Miljørett i fokus by ELSA Norway

INTERNATIONAL FOCUS PROGRAMME

ENVIRONMENTAL LAW

MILJÃ&#x2DC;RETT I FOKUS

04 2017

Forord

Kjære leser,

Camilla Higraff Åmotsbakken

I august 2016 startet ELSA sitt treårige ”International Focus Programme” innenfor miljørett. I den anledning vil hele ELSA nettverket jobbe med å rette fokus mot dette fagområdet, ved å gjøre ulike tiltak på universiteter i hele Europa.

Vice President for Seminars & Conferences ELSA Norge 16/17

Én uke i året har ELSA-nettverket en miljørettsuke, hvor alle ELSA grupper i hele Europa mobiliserer seg og avholder ulike arrangementer og kampanjer innenfor miljørett. ELSA Norge sine lokalgrupper på universitetet i Tromsø, Bergen og Oslo har også bidratt til miljørettsuken, ved å avholde spennende foredrag og arrangementer.

I anledning miljørettsuken, har ELSA Norge laget miljørettsmagasinet som du nå leser. Flere av tekstene i heftet har blitt lagt ut på Facebook og nettsiden til ELSA Norge i løpet av uken. Vi vil takke forfatterne bak tekstene, samt alle som stilte opp til intervju og som anerkjenner viktigheten rundt miljørettsuken. Uten dere hadde det vært vanskelig å lage et slikt magasin. Med dette magasinet ønsker vi å rette et fokus mot miljørett, og å få dagens studenter til å interessere og engasjere seg innenfor fagområdet. Vi håper dere syntes at tekstene i magasinet er interessante og at dere ønsker å bidra til å spre fokuset på miljørett. God lesing!

INTERNATIONAL FOCUS PROGRAMME

ENVIRONMENTAL LAW

#IFPWeek

Miljørett i fokus

Innhold

Presidentens ord

Intervju med partner i Simonsen Vogt Wiig, Arne Oftedal

Tiltalt for forurensning: Risikerer 2 eller 15 års fengsel

Intervju med Assisterende Økokrim-sjef, Hedvig Moe Øren

Nasjonalt beregningsverktøy for lokal luftkvalitet

Intervju med professor Inge Lorange Backer

Har domstolene siste ordet i norsk klimapolitikk?

A-besvarelse i Tingsrett, JUS 124, Jus UiB 2014

Takk til alle bidragsytere! Layout: Nikolai Karleif Lyngnes

Miljørett i fokus

Presidentens ord

Kjære leser,

Oda Eriksen Rønning

President ELSA Norge 16/17

Det er en glede for ELSA Norge å presentere vårt miljørettsmagasin i anledning IFP Week 2017.

Det er ingen tvil om at vi er lite rustet for alle utfordringene som følger av klimaforandringene. Det er derfor viktig at kunnskap og informasjon blir tilgjengelig for alle.

Vi lever i en svært globalisert verden, og det er ingen tvil om at alle våre handlinger som følge av denne globaliseringen, har skapt en rekke utfordringer som vil påvirke vår måte å leve på i fremtiden.

Utfordringene som følger av klimaforandringene vil skape store juridiske problemer både i Norge og i verden. Med dette magasinet ønsker vi i ELSA Norge å rette et fokus mot miljørett. Vi håper også at alle som leser magasinet vårt vil gjøre seg opp noen tanker om hva man selv kan gjøre for å redusere sine egne klimagassutslipp.

Det finnes allerede tydelige tegn på at kloden vår forandrer seg. Temperaturene stiger, snø og isbreer smelter og matjord forsvinner. Konsekvensene av klimaforandringene vil kunne påvirke menneskene på svært mange måter. Vi vil ha dårligere tilgang på mat og rent vann, store grupper av mennesker vil bli tvunget til å flykte fra hjemstedene sine, mangel på ressurser vil kunne føre til krig og konflikter.

Miljørett i fokus

God lesing!

“

En bære kraftig utvikling

er en utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få tilfredsstille sine behov. - Gro Harlem Brundtland

Miljørett i fokus

Intervju med partner i Simonsen Vogt Wiig, Arne Oftedal

I anledning miljørettsuken vår har vi intervjuet partner i Simonsen Vogt Wiig, Arne Oftedal, om hans stilling som leder for Advokatforeningens lovutvalg for klima- og miljørett. Oftedal har også besvart spørsmål om miljøkriminalitet i Norge, hans vei mot stillingen han nå besitter og hvordan studenter kan følge i samme fotspor. Hva er lovutvalgets viktigste oppgaver og hvordan prioriterer dere? Lovutvalget skal ivareta advokatforeningens rettspolitiske virksomhet innenfor rettsområde klima- og miljørett og følge med på lovgivningsarbeidet og rettsutviklingen. Det vil typisk innebære å gi høringsuttalelser i forbindelse med vedtagelsen av nye lover eller forskrifter. Vi skal også kunne svare på pressehenvendelser innenfor dette rettsområdet. Hva er de største utfordringene utvalget nå jobber med, eller skal jobbe med fremover? Vi ble bedt av VG om å kommentere på hva vi mente om regjeringens handlingsrom i den såkalte “Ulvesaken”. Det var en hyggelig henvendelse, men også litt utfordrende i den forstand at saken ikke er helt enkel å besvare og saken er politisk betent. Vi jobber ellers for tiden med en høringsuttalelse som gjelder forslag til forskriftsendringer som følge av forordning (EU) 2015/757 og IMO-resolusjon MEPC. Dvs. endringer i forskrift om miljømessig sikkerhet for skip og flyttbare innretninger. Her må vi også involvere flere andre lovutvalg før vi avgir vår uttalelse.

Arne Oftedal

©Simonsen Vogt Wiig

møter i lovutvalget. I Ulvesaken er det klart at en må tenke seg grundig om før en uttaler seg, samt velge sine ord med omhu.

Hvordan er din lederrolle definert i lovutvalget? Som leder har jeg en koordinerende rolle, samt ansvar for at lovutvalget fungerer etter sin intensjon. Jeg holder kontakt med medlemmene på epost, har dialogen med Advokatforeningen sentralt og leder møtene våre. Det er også jeg som vil skrive under på høringsuttalelsene på vegne av dette lovutvalget i Advokatforeningen. I praksis faller nok mest arbeid på lederen.

Blir eksisterende miljørett godt nok håndhevet? I hvilken grad blir dagens miljølovverk håndhevet og hvor svikter det eventuelt mest? Innenfor miljøkriminalitet er det nok relativt store mørketall, men jeg har inntrykk av at politiet har relativt stort fokus på dette. Økokrim har en egen miljøseksjon som tar seg av de store/alvorlige sakene. Enkelte større politienhetene har også spesialetterforskere som arbeider med miljøkrim og arbeidsmiljøkrim. Politiet gir ut publikasjonen “Miljøkrim” som inneholder nyttig informasjon og er med på å sette fokus på og øke kompetansen om miljølovbrudd. Jeg har funnet det nyttig å abonnere på denne i mange år.

