Folkemusikk, utg. 1 2017 by DP Reklamebyraa

LAUSSAL KR 110,-

TIDSSKRIFT FOR FOLKEMUSIKK OG FOLKEDANS

Ti år med Folkelarm Nygamle takter Historia om eit bransjetreff for folkemusikken

Tradisjonsmusikk i smeltedigelen

01 INTERPRESS NOREG

17 16 NY FORSKING PÅ KRAVIKLYRA CAMILLA GRANLIEN • TINNDØLAN • LARS SKJERVHEIM HØLJE SPELEMANN • MARIUS NYTRØEN STURLA EIDE • MODERNE FOLKEMUSIKKINNSAMLING • BECAYE AW FAGFOLKPRAT: BJØRN AKSDAL OG YISRAEL DALIOT SARA MARIELLE GAUP BEASKA • SEATTLE LILLA SPELMANSLAG RAABYGG • KNUT MYRANN • LANGSOMT MOT NORD

RETURVEKE 17 20

2017 • ÅRGANG 76 NUMMER 1 • 2016 75

INNHALD 8

Musikk frå dalstroka innanfor

57 Eit folkemusikkliv

Raabygg, musikk frå Agder i ny drakt

Bjørn Aksdal er travel og har mykje på hjartet

14 Meldt: Raabygg

66 Skråblikk frå Solli Plass

16 Handverkar og pedagog

68 Europas yngste bevarte lyre

Knyt Myrann frå Numedal, 85 år og like speleglad

Kor blir det av folkemusikkforskinga?

Kraviklyra er av nyare dato enn ein har trudd

25 Vestlandsspel anno 2017

74 Nygammalt på nytt

3 små Vestlendingar, ny gammaldans frå Hordaland

Langsomt Mot Nord laga synthpop av langeleiktonar

35 Meldt: 3 små Vestlendingar

80 Min far

36 Hølje Spelemann frå Seljord

82 Dei store linjene

Arne T. Aabø om livet til ein gløymd bygdeoriginal

Spelemann Olav Snortheim gjennom auga til sonen Ola

Yisrael Daliot, israelar med hjarte for norsk folkemusikk

42 Marius Nytrøen frå Vingelen

89 På turné i det norske Amerika

Gardbrukar, handverkar, spelemann og komponist

Reisebrev frå far og dotter sin musikalske reise

48 Å rangere eller ikkje rangere ...

94 Potente møtepunkt og samarbeid

Tevlingsreglementet i evig diskusjon og endring

Norsk og ungarsk folkedans saman på scena

Framsidefoto: 3 små Vestlendingar er ei gammaldansgruppe frå Hordaland som har halde på sidan 2000, men omsider platedebuterte i fjor. F.v. Sondre Seilen, Kathrine Gjerde, Bjørn Ravnestad, Tine E. Sleire og Morten Sleire.

Magasinet er gitt ut med støtte av

(Foto: Nikita Solenov)

www.folkemusikk.no E-post: redaksjon@folkemusikk.no

Abonnement Jorun Hagen Tlf.: 22 00 56 22 jorun@folkorg.no

Annonsesal Liv Annette Nygjerdet Tlf.: 934 19 382 annonse@folkorg.no

Folkemusikk er eit frittståande tidsskrift for folkemusikk og folkedans.

Språkvask Aud Søyland

Folkemusikk er medlem i Norsk Tidsskriftforening, www.tidsskriftforeningen.no.

Bladbunad Dekode Grafisk design DP Reklamebyrå Trykk UnitedPress

ISSN 1891-6473

Utgjevingsplan 2017 Utgåve 1/17, februar – veke 8 Utgåve 2/17, mai – veke 20 Utgåve 3/17, august – veke 33 Utgåve 4/17, november – veke 47

IC ECOLAB RD

Ansvarleg redaktør Audun Stokke Hole Tlf.: 45 85 18 98 E-post: audun@folkemusikk.no

Eigar FolkOrg – Organisasjon for folkemusikk og folkedans

Adresse Folkemusikk Postboks 4613 Sofienberg 0506 Oslo

3041

0947 UnitedPress

Gjermund Larsen Trio Salmeklang Featuring Nordic

Valkyrien «Prøv å si noe til meg nå»

Gjermund Larsen Trio «Salmeklang»

«Gruppen synes definitivt å være inne i en en god musikalsk utvikling for tiden.»

«Med albumet Salmeklang viser Gjermund Larsen Trio at dei nære tinga kan gi inspirasjon til grenselaus musikk.»

(Bjørn Aksdal)

(Espen Tørset)

Odde & Holmen Sumarmorgon

Odde & Holmen «Sumarmorgon»

«Den unge fele- og hardingfeleduoen har gitt ut av en av årets beste folkemusikkplater.» Astrid Hognestad «Dragning mot sinnets dyp»

«Hognestad har klart å aktualisere og generalisere innholdet i folkevisene på en måte som burde pirre nysgjerrigheten.» (Bjørn Aksdal)

(Bjørn Aksdal)

Heilo markedsføres av Grappa Musikkforlag as www.grappa.no

LEIAR

DET FORPLIKTAR Å KALLE SEG SPELLEMANN Er det rett å bruke ein heil leiarartikkel i Folkemusikk ikkje storkonsumentar av visesong, country, blues og på eit arrangement som har såpass lite med folkemusikk danseband. Korleis er det for ein artist å vite at nokre å gjere som Spellemannprisen? Vel, Spellemann har av dei som skal vurdere utgivinga di, ikkje kan ha ein jo munnharpa vår – dei er vel den største tingaren av snev av grunnlag for å seie kva som er bra og dårleg munnharper i Noreg. Når dei legitimerer seg med eit med henne? folkemusikksymbol, skal vi krevje noko tilbake? Men kvifor skal Spellemann sjølv i det heile bale med Meir folkemusikk bør Spellemann absolutt ha. Ikkje arbeidet med å setje saman juryar? Audun Reithaug, fordi dei deler ut munnharper, eller fordi popen dei dagleg leiar i Norsk Viseforum, tok i Dagbladet 31. serverer no til dags, er særskilt dårleg. Men dei må januar til orde for at «sjangerorganisasjoner som repregjere eit ærleg forsøk på å spegle den reelle breidda i senterer fagkunnskapen i feltet, bør ta og få ansvar for Musikk-Noreg. å sette sammen juryene. Norsk Viseforum, Jazzforum, «Målet med Spellemannprisen er å hedre, inspiNorsk Bluesunion og FolkOrg kunne alle gjort dette, rere og motivere alle musikere og å styrke samholdet på samme måte som TONO setter sammen egen jury i musikkmiljøet, på tvers av sjangre. Gjennom et for tekstforfatter og komponistpris». stjernespekket show presenteres et utvalg av det Ideen er glimrande, og både Spellemann, FolkOrg store mangfoldet som finnes innen norsk og dei andre sjangerorganisasjonane må musikkliv.» følgje han opp. Så mangfaldig er MusikkSlik skildrar Spellemann seg sjølv Spellemannprisen Noreg, at det er umogleg for Spellepå heimesida si. Dei er jo inne på det mann å ha oversikt over kven ute i må gjere eit ærleg sjølv, kva dei må gjere for å bli relesjangermiljøa som er best eigna til vante igjen. Hovudshowet til Spelleå sitje i juryane, og som samstundes forsøk på å spegle mann 2016 var høgst demotiverande ikkje er inhabil – altså delaktig i for alle som ikkje måler suksessen sin den reelle breidda i produksjonen av altfor mange plater på Spotify-streams. Og kor var samdet året. Musikk-Noreg. Og så må Spellemann ut på tur. Sidan haldet? Segregeringa var total, mellom popen og røkla: Medan popen feira seg sjølv dei ønskjer å syne fram mangfaldet i norsk med eit storslege festfyrverkeri på Sentrum Scene – musikkliv, ikkje berre norsk plateproduksjon, må dei på slik Musikk-Noreg bør feire seg sjølv – vart «sjangerkonsertar, bygdefestar, kappleikar og store og små fesprisane» avfeia med ein lite glamorøs, halvregissert tivalar. Og på kulturskular, danseskular og øvingsrom. seanse på Sentralen som minte mest om årsmøtet til Kva med å vise mange korte TV-produksjonar i vekene eit mellomstort statleg direktorat. Til overmål gjekk før hovudshowet, slik vi er vane med frå Eurovisjonens sjangerprisane i reprise på TV, så all spenning kring songfestival? Her kan Spellemann presentere for heile kven som vann, var vekk. Noreg kva som skjer i dei ulike sjangrane nett no – Det synest å vere ein alvorleg systemfeil ein stad i folkemusikk, visesong, urban, metal, samtidsmusikk Spellemann-maskineriet. Produksjonsselskapa som og alle dei andre. har laga dei to siste Spellemann-sendingane, Monster Då blir Spellemann den musikkfesten, og den feii fjor og Rubicon i år, er flinke folk, gode på TV. Men ringa av mangfaldet i Musikk-Noreg, som både vi og dei treng eit klart mandat frå Spellemann AS til å lage dei sjølv ønskjer at Spellemannprisen skal vere. Så kan ei TV-sending som tek heile Musikk-Noreg på alvor. dei få låne munnharpa vår så lenge dei vil. Spellemann må som andre av oss spare pengar om dagen, noko også juryordninga leid under i år. Kategorien folkemusikk/tradisjonsmusikk hadde for 2016 felles jury med danseband, country, blues og viser. Det kan godt hende at nokre av dei same platene hadde vunne om juryane hadde vore åtskilde. Men den jamne country-ekspert kan ikkje vurdere om det er Ottar Kåsa Audun Stokke Hole eller Lars-Ingar Meyer Fjeld som har lukkast best med Redaktør, Folkemusikk telespel på plate. Folkemusikkekspertar flest er heller

BIDRAGSYTARAR FOLKEMUSIKK 01/17

Bjørn Aksdal (f. 1953) er musikkvitar og forfattar, inntil nyleg seniorforskar og musikkfagleg ansvarleg ved Norsk senter for folkemusikk og folkedans i Trondheim. Han har gitt ut ei rekkje bøker og utgreiingar på fleire språk og er også leiar for Norsk folkemusikklag.

Bjørn Lønnum Andreassen (f.1967) er ein allsidig musikalsk frilansjournalist frå Steinkjer. Han har jobba med kultur i NRK P2, fagblad og aviser, og deler i dag tida mellom Trondheim, Asia, Afrika og andre stader. Det gjorde inntrykk då han som gutunge fann ein LP med sambygding Hilmar Alexandersen side om side med Elvis i familien si platesamling.

Nils Øyvind Bergset (f. 1973) er dansar og trekkspelar frå Veggli i Numedal, busett i Bærum. Han er samfunnsvitar av utdanning, og lever av å vere landbruksbyråkrat. Leiar i Landslaget for Spelemenn 2008–09, nestleiar i FolkOrg 2009–2012.

Johanne Flottorp (f. 1991) frå Åmli er journalist og hardingfelespelar. Ho studerer folkemusikk på Musikkhøgskolen.

Ida Habbestad (f. 1980) er utdanna fløytist og musikkvitar og jobbar som musikkjournalist og kritikar for ei rekkje tidsskrift. Ho er også redaktør for Ballade.no, og sit i Rådet for folkemusikk og folkedans.

Sverre Heimdal (f. 1949) er frå Nore i Numedal. Ved sida av å spele og danse har han i mange år laga folkemusikkinstrument: hardingfeler, sjøfløyter og kraviklyrer. Han har også samla mykje stoff om Kraviklyra.

Audun Stokke Hole (f. 1979) er askerbøring og redaktør for Folkemusikk. Han har studert skrivekunst, lingvistikk og bibliotekfag, og syslar med musikk frå heile verda som DJ og visesongar.

Terje Gording Hong (f. 1966) frå Tretten/Lillehammer er frilans musikar på toradar og trekkspel og musikk- og videoprodusent. Han arbeider i halv stilling som journalist i NRK Hedmark og Oppland.

Bjørn Laupsa-Borge (f.1949) er frå Øystese i Hardanger, busett i Flesberg, Numedal. Folkemusikkonsulent i Buskerud fylke 1987–2000, undervisningsinspektør ved Ole Bull Akademiet 1997–98. Den pensjonerte læraren har òg arbeidd som gardsdreng, industriarbeidar og frilansjournalist.

Inge Nytrøen (f. 1933) er frå Vingelen i Nord-Østerdalen, son av Marius Nytrøen og bror av Jostein Nytrøen. Han arbeider for tida med å gi ut ei bok med alle dei 751 slåttane faren laga.

Arvid Skancke-Knutsen (f. 1964) er musikkskribent som for tida jobbar for mellom anna Rockheim, Klassekampen og Ballade. Han har skrive om norsk musikk sidan 1978, og har gitt ut fleire bøker.

Nikita Solenov er ein fotojournalist basert i Bergen. Han har arbeidd med ei rekke kjende norske og internasjonale namn og dekt store hendingar, mellom anna i Midtausten, Afrika og Ukraina. Folkemusikk oppdaga den allsidige fotografen gjennom konsertfotografia hans frå den bergenske bransjetreffen Vill Vill Vest.

Ola Snortheim (1954) er musikar frå Harpefoss i Gudbrandsdalen, son av folkemusikaren Olav Snortheim. Best kjend som trommeslagar i diverse rockeband på 1980- og 90-talet og det folkemusikkinspirerte prosjektet hans Langsomt Mot Nord (LMN). Arbeider no med å gi ut den fjerde LMN-plata Far.

Hans-Hinrich Thedens (f. 1962) driv folkemusikksamlinga ved Nasjonalbiblioteket. Han er musikkvitar, spelemann og folkedansar og vaks opp i flataste Nord-Tyskland.

Arne T. Aabø (f. 1944) er frå Lårdal i Vest-Telemark. Han har arbeidd som lærar og som kultursjef i Tokke, spelar hardingfele og har delteke på mange kappleikar, også som dommar. Skriv mykje om folkemusikk, folkekultur generelt og tradisjonsstoff.

– D E N S TO R E I N T I M E F O L K E M U S I K K F E S T I V A L E N –

#hilme #strunkeveko

Følg oss på

3 0 . J U L I – 6 . A U G U ST 2 0 17

W W W. H I L M E . N O

J Ø R N H I L M E- STE M N E T

BILLETT SLEPP 1. MARS

3 0. J U L I–4. A U G U ST 2 0 17

WWW.STRUNKEVEKO.NO

Kom på Noregs største kurs i folkemusikk og folkedans for barn og ungdom! Dei beste instruktørane – minne for livet! Påmeldinga opnar 1. februar!

OPPLAND fylkeskommune

FOTO: HANS FREDRIK ASBJOERNSEN, ARNE SVALASTOG, INGVIL SKEIE LJONES, ÅSMUND SVENDSEN BJØRGUM, NIELS J. RØINE MED FLEIRE

Foto: Åsmund Svendsen Bjørgum

MUSIKK FRÅ DALSTROKA INNANFOR Musikken frå dei indre Agder-bygdene er svært variert. Ekstra variert blir han i hendene på trioen Raabygg. TEKST: AUDUN STOKKE HOLE

Det er 13. oktober, og dei tre jentene i Raabygg er igjen samla i Oslo, byen der gruppa starta. Tuva Færden kjem her frå byen, nærare bestemt frå Nordre Aker, medan Johanne Flottorp flytta hit frå Åmli for å studere journalistikk og sidan folkemusikk ved Noregs musikkhøgskole. Sigrid Kjetilsdotter Jore flytta frå Oslo og heim til Valle i Setesdal for eit års tid sidan. No skal dei ha sleppkonsert for debutplata Ein etter far på Riksscenen. – Kva kan ein høyre på debutplata dykkar? – Det er musikk som kjem frå det ein i eldre tider kalla Råbyggelaget, altså dei indre bygdene på Agder, som vi har arrangert for litt ulike instrumentsamansetjingar, fortel Jore. – Hardingfele er med på dei fleste spora, og elles er harpeleik, munnharpe og lyre med – og vokal. – Det er mange ulike sjangrar med, frå setesdalsgangar og tovdalsspringar til rilar og bånsullar, og mest av alt runddansmusikk, held Flottorp fram. Råbyggelaget er ei nemning som har vore i bruk iallfall sidan 1600-talet, men truleg går ho mykje lenger tilbake. Grensene har flytta seg gjennom hundreåra, og særleg i grenseområda i aust finn vi bygder som har påverka kulturen i Råbyggelaget sterkt. Til dømes var Holt, i dag del av Tvedestrand kommune, i hundreår eit bindeledd mellom den i si tid verdsberømte sjøfartsbyen og bygdene innanfor. Noko av musikken frå Råbyggelaget kjenner vi godt, ikkje minst setesdalsgangaren. Det er teke med éin slik på plata til jentene. Elles er det meir ukjend bygdedansmusikk vi møter på plata, fortel Jore. – Springarane frå Tovdal og Åmli er ikkje mykje brukte utanfor heimbygdene. Vi er glade for å få synt dei fram til eit større publikum no. – Tovdalsspringaren, som eg er vaksen opp med, kan minne ein del om telespringaren, seier Flottorp. – Nærleiken til og slektskapen med Telemark er openberr, men springarane i Agder er mindre utbygde. Dansen er òg jamnare, ikkje så tung, både i tovdals- og gjerstadspringaren «flyt» dansarane meir oppå golvet enn i Telemark.

MUSIKK TIL DANS

Men – kanskje overraskande for mange – er det runddansmusikk det er mest av på Ein etter far. Kva kjenneteiknar så runddansen frå Agder-bygdene? – Det første eg tenkjer på, er tonaliteten, svarar Færden. – Blandinga av dur- og mollskalaer er utruleg tøff. – Rytmikken er veldig suggererande, veldig «rett på», skyt Jore inn. Jentene i Raabygg har vore hos mange spelemenn og lært slåttar. Det gjer at dei sit igjen med mange ulike variantar av fleire slåttar, så dei har måtta gjere val i arrangementsprosessen. Derfor vil dei ikkje seie at det er noka dokumentasjonsplate dei har gitt ut. – Mykje av dette materialet er godt dokumentert frå før av, sjølv om det er lite kjent. Til dømes Salve Austenå, læremeisteren min, er å finne på mange plateinnspelingar. Vi har elles funne stoff frå mange plassar, slik som nett-TV, plateinnspelingar og arkivopptak, seier Flottorp. Mellom dei som har vore viktige for Raabygg, gjennom å bidra til at mange gode og interessante slåttar er blitt tekne vare på, nemner jentene Sørlandets Spelemannslag og Spelemannslaget Bordun, og spelemennene og pedagogane Ånon Egeland og Halvdan Furholt. – Sjølv om det finst dei som brukar dette materialet, så er det definitivt rom for fleire tolkarar, legg Jore til. – Det er ikkje snakk om ein utdøydd tradisjon, men det er fint å få løfta det fram – det er så god musikk! Trass i mange originale og tidvis intrikate arrangement er Raabygg sin musikk først og fremst dansemusikk. Dei tre jentene likar Raabygg-musikken aller best når dei får spele til dans med han. – No er vi tilmed blitt bedne til Telemark for å spele til dans! seier Flottorp og ler. I juni spelte Raabygg nemleg opp til dans på fylkeskappleiken i Tinn. Og i august gjorde dei det same på Setesdalskappleiken på Hylestad. I Setesdal blir det sjeldan dansa anna enn gangar, men Raabygg klarte den bragda å få setesdølane til å danse gammaldans.

Kart frå 1785 der Raabøigdelaugets fogderi er markert i gult. (Kart teikna av Christian Jochum Pontoppidan, redigert av Friman, Wikimedia / CC BY-SA 3.0)

– Eg trudde ikkje dei kunne det, men så viste det seg at dei berre trong dei rette slåttane! ler Jore. Det er jo ikkje alltid det enklaste å danse runddans med stakk, vedgår dei tre, og rosar lattermildt setesdølane for å ha bestått den prøva med glans.

Salve Austenå, hardingfelelæraren til Johanne Flottorp, i unge år. Som ung var Salve lite historieinteressert, men med åra kom interessa. (Foto: Norsk Folkemusikksamling)

Lande, medan Johanne Flottorp er vaksen opp i Sørlandets Spelemannslag og med tovdøl Salve Austenå som læremeister. Sigrid Kjetilsdotter Jore er frå Valle i Setesdal, men har slekt frå andre Agder-bygder, fortel ho. – Bestefar Kåre Hagane var frå Laget i Risør og budde i Gjerstad. Han gjorde ein viktig jobb der med å dokumentere spelemennene som var gamle på 1960- til 80-talet. Det er spennande for meg å endeleg få ta tak i denne musikken, ikkje berre i setesdalsmusikken, som eg kjenner best. Sigrid Kjetilsdotter Jore debuterte som kvedar med solo-CD-en Brurehesten i sommar. I Raabygg speler ho mykje harpeleik, opphaveleg eit borgarleg bedehusinstrument importert frå alpeområda. Ho fortel om agdertradisjonen for å spele harpeleik og fele, og stundom hardingfele, saman. – Dei best kjende der er kanskje ekteparet Sigurd og Ella Fjeldstad frå Holt. Sjølv har eg lært å spele harpeleik av Kirsten Bråten Berg, som er frå Arendal og er van med å bruke harpeleiken til verdsleg musikk. Jore flytta til Oslo og byrja på folkemusikkstudiet ved Musikkhøgskolen med vokal som hovudinstrument, men harpeleiken hadde ho med seg. Ho møtte Johanne Flottorp, og saman byrja dei å synge og spele agdermusikk saman på hardingfele og harpeleik. Då dei bestemte seg for å starte Raabygg, var dei samde om at osloensar Tuva Færden måtte vere med. – Det er jo eg veldig glad for! seier Færden. Færden byrja å spele i Bærum Spelemannslag under Hallvard Kvåle. Seinare har ho lært telespel av Anne Hytta og hardingspel av Åse Teigland. – Bortsett frå at eg har lært av og spelt med Vidar Lande, så har eg inga tilknyting til Agder. Men no kjenner eg absolutt at eg har tilknyting!

MUSIKALSKE REISER

Når ein tenkjer på dei indre bygdene i Sør-Noreg, er det mange som ser for seg isolerte samfunn utan mykje kontakt med utomverda. Men agdermusikken fortel ei historie om opne grenser og kulturutveksling. – Riltradisjonen i Agder er til dømes spennande, fortel Jore. – Det finst rilar langs heile norskekysten, og i heile Agder finst det svært mange. Sjøfolk reiste ut og tok med seg rilar heim som dei hadde lært på Dei britiske øyane og andre stader – og britar kom hit som sjømenn og arbeidskarar. Jernverka har vore viktige med sitt internasjonale arbeidsfellesskap, og også bøndene har alltid importert arbeidskraft. – Kor mykje av denne historia har de hatt med dykk når de har arbeidd fram plata? – Det ligg vel i bakhovudet, sjølv om det viktigaste er den gode musikken og dei gode slåttane, meiner Flottorp. – Min læremeister Salve Austenå var som ung ikkje så veldig interessert i historia til slåttane. Men seinare i livet angra han seg, og då eg spelte med han, var han svært oppteken av at eg skulle ha litt av historia og historiene med meg. – For meg tyder denne musikken ekstra mykje fordi vi har reist så mykje saman, seier Færden. – Vi har vore på kaffibesøk hos «dei gamle heltane», spelt og prata saman, og det gir noko spesielt til musikken. Raabygg-jentene har reist mykje både saman og kvar for seg. Tuva Færden har mellom andre lært av agderspelemannen Vidar 10

Bestefar til Vilde Westeng var ein god ven og inspirator, og relasjonen mellom dei to er viktig i filmen. Bestefaren døydde før filmen var ferdig. (Foto: Erlend E. Mo, Sant & Usant)

Raabygg på scena då dei vann open klasse under Landskappleiken i Vågå 2016. F.v. Sigrid Kjetilsdotter Jore, Tuva Færden og Johanne Flottorp. (Foto: Anbjørg Myhra Bergwitz)

«Setesdal har sin plass i sola, sjølv om det framleis er musikk der som kan utforskast. Men så har vi altså dette store området sør for Setesdal, der det er så mykje flott musikk som er lite kjend – og like bra!»

Sigeren i open klasse på Landskappleiken førte til at Raabygg spelte på meisterkonserten i Den Norske Opera 20. november 2016. (Foto: Ingvil Skeie Ljones)

Raabygg har reist Agder rundt og lært slåttar av eldre spelemenn. Her er dei i stova Kåre Hagane, bestefar til Sigrid Kjetilsdotter Jore, vinteren 2013 i Gjerstad. (Foto: privat)

LURE SMIL

Den «offisielle» starten på Raabygg var i januar 2013, då dei tre var på den første reisa til Agder saman. Johanne Flottorp studerte då journalistikk ved Høgskolen i Oslo og Akershus, medan Jore og Færden gjekk tredje året på Musikkhøgskolen. – Den gong hadde vi nesten ikkje spelt saman – men det hadde vi etter den turen! seier Færden. Dei tre kjem stadig tilbake til reisene sine saman til Agder. Møta med gamle

spelemenn og andre i miljøet har gjort sterkt inntrykk. Jentene deler alltid nokre historier frå scena under konsertane sine – det er ein del av musikken, forstår vi. – Det å møte folk som har vakse opp med denne musikken, lære om korleis dei er som menneske, er med og tilfører musikken noko når vi speler, slår Jore fast. – Spelegleda, og gleda over musikken, er noko som smittar. Eg får så mange bilete i hovudet når eg tenkjer tilbake på reisene

våre. Det lure smilet til Kjersti Fone i Gjerstad, til dømes! skildrar Færden. Eg får sjå biletet av Kjersti Fone med det lure smilet i omslaget til CD-en Ein etter far. – Vi har òg vitja folk som ikkje speler sjølv, til dømes lokalhistorikar Torstein Skaali, og fleire dansarar, fortel Flottorp vidare. – Vi har fått lære om alt livet kring musikken, om miljøa musikken har levd i. Som mange andre stader i landet er det mange av spelemennene og dansarane i Agder som byrjar å dra på åra. Dei er takk-

og dansemiljøet er så aktivt. Slik blir vel kontrasten til dei andre bygdene i Råbyggelaget stor? – Han gjer det, svarar Jore. – Setesdal har sin plass i sola, sjølv om det framleis er musikk der som kan utforskast. Men så har vi altså dette store området sør for Setesdal, der det er så mykje flott musikk som er lite kjend – og like bra! SAMLINGSBASERT

same når det kjem unge og vil høyre spel og historier og lære, fortel Flottorp. – I Åmli finst det eit ungdomslag der alle kan danse gangar, men springaren blir lite brukt. Det blir ein vond sirkel, der ingen speler springar til dans og ingen nye lærer å danse springar. Eg kan ikkje danse denne springaren sjølv – eg må alltid spele når det skal dansast springar! – Det gjer det ekstra viktig å få trekt fram denne musikken! legg setesdøl Jore til. – Setesdal er spesielt fordi folkemusikk-

Og at musikken er bra, fekk Raabygg stadfesta på Landskappleiken 2016 i Vågå, der dei stakk av med sigeren i open klasse. Det syntest jentene var gøy – og svært overraskande. – Og eg var ikkje på premieutdelinga eingong! ler Færden. – Eg var der fordi eg tenkte det kunne vere moro å sjå kven som vann, legg Flottorp til. Jore gjekk tilfeldigvis forbi teltet der vinnarane blei lesne opp, så ho vann akkurat å komme seg opp på scena og ta imot premien saman med Flottorp. – Vi melde oss på i open klasse mest for å teste ut materialet, seier Flottorp. – Og så fekk vi spele på meisterkonserten i Operaen! Førre gong i Operaen, i 2014, var eg innpiskar og fekk ikkje sjå noko av det som skjedde på scena. Det var gøy å få vere med på moroa på ordentleg. – Det er fint å få litt ekstra merksemd kring Raabygg og musikken vår no som vi platedebuterer, legg Færden til. – Korleis er det med øvingar og slikt no som du har flytta tilbake til Setesdal, Sigrid? – Det blir samlingsbasert, kan ein vel seie, svarar Jore. – Slik måtte det vel ha blitt i alle høve, sidan vi alle er aktive med så mange ulike prosjekt! Mellom desse andre prosjekta finn vi Johanne Flottorp i country-folk-gruppa The Northern Belle, som kjem med si andre plate seinare i år. Tuva Færdens trio Vrang, som alt har halde på i åtte år, platedebuterer i mars. Og Sigrid Kjetilsdotter Jore held mange solokonsertar som kvedar, og heime i Valle leiar ho den populære ungdomsdansegruppa Sæbyggjan. – Det blir meir konsentrert no. Heller enn å øve kvar veke, slik vi gjorde då alle budde i Oslo, har vi no veldig klare planar for kvar øving, veit kva vi skal igjennom 13

på førehand. Vi overraskar stadig oss sjølve med kor effektive vi er! ler Flottorp. – Det er ikkje noko poeng i å øve seg i hel heller, legg Jore til. – Alt skal ikkje vere heilt mekanisk perfekt. Det er noko med at livet og spenninga i musikken skal komme fram, både på CD-en og på konsertar. LIVE I STUDIO

Ein etter far blei spelt inn i Kongshavn Studios utanfor Kristiansand, med Annbjørg Lien og Endre Kirkesola bak spakane. – Produsent Annbjørg og teknikar Endre var veldig flinke, også med å halde på det levande uttrykket, fortel Flottorp. – Det blir lett slik at ein som musikar hengjer seg opp i ein sur note eller noko ein har spelt feil. Då sa Annbjørg og Endre ofte: «Nei, nett slik skal vi ha det!» Eit av opptaka vi har brukt på plata, er eigentleg eit øvingsopptak: Eg og Tuva skulle spele gjennom slåtten ein gong før opptak, men Annbjørg tok det opp – det blei det beste opptaket! Jentene er svært nøgde med at dei ikkje valde å vere produsent for si eiga plate, slik mange gjer fordi det er den billigaste løysinga. Det har stor verdi med ein ekstern produsent som ikkje sjølv speler, men som høyrer det alle tre gjer saman. – Når du speler sjølv, er du oppteken av kva du sjølv skal få til, seier Jore. Du har bestemt deg på førehand for kva du skal høyre mest etter, og vurderer resultatet berre etter desse tinga og ikkje etter heilskapen. Musikken har alltid kvalitetar som ein ikkje sjølv er merksam på medan ein speler. Heile plata er spelt inn live i studio, med berre nokre få ekstra opptak. Harpeleik og song fungerer til dømes ikkje så godt i same rom, så vokalen og harpeleiken til Jore er spelte inn i to omgangar. Dei tre kan anbefale å spele inn i Kongshavn, der dei òg budde i naturskjønne omgjevnader ved Agder-kysten under heile innspelinga. – Ingenting er betre enn eit morgonbad før ein skal i studio! slår Flottorp fast til slutt.

RAABYGG: EIN ETTER FAR Raabygg favner bredt og viser stor variasjon. MELDT AV: NILS ØYVIND BERGSET

Trioen Raabygg består av Sigrid Kjetilsdotter Jore (sang, harpeleik, munnharpe), Tuva Færden (hardingfele, sang og Kraviklyre) og Johanne Flottorp (hardingfele, sang, perkusjon). Navnet på trioen og inspirasjonen er hentet fra indre Agder. Trioen hadde kjent hverandre lenge, men begynte å spille sammen for alvor høsten 2012 da alle bodde i Oslo. Ifølge omslaget har de hatt mange turer hjem til kildene på Agder for å lære musikken på gamlemåten. Bildene på omslaget preges av slike musikalske møter, med medlemmene sammen med læremestrene deres over kaffekopper og prat. Raabyggelaget er et gammelt navn på de indre bygdene i Agder, som lenge har vært en smeltedigel. Sjøfart, jernverk, rallarer og reisende har brakt med seg impulser utenfra, og her finner du ril, vals, trippar, turdans, gangar og springar om hverandre. Dette gir seg også utslag i repertoaret til Raabygg, som spenner fra episke ballader og slåttestev til bygdedans og nyere runddans. Alle jentene i trioen har studert på Musikkhøgskolen, og Raabygg vant åpen klasse på Landskappleiken i Vågå i 2016. Ein etter far er deres første utgivelse. Utgivelsen er på mange måter så variert som det går an. I melodivalget er det ulike typer sanger, ulike typer bygdedans og ulike typer runddans. Sang og hardingfele veksler på å være bærende i framførelsen. Melodiene er også gjennomarrangerte på en svært variert måte. Raabygg bruker mange ulike arrangeringsteknikker. De veksler mellom solo, unisont samspill, tostemt samspill og trestemt samspill. Ulike instrumenter fungerer som rytme i bunnen. Ofte kommer det brudd i rytme og melodi underveis. De spiller klassisk samspill med for eksempel harpeleik som komper feler, men de har også ganske så moderne måter å spille understemmer og riff på.

