Folkemusikk nr 4 by DP Reklamebyraa

LAUSSAL KR KR 110,110,LAUSSAL

TIDSSKRIFT FOR FOR FOLKEMUSIKK FOLKEMUSIKK OG OG FOLKEDANS FOLKEDANS TIDSSKRIFT

Kulturarv i grenseland

Kvedardottera Folkemusikken innanfrå, utanfrå og frå sida

Sigrid B. Berg på eigne venger

04 17

TIDSAM INTERPRESS NOREG 1130-04

ASTRID NORA RESSEM 04 ANDERS JAHRES 16 KULTURPRIS EDGAR HERINGSTAD • STARELVEN FOLKEDANSELEVANE PÅ VINSTRA VGS NORSK MED UTANLANDSKE AUGE UNNI FOLKEMUSIKK BOKSASP ENSEMBLE: OPUS 72017 POLS MØTER BAROKKMUSIKK • FOLKEMUSIKK I KYRKJA TOR ERIK JENSTAD • BERIT OPHEIM • PER ÅSMUND OMHOLT

RETURVEKE 08 RETURVEKE 08

NUMMER 4 4 •• 2016 2017 •• ÅRGANG NUMMER ÅRGANG 76 75

572

Nes

Øverbygda

Trysil 27. juni–1. juli

2018 GRIMSÅSEN

Sørby

Lerbakk

Helstad

Myre

419

Oppset 681

1,1 km

Og itte får je sova, og itte vil je hell!

Kulturhuset Hagelund

La Einar Skjæraasen sine ord frå diktet «Juninatt» vera mottoet når vi inviterer til Landskappleiken 2018 i Trysil.

Radisson Blu m Trysil vgs Trysilhallen

1,4 km

572

950

400 m

Trysil har ei perfekt ramme for eit arrangement som landskappleiken. Vi har flotte tevlings- og konsertplassar og eit unikt overnattingstilbod. Yrande campingliv, store og små hytter, leiligheter og hotell.

Sjumilskogen bookTrysilonline SkiStar

Trysilelva Camping

563

1,4 km Trysil Hyttegrend og Camping

SkiStar hytter/leiligheter 2–22 sengeplassar. Reservasjon og booking: kontor.sor@skistar.com skistar.com/no/Trysil/

Sjumilskogen Hytter 4–65 sengeplassar. Tlf: 62 44 97 50 booking@sjumilskogen.no sjumilskogen.no

Trysil Hyttegrend og Camping Hytter 2–6 sengeplassar pr hytte, enkelt- og dobbeltrom og campingplassar. Bygdervegen 253, 2420 Trysil trysilhytte@trysilhytte.com Tlf: 901 32 761 trysilhytte.com 466

Trysilelva Camping Enkle campinghytter 2–4 sengeplassar samt campingplassar med og utan strøm. Tlf: 905 61 173 info@trysilelvacamping.no trysilelvacamping.no

lva

400

Trysile

Skyttelbuss Mellom overnattingsstadane og hovedarenaer vil det gå skyttelbussar. Avstandar: Kulturhuset Hagelund–Trysilelvacamping 1,4 km ca 18 min å gå Kulturhuset Hagelund–Trysil vgs 1,1 km 14 min å gå Trysil vgs til Kappleikshotellet Radisson Blu Trysil 950 meter, 15 min å gå Radisson Blu til Turistsenteret 400 meter, 5 min å gå Arrangør: Trysil-Knut Dans og Spelmannslag landskappleiken2018@gmail.com

Melgard

500

egen

600

572

bookTrysilonline.com Hytter og leiligheter 2–22 sengeplassar. booking@booktrysilonline.com Telefon: 03195 booktrysilonline.com

v Ole-G

Radisson Blu Landskappleikhotellet med enkeltrom, dobbeltrom og suiter. Henvendingar og booking til reservation.trysil@radissonblu.com

Attmed kappleikskontoret og hovedarenaen på Trysil vgs/Trysilhallen finn50du mattelt, kafé og buskspel med 0 dansegolv.

Referanse ved alle henvendingar om overnatting er LANDSKAPPLEIK en

Fallmo

Eggen media//Foto: Ola Matsson

HOVEDARENAER

INNHALD 9

Livet er ein dans – om enn ikkje på roser

På Folkemusikklinja på Vinstra kan du no studere folkedans

Sunniva, kva no?

Melding av ei folkedansframsyning basert på mellomalderlegenda om Sunniva

57 Kammeroverskridande: Trondheim Kammermusikkfestival

24 Starelven: syngande valsespel frå Vallset

Det vokale gammaldansbandet er tilbake og speler til dans på Løten

Edgar Heringstad: jubileum i gyllent lauv

Trekkspelaren og slåttesmeden på 75 heidra i heimbyen Stjørdal

Meldt – Sandum Trio: Leiker

Meldt – Dag Gården: Frå streng til belg

Minneord: Kristian Gården

Unni Boksasp og Opus 72017: historieforteljande ensemble

Ny plate og framsyning om Knut Dahle og Edvard Grieg

Meldt – ung norsk folkemusikk

Ingebjørg Lognvik Reinholdt, Irene Tillung, Liv Ulvik og Erling Apneseth

Kappleiksdømming til besvær

Rapport frå FolkOrgs kappleiksdommarseminar på Voss

Astrid Nora Ressem: eit hjarte utanfor sentrum

Etter tjue år er ho endeleg i mål med Norske mellomalderballadar

Skråblikk frå Solli plass: arkiva som resurs eller limfelle?

Kappleik i Nordtirol

Reportasje frå Alpenländischer Volksmusikwettbewerb i Innsbruck

Andrew Cronshaw: folk-formidlaren

Engelsk journalist og musikar med eit stort hjarte for Norden

Ei spelemannsætt i Telemark

I Bergslanden-slekta har dei vore spelemenn i sju generasjonar

Bugge Wesseltoft: frå nyjazz til ny verdsmusikk

Sigrid Bjørgulvsdotter Berg: på eigne venger

Vil ha meir samspel og meir merksemd om norske verdsmusikarar

Dottera til Kirsten har sleppt si andre plate med gruppa Ugagn

Anders Jahres kulturpris: ærefullt i aulaen

TrondheimFolk: med kjærleik til folkemusikken

Fem norske folkemusikarar heidra med prestisjetung utmerking

Endeleg har trøndarhovudstaden folkemusikklubb igjen

Framsidefoto: Sigrid Bjørgulvsdotter Berg er frå Hylestad i Setesdal, dotter av Kirsten Bråten Berg. No er ho busett i Oslo og syng sjølv på scena og på plate, aktuell med andreplata til trioen Ugagn. Dei andre medlemmene i gruppa er valkyrje Erik Sollid og flamencogitarist Bård Bjørke.

Magasinet er gitt ut med støtte av Norsk kulturråd, gjennom innkjøpsordninga for allmenne kulturtidsskrift.

(Foto: Ingvil Skeie Ljones)

www.folkemusikk.no E-post: redaksjon@folkemusikk.no

Abonnement Jorun Hagen Tlf.: 22 00 56 22 jorun@folkorg.no Annonsesal Liv Annette Nygjerdet Tlf.: 934 19 382 annonse@folkorg.no

Redaksjonsråd Audun Grüner-Hegge Kjellbjørn Karsrud Ragnhild Knudsen John Ole Morken Bladbunad Dekode, Oslo Grafisk design DP Reklamebyrå, Sarpsborg Trykk UnitedPress, Riga

Folkemusikk er eit frittståande tidsskrift for folkemusikk og folkedans. Folkemusikk er medlem i Norsk Tidsskriftforening, www.tidsskriftforeningen.no.

Utgivingsplan 2018 Utgåve 1/18, februar/mars – veke 8 Utgåve 2/18, mai – veke 19 Utgåve 3/18, september – veke 36 Utgåve 4/18, desember – veke 49

ISSN 1891-6473

IC ECOLAB RD

Ansvarleg redaktør Audun Stokke Hole Tlf.: 45 85 18 98 E-post: audun@folkemusikk.no

Eigar FolkOrg – Organisasjon for folkemusikk og folkedans

Adresse Folkemusikk Postboks 4613 Sofienberg 0506 Oslo

3041

0947 UnitedPress

G R E N S E L Ø S T F R A G R A P PA Ferd

Music without b orders

Sogesong «Så vide fara dei lindarord»

Music Without Borders «Ferd»

Vegar Vårdal m.fl. «Ikkje ver blug. Kyss meg!» irene tillung — med — ti på taket hildersyn

KVEDARKVINTETTEN

Julesong

Kvedarkvintetten «Julesong»

Ugagn «Vengjeslag»

Irene Tillung med Ti På Taket «Hildersyn»

Nominert til Folkelarmprisen

Nominert til Folkelarmprisen Odde & Holmen Sumarmorgon

Gjermund Larsen Trio Salmeklang Featuring Nordic

ComboNations «Dunya»

Gjermund Larsen Trio «Salmeklang»

Odde & Holmen «Sumarmorgon» Heilo markedsføres av Grappa Musikkforlag as www.grappa.no

LEIAR

KOR MANGE ER DE ? Drøymer du deg stundom tilbake? Til den gong på Landskappleiken på første forsøk i 2015, har teke det var flust med gode dansefestar? Då du og alle konsekvensen av at mange folkedansarar har travle venene dine var på dansefest kvar helg, og dansa til kvardagar. Dei har ingen faste øvingar, men arrangerer dei beste spelemennene i landet? Då heimbygda di kurs og ein stor fest i ny og ne. Folk kjem langveges og fem nabobygder konkurrerte om å lage dei største frå for å delta. og lystigaste folkemusikkfestane? Eller er du meir Men ein skal ikkje la seg forblinde av ungdomskjelda nøktern, og drøymer deg berre tjue år tilbake? Då det heller. Viss ein insisterer på at ungdomen må med om allereie hadde byrja å tynnast ut i rekkene, men Olsens danselaget ikkje skal døy, seier ein nærast at miljøet enno ikkje var flytt til Gran Canaria og han Ødegård må byggast opp frå grunnen av. Og viss snittalderen framleis hadde helsa? på dansarane er seksti år eller meir? Ein skulle då tru Nostalgi er i utgangspunktet ein sunn eigenskap. Og det fanst godt vaksne som òg trong ein fritidsaktiein treng definitivt ikkje like pardans med hundreårvitet – kanskje tilmed meir enn ungdomen? Frivillig. gamle røter for å bli biten av han. Sjølv innan no er ei ny, men stadig større nettside der du den elektroniske dansemusikken, som kan finne tilbod om yoga i Bodø, arabisk knappast var påtenkt i 1980, er nosfilmklubb i Bergen, ymse lag som søker talgien blitt ein storindustri. Men aktivitetsleiarar og designarar og alt Di breiare ein nostalgien må ikkje få lov til å bli mogleg anna – men førebels ikkje definerer det ein driv ei rettesnor for korleis ein vil at mykje dans. Ver ein visjonær – gå med – di fleire er det verda skal sjå ut. Ting var ikkje inn og registrer at dansegruppa betre før – kanskje bortsett frå di ønsker nye dansarar velkomne! som driv med det helsa – dei var annleis. Og ting vil Det kan også løne seg å tenke same som ein sjølv. halde fram med å endre seg. Vil ein utanfor folkedansboksen. Det er forstå samtida, må ein analysere ho neppe lurt å konkurrere med danseutan moralske motførestillingar. laget i nabobygda, sjølv om springleiken Er det eitt tema som opptek heile Folkeein dansar er litt annleis. Men skal ein då dans-Noreg, så er det rekruttering. Og det er lett konkurrere med dei som dansar swing, salsa eller å drøyme om å «gi dei unge dei same opplevingane» tango? Det er neppe mange av dei heller. Starelven, som ein sjølv hadde som ung. Men er det sikkert at dei spelte på #Hedmark-fest på Løten i oktober, har gått i er interesserte? Det enklaste er å spørje dei. Svara er lag med eit «Shadows-band» og lagar dansefestar der truleg ulike frå ungdom til ungdom. ein kan danse både swing og gammaldans. Di breiare Viss nokon lurte, så står det i det store og heile bra til ein definerer det ein driv med – di fleire er det som med rekrutteringa til folkedansen for tida. Nokre stader, driv med det same som ein sjølv. som i vesle Tinn og i store Oslo, er det flust med unge Så, driv du med springleik frå Lom, eller springleik folkedansarar, og dei inspirerer over regionsgrensene. frå Fron? Driv du med springleik, eller med folkeAv dei fire som no har folkedans som hovudinstrument dans? Med folkedans, eller med samværsdans? Svaret på folkemusikklinja på Vinstra vidaregåande skule, treng ikkje alltid vere det same. Kanskje har du nokre er tre frå dansegruppa BULder og Brak i Oslo. Alle forbundsfeller du ikkje veit om enno. Kanskje er de fire har vore med på rekrutteringsprosjektet Bygda fleire enn du trur. Dansar, som ein no verkeleg kan byrje å sjå resultata av – landet rundt. Dextra Musica, eit dotterselskap av Sparebankstiftinga, har i 2017 delt ut nokre millionar til rekrutteringsprosjekt i samarbeid med FolkOrg, og det er berre byrjinga. Eitt av prosjekta er FolkRekrutt i Gudbrandsdalen, leia av unge dølar som vil samarbeide Audun Stokke Hole heller enn konkurrere bygdene imellom. Og det unge Redaktør, Folkemusikk musikk- og danselaget #Hedmark, som vann lagdansen

BIDRAGSYTARAR FOLKEMUSIKK 04/17

Bjørn Aksdal

Johanne Flottorp

Arvid Skancke-Knutsen

(f. 1953) er musikkvitar og forfattar, inntil nyleg seniorforskar og musikkfagleg ansvarleg ved Norsk senter for folkemusikk og folkedans i Trondheim. Han har gitt ut ei rekke bøker, artiklar og utgreiingar på fleire språk og er også leiar for Norsk folkemusikklag.

(f. 1991) frå Åmli er journalist og hardingfelespelar, nyutdanna frå folkemusikkstudiet på Musikkhøgskolen.

(f. 1964) er musikkskribent som for tida jobbar for mellom anna Rockheim, Klassekampen og Ballade. Han har skrive om norsk musikk sidan 1978, og har gitt ut fleire bøker.

Audun Grüner-Hegge Hans-Hinrich Thedens

Sverre Aurstad (f. 1954) er frilans fotograf og forlagsredaktør frå Verdalsøra, busett i Oslo. Han slutta i forlagsbransjen i 2016 for å frigjere tid å arbeide som fotograf med eigne bildeprosjekt. På sverreaurstad.net kan du følge arbeidet hans.

(f. 1990) frå Oslo er folkedansar og lærar. Han sit i redaksjonsrådet for Folkemusikk.

Ida Habbestad (f. 1980) er utdanna fløytist og musikkvitar og jobbar som musikkjournalist og kritikar for ei rekke tidsskrift. Ho er også redaktør for Ballade.no, og sit i Rådet for folkemusikk og folkedans.

Bentein Baardson (f. 1953) er administrerande direktør ved Kilden Teater og Konserthus i Kristiansand, og sit i styret for Anders Jahres Humanitære Stiftelse. Han er utdanna skodespelar ved Statens teaterhøgskole og har arbeidd som regissør ved dei fleste teater i landet og som teatersjef ved Rogaland Teater og Den Nationale Scene.

Audun Stokke Hole (f. 1979) er redaktør for Folkemusikk, fødd på Elverum og oppvaksen i Asker. Debuterte i klassa durspel senior på Landsfestivalen i gammaldansmusikk 2017, der han fekk 38 poeng (nest-sisteplassen fekk det dobbelte). Planlegg å gjenta suksessen i 2017.

Nils Øyvind Bergset (f. 1973) er dansar og trekkspelar frå Veggli i Numedal, busett i Bærum. Han er samfunnsvitar av utdanning, og lever av å vere landbruksbyråkrat. Leiar i Landslaget for Spelemenn 2008–09, nestleiar i FolkOrg 2009–2012.

Thor Ola Engen (f. 1945) er professor emeritus i pedagogikk ved Høgskolen i Innlandet. Han er òg vokalist, gitarist og tekstforfattar i gammaldansgruppa Starelven. Han har gitt ut bøker om både pedagogikk og folkemusikk og -dans, er redaktør for årboka Gamle vallsetinger forteller og var 1980–2000 styreleiar for gammaldansfestivalen Jularbo Memorial.

Ingvil Skeie Ljones (f. 1985) er fotograf og kjem frå Lillehammer. Ho har fotografert mest alt som kan krype og gå av norske folkemusikarar, og er ein hyppig brukt fotograf mellom anna til norske folkemusikkplateomslag.

Marianne Lystrup (f. 1952) er journalist, kritikar, forfattar, fotograf og videoprodusent. Ho er oppvaksen i Vinje og har studert sosiologi, musikk og kristendom. Etter nærare 40 år som fast tilsett i Vårt Land er ho no frilansar.

(f. 1962) driv folkemusikksamlinga ved Nasjonalbiblioteket. Han er musikkvitar og spelemann og vaks opp i flataste Nord-Tyskland, men speler fjellmusikk frå både her og der på banjo, gitar og fele så ofte som råd.

Espen Tørset (f. 1979) er ein songglad førstetenor frå Børsa i Sør-Trøndelag. Han er redaktør for Jul i Trøndelag og skriv om stort og smått i Allkunne og i ulike aviser og tidsskrift. Elles er han norsklektor ved Orkdal vidaregåande skole og heiar på Ivar Aasen kvar dag.

Knut Utler (f. 1953) er frilans journalist og fotograf. Han har dei siste åra fotografert svært mykje i folkemusikkmiljøet, og har i dag eit omfattande arkiv med bilete av folkemusikarar, songarar og dansarar.

Arne T. Aabø (f. 1944) er frå Lårdal i Vest-Telemark. Han har arbeidd som lærar og som kultursjef i Tokke, spelar hardingfele og har delteke på mange kappleikar, også som dommar. Skriv mykje om folkemusikk, folkekultur generelt og tradisjonsstoff.

Oppland fylkeskommune

VINSTRA

vidaregåande skule

Folkemusikklina 20 år

Velg landslinje for folkemusikk! Ønskjer du å utvikle deg som folkemusikar eller folkedansar? Det er aukande behov for kulturkompetanse i samfunnet, og kulturarv er viktig! Søk landslinje for folkemusikk ved skulen vår!

Søknadsfrist for vidaregåande skule er 1. mars 2018 Hos oss kan du: • • • • • • •

Velge mellom folkemusikk og folkedans/folkemusikk. Oppnå generell studiekompetanse – så alle vegar er opne vidare. Vera kreativ og skapande, få vener for livet og bli betre kjent med eigen og andres tradisjonar. Delta på konsertar, festivalar, treff, kappleikar og kurs. Nytte deg av lydstudio og profesjonell konsertsal. Nytte deg av open musikk-/danseavdeling på kveld og helg – stor aktivitet! Lære av våre svært gode lærarar: Tom W. Rustad, Vegar Vårdal, Camilla Granlien med fleire.

«Jeg valgte å gå folkedans/folkemusikk på Vinstra fordi dette gir meg en unik mulighet til å utvikle meg innen folkedans sammen med noen av landets beste unge folkemusikere!» Jon Bugge Mariussen

«Folkemusikklina var det selvsagte valget fordi jeg ønsket å utvikle meg videre som folkemusiker sammen med andre med samme interesse fra hele landet.» Hanna Stakston Aasen

Les meir om landslinje for folkemusikk på www.vinstra.vgs.no

Anne Svånaug Blengsdalen (t.v.), Johan Vaa og Aud Manheim dansar tremanns telespringar i D-klassa for dans hardingfele, Landskappleiken 2016 i Vågå. Dei er førebels dei siste som har dansa tremannsdans i ei landskappleikstevling. (Foto: Knut Utler)

FOLKEMUSIKK KORRIGERER i 2014, då Margit Myhr, Silje Risdal Liahagen og Vetle Springgard dansa tremanns hallingspringar. Det er riktig at dei tre dansa tremanns hallingspringar i 2014, men dei er ikkje dei førebels siste som har gjort det. Den æra skal trekløveret Anne Svånaug Blengsdalen, Aud Manheim og Johan Vaa ha. På Landskappleiken 2016 i Vågå stilte dei med tremanns telespringar i D-klassa for dans hardingfele, og som det høver dansa dei seg til ein delt tredjeplass. Redaktøren orsakar – og ønsker seg samtidig at bygdedans med to i følge blir å sjå også under Landskappleiken i Trysil i 2018!

Det hadde snike seg inn nokre feil i førre utgåve av Folkemusikk: s. 13: Runhild Heggems foto av scenedekorasjon med feler er teke

på Landsfestivalen i gammaldansmusikk på Oppdal i sommar, ikkje på Landskappleiken på Røros, slik det står i biletteksten. s. 22: Fotografiet av Åshild Breie Nyhus og Sven Nyhus under konserten på Vintervollen på Glåmos, fredagen under Landskappleiken 2017, er teke av Nils Kåre Nesvold for Nea Radio, og altså ikkje Thor Hauknes, slik biletteksten seier. s. 27: I faktaboksen «Springdans frå Land» står det følgande: Sist gong det blei dansa med to i følge på Landskappleiken var

LIVET ER EIN DANS

– OM ENN IKKJE PÅ ROSER

Folkemusikklina på Vinstra vidaregåande skule har sidan i fjor hatt tilbod om opplæring i folkedans. Elevane er pionerar, og vil få ein svært ettertrakta kompetanse, slår lærarane deira fast.

TEKST OG FOTO: MARIANNE LYSTRUP

Dei sutrar ikkje over ekstra lange dagar med skulearbeid, danseelevane Ånund Meberg Myhren (t.v.), Herborg Oma, Jon Bugge Mariussen og Neri Bakkjen.

ikkje redde for å utforska ulike kombinasjonar mellom folkedans og andre kunstnarlege uttrykksformer som skodespel, hiphop, klassisk ballett eller moderne dans. Noko av årsaken til at vi har hatt suksess med landslina i folkemusikk her på Vinstra, er at vi har lagt opp undervisninga på ein måte som gjev elevane svært brei innsikt. Dei som går på landslina er mellom 15 og 19 år, ei tid i livet då det er viktig å få eit breitt grunnlag for å skape seg eit eige kunstnarleg uttrykk, seier Tom Willy. Han grip blokka mi og teiknar opp eit skjema som syner korleis dei ulike linene samarbeider og dreg nytte av kvarandre. Så ber det i veg til eit klasserom der han har øving med Spira – eit ensemble som stadig er ute på ymse spelejobbar. Alle elevane på folkemusikklina er med der, med unnatak av dansarane. Dei sit nystemte og klokkeklåre når han kjem inn døra.

Dei dansar seg gjennom vidaregåande, fire elevar på folkemusikklina ved Vinstra VGS. Sidan i fjor har folkedans som ein variant av folkemusikklina vore tilgjengeleg der. Dei fire har folkedans som hovudinstrumentet sitt, og i tillegg spelar dei på andre strenger, som fele, piano og munnharpe. Folkemusikklina har 20-årsjubileum i år. Det er dei stolte over, lærarane som har greidd å lage eit opplegg som har vore attraktivt så lenge. Dei har hatt elevar frå heile landet, med unnatak av Finnmark. – Eg trur vi er den einaste folkemusikklina i Europa. Tidlegare hadde vi to andre i Noreg, men dei er nedlagde, seier Tom Willy Rustad. Han er hovudlæraren på landslina for folkemusikk på Vinstra og sjølv aktiv på mange instrument. Han underviser elevane i folkemusikkhistorie, komposisjon, arrangering og kveding og leiar i tillegg spelemannslaget Spira, der elevane får trening i samspel og konsertering. Nett no er han travelt oppteken med å organisere ei jubileumsframsyning dei skal ha på Riksscenen i januar. Då skal folk få sjå at folkedans er meir enn å sparke ned ein høg hatt og slå seg på hælen!

EIGEN KOREOGRAFI

Litt lenger borti gangen er danselærar Vegar Vårdal i gang med å undervise sine elevar. Dei arbeider med ein koreografi som dei lagar sjølve. Bit for bit tek dei ansvar og til slutt skal det bli ei framsyning på seks minutt. Det høyrest kan hende ikkje mykje ut, men det er mange trinn, hopp og grep som skal på plass.

LYS FRAMTID

– Korleis ser du på framtida for folkedansen? – Framtida er lys, svarar Tom Willy. – Vi har fleire unge folkedansarar i dag, som lærer seg mykje frå ulike tradisjonar. Dei er 10

3 1 1. Elevane har privatundervisning ein time kvar veke. Her har Ånund Meberg Myhren og lærar Vegar Vårdal soloøving. 2. Tom Willy Rustad er hovudlærar på landslina for folkemusikk. Han ser lyst på framtida til danseelevane på skulen. 3. Vegar Vårdal instruerer Herborg Oma. I privattimane får elevane øve på nett det dei treng mest. 4. «Kva skal vi kalle denne turen? Lågt kryss, kan hende?» Neri Bakkjen og Vegar Vårdal går gjennom turane av telespringaren som Neri vil ha med i sin koreografi. 5. Neri, Ånund og Herborg gjer som lærar Vegar seier.

2 4

5 11

«Vi har fleire unge folkedansarar i dag, som lærer seg mykje frå ulike tradisjonar. Noko av årsaken til at vi har hatt suksess med landslina i folkemusikk her på Vinstra, er at vi har lagt opp undervisninga på ein måte som gjev elevane svært brei innsikt.» Tom Willy Rustad, hovudlærar på folkemusikklina

Tilrettelagt undervisning er eit stikkord ved tilbodet på Vinstra vidaregåande skule. – Vi har stor fleksibilitet i og med at vi har liner for både musikk og dans, samt landslina i folkemusikk her frå før. Det spesielle for vår line er også at folkemusikarar og folkedansarar er aktive under same tak – det blir eit stort folk-miljø. Folkedansarane lærer også spel og folkemusikarane ein del folkedans, og dei har heile avdelinga til disposisjon på kveld og helg. Det skjer mykje interessant både i skuletida og etterpå, seier Moshagen.

– Kva kan de visa meg i dag? Spør Vegar når han kjem inn døra til Inntunet, den store salen dansarane disponerer til øving. – Det meste! Svarar elevane som alt er på plass og klare til innsats, med gode sko og tøyelege klede. Dei går i gang. Det er tydeleg at dei alt har etablert ein trygg tone mellom seg, endå tre av dei byrja no i haust. Fjerdemann, Jon Bugge Mariussen frå Nesodden, er veteranen mellom dei. Han byrja her i fjor, etter å ha gått førsteåret av vidaregåande på Oslo by Steinerskole. Men der var det ikkje høve til å setja dansen i høgsetet slik han får lov til på Vinstra, så dermed vart det hybelliv og omstilling. – Korleis har de andre hamna her? Dei ler og peikar på Jon. – Det var han som fekk oss hit, forklarar dei. – Det var vel eigentleg han som laga lina, seier Neri Bakkjen, oslogut med farsrøter i Vinje.

LANGE DAGAR OG HYBELLIV

Korleis er livet som elev her på den einaste folkemusikklina i Noreg? – Det er fantastisk flott å få høve til å ha så mykje av både musikk og dans på timeplanen. Og så får vi nøkkel til øvingsromma her, så vi kan øve når vi vil, både kveldar og helger. Det er verkeleg noko eg kjem til å sakne når eg kjem heim, seier Jon Bugge Mariussen entusiastisk. Det blir lange dagar, forstår vi. Skulestart klokka åtte og ofte undervisning til utpå kvelden. I tillegg kjem det øving og somme tider framføring av det dei arbeider med. Helgene går også med til skulearbeid. – Blir det ikkje frykteleg slitsamt? De har jo heile pensum i allmennfag i tillegg! – Ja, det er mykje, men vi får jo halde på med det vi likar. Det er forskjell på om vi berre hadde halde på med allmennfag. Vi har det gøy, seier Herborg Oma. Ho er frå Stange, har bakgrunn frå jazzballett og ser lyst på høvet til å kombinera det med folkemusikk. På Vinstra fylgjer ho undervisning både i folkedans, samtidsdans og ballett – og forsikrar at dette går fint. – Eg merkar no i tredjeklasse at det blir meir press på allmennfaga, men ein må berre ta nokre val. Ein kan ikkje få til alt heller, og eg veit kva eg vil drive med, supplerer Jon. – Og hybellivet? – Det er fint. Miljøet her er veldig godt, seier Ånund Meberg Myhren, som er frå Oslo. Dei andre nikkar og supplerer, men Herborg innrømmer at det var litt av ein overgang å bu for seg sjølv og ha ansvar for matstellet. Så det er godt å koma heim iblant og få litt oppvarting. Skulen tek elles ein del av ansvaret for den fysiske fostringa òg. Kvar morgon er det gratis havregraut til dei som vil ha, og to gonger i veka serverer dei full middag. – Det er eit høgdepunkt i veka. God og variert middagsmat til 30 kroner! Fortel Neri Bakkjen entusiastisk. – Med dessert!

PÅ VEG OPP OG FRAM

Det kan hende at lærarane vil ha ei litt anna meining om den historieframstillinga. Sikkert er det i alle fall at avdelingsleiar Vegard Moshagen har lagt all godvilje til for å få på plass dette tilbodet. Og at forholda låg svært greitt til rette, sidan Vegar Vårdal alt var på plass som lærar på skulen. Han har brei dansefagleg og pedagogisk kompetanse. – Etter eit sterkt initiativ ifrå unge i folkedansmiljøet, har vi klart å lage eit godt tilbod med utgangspunkt i landslina for folkemusikk, seier Vegard Moshagen. – Vi brukar folkedans som metode for å nå kompetansemål, og kombinerer dette med fordjupingsfag frå den ordinære danselina vi også har på skulen. Delar av kompetansemåla i faget instrument, kor, samspel kan ein nå gjennom dans, men elevane spelar også eit instrument og lærer kveding. Og landslina har frå før særskilte dansefag på kvart årssteg, der vi no vektlegg folkedansen mykje meir enn tidlegare. Han fortel at det har skjedd mykje nyskaping i den vidaregåande skulen dei siste åra. – Heile Musikk-Noreg har dei siste tiåra måtta sjå nytt på undervisninga. Etter at til dømes musikarar som Kygo slo gjennom, er det dukka opp liner som tilbyr datamaskin som hovudinstrument. Og på vidaregåande både i Gausdal og Valdres finn ein dansetilbod med utgangspunkt i idrettsfag. Valdres sitt tilbod er også innan folkedans, og Hallgrim Hansegård fører an. Totalt sett ser ein at dans generelt og ikkje minst folkedans er på veg opp og fram. Det er svært hyggeleg og viktig, held Moshagen fram.

Det gjeld å satse! Herborg Oma, Jon Bugge Mariussen og Ånund Meberg Myhren er tre av elevane ved Vinstra vidaregåande skule som satsar på dans.

Tom Willy Rustad øver med elevane på folkemusikklina som er med i spelemannslaget Spira: Tea Forr Austnes (t.v.), Ingebjørg Hammerdalen, Ingrid Svennæs, Jorunn Marie Remen, Trygve Liahagen, Hanna Stakston Aasen og Amalie Kinsarvik Tvilde.

Vegar Vårdal ser kvar einskild elev. Her er det Herborg som får kyt.

Herborg Oma, Neri Bakkjen og Ånund Meberg Myhren øver til felles framføring.

har mellomfag i folkedans frå NTNU, og dreiv i mange år vidareutdanningskurset Norsk folkelig dans og har forfatta og vore rådgjevar for fleire læreverk. I eitt år har han hatt stipend frå Rådet for folkemusikk og folkedans, for å jobbe med å definere folkedanspedagogikk. Som lærar er han oppteken av å dyrka fram dei individuelle særdraga ved elevane sine, noko kombinasjonen av solo- og gruppeundervisning gjev mykje høve til. Vi får sjå det seinare på dagen: Ein etter ein kjem dei inn på det store golvet åleine, og får opplæring spesielt retta mot det nett dei treng. Vegar ser dei. Og han ser alt: Litt ujamne steg, litt dårleg timing, ei haldning som må strammast opp, litt mot og sjølvkjensle som treng styrke … ingenting unngår den vakne læraren sitt blikk. Og sidan dei er åleine, er det greitt å bli retta på.

NYHALLING

Så er det tid for å syna kor langt dei er komne med danseframsyninga, som mellom anna skal vera med i skulen sitt jubileumsprogram på Riksscenen i januar. Dei tek det bit for bit, og Vegar Vårdal observerer og rettar. Det går med skøy og lått, men utfordringane er harde nok. Ei sak er høge sprett og rundkast. Minst like vanskeleg kan det vera å få på plass jamn rytme, fri haldning og god koordinasjon mellom dei ulike prestasjonane. Koreografien dei øver på, syner at dei er opptekne av å utforska rommet mellom dei ulike måtane å danse på. Her er både springar-gyng og all slags hopp, rull og sprett – og mangt som neppe er teke frå folkedanstradisjonen. – Er det ukontroversielt at de blandar så mange uttrykk? – Det kjem an på kva du kallar det du driv med. Toleransen er stor for nye uttrykk med røter i folkedansen, men det er naudsynt at visse element er med. Som til dømes i halling, der kjenner vi den karakteristiske gyngen, som går og går og som brått utløyser ein eksplosjon i rørslene. Dette – og svivinga der ein snurrar utan å feste blikket og ‘spotte’ slik ballettdansarar gjer, er kjenneteikna til halling. Men elles kan ein leggje til mykje ulikt, seier Vegar Vårdal. Vårdal har faktisk vore aktiv pedagog sidan han var 15 år. Han

RARINGANE

Innimellom slaga er det mykje jovialt liv i korridorane. Og kantina er ein felles møteplass for både lærarar og elevar. Noko av det som særmerker folkemusikklina på Vinstra, er at elevar og lærarar, i tillegg til den vanlege relasjonen, også er kollegaer: Dei spelar saman på ulike arenaer. Fleire av elevane har kunstnarlege prosjekt på sida av skulen. 15

tungt økonomisk, er det ein god idé å gjera noko i livet som ein trivst med, meiner dei. Lærar Tom Willy Rustad er optimist på elevane sine vegner: – Dei er pionerar, så vi veit ikkje sikkert, men eg er ikkje redd for arbeidssituasjonen deira. Dei er her fordi det er eit skrikande behov for opplæring i folkedans, og for ulike måtar å nytta han i dag – i koreografiar og ulike samanheng. Og folkemusikkstudentane generelt veit vi finn vegen vidare. I fjor kom seks av dei elleve studentane på folkemusikklina ved Noregs musikkhøgskole frå oss. – Ei undersøking musikkhøgskolen har gjort mellom tidlegare studentar, syner at folkemusikkstudentane er mellom dei som klarar seg best økonomisk etter fullført utdanning, avsluttar hovudlæraren. Tom Willy Rustad leiar folkemusikklina, men er òg multiinstrumentalist og leiar elevane i spelemannslaget Spira.

– Korleis ser dei andre elevane på skulen på dykk? Er de dei litt rare, som driv med sære greier? – Vi har ikkje så mykje kontakt med dei, for vi har så mykje å halde på med, seier Neri. Medan Ånund tykkjer litt synd i dei som berre har allmennfag. – Eg kjenner nok på at vi er dei der raringane. Vi kler oss annleis og har ei interesse som eg trur dei tykkjer er litt merkeleg, seier Herborg. – Men her på Vinstra skulle ein ikkje tru at det var så rart med folkedans? – Eg trur det er endå rarare her enn i Oslo, meiner Jon. Men då blir det diskusjon. Dei andre har opplevd det motsette, men til slutt landar dei på ein felles konklusjon om at folkedans nok framleis er ei interesse som er litt på sida. Mange trur at folkedans er å sparke ned ein hatt og slå seg på hælen. Men dei har òg opplevd at interessa deira kan vera kul, som då dei fekk danse på TV2 og på 80-årsdagen til Kongen og Dronninga. SKRIKANDE BEHOV

– Kva tenkjer de om framtidsutsiktene etter vidaregåande? – Eg vil prøve å gjera dansen til ein leveveg, seier Jon. Og dei andre er samde: Dette vil dei prøve. Om det kan vise seg

Vegar Vårdal har vore danselærar sidan han var 15 år gammal. Han arbeidde alt som spelelærar ved skulen då det blei bestemt å opprette dansetilbod ved folkemusikklina.

FOLKARR er ei heilt ny Facebook-side som samlar alle folkemusikk- og folkedansarrangement i Noreg på éin stad! Send melding med lenke til ditt Facebookarrangement, så kjem det med i kalenderen!