Hva er de største utfordringene du møter på innenfor jobben din i lovutvalget? Jeg tiltrådte som leder 1.1.2017 og har til nå tatt ting litt i tur og orden. Det har foreløpig ikke blitt tid til noen fysiske

Hvor utbredt er miljøkriminalitet i Norge, eventuelt i hvilke næringer/bransjer? Jeg har ikke oversikt over denne statistikken her og nå, men vil nok basert på min erfaring hevde at det er relativt

Miljørett i fokus

utbredt. Her som på andre områder er det selvsagt grader av lovbrudd, fra de mindre overtredelsene av en utslippstillatelse til de grove forsettlige handlingene, som kan klassifisere til lengre fengselsstraffer. Vil du si at Norge et miljølovlydig land? Det var et vanskelig spørsmål. Jeg tror norske borgere og bedrifter er relativt lovlydige, men det er åpenbart at det er viktig å holde fokus på dette området også for å få ned antall lovbrudd. En skal huske på at “naturmiljøet” som sånn i utgangspunktet ikke har noen egen advokat til å representere seg selv. Riktignok har en offentlige myndigheter (slik som Miljødirektoratet og Statens naturoppsyn) og ulike miljøvernorganisasjoner som på hver sine måter kan ivareta miljøverninteressene, men det er ikke alltid de på en tilstrekkelig måte kan ivareta miljøet. Kanskje er det behov for å styrke det rettslige vernet om miljøet, for eksempel ved at naturmiljøet får partsstatus og blir representert ved advokat (som betales av det offentlige) i alle saker hvor sterke miljø- eller naturverninteresser er involvert?

“

En skal huske på at “naturmiljøet”

som sånn i utgangspunktet ikke har noen

egen advokat til å representere seg selv.

Hva er de største miljørettssakene du har jobbet med i løpet av din karriere? Jeg har bistått i miljørettslige due diligence i forbindelse med transaksjoner. Den ene miljøretts-DD’en var veldig omfattende og er nok den største miljøsaken jeg har jobbet med. Jeg har også håndtert større saker for retten vedr. ansvar for forurensningsskade, og saker om miljø/ compliance. Både norske og ikke minst utenlandske eiere er svært opptatt av compliance og hvilket miljøansvar virksomheten har.

Hvorfor begynte du å engasjere deg for miljørett? Det var nok en kombinasjon av tilfeldigheter, mitt samfunnsengasjement og det å finne mer ut av hvordan miljøproblemet kunne løses rettslig. Jeg gikk på 4. avdeling ved UIB i 1995 og meldte min interesse for å være med på et nytt opplegg innenfor europeisk miljørett som involverte 12 universiteter i Europa. Der fikk jeg rollen som tutor fra UIB sin side. Etter å ha lært noe om europeisk miljørett deltok jeg på et intensivt Erasmus kurs om Havforurensning ved et universitet i Amsterdam, og hvor bla. professor Kai Krüger var en av de fagansvarlige. Da jeg hadde gjort så pass mye ut av det fant jeg ut at jeg like godt kunne ta spesialfag i miljørett. Det var kun UIO som hadde miljørett som spesialfag. En liten hake var at jeg først måtte lese pensum på 4. avdeling i Oslo i miljørett før jeg kunne ta fatt på pensumet til spesialfaget. Dette fordi Bergen ikke hadde miljørett som obligatorisk fag. På denne måte ble det en litt lenger reise innen miljøretten før jeg fikk tatt min spesialfageksamen. Faget ble den gang ledet av professor Hans Chr. Bugge, og jeg mener det også var han som stod for sensuren. Har du noen råd til jusstudenter som vurderer å følge i dine fotspor? Den viktigste suksessfaktoren tror jeg er at studenten har et engasjement og interesse for fagområdet. Miljøretten er delt inn i en nasjonal del og en miljøfolkerettsdel. Begge deler er etter mitt syn viktige for å få full forståelse for faget og den internasjonale dimensjon som faget har. Studer gjerne også internasjonal miljørett ved et utenlandsk universitet i kombinasjon med andre fag. Faget er relativt krevende fordi miljøhensyn griper inn i så mange ulike områder. Men dette gjør også faget svært spennende. Eksempelvis holdt jeg nylig et foredrag om bruken av miljøhensyn ved offentlige anskaffelser. Det tema ligger nok utenfor selve miljørettsfaget i snever forstand, men viser at kunnskap om miljørett og miljøhensyn kan være relevant innenfor mange rettsområder.

Miljørett i fokus

Tiltalt for forurensning: Risikerer 2 eller 15 års fengsel Tekst: Tarjei Istad

Etter at Justisdepartementet hevet strafferammen for alvorlig forurensning i straffeloven § 240 første ledd fra 10 til 15 års fengsel, er spørsmålet for statsadvokaten i de fleste saker nå om det skal tas ut tiltale med en strafferamme på 2 eller 15 år – det finnes ingen mellomting. Øverste strafferamme i forurensningsloven for forurensning som ikke volder fare for menneskers liv eller helbred, er to års fengsel, jf. § 78 annet ledd første straffalternativ, som gjelder overtredelser som har voldt fare for stor skade eller ulempe, eller hvor det for øvrig foreligger skjerpende omstendigheter. Dersom forurensningen volder fare for menneskers liv eller helbred, er strafferammen fem år, men femårsalternativet krever skade av et visst alvor, jf. Rt. 2012 s. 65. Saken gjaldt en tankeksplosjon hos Vest Tank AS i Gulen i 2007 hvor det var flere mennesker i umiddelbar nærhet. I avsnitt 45–46 kom Høyesterett til at helbred-vilkåret skulle forstås tilnærmet som i straffeloven 1902 § 229, i dag i det vesentlige videreført i straffeloven § 274 Grov kroppsskade. Det innebærer at forurensningen vil måtte medføre fare for sykmelding i ca. to uker, slik tilfellet var ved tankeksplosjonen. I den saken var det også fare for menneskers liv, ettersom flere kunne ha omkommet i selve eksplosjonen eller etter å ha blitt truffet av fallende gods. Kommer det langt grovere saker enn Full City? Mitt inntrykk er imidlertid at Rt. 2012 s. 65 heller er unntaket enn regelen: De fleste tilfeller av forurensning rammer naturen, ikke mennesker, i hvert fall ikke så direkte som «fare for menneskers liv eller helbred»-vilkåret krever. Dermed står påtalemyndighetens reelle valg ved påtaleavgjørelse i alvorlige forurensningssaker mellom 2 års strafferamme i forurensningsloven § 78 annet ledd første straffalternativ og 15 år i straffeloven § 240 første ledd bokstav a. Sistnevnte paragraf rammer den som «forurenser luft, vann eller grunn slik at livsmiljøet i et område blir betydelig skadet eller trues av slik skade». Selv om det kommer opp saker som kan falle innunder ordlyden i § 240 første ledd bokstav a, tror jeg den økte

Miljørett i fokus

Tarjei Istad ©ØKOKRIM

strafferammen på 15 års fengsel kan gjøre påtalemyndigheten enda mer tilbakeholden med å anvende bestemmelsen enn man var med forløperen i straffeloven 1902 § 152 b første ledd bokstav a, hvor strafferammen var 10 års fengsel. Skjønt, mer tilbakeholden kan påtalemyndigheten ikke bli, for det ble etter min kunnskap aldri tatt ut tiltale eller utstedt forelegg etter straffeloven 1902 § 152 b første ledd bokstav a i bestemmelsens tjuetoårige liv. Mitt poeng er at terskelen nå formodentlig blir så høy at bestemmelsen mister sin praktiske anvendelse, med mindre vi får miljøkatastrofer av langt større omfang enn for eksempel Full City-forliset ved Såstein utenfor Langesund i 2009 (RG 2011 s. 680).

Opprinnelig publisert i fagbladet Miljøkrim (02.12.2016). ELSA Norge gjengir innholdet etter tilatelse fra Økokrim.