Og ofte kan du høre alle disse forskjellige arrangementsmåtene innenfor samme slått. Ta for eksempel «Ril etter Emanuel Lauen». Her starter det med et rytmisk feleriff, så spiller felene med klassisk harpeleikkomp under. Deretter legger de på litt lokking på toppen, med et riff under, før felene spiller slåtten tostemt. Så roer de slåtten ned før de setter opp farten igjen og avslutter med riffet de åpnet med. Hør også på «Herr Peter» i tradisjon etter Ragnhild Furholt og Kirsten Bråten Berg: Her er det solosang; solosang med lyreriff; tostemt sang‚ fele under tostemt sang med lyre oppå; mellomspill med fele; trestemt sang; mellomspill med to feler og lyre under; og en avslutning hvor alle tre synger. Arrangementet bygger godt opp under spenningen i teksten. På den andre siden er dette relativt fjernt fra en tradisjonell måte å formidle på. Den lille variasjonen og spenningen som en tradisjonell enslig sanger må spille på, blir erstattet med andre og kraftigere virkemidler. En god sammenligning kan være Ragnhild Furholts egen versjon av «Herr Peter» på CD-en Segner Syng fra 1996. Her ligger en rolig hardingfele under, mens sangerens vir-

RAABYGG: EIN ETTER FAR

•• •• ••

Etnisk musikklubb, 2016 12 spor, 41 minutt Produsent: Annbjørg Lien

«De spiller klassisk samspill, men har også ganske så moderne måter å spille understemmer og riff på.» kemidler i hovedsak holder på spenningen. Begge deler fungerer, og det er en smakssak hva man foretrekker. Springaren «Kjersti Stranda» er en av låtene som fungerer best på produksjonen. Her er det trestemt sang hele veien igjennom, og det er rytmisk finurlig når stemmer kommer inn på halve taktslag. En får flashback til Tiriltunga og deres måte å arrangere på. En ekstra grunn til at «Kjersti Stranda» fungerer godt, er at den er kort og ikke overdriver arrangementet – den lar slåtten stå på egne bein som en danseslått. Jeg vil også trekke fram noen melodier som ikke er like arrangerte som de andre. «Bånsull etter Liv Helga Brokke» er kombinert med «Spinnaren» etter Salve Austenå. Sporet åpner med at kilden synger bånsullen, så synger Sigrid før de to synger sammen. Et enkelt grep som både viser hvordan en læringssituasjon kan være og hvordan ulike stemmer påvirker resultatet. Etter sangen går de rett på springaren hvor felene først spiller unisont og så tostemt rett igjennom uten avbrudd i danserytmen. «Gamlestev etter Hallvard Dale» etterfulgt av «Nordafjells» etter Vidar Lande er også enkelt gjennomført med to unisone feler. Jeg savner imidlertid at de lar en enslig fele få spille gjennom slåtten. Sangeren får ofte lov å være solist, men aldri fela. «Vals frå Holt» gir også en tradisjonell og gammeldags feeling. Denne valsen er mye brukt i hardingfeleområdet, og Knut Halvards kaller den for eksempel for «Numedalsvalsen» med klassisk besetning for gammeldansorkester. Raabygg går rett på tostemte feler med harpeleik som komp, og krydrer innimellom med sang. Det finnes spor hvor ikke arrangementet fungerer like godt. For eksempel «Trippar etter Georg Brobakken». Her spiller de først et andrestemmeriff på fele før de legger på selve melodien. Dette fungerer ikke like godt fordi riffet ikke er så melodisk. At munnharpen kommer inn for å markere rytme, fungerer imidlertid fint. Raabygg som gruppe har en bred profil som forsøker å favne det meste av tradisjonsutrykk og arrangering. Mange grupper har gjerne et instrument eller en stemme i sentrum; Raabygg utnytter at de er tre solister. De veksler mellom å vektlegge sang og hardingfele, det dansbare og det lyriske, ballader og slåttestev. Denne utgivelsen blir aldri kjedelig, men til tider kan det kanskje bli vel mye arrangert. Det enkle kan ofte fungere vel så godt. Hvis du vil ha en kompakt innføring i ulike stiler og typer musikk innenfor norsk folkemusikk, gjort på en moderne måte, så er dette en god plate. Selv om den til tider skjuler noe av det solistiske opphavet denne musikken har.

BENNY ANDERSSON UTGIR NY FOLKEMUSIKKSKIVE MED GRUPPEN SYSTERPOLSKAN ’Randig Kjortel’ inneholder 19 nykomponerte og tradisjonelle låter fra Uppland og Dalarna ”Folkemusikk som imponerer” ”Et varmt og musikantisk album”

monomusic.se

HANDVERKAR OG PEDAGOG Knut Myrann fylde 85 år i januar. I fjor vår sleppte han ny plate, og han har ingen planar om å leggje fela på hylla. TEKST: BJØRN LAUPSA-BORGE

Det er tidleg i november når Folkemusikk sin utsende er på veg forbi Tunhovdfjorden, tek av langs Buvatn under Tunhovdåsen og køyrer i retning Nesbyen. Gradestokken viser minus 26 grader. Stoppar, ut for å kjenna om det stemmer: Jau, det gjer det. Godt då å vita at ein snart kjem til eit hus der ein møter både husvarme og hjarterom. Er det alltid slik hjå spelemenn? Den hjartelege velkomsten, smilet og det varme handtrykket? 85 OG PLATEARTIST

Folkemusikk vitjar spelemannen Knut Myrann og kona Evelyn på Nesbyen. Han er opphaveleg frå Nore i Numedal, ho frå Lunde i Telemark, men det er altså her dei har slått rot, i Alfarvegen på Nesbyen. Og vi er velkomne, det vitnar handtrykka og smila om frå dei begge. Hovudpersonen er spelemannen Knut denne gongen, men kona veit å setja pris på godt slåttespel ho også: – Eg kjenner att

slåttane, og eg likar musikken. Folkemusikken har eg hatt med meg frå eg var liten. Ho er gift med ein spelemann som er utruleg engasjert i hardingfelemusikken. Trass i at han går i sitt 85. år, er han framleis aktiv som spelemann. Og for liksom å toppa aktivitetsnivået, så vart det plateslepp våren 2016: Frå Numedal til Tinn – ein veg han har farta mange gonger, for nettopp å læra spel. – For meg fall det naturleg å oppsøkja andre spelemenn. Eg vaks opp med spelemenn som brørne Steinar Strømmen og Olav Strømmen senior i nabolaget, i tillegg til Halvor Kaasin, og Steingrim Haukjem i nabobygda Veggli. Då telemarksspelemannen Gjermund Haugen kom på vitjing i 1947, vart eg skikkeleg tent, og skjønte straks at han måtte eg læra meir av. Opp gjennom åra vart det då mange turar til Notodden for å læra av han. I ettertid kan eg seia at eg har vorte berika ved å læra spel både frå Telemark og Hardanger/Voss. Nye impulsar tek du med deg i ditt eige. 16

STØ I LOKAL TRADISJON

Knut meiner at det ikkje kan vera skadeleg å kryssa fylkesgrenser for å henta anna slåttestoff, berre ein i forkant står trygt i det lokale. – På mine eldre dagar er eg vorten endå meir glad i det lokale. Eg er på ein måte komen heim att. «Den bortkomne sonen» er tilbake! humrar Knut. Dei som stod støtt i den lokale tradisjonen sa ikkje noko imot at den unge og lovande spelemannen tok imot lærdom frå storkultar som Rikard Gøytil, Eivind Mo, Høye Kvåle, Torkjell Haugerud, Gunnulv Borgen, Johannes Dahle og Anders Kjerland. «Du må ikkje kopiera meg slik!» Desse

Hardingfelespelaren Knut Myrann er i sitt 85. år, men han aktar ikkje å leggja bort fela. Stadig på vandring og speleoppdrag lèt han seg ikkje stoppa så lett, denne karen. (Foto: Bjørn Laupsa-Borge)

KNUT MYRANN

•• •• ••

Fødd 1932 i Nore i Numedal. Busett på Nesbyen i Hallingdal.

Merittar:

•• •• •• •• •• •• •• •• •• ••

1951: Vinnar av yngste klasse hardingfele, Landskappleiken i Kristiansand

Gift med Evelyn Myrann sidan 1960.

1954: Vinnar av kl B, hardingfele, Landskappleiken i Lom

Utdanning: målarfaget, landbruksmekanikar (3-årig), bilteknisk leiar, Statens Teknologiske Institutt (fagbrev og sertifikat i sveising) og pedagogisk utdanning ved Hamar lærerskole

1963: Hallingdalsmedaljen i gull, frå Hallingdal fylkeslag for spelemenn

•• ••

1973: Vinnar av kl A, hardingfele, Landskappleiken i Bergen

Arbeid: målar, verksmeister på landbruksverkstad og bilverkstad, anleggsmekanikar, lærar ved Hallingdal yrkesskule og Lien landbruksskule

1976: Vinnar av kl A, hardingfele, Landskappleiken på Voss 1980-åra: Spelemannsprisen frå Folkemusikkdagane i Porsgrunn

To CD-innspelingar: Veneflamma (Folkemusikksenteret i Buskerud, 2000) og Frå Numedal til Tinn (Ta:lik, 2016)

1999: Heidersmedlem i Landslaget for Spelemenn 2000: Heidersmedlem i Nes spel- og dansarlag 2000: Kulturprisen for Nes kommune 2007: Kulturprisen frå Nore og Uvdal kommune.

To av inspirasjonskjeldene og læremeistrene til Knut Myrann, som begge budde i nabolaget hans i Numedal då han vaks opp: Halvor Kåsin (t.v.) og Olav Strømmen. (Foto: ukjend / Gunnar Strømmen)

orda var det Gjermund Haugen som kom med etter Landskappleiken i Lom i 1954. – Jau, han hadde rett, seier Knut. – Kunsten å kunna skapa noko sjølv må liggja der, skal du verta spelemann. Skal du læra ein slått, så må du konsentrera deg om melodilinja; fargeleggjinga kjem i etterkant. «Du har så gode slåttar og slåtteformer, Knut,» sa Anders Kjerland. «Det er så korrekt det du spelar.» – Eg måtte vedgå det at eg prøvde å halda på det eg hadde lært. «Ja,» sa Anders, «men kvar er du då? Kvar er du å finna? Kva er ein naturleg måte for deg å uttrykkja deg på?» Det beit eg meg merke i. Det var ikkje alle spelemennene som gav slik konstruktiv tilbakemelding, dei var så redde for å såra. Eg takkar Anders den dag i dag for det han sa. DET GÅR I BØLGJER

Knut og Evelyn kom til Nesbyen i 1961. Sjølv om folkemusikken har stått og står sterkt i Hallingdal, har det vore både oppog nedturar når det gjeld aktiviteten på Nesbyen. Knut byrja tidleg med opplæring, og det var særleg to som på eit tidleg tidspunkt markerte seg med gode evner: Øyvind Brabant og Frank Syversrud. Desse to er eit produkt av opplæringa til Knut. I tillegg til å driva opplæring på Nesbyen har Knut også vore engasjert i kulturskulen i Nore og Uvdal kommune. – Det går i bølgjer. Alt er så personavhengig. Å fengja alle dei unge er ikkje så

lett når tilboda er så mange. Me vil ha tak i dei same personane som alle andre. I dei seinare åra har Knut fått fram to nye hardingfelespelarar som er aktive i laget: Sigrid Marie Østvold og Kjell Eidal. Våren 2016 var medlemer av Nes spel- og dansarlag rundt i skulen der elevane fekk sjå, høyra og ta på hardingfela. – Det hjelpte stort, seier Knut. – Heile 13 stykk meldte seg, men då hausten kom stod vi att med berre to. Likevel, det dukkar opp talent i ny og ne, som vil læra og som har det drivet som skal til for å koma vidare. Slike personar som er sjølvdrivne og har den genuine interessa, og kan føla seg åleine i lokalmiljøet. OPPLÆRINGSFASEN

Kva er viktig i opplæringa? Knut har erfaring og mange tankar om emnet. Sjølv blei han kursa av riksspelemannen Sigbjørn Bernhoft Osa så tidleg som i 1950. – Sigbjørn var den fyrste som tok tak i bogen min og rettleia meg. Når han sa noko, så var det ikkje anna å gjera enn det som vart sagt. Han slo borti bogen min når eg ikkje gjorde som eg skulle. Sigbjørn kunne vera ein streng pedagog. Ville du ikkje gjera som han sa, så hadde ein ikkje noko der å gjera. Han var ein fantastisk pedagog, og hadde ein teknikk som var framifrå og som han visste korleis han skulle bruka han. Dei saftige strøka, derimot, lærde eg av Gjermund Haugen. Men då eg kom til Tinn og Johannes Dahle, 18

så passa ikkje dei lange strøka så godt inn i Dahletradisjonen. – For å oppsummera, Knut: Kva er viktig i ein opplæringsfase? – Jau, det er som med alle instrument, du må skapa ei interesse rundt musikken. Det må vera morosamt, sosialt, fagleg – og dess fleire som er saman om det, dess betre. Begynn med det enkle, slik at dei lukkast. Dei må kjenna at dei får til noko. Hardingfela er eit særs vanskeleg instrument å byrja med, men det skal likevel vera eit visst alvor. Det må lekser til som ein går igjennom i forkant. Gjerne eit enkelt notasjonssystem, som eleven skjønar, som ei hugseliste. Denne leksa måtte dei læra utanåt og spela i neste time. Ein er så redd for å stilla krav, sukkar Knut, litt oppgjeven. Struktur i opplæringa er viktig, seier Knut. Du må ha opplegget klart til kvar time, som i skulen elles. Kva må du gjera for å få fingrane til å flytta seg på strengene? Korleis stryka? Korleis halda bogen? Dela opp øktene i passe porsjonar. Det er masse å tak i for ein som er ny. – Får du ikkje halda fela og bogen på rett måte, då vert det vanskeleg – så det må inn. Eg legg ikkje vekt på at det skal vera så reint i starten, det kan fort ta motet ifrå ein. Dårlege bogar, strengjer og feler, derimot – høyrer ikkje heime i ei opplæring, det vert ein altfor dårleg start. Instrumenta må vera av bra kvalitet, skal det skapa lyst. Ei ¾-fele er greitt det, men ho må vera av god kvalitet. Strengeleggjinga på felene må

Knut spelar på Olav Viken-fela si. Fela og folkemusikken har vore ein hobby for Knut, men ein må trygt kunna seia at det òg er vorten ein livsstil for han. (Foto: Bjørn Laupsa-Borge)

heller ikkje vera for høg. «Eg får ikkje trykt ned strengene, eg får så vondt i fingertuppane!» – slike utsagn er ikkje uvanlege, så det må tilpassast til den einskilde. ALLE HAR EIT SYSKENBARN

Sjølv starta ikkje Knut med felespel før i 15–16-årsalderen. Og det gjekk fort framover for han, mykje takka vera broren Toralv som stod bak, skuva på og introduserte han for mange spelemenn. – Då eg byrja spela hadde eg høyrt så mykje spel, hadde mange slåttar i hovudet, slik at det gjekk lett for meg. Eg vann Landskappleiken i yngste klasse alt i 1951 etter berre fire år som spelemann. Så det å setja ein alder for når ein skal byrja spela, kan vera svært varierande, men motivasjonen må vera der, understrekar Knut. 70 år etter han starta med fela sit vi på Nesbyen, framleis med eit blikk på den siste plata han gav ut i fjor. Det har vorte

to soloplater i alt; den fyrste, Veneflamma, kom i 2000. Kor mange 80-åringar er det som går til det skrittet å gje ut ei plate? Kva var målet med utgjevinga? undrast vi. – I starten tenkte eg ikkje så mykje over nett det. Men etter kvart vart det i grunnen viktig for meg å markera at vi «alle har eit syskenbarn» rundt omkring – og i øvre Numedal er syskenbarnet å finna i Tinn. Her har spelemenn og slåttar vandra begge vegar, og dette fellesstoffet var det viktig for meg å få synt fram. Eg synest eg har lukkast bra med det, på begge produksjonane. Målet med den siste plata var meir å få fram kommunikasjonen mellom kappleiksutøvaren og publikum. Her snakkar vi saman, utøvar og dei som lyttar. Dette skapar ein spesiell atmosfære og spenning som nesten er til å ta og kjenna på. KAPPLEIK OG DOMARGJERNING

– Er det nødvendig med kappleikar? 19

– Sjølvsagt er det det! Svaret kjem kontant frå Knut, som har delteke på mange kappleikar opp gjennom åra. Han har i tillegg vore domar både i spel og felebyggjing. – Kappleikar er ein stor motivasjonsfaktor. Det er ikkje berre dette med premiering: Du får presentert deg og musikken din. Det vert ein pådrivar til å halda fram med spelinga. Det sosiale må ein heller ikkje gløyma: Det er truleg det aller viktigaste, om det er på kappleikar eller andre samkomer. Sjølv var Knut med på den fyrste Landskappleiken i 1951, og toppa lista i yngste klasse. Han presiserer at det ikkje var eit resultat av press frå miljøet om at han skulle vera med. – Det var av eigen fri vilje. Gjermund Haugen og dei lokale spelemennene inspirerte meg til å delta. Neste landskappleik for Knut vart i 1954 i Lom, då vann han B-klassen på ei Olaf

Bjarne Herrefoss spelar for Knut Myrann etter Knuts siger på Landskappleiken på Voss 1976. (Ukjend fotograf)

Knut (t.h.) i samspel med to av elevane sine, Frank Syversrud (t.v.) og Øyvind Brabant. (Ukjend fotograf)

Den allsidige gammaldansgruppa Knut Hallvards i 1982, året dei blei noregsmeistrar i folkemusikk. F.v. Halvard Haugen, Arne Sigurd Haugen, Knut Myrann, Martin Thue og Oddvar Fingarsen. (Foto: Brye, Ål)

Knut spelar for barna på Nes barneskule, våren 2016. (Foto: privat)

Knut spelar for Aud Manheim på «sommarblot» hjå spelemann Kjetil Straume i Åslandsgrend, Fyresdal, slutten av 1970-talet. (Foto: privat)

«‘Alle har eit syskenbarn’ – og i øvre Numedal er syskenbarnet å finna i Tinn. Her har spelemenn og slåttar vandra begge vegar.»

G. Helland-fele. Namnet Helland har ein god klang i øyro til Knut; ja, andre felemakarnamn med. Ein hardingfelespelar skal også ha ei god fele til å utøva musikken på. Ei fele som passar den einskilde og som gjev tilbake det ein spør etter. Knut fekk tidleg interesse for feler og korleis ei god fele skal vera. Einskilde felemarkarar peika seg ut som favorittar: Olaf G. Helland (1875–1946) er nemnd, andre er Olav Viken (1921–2005), Jon Tjønn (1899–1966) og Gunnar Røstad (1874–1947). – Fela må vera slik at ho svarar i botn. Det var forresten Anders Kjerland som brukte det uttrykket: «Det må vera botn i fela.» Når det gjeld justering av feler, så var Olav Viken framifrå. Han skil seg ut. Knut vert tankefull når Olav Viken vert nemnd. Kor mange turar det vart over fjellet til Olav har Knut ikkje tal på, men mange vart det. – Fela må spela på lag med deg, anten lange eller korte strøk, lette og kraftige strøk. Tonen må appellera til deg, må gje deg lyst å spela. DU MÅ TENKJA HEILSKAP

Felemakaropplæring på Fagernes, 1992. Rundt bordet f.v. Knut Myrann, Oddrun Hegge, Bjarne Instanes, Erling Aaning, Magne Leiknes, Asbjørn Fonn, Magne Kvamme, Arnold Myren, Vegar Fikkje, Hauk Buen, Olav Vindal, Sigvald Rørlien og Olav Viken. (Foto: privat)

Knut engasjerte seg tidleg i å halda kurs for vidarekomne innan felemakaryrket. Dette kom i gang tidleg på 1990-talet: Felemakaropplæring på høgre nivå, steg 1 og 2. Saman med Knut stod Leif Rygg frå Voss og Oddrun Hegge frå Valdres bak kurset og hadde ansvaret for organiseringa. Knut hadde ansvaret for å utarbeida kursplanane,

Det fagre vatnet Tinnsjå i Notodden og Tinn, dit Knut Myrann ofte reiser for å spele. (Foto: Bjørn Laupsa-Borge)

og det var også han som tok initiativet til kurset. Mange emne vart tekne opp: materialval, verktøy, utforming av instrumentet, limtypar, rosing, lakk, rigging og historikk, og domarskjemaet som vart brukt under døminga på Landskappleiken. Knut har også vore oppteken av døming av felebyggjing på Landskappleiken. Det var han som kom med framlegg til justeringar på domarskjemaet som vart brukt til feledøminga. – Spesielt var det viktig å få endra 50/50regelen til 60/40: at tonen i fela måtte telja 60% og det handverksmessige 40%. Kva er det felespelarane spør etter? Jau, om tonen i fela er god. Det var godt å få endra den regelen, understrekar Knut. Som den erfarne kappleiksdomaren han er, så vil eg gjerne vita kva han legg vekt på som domar. Kva er godt spel? Kva faktorar legg han mest vekt på? Kva er den største utfordringa som domar? Skjemaet er éi side av saka, men vil det ikkje alltid

Knut spelar for kollega Olav Øyaland i Tinn Austbygd, frå ein av Knuts nylege turar til Tinn. (Foto: Evelyn Myrann)

koma eit subjektivt element inn i å døma eit estetisk uttrykk? Knut vert tankefull. Lenge. – Her er det snakk om smak og kva du likar; ein vert lett påverka av det. Likevel – eg set meg alltid godt inn i skjemaet og rubrikkane før eg skal døma. I tillegg har 21

eg lært meg andre speldialektar slik at eg har ein større base å vurdera ut ifrå. Ein må vera allsidig når det gjeld dialektar, og det får ein gjennom å lytta og å vera i direkte kontakt med andre spelemenn. Jau, det er ein krevjande jobb, synest Knut, og domarane har ei viktig oppgåve.

Dei må vera upartiske, og dei må ikkje sjå på kva plasseringar deltakarane har frå før. – Eg vurderer heilskapen. Eg har lært hjå dei gamle spelemennene: Olav Viken, Halldor Røine, Nils Gjeldokk, Torleiv Bolstad... Han sa det slik, Olav Viken: «Du må tenkja heilskap, du må vurdera det når du set ein premiegrad.» Det har eg lagt meg på minnet. Spelemannen må nå fram med bodskapen, du må sitja att med noko som tilhøyrar. Eg er ikkje så oppteken av reint

slik var det også i Numedal der Knut vaks opp. Han kjende på seg at dette var eit litt forsømt område, og ville gjerne retta på det. I 1974 hadde Knut vore i USA som spelemann for ei dansegruppe. I 1976 fekk han spørsmål om å koma over igjen, for å spela gamaldans i Midtvesten. Dette tende Knut på, og han fekk raskt stabla på beina fire musikarar som ville vera med. Slik kom gamaldansen inn igjen i livet til Knut. Han danna ei gamaldansgruppe, Knut Myranns gamaldansorkester, som

Evelyn og Knut Myrann gifte seg i 1960, og har eit langt liv saman med og for folkemusikken. (Foto: Bjørn Laupsa-Borge)

spel, men i større grad av heilskapen og formidlinga. EIN ANNAN DANS

Om det er kaldt ute denne novemberdagen vi sit i stova til Knut og Evelyn, så kan ein verta litt sveitt når Knut reknar opp alt det han har vore med på gjennom eit spelemannsliv på 70 år. Vi veit at slåttespelet har vore den største interessa hans. Men runddansen som levde på bygdene var det også viktig å ta vare på. Skulle ein spela på dansetilstellingar, så måtte ein også kunna spela runddans, og

seinare fekk namnet Knut Hallvards, ei av dei mest omtykte gamaldansgruppene i landet. Dei farta vidt og breitt, også til USA. Den fyrste turen dit over vart gjort i 1976, ein ny tur i 1979 og den siste i 1987. 1980-talet vart eit hektisk tiår for gruppa. Det heile toppa seg så tidleg som i 1982, då dei vart norgesmeistrar i gamaldansmusikk. Tre plateutgjevingar vart det også tid til. Gruppa heldt saman i 12 år, med repertoaret bygd kring runddansspel dei fann i forskjellige distrikt som Numedal, Hallingdal, Valdres, Hardanger, Voss, Trøn-

delag og Gudbrandsdalen. Instrumenta var kontrabass, gitar, trekkspel og hardingfele. – Vi hadde P.A. Røstads orkester med Hilmar Aleksandersen som eit ideal. Musikken skulle vera godt for øyra og god for dansefoten. Det var vårt motto. EI GOD FELE

– Eg var så heldig at eg vaks opp i ei tid då dei store spelemennene regjerte. Dei var gode formidlarar. Mange kan nemnast, men i Numedal var det Steingrim Haukjem som inspirerte meg mest. I Telemark kom Gjermund Haugen tidleg inn i livet mitt og betydde mykje for meg i startfasen. Det var mange som vart imponert av han. – Anders Kjerland gav meg gode råd og inspirerte meg: Han rosa meg for gode slåtteformer, men minna meg på at eg måtte finna meg sjølv i musikken. Likeeins har eg mykje å takka Sigbjørn Bernhoft Osa for. Johannes Dahle og tinndølspelet vil Knut også nemna spesielt, det vart etter kvart dominerande i repertoaret hans. – Det passa lynnet mitt så godt. Som pedagog var Johannes eminent, noko av det beste eg har vore borti. Elles må eg seia at no set eg pris på å kunna setja meg ned og stemma fela om morgonen. Det gjev meg ei mental ro. Å spela slåttar etter dei store meistrane, som eg har lært av, er det store for meg. Eg får så mykje att. Fela er oppbyggjande i det daglege, fortel Knut. Han vert gladare til sinns når han spelar dei gamle, gode slåttane. – Særleg no når eg har så gode feler. Eg er kjenslevar av natur, og slåttemusikken gjev meg mykje. Det er ein livsstil å vera spelemann. Er ikkje fela i orden så er heller ikkje eg i lag. Eg har lært meg å stella felene, som eg steller meg sjølv. Pussar dei og held dei i stand på alle måtar. Fele og mann er dei same: Reine og i god stand. Vi anar eit lurt glimt i auga i det han seier dette. Det kan her nemnast at Knut har to svært gode feler laga av Olav Viken og Jon Tjønn. Dette er feler som passar han godt. På spørsmålet om kva som særmerkjer ei god fele, svarar han: – Ei god fele for éin spelemann er nødvendigvis ikkje ei god fele for ein annan. Når det er slik, så er det fleire faktorar som spelar inn. Fela skal riggast slik at ho passar spelemannen: korleis ho svarar på

strøket, fingringane. Tonen fela har må appellera til deg. Eg likar ikkje den rumlande tonen; det må vera meir enn strengjelåt. Det ser iallfall ut til at Knut og Evelyn spelar på lag. – Ho likar ikkje glatt boge, kjem det som eit innsmett ifrå Knut. – Då seier ho ifrå, ler han spøkefullt. – Eg seier ifrå kva eg meiner om det Knut presterar på scenen. Eg er ærleg på det viset, svarar Evelyn. – Det som har gleda meg mest når det gjeld folkemusikken, er alle spelemennene som kjem på besøk, og eg har opplevd periodane med elevar her i huset. Det har vore interessant. Elles er det å koma på konsert med gode spelemenn triveleg, avsluttar ho. Om Knut skal leggja bort felebogen no etter eit så langt liv med fela? – Nei, på ingen måte. Eg spelar så lenge eg er i stand til det! Tre felemakarar representerte heime hos Knut Myrann: Jon Tjønn, Olaf G. Helland og Olav Viken. (Foto: Bjørn Laupsa-Borge)

Landslina i folkemusikk ved Vinstra vidaregåande skule • Lina er den einaste i sitt slag, og feirar 20 år i 2017 • Over 100 elevar har gått lina • Søkjarar frå heile landet stillast likt ved inntak • I inneverande skuleår er det elevar frå heile sju fylke • Lina gjer generell studiekompetanse • Lærer om sin eigen og andre sin speletradisjon • Eit eige spelemannslag som stiller opp på kappleikar • Fag som kveding, spelemannslag, komponering, folkemusikkhistorie, folkedans m.m. • Open musikkavdeling på kveld og helg, som elevane kan bruke

SØKNADSFRIST 1. MARS

Felemakeriet På felemakarverkstaden vår reparerer me hardingfeler, bogar og andre typar instrument laga av tre. Me lagar hardingfeler på bestilling. Kontakt oss, dersom du er interessert i å kjøpe ei nybygd fele. På verkstaden produserer me også Mosafinn høgkvalitets hardingfelestrenger på tradisjonell måte. www. felemakeriet.no Telefon: +47 56516500 E-post: wiebke@olebull.no

Oppland fylkeskommune

VINSTRA

vidaregåande skule

VESTLANDSSPEL ANNO 2017 Etter å ha spelt saman i årevis, er gruppa 3 små Vestlendingar klare med den første plata si. Dei 16 komposisjonane på plata er eit bilde av tidsånden i det vestlandske gammaldansmiljøet. Både musikken, og ikkje minst namna på slåttane, tilhøyrer notida. TEKST: JOHANNE FLOTTORP FOTO: NIKITA SOLENOV

«Ein skal ikkje undergrave røtene og tradisjonane. Dei er veldig viktige. Men det som har kome i seinare tid, frå 1980-talet og utover, det er tradisjon det òg.» Bjørn Ravnestad

«Røsk meg i tappen», «Gjæringsprosessen», «Bompibjørn». Dette er nokre av låttitlane på den første plata til gammaldansorkesteret 3 små Vestlendingar. – Titlane ber preg av at me har det veldig kjekt i lag, seier toradarspelar Bjørn Ravnestad. – Både i trekkspelmiljøet og elles finst det ein del litt trasige titlar. Som regel er det «Aften» her eller der, eller styggevêr det handlar om. Det er mykje sky og sol og fjell. Så det har blitt til at me har prøvd å ha litt originale titlar. Det er oftast ei historie bak kvar tittel, og det kan gjerne vere internt, fortel han. Tine E. Sleire, som òg er toradarspelar i gruppa, har komponert seks av spora på plata. Ho fortel at dei nye slåttane ofte kjem ut av toradaren når det nærmar seg ein konkurranse og ho ikkje veit kva ho skal spele. – Viss eg ikkje har lært meg noko nytt på lenge, så tenker eg at «då får eg lage ein». Når eg komponerer, set eg meg berre ned og spelar. Og så kjem det fram noko. Av og til er det knakandes godt, av og til blir det aldri brukt igjen, fortel ho. Det går mest i runddans, men ho har òg komponert nokre lydarslåttar. Begge delar er med på plata. – Eg likar å sitje og leike meg med akkordar og melodi når sinnstemninga ikkje er heilt på topp. Det er ganske god terapi, synest eg. Då kjem ofte dei litt melodiske valsane og lydarslåttane fram. Er det snart konkurranse eg skal på,

tar eg på meg Hohner-toradaren i C/F. Med den klarar eg å få litt meir snert og takt i melodien, seier Sleire. Namna på slåttane kjem som regel etter at musikken er ferdig, fortel Sleire. Men gruppa har òg funne på eit par låtnamn dei berre må få ein melodi til snart. «Gjæringsprosessen» er ein låt Sleire laga i 1994, då far hennar laga saft. – Han sa det var saft, i alle fall, men me ungane fekk ikkje smake, ler Sleire. Med denne polkaen stilte Sleire opp på Oktoberfestivalen, eit vestlandsmeisterskap på durspel. Slåtten var særeigen og spesiell, og kanskje litt uvanleg til i 1994 å vere. EKTEPARORKESTER

Det store, men oversiktlege gammaldansmiljøet på Vestlandet førte til at medlemmene i 3 små Vestlendingar blei kjende med kvarandre ein etter ein. Det starta med at Bjørn Ravnestad frå Breim i Nordfjord som tok hyppige turar nedover til Hordaland for å treffe likesinna. Han vaks opp i eit felemiljø, og dersom han ville spele saman med andre toradarspelarar, måtte han reise sørover. I Bergen blei han kjend med Tine E. Sleire. Seinare har begge dei to gifta seg, Tine med bassist Morten Sleire, og Bjørn med toradarspelar Kathrine Gjerde, som òg har vore med i orkesteret frå starten. I dag består altså 3 små Vestlendingar av to ektepar og gitarist Sondre Seilen frå Osterøy. Enkel matematikk viser at talet på med-

lemmene og talet i bandnamnet ikkje samsvarar heilt. Men ei anna gruppe med både lokalitet og tal i namnet, er ein del av forklaringa. - Me er tre som spelar toradar. Så det er nok der det ligg. Kompet er sjølvsagt med, så me skulle vel heitt fem. Men me speler litt på namnet til Tre Små Kinesere. Me er vestlendingar, og veldig opptekne at me

3 små Vestlendingar har halde på sidan 2000, men i fjor kom dei endeleg ut med si første plate. Alle låtane på plata er nyskrive gammaldans frå Vestlandet. Alle bileta til artikkelen er frå julefesten til Arnaringen 28. desember 2016. F.v. Kathrine Gjerde, Morten Sleire, Tine E. Sleire, Bjørn Ravnestad og Sondre Seilen.

er herfrå. Sjølv om me er frå Voss, Arna, Osterøy, Breim og Masfjorden, så er me alle vestlendingar, og heile fokuset vårt er at me skal spele vestlandsstoff, fortel Ravnestad. – ÅRA HAR GÅTT

Alle medlemmene i 3 små Vestlendingar har vore aktive på kvar sine kantar i alle år, parallelt med at dei har spelt saman. Dei

har alltid delteke på konkurransar og har møttest jamleg heile tida, men plate har det altså ikkje blitt tid til før nå. – Det har kollidert med andre prosjekt, og så har me fått familiar og ungar, og så har åra berre gått. Men me har fått eit stort repertoar som me har opparbeidd oss over tid, fortel Ravnestad.