Sjå o

g føl

face

g sid

a he

book . folka com/ rr

Campus Rauland

Studere folkemusikk eller tradisjonskunst? Ynskjer du å lære meir om folkemusikk/dans, spele og synge saman med andre eller arbeide med tradisjonelt handverk og design innan tre, metall eller tekstil? ÅRSSTUDIUM OG BACHELORSTUDIUM • Folkemusikk • Folkekunst: tre, metall eller tekstil MASTERGRAD I TRADISJONSKUNST I studiet får du høve til å utforske tradisjonsbasert kunst eller musikk, gjennom eiga utøving og gjennom ulike teoretiske perspektiv

Ved institutt for tradisjonskunst og folkemusikk ved HSN, Rauland finn du det største fagmiljøet i landet innan folkemusikk og tradisjonskunst. Instituttet tilbyr både årsstudium, bachelor, master og doktorgrad. Rauland er også kjent for eit godt studentmiljø med folkemusikkscene, studentkro med dans kvar veke, vinterfestival og besøk frå mange spennande gjesteførelesarar.

DELTIDSSTUDIUM • Design, redesign og saum av klede 1 og 2 • Kreativ maskinstrikk 1 og 2 • Innføring i norsk folkemusikk

Søknadsfrist 15. april

usn.no/folkemusikk-tradisjonskunst 17

SUNNIVA, KVA NO? KVA KAN EI LEGENDE FRÃ&#x2026; MELLOMALDEREN I MODERNE DANSEFORM FORTELJE OSS I 2017? MELDT AV MARIANNE LYSTRUP FOTO MARIANNE LYSTRUP

Dette er dansen om kongsdottera som sa frå seg både friar og kongerike. Ho ville fylgje Jesus. Vi må attende til 900-talet for å treffe denne dama, som kanskje var litt sprø – eller kanskje berre veldig prinsippfast. Men regissør Mette Brantzeg har sett seg som mål å la oss få leva oss inn i lagnaden hennar. Framsyninga Sunniva no hadde urpremiere under Førdefestivalen i sommar, og hadde ny visning på Riksscenen sist i september. Der var Folkemusikk til stades. Vi blir bedne om å ta av oss skorne før vi slepp inn attom tøyremsene som avgrensar spelplassen. Ein av dei tre dansarane tek ordlaust folk i handa og får oss til å skipa ei lang lekkje av folk, som snor seg inn og ein etter ein set seg ned på golvet. Somme som treng det, får tilbod om stol. Så er det berre å sleppe fantasien og innlevingsevna laus.

Sunniva no byrjar mjukt: Publikum blir leia inn og synt kvar dei skal setje seg.

FRAMDRIFT OG FELELÅT

Gro Marie Svidal fylgjer alle rørslene til Vetle Springgard og Torill Steinjord med fela si. Eller var det omvendt?

Vi byrjar i Irland, der Sunniva og far hennar, Kongen, må møte den maktgriske vikingen som vil ha både kongeriket og prinsessa. Dei dansar prøvande kring einannan, før det brått går villare for seg. Her, som i framsyninga elles, held dei god framdrift og dveler ikkje for lenge. Vi veit alle kva som kjem: Sunniva vil dra ut på havet i båt utan årer og segl. Klårare vitnemål om at kva som helst er betre enn lagnaden der heime, skal ein leite lenge etter. Men ho trur fullt og fast at Gud vil vera med henne og folka som fylgjer henne på ferda. Frå sidelina fylgjer Gro Marie Svidal dansarane tett med fela si. Det er utruleg kor mykje som kan bu i ei fele! Kor talande ho kan vera, kor vidt spekter ho kan femna. Det jamne suget frå slåttespel kan brått brytast av klagande gråt, vill kamp, meditative tonar eller beint fram ta oss om bord i båten med knirkande lydar som får oss til å kjenna skroget

Det er noko lokkande med ein scenografi som er så enkel. Vi blir nøydde til å nytta vår eigen fantasi for å leva oss inn i forteljinga. Vetle Springgard (t.v.), Martin Myhr og Torill Steinjord snurrar som dei reinaste dervisjar med volangskjørta sine.

knake under oss. For no er publikum blitt omgruppert: Vi sit i ein avlang ring, som på relinga av ein sjark. Musikken er laga av Svidal sjølv, men ho byggjer på folkemusikken sitt rike språk. I Sunniva no syner ho at denne basisen er rik nok også som fylgje til dramatiske danseframsyningar.

der dei til slutt finn si grav. «Hjelpa» frå Gud som dei bed om, er at opninga til hola skal rasa saman så dei ikkje skal bli tekne til fange. Slik gjekk det til at Noreg fekk sin første og så langt einaste kvinnelege helgen. For det seiest at liket av Sunniva lukta godt, var vakkert og femna i eit overjordisk ljos fleire år etter at ho var død.

HELGENHUMOR

Mellom oss ser vi dansarane stri med livet om bord i båten. Dei ravar, kastar seg i høge sprang og kryp ned for teljing. Det er dramatiske og talande rørsler. Men snart er det land i sikte. Då får vi nye oppgåver, for på øya der dei strandar, går det sauer. Dette sender ei strime av humor inn i framsyninga, som elles er prega av stort alvor. Og her er jo heller ikkje noka «happy ending», som vi veit: Sunniva og folket hennar blir jaga, og gøymer seg i ei berghole

SLÅANDE ENKEL

Berre ein liten time varer stykket. Soga er effektivt fortald og scenografien er slåande enkel. Tre små pyramidar med ei krone på toppen av den eine, blir etter kvart til tre volangskjørt – svarte på eine sida og kvite på hi. Desse skaper fart og variasjon etter som dei blir nytta på ymse vis. Fleire gonger snurrar dansarane som dei reinaste orientalske dervisjar.

Sunniva, Torill Steinjord, går inn mellom publikum og får oss til å kjenne at vi er med på denne ferda.

Dette, og nokre spretne hallingkast, er dei viktigaste elementa av dans i framsyninga. I tillegg til dette er det fleire parti som kan minne om pantomime. Ein kunne kan hende ha ynskt seg meir dans – klårare og meir utmeisla koreografi, noko som drog oss endå djupare inn i den dramatiske tematikken. Men det er òg noko inkluderande med den enkle måten det er gjort på. Spelplassen er som nemnt avgrensa av kvite tøyremser, som stadig endrar farge ved hjelp av ljoskastarar. Det gjev ein fin effekt, i tillegg til at dei er ei smidig avgrensing mot verda utanfor, ettersom dei svingar med rørslene i lufta. Endå meir spel i ljoset, meir retning og fokus i skiftingane, kunne forsterka opplevinga av dansen. Men som det er, står det godt i stil til det enkle uttrykket som er i framsyninga elles.

i det heile noko som det er verdt å ofre livet for? Det verste er vel at vi ikkje ein gong kan svare klårt på slike spørsmål, det blir eit vassent «tja». Då er det ikkje så lett å leva seg inn i livet til ei kompromisslaus kvinne som Sunniva. Men om vi tenkjer på henne som ei kvinne som rømde frå eit påtvinga ekteskap, er det kan hende lettare å identifisera seg i dag. Uansett står ho både i overleveringane om henne og i denne danseframsyninga fram som ei sterk og handlekraftig kvinne. Og soga hennar er vel verd å fortelja.

DANS: SUNNIVA NO

KOMPROMISSLAUS

Det er noko lokkande med ein scenografi som er så enkel. Vi blir nøydde til å nytta vår eigen fantasi for å leva oss inn i forteljinga. På den måten dreg dei oss også inn i henne, slik at vi blir ein del av både seilas og kamp for å overleva. Det kjennest fint, og er ein god måte å formidle soga om St. Sunniva på. Framsyninga har likevel noko forbigåande over seg. Etterpå lurar eg på: Kvifor sokk det ikkje djupare? Skulle eg ikkje kjenne meg skaka av noko eksistensielt etter dette? Kan hende er ikkje historia om Sunniva noko vi kan identifisera oss med i vår relativiserte tid. Vi er så tolerante at det held: Er ikkje den eine trua like god som den andre? Finst der

•• •• •• •• •• •• ••

Regi: Mette Brantzeg Scenografi: Erik Annar Evensen Musikk: Gro Marie Svidal Lys: Atle Øydvin Kostyme: Solveig Fugelsøy

Dansarar: Torill Steinjord, Vetle Springgard, Martin Myhr. Produsert i samarbeid mellom Førdefestivalen, Sogn og Fjordane Teater og Svidal/Brantzeg. Støtta av Norsk kulturfond.

Ein av fylgjesveinane til Sunniva, Martin Myhr, hjelper alle på rett plass, medan Sunniva, Torill Steinjord, signar kvar einskild for ferda.

ta:lik

RECORDS

Arbeidshefte med cd!

DEN BESTE MUSIKKEN www.talik.no

www.platekompaniet.no 23

SYNGANDE VALSESPEL FRÅ VALLSET På 1970-talet oppstod gruppa Starelven, som spelte gammaldans med særmerkte dialekttekstar til. No har dei teke til å spele til dans igjen, med to unge løtensokningar på trekkspel. TEKST: AUDUN STOKKE HOLE

John Ola Prestaasen (t.v.) og Thor Ola Engen er gitaristar og vokalistar i Starelven, i dag som på 1970-talet då gruppa starta opp. Etter femten års pause har dei spelt saman att i ti år no. (Foto: Audun Stokke Hole)

– På den tida var det dansefest her kvar laurdag. Og ikkje berre her: I Romedal, ein mil sørover, og i Vallset, ein mil vidare sørover, var det òg dansefest kvar laurdag – og gjerne eit par andre stader i nærleiken også. Så det var konkurranse mellom stadene, men «Bøndsen» var mest populært – dei hadde den beste musikken. Thor Ola Engen mimrar. 1963 var året han fekk førarkort, og då byrja han å reise på dansefest i heimtraktene. No er han

tilbake på «Bøndsen», alias Bøndernes Hus på Løten, for å spele med Starelven, gruppa han er gitarist, vokalist og tekstforfattar i. Denne laurdagskvelden i oktober 2017 er det folkemusikk- og danselaget Hæsjtægg Hedmark som arrangerer fest. Tidlegare på dagen har det vore arrangert danse- og spelekurs med finnskogspols som tema, og på kvelden går det i gammaldans og pols. Men då Thor Ola køyrde frå Vallset til

Løten på 1960-talet med nytt førarkort, var det annan musikk som gjaldt, fortel han. – På tidleg 60-tal var det «Shadows-musikk», med tre gitarar og trommer, utan song – og då Beatles kom, blei det tre gitarar og trommar med song. Der berre ungdomen gjekk, var det ikkje noko trekkspelmusikk, men på festane der dei vaksne var med, var det gammaldans. Og det var det heile tida, til dømes på festar arrangerte av musikkforeiningane og idrettslaga.

MODEN PLATEDEBUTANT

Men rockegruppene var stort sett tilreisande musikarar, fortel Thor Ola – på Hedmarken var det framleis trekkspelet som regjerte. Vallset var trekkspelbygd, og han blei flaska opp på gammaldans og pols heime. Far hans var ein god dansar – deitblei aldri Thor Ola sjølv, seier han. Og før han blei gammaldansmusikar, spelte han i korps – og det var ut av Vallset Musikkforening at gruppa Starelven sprang. – Sjølv spelte eg horn, før eg avanserte til baryton. I korpset var det mange trekkspelarar, og når vi hadde fest, spelte dei. Så fann nokon av oss ut at vi skulle lage ein tekst til ein av gammaldanslåtane, på hedmarksdialekt, og synge på ein fest. Det blei suksess, og året etter hadde vi to songar. Året etter der igjen hadde vi heile tre songar, og etter det byrja det gå litt fortare. Då er vi kring 1975, og gruppa Starelvbreddens ungdom var eit faktum. I 1977 gjorde dei sine første opptak i Hedmarksradioen, og i -79 platedebuterte dei med

LP-en I Malungen på det legendariske plateselskapet Talent. Då var namnet forkorta til Starelven, og Thor Ola blei platedebutant i ein alder av 34 år. Dei spelte mest i heimfylket, men hadde jobbar også mange andre stader på Austlandet. Dei fekk med seg fleire Titano-festivalar. Sjølv om førespurnadene om konsertar var mange, forsøkte dei å halde seg til to spelejobbar i månaden – Thor Ola var alt i gang med å undervise på høgskulen på Hamar, og også dei andre bandmedlemmene hadde vanleg arbeid ved sida av. Det Starelven baud på var unikt, og dette var ei stordomstid for gammaldansen. Framleis er gammaldansen meir populær enn kva media kan få ein til å tru, meiner Thor Ola. – Vi blei spelt vanvitig mykje på Hedmarksradioen den gong. I dag, på det som no heiter NRK Hedmark og Oppland, speler dei knapt noko gammaldans i det heile. Dei trur at folk ikkje vil ha det – men der trur eg dei tek feil!

«Vi blei spelt vanvitig mykje på Hedmarksradioen den gong. I dag speler dei knapt noko gammaldans i det heile. Dei trur at folk ikkje vil ha det – men der trur eg dei tek feil!» Thor Ola Engen

Starelven anno 1984, året dei gav ut plata Møt meg på Jularbo. På peishylla sit John Ola Prestaasen (t.v.) og Thorstein Langberg, på golvet Øystein Mæhlum og Geir Magnar Lillehov, Thor Ola Engen står ved sida av. (Foto: privat)

PÅ EIGE MÅL

Starelven er noko så spesielt som gammaldans – meint å skulle dansast til – med tostemt vokal og eigenskrivne tekstar. I dag høyrer ein aldri slikt. Men gammaldans med song var ikkje spesielt vanleg i Starelvens stordomstid heller, fortel Thor Ola. – Dei gammaldansgruppene som song på den tida, brukte songar kjende gjennom Jens Book-Jensen og Leif Juster og slike. Sjølv var eg veldig inspirert av Hans Rotmo og Vømmøl Spellmannslag – heile dialektbølga på denne tida var inspirert av Vømmøl. Grunnen til at Starelven kom til å spele gammaldans, var fordi dette var repertoaret til trekkspelarane i korpset – vi tok utgangspunkt i dei melodiane dei kunne, og laga tekstar til dei. På Hedmarken hadde dei Alf Prøysen, påpeiker Thor Ola – og slik sett var dei vane med å høyre dialekta i song. Likevel var det ikkje så mange som faktisk song på hedmarksdialekt. – Kvifor ikkje? var det vi tenkte. På

«Responsen er god, og vi får høve til å observere kva som rør seg i dagens folkemusikkmiljø. Det er rett og slett imponerande, det ungdomen får til i dag. Og at Hamar skulle bli ein folkemusikkby, var det nok ikkje mange som hadde trudd for nokre tiår sidan.» Thor Ola Engen

dialekt får eg sagt ting eg ikkje får sagt på noko anna mål, kan bruke ord og vendingar som ikkje finst på bokmålet. Og så er jo dette språket til samfunnet eg skriv om. I dag er mange av dialektene på Hedmarken i ferd med å døy heilt ut. Som førelesar på høgskulen på Hamar, har Thor Ola kunna følge dialektdøden i området tett gjennom førti år. Thor Ola veit ikkje kvifor det er slik, men trur det nok kan ha å gjere med nærleiken til Oslo. – Sjølv har eg to ungar mellom 30 og 40 år – den eine talar dialekt, medan den andre berre talar dialekt med meg – ikkje elles! Og i barnebarngenerasjonen er det nesten ikkje noko. Trekkspelmusikken er det også mykje mindre av enn tidlegare på Hedmarken. Meir er det i Modum, der dottera hans bur – ho har funne eit miljø for trekkspelet der. Og Thor Ola beundrar trønderane for at dei framleis held bondefestane og gammaldanskulturen høgt: – Trønderane er noko for seg sjølve! IKKJE HEILT PENSJONIST

Siste kassetten med Starelven kom i 1989, og i 1991 var det slutt: Medlemmene hadde småungar og var generelt travle med livet. Thor Ola Engen har arbeidd på høgskulen på Hamar heilt sidan 1973, noko han gjorde heilt til han gjekk av med pensjon i 2015. I dag er han emeritus, og klarar ikkje halde seg heilt vekke frå høgskulen, fortel han. Så var det at John Ola Prestaasen, den andre vokalisten og gitaristen i Starelven, hadde femtiårslag. Han og Thomas Nilssen

er kollegaer på Romedal ungdomsskule, og dei hadde nyleg avtalt å spele litt saman. – På festen spurde dei meg om eg òg ville vere med, og det sa eg ja til. Og no som vi hadde ein trekkspelar igjen, tenkte vi: Kva med å prøve å samle heile bandet? Så stod dei saman igjen på scena i 2006, på olsokfest i Vallset. Sidan har dei spelt saman nokre gonger i året, og i 2011 gav dei ut live-CD-en På sulom – att!, med mange av dei gamle slagerane. Dei synest det er svært moro å spele på eit arrangement som Hæsjtægg Hedmark-helga på Løten. – Responsen er god, og vi får høve til å observere kva som rør seg i dagens folkemusikkmiljø. Det er rett og slett imponerande, det ungdomen får til i dag. Og at Hamar skulle bli ein folkemusikkby, var det nok ikkje mange som hadde trudd for nokre tiår sidan – dette skal familiane Larsen og Westling ha stor honnør for! Det går mest i gamle låtar når Starelven speler no om dagen, men Thor Ola fortel at han har skrive ein fire–fem nye songtekstar etter at dei kom saman att. Ein fast fest i året arrangerer dei saman med Shadowsbandet The Shunters, med medlemmer frå Vallset og nabobygda Åsbygda. Shunters starta opp alt på 1950-talet, og har samla troppane igjen etter at Starelven gjekk føre med eit godt eksempel. – Vi speler annakvart sett heile kvelden, og det fungerer godt – både gammaldansog swingfolket får sitt. Det er fulle hus kvar gong, men vi kan ikkje ha fest meir enn ein gong i året, kan ikkje risikere at folk blir leie oss! ler Thor Ola. Dagens Starelven består av tre original26

medlemmer, éin som kom med i 1981 og to yngre løtensokningar. Thor Ola fortel at det er fint å ha med Thomas og Ole Nilssen på trekkspel. – Fordelen med Nilssen-gutane er at dei ikkje treng å øve. Dei har vakse opp med denne musikken, og dei kan alle låtane våre. Og øve, det gjer vi aldri! avsluttar Thor Ola lattermildt. På folkemusikk.no kan du lese Thor Ola Engens fyldige artikkel «Om å skrive sangtekster på hedmarksdialekt», om vegen fram til han blei tekstforfattar i Starelven. Artikkelen finn du på nettadressa folkemusikk.no/om-aa-skrivesangtekster-paa-hedmarksdialekt

Starelven har mista to trekkspelarar sidan starten, men har fått to gode løtensokningar som erstatning, som begge har Starelven-repertoaret godt inne sidan barndomen. F.v. Thomas Nilssen, Geir Magnar Lillehov, Ole Nilssen og Øystein Mæhlum. (Foto: Audun Stokke Hole)

Dansen går på «Bøndsen», Bøndernes hus, på Løten til Starelven på fredagskvelden. Mange er komne langvegs frå til dansefesten i regi av det unge folkemusikk- og danselaget Hæsjtægg Hedmark. (Foto: Audun Stokke Hole)

Bæljespell, dæ høre tel ... Tekst: Thor Ola Engen. Melodi: reinlender etter Odin Hallan (trad.). Først utgitt på kasetten Møt meg på Jularbo (1984) Dæ var kjøkkengolv og balj ta sink og lordagskveld Dæ var badedag, karbonadedag Far min skudd’opp radio’n viss dom spelte bæljespell Så je skjønte liksom at det hørde tell. Dæ var mor og far og spasertur og syndagskveld Itte æilt før sent, klokka seks omtrent Slang vi støtt førbi når nabo’n øvde bæljespell Så je skjønte liksom at de hørde tel Hå tenkje du på når du ser på en trekkspellbælj? Je tenkje på trivsel og høgtidshælj

Sentrum i bygda Gata i Vallset, heimbygda til Starelven, på 1960-talet. (Foto: Normann, Hamar; trykt med løyve frå Normanns kunstforlag)

It’s only – but I fancy it Only gammaldæins, gitt Slik’n var, ren og klar, på solhæljda’r Da nabo’n satt i hagan Mæ bæljespell på maga’n Og vi vart bedt på kaffe oppi stugugangen It’s only – but I fancy it Only gammaldæins, gitt I radio, trygg og god mæ Karl Jularbo Mæ lordagsbaljebade’ Og lauk og karbonade Ga luft og smak så tonen vart en trivselsang Dæ var mor og far og flere tel og Jønsok-kveld Dæ var fri natur, dæ var husmor-tur Og vi koste øss mæ vaffelmat og bæljespell Så je skjønte liksom at det hørde tel

Starelven i 1989, to år før dei tok seg ein lang pause. (Foto: privat)

Dæ var skolestugu, mye folk og basarkveld I min småguttvår, norske femtiår Dæ vart stilt da lærer’n annonserte bæljespell Så je skjønte liksom at det hørde tel. Er trekkspell lettvekter, bære en småguttlarv? Nei, trekkspell er renspikke kulturarv! It’s only, but I fancy it Only gammaldæins, gitt Bækkebrus, bil mæ hus og aspelauvsus Da væilsen kunne leks tel På klarinett og trekkspell Og husmorlaget hadde tur på Krulltæillvangen It’s only, but I fancy it Only gammaldæins, gitt Slik’n var på basar, på armen hass far Da Tronsbakk-kara spelte Og piperøken velte - ga luft og smak så tonen vart en trivselsang.

Vallset, utsyn frå Stor-Tøsti sørvestover mot Tangen, Mjøsa og Skreiberget, 1960-talet. (Foto: Normann, Hamar; trykt med løyve frå Normanns kunstforlag)

Starelven speler på Festplassen, Vallset på ein Carl Jularbo-memorial tidleg 1980-tal. F.v. Morten Sand, Arne Willy Foss (Ole Ivars-medlem frå Vallset), Per Mæhlum, Arvid Berglund, John Ola Prestaasen, Thor Ola Engen og Øystein Mæhlum. Bassist Ola Sand står til høgre utanfor biletet. (Foto: privat)

Nyttårshilsen Tekst: Thor Ola Engen, melodi: Anders Sørensen. Først utgitt på plata Starelven i Malungen (Talent Records, 1979) Og vi takke, denna den var god, nyttårsæftasdrammen gjør vi om tel to.

Bygda ligg’ i fred, stje’ern’ blinke ned. Borti i æille glasom skinn det ti et tre Snø’n er kæild og blå, skoa knirke kaldt, så vi svinge på Huset, der skar de’ foregå Inn en kjellergang, blistre på en sang, hele bygda møt’ opp, natta den er lang Blide fjes og sjå, æille gler seg fælt, så vi sving’ opp åt storsal’n, der skar det foregå.

Klokka tolv så er det slutt mæ væilser og mæ polkett Ta mæ glaset ut, på trappen er det folket Står og frys i småskolæret, glåme ut i svarte været Snart er nyttårshimmel’n fylt mæ små lanterner Rakketregnet blink’ som tusen ekstra stjerner Æille lyfte litt på glaset og går inn-att på dæins. Vil vi laga ring mæ både kara og mæ koner? Før nå skar det spelles kjente runddæinstoner Hør, nå slår dom an akkorden, marsj og væils i tur og orden. Bære legga begge heind’n på hænnom føri Kæinskji nevne fort hå artig det har vøri Men så lyt du engasjere, før jammen er det væils.

Øfst oppi toppen ta trappen er formæinn på plass Helse mæ nevan og ønskje vælkømmin. Så ber’n øss om å ta mæ et ørlite glas, og sendings-asken gjeld som pass. Rundt tømmerlangvegga i storsal’n står åttemæinns-bord Pynte mæ drivkvite duker ta papir. På scena står det jul’trer i år som i fjol og fruktkørja står på ’n stol.

Bygda ligg’ i fred, stje’ern’ blinke ned, borti i æille glasom, skinn det ti et tre Snø’n er kæild og blå, skoa knirke’ kaldt, et gammælt år er slutt, så vi sprer øss fra Husi som vi var hopes på.

Hør nå bruse væilsen ut igjen: En ta Sørensen som sist, Nyttårshilsen er det visst Åtte trekkspell-bæljer står i spenn: Nyttårsæftas-væilsen, æille dæinse den Sjå, der vinke’ en i frå ei ro. Der kjem pjolterglaset fram: Skar vi ha en liten dram? 29

Spellmannslaget Leik har spelt til dans med hedmarksmusikk sidan 1971. Her er dei på scena på «Bøndsen» under leiing av Olav Sæta (lengst t.v.). Framfor scena svingar Frederick Brevig Jacobsen (t.v.), Marius Westling og Trygve Liahagen seg i ein «tretur». (Foto: Caroline Ingeberg) Ingrid Nilssen og Frederick Brevig Jacobsen i samtak på dansekurset i finnskogspols, laurdag på Løten ungdomsskule før dansefesten. (Foto: Solveig Brekke Hauknes)

#HEDMARK

••

FolkOrg-lag oppretta i 2015, basert på frivillig innsats; kallar seg «tidenes mest uformelle danselag». Målet er å styrke folkemusikken og folkedansen i Hedmark.

•• •• ••

I styret sit Solveig Brekke Hauknes, Sigrid Stubsveen, Ole Nilssen, Anne Nilssen og Marius Berglund, alle under 25 år.

På spelkurset i finnskogspols leia Tom Willy Rustad kyndig felespelarane, med toradaren til hjelp. (Foto: Solveig Brekke Hauknes)

Laget debuterte i lagdans senior på Landskappleiken i 2015 – og vann klassa. I fjor kom dei på 2. og i år på 4. plass. I oktober arrangerte dei Storhelg i Løten for andre gong. På dagtid blei det halde danse- og spelekurs i finnskogspols på Løten ungdomsskule. Danselærarar var Veslemøy Nordset og Bjørn Sverre Hol Haugen, medan Tom Willy Rustad var spelelærar. På kvelden var det dansefest på Bøndernes hus, «Bøndsen»

Østerdølenes Spellmannslag og Hedmark juniorspellmannslag hadde slått seg saman og serverte både konsert- og dansespel på Bøndernes hus. F.v. Marit Westling, Marius Westling, Thomas Westling (bak), Dorte Nilssen, Martin Westling, Jenny Aalborg, Dag Stian Baltzersen (bak) og Trygve Liahagen. (Foto: Caroline Ingeberg)

Far og svigerdotter i samdans på «Bøndsen»: Jon Kåre Hole og Caroline Ingeberg. (Foto: Audun Stokke Hole)

Lokale og tilreisande dansarar svingar seg i valsen: F.v. Anne og Kari Nilssen, Anne Elise og Thor Herman Bøhle, Marius Westling og Dorte Nilssen, Gyda Gaarder Tøraasen og Henrik Kamphus, Ingrid Nilssen og Solveig Brekke Hauknes. (Foto: Caroline Ingeberg)

Vordande storspelemenn i Hedmark juniorspellmannslag: Marius Westling og Trygve Liahagen i samspel på scena. (Foto: Audun Stokke Hole)

Per Midtstigen og Arne Møller i samspel på einradar. (Foto: Audun Stokke Hole)

Tre av primus motorane i laget Hæsjtægg Hedmark, her som bartenderar på «Bøndsen»: Solveig Brekke Hauknes (t.v.), Ole Nilssen og Anne Nilssen. (Foto: Caroline Ingeberg)

Marius Berglund og Solveig Brekke Hauknes, spente arrangørar i Hæsjtægg Hedmark, følger med på konserten før dansefesten på Bøndernes hus. (Foto: Caroline Ingeberg)

Kåre Pynten (t.h.), meråkerbygg gjennom mange år busett i Levanger, helser på Edgar Heringstad etter konserten i Kimen Kulturhus. Dei var ikkje få meråkerbyggar som hadde teke turen til Stjørdal for å vere med og feire Edgar 7. oktober i år.

JUBILEUM I GYLLENT LAUV Ein smålåten slåttesmed blei heidra på storslege vis i Stjørdal ein laurdag i oktober. TEKST: AUDUN STOKKE HOLE FOTO: AUDUN STOKKE HOLE (DER IKKJE ANNA ER OPPGITT)

– Det var ei lykke for gammaldansen at Edgar blei ståande i folkemusikken, at det ikkje blei country eller rock’n’roll, slik det nok godt kunne blitt. Komposisjonane hans er kjende over heile landet, låtar som «Og lauvet var gyllent» og «Langs Stjørdalselva» er blitt det ein må kunne kalle standardlåtar innan gammaldansen. Det seier Arild Plassen om Edgar Heringstad. Arild vann gruppespeltevlinga på dei tre første landsfestivalane i gammaldansmu-

sikk (1986–88) med Ulens kvintett, og på Kimen kulturhus laurdag 7. oktober 2017 spelte han «Lauvet var gyllent» saman med Gunn Brøndbo og Ann Helen Brøndbo Foosnæs. Gallakonserten, skipa til i høve at Edgar Heringstad fylte 75 år i år, var fylt med Edgars komposisjonar. Artistane var for det meste ulike spelmannslag, mange «kjendisar» var det ikkje å sjå på scena. Edgar sjølv sa etter konserten at han sette pris på det jordnære ved arran32

gementet: Her var det ingen rikskjendisar å sjå, berre musikantar med kjærleik til gammaldansen og Edgars komposisjonar. – Edgar er ein meister i å lage danselåtar som inneheld små overraskingar, sa Jarle Førde frå scena. Stjørdals fargerike kultursjef er sjølv merittert musikar, kjend frå Ytre Suløens Jass-ensemble og Brazz Brothers. Edgar smilte og takka på sitt typiske smålåtne vis for komplimentet.

«Han har ein veldig kunnskap om feletradisjonar, og er veldig grundig og detaljert når han først har interesse for noko. Han er eit levande folkemusikkbibliotek! Når det hende at vi sat fast med eit namn, var det berre å spørje Edgar, han hadde svaret med éin gong.»

Arild Plassen om Edgar

LEVANDE BIBLIOTEK

– Det var nok folk som Oddvar Nygaard og Hilmar Alexandersen som bidrog til å styrke Edgar i trua på at folkemusikken var noko verd – og gav han vissheit om sitt eige, held Arild Plassen fram. Plassen arbeidde ei tid med musikk frå heimbygda Folldal på Rff-senteret i Trondheim. På den tida sat Edgar også der, var hyra inn i ti månader for å føre spoleband over på kompaktkassettar og registrere alt det kassettane inneheldt – til saman 33.000 musikkspor. Nitid arbeid, men ypparleg for den punktlege og presise Edgar, meiner Plassen. – Han har ein veldig kunnskap om feletradisjonar, og er veldig grundig og detaljert når han først har interesse for noko. Han er eit levande folkemusikkbibliotek! Når det hende at vi sat fast med eit namn, var det berre å spørje Edgar, han hadde svaret med éin gong. Edgar Heringstad voks opp i Meråker, og kom til industristaden i nabokommunen i 1970. Her i Stjørdal har han budd sidan, gjennom nesten 36 år tilsett på Nobø fabrikker. Å kalle han «ein seinhaustes kar» blir ikkje heilt rett: Han fekk sin første toradar av faren som femåring, og året etter det første pianotrekkspelet – instrumentet han oftast har vore å sjå med på scena gjennom åra. Men det var først tidleg på 1980-talet, då han var kring førti, at Edgar Heringstads orkester blei skipa. PRØVESPEL PÅ KJØKENET

Ein av dei som har vore med i orkesteret frå det gav ut første LP-plata i 1986, er Berit Irene Øverkil. Ho er frå Flornes, midtvegs

mellom Stjørdal og Meråker, frå garden som deler namn med ho sjølv. I 1985, då ho var 17 år, skulle Edgar Heringstads orkester gi ut si første LP-plate, Gammeldans fra grensefjell. – På den tida gjekk eg og spelte klassisk fiolin. Det er takk vere Edgar at eg fekk interessa for folkemusikken, fortel ho. Edgar hadde nemleg høyrt at det var to unge søstrer på Øverkil som spelte fele etter notar. Han kontakta Halvor, sjølv trekkspelar og far til Berit og søstera Hilde Synnøve, og slik blei det prøvespeling på kjøkenet på Øverkil. Arbeidarspelmannen med den særmerkte rock’n’roll-stilen gjorde inntrykk der på garden. – Eg hugsar det enno, var svært spent på kven den mannen var! Edgar sjølv hugsar det også godt. Øverkil-søstrene var litt stille til å byrje med, fortel han, men han «fekk mjukna dei opp etter kvart». Og notekyndige som dei var, kunne dei raskt lære seg komposisjonane til Heringstad. Alt året etter var debut-LP-en klar, med to tenåringsjenter frå Flornes på fele. Unge Berit og søstera fekk altså oppleve stortida innan gammaldansen på 1980- og 90-talet med Heringstads orkester. Særleg godt hugsar ho då dei vann den TV-overførte tevlinga Kappspell i 1993, og speling under Lillehammer-OL 1994 – nokre travle veker for mang ein norsk folkemusikar. I dag underviser Berit i fiolin på kulturskulane i Stjørdal, Malvik og Selbu. – Mykje endrar seg med åra, og det er ikkje så ofte eg speler gammaldans lenger. Men eg touchar borti folkemusikken i arbeidet i kulturskulen rett som det er.

Edgar Heringstad 6 år gammal med det første pianotrekkspelet sitt. (Foto: Schrøder, Trondheim)

Edgar med diplom og pokalar han har vunne på Titano-festivalen 1983. (Foto: Tor Harald Haukås, Trønder-Avisa)

Edgar Heringstads orkester på Titanofestivalen, Fåberg 1987. (Foto: Bård Bårdløkken)

Edgar Heringstads orkester anno 2017 på scena på Kimen kulturhus. F.v. Morten Teigen, Geir Roar Teigen, Edgar Heringstad og Svein Midtlien.

Opningsartist på gallakonserten på Kimen kulturhus, Gabriel Svane, er ein tidlegare elev av Berit Øverkil. Han spelte «Trakteringslåten», som også er å finne på plata Langs Stjørdalselva, utgitt på Heilo i 1994. Gruppas tre CD-ar er alle tilgjengelege på strøymetenestene, og står seg svært godt i 2017. MERÅKERFESTIVAL

– Det var på bussen heim frå Trøndelagskappleiken i Vauldalen, januar 2015, at Unni Ulltveit, Tor Erik Jenstad, Berit Bøysen og eg prata og kom opp med tanken: Vi måtte heidre Edgar medan han framleis var i live. Og skulle det bli gjort noko, så måtte vi ta initiativ sjølve. Det fortel Greta Langlo Jagtøien, leiar i Trondheim Toradergruppe, som er hovudarrangør for Edgar Heringstad-gallaen. Tanken fekk modne i halvtanna år, før

Åsmund Svenkerud (t.v.) og Sturla Eide spelte tre av Edgars komposisjonar på Kimen kulturhus.

Sturla Eides kvintett på Landsfestivalen i gammaldansmusikk 1991 i Vågå, der dei tok 4. plassen i gruppespeltevlinga. F.v. Edgar Heringstad, Olav Magnar Løvtangen, ein 16 år gammal Sturla Eide, Geir Roar Teigen og Gunn Brøndbo. (Foto: Bård Bårdløkken)

Greta tok ein telefon til Kimen kulturhus i Stjørdal september 2016. – «Ja, dette vil vi!», svarte dei med det same. Det synte seg at 7. oktober ville vere ein god dato, både for Kimen sin del og med tanke på andre arrangement som skjer her i regionen. Slik blei det til at heile laurdagen 7. oktober på Kimen kulturhus er vigd til Edgar Heringstad, til Meråker og til ein skikkeleg trøndersk folkemusikkfest. Frå føremiddagen av er det buskspel i eit gallerilokale, med dansemusikk frå omtrent alle gruppene som skal opptre i storsalen på kvelden. Gammaldans- og polstonar, og litt av kvart anna, kling rundt i heile kulturhuset. Trondheim Toradergruppe tek både ein sjølvkomponert foxtrot og ein vals frå Bretagne, der dei var på speleutflukt i fjor. Klokka 14 held Bjørn Aksdal føredrag på biblioteket om musikktradisjonane i

Meråker. Kommunen, den sørlegaste i Nord-Trøndelag, ligg mellom Stjørdal i vest og Jemtland i aust. Det finst ein rik og svært variert tradisjon der, fortel Aksdal: Både gruvedrift og skogbruk har ført folk til bygdene og tilført ulike musikalske impulsar. Ein har skilt mellom springar og pols, med springarslåttane som dei eldste. Nokre av springarane har vore kalla «stiger-slåttar» og er etter storspelmannen Johannes J. Brekken, som var stiger ved Lillefjell gruve. Eit eldre hallingrepertoar finst òg, og nyare marsjar og runddansar. Men Meråker-musikken er lite kjent elles i landet, legg Aksdal til. Det kunne ha blitt annleis: Den lokale diktaren Johan Peter Iversen skreiv ned mange melodiar som han syntest at Ludvig Mathias Lindeman skulle ha med i feleverket sitt. Lindeman hadde planar om å gi ut mange fleire samlingar, men på 1880-tallet, då Iversen sende

Konferansier Jon Anders Myrvang intervjuar søstrene Hilde Synnøve (t.v.) og Berit Irene Øverkil i Edgar Heringstads orkester mellom to låtar. Lengst t.v. Ronny Kjøsen.