“

Skjønt, mer tilbakeholden kan

påtalemyndigheten ikke bli, for det ble

etter min kunnskap aldri tatt ut tiltale

eller utstedt forelegg etter straffeloven

1902 § 152 b første ledd bokstav a i bestemmelsens tjuetoårige liv.

Var det et reelt behov for skjerpelsen? Justisdepartementet begrunner økningen av strafferammen slik i Ot.prp. nr. 22 (2008–09) pkt. 4.10.4: «Departementet foreslår å heve den øvre strafferammen for overtredelse av lovforslaget § 240 første ledd fra fengsel inntil 10 år til fengsel inntil 15 år. Begrunnelsen er todelt: For det første kan det i enkelte tilfeller være behov for en høyere strafferamme for å kunne utmåle en riktig straff for de mest alvorlige overtredelsene. Selv om det ofte vil være mulig å pådømme overtredelse av bestemmelsen om alvorlig miljøkriminalitet sammen (i konkurrens) med andre straffebud, vil det kunne være tilfeller hvor dette ikke er mulig, og som er så grove at en riktig straff ikke lar seg utmåle innenfor en strafferamme på fengsel inntil 10 år. For det andre peker departementet på at særlig alvorlige miljøskader kan oppstå som en følge av at det i dagens moderne samfunn utøves aktiviteter som kan ha uoverskuelige følger for miljøet. Derfor mener departementet at strafferammene for alvorlig miljøkriminalitet bør være så vide at det lar seg gjøre å utmåle en straff som gir et riktig uttrykk for handlingens straffverdighet. Departementets forslag medfører i seg selv at det gjeldende straffskjerpende alternativ blir overflødig (fengsel inntil 15 år) når handlingen har til følge noen død eller betydelig skade på kropp eller helbred (straffeloven 1902 § 152 b annet ledd).»

Selv om det er mulig å forstå departementets todelte antakelse, fremgår det ikke om det er spesielle saker eller andre konkrete erfaringer som gjør at de anser skjerpelsen som nødvendig. Verken Straffelovkommisjonen eller høringsinstansene foreslo skjerpelse. Samtidig savner jeg altså en drøftelse av det forhold at straffeloven 1902 § 152 b første ledd bokstav a med 10 års strafferamme aldri ble anvendt, og at det nå i de fleste saker ikke foreligger noe alternativ for alle sakene som i alvorsgrad ligger mellom 2 og 15 års strafferamme.

Miljørett i fokus

Intervju med Assisterende Økokrim-sjef, Hedvig Moe Øren

Miljøkriminalitet vil si at det foreligger brudd på lover som beskytter natur og miljø. Arbeidet mot slik kriminalitet har blitt håndtert av ØKOKRIM siden 1989. I anledning ELSA sin miljørettsuke, har vi intervjuet assisterende ØKOKRIM-sjef Hedvig Moe Øren angående miljøkrimarbeidet til ØKOKRIM. I tidligere intervju har du fokusert på det oppdraget Miljøkrimavdelingen i ØKOKRIM har. Hva går dette oppdraget i hovedsak ut på? ØKOKRIMs samfunnsoppdrag er å bekjempe alvorlig og grov økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet. Hovedgrunnen til at ØKOKRIM ble opprettet, var at man ikke klarte å bekjempe disse kriminalitetsområdene godt nok innenfor vanlig organisering av politi og påtalemyndighet, og man mente tilliten til strafferettspleien var i fare. Man valgte derfor å skille ut ØKOKRIM som en egen enhet. Det var særlig tre faktorer man mente var suksesskritiske: Å skjerme arbeidet med økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet fra andre kriminalitetsområder, å arbeide i tverrfaglige team og å ha statsadvokater integrert i sakshåndteringen fra start til slutt. Vi jobber fortsatt slik i ØKOKRIM i dag, og vi mener det er avgjørende for å klare å utføre oppgavene våre. På miljøkrimavdelingen er ikke minst tverrfagligheten viktig. Vi har blant annet en kjemiker og to biologer, og deres kompetanse er svært viktige bidrag i forståelsen og analysen av sakene våre. Noe av det mest inspirerende med å jobbe i ØKOKRIM er alle de flinke folka som arbeider her. Folk er veldig bevisste på samfunnsoppdraget, gjerne idealistiske, og har sterk motivasjon.

“

Noe av det mest inspirerende med

å jobbe i ØKOKRIM er alle de flinke

folka som arbeider her.

Miljørett i fokus

Hedvig Moe Øren

©ØKOKRIM

Du har også sagt at avdelingen skal være “en spydspiss” innenfor arbeidet mot miljøkriminalitet. Hva legger du i det begrepet? Miljøkrimavdelingen skal håndtere alvorlige miljøsaker. Vi skal være opptatt av å utvikle egen kompetanse, utnytte tverrfagligheten vi har og den kunnskapen medarbeiderne opparbeider seg over tid. Vi skal være de beste på området, og vi skal bruke vår erfaring og kunnskap til å bistå politidistriktene i miljøsaker som de håndterer. For det er ikke bare ØKOKRIM som etterforsker miljøsaker, det gjør også politidistriktene. Som ledd i Nærpolitireformen har hvert av de nye 12 politidistriktene fått en egen miljøkrimkoordinator, som skal ha ansvar for miljøkrim i det enkelte distrikt. Vi tenker det gir godt, nytt grunnlag for å prioritere miljøkrim. Vi er opptatt av at den samlede bekjempelsen av miljøkriminalitet i Norge blir best mulig. Dermed er vi også opptatt av å bistå politidistriktene, og dyktiggjøre dem. Vi bistår på flere måter. I noen tilfeller tar vi over saker fra politidistriktene, ved at ØKOKRIM etterforsker og

irettefører sakene i sin helhet. I andre tilfeller bidrar vi med ressurser, for eksempel gjennom en etterforsker som deltar i etterforskingen i distriktet. I tillegg kontakter ofte etterforskere og jurister miljøkrimavdelingen for å få hjelp i den løpende sakshåndteringen sin, for eksempel med taktiske eller juridiske vurderinger. Vi har en nasjonal miljøkrimkoordinator som er politietterforsker og som skal jobbe opp mot distriktenes miljøkrimkoordinatorer. Har dere nok “verktøy” og ressurser til å håndtere det dere ser som viktig og relevante forhold? Jeg mener som nevnt at skjerming fra arbeid med andre kriminalitetsområder, tverrfaglig teamarbeid og integrert statsadvokatpåtale er suksesskritiske faktorer. Gjennom ØKOKRIM prioriteres bekjempelsen av miljøkrim, og det er avgjørende. I en hverdag i et politidistrikt der man må prioritere mellom bekjempelse for eksempel av miljøkriminalitet på den ene siden, og vold og overgrep på den andre siden, skjønner jeg jo at vold og overgrep går foran der og da. I slike saker er det ofte avgjørende å gripe inn med det samme for å få stoppet forbrytelsene, og hensynet til liv og helse er mer tydelig. Da må gjerne etterforsking av en sak som gjelder fiskeoppdrett eller forurensing vike. Ved opprettelsen av ØKOKRIM tok man et verdivalg. Man sa at også bekjempelsen av økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet er avgjørende i samfunnet vårt – og må prioriteres. Vi mener dette fortsatt gjelder. Trusselen innen miljøkrim er ikke blitt mindre siden ØKOKRIM ble opprettet i 1989.