Felles for fleire gammaldansorkester på Vestlandet er at veldig mykje av repertoaret er av nyare datomerking. Det gjeld òg for 3 små Vestlendingar. Til dans spelar dei både eigenkomponert musikk og tradisjonell musikk frå ulike tider. Og på albumet er 10 av 16 spor komponerte av nokon i gruppa. – Eg synest det er fint å få representert

«Både i trekkspelmiljøet og elles finst det ein del litt trasige titlar. Som regel er det ‘Aften’ her eller der. Så det har blitt til at me har prøvd å ha litt originale titlar.» Bjørn Ravnestad

«Mor mi byrja å spele toradar samtidig med meg. Men ho fekk ikkje lov til å bli betre enn meg, så då måtte eg berre spele på!» Tine E. Sleire

den delen av vestlandsspelet som me har vore med på å farge, fortel Ravnestad. – Ein skal ikkje undergrave røtene og tradisjonane. Dei er veldig viktige. Men det som har kome i seinare tid, frå 1980-talet og utover, det er tradisjon det òg. Når det gjeld å tore å gjere nye ting, så vil eg påstå at Vestlandet har drege strikken litt lengre enn andre, seier Ravnestad. Komposisjonane som er med på plata er stort sett melodiar 3 små Vestlendingar har hatt med seg i mange år. Men dei fleste arrangementa er nye og har blitt laga med tanke på plateinnspelinga. Gjengen i 3 små Vestlendingar bur i Indre Arna, Strandebarm og på Osterøy. Dermed er det ikkje faste øvingar kvar veke, men dei treffast så ofte dei kan. Og i periodar, som til dømes før plateinnspelinga,

var det intense øvingstider med fleire treff i veka. – Korleis er ei vanleg øving for dykk? – Først er det mykje tullprat. Og så er det ofte ein ny melodi som skal arrangerast. Først kjem me tre på toradar saman og prøver å lage ulike stemmer. Så kjem kompet inn, fortel Tine E. Sleire. Ho legg til at alle er delaktige i den vidare arrangeringa, og at viss bassisten har eit forslag til ei basslinje, så gjev toradarspelarane han rom. Då kan dei gjere om litt på sine stemmer for at han skal få fram det han spelar. NOREGSMEISTRAR

Det sjølvtitulerte debutalbumet blei spelt inn studioet Lyd iLøo i Øystese. Studiorommet var lite for eit fem-manns orkester. Det var lågt under taket, og toppen av kontrabassen fekk så vidt plass. Den 30

måtte lirkast inn mellom to plankar i taket. I denne intime settinga stod gruppa meir eller mindre oppå kvarandre og spelte. – Det var utrulig kjekt å spele inn plata, det gav verkeleg meirsmak, seier Sleire. I ettertid trekkjer ho fram plateinnspelinga som eit av høgdepunkta til 3 små Vestlendingar så langt. Men det første ho kjem på når ho skal nemne dei beste minna med gruppa, er frå Bodø i 2006. – Då vann me orkesterklassa i NM på trekkspel. Og så blei eg ilag med mannen min, fortel ho. Og ektemannen hennar, Morten Sleire, er altså bassist i 3 små Vestlendingar i dag. Det har vore eit par utskiftingar av kompet i gruppa sidan starten, men kjernen med dei tre toradarspelarane har vore stabil sidan 2000. Morten Sleire er den andre bassisten som spelar med gruppa, og det siste tilskotet i kvintetten er Sondre Seilen

frå Osterøy på gitar. Han er òg yngstemann i orkesteret. – Han er ein skikkeleg god gitarist, og det har vore ein veldig opptur å få han med på laget. Sondre kom inn ei lita stund før me sette i gang med plateførebuingane, og han kjem alltid med mange gode innspel til arrangement, seier Sleire. STARTA PÅ VOSS

Tine E. Sleire er vossing. I dag er det eit yrande toradarliv på Voss, med stadig fleire unge som spelar. Men då Sleire vaks opp, var miljøet mindre. – Eg var på kurs med Ingebrigt Rygg, og det var for så vidt ein heil haug som byrja, men så dabba det av. Eg heldt fram, først i Tines gammaldansorkester, og seinare blei eg med i gruppa Vossaspretten, fortel Sleire. Med begge orkestra gjorde ho det skarpt,

og det blei NM-titlar på Titanofestivalen i både 1993 og 1994. Unge Sleire heldt altså fram sjølv om miljøet heime ikkje var det største. For det var så moro å reise ut og treffe folk. På festivalar fekk ho treffe likesinna, og når ho kom heim att gledde ho seg allereie til neste treff. Men å øve var ikkje alltid like kjekt. Likevel blei det øving, på grunn av ein slags konkurranse: – Mor mi byrja å spele toradar samtidig med meg, og ho spelte mykje i starten. Men ho fekk ikkje lov til å bli betre enn meg, så då måtte eg berre spele på og øve meir enn ho! seier Sleire. Slik la ho grunnlaget. I dag er det ikkje alltid at ho får like mykje tid med toradaren i ein hektisk kvardag. – Det blir ikkje så mykje eigenøving for tida med ungar og familiar og slikt. Så når me har øvingar med orkesteret og speler eit par timar, så hjelper det grådig på, seier Sleire. Plata til 3 små Vestlendingar består i

hovudsak av gammaldansslåttar, men det er òg fleire lydarslåttar på plata. Det har vore viktig for gruppa å vise heile spekteret sitt på plata. Og det er fleire lag i musikken, noko som gjer at lyttaren anten kan lytte – eller danse. For det er god takt og gode arrangement som er det viktigaste, og det er dette dei vil vise på plata. – Me har veldig lyst til at folk skal få dansefot av å høyre på plata, seier Sleire. I romjula spelte orkesteret til dans på Arnaringen sin julefest. Der var det dans heile kvelden, og det var aldri god plass på dansegolvet. Blant publikum som var der, sat lovorda laust etter dansen. Nokre sa at den snerten og tempoet dei har i musikken var heilt fantastisk. Andre fortalte at rytmen løfta dei frå golvet, slik at dei nesten svevde gjennom dansen. 3 små Vestlendingar går ein aktiv vinter i møte, sjølv om vintermånadane eigentleg er mellomsesong. Dei skal ha fleire kurs rundt om på Vestlandet, og fleire dansespelingar. I dag reiser heile orkesteret rundt saman 32

og held kurs for klubbar og større grupper. Men det er ikkje berre toradarspelarane rundt omkring på Vestlandet som blir kursa: Komp-gruppene dei ulike stadene får òg fagleg påfyll. Sesongen startar med Storefjelltreffen i mai. Etter det er det Blømingsfestivalen som står på agendaen. Bjørn Ravnestad fortel at han håpar at gruppa kjem seg på Landsfestivalen til sommaren òg. Eit par store festivalar prøvar dei alltid å få med seg i løpet av sommarmånadene. På slike arrangement har dei gjort det skarpt før. Med sigrar både på NM i trekkspel, på durspelkappleiken på Titanofestivalen og som vestlandsmeistrar i gammaldans, er dei eit merittert orkester. Som nå er klare for å finne vegen inn i stova til folk i heile landet, på plate.

LANDS Oppdal FESTIVALEN 2017

I GAMMALDANSMUSIKK 26.–30. juli

FOTO: INGVIL SKEIE LJONES

og t e t tivi RT! k a l a ti Å KLA k u le DAL S e h av i OPP t t e S val i t s fe

@landsfestivalen #landsfestivalen

www.landsfestivalen.no 33

SJEKK DIN LOKALE KINO Imponerende gjennomført, Hjertevarmt om folkemusikk – universelt, vakkert og stemningsfullt et ømt blikk om å ta vare på det unike

Lira Musikmag asin 1 2017

Mus ikm agas in

för att hela världe n svänge r

Sveriges ledande tidning för jazz och folkmusik

15 nya låtar!

149

– alltid med en unik samlings-cd! Prova tre nummer för bara 250 SEK.

recensioner

gitar ren i jazze n Kurt rosenwinkel tar musiken i ständigt nya riktningar

E-post: kampanj@lira.se

rokia traor é startar kulturcentrum hemma i Bamako anna lund Prisad trummis avfyrar ett hurrakel!

Polsk a! Betty Davis förbisedd mode- och musikikon i skuggan av maken Miles

Funkig munorgel Instrument av bambu dominerar festival i thailand

S 5903-01nOK / 10 € INTERPRES89 seK / 99

#1 2017

7 388590 308908

2017

Prod C rs: und 2623 Colo TONE backgro N e • PA e=whit it • wh ck la b •+

På jakt efter den my stiska tre takten s inn ersta väsen Spöket i köket nisse Blomsters galna projekt blev finstämd cross kitchen-meny

55 /

CD0

IRA

er: L

umm

nsn uktio

interpress 5903-01 14 KA v– returvecka RETURVEC

: 14

ia T Kèn RTE ORÉ QUA TRA SON ARS OKIA UNN 01 R G Y uld ANN u 02 F r&G yo ilve now en ET S To k lfisk OCK I Va te TBL M S A Ö iran TR 03 ar m SYS UO RE M 04 D SER EN LAS IN N IT A 05 IA KO L AAK RAHA 06 J den ÄRÄ leet rgsli & VÄ et ja kah gbe e L! Sti LL Valh AKE UNE URR H H T 7 G 0 ALIN 8M rå

sna Lys spår

till

#1 20

Ljud

ga Tun RRA šat DIA don BOU RA It TRIO 09 A Ö 10 Á PIST à Silia E L KU alse IST ARK La v 11 M DQV ic N RA us IN B le m ART A imp S M 12 LSK A PO lem LSK go O n R Ste 13 T T K Ö E TIK a ÖKE bak 14 SP djen till N lä O g livs ILSS r N e S IA nd mm ATT tmanla n ko snö 15 M äs Med mV y fro elod m Folk

3 SMÅ VESTLENDINGAR Debutplata til hordalandskvintetten presenterer tilbakeholden og i hovedsak funksjonell ny runddansmusikk fra Vestlandet. MELDT AV BJØRN AKSDAL

På slutten av 1980-tallet økte interessen for durspillet sterkt på Vestlandet, noe som førte til at det ble holdt flere kurs i toraderspill. Utover på 1990- og 2000-tallet vokste interessen videre, og i dag har vi et sterkt og livskraftig durspillmiljø flere steder i denne landsdelen. En av toradergruppene som etter hvert vokste fram fra dette miljøet var 3 små Vestlendingar, som ble etablert i 2000. Gruppen sier selv at målet var å skape god vestnorsk durspillmusikk med nyskapende arrangement og «vestlandssound». Etter 16 års aktivitet har gruppen nå gitt ut sin første CD, 3 små Vestlendingar. De som utgjør denne durspillgruppen er Kathrine Gjerde, Bjørn Ravnestad og Tine E. Sleire, som alle trakterer torader. I tillegg har de med seg et komp bestående av Morten Sleire på kontrabass og Sondre Seilen på gitar. På platen medvirker dessuten Jan Ytrearne på kornett på ett av sporene. Repertoaret på platen består av et typisk gammeldansrepertoar med vals, polka, masurka og reinlender. I tillegg har de tatt med to lydarmelodier. Alle melodiene er nykomponerte, og gruppens medlemmer står selv for drøyt halvparten av repertoaret. Mest produktiv er Tine E. Sleire, som alene står for seks av melodiene på platen. Alle arrangementene er gjort av gruppens medlemmer i fellesskap. 3 små Vestlendingar framstår som en svært samspilt gruppe, med høy presisjon i både takt og rytmikk. De har samtidig en litt tilbakeholden spillestil med vekt på dynamiske variasjoner. Dansetakten er overveiende lett og god, selv om det kanskje hadde gjort seg med litt mer energi i enkelte av melodiene. Spesielt er takten svært god når de spiller polka. Platen fungerer på mange måter vel så bra som funksjonsmusikk, dvs. musikk å danse til, som ren lyttemusikk. Dette skyldes at både repertoaret og spillemåten framstår som litt lite variert, spesielt for dem som ikke er vant til å lytte til de fine nyansene i durspillmusikken. Dette forsterkes ytterligere gjennom den litt forsiktige og tilbakelente spillestilen. Kompet fungerer stort sett svært bra hele veien. Men det hadde vært kjærkomment med noe større variasjon også her, selv om både bassen og spesielt gitaren har enkelte fine bidrag i så måte. Blant platens beste spor finner vi polkaene «XO’en», en frisk melodi med innslag av små og morsomme finesser, og «Styggeveiret», framført med et utsøkt og presist samspill og en flott dynamikk i spillet. På valsen «Røsk meg i tappen» viser gruppen at de også behersker en spillestil med en noe kvassere rytmikk som gir

3 SMÅ VESTLENDINGAR Egen produksjon, 2016 16 spor, 45 minutter Innspilt i Lyd iLøo Studio

meg assosiasjoner i retning av Carl Jularbos fantastiske valsespill. Her møter vi også det velkjente grepet med flere toneartsskifter i løpet av melodien. Jeg vil også trekke fram åpningssporet «Hyllest», en vakker og lyrisk lydarmelodi, og avslutningssporet «Gjæringsprosessen», en noe spesiell polkamelodi med både harmoniske og rytmiske overraskelser. Selv om mye er veldig bra på denne platen, kunne jeg likevel ha ønsket meg et noe bredere sammensatt repertoar. For eksempel kunne de ha tatt med en eller flere eldre tradisjonelle runddansslåtter, som det finnes mange av på Vestlandet. Jeg synes også det er litt uheldig at gruppen har valgt en lydarmelodi som første spor. Det hadde fungert bedre om man hadde plassert denne melodien litt senere på platen, når behovet for variasjon begynner å melde seg. I tillegg mener jeg at et åpningsspor helst bør gi et signal om hva man kan forvente seg på en plate, ikke representere det som er unntaket.

HĂ¸lje mĂĽla av Raulandskunstnaren Sveinung Svalastog i millomkrigstidi.

HØLJE SPELEMANN FRÅ SELJORD Me minnest gjerne dei store, kjende og vellukka, slike som sette spor etter seg. Hølje høyrde ikkje heime i den gruppa, men fortener likevel å bli hugsa, skriv Arne T. Aabø. Hølje var læremeisteren til Aabøs eigen læremeister Olav Husaas, og i vaksen alder har Aabø nøsta opp livshistoria til seljordsspelemannen. TEKST: ARNE T. AABØ FOTO: ARNE T. AABØ (DER IKKJE ANNA ER OPPGJEVE)

Livet er underleg. Det skifter heile tidi i pakt med vokster og mogning. Kvar alder, frå vogge til grav, hev sine spesielle særkjenne. Kunsti kan vera å setje pris på, og vera merksam på, dei ulike kvalitetar i livslaupet. Barndomen er oftast ei sutlaus og god tid for dei fleste. Så kjem ungdomsåri med utvikling, prøving og utprøving. Voksteren i desse åri legg grunnlaget for manndomsår og det som skal verta deg og livet ditt. Hev me nytta dagane godt, kan alderdomen verta rik på gode minne og livsvisdom. Og ikkje minst er det tidi for ettertanke og refleksjon. Dette var nokre av tankane som kom over meg, då eg ein dag sat og såg meg attende og tankane rok vide. Eg var 19 år gamal. Om våren hadde eg teke opptaksprøva til den 4-årige lina på Notodden lærarskule, skulen som vart teken opp att

nettopp den hausten. Året var 1963. Eg hadde hardingfela med meg då eg reiste heimanfrå. Frå tidlege barneår hadde fela og felemusikken vore ein kjær ven som hadde vore meg til trøyst og glede mang ein gong. Eg budde på Yli i Heddal det fyrste året på lærarskulen, og undervisningi gjekk føre seg i framhaldsskulebygget på Sem. Eg hadde ikkje vore mange vekene i Heddal før eg oppsøkte ein kar eg kjende litt til frå før. Det var Olav Husaas, felemakar og spelemann, opphaveleg seljording. No var han vorten 80 år, fødd i 1884 på Husaas i Øverlandsgrendi i Seljord, men framleis var han vital og full av livsmot trass i ein utsliten og giktisk kropp. Nokre år tidlegare hadde han vølt den gamle Kleppo-fela heime, og såleis visste eg kven han var. Der vart eg meir enn godt motteken. Han spela 37

for meg, og han ville gjerne lære meg av slåttane sine. Det var då spelemannen Hølje frå Seljord dukka opp. Det hadde vore læremeisteren hans, og mest alle slåttane han spela, hadde han lært av Hølje. Eg fekk det inntrykket at Hølje var ein eldre kar medan Olav var unggut, men dette stemmer nok ikkje. Hølje var berre elleve år eldre enn læreguten, og då dei spela saman, var Hølje ein kar i sine beste år, i 30-årsalderen. KVEN VAR HØLJE?

Det var då eg kom inn i tidlege alderdomsår at tankane på Hølje kom fram att, nærare femti år seinare. Kven var no denne Hølje? Det var ikkje mykje Olav fortalde om han, men han nemnde han alltid for Hølje Åsland. Han var gift, men ekteskapet var barnlaust, og eg fekk eit klårt inntrykk

Hølje og Gunhild i yngre år framfor stoga på Dalsåsen. (Foto: privat)

av at han var litt av ein original som kom seg gjennom livet på sin måte. Og så kom eg i skade for å gjera slik vanleg er mellom ungdom: Eg lydde etter, men eg spurde ikkje. Kor mykje kunne eg ikkje ha fenge greie på om eg berre hadde spurt! Men for meg var det musikken eg var oppteken av: å lære mest mogeleg, og bli best mogeleg. Det skulle ha vore i dag! Då skulle eg ha visst mykje om denne originale spelemannen. Når eg då, etter alle desse åri, ville finne meir ut om han, vart det litt av eit puslespel med mange brikker å setje saman. Det levde få etter som mintest Hølje, men lukkelegvis, nokre var det som kunne fortelje om han. Eg visste at Åsland var ein gard, tidlegare plass, i Øverlandsgrendi i Seljord, i same grannelaget som Husaas der Olav voks opp. Eg slo meg difor til ro med at Hølje var derifrå utan å spørje meir om det. Men Hølje var fullvaksen kar innan han kom til Øverlandsgrendi, og dei som kjenner til han i Seljord i dag, kjennest ikkje ved namnet Hølje Åsland. Helst er det som Hølje Kleivi eller Hølje Skorta han nemnest. Lenge leita eg i både den gamle og den nye Seljordsoga utan å finne han. Fyrst då eg søkte hjelp hjå erfarne slektsgranskarar med stor lokalkunnskap, kom Hølje på plass. Hølje var fødd på husmannsplassen Juvet under Rugtveit på Manheimsstrondi 17. august 1873. Foreldri hans var Hølje Tores-

Hølje framfor stoga si i Skorta på sine eldre dagar. (Foto: privat)

son Steinstolen og Anne Ånundsdotter Storøy. Faren døydde 2. mars, fem og ein halv månad (2. mars) før guten kom til verdi, og såleis vart han også oppkalla etter far sin ved dåpen 9. november same året. Han hadde ein to år eldre bror, Ånund, som vart gift i Nordbygdi i Seljord med Hilleborg Aslaksdtr. Brekka. Fyrst dei var nygifte, var dei bruksfolk på Tytegrav i Brunkeberg. Så sat dei ei tid på Brekkahaugen i Nordbygdi før ferdi gjekk opp att til Brunkeberg, til Gjervoll. Seinare kom dei nedatt til Seljord og budde då på Bøye. Hilleborg var mykje eldre enn Ånund, så det vart, naturleg nok, ikkje born i ekteskapet. Ånund og Hølje hadde dessutan tri eldre halvsysken frå det fyrste ekteskapet til faren. BUDDE MANGE STADER

Men no attende til Hølje. Han flakka og flutte mykje. Folk vil hava det til at han budde på eit titals stader gjennom livet. Men sidan han ikkje hadde born, kan det vera vanskeleg å fylgje livsferdi hans. Spor etter han i kyrkjebøkene finn me berre ved dåp, konfirmasjon, giftarmål og død. Dessutan hev me nokre folketeljingar med sine opplysningar. Mori hev nok flutt frå Juvet med borni sine straks etter at mannen var død. I 1875 finn me dei på plassen Eie på Storøy, der dei bur i lag med den ugifte morsysteri 38

Guro. Ved konfirmasjonen i 1888 er han på plassen Sollid under Strand. Så gifter Hølje seg i 1897. Då er han «bruger» på plassen Hurum som også høyrer til Strand. Jenta han gifter seg med, heiter Gunhild Jonsdtr. Lakshøl. Ho var sju år eldre enn Hølje. Gunhild var dotter av Jon Sveinsson, komen frå Bakkane under Venås, som var myllar på Lakshøl mylle på 1860-talet og budde i Myllarstoga, dei kalla. I 1900 finn me dei på Veslekos, plass under Brekke øvre. Elles fortel tradisjonen at Hølje au skulle ha budd på plassen Geirsanden på Manheimsstrondi. Ein gong mellom 1900 og 1910 må Gunhild og Hølje ha flutt oppover til Øverlandsgrendi. Ved folketeljingi 1910 er dei komne til Dalen. Hølje er då kalla «Dagarb. og tømmerhugger». Truleg bur dei i den stoga som vart kalla Dalsåsen og som låg mellom dei to Dalen-gardane. Denne stoga er borte no, men lokalkjende kan syne staden der ho stod. Før dei kom til Dalsåsen, hev eg ein mistanke om at dei kan ha budd på Åsland. Sidan Olav Husaas alltid nemnde han som Hølje Åsland, må han ha budd der ei tid, og det var nok i dei fyrste åri etter 1900 at Olav lærde slåttar av han. Seinare reiste han til Rjukan og tok seg arbeid der før han kjøpte seg gard i Heddal og busette seg der. Etter det hadde han nok lite tilknyting til Øverlandsgrendi. Me veit au

at husestaden på Åsland vart flutt lenger ned i dalen, der det var lognare, ein gong på 1800-talet. Men den gamle stoga vart ståande att oppe på Høg-Åsland, og nettopp der trur eg Hølje kan ha budd ei tid, utan at eg hev dokumentasjon på det. Me fer rett ved den gamle stoga når me gjeng den gamle vegen til Husaas. Hølje skal au ha budd ei tid i ei liti stoge som låg inne i skogen mellom Lønnestad og Lid. Sist kom han til Skorta eller Kleivi. Det var ei liti stoge nedanfor Dalen på grunn som høyrde til Nordigard Bjørge. Stoga brann opp etter at Hølje var død, men du ser den vesle tufti framleis frampå ufsi. Herifrå er det ikkje langt, men bratt, ned til Bjørge. Lenge måtte dei gange i ein stige for å koma ned og opp denne ufsi. Her var det skuleveg frå Dalen-gardane så lenge det var skuleborn der oppe. For å avslutte livsferdi til Gunhild og Hølje, kan eg nemne at Gunhild døydde 8. mars 1929 og vart gravlagd ved Seljord kyrkje åtte dagar seinare. Kyrkjeboki fortel at Dalen er bustaden hennar. Hølje levde endå 14 år til. Han vart etter kvart kruslen og hjelpelaus, og då var ikkje Skorta nokon høveleg bustad. Han enda difor sine dagar på Sundbø gamleheim i Flatdal 10. januar 1943 og vart jordfesta ved Flatdal kyrkje fem dagar seinare. Då er han kalla «enkjemann og alderspensjonist» i kyrkjeboki, og Gunhild er kalla «husmannskone» då ho døydde. Namni som er skrivne inn, er Gunhild J. Dalen og Hølje H. Dalen.

Hølje vart læremeisteren til Olav Husaas når det galdt felespelet. Endå han var rundt 80 år gamal, hugsa han mange av slåttane som han i ungdomsåri hadde lært av Hølje. No veit vel ingen for visst korleis Hølje spela, men gjennom slåttane etter han kan me få eit inntrykk av spelet hans. Eg trur heller ikkje Olav hadde lært noko vidare av andre spelemenn seinare. Difor kan me truleg sjå på Hølje-slåtteformene som nokså opphavelege og upåverka av andre inntrykk. Skal me oppsummere dette, kan det bli såleis: Slåttane hadde ein alderdomlege dåm, stuttvorne og helst litt enkle. Det var typisk dansespel med god takt og rytme.

Dei viktigaste kvalitetane i gamalt, ekte spel var der, særleg gode forslag og triller. Kvæletonar, dobbeltgrep, som me helst seier i dag, var ikkje så veldig mykje utbreidd. Det som var mest bruka, var å gripe med peikefingeren over kvart og ters samstundes. Tilsvarande grep over kvint og kvart var mindre bruka. Det var klåre melodiliner i slåttane med heller lite utbroderingar. God dansetakt var viktig. Etter Hølje hadde Olav stev eller små regler til mange av slåttane. Då kunne du høyre korleis fela sa fram ordi. Mellom dei slåttane han spela mest, var «Tinnemannen», «Bordstabelen», som han jamt kalla «Fanen på Bordstabelen», «Guro Lomodden», «Jenta nedmæ strondi» og «Skinnarlanden». Her tek eg med nokre av slåttestevi, fyrst «Skinnarlanden»:

bøker i skulen også. Den høvde til ei vensl i slåtten: Olav, Olav kaup deg ein gard. Nei, svara Olav, den fær eg av far. Olav, Olav kaup deg ei kyr. Nei, svara Olav, den bli meg for dyr. Olav, Olav kaup deg ein hest. Ja, svara Olav, den tener meg best. Osv, osv. Ei lokal tekst frå Seljord hadde han til ein gangarstubb han kalla «Fenta». Det var nok same slåtten som dei no kallar «Møsstrondsfenta». Han var slik: Hans uppi Dalen kan jakte og skjote, og fenta på Bjørge kan kokke og koke.

Vi’ du gifte deg, vi’ du ikkje nå, andre gifter seg, eg må eismall gå. Til «Jenta nedmæ strondi» høyrde dette stevet: Jenta nedmæ strondi gjekk og plukka ved, Fær eg ingen anen, lyt eg taka deg. Til «Bordstabelen» hadde han ei lang regle som eg trur me såg i gamle lese-

Olav Husaas spela og nokre visetonar, men om desse også var lærde av Hølje, veit eg ikkje. Særleg minnest eg etter tonen til Telnes-visa «Å, kjære mi Sigrid» og «Murukleiv-visa». SOGER ETTER HØLJE

Det lever framleis soger om Hølje. Nokre er nedskrivne, andre finst berre på folke-

Olav Husaas lærde mange slåttar av Hølje.

munne. I Telemark Tidend i Varden for 8. november 1982 hev Eivind Heggenes ei fin skildring frå den tid han var gjætargut på Bjørge, truleg ein gong rundt 1915 til -20. Hølje er hovudpersonen, og eg tillet meg å taka med noko av det han skriv:

mangt slags arbeid slik som tømmerhogst, vedahogst, åkerbrjoting og grøftegraving. Han var mykje på Reinstaul hjå Åse. Ho hadde kome frå Vinje og var eit snilt menneske som var lett å spørje om eitt og anna. No var ho enkje og stod for styren på Reinstaul. Eit år hadde Hølje lova ei kjering på Brøløs ein halv famn ved til jol. Han spurde då om lov til å hogge veden i jordkanten på Reinstaul. Åse meinte at han heller burde hogge nokre tørrgrænar oppom husi slik at ho fekk tørr ved. Hølje hogg likevel litt halvtunne osperønningar

Men med Hølje spelemann og Månekåsi høvde det seg slik: Det var i slåttonna på Sudigard Bjørge. Karane hadde øktekvild, og låg nedpå i skuggen under tunasken. Hjuringguten fekk au hykje seg ned på ved sida av dei – etter å ha flyge med tunga ut av halsen etter kyr og kalvar som plaga av klegg og anna avåt hadde tråva som den vonde var etter dei den varme sumardagen. Då dukka Hølje opp som troll av ei øskje – med fela under armen, og litt på ein snurr. Han slo seg ned jamsis dei andre, og kom med fule og vriuge ord. Det infule smilet med halvt attknepte augo hugsar eg ennå. Og særleg at han peika på meg med felebogen og sa: «Høtt æ dæ fe ein liten tusse?» Eg lika det ikkje. Særleg at eg var liten. Men det veks ein nå alltids av seg. Så tok han nokre drag med bogen, og spurde Torgrim, som au var ein brukandes spelemann: «He du hørt Månekøsen?». Og så klemde han i veg. Han var hard med fela – men låt bli det nok den gongen au – Ein voldsom springar var det og Hølje var nok veldig kry av slåtten, og meinte han Der er ikkje mykje att etter Hølje, men her er Robert Pedersen med steikjepanna hans. var den einaste i bygdi som kunne den. nedi jordet. Dei var så granne at han ikkje trong bruke sag, men kunne dela dei opp Ein eldre seljording som hugsa vel etter Hølje, men ynskte å vera anonym, fortalde med øksi. Då veden var opphoggen, bad han meg dette: om å få låne hesten. Veden skulle køyrast til Brøløs. Slik vart det. Han kom til staden Eg hugsar godt Hølje og såg han fleire der veden skulle leverast og løa han endåtil gonger, men kona hans såg eg aldri. Han inn i uthuset. Han fekk betalingi au, men var heller litenvoren og tunn. Dei hadde kva kjeringi tenkte då ho fann den nyhogne, budd titals stader, m.a. i ei uvand stoge i gjennområ ospeveden, veit eg ikkje. Den øvre enden av Lønnestad. Han dreiv med veden var nok ikkje så lett å få til å brenne. 40

Ei anna soge var slik: Ein gong skulle eg til Øyan i Flatdal tidleg ein morgon og hente eit høylass. Då møtte eg Hølje på veg nedover. Han var på gamleheimen, Sundbø, då og hadde teke ut til Seljord. Han var fæl til å gange, men hadde nok kome i «båndøme» då. HØLJE I DAGLEGLIVET

Livet var nok ikkje berre enkelt for Hølje. Det var småsamt for han og Gunhild meir enn éin gong. Å slå seg gjennom som dagarbeidar med jordbruksarbeid, ved- og tømmerhogst i hus utan jord gav nok ikkje mykje av seg. Det var vel helst ikkje stort meir enn til salt i grauten, som me seier. Folk minnest han der han kom gangande frå vedahogst eller åkerbrjoting på Lønnestad eller Tveiten. Det var kald haustkveld, og folk kunne høyre korleis det song og skura i klaka, stivfrosne klede der han stavra seg heimover til den vesle hytta si i Øverlandsgrendi. Etter at Gunhild døydde, vart det nok så som så med matstell og reinhald. Då var fela til god trøyst. Harald Sandsdalen på syndre Dalen var god ven og hjelpesmann for Hølje mang ein gong. Ein gong Harald og ein annan kom inn til Hølje i den vesle stoga i Skorta, ville han spandere øl på dei. Det var kvitt heimebrygg utan tilsetjing av fargestoff, ikkje av den mest appetittlege drykken akkurat. Hølje slo i kvar sin kopp til dei, men då karane skulle smaka på godsakene, flaut det opp kaffegrut. Han hadde drukke kaffe av koppane og gløymt å skjule ut gruten. Ølet vart tømd ut utan at Hølje merka det. Dei ville nødig såre han. Den vanlege måten i slike høve er nok at det er blomsterpotta som nyt godt av væska, men blomar er det vel uvisst om Hølje hadde.

«Folk vil hava det til at han budde på eit titals stader gjennom livet. Men sidan han ikkje hadde born, kan det vera vanskeleg å fylgje livsferdi hans.»

Stoga frå Husaas der Hølje spela til dans mang ein gong. Ho er sett opp att på eit hyttetun.

Utsyn over Flatbygdi i Seljord frå Husaas.

At han var ein original i livsferdi si, er nok sant og visst. Dette at det ikkje vart born i ekteskapet, undra han seg visst mykje over. Han skjøna ikkje heilt det, etter det Olav Husaas fortalde. Her kunne eg ha visst meir, men den sjenerte ungguten, som eg var den gongen, spurde ikkje meir. Det var eit emne som var vanskeleg å røda om då, umogen som eg var. ETTERMÆLET

Det er ikkje etter mange ting som minner om Hølje. Fatig levde han, og fatig døydde han. Men fela hans er teken vare på. Det er ei Gunnar Helland-fele. No er ho vølt og i fin stand og finst på ein gard i Seljord. Steikjepanna fekk Harald Sandsdalen etter han, og no er det dottersonen hans som hev henne. Der vert ho hegna om som ein verdfull eignelut. Det finst nokre bilete etter han au, både frå Skorta og Dalsåsen. Heilt gløymd er han då ikkje. Lyrikaren Andreas Sandsdalen var ein nær ven og kjenning av Hølje frå den tid Andreas budde på Syndre Dalen på 1930-

talet. I diktsamlingi «Kastevind» frå 1955 hev han skrive diktet «Fela åt Hølje» som kan hende like mykje er eit minnedikt om Hølje som om fela hans. I ei gamal stove under Bjørgefjell ligg ei uvand fele på ein sotut hjell – å det var fela av Hølje. Hølje han er borte og med sliten streng fela ligg på hjellen kan kje låte leng. – å det var fela åt Hølje. Ein annan seljording som hev skrive om Hølje, er bygdediktaren Hans G. Kivle. Etter at Hølje var død, skreiv han dette: Ein dag var han borte. Ein slitar og strevar fekk sova til slutt i ei fattiggards seng. No kviler to trugne og utslitne nevar og fela er utan ein einaste streng. Men langt oppi skogen, innunder ein nut

heng kjelen til Hølje med kvitmugla grut, og fri for all sut – Diktaren og forretningsmannen Einar Tufte var ein framsynt og tiltakssam kar, stadig rik på nye idear og påfunn. Ein gong i mellomkrigstidi fekk han Raulands-kunstnaren Sveinung Svalastoga til å måle to måleri for seg. Det eine er av Jørgen Tjønnstaul, det andre er av Hølje. Det er levande og framifrå godt måla. Du ser Hølje som livs levande føre deg. Eit kunstverk av dei sjeldne! Dei som hev sett både Hølje og måleriet, kan stadfeste det. Slik var Hølje, seier dei. Me minnest gjerne dei store, kjende og vellukka, slike som sette spor etter seg. Hølje høyrde ikkje heime i den gruppa. Likevel var han eit menneske som vart lagd merke til. Han var seg sjølv i eitt og alt, gjorde seg ikkje betre enn han var. Med fela si skapte han hugnad i dei små dansestroki rundt om i gard og plass. Han fylde romet sitt i si vesle grend og var ingen til meins. Difor fortener han å bli hugsa.

Marius NytrĂ¸en i midten av 1920-ĂĽra.