«Edgar har så mykje spennande stoff, og mykje ligg nesten ubrukt, særleg for toradar.» Greta Langlo Jagtøien Greta Langlo Jagtøien i arrangørlag Trondheim Toradergruppe tek ein reinlendar med Edgar på hotellet etter konserten. (Foto: Lillyanne Blindheim-Rødal)

han Meråker-stoffet, blei Lindeman travelt oppteken med den såkalla salmesongstriden. Og i 1887 døydde han, utan å ha fått gitt ut fleire folkemusikksamlingar – og nedteikningane av Meråker-slåttane blei gløymde. Mest kjend i dag er Meråker for den såkalla meråkerklarinetten. Bjørn Aksdal har sjølv bidrege til å gjere dette lokale gjetarinstrumentet kjend, og for han byrja historia fredag 12. mai 1978. På Norge Rundt var det eit innslag med Harald Gilland, som spelte på heimelaga treklarinettar. Nokre år seinare vitja Bjørn sjølv Harald, skaffa seg klarinett og byrja spele. I åra som følgde har han forska mykje på folkelege blåseinstrument. Slike var vanlege over store delar av landet i tidlegare tider, men er ikkje mykje å sjå i dag. Etter foredraget samlar folk seg kring Aksdal og meråkerklarinettane hans for å fortsette praten. Bibliotekar Solfrid Vestli, som har følgt foredraget frå sidelinja medan ho har vore på jobb, kjem bort til Aksdal med eit stykke av eit blåseinstrument ho har funne hos ein eldre slektning. Kan det vere ein folkeleg klarinett? Men Aksdal må skuffe ho – det er nok ein del av ei tverrfløyte, trur han.

Arrangørlag Trondheim Toradergruppe på buskspellet før konserten, laurdag føremiddag på Kimen kulturhus.

TIDLEG KRØKTE

Greta Langlo Jagtøien kom relativt seint inn i folkemusikkmiljøet, i 1990. Frå den tida hugsar ho korleis Heringstad-komposisjonar som «Håvards hoppvals» gjorde suksess på radio – ein annan komposisjon som er å finne på CD-en Langs Stjørdalselva. I Trondheim toradergruppe, som Greta speler i, nyttar dei mange Heringstad-komposisjonar. – Edgar har så mykje spennande stoff, og mykje ligg nesten ubrukt, særleg for toradar. Edgar har hatt nokre seminar for oss, om takt og rytme – seinast i vår, då vi øvde inn «Novembersol» til konserten i kveld. Vi vil jo gjerne spele han på best mogleg vis! Ein annan som blei forma som musikar av Edgar, men i mykje yngre alder, er fele- og hardingfelespelar Sturla Eide. Første gong han møtte Edgar, var på eit kurs på Trøndertun folkehøgskule seint på 80-talet, då han sjølv så vidt hadde rokke å bli tenåring. – Halve poenget med eit slikt kurs var jo å sitje utover natta og spele! Så i 1991 hadde vi på ein eller annan måte byrja å spele saman

Jovial og nyfiken folkemusikkprat etter Bjørn Aksdals foredrag om Meråker-tradisjonar på biblioteket laurdagsettermiddagen. F.v. Jardar Cyvin, Lars Ingolf Langlo, Bjarte Øye, Harald Bræin, Bjørn Aksdal og Tor Erik Jenstad.

Romsdal Spelmannslag på konserten under leiing av Liv Haldis Rypdal Kvernberg (t.v.).

i Sturla Eides kvintett. Det gjekk veldig bra, vi hadde masser av speleoppdrag. Han blei tidleg krøkt, Sturla. Edgar såg talentet hans og bidrog til å skipe Eides kvintett, der også ei ung Gunn Synnøve Brøndbo spelte. Dei har nett diskutert dette, Sturla og Gunn: No som dei sjølv har elevar, vil dei så gjerne gi eigne musikarspirer dei same opplevingane som dei sjølv fekk med Edgar. Men det er ikkje berre enkelt. – Dei vaksne tok meg med overalt, ikkje minst Edgar. Eg var så heldig at eg hadde noko slikt minst ein gong i månaden – eg er heldig viss eg får til å ta med meg speleelevar på skikkelege folkemusikktilstellingar ein gong i året! Det å få vere med på noko ordentleg, gir ein vanvitig boost, same kva slags musikk du driv med. Det har alt å seie. Som eksempel på korleis det var, nemner Sturla ein søndag dei skulle øve med orkesteret heime hos Edgar. – Edgar hadde spelt kvelden før, og låg og sov. Men han hadde late verandadøra stå oppe, så vi berre kunne gå inn og byrje. Det bur mykje i han Edgar som folk kanskje ikkje veit om! legg han til. I tillegg til at Sturla sjølvsagt synest det er flott å sjå Edgar ta imot denne heideren i heimbyen, synest han det er inspirerande å sjå læremeisteren i full vigør på trekkspelet i ein alder av 75 år. Han gir også Edgar æra for at han er blitt slik ein produktiv slåttesnekker. – Eg hadde jo «melodiåra»: laga låtar utan at eg eigentleg visste at det var det eg gjorde. Så møtte eg Edgar, som var veldig medviten på dette: Her er noko du har skrive, og då må du få levert det inn til TONO. Korkje eg eller foreldra mine hadde vel høyrt om TONO! Og på 90-talet, då denne musikken til Sturla Eides kvintett var mykje spelt på radio, så kom jo tusenlappane inn på kontoen min! Då Sturla Eide fortel dette, er det alt blitt kveld og gallakonserten er over. Men festen held fram ut i dei små timane på Quality hotell – med buskspelglade musikarar som aldri får nok av å spele Edgar Heringstads særmerkte melodiar.

Jarle Førde, kultursjef i Stjørdal og kjend som musikar i Ytre Suløens Jass-ensemble og Brazz Brothers, gir smålåtne Edgar skryt frå scena.

SANDUM TRIO: LEIKER Forfriskende, svingende og solid samspill. MELDT AV NILS ØYVIND BERGSET

Sandum trio er tilbake med sin andre plate. Øyvind Sandum er fortsatt navet i trioen, og Rikke van Ommeren er med fra forrige produksjon. Vegard Moshagen har imidlertid kommet inn på piano og trøorgel i stedet for Ronny Kjøsen, noe som ifølge omslagsteksten har gitt mer vekt på piano i kompingen. Øyvind Sandum trakterer selv både enrader, torader og trekkspill, mens Rikke van Ommeren spiller en- og torader. Vegard Moshagen veksler mellom piano og trøorgel. Denne vekslingen i bruk av instrument, og ikke minst klangen i ulike typer durspill, gir god variasjon i lydbildet. Trioen serverer flest runddanser, men også marsjer, springleiker og en reel. Hovedvekten i slåtteutvalget er tradisjonsslåtter på durspill fra Gudbrandsdalen. Men Sandum trio varter også opp med en del nykomponert og slåtter fra Oppdal, Budalen og Eiker. Produksjonen avsluttes internasjonalt med en canadisk reel. Produksjonen åpner med et par tradisjonsslåtter. Først ute er «Reinlender lært av Terje Stensgård», som er nokså tradisjonell i gjennomføringen med tostemte durspell og tradisjonell komping på piano. Slåtten er en ny oppdagelse for undertegnede, og svinger meget bra. Slått nummer to er «Skotsk etter Ola Kampen/Maria Øyen». Dette er en kjent skotsk som gjennom et forsiktig arrangement får ny friskhet. Her er det trøorgelet som komper, nokså tradisjonelt, men noen mellomspill liver opp. Andrestemme på durspell kommer inn i andre runde, et typisk grep for Sandum trio. Selv om dette er en nokså tradisjonell lest, gir det fin variasjon at stemmene kommer inn og ut av slåtten. Vegard Moshagen står som komponist på to interessante slåtter: lydarvalsen «Glohaugen» og «Brur i mars». Begge slåttene dyrker det lyriske og mollstemte, og faller

fint inn i blant de ellers lystige og dansbare slåttene på produksjonen. Trioen klarer også å få noe forfriskende nytt ut av en noe utbrent klassiker som «Durspelpolka», som det finnes en rekke dårlige innspillinger av. Blant det som er tilgjengelig på for eksempel Tidal, er det vel bare Lillebror Vasaasen sin ekstremt raske versjon på 5 års jubileum: 12 gammeldansmelodier (1999) som kan få godkjent. Sandum trio gjør noen enkle og forfriskende grep i sin versjon, hvor de starter med en pianointro før førstestemmen kommer inn. Så går pianoet over til å kompe, og til slutt kommer en andrestemme inn. Slik bygges arrangementet opp før de kjører på med fullt dansetrøkk på andre runde. Noen nye harmonier, solid danserytme og ypperlig samspill gjør dette til en av de mest interessante utgavene av denne slåtten noen gang. I «Budalshalling» har tidligere medlem Ronny Kjøsen hatt en finger med i arrangementet. Her slipper de seg løs med litt jazzinspirert improvisasjon på piano underveis, mens bassgromlyden fra Hohner Erica ligger under. Bassen får egentlig pianoet til å høres surt ut, men det hele er bare kult i all sin enkelhet. Dette er en av de bedre arrangerte utgavene av denne slåtten. «Oppdalssprenglek» er ett av høydepunktene på produksjonen, en svingende springleik med et forrykende tett samspill. Variasjon i tonehøyde på en tone på førsteveket minner oss på at denne kanskje har blitt spilt mer utemperert en gang i tiden, men gir her en flott effekt. Trøorgelet ligger under med en herlig pumpende rytme. Beste slått på produksjonen er «Reinlender etter Ola Kampen», en god gammel enraderslått. Kombinasjonen av den dønn solide rytmen som Sandum får fram på enraderen og den pumpende rytmen fra 37

SANDUM TRIO: LEIKER

•• •• •• ••

Etnisk musikklubb, 2017 13 spor, 34 minutt

Innspilt av Vegard Moshagen på Lydbruket, Vinstra Miksing og mastering ved Tor Magne Hallibakken

trøorgelet, er fantastisk. Dette svinger vanvittig. «Ho Marit på posthuset» er en vals av Inge Gjevre som komponisten selv gav ut på Blåhimmeldag. Gjevre spiller denne alene på en torader med skikkelig dansetrøkk. Sandum trio tar den ned i tempo og vektlegger de lyriske sidene ved komposisjonen. Det er verdt å lytte til begge versjonene, og høre hvordan ulike sider ved en slått kan utnyttes. Sandum og van Ommeren har en samstemt spillestil. Sammen med piano/ trøorgel som både komper solid og varierer med mellomspill og understemmer, blir dette en meget bra produksjon. Alt høres enkelt ut i hendene på disse musikerne. Alle tekniske vanskeligheter håndteres elegant, og den grunnleggende rytmen bankes uforbeholdent inn. De har valgt relativt enkle arrangementsgrep, men det kler slåttene og konseptet godt. Sandum Trios Leiker har ingen dødpunkter. Plata er et helstøpt produkt preget av enkelhet i arrangementene, bunnsolid dansegroove og meget patent samspill. Trioen presenterer forfriskende versjoner av gamle slagere, i tillegg til en god del nytt og spennende materiale.

Foto: Ketil Sandviken

DAG GÅRDEN: FRÅ STRENG TIL BELG Vellykket overføring av slåtter fra fele til akkordeon, utgitt både på CD og som et unikt notehefte. MELDT AV NILS ØYVIND BERGSET

Dag Gården står bak et spennende prosjekt. Han har gitt ut en CD med 19 slåtter arrangert for solo akkordeon, samtidig som alle slåttene er utgitt i et notehefte. Det er i det hele tatt sjelden at arrangement utgis på noter i våre dager, og det er enda sjeldnere at en hel plateproduksjon utgis på noter. Det skjer heller ikke så ofte at det gis ut en ren soloutgivelse på trekkspill/akkordeon. Dag Gården er sønn av felespilleren Kristian Gården, sentral i Vågå spelmannslag i mange år, og begynte tidlig å spille trekkspill. Han vanket i et miljø hvor både folkemusikk på fele og klassisk trekkspillmusikk, i form av komposisjoner av Deiro og Frosini, var naturlig. Gården har studert på Norges musikkhøgskole under professor Jon Faukstad, og har blant annet virket som musikkskolerektor i Sel kommune. I mange år hadde han et nært musikalsk samarbeid med Knut Kjøk. Mens CD-en må vurderes ut fra musikalske kriterier, er det naturlig å vurdere noteheftet ut fra hvordan det fungerer til å lære slåttene, og til bruk i opplæring av unge. Det er de samme fyldige

tekstene om Gårdens musikalske bakgrunn og slåttene i CD og notehefte, noe som gjør begge kjøpverdige hver for seg. Alle slåttene på denne produksjonen spilles på akkordeon, et trekkspill med melodibass. Instrumentet kan dermed lettere spille melodi både i diskanten og bassen, noe som gir rike arrangeringsmuligheter. De fleste trekkspill har standard bass, det vil si at bassknappene er satt opp for standardisert komping med grunntoner og etterslag. Ved en god del musikkskoler gis det nå undervisning på akkordeon, slik at instrumentet blir gradvis mer utbredt. Det er kun eldre slåttetyper som marsj, halling og springleik på denne produksjonen. Gården har selv laget tre marsjer, mens en marsj er laget av faren Kristian, og de fire hallingene er alle signert Dag. Det er hele 11 springleiker, fire med kjent komponist i Dag Gården, Hans W. Brimi, Kristian Gården og Rikkar Skjelkvåle og resten tradisjonelle. Flere av Dag Gårdens egne komposisjoner er laget spesielt til denne utgivelsen. Tittelen Frå streng til belg spiller på at de tradisjonelle slåttene 38

er overført fra fele til trekkspill på en måte som forsøker å bevare felas tilnærming til slåttene. Også i egne komposisjoner tilnærmer Gården seg stoffet på denne måten, noe som setter visse rammer for framføringen og gir et enhetlig utrykk på utgivelsen. Samtidig gir bruken av akkordeon gode muligheter til å variere arrangementene, og gir platen en god variasjon. Melodibassen brukes på ulike måter, gjennom for eksempel å ligge som en bordun under, følge melodistemmen, spille understemmer eller legge på underliggende eller utfyllende harmonier. Springleiken «Gubben i Kråkholhaugom» av Hans W. Brimi er et eksempel på et relativt enkelt arrangement. Gården starter med kun melodien i diskanten, før melodibassen kommer inn med fjerdedeler som lager en slags «basslinje» som understemme. I andre runde legges det på lange toner i melodibassen i tillegg, og det bygges opp spenning med mer trøkk før det hele roes ned igjen mot slutten. Arrangementet bygger under det melankolske i slåtten på en god måte. I flere av Gårdens arrangementer danner fjerdedeler i melodibassen en underliggende basslinje. Springleiken «Gammel-Brimibakkjin» har derimot lange basstoner som ligger som en bordun under melodien, et vellykket arrangementsgrep som etteraper klangen av felestillet «tjorhæl» som brukes på denne slåtten. I springleiken «Beret Hellekveen» er arrangementet litt mer utfordrende: Understemmen følger i større grad melodigangen, noe som gjør at rytmen i slåtten kommer bedre fram. En annen inngang finner vi i springleiken «Søljukøyll-Jakup», hvor arrangementet tilfører interessante harmonier. Den er et godt eksempel på de av arrangementene som drar mot det lyriske i slåttene, bort fra det dansbare. «Pål Åkseln» er en springleik som er populær hos akkordeonister. Jon Faukstad har også gitt ut et relativt enkelt arrangement av denne i noteheftet 5 Springleikar frå Gudbrandsdalen arrangert for akkordeon. Også Gårdens arrangement er relativt enkelt i oppbyggingen. Springleiken «Konkurrenten» av Rikkar Skjelkvåle har trøkk og tenderer mer mot det dansbare. Det er en god versjon, og samtidig et eksempel på akkordeonets begrensninger: Noe av spenningen i Rikkar Skjelkvåles original ligger i bruken av eldre, ikke-temperert tonalitet. Man kan tross alt ikke etterape fela fullstendig på et akkordeon. Skjelkvåle bruker også litt andre forslag enn Gårdens versjon. Det er interessant å lytte til hallingene som Dag Gården har komponert, som alle går i 6/8-takt. Trekkspillslåtter i 6/8-takt er typisk marsjer, og hallinger på trekkspill ender ofte opp som ganske firkantede marsjer. Slik er det ikke med Dag Gården: Han spiller med god hallingrytme, med melodier klart inspirert av tradisjonell folkemusikk. Tradisjonsslåttene har Dag Gården valgt fra øverste hylle blant gudbrandsdalsmaterialet, alle godt kjente fra felerepertoaret. Slik sett har Gården et takknemlig utgangspunkt, men han tilfører slåttene noe nytt gjennom arrangementene. Selv om han legger seg nært opp til fela i spillestil, kan det aldri bli noen fullstendig kopi. Det er etter hvert mange som har overført feleslåtter til trekkspill/ akkordeon, og Dag Gården viderefører Jon Faukstads tilnærming når han arrangerer materialet. Noteheftet er først og fremst myntet på akkordeonister, for at det

skal være enklere å lære seg arrangementene. Notebildet er detaljert og hele arrangementene skrevet ut, inkludert bruk av register. Noteheftet bør fungere bra til sitt formål. At arrangementene er av litt ulik vanskelighetsgrad, bør gjøre det godt til bruk i opplæring. Gården bruker av og til litt andre forslag og forsiringer på CD-en enn det som er notert i heftet. Men dette er jo en naturlig del av folkemusikken: Man legger til noe personlig, og kan variere framføringen fra gang til gang. Noen steder, der Gården noterer rytmiske forskjeller i bueføring på fela, kan notebildet framstå litt innfløkt. Det er likevel prisverdig at han gjør dette. Slik kan man for eksempel skille mellom ulike måter å spille to åttendeler etter hverandre, en rytmisk forskjell som er helt sentral i folkemusikken. I en del noteverk med folkemusikk markeres melodilinjen med vanlig notestørrelse, mens medklingende stemmer/strenger noteres med mindre noter. Dette brukes for eksempel i feleverkene fra Norsk folkemusikksamling, noe som gjør melodilinjen lettere lesbar. Et slikt grep kunne med fordel vært benyttet av Gården, for å gjøre det lettere å lære inn melodilinjen før en lærer hele arrangementet. Kanskje kunne det utvidet kundegrunnlaget for noteheftet blant «amatører». Det er velkjent gudbrandsdalsmusikk Gården presenterer, kombinert med interessante nykomponerte hallinger. Dag Gården har klart å overføre slåtter fra streng til belg på en vellykket måte. Samtidig tilfører arrangementene, spesielt bruk av melodibass, noe nytt til slåttene. CD-en står støtt på egne musikalske ben, og i tillegg er noteheftet et stort pluss for dem som har lyst til å lære seg slåttene selv. Det er bra for spredningen av folkemusikken at denne unike produksjonen er tilgjengelig til nytelse og opplæring.

DAG GÅRDEN: FRÅ STRENG TIL BELG – NY OG GAMMAL FOLKEMUSIKK FRÅ OTTADALEN SPELT PÅ AKKORDEON Lærdal musikkproduksjon, 2017 19 spor, 43 minutt Produsent: Dag Gården og Tom Karlsrud Et notehefte med alle slåttene på CD-en er utgitt av Dag Gården selv

MINNEORD: KRISTIAN GÅRDEN (1924–2017)

Ein epoke er over Med Kristian Gårdens bortgang er ei epoke over. Han var den siste av grunnstamma i spelmannslaget i Vågå som vart stifta i 1952, og ein av dei mest aktive og tonegjevande heilt fram til nyare tid, attpåtil musikalsk leiar gjennom mange år. Jovial og lett å be om takt og tone, og ikkje minst speleglad som få. Eg gløymer aldri da vi i 1980 kryssa halve det amerikanske kontinentet med dei legendariske «gråhundbussane». Kristian heldt motet på den lange og keisame ferda oppe, med gode historier innimellom trufast spel i veksling mellom vanleg fele og hardingfele. Passasjerar sette også stor pris på slik underhaldning i myrkeret over prærien. For ikkje å gløyme det fargerike samspelet med afrikanske stammefolk under leiing av Brass Brothers. Tanzanianar Hukwe Zawose og Kristian fann tonen og vart gode bussar i løpet av stutt tid! Kristian fann seg til rette over alt, og reiste seg att gong på

gong trass mange slag, både på kropp og sjel. Han var utøvande spelmann inntil få år før han gjekk bort 15. august, vel 93 år gamal. «Gamelkarein» sette pris på godt samvær og skapte mykje moro ut av det vesle dei hadde, oftare ut frå ein liten klunk på innerlomma enn som på nåtidas kappleikar med overfylte øltelt, og er evig takknemleg over å ha fått oppleva dette. Heldige er vi som sit att med så mange gode minne. Kristian Gården var ein spelmann i ordets beste forstand. Kvil i fred, Kristian, det har du sanneleg fortent!

Minneord og foto: Ketil Sandviken

Historia om den sju generasjon lange spelemannsætti Bergsland byrjar 1777 i Numedal og strekkjer seg over fire fylke og til Amerika. I dag spelar og dansar ætta vidare i Setesdal og Telemark.

EI SPELEMANNSÆTT I TELEMARK TEKST: ARNE T. AABØ

«- fandtes død ved Landeveien i nærheden av Kongsberg den 24. April 1901.»

I det etterfylgjande vil eg taka fyri meg denne

Olav Bergsland var ein lekk i ei ætt i Telemark

spelemannen som so trufast fylgde Myllarguten

som hev fostra mange spelemenn. Eg hev funne

Sitatet handlar om spelemannen Olav Hal-

vestivi til Hardanger på spelferdir. Dei sa om han

ut at det i sju generasjonar etter kvarandre hev

vorsson Bergsland frå Åmotsdal og er henta frå kyr-

at han var fuglen som fylgde ørni. Og liksom fuglen

vore spelemenn i denne ætti. Desse vil eg fortelje

kjeboki for Seljord 1831–1849. Husmannsguten frå

som heldt seg attom og under ørni, kom nok ogso

litt om etter kvart.

Bergsland stod til konfirmasjon i Åmotsdal kyrkje

Bergslanden i skuggen av den store meisteren.

i 1838, 17 år gamal. 63 år seinare hev dåverande

Likevel hev han skrive namnet sitt inn i spele-

sokneprest i Seljord føya til desse upplysningane

mannssoga på ein slik måte at han vil bli hugsa

ved namnet hans i konfirmantlista.

lenge.

HALVOR BEKKJORDEN (KITTILSLAND) FRÅ NUMEDAL Men me lyt taka til med byrjingi. Då gjeld det

Åmotsdal kyrkje, bygd av Jarand Aasmundsson Rønjom, og innvigd i 1792. (Foto: Arne T. Aabø)

fyrst Halvor Olavsson Bekkjorden, eller Kittilsland, frå Rollag prestegjeld i Numedal. Han var fødd i 1777. I 1804 hev han kome til Åmotsdal, og han gifter seg der året etter. Han er Ungkarl og Soldat, fortel kyrkjeboki. Etter gamal tenkjemåte gjorde han eit varp då han vigde med Guro Vetlesdotter Vihus. Ho var gardmannsdotter. Nokon rikdom vart det nok likevel ikkje på dei. Etter ei tid slo dei seg ned på armodsplassen Bergsland uppe i myrke skoglidi ved garden Berge, som det ogso var plass under. Her var det nok ikkje mykje å liva av, og det var ikkje for ingenting at Halvor naska og stol litt i blant. Ein gong dei var matlause, sa han det til kjeringi: «Hott ska me leva av no, Guro? Inkje må e stela o inkje må e spela!» Litt dreiv han visst ogso som skreddar, men heller ikkje der hev han fenge noko godt ettermæle. Men ein kipen og sprek kar som jentune lika, var han. Og so var han spelemann.

Husmannsstoga på Brothus under Dyrland i Åmotsdal der Aslak Kleivan budde med familien sin nokre år rundt 1890. (Foto frå Tore Bergland)

Kor god han var, er det vandt å vita i dag. Men han lærde då tvo av sønine sine, Vetle og Olav, å spela.

VETLE HALVORSSON BERGSLAND/ VETLE SELJESTAD

og Kinsarvik i gamal og ny tid» skriv sogeskrivaren

Guro var flink på langeleik, og ein gong ho spela

Vetle, som var fødd på Bergsland 12. september

ikkje noko plass på Seljestad. Dei hausta i 1875 til

i eit bryllaup i Bø, tente ho 10 dalar, fortel soge-

1816, reiste vestivi til Hardanger og slo seg ned der

1 ku og 1 geit og sådde ei tunne jordeple, måtte ha

mannen Olav T. Bakken i Langlim.

for godt. I 1853 gifte han seg med Gurid Larsdtr.

stønad og tok seg tiggeturar og bad rundt i bygdene.

Seljestad, fødd 1832. Dei budde på Seljestad, og

Kona var mest tak i og gjekk føre. Seinare fekk dei

ettertidi nemner han helst som Vetle Seljestad.

hjelp frå borna i Amerika.» Vetle døydde i 1906 og

Dei fekk ni born, fem gutar og fire jentur. Seks av

Gurid i 1910. Vetle var spelemann liksom faren

borni utvandra til Amerika, medan dei tri andre

og broren, men vart ikkje rekna som nokon stor

busette seg i området rundt Odda. Det ville vera

spelemann i Hardanger.

Halvor var gift tri gongur og livde fram til 1864.

Olav Kolltveit om Vetle at «han hadde hus, men

rart om det ikkje er etterkomarar av dei i Amerika, slik eg veit det er her heimeleg. Men det var smått for Vetle og Gurid. I bygdeboki «Odda, Ullensvang

OLAV HALVORSSON BERGSLAND Då var Olav anna til spelemann. Han var fødd på Bergsland 26. april 1821. Då han var so liten av vekst, kalla dei han gjerne Berglandstulderen. På turane til Hardanger saman med Myllarguten lærde han mykje av myllarspelet og var millom dei mest trugne læregutane hans. I Hardanger råka han saman med mange spelemenn, og dei bytte slåttar med kvarandre. Mest hopehav hadde han visstnok med Oddmund Urheim i Kinsarvik, Sjur Hakestad, «Lise-Sjur», i Ulvik og Hans Selland (seinare Skutle på Voss) frå Granvin. Den unge vossaspelemannen Olav Mosafinn råka han ogso i Hardanger. Slåttebytet gjekk båe vegar. Mange telemarksslåttar kom til Hardanger, og mange hardingslåttar vart tekne heim att til Telemark både med Bergslanden og Myllarguten. Diverre hev me ikkje noko fullgodt ivisyn ivi dette slåttehopehavet, men truleg hev dei rett dei som hevdar at Bergslanden lærde burt fleire slåttar i Hardanger enn Myllarguten. Årsaki til det finn me nok i at Myllarguten ikkje

Bergslandsfela, no i samlingane på VestTelemark Museum (VTM) i Eidsborg, reg.nr. KVB.0113A. (Foto frå VTM)

Olav Kleivan/Kleven med fela. (Foto frå Hildegunn Sollie)

spela likt frå gong til gong, men vreid om slåttane og improviserte meir, medan Bergslanden heldt

«I dag er det vanleg meining millom folk med skjøn for folkemusikk at Olav Bergsland var ein mykje betre spelemann enn me kjem i hug.»

Olaf Bergland (t.v.) og Gjermund Haugen spelar saman. (Foto frå Marit Bergland Rysstad)

seg til same slåtteformi heile tidi. Me hev au døme

Bergslanden so fælt at Lise-Sjur skvatt upp, og i

i Morgedal. Sjo er bygdeuttala for snø i gamalt

på at slåttar som han spela, hev kome i gløymsla

halvsvevne sa han det same som han hadde sagt

kviteseidmål.

i Telemark, medan dei vart tekne vare på i Har-

mange gongur dagen fyriåt: «Da va ein fin slaott.»

danger. Eit godt døme på det er den høgtidsame og stemningsfulle bruremarsjen etter Bergslanden, som kom attende frå Hardanger til Telemark i førre hundreåret.

Det ser ut som Bergslanden slær seg til ro på Sjodal i fleire år framivi. Svigerfaren døydde i

GIFTARMÅL I MORGEDAL

1852, og Olav vert lodbruger for svigermori, dvs.

Olav Bergsland gjekk ungkar til han var 31 år

at ho skulle hava halvparten av avlingi på plassen.

gamal. Livemåten hans og det omflakkande livet

I praksis innebar det truleg at dei hadde avling og

Bergslanden var ein velsedd gjest i Hardanger,

med fela passa nok best saman med ungkarslivet.

dyr saman. Sjodal var ein liten plass: I 1865 var

og hardingane rekna han som ein særs god spele-

Men om hausten 1852 vigjer han med Signe Aan-

husdyrhaldet ei kyr, tri sauer og ei geit, og utså-

mann. Ei liti soge tek eg med: Bergslanden og Sjur

undsdotter Sjodal frå Morgedal, ni år yngre enn

naden var ei kvart tunne bygg og ei tunne jordeple.

Hakestad hadde spela heile dagen, slått etter slått, og

han. Sjodal (dansk skrivemåte Snedahl) var ein

Ei dotter fekk dei, Olav og Signe, og ho vart

kommentert slåtteformer og spel. Om notti snorka

liten husmannsplass under storgarden Huvestad

kristna Guro etter farmor si. Ei emneleg jente må

Årbok for Telemark 1976: «Bergslanden var ein

Kjende spelemenn, truleg frå ein kappleik på 1950-talet. Frå venstre: Steingrim Haukjem, Veggli, Bernt Balchen, Oslo, Olav O. Flåto, Hovin og Olaf Bergland, Notodden. (Foto frå Marit Bergland Rysstad)

det hava vore. Til konfirmasjonen i 1867 fekk ho «karakteren» Udmerket godt i kristendomskunnskap. Seinare reiste ho til Amerika, og der vart ho gift med ein irlender. Kan hende er det etterkomarar i Amerika. Etter tradisjonen i Morgedal hadde Olav og Signe det bra på Sjodal. Olav var no ogso i sine beste år. Soleis heiter det slik i ei fråsegn frå 1930-talet: «Signe vart gift med den vidgjetne felespilaren

SEINSTE LIVEÅR

liten, men velvaksen, sprek og seig kar. Han hadde

Etter at han vart enkjemann for andre gong, byrja

spela frå han var liten. Godt vit hadde han på all

eit noko meir trasig liv for Bergslanden. Dei seinste

slags arbeid, gløgg og hendig med hendene, laga

åri hadde han ikkje nokon fast bustad eingong.

koppar, kjer og felur, men sansen for musikk var

Han vandra omkring med feleskrinet og tok til

hans største givnad – naturdraget, pundet som han

takke med det godtfolk baud han. Som spelemann

hadde fenge i voggegåve.» Ei fele som han hadde

tapa han seg ogso mykje etter kvart som han vart

arbeidd, og som han bruka mykje, finst framleis.

eldre, og truleg kom dette til å setje sitt stempel

Vidare heiter det at Bergslanden var smålåten av

på ettermælet hans. I Bøherad og Nesherad vart

natur og heldt seg ikkje sjølv fram. Når han høyrde

han lite vyrd millom spelemennene, og det var eit

ein spelemann, so kunne han seia: «Å ja, eg kan vel

vonbrot for han. Truleg kom han mykje i skuggen

denne slåtten eg au.» Han spela fint og kjenslevart,

av Myllarguten der. I dag er det vanleg meining

lågt, men næpe og rett i kvart tak. Det var kanskje

millom folk med skjøn for folkemusikk at han var

krafti i spelet som mangla og som gjorde at han lett

ein mykje betre spelemann enn me kjem i hug. Eit

kom i skuggen av andre spelemenn. Slåttekunna

godt vitnemål i so måte hev me frå Torkjell Hau-

hans var større enn hjå dei fleste andre spelemenn

gerud. Som 22-åring hadde Haugerud eit upphald

i samtidi. I konsertsalen kom han ikkje til sin rett,

på Tonsåsen sanatorium i Valdres. Der kom han til

men i bryllaup og på tomannshand kunne det koma

å treffe Olav Bergsland, og Haugerud hev fortalt

glo og fart i spelet hans.

slik om møtet deira:

Han var heller ikkje fri for humoristisk sans,

«Eg råka Olav Bergsland på Tonsåsen sanato-

om me skal tru ei soge frå Morgedal. Han kom

rium i 1898. Ein dag etter middagen eg kom ut or

til Bergland ein gong, og som vanleg bar han på

matsalen, sto det ein liten trask, traseleg og kleint

feleskrinet. Etter å ha sete og rødd ei stund, og

kledd, og spela på ei fillefele. Eg vart so forundra

fenge seg litt mat, tok han fram fela og tok til å

og sto og lydde. Dei andre på sanatoriet var mest

stille. «Ja, no Sigrid, no spilar eg ikkje anna enn

byfolk og gav ikkje gaum på’n, men eg gav’n nokre

åndelege songar og salmur», sa han. Sigrid tykte

øre og fekk’n sidan med meg inn på kjøkene og gjorde

det var godt å høyre at han hadde kome på slike

utveg til noko middagsmat for’n. Då vart det nytt

alvorlege tankar og såg fram til å høyre nokre av

liv i den gamle, han fylgde meg, og me sat og spela

dei tonane. Men Olav han strauk opp ein av sine

heile ettermiddagen. Eg fekk den tokken at han var

finaste springarar, og det so det song i bjelkane.

ein mykje god spelemann og kunne so mange slåttar

Kva Sigrid sa etterpå, teier soga om.

– men han hadde nok tapa seg då.»

Olav Bergsland frå Åmotsdal. Bergsland for mykje rundt i bygdene og spila i lag og gjestebod, og han heldt konsertar og tente gode pengar. Han og Signe livde rektig godt saman.» Men lukka varde ikkje so lenge. Hausten 1869 døydde Signe, berre 39 år gamal. Enkjemannstilveret varde i fem år. Då gifte han seg på nytt og tok Gro Sveinsdotter Kvennes til kjering. Ho var enkje etter Torjus Sondresson Havslund. Gro hadde nokre born, millom dei Olav Torjusson Berge, ein kjempekar som til vanleg berre gjekk under namnet Morgedølen. I fleire år budde dei på Bruhaug i Morgedal, og Gro døydde der i 1882. Ved folketeljingi i 1875 er han og Gro derimot på Strondi, ein annan plass i Morgedal, og Olav er kalla inderst. Interessant er ogso merknaden om at han då «ernærer sig hovedsagelig ved Fiolinspill».

TRADISJON FRÅ KVITESEID I Kviteseid liver det ogso tradisjon etter Bergslanden. Harald Oppebøen skriv soleis om han i

Kveldskos på romet! Olaf Bergland spelar, meisterdansaren Trygve Runnan, Notodden tek seg ein liten dram, medan Kjetil Tveiti lyder. (Foto frå Marit Bergland Rysstad)

«Framleis finst det nokre slåttar i tradisjonen etter Aslak Kleivan, og dei er alle gode slåttar, fast oppbygde, og med god dansetakt og danserytme. Det er lett å skjøne at han hev vore ein etterspurd dansespelemann.»

Olav Bergsland fekk ei trist avslutning på livet.