“

Regnestykket

når

det

gjelder

ressurser er relativt enkelt. Hvis vi hadde

flere ressurser, kunne vi håndtert flere

saker.

andre kriminalitetstyper når ressursene er knappe, og at effekten av kriminaliteten ikke er så tydelig på kort sikt. Samtidig vil det kunne ha store - og ikke minst langsiktige - konsekvenser hvis vi ikke ser hvor viktig de er å ta tak i dem. Det vil kunne påvirke naturen og hverdagen vår, på måter vi slett ikke ønsker. Er det grunn til å anta at dette spesielle området innenfor jussen vil kunne ha behov for ytterligere rekruttering fra juridisk hold? Med andre ord er dette mulig karrierevei for dagens jusstudenter? Jeg har inntrykk av at bekjempelse av miljøkriminalitet har fått større oppmerksomhet i offentligheten de siste årene. Flere, også media, er mer opptatt av saker som gjelder for eksempel dyrevelferd, giftige leker og forurensing. Jeg tror ikke disse kriminalitetstypene vil få mindre fokus fremover, så jeg tror og håper at det i alle fall ikke vil bli færre jobber innen området! Det gjelder politi og påtalemyndighet, men også for eksempel kontrollorganer og næringslivet.

Regnestykket når det gjelder ressurser er relativt enkelt. Hvis vi hadde flere ressurser, kunne vi håndtert flere saker. Hvorfor er du som jurist og person så opptatt av å få avdekket miljøkriminalitet? Miljøkriminalitet kan være så mye. Dyrevelferd, kulturminnekriminalitet, arbeidsmiljøkriminalitet, forurensing, truede dyrearter… Felles for alle disse temaene er kanskje at de lett prioriteres ned i sammenligning med

Miljørett i fokus

Nasjonalt beregningsverktøy for lokal luftkvalitet - www.luftkvalitet-nbv.no

Luftkvaliteten påvirkes av trafikk.

Alle ønsker god luftkvalitet der de bor. Med det nye nasjonale beregningsverktøyet (NBV) får myndighetene en webtjeneste som hjelper dem å planlegge for bedre luftkvalitet i norske byer og tettsteder.

Om Nasjonalt beregningsverktøy Målgruppe Målgruppen for Nasjonalt beregningsverktøy (NBV) er først og fremst fagfolk i forvaltningen og konsulentselskapene. De kan bruke informasjonen på nettsidene til NBV til å svare ut spørsmål om luftkvaliteten som reises gjennom krav i regelverket, og planlegge for best mulig luftkvalitet der folk bor og skal bo. Hvem har utviklet NBV? Beregningsverktøyet er utviklet i et samarbeid mellom Norsk institutt for luftforskning (NILU) og Meteorologisk institutt (MET). Utviklingsarbeidet er ledet av Miljødirektoratet i samarbeid med Vegdirektoratet, Helsedirektoratet og

Miljørett i fokus

Folkehelseinstituttet. Arbeidet begynte i 2014 på oppdrag fra Klima- og miljødepartementet, Samferdsels- departementet og Helse- og omsorgsdepartementet. Den første fasen av utviklingsarbeidet ble avsluttet i 2016. Hvilke data er tilgjengelig? Den nye webtjenesten gir per i dag tilgang til tre typer data som er viktige for å kartlegge lokal luftkvalitet. Dette er utslippsdata, meteorologiske data og luftkvalitetsdata. Dataene er et nødvendig grunnlag for å kunne beregne effekten av mulige tiltak mot høy forurensning. Webtjenesten presenterer dataene også i form av kart over luftforurensningssituasjonen for utvalgte byregioner og tettsteder i 2015 for de viktigste komponentene (svevestøv (PM10, PM2,5) og NO2). Oppdaterte data (2016 osv.) vil kunne publiseres på et senere tidspunkt

Informasjonen er hentet fra Miljødirektoratets Faktaark M-699 2017. ELSA Norge gjengir innholdet etter tillatelse fra Miljødirektoratet.

Produktene i NBV Forurensningskart Viser utbredelse av luftforurensningen i byene. Kartet viser hvor det er mye luftforurensning og hvor grenseverdiene i forurensningsforskriften ble overskredet i 2015.

for konsentrasjonen av forurensende komponenter. Informasjon om kildebidrag er viktig for planlegging av tiltak, ansvarsfordeling og samarbeid mellom ulike aktører. Luftsonekart Viser soner med forskjellige aktsomhetsnivåer i byene og tettstedene. Luftsonekart legges til grunn ved planlegging etter plan- og bygningsloven i tråd med retningslinjene for behandling av luftkvalitet i arealplanlegging, T-1520. Utslippsdata Utslippene visualiseres på kart som viser hvor utslippene skjer. Kartene kan også differensieres på ulike typer kilder. I tillegg vises fordeling av totalutslippene gjennom paier. Andre kilder 16%

Vedfyring 1%

Industri 8%

Trafikk 75%

Eksempel på forurensningskart der rød farge indikerer høyt forurensningsnivå (Drammen, 2015)

Befolkningseksponering Tabeller som oppgir antall personer som i 2015 ble utsatt for nivåer over grenseverdiene i forurensningsforskriften. Estimatene kan brukes i arbeidet med tiltaksutredning. De eksakte tallene bør ellers benyttes med varsomhet da forurensningsnivåene kan variere mye fra år til år som følge av variasjoner i meteorologiske forhold. Dette medfører at også antall eksponerte kan variere svært mye fra år til år.

Eksempel på pai som illustrerer fordeling av totalutslippene (Drammen, 2015)

Nedlasting av data MET har utarbeidet og kvalitetssikret alle meteorologiske data. NILU har gjort det samme for utslippsdata og luftkvalitetsdata. Disse dataene kan fritt brukes videre av konsulenter og myndigheter i videre studier av lokal luftkvalitet i norske byer og tettsteder. Alle opplysninger tilgjengelige via NBV er vitenskapelig dokumentert i rapporter for meteorologi, utslipp og luftforurensning, og produktene er utviklet under åpen lisens for kildekode.

Kildebidrag Viser hvor mye trafikk, vedfyring, skipsutslipp og bakgrunnsverdier (langtransportert forurensing) betyr

Miljørett i fokus

Intervju med professor Inge Lorange Backer

Inge Lorange Backer er en av stifterne av nyskapningen Norsk forening for miljørett. Ideen bak foreningen er å etablere et forum hvor jurister og andre interesserte kan diskutere relevante problemstillinger innenfor miljøretten. I anledning stiftelsen og vår miljørettsuke, har ELSA Norge hatt gleden av å intervjue Backer. Du har i mange år jobbet innenfor miljøarbeid og miljørett. Hva er årsaken til at du har en slik interesse for dette fagområdet? Naturglede! En overbevisning om at vi trenger å ta vare på naturen for vår egen skyld, og at naturen har en egenverdi. Fra juridisk ståsted: Et spennende felt fordi regler fra så mange tradisjonelle rettsområder spiller inn. Din doktoravhandling het “Naturvern og naturinngrep” (1987). I hvilken grad var det vanlig at fremtredende jurister fokuserte på dette? Det var den første doktoravhandlingen i miljørett i Norge. Den hadde en undertittel – «Forvaltningsrettslige styringsmidler» - som viste at den analyserte forvaltningsrettslige sider ved miljøspørsmål, med sikte på å få frem hvordan regelverket kunne brukes til å ta vare på naturen. Men også mer etablerte jurister hadde interessert seg for forskjellige miljørettslige spørsmål. Innenfor akademia hadde Carl August Fleischer engasjert seg blant annet i strandvern, bevaring av Oslomarka og erstatningsreglene som hemsko for miljøhensyn, og Torstein Eckhoff hadde gitt ut «Statens styringsmuligheter – særlig i ressurs- og miljøspørsmål» - en bok som fortjener langt større oppmerksomhet og anerkjennelse enn den faktisk har fått. Blant praktikere nevner jeg gjerne tre som avsluttet sin karriere i Høyesterett: Gunnar Aasland, som prosederte og vant frem i strandlovdommen om erstatningsfrihet for rådighetsreguleringer, Jens Bugge, som ledet lovutvalgsarbeidet for å demme opp for motorferdsel i naturen, og Ketil Lund, som var den toneangivende advokaten for naturvernsiden i Alta-saken. Glem heller ikke at Tore Schei som student representerte Norges Naturvernforbund da forbundet ønsket å opptre i skjønnssaken etter utbyggingen av Aurlandsvassdraget!