GARDBRUKER, HÅNDVERKER, SPELLEMANN OG KOMPONIST Spellemann Marius Nytrøen (1896–1993) fra Vingelen komponerte 751 slåtter. De fleste laga han på sine eldre dager, da buehånda og etter hvert hørselen hadde svikta. Familien etter Marius planlegger i disse dager en bok med slåttene hans, og sønnen Inge har i den anledning skrevet denne spellemannsbiografien om faren. TEKST: INGE NYTRØEN FOTO: PRIVAT (DER IKKE ANNET ER OPPGITT)

Rasmus Nilsen Røe (1817–1899) er gardbruker og kirkesanger i Vingelen i Nord-Østerdalen. I 1830-åra, på den tida det heter seg at den første fela kommer til Vingelen, trer han fram som spellemann og får det lokale kallenavnet «Ustugubben». I 1851 reiser en spellemannskompis av Rasmus til Amerika, og overlater fela si til Rasmus – trolig en Jakob Stainer-modell laga i Tyrol på 1700-tallet. Denne gamle og spesielle fela overtar barnebarnet Marius Nytrøen i ung alder, og den blir en av hans tonegivende følgesvenner. I dag er fela å se på Vingelen kirke- og skolemuseum. Å være kirkesanger og spellemann på denne tida er en vanskelig balansegang. Men idealisten Rasmus gir aldri opp. Også denne idealismen skal Marius arve, og det

samme skal sønnen til Marius igjen, Jostein Nytrøen (1930–2008). KIRKEKLOKKER OG DANSESPELL

Marius’ far Knut Estensen Trøen (1855– 1929) var gardbruker, skredder, skomaker og spellemann. Han var også en kirkens mann, og var av den bestemte mening at kirkeklokkene var et instrument. Det står jo i salmen: Kimer i klokker ... Så fra tidlig i 1880-åra tonet rytmisk kiming over Vingelsbygda i høytida. Marius fortsatte denne rytmiske kiminga, og den har siden gått i arv i bygda. Den dag i dag ljomer det rytmisk fra klokkene i Vingelen kirke når høytidene ringes inn. Knut hadde med seg slåttearven etter far sin. Den førte han videre til sine fire sønner, som alle spelte fele. Marius var

yngstemann. Knut var en ettertrakta dansespellemann med humoristisk sans og glimt i øyet, og han kunne berette et mangfold av historier fra sitt spellemannsliv. Også hjemme på Nytrøa var det rett som det var et livat spellemannsliv, når fem spellemenn stemte og spelte opp. Minstemann Marius la tidlig for dagen musikalske anlegg. Som sjuåring stemte han fela sjøl, og som tiåring hadde han alt en god del slåtter innabords. Livet gjennom var han viden kjent for å være dyktig til å tralle slåtter. Han var utstyrt med et meget godt øre, og tryllet tidlig fram toner som ble til slåtter. Da han var elleve år, var han spellemann i bryllupet til sin eldste bror, Esten Knutsen Nytrøen (1883–1970). Da Marius hadde spelt brurvalsen og brudgommen hadde

MARIUS NYTRØEN (1896–1993)

•• •• ••

Nytrøen var spellemann fra Vingelen i Nord-Østerdalen.

Hans-Fredrik Jacobsen, den allsidige folkemusikeren bosatt på Tolga, er kjent for å spille mange slåtter etter Marius Nytrøen.

Han spelte fele, seljefløyte, og flere andre blåseinstrumenter. Særlig kjent som stilskaper på seljefløyta.

Det ble i 2015 reist en statue av Marius i Vingelen, laga av billedhogger Øyvin Storbækken.

Andre spellemenn i familien: bestefar Rasmus, far Knut og sønnen Jostein.

Nytrøen etterlot seg 751 slåtter, som planlegges utgitt i bokform av familien.

Marius speller fele i 1951. Instrumentet er den sjeldne Stainer-fela han arva.

Serinabakken i Vingelen, som Marius arva etter bestefarens svoger i 1924. Her bodde han resten av sitt liv i den gamle stua.

«Livet gjennom var han viden kjent for å være dyktig til å tralle slåtter. Han var utstyrt med et meget godt øre, og tryllet tidlig fram toner som ble til slåtter.»

dansa med sin ekteviv, bytta de rolle – brudgommen spelte, og spellemannen dansa med brura. Marius lærte og henta noe hos alle spellemenn han møtte, og han kom etter hvert i kontakt med spellemenn i «bygdom» rundt. Kappleiker var snart i gang, og dem ble det mange av, også langt utenfor distriktet. Vestover var han også i kappspell med hardingfelefolk. I Stavanger var han en gang den eneste som spelte pols, kvikk nordøsterdalsmusikk. I «dølalaga» i Oslo var han flere ganger og spelte. Han korresponderte med Eivind Groven i 1932, og i samarbeid med han ble det flere konserter. Det ble også gjort en del opptak i NRK. Det første opptaket som ble gjort med Marius, ble gjort da han var i tjueåra, med fele og seljefløyte. Disse opptaka var gjort på voksrull, men er ikke å finne igjen noe sted. STILSKAPER PÅ SELJEFLØYTA

Seljefløyta er tilsynelatende et såre enkelt instrument, men ut av det enkle skaptes et mangfold. Marius begynte etter hvert å eksperimentere med en nyskapende finVingelen Musikkforening i 1963, under innspilling av filmen Freske fraspark. Filmen ble spelt inn i Vingelen, Tolga og Alvdal. Marius speller baryton og sønnen Jostein dirigerer. (Foto: Arbeidets Rett)

Jostein og Marius Nytrøen spiller duo på seljefløyter stemt for tostemt spill.

gerteknikk: Gjennom å lukke røret bare halvt og ikke helt, kunne han senke tonen en halvtone i stedet for en heltone. Slik fikk han andre toneintervaller ut av seljefløyta, og det ble lettere å spelle de mange mollstemte slåttene fra Vingelen og området rundt. Marius etterlot seg en del slåtter tilpassa seljefløyte. Marius og sønnen Jostein spikka borkfløyter og spelte tostemt sammen. Holdbarheten til en borkfløyte var heller kort, men i et kar med vatn kunne den oppbevares for en kort tid. En gang Marius skulle til Oslo for konsert og opptak, laga han seg et treskrin som han tetta med oljelerret. Han fylte det med mose som han dynka skikkelig med vatn, og pakka fløyta nedi. Osloturen fikk en vellykka utgang. En annen gang Marius skulle spelle i et bryllup, var seljefløyta med. Hjemmefra til bryllupsgarden var det et par kilometer. Underveis dukka det opp en idé: En brurmarsj på seljefløyte. Vel framme på bryllupsgarden hadde han komponert «To kilometer brurmarsj»! Eivind Groven og Marius hadde god kontakt over lang tid. Groven spelte sjøl

seljefløyte, og om Marius har han sagt: «Det melodiøse omfanget han la for dagen, måten han trakterte seljefløyta på og de nyvinningene hans på fløyta, var en sensasjon!» SEKSTETT OG ORKESTER

Rundt århundreskiftet var det en svenske ved navn Ljunggren som vandra opp og ned Østerdalen. Målet med vandringene hans var å stifte musikkorps. I 1904 bidro han til å stifte en sekstett i Nytrøa, med Esten, eldstebror til Marius, som medstifter. Med sekstetten kom det et nytt instrument til bygda: en basun (ventiltrombone). Marius var da åtte år, og det var klart at dette instrumentet måtte han prøve. Etter hvert kunne minstemann like mye som storebror, og 16 år gammel overtok Marius ledelsen av sekstetten. Sekstetten ble til et velkjent korps, Vingelen Musikkforening. Marius dirigerte korpset i mange år, og ble senere en utmerka støttespiller for musikkforeninga. Da høyrehånda hans svikta, overtok den venstre ventilføringa – og det gikk som smurt. I 1963 overtok sønnen Jostein takt45

stokken i musikkforeninga, og i 2014 ble 110-årsjubileet markert med stor konsert i Fjellheim grendehus. På nabogarden vokste de fire brødrene Kvernmo opp, som alle ble musikere og spelte strengeinstrumenter. Den eldste broren, Jon Kvernmo (1882–1959), ble også sjøllært felemaker, han laga totalt 35 feler. De fire brødrene og Marius, unge idealister som de var, starta orkester. Med iherdig arbeid, og etter hvert tilgang av bygdespellemenn, vokste orkestret til det hadde filharmonisk besetning. Marius leda dette orkestret, lokalt kalt «Stryken», i flere år. KOMPONIST MED NOTEBOK OG BLYANT

Noen slåtter ble det i yngre år, men storproduksjonen kom først da han var oppi åra. Gardbruker, snekker og tømmermann er vel ikke den beste kombinasjonen for en felespellemann, og etter seksti år hadde tungarbeid satt sine spor. Høyre hånd svikta – det buestrøket han satte så store krav til, fungerte ikke lenger. Savnet var enormt da ei lenger hånden ville lystre ånden. Men

På sine eldre dager, når været var godt, satt Marius Nytrøen ofte ute og lot tankene fly. Så gikk han gjerne inn og skrev noen vek ved kjøkkenbordet. Bildet er fra 1991.

Øyvin Storbækkens statue av Marius Nytrøen, avduka i 2015.

Marius lærte seg resignasjonens kunst, og idealisten fant nye veier for fremdeles å kunne leke med toner. Marius var notesterk som få og «sang fra bladet», og notebok og blyant kom han nå til unnsetning. Til dels kronglete notehaler, bindebuer og taktstreker viser tydelig arbeidet til en skjelvende hånd. Arbeidsplassen var ofte ved kjøkkenbordet, men når finværet lokka, satt han mye ute og filosoferte. Enden på filosoferinga var ofte at han gikk inn til kjøkkenbordet og skrev ned en slått. Da øret også svikta, var det igjen idealisten som ikke lot seg knekke. Uten instrument, men med et enormt repertoar i hodet, laga Marius flere hundre slåtter. Han elska en sprek bue og en kjapp venstrehånd. «Dette er kanskje en måte å holde et hode oppegående», sa han av og til. En del av slåttene bærer også preg av disse tanker. En litt spesiell slått fikk navnet «Kvinten», går i A-dur og spelles på én streng. Flere slike litt spesielle slåtter er å finne i samlinga. Da han laga den siste slåtten, var han oppunder nittiseks år. Til slutt hadde Marius Nytrøen komponert 751 slåtter. Bjørn Aksdal og Audun Stokke Hole har bidratt til artikkelen.

Nytrøen-slåtten «Seksognetti’n», en av de siste Marius komponerte, i trykt og håndskrevet form.

FOTO: RUNHILD HEGGEM

Meld deg som frivillig nå!

www.landskappleiken.no

@landskappleiken #landskappleiken

FOTO: KNUT UTLER

Røros 5.–9. juli 2017

Resultatlistene blir granska utanfor Geilohallen under Landskappleiken 1986. Både for deltakarar og publikum er det lite som engasjerer så mykje som kappleik, resultat og reglement, noko FolkOrg erfarte då dei gjorde omfattande endringar i fjor. (Foto: Spelemannsbladet)

Å RANGERA ELLER IKKJE RANGERA ... Våren 2016 oppstod frisk debatt då FolkOrg vedtok endringar i reglementet for Landskappleiken og Landsfestivalen. Diskusjonen rørde seg mest om endringane knytt til poengsummar og rangering. Men kva område i tevlingsreglementet har vore dei mest diskuterte gjennom historia? TEKST: IDA HABBESTAD

«Dette med å kappast, å mæla styrke og givnader mot einannan er sikkert gamalt som manneætta», skriv Jostein Mæland i jubileumsboka då Landslaget for Spelemenn var 50 år i 1973. Landskappleiken er den eldste bevarte institusjonen i Folkemusikk-Noreg. Det er den største mønstringa, og saman med Landsfestivalen det breiaste utstillingsvindauga for mangfaldet i norsk tradisjonsmusikk. Kjernen er konkurransen – forsøket på å utpeika det gjævaste. Den oppgåva er

krevjande, sidan kvalitet og kunst medfører tolking og preferansar, medan tal er meir konstante. Kanskje er det ikkje så rart at det støtt har vore diskusjonar om reglane for kappleiken, heilt frå dei første 17 hardingfelespelarane deltok i Bergen i 1896? KONKURRANSE SKAPAR GNIST

– I kappleikssystemet må det vera rom for skjønn. Det ein diskuterer handlar vel til sist om kva ein definerer som «høg verdi», seier dansar og spelemann Arne M. Sølvberg. Han har lang erfaring både som 49

deltakar og dommar i ei rekke ulike klassar, og deltok på sin første landskappleik i 1966. – Sjølv er eg stadig meir oppteken av kappleiken som sosial møteplass og framføringsarena. Du har aldri tilsvarande publikum nokon tid og stad. Samstundes ser eg at konkurransen er med på å skapa gnist. At ein diskuterer regelverket, og snakkar om dette verdifulle, er nyttig. Det vitnar om at miljøet vårt er levande, hevdar han. Dei skarpaste diskusjonane fann ein truleg på 1970-talet, då kappleiken breidde seg ut med nye klassar og kategoriar. Her var det kampen for sjølve mangfaldet stod. Men meiningar har det vore frå starten av, og eit tidleg døme finn me i Norsk kappleikssoge. Der fortel Kjell Thomsen om eit innlegg i Gula Tidend frå 1919, der felespelaren Anders Viken frå Sunnfjord gjekk til åtak på domsnemnda. Dommarane var andre enn dei som var annonsert, hevda Viken. Dei hadde annan kompetanse, og dømde ikkje godt. Om utspelet medførde reaksjonar – og kva dommarane sa til sitt forsvar – skriv ikkje Thomsen noko om. Men ei prøveordning to år etter kan tyda på at Viken ikkje var den einaste som ytra seg om kåringane: – I 1921 vart det gjort forsøk med å spela bak eit forheng, så dommarane ikkje skulle sjå kven som spelte, fortel Sølvberg. – Det vart inga varig ordning, men eg trur det seier noko om eit visst trykk mot resultatlistene. Det var mykje kritikk, og opp gjennom tidene har det ikkje alltid vore lett å skaffa dommarar. Det har vore ein utsett posisjon, seier han. I 1924, året etter at Landslaget for Spelemenn tok over arrangementet, starta ein å føra dommarprotokoll. Deltakarane fekk rett til innsyn i det som stod oppført om spelet deira, og frå 1950 vart heile protokollen trykt i Spelemannsbladet. Frå 1947 hadde ein òg utarbeidd dommarskjema. Det tok ikkje lang tid før diskusjonen var i gang. Mæland fortel til dømes om årsmøtet i 1953, der Arne Bjørndal gav skjemaet hard medfart, fordi «ein domar som kan sine ting kjem like langt utan skjema». Diskusjonen i Spelemannsbladet handla om spørsmål me har med oss den dag i dag: Kan kunsten målast i tal? Utanom Spelemannsbladet er det dess-

Dommarskjema for spel frå høvesvis 2016 og 1972.

verre ikkje så lett å finna dokumentert kva argument som vart brynte mot kvarandre i miljøet. Men det er ikkje usannsynleg at problemstillingane har likna dei me ser i dag. – Noko må ha handla om å gjera skjemaa enklare, trur Sølvberg. Han jobba sjølv i nemnd rundt år 1990, mellom anna for å finna ein felles mal for skjemaa i spel, song og dans. – Men denne malen vart ikkje teken i bruk, anna enn for spel. Hadde ein følgt signala frå styret den gongen, hadde me hatt eit meir harmonisert regelverk for 25 år sidan, fortel han. DOMMARSKJEMAET SOM MANIFEST

I 1955 vart skjemaet frå 1947 revidert. Her gjekk ein frå ti til fem rubrikkar, og dette gav ro til diskusjonen. Men på 60-talet vakna diskusjonane til live att. Jubileumsboka skildrar nærast ein føljetong frå årsmøte til årsmøte: Saka vert utsett grunna at det manglar tid på årsmøtet, at nemnda

ikkje er kommen til semje — eller grunna mellombels løysingar der dommarane sjølve har skulla ordna opp. – Det er forståeleg at diskusjonane om dommarskjemaa har vore mange, seier musikar og musikkarkivar Synnøve Bjørset. Ho har nyleg reflektert over vurdering av slåttespel i Kulturrådets artikkelserie Kunst, kultur og kvalitet. Innbakt i arbeidet var ein gjennomgang av dommarskjema og vurderingar på jakt etter kriterier. – Skjemaet definerer jo kva ein skal vurdera. Er dei rette tinga komne med, er dette det viktigaste? Sjølv om enkeltrubrikkane kanskje ikkje spelar så stor rolle i praksis, er skjemaet eit slags manifest over kva miljøet oppfattar som viktig. Ho påpeikar ei anna endring, som har skjedd meir umerkeleg. – Språket i dommarskjemaet har utvikla seg. Folkemusikken har ingen lang akademisk tradisjon, og først i nyare tid har ein utvikla eit større vokabular – som eg meiner speglar att i skjemaa i dag.

MAKTSPREIING

Diskusjonen omkring dømming har òg gått på det formelle. Kor mange dommarar er nødvendig? Kva kompetanse og bakgrunn skal dommarane ha? Kan same person dømma fleire klassar? Desse spørsmåla var medverkande til at situasjonen spissa seg til på 60-talet, minnest kulturarbeidar og tidlegare redaktør for Spelemannsbladet, Ola Grøsland. Då var kappleiken i ei stadig utviding. – Eg var på min første landskappleik i Vågå i 1964. Då var det ulike klassar, men felles dommarar for spel fele og hardingfele. I dans var det berre ei klasse, både for dans til fele og hardingfele, fortel han. På Landskappleiken på Gol i 1972 fekk flatfele eigne dommarar. Ei nemnd beståande av Grøsland og Rolf Karlberg arbeidde vidare med argumentasjon om utviding: – Me meinte det måtte vera ulike klassar og dommarar også i spel til dans, og me argumenterte for at alle dei ulike klassane skulle ha ulike dommarar. Så endra me

UTVALDE ENDRINGAR I TEVLINGSREGLEMENTET PÅ LANDSKAPPLEIKEN OG LANDSFESTIVALEN

•• •• •• ••

•• •• ••

1896: Første «tevling i nasjonalspel» i Bergen. 17 spelemenn deltek.

1908: Dansarar vert skilde i tre grupper etter område (Sogn og Fjordane, Hordaland og hallingdøler).

1897: Inndeling i aldersklassar, med 22 år som nedre grense.

1909: Ein arrangerer kapping i halling om våren og kapping i springar om hausten.

1898: Kappdans for første gong. 1906: Jenter deltek for første gong.

1921: Forsøksordning der spelemennene spelar bak forheng.

aldersgrensa for overgang frå klasse C til B, frå 20 til 18 år. Tida var moden, seier han. Men overgangen kom ikkje heilt utan motstand. – Tilskiparane for Landskappleiken i 1973 i Bergen ville ikkje følgje dei nye føresegnene. Ein av grunngjevnadene var at det vart for dyrt, men konservatisme låg nok også under. Men frå kappleiken i Oppdal året etter var endringa fastsett. Då nærmast eksploderte talet på dansepar som melde seg på. Ein del hadde kjent seg litt utestengde før dette, seier Grøsland, og legg til: – Det vart også etter kvart fleire i spel, men det skuldast òg at det kom fleire yngre til. EIT GENERASJONSSKILJE

Brytningane i denne tida skuldast ulike folkemusikksyn, skriv Ingar Ranheim i boka i høve 75-årsjubileet til LfS i 1998. Her vert prosessen omtala i sterkare ordelag enn Grøsland gjer i dag: Ranheim fortel om at Grøsland vart teken kraftig i rette då han kritiserte stemnet i Bergen. Skiljet gjekk mellom ein eldre generasjon, tru mot den nasjonale tradisjonen frå tidlegare år, og ein yngre garde som ønskte å opna for grasrottradisjonane i kvart distrikt. – 70-talet var eit tiår då ting endra seg, konstaterer Grøsland. Imellom dei meir eller mindre djuptgripande endringane, har det òg komme endringsforslag som ikkje har ført fram. I 1979 ønskte nokon å dela kappleiken i to etter ulike tradisjonsområde. I 1980 vart det føreslått å dela dansen i «enkle» og «utbygde» dansar. Ingen av forslaga førde fram. Eit framlegg om å slå saman hallingdansen frå begge feleområde fekk større oppslutning, og vart seinare til ei fast ordning. Ein annan gjengangar var spørsmålet om å la dansepar dansa i A-klassa når berre den eine var kvalifisert som A-klassedansar. Diskusjonane kring tevlarar i gammaldans var også mange. Vegen fram til Landsfestivalen i gammaldansmusikk i 1986 er eit kapittel – eller for den saks skuld ei bok – for seg. Då Arne M. Sølvberg var med i nemnd kring 1990, var det dels for å rydda opp i regelverket etter dei mange tillegga dei siste tiåra. Sjølvsagt vart dreiepunktet dommarskjemaet. – Spelskjemaet frå 70-talet gav poeng i fem rubrikkar, med ti poeng i kvar. Om skjemaet er så komplisert at du ikkje følgjer det som skjer på scena, gjer du ikkje jobben din, seier han. – Me laga derfor eit enkelt skjema med to rubrikkar – ein for det tekniske, ein for innhaldet. Rubrikken «tradisjon» vart fjerna, då me meinte at tradisjonen skulle gjennomsyra det som vart framført og var ein sjølvsagd del av rubrikkane me stod att med. På dommarkursa me heldt måtte me stadig forsvara og forklara dette.

Odd Bakkerud (t.v.), Håvard Kvandal og Augund Rike dømmer hardingfele klasse A, Landskappleiken 1978 på Fagernes. (Foto: Spelemannsbladet)

Knut Blikberg (t.v.), Bjørn Lien og Aud Manheim mottek gåver av FolkOrg-leiar Linda Dyrnes for dommargjerninga i dans hardingfele, Landskappleiken 2013 på Røros. (Foto: Knut Utler)

Jan Lislien, Bjørn Laupsa-Borge og Leiv Aabakken, tre erfarne dommarar blant publikum under Landskappleiken 2015 på Fagernes. Diskusjonstema er den nett avslutta B-klassa i spel hardingfele. (Foto Henrik Kamphus)

•• •• ••

•• •• •• ••

1923: Landslaget for spelemenn vert stifta, og tek over Landskappleiken.

1936: Deltaking i A-klassa krev no minst to premiar. Aldersgrensa for B-klassa vert senka til 20 år.

1924: Vanleg fele får delta. Det vert lyst ut tevling i både eldre og nyare slåttemusikk, samt i andre instrument. Innføring av dommarprotokoll, som vert ført årvisst fram til 1936.

1947: Ein innfører dommarskjema for spel og for dans. 1953: Ei nemnd vert nedsett for å gjennomgå dommarskjemaet. 1955: Spelskjemaet skiftar form, frå 10 til 5 rubrikkar. Skjemaet for dansen står uendra.

1933: Oppdeling i A-klasse for dei som har ein eller to premier på Landskappleiken, B for ordinære deltakarar og C for deltakarar under 22 år. Etter eit opphald startar tevlingar i dans på nytt.

«Sjølv om enkeltrubrikkane kanskje ikkje spelar så stor rolle i praksis, er dommarskjemaet eit slags manifest over kva miljøet oppfattar som viktig.» Synnøve Bjørset

I skjemaet fekk dommarane dessutan høve til å trekkja poeng for einsidig slåtteval, for å fremja mangfaldet, seier Sølvberg. Det kan nemnast at ein etterpå diskuterte poeng: Somme meinte det vart for få poeng å skilja spelemennene på, då ein gjekk ned frå 300 til 144 moglege poeng. Også i dansedømminga har poenggjevinga endra seg. Men det har vore meir ro omkring skjemaa for dans, skal me tru forfattarane av dei to jubileumsbøkene til Landslaget for Spelemenn. – På papiret har det vel vore ulike element å ta omsyn til opp gjennom åra. Men opplevinga mi av kappleiken, både som dommar og deltakar, har ikkje endra seg så mykje når dommarskjemaa har endra seg, seier Aud Manheim. Ho har vore aktiv deltakar sidan 1971, og dommar i dans fleire gonger. – Det er stadig ei rekke element i skjemaet; rytme og svikt, kroppsbruk, balanse og rotasjon, samdans, variasjon, formidling – og så ein rubrikk for overordna gjennomføring. Før var det også oppdelingar der ein vurderte jente og gut kvar for seg. Men same korleis skjemaet ser ut, er det nok i praksis dei same tinga ein ser etter – og til sist er det heilskapen som tel, slår Manheim fast. GRUNNLEGGJANDE RANGERING

Å føresjå akkurat kvar og når dei store debattane kjem, er ikkje enkelt. Men det

er openbert at ein rører ved noko fundamentalt ved kappleiken når ein diskuterer rangering. – Det er ikkje første gongen det er føreslått at berre ein del av deltakarane skulle rangerast. På Landskappleiken i 1977 kunne dei som ville stilla opp utan å verta dømde. Men det var ei prøveordning den eine gongen. Tidleg på 2000-talet innførte styret at poengsummane på kappleik ikkje skulle komma på resultatlista, men vera arbeidsreiskap for styret. Det vart praktisert ei kort stund, men store protestar frå miljøet gjorde at styret bøygde av, fortel Sølvberg. – Fjerninga av premiegradane har derimot ikkje ført til store protestar, og dagens unge deltakarar veit knapt nok at slikt nokon gong har eksistert. Men sjølv om ein tenkjer seg at dei same spørsmåla har ein tendens til å komma opp på nytt, skjer dei i eit anna klima, minner Grøsland om: – Synet på autoritetar har endra seg mykje sidan ungdomstida mi. Eg hugsar frå den gongen ei oppfatning om at enkelte nærmast sat inne med fasiten. Det er sjølvsagt viktig med kunnskap i botnen, men til slutt er vurdering subjektiv. Ein god dommar må vera audmjuk og visa vidsyn. – Diskusjonane som har gått no, viser at nokon er veldig opptekne av konkurranseaspektet, seier Bjørset. – Det har eg forståing for, sjølv om min motivasjon for

å vera med primært er tanken om at «mi stemme skal med» — å ivareta kappleiken som framsyningsplass for det som kanskje er lite synleg elles. Men ein er forhåpentleg alltid i prosess, og å kunna måla utviklinga, mot andre og dine eigne prestasjonar, er tilfredsstillande. Så må ein berre hugsa at kvalitetsom-

UTVALDE ENDRINGAR I TEVLINGSREGLEMENTET PÅ LANDSKAPPLEIKEN OG LANDSFESTIVALEN

•• •• •• ••

1958: Ein vedtek at det skal vere ei overvekt av domarar frå det distriktet kappleiken vert arrangert. 1959: Ein vedtek å ha fem dommarar for både spel og dans. 1961: Ein vedtek å gå tilbake til tre-dommarsystemet. 1963: Det verdt føreslått at Landskappleiken skal vera ei mønstring med representantar frå kvar landsdel, heller enn ei tevling. Forslaget vert ikkje vedteke.

•• •• •• ••

1967: Ei ny nemnd skal vurdera dommarskjemaa for spel. 1972: Nye skjema i dømming både i spel og dans, spelskjemaet med einast små avvik. Det kjem eigne dommarar for flatfele. 1974: Kappleiksføresegner vert skilde frå vedtektene, slik at føresegnene vert ei sak for styret. Ulike dommarar for fele og hardingfele også i dans. 1985: Første vedtak om ei prøveordning med landsfestival i gammaldansmusikk.

Unge hallingdansarar på scena under Landskappleiken 1985 på Otta. Dei yngste kappleiksdeltakarane blir brukte som argument både for og imot full rangering frå topp til botn. F.v. Marianne Tomasgård, Ulf Kristiansen, Mads Bøhle, Marit Larsen og Stig Nilssen. (Foto: Jostein Aardal)

grepet er i stadig forhandling, understrekar ho. – Same kva som står i domarskjemaet, er ein i brunn og grunn på jakt etter det store spelet og den store dansen. I kappleiken er både ideologi og politikk med på å bestemma korleis me tenkjer om verdien til kunstuttrykket. At mangfaldet er ein viktig kvalitet, vil dei fleste vera samde om

•• •• •• •• ••

i dag, men det har ikkje alltid vore slik. Det store spelet i 1910 er ikkje nødvendigvis det same som i 2017. Og det er dette som gjer det så spanande å diskutera! LYTTAR TIL MILJØET

Endringane ved Landskappleiken i Vågå og Landsfestivalen i gammaldansmusikk i Gaupne var følgjande:

1989 Landsfestivalen i gammaldansmusikk vedteke permanent. 1993: Ny nemnd nedsett for å sjå på alle sider ved tilskipinga av kappleiken. 2003: Premiegradar og poeng vert fjerna. Fjerninga av poeng møter stor motstand, og i 2005 er poenga tilbake – premiegradane er aldri komne tilbake. 2009: Forsøksordning med NM i Folkemusikk, der Landskappleiken og Landsfestivalen var slåtte saman. Fleire tevlingsklassar var slåtte saman, i tillegg til at ein ikkje hadde A- og B-klassar. 2015: FolkOrg legg ut ei spørjeundersøking på nett om kappleiksreglementet.

1/3 av alle klassane på Landskappleiken og Landsfestivalen skal rangerast med poeng. I open klasse (båe arrangementa) og pardans på Landsfestivalen, skal berre dei tre øvste plasseringane rangerast, slik som i tidlegare år. Alle C-klassingar (solo spel, halling og pardans) skal få tilbod om ein munnleg kommentar frå dommarane.

••

2016: Basert på svara i undersøkinga vert det vedteke omfattande endringar i reglementet. Den mest omtalte og debatterte endringa er at berre ein tredel av alle deltakarane i kvar klasse skal rangerast og få poeng.

••

2017: Ei arbeidsgruppe nedsett av FolkOrg tilrår å gå tilbake på den viktigaste endringa frå 2016: at berre ein tredel av alle deltakarane i kvar klasse skal rangerast og få poeng.

Det skal nyttast same poengskala for dei ulike klassane på Landskappleiken og Landsfestivalen. – Styreleiar Per Øyvind Tveiten: Kvifor kom desse endringane akkurat i fjor? – Justeringane av reglementet er ein kontinuerlig prosess. Ofte er det mindre endringar, som ikkje får noka større merksemd. I 2015 kom fleire innspel om endring av rangering, mellom anna frå arrangøren av Landskappleiken i Vågå. Eit vektig argument var at ein ville kåra vinnarar, ikkje taparar. Styret vart samde om å laga ei spørjeundersøking. Resultata er publisert, og ut frå desse konkluderte me i mars at det var rett å prøva ut endringane som ei forsøksordning. – Det vart påpeikt i vår at spørsmåla i spørjeundersøkinga la føringar på resultatet. Kva tenkjer de om dette no? – Det kan vera at undersøkinga ikkje støttar alle krav til ei «vitskapleg meiningsmåling», men den gav styret eit bra grunnlag for vidare vedtak. Eg meiner at eit styre pliktar å prøva nye vegar og at det var rett å gå vidare ut frå responsen me fekk. Me følgde opp prøveordninga med ei ny undersøking. Ut frå den ser det ut som ein ikkje har treft heilt med spørsmåla, eller at folk har endra meining undervegs. Me vil lytta til svara som kom inn, og tilrådingane

frå utvalet som har arbeidd med dette. Den friske meiningsutvekslinga i mellomtida, trur eg organisasjonen har godt av. – Kvifor trur du at spørsmåla om rangering og poeng vekkjer så frisk debatt? – Det er ikkje godt å seia. Det kan handla om konkurranseinstinkt, tradisjon eller om andre faktorar. Styret var klar over at endringsforslaga ville skapa engasjement, men me vart nok litt overraska over styrkegraden. – I undersøkinga argumenterer ein med utgangspunkt i ei ivaretaking av eldre og yngre deltakarar. Var det belegg for dette? – Ein er alltid litt redd for å skremma vekk desse gruppene. Men det har vist seg, i undersøkinga etter kappleiken og gjennom samtalar, at begge gruppene var interesserte i å halda på poeng. Det lyttar me sjølvsagt til. Eg har òg lyst til å minna om at fleire endringar vart føreslått og utprøvd, og ikkje vart like heftig debattert. Opp gjennom tida har poenggjeving utvikla seg ulikt i ulike klassar, og det var på tide å harmonisera slik at ein såg betre samanhengen mellom poenga. Den endringa synest det som at miljøet var meir enn modent for. – Korleis har de opplevd diskusjonen kring tilrådinga om munnlege kommentarar? – Det har nok først og fremst vore ei utfordring for arrangør og dommarar.

Arbeidsutvalet tilrår å gå vekk frå dette òg. Det viser seg at det er for kort tid til for dommarane å både gjera dommargjerninga si og utarbeida formuleringar som gjev ei positiv oppleving for utøvaren. Den som skal få kommentaren bør kanskje ha med ein lærar eller føresett, det involverer mange og kan vera svært ressurskrevjande. Me har fått attendemeldingar på at mange opplever slike kommentarar positivt. Men skal ein ha slike kommentarar, må ein jobba for å skapa tid og gode køyrereglar, og styret tilrår difor ikkje å gå vidare med ordninga. – De har resultat frå to undersøkingar samt tilrådingar frå ei arbeidsgruppe. Korleis vert prosessen vidare? – Tilrådingane frå arbeidsgruppa var svært klåre. Slik sett er det ikkje sikkert at diskusjonen vert så omfattande på landsmøtet som ein kunne ha tenkt seg. Ut frå materialet me har fått inn har styret laga eit framlegg om at alle klassar skal rangerast fullt ut. Det skal ikkje vera tilbod om munnleg attendemelding, og me tilrår at den felles poengramma med 100 poeng vert teke vidare. Landsmøtet, som finn stad i april, får dette til handsaming og diskusjon.