ASLAK KNUTSSON KLEIVAN

Sælidøy frå Langlim, som no budde på plassen

Innleiingsvis hev eg fortalt om merknaden i Seljord

Aslak Kleivan var systerson til Olav Bergsland,

Hommen under Skogsmark i Brunkeberg. Eit år

kyrkjebok. Dødsfallet er ogso ført inn i både klok-

og liksom han var han liten av vekst. Han var fødd

seinare døydde Ingebjørg på barselseng, og den

karboki og kyrkjeboki for Kongsberg. I Klokkarbok

18. mars 1840 på Kleivan under Sudigard Rue i

vesle guten som ho hadde bore fram, anda ut tvo

1890–1901 kan me lesa: «Enkem. omvankende

Åmotsdal. Han var spelemann og kunne mange

månader seinare. Fem år etter gifter Aslak seg

Musikus Olaf (Ole) Halvorsen Bergsland fundet

gamle slåttar. Eg ser på han som ein av dei siste

på nytt, no med Maren Olavsdotter frå plassen

død ved Drammensveien i Nærheden af Grotten

gode, ekte bygdespelemennene, slike som me hadde

Godokk under Groven i Brunkeberg. Dei flyt

den 24/4 -01, uden fast Bopæl, Dødsaarsag ubekjent,

ein eller fleire av i kvar bygd i tidlegare tider. Kor

attende til Åmotsdal og vert buande på ymse gardar

synet av Læger og obduseret.» Han vart gravlagd

mykje han hadde lært av morbror sin, Bergslanden,

og plassar der. Like før 1900 flyt dei til plassen

på Kongsberg 2. mai. I kyrkjeboki finn me om lag

veit vel ingen i dag. Det heiter om han at han for

Trassimot i Kivledalen i Seljord, og der døydde

dei same opplysningane, men der vert det opplyst

mykje kringom i dei øvre bygdene i Telemark og

Aslak 12. april 1910. Aslak og Maren fekk seks

at han vart funnen død om lag tri km frå byen.

spela på auksjonar, tilstellingar og dansar. Framleis

born saman, og ætti etter dei hev spreidd seg vidt

Etter at Olav Bergsland var død, skreiv Fyres-

finst det nokre slåttar i tradisjonen etter han, og

utivi landet.

dalsdiktaren John Lie, som sjølv var spelemann, eit

dei er alle gode slåttar, fast oppbygde, og med god

fint minnedikt om han. Her tek eg med nokre vers:

dansetakt og danserytme. Det er lett å skjøne at han hev vore ein etterspurd dansespelemann. «Aslak

No hev du spila slåtten din

er ein bære spelemann hell nokon kjem i hug», sa

i dette jorde-liv - -

Torkjell Haugerud om han ein gong.

I atterljod dit tonedikt, meg enn i hugen sviv! Det livsens spil

OLAV ASLAKSSON KLEIVAN/ OLAV KLEVEN Den nest eldste av borni til Maren og Aslak Kleivan var Olav. Han var fødd på plassen Hestemyr under Dyrland i Åmotsdal 28. oktober 1881. I 1900 er han tenestegut på Otterholt i Bø, og i 1910 finn

SNORTEN Eg hev hug til å taka med ei soge som eg høyrde

me han i Solum der han arbeider ved Skotfoss

med sorg og smil

i mine unge år om Aslak Kleivan. Det var Olav

Papirfabrikk. Han er då gift med Gunhild Marie

og norske tonestil.

Husaas i Heddal, opphavleg frå Seljord, som for-

Olsdotter, fødd på plassen Nordbraaten under

talde ho. Eg hev aldri høyrt soga av andre, so eg sel

Heldal i Drangedal 30. mai 1884. Noko etter flyt

Der uti skog og haug og hei,

ho for det eg kaupte ho for. Jau, han fortalde at Aslak

dei til Rjukan, der me finn han som anleggsar-

der var din tempelkvelv,

ein gong hadde vore på Åmyrmarken på Rauland.

beider i 1915. Dei vart verande på Rjukan resten av

dei store syn, den fagre song

Der hadde han i sin ungdoms villskap vore med på

livet. Dei tri eldste borni er fødde i Solum, Gjerpen

i feleljodet skjelv –

ei heller makaber historie. Nokre gutegapar hadde

og Skien. Dei fire yngste er alle fødde på Rjukan.

Der fann du kvild

sota han inn på ivikropp og andlet, plassert han

Namni på borni er Aslak Dagfinn, Maren, Solveig

so mjuk og mild,

på hesteryggen med fela, og slik kom fylgjet inn

Margareth, Alma Olefine, Gudrun Andrea, Erling

og sov i dauden inn.

på marknadsplassen i den ljose midtsumarnotti.

og Kai Håvard. Etter at dei hadde budd på Rjukan

Sjølvsagt trudde folk at det var sjølvaste djevelen

ei tid, tok dei Kleven til etternamn i staden for

No var du gamal, åtti år,

som kom ridande, og det skapte redsle. Etter den

Kleivan. Det er mange etterkomarar av dei kringom

og slakna livsens streng,

tid kalla dei Aslak for Snorten, som nok var eit

i landet. Gunhild døydde 22. mars 1950, medan

du sovna søtt som fugl på grein

anna namn på «Styggemannen».

Olav livde fram til 17. mars 1953.

GIFTARMÅL OG FAMILIELIV

SPELEMANNEN OLAV KLEIVAN

med hovud under veng! Din melodi i lund og li so fint på fela gjeng.

Aslak Kleivan var gift to gongur. I 1870 hadde

Olav Kleivan heldt spelemannstradisjonen i

han kome til Brunkeberg, og same året gifte han

familien oppe. Olav Husaas kjende Olav Kleivan

seg med syskenbarnet sitt, Ingebjørg Eriksdotter

frå anleggstidi på Rjukan. Fleire gongur hadde han

«Olaf Bergland tok tidleg til å spela på kappleikar. Frå 1935 og mange år framivi finn me han nesten kvart år som deltakar på Telemark ungdomslag sine stemne.»

høyrt Olav spela, og han omtala han som ein god

stemne. Premiane varierer noko, 2. og 3. premiar,

17. maikvelden i 1965, eller 1966, hugsar eg

spelemann. Nokre vendur deltok han på kappleikar.

men i 1955 fekk han 1. premie på stemnet i Tinn

særleg godt. Eg gjekk då på lærarskulen på

Under Telemark ungdomslag sitt stemne i Seljord i

Austbygd. Berre Ånund Roheim og Hauk Buen

Notodden, og om kvelden skulle det vera dans på

1919 fekk han 4. premie, same som Torleiv Frøyså

er fyri han på lista. Og året etter, på Notodden,

torget på Notodden. Olaf Bergland var spelemann.

frå Setesdal. Domarar på denne kappleiken var

fekk han skodespelar Einar Tveito sin pokal, som

Han spela både springarar og gangarar, men ogso

Rikard Berge, Aasmund Gøytil og Svein Myrann.

skulle tilfalle den spelemannen som hadde det

ymse runddansslåttar. Han fekk fart i danselyden,

Det var streng døming den tidi, og domarane pakka

mest «gufsne spel». Om «gufsespel» vart det sagt

og det krydde av folk i den fine vårkvelden. Det

ikkje inn ordi. I domarprotokollen hev dei skrive

vart ein stemningsfull avslutning på nasjonaldagen

slik: «Olav Kleivan spela mjukt og med kjensle,

som eg seint vil gløyme, og at dette gjekk fyri seg

men han øydelagde takten den fyrste gong med å

i ein by med ein einsleg hardingfelespelemann på

fordrive og den andre gongi med å forrykke han.»

scena, gjorde det særleg gildt.

Året etter, då stemnet vart halde i Tinn Aust-

Olaf Bergland vart gift med Aslaug Mærde frå

bygd, fekk han ogso 4. premie. Det same fekk Tollef

Heddal/Notodden, og slik eg hugsar han, budde

Forberget, ein god spelemann frå Bø. Mange gode,

han på Mærde der ein køyrer inn til Notodden frå

kjende spelemenn kom på plassane rett før dei.

Heddalsida. Dei hadde tri born: Marit, Wenche og

Denne venda hev domarane skrive slik: «Olav

Knut Tore. Olaf vart ingen gamal mann. Alt i 1971

Kleivan hev gode slåttar og var med i spelet. Men

var dagane hans talde. Han vart snautt 57 år gamal

han spela ureint og skjærande og stend teknisk

då han døydde 16. juni det året. Dotter hans, Marit,

tilbakar elles au.»

hev vore millom dei fremste dansarane i Telemark.

Kor mykje han deltok på andre kappleikar,

Ho bur no på Rysstad i Setesdal.

kjenner eg ikkje til.

TVEITI- SPELEMENNENE PÅ RAULAND OLAF BERGLAND

Eldste syster til Olaf Bergland heitte Maren. Ho

Eldste sonen til Maren og Aslak Kleivan var Knut, fødd i 1878. Han gifte seg med Dagne Jørgensdotter Heggtveit frå Åsgrend i Brunkeberg. Den fyrste tidi budde dei på Skotbakkan og Langelid i Brunkeberg, men so rundt 1908–09 flyt

vart gift med Olav Tveiti frå Rauland. Millom borni Erland Tveiti spelar for eit turfylgje ved Skarsvegen millom Svartdal og Åmotsdal sumaren 2009. Her framfor Gamlestoga på Nord- Skaret. (Foto: Gunnar Kleivi)

deira var det tri som spela hardingfele, Torbjørn, Knut og Kjetil. Torbjørn og Knut er døde no. Dei deltok ikkje på kappleikar, men Torbjørn og Kjetil hev vore domarar meir enn ein gong.

dei til garden Bergland ved Øverland på Ytre Sel-

I dag er det brorson deira, Erland Tveiti, fødd

jordshei. Det var godseigar Aall som åtte denne

1969, som fører arven vidare. Han er ein god spe-

einbølte garden og mykje av skogane omkring.

at det «er når det fer kaldt nedetter ryggen når du

lemann. Dei gongune han hev spela på kappleikar,

Dagne og Knut slo seg ned her på Bergland. Dei

lyder på spelet. Spelet er altså gripande.» Dotter av

hev han hevda seg godt. Ein travel kvardag gjer

var forpaktarar for Aall, og Knut dreiv elles i skogen

Olaf, Marit Bergland Rysstad, fortel at det ikkje var

diverre sitt til at han ikkje fær spela so mykje som

med hogst og køyring. Åtte born voks opp her på

nokon vanleg pokal, men ei tinnause, som det vart

ynskjeleg. I dei seinare åri hev han vore mykje

Bergland, og den nest yngste var Olaf, fødd på

sagt at Einar Tveito sjølv hadde laga.

nytta som domar.

Bergland 8. september 1914. Han vart ein mykje

Sjølv høyrde eg Olaf Bergland fleire gongur,

Erland er sjuande generasjon etter Halvor Bek-

god spelemann, som mange av oss eldre hugsar

både på kappleikar og elles. Han var A-klassing

kjorden frå Rollag som kom til Åmotsdal og gifte

godt. Ein eldre bror, Arne, spela ogso godt, men

og hadde delteke på ei mengd kappleikar. Han var

seg der i 1805. Her kan ein verkeleg røda om ei ætt

han la vekk fela tidleg. Båe var dei gode dansarar.

ogso ein framifrå dansespelemann som dansarane

der interessa og givnaden for felespel hev halde seg

Olaf Bergland tok tidleg til å spela på kappleikar.

gjerne ville hava til å spela for seg under kappdan-

livande i meir enn 200 år.

Frå 1935 og mange år framivi finn me han nesten

sane. Dessutan vart han nytta som domar både i

kvart år som deltakar på Telemark ungdomslag sine

dans og spel.

«Dette var ikkje konstruert kunstmusikk, men rein folkemusisk urkraft arrangert og presentert på ein så profesjonell og kraftfull måte at alle som var i salen blei trefte av denne urkrafta og intuitivt skjøna at folkemusikken er alle musikkartars mor.» Arild R. Sætre, FIRDA

Sjå festivalgallaen frå Førdefestivalen 2017 i Hovedscenen på nrk.no!

Foto: K. Utler

Foto: O. Apneseth

Årets festival sit sterkt i minnet, ikkje minst mottakinga av det store nordiske prosjektet, Nordic Sound Folk Orchestra. No er vi snart klare til å avsløre findriv

tema og artistar for den 29. Førdefestivalen, så følg med!

Datoen for neste festival | 4.–8.

47 juli 2018

fordefestival.no

Når en er datter av en av landets mest kjente kvedere, skal det kanskje noe til å våge å bruke vingene en har fått. Men nå er Sigrid Bjørgulvsdotter Bergs trio Ugagn klar med sin andre plate.

PÅ EGNE VINGER TEKST: ARVID SKANCKE-KNUTSEN FOTO: THOR HAUKNES (DER IKKE ANNET ER ANGITT)

Sigrid Bjørgulvsdotter Berg vokste opp med

– Jeg er spent på mottagelsen av Vengjeslag,

folkemusikk og folkekunst, men måtte gå en nød-

men samtidig såpass fornøyd at jeg ikke plages

Folkemusikk spør om erfaringene som sanger

vendig omvei før hun kunne finne tilbake til røttene.

for mye med det. Ugagn er uansett et biprosjekt så

– Jeg kan i hvert fall ikke rulle på r’en. Men jeg

Hun sang knapt en tone på nærmere tjue år, selv om

lenge. Erik har jo Valkyrien og mange andre jern

kan jo si til de hese barna: Bare hør så hes jeg selv er!

hun følte at hun egentlig hadde sangen inne i seg.

i ilden. Bård driver studio og gitarskole i Drøbak,

I dag er Sigrid vokalist i trioen Ugagn, som

og reiser mye. Selv jobber jeg som logoped – og

VI VENDER TILBAKE TIL Vengjeslag, som

nettopp har kommet med sitt andre album Ven-

har eneansvar for datteren min. Vi er privilegerte

inneholder tretten sterke melodier. Det meste av

gjeslag. Her spiller hun sammen med Erik Sollid

som kan holde på med så mye, men det er også et

materialet har røttene i Setesdal, akkurat som

og Bård Bjørke, slik hun gjorde det på forløperen

puslespill som skal gå opp.

sangeren selv.

kommer til nytte i arbeidet som logoped også.

Eisemo. De fremfører musikk som er både fri og

Selv vokste Sigrid opp på Nomeland i Hylestad,

– Det er tradisjonsmusikken fra Setesdal som

følsom, bråvakker og bergtagende. Og som frakter

i dag del av Valle kommune i Setesdal. Hun gikk på

ligger i bunnen. Det meste av materialet er også

lytteren høyt av gårde, over tonelandskap som

Valle videregående skole, på linjen for musikk, dans

denne gangen hentet fra repertoaret til mamma.

låner trekk fra både norsk tradisjonsmusikk og

og drama. Senere ble det et år på folkehøyskole,

Det er vanskelig å finne opp kruttet på nytt, siden

mer internasjonale impulser.

og deretter studier ved Universitetet i Oslo. Hun

såpass mye er kjent fra før. Det meste finnes nok

reiste også rundt i Mellom-Amerika et års tid, før

innenfor veggene til Setesdalmuseet!

FOLKEMUSIKK MØTER SIGRID på et

hun fullførte bachelor-graden i spesialpedagogikk.

Samtidig er Vengjeslag en hyllest til Setesdals

utested i sentrum av Oslo. Vi har nettopp fått

Samtidig har hun også arbeidet i Dissimilis, som

bygdediktere fra slutten av 1800-tallet. Sigrid

høre et knippe låter fra det nye albumet, og gir

jobber for at mennesker med nedsatt funksjonsevne

og medmusikantene har trukket frem tekster av

komplimenter for det. Nå skal disse sangene få

skal ha en plass i det kulturelle landskapet.

Gunnar T. Rysstad, Bjørgulv O. Rysstad, Tarald J.

prøve vingene på egenhånd, med alt det medfører

Sigrid har i dag en master i spesialpedagogikk.

av forventning hos musikerne.

Uppstad og Ingvar Bøhn, og gir korte riss av livene deres på omslaget til albumet.

SIGRID BJØRGULVSDOTTER BERG

•• ••

Født 25. mars 1984, oppvokst i Hylestad i Setesdal. Bosatt i Oslo. Datter av sauebonde Bjørgulv N. Berg og kvedar og sølvsmed Kirsten Bråten Berg.

••

Vokalist i trioen Ugagn, som er aktuell med sin nye plate Vengjeslag på Grappa-labelet Heilo. De to andre medlemmene i Ugagn er Erik Sollid, best kjent fra gruppa Valkyrien, og flamencogitarist Bård Bjørke.

••

Debuterte i 2017 som tevler på Landskappleiken. På Røros i juli sang hun seg til 69 poeng og en 8. plass i vokal klasse B.

Foto: Ingvil Skeie Ljones

Erik Sollid, best kjent som en av grunnleggerne av Valkyrien, spiller hardingfele og flere andre instrumenter i Ugagn. Alle konsertfotoene er fra Ugagns plateslippkonsert på Riksscenen i Oslo 20. oktober i år.

– Vi ønsker at sangene skal fungere som en

gjerne ville studere musikk, men samtidig befant

glad for at jeg har mange av de folkemusikalske

hyllest til bygdedikterne, fra en tid da lokale kunst-

meg i en altfor sårbar periode av livet. Jeg lærte

idealene inne i meg.

nersjeler begynte å publisere tekster under fullt

meg heller aldri noe instrument, fordi jeg er altfor

navn. Vi har for eksempel med to dikt av Gunnar

utålmodig. Jeg liker å mestre ting med en gang.

Rysstad, som ble født for 150 år siden i år.

– På et tidspunkt måtte jeg innrømme for meg

VI SPØR OM SIGRID leser mye, også utenom jakten på tekster til Ugagn-universet?

Sigrid velger gjerne tekster med universelle pro-

selv at jeg faktisk ikke sang. Jeg kunne ønske – og

– Jeg leser gjerne forfattere som Knut Hamsun

blemstillinger – det som ikke endres eller eldes.

drømme – at jeg gjorde det, men i virkeligheten

og Trygve Gulbrandsen. Jeg liker de inngående

Det kan være ulykkelig kjærlighet, sorg og sut.

åpnet jeg aldri munnen. Jeg trodde lenge at jeg

karakterbeskrivelsene deres. Og så liker jeg å lese

Noe av det religiøse materialet på Vengjeslag kan

manglet sangstemme, og at jeg bare fikk akseptere

om fortiden. Ellers hadde jeg neppe drevet med det

vel fortone seg som litt dystert for noen. Men da

det. I dag er jeg mindre selvkritisk – og mindre

jeg gjør. Jeg er fascinert av alt som har gjenklang

tenker jeg: Dette er ikke mine følelser. Jeg formidler

selvdestruktiv.

fra gammel tid.

noe som noen har uttrykt, lenge før jeg selv ble født.

Sigrid gikk den nå nedlagte folkemusikklinja på

– Jeg liker å gå i heiene hjemme, og kjenne på

Det er viktig å ha litt nysgjerrighet når man for-

Valle videregående. Hver sommer fra hun var 13 til

all fortiden som ligger i det landskapet. Det er noe

midler, tror Sigrid. Selv om man ikke er så religiøs

hun var 18, jobbet hun også i sølvutsalget og kafeen

tidløst og uforandret over det. Og en følelse av at

selv, kan man forholde seg til følelsene og tankene

på Sylvartun på Nomeland. Sylvartun ble grunn-

noen har gått her før.

som ligger i tekstene.

lagt i 1961 av Torleiv H. Bjørgum, far til Hallvard

Sigrid beskriver slike opplevelser som «en følelse

T. Bjørgum, og ble det store samlingspunktet for

av samhørighet» – og kanskje også en lengsel etter

sølvsmedkunst og folkemusikk i området.

en tid som ikke var så hektisk som vår egen.

– Det er som å gå inn i en katedral, der man kan kjenne hvordan troen sitter i veggene.

– Jeg har vært ekstremt heldig med folk rundt

– Min egen hverdag består også av mobil, sosiale

FLERE AV TEKSTENE HANDLER OM

meg. Jeg har vært med på fester og samlinger, og

medier og Netflix. For øvrig måtte jeg nok flytte ut

tro og tvil, frelse og forsoning. Det kan også være

har fått oppleve eldre kilder på nært hold. Selv om

for å oppdage hvor naturskjønt jeg hadde hatt det

et bilde på Sigrids vei tilbake til folkemusikken.

det tok tid før jeg begynte å synge offentlig, er jeg

rundt meg. Noen ganger må du bare få avstand

– Etter videregående levde jeg i en boble hvor jeg

«Jeg har vært ekstremt heldig med folk rundt meg. Jeg har vært med på fester og samlinger, og har fått oppleve eldre kilder på nært hold.»

Flamenco-gitaristen Bård Bjørke startet Ugagn sammen med Sigrid B. Berg etter at de to jobbet sammen i Dissimilis. Han fikk et vokalopptak av Sigrid som han lagde arrangement til, og slik var samarbeidet i gang.

til kulturen og tradisjonene, for at det skal kunne bli ditt eget igjen.

DERMED GIKK ÅRENE, fortsatt uten at hun noen gang åpnet munnen for å synge.

tilsendt en ferdigarrangert låt noen uker senere. Jeg ble overrasket over at det fungerte såpass bra.

– Om jeg hadde flyttet hjem, hadde jeg nok

– Det er jo mamma som er den egentlige men-

Bjørke hadde en intuitiv følelse av at hans

lengtet til Oslo også. Jeg reiste til Melhus som

toren min, selv om jeg også har studert et år med

spanske gitar og Sigrids stemme ville passe bra

19-åring, og begynte på Trøndertun folkehøgskole.

Unni Løvlid. Men jeg ville aldri synge etter at jeg

sammen. Det ble grunnlaget for samarbeidet som

De har jo en eksepsjonell musikklinje der, men jeg

var blitt 7–8 år gammel. Selv om jeg hørte mye på

til nå har ført til to album.

måtte selvfølgelig velge kunstlinjen. Uansett var det

folkemusikk, også på utgivelsene til mamma. Jeg

– Bård vet hvordan han skal mikse stemmen

litt overraskende å oppleve andres bilde av Setesdal

tror hun i nyere tid har blitt overrasket over hvor

min, og få den til å løfte seg. Så jeg tok mot til meg

– som noe eksotisk og kanskje litt uforståelig. Og

mye jeg kan av repertoaret hennes.

og sendte opptakene til mamma. Jeg tror nok hun

det er det vel også for en rockegitarist på 17 år! Men alle lot til å ha respekt for stedet. Sigrid forteller at et jazzband ved musikklinjen

Så grep livet inn, som det så ofte gjør: med til-

ble begeistret, men at det også var et «men» der et

synelatende tilfeldigheter, som etter hvert får løpet

sted, som hun klokelig holdt for seg selv. I dag kan

til å endre endre retning.

jeg tåle å få konstruktiv kritikk rundt sangtekniske

ba henne synge folkevisen «Heiemo og Nykkjen»

– Både Bård Bjørke og jeg jobbet med Dissimilis.

med dem. Kirsten Bråten Berg spilte inn visa på

En gang vi hadde julebord, reiste jeg meg og kvo

platen Min kvedarlund i 1988, som hun også fikk

eit stev. Etterpå kom en av de andre ansatte bort

sin andre spellemannpris for. Sigrid takket først

til meg og sa: – Jeg ante ikke at du kunne joike!

ja, men trakk seg fort. – Det ble bare for stort sprang mellom drøm og virkelighet.

ting, men det har tatt tid. – HVA SLAGS MUSIKK hørte du ellers på, utover folkemusikken?

– Men Bård ble nysgjerrig, og ba meg om å gjøre

– Det var gjerne band som Pixies, King Crimson

et opptak med ham. Det ville han ta med seg til

og Radiohead. Det var ellers slik at folkemusikk-

Granada, der han studerte flamenco med lokale

miljøet hjemme besto av mange eldre mennesker,

guitarreros. Jeg tenkte at det hørtes da nokså ufarlig

slik at det ble en åpenbaring da Daniel Sandén-

ut! Så jeg gjorde noen rene vokalopptak, og fikk

Warg dukket opp. Senere flyttet jeg til Oslo, der

«Det er jo mamma som er den egentlige mentoren min. Jeg tror hun i nyere tid har blitt overrasket over hvor mye jeg kan av repertoaret hennes.»

møtet med Valkyrien Allstars og andre ble veldig

jeg har eierskap til, og behov for å dele. Derfor er

på Røros i år. Jeg har knapt vært så redd i hele mitt

frigjørende. På den måten kunne jeg møte folke-

jeg så glad for den nye platen, der vi løfter frem

liv – men det gikk bra til slutt, det også.

musikken igjen på mine egne premisser. Folke-

noe som ikke er så kjent fra før.

musikken hadde alltid vært i meg, men nå kunne jeg leve den ut. – Din egen mor var jo med i Slinkombas, som også pløyde ny mark i sin tid?

– Jeg kunne aldri ha klart det for noen år siden. Bare det å få en poengsum for sin egen prestasjon

DET HAR VÆRT FLERE tegn på at Sigrid

– det er for de sterke. For meg ble det en milepæl.

Bjørgulvsdotter Berg har funnet seg mer og mer til

Forventningene kan nok føles som ganske brutale,

rette i folkemusikken. Hun har vært aktiv i Setes-

særlig for barn av høyt ansette utøvere. For en del

– Ja, sammen med folkrock-band som Folque.

dalslaget i Oslo, der hun var leder den første tiden

blir det nok spikeren i kista i ungdommen.

Folkemusikken hadde jo vært en solotradisjon, og

etter at laget ble gjenoppstartet i 2009. Nå har hun

ikke lagd for samspill. Det Slinkombas gjorde som

også våget seg utpå som kappleiksdeltaker.

band rundt 1980 var veldig banebrytende.

– Det har vært en fin opplevelse. Du møter

Selv om Sigrid har blitt fortrolig med sin egen røst, kan hun fortsatt tenke ganske kritisk rundt den.

– Jeg hadde aldri noe ønske om å bli rockevo-

fremfor alt et kritisk, klokt og kunnskapsrikt

– Jeg har vel en litt begrenset stemme, men føler

kalist. Jeg har ikke nødvendigvis noe ønske om å

publikum. Men det er skummelt også. Jeg tror aldri

at den fungerer godt innenfor formatet til Ugagn.

være sanger, heller. Det er mer formidlingen som

jeg har vært så i kjelleren som på Landskappleiken

Jeg kan kanskje aldri bli noen allsidig artist, men dette kan jeg. Det handler om rytme og tonalitet,

er viktig for meg. Folkemusikken er en tradisjon

men også om tradisjonsforståelse. Jeg har måttet løsrive meg litt fra mamma, og har samtidig kommet nærmere henne.

VI ER ALLE I TIDEN, samtidig som den raser av gårde med oss. Iblant gjelder det å finne tid til å stanse den lite grann. – Jeg så nylig et program på NRK fra 1979, der Hallvard Dale fra Valle spilte fele og sang salmer. Da var det bare å gjøre iPhone-opptak av sendingen. Jeg ville gå grundig inn i materialet og fange opp alle fraser. Problemet er den hektiske hverdagen i en by. Da blir det til at du har opptaket på repeat i hodetelefonene, selv om du bare skal gå 20 meter fra busstoppet. Ugagn har heller ikke noe eget lokale å øve i. – Det blir å reise til studioet til Bård i Drøbak. Jeg synger inn mine partier, og så bearbeider Bård det. Og Erik har jo en enorm forståelse for hva vi vil. Det er få mennesker jeg kjenner som er så gjennomført musikalsk som Erik. Den forrige platen ble spilt inn raskt, ofte bare med to–tre opptak av hver sang. – På Eisemo ønsket vi å ligge veldig tett opp til en live-innspilling. Det lå et kunstnerisk motiv bak det, fordi vi var i en prosess der vi måtte våge å gi Omslaget til Ugagns nye plate er preget av et maleri av Christopher Rådlund.

litt faen. Men det var psykologiske prosesser også,

Kirsten Bråten Berg, mor til Sigrid B. Berg, var selvskreven gjest på Ugagns slippkonsert for sitt nye album Vengjeslag. Hun bidrar også på to låter på platen. F.v. Erik Sollid, gjesteperkusjonist Jens Linell, Kirsten, bassist Magnus Larsen (som også bidrar på platen), Sigrid og Bård Bjørke.

siden vi gjorde så mange sanger som mamma har gjort så bra fra før. Vi måtte rett og slett løsrive oss

Og det var heller ikke gitt at det skulle bli en plate nummer to med Ugagn.

– Jeg synes Rådlund lager flotte malerier, som står veldig godt til folkemusikken. Det er himmel-

litt, og kunne samtidig si: «Å, vi spilte inn albumet

– Vi jobber jevnt og trutt, men det har vært

bilder og naturbilder, som er vakre og dystre på en

på et par dager!» Denne gangen er det annerledes,

mye research underveis. Og mye forkasting av

gang. Det er noe mystisk ved dem, som jeg håper

Vengjeslag er et virkelig gjennomarbeidet album.

låter også. Resultatet blir ferdig når det er det. Med

speiler seg i musikken vår også.

Nå må vi stå for at det er så bra som det kan bli.

Vengjeslag har vi staket ut en ny retning, der vi har kommet oss vel i mål.

Hvorfor ble Vengjeslag tittelen på det nye albumet?

DET HAR GÅTT TRE ÅR siden utgivelsen

Det har også tatt tid for Ugagn å bli et liveband,

– Det har med natur og rom å gjøre, tror jeg.

av Eisemo. Mens debutplaten kom ut på ta:lik, er

men det føler Sigrid at de har inne nå. Og de er

Følelsen av å fly må være den ultimate friheten.

det Heilo som gir ut den nye Vengjeslag.

klare for å spille mer konserter.

For meg er Vengjeslag et oppløftende og vakkert

– Begge deler har vært flotte samarbeid for oss.

– Om vi ikke klarer å være så voldsomt produk-

ord, samtidig som det også kan romme sorg. Som

Min favorittplate med mamma er vel Heilo-utgi-

tive, får vi heller spille tidløs musikk. Vi er ganske

i teksten etter Bjørgulv O. Rysstad som vi bruker

velsen Min kvedarlund, og nå kommer vi altså ut

håpløse på å promotere oss selv. Ikke fordi vi ikke

på albumet: Men vengjeslagji vart inkji mange / for

på samme selskap.

ønsker oppmerksomhet, men fordi vi ikke er så

stundom kan det så snodig gange / Den lisle håndi

gode på PR og Facebook og alt sånt. Vi er nok litt

o vrei seg laus/ å eg sto der etiti på heddun fraus.

Sigrid Bjørgulvsdotter Berg er stolt av den nye platen, men vet ikke helt hva som nå venter.

for ydmyke.

– Sist skjedde ting veldig raskt for oss. Det var mange som var nysgjerrige på Ugagn, og plutselig

INTERVJUET NÆRMER SEG slutten, og

hadde vi platekontrakt. Vi fikk fin oppmerksomhet i

samtidig kommer kunstneren Christopher Rådlund

bl.a. P1, P2 og Klassekampen. Når jeg nå ser det hele

tilfeldigvis inn i lokalet. Det er han som står bak

fra litt avstand, er det mulig at vi ikke helt skjønte

maleriet av det ensomme treet som pryder omslaget

hvordan vi skulle håndtere oppmerksomheten.

til Vengjeslag.

MED KJÆRLEIK TIL FOLKEMUSIKKEN TrondheimFOLK vil gjere folkemusikken og folkedansen meir synleg i heimbyen sin. Dei frivillige i styret ønskjer seg ein konsertarena dei sjølve vil gå på. TEKST: ESPEN TØRSET

3 54

Tre blide og entusiastiske damer sit rundt eit bord med kvar sin kopp kaffi på Café Ni Muser i Trondheim. Det er ikkje tilfeldig at det er akkurat her vi møter jentene, for utestaden eit steinkast unna Nidarosdomen er takka vere TrondheimFOLK ein viktig arena for folkemusikkmiljøet i Trondheim og Trøndelag. Foreininga TrondheimFOLK vart til hausten 2014. – Eg hadde lenge sakna ein arena med konsertar eg sjølv kunne tenkje meg å gå på her i Trondheim, seier Tone Erlien, som etter kvart skulle bli styreleiar for TrondheimFOLK. Ho er til dagleg tilsett ved Norsk senter for folkemusikk og folkedans, og er levande opptatt av norsk folkemusikk og ikkje minst folkedans. I Trondheim mangla det ein scene for musikken og dansen ho likte best. – Ja, vi hadde folkemusikkpuben som fungerte greitt, men den var nesten borte, og samstundes meinte eg at denne byen har potensiale for meir. Det er så utruleg mykje bra som skjer i Trøndelag elles, som på Røros, Oppdal, Steinkjer og i Verdal, men i Trondheim har folkemusikken vore mindre synleg dei siste åra. TrondheimFOLK vart først starta opp som eit initiativ av Tone Erlien, Inga Myhr og tidlegare styremedlem Gusta Birgitte Tronstad. Snart vart styret utvida med to medlemmar til. – Eg spurte på Facebook, og fekk med meg to kjekke jenter, smiler ho og ser burt på dei to andre, Nicoline Hofgaard og Ranveig Aas. Saman med Inga Myhr, som bur i Bergen, har styret i løpet av dei tre åra som har gått utvikla eit konsept som ser ut til å vere liv laga.