Miljørett i fokus

Inge Lorange Backer

©Universitetet i Oslo

Er det noen spesielle juridiske utfordringer/ problemstillinger som skiller miljørett fra andre juridiske fagfelt? Mye av jusen ellers dreier seg om individuelle rettigheter her og nå, rett som det er for å høste kortsiktige gevinster. I miljøretten er det viktig å tenke på lang sikt, og ha for øye allmennheten mer enn bestemte enkeltpersoner. Rettsreglene retter seg gjerne mot enkeltståënde handlinger, men det er ofte summen av handlingene som får følger for miljøet. Klimavirkninger er jo et klart eksempel. Hva mener du er den største utfordringen i dag innenfor miljøretten? En hovedutfordring er å utvikle og anvende regelverket slik at det løser de miljøproblemene som skyldes summen av våre handlemåter. Debatten om klimalov er et eksempel.

“

I miljøretten er det viktig å tenke

på lang sikt, og ha for øye allmennheten

mer enn bestemte enkeltpersoner.

Det samme gjelder nok også for å ta vare på biologisk mangfold. En annen utfordring er om de overordnete kravene til effektivisering og inntjening i næringslivet blir satt uten å ta hensyn til miljøet. Spesialisering internasjonalt og «just in time»-konseptet, som nasjonalt innebærer punktlig og stykkevis levering og redusert lagerhold, fører begge til økt transport til skade for miljøet. Og kan «gjennomskjæring» hindre at det blir mulig å organisere seg bort fra miljøansvar ved å opprette komplekse selskapsstrukturer? Vi må også se i øynene at tiltak som kan bidra til å løse noen miljøproblemer, selv kan være et miljøproblem. Her snakker jeg gjerne om «interne miljøkonflikter». Hvordan skal vi løse dem? Avfallsanlegg, samferdselsanlegg og utbygging av fornybar energi er aktuelle eksempler for tiden – tenk bare på Ringeriksbanen og småkraftverk. Da er det viktig å stille rettslige krav til klarlegging av mer miljøgunstige alternativer – medregnet alternativer som gjør at behovet for utbyggingen blir mindre. Det har ikke Høyesterett alltid hatt en heldig hånd med, hverken i Alta-saken eller saken om ambassaden på Huseby.

er en god offentlig forvaltning og forvaltningsrettslige virkemidler helt vesentlig. Brundtland-kommisjonen fremhevet hvor viktig det er at miljøhensyn blir integrert i alle beslutningsprosesser. Vi har stadig et stykke igjen, men miljøhensyn har i dag en helt annen plass i for eksempel Vegdirektoratet og Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) enn for en del tiår siden. Nå ser vi tendenser til nedbygging eller vingeklipping av forvaltningsorganer som skal vareta miljøhensyn. Det er tydelig i USA under Trump-administrasjonen. Men vi ser noen spor av det samme her. Samtidig blir miljøvernforvaltningen brukt til å forberede tiltak som belaster miljøet. Liberaliseringen av motorferdsel i naturen er et eksempel. Virkemidlene som kan brukes til å ta miljøhensyn, blir strammet inn, og det gir grunn til uro at direktoratsledere tilsynelatende ikke står så fritt lenger til å gi klart uttrykk offentlig for sine miljøfaglige vurderinger. Hvis forvaltningen ikke lenger blir et så godt instrument innenfor miljøretten, blir andre instrumenter og institusjoner viktigere. Hvis våre politikere ikke tar Grunnloven § 112 på alvor, blir dette fort en oppgave for domstolene.

Basert på din lange erfaring med arbeid innenfor forvaltningen, kan du si i hvilken grad forvaltningen fremstår som et effektivt instrument innenfor miljøretten? Oppbyggingen av miljøvernforvaltningen har vært avgjørende for å løse mange miljøoppgaver og nå den standard som vi har oppnådd. For å ivareta allmenne interesser

Miljørett i fokus

Hvilke områder innenfor miljøretten er det du spesielt fatter interesse eller “brenner” for? Jeg har nok vært aller mest opptatt av beskyttelse av naturog kulturlandskap med det biologiske mangfoldet som hører til. Og så er jeg opptatt av å utvikle gode lovregler til å ivareta miljøhensyn. Det har jeg brukt mye tid på å få til – første gang i forberedelsen av forurensningsloven, som jeg var så heldig å bli trukket inn i av Hans Christian Bugge og Christian Hambro. Hvorfor det? Det har sikkert litt å gjøre med bakgrunnen min. Min første arbeidsplass var Lovavdelingen i Justisdepartementet, og jeg har brukt mye tid på lovarbeid. Og omslaget på «Innføring i naturressurs- og miljørett» er ikke tilfeldig! Jeg synes det var en tragedie at vi ikke tok vare på naturkatedralen Mardalsfossen – (Nord-)Europas høyeste fossefall. Den pryder doktoravhandlingen, og jeg har nettopp skrevet om den juridiske historien bak utbyggingen i festskriftet til Aslak Syse. Du er en av initiativtakerne bak nyskapningen Norsk forening for miljørett. Hva er intensjonen bak denne foreningen? Hvilke oppgaver og rolle ser du for deg at den skal ha? Vi er flere som har savnet et felles forum for å diskutere miljørettslige spørsmål, både prinsipielle og dagsaktuelle spørsmål. Norsk forening for miljørett vil bli et slikt fagforum for opplysning og debatt. Jeg tror det er viktig og riktig at det er åpent for alle uansett ståsted. Derfor var det fint at det kom folk på stiftelsesmøtet ikke bare fra SABIMA og Turistforeningen, men også fra Bondelaget og Skogeierforbundet.

Miljørett i fokus

Det har vært stor interesse rundt stiftelsen av foreningen. Hva tyder det på? Vi som tok initiativet, var overveldet og glade for interessen. Den viser at mange har savnet et slikt faglig forum og lover godt for fremtiden. Jeg synes den varsler om økt interesse blant jurister for miljøspørsmål – bra! Tilslutt, har du noen råd til jusstudenter som ønsker å arbeide innenfor miljørett? Miljøretten involverer mange rettsområder og må ikke ses som et isolert felt, selv om den har sine særtrekk. Et godt juridisk håndverk er viktig for å få gjennomslag. Det er viktig å interesser seg ikke bare for gjeldende rett, men også for hvordan et velegnet regelverk kan komme i stand og se ut. Og så er det viktig å ha forståelse for andre fag utenfor jusen, både naturfag og samfunnsfag. Skal man virkelig oppnå noe innenfor miljøretten, trengs det ofte et tverrfaglig samarbeid. Noen av de største yrkesmessige gledene jeg har hatt, har vært i et slikt godt tverrfaglig samarbeid

“

Miljøretten

involverer

mange

rettsområder og må ikke ses som et isolert

felt, selv om den har sine særtrekk. Et

godt juridisk håndverk er viktig for å få

gjennomslag.