TILRÅR FULL RANGERING Resultata frå spørjeundersøkinga etter forsøksordninga på Landskappleiken i Vågå er klare, og kan lesast på FolkOrg si heimeside folkorg.no. kommentarar frå dommarane til junior-/C-klassa er bra der det fungerer, men er krevjande for dommarar og ikkje alltid fungerer like godt for deltakarane. Arbeidsgruppa oppmodar om eit betre forarbeid og nokre retningsliner før ein eventuelt held fram med munnlege kommentarar i dei yngste aldersklassane. Rapportskrivarane understrekar at undersøkinga gav tydelege svar, men at ei anna, nesten likelydande undersøking nokså nyleg gav eit anna resultat. «Det er også fleire meiningar som kjem til uttrykk i kommentarar og debatt, og me meiner FolkOrg bør arbeide vidare med ulike tema og problemstillingar som kan bidra med utvikling av tevlingane», står å lesa i rapporten. Får å lese heile rapporten, gå til nettadressa folkemusikk.no/ evaluering-tevlingsreglement

Ei arbeidsgruppe, beståande av Laura Ellestad, Pernille Hansen og Mette Vårdal, fekk i oppdrag å evaluera endringane i tevlingsreglementet for Landskappleiken og Landsfestivalen. Dei skulle utarbeida ei spørjeundersøking, vurdera og analysera attendemeldingane og ut frå dette komma med ei tilråding til styret. Gruppa anbefaler dette: 1. Evaluering av endringar knytt til rangering Arbeidsgruppa anbefaler å gå tilbake til ei ordning der alle klassane på Landskappleiken (LK) og Landsfestivalen (LF) har full rangering. 2. Evaluering av endringar knytt til poenggjeving Arbeidsgruppa anbefaler å halde på den nye poengskalaen. 3. Evaluering av endringar knytt til munnlege attendemeldingar Resultata frå spørjeundersøkinga viser at tilbodet om munnlege

MEININGAR OM RANGERING

Foto: FolkOrg

Arne M. Sølvberg: Eg høyrer til dei som

Foto: Svein Ole Valde

var samde i endringa i år, sjølv om å rangera ein tredel kanskje var i minste laget. Eg synest ein ikkje skal trekkja fram kven som kom på sisteplass, både fordi dømminga ikkje er nokon objektiv storleik, og fordi det er leitt å ta vekk spele- og dansegleda. Eg kjenner til fleire dyktige unge folk som har bestemt seg for at kappleiken ikkje er for dei. Også i A-klassa er fallhøgda stor. Når ein samlar dei 20 beste spelemennene i landet, må ein eller annan bli nummer 20. Det er med på å hindra at somme av dei beste ikkje deltek, trur eg.

Cecilie Skrindo: Eg har vore heldig og

fått gode plasseringar. Det pregar kanskje meiningane mine om reglementet. Men poenggjeving handlar om å la deltakarane få vite kva slags nivå ein ligg på. Når ein har vunne ei klasse, ligg ambisjonen i å halda plasseringa. Når ein har komme langt ned, ligg ambisjonen i å klatra opp. Er ein veldig redd for å komma siste plass, så bør ein venta nokre år med å melde seg på. Alle fortener ei slik attendemelding. Eg har sjølv opplevd å hamna «i sekken» og ikkje bli rangert i dans, og veit korleis det kjendest.

Foto: FolkOrg

Ola Grøsland: Eg meiner konkrete tal og

Foto: Knut Aastad Bråten

Synnøve Bjørset: Eg meiner heile C-klassa

prestasjonar i spel, dans og vokal er heilt ulike verkelegheiter. Dømminga er sjølvsagt subjektiv, og tala iblant litt «bingo», sjølv om dei gjev seg ut for å vera objektive. Dette er eit hovudargument bak endringa som FolkOrg har prøvekjørt. I ettertid er det lett å slå fast at berre ein tredjedel premiert var drastisk. Kva med halvdelen eller to tredelar?

burde få poeng, fordi dei som deltek i den har så rask utvikling. Eg hugsar sjølv kor motiverande det var, å få nokre få poeng meir frå år til år. Det finst mange kappleikar der ein kan dyrke deltakinga, men på Landskappleiken skal du halda eit visst nivå. Så får det vera dei vaksne sitt ansvar å setja poengsummen i kontekst for den unge.

Foto: Mari Skeie Ljones

Aud Manheim: Eg har inntrykk av at end-

ringa sprang ut av eit ønske om å ikkje skuffa dei unge. Men eg opplever at det nettopp er dei unge som vil ha poeng, dei unge eg kjenner reiser på kappleik for å bli vurdert. Dei er rause med kvarandre og sporty nok til å ta eit tap. Men å hamna i ein sekk — å ikkje vita om ein vart nummer 8 eller 21 — er ikkje like greitt. 55

ÅRETS UNGE FOLKEMUSIKARAR 2015

ODDE & HOLMEN ALBUMET «SUMARMORGON» KAN TINGAST PÅ www.oddeholmen.com/contact eller bjorn.k.odde@gmail.com Pris kr 150,- + frakt

KALOTTSPEL

9.–13. August 2017 Målselv www.kalottspel.no

Design: www.hipphurra.as / Foto: Thor Hauknes

Med Bjørn Kåre Odde og Sivert Holmen

Bjørn Aksdal var ein av redaktørene for Norsk Folkemusikklags skrift «Hardingfeledekoren: Norsk Folkemusikklags seminar på Rauland 2013.» Her presenterer han skriftet under lanseringa på Fagernes i 2015. (Foto: Norsk Folkemusikklag)

Eit langt yrkesliv ved Norsk senter for folkemusikk og folkedans er over, men Bjørn Aksdal har knapt vore travlare enn no. TEKST: AUDUN STOKKE HOLE

EIT FOLKEMUSIKKLIV

«Miljøet har blitt straumlinjeforma, alt er greitt og uproblematisk på overflata. Men kjem den rette saka, så dukkar debatten opp igjen!»

Folkelarm er nett overstått, og Bjørn Aksdal er på oslotur og har forelese for folkemusikkstudentane på Musikkhøgskolen. Før den travle musikkforskaren og formidlaren tek flyet tilbake til Trondheim, byen som har vore heimen hans heile livet, har han sett av tid til ein lang prat med Folkemusikk. Bjørn Aksdal er pratsam og kunnskapsrik, og kan seie mykje om det meste. Så kor skal ein byrje? Med det første som fell oss inn, kanskje? – Folkelarm, bransjetreff og nordisk samarbeid, som er blitt stadig viktigare for Folkelarm med åra. Det byrja med Norrsken, som starta opp som ei knoppskyting av Falun Folkmusik Festival. Også musikkmagasinet Lira og kursopplegget Ethno sprang ut av den legendariske festivalen i Dalarna. – Norrsken presenterte masse nordiske artistar, og hadde seminar av kunstnarisk og kulturpolitisk art. Det var ei brei plattform for å diskutere alle slags spørsmål, minnest Aksdal. – Både festivalen og bransjetreffen vaks seg svært store, og gjengen bak gjekk lei etter kvart, og så dabba det av. Folkelarm er på ein måte ein Fugl Føniks som har reist seg igjen, eit forsøk på å lage noko tilsvarande med eit norsk utgangspunkt. Eg trur det er behov for ein slik nordisk bransjetreff, og det er såpass mange fellestrekk landa imellom, sjølv om det er skilnader. – Kva er skilnadene? – I Danmark og Finland er ting organiserte på ein litt annan måte enn i Noreg og Sverige. I Danmark er det særleg spelemennene knytte til ungdomslag som har arbeidd på grasrota lokalt. Og så har du desse gruppene som ser til britisk og irsk folkemusikk, som tek opp gamle instrument og ligg nærare det ein kan

kalle world music, kva no enn det er. Ein urban folkemusikk som eigentleg ikkje er så veldig dansk. Og så har du hatt nokre få midt imellom, som både er spillemænd og dyktige musikarar, som det har komme ein del av etter kvart. Men dette området var lenge usynleg. – På den tida eg byrja å jobbe i Folkemusikk, hadde eg ein periode der eg høyrde på mykje dansk folkemusikk. Mykje av han er gitt ut på plateselskapet Go’ Danish Folk Music, og særleg fascinert blei eg av duoen Elof & Wamberg, som speler hawaiisk og nordisk tradisjonsmusikk på ukulele og kontrabass ... – Den danske spillemands-rørsla har tradisjonelt vore veldig lite oppteken av kvalitet – det skal vere funksjonell dansemusikk, utan ambisjonar utover det. I Noreg heng dei lokale spelemannslaga og eliten saman, medan det i Danmark lenge var heilt ulike miljø utan kontakt med kvarandre. Men etter at dei fekk ei folkemusikkutdanning i Odense, den som no er flytta til Esbjerg, har du fått ein generasjon med toppmusikarar som kjenner til den tradisjonelle musikken. I tillegg blei det i 2013 oppretta ei «rigsspillemandsordning», slik ein har hatt i Sverige i rundt 100 år, for mellom anna å fremje kvaliteten i spelet. KONSERVERANDE KAPPLEIK

Noreg er spesielt i Norden, understrekar Aksdal. Den moderne folkemusikken tok form i Europa på 1970-talet, og medan ein i mange land ikkje hadde nokon sterk levande folkemusikktradisjon, hadde ein det i Noreg: – Dei unge nyfrelste folkemusikarane har kunna hekte seg på noko som allereie fanst, den levande spelemannstradisjonen. I Danmark hadde ein ikkje det – den danske

tradisjonelle musikken har vore musikalsk ganske uinteressant, for å seie det brutalt ærleg. Så dei måtte skape noko heilt nytt. I Finland er mykje som i Danmark, fortel Aksdal, men med nokre regionar som skil seg ut: – I Kaustinen, til dømes, har dei ein levande tradisjon litt likare den norske – ein har alltid vore oppteken av familielinjer og slikt. Men dei har vore meir eksperimentelle enn i Noreg – vi har nok i større grad hatt eit «folkemusikkpoliti» som har vore redd for alt som luktar nytt. Då Sibelius-akademiet byrja, la dei med ein gong vekt på arrangering av folkemusikk, og studentane skulle spele fleire instrument, bli ein slags folkemusikalske potetar. I Noreg har vi reindyrka ikkje berre einskildinstrumenta, men òg dei lokale tradisjonane – tilnærmingane er svært ulike. Men Aksdal meiner å sjå at ting er i endring i Noreg: Det norske systemet er ikkje einerådande lenger. – Viss ein på 1980-talet hadde sagt at stoda i 2017 er som ho er, så ville det ikkje ha vore langt mellom dommedagsprofetiane! På den tida diskuterte vi: Har folkemusikken eigentleg godt av å vere populær? Vi samanlikna oss med Irland, der folkemusikken var blitt populær nett fordi det er relativt lite igjen av det originalt irske: Musikken er polert og gjord lett å selje. Ein kan ikkje vente at ein komplisert og skeiv telespringar har den same breie appellen som arrangert folkemusikk. Skal du gjere folkemusikken allmenn, meiner Aksdal, så må du plukke vekk nokre av særeigenheitene. Samtidig er det nett desse særmerka som har bidrege til å halde så mykje av interessa for musikken oppe. Dette er eit dilemma heile tida, seier han: – Skal folkemusikken vere eit slags

drivhus den nysgjerrige kan gå inn, eller skal ein kunne gå på pub og høyre arrangert og polert norsk folkemusikk i staden for irsk? Korleis ta vare på begge sidene? Men i det store og det heile synest Bjørn Aksdal at det ser ut til å stå bra til med den norske folkemusikken. Landskappleiken har bremsa utviklinga, noko som berre er bra så lenge institusjonen har status og brei oppslutnad. Slik har dei som prøver seg på noko nytt, som regel eitt bein i det tradisjonelle: – Den dagen artistar som Erlend Apneseth held seg til det eksperimentelle, og sluttar å stille på kappleik, då blir eg bekymra! Daniel Sandén-Wargs gruppe Harv speler på bransjetreffen Norrsken i Falun 2003. (Foto: Thomas Fahlander)

NASJONALROMANTIKKEN

Seminaret «Nordisk samarbeid – på tide å handle» på Popsenteret i Oslo, Folkelarm 2016. (Foto: Halldis Folkedal)

Elof og Wamberg, ein original dansk folkemusikkduo med ukulele og kontrabass. (Foto: Paul Olutokunbo Kristian Henckel-Ojo)

Då vi møtest i november, har det nett vore tilløp til ein folkemusikkdebatt på Ballade.no, mellom Gjermund Kolltveit og brørne Hans P. og Rasmus Kjorstad. Kjernen, i den grad det fanst ein kjerne i ordskiftet, var om nasjonalromantikken pregar norsk folkemusikk anno 2016. Kjorstad-brørne skriv seg inn i den etter kvart lange tradisjonen med å kalle folkemusikk ein ikkje likar, for «nasjonalromantisk». Kvifor finn folkemusikarar på å nytte ordet «nasjonalromantisk» som eit skjellsord? vil eg vite. – For å ta avstand frå noko dei ikkje ønskjer å identifisere seg med! Men for det første: Utan nasjonalromantikken hadde ikkje norsk folkemusikk sett ut slik han gjer, hadde ikkje hatt den same historiske arven. Vi kan takke nasjonalromantikken for at det tradisjonelle spelet har blitt reindyrka så mykje som det har – og for Landskappleiken. Dette må ein berre akseptere. Men eg synest knapt det er nokon i norsk folkemusikk som på nokon måte står fast i nasjonalromantikken i dag. Så dette synest eg eigentleg er ei ikkje-sak! – Men er ikkje nasjonalromantikken meir ideane og innpakninga rundt musikken? Finst det eigentleg nasjonalromantisk musikk? Det må i så fall vere stykke som «Budeiene på Vikafjell», som Leif Rygg spelte til stor glede for publikum under Meisterkonserten i Operaen? – «Vikafjell» er programmatisk musikk, musikk som sprang ut av nasjonalromantikken. Ein trekte fram spelemannen som

idealet på ein uavhengig kunstnarnatur som var levande i norske bygder. Eg trur ikkje det var mange av bygdespelemennene som var så opptekne av det, det var i byane ein heldt fram dette som eit ideal. Det blei arrangert folkemusikkonsertar i byane, spelemenn kunne reise frå by til by og halde konserter, og det vaks fram eit repertoar som var heilt annleis enn springar og gangar. Spelemannen forlét danselokalet og gjekk opp på scena, med musikk som var scenisk og ikkje til dans. Du kan godt seie at dette var ei nasjonalromantisk rørsle, og ho eksisterer ikkje lenger. Om ein spelemann har eitt eller to slike stykke på repertoaret, kan du ikkje lenger kalle det «nasjonalromantisk». Går ein tilbake i tida, seier Aksdal, vil ein sjå at alle periodar har hatt sine særmerke og sitt repertoar. Alle periodar har bidrege med slåttar inn i det repertoaret vi har i dag. Noko av det som gjer folkemusikken spennande, er nett at han er eit resultat av 200–300 år med ulike uttrykksformer – og nasjonalromantikken er berre éin slik periode.

– Det er mange som ikkje har vilja skrive i Spelemannsbladet/Folkemusikk: Det er alltid kort veg til at nokon kjenner seg trakka på tærne. Norsk folkemusikkdebatt har gjerne vore skitkasting eller tystnad, ingenting imellom. Eg saknar det stimulerande i at ein er fagleg usamd, at ein frå ulike ståstader kan gå inn i faglege diskusjonar, før ein går ut og tek ein pils og er like gode vener. Men det er så kjensleg og vanskeleg for mange, særleg når spelemenn føler at deira tradisjon eller område på nokon måte blir trakka på. Aksdal meiner det burde gå an å få til ein levande folkemusikkdebatt som kan

ikkje moro å halde på med dette. Heldigvis har ein funne saman i FolkOrg i dag, men eg synest nok ein slit med seinskadar av denne tida enno. I dag er miljøet av-ideologisert, meiner Aksdal – spelemenn synest å vere opptekne med å spele, og ikkje så mykje anna. Ideologiane og dei sterke synspunkta ser ein mindre til – dei fleste er kanskje glade om dei får seg nokre spelejobbar og får halde på med sitt. – Det er ikkje like lett å finne tema som tenner folk lenger. Sjølv om folk på tomannshand kan seie at den eller den utviklinga ikkje er heldig, så får du dei ikkje

FOLKEMUSIKKOFFENTLEGHEITA

Korleis står det så til med det offentlege ordskiftet i folkemusikken? Eg legg fram min eigen teori om at det er lågare temperatur i folkemusikkoffentlegheita i dag enn på den tida Aksdal sjølv var fast inventar på LfS-landsmøte og landskappleikar – og at dette er med på å gjere folkemusikken mindre synleg. Men er det slik? – Det kjem an på kva for folkemusikkoffentlegheit du tenkjer på, svarar Aksdal. – På den eine sida nyt folkemusikken større respekt i dag enn han har gjort på veldig mange år. Folkemusikarar er anerkjende på linje med musikarar i alle andre sjangrar, og andre sjangrar ser til folkemusikken for inspirasjon, meiner det er noko å hente her. Folkemusikken er ikkje stebarnet, slik han var i veldig mange år. Samtidig er folkemusikken veldig lite synleg, legg Aksdal til, både i og utanfor kulturlivet. Det er lite diskusjon, og igjen kjem vi tilbake til ordskiftet mellom Kolltveit og Kjorstad-brørne i Ballade: Det som kunne ha blitt ein veldig interessant diskusjon, blir i staden meir personangrep og mistydingar i staden for saklege argument.

Leif Rygg speler «Budeiene på Vikafjell» under meisterkonserten i Den Norske Opera 2016. (Foto: Knut Utler)

engasjere både miljøet og andre folk – for eksempel om kva folkemusikken skal representere i samfunnet og i musikklivet. Men Aksdal hugsar òg godt tida kring årsmøtet i 1986, som leidde til Landsfestivalen i gammaldansmusikk og seinare til skipinga av Norsk Folkemusikk- og Danselag – det var ingen god reklame for folkemusikken, seier han. – Frontane var så klare og tydelege, og folk så overtydde på kvar si side, så det var mange debattar. Men det var ikkje mykje å vere usamd om, det meste var personfeidar og konstruerte konfliktar. Og feiden kom med på Dagsrevyen som ei underfundig nyheit, framstilt som at ein krangla om ein skulle spele i totakt eller tretakt. Det var 60

til å seie noko om det offentleg. Miljøet har blitt straumlinjeforma, alt er greitt og uproblematisk på overflata. Men det kan komme tider der debatten dukkar opp igjen – har du den rette saka, så skjer det! Det såg ein jo under debatten om kappleiksrangering – då blei debatten tend igjen. FOLKORG

Det er ein stor skepsis til FolkOrg ute i miljøa òg, har Aksdal merka seg. – Eg høyrer mange seie at dei ikkje kjenner seg igjen i FolkOrg, føler at organisasjonen står for andre verdiar enn det dei sjølve står for. Mange kjenner nok at organisasjonen er usynleg i sakene dei sjølve brenn mest for.

«Du fekk ein generasjon journalistar som skreiv mykje og godt om folkemusikk. Folkemusikken treng nokre slike ‘frelste’ folk i riksmedia.»

– Har FolkOrg sjølv blitt av-ideologisert? – Mange av dei eg har snakka med, synest at FolkOrg er blitt ein organisasjon for dei profesjonelle utøvarane, og at verksemda til lokallaga er blitt mindre viktig for dei. Dette er jo òg ein arv frå NFD (Norsk Folkemusikk- og Danselag), der vedtektene slo fast at dei profesjonelle skulle ha sin plass. Dette blei nisjen til NFD, og det skal dei ha all ære for – dei gjorde ein stor jobb for det profesjonelle folkemusikklivet som vaks fram på denne tida. Landslaget for Spelemenn (LfS) hadde heilt klart forsømt det området. Mange unge musikarar som nok ideologisk var usamde med NFD, melde seg inn – det blei ei slags fagforeining for dei. NFD tok opp fleire saker som LfS hadde byrja på, men ikkje følgt opp, seier Aksdal – TONO-rettar, honorarsatsar og slike ting. LfS var på si side flink overfor media: Organisasjonen arrangerte mediekurs for journalistar på kvar landskappleik, og kvar einskild journalist fekk ein ressursperson til å hjelpe seg med å knekkje kodane og forklare kva som skjedde. – Slik fekk du ein generasjon journalistar som skreiv mykje og godt om folkemusikk: Knut Utler i Aftenposten, Knut Selsjord i Klassekampen, Sverre Mørkhagen og etter kvart IdaLou Larsen i Nationen. Dette var verkeleg skarpe pennar, som skreiv masse og drog i gang debatt. Særleg i Nationen var det masse folkemusikkdebatt! Folkemusikken treng nokre slike «frelste» folk i riksmedia. Her er eit område FolkOrg har forsømt, meiner Aksdal. Å skolere folk i folkemusikk er viktig – både i media og i samfunnet elles. – Kvifor er jazzen meir synleg i samfunnet enn folkemusikken? Mange meiner det er fordi jazzen har fått sine folk inn i dei rette maktposisjonane, i media og der pengane blir delte ut. Folkemusikken har ikkje klart det same. Dette trur eg er viktig.

Den dagen dei store midlane til folkemusikk kjem, er når det sit «ein av våre» som statssekretær eller leiar i Kulturrådet – eller som kulturjournalist i riksmedia, i den grad desse finst lenger! – I folkemusikken merkar ein jo ekstra godt at Noreg er eit lite land. Folkemusikken er ein liten del av Noreg igjen – vi har lite mannskap! – Ja – ta Adresseavisa som eksempel, som eg kjenner godt. Der seier dei: «Kom gjerne med folkemusikkstoff, men sjølv har vi ingen som kan skrive noko om det!» Dei kan skrive side opp og side ned om Moldejazz og om rock. Det ligg ikkje noko ideologisk til grunn, men journalistane kan ikkje noko om folkemusikk! Og ikkje har dei råd til å bruke særleg med frilansarar lenger heller. Men hadde frilansarane meldt seg, så hadde avisene teke imot stoff. – Eit dilemma FolkOrg har, er jo at det

krev store ressursar å arbeide for dei profesjonelle, særleg artistar i ein liten sjanger som skal etablere seg i ein beintøff musikkmarknad. Då må FolkOrg rettferdiggjere denne ressursbruken, få forklart den breie medlemsmassen kva verdi det har å arrangere Folkelarm, til dømes? – Då kan ein for eksempel halde fram med nemndene, slik Landslaget gjorde tidleg på 1980-talet! LfS hadde mange ulike område dei ønskte å satse på, og dei oppretta ei rekkje nemnder. Sjølv sat eg i to nemnder, for eldre folkemusikkinstrument og for mediespørsmål. Vi fekk midlar frå LfS til å møtast eit par gonger i året, og dåverande leiar Ivar Schjølberg var på minst eitt møte årleg i kvar nemnd. Vi hadde gode diskusjonar, la fram rapportar og gav LfS masse idear – og det kosta dei svært lite. Vi gjorde mykje gratisarbeid, alle brann for dette arbeidet.

Knut Utler (t.v.) på Ransäterstämman 2015. Utler var folkemusikkfrelst journalist i Aftenposten, og i dag tek han bilete på det meste som skjer i Folkemusikk-Noreg. (Foto: privat)

Det er viktig for FolkOrg å knyte til seg ressurspersonar på denne måten, meiner Aksdal. Miljøet er lite, og det skal ikkje mange nemndsmedlemmer til før ein har engasjert og skapt fornya lojalitet hos svært breie lag av medlemsmassen. FRÅ RÅD TIL SENTER FOR FOLKEMUSIKKEN

Via mange omvegar har vi komme til eit punkt då det er naturleg å spørje: Korleis kom Bjørn Aksdal sjølv inn i folkemusikken? – Eg har spelemenn i familien på begge sider. Mor er frå Røros, bestefar og fleire av slektningane hans spelte fele og ein onkel trekkspel og fele. På farssida har eg spelemenn frå Romsdal og Nordmøre i familien. Men sjølv er eg bygut, vaksen opp med rock og gitar i Trondheim. På 70-talet fann eg att folkemusikken, både frå Noreg og andre stader, gjennom folkrocken. Medan eg studerte musikkvitskap på Universitetet i Trondheim, skaffa eg meg hardingfele, seljefløyte og langeleik. Slik fann eg tilbake til røtene, slik mange gjer – etter først å ha teke avstand frå dei. Aksdal byrja å skrive, og var snart musikkmeldar i Adresseavisa. Så blei han med i redaksjonen for NRK-programmet All verdens folkemusikk, under leiing av Liv Greni og Lise Halvorsen. På Ringve Museum skreiv han ein guide og lærte opp omvisarar. Og etter å ha møtt Sven Nyhus – ein gammal ven av familien – på distriktskappleiken på Røros i 1981, blei det òg program om norsk folkemusikk i NRK. No var vegen kort inn i Landslaget for Spelemenn og Spelemannsbladet sine spalter. – Eg takka ja til ein varaplass i styret i LfS, blei med i Heimdal spelemannslag og tok fram fela igjen. Snart spelte eg alt som fanst av instrument. Sidan den gong har eg vore frelst! Åra 1980–86 delte Aksdal arbeidstida mellom NRK, Adressa, undervisning på kulturskulen og høgskulen i Trondheim og andre småjobbar. Så dukka stillinga som konsulent i Rådet for folkemusikk og folkedans opp. Her arbeidde han frå august 1986 til september 2016 – i 30 år og éin månad. Rådet har ei interessant bakgrunnshistorie

Bjørn Aksdal og Elisabeth Kværne har omvising i langeleikustillinga ved Valdres Folkemuseum, som dei to står bak. (Foto: Norsk Folkemusikklag)

som mange nok ikkje kjenner til, og som Aksdal får fortelje litt om: – Bakgrunnen var at Norsk kulturråd etter ei utgreiing hadde konkludert med at folkemusikksektoren var eit område som stod svakt innanfor kulturlivet, og som trong eit koordinerande ledd. I tillegg hadde Norsk kulturfond nokre pengar øyremerkte folkemusikkinnsamling som dei hadde overteke frå Kyrkje- og undervisningsdepartementet, der mellom andre O.M. Sandvik hadde sete som sakkunnig for midlane. Norsk kulturråd følte ikkje det hadde fagkompetansen til å dele ut pengane, og i 1972 blei Rff skipa for å forvalte desse midlane. Dette er dei tilskotsordningane Rff framleis har. Heilt frå det blei bestemt at Rff skulle ha lokala sine ved Universitetet i Trondheim, var tanken at det skulle drivast fagleg arbeid knytt til Rådet, fortel Aksdal vidare. Egil Bakka, som alt hadde gjort eit omfattande arbeid med folkedansinnsamling, tok dette med seg til Trondheim som «startkapital». Bakka var Rffs første fagleg tilsette, som sekretær for folkedans, og i 1986 blei det omsider utlyst ei tilsvarande sekretærstilling for musikken – stillinga Aksdal fekk. Sekretariatet utvikla seg gradvis til ein eigen institusjon med eigne prosjekt – og fekk til

slutt namnet Rff-senteret, etter kvart Norsk senter for folkemusikk og folkedans (Sff). – Dei statlege råda har eitt etter eitt blitt nedlagde av Kulturdepartementet – til dømes blei Statens musikkråd nedlagt i 1993. Rff har overlevd fordi vi har hatt eit operativt sekretariat med høgt kvalifiserte fagpersonar – Egil Bakka og eg fekk vitskapleggjort institusjonen. Samspelet mellom råd og sekretariat/senter har heile vegen vore viktig for at Rff har overlevd. Det er viktig at folkemusikkmiljøa og utdanningsinstitusjonane brukar rådet aktivt, understrekar Aksdal. Det opphavelege mandatet Rff fekk frå Kulturdepartementet, gjeld framleis. Rådet kan uttale seg og ta opp saker utan at ein så lett kan skulde det for å setje eigeninteresser framfor det samla folkemusikk- og folkedansfeltet sitt ve og vel. – Mange er kanskje ikkje klar over at Rff skal ha denne funksjonen? – Nei, det er ikkje alltid lett å sjå kven som gjer kva i norsk folkemusikk og folkedans. Det er ei utfordring. Men rådet er viktig viss miljøa ønskjer at det skal vere det! ELITE ELLER BREIDDE?

Bjørn Aksdal er ikkje lenger på kvar einaste landskappleik, men han er der ofte.

«Ein kan ikkje vente at ein komplisert og skeiv telespringar har den same breie appellen som arrangert folkemusikk.»

Langeleikregistrering saman med Elisabeth Kværne, Vestfoldmuseenes magasin i Sandefjord mai 2014. Den blå langeleiken er frå seint 1700-tal og funnen på Tjøme, medan den fremre er ein kopi laga av Øystein Gjerde. (foto: Reidar Ottesen)

Han meiner å sjå at nasjonalmønstringa har blitt meir seriøs. Det gjeld både på scena og utanfor: Den stupfylla som ein kunne oppleve på Landskappleiken på 1980-talet, ser han ikkje noko til lenger. Men trass i mykje positivt er det éin ting som manglar, meiner Aksdal: – Det kunnskapsrike og entusiastiske publikummet som ikkje speler sjølv – dei som utgjorde miljøet i gamle dagar, er meir eller mindre borte! – Kven er desse? – Dei som er i miljøet rundt spelemannslaga, er på dansefestar, dei som sit på Landskappleiken med bandopptakar og notatblokk, som lever for folkemusikken. Det blir ikkje rekruttert same type menneske til miljøa lenger. Mange av dei gamle arenaene er borte, i dag blir musikk formidla på annan måte. Det er ikkje noko forunderleg med det, men dette var eit fascinerande miljø. Det var viktig økonomisk òg – dei betalte inngangspengar og bidrog med arbeid. Kvaliteten på instrumenta er betre i dag, har Aksdal merka – ingen stiller i dag med dårlege instrument på Landskappleiken. Det er bra og gir betre resultat, men Aksdal saknar ein del av dei gamle utøvarane. – Det har komme så mange skolerte og gode musikarar at dei gamle ikkje når fram lenger. Ein må få henta inn dei gamle veteranane: halde intimkonsertar der dei kan fortelje, stemme litt, spele og formidle kunnskapen og spelemannslivet.

Bjørn Aksdal speler langeleik, ca. 1980. (Foto: Anton Løkken)

På Landskappleiken må det òg vere tid til det uformelle, til å prate og spele litt, så ein ikkje berre flyr frå det eine arrangementet til det andre! Herifrå er vegen kort til spørsmålet om kvalifisering – og om kor mange deltakarar Landskappleiken eigentleg toler. Det viktigaste for Aksdal er at ein held levande ein debatt om kva han skal vere for noko – kva miljøet vil med Landskappleiken. – Då ein hadde distriktskappleikar, diskuterte ein om desse skulle vere kvalifiseringar til Landskappleiken. Ei slik løysing har noko for seg. Det er òg greitt at Landskappleiken er open for alle, men nokre klassar har av og til vore veldig store, med svært mange lokale deltakarar. Vil ein ha journalistar og internasjonale delegatar til stades, som ein må rekne med ventar seg ei elitemønstring? Det blir òg dyrt å reise på landskappleik om ein skal halde på i ei heil veke. FORSKING OG FORMIDLING

Bjørn Aksdal er musikar og folkemusikkentusiast, og akademikar vil han alltid vere, sjølv om han ikkje er i fast jobb lenger. – Eg såg i Ballade at Gjermund Kolltveit kalla seg «uavhengig musikkvitar og forfattar» – det var ein fin tittel, kanskje eg skal kalle meg det! Pensjonist vil eg iallfall ikkje kalle meg. Eg har vel knapt nokon gong hatt så mykje å gjere som no, sjølv om det blir mindre pengar utav det.