– Vi søkte kulturrådet om midlar, og det fekk vi. Sidan har vi fått eit apparat opp og gå, sjølv om vi langt ifrå er i mål, seier Erlien, før Nicoline Hofgaard skyt inn: – Vi veit kva vi vil vere, men det tar tid! Noko av det første dei gjorde, var å kontakte folkemusikkmiljøet i Trondheim for å høyre kva folk der tenkte om planane deira. Det var viktig at TrondheimFOLK ikkje skulle ta over for laga, men bli eit

TRONDHEIMFOLK er ein folkemusikkscene i Trondheim. Arrangerer folkemusikkonsertar, folkedansførestillingar og dansefestar rundt omkring i Trondheim. TrondheimFOLK ønsker å vise fram norske folketradisjonar, men dei set og opp konsertar der det norske blir blanda med impulsar frå land som Sverige og USA. TrondheimFOLK er ei frivillig foreining, i styret sit:

•• •• •• ••

Tone H. Erlien, 29 år, leiar Inga Myhr, 27 år, økonomisjef Nicoline S. Hofgaard, 27 år, nestleiar Ranveig Aas, 27 år, produsent

godt supplement. I tillegg til konsertar med lokale musikarar, ønskjer jentene å arrangere konsertar med profesjonelle aktørar som kan vere til inspirasjon for dei lokale

folkemusikarane også. Målet er å arrangere ein konsert eller dansekveld i månaden. – I starten hadde vi ulike scener rundt omkring i byen. Antikvariatet var mykje bruka. No har vi Café Ni Muser som fast konsertlokale. Dansefestane har vi elles andre stader, seier Nicoline Hofgaard medan ho varmar seg på kaffikoppen. KJÆRLEIK FOR MUSIKK OG DANS

Det er ikkje så mange byar i Noreg som har prøvd ut dette formatet som TrondheimFOLK har, sjølv om behovet er der. Men det er ikkje dermed sagt at dette behovet utløyser dei ressursane ein treng. – Vi er inspirert av OsloFOLK og det dei har fått til rundt Riksscenen, seier Hofgaard, som elles arbeider som produsent for Trondheim kammermusikkfestival. – Det er eit skrikande behov i mange byar å få til eit slikt tilbod, for å kunne bevare eit levande folkemusikkmiljø. Dette gjeld òg Trondheim, og vi ser at vårt bidrag er kjærkomme. Likevel kan vi ikkje drive som til dømes Oslo, det har vi verken tid eller ressursar til. – Vi arbeider gratis, vi gjer dette fordi vi meiner det er på tide at folkemusikken blir løfta fram i Trondheim, supplerer Tone Erlien. – Vi vil ha både eit lokalt, regionalt og eit nasjonalt fokus. Vi vil rett og slett ha folkemusikken hit! seier ho engasjert, før Hofgaard plutseleg har mottoet klart: – Med kjærleik til folkemusikken! Dei tre jentene forklarer at det er viktig for dei å bruke lokale spelemannslag når dei til dømes arrangerer dansekveldar. Berre i sentrum av Trondheim finn vi tre spelemannslag. Søndre Trondhjems Spele-

 1. TrondheimFOLK skal vere både ein folkemusikk- og folkedansarrangør, gjerne kombinert i same arrangement. Her frå ein musikk- og dansefest på Skogheim, Sverresborg Trøndelag folkemuseum, 29. oktober i fjor. Dansespelemenn er Andreas Bjørkås og Oppdal spellmannslag. (Foto: Anthony Sabado) 2. TrondheimFOLK har dei siste to åra samarbeidd med Trondheim kammermusikkfestival (Kamfest) om nokre av festivalkonsertane. Mellom samarbeida i år var Opus 72017, ei musikalsk forteljing av og med Unni Boksasp Ensemble. (Foto: Kristian Wanvik, Trondheim kammermusikkfestival) 3. Eit anna av samarbeida med Kamfest er folkemusikkjam på Dokkhuset. Jamvertar var Sturla Eide og den skotske festivalartisten Chris Stout, og fleire av festivalmusikarane var med og jamma. (Foto: Elling Finnanger Snøfugl, Trondheim kammermusikkfestival) 4. Tre glade folkemusikkarrangørar møter Folkemusikk på Café Ni Muser, kort tid etter travle Kamfest-dagar. F.v. Ranveig Aas, Nicoline Strandskogen Hofgaard og Tone Honningsvåg Erlien. (Foto: Espen Tørset)

«Det er eit skrikande behov i mange byar å få til eit slikt tilbod, for å kunne bevare eit levande folkemusikkmiljø.» Nicoline Strandskogen Hofgaard, TrondheimFOLK

mannslag er eit av laga som har vore med sidan starten. Det har gitt ringverknader. – Som den einaste folkemusikkscena i Noreg har vi dans som spesialitet, smiler Tone. – Med TrondheimFOLK som arrangør, er dansen i profesjonelle hender. Både eg og Inga er folkedansarar, og det er ein styrke når vi skal utvikle oss vidare. CAFÉ NI MUSER

Alle dei fire damene har god kjennskap til folkemusikken. Medan Erlien og Myhr er folkedansarar, har Ranveig Aas og Nicoline Hofgaard bakgrunn frå folkemusikkmiljøet med fela. Ranveig har også stått på scenen gjennom TrondheimFOLK. – Eg har mellom anna spela med Det gode feleskap, seier ho. – I starten spela vi for døra, som ein seier. Det første større arrangementet vi var delaktig i, var verdsmusikkfestivalen Transform. Det endelege startskotet for TrondheimFOLK var konserten med SVER i desember 2014. Etter ei litt omflakkande tilvere med ulike konsertscener, har Café Ni Muser altså blitt deira faste stad. – Det er eit samarbeid som både vi og Ni Muser er godt nøgde med, seier Aas, som også har ei stilling som bookingansvarleg for kafeen. – Publikumstalet har auka jamt og trutt sidan vi starta. Det er tydeleg at vi fyller eit tomrom etter den gamle folkemusikkpuben. Diskusjonen går rundt bordet om kva for artistar som treff publikum. Det kan vere krevjande å booke artistar som både eit stort publikum vil ha, og samtidig ha eit fagleg sterkt program. – Vi får innspel frå publikum, og det er vi takksame for, seier Erlien. – Så er vi

på Folkelarm og pratar med folk. Mange artistar er sjølve flinke til å ta kontakt. Ofte blir det ei blanding av det vi finn i mailboksen og kva vi tenkjer, smiler ho. Dei andre nikkar og er sams. TRONG ØKONOMI

Utfordringa til TrondheimFOLK er økonomien. Dei treng meir støtte til å klare å ha arrangement med god kvalitet kvar månad. Samarbeidet med til dømes Trondheim kammermusikkfestival og Transform er bra på mange vis. Mellom anna får dei vist det offentlege at dei har høg aktivitet med god kvalitet. – Skal vi klare å byggje opp eit apparat rundt konsertscenen som kan kome opp på nivået til jazz- og popscenene, treng vi drahjelp frå det offentlege, seier Nicoline, og Tone gir eit lite spark til musikk-Trondheim: – Klart at arrangementa må vere profesjonelle, men da må jammen meg folk kome på konsertane våre og! Det blir ein engasjert diskusjon mellom jentene. Temperaturen stig også ytterlegare eit hakk når fordelinga av dei offentlege midlane blir eit tema. Hofgaard held fram. – Mykje offentlege midlar går til Riksscenen i Oslo, medan andre mindre aktørar som oss får svært lite. Det er veldig bra at vi har eit nasjonalt kompetansesenter der, men skal det vere berre i Oslo ein kan få sjå større folkemusikk- og folkedansproduksjonar? Denne fordelingspolitikken er det vanskeleg å forstå seg på. DRIVKRAFTA

Sjølv om temperaturen stig nokre hakk når det blir snakk om pengar, legg dei trykk 56

på at det ikkje er verken pengar eller publikumstal som er drivkrafta bak TrondheimFOLK. Det er kjærleiken til folkemusikken, og å lage gode konsertopplevingar med kvalitetsmusikk, med ei spesiell omsorg for folkedansen. – For oss er det viktig at vi er ein scene for folkedansen her, seier Erlien. – Det er eit sentralt mål for oss å produsere folkedans, det skal vere minst éi danseførestilling per semester. Det klarer vi, og det er nok ein viktig grunn til at vi i fjor var ein av dei nominerte til FolkOrgs utmerking årets folkemusikkarrangør, seier ho nøgd. Engasjementet om tilhøvet til norsk og trøndersk folkemusikk er stort. Før kvelden er over, får dei lov til å drøyme seg bort i kva framtida kan bringe. Storkonsert med Frigg blir nemnt, Sondre Bratland og Hauk Buen likens, og intimkonsert med dans med Jan Beitohaugen Granli. Gjermund Larsen Trio og Hekla Stålstrenga hadde vore kjempebra, og danseførestillingar med Kartellet og Frikar. Da snakkar vi både høg kunstnarleg kvalitet og trekkplaster som vil skape meir blest om TrondheimFOLK. – Vi har lenge snakka om ein folkemusikkfestival her i Trondheim, smiler Erlien, og dei andre damene ler. Dette er ein av dei store styrkene til styreleiaren, å kome med ville og gode idear. Det må til om dei skal utvikle seg vidare. – Det skulle vere ein festival som er lagt opp som ei slags løype i sentrum, som tar for folkemusikken i kvar enkelt landsdel, forklarer Erlien vidare. – Festivalen må sjølvsagt ende i ein gedigen dansefest til slutt!

Den skotske fele- og harpeduoen Chris Stout og Catriona McKay speler på arrangementet «Hjemme hos SINTEF» på Lerkendal 28. september i år – eit av dei mange originale arrangementa til «Kamfest». (Foto: Kristian Wanvik, Trondheim kammermusikkfestival)

KAMMEROVERSKRIDANDE Trondheim Kammermusikkfestival er også ein viktig folkemusikkaktør i trønderhovudstaden. Det har han vore sidan starten i 1996. TEKST: AUDUN STOKKE HOLE

– Trondheim er ein fordomsfri musikkby, og både musikarar og publikum er lite opptatt av musikalsk båstenking. Dette ønsker vi å bygge opp under, erklærer Sigmund Tvete Vik, kunstnarisk leiar av Trondheim Kammermusikkfestival, også kalla Kamfest. Ved sidan av reindyrka kammermusikk, kan publikum på festivalen sjå og høyre alt frå jazz, ballett og tyrolarmusikk, via musikk kopla mot litteratur, gastronomi og botanikk, til ein heil del folkemusikk frå våre breiddegrader. Festivalkomponist i år var Sally Beamish, frå London men busett i Glasgow i ei årrekke. – Beamish har arbeidd mykje med skotske folkemusikarar, og i mange av verka sine har folkemusikkinstrument ein framskote plass, fortel Tvete Vik. Sentrale på årets festival var felespelar Chris Stout og harpist Catriona McKay, begge med musikk frå Shetland som hovudfelt. Dei spelte musikk av Beamish og eit verk komponert til festivalen av Henning Sommerro, der også TrondheimSolistene

var med. Dei to hadde også konsert på Ferstad gard saman med Susanne Lundeng, der tema var likt og ulikt i folkemusikken frå Shetland og Noreg. – Susanne Lundeng var òg ei grunn til at nett Chris Stout blei valt ut til festivalen i år – dei to har samarbeidd i mange år, og mellom anna turnert saman i Lofoten, held Tvete Vik fram. Alt på første festivalen, i 1996, stod eit samarbeid mellom Per Sæmund Bjørkum og Knut Reiersrud på programmet. I år var det særleg mykje folkemusikk takk vere festivalkomponist Beamish. At Trondheim er ein så sjangeroverskridande musikkby, meiner Tvete Vik har å gjere med både musikarane og lyttarane i byen. – Vi har eit ungt og nyfikent publikum, svært mange er studentar. Det er ein grunn til at festivalen blir halde i slutten av september: Då er alle studentane tilbake. Kamfest var òg ein av initiativtakarane til Dokkhuset, ein av hovudarenaene for festivalen – her held jazz- og kammermusikkmiljøa til dagleg til. Då vi hadde 57

folkemusikkjam på Dokkhuset i samarbeid med TrondheimFOLK, kom mange av jazzmusikarane som er vane med jazzjamming på huset! Og frå i fjor av har dei altså nyoppstarta TrondheimFOLK som ein av fleire viktige samarbeidspartnarar. I ein liten by som Trondheim gjeld det å samarbeide heller enn å konkurrere, understreker Tvete Vik. – Vi samarbeider med alle frå Trondheim Symfoniorkester til små aktørar som TrondheimFOLK. Det blir ein vinn-vinn-situasjon for oss – når vi samarbeider, får vi sterkare ryggdekning for å gjere dei skikkeleg spenstige tinga. Når eg til slutt spør om dei har noko drøymeprosjekt som involverer folkemusikk, blir Tvete Vik løyndomsfull, slik ein stundom må vere når ein planlegg festival: – Vi har booka ein strykekvartett til neste år, som er svært god også på folkemusikk – ein slik artist som bryt ned grenser. Meir kan eg ikkje seie før programsleppet i mai!

HISTORIEFORTELJANDE ENSEMBLE

Unni Boksasp Ensemble har tiårsjubileum i år, som dei markerer med framsyninga og plata Opus 72017. Anno 2017 er gruppa (f.v.) Unni Boksasp, Magne Vestrum, Petter Berndalen, Mats Edén og Trygve Brøske. (Foto: Ingvil Skeie Ljones)

Dei siste ĂĽra har Unni Boksasp Ensemble jobba med musikken og historiene rundt Knut Dahle og Edvard Grieg. Det har resultert i ei scenisk framsyning som hadde premiere i vĂĽr, og det ferske albumet Opus 72017. TEKST: JOHANNE FLOTTORP

Til Opus 72017 gjekk Unni Boksasp og ensemblet hennar i lære hos Per Anders Buen Garnås (øvst t.h.) og lærte slåttar etter Tinnspelemannen Knut Dahle (1834–1921). (Alle foto denne sida: Petter Berndalen)

Frå framsyninga av Opus 72017 på Trondheim kammermusikkfestival, Dokkhuset 30. september 2017. F.v. Trygve Brøske, Magne Vestrum, Petter Berndalen, Unni Boksasp og vikar Guro Kvifte Nesheim. (Foto: Kristian Wanvik, Trondheim kammermusikkfestival)

– Det starta med at eg var interessert i slåttane etter Knut Dahle. Det er så utruleg fine slåttar og så flott spel, fortel Unni Boksasp. Ho kjem frå Tingvoll på Nordmøre, men har dei siste 17 åra budd i Tinn i Telemark. Då ho byrja å fordjupe seg i folkemusikken frå den nye heimplassen, tok ho etter kvart tak i Dahle-slåttane. Unni Boksasp Ensemble har spelt saman i mange år, og repertoaret deira består av både tradisjonelt materiale og nykomponert musikk. Før dei byrja på Dahle/Grieg-prosjektet, hadde Boksasp fleire gonger gitt ensemblet smakebitar på slåttane etter Dahle, og musikken fall i god jord. Men å skulle ta ein Dahle-slått her og der på konsertane deira, var ikkje aktuelt. – Dette er ikkje musikk ein berre kan skumme toppen av, ein må gå i djupna for å få med det kulaste. Så då spurte eg ensemblet om det var noko dei kunne tenkje seg å vere med på, og det ville dei. Då me fekk innvilga ensemblestøtte frå Kulturrådet, var det berre å setje i gang med å gå i lære hos Per Anders Buen Garnås, seier Boksasp. TRADERING PÅ GAMLEMÅTEN

På samlingane med spelemann Buen Garnås var opplegget tradisjonelt. – Me jobba som ein gjer ein og ein med ein spelemann. Han spelte ein del av slåtten, og me herma på kvart vårt instrument. Alle

musikarane hadde sine innfallsvinklar, og nesten alle hadde behov for å skrive ned på notar etter kvart. Alle på sin eigen måte, med piler, dragningar og kryss. Dei notane er ein studie i seg sjølv! ler Boksasp. Det var mange lange samlingsdagar med Buen Garnås. Ensemblet lærte først slåttar av han før dei bevega seg vidare til voksrullopptak, med Knut Dahle og seinare med komposisjonane til Edvard Grieg, frå Opus 72. Unni Boksasp sette sjølv i gang med å lese seg opp på personane Knut og Edvard, for ho skulle skrive nye tekstar basert på desse to. Ho las alt ho kom over av biografiar og det som elles fanst av lesestoff om dei to karane. Men det viste seg fort at det var lettare å lese seg opp på Grieg enn på Dahle. Difor måtte Boksasp ut og prate med folk. Ho las seg også opp på samtida til Knut Dahle. – Då han levde, var Tinn i rask endring. Det blei sagt at Tinn hadde verdas høgste fossefall og fjell, og turismen kom hit. Og etter kvart kom industrien og forvandla heimplassen hans frå fjellbygd til storby, fortel Boksasp.

prosjekt er kostbart, og det er ofte øvingstida ein må kutte ned på. Då er det ikkje alltid det blir slik ein har tenkt. Men å få moglegheita til dette nå er fantastisk! Me kunne ha sete i ti år med dette, men ein må jo setje strek ein dag. Ensemblet har jobba grundig for å få med detaljrikdomen i tinnspelet, og den spesielle tonaliteten er godt bevart i samspelet. – Tonalitet har me jobba ein del med før, så det er alle vande med. Me har hatt som eit mål at kompet skal ha same tonalitet som det eg har i songen. Men då me kom til slåttespelet, var det krevjande for alle, det er ei utfordring på alle instrumenta. Særleg når me skulle ha med flygel: Då får ein gnissinga imellom tonaliteten vår og det tempererte. Men det er òg ein del av heilskapen. Ein annan ting det blei jobba med mykje denne gongen, som ensemblet tidlegare ikkje hadde gått like djupt inn i, var rytmikken, og dragningane innanfor taktstrekane. – Denne dragninga, spesielt på springarane, var endå vanskelegare å få til synkront enn det tonale, seier Boksasp.

TONALITETS- OG RYTMEARBEID

MED FØTER I TO TRADISJONAR

No har Unni Boksasp Ensemble jobba med Dahle/Grieg-prosjektet i tre år. – Det handlar mykje om pengar. Eit slikt

Unni Boksasp jobbar parallelt med dei to tradisjonane ho dyrkar som musikar, nemleg det midtnorske og det telemarkske.

«Dette er ikkje musikk ein berre kan skumme toppen av, ein må gå i djupna for å få med det kulaste.» Unni Boksasp

– Ofte blir det jo ei overvekt av det eine når ein jobbar med store prosjekt, og nå har det vore mykje Tinn i det siste. Så eg kjenner meg klar for litt meir midtnorsk snart. Ho er glad for at ho har begge dei to tradisjonane å veksle mellom. – Ein kan bli litt blind på sin eigen tradisjon når ein grev seg ned i materiale. Særleg i Midt-Noreg er det få levande kjelder, og då surrar ein rundt i arkiv og jobbar med notar. Plutseleg ser ein ikkje perler for berre notar. Men når ein har vore borte frå det litt, finn ein gull når ein kjem tilbake, seier ho.

Tradisjonane rundt Tinn og Tingvoll er såpass ulike at dei er lette å skilje. Det tredje landskapet Unni Boksasp beveger seg i, er i komposisjonane ho lagar sjølv. Der syng ho på nordmørsdialekt, men er farga musikalsk av begge tradisjonane. Men akkurat til Opus 72017 skreiv Boksasp for første gong songtekstar på nynorsk, då ho syntest det passa betre enn å framstille Knut Dahles tankar på nordmørsk. BREVVEKSLING

Mange av tekstane Boksasp har skrive er

baserte på breva mellom Knut Dahle og Edvard Grieg. Breva er ein viktig, raud tråd gjennom historia ensemblet fortel på plata. Dahle sat nemleg heime og var redd for at slåttane han kunne skulle bli gløymde. Difor skreiv han brev på brev til Grieg, med ønske om at han skulle kome til Tinn for å skrive ned slåttane på notar. – Ein får jo medkjensle for Knut Dahle, der han kjempa for musikken. Grunnen til at det var så viktig å ta vare på dette, var jo fordi han tenkte på dei som kom etter. Og det er ein rørande tanke at han sat på Dale og tenkte på oss, seier Boksasp.

«En gang i løpet av høsten akter jeg å avlegge dig et besøk for å høre ditt nasjonale spill. Ingen kan være en større elsker av nasjonalt spill enn mig.» Trygve Brøske (t.v.) går inn i rolla som Edvard Grieg, medan Unni Boksasp og Magne Vestrum følgjer med. (Foto: Kristian Wanvik, Trondheim kammermusikkfestival)

Guro Kvifte Nesheim vikarierte for Mats Edén på framføringa av Opus 72017 på Trondheim kammermusikkfestival. Det var mykje musikk og historie å lære seg på kort tid, ei prøve ho bestod med glans. (Foto denne sida: Kristian Wanvik, Trondheim kammermusikkfestival)

Petter Berndalen, Unni Boksasp og co. skildrar Knut Dahle og Edvard Grieg med både forteljing, dramatisering og spel i Opus 72017.

Erlend Apneseth Trio, f.v. Stephan Meidell, Erlend Apneseth og Ă&#x2DC;yvind Hegg-Lunde. (Foto: Julia Marie Naglestad)

Bandet bak forestillingen og platen Songen om Guro, f.v. Sarah-Jane Summers, Juhani Silvola, IngebjĂ¸rg Lognvik Reinholdt og Morten Kvam. (Foto: Ingvil Skeie Ljones)

Liv Ulvik. (Foto: Paal Audestad)

Irene Tillung. (Foto: Vidar Herre)

NOE GAMMELT, NOE NYTT Ung norsk folkemusikk på fire ulike måter. MELDT AV BJØRN AKSDAL

Det har i senere tid vært gitt ut flere plater med unge norske folkemusikkutøvere som ønsker å sette den folkemusikalske arven inn i nye musikalske sammenhenger. Dette gjør de dels ved å komponere ny musikk bygd på elementer fra folkemusikken, dels ved å arrangere musikken på nye måter og samtidig bringe inn instrumenter som ikke hører hjemme i den norske folkemusikktradisjonen. Erling Apneseth Trio, Irene Tillung og Liv Ulvik har plassert seg i kategorien som gjør begge deler, og innholdet på platene deres består av arrangert musikk som i hovedsak er komponert av hovedartisten. Ingebjørg Lognvik Reinholdt har på sin side brukt et tradisjonelt materiale, og nyskapingen ligger hovedsakelig i arrangementene og instrumenteringen. Både hardingfelespilleren Erlend Apneseth, trekkspilleren Irene Tillung og kvederne Liv Ulvik og Ingebjørg Lognvik Reinholdt har en god del år bak seg som folkemusikkutøvere. Når det gjelder Erlend Apneseth, så har han tross sin unge alder begynt å bli en veletablert hardingfelespiller som i dag regnes blant våre fremste utøvere på instrumentet. Felles for de fire utøverne er at de har en musikalsk utdanning med vekt på folkemusikk i bunnen. De behersker således også et tradisjonelt repertoar. GURO HEDDELID PÅ NYTT

Ingebjørg Lognvik Reinholdt fra Seljord i Telemark er utdannet ved folkemusikk-

studiet til Norges musikkhøgskole. Hennes viktigste læremestere har vært Agnes Buen Garnås, Ragnar Haugstøl og Øyonn Groven Myhren. På sin nyutgitte plate har hun tatt tak i Jørund Telnes’ diktsyklus Guro Heddelid fra 1880, hvor han bygger på den rike sagntradisjonen etter Guro, som visstnok skal ha bodd i Grunningsdalen ved Seljord en gang i middelalderen. Guro Heddelid hadde en sjelden tiltrekningskraft på menn, men klarte aldri å bestemme seg for hvem hun ville velge. Flere av sagnene om Guro har levd videre som viser, og disse visene har Lognvik Reinholdt i hovedsak lært av Øyonn Groven Myhren og fra nedskrifter gjort av Eivind Groven. I tillegg har hun selv komponert visa «Tore Smylimoen». Prosjektet består egentlig av to deler, konsertforestillingen Guro Heddelid og platen Songen om Guro, spilt inn i Flatdal kirke. Her har Ingebjørg Lognvik Reinholdt med seg Sarah-Jane Summers, fele og bratsj; Juhani Silvola, gitarer; og Morten Kvam, kontrabass, orgel og sang. Disse tre spiller også sammen i gruppa Mala Fama. Det er mye bra på denne platen. Ingebjørg Lognvik Reinholdt holder seg hovedsakelig til tradisjonell kveding i telemarkstil, noe hun stort sett behersker godt. Men tidvis kan kvedingen oppleves som preget av litt manglende modenhet innenfor stilen. Kanskje kan det skyldes samspillet at hun ikke slipper seg helt løs. Arrangementene er også stort sett vellykkete, med et relativt enhetlig, men kanskje litt lite variert uttrykk, basert på rent akustiske instrumenter. Av og til eksperimenteres det med enkelte tekniske effekter, noe som er med på å skape større variasjon i uttrykksformen. Det er tydelig at det er

snakk om dyktige utøvere, og de fire musikerne framstår som godt samspilte. Noe av materialet klinger likevel litt uferdig, noe som sikkert vil bli bedre når de har fått arbeidet litt mer sammen. Blant flere fine spor vil jeg trekke fram «Sverdet på Heddelid» og «Hallvor Uvaas frir», med gode og relativt like arrangementer. Spesielt i sistnevnte melodi svinger det godt av felespillet til SarahJane Summers. Fine spor er også «Torgeir Uppstad», hvor bassen har fått en noe mer framtredende plass, og «Guros bånsull», som framføres nydelig av Ingebjørg Lognvik Reinholdt alene.

INGEBJØRG LOGNVIK REINHOLDT O.A.: SONGEN OM GURO

•• •• ••

Ta:lik, 2017 11 spor, 45 minutter Produsent: Roar Nilsen

FULLT HUS

Trekkspilleren Irene Tillung fra Voss begynner etter hvert å få et godt navn innenfor norsk folkemusikk. Dette skyldes ikke minst hennes medvirkning i grupper som Tindra og duoen Frøholm/Tillung. Hun er utdannet på klassisk trekkspill fra Norges musikkhøgskole, men har arbeidet svært mye med folkemusikk både når det gjelder repertoar og uttrykksform. I 2015 mottok hun et arbeidsstipend fra Komponistenes Vederlagsfond, som førte til at hun fikk mer tid til å konsentrere seg om komponeringen. Etter hvert oppsto et behov for å hente inn musikere med forskjellig bakgrunn for å utvikle arrangementene av de nye melodiene videre. Etter en stund endte Tillung opp med et timannsensemble, som fikk navnet Ti på taket. Her finner vi dyktige musikere med bakgrunn fra både folkemusikk, jazz, klassisk musikk og populærmusikk. Da hun skulle spille inn sin første soloplate, Hildersyn, tok hun like gjerne med seg hele gjengen til Rainbow Studio i Oslo, hvor legendariske Jan Erik Kongshaug satt klar ved spakene. Som hovedprodusent fikk hun med seg jazztrompetisten Matias Eick, som har satt sitt preg på innspillingen. Musikerne som er med på platen er Erik Sollid, hardingfele; Anders Hall, bratsj og oktavfele; Kaja Fjellberg Pettersen, cello; Ellen Brekken, kontrabass; Pål Hausken, trommer; Isa Caroline Holmesland, fiolin; Ragnhild Lien, fiolin; Lise Voldsdal, fiolin;

NY BEGYNNELSE

Mens Irene Tillung har komponert alt materialet selv, og Ingebjørg Lognvik Reinholdt nesten utelukkende har benyttet seg av tradisjonelle melodier, har Liv Ulvik valgt en slags mellomting. Hun har riktignok komponert en stor del av materialet, men benytter også en rørospols og en vals fra Finnskogen på to av sporene. I tillegg har hun hentet to toradermelodier fra Estland som hun har flettet inn i sine egne komposisjoner. Ulvik har selv skrevet alle tekstene på platen, som har fått tittelen Inn vade. Temaet som går igjen er å føle seg invadert på ulike måter. Dette prosjektet var for øvrig også hennes master-eksa-

og Mathias Eick, trompet. Sammen har de skapt et spennende produkt som tidvis er inspirert av britisk tradisjonsmusikk, men som også er innom både norsk folkemusikk og andre musikksjangre. Samspillet varierer fra tre–fire musikere til tilnærmet full besetning med fra seks til ni musikere. Felles for alle melodiene er trekkspillet til Irene Tillung og trommene til Pål Hausken, som således binder de ulike sporene sammen. Også cellisten Kaja Fjellberg Pettersen, som er med på alle unntatt ett spor, setter sitt klare preg på arrangementene. Produsent Mathias Eick tar også fram trompeten og medvirker på to spor, blant annet tittelsporet «Hildersyn». Etter en lyrisk åpning, hvor trekkspillet ornamenterer noe i retning av det vi kan kalle balkanstil, kommer Eick inn og skaper et element av jazz, sammen med kontrabassen som ligger under og produserer en slags bordunklang. Blant de britiskinspirerte melodiene vil jeg trekke fram den noe reel-pregete «Ti på taket» samt «Vestaskjers», som med sin 6/8 takt henter impulser både fra irsk jig og norsk gangar. Her er gangarpreget mest tydelig når det gjelder synkoperinger og sammenbindinger. «Grå ganger» framstår med sin tunge, men svingende 2/4 takt som et slags folkemusikkens svar på Kaizers Orchestra. En fin og morsom melodi! Jeg liker også godt «Neomarsj» for harding-

menskonsert på Norges musikkhøgskole i 2013. Mange kjenner sikkert til Liv Ulvik som ett av medlemmene i Eplemøya songlag. Dette er hennes platedebut som soloartist. Helt alene står hun imidlertid ikke, for også Ulvik har med seg et solid lag av musikere. De som medvirker på platen er Kristoffer Kompen, trombone; Ida Aubert Bang, harpe; Kristine Solberg, cello; og Terje Engen, perkusjon. Samlet representerer dette en høyst uvanlig besetning når det handler om folkemusikk, noe som gir de ulike melodiene en klanglig både ny og spennende innpakning. Med trombone og perkusjon henter hun til dels inn ele-

IRENE TILLUNG MED TI PÅ TAKET: HILDERSYN

•• •• ••

Heilo, 2017 9 spor, 38 minutter Produsent: Mathias Eick og Irene Tillung

fele, trekkspill og strykere, hvor trommene ligger under og bidrar til marsj-følelsen. Irene Tillung må helt opplagt ha brukt arbeidsstipendet sitt som komponist på en utmerket måte. Platen inneholder mange flotte melodier, arrangert på en god og ganske original måte for førsteklasses musikere. Dette er en plate som det oser kvalitet av.

menter fra jazzen, mens harpe og cello gir musikalske assosiasjoner i retning av kunstmusikk. Selv synger Liv Ulvik på en måte som ligger nært opp til tradisjonell kveding, selv om det tidvis klinger litt anstrengt. Ornamenteringen er imidlertid veldig bra. Til tross for at kvedingen ligger i bunnen på de fleste melodiene, framstår likevel musikken hennes et godt stykke unna det vi forbinder med tradisjonell folkemusikk. Dette skyldes både den spesielle instrumenteringen, arrangementene og selve framføringene. I tillegg klinger sluttproduktet litt uferdig. Det virker som musikerne ennå ikke helt har funnet en felles musikalsk

plattform som de kan ta utgangspunkt i og utvikle seg videre fra. Men dette vil sikkert kunne bli bedre med tiden. Det er flere fine spor på denne platen, og spesielt bruken av cello og trombone gir arrangementene et både morsomt og originalt preg. Trombonen kommer spesielt til sin rett i «Hvor slitesterk er du?», mens celloen klinger flott i den fine melodien «Dukk under», som delvis bygger på en toradermelodi fra Estland. I den noe visepregete låten «Troll i eske» er det Ida Aubert Bangs harpe som får slippe ordentlig til. Ellers er «Bumerang» en morsom låt som bygger melodisk på «Kjostadlek nr. 3», en pols fra Røros som går på trollstilt fele. I tillegg har «Stakkars deg med harpunen» fått et riktig fint arrangement. Noen melo-

KLANG OG IMPROVISASJON

Den eneste av de fire unge folkemusikkutøverne som tidligere har gitt ut egne plater, er Erlend Apneseth fra Jølster. Han er utdannet ved Ole Bull Akademiet på Voss. I 2013 ga han ut soloalbumet Blikkspor, og i 2016 kom den første utgivelsen fra Erlend Apneseth Trio, Det andre rommet. Her samarbeidet han med musikerne Stephan Meidell og Øyvind Hegg-Lunde, som begge har sin bakgrunn fra helt andre musikalske sjangre. De utgjør i andre sammenhenger duoen Strings & Timpani, som først og fremst framfører improvisert musikk med røtter i bl.a. jazz og elektronika. Trioens første plate fikk jevnt over svært gode kritikker. Nå er de klar med en ny plate kalt Åra. Erlend Apneseth har komponert det aller meste av musikken, alene eller i samarbeid med de to andre musikerne. Med begrepet komponert menes i denne sammenheng at de har utviklet en form for musikalsk grunnidé som gir bakgrunn for trioens tilsynelatende relativt frie improvisasjoner. Erlend Apneseth har i denne sammenheng arbeidet mye med å fordype seg i hardingfelas improvisatoriske muligheter, gjennom alternativ klangbehandling og bruk av spesielle pizzicatoteknikker. Sammen med Stephan Meidell, som trakterer gitar, sampling og diverse elektronikk og Øyvind Hegg-Lunde, som

LIV ULVIK: INN VADE

•• •• ••

Atterklang, 2017 9 spor, 33 minutter Produsent: Jørund Fluge Samuelsen og Liv Ulvik

dier framstår imidlertid også som litt kjedelige og endimensjonale; det gjelder «Mitt Mantra», «Vade inn» og til en viss grad «Du er i ferd». Samlet framstår Liv Ulviks Inn

vade som en lovende og bra, men ennå litt uferdig produksjon.

spiller trommer og annen perkusjon, gir dette et veldig spesielt og originalt lydbilde. Musikken til trioen oppleves tidvis som meditativ, med fraseringer og melodilinjer som av og til framstår inspirert av indisk kunstmusikk, særlig det resonansstrengete strykeinstrumentet sarangi. Dette gjelder blant annet melodiene «Utferd» og «Øyster». Hardingfela behandles på de fleste sporene som et klanglig redskap hvor trådene til norsk tradisjonsmusikk er lite hørbare. Det gjelder for eksempel «Tundra», hvor melodien framføres pizzicato på hardingfela over en tung grunnrytme i 4/4 takt. Kun på enkelte av sporene brettes det ut melodilinjer og rytmer som hører hjemme i instrumentets tradisjonelle univers. «Undergrunn», som er ett av platens fineste spor, åpner med et visetonepreget hardingfelespill, mens «Klokkespel» inneholder et relativt kort og improvisatorisk preget felespill i tradisjonell stil. I tillegg bringer Apneseth fram enkelte mer tradisjonelle hardingfelefraser mot slutten av «Sakura». Noe av det mest klanglig særpregete på platen er bruken av sag basert på et gammelt anonymt arkivopptak på «Saga». I tillegg gjør Bergenspoeten Erlend O. Nødtvedt et sterkt inntrykk når han leser sin egen tekst på «Lysne», med intense og nærmest suggestive rytmer i bakgrunnen.

Lydbildet på Åra skiller seg vesentlig fra trioens første plate Det andre rommet. Det er svært mye bra på denne platen. Samtidig er jeg litt redd for at trioen er i ferd med å bevege seg vel mye i retning av det meditative, slik at musikken deres kan oppfattes som noe introvert. Jeg har imidlertid en fornemmelse av at det kan oppleves ganske annerledes å høre trioen live, enn når man sitter hjemme og lytter til denne musikken.

ERLING APNESETH TRIO: ÅRA

•• •• ••

Hubro, 2017 10 spor, 38 minutter Produsent: Erlend Apneseth Trio og Andreas R. Meland

utgangspunkt i instrumentet sitt og utforsker det videre når det gjelder de klanglige og tekniske mulighetene. Dette gjøres i en kontekst hvor improvisasjonselementet, i samspill med musikere med en helt annen bakgrunn, står langt sterkere enn det å gjengi en bestemt melodi. Men dette tas innimellom kanskje litt for langt, slik at det kommunikative aspektet ved musikken kan bli litt skadelidende. De to kvederne velger på sin side et mer tradisjonelt uttrykk, som tidvis framtrer som noe avslepent i møtet med musikere med bakgrunn fra andre musikksjangre. Deres nyskaping ligger, som tidligere nevnt, først og fremst i arrangementene og instrumenteringene – i tillegg til at Ulvik har komponert stort sett all musikken hun framfører. Nærmest det vi oppfatter som tradisjonell folkemusikk ligger utvilsomt Ingebjørg Lognvik Reinholdt, som framfører et lokalt, tradert melodimateriale på en måte som jeg finner ganske vellykket.

KREATIVITET OG FORANKRING

Det vil være å gå for langt å si at disse fire plateutgivelsene representerer et tverrsnitt av hvordan unge norske folkemusikere tenker og arbeider i dag. Det finnes fortsatt mange som framfører folkemusikk i en langt mer tradisjonell form, enten det dreier seg om solo eller samspill. Men særlig blant de unge med en formell folkemusikkutdanning bak seg, ser vi en tendens til at de tradisjonelle uttrykksformene alene ikke oppleves som spennende nok. Man vil gjerne ha noe i tillegg, og ønsker å dyrke fram de kreative sidene hos seg selv som musiker, komponist eller arrangør. De fire platene jeg har sett nærmere på her viser ulike måter å tilnærme seg en slik tankegang. Alle de fire musikerne behersker folkemusikkens tradisjonelle uttrykksformer når det gjelder henholdsvis hardingfelespill og kveding, selv om kvaliteten på utøvingen kan variere en del. Erlend Apneseth tar

Mest nyskapende og spennende i instrumenteringen er utvilsomt Liv Ulvik, men her mangler både deler av melodimaterialet og arrangementene den høye kvaliteten som kunne ha gjort platen enda mer hørverdig. På trekkspilleren Irene Tillungs plate holder både melodiene og arrangementene et høyere nivå. Til tross for at hun benytter mange ulike musikere og instrumenter, har hun likevel klart å skape et særpreget musikalsk uttrykk som kjennetegner platen hennes som helhet. Jeg synes dette er veldig bra gjort! Når det gjelder alle de fire unge utøverne, vil jeg hevde: Forutsetningene for å lykkes i sine forskjellige måter å tilnærme seg nyskapingen på, er at de står trygt forankret i en lokal folkemusikktradisjon. Man bør vite hvor man står før man begynner å gå!

ROSA FRÅ BETLEHEM Tidenes Julealbum

SIDE B

1. STILLE NATT 6:24

1. FOLKEFRELSAR, TIL OSS KOM 2.58

Melodi Franz Gruber 1818. Tekst: Joseph Mohr. Norsk tekst: Erik Hillestad. Arr.: Knut Reiersrud og Sondre Bratland.

Melodi: Einsiedelen omkr 1120 / Erfurt 1524 Tekst: Ambrosius før 397. Norsk tekst: Bernt Støylen 1905

Melodi: Folketone frå Ryfylke. Instrumentalmelodi: Knut Reiersrud. Tekst: Elias Blix. Arr.: Iver Kleive, Knut Reiersrud og Sondre Bratland.

3. O, DU HELLIGE (O SANCTISSIMA) 4:27

2. JOLI KJEM 3:55

Melodi: Palestinsk folketone. Tekst: Erik Hillestad etter en palestinsk juletekst. Arr.: Knut Reiersrud, Suheil Khoury og Paolo Vinaccia.

3. DET KIMER NU TIL JULEFEST 3:48

Folketone frå Sicilia. Arr.: Iver Kleive, Knut Reiersrud og Sondre Bratland.

Melodi: C.C.N Balle. Tekst: N.F.S. Grundtvig. Arr.: Iver Kleive og Knut Reiersrud.

4. ET BARN ER FØDT 3:35

4. DET SYNG I NATT 3:11

Melodi: Frå mellomalderen. Tekst: Lat. Frå 1300-talet ved N.F.S. Grundtvig. Arr.: Paolo Vinaccia, Knut Reiersrud og Iver Kleive.