“

Naturens største glede er

menneskets fravær.

- Bliss Carmann

Miljørett i fokus

Har domstolene siste ordet i norsk klimapolitikk? Tekst: Hans Fredrik Marthinussen, professor i rettsvitenskap, Universitetet i Bergen

Den norske stat er saksøkt i forsøk på å stoppe tillatelse av oljeutvinning i Barentshavet. Men kan søksmålet vinne frem? Professor Hans Fredrik Marthinussen tror han vet svaret. Klimasøksmålet Greenpeace og Natur og Ungdoms søksmål mot staten har skapt mye offentlig debatt i Norge de siste ukene. Miljøorganisasjonene krever at domstolene bruker Grunnlovens miljøparagraf til å stoppe 23. konsesjonsrunde, der det deles ut tillatelser til å utvinne olje i nye deler av Barentshavet. Argumentasjonen er dels av det dreier seg om særlig sårbare områder der et eventuelt oljeutslipp vil kunne få store miljømessige konsekvenser, men viktigst synes å være at organisasjonene mener at det er nødvendig av hensyn til klimaet at Norge ikke åpner nye områder for oljeutvinning overhodet. Ved å åpne opp for mer oljeutvinning vil det være svært vanskelig for Norge å nå målene om utslippsreduksjoner slik de er fastsatt i Parisavtalen. Søksmålet er første gangen vi får en reell prøving av Grunnlovens generelle miljøbeskyttelsesparagraf, § 112, og har utløst skarpe kritiske merknader fra bl.a. nestleder i Stortingets Kontroll- og konstitusjonskomité Michael Tetzschner (Høyre), og Aftenposten på lederplass. Innvendingen synes å være at norsk klima- og oljeutvinningspolitikk ikke er et anliggende for domstolene. Det hevdes tilsynelatende at domstolene risikerer å blande seg inn i politikk i strid med vårt demokratiske styresett; dommerne er jo ikke valgt av folket, og kan derfor ikke legitimt utøve politisk makt. Den grunnleggende rammen: den konstitusjonelle prøvingsretten Michael Tetzschner og Aftenposten overser dermed en av våre viktigste konstitusjonelle normer: Domstolenes rett til å prøve om lover, øvrige stortingsvedtak og forvaltningsvedtak er i tråd med Grunnloven. Det er lang tradisjon i Norge for at domstolene utøver denne kontrollfunksjonen. Denne såkalte prøvingsretten utøves i ulik grad i ulike land,

Miljørett i fokus

Hans Fredrik Marthinussen

men i Norge har den stått sentralt i vår konstitusjonelle ordning lenge. Dette har gjerne sammenheng med den sterke posisjonen Grunnloven har hatt i Norge, som en hjørnestein i selve nasjonsbyggingen og som en beskyttelse av folkesuvereniteten. Grunnloven utgjør det helt sentrale utgangspunktet for det norske statsstyret. Når Tetzschner og Aftenposten anfører at domstolenes kontroll av om Stortingets og regjeringens vedtak holder seg innenfor reglene i Grunnloven er et brudd på det norske demokratiets spilleregler, misforstår de derfor helt fundamentalt. Det er Stortinget som har vedtatt miljøbestemmelsen, først i 1992 som daværende § 110 b, og nåværende § 112 i forsterket form i 2014. Den er vedtatt etter en prosedyre som sikrer bred politisk

Opprinnelig publisert av broen.xyz (04.11.2016). ELSA Norge gjengir innholdet etter tilatelse fra forfatter.

forankring: Forslag til grunnlovsendringer fremsettes i én stortingsperiode, for så å kunne vedtas etter at velgerne i mellomtiden har kunnet svare på forslaget gjennom valg. Vedtakelse krever dessuten to tredjedels flertall. Slik sett kan det godt hevdes at grunnlovsbestemmelser er «mer demokratiske» enn vanlige lovvedtak og andre vedtak i Stortinget.

og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.» Lest isolert gir dette ganske klare og konkrete rettigheter for norske innbyggere. For eksempel er det etter min mening ganske opplagt at den helseskadelige forurensingen som tidvis forekommer i Oslo og Bergen på kalde vinterdager krenker den enkelte samfunnsborgers rett etter grunnlovsteksten.

Når Stortinget vedtar grunnlovsbestemmelser vet politikerne dessuten at dette innebærer at domstolene vil prøve alle andre vedtak opp mot disse. Det viser miljøbestemmelsen selv, der den gamle § 110 b var gitt en særlig forsiktig utforming for nettopp å hindre at domstolene skulle bruke miljøparagrafen til å sette til side Stortingets beslutninger. I tillegg har Stortinget selv helt nylig, i 2014, tatt den tidligere ulovfestede prøvingsretten inn i Grunnloven. I § 89 står det nå at «i saker som reises for domstolene, har domstolene rett og plikt til å prøve om lover og andre beslutninger truffet av statens myndigheter strider mot Grunnloven». Politikerne våre har altså ikke bare gitt domstolene adgang til å anvende grunnloven til å «overprøve politikk», de har med to tredjedels flertall pålagt domstolene dette.

Formuleringen av borgernes rettigheter i § 112 er en videreføring av den forrige miljøbestemmelsen, kun språklig modernisert. Den opprinnelige miljøbestemmelsen, gamle § 110 b, inneholdt imidlertid til slutt formuleringen «Statens Myndigheder give nærmere Bestemmelser til at gjennemføre disse Grundsætninger». Meningen var her å begrense adgangen til direkte søksmål, og bestemmelsen ble stående igjen mest som en politisk målsetning. Frem til 2014 ville nok dette innebære at innbyggerne i Oslo og Bergen, til tross for den klare innledende rettighetsformuleringen, ikke ville kommet noen vei med et søksmål.

Hva sier så Grunnloven § 112 om beskyttelse av miljøet? Domstolene har altså plikt til å anvende Grunnloven § 112, og om politikerne har vedtatt en grunnlovsbestemmelse som står i konflikt med den politikken som senere forsøkes utøvd, har domstolene ikke noe annet valg enn å minne politikerne om at Grunnloven er vår overordnede juridiske norm. Domstolene har ikke anledning til å gjøre det Tetzschner og Aftenposten ber dem om, nemlig å la være å prøve om vedtaket er i strid med Grunnloven fordi det er bred politisk enighet om den aktuelle oljeutvinningen, og at det er en upreget «politisk» vurdering.

I 2014 ble denne siste setningen fjernet fra miljøbestemmelsen i Grunnloven, og erstattet med formuleringen «Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger». Bestemmelsen ble også plassert i Grunnlovens menneskerettighetsdel, og det fremgår av de utredningene som lå til grunn for den nye formuleringen at hensikten nettopp var å gjøre miljøparagrafen, § 112, til en reell rettighetsbestemmelse. Illustrerende (og ironisk) nok uttalte allerede omtalte Michael Tetzschner under stortingsbehandlingen at bestemmelsen kan «påberopes som en konkret rettighetsbestemmelse for den enkelte», og det synes i dag å være relativt bred enighet blant ledende jurister om at denne bestemmelsen nettopp kan påberopes og anvendes slik som miljøsøksmålet forutsetter.