Aksdal er attpåtil å sjå på NRK TV i vinter – i serien Anno som oldermann i instrumentmakarlauget! Deltakarane skal byggje instrument, etter arbeidsteikningar som Stein Villa har forsynt dei med, og Aksdal skal vurdere instrumenta dei lagar. Akademiske seminar blir det fleire av i løpet av 2017. I mars held Norsk Folkemusikklag, der Bjørn Aksdal er leiar, årsmøte og seminar på Kongsberg. Tema er musikk og dans i bergstadene Kongsberg og Røros, og Aksdal skal halde innlegg om musikklivet på Røros på slutten av 1700-talet. I november skal han vere norsk keynote speaker på nordisk seminar om spelemannsbøker i Växjö. Innimellom der skal 75-årsdagen til trekkspelaren Edgar Heringstad feirast på Stjørdal, med fagseminar om Meråker-tradisjonen og mykje anna knytt til jubilanten si historie og verksemd. Folkemusikalske fagseminar trekkjer ikkje like mykje folk i dag som det gjorde i eldre tider, påpeiker Aksdal, men han merka seg interessa hos studentane på Musikkhøgskolen for det han hadde å seie den dagen vi møttest: – Eg prata om C-14-datering av gamle feler og felekassar, og studentane var kjempeinteresserte! Nokre sa òg at dei sakna slik forskingsbasert undervisning, og det var gledeleg å høyre at dei ville ha meir av slikt. Musikkvitskapen er ung, og folkemusikken endå yngre som akademisk fagfelt, seier Aksdal. Han ser med uro på

Frå Landslaget for Spelemenn sitt årsmøte i Hovden 1984, der Bjørn Aksdal heldt innlegg om runddansen, på den tida «runddansstriden» i Landslaget braut ut. T.v. Ivar Schjølberg og Ingar Ranheim. (Foto: Spelemannsbladet)

Bjørn Aksdal på sitt gamle kontor på Dragvoll. (Foto: Kjell Bitustøyl)

Foto: Kristoffer Kippernes

at folkemusikken forsvinn ut av sentrale utdanningsinstitusjonar: – NTNU i Trondheim har fjerna ei fagstilling i etnomusikologi, gjort henne om til populærmusikk. Dei har òg kvitta seg med den store lydband- og notesamlinga med folkemusikk som dei har hatt sidan 1960-talet. Så høyrde eg nyleg nokon seie at det blir diskutert å flytte Arne Bjørndals samling ut av Griegakademiet og over til Høgskolen i Bergen. Universitetet i Oslo har alt kvitta seg med Norsk Folkemusikksamling – noko eg trur samlinga lever bra med. Men det er synd at det ikkje finst fagfolk på Blindern som kan formidle folkemusikken til musikkvitskapsstudentane. Kven skal no gi dei ideen om å skrive ei oppgåve om folkemusikk? Og læreboka Fanitullen, som Sven Nyhus og eg gav ut i 1993, er snart moden for å skiftast ut med ei ny bok som reflekterer alt det nye ein har funne ut. Kven skal skrive den? Folkemusikkforskinga stod sterkt på desse institusjonane på 1970- og 1980-talet og er no nesten borte, seier Aksdal. Ein står igjen med dei utøvande utdanningane, og der finst det ingen reine forskarstillingar. Det er mykje vi enno ikkje veit, både om fjern og nær fortid, og Aksdal lurer på om ei satsing som Hardingfeleprosjektet ville ha vore mogleg å få til i dag. – Hardingfeleprosjektet var så viktig fordi det finst så mange mytar og halvsanningar i folkemusikken. Vi førestiller oss at musikklivet var slik og sånn, men kvar gong nokon går inn og undersøker ting, så blir kunnskapane våre snudde på hovudet. Gjennom Hardingfeleprosjektet, og det pågåande Langeleikprosjektet som han framleis driv saman med Elisabeth Kværne, har Aksdal fått eit nytt bilete av korleis norsk musikkhistorie har sett ut. Han fortel entusiastisk om korleis forsking på musikkhistoria er både arkeologi og detektivarbeid: – Å halde på med dette er som å legge puslespel med altfor få brikker. Du må leggje dei brikkene du har, og må vere heldig med dei: Har du store delar av eit andlet, så kan du plutseleg seie ein heil del om motivet, men du kan òg ha mange brikker utan å ane kva du ser. Det ein kan seie sikkert, slår Aksdal fast, er at musikklivet i Noreg har vore mykje

«Det finst så mange mytar og halvsanningar i folkemusikken. Vi førestiller oss at musikklivet var slik og sånn, men kvar gong nokon går inn og undersøker ting, så blir kunnskapane våre snudde på hovudet.» rikare enn ein har trudd. Hundreåra under danskeveldet var inga kulturell mørketid utan impulsar utanfrå – Noreg har vore ein del av Europa og resten av verda så lenge her har budd folk. – Det der er del av ein norsk psyke: å tru at vi har vore ein avkrok i verda. Men så syner det seg at vi har vore mykje tettare på verda enn vi har trudd. No byrjar vi jo òg å finne romerske myntar i Noreg som er frå like etter Kristi fødsel. Og myten om at her ikkje har vore særleg til musikkliv – toppen ein einsam kar som har blåse i ein lur for å skremme ulven – er heilt feil. Berre den mengda langeleikar, feler og bukkehorn vi har funne, frå heile Noreg, stadfester det. Det er ein mangel på skriftlege kjelder i Noreg, og det har prega musikkforskinga tidlegare, meiner Aksdal. Han omtalar dei som «skeptikargenerasjonen», dei tidlegare forskarane som har teke kjeldeknappheita til inntekt for synet at her ikkje har vore musikkliv. – Mitt utgangspunkt er heller: Ja, kjeldene våre er færre enn kjeldene dei til dømes har i Danmark og Sverige – og endå færre kjelder tek for seg folkekulturen. Då blir dei kjeldene vi faktisk har, endå viktigare. Og mange av dei fortel om eit rikt musikkliv, der det militære, skipsfarten og marknadene har vore viktig, og særleg Bergen har vore kulturell premissgivar. Frå 1700-talet skriv fleire kjelder at felespelet står svært sterkt. Biskop i Bergen Erik Pontoppidan skriv til dømes i 1750åra at «violinen», dvs. fela, «brugtes paa sine Steder her i Egnen helt utidig, endog i Sørgestuen». Det har altså vore spelt så mykje fele at folk reagerte på det! Utbreiinga av oppgangssaga revolusjonerte treforedlinga i Noreg på 1500-talet, og med det skaut trelasthandelen med verda fart. Aksdal fortel at til dømes Isak Bot-

nen-fela frå 1750 som finst på Norsk Folkemuseum, har gripebrett og strengehaldar identiske med ei lommefele (pochette) bygd i Venezia i 1695. Havet og fjordane var «Europaveg 1» ut i verda – og tilbake att. LANGELEIK OG INSTRUMENTBYGGING

Aksdal har arbeidd i hovudsak med norsk folkemusikk sidan 1986, men gjennom Langeleikprosjektet er han i ferd med å vende tilbake dit han byrja, til «all verdas folkemusikk». Langeleiken høyrer til ein stor europeisk instrumentfamilie som dominerte det folkelege musikklivet før fela overtok, og ein viktig del av Langeleikprosjektet er å setje instrumentet inn i ein europeisk samanheng – i familie med epinetten i Frankrike, hummelen i Nederland og Belgia og ei rekke andre instrument. – Kan ein i dag slå fast at langeleiken har vore eit breitt folkeleg instrument over heile Noreg? –Ja! Vi har kjelder frå 1700-talet som fortel at langeleiken har vore i bruk over absolutt heile landet, med unntak av hos samane. Flest langeleikar har vi frå Oppland og Telemark. Akkurat no held Aksdal på med ein artikkel om langeleiken i trøndelagsområdet. Denne skal trykkast i Norsk folkemusikklag sitt årsskrift Musikk og tradisjon, som kjem ut ved juletider. – Det er store forskjellar i korleis langeleikane er bygde – dette materialet er mykje meir spennande enn vi hadde trudd då vi byrja! Mykje tyder på at nokon kvar har bygd langeleikar, men ikkje for sal: ein har bygd éin til seg sjølv og kanskje éin i bryllaupsgåve til dottera. Det har ikkje vore noka stor og spesialisert verksemd. Dette tek oss over i Aksdals siste hjartesukk: like prekær som folkemu-

sikkforskinga er vidareføringa av instrumentmakeriet i Noreg. – Mange av instrumentmakarane er gamle, og det er svært få som går i lære. Kvaliteten på utøvarar er høg, og då krevst det òg kvalitet på instrumentbygginga – og på rigging, reparasjon og alt som skal til! Dei som held på no, rekk nesten ikkje å lage instrument sjølve fordi dei sit med restaurering av gamle instrument. Eg laga ein katalog over instrumentmakarar tidleg på 1990-talet, og eg tok han nyleg fram og konstaterte: Det er ikkje mange av dei som framleis lever eller held på. Vi må sikre at desse handverka overlever! Han nemner med entusiasme femårsavtala som nett er inngått mellom Dextra Musica (eit dotterselskap av Sparebankstiftelsen) og Valdresmusea og Ole Bull Akademiet: Dextra Musica, som frå før av eig om lag 60 fiolinar og andre klassiske strykeinstrument, kjøper 30 eldre og nybygde hardingfeler og langeleikar som dei skal låne ut til framståande utøvarar. Instrumentbygging er altså eit av områda Bjørn Aksdal brenn for, og stadig arbeider i kulissane for. Sjølv om han ikkje har fast stilling lenger, har han arbeidd så lenge innanfor fagfeltet at folk veit kven han er, og kva kompetanse han har. Han trivst godt med å ha blitt frilans akademikar og skribent, og korkje fag eller formidling kjem han til å leggje vekk. – Eg var formidlar før eg blei forskar, og eg har teke formidlarrolla med meg inn i forskarrolla. Ein får ikkje alltid «kred» for det – men kan eg skrive noko som nokre menneske lærer noko av og får glede av, så er eg nøgd! avsluttar Aksdal. Så går turen heim til Trondheim, etter nok ein travel dag i folkemusikken si teneste.

Hans-Hinrich Thedens (t.v.) og Olav Sæta på Blindern, like før Norsk Folkemusikkarkiv flyttet til Nasjonalbiblioteket på Solli Plass. (Foto: Torunn Brånå)

FOLKELARM DIGGER DU FOLKEMUSIKK OG FOLKEDANS? KOM PÅ:

16.-19. NOVEMBER 2017 RIKSSCENEN • OSLO KONSERTER - SEMINARER - BRANSJETREFF - DANSEFEST www.folkelarm.no

@folkelarm #folkelarm

HVOR BLIR DET AV FOLKEMUSIKKFORSKNINGEN? I mang en «small talk» har jeg hevdet at «60-tallet er ikke slutt før Greg Allman klipper seg». 70-tallet står det verre til med – det synes å gå mot slutten.

SKRÅBLIKK FRA SOLLI PLASS TEKST: HANS-HINRICH THEDENS

1970-tallet var tiåret da byungdom begynte å interessere seg for folkemusikk. Mange gikk tilbake til sitt etterpå. Men noen holdt ut, og fortsatte å jobbe i skjæringspunktet mellom det frivillige – les: spelemannsbevegelsen – og det offentlige – les: utdanningssystemet. Det er i stor grad takket være disse ildsjelene at folkemusikken kom inn på pensum i grunnskolen. Senere ble det etablert studietilbud i folkemusikkvitenskap, formidling og utøving. Uten disse tilbudene ville vi knapt fått dagens spelemenn på heltid, eller som det nå heter: «folkemusikere». Mens det går strålende med folkemusikken på scenen, er det noen foruroligende tegn i tiden for folkemusikkforskningen. Undertegnede ble skjøvet ut av UiO og arkivet overført til Nasjonalbiblioteket. Her er det anledning til å drive med forskning – dersom ingen andre oppgaver tar prioritet. Hurra! Men en halv stilling som også ble overført fra UiO til NB, er fortsatt ikke besatt. Etter at det store prosjektet med systematisering og utgivelse av norske middelalderballader ble avsluttet i høst, har flere deltakere på NB takket for seg og gått av med pensjon. I Bergen blir Arne Bjørndals samling del av et nytt kunstfakultet ved UiB, og det er usikkert hvor mye forskning arkivaren ved samlingen vil få anledning til å drive med. På Nord Universitet i Nesna er forskningsdelen av folkemusikkprofessoratet redusert betydelig; på Universitetet i Tromsø nærmer en forsker seg pensjonsalderen; og på Høgskolen i Sørøst-Norge vil det komme et ras av pensjoneringer om kort tid. Noen har allerede rast, og det samme har de ved Norsk senter for folkemusikk og folkedans i Trondheim. Generasjonen fra 1970-tallet, som var med 67

da universitetene vokste seg store, er nå ferdig med sin yrkeskarriere. Hva, og hvem, vil komme etter dem? Folkemusikkforskning har ikke vært særlig hipt de siste årene, for å si det mildt. Da er det er gledelig nytt at Norges forskningsråd støtter et forskningsprosjekt som skal se på hvordan estetikk- og kvalitetskriterier fortoner seg i kappleikssystemet. Samtidig kan dette virke litt navlebeskuende. Hvordan det innerste av spelemannsbevegelsen vurderer slike ting er snadder for oss som er forskere og innsidere, men er ikke nødvendigvis det som interesserer så mange andre. I Sverige forsvarte Magnus Gustafsson nettopp sin avhandling om polskaens historie – i et smekkfullt auditorium. Han har gått løs på de store spørsmålene om hvordan kjernerepertoaret i den svenske dansemusikken kom dit, eller hvordan den ble formet ut av noe som kom utenfra. Jeg vil påstå at det også i Norge fortsatt er mye å forske på når det gjelder selve musikkhistorien. Hva skjedde da fela kom til Norge? Hva vet vi om musikken i tidene før dette instrumentet slo rot? Hvor kom melodiene fra som de gamle balladetekstene synges til? Og hvordan ble den norske gammeldansmusikken til? Litteraturen om disse og liknende temaer er ikke særlig omfattende. Dette er spørsmål som krever møysommelig arbeid med konkret materiale, mye mer arbeid enn «moderne» metaforskning som klarer seg med å tolke det andre forskere har skrevet. Men det er etter mitt syn mye viktigere å ta for seg slikt enn å jakte på publikasjonspoeng ved å skrive flest mulig artikler.

Margit Myhr i Kvedarkvintetten spiller kraviklyre under plateslippkonserten deres pĂĽ Riksscenen, februar 2016. (Foto: Audun Stokke Hole)

EUROPAS YNGSTE BEVARTE LYRE Ny datering viser at Kraviklyra antakelig er mye yngre enn man så langt har trodd. Det gjør instrumentet interessant på nye måter. TEKST: BJØRN AKSDAL OG SVERRE HEIMDAL

Kraviklyra har lenge vært betraktet som det eldste strengeinstrumentet vi har bevart i Norge. Originalen, som er på Norsk Folkemuseum på Bygdøy (gjenstand NF 19040194), har navnet sitt fra gården Kravik i Nore i Numedal. Tidligere anerkjente vurderinger av lyra har tidfestet den til middelalderen, og mest trolig til 1300-tallet. Våren 2015 ble det tatt et initiativ for å få gjort en C-14-datering av Kraviklyra, for å kunne si noe sikrere om alderen på dette instrumentet. Den nye undersøkelsen viser at Kraviklyra er langt yngre enn man tidligere har trodd, og at det trolig er snakk om den yngste bevarte lyra vi kjenner til i Europa. Men først litt om den historiske bakgrunnen for de nordeuropeiske lyrene. Lyra hadde sin glansperiode i det gamle Hellas, men har vært kjent i Midtøsten i nærmere 5000 år. På 500-tallet fikk lyra en ny blomstringstid i form av den europeiske rundlyra, som i middelalderen fikk stor utbredelse, spesielt i Nord-Europa. I Norge er lyrer hovedsakelig avbildet i forbindelse med motivet «Gunnar i ormegården», og finnes blant annet på stavkirkeportaler fra Austad og Hylestad i Setesdal og på en benk i Heddal stavkirke i Telemark. Alle disse avbildningene stammer fra 1200-tallet. Fra 1300-tallet finnes lyra avbildet på et fint dekorert drikkehorn fra Mo i Telemark. I

tillegg finnes motivet med Gunnar og lyra på en døpefont fra Norum i Bohuslän, som skal være fra 1100-tallet. Både Kraviklyra og de avbildete norske middelalderlyrene tilhører den gruppa av instrumenter som kalles rundlyrer. Utforminga av åket, der stemmeskruene sitter, gjør imidlertid at spesielt Kraviklyra skiller seg en del ut fra andre kjente daterte rundlyrer. Derfor har vi ingen tilsvarende lyrer å sammenligne med, for på et slikt grunnlag å kunne gi den en noe sikrere datering. Kraviklyra ble først omtalt ved midten av 1800-tallet. I 1848 og 1849 var de kjente nasjonalromantiske malerne Adolph Tidemand (1814–¬76) og Joachim Frich (1810–58) på tur i Numedal. Da var de blant annet på Kravik, og der tegnet de Kraviklyra. På Tidemands tegning står det: «Paa Gaarden Kravig i Nummedalen. Gammel norsk Strengeleeg. 1 1/8 Alen høi, 11 Tom. bred». Når lyra ble vist fram for disse kunstnerne, er det grunn til å tro at den ble ansett å være en spesielt interessant gjenstand. Det er for øvrig verdt å legge merke til at det på Tidemann og Frich sine tegninger vises sju hull for stemmeskruene, mens instrumentet i dag har åtte slike hull. I følge førstekonservator Morten Bing ved Norsk folkemuseum kan mye tyde på at det åttende hullet er et resultat av en uheldig restaurering i 1860-årene. På tegningene

til Tidemann og Frisch er det inntegnet tre stemmeskruer i disse hullene. I dag er det imidlertid bare én eneste stemmeskrue igjen på dette instrumentet. I 1864 kom lyra, uvisst på hvilken måte, til Oldsaksamlingen ved Universitetet i Oslo (gjenstand U.O.3504). I deres protokoll er den omtalt slik: «Musikalsk instrument av tre av eiendommelig form. Stykket var, da det innkom til samlingene, brekt over efter lengden, og et stykke av det brett, hvori skruene har sittet, borte. Dette er nu sammenlimet og det manglende stykke erstattet med et nytt. I dette er det måske anbrakt et skruehull for meget. Den krugformede del av instrumentet synes å ha vært dekket med et fast lokk, hvorover strengene har vært utspendte. Av dettes nagler findes ennu spor. Instrumentet har vært bevart på gården Kravik, Nore, Buskerud». I utstillingskatalogen til Norsk Folkemuseums særutstilling av musikkinstrumenter i 1904 kaller senere riksantikvar Harry Fett, som var amanuensis ved museet 1901–11, lyra for «rotta». Instrumentnavnet rotta var et eldre europeisk navn på lyra, men ble i middelalderen også brukt om andre instrumenttyper. Det kommer ikke fram hvorfor han bruker akkurat dette navnet i katalogen. Også i innledningen til utstillingskatalogen, der Kraviklyra også finnes avbildet, omtaler han den som

Kravik Mellom gård i 1939. (Foto: Halvor Vreim, Riksantikvaren)

en norsk strengeleg en slags lyre, beslegtet med den saakaldte ’cythara teutonika’, en type, som kan forfølges helt ned til 8. Aarhundrede. Selv er den dog betydelig yngre. Man antager, at den kan hidhøre før fra det 14. Aarh. I katalogdelen beskriver Fett instrumentet: «6 strenger, der vifteformet har strakt sig opp til aaget. Instrumentet var brudt af paa midten. En skrue sidder endnu paa sin plads. Fra g. Kravik, Num. H. 0,693 m. L. 0,65 m.» Det er noe uklart hvordan Harry Fett kom fram til disse målene. Nyere oppmålinger av Kraviklyra viser at den er 72 cm lang og cirka lag 27 cm bred. Instrumentet er laget av ett stort emne, og materialet

er mest trolig furu. På grunn av instrumentets tilstand, hvor blant annet lokket er borte, kan vi ikke si nøyaktig hvordan utformingen av lokk og lydhull har vært. Den danske musikkforskeren Hortense Panum (1856–1933) skriver i sin avhandling Middelalderens strengeinstrumenter og dens forløbere i Oldtiden (1915) at lyra ifølge norske arkeologer kan dateres til det 14. århundre. Trolig er det Harry Fett som er hennes kilde. Dateringen til 1300-tallet hadde nok i hovedsak sin bakgrunn i utformingen og ornamentene på lyreåket. De likner utskjæringene på portalene i Uvdal stavkirke og på hovedbygningen på Mellom Kravik gård, som begge viser scenen med Gunnar 70

i ormegården. Det er en klar og entydig likhet mellom utforming og dekorasjon av lyreåket og den luen som Gunnar har på seg. Tydeligst er likheten med portalen i Uvdal. I sin bok om de norske stavkirkene skriver forfatteren Leif Anker om Uvdal stavkirke: «Det er bred enighet om at portalen er ’sen’, fra midten av 1200-talet til et stykke inn i neste århundre». Andre har ment at den er trolig er fra 1300-tallet, da stavkirken fikk nytt våpenhus. Dette er omtrent i samme tidsrom som bygningen og portalen på Mellom Kravik ble bygget. Om det er likhet mellom disse utskjæringene og lyra, så betyr ikke det at de er

Detalj av utskjæringene på hovedbygningen på Kravik Mellom gård, 1939. (Foto: Halvor Vreim, Riksantikvaren)

samtidige; men det kan være nærliggende å tro at det ikke skiller så mye i år. Ett av ornamentene som er brukt både på lyra og luen til Gunnar er chevron, en type skråskårne trekanter. Disse kom inn i norsk dekorasjonskunst på 1100-tallet, og ble brukt i folkekunsten helt opp mot 1800tallet. De gir derfor ikke noe holdepunkt for en tilfredsstillende datering av lyra. Sammenlignet med andre europeiske rundlyrer, som er datert til perioden ca. 600–900, er Kraviklyra et tydelig mer forseggjort instrument. Dette kan indikere at den ligger atskillig nærmere vår tid enn disse. Noe som imidlertid trekker den bakover i tid, er likhetene med dekorasjonene på en lyre som ble funnet i byen

Adolph Tidemands tegning av kraviklyra på Kravik Mellom gård, trolig 1848. (Nasjonalmuseet, gjenstand NG.K&H.B.04376. Foto: Dag Andre Ivarsøy)

Trossingen i Sør-Tyskland i 2002, som er datert ca. 580. Dette svært godt bevarte instrumentet er særdeles flott dekorert, med kolrosing av krigere og flere forskjellige flettemønstre. På baksida av armene på Trossingenlyra finnes det øverst noen ormer som slynger seg i åttetall. Disse åttetallssløyfene med ormer hører til en stiltype fra 800-tallet som gjerne omtales som «Dyrestil II B1». Øverst ser vi halene, som vender hver sin veg, mens begge ormehodene går i samme retning. Dekoren er således bare delvis symmetrisk. Dette er uten tvil de samme sløyfene som vi ser på forsida av armene på Kraviklyra, men som på denne er noe forenklet. Som vi skrev innledningsvis, ble det 71

våren 2015 tatt et initiativ til en C-14-datering av Kraviklyra. Med en positiv tilbakemelding fra Norsk folkemuseum, og med finansiering fra Numedal Spel- og Dansarlag, ble det 5. november 2015 tatt en liten treprøve av lyra. En liten flis ble tatt fra det øverste høyre hjørnet av åket, fordi veden her var ren, uten merker etter maling og lignende. Prøven ble sendt til NTNU i Trondheim for analyse, og det overraskende resultatet forelå 5. april 2016. La oss understreke at en C-14-test ikke kan fastslå når et instrument er laget. Metoden kan kun fortelle når treet er blitt felt. Resultatet av C-14-dateringen viser at det er 95,4 % sikkert at trevirket i Kraviklyra ble felt i perioden 1475–1633. Det

Einar Selvik, frontfigur i gruppa Wardruna, med kraviklyra si. (Foto: Espen Winther)

er størst sannsynlighet (55,8 %) for at dette skjedde i løpet av årene 1556–1633, mens det er noe mindre sannsynlighet (39,6 %) for at treet ble felt mellom 1475 og 1525. Det er således kun 3,6 % sannsynlighet for at treet ble felt før 1475, i løpet av årene 1525–56 eller etter 1633. Dermed er det mindre sannsynlig at vi fortsatt kan regne Kraviklyra som det eldste bevarte strengeinstrumentet vårt. Vi har bevart fire langeleiker med dateringer fra 1500-tallet, hvorav den eldste, langeleiken etter Petter Hasvoldseter fra Vardal, har årstallet 1524 skåret inn. Kraviklyra kan

trolig heller ikke føres tilbake til middelalderen, selv om selve instrumenttypen utvilsomt hører hjemme i denne perioden. Dette gjør imidlertid ikke Kraviklyra mindre interessant. Innenfor det internasjonale instrumentforskningsmiljøet vil det utvilsomt vekke en viss oppsikt at en rundlyre har blitt laget etter 1475, og mest sannsynlig så sent som etter 1556. Kraviklyra vil da være den klart yngste rundlyra som er funnet i Europa. I et norsk perspektiv innebærer det at lyra fremdeles kan ha vært i bruk på den tida langeleiken var godt etablert over store

deler av landet. De langeleikene som er bevart fra 1500-tallet stammer fra så ulike områder som Agder, Telemark, Sør-Trøndelag og Oppland. I tillegg har vi eldre felekasser fra 1512 (Voss) og 1608 (Sogn), mens Jaastadfela fra Hardanger er datert 1651. Vi begynner nå med andre ord å få et visst bilde av hvilke musikkinstrumenter som fantes her i landet på 1500- og 1600-tallet. Neste utfordring blir å prøve å finne ut: Hvor har Kraviklyra blitt laget?

KILDER Bjørn Aksdal: Med Piber og Basuner, Skalmeye og Fiol. Musikkinstrumenter i Norge ca. 1600-1800. Trondheim, 1982.

Barbara Thune Grosskopf: Mit Leier und Schwert. Friedberg, 2010. Nasjonalgalleriet. Oslo. Invnt.nr.B.4376

Bjørn Aksdal og Jan Ragnar Hagland: Strykelyra i norsk middelalder, i: Studia Musicologica Norvegica 13. Oslo, 1987.

NTNU Vitenskapsmuseet: C-14 analyse fra Nasjonallaboratoriene for datering, datert 5.4.2016

Leif Anker og Jiri Havran: De norske stavkirkene. Oslo, 2005.

Hortense Panum: Middelalderens strengeinstrumenter og deres forløbere i oldtiden. København, 1915.

Harry Fett: Musikinstrumenter. Norsk Folkemuseums Særudstilling II. Kristiania, 1904.

Reidar Sevåg: brev 4.12.1990.

Som medlem i FolkOrg

får du tilgang på en rekke

unike medlemsfordeler! Last ned appen, og sjekk utvalget på musikk.no/kulturfordel

Påloggingsinfo får du ved å kontakte administrasjonen i FolkOrg

Kom for musiKKen! Kom for dansen! Kom for festen!

FOLKEMUSIKKVEKA ÅL I HALLINGDAL 25. TIL 28. MAI 2017 «Folk må eingong um aaret vera galne og slå seg lause og snu opp ned på alle ting» A. O. Vinje

WWW.FOLKEMUSIKKVEKA.NO

FOLKEMUSIKKVEKA@GMAIL.COM

MOB 477 56 565

NYGAMMELT PÅ NYTT Det er historisk når Langsomt Mot Nord nå er tilbake. Fra 1985 til 1992 ga gruppa ut tre svært ulike plater, som nå utgis på nytt sammen med en plate av far og inspirasjonskilde Olav Snortheim. TEKST: ARVID SKANCKE-KNUTSEN

«Som en musikalsk hildring i det fjerne, langsomt stigende mot oss i horisonten, kommer uvante toner ut av høyttalerne. Skapt av langeleik, hardingfele, fløyte, trombone – og en diger maskinpark av computere programmert til moderne poplyd.» Denne lett poetiske beskrivelsen kunne man lese i Aftenposten i 1992, da Langsomt Mot Nord kom med sitt tredje album. Det skulle også bli deres siste. Langsomt Mot Nord sprang ut av punkog new wave-scenen i Norge, som hadde ført en ny generasjon med musikere fram i rampelyset. En av de sentrale skikkelsene var Ola Snortheim, som spilte trommer i band som Ski Patrol, PullOut, Blaupunkt, Spastisk Ekstase, Montasje og dePress. De sistnevnte vant Spellemannprisen for 1980 som beste «nyrock»-gruppe, og besto ellers av polske Andrej Nebb og gitarist Jørn Christensen. I 1985 spilte Christensen og Snortheim også sammen med Helge Gaarder i Cirkus Modern. Samtidig hadde de overskudd til å sette i gang nok et prosjekt. Band som Folque og Saft var blant pionerene innen folkrocken her hjemme. De kombinerte et elektrisk lydbilde med norsk tradisjonsmusikk. Et drøyt tiår senere var det Langsomt Mot Nord som tok over fakkelen, forsterket med synther, keyboards og samplingsutstyr. Ola Snortheim var sønn av den anerkjente spelemannen Olav Snortheim. Duoen dykket ned i farens

gamle opptak, som de satte inn i et den gang moderne lydbilde. HOPPE ETTER BRANTZÆG

Ola Snortheim er født i 1954, og vokste opp på gården Solbrå ved Harpefoss i Gudbrandsdalen. Han hadde sin faste plass på motorkassa til bondens gråtass, en Massey Ferguson. Han var yngst i en søskenflokk på fire, og tilbrakte barndommen omgitt av frisk luft og bratte bakker. Som så mange andre norske gutter på denne tiden var han opptatt av skihopp, med Torgeir Brandtzæg som sitt store idol. Ola tok artium ved Vinstra gymnas i 1974. Deretter gikk turen til Oslo, der han begynte på Teleskolen til Televerket (nå Telenor). Han kjøpte sitt første trommesett i 1975. – Jeg livnærte meg nærmest som løsarbeider. Jeg solgte smykker på gata på Karl Johan, og tok dagsjobber på «Dagsen». Så ble jeg ansatt ved tapperiet til Vinmonopolet på Hasle i 1979, og jobba der et år før det tok av med dePress. Jeg søkte om permisjon for å dra på turné, men fikk avslag. Så jeg sa opp og slutta på dagen. Det var en frisk satsing, helt i stil med barndomsidolet Brandtzæg: mannen som var den første som hoppet med hodet mellom, eller til og med under skituppene – men som brakk anklene etter et altfor langt svev under et treningshopp i Pitkävuori, Finland i 1965. 74

KEITH MOON OG RINGO

I dag er Ola Snortheim 62 år gammel. Til daglig jobber han som drosjesjåfør i Oslo. Han forteller at musikkinteressen startet tidlig. – Jeg kjøpte mine to første singler hos urmakeren på Vinstra i 1966: «I’m a boy» med The Who og «Monday monday» med The Mamas & the Papas. Men rocke-interessen kom nok alt med Beatles og Monkees. Alt på barneskolen, sånn i 4.–5. klasse, lagde jeg et liksomband. Det ble ingen spilling, men det var stas å drømme om det. Det viktigste var hva vi skulle hete. Det meste foregikk nok bare i mitt eget hode. Jeg tror ikke de andre engang var klar over at de var med i noe band. Senere ble britiske band som Kinks og The Move blant favorittene. En ny oppvåkning musikalsk kom da en kamerat skaffet seg Demons and Wizards med Uriah Heep. – Det hadde en fetere lyd enn noe jeg hadde hørt. Jeg falt pladask. Siden ble jeg også svak for Pink Floyd – og lignende band som lagde store og mektige produksjoner. – Hvorfor var det trommer som ble hovedinstrumentet ditt? – Kanskje det var Keith Moon og Ringo? Jeg fikk det bare for meg at trommer var det tøffeste. Jeg banka meg nærmest blå på knærne med armer, knyttnever og hender. Jeg spilte litt kassegitar også i ungdomsårene, men det var bare ikke det som engasjerte meg mest.