Melodi: Sondre Bratland. Tekst: Olav Mosdøl. Arr.: Knut Reiersrud.

5. MITT HJERTE ALLTID VANKER 5:56

5. Å, SKJØNNESTE ROSE PÅ VÅR JORD 3:32

Melodi: Folketone. Tekst: H.A. Brorson. Arr.: Iver Kleive.

Melodi: Olav Andreas Bratland. Tekst: Svein Ellingsen. Arr.: Knut Reiersrud og Iver Kleive.

Sondre Bratland ROSA FRÅ BETLEHEM

ROSA FRÅ BETLEHEM

SONDRE BRATLAND KNUT REIERSRUD IVER KLEIVE PAOLO VINACCIA 2. KLING NO KLOKKA 4:10

SONDRE BRATLAND

SIDE A

6. GAMMEL MARIA-VISE 2:06 Melodi: Folketone frå Thüringen. Norsk tekst av Thomas Beck. Arr.: Iver Kleive

7. DET HEV EI ROSE SPRUNGE 4:27 Melodi: Folketone frå 1400-talet. Tekst: Tysk song frå 1500-talet ved Peter Hognestad. Arr.: Knut Reiersrud.

BARNEKOR

8. DEN FAGRASTE ROSA 3:13 Melodi: Folketone. Tekst: Brorson/Blix. Arr.: Iver Kleive

FXLP121 | 2017 | www.kkv.no

Fredag 22. desember KULTURKIRKEN JAKOB

INNSPELT I BETLEHEM MED KNUT REIERSRUD, PAOLO VINACCIA, IVER KLEIVE OG SUHEIL KHOURY. FXLP 121

KONSERT

Song: Sondre Bratland Orgel og synth: Iver Kleive Gitar: Knut Reiersrud Perkusjon: Paolo Vinaccia Fløyte: Suheil Khoury Palestinsk barnekor fra Popular Art Center i Ramallah: Lina Najjar, Najwa Abdulhaq, Areej Hindeleh, Muna Kuttab, Abdallah Sabat, Dana Najjar, Nahed Freij. Dir.: Suheil Khoury Biletet «Infant» av Odd Nerdrum er prenta med løyve frå www.nerdrummuseum.com

Kommer på VINYL. Bonusspor fra den originale innspillingen i Betlehem.

Billetter på Ticketmaster www.jakob.no

KAPPLEIKSDØMMING TIL BESVÆR Det har vært dommerseminar på Voss – der skulle du også ha vært. KOMMENTAR: AUDUN GRÜNER-HEGGE

For min del var dette mitt første dommerseminar. Det er nemlig ikke hver dag FolkOrg arrangerer dommerseminar. Faktisk ikke hvert år engang. Det er nemlig to år siden sist, og det første etter innføringen av nytt dommerskjema og ny poengskala – og forsøket med poenggiving kun til den sterkeste tredelen av deltakerne i en klasse. Dette skal ikke handle om i hvilken grad noen av disse endringene har vært vellykket eller ei. I stedet vil jeg, som deltaker på årets seminar, gi en slags oppsummering av hva vi snakket om – og forklare hvorfor flere burde ta turen neste gang seminaret arrangeres, enten man til vanlig er dommer, deltaker eller tilskuer på kappleik. SEMINARET

Dommerseminaret ble avholdt på Ole Bull Akademiet på Voss 29. september til 1. oktober. Det gikk tre parallelle seminar rundt om på huset, for dømming i dans, spel og vokal. Selv deltok jeg på seminaret om dans, og jeg tar høyde for at det kan ha utspilt seg andre scener og diskusjoner på andre felt. Likevel vil jeg argumentere for at også de som sterkere identifiserer seg med andre kappleiksklasser enn dans, vil ha utbytte av videre lesning. Seminaret var strukturert rundt videoopptak som på en eller annen måte var representative kappleiksbidrag. Gjennom stort sett hele lørdag og søndag så og diskuterte vi kappleiksdans fanget

på film, noe som gav et godt grunnlag for diskusjonene. Jeg antar man også på tidligere dommerseminarer har hatt tilgang til videoopptak å basere diskusjonene på; likevel er det ingen tvil om at det har blitt stadig vanligere å filme praktisk talt alle kappleiksbidrag. Dette gir muligheten til å velge ut bidrag som er særlig interessante for diskusjon, og diskutere på måter man kanskje ikke har kunnet gjøre tidligere. Fordelen med «videodømmingen» var at vi på seminaret fikk mulighet til å se enkelte opptak flere ganger, og plukke opp og diskutere nyanser vi ikke fikk med oss ved første visning. Noen dommere hadde sett én ting, andre noe helt annet: Hva hadde egentlig blitt gjort? Var virkelig svikten så markert som dommerbordet ved siden av påstod? Det er krevende å få med seg alle sider ved en prestasjon kun ved ett gjennomsyn. Øvelsen gjorde oss oppmerksomme på at blikket er selektivt og trekker i den retning man selv ønsker å se. Dette er nødvendigvis forskjellig for hver enkelt dommer og tilskuer. VIDEODØMMING?

Kanskje burde derfor beslutningsgrunnlaget til kappleiksdommere utvides til å inkludere videodømming? Nei – selv om teknologisk basert dømming er på framferd i idrettsverdenen, heftig debattert særlig på fotballbanen, er det et tydelig skille mellom idrett og de sosiale kunstformene dansen og musikken er. Jeg ser ikke for meg at det 69

Foto: Anbjørg Myhra Bergwitz

er mange som ville støttet opp om bruk av videodømming på kappleiker. Men videodømming kunne da absolutt avdekket en del nyanser, ved fotisett, kroppsføring og liknende. I et tett dansefelt, slik man har i lagdans og i danseklassene på Landsfestivalen, kunne man da tydeligere skilt mellom de ulike deltakernes ferdigheter. I tvilstilfeller – eller bare når dommerne skal diskutere i etterkant og hente frem dansen fra minnebanken – kunne video bidratt til å sikre en mer rettferdig og etterprøvbar resultatliste. Men, som nevnt flere ganger av deltakere på seminaret: Selv om det her er

«Gjør man det godt på kappleik, kan ens dans fort bli toneangivende for hva andre mener er god dans. Slik blir dommerbeslutningene også politiske, enten man vil det eller ei.» Audun Grüner-Hegge

Eirik Fuglesteg Luksengards hallingdans i A-klassa på Landskappleiken 2016 var en av dansene som ble studert på storskjerm under dommerseminaret på Voss i høst. (Stort foto: Runhild Heggem, innfelt foto: Anbjørg Myhra Bergwitz)

Leif Rygg og hans barnebarn Eivind Hjeltnes Rygg åpnet dommerseminaret på Voss med lokale hardingfeletoner. (Foto: Ingrid Andersen Heieren)

Fra dansedelen av dommerseminaret. (Foto: Anbjørg Myhra Bergwitz)

mye å hente, mister man noe vesentlig fra opplevelsen når man ser en prestasjon i opptak. Opplevelsen i øyeblikket kan gi et helt annet bilde enn det man får når man setter seg ned og tar vekk distraksjoner, tidspress og annet press, slik man gjør når man ser video. Dette – foruten det at dommerne allerede har mye å gjøre, om de ikke også skal måtte se hele klassen en gang til på bakrommet – gjør at kappleiksopptak nok gjør seg best som medium til å dele gode prestasjoner i etterkant. SUBJEKTIV VURDERING

Mitt poeng er, som den årvåkne leser kanskje for lengst har plukket opp, at kappleiker er noe man opplever der og da, i situasjonen. Det handler ikke om ballen var over streken eller ikke. I stedet handler det om følelser, overbevisning, glimt i øyet og publikumstekke – elementer som ikke fullt ut fanges opp på video. Det er den subjektive opplevelsen til hver enkelt tilskuer som til sist teller, ens egen vurdering av om prestasjonen var god eller mindre god. Akkurat dette fikk vi brynt oss på i Osasalen på Ole Bull Akademiet. Fordi vi ble satt sammen i ulike dommerbord, fikk vi erfare hvordan hvert enkelt bord dømte de aktuelle parene forskjellig. I noen tilfeller kunne utøveren på toppen hos noen, havne nederst hos andre. I alle tilfeller bør det finnes noen tydelige kriterier for hva man regner som god dans og ikke. Dette har de nye dommerskjemaene imøtesett, med flere kategorier som svikt, balanse, rotasjon, samdans og forhold til slåtten. Disse kategoriene er likevel ikke enkle å måle, og overlater størsteparten av beslutningsgrunnlaget til den enkelte dommers opplevelse. Men hva er nå en gang tradisjonskultur uten X-faktor og særpreg? DOMMERGJERNINGEN

Det er i denne sammenhengen dommerne spiller en vesentlig rolle. Dommerne skal ha et faglig grunnlag for å bedømme det de ser foran seg. I tillegg skal et dommerbord helst representere forskjellige tradisjonsområder og være kjønns- og aldersbalansert – slik publikum er det. Det er altså meningen å sette ulike oppfatninger mot hverandre ved et dommerbord. Dom-

Spel-delen av dommerseminaret, ved bordenden sitter seminarleder Rikke van Ommeren. Som makker hadde hun Anne Hytta, som sitter t.h. utenfor bildet. (Foto: Ingrid Andersen Heieren)

Stian Roland foredrar for seminaret i dansedømming. Makkeren hans var Mette Vårdal. (Foto: Ingrid Andersen Heieren)

merne skal likevel ha det felles at de er faglig kompetente, og har gjensidig respekt for de krevende beslutningene de skal ta sammen. Dommergjerningen har flere fasetter. Blant dem som ble mye diskutert på seminaret, er den retningsgivende rollen resultatlistene fra kappleikene kan ha. Gjør man det godt på kappleik, kan ens dans fort bli toneangivende for hva andre mener er god dans, og andre dansere kan ta etter. Slik blir dommerbeslutningene også politiske, enten man vil det eller ei. Folk bryr seg om kappleiksresultater. De skaper engasjement. Slik er kappleikene en av de sterkeste

enkeltkreftene i utviklingen av folkedansog folkemusikkfeltet. Til slutt vil jeg komme med en oppfordring til alle engasjerte kappleiksgjengere: Dra på dommerseminar, formaliser meningene dine og bidra til å videreutvikle folkemusikken og folkedansen! Det er behov for flere som kan sitte ved dommerbordene. Heller enn at det deles ut for mange poengsummer på kappleik, tror jeg nemlig at kappleikenes utfordring er å få delt ut poeng i det hele tatt – all den tid det ikke akkurat er ventelister for å stille som kappleiksdommer.

EIT HJARTE UTANFOR SENTRUM Forskingsbibliotekar Astrid Nora Ressem har vigd mykje av livet sitt til mellomalderballadar. Men eigentleg er det breidda i musikken ho er oppteken av. TEKST: IDA HABBESTAD FOTO: SVERRE AURSTAD (DER IKKJE ANNA ER OPPGJEVE)

ASTRID NORA RESSEM

••

Født i Follafoss i 1961, flyttet til Malm i 1967. Begge stader ligg i Verran kommune i Nord-Trøndelag.

Etter ein formiddag på Nasjonalbiblioteket med forskingsbibliotekar Astrid Nora Ressem set eg meg heime med balladetekstar. Ein kan liksom ikkje anna. Først i nyfikna for arbeidet som ligg bak å ikkje berre kjenna enkelttekster, men ha tolka dei og funne variasjonen, kjenna større eller mindre skilnader. Like raskt kjem dragninga mot desse sterke orda; eit språk som peikar bakover og som likevel treffer meg i notid. Her er setningsbygningar eg må dvela ved, dei er komplekse og enkle på same tid. I øyro kling minnet av at Astrid syng. Ho har demonstrert ein melodi som overraska henne. Det går liksom ikkje an å skriva den ned, seier ho, og dette biletet av tonen — også den kompleks og enkel — gjev eit slags vindauge til historia, slik Astrid sjølv har fortalt: Fleire trådar går parallelt, litt hit, litt dit; møter fleire paradoks, før noko samlast. For det var ikkje ord ho skulle jobba med, og ikkje akademikar ho skulle bli. – Eg har eit stort uttrykksbehov, men mest har behovet krinsa om musikk og biletkunst. Orda strekkjer ikkje alltid til, synest eg, somme gonger låser dei meir enn dei opnar opp. Slik er det eit paradoks at eg enda opp med å jobba så mykje med ord. Tidlegare tenkte eg at ting ikkje heilt hang saman i livet mitt. I dag tenkjer eg at vegane har vore krokete, men at dei var riktige. MUSIKK OG DAGLEGLIV

Eigentleg skulle me møtast ute i skogen, i tonar av oransje, gult og rødt. Astrid og mannen José flytta nær Østmarka for nokre år sidan, og er stadig på oppdagingsferd. Naturen som stad for gode rom- og fargeopplevingar har vore med henne frå barndommen – faren var skogbruksleiar og mora var gjerne utandørs. Eit anna alternativ var å møtast heime hjå Astrid, men ein ivrig liten hund ville truleg ha bede om all merksemda, åtvara ho. Og

••

Cand. philol. i 1996 med hovudfag i musikkvitskap, støttefag folkloristikk og TV- og filmproduksjon.

når me møtest på Nasjonalbiblioteket, så kjenst det rett: først i den nye formidlingsavdelinga, som handlar om å opna opp, og sidan i kontorlokala, som gjev ro. Dette huset rommar både konsentrasjonen og tilgjengeleggjeringa som finst i Astrid sin arbeidskvardag. Samtidig understrekar ho motivasjonen for at ho held på: Bruken av, og det emosjonelle ved norsk folkemusikk, må vera sjølve kjernen. – Eg vil ikkje undergrava arbeidet eg har gjort og gjer: Det er viktig med forsking og fagleg fordjuping, at nokon belyser feltet på ulike vis, namngjev, skildrar og prøver ut ulike forståingar. Kunnskapsbygging opnar for nye perspektiv — og så kan ein diskutera, og byggja feltet vidare. Men ære være eldsjelene, dei som gjev barn og unge eit forhold til tradisjonskulturen, og som gjer at den blir brukt i dagleglivet. Verdien oppstår i bruken — ikkje berre fordi det er gamalt, men fordi det betyr noko for oss. EIN HJARTANS LATTER

Astrid blir varm i målet når eg spør kvar hennar eiga interesse oppsto. Sjølvsagt finst det i det familiære, i Verran i Nord-Trøndelag, i ein heim med mykje musikk. Mormor song skillingsviser i ungdommen og spela på ein gitar ho hadde snekra sjølv, utan pengar til å kjøpa eit instrument. Morfar og bestefar spela fele, sistnemnde laga eigne slåttar. Astrid oppsøkte gjerne det musikalske hjå dei alle. – Men oftast gjekk eg opp til bestefar for å høyra han fortelja historier. Eg hugsar gleda hans då han fortalde, og at han lo så hjartans godt, frå langt ned i magen så kroppen rista, til ein kunne sjå ein stor open munn med snus! Astrid gjev seg til latteren sjølv. Og teiknar fleire bilete: lyden av Folkemusikkhalvtimen, ei klokke som tikka på veggen, fela som hang ved sidan av, lyden av broren som øvde på trombone eller på 74

••

Byrja å arbeide ved Norsk visearkiv 1. februar 1996. Tilsett ved Nasjonalbiblioteket (NB) då Visearkivet blei overdratt til NB 1. januar 2014.

Yamaha-orgel. Og mora som stadig song, i alle slags anledningar. – Eg er van med at song er overalt. At ein ikkje må synga rett eller fint, men at song er noko ein har med seg, i sorg, i glede, i kvardag. EIT DANNA MENNESKE

Så er det kanskje ikkje rart likevel, at ho har vigd mange år av livet sitt som musikkfagleg i Norsk visearkiv, som etter kvart vart innlemma i musikkseksjonen til Nasjonalbiblioteket. Men vegen dit snudde seg mellom ulike uttrykk og interesser, heilt frå medvitet om at musikk ikkje berre er noko som er, men også noko ein lærer. Det oppsto då Astrid starta å spela fiolin, kring 10 års alder, i skuleorkester og ungdomsorkester og sidan på Toneheim folkehøgskule med Leif Jørgensen som lærar. – Han kravde fire timar øving om dagen på instrumentet, pluss speling. Det var skjerpande, hugsar Astrid. Men ho var ikkje smal nok til å gå den klassisk-instrumentale vegen. Og etter folkehøgskuleåret følgde ei lukkeleg tid på Røros, der Astrid dyrka eit trefald interesser; det visuelle på kunst og handverklinja, det klassiske i Nord-Østerdalen kammerorkester og folkemusikken i Glåmos spelemannslag. Saman med andre ungdommar vitja ho tradisjonsberaren Peder Nyhus. Dei sat i kjøkenet og drakk kaffi, lærte slåttar, og vitna ein oppblomstring for musikken i Rørosområdet. – Å læra på gehør igjen i Rørostradisjonen, som var ein ny stil for meg, og å bli fortruleg med samspelet som var annleis enn i kammerorkesterforma; det gjorde at eg måtte snu opp ned på nokre ting i hovudet. Men eg likar å nærma meg musikk via øyret òg. Ein kan koma til same resultatet når ein jobbar gjennom blikket,

Artikkelforfattar Ida Habbestad (t.v.) og Astrid Nora Ressem møtest på Kafé Å på Nasjonalbiblioteket, praktbygget som vart reist som nytt universitetsbibliotek i 1913.

men prosessen er annleis. Den skilnaden fascinerer meg. Astrid reiste mykje som ungdom, saman med vener og åleine. Danningsreiser, kallar ho dei, turar i Europa som romma speling, samarbeid med kunstnarar, eit kunststudium som aldri blei noko av på grunn av italiensk byråkrati – men dermed også fleire menneskelege møte. Når ho fortel om det, høyrest det så ubekymra ut. Det same gjer innstillinga til å jobba 20 år i ein institusjon der ein frå år til år ikkje alltid visste om det var midlar til å finansiera stillinga hennar. – Om det trygge var det viktige, ville eg nok valt annleis tidlegare i livet, seier Astrid. Drivkrafta hennar har vore ei nyfikne,

noko også studiet i musikkvitskap var eit utslag av. – Eg forstod ikkje universitetssystemet, og tenkjer at det var merkeleg at eg kom inn. Det sat langt inne å bli glad i å analysera. Men det var mykje eg gjerne ville læra, og brått sat eg der med eit hovudfag, seier Astrid, og legg til at det ikkje berre var musikkteoretisk analyse, men ei rekke andre perspektiv på musikken å henta i studiet hennar. Å kopla det erfaringsbaserte med meir teoretisk tilnærming vart ein drivkraft. Dette er mellom grunnane til at Astrid har trivst i arkivet, storparten av tida i lag med dagleg leiar Velle Espeland. Gjennom 30 lange år var han visearkivets første og siste daglege leiar.

– Det var også avgjerande at me jobba bra i lag, eg og Velle. Me utfylte kvarandre, han som folklorist og eg som musikkvitar med utøvande erfaring. Og i ein liten institusjon må ein gjera alt: frå registrering og katalogisering til fagleg fordjuping. Eg lika at det var kort veg frå idé til handling — å få vera kreativ, men òg å få gjennomføra ting. MOT EI MATERIALFORSTÅING

Som institusjon er arkivet historie, som samling har det vakse seg stadig større. Astrid si første utfordring var å gjera seg kjend med det digre spennet, både historisk og i sjangrar. – Korleis set ein seg inn i eit arkiv? – Velle var god der. Han hadde hatt nokon korttidstilsette tidlegare, og visste at

«Verdien oppstår i bruken, ikkje berre fordi det er gamalt, men fordi det betyr noko for oss.» Astrid Nora Ressem

å rydda i hyllene gjev ei forståing av korleis arkivet er bygd opp. Visearkivet var eitt av dei første som bygde opp ein datakatalog. I ein periode av livet der eg syntest det var godt å gjera rutinearbeid, fekk eg leggja inn enkeltviser: namn, titlar, førstelinjer. Gjennom det fekk eg òg materialforståing. Utgangspunktet er jo at ein gjer det ein må, samtidig kunne eg gå inn i stoffet. Då eg la inn salmane i Landstads salmebok, tok meg eg ofte i å lesa heile salmen, og dette var det rom for hjå oss: å bruka tid på å reflektera, lesa, gjenoppdaga eit materiale ein kanskje ikkje høyrer så ofte. Når det fanst midlar og overskot, gjorde dei oppsøkande verksemd til butikkar og bensinstasjonar, for å finna kassettar andre bibliotek ikkje hadde: lokale utgjevingar, undergrunns-countryband, religiøs musikk og alt anna som kunne tenkjast å gå under radaren for innkjøpsordninga. – Det er ein slik eigen liten krinsløp – som me brukte tid på å finna ut av, fortel Astrid. Og dette spennet frå Landstad til den lokale gruppa på bensinstasjonen, vekkjer igjen gjenklang til barndomen hennar. – Eg er ikkje vaksen opp med at éin sjanger nødvendigvis er meir verdifull enn ein annan. Det finst kvalitet mange plassar, musikk som kan ha sin verdi til ulike tider. Visearkivet hadde ikkje nokon smak, og den haldninga syntest eg var spanande å jobba under.

Ei av Astrid Nora Ressems favorittviser: balladen «Storebror og lillebror», i Olea Crøgers handskrift og trykt i samlinga Olea Crøger: Lilja bære blomster i enge (Norsk folkeminnelags skrifter 112, Oslo 2004), som Ressem var medredaktør til. (Faksimilar trykte med løyve)

I 2010 såg det mørkt ut for utgjevinga av Norske mellomalderballadar. Dåverande Norsk Visearkiv trong meir pengar for å kunne sluttføra arbeidet. Pengane kom til slutt. F.v. Liv Kreken, Elin Prøysen, Velle Espeland og Astrid Nora Ressem. (Foto: Aleksander Andersen)

Det byrja med denne vesle pamfletten av Velle Espeland i 1992. (Faksimile, trykt med løyve)

Folkeviseinnsamlar Olea Crøger vart udødeleggjort i 1982 med denne statuen av Tore Bjørn Skjølsvik ved Heddal prestegard, plassen Crøger vart fødd i 1801. «Her i møte med ein folkevisekvedar», les siste lina på skiltet bakom. (Foto: Sirkka Stephens)

MELLOMALDERBALLADANE

Eit slags livsprosjekt var likevel arbeidet med balladane: eit fire bind stort verk, med melodiar organisert etter balladetype, samt biografiar og register. – Velle hadde jobba i årevis for å få i gang ei slik utgjeving. I nabolanda var Sveriges medeltida ballader og Danmarks gamle folkeviser alt komne ut, og det fanst balladearbeid på Island og på Færøyene. I Noreg hadde me forsøkt frå 1850-talet, kjende samlarar som Sophus Bugge, Moltke Moe, Rikard Berge og Knut Listøl hadde vore med. Men ting kom i vegen: Ein var usamde om fordeling av arbeid, eller om

metode, og så var det nokon som døydde før dei kom ordentlig i gang. På eit vis er det som om det vart lagt ut ein rød snubletråd, der ein gong på 1850-talet. Astrid sitt arbeid handla om å finna melodiar brukt til balladetekstar av skriftlege kjelder, kartleggja kva som fanst, og finna ei oversiktleg organisering. Melodiane skulle dernest tolkast og transkriberast til digitale filer. – Me bestemte oss for eit klassifikasjonssystem utarbeidd på 1960-70-talet, Types of the Scandinavian Medieval Ballad, som vart utvikla for å kunna studera og samanlikna nordiske variantar. Dei andre nordiske bal-

ladeutgjevingane er knytt til dette. Systemet er diskutabelt; men det fungerer for å finna fram, og me hadde ikkje noko godt alternativ. Det kunne ha vore spanande å organisera melodiane etter meloditypar, men det var for risikabelt: Det er gjort så lite forsking på området, og spørsmålet om kvar ein variant byrjar eller sluttar, er subjektivt. I hovudtrekk er det teksten som styrer om noko er ein ballade eller ikkje, forklarer Astrid. Meininga var først å laga ein nettbase med musikk og tekstar saman. Universitetet i Oslo skulle vera utgjevar, men dei trekte seg. Løysinga vart to parallelle

«Det finst kvalitet mange plassar, musikk som kan ha sin verdi til ulike tider. Visearkivet hadde ikkje nokon smak, og den haldninga syntest eg var spanande å jobba under.» Astrid Nora Ressem

NORSKE MELLOMALDERBALLADAR

••

Balladeprosjektet starta på 1990-tallet, initiert av Velle Espeland. Frå 2010 fekk prosjektet si noverande form: Melodiane skulle publiserast i bokform i Norsk Folkeminnelags skriftserie, og tekstene på e-bokportalen bokselskap .no i samarbeid med Det norske språkog litteraturselskap. Arbeidet vart sluttført i november 2016.

••

Dei som har bidratt i prosjektet er Velle Espeland, Liv Kreken, Maren Dahle Lauten, Børge Nordbø, Astrid

utgjevingar: tekstar på Norsk bokselskap si nettside (bokselskap.no) og melodiar utgitt av Norsk folkeminnelag. – Det viktige er at det finst ein norsk, tilgjengeleg, vitskapleg publikasjon, slik at interesserte kan bruka det, kommentera og utvikla det vidare. Det er jo ikkje meininga at eit slikt verk skal vera komplett. Lydkjelder er ikkje tekne med i det heile, det hadde blitt for omfattande, og lyd er dessutan ei betre kjelde enn dei noterte. Dessutan kan det finnast tekstlege kjelder me ikkje har funne – og så utviklast det heile tida nytt gjennom bruk. Men me valde å innlemma mykje. I Sverige valde dei å ta med maks 25 variantar, tekstar og melodiar, medan me tok så mange melodiar me kunne finna. Det er slåande kor stor skapartrongen er, kor ufatteleg kreative folk har vore, både til å bruka melodiar dei har høyrt til ulike tekstar, og til å skapa nytt og variera.

Nora Ressem, Olav Solberg og Ellen Nessheim Wiger.

••

Om lag 800 balladetekster, samt innleiingar og artikler, er fordelte på åtte bind: Naturmytiske balladar, Legendeballadar, Historiske balladar, Riddarballadar 1, Riddarballadar 2, Kjempe- og trollballadar, Skjemteballadar, Fagartiklar og tittelregister. Alle binda er tilgjengelige på nettstaden www.bokselskap.no/ballader.

– Det slo meg for det første kor tett og intenst eg opplevde det å arbeida med eit menneske som er død for så lenge sidan. Eg visste litt om henne frå før, men hadde ikkje tid til å gå mykje djupare inn i historia hennar. Arbeidet mitt gjekk heller ikkje på det personlege, men på det ho hadde samla inn. Å jobba så teknisk som ein gjer når ein forsøker å transkribera – å tolka skrift er ein ganske kjølig, analytisk og pirkete aktivitet – gav likevel eit sterkt bilete av personen. Rolla ho hadde på denne tida, måten ho arbeidde på då ho skreiv ned, sloss for å få gitt ut tinga sine, samarbeidet med og mot Lindeman: Alt dette gjorde sterkt inntrykk på meg. Og det er altså nokre av hennar ballade-

••

I underkant av 1500 melodiar brukt til balladar, samt biografiar og register, er fordelt på fire bind i verket Norske middelalderballader: Melodier (Norsk folkeminnelag med Aschehoug og Spartacus forlag): Naturmytiske ballader, legendeballader og Historiske ballader (2011), Ridderballader. Kjempe- og trollballader (2014), Skjemteballader (2015) og Biografier, registre og tillegg (2016).

variantar som ho vil trekkja fram frå den store katalogen, meir spesifikt Storebror og Lillebror. – Den balladen lika eg frå før, men mest på grunn av dei mange fine melodiane. Det er ein typisk blodig ballade om slåssing og kamp og ei reise. Storebror vil oppsøka ei jomfru, og Lillebror blir med. Så møter dei hindringar, og Storebror synest det blir for tøft. Han snur, medan Lillebror går vidare i klassiske prøvingar. Han passerer elvar fylte med blod, han ser stakar der ein har stabla hovuda til folk som har forsøkt seg før – slike heftige eventyrbilete. Lillebror kjempar seg fram til jomfrua, rømmer med henne og slåst mot brørne hennar som kjem etter. I enkelte variantar døyr paret

Å BLI RÅKA PÅ DET MEST SÅRBARE

Når eg spør om det finst ein spesiell ballade ho har festa seg ved, finn Astrid eit eksempel utanfor balladeprosjektet. – Eg hadde eit avbrekk frå balladane då eg vart spurt om å jobba med stoff etter Olea Crøger, saman med folkloristane Reimund Kvideland og Brynjulf Alver. Crøger var prestedotter og songar frå Telemark på midten av 1800-talet. Ho var ein viktig døropnar for Lindeman og Landstad, og skreiv ned mykje sjølv. Men ho var kvinne, og hadde andre vilkår: Ho fekk ikkje gitt ut stoffet ho sjølv skreiv ned, mykje av dette er forsvunne.

Slik ser det ferdige produktet ut: Norske mellomalderballadar i fire band, side om side med Olea Crøger-samlinga frå 2004.

undervegs. Men i Olea Crøgers variant klarer dei brasane. Dei kjem seg heim, og der – etter alle dei enorme utfordringane – legg søstera gift i senga hans. Dei døyr begge to, og mora døyr av sorg. – Det er rimeleg dramatisk…? – Ja, og dette ligg til balladen uansett. Men det er noko med måten historia er fortalt på gjennom Olea Crøger: Den grusame kontrasten mellom mennesket som har kjempa og overlevd kampen der ute i verda, for så å bli råka i rommet der du er trygg, men òg mest sårbar. Så vidt eg veit er det berre Crøger som har denne slutten. Og det rører ved meg, vissa om at ho sjølv må ha vore slik ein fighter; samtidig som ein òg kan sjå det sårbare i breva hennar, kor audmjuk og glad ho er når gode ting skjer.

Astrid Nora Ressem er godt nøgd med å vere i mål med mellomalderballadane. Det er godt å slappa av litt, men samtidig freistar nye store prosjekt – den rike litteraturen av norske skillingstrykk, til dømes.

ETTERSPURNAD OG STAMINA

Me dveler litt ved denne motstanden. Vilkåra er sjølvsagt andre i dag, men vegen til publisering og nettopp samling av balladane, har trengt sin stamina. Og kanskje kjenst det litt i kroppen – stadige daudliner, lange arbeidskveldar, det gjev eit behov for å komma ned i tempo og venda blikket ein annan stad. Men det tek ikkje lang tid før me er attende i ny fascinasjon – for skjemteballadanes tull og tøys og absurditetar. Og så eit nytt prosjekt: – Skillingstrykka i Noreg er kjende frå 1600-talet, det er små enkle trykk, ofte berre eit enkelt ark som er bretta i to. I den første perioden var trykka retta mot borgarskapen, dei som kunne lesa. Men på midten av 1800-talet eksploderte det: Celluloseindustrien gav billig papir, og stadig fleire kunne lesa. Dette vart populærkultur, vårt første massemedium. Og her finn me skillingsvisene, med alt frå nyhendeviser om brann og mord til kjærleiksviser og viser om sjømenn. Jobben er igjen å få gjort dei tilgjengelege: Å finna, samla, katalogisera, digitalisera og byggja ein søkbar base på nett. – Me snakka nettopp om det å unngå dei store, tidkrevjande prosjekta? – Ja! Men eg opplever stor interesse for dette prosjektet, ein etterspurnad på mange nivå, og er freista av ideen om å jobba med desse mangfaldige sangtrykka. Eg likar å tenkja på at mange av småtrykka

stammar frå tida då balladane vart samla. Balladeinnsamlarane var opptekne av innland og bondekultur. Skillingsvisene handlar om alle ting: om tjuaguten i Vika, marknaden i basarhallane, fiske i Lofoten eller om Frøken topp, som «er som en champagnepropp»! – Ein gong kunne eg tenkt meg å fått laga eit slikt tverrsnitt, frå perioden 1870–1910, før sjangerinndelingane vart like tydelege som dei har vorte seinare. Å få synt fram folkelivet i breidda: korleis Draumkvedet vart stort igjen då Moltke Moe og Thorvald Lammers løfta det, samtidig som Frøken topp var ein farsott. For ikkje å snakka om aktiviteten i lågkyrkjelege samfunn. Ser ein på gamle bilete av frelsesarméorkester, vil du finna at damene hadde ei viktig rolle der. Og så har du folkehøgskulesongen, revysongane … eg vil syna fram songliv, rett og slett! SENTRUM OG PERIFERI

Frå starten av denne forteljinga, der ulike interesser kivast om merksemda, har det komme fram ei tydeleg retning. Og like fullt: Det er stadig paradoks, nokre delte ønske som ikkje heilt går saman, entusiasme og stamina kopla med behovet for jord og skog. – Eg skal nok tenkja meg litt om før eg stressar med å få ferdig noko som er nesten umogleg å få til. Det er jo andre ting ein kan gjera i livet, seier Astrid, og snakkar om å 79

grava litt i hagen og jobba med hunden – med lukt og spor. Så kokar det kanskje ned til dette – å trå ut av fordjupinga, og sjå ramma som eit heile: – Ein snakkar jo gjerne om folkemusikkmiljøet i bestemt form, og eg har lurt litt på kven ein då omtaler. Kanskje er det kjernen av ivrige, dei som er på kappleik kvart år, og er organiserte. Samtidig trur eg at det finst svært mange som opplever seg som halvvegs utanfor, halvvegs innanfor, med eit nært forhold til tradisjonsmusikken, men utan å stå i sentrum. Eg trur det kan vera nyttig å tenkja på at folkemusikkinteresserte truleg er fleire enn ein trur, at det finst ein tilhøyrarskare med hjarta for musikken, som ein mister om ein ser på feltet som det eine eller andre. – For meg er uansett det som betyr mest i folkemusikken møtet mellom generasjonar. Og at det finst musikk på alle nivå, frå den enklaste måten å spela på til dei store kunstnarlege opplevingane. Når me snakkar om folkemusikken som felt, snakkar me gjerne ut frå ein enkelt posisjon, om det er som forskar, som utøvar, som amatør – som musikar eller dansar. Eg blir stadig meir oppteken av dette, at me i større grad femner breidda, og ser at det er ein større heilskap.