Domstolene må imidlertid tolke grunnlovsbestemmelsen for å fastslå hvilket vern den gir for miljøet. Bestemmelsen fastslår: «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig

Selve formuleringen er imidlertid ganske generell. Vi har alle borgere krav på et «miljø som sikrer helsen», og en natur som forvaltes slik at «produksjonsevne og mangfold bevares» også «for etterslekten». Kjernen i bestemmelsen er for det første at vi har krav på et miljø som ikke er helseskadelig.

Miljørett i fokus

Det er vanskelig å se for seg hvordan politikere skal kunne vedta politikk som ikke sikrer borgerne mot et helseskadelig miljø uten å bryte Grunnloven. Det nevnte eksempelet med den helseskadelige byluften får dermed stå som et klart eksempel på et forhold som formuleringen i den nye § 112 nå gir borgerne et rettskrav på at politikerne reagerer mot. Nylig har f.eks. Justisdepartementet konkludert med at det ikke eksisterer lovgivning som er til hinder for en kraftig forhøyet bompengesats i Bergen på dager med helseskadelig luft. Hadde Justisdepartementet funnet slik lovgivning, er det min oppfatning at denne lovgivningen uansett måtte være underkjent som grunnlovsstridig, og at Bergen dermed kunne gjennomført sine tiltak likevel. Det ligger altså åpenbart konkrete rettigheter i miljøbestemmelsen.

“

Det ligger altså åpenbart konkrete

rettigheter i miljøbestemmelsen.

For det andre krever Grunnloven § 112 i klare ordelag at naturressursene skal forvaltes bærekraftig. Disse formuleringene vil nok også ha en klar kjerne som domstolene må håndheve, men det kan bli vanskeligere randsoner her. Interessante juridiske spørsmål som legger seg tett opp mot grunnlovsteksten er bl.a. om utryddelse av den norske ulvestammen er i tråd med kravet til bevaring av «mangfold» og om sjødeponi i Førdefjorden kan sies å være en bærekraftig forvaltning av naturens ressurser som ivaretar disse for etterslekten. Et lite utblikk – til legitimitetsteorier og skandinaviske naboer Om man først skal vurdere legitimiteten av en eventuell inngripen fra domstolene, kan det pekes på at en beskyttelse av miljøet passer fint inn i Grunnloven: Grunnloven setter jevnt over gode ytre skranker for utøvelse av politisk makt. Dens menneskerettighetskatalog skal sikre at politikerne ikke ved «stor enighet på Stortinget» (som Aftenposten formulerte sitt forsvar for at en ønsket politikk ikke skulle underkjennes av domstolene) kan krenke mindretallets rettigheter. Miljøbestemmelsen kan på samme måte sikre at storsamfunnets kortsiktige interesser ikke går på bekostning av enkeltmenneskers rett til et miljø som ikke påfører dem skade, eller fremtidige generasjoners rett til ikke å få sitt livsgrunnlag spolert. Det er nemlig grenser for hvor langt et flertallsmandat rekker til å legitimere politiske beslutninger. Om en jussprofessor skal prøve å fuske litt i andre fag (som han nok ikke har like god greie på): Av de vanligste teoriene for å begrunne flertallsmandatet i moderne

Miljørett i fokus

demokratier, er ulike varianter av samfunnskontrakten. Som borgere gir vi fra oss makt til staten for at staten skal sikre oss visse grunnleggende friheter og rettigheter. Men en slik overføring av makt til staten legitimerer ikke enhver flertallsbeslutning. Også empirisk sett er det svært mye som tilsier at demokratiske valg som gir et flertall retten til å styre, ikke alene er tilstrekkelig til å oppnå moderne stabile demokratiske stater slik vi kjenner i vesten. Omfattende mindretallsrettigheter, bl.a. menneskerettigheter, og maktbalanserende institusjoner, som frie, sterke og uavhengige domstoler, er viktige ledd i våre moderne vestlige statsstyresett. At domstolene overprøver visse politiske beslutninger truffet av et flertall er dermed ikke en trussel mot demokratiet, men tvert imot kanskje en viktig forutsetning for at det skal fungere slik vi ønsker at det skal. Men hvor intensiv domstolenes overprøving skal være, er ikke naturgitt. Her er det relativt store forskjeller mellom ulike land og rettskulturer. Av de domstolene som mest intensivt prøver offentlige myndigheters beslutninger opp mot grunnlovene, har vi den amerikanske høyesteretten og den tyske forfatningsdomstolen. Ser vi til våre naboland Danmark og Sverige, har imidlertid prøvingsretten vært utøvd langt mer forsiktig enn i Norge. For Danmarks del kan nok dette ha en nær sammenheng med at grunnloven er langt mer byrdefull å endre enn i Norge, endring krever bl.a. folkeavstemning, og den danske grunnloven har ikke vært endret på over 60 år. Til sammenligning har den norske Grunnloven siden den opprinnelig ble vedtatt i 1814 vært endret over 300 ganger. Ut fra ideen om folkesuverenitet er det mer problematisk om domstolene intensivt prøver lovvedtak og andre parlamentsbeslutninger, der grunnloven er vanskelig å få endret, enn der dette kan gjøres relativt enkelt. I Norge er det liten tvil om at politikerne uansett har siste ordet – Grunnloven har vært endret ofte og klarer man å stable på beina et tilstrekkelig politisk flertall kan man endre Grunnloven om man ikke er fornøyd med domstolenes tolkning av den. Sverige har flere grunnlover, men regjeringsformen regnes gjerne som det mest sentrale dokumentet, og endringsprosedyren er relativt lik som for den norske Grunnloven. Tradisjonelt har svenske domstoler vært tilbakeholdne i sin prøving av lover opp mot grunnlovene, slik som i Danmark. Nylig har imidlertid prøvingsretten blir endret, og meningen er at nå også svenske domstoler skal foreta en mer inngående prøving, trolig mer i retning av den norske. Endringen er imidlertid relativt fersk, og det gjenstår å se hvor svenske domstoler lander over tid. Interessant nok er det et noe parallelt miljøsøksmål som er reist for svenske domstoler. Den svenske regjeringsformen fastslår i § 2 at

«det allmänna ska främja en hållbar utveckling som leder till en god miljö för nuvarande och kommande generationer». I det såkalte Magnoliamålet anfører flere miljøorganisasjoner at Vattenfalls salg av kullkraftverk i Tyskland vil føre til økt forurensning og dermed være i strid med regjeringsformens miljøbestemmelse. Vil søksmålet kunne føre frem? Selv anser jeg det ikke som særlig sannsynlig at Natur og Ungdom og Greenpeace vil vinne frem i sitt søksmål mot den norske staten, men det er heller ikke umulig. Det tyngste argumentet for å frifinne staten er at å isolere en enkelt sak som oljeutvinning i nye områder i Barentshavet som uforenelig med en bærekraftig global klimapolitikk, vanskelig lar seg gjøre. Norsk oljeutvinning er, sammenlignet med annen oljeutvinning, relativt ren, og det er vanskelig å vite om reduksjon av norsk utvinning fører til reell nedgang i verdens tilgang på olje og heller ikke erstattes av annen forurensende bruk av fossilt brennstoff. Grunnlovsbestemmelsens relativt generelle utforming, og de vanskelig målbare konsekvensene av et slikt enkelttiltak, vil nok medføre at domstolene vil være tilbakeholdne med å overprøve Stortingets og regjeringens beslutninger i denne saken. Og når det gjelder potensiell sårbarhet, har norsk oljeindustri en historie med relativt få alvorlige utslipp.