Originalbesetningen i Langsomt Mot Nord med langeleik og neverlur: Jørn Christensen (t.v.) og Ola Snortheim. (Foto: privat)

– Kan du si litt om punk og new wavetiden? Hvilken betydning fikk den for deg senere i livet? – Jeg var langhåra hippie inntil jeg oppdaget new wave. Først og fremst gjennom bandet Magazine, som bergtok meg med Real Life i 1978. Punker var jeg aldri, selv om jeg fortsatt mener at Sex Pistols’ Never Mind the Bollocks er en av tidenes beste rockeplater. Og jeg forsto godt kritikken som kom mot dinosaurrocken. For en nybegynner på trommer var det helt ok. Det var jo nærmest umulig å nå opp til nivået til jazz- og prog-trommisene uansett. Ikke gadd jeg å øve mye heller. Jeg øvde mest med band. Samtidig slukte han ikke nødvendigvis hele punk-filosofien med hud og hår. – Punken var også en politisk greie som jeg ikke følte meg særlig hjemme i. Særlig siden den i Norge jo ble mer eller mindre kuppet av AKP(m-l), deres tankegods

og deres selvproletarisering via diverse bandforsøk. *** – Din far var jo en anerkjent folkemusiker – hvilket forhold hadde du selv til norsk folkemusikk? – Jeg – og de fleste av mine jevnaldrende – gikk gjennom folkrock-perioden på 70-tallet med band som Fairport Convention og Steeleye Span. For min del var det stort sett ikke mer enn en periodisk interesse i gymnastiden. Som ung hadde jeg ikke noe spesielt forhold til folkemusikk, annet enn det som var naturlig takket være min far. Men det er klart: Jeg hadde det i blodet. Og dePress var jo egentlig reinspikka folkrock; vi var bare ikke helt klar over det da. Der lå også noe av inspirasjonen til å lage Langsomt Mot Nord. – Det er jo nokså uvanlig med far og sønn i 75

samme band. Hvordan påvirket det forholdet mellom dere, tror du? – Min far var jo egentlig ikke med i bandet, men han ble en stor del av prosjektet. Mye av stoffet vi bearbeidet, var hans verk. Han var hovedkilden og inspirasjonen til at det hele ble dratt i gang. Han var ikke delaktig i noen av produksjonene, annet enn som kilden til arkivmaterialet som vi brukte. Men når han etter hvert fikk presentert de ferdige resultatene for seg, så var det bare bejaende og anerkjennende reaksjoner å hente. Jeg tror han følte stolthet og glede, både på egne og sin sønns vegne. – Hvordan var reaksjonene på Langsomt Mot Nord i begynnelsen? Var det mest rockefans som interesserte seg for dere? – Tilbakemeldingene var utelukkende positive og overstrømmende. Folk som på forhånd hadde brydd seg katta om folkemusikk, fikk gledelig nok ørene opp

«Min far var jo egentlig ikke med i bandet, men han ble en stor del av prosjektet. Mye av stoffet vi bearbeidet, var hans verk. Han var hovedkilden og inspirasjonen til at det hele ble dratt i gang.»

for den. For øvrig turnerte vi ikke som band i det hele tatt. Det skulle være et rent studioprosjekt. FØRST PÅ DAT-TAPE

– Hvordan jobbet du og Jørn med sangene dere spilte inn på plate? Det var både egenkomponert og tradisjonsmateriale. Hva så dere etter i låtene? – Det var på mange måter to paralleller som virket sammen: på den ene siden opptakene med min fars spill – og hva vi kunne få ut av dem. Vi gikk for autentisitet, opptakskvalitet og spillekvalitet. På enkelte låter brukte vi opptakene i sin helhet, med «någo attåt». På andre låter forsøkte vi å legge til flere egne ideer. Våre egne låter var forsøk – om enn spede – på å videreføre og nyskape en melodiføring som var velkjent fra fars arv. – Var det vanskelig å inkorporere langeleik, lur og bukkehorn i musikken? Det ga dere jo et veldig særegent lydbilde. – Egentlig ikke. Men til tider var det mye jobb med finstemming og å finne akkorder. Med åpne ører og åpent sinn var det mer lek enn ramme alvor, heldigvis. Generelt valgte vi de beste og mest spesielle opptakene først. Salmene som var innspilt med bukkehorn, var låter vi bare måtte ha med. – Dere kombinerte jo også elektroniske elementer med akustiske instrumenter, og var tidlig ute med samplinger her hjemme? – Jeg vet ikke hvem som var først ute med sampling i Norge, men teknologien var rimelig fersk da vi satte i gang med den første plata. Vi gikk vel også litt amok i Sigma-studioet til Erling Lund i Bergen, der han hadde en flunka ny PPG-synthesizer til rådighet. På andreplata fra 1988 var vi faktisk de første i Norden til å mastre på DAT-tape. Vi fikk tilsendt en DAT-spiller fra København for å teste den. Westrveg ble

mastret både på analog tape og DAT, uten at noen var i stand til å høre forskjell. Vi brukte mye tid i Silence Studio i Sverige for å høre om den ene mastringen var bedre eller dårligere. OVERSTRØMMENDE MOTTATT

Jørn Christensen og Ola Snortheim gjorde ferdig debutalbumet LMN i 1985. Opptakene med den 74 år gamle Olav Snortheim var sentrale, samtidig som Kjersti Bergesen fra Ken-Dang og Secret Mission bidro med ordløs sang. Og albumet ble godt mottatt, ikke bare i datidens rockepresse, men også hos de større avisene. Tor Marcussen i Aftenposten skrev blant annet dette: «Resultatet er blitt meget spennende. De to rockemusikerne har nærmet seg folkemusikken med ærefrykt og respekt, men ikke verre enn at de har tilført den noe eget. Et umiskjennelig preg av 80-tallets moderne musikk. Kombinasjonen er blitt melodiøs som den beste folkemusikken og lydmessig utfordrende som den beste rocken. (…) Platen forteller om røtter, arv, toleranse, respekt og om iboende skjønnhet.» Låter som «Ola drar til Myklagard», «Demring», «Nissedans» og «Juleskreia» var alle fengende. Den førstnevnte fikk også sin egen video, der en ung Lars Lillo-Stenberg spilte hovedrollen. Men hvordan så det mer rendyrkede folkemusikkmiljøet på den ferske duoen? – Jeg tror vel at mange i den kategorien stilte seg mest uinteresserte den gangen. Men «folkemusikkinteresserte» er jo ikke en ensartet gruppe. Innad i miljøene var sikkert noen for og noen mot. Puritanere liker jo per definisjon ikke forandring. Samtidig har jeg også fått mye godord og aksept fra enkelte, uten at jeg er særlig bevandret i 76

miljøet. Folk har sine egne reaksjoner – og det er ikke noe problem. Jeg tenker vel at folk stort sett er snille og åpne, uansett hvor mye de sverger til puritanismen. – På Wikipedia omtales Langsomt Mot Nord i dag som en «synth-duo». Er det en karakteristikk som du synes er relevant? – Både ja og nei. Jeg er ikke så opptatt av båser eller kategorier. Musikken ligger uansett i grenselandet mellom gammel og ny tid, så den ene karakteristikken kan være like bra som den andre. At Langsomt Mot Nord var en duo, er i hvert fall riktig, riktignok med forskjellige makkere underveis. Noen vil omtale det som synth-musikk, andre vil si elektronika, og noen vil kalle det moderne folkemusikk. VENTETID

Etter debutalbumet så det meste lovende ut for duoen. Men Jørn Christensen fikk på denne tiden hovedrollen i en norsk spillefilm – Oddvar Einarsons X – og spilte dessuten i Can Can med blant andre Anne Grete Preus, i tillegg til før nevnte Cirkus Modern. Det skulle vise seg vanskelig å få til noen oppfølger. – Dette er den såre kilen i historien vår. Jeg visste rett og slett ikke at Jørn vegret seg mot å fortsette. Jeg ventet i nesten to år på ham. Det høres sikkert snodig ut, men med skyhet og telefonskrekk kan det bli sånn. Og vi har heller aldri snakket om det, hverken da eller siden. Det ble som det ble. Og jeg ble sittende inne med mye materiale og skaperkraft. – Hvordan rakk du selv å spille så mye, og i så mange sammenhenger? – Etter 1985 hadde jeg god tid, og var ikke involvert i så mange prosjekter på en gang. Jeg drev på den tiden et øvingslokale i en kjeller i Oslo sentrum som jeg leide ut, og i rommet ved siden av hadde jeg et

demostudio som jeg hadde til rådighet på dagtid. Det var forretningslokaler i etasjen over, så band kunne ikke øve før etter stengetid. Men jeg kunne sitte med moderat lyd hele dagen med dataverktøy og snekre og arrangere låter. – Du inviterte etter hvert med en masse forskjellige folk inn i prosjektet. Men var det vanskelig å lage oppfølgeren Westrveg uten Jørn? – Tapet av Jørn som samarbeidspartner var både sårende og traumatisk, siden han på den tiden også var min beste venn. Han utgjorde også mye av min musikalske ryggrad, gjennom år med dePress og Cirkus Modern. Han behersket alt jeg ikke kunne selv, så på den tiden var jeg også musikalsk nokså avhengig av ham. Så tapet av ham smertet. Jeg ventet lenge på ham. Veldig

lenge. Men alt har sin tid. Da jeg skjønte at jeg hadde mistet en venn og medspiller, var alternativene få. Man måtte bare videre. Men det var leit. IMPONERENDE GJESTELISTE

Den nye medspilleren ble Morgan Lindstrøm, som er bror til deLillos-trommisen Rune Lindstrøm. – Jeg kjente Morgan fra før av. Vi begynte å jobbe med hans prosjekt, og veien var kort til å presentere noen av mine ideer for ham. Han kunne teknologi, det kunne ikke jeg. I tillegg var han en kjempegod musiker, som Jørn også var – og som Espen Beranek Holm var på den tredje plata. – Der Jørn hadde vært rask, intuitiv og leken, var Morgan nesten det motsatte – omstendelig, perfeksjonistisk og gjennom77

tenkt. Det vil jeg også tro høres som stor forskjell på første og andre plata. Og det må ikke oppfattes som en forkleinelse av Morgan som erstatter av Jørn. Westrveg bød på en imponerende liste med musikalske gjester. Det var blant andre Knut Buen på hardingfele, Steinar Ofstad på fløyter, Eva Knardahl på piano, Jon Eberson på gitar, Brynjar Hoff på obo, samt Atle Sponberg på fiolin. – Det var flinke og kjente folk som Morgan og jeg kunne lære mye av. Samtidig var det med på å gi oss ekstra oppmerksomhet. Faren Ola Snortheim var igjen med, i opptaks form. Men også på det personlige planet bød livet på motgang. – Far hadde vært syk en stund, og rakk dessverre ikke å høre Westrveg før han

gikk bort. Det var leit! Jeg hadde virkelig ønsket at han skulle få hørt den før han forlot jorderiket. Jeg tror han hadde blitt fylt av både stolthet, respekt og overraskelse, om han hadde rukket det. Også Westrveg fikk mye fin oppmerksomhet, og ble blant annet presentert med en større reportasje på Dagsrevyen i oktober 1988. HJEMMESNEKRA ORGANISK

Det gikk deretter fire år før den tredje og siste LMN-plata så dagens lys, nå med Espen Beranek Holm som ny samarbeidspartner. Vi spør Ola Snortheim hvordan han ser på Hildring sammenlignet med de to andre albumene. – De to første platene var så forskjellige, og ble laget på ulike måter. LMN ble lekt fram og i hovedsak laget i studio, uten veldig mye forarbeid. På Westrveg hadde Morgan og jeg gjort det meste på forhånd før vi gikk i studio. Hildring med Espen Beranek Holm ble i sin helhet snekra sammen på gutte-/gjesterommet hjemme hos meg, med noen få av fars ubrukte innspillinger, samt melodiføringer som jeg selv hadde laget på forhånd. Vi fikk også låne

et 8-sporsstudio, der vi la ned de organisk spilte instrumentene, som preger mye av produksjonen. Sånn sett var nok Hildring den mest organiske plata av de tre. Hildring kom i 1992, og fikk en mer blandet mottagelse enn de foregående platene. Noen av omtalene var positive. Men den senere forfatteren Frode Grytten svingte slaktekniven i Bergens Tidende, og skrev blant annet: «Hildring er folkemusikk kledd i slappe synthar og blipp-blopp-maskiner. Mest minnar det om sømndyssande leiketøymusikk. Dette er Pillarguri Light og King Kong i Vågå. Ein gong var denne gruppa spanande. No går det så altfor langsamt mot nord.» – Tiden etter utgivelsen av Westrveg ble et lite vakuum for meg. Jeg traff Espen tilfeldigvis på byen, og vi begynte å snakke om ditt og datt. Og han ytret at han gjerne ville være med og lage en LMN-plate til. Så ble det sånn. Jeg husker egentlig ikke hvor hippen jeg var på ny plate og ny samarbeidspartner. I ettertid følte jeg nok at noe av gleden med å skape var på vei ned, og at Hildring for meg framsto som noe gledesløst. Jeg satt inne lenge med ferdig master, som jeg ikke orket eller turte å

presentere for noen selskaper. Da Origo Sound tok kontakt, fikk de en billig gavepakke. Jeg var mest glad til for å få den ut, uansett. Senere forsvant viljen og energien til å gjøre mer. Men Espen var en kjernekar og storveis å jobbe med. ALLE PLATENE HAR SITT

– Hvorfor ble det såpass lite spillejobber for LMN? Var det vanskelig å framføre musikken live? – Vi ble bedt om å åpne Midnattsrockfestivalen i Hammerfest i 1989, i helt fantastiske omgivelser. Det var så midt i smørøyet at vi bare måtte gjøre det. De få konsertene i kjølvannet av dette var bare noe som skled inn før vi takket for følget. Live-bandet var tungrodd med seks medlemmer. Og det var heller ikke meningen at det skulle vare. – Hva er du mest fornøyd med når det gjelder LMN? Og tror du mange fremdeles husker dere? – Alle platene har sitt, jeg er godt fornøyd med dem, hver på sin måte. For meg er de så ulike, og har så forskjellige historier bak seg. Jeg har hørt gjennom dem ufattelig mange ganger, ikke minst grunnet remastringene som vi nå endelig er i havn

«Far hadde vært syk en stund, og rakk dessverre ikke å høre Westrveg før han gikk bort. Det var leit! Jeg hadde virkelig ønsket at han skulle få hørt den før han forlot jorderiket.»

Den siste inkarnasjonen av Langsomt Mot Nord, med Olas rosemalte trommesett: Espen Beranek Holm (t.v.) og Ola Snortheim. (Foto: privat)

med. Den morsomste å lage var utvilsomt den første, da vi lekte oss med ny teknologi. Vi visste ikke engang hvor nytt det var – vi lekte det bare fram raskt og uten sidesyn. Og så var det fantastiske solskinnsuker i Bergen i 1985. – Westrveg var også en opplevelse for livet, men helt annerledes. Ved å gå til kjernen på arrangementene lærte vi ufattelig mye: Hvor enkelt er det å få til det vanskelige, og hvor vanskelig er det å få fram det enkle. Hildring var mer som to litt rutinerte kompiser som var opptatt

av lyd og detaljer. Vi skvatt lett ved den minste bi-lyd, og lurte på om det kom fra høyttalerne, gata eller kjøkkenet. – Det underlige er at Hildring i dag, etter Hugo Alvarsteins bearbeidelse og remastring, framstår som kanskje den gjennomgående beste lydmessig. FRA A TIL B

Selv om det ble slutt for Langsomt Mot Nord, fortsatte Ola Snortheim som musiker noen år til. Han spilte trommer i fine band og prosjekter som Norske Gutter, Femi

Gange, Sterk Naken og Biltyvene, The Lonely Crowd og Jokke med Tourettes. Ved inngangen til det nye årtusenet var det for det meste over. – Som utøver la jeg stikkene på hylla i år 2000, etter utgivelsen av den siste plata jeg var med på å spille inn, Brenn lille venn med Sterk Naken og Biltyvene. I dag er jeg en enkel drosjekusk som frakter mennesker fra A til B. Men jeg hører fremdeles mye musikk, både gammel og ny – og trives bra med det.

LANGSOMT MOT NORD

•• ••

Norsk duo som moderniserte folk-rocken i siste halvdel av 80-tallet.

••

I begynnelsen besto Langsomt Mot Nord av Ola Snortheim og Jørn Christensen. Senere samarbeidet Snortheim med bl.a. Morgan Lindstrøm og Espen Beranek Holm.

••

Opptak med Olas far, folkemusikeren Olav Snortheim, dannet utgangspunkt for mange av melodiene på gruppas tre plater LMN (1985), Westrveg (1988) og Hildring (1992). Alle de tre albumene blir denne våren gjenutgitt på vinyl i samarbeid med Christer Falck.

I tillegg inneholder boksen den eksklusive LP-plata Far, som består av originalopptak av Olav Snortheim.

MIN FAR Den nye vinylboksen med Langsomt Mot Nord (LMN) byr også på aldri tidligere hørte opptak med spelemannen Olav Snortheim. Sønnen Ola forteller her om faren. TEKST: OLA SNORTHEIM

Min far Olav Snortheim (1911–1988) vokste opp i Vestre Slidre, men bodde store deler av livet på Harpefoss. Han var folkemusiker og tonekunstner. Som ung utdannet han seg til operasanger, med Jussi Björling som sitt store forbilde. Av forskjellige årsaker kom folkemusikken til å spille en mer sentral rolle i hans senere liv. Det falt ham såre enkelt å tilegne seg gode ferdigheter på ethvert instrument. Han fartet da også land og strand rundt, i innland så vel som i utland, med en selvlaget og tilpasset instrumentkoffert full av det meste: langeleik, bukkehorn, lur og fløyter, i tillegg til hans lille munnharpe på innerlomma. Og han sang, spilte og fortalte, på evig turné i 1950-, 60- og 70-åra. Langeleiken i seg selv er et «droneinstrument» med en fast akkord i stemmingen. Og far var spesielt kjent for sitt virtuose langeleikspill. Men som ungdom flest var han imot vedtatte sannheter hogget i gråstein. I 17-årsalderen, sammen med sin bror Knut – i deres medfødte opprør og utforskertrang – eksperimenterte han med og modifiserte langeleiken. Det ble lagt til en ekstra spillestreng – sammenlikn den gjerne med de to lyseste E-strengene på en 12-strengs gitar. Slik låt det fyldigere og åpnet for et bredere repertoar enn det som var vanlig. I tillegg fikk langeleiken en ekstra streng for «svarte tangenter». Disse modifiseringene ble den gang, og er fortsatt, regnet som «tabu» i den puritanske delen av folkemusikkmiljøet.

Opptakene på den nye utgivelsen er blant annet fra Arne Bjørndals samling og private arkiv. De var da heller ikke beregnet på publikum eller utgivelse, men kun for eget bruk og spas. Det kan derfor forekomme små glipp her og der. Det fratar allikevel ikke lytteren opplevelsen av virtuositeten og det varlig følsomme som kjennetegnet Olav Snortheims musikalske gjerning. I tillegg til uutgitte opptak har jeg valgt å også ta med flere av opptakene som tidligere er brukt i elektronisk drakt av Langsomt Mot Nord. Men det er versjoner der min fars instrumenter og spill kommer i høysetet. I tillegg er det tatt med et rikt utvalg av andre langeleiklåter som far ofte spilte, samt opptak av låter med munnharpe, bukkehorn og lur – pluss noen vokale innslag. Når man har valgt å inkludere opptak med munnharpe, bukkehorn, lur og vokale innslag i tillegg til langeleik, er det ikke minst for å antyde noe om fars allsidighet i hans virke som musiker. Dessverre har det ikke lykkes å framskaffe opptak av samtlige av det hav av fløyter han spilte på. Dette er kultur- og tonearv som kunne og burde være del av musikkundervisningen i skoleverket. Det er en arv som har overlevd ved muntlig formidling fra generasjon til generasjon i hundrevis av år – lenge før Elvis, Johnny Cash og Bruce Springsteen. Noe kan sågar ha opphav fra både før dansketid, Draumkvedet, Eddakvad og Snorre. I stedet oppleves det som at folk flest går

Olav Snortheim spiller langeleik for et lydhørt publikum. (Foto: Spelemannsbladet)

rundt med nisselua i hånda og føler flauhet over egen kultur – som om de har oppdaget utlandet, men aldri sitt eget. Multi- og flerkultur kan være vel og bra, men ikke for enhver pris. Og den må være toveis. Man blir aldri multikulturell ved å gi avkall på sitt eget opphavs arv. Snarere tvert imot – da utsletter man seg selv og sin egenart. Folkemusikk handler ikke bare om uhippe toner fra hardingfele og trekkspill. Det handler vel så mye om den kollektive urtonen i oss som folkeslag, og om

å åpne for den tonen i oss og gi slipp på historieløsheten. Utgivelsen av denne plata med far har i mange år vært ønsket. Men det har aldri før føltes passende og riktig i forhold til LMNs øvrige konsept. Jeg har tenkt at det ville være litt rart å gi ut en ren folkemusikkplate for seg selv som en LMN-plate. Det har også vært antatt at plateselskapene ikke akkurat ville ha stått i kø for å gi den ut. Planene har derfor blitt liggende på is, skrinlagt inntil nå.

Men omsider ligger anledningen klar i dagen, og flere fluer kan smekkes i ett klask. Sjansen gripes herved begjærlig. Utgivelsen føles omsider riktig og naturlig under LMN-paraplyen. Dette er røttene, den gjemte og glemte skatten som dannet utspringet, grunnfjellet og tankegodset til Langsomt Mot Nord. I fars ånd har man tillatt seg å optimalisere lydopptakene. Han ville garantert ha gjort det samme om han fortsatt var i tiden, selv om de reneste puritanerne i

miljøet kanskje vil rynke på nesen over forbedring av dårlig lyd. Utvikling er menneskehetens lodd, og det har skjedd siden tidenes morgen, selv om arven er den samme. Intensjonene med denne plata har vært som brobygger mellom gammel og ny tid i folkearv, lyd og instrumentering. Jeg håper den også vil oppleves slik. Det er da også blant annet på dette grunnlaget at jeg i mange år har hatt et ønske om å få ut denne utgivelsen.

DE STORE LINJENE Hans-Hinrich Thedens ved Norsk Folkemusikksamling/Nasjonalbiblioteket fortsetter sin artikkelserie om mennesker som har bidratt til å spre folkemusikk utenlands. Andremann ut er Yisrael Daliot, blant annet kjent som programskaper i NRK radio, Arne Nordheim-biograf og reiseleder for Knut og Hauk Buen. FORTALT TIL HANS-HINRICH THEDENS

Da jeg som utvekslingsstudent i Oslo begynte å vanke på Norsk folkemusikksamling på Chateau Neuf, og prøvde å sette meg inn i den ukjente verden av norsk folkemusikk, var førstekonservator Reidar Sevåg (1923–2016) min viktigste kilde til alt som ikke stod skrevet noe sted. I mange av våre samtaler dukket navnet Yisrael Daliot opp, uten at jeg helt fikk tak på hva slags rolle han egentlig hadde spilt. Først flere år senere gikk det opp for meg at han stod som produsent for to av svært få LP-er med norsk folkemusikk som var i salg utenfor Norge: Folk Music of Norway fra engelske Topic records – platemerket som leverte mye åndelig føde i min musikalske oppvekst, og som jeg kunne kjøpe helt blindt – alt de gav ut var bra! – og Griegslåttene, som kom ut på svenske Caprice. I tillegg viste det seg at alle kolleger og venner fra Israel visste godt hvem Daliot var, og hadde hørt hans radioprogrammer. I dag er han pensjonist og bor i Jerusalem med kona Naomi. Han reiser fortsatt til Norge så ofte han kan. Ved hjelp av Skype fikk jeg tak i ham hjemme. Hvordan er hans historie? Hva fikk ham til å tenne på norsk folkemusikk? *** Jeg har alltid vært musikkinteressert. Jeg studerte musikketnologi i Tel Aviv, der jeg lærte om musikk fra hele verden og

interesserte meg særlig for Afrika, Spania, Hellas og Balkan. Jeg hadde nok hørt litt norsk musikk også; men det som virkelig satte meg på dette sporet, var å treffe Rolf Myklebust på den store internasjonale musikkforskerkongressen i Jerusalem i 1963. Jeg hadde ansvaret for den skandinaviske delegasjonen. Myklebust hadde vært aktiv i International Folk Music Council, og hadde produsert EP-plater med NRKs folkemusikkopptak. Noen hadde han med seg til Jerusalem, og disse fikk jeg høre. Jeg husker dette møtet meget godt! Vi hadde gode samtaler, og vi holdt kontakt etterpå. Han sendte meg flere plater, som jeg presenterte i programmer jeg hadde i israelsk radio. Senere hadde jeg også programmer på UNESCOs radiostasjon, som ble redigert fra Paris. FOLKEMUSIKKHALVTIMEN OG EIVIND GROVEN

I 1968 var jeg på en lengre Europa-reise på oppdrag fra UNESCO, og jeg fikk hele fire uker i Norge. Rolf Myklebust fungerte som vert, og satte meg i kontakt med folk som skulle bli svært viktige for meg. Han sendte meg av gårde til Vestlandskappleiken på Voss. Der traff jeg Liv Greni som jeg snakket mye med. Hun intervjuet 82

meg faktisk til Folkemusikkhalvtimen, på engelsk. I Oslo besøkte jeg Reidar Sevåg på Folkemuseet. Han lærte meg mye om instrumentene i norsk folkemusikk – og mye annet. Jeg forstod mer om de ulike regionale musikkstilene, særlig fra Telemark, Setesdal – som Liv Greni var svært opptatt av – og Nordfjord, der Myklebust kom fra. Sevåg skjønte også hvor glad jeg var i kunstmusikk, og foreslo at jeg burde møte Eivind Groven. Det ble et prosjekt ut av dette. Jeg søkte om støtte til å intervjue Groven og virkelig gå i dybden. I 1969 fikk jeg norsk statsstipend, og i august måned tok jeg permisjon fra israelsk radio. Jeg dro tilbake til Oslo med hele familien. Vi bodde i studentby, og jeg ble tilknyttet universitetet. Jeg dro opp til Ekeberg hver uke, og spurte Groven ut om hans komposisjonsvirksomhet. Dette var ikke bare enkelt, på grunn av språkproblemene. Det tok tid å lære å forstå norsk, og datteren Dagne Groven Myhren måtte oversette alt faren fortalte meg til engelsk. Det var ekstremt interessant å lære hvordan Groven hadde brukt folkemusikken i sitt arbeid. Men vi var ikke enige om alt. Jeg likte ikke å høre at han var ganske kritisk overfor noen av Griegs bear-

Yisrael Daliot i Frognerparken på norgestur i 1991. Daliot flyttet fra Norge i 1985, men har ofte vært tilbake og fortsatt å jobbe med norske musikere. I 1993 ble han tildelt St. Olavsmedaljen for sitt arbeid. (Foto: privat)

beidelser av folkemusikk, f.eks. Slåtter, op. 72. Griegs musikk har alltid vært spesiell for meg – jeg har bare elsket den. Toppen for meg var Béla Bartók, som Grieg jo faktisk hadde inspirert! I Israel hadde Bartók og Zoltán Kodály særlig stor innflytelse på komponister. Jeg lagde radioprogrammer om Bartók, og skrev også en artikkel, «Da Bartók besøkte Norge i 1912». Det var slik jeg lærte om Norge til å begynne med. Uenighet om Grieg til tross, hadde Groven og jeg et svært fruktbart samarbeid og fikk til mye. Intervjuene jeg gjorde med ham, ble etter hvert nedskrevet og er nå arkivert på Nasjonalbiblioteket. Groven sørget til slutt for at mitt stipend ble forlenget: Etter at jeg først hadde fått avslag, mobiliserte han sine kolleger Klaus Egge og Øistein Sommerfeldt. Til slutt fikk vi gjennomslag, noe jeg var meget takknemlig for. Liv Greni hjalp meg mye gjennom årene, og inviterte meg til å ta oppdrag for NRK. Fra 1970 lagde jeg programmer i serien All verdens folkemusikk, blant annet fra Israel,

men også programmer om kunstmusikk. Takket være Greni ble jeg nok også den første utlendingen som noen gang var programleder for Folkemusikkhalvtimen. FOLKEMUSIKK PÅ PLATE

Jeg ble stadig mer kjent med musikken fra hele Norge. Igjen og igjen ble jeg imponert over hvordan spelemennene i Norge ikke bare hadde tatt vare på den gamle musikken, men utviklet den til noe sofistikert og verdifullt. Jeg var også på kappleiker og traff spelemenn som Kjetil Løndal og Hilmar Alexandersen. Men det var møtene med Hauk Buen som gjorde størst inntrykk. Hans spill var bare utrolig imponerende, helt i særklasse! Jeg ble god venn av ham og kona Tone. Jeg mente virkelig at denne musikken måtte bli kjent for flere utenfor Norge. Da vi ønsket å gi ut en LP-plate med norsk folkemusikk, fikk vi engelske Topic Records med på laget. Kunstnerisk leder der, A.L. Lloyd – en av den engelske folk 83

revivalens fedre – ga sin velsignelse, så da var det bare å finne en måte å realisere prosjektet på. Søsknene Agnes, Hauk og Knut Buen ble med, samt Knuts daværende kone Hanne Kjersti. I tillegg hadde jeg truffet Sondre Bratland, som på det tidspunktet ikke var særlig kjent. Men det skulle ikke bare være musikk fra Telemark: vi fikk med oss Elisabeth Kværne fra Valdres, vestlandsgruppa fra Laget for folkemusikk i Oslo og Edvard Ruud fra Nord-Norge. Vi spilte inn i Talent Studio i Oslo og på Henie Onstad Kunstsenter i Bærum i 1976–77. Avtalen var at alle skulle få betalt etter hvor mange eksemplarer platen ble solgt i. Ingen klagde på dette, og salget av Folk Music of Norway gikk bra. Kjell Bækkelund skrev en lang artikkel om den i Dagbladet, og den ble også anmeldt i USA og England. I Norge ble den plukket ut som gave til den norskættede amerikanske visepresidenten Walter Mondale da han besøkte sine forfedres hjemland.

Yisrael Daliot (t.v.), kveder Aslak Brekke, hardingfelespiller Magne Myhren og kveder Åsmund O. Groven i Vinje i Telemark, 1969, under en av Daliots første opptaksturer i Norge. (Foto: privat)

«Igjen og igjen ble jeg imponert over hvordan spelemennene i Norge ikke bare hadde tatt vare på den gamle musikken, men utviklet den til noe sofistikert og verdifullt.»

GRIEGS FOLKEMUSIKK

Hauk Buen (t.v.), Tom Anderson og Knut Buen i Edinburgh, 1981. (Foto: Yisrael Daliot)

Yisrael Daliot (t.v.), Einar Steen-Nøkleberg, Knut Buen og Gunnar Dahle i Oslo 1978, under innspillingen av Slåtter: norsk folkmusik i original och i Edvard Griegs pianobearbetning. (Foto: Lavasir Nordrum)

I mellomtiden hadde jeg mistet min faste stilling i israelsk radio. De ville ikke forlenge min ubetalte permisjon, men det skjedde alt for mye spennende til at jeg ville gi meg i Norge. Jeg måtte bare si opp – og ble frilanser i Norge. Jeg fortsatte å levere stoff til NRK, men det tok ikke lange tiden før jeg fikk satt i gang et plateprosjekt jeg hadde drømt om siden ungdommen. Jeg bare elsket Griegs Slåtter, op. 72, som jeg mener er et mesterverk i europeisk målestokk, og ville få spilt inn klaverversjonene sammen med hardingfeleoriginalene. Ikke bare ble Knut Buen med, men også selveste Knut Dahles barnebarn Gunnar. Jeg tok kontakt med pianisten Einar Steen-Nøkleberg, som var interessert og villig til å bli med og spille Griegs bearbeidelser. Reidar Sevåg skrev i en anmeldelse at Steen-Nøkleberg nærmet seg telemarkstakten i springarene på en måte Edvard Grieg høyst sannsynligvis aldri hadde fått høre! Det var Caprice i Sverige som gikk inn for prosjektet og til slutt ga ut LP-platen i 1978. Som honorar kunne vi bare få noen av de 1000 eksemplarene som ble presset. Igjen var det om å gjøre at ingen tapte penger og at utgiftene ble dekket. Ellers var disse platene rene idealistiske foretagender. Vi fikk derfor heller ikke flere enn 9 slåtter med på plata – mer hadde vi ikke råd til. Caprice-plata fikk veldig bra omtale i viktige britiske tidsskrifter, og jeg fikk flere brev fra komponister og pianister i utlandet. Steen-Nøkleberg og jeg ble gode

UTVALGTE UTGIVELSER AV YISRAEL DALIOT Fonogrammer:

•• •• •• •• •• •• ••

Diverse artister: Folk Music From Norway (Topic Records, 1977; 12-TS-351. Reutgitt på kassett av Polydor Norge, 1982; 3240-064) Knut Buen, Gunnar Dahle og Einar Steen-Nøkleberg: Slåtter (Caprice Records, 1978; CAP 1153) Knut Buen, Hauk Buen, Tom Anderson og Vidar Lande: Ringing Strings (Topic Records, 1983; 12-TS-429)

Innsamlinger: Intervjuer med Eivind Groven: lydopptak arkivert på Norsk folkemusikksamling, nedskrifter ved Anne Jorunn Kydland Lysdal, Nasjonalbibliotekets musikkseksjon

I tillegg 15 innsamlinger på Norskfolkemusikksamling: Hauk Buen, Aslak Brekke, Åsmund Groven, Johannes Dahle og Sondre Bratland

Bok:

Yisrael Daliot: Klingende ord: samtaler med Arne Nordheim (Aschehoug, 2001)

Radioprogrammer i Norge: Debuterte i NRK Radio i 1969, i programposten All verdens folkemusikk. Har bidratt til i Folkemusikkhalvtimen og lagd spesialprogrammer om folkemusikk fra mange land, klassisk musikk, kirkemusikk og folkemusikk i jødiske og kristne kontekster, musikere og komponister som Eivind Groven, Odetta, Zoltán Kodály og Béla Bartók – og mye annet.

venner. Han og Knut Buen holdt konsert i Berlin i 1980, også den voldsomt godt mottatt. Den siste platen jeg laget i Norge var Ringing Strings i 1983, med Knut og Hauk, Tom Anderson fra Shetland og Vidar Lande. På den tiden hadde jeg allerede blitt involvert i å sette opp konserter med norsk folkemusikk i utlandet. Det begynte med at en kollega spurte meg om en norsk spelemann kunne delta på Edinburgh Folk Festival våren 1981. Hauk, Knut og jeg reiste. Der møtte vi Tom Anderson, den legendariske spelemannen fra Shetland. Konserten ble sendt i BBC, sammen med et intervju med Hauk og Knut. Hauk dro også til Shetland Folk Music Festival denne våren og opptrådte sammen med noen dansere. Det hele var svært så vellykket og ble gjentatt året etter, i 1982. Da hadde vi også et foredrag i School of Scottish Studies i Edinburgh, som kom til takket være min kollega Peter Cooke. 400 studenter møtte opp! Hauk spilte, jeg intervjuet ham på norsk og oversatte svarene til engelsk. Dette tror jeg var et høydepunkt i Hauks karriere. Etter dette måtte Hauk reise hjem, og da ble det skolekonserter med Knut. Skottene ble begeistret for hardingfela, kanskje fordi den minte dem om sekkepipa?

FRA TELEMARK TIL SHETLAND

Ballen hadde begynt å rulle. Etter dette dro Hauk, Knut og jeg til Shetland Folk Music Festival i Lerwick. Dette ville NRK lage TV-program om, og de hyrte et eget fly vi satt på med. Programskaper var Jan Horne. Tom Anderson tok imot dem, og det ble et stort innslag i BBC World Service sitt kulturmagasin. På Shetland møtte vi blant annet Alistair Anderson, konsertina- og sekkepipespilleren fra Nord-England. Han var helt betatt av hardingfela, og hentet Hauk og meg til South Bank Summer Music i London i 1984. Det norske Utenriksdepartementet betalte for reisen, etter at Sevåg hadde skrevet en anbefaling. Hauk spilte i Queen Elizabeth Hall, og det ble en enorm suksess og en fantastisk opplevelse for oss. Folk fra USA og Canada hilste på og takket Hauk etter konserten. Men jeg er ikke mye til impresario. Jeg måtte være fornuftig og realistisk, og prosjektene var nødt til å lykkes. Ingen av kunstnerne skulle tape penger! Stort mer var dessverre ikke mulig på denne tiden. Mitt viktigste ønske var å spre kunnskap om denne fantastiske musikken, også blant forskerkolleger. De måtte få høre om at musikerne i Norge hadde lykkes med å bevare denne uhyre sofistikerte musikken.

Noen ganger når Hauk spiller, er det som kantater eller preludier og fuger av Bach! I august 1983 ble det holdt en konferanse ved Columbia-universitetet i New York. Jeg var der som delegat for Norge, og overrasket mine israelske venner med å holde en workshop om hardingfela og musikken. Mitt eget forskningsprosjekt på denne tida sto mitt hjerte nær: en presentasjon av min spelemannshelt Hauk Buen. Jeg hadde heldigvis hatt god kontakt med spelemenn og kvedere helt siden jeg kom til Norge for første gang. Allerede i 1968 ble jeg med på turer til Telemark og fikk besøkt en rekke av de store: Aslak Brekke, Johannes Dahle, Eivind Groven og Talleiv Røysland. Vi gjorde opptak, som i dag fins på Norsk folkemusikksamling. Men prosjektet med Hauk gikk ikke bare ut på å gjøre opptak av repertoaret. Det besto også av lange samtaler der han berettet om sin oppvekst, om hvordan han lærte, hva slags tanker han har om musikken og delvis også om felebygging. Jeg kan trygt si at mitt samarbeid med Hauk har vært den største opplevelsen min i Norge – et ekte «labor of love». Jeg besøkte ham ofte hjemme i Jondalen, der det ble mye musikk og mange samtaler. Reidar Sevåg var med på en av disse turene. Jan Petter Blom ved Arne Bjørndals fond sørget

Tom Anderson på scenen sammen med unge felespillere på Shetland Folk Music Festival 1983. (Foto: NRK)

for at jeg fikk dekket mine reiseutgifter – mer penger enn som så ble det aldri. I lengden måtte jeg innse at det ble for vanskelig å holde hodet over vannet som frilanser i Oslo. Jeg fikk bare ikke fast jobb i Norge, og ble nødt til å reise tilbake til Israel. Min kone Naomi reiste først, mens jeg ble nesten to år til, til 1985. Jeg sørget for at Hauk og Tone kunne reise på en Kibbutz-festival i Israel, og det var nok første gang man kunne høre live hardingfele i Israel. Kjell Bækkelund var med på denne turen, som må ha vært i 1986 eller -87. Det ble straks ideer om flere konserter. I 1993 ble det en stor festkveld med Israel Philharmonic Orchestra. På programmet stod bare musikk av Grieg. Hauk spilte tre av slåttene i op. 72 på hardingfela, og sopran Linda Øverbø sang Solveigs sanger fra Peer Gynt-musikken. Det hele ble tatt opp på video, og Hauk fikk tilsendt en kopi. Senere ble dette opptaket sendt i israelsk undervisnings-TV. MØTER MED ARNE NORDHEIM

Yisrael Daliot (t.v.), NRKs lydtekniker og kameratekniker, Hauk Buen og Knut Buen på fly til Shetland i 1983. NRK gjorde radioopptak og lagde et TV-program, Med fele i Vesterled, som vant sølvmedalje under Golden Harp TV Festival i Dublin 1985. (Foto: privat)

Knut og Hauk Buen mellom møter og konserter på Edinburgh Spring Festival, april 1981. (Foto: Yisrael Daliot)

Som nevnt har jeg alltid vært opptatt av kunstmusikk, og jeg ble meget betatt av komponisten Arne Nordheim. I 1990 var det en konsert med radioorkestret i Jerusalem. Etter forslag fra meg spilte de Nordheims Tenebrae og Epitaffio, som gjorde stort inntrykk på publikum. Det ble til et nært vennskap mellom oss. Jeg fortsatte å besøke Norge så ofte jeg hadde anledning, og hadde gode samtaler med ham. Til slutt ble jeg redaktør for en bok med samtaler mellom Nordheim og meg, Klingende ord. Jeg hadde ikke vært klar over at Nordheim var så opptatt av folkemusikk. Han hadde en enorm kjennskap til og respekt for slåttemusikken, han skrev stykker til Knut Buen og brukte hardingfele og folketoner i sin musikk til Draumkvedet. Jeg har inntrykk av at han mot slutten av sitt liv ble mer og mer opptatt av den ekte folkemusikken. Jeg hadde jo aldri tenkt over å få noen offisiell takk for mitt arbeid. Så det var en stor overraskelse da den norske ambassadøren til Israel ringte meg i 1993 og fortalte at jeg skulle få St. Olavsmedaljen. Vi hadde alltid hatt god kontakt med ambassaden, og jeg ble invitert til å holde foreles-

ninger rundt om i Israel om norsk musikk. Kulturattacheen var svært så vennlig. Jeg kunne ikke være med på seremonien på Slottet, men det ble markert i Israel med ambassadøren. Det var mange gjester, og en strykekvartett spilte Griegs Strykekvartett i g-moll. Jeg er pensjonist nå. Men fortsatt har jeg ukentlige programmer med folkemusikk i israelsk radio, også norsk – både mine gamle favoritter og nyere musikere. Det er fortsatt givende. Jeg vil understreke at det faktisk går an å bygge broer mellom mennesker ved hjelp av musikk. Og mye musikk er bare ikke kjent nok! Mitt ønske er å spre kunnskapen. Det er viktig at folk får oppleve levende folkemusikk! Knut Buen (t.v.), Tom Anderson og Hauk Buen under innspillingen av Ringing Strings, Edinburgh 1982. (Foto: privat)

Foto: Runhild Heggem

Torjus Westeng Bakken & Gjertrud Raftevold Rue

Vi trekker 1 stk. reisegavekort på

kr 5.000,blant alle FolkOrg-kunder

*Forutsetter 100 nye FolkOrg-kunder ila. 2017

SPESIALTILBUD TIL DEG SOM ER MEDLEM I FOLKORG

MUSIKK STRØM Les mer om vår nye avtale med strøm til innkjøpspris på svorka.no/musikk Fastbeløp: KUN kr 29,- pr. mnd. Påslag: 3,95 øre/kWh (inkl. lovpålagte elsertifikater)

PÅ GO’FOT MED SVORKA For hvert medlem som tegner avtale gir Svorka en andel av salget til FolkOrgs rekrutteringsarbeid.

✔ Send kodeord MUSIKK til 2258 eller ✔ Bestill via svorka.no/musikk Enkelt og gratis å bytte! Svorka ordner alt i forbindelse med overgang fra din nåværende leverandør.

Kontakt oss for mer informasjon: Tlf. 07165 E-post: musikk@svorka.no

SVORKA.NO TLF: 07165

Gni t for framtida

Utenfor hovedinngangen til Norsk Høstfest i Minot, Nord-Dakota.

FAR OG DATTER PÅ TURNÉ I DET NORSKE AMERIKA Terje Gording Hong og datteren Elise var i september på høstturné i Nord-Dakota og Montana. Her er Terjes norsk-amerikanske reisebrev. TEKST: TERJE GORDING HONG FOTO: PRIVAT

16. september 2016 satte vi oss på flyet, klare for tre ukers turné i Midtvesten i USA. Vi skulle kjøre 3000 km og spille 18 konserter. Og vi reiste lett, som det heter: Det var far Terje, datter Elise (12), en torader, et trekkspill og ei fele. Elise har spilt fele ved Lillehammer kulturskole siden hun var 4 år, og sunget minst like lenge. I flere år har hun vært med på ulike oppdrag og opptredener, mest sammen med far, men også noen egne ting. Hun trives godt foran publikum, enten det er for 20–30 personer på et sykehjem eller for 1500 publikummere i Håkons Hall på Lillehammer. Selv har jeg hatt torader, trekkspill og musikk- og CD-produksjon som halvt levebrød i 20 år. Jeg har vært musiker for Walt Disney World i Florida ett år, holdt mange helgekurs på torader og litt av hvert annet. I fjor sommer spilte vi litt for et amerikansk reisefølge som var innom Lillehammer og Øyer. Og for å gjøre en lang historie kort, så endte det i et tilbud om USA-turné i «det norske Amerika». Jeg har turnert i USA med ulike beset-

ninger noen ganger før, første gang i 1989 med «Hong og Skybergs Orkester». Men jeg må si det var ekstra spesielt og artig å reise over som duo sammen med dattera! SYKEHUS OG SONS OF NORWAY

Carrol T. Juven har arrangert norsk-amerikanske kulturreiser i over 40 år. Han la opp turen for oss, og gjorde avtaler om konsertoppdrag i ni ulike byer, pluss fire dager på Norsk Høstfest i Minot, Nord-Dakota. Vi ankom Fargo lengst øst i Nord-Dakota om kvelden 16. september. Etter to dagers forberedelser der, med ordning av lydutstyr, leiebil osv., satte vi kursen bokstavelig talt rett vest, klare for flere timers biltur hver dag – på rette veger gjennom flatt landskap. Første stopp var Jamestown, en koselig liten by i en liten dal midt ute på prærien. Vi var spente på om programmet vårt fungerte for norsk-amerikanerne, og det gjorde det virkelig! En blanding av norske og svenske sanger og instrumental tradisjonsmusikk har fungert før, og gjorde det fortsatt. Konserten gikk veldig bra. Men Elise hadde slitt med halsbetennelse og hoste

Fra skolekonserten i Billings, Montana.

i flere dager, og tilstanden hennes forverret seg på reisen over. Vi måtte oppsøke sykehus og få sjekket lunger, bringe og hals. Det i seg selv var en opplevelse: skjemaer og underskrifter for alt mulig, venterom med stressless med varmesete, massasje, og egen liten TV med 40 kanaler i hver stol! Fire timer tok det for å sjekke et eventuelt behov for antibiotikakur. NB: Reiseforsikring er et must for alle som drar på slike turer! Vi overnattet privat hos et meget hyggelig par, som var medlemmer i Sons of Norway i Jamestown, og vi fikk oppvartning av alle slag. Så fortsatte turen vestover, til Bowman, der den lokale Sons of Norway-losjen hadde 40-årsjubileum. Som på alle Sons of Norway-arrangementer startet de med å synge både den norske, den amerikanske og den canadiske nasjonalsangen. Etter en kort velsignelse av en prest sang vi en norsk bordsang og fikk så masse mat, kaffe og kaker. Vår konsert ble også veldig godt mottatt, og Elise signerte CD-er så blekket sprutet.

1: Carrol T. Juven tar imot oss på flyplassen i Fargo, med sjåfør og diger Cadillac, etter 20 timers reise fra Norge. 2: Lunsj hos den norske konsulen i Billings, Montana. 3: Elise i venterommet på sykehuset i Jamestown. 4: Elise og Terje på konsert i Williston. 5: Elise signerer CD-er etter konsert i Bowman. 6: Elise kjører ATV (all-terrain vehicle) på Montanas prærie. 7: Skiltet som ønsker velkommen til Big Timber, vestligste stopp på Terje og Elises turné. 8: Elise får plakett av Carrol T. Juven som takk for besøket og konserten på Kringen Klub i Fargo.

4 8

6 7

«Det er en fornøyelse å opptre for så interesserte publikummere, med den responsen de gir både under og etter konsertene.» ROCKY MOUNTAINS OG PRÆRIE

Dagen etter krysset vi grensen til Montana. Vi justerte klokka en time tilbake, og fortsatte vestover. Landskapet begynte å endre seg, og etter noen timer kunne vi se begynnelsen av Rocky Mountains i horisonten. Elise gjorde lekser i bilen, som avtalt med læreren før vi dro. Første spillestopp var Billings, Montanas største by med ca. 160 000 innbyggere. Av en eller annen grunn var det avtalt at vi skulle spise lunsj med den norske konsulen i Billings! Litt rart for oss, men vi koste oss i toppen av byens høyeste bygg med konsulen og redaktøren av distriktets

største avis. Vi kvitterte med en liten intimkonsert i den fine restauranten i Billings Petroleum Club. I Billings møtte vi også Dolores Baldry, som hadde lagt opp turneen vår i Montana. Hun er en meget aktiv dame som kjenner alt og alle i de norske miljøene der borte. Hun skulle kjøre med oss videre de neste seks dagene, til vi var framme på Høstfesten i Minot. Vi hadde også en skolekonsert i Billings, som var en fin avveksling fra alle konsertene for et relativt voksent publikum. Skolebarna var veldig disiplinerte i starten. Men etter at de skjønte at vi syntes det var

Elise og Terje på den store scenen i Oslo Hall, Norsk Høstfest i Minot.

kjekt både med klapp, tramp og bevegelse til musikken, ble det kjempestemning! Den historiske byen Big Timber var neste og vestligste stopp på turnéruten vår, ved foten av de store fjellene Rocky Mountains. Også der var det en fin tilstelning i regi av Sons of Norway, med norsk mat og kaker av alle slag. Det er rett og slett imponerende hvordan Sons of Norway holder norsk og skandinavisk kultur ved like. De har jamnlige møter der de strikker, syr og driver med treskjæring, sang, dans og musikk. Og selvsagt baker de lefse og lager tradisjonsmat av mange slag. Privat overnatting er lettvint og hyggelig når man er bare to, så også i Big Timber. Nettene ble ofte «hyggelig korte», da vi gjerne ble sittende lenge og snakke om Norge, slekt, geografi, musikk, mat og så videre. Så var tiden kommet for å endre kurs, fra vestover til nordover. Vi var bedt til en stor ranch med 550 kyr der Anne Kvellestad fra Jølster holder til deler av året, som

kjæreste til eieren. Hun driver også som reiseoperatør, og lager opplevelsesreiser mellom Norge og USA. Vi fikk en flott omvisning på ranchen, og Elise fikk en fin tur med ATV (all-terrain vehicle) på Montana-prærien. Det ble en lang tur mot neste stopp, Glasgow, Montana. Vi var glade for å ha et døgns spillefri. Det tar på å kjøre så langt hver dag, rigge opp og ned, forberede seg til konsert og ikke minst være sosial, svare på alle spørsmål om Norge og så videre. I Glasgow ble vi tatt imot med en gedigen middag av vertskapet, som driver en kjempefarm med 100 000 mål korn! Så var da også de to skurtreskerne de hadde, 45 fot – ca. 15 meter brede, store selv til Montana å være! Vi fikk omvisning både på farmen og i distriktet rundt. Konserten i den lokale kirken trakk overraskende nok publikum fra et stort område, flere hadde reist i mange timer. Mange nye bekjentskaper ble etablert. Det var rett og slett stort å være norsk folkemusikkutøver i disse miljøene! Vi tråklet oss videre, nå østover og inn i Nord-Dakota igjen: konsert og liten ridetur på prærien i Williston, så konsert i Crosby og deretter Watford City. Alle publikumene var like entusiastiske og hyggelige å spille for.

Norge. Ellers var Bjøro Håland der for 32. gang, og spilte i Copenhagen Hall. Det er mest amerikanske artister på Norsk Høstfest, men fra Danmark kom Lydom, Bugge & Høirup for å spille. Naustedalen Spelemannslag var også innom et par dager, på tur vestover mot Seattle. Etter fem opplevelsesrike dager på Norsk Høstfest i Minot returnerte vi til Fargo, der turneen vår hadde startet. Fargo er med ca. 120 000 innbyggere en by med alle fasiliteter. Sons of Norway sitt lokale der heter Kringen Klub, som har masse aktiviteter og arrangementer gjennom hele året og

Elise får en liten ridetur på prærien i Williston.

HØSTFEST PÅ NORSK

Tirsdag 27. september ankom vi Minot i Nord-Dakota, der Norsk Høstfest ble arrangert for 39. gang. Det er utrolig hvor stor interesse det er for denne festivalen, som selger mellom 50 000 og 60 000 billetter hvert år! Vi spilte to konserter daglig i fire dager, en på lille «Hygge Stage» og en i «Oslo Hall». I Oslo Hall hadde vi selskap av brødrene Didrik og Emil Solli-Tangen med orkester og Steffen Jakobsen med band fra

matservering hver dag. 150 hallinger på amerikatur hadde også siste stopp på Kringen Klub, og var blant publikum på vår siste konsert. Som vanlig hadde vi gjesteartister på scenen til slutt, og hallingene bidrog sterkt på vaskebrett, skjeer og håndperkusjonsinstrumenter. Etter 18 konserter på 16 dager var det godt å ha noen dager til far-og-datter-aktiviteter før hjemreise. Shopping, zoo

og trampolineland er å anbefale etter en slik tur! OPPLEVELSE FOR LIVET

Det er snart 28 år siden jeg turnerte i Midtvesten for første gang, altså ca. en generasjon siden. Den største forskjellen er nok at språket der er endret: Mange av dem som kunne norsk den gang, er borte nå. Men det er fortsatt en fasinerende stor interesse for Norge og norsk kultur, håndverk og mat. I tillegg er norsk-amerikanerne veldig opptatt av slekt og geografisk opphav i Norge. Det første de nevner når vi sier vi kommer fra Norge, er nesten alltid hvor i Norge deres slekt er fra. Det er en fornøyelse å opptre for så interesserte publikummere, med den responsen de gir både under og etter konsertene. Det er viktig å presentere låtene med litt fortellinger og historie, og så liker de et friskt og livlig repertoar! Når vi tar fram vaskebrett, munnharpe og skjeer, er de ikke vonde å be med opp på scenen. Honorarene er små, så man gjør ikke dette for å bli rik. Men lever du nøysomt og lager et ordentlig økonomisk opplegg, er det til å leve med. Transport av instrumenter til USA er et tema for seg selv. Jeg har tidligere fått ødelagt to trekkspill i bagasjen til og fra USA. Denne gangen tok vi sjansen på å ta både trekkspill – i polstret ryggsekk – og fele inn på flyet og opp på bagasjehylla. Det gikk greit på de store flyene, men var problematisk på siste etappe med et lite innenriksfly fra Chicago til Fargo. Kanskje hadde det vært bedre å lande i Minneapolis med et større fly, og heller tatt en noe lengre biltur? Men det hele var en opplevelse for livet, og kan absolutt anbefales!

POTENTE MØTEPUNKT OG SAMARBEID Folkemusikk og dans frå Noreg og Ungarn smelta nyleg saman i framsyninga Urkraft. TEKST OG FOTO: BJØRN LØNNUM ANDREASSEN

4 for Dance på scena, f.v. Péter Enyedi, Dániel Illés, Kristóf Bárány og Sándor Gál.

Silje Onstad Hålien omringa av dei mannlege dansarane i Urkraft.

Legg saman verdsmeistrane i dansegruppa 4 for Dance, pluss ein doktorand i ungarsk folkemusikk, og til slutt dei erfarne folkedansarane Ulf-Arne Johannesen (42) og Silje Onstad Hålien (32) og felespelar Andreas Ljones (39). Summen er noko som gir meirsmak for både deltakarar og publikum. Gode felles møtepunkt gir eit samarbeid som det er verdt å føre vidare, forklarer Hålien, som var einaste kvinne på scena i byen Nyíregyháza. – Her var det noko som gav direkte kontakt. Vi såg at vi kunne kommunisere godt utan å snakke. Dette er folk som kan lage framsyning, og vi hadde gode rammer og tru på å fylle rammene, seier ho.

Silje Onstad Hålien byter hatt med Jozef Terek under framsyninga av Urkraft.

– I samarbeidet har vi funne fram til både kontrastane og likskapane i tradisjonane våre. Vi har arbeidd fram eit uttrykk som gjer at begge tradisjonar kjem til sin rett. Det er kjempeviktig, fortel Hålien ivrig.

av henne. Vi lèt også musikktradisjonane møtast heilt for seg sjølve, utan dans. Det gir kvilepunkt i framsyninga, der det elles er mykje action! slår Hålien fast og smiler. MASKULINT

MED MUSIKARAR

Musikk frå CD er ikkje ein del av samarbeidet, fortel Hålien vidare. – Alle var audmjuke, det er då ein kan få til noko. Det har vore viktig at musikken fekk like mykje plass på scena som dansen. Det har vore godt for publikum: Dei ungarske dansarane er heller vane med at musikarane er meir i bakgrunnen. Det er givande for alle å løfte musikarane inn i framsyninga, gjere dei til ein aktiv del 94

Urkraft består av ei salig blanding av norsk tradisjon og den ungarske folkedansen csárdás. Blant dei mange ungarske folkedansane er csárdás den best kjende. Dansen var opphaveleg ei form for friardans, og er oppdelt i to: ein langsam «lassú» og ein hurtig «friszka». – Eg er einaste høne i haneflokken, og det er ingen kvinner i Ungarn som dansar slik. Dei har lurt på om det verkeleg blir dansa sånn i Noreg,

seier Hålien og viser til hallingdansen ho er einaste kvinnelege A-klassing i. – Her i Ungarn er det tunge dansetradisjonar, og det er mennene som får mest merksemd. Men dei synest det er artig å sjå ei jente prøve å gjere ungarsk mannsdans! legg ho lattermildt til. Før premieren på Urkraft på Transform-festivalen i Trondheim i november, hadde dei tre nordmennene to intensive førebuingsdagar i Trondheim. Dei såg mellom anna mykje videoopptak av ungarsk dans. Hålien har samarbeidd med dansarar frå andre tradisjonar tidlegare, og veit litt om kva det kan passe å trekkje inn frå norsk tradisjon i slike høve. Men

samarbeidet med 4 for Dance var likevel noko spesielt, seier ho. – Eg hadde ikkje venta så mange gode møtepunkt. 4 for Dance er så profesjonelle at vi kunne leggje fram ein brøkdel av ein idé, så skjønte dei fort resten. Sånt er riktig fint, fortel Hålien. I Ungarn er det mykje kraft i uttrykket, meiner Hålien – ikkje ulikt den norske. – Den ungarske dansen i denne framsyninga har kanskje endå raskare tempo enn vår norske. Det er typisk at dei aukar med kjappare og kjappare tempo, meir enn i norsk dans. Vi sviktar i kne og ankel der dei i staden stampar i golvet, seier den erfarne dansaren.

Hålien har nyleg hatt suksess i Noreg med framsyninga 101 hattar å sparke før eg døyr. Også i Urkraft kom dei på å bruke hatten som konkret gjenstand på scena. Hatten reiser gjennom framsyninga, er ein tråd som bind ting saman. Aktørane har forska i ulike måtar å overlevere hatten på, ulike måtar å gi og ta, ulike måtar å leike med han på. Den som har hatten, har eit ekstra søkelys på seg på scena. – GJERNE MEIR

– Vi hadde laga ei ramme om generalprøven, men etter premieren blei det annleis. Alle er så til stades i det vi driv med, at vi kan leike oss mykje innanfor desse rammene. Det er så god stemning i samarbeidet mellom oss, at denne framsyninga verkeleg kan ha lang levetid. Det

TRANSFORM HELSER EUROPEISK SAMARBEID VELKOMMEN Støtte frå EØS og Kulturrådet har gjort framsyninga Urkraft mogleg, forklarar festivalsjef Hill-Aina Steffenach. Festivalen Transform i Trondheim har som mål større openheit og fellesskap mellom folk frå fleire nasjonar. – Norsk folkekultur er ei viktig eksportvare, som vi prøver å ta vare på og setje inn i ein større samanheng. Vi har mykje felles med Ungarn. I samarbeidet legg vi vekt på kva som bind oss saman. Vi satsar på kulturaktivitet frå andre nasjonar i Trondheim, og på norsk kultur – gjerne produsert i samband med festivalen og eksportert i etterkant, fortel Steffenach fornøyd. – Musikk og kulturuttrykk er dei viktigaste brubyggarane. Ungarn er kanskje eit meir homogent samfunn enn Noreg, med mindre påverknad frå innvandring, som den nylege folkeavstemminga der syner at landet ikkje ønskjer. Derfor er samarbeid som Urkraft bra, for å vise at det som tilsynelatande er unikt for eit land, er noko ein finn igjen i mange kulturar, i ei anna innpakning, seier ho. Transform har elles hatt samarbeid i India, Serbia og Palestina, avsluttar ho.

Tóth Gergely (t.v.), Jozef Terek og Andreas Skeie Ljones i konsentrert øving.

Jozef Terek og Andreas Skeie Ljones i samspel med norske og ungarske fløyter.

er meir å hente i dette møtepunkt. Det er ikkje berre som eit samarbeid mellom Ungarn og Noreg – personkjemien er så god! slår ho fast. Hålien trur at det blir fleire oppsetjingar av Urkraft enn den eine som er sett opp i Oslo våren 2018. Ho får medhald av meddansar Ulf-Arne Johannesen: – Samarbeidet gjekk langt over det vi forventa. Desse ungararane er ikkje berre veldig flinke og hyggelege, men også superprofesjonelle. Trass i ekstremt lite prøvetid blei denne framsyninga faktisk noko av det betre eg har vore med på, erklærer Johannesen. Spennande, morosamt og lærerikt er ord han nyttar for å beskrive samarbeidet. KASTA PÅ DØR

For Andreas Skeie Ljones er kraft, show og publikumskontakt essensen i Urkraft. – Eg visste at dette ulma, og det sa «pang» på første framsyning. Det er utruleg artig! 4 for Dance er for store stjerner å rekne her i Ungarn, og vi kunne gått inn i primadon-

namodus medan vi var her. Men i staden skjønte vi at her kunne vi få til noko nytt, seier han begeistra. – Eg har vore med på mange kulturmøte, men sjeldan har det klaffa så godt. Vi har noko som passar ekstra godt saman, slår Ljones fast. Lattermild legg han til at tolken dei hadde fått utdelt, kunne dei kaste på dør under første øving! MANGE DANSAR

4 for Dance starta i 2004 og er tre gonger verdsmeistrar i folkedans. Leiar Péter Enyedi framhevar felles målsetjing og flat struktur som prinsipp dei ser som fruktbare i gruppa. – Vi har dansa folkedans i over 25 år, i 45 land og på fem kontinent. Vi er opne og passar godt saman med dei norske venene våre. Her i Ungarn er det vanleg at skulebarn kan velje timar i folkedans. Tradisjonelle folkelege uttrykk er populære, og har hatt eit oppsving dei siste åra. Det har gitt oss meir pengar til å halde på, seier ein nøgd Enyedi. 96

Dansarane i gruppa driv sin eigen danseskule, Almafa Művészeti Iskola, som dei sjølve fortel har kring tusen elevar. Skulen er ein av åtte danseskular i Nyíregyháza, ein by som har 120 000 innbyggjarar. – LEVE FOR JOBBEN

Jozef Terek (36) leier sitt eige orkester og er komponist, lærar og rektor på statlege Földváry Miklós Elementary Arts Scool. Han held på med ein doktorgrad i lokal folkemusikk. Elles speler han kva for sjangrar som helst, også på scena i Urkraft. – De bruker munnharpe, som vi også har fleire variantar av i Ungarn. Elles har vi mange fløyter til felles. Eg trur ikkje det har vore gjort eit så solid samarbeid mellom dei to landa våre tidlegare. Mange jobbar for livet, men med eit så motiverande samarbeid kan vi leve for jobben, seier Jozef stødig. Også han fortel at han opplever ei styrking av Ungarns folkelege tradisjonar.

5.â&#x20AC;&#x201C;9. juli 2017

fordefestival.no

findriv.no

Ill: www.piotrpucylo.com

Vi slepper heile programmet torsdag 23. mars og har programpresentasjon pĂĽ Riksscenen fredag 24. mars.

BLI ABONNENT PÅ FOLKEMUSIKK FolkOrg-medlemmer og studentar �� kr 340 Andre �� kr 410 Utanlands �� kr 500 FolkOrg-medlemmer utanlands _______________ kr 450 Ting abonnement på www.folkemusikk.no/abonnent

ANNONSESTORLEIK OG ANNONSEPRISAR FOR FOLKEMUSIKK 2017 Storleik

Breidd x høgd – i millimeter

Pris eks. mva.

Pris inkl. mva.

Bakside

219 x 280 + 5 mm bleed

7 300

9 125

Heilside

219 x 280 + 5 mm bleed

7 100

8 875

1/2-side

200 x 132 mm

3 900

4 875

1/3-side

200 x 86 mm

3 100

3 875

Innstikk og 1/6-side: Kontakt redaktøren for pris Det er også mogleg å annonsere på nettavisa Folkemusikk.no Sjå folkemusikk.no/annonsering for annonseprisar.

FOLKORG Postadresse FolkOrg – Organisasjon for folkemusikk og folkedans Postboks 4613 Sofienberg 0506 Oslo Besøksadresse Trondheimsv. 2, Bygg J, inngang vis-à-vis Herslebs gate 2C

Organisasjonsnummer: 959 390 940 Kontonummer: 1600 20 36375 Dagleg leiar Linda Dyrnes linda@folkorg.no Tlf.: 22 00 56 94 Mobil: 481 05 075

Kontormedarbeidar Jorun Hagen jorun@folkorg.no Tlf.: 22 00 56 22 Mobil: 958 70 079 Kappleiksansvarleg Ingrid Schei Stuhaug ingrid@folkorg.no Mobil: 900 16 334

Lokallag og arrangørar Øyvind Sandum oyvind@folkorg.no Mobil: 957 74 037

Informasjonsrådgjevar Liv Annette Nygjerdet livannette@folkorg.no Mobil: 934 19 382

Rådgjevar Anbjørg Myhra Bergwitz anbjorg@folkorg.no Mobil: 40 47 02 74

Redaktør Folkemusikk Audun Stokke Hole audun@folkemusikk.no Mobil: 45 85 18 98

Foto: Ingvil Skeie Ljones

Bjørn Kåre Odde ”FolkOrg gjer ein jobb for folkemusikk og –dans i Noreg som eg gladeleg betalar medlemsavgift til. For meg, som både er yrkesutøvar og kappleiks- og festivaldeltakar, får eg ein rekke fordelar ved medlemsskapet: Instrumenta mine og bunaden min er forsikra, og eg har noko å sjå fram til året rundt: Landskappleiken, Landsfestivalen og Folkelarm, berre for å nemne noko."

Oda Bolstad "Eg har aldri sett på det som eit alternativ å ikkje vere medlem, sjølvsagt skal eg vere det! Kappleikar og festivalar er dei viktigaste møteplassane i miljøet vårt. Eg er aktiv der, så derfor er eg medlem."

Rikke van Ommeren Foto: Mari Skeie Ljones

Foto: Runhild Heggem

"Jeg føler meg trygg på at de som forvalter medlemskontingenten min i FolkOrg, tar hånd om mine interesser på en god måte. De støtter opp om lokale konsert- og festivalarrangører som ser hva folkemusikkmiljøet vil ha, nedenfra, og så har de oversikt nok til å kunne tale folkemusikkens sak oppover i systemet. Slik jobber de hele tiden for bredden i organisasjonen"

Nina Fjeldet ”Som medlem av FolkOrg veit eg at dyktige folk kjemper sjangeren sin sak i dei store, politiske kampane som er viktig for både grasrot og profesjonelle utøvarar. Eg meiner og at sjangeren treng sine møteplasser, som FolkOrg ivaretek på beste måte!”

Tom Erik Kleiven ”Høgdepunktein mine i løpet tå året ha våre Landsfestivalen og Landskappleiken frå midt på 90' talet. -E æ medlem i FolkOrg for dæ bidræg te at folkemusikken og ronddansmusikken livi!”

"Medlemsskap i FolkOrg gjer at eg føler meg som ein del av eit fellesskap som tar vare på og formidlar gamle tradisjonar, samt nyare

Bli medlem i FolkOrg du og! Dei mange fordelane ved å være medlem finn du på www.folkorg.no, her finn du og innmeldingsskjema og kontakt informasjon. FolkOrg treng deg som medlem anten du er utøvar eller publikumar!

kunstuttrykk inspirert av dette. Dessutan er det billig!”. Bjørn Kåre Odde

VÅREN PÅ RIKSSCENEN

20.01 21.01 22.01 26.01 27.01 28.01 29.01 02.02 03.02 04.02 05.02 09.02 11.02 16.02 17.02 18.02 19.02 23.02 24.02 25.02 26.02 02.03 03.03 04.03 05.03 08.03 09.03 10.03 11.03 16.03

AASLAUG VAA (FILM) & KVEDARAR & DANSEFEST FLIFLET/HAMRE KNUT EGIL KRISTIANSEN LADY HARDANGER SNAKKA SAN & SVER & JIGJAM JORGE CORDERO Y LOS GRAN DANESES ALEXANDER RØYNSTRAND & THOV WETTERHUS FRODE HALTLI – JAI/SUNDANDA/GARTH NIILAS SAMISK NASJONALDAG – FESTKONSERT HUGNAD UNGDOMSLAG & MARTIN MYHR PÅL BRATÅS TRIO / ANNAR BY BJØRKÅS KV. & SMÅVILTLAGET & SKRAM/GJENDEM AHLBERG, EK & ROSWALL & MJELVA / WEST FRODE HALTLI: AVANT FOLK EMBLA & ANITA LANGØDEGÅRD EMBLA WORKSHOP DANSEKONSERT: HEGG/HOLMEN/JOHANNESSEN HUUN-HUUR TU & TORGEIR VASSVIK FRODE HALTLI: DA GRUEKJERKA BRANN KNUT BUEN VEGAR VÅRDAL / HALEYS COMET SOFIA JANNOK TRIO AMORES TANGOS OFTEDAL/SVIDAL TUUP: THE KING AND THE CORPSE MOLDESTAD/NORDSTOGA/SVER FOKUS MIDT-NORGE FOKUS MIDT-NORGE ERLEND VIKEN TRIO

17.03 18.03 19.03 23.03 24.03 25.03 26.03 30.03 31.03 31.03 01.04 02.04 05.04 06.04 20.04 21.04 22.04 23.04 27.04 29.04 30.04 04.05 05.05 06.05 12.05 02.06 03.06 03.06

ST. PATRICKS DAY – SOCKS IN THE FRYING PAN KNUT BUEN – I TEKST OG TONAR MEG OG KAMMERATEN MIN PUHTI FØRDEFESTIVALEN: XABIER DIAZ TRAD.ATTACK & SÅNN SKA DET VÆRE! ÅSE TEIGLAND & ASTRID SULHEIM MAIJA KAUHANEN & VRANG ELLE MÁRJÁ EIRA KNUT BUEN – SLÅTTAR VABØ/KÅSA/BRABANT/BOLSTAD/GJEVRE/ WESTBERG BUEN GARNÅS/VAA BYTTING ERLEND APNESETH THE GOODBYE GIRLS & ANDRIS HEMSING TRIO ULLA PIRTTIJÄRVI & ULDA HANNE TVETER FOLKEPEDIA COMBONATION UNNI BOKSASP ENSEMBLE FOLKEDANSLAB M/ VÄKEVÄ COLLECTIVE EIGENTLEG ANDRE INSTRUMENT SENIOR VÄSEN & DREAMERS CIRKUS VÅGÅ: IKKJE VER BLUG, KYSS MEG! AMOC & THE BOOGIEMEN NMH EKSAMENSFESTIVAL NMH EKSAMENSFESTIVAL MUSIKKFEST SCHOUS 2017

SCENE FOR FOLKEMUSIKK & FOLKEDANS

Følg oss på Facebook! 100