SKRÅBLIKK FRA SOLLI PLASS

ARKIVENE SOM RESURS ELLER LIMFELLE? TEKST: HANS-HINRICH THEDENS

Nå med denne spalten takker jeg for oppmerksomheten, og da kan det være på sin plass med litt «navlebeskuelse» på arkivenes vegne – og med en del kommentarer til Ida Habbestads artikkel i forrige blad. Artikkelen «Gjer døra høg, gjer porten vid» tok for seg tre typer formidling fra arkivene, og jeg vil si litt om det som skjer på internett. I vårt nettverk for norske folkemusikkarkiv har vi hatt fruktbare og interessante seminarer hvert år, men dels har vi diskutert de samme spørsmålene igjen og igjen. Fordi arkivene er så ulike når det gjelder alder, opprinnelig formål, organisering og ikke minst finansiering, har det vært vanskelig å se folkemusikkarkivene samlet – som et felt myndighetene faktisk kan bevilge penger til. Det kan det for øvrig se ut til at Kulturrådet nå endelig vil gjøre noe med, gjennom generelle tiltak som vil gagne alle folkemusikkarkivene. Noen folkemusikkarkiv driver forskning, andre er grunnlag for radioprogrammer og andre igjen driver aktiv innsamling. Men alle har vi det felles at vi også skal formidle. Vi hjelper folk å finne musikk (og dans) i våre samlinger, mange arkiv gir ut musikk på CD-plater, og nå og da legger vi ting ut på nettet. Noen av oss var svært tidlig ute med nettpublisering, men de siste åra har det ikke skjedd så veldig mye. Vi har studert åndsverkloven og kartlagt hva vi egentlig har lov og ikke lov til – og vi har i hvert fall ikke forhastet oss. Det er klart at dette er frustrerende for brukerne våre! Nasjonalbiblioteket, der jeg jobber, er gjennom bevilgningsbrevet fra departe-

mentet pålagt å formidle sine samlinger og å få publikum til å bruke dem. I dag blir det stadig mer forventet at alt skal være tilgjengelig på nettet hele tiden – om ikke gratis, så for en billig penge. Hvorfor får en ikke til det med de beskjedene spelemenn i arkivene, når en får det til det med de store popmusikerne? Svaret er selvfølgelig at musikernes og komponistenes interesseorganisasjoner har forhandlet frem avtaler med strømmingstilbyderne, slik at det blir penger av avspillingene. De som har spilt og sunget inn musikk for arkivene, har ingen slike stedfortredere; og siden tradisjonsmusikk er ikke beskyttet som verk, vil avspilling i alle tilfeller generere mye mindre penger. Men hva gjør vi så? Åndsverkloven regulerer utøverens rettigheter til en innspilling, og vernet gjelder i 50 år etter opptaksdato. Inntil da må utøveren, eller utøverens etterkommere, spørres om kopier kan fremstilles. Etter det faller et opptak i det fri, og kan deles fritt. Da kan vi legge det ut på nettet, ikke sant? I prinsippet: ja. Men her melder arkivenes ulikhet seg igjen. Norges eldste, største og med stor margin mest synlige arkiv, NRK, opererer med to kategorier når det gjelder hva som kan formidles og hva som ikke kan formidles. NRK har formidlet mer enn noen andre. Hver eneste søndag har de sendt det de mente var god og interessant folkemusikk. Men i arkivet deres finnes det mye mer, og dette «råmaterialet» vil de på ingen måte la slippe ut – av hensyn til utøverne. Det som er sendt, 80

er allerede publisert og dermed godkjent og rettighetsklarert. Åndsverkloven sier at 50-årsfristen løper fra det tidspunktet noe blir publisert, og dermed burde disse publiserte opptakene være vernet lengre enn råmaterialet! Men loven gjelder bare så lenge det ikke er tegnet noen avtale med utøveren. Men det er flere som mener at selv 50 år er en for kort frist. Vi snakker jo om svært personlige uttrykk. Spelemenn som ikke kom i Folkemusikkhalvtimen og som ikke deltok mye på kappleik, har som regel vært uvant med en innspillingssituasjon. Likevel har mange slike donert sin musikk til samlere, til dokumentasjon og bevaring av kulturarven og forskning i klingende materiale. Blant de som maner til varsomhet når det gjelder nettpublisering, blir dette poenget ofte sitert: Ingen kunne spørre spelemennene om det var greit at deres musikk ble lagt ut på et nett som skulle bli oppfunnet en gang i fremtiden. Men dette er ikke så ulikt situasjonen for dem som var verdensstjerner og plateartister før internett var påtenkt. Noen mener etiske hensyn, og ikke en rigid tidsfrist, bør styre. Andre mener at det umulig kan være så farlig: Kan det virkelig skade noens ettermæle at en spilte litt surt en gang for 50 år siden? Men hvem er det egentlig som ville ha hørt på all denne musikken, om den nå skulle ligge ute uten bruksvilkår eller beskyttelse? Er det «både ‘kvinna i gata’ og superbrukaren», som Synnøve Bjørset sier det i Habbestads

artikkel, eller er den første av disse brukergruppene bare ønsketenkning? Noen av mine kolleger mener også at det nå etter hvert ligger nok godkjent og klarert lyd og video på nettet, ikke minst NRK-opptak utgitt på Buen kulturverkstad og Ta:lik. De som ikke er ute etter noe helt spesifikt, kan i alle fall finne fine musikkeksempler til mangt et formål. En hel rekke lokale musikkarkiver ble opprettet fordi musikken skulle være tilgjengelig for nettopp lokalmiljøet – der musikken kom fra. Er ikke dette viktig lenger? Ja, jeg vet det kan være brysomt å dra til et fylkesarkiv som ligger flere fergeturer unna. Men om nå først alt skal kunne lastes ned til brukerens skrivebord, hvorfor gjør vi da ikke som Sverige og lager ett sentralt arkiv? Kan vi slå sammen alle de regionale årsverkene til noen stillinger på et sentralt sted, der alt kan digitaliseres og formidles best mulig? Selvsagt tøyser jeg bare, men noen politikere ville nok ment at dette var en strålende idé – når man først er i gang med å gjøre lapskaus av kommuner og fylker. Påfallende i Habbestads artikkel i forrige blad, var at ingen av arkivene kom til orde som har samarbeidet om databaseverktøyet Fiol. Sogn og Fjordane valgte tidlig å lage sin egen løsning med presentasjon av smakebiter på nettet. Arkivene i Vestfold og på Ål, nye i bransjen, har hoppet bukk over Fiol og satset på europeiske LoCloud, og dermed nær sagt funnet opp hjulet på nytt. Men selv om Fiol fungerer utmerket for registrering og gjenfinning, er det en gammeldags løsning, og avhengig av én utvikler som holder til i Sverige. Vårt nettverk har slitt i årevis med å finne en utvikler som kunne ta over, og/eller friske penger til å sikre videre utvikling og utvidelse, med internettmoduler og annet. Vi kan derfor ikke klandre mindre arkiver for å bruke andre løsninger heller enn å vente på et mirakel. Heldigvis er noe i ferd med å skje. NRK har lagt om sitt arkivsystem, og har det siste året samarbeidet med Nasjonalbiblioteket om et nytt databasesystem. Planene ble presentert for folkemusikkarkivseminaret i Trondheim i mars, og håpet er at systemet vil kunne erstatte Fiol. Det er meningen at løsningen vil kunne deles med andre, og på sikt skal den også tilby en nettportal, men det er et godt stykke igjen før det kan innfris. Brukerne må smøre seg med tålmodighet, men folkemusikken vil nok overleve mens vi venter.

Utdanning som folkemusikar? På Ole Bull Akademiet kan du studere til bachelorgrad i tradisjonsmusikk! Det er studiesamling på akademiet på Voss ca. ei veke i månaden, og resten av tida er sett av til timar med læremeister, øving og sjølvstendig arbeid. Om du tek bachelor kan du gå vidare på mastergradsstudium. Vi tilbyr òg valfag i hardingfelebygging, etter søknad.

Søknadsfrist 15. desember! Tradisjonsmusikk er ei studieretning innafor Bachelorprogram i utøvande musikk eller komposisjon ved Griegakademiet, Universitetet i Bergen

www.olebull.no

Sidan 1974 har folkemusikarar frå heile alperegionen møtst i Innsbruck annakvart år for å tevle på Alpenländischer Volksmusikkwettbewerb. Problemstillingane dei der diskuterer er velkjende frå våre heimlege kappleikar.

KAPPLEIK I NORDTIROL TEKST: AUDUN STOKKE HOLE OG JON KÅRE HOLE

 Philipp Jurschitz er ute og fotograferer for Tourismusverband Innsbruck laurdagen, då alle gatene i Innsbrucks historiske sentrum er fylte med folkemusikk. (Foto: Thomas Erichsen)  Kvartetten D’Stommtischsänger frå Brandenberg nord i Tyrol poserer framfor alpeutsikta frå Congress Innsbruck, der Alpenländischer Volksmusikwettbewerb finn stad annakvart år. (Foto: Thomas Erichsen)

– I Oberstdorf er det tradisjonelt to aktivitetar for barn: skisport om vinteren, folkemusikk og folkedans om sommaren. Så det er svært mange barn som held på med musikk og dans, men ganske ofte fell dei ifrå når dei kjem oppi tenåra, fortel Susanna Bandey. Ho er ein av 32 dommarar på den 22. Alpenländischer Volksmusikwettbewerb, «Alpekappleiken» som annakvart år blir halde i Innsbruck i austerrikske Tirol. Bandey sjølv speler Hackbrett, ein zithervariant som er vanleg i regionen og mykje å sjå på denne kappleiken. I 1976 var første gong ho tevla sjølv på Alpenländischer Volksmusikwettbewerb, andre kappleiken nokosinne – den første var i 1974. No for tida er ho berre dommar: Øvre aldersgrensa for deltakarar er 25 år for instrumentalistar og 30 år for songarar. Men grupper kan ha med seg éin eldre person, som då ikkje kan spele noko leiande instrument – og familiar er unnateke aldersregelen. Som i Noreg og elles i verda, er folkemusikken noko som gjerne går i arv. Mannen til Susanna, Peter Bandey, speler Steirische Harmonika, det særmerkte durspelet som er utbreidd i heile alperegionen. Det har tre til fem melodiradar og kraftig bass, konstruert for å høyrest ut om lag som ein tuba. Spela er normalt svært dekorative, og på det moderne kongressenteret der alpekappleiken finn stad, er dei overalt å sjå. Herr Bandey er hobbymusikar og har aldri sjølv tevla – han er ein av dei drygt 3000 publikummarane på alpekappleiken. Det er torsdag og opningskveld, og mange av gruppene som skal tevle fredag og laurdag får presentere seg i avslappa omgivnader. Gruppene sit på ulike bord rundt i salen blant publikum, og lokalkjendis, lokallagseldsjel og folkemusikkentusiast Nikolaus Köll går frå bord til bord med mikrofon og slår av ein prat med musikarane, før dei speler kvar sitt nummer. Borda er fulle og folk står overalt, og gamle og nye

kjentfolk møtest til tonane – som er heilt tradisjonell alpemusikk og ingenting anna. BASAR OG TEVLING

Fredagen byrjar med ei vandring i marknadshallen, der instrumentmakarar, bok- og musikkforlag, foreiningar, handverkarar og andre har varene sine for sal. Siegfried Haglmo har doktorgrad i fysikk frå München, og fortid frå banda Hundsbuam Miserablige og Edelschwarz. Banda har på ulike måtar sameint bayersk folkemusikk og rock – ein populær sjanger som ofte blir kalla Neue Volksmusik eller Volxmusik. No bygger han og broren Steirische-durspel, og spela deira kostar frå 4200 euro og oppover – alt frå 3 til 12 tusen

«I folkemusikken er det svært viktig at dommarane kjenner til dei regionale særmerka, og vi er opptekne av at deltakarane skal bli vurderte av regionale fagfolk.» Peter Margreiter

euro må du gi for eit durspel hos dei iallfall sju ulike forhandlarane vi tel. Mor og dotter Martine og Jasmin Schmiderer representerer familiebedriften Aktiv Sound Records, som held til i Landeck litt vest for Innsbruck. Dei starta opp i 1991 og har vore på alle Alpenländischen Volksmu-

sikkwettbewerbe sidan 1992, då dåverande kappleiksgeneral Peter Reitmeir inviterte dei til Innsbruck. Sonen Patrick er utdanna lydteknikar og arrangerer og produserer alle platene Aktiv Sound gir ut, og selskapet driv elles med artistutvikling, management og alle andre ledd i artistkrinsløpet. Og så er det på tide å sjå og høyre tevlingane. Dei blir halde samtidig i fem ulike salar på Congress Innsbruck. I kvar av salane tevlar grupper frå eit utval distrikt i Alpelanda, og kvar einskild dommar har spesialkompetanse på eitt område. – I folkemusikken er det svært viktig at dommarane kjenner til dei regionale særmerka, og vi er opptekne av at deltakarane skal bli vurderte av regionale fagfolk, fortel Peter Margreiter, leiar for arrangøren Tiroler Volksmusikverein. – Dommarane gjer ei heilskapleg vurdering av korleis framføringa står seg i ein alpelandsk musikk- og songtradisjon, i tillegg til generelle musikalske kriterium som samspel, arrangement, låtval, rytmikk, dynamikk og så vidare, held han fram. I programheftet står repertoaret til alle dei 150 kappleiksdeltakarane lista, med tittel og eventuell komponist og arrangør. Alle gruppene har eit repertoar på fem låtar, og vel sjølve ut to som dei speler først, før juryen vel seg ut ein av dei tre attståande låtane som dei vil høyre. Alle deltakarane får forresten individuell tilbakemelding frå ein eller fleire av dommarane som har vurdert dei. Stemninga er lett, det er mykje latter mellom både tevlarar, dommarar og publikum. Dommarane gjer mykje for å få dei tevlande til å slappe av. I Saal Innsbruck, den største og flottaste av tevlingssalane – dei fleste salane er enkle små konferanserom – er det grupper frå Nord- og Sør-Tirol som tevlar denne fredagsføremiddagen. Menglstuadl Trio frå St. Georgen i Sør-

 1. Martine (t.v.) og Jasmin Schmiderer representerer plate- og produksjonsselskapet Aktiv Sound Records på Alpenländischer Volksmusikwettbewerb. Dei gir ut svært mykje tradisjonsmusikk frå Alpelanda. (Foto: Audun Stokke Hole) 2. Inngangspartiet til Congress Innsbruck fylt opp med spente kappleiksdeltakarar. (Foto: Michael Wedermann) 3. Ein ung mann frå Steiermark speler Steirische Harmonika, durspelet som har namn etter heimprovinsen hans – men det kjem ikkje derifrå. (Foto: Michael Wedermann) 4. Tidleg krøkte folkemusikarar på Hackbrett og Steirische underheld på opningskvelden. (Foto: Audun Stokke Hole) 5. Kvartetten Rathberg Geigenmusi frå Linz tevlar framfor dommarar og publikum i Saal Strassburg på Congress Innsbruck fredagen. (Foto: Michael Wedermann)

TIROLER VOLKSMUSIKVEREIN (TVM)

••

Forbund som arbeider breitt med og for folkemusikken i Tyrol og Alpelanda elles. Arrangerer ei rekke folkemusikktilstellingar i Tirol året rundt, og annakvart år den store fleirnasjonale Alpenländischer Volksmusikwettbewerb.

••

TVM blei skipa i Tirols hovudstad Innsbruck i 1966, etter modell av Verein für Volkslied und Volksmusik (VVV) som blei skipa i Bayern året

før. VVV er framleis medarrangør av Alpenländischer Volksmusikwettbewerb, men TVM er i dag eit mykje større forbund.

••

Grunnleggarane av TVM var Sepp Landmann og Herma Haselsteiner, sistnemnde var første leiar av forbundet, fram til 1976. Leiar i dag er Peter Margreiter. Forbundet har i dag drygt 1600 medlemmer.

••

TVM samlar inn og gir ut udokumentert tradisjonsmusikk, og driv mykje forskingsarbeid på lokale tradisjonar. Dei arbeider tett med utdannings- og forskingsinstitusjonar, kulturskular, ulike media, musikkarkiv o.a.

••

TVM sitt medlemsblad heiter G’sungen & G’spielt, i samarbeid med søsterorganisasjonen Südtiroler Volksmusikkreis. Bladet kjem ut fire gonger i året.

5 85

Rathberg Geigenmusi får tilbakemelding frå dommarane Johannes Preßl und Volker W. Derschmidt. Bak sit leiar Peter Margreiter og følger med. (Foto: Michael Wedermann)

Tirol er nest sist ut. Både dommarane og publikum lærer at Menglstuadl er eit dialekt ord for krokus, og at Steirische-durspelar Marion har sydd drakta ho har på sjølv – det siste gir applaus frå publikum. For også kleda utøvarane har på seg, er del av den heilskaplege vurderinga av tradisjonsmedvitet som dommarane skal gjere. MUSIKKSKULE OG AKROBATIKK

Leiar av «landslaget» Peter Margreiter er sjølv medlem av trioen Stubaier Freitagsmusig, der han speler Steirische-trekkspel, gitar – her i Alpelanda er det berre nylonstrenger som gjeld – og stundom munnharpe, som tyrolarane i likskap med nordmenn nyttar som melodiinstrument. Han forsøker å forklare oss nokre av skilnadene mellom dei ulike tevlingsregionane: Instrumenta og instrumentsamansettingane er ulike; medan tostemt musisering er norma i Tirol, er trestemt meir vanleg i Bayern; kring Wien er musikken ofte harmonisk rikare og stundom mollstemd. Og jo brattare fjella er i ein region, di meir

spring melodilinjene opp og ned, blir vi fortalt. Og som i Noreg, blir musikkskulane stadig viktigare for å føre tradisjonsmusikken vidare. – I Austerrike har vi eit veldig godt utbygd musikkskulesystem, handsama av kvar einskild delstat. Musikkskulelærarane er i regelen høgskuleutdanna, og for spesielt populære instrument må elevane rett som det er stå på venteliste. På stort sett alle konservatorium i Austerrike, Bayern og Sør-Tirol kan du i dag studere folkemusikk, fortel Margreiter. Som her heime, merker ein i Alpelanda at folkedansen ikkje er like populær blant dei unge som han var for 30–40 år sidan. Men dei fleste unge kan framleis danse grunndansane – som er vals, polka og Boarischer, eller bayersk-polka, i nær slekt med reinlendaren vår. Og Schuhplattler er populært – ein akrobatisk ringdans der dei unge kan vise fram dei fysiske ferdigheitene sine, nett som i hallingdansen.

ESSENSEN I TRADISJONEN

Fredag kveld er det stor galla i Saal Tirol, sjølve festsalen på Congress Innsbruck. Det blir dansa ein lang polonese, før det er pardans. Dei fleste som dansar er festkledde, og det syner seg at unge folkemusikarar også i Alpelanda kan sine runddansar svært godt. Laurdagen er alle gater og torg i Innsbruck gamleby fylte med folkemusikk. Aufg’horcht in Innsbruck ...Volksmusik erobert die Stadt!, som «buskspelet» i gatene blir kalla, har blitt arrangert kvar haust sidan 2014, også dei åra det ikkje er kappleik. Slik får også folk flest i Innsbruck høve til å oppleve nokre av dei førsteklasses folkemusikarane som vitjar byen – noko Peter Margreiter fortel at det ikkje var like mykje av tidlegare. Sola skin frå skyfri himmel, og på alle sider av byen ligg spisse fjell kledde i gnistrande haustfarger. Ei flottare kulisse for å nyte levande musikk, fargesprakande klede og dekorativt instrumenthandverk er det vanskeleg å finne.

 1. Junge Windhager Tanzlmusi frå Niederösterreich på opningskvelden. (Foto: Thomas Erichsen) 2. På dansegallaen fredagen blir det dansa Auftanz, ein folkeleg lokal variant av polonese. (Foto: Thomas Erichsen) 3. Menglstuadl Trio frå St. Georgen i Sør-Tirol tevlar i Saal Innsbruck, den staselegaste av tevlingssalane. (Foto: Audun Stokke Hole) 4. Dr. Siegfried Haglmo, musikar og produsent av Steirische-durspel, i prat med ein potensiell kunde. (Foto: Audun Stokke Hole) 5. Under vignetten Aufg’horcht in Innsbruck fyller kappleiksdeltakarar gatene i Innsbruck laurdagen. Her er det ei gruppe frå Bayern som underheld. (Foto: Thomas Erichsen) 6. Beargar Steirar Duo frå Fischen im Allgäu, Bayern, held stolt fram diplomet dei har motteke – med karakteren «ausgezeichnet». F.v. lagsformann Peter Margreiter, delstatskulturminister Dr. Beate Palfrader, duoen, musikkskulelærar og kappleiksdommar Susanna Bandey og æresformann Peter Reitmeir. (Foto: Thomas Erichsen) 7. Dei to unge brørne Strassegger Buam frå Tirol syng tostemd akkompagnert av pappa Franz på festkvelden laurdagen. (Foto: Audun Stokke Hole) 8. Tanzlmusi-gruppe frå Bayern har funne seg ein sofa i ein krok av Congress Innsbruck som dei kan øve i. (Foto: Thomas Erichsen)

8 87

Franz Putz, folkemusikkjournalist i ORF (Österreichischer Rundfunk) Steiermark, intervjuar ein ung kappleiksdeltakar frå regionen han lagar radio for. (Foto: Michael Wedermann)

Og laurdagskvelden blir kappleiken høgtideleg avslutta med utdeling av Herma Haselsteiner-Preis. Fem av dei 150 deltakarane får denne utmerkinga – tre frå Salzburg-delstaten, ein frå austerriksk Tirol og ein frå Sør-Tirol. To av gruppene har med vokal og tre er instrumentale. Premiebeløpet er på totalt 32.000 euro, og vinnarane forpliktar seg til å delta på neste års Aufg’horcht in Innsbruck. Kriteriet for prisen har igjen å gjere med tradisjon og ikkje teknikk, fortel Peter Margreiter – han går til dei gruppene som juryen meiner best har uttrykt essensen i alpetradisjonane på kappleiken dette året. Herma Haselsteiner var ei av dei som grunnla Tiroler Volksmusikverein i 1966. I dag har forbundet drygt 1600 betalande medlemmer, og får i tillegg stønad frå delstaten Tirol. Dei nyttar ressursane sine svært godt. Mellom anna har dei eit rikhaldig «Volksmusikothek» på heimesida si, der ein kan sjå høgkvalitetsvideoar frå små og store folkemusikkarrangement i alperegionen, og musikkvideoar der musikken blir spelt og sunge kring borda i små stover – slik han er meint å bli spelt.

Harpa er mellom dei mest populære tevlingsinstrumenta på Alpenländischer Volksmusikwettbewerb. (Foto: Michael Wedermann)

det ukjennelege, forvrenger ein det. Folkemusikken endrar seg heile tida, men i sakte tempo – for førti år sidan høyrdest han annleis ut enn i dag, og om førti år høyrest han igjen annleis ut. Vi i Tiroler Volksmusikverein tenker i hundreår, plar eg seie! I Alpelanda har dei også nokre folkemusikkartistar som er superstjerner. Den største av dei er Herbert Pixner frå SørTirol, som nyttar Steirische-spelet sitt til både heilt tradisjonell tyrolarmusikk og

«Folkemusikken endrar seg heile tida, men i sakte tempo – for førti år sidan høyrdest han annleis ut enn i dag, og om førti år høyrest han igjen annleis ut. Vi i Tiroler Volksmusikverein tenker i hundreår!»

DEI EVIGE DISKUSJONANE

Di meir vi pratar med Peter Margreiter, sjefen for det heile, di klarare blir det kor like forholda og grunnspørsmåla er i Alpelanda og i Noreg. – Skal ein setje folkemusikken under ei osteklokke, eller fornye han med alle tilgjengelege middel? spør Margreiter retorisk. – Eg meiner begge desse tilnærmingane er gale. Om ein konserverer noko for mykje, døyr det. Men bryt ein opp alt til

Peter Margreiter

nær sagt all tenkeleg trekkspelmusikk. Det finst ein stor marknad for Neue Volksmusik, som fører saman element frå folkemusikk og moderne popsjangrar. I tillegg er den lokale varianten av slagerfenomenet, i Tirol kalla Volkstümliche Musik, framleis svært populær. Alt dette er Margreiter oppteken 88

av at Alpenländischer Volksmusikwettbewerb skal vere ei motvekt til. – Ein artist som Herbert Pixner bidreg absolutt til å halde populariteten til folkemusikken oppe. Men når ein speler 180 konsertar i året, er ein tvungen til å komme opp med nye musikalske «tricks» heile tida – då er det beinhard business, og har lite med folkemusikken vår å gjere. Og Volkstümliche Musik blir spelt på gigantiske festar og eit utal TV-program, med uekte folkedrakter, banale og romantiserande songtekster og masser av hurrastemning, samtidig som han blir marknadsført som «alpelandsk», «ekte» og så vidare. Slik bidreg han til ei viss forvirring blant publikum om kva ekte folkemusikk er. Musikken har òg ein viktig plass i turismen i Alpane. For turistane er det naturlegvis endå vanskelegare å vite kva som er ekte folkemusikk, vedgår Margreiter, og ikkje sjeldan er det Volkstümliche Musik dei blir utsette for. Men det er ofte den ekte vara dei i røynda er ute etter, understreker han. – Folkemusikken høyrer ikkje heime på store scener med tusenvis av tilhøyrarar, men i små lokale der han kan spelast heilt akustisk – då har han òg den største verknaden på folk. Eg opplever at turistar alltid blir svært glade når dei får høyre den ekte folkemusikken i eit slikt format! Og trass dei store stovene på Congress Innsbruck, er Alpenländischer Volksmusikwettbewerb veleigna for norske folkemusikkturistar – lystig lag og sterke tradisjonar i eit velkjent kappleiksformat.

Gsungen & Gspielt går føre seg i storsalen Saal Tirol parallelt med tevlingane. Her blir tevlarane presenterte av programleiarar og får spele og prate om musikken sin heilt utan tevlingspresset. (Foto: Michael Wedermann)

Tre av medlemmene i septetten Aufstrich frå Kapfenberg i Steiermark, to feler og ein bratsj. (Foto: Michael Wedermann)

Både scena og salen er fullsett under den avsluttande Volksmusik-Festabend i Saal Tirol laurdagskvelden. (Foto: Thomas Erichsen)

FOLK-FORMIDLEREN I de første tre artiklene i denne serien har jeg presentert folk som har markedsført norsk folkemusikk i utlandet gjennom å arrangere festivaler, gi ut plater og lage radioprogrammer. Denne gangen har jeg snakket med mannen som trolig har skrevet mest om musikken i utenlandske tidsskrifter. TEKST: HANS-HINRICH THEDENS

Andrew Cronshaw er musiker og skribent fra England, og var ganske tidlig ute med å skrive anmeldelser av norske plater. Jeg traff ham på Landskappleiken i 2012 og la intervjuplaner der, men det har ikke blitt noe ut av planene før nå. Redaktøren kom meg faktisk i forkjøpet i forrige nummer, etter å ha snakket med Cronshaw på Folk- & Världsmusikgalan i Helsingborg i vår. – Jeg husker at folk fortalte om deg fra den første Norrsken-konferansen i Falun: Der måtte alle plutselig snakke engelsk, fordi det dukket opp en ikke-skandinav der! Foto: Tony Stewart Hvordan kom du i kontakt med nordisk musikk? – Jeg kom over finsk musikk ved en tilfeldighet. En finsk plate ble musikk også. Men det tok en lang stund før sendt til tidsskriftet jeg skrev for, og gjorde jeg endelig kom meg til Norge. meg nysgjerrig. Jeg tok kontakt og ble rundt Cronshaw hadde da allerede meldt noen 1990 invitert til å gi en mesterklasse på en norske plater for bladet Southern Rag, forkantelefestival, fordi jeg spiller zither. Da løperen til Folk Roots/fRoots – da riktignok var jeg i gang, og snart ble jeg sett på som plater med en viss forbindelse til Storbrien slags ekspert på finsk musikk! Og folk tannia. Et typisk eksempel er Ringing Strings begynte å fortelle meg om svensk og norsk 90

med Tom Anderson og Hauk og Knut Buen, som ble spilt inn på Shetland og kom ut på engelske Topic Records i 1983 (for mer om platen, se intervjuet med Yisrael Daliot i Folkemusikk nr. 1/2017). Når jeg spør Cronshaw hvorfor han beskrev norsk felemusikk som «vanskelig» i de tidlige tekstene, svarer han at bladet Southern Rag sitt hovedfokus var musikk fra Sør-England – det gjaldt å skrive for britiske lesere med utgangspunkt i det de kjente til fra før. Det må nevnes at Southern Rag, som startet opp i 1979, allerede i 1984 ble til Folk Roots, med all verdens musikk som nedslagsfelt. Og i 1989 kom platen Annbjørg, med Annbjørg Lien og Brazz Brothers – «en virkelig forseggjort produksjon, som redaktøren Ian Anderson falt pladask for», forteller Cronshaw. Noen år senere ble Lien den første norske musikeren han møtte, da hun besøkte England sammen med shetlandske Catriona MacDonald.

«Norge har denne unike dobbeltheten – et ultramoderne land som likevel har tatt vare på sine tradisjoner. Det er svært så moderne nordmenn som spiller folkemusikk. Men samtidig vil mange nordmenn gjerne ta avstand fra alt som er tradisjonelt.» Andrew Cronshaw

NORSKE RØTTER PÅ SATELLITT

Cronshaw tok sin første tur til Norge i forbindelse med satellittradioprosjektet Music Choice Europe. Meningen var å ha en hel rekke kanaler som sendte musikk døgnet rundt, og en av kanalene skulle hete Norske røtter. Den skulle Cronshaw programmere. Problemet var bare å få tak i norske plater. – Jeg fant mange plater med 30 spor med solo hardingfele. Og det er jo fint, men det fungerer bare ikke i sammenhengen 24-timers programmer for folk som ikke er inne i sjangeren. Jeg trengte noe som virkelig hørtes norsk ut, men som var mer tilgjengelig. Så Music Choice Europe sendte meg til Oslo på handletur. I Oslo møtte Cronshaw Hallvard Kvåle, som skjønte hva han var ute etter og pekte

ham i riktig retning. Han kom hjem med plater av Karl Seglem og Håkon Høgemo, Tone Hulbækmo, Knut Reiersrud og Kari og resten av Bremnes-familien. Dette var artister som ikke spilte tradisjonell folkemusikk, men hadde forståelse og respekt for den. De laget noe som var norsk og eksotisk, og samtidig gangbart for Norske røtters publikum, forteller Cronshaw. – På Smuget hørte jeg også norske musikere som spilte amerikansk musikk. Men uten bare å kopiere: De laget sin egen sofistikerte versjon av musikken. Også dette hørtes distinkt norsk ut i mine ører. Cronshaw fikk også ørene opp for flere fremragende norske rytmeseksjoner. Bassister som Arild Andersen og Mattis Kleppen, og slagverkere som Terje Isungset, hadde utviklet sin egen måte å spille instru-

Internasjonale delegater på Førdefestivalen 2009 ser ut over Aurlandsfjorden fra utsiktspunktet Stegastein, som del av den årlige båtturen fra Bergen til Førde før festivalen. Cronshaw berømmer Førde for den totale norgesopplevelsen de gir sine utenlandske gjester. (Foto: Andrew Cronshaw)

mentene på, nettopp fordi de var i kontakt med alle mulige slags musikkstiler – også tradisjonell folkemusikk. – Norge har denne unike dobbeltheten – et ultramoderne land som likevel har tatt vare på sine tradisjoner. Det er svært så moderne nordmenn som spiller folkemusikk. Men samtidig vil mange nordmenn gjerne ta avstand fra alt som er tradisjonelt. Min gode venn Pete Cooper, felespiller og lærer fra London, sier at av alle landene han har besøkt, var det bare i Norge at folk ble sure når han tok frem fela! TV-folk i Oslo mente at det var «altfor mange feler» på åpningsseremonien for Lillehammer-OL. Cajun-felespill var greit for dem, men ikke norsk slåttemusikk! 20 år senere synes Cronshaw det ser ut som at er mye mer aksept for slåttemusikk

Andrew Cronshaw pryder forsiden av The Southern Rag i 1981, en fanzine for sørengelsk folk som er blitt til det viktige verdens- og folkemusikkmagasinet fRoots.

Det internasjonale ensemblet SANS på tur i Sørvest-England, f.v. armenske Tigran Aleksanyan, engelske Andrew Cronshaw, finske Sanna Kurki-Suonio og engelske Ian Blake. (Foto: Antonia Kavas)

i Norge. Men nå er det gammeldansen som sliter med Harry-stemplet, mener han. Jeg foreslår at bykulturen kanskje er så ung i Norge at det tradisjonelle fortsatt er så nære for folk, og at mange vil distansere seg fra alt som er gammeldags og kommer fra landet? Cronshaw sier seg for så vidt enig, men legger til at gammeldansen nok er vanskelig tilgjengelig for et utenlandsk publikum. – Fra Landskappleiken i 2012 husker jeg to salgsbord med plater. Det ene hadde plater med solo slåttespill, ofte med et moderne uttrykk på coveret. Det andre hadde gammeldansplater som så helt annerledes ut, med «knæsje» farger som jeg ikke hadde sansen for, og som overhodet ikke ville fungere i utlandet. Jeg er klar over at det er mange som prøver å modernisere gammeldansmusikken nå, gjøre den mer raffinert, men foreløpig er den lite attraktiv. Jeg kjøpte faktisk mange gammeldansplater første gang jeg besøkte Oslo, men når det kom til stykket var det ikke mange av dem jeg kunne bruke på Norske røtter. NORDISKE SMÅDRIFTSFORDELER

Etter perioden med Music Choice Europe begynte han å besøke festivaler og bli kjent med stadig flere i Norge. Han har hele tiden kombinert sine roller som journalist og musiker, noe han innrømmer kan være en utfordring. I Førde har han både skrevet og opptrådt, og det har blitt

Førdefestivalminne fra 2017: Annbjørg Lien og Roger Tallroth på samme scene, på gallakonserten lørdagen. (Foto: Andrew Cronshaw)

store artikler fra festivalen både i 2006 og i år. I fjor var han på Hilmarfestivalen i Steinkjer og skrev om denne. På den første Norrsken-konferansen i Falun i 1996 traff Cronshaw en rekke folk han kjente fra før. Men det gikk snart opp for ham at de ikke kjente hverandre. For på dette tidspunktet fantes det knapt et nettverk for å promotere all den fabelaktige musikken han fikk høre der. – I dag er det nok ganske annerledes. Festivalene er blitt etablerte, og FolkOrg er mye mer obs på nettverksbygging og på det å invitere folk fra utlandet. Da jeg var på Landskappleiken, hadde de laget et rammeprogram med rafting og andre aktiviteter, for de som ikke klarte mange timer med folkemusikktevling i strekk. Og Førdefestivalen henter internasjonale delegater med båt i Bergen, slik at de får full turistpakke før festivalen. Cronshaw mener at selv om det kan være dyrt å invitere folk fra alle mulige land, kan det lønne seg sammenliknet med f.eks. store annonser utenlands. De internasjonale gjestene booker kanskje ikke noen artister med det samme, men de drar hjem med følelsen at «der i Norge er det flotte folk som lager flott musikk» – noe som bærer frukter i det lengre løp. Noe Cronshaw stadig kommer tilbake til, er hvilken musikk som kan fungere som eksportvare – og hva som kan kalles «norsk». 92

– Musikk som oppstår i Norge, og ikke noe annet sted, må kunne kalles norsk! Og om musikken ikke høres spesielt norsk ut for nordmenn, kan det godt hende at den gjør det for publikum i utlandet. I små land som Norge kan spennende samarbeid faktisk oppstå lettere enn i større land. I England spiller tyrkere med andre tyrkere for det tyrkiske samfunnet der, det samme gjør kolombianere og så videre. I Norge og Sverige er minoritetene for små, og musikere må møte musikere fra andre steder – og her oppstår det interessante ting. Som eksempel nevner Cronshaw Ale Möller Band. Hans svenske venn startet bandet i Stockholm med nettopp det formålet å bringe folk sammen – og lage helt ny musikk. MISJON OG BUTIKK

Cronshaws skribentvirksomhet har konsentrert seg om to publikasjoner: fRoots og dens forgjengere, og The Rough Guide to World Music. Alle anmeldelsene han har skrevet, i alt over to tusen, kan leses på nettsiden hans. – fRoots har alltid hatt fullengdes anmeldelser fremme i bladet, og svært korte anmeldelser bakerst. Fra min tid som abonnent, husker jeg at de bak i bladet kunne være ganske så skarpe ... Det er alltid er en fare for et slikt blad at man blir for snill mot alle. Det kommer ut plater som ikke fortjener mer enn noen

«Jeg har vært bevisst at jeg skriver om musikk engelske lesere ikke vet noe særlig om, og har derfor alltid sett det som min oppgave å beskrive musikken fremfor å dømme den.» Andrew Cronshaw

Cronshaw på konsert, her trakterer han det kinesiske fritungeinstrumentet bawu. På fanget har han en 74-strengs elektrisk zither, som multiinstrumentalisten regner som sitt hovedinstrument. (Foto: Ian Anderson)

få linjer! Men jeg har sjelden slaktet noen plate. Jeg har vært bevisst at jeg skriver om musikk engelske lesere ikke vet noe særlig om, og har derfor alltid sett det som min oppgave å beskrive musikken fremfor å dømme den, slik pop-kritikere vanligvis gjør. I The Rough Guide to World Music skrev han om en rekke land, inkludert land han aldri hadde besøkt. Han gjorde sitt beste og sjekket med venner i disse landene for å forhindre at noe ble feil, forteller han. – Om jeg ikke hadde skrevet, hadde det ikke blitt artikler om disse landene. Det var masse jobb, og betalingen var nokså mager, men mange av oss ville bare hjelpe til – så en slik bok kunne komme ut i det hele tatt! Når jeg spør ham om hvor mange norske musikere han har truffet hjemme i England, beskriver han en vanskelig situasjon: Arrangørene er ikke villige til å risikere tomme lokaler, og det er sjelden de booker noen som de ikke vet trekker nok publikum.

– Særlig folk-klubbene tar få sjanser. Det går lettere når musikerne har forbindelser til andre kretser: Nils Økland kan f.eks. komme inn via den klassiske verden, og Nils Petter Molvær m.fl. gjennom jazz og experimental-scenen. Men dette går andre veien også – norske spillesteder booker heller ikke lett engelske artister de ikke kjenner! I England er det mye verdensmusikk, konserter med artister fra hele verden. Cronshaw mener det er viktig at også europeisk tradisjonsmusikk blir presentert for publikum der. Han prøvde selv å stable på beina en konsertserie med norsk, svensk og finsk musikk – men kom ikke helt i mål. – Jeg hadde sikret meg støtte fra ambassadene og fra Music Norway, men i siste liten mistet vi lokalet vi skulle ha brukt. Og da satt vi der i den kjente knipa – med arrangører som ikke ville risikere en tom sal.