“

Selv anser jeg det ikke som særlig

sannsynlig at Natur og Ungdom og

Greenpeace vil vinne frem i sitt søksmål

mot den norske staten, men det er heller

ikke umulig. Det er som sagt likevel ikke utenkelig at søksmålet kan nå frem. Det kan hevdes at når norske politikere gjør så lite for å oppfylle internasjonale klimaforpliktelser, som vil kunne ha så alvorlige konsekvenser, må domstolene gripe inn når det forsøkes gjennomført politikk som direkte vil øke våre utslipp. En slik avgjørelse vil kunne bygge på at politikerne vil ha relativt stort spillerom for skjønn så lenge de faktisk foretar seg noe og gjennomfører tiltak for å nå våre internasjonale klimaforpliktelser, men dersom det i realiteten ikke gjøres noe som helst, gir grunnlovens miljøparagraf rom for å gripe inn. En slik inngripen av domstolene kan sammenlignes med den voldsomme utviklingen menneskerettighetsjussen hadde på slutten av 1990-tallet og på begynnelsen av 2000-tallet. I den perioden fikk vi en

rekke avgjørelser der Høyesterett staket ut en ny retning for menneskerettighetene i norsk rett. Riktignok fant man klar støtte i inkorporeringen av menneskerettskonvensjonene gjennom menneskerettsloven, men den nye formuleringen av Grunnloven § 112 kunne på samme måte tjene som legitimeringsgrunnlag for domstolene til å trekke opp nye, strengere rammer for politiske beslutninger som et nasjonalt flertallsstyre ikke uten videre legitimt kan treffe. Min tro på at Høyesterett vil ta en slik rolle på klimafeltet, og i praksis enten tvinge norske politikere til større aktivitet i klimapolitikken, eller til å være tydelige på at klima er en ikke-sak og endre miljøbeskyttelsen i Grunnloven, er imidlertid liten. Mens Norges Høyesterett lenge i juristkretser ble ansett å være relativt statsvennlig, ble det i en periode på 90-tallet og tidlig 2000-tallet ansatt flere dommere med bakgrunn fra bl.a. akademia, med en særlig kompetanse eller interesse for menneskerettigheter. En av spydspissene i utviklingen var Jens Edvin Skoghøy, som nå slutter i Høyesterett, og han har åpent i universitetssammenheng fortalt om den maktkampen som foregikk innad i Høyesterett. I dag synes de mer prinsipielle menneskerettighetsforkjemperne i Høyesterett, som nå mister Skoghøy og da kanskje fremst representeres av Arnfinn Bårdsen, å være en gruppe som sakte blir faset ut. Til tross for at de skriver de grundigste og mest utførlige begrunnelsene i de fleste menneskerettighetssakene, er de stadig i mindretall, og nye dommere rekrutteres i svært stor utstrekning blant jurister som har erfaring fra statsapparatet, særlig fra statens eget advokatkontor, Regjeringsadvokaten, eller Justisdepartementets lovavdeling. Det leder til at nye høyesterettsdommere er mer «konforme» og ikke skaper for store problemer for den praktiske politikken. På sikt er den skjeve rekrutteringen av dommere en trussel for den kontrollfunksjonen Høyesterett skal utøve overfor lovgivningsmakten, og innebærer i dag at vi verken kan vente oss at asylbarns rettigheter etter barnekonvensjonen tas særlig alvorlig, eller at Høyesterett vil kreve mer aktiv handling av våre politikere i tråd med Grunnlovens skjerpende bestemmelse om vern av miljøet. Det er en skummel utvikling også utover miljøsøksmålets skjebne alene.

Miljørett i fokus

A-besvarelse i Tingsrett, JUS 124, Jus UiB 2014 Av Synnøve Søvik Myklebust

Gjør rede for hvordan hensynet til miljøet kan påvirke private rettigheter. I oppgaven skal du både se på hvordan hensynet til miljøet kan påvirke innhold og omfang av privat eiendomsrett, og hvordan hensynet til miljøet kan påvirke rettsforhold mellom private parter. Du skal gjøre rede for både rettsutviklingen og gjeldende rett. Oppgaven skal redegjøre for hvordan hensynet til miljøet kan påvirke private rettigheter. Det vil bli redegjort for hvordan hensynet til miljøet kan påvirke innhold og omfang av privat eiendomsrett, og for hvordan hensynet til miljøet kan påvirke rettsforholdet mellom private parter. Innledning Da den industrielle utviklingen i Norge tok til for fullt på midten av 1900-tallet, hadde eiendomsretten stått sterkt i norsk rett gjennom lengre tid. Da man senere ble kjent med de negative miljøvirkningene som økt utslipp fra fabrikker, transportkjøretøy mv. medførte, ble fokuset på miljøhensyn mer fremtredende i norsk politikk – og senere også i norsk lovgivning. Dette utgjorde grunnlaget for rapporten om ”Vår felles fremtid” som Bruntland-regjeringen la frem på 80-tallet. Regjeringen introduserte gjennom denne rapporten begrepet ”bærekraftig utvikling”. Det fremkommer i denne rapporten at det overordnede siktemålet med miljøpolitikken er å sikre bærekraftig utvikling. At miljøhensynet står sterkt i norsk politikk og lovgivning –gjør at hensynet også får betydning for innholdet av borgernes rettigheter og plikter. Særlig får det betydning for den privates eiendomsrett. Hva er så et miljøhensyn? Et miljøhensyn kan ses på som et prinsipp som har et mer generelt anvendelsesområde enn en lovregel. Der en regel har en oppbygning med vilkår – rettsvirkning, er et prinsipp mer som et moment som innvirker på en avgjørelse. Hvor stor vekt man kan tillegge et miljøhensyn, eksempelvis i en privat tvist, avhenger av den konkrete bestemmelsen. Dersom prinsippet kan utledes av lovteksten vil man kunne tillegge hensynet større vekt.

Miljørett i fokus

Prinsippet om bærekraftig utvikling Når man taler om bærekraftig utvikling – er dette ofte i sammenheng med en topartskonstellasjon – det offentlige mot det private. Dette viser seg ved at lovgiver gir regler som skal sikre hensynet til miljøet – og som de private må innrette seg etter. Men prinsippet kan også påvirke rettsforholdet mellom to [eller flere] private parter. Oppgaven vil forsøke å belyse dette i det videre. Begrepet bærekraftig utvikling er vagt og har et høyt abstraksjonsnivå. For å kunne definere begrepet nærmere er det hensiktsmessig å se på prinsipper som er et utslag av nettopp hensynet til bærekraftig utvikling. Føre-var prinsippet innebærer at dersom man er i tvil om virkningen av et eventuelt tiltak vil ha for miljøet, unnlater man å gjennomføre tiltaket dersom man har mistanker om at virkningene kan være negative. Integrasjonsprinsippet gir uttrykk for at all offentlig forvaltning, men også i tvister mellom private, skal integrere hensynet til miljøet i sine vurderinger og avgjørelser. Prinsippet om kunnskap innebærer at borgerne har krav på kunnskap om miljøkonsekvenser. Kunnskap om miljøvirