flyktet 900.000 mennesker til Tsjad. Det var allerede mange sudanske flyktninger i Tsjad.
– Teamet mitt har installert et system for vannforsyning i leiren, lagt rør og satt opp vannkraner som folk kan tappe vann fra. Vi vedlikeholder dette systemet, og bygger og vedlikeholder latriner og kloakksystem. Vann er helt nødvendig for å overleve.
Og Serge og teamet sløser ikke. De bruker overskuddsvann til å vanne bananplanter.
– Vi har tre kilder til overskuddsvann. Den første er dusjene, den andre er vaskeplassen, den tredje er vaskeriet vårt. Vann fra disse renner gjennom et oppsamlingsfat. Deretter renner det gjennom forskjellige filter og inn til en fordelingsstasjon. Til slutt siver det ut i jorda, og bananplantene kan ta opp vannet.
Leger Uten Grenser har alltid behov for kvalifisert personell med sterk motivasjon til våre prosjekter. Halvparten av våre ansatte har medisinsk bakgrunn, men vi trenger også antropologer, koordinatorer og deg som jobber med forsyning, logistikk, bygg og anlegg Det er en fordel om du snakker fransk, portugisisk, arabisk eller spansk. Kan dette være deg? For mer informasjon om hva vi er ute etter, scan QR-koden eller gå til: legerutengrenser.no/jobb-for-oss
NOTISER
Nytt om navn
Silje Ringlund er valgt som ny leder i Ambulanseforbundet i Delta etter Ola Yttre. Hun ble enstemmig valgt under et digitalt landsmøte. Tidligere var hun hovedtillitsvalgt for Delta ved prehospital klinikk OUS.
Selv med videreutdanning innen paramedisin, identifiserer hun seg som fagarbeider og vil styrke denne rollen i ambulansetjenesten. Hun ønsker å samle ambulansepersonell nasjonalt og sikre lik pasientbehandling uavhengig av geografi. Forskjeller i medikamentbruk, som smertelindring, må utjevnes for å gi alle pasienter samme standard. Ringlund er også opptatt av videreutdanning for fagarbeidere og vil etablere en studievei som anerkjenner realkompetanse.
Med over 20 års erfaring har hun kjent på de fysiske og psykiske belastningene i yrket. Etter en ryggskade under en hjertestansinnsats, brenner hun for bedre yrkesskadeforsikring. Hun mener manglende dekning gjør at ambulansepersonell vegrer seg for å delta i fysiske øvelser, noe som må endres.
Som leder vil hun jobbe for bedre ressursutnyttelse i ambulansetjenesten, styrket kompetanse og bedre arbeidsvilkår for medlemmene.
Medic Challenge 2025
Av Sanitetutvalget NROF
NROF Medic Challenge 25 (NMC25) er en konkurranse for sanitetspersonell og medicer i totalforsvaret, arrangert av Sanitetsutvalget i Norsk Reservistforbund (NROF). Arrangementet skal samle både nasjonale og internasjonale lag i en unik konkurranse som utfordrer deltakerne både militærfaglig og sanitetsfaglig. Konkurransen blir avholdt lørdag 24. mai, på Trandum militærleir.
Konkurransen er organisert som et patruljeløp for 16 lag, med 4 deltakere på hvert lag, som jobber seg gjennom 8 poenggivende poster hvor deltakerne vurderes etter TCCC-prinsipper (Tactical Combat Casualty Care). På disse postene får deltakerne muligheten til å teste sine ferdigheter innen sanitet og taktikk, samt å bygge nettverk og lære av andre aktører fra både militære og sivile sektorer. NMC25 er dermed en plattform som ikke bare fremmer faglig kompetanse, men også styrker samarbeidet mellom ulike aktører i helsevesenet, politiet, og frivillige enheter.
Målet med NROF Medic Challenge 25 er å skape en arena for faglig utvikling, samtrening og relasjonsbygging blant sanitets og helsepersonell i totalforsvaret.
Sanitetsutvalget i NROF jobber for å fremme sanitetskompetansen blant sine medlemmer og andre aktører i totalforsvaret. Arrangementet gir deltakerne muligheten til å utvikle sine ferdigheter i en realistisk og krevende setting, og tilbyr samtidig en arena for å knytte bånd på tvers av ulike organisasjoner og nasjoner.
Ønsket effekt
Økt samarbeid: NMC25 vil fremme et tettere samarbeid mellom NROF, Forsvaret, HV, politiet og frivillige aktører innen sanitet. Dette er avgjørende for å bygge en sterkere beredskap i møte med kriser katastrofer og krig.
Faglig utvikling: Konkurransen gir sanitetspersonell en mulighet til å utvikle og teste sine ferdigheter i realistiske scenarier, og bidrar til å styrke kompetansen innen sanitet
Styrking av forsvarsevne og forsvarsvilje: Gjennom arrangementet får deltakerne en økt forståelse for viktigheten av å opprettholde ferdigheter, kunnskap og mental beredskap.
Dette vil kunne bidra til å styrke både forsvarsevnen og viljen til å påta seg viktige roller i totalforsvaret.
Du finner mer imformasjon om NROF Medic Challenge 25 på Facebook og Instagram.
Prosjekt- og teknologiforum 2025: Innovasjon og samarbeid for bedre førstehjelp
Av Thomas Berg Green, Daglig leder Norsk Førstehjelpsråd
Norsk Førstehjelpsråd (NFR) arrangerte nylig det første Prosjekt- og teknologiforum, en ny møteplass for innovasjon og kunnskapsdeling innen førstehjelp. Målet var å finne nye måter å redde liv på gjennom samarbeid og teknologiutvikling.
Hvorfor dette forumet?
Førstehjelpsfeltet er i rask utvikling, og forumet ga medlemsorganisasjoner muligheten til å dele og lære av hverandres løsninger. – Våre medlemsorganisasjoner jobber mye med å finne de beste løsningene for sine behov. På dette forumet fikk de servert gode løsninger på et fat, sier Thomas Berg Green, daglig leder i NFR.
Høydepunkter fra forumet
Dagen inneholdt 10 korte foredrag om nye innovasjoner innen førstehjelpsopplæring og behandling.
Norges Røde Kors delte erfaringer med digitale førstehjelpskurs, som gir fleksibel opplæring kombinert med praktisk trening.
Trygg Trafikk presenterte Førstehjelpsmesterne, et undervisningsprosjekt for unge trafikanter.
Stiftelsen Norsk Luftambulanse viste frem en oppdatert versjon av Akutt ABC, et gratis opplæringskonsept.
Aidency demonstrerte 113KIT, en elektronisk enhet med livreddende medikamenter som kan låses opp av AMK-sentralen. Disse kittene plasseres på offentlige steder for raskere behandling av akutte medisinske tilstander.
Callersim, utviklet av RAKOS og NFR, er et KI-basert treningsverktøy for å lære folk å ringe 113 riktig. Teknologien er utviklet av
Bli medlem av NOTAK og
få TRIAGE gratis i posten!
NOTAK er en forening som er organisert under Den Norske Legeforening, men foreningen er åpen for alle som har interesse for traumatologi, akuttmedisin og katastrofemedisin samt organiseringen rundt og arbeidet på skadested.
Et års medlemskap koster bare 150 kr for studenter og 250 kr for ordinære medlemmer.
Triage skal:
Holde leseren oppdatert om relevante fagmøter og arrangementer
Bidra til bedret samhandling mellom utrykningsetatene (Helse, Brann, Politi)
Bidra til økt kunnskap om tverrfaglig samhandling på skadested
• Bidra til økt kunnskap om organisering av beredskap
• Holde leseren orientert om små og store beredskapshendelser i inn- og utland med tanke på læring.