– Har du selv funnet steder å spille i Norge? – I tillegg til festivaler i Førde og Stavanger, har jeg fått spille på Riksscenen med mitt band SANS. Det var ganske morsomt hvordan det kom til. Armenias ambassadør er ansvarlig for både København og Oslo, og vi har et bandmedlem fra Armenia. Ambassadøren spurte om vi kunne spille for et arrangement på nasjonaldagen deres – han gjorde rett og slett vår konsert til deres nasjonaldagsfeiring! Det ble veldig artig, ikke bare på grunn av den svarte limousinen vi ble kjørt i. Vi spilte for et ganske stort og lydhørt publikum – som riktignok for det meste bestod av ambassadefolk som var invitert til festen. For å lese alle anmeldelsene av norske plater som Andrew Cronshaw har skrevet for fRoots, gå inn på nettsiden www.cloudvalley. com/reviews/Norwegianreviewslist.htm

FRÅ NYJAZZ TIL NY VERDSMUSIKK

Iranskfødde Javid Afsari Rad (t.v.), også leiar av den plateaktuelle supergruppa ComboNations, er ein av verdsmusikkartistane som har gitt ut plate på Jazzland i haust. Her speler han på Folkelarm i 2010, med Kaveh Mahmudyan på tombak. (Foto: Eivind Kaasin)

Sidan 1996 har Bugge Wesseltoft gitt ut eigne og andre sine plater på plateselskapet Jazzland. No har han starta under-labelen Jazzland World for å fremje samarbeid mellom sjangrar, og i tillegg gjere musikkinteresserte klare over kva som finst av gode verdsmusikarar i Noreg i dag. TEKST: JOHANNE FLOTTORP

Bugge Wesseltoft har som jazzmusikar reist rundt i store delar av verda og samarbeidd med folkemusikarar frå forskjellige land. – Eg blir veldig inspirert, og lærer så mykje av å spele med folk frå andre verdsdelar, fortel han. Dette var ein av grunnane til at han starta Jazzland World: å gjere noko meir offisielt ut av mange av prosjekta han held på med. FOR LITE SAMSPEL MELLOM KULTURAR

Ein annan grunn var at han ynskte å

opne opp for meir samarbeid og samspel her i Noreg. – Det er for lite samspel og kommunikasjon oss imellom. Det bur så mange flotte musikarar og songarar med ein annan kulturbakgrunn her i Noreg. Men spesielt innanfor jazz er folk for lite flinke til å inkludere dei som kjem frå noko anna, seier han og held fram: – Generelt er norsk jazz veldig etnisk norsk. Det synest eg er litt leitt. Eg trur ikkje det er noko folk gjer med vilje, men det berre skjer fordi folk speler med dei 94

dei kjenner. Men eg skulle ynskje det var fleire samarbeidsprosjekt på tvers av sjangrane, for ein lærer så mykje av det, seier Wesseltoft. Han legg til at når ulike kulturar kjem saman, skjer det spennande ting. – Det er i møte mellom ulike idear at det verkeleg kan bli skapt noko nytt, meiner han. Han refererer til Jan Garbarek og dei andre i samtida hans som var med på utforme det som framleis blir karakterisert som den skandinaviske jazzen. For denne

sjangeren og for utøvarane var Don Cherry ei essensiell kjelde. Han spelte blant anna indisk fløyte og afrikansk kalimba. Og dette var med på å forme det som i dag blir sett på som lyden av Norden. – Eg trur veldig på slike møte. Det er difor me er menneske: fordi me har møtt kvarandre og blanda kulturar. Me kan ikkje stoppe det, seier Wesseltoft.

– For oss er alltid konsertane viktigast. Det er der ein møter publikum og det er der ein utviklar seg. Platene blir meir ein slags dokumentasjon.

OGSÅ NORSKE LANGELEIKAR

FELLES RØTER

Wesseltoft jobbar blant anna med Øyonn Groven Myhren, der langeleikane etter bestefaren hennar, Eivind Groven, er viktige. Utover det har han også eit samarbeid med folkerapparen Per Skranglebein. Likevel er det verdsmusikk han i hovudsak vil konsentrere seg om på det nye selskapet. – Eg føler eg kan såpass mykje om verdsmusikk at eg kan prøve å presentere det. Mange nordmenn kjenner ei frykt for det ukjende, og me lever i ei tid med meir og meir polarisering. Det er trist. Men musikk bind folk saman, og det synest eg er så fint. Så selskapet har ein politisk misjon òg. For det å spele saman, danse til og høyre på musikk, det er ein fin ting uansett kvar ein kjem frå i verda, seier Wesseltoft. Han understrekar at det likevel finst gode døme på samarbeid i Noreg, som blant anna blir spelt inn av folkemusikkselskap. – Fleire plateselskap, som Etnisk Musikklubb og Ta:lik, er flinke til å gjere samarbeidsprosjekt. Men eg ville gjere det frå eit jazzperspektiv, seier Wesseltoft.

Det første møtet med norsk folkemusikk fekk Wesseltoft då han var med på Arild Andersens bestillingsverk frå Vossajazz 1990, Sagn, saman med Kirsten Bråten Berg. – Eg blei heilt forelska i musikken til Kirsten den gongen, fortel han. Seinare har han produsert ei plate for henne. Samspelet mellom Berg og Naná Vase concelos frå Brasil ana Nhlapo, som gav ut plat toft (t.h.) saman med Baf Label-general Bugge Wessel y) Boll ar Ces ber. (Foto: var òg noko han fort på Jazzland World i septem la merke til i arbeidet med Sagn. – Det var gøy å sjå korleis dei to spelte saman frå fyrste stund. også. Dei er der, men eg må berre finne dei. Eg hugsar me heldt på med ein gangar: For Intensjonen bak Jazzland World er å gje oss som kom frå jazzen, var det vanskeleg å ut musikk med folk som bur i Noreg. Men få til. Men Naná skjønte det med ein gong. Bugge Wesseltoft har blant anna også eit Ei aha-oppleving om verdsmusikk og prosjekt med pakistanske musikarar han felles språk fekk Wesseltoft gjennom ein vil gje ut. I tillegg spelar han saman med hardingfelespelar. nokre av sine indiske vener, og dei kjem det – Innanfor tradisjonsmusikk er det så òg til å kome ei utgjeving frå etter kvart. mange felles røter. Då Hallvard T. Bjørgum Wesseltoft meiner nivået på verdsmusifortalte meg om teorien at folkemusikken karar som er busette i Noreg er veldig høgt, vår kan ha røter i Aserbajdsjan, var det og det er mange som er aktive i miljøet. verkeleg ein augeopnar for meg. Men framleis er fleire av dei ukjende for

VIKTIGAST MED KONSERTAR

Javid Afsari Rad, Harpreet Bansal og Adama Barry er nokre av musikarane som har gitt ut eller skal gi ut plater på Jazzland World i nær framtid. Dei går inn i katalogen til morsselskapet Jazzland, som etter kvart har ei samling på rundt 200 utgjevingar. Og sidan midten av 1990-talet har dei selt over halvannan million plater. Jazzland har eit breitt nedslagsfelt rundt om i verda, og spesielt i Tyskland har dei eit stort publikum og god distribusjon. – Musikkinteressa er større enn nokon gong, me må berre nå fram til dei ein vil skal høyre musikken. Og publikum treffer artistane når dei er ute og speler, seier Wesseltoft.

HØGT NIVÅ I NOREG

Bugge Wesseltoft har stadig øyra opne for nye artistar innanfor verdsmusikksjangeren. – Eg har ein draum om å gje ut plater med yngre folk. Og eg vil få fram jentene

lyttarane. – Eg håper at eg gjennom Jazzland World kan bidra til at dei blir litt meir kjende i Noreg, avsluttar han.

Sanskriti Shresta (t.v.) og Harpreet Bansal kjem begge med plater på Jazzland World til våren. Shresta er rekna som den fremste kvinnelege tablaisten i Nepal, medan Bansal var den første til å ta master i klassisk indisk musikk ved Noregs Musikkhøgskule. Her spelar dei som duo på Folkelarm 2016. (Foto: Thor Hauknes)

Per Olav «Skranglebein» Hoff Mydske, rappar med stor kjærleik til folkemusikken, slepper snart plate på Jazzland. Her med konsertframsyninga Sånn ska’ det være på Riksscenen mars 2017, f.v. Julian «Droolian» Sommerfelt, Skranglebein, Tuva Livsdatter Syvertsen, Erik Sollid og Jens Linell (bak). (Foto: Audun Stokke Hole)

Vinnerne av Anders Jahres kulturpris 2017, framfor Edvard Munchs maleri Solen i Universitets aula. F.v. Kirsten Bråten Berg, Hallgrim Hansegård, Annbjørg Lien, Hallvard T. Bjørgum og Knut Buen.

ÆREFULLT I AULAEN Den prestisjetunge utmerkelsen Anders Jahres kulturpris gikk i år til fem norske folkemusikere. Folkemusikk presenterer her talene til vinnerne. TEKST: BENTEIN BAARDSON FOTO: KNUT UTLER (DER IKKE ANNET ER ANGITT)

KJÆRE PRISVINNERE, KJÆRE ALLE!

En klok musikkfilosof har en gang sagt: Kanskje har toner og rytmer fulgt oss gjennom tåkete årtusener siden verden hadde sin barndom? Kanskje fantes evnen til å skape og glede seg over musikk lenge før menneskene fikk evnen til å snakke? Og kanskje er det derfor vi alltid vil undre oss over musikkens magiske kraft og innvirkning på oss? Felles for årets fem prisvinnere er at de alle har vokst opp i familier og miljøer hvor folkemusikken er levende, og har vært det

– overlevert fra utøver til utøver, i generasjoner. Slik sett er de alle forvaltere og ivaretagere av vår felles musikalske hukommelse, de er arveledd i en lang lenke – en kjede som kanskje kan regnes tilbake til Ur, til tiden da vi begynte å kommunisere og talte universets språk. Priskomiteen og styret i Anders Jahres Humanitære stiftelse vier årets pris til folkemusikken og har samlet seg om fem navn, fem kunstnere som har vært, og er, markante utøvere innen dette rike og omfattende kunstfelt. 97

De fem er sterke bærere av en tradisjon, men innen sine respektive og unike kunstnerskap har de også vært betydelige, nyskapende fortolkere, der nytt og gammelt trives side om side. I løpet av deres karrierer har det skjedd en oppmykning og utvikling med sterk vekt på folkemusikkens verdi som levende tradisjon – der også nye, tidstypiske musikalske uttrykksformer har fått sin naturlige og rettmessige plass.

KNUT BUEN

Kirsten Bråten Berg og Arild Andersen representerte Norge under EBU Euroradio Folk Festival 1990 i Novi Sad, Jugoslavia. (Foto: Geoffrey Hewitt)

Kirsten Bråten Berg og Hallvard T. Bjørgum på Selstreffen, «folkemusikkens grand galla», i 1992. (Foto: Ketil Sandviken)

«Å ta vare på er å ta i bruk», er mottoet til Knut Buen – den eldste av årets prisvinnere. Og det har han gjort og stått for, helt siden han tok hardingfela i handa som 9-åring. Han vant sin første landskappleik som 16-åring. Siden den gang har han opptrådt som felespiller og forteller. Han har hele sitt liv vært opptatt av å samle inn slåtter og historier, noe som har resultert i et imponerende antall utgivelser av både musikk og litteratur på Buen Kulturverkstad. Buen er en høyt anerkjent slåttekomponist, har diktet rundt hundre sanger med originale melodier – over 300 ulike musikkverk og arrangementer er registrert hos TONO – og utgitt 150 ulike plater, CD-er, kassetter, hefter og bøker. Han er aktiv rosemaler, skribent og kåsør – en folkekunstner av de sjeldne. Samarbeidsprosjekter har spent fra norsk og internasjonal folkemusikk til solistoppdrag i kunstmusikalske opplegg og verk av Arne Nordheim, spilt med kor, korps, jazz, blues og rockemusikere. Buen sier: «Det viktigaste er at ord og tonar, sogestoff og nyopplevde hendingar er liv laga mellom nolevande menneske». Han ser enhver original, ny vri og kunstneriske variasjon av tradisjonelt og nytt stoff som et videre skritt i musikklivet. Han er en av landets fremste hardingfelespillere, og hans solistfremføringer av musikalsk og verbalt stoff, der fri ytring, fortelling og opplesning går inn som likeverdig med slåttespill og hardingfele. Det er ikke uten grunn at et festskrift til Buen heter: «Mellom hjertets slag og felas drag». Kjære Knut Buen! I dag takker vi deg av hjerte og for fele – for ditt samlede og overveldende kunstnerskap, og vi slutter oss mer enn gjerne til ditt eget, beskjedne utsagn: «Selv takker jeg folkemusikken. Den har gjort alt for meg, og jeg har gjort noe for den». I ditt litt ydmyke «noe» ligger det for oss, både «ubegripelig mangt og ufattelig meget». Takk! KIRSTEN BRÅTEN BERG

Knut Buen takker for Anders Jahre-pris i Universitetets aula.

Så til vår neste og nest eldste prisvinner, som startet sin musikalske karriere som visesanger fra Arendal og ble røysta frå Setesdal. Kirsten Bråten Berg har siden platedebuten i 1979 medvirket i et nesten ubegripelig antall utgivelser og prosjekter, og har samarbeidet med musikere og sangere fra hele verden – med en stemme som er blitt karakterisert som en av de vakreste vi har i landet, uansett sjanger. Og det begynte med dansen, for Kirsten kommer fra en slekt av danseglade folk. Eller var det fela til faren, som var bygdespelemann, og morens sterke interesse for bunadssøm, som vekket hennes nysgjerrighet for norsk folketradisjon? Var det folkemusikkmiljøet hun vanket i på Club 7 som førte henne til våre gamle ballader – da hun kom til Oslo og ble folkedansinstruktør i Norges Ungdomslag? Eller var det da interessen for sølvsmedyrket meldte seg, da hun traff sølvsmeden Torleiv Bjørgum fra Rysstad i Setesdal og gikk i lære hos ham? Hun tok mesterbrevet som gullsmed og spesialiserte seg på bunadssølv, ble snart gift til en gård på Rysstad og kom inn i et aktivt folkemusikkmiljø. Mange vil tro at det ikke var helt enkelt, eller uproblematisk, å komme utenfra. Selv avviser hun dette, men innrømmer: «Det føltes kanskje litt dristig. For i begynnelsen var det mye å lære. Men så var jeg svært heldig, og kom inn på en tid da det var viktig at det kom noen utenfra». Det er bare en kunstner med stor sjenerøsitet og stolt integritet som 98

kan si det på den måten. Hennes åpne tilnærming har gjort det mulig, og helt naturlig, å kombinere ulike sjangre med nytt og eldre stoff – fra solistiske fremføringer av stev, ballader og bånsuller, til å sette dem i sammenheng og perspektiv med etnisk musikk fra andre land – og musikalske uttrykksformer på tvers av tid og snever forståelse av kulturell geografi. Motivasjonen og hensikten har vært imponerende klar, materialet og kunnskapen skal leve videre. Samarbeidet med jazzmusikeren Arild

Andersen på bestillingverkene Sagn og Arv er to av høydepunktene i hennes karriere. De regnes som banebrytende for samarbeidet mellom jazz og folkemusikk. Kirsten har selv uttrykt sin forbauselse over sine egne kunstneriske grep: Tenk at ved å ta slik fatt i dette materialet, så skulle det havne vidt omkring i verden? Kirsten er en aktiv tradisjonsformidler til unge utøvere, og har gitt ut flere bøker med innsamlet vokalmateriale fra Setesdal, blant annet Stev for dagen med tilhørende CD. Og la oss ikke glemme at da Kirsten

Bråten Berg begynte sin artistkarriere, arbeidet hun mest med mannlige utøvere. Kvinnelige var det få av. Nå er dette bildet totalt forandret; hva kan det komme av? Kjære Kirsten Bråten Berg, kulturformidler og kulturpioner, visesanger, balladetolker og kvedar, lærer og danseinstruktør – tradisjonsbærer og fornyer. Ditt utrettelige arbeid har lagt et grunnfestet fundament for kommende generasjoner. Takk, du – sølvsmed og gullstrupe!

ANDERS JAHRES KULTURPRIS

••

Årlig pris for utmerket arbeid i norsk kulturliv, delt ut hvert år siden 1990. Prisen deles ut i Universitetets aula på Karl Johans gate i Oslo i september hvert år.

••

Ansvarlig for prisen er Anders Jahres Humanitære Stiftelse, som støtter ulike tiltak av humanitær, kulturell og sosial art i Norge. Prisutvalget består av Åse Kleveland (leder),

HALLVARD T. BJØRGUM

Hallvard T. Bjørgum er en av landets fremste tradisjonsbærere innen hardingfelemusikken. Det er blitt sagt om Bjørgum at setesdalsspelet hans er «rytmisk drivande, og både mjukt og vilt». Det forteller noe om det enorme og enestående musikalske register Bjørgum er i besittelse av. Han har konsertert med hardingfelene sine i mange tiår, helt siden han som 13-åring var med på sin første kappleik. Siden den gang har det drysset mengder av førstepremier fra lokale, regionale og landsdekkende kappleiker. Fra han var ganske ung har han samlet og dokumentert verdifullt og unikt materiale. Han gikk til kildene allerede som tenåring, lærte direkte fra de gamle mestre, utstyrt med båndopptager og videokamera. Han sier selv at det ligger i folkemusikkens natur å søke eller «gange» til kilden – ikke nødvendigvis for å hedre, men for å «lære noko» eller «drage nytte av det». Det ligger dyp erkjennelse og ydmyk respekt i slike utsagn. Men Bjørgum selv hevder, på sitt lakoniske vis, at grunnen til at denne kulturytring er blitt bevart for ettertiden skyldes

Bentein Baardson, Kjetil Trædal Thorsen, Svein Olav Hoff og Svein Aaser.

••

Vinnerne i 2017 var Knut Buen, Kirsten Bråten Berg, Hallvard Bjørgum, Annbjørg Lien og Hallgrim Hansegård. Blant tidligere vinnere finner vi Jan Garbarek (1995), Jon Fosse (2006), TrondheimSolistene (juniorpris 2007) og Mari Boine (2009).

en heldig fusjon mellom Thomas Edison og Setesdals-genet! Bjørgum har medvirket i et bredt spekter av musikalske konstellasjoner med musikere fra inn- og utland, og utgitt en rekke plater. Flere av disse har fått Spellemannprisen, den første for snart førti år siden sammen med gruppen Slinkombas – hvor også Kirsten Bråten Berg var med. Samarbeidet med henne har vart i mange år og resultert i en rekke innspillinger, og 25-årsjubileet ble feiret i 1999 med CD-en Runarstreng. Bjørgums kunstnerskap har vært grensesprengende. Vi kan nevne samarbeid med kunstnere som Eric Anderson fra USA, Elshan Mansurov fra Kaukasus, Garth Hudson fra The Band og Rolling Stones-trommis Blondi Chaplin. I 1990 tok Bjørgum over driften av kultursenteret Sylvartun, som hans foreldre grunnla. Herfra har han drevet plateselskap, studio og konsertsal, dypt engasjert i ulike arrangementer som presenterer folkekulturen regionalt og nasjonalt. Han har ivaretatt og bygget opp Norges største samling av hardingfeler etter legendariske spelemenn. 99

••

Årets pris var på kr 1,5 millioner, delt likt mellom de fem vinnerne. De mottok prisen 14. september som del av en gallaforestilling med folkemusikk og folkedans, med innslag av bl.a. Ingebjørg Bratland, Tuva Livsdatter Syvertsen, Sør-Fron spelmannslag, Unge folkemusikere i Oslo og dansere fra leikarringen i BUL Oslo.

Ingen har vel tall på alle de radio- og TV-programmene som har handlet om Bjørgums praksis og teorier. Han er filosofisk og anekdotisk, en vidunderlig forteller med et overveldende repertoar. Han dikter nystev og fremfører viser og salmesang til eget hardingfeleakkompagnement. Han skriver kronikker, har hatt utallige verv og sitter i utvalg og råd. Han er produsent og pedagog, og har fremmet folkemusikken og folkedansen som en del av verdensarvens immaterielle kulturarv. Det er ikke for ingenting at fjorårets NRKs dokumentar om Bjørgum ble kalt «gangar-sjef og fighter». Kjære Hallvard T. Bjørgum: I forbindelse med en sjangeroverskridende plateutgivelse med musikere fra Amerika, Afrika, Asia og Norge, Europa sa du: «Det var godt å komme ut på fellesbeite etter lengre tid i båsen som puritansk spelemann». Vi takker deg for både båstid og frislepp. Du skrever ikke bare over folkemusikkbåsen, Hallvard, du skrever over kontinenter – og uten å gå i musikalsk spagat. Takk!

Annbjørg Lien framfor Hallvard T. Bjørgum, Kirsten Bråten Berg og Hallgrim Hansegård mens de lytter til Knut Buens takketale.

ANNBJØRG LIEN

Annbjørg Lien, vår nest yngste prisvinner, har også vært verden rundt. Hun begynte sitt kunstneriske virke som 12-åring, tidlig landskjent for sitt hardingfelespill. Hennes første soloalbum ble utgitt i 1988. Faren lærte henne hardingfele – samtidig som hun ble undervist i klassisk fiolin på Ålesund musikkskole. Solid forankret i tradisjonsmusikken har hun markert seg nasjonalt og internasjonalt som en nyskapende utøver på fele og nøkkelharpe, i stadig nye samspill. Hun har formidlet norsk musikk og kultur i utlandet i mange tiår, sin unge alder til tross. Spesielt må hennes samarbeid med kunstnere innen nordsjømusikken trekkes frem, og ikke minst samarbeidet med Bukkene Bruse som turnerte i mange deler av verden. Hun har deltatt på albumene til

internasjonale artister som The Chieftains, Andy Irvine og Loreena McKennitt, for å nevne noen. Annbjørg Lien er komponist og arrangør og har skrevet bestillingsverk til en rekke festivaler, samarbeidet med symfoniorkestre og enkeltkunstnere, og turnerer stadig som solist og ensemblemusiker. Hennes samarbeid med musikere fra hele verden har gjort henne til en internasjonal utøver også av verdensmusikk. Hun er berømt for sitt mot til å bringe folkemusikken inn i nye og uventede musikalske landskap, uten å gå på kompromiss med den tradisjon hun tilhører eller springer ut fra. Samarbeidet med folkemusikere fra ulike land har gang på gang minnet oss om at folkemusikken virkelig er et internasjonalt språk – som ikke behøver oversettelse. Internasjonale musikkritikere har hyllet 100

Lien i panegyriske ordelag. Det er blitt skrevet, fritt oversatt: «Hennes enestående, artistiske felespill absorberer tilhørerne og introduserer fortiden til fremtiden.» Og: «Liens hardingfele, enten den klager som Led Zeppelin eller summer som en sulten nordisk mygg, garanterer inspirasjon til de mest vidunderlige surrealistiske drømmer.» Kjære Annbjørg Lien, vi slutter oss til superlativene du er blitt til del; a perfectly balanced and expertly work … we are willing to go where Lien ask us to go … no need to categorise this music. Listen and believe in: the one and only – Annbjørg Lien! Takk!

HALLGRIM HANSEGÅRD

Og så til kveldens yngste prisvinner, Hallgrim Hansegård; en ung, lovende hardingfelespiller som valgte dansen som sin uttrykksform. Etter studier i film og digitalkunst i inn- og utland, produserte han flere prisbelønte animasjonsfilmer og ble utvalgt av Biennalen i Venezia i 2003. I 2006 etablerte han dansekompaniet Frikar, Norges ledende kompani for moderne norsk tradisjonsdans. Frikar krysser grensene mellom folkedansen, scene- og samtidsdans og moderne media. Kompaniet har allerede turnert i 32 land, vunnet en rekke priser og mottatt solide kritikker i inn- og utland, berømmet for sine koreografiske kombinasjoner og innovasjoner. Hallgrim er blitt en sann formidler av kreative prosjekter – på tvers av det han kaller fysiske, mentale og kulturelle grenser. Han har gjort halling dagsaktuell gjennom verdensomspennende dataspill og tv-program. Han kombinerer folkedansere med utøvere innen de forskjelligste danseformer; breakdance, capoeira, veggdans, akrobatikk og nysirkus. Over 100 millioner mennesker har sett ham på YouTube. I 2009 vant han prisen for beste koreografi i Melodi Grand Prix med hallingdansen til Alexander Nybaks vinnermelodi. Det er blitt sagt om Hansegård at han lager gull av gråstein, og at hans koreografi er poetisk og original, kraftfull og uventet rørende. Internasjonal presse har skrevet: «genious», «groundbreaking», «vibrant and soulful», «wildly inventive». Hansegård sier selv at hans visjon er: «Å bevege meg gjennom det ukjente med eldgamal kunnskap mot ei berekraftig framtid» Da han vant sølvprisen i Prix Italia for beste koreografi og idé, for et halvtimes NRK-program med 8 dansere og 120 musikere, skrev juryen: «An original idea of crossing the borders of culture and language through music and dance. A model to follow and develop». Det kan ikke sies bedre. Vi slutter oss til de ordene og sier: Kjære Hallgrim! Ditt multikulturelle uttrykk er like ungt og like gammelt som verden selv, i morges var den ny. Ha takk – og hold frem som du stevner!

Hallgrim Hansegård danser halling og blunker til kone og spelemann Ragnhild Hemsing.

FELLES FOR DE FEM fremragende repre-

sentanter som vi ønsker å hylle her i kveld, er at de alle er blitt tidlig og tydelig inspirert av hardingfelas magiske kraft og subtile innvirkning på oss. Det er ikke så lenge siden at ordet «inspirert», i denne sammenheng, lett ble byttet ut med ordet «infisert». Gjennom historien har utøvelsen av kristendom stått i sterk kontrast til behandlingen av våre bærere av norrøne og bygdemusikalske tradisjoner. Både kirken og legmannsbevegelsen har forsøkt å stenge for musikalsk utøvelse av denne karakter, det er ikke lenge siden at hardingfela ble sett på som djevelens instrument, spelemennene som satans disipler – som hadde lært å spille av de demoniske og de underjordiske. Feler ble fordømt og brent på bål. Hardingfela er blitt til vårt nasjonalinstrument, og tradisjonsmusikken har inntatt en selvfølgelig plass i vår nasjonale, felleskulturelle bevissthet.

101

Kirken har siden 2000-tallet åpnet for testliturgier hvor fela også er en integrert del av gudstjenesten, selv om det kanskje aldri har vært vanlig å la det verdslige, profane instrument få komme inn i det hellige rom. Platon har sagt: Musikk gir universet sjel, den gir sinnet vinger, fantasien flukt, alvoret sjarm, den gir munterhet og liv til alt. Og våre fem prisvinnere har gitt liv til så mangt. Vår kjære Stein Mehren minner oss om: Å skape kunst er å få øyeblikket til å gløde. Det har dere, alle fem. Dere har fått det til å gløde; i våre sinn, i våre hjerter, ja – i hele vårt sanseapparat. Måtte gløden fortsatt stå dere bi – i alt hva dere brenner for. Takk og gratulerer!

LAUSSAL KR 110,-

TIDSSKRIFT FOR FOLKEMUSIKK OG FOLKEDANS

LAUSSAL LAUSSAL KR KR 110,110,-

2017 �• ÅRGANG 76 NUMMER 1 •� 2016 75

Ti år med Folkelarm Nygamle takter

TIDSSKRIFT TIDSSKRIFT FOR FOR FOLKEMUSIKK FOLKEMUSIKK OG OG FOLKEDANS FOLKEDANS

NUMMER NUMMER 22 �• 2017 2016 �• ÅRGANG ÅRGANG 76 75

LAUSSAL KR 110,-

TIDSSKRIFT FOR FOLKEMUSIKK OG FOLKEDANS

Talent Noreg Ungdomskjelda

Historia om eit bransjetreff for folkemusikken

LAUSSAL KR KR 110,110,LAUSSAL

Dans sommaren inn med Tinndølan!

Folkemusikken innanfrå, utanfrå og frå sida

Sigrid B. Berg på eigne venger

17 16

INTERPRESS INTERPRESS NOREG 1130-01

INTERPRESS 1130-03

PSYKOANALYSE OG FOLKEMUSIKK LANDSKAPPLEIKENS HISTORIE • ZORNMERKET OG SVENSK FOLKEMUSIKK EIN DATASTYRT HARDINGFELEVERKSTAD GAMMALDANSEN ER VERDSMUSIKK • KAPPLEIKSSLÅTTAR KNUT HAMRE: STORSPELEMANN OG KOMMANDØR DANS, REKONSTRUKSJON OG KAPPLEIK • MUSIKK PÅ NORDKALOTTEN AGNES BUEN GARNÅS � VRANG � KJORSTAD-BRØRNE

RETURVEKE 17 20

LANDSKAPPLEIKEN OG LANDSFESTIVALEN FINST DET EIN NORDISK FOLKEMUSIKK? FOLKEMUSIKKARKIV OG FORMIDLING GITAREN I NORSK FOLKEMUSIKK MARGIT MYHR • HÅKON THELIN • LJOM

02 02

17 NY FORSKING PÅ KRAVIKLYRA CAMILLA GRANLIEN • TINNDØLAN • LARS SKJERVHEIM HØLJE SPELEMANN � MARIUS NYTRØEN STURLA EIDE • MODERNE FOLKEMUSIKKINNSAMLING • BECAYE AW FAGFOLKPRAT: BJØRN AKSDAL OG YISRAEL DALIOT SARA MARIELLE GAUP BEASKA • SEATTLE LILLA SPELMANSLAG RAABYGG � KNUT MYRANN � LANGSOMT MOT NORD

NUMMER 4 4 •• 2016 2017 •• ÅRGANG NUMMER ÅRGANG 76 75

Kvedardottera

01 INTERPRESS NOREG

TIDSSKRIFT FOR FOR FOLKEMUSIKK FOLKEMUSIKK OG OG FOLKEDANS FOLKEDANS TIDSSKRIFT

Kulturarv i grenseland

Dei gamle er eldst

Tema: Landskappleiken og Landsfestivalen i gammaldansmusikk

Tradisjonsmusikk i smeltedigelen

NUMMER 3 • 2017 • ÅRGANG 76

TIDSAM INTERPRESS NOREG 1130-04

RETURVEKE 50

RETURVEKE RETURVEKE17 32

RETURVEKE 08 RETURVEKE 08

BLI ABONNENT PÅ FOLKEMUSIKK FolkOrg-medlemmer og studentar �� kr 340 Andre �� kr 410 Utanlands �� kr 500 FolkOrg-medlemmer utanlands _______________ kr 450 Ting abonnement på www.folkemusikk.no/abonnent

ANNONSESTORLEIK OG ANNONSEPRISAR FOR FOLKEMUSIKK 2018 Storleik Bakside

Breidd x høgd – i millimeter Ta kontakt for info

Pris eks. mva. 7 300

Pris inkl. mva. 9 125

Heilside

219 x 280 + 5 mm bleed

7 100

8 875

1/2-side

200 x 132 mm

3 900

4 875

1/3-side

200 x 86 mm

3 100

3 875

1/6-side

97 x 86 mm

2 000

2 500

Innstikk og bakside: Kontakt redaktøren for info og pris Det er også mogleg å annonsere på nettavisa Folkemusikk.no Sjå folkemusikk.no/annonsering for annonseprisar.

FOLKORG Postadresse FolkOrg – Organisasjon for folkemusikk og folkedans

Organisasjonsnummer: 959 390 940 Kontonummer:

Kontormedarbeidar Jorun Hagen jorun@folkorg.no

Lokallag og arrangørar Øyvind Sandum oyvind@folkorg.no

Informasjonsrådgjevar Liv Annette Nygjerdet livannette@folkorg.no

Postboks 4613 Sofienberg 0506 Oslo

1600 20 36375

Tlf.: 22 00 56 22 Mobil: 958 70 079

Mobil: 957 74 037

Mobil: 934 19 382

Yrkesutøvarar og Folkelarm

Redaktør Folkemusikk

Besøksadresse Trondheimsv. 2, Bygg J, inngang vis-à-vis Herslebs gate 2C

Linda Dyrnes linda@folkorg.no Tlf.: 22 00 56 94 Mobil: 481 05 075

John Stenersen john@folkorg.no Mobil: 97 53 81 53

Audun Stokke Hole audun@folkemusikk.no Mobil: 45 85 18 98

Dagleg leiar Kappleiksansvarleg Ingrid Schei Stuhaug ingrid@folkorg.no Mobil: 900 16 334

Foto: Ingvil Skeie Ljones

Bjørn Kåre Odde ”FolkOrg gjer ein jobb for folkemusikk og –dans i Noreg som eg gladeleg betalar medlemsavgift til. For meg, som både er yrkesutøvar og kappleiksog festivaldeltakar, får eg ein rekke fordelar ved medlemsskapet: Instrumenta mine og bunaden min er forsikra, og eg har noko å sjå fram til året rundt: Landskappleiken, Landsfestivalen og Folkelarm, berre for å nemne noko."

Oda Bolstad "Eg har aldri sett på det som eit alternativ å ikkje vere medlem, sjølvsagt skal eg vere det! Kappleikar og festivalar er dei viktigaste møteplassane i miljøet vårt. Eg er aktiv der, så derfor er eg medlem."

Rikke van Ommeren Foto: Mari Skeie Ljones

Foto: Runhild Heggem

"Jeg føler meg trygg på at de som forvalter medlemskontingenten min i FolkOrg, tar hånd om mine interesser på en god måte. De støtter opp om lokale konsert- og festivalarrangører som ser hva folkemusikkmiljøet vil ha, nedenfra, og så har de oversikt nok til å kunne tale folkemusikkens sak oppover i systemet. Slik jobber de hele tiden for bredden i organisasjonen"

Nina Fjeldet ”Som medlem av FolkOrg veit eg at dyktige folk kjemper sjangeren sin sak i dei store, politiske kampane som er viktig for både grasrot og profesjonelle utøvarar. Eg meiner og at sjangeren treng sine møteplasser, som FolkOrg ivaretek på beste måte!”

Tom Erik Kleiven ”Høgdepunktein mine i løpet tå året ha våre Landsfestivalen og Landskappleiken frå midt på 90' talet. -E æ medlem i FolkOrg for dæ bidræg te at folkemusikken og ronddansmusikken livi!”

"Medlemsskap i FolkOrg gjer at eg føler meg som ein del av eit fellesskap som tar vare på og formidlar gamle tradisjonar, samt nyare

Bli medlem i FolkOrg du og! Dei mange fordelane ved å være medlem finn du på www.folkorg.no, her finn du og innmeldingsskjema og kontakt informasjon. 103publikumar! FolkOrg treng deg som medlem anten du er utøvar eller

kunstuttrykk inspirert av dette. Dessutan er det billig!”. Bjørn Kåre Odde

B Returadresse: FolkOrg, Postboks 4613 Sofienberg, 0506 Oslo

08. - 09. - 10. desember I Et juleeventyr med sang, dans og musikk fra Oslo i dag...

PØBEL I PELS

Heidi Ruud Ellingsen - jenta Silje Onstad Hålien - katta Leif A. Sanden - hund/nisse/kattekongen Andreas Ljones - gatemusikant Marit Synnøve Berg - mor/far Dansere fra Subsdans: Kristine Dahl iyamu Leon Holmern Feiring Josefine Franck-Ring Sebastian Matatula Yurley Emma Knudsen Larsen Iben Zara Mohn Groven Gabriella Østlie Chacon Benjamin Andersen Fretheim Marie Lind - sanger/de travle Vera Sonne - sanger/de travle Marcus Dawson - sanger/de travle Edvard Adde - sanger/de travle Manus - Jesper Halle etter en idè av Kristin Lind og Jesper Halle Regi - Lars Vik Kostymer - Guro Dale & Elisabeth Guttormsen Koreografi - Silje Onstad Hålien, Camilla Tellefsen, Mathias Jin Budtz Med musikk av: Odd Nordstoga, Georg Buljo & Andreas Ljones VI TI

FAM BYR I RAB LIEATT L

Anbefalt aldersgrense 5 år Billetter på www.riksscenen.no (Sesongkort gjelder ikke) 104