Sklls og skal lanseres som en gratis app for befolkningen.
LHL presenterte Hjertesikre Soner, et prosjekt for strategisk plassering av hjertestartere der folk bor og oppholder seg mest. Målet er å øke overlevelsen ved hjertestans.
Nordiq Products viste frem LisA, en ny teknologi for å overvåke vitale tegn i akutte situasjoner. Enheten festes på halsen og gir informasjon om ventilasjonsfrekvens, puls, oksygenmetning og kroppstemperatur.
Veien videre
Forumet viste viktigheten av samarbeid og deling av kunnskap. Med støtte fra fagmiljøer og NFRs medlemsorganisasjoner planlegges det å videreutvikle forumet til en fast møteplass for innovasjon og forbedring av førstehjelp i Norge.
Scann QR-kode for å melde deg inn og følge oss på Facebook!
Bli medlem
Følg oss på FB
BEREDSKAP
På tur utenfor mobildekningen
– Hvordan varsle om kritiske hendelser
Av Kjell Roger Andersen, Seniorrådgiver Røde kors hjelpekorps og beredskap
I dag lever vi et liv online nesten hele tiden og for enkelte er manglende dekning helt krise. Mobiltelefonen er blitt et viktig sikkerhetsutstyr vi tar med oss på tur. Mobilen har gjort at vi kan varsle om ulykker eller andre forsinkelser på turen, slik at vi får hurtig hjelp fra redningstjenesten eller beroliger de hjemme hvis turen tar litt lengre tid enn vi beregnet. Før i tiden var det ikke mulighet og vi måtte planlegge for å klare seg selv om noe uventet skulle skje og ble vi forsinket kunne bekymrede pårørende starte en leiteaksjon før vi var nede.
I hovedsak er det fire forskjellige systemer vi kan bruke til å for å varsle om ulykker eller holde kontakt med de hjemme. De har litt forskjellige funksjoner og kostnader for bruk.
PLB – Personlig nødpeilesender
Liten handholdt sender og når den utløses sender et et nødsignal på frekvensen 406 MHz som fanges opp av satelitter. Den har en global dekning. Man må kjøpe selve senderen til ca. 5.000 kr og søke NKOM om tillatelse for å få senderen registrert. Årlig avgift er ca 500 kr. Personlig nødpeilesender egner seg godt for de som kun trenger å ha noe å varsle med når man er i nød, mye brukt på ekspedisjoner langt fra sivilisasjon, en forutsetning for å drive friluftsliv på Svalbard.
Spot – satelit messenger
De var en av de første på turmarkedet. Med den kan du sende nødmeldinger via en nødsentral i USA eller okmeldinger til dine forhåndsdefinerte kontakter. De gamle senderne hadde bare enveis kommunikasjon så du får
ingen bekreftelse på at melding går ut. Har vært noen redningsaksjoner der bekymrede pårørende ikke har mottatt «ok» melding og dermed tatt kontakt med politiet og aksjon er startet. Nødfunksjon sender kontinuerlig til batteri er tomt så nødmeldinger går stort sett gjennom. Men Nord-Norge
ligger helt i utkanten av dekningsområdet. Årlig abonnement koster 144 dollar (1624 kr i dagens kurs). Men du kan sende så mange ok meldinger du vil uten ekstra kostnad. Dårlig dekning trekker ned funksjonaliteten for oss som bor i nord.
Foto: Kjell Roger Andersen.
Satellitt telefon
En satellitt telefon bruker satellitter for å få dekning. I Norge har det vært iridium systemet som har vært det med best med dekning i Nord-Norge og arktisk. De bærbare satellittelefonene kan sammenliknes med en litt stor mobiltelefon. Flere av de har også nødknapp for å sende melding hurtig at du er i nød og trenger hjelp, dette i tillegg til tale og sms. Det som taler mot satellitt telefon er store kostnader varierende ut fra type abonnement. Innkjøp av en telefon er over 15.000 kr og abonnement blir ofte over 5000 kr i året. Kan også ha kontantkort til spesielle turer, de varer eksempelvis 30 dager og har et gitt antall minutter ringetid. Men det er flere som leier ut telefon så om det er en spesiell tur man trenger telefon på er det mulig å leie istedenfor å kjøpe. Satellitt telefon egner seg best for de som trenger å ha talemulighet og/eller dataoverføring.
Inreach
Garmin sitt inreach system likner litt på spot men de bruker iridium satellittenefor å sende meldinger og dermed har de bedre dekning i nordområdene. Senderne som selges er
kombinert med ordinær GPS, fra de helt små med enkle funksjoner på gps’en til de mer avanserte. I tillegg har de to-veis signaler så det kommer bekreftelse på at meldingene kommer frem. I tillegg til å sende nødsignal, kan du sende sms og laste ned værmelding med å kople smarttelefon til via bluetooth. Årlige abonnementkostnader er 1.560,- kr. Hver mnd får du inkludert 10 meldinger/ eller nedlasting av værvarsel.
Hva skal man velge av dette kommer jo veldig an på hvilke type turer du skal bruke utstyret på. Er du f.eks mest på dagsturer der du ofte er innenfor telefondekning holder det kanskje å ha en PLB for å kunne varsle om ulykker når du er utenfor dekning. Men på mer ekspedisjoner langt fra sivilisasjon er satellitt telefon kanskje kombinert med PLB det du velger. Til friluftsliv i områder utenfor mobildekning vil en Garmin Inreach enhet gi det den ekstra sikkerheten du trenger og berolige de hjemme om
du er forsinket. Du kan hurtig varsle ved en nødsituasjon, sende sms til de hjemme om du legger om ruten eller blir forsinket, som en bonus får du også lastet ned ferske værmeldinger noe som er uvurderlig når du er på ukestur i Indre Troms.
Hva kommer i fremtiden? Det er allerede i flere land slik at du kan bruke mobiltelefon via satellitt til å komme i kontakt med nødetater. Iphone har det tilbudet i flere europeiske land, men dessverre ikke kommet til Norge enda. Her vil nok utviklinga fortsette slik at man kan bruke den telefonen man allerede har.
SPOT satelitt messenger og PLB – personlig nødpeilesender. Foto: Kjell Roger Andersen.
BEDRIFTSABONNEMENT
Hold dine ansatte oppdatert på faglige nyheter innen akuttmedisin, traumatologi, katastrofemedisin og prehospital behandling med TRIAGE!
Fordeler:
• Rabatt ved flere abonnementer
• Digital og trykt utgave tilsendt
• Eksklusivt faginnhold
• Mulighet for bedriftsprofilering
Priser årsabonnement (3 utgaver per år):
• Liten pakke (5 eksemplarer): 1.500,- (100,- per blad)
• Mellomstor (10 eksemplarer): 2.250,- (75,- per blad)
• Stor (20 eksemplarer): 3.000,- (50,- per blad)
• Over 20+ eksemplarer, ta kontakt for tilbud
Er du under 40 år, gravid, ammende eller har barn som bor hjemme?
Da anbefaler norske myndigheter deg å ha jodtabletter hjemme1. Tablettene kan gi beskyttelse mot radioaktivt jod ved atomulykker, og skal bare tas etter råd fra myndighetene2.
Ta kontakt med ditt apotek for mer informasjon.
Kaliumjodid SERB 65 mg «Kaliumjodid». Reseptfritt legemiddel for å forebygge opptak av radioaktivt jod i skjoldbruskkjertelen ved ev. atom-/strålingsulykker. Skal kun tas etter tydelige instruksjoner fra myndighetene og i henhold til offisielle nasjonale anbefalinger. Se pakningsvedlegg for dosering. Bør tas uten mat. Anbefales ikke til voksne over 40 år. Les pakningsvedlegget nøye før bruk. 25.08.2023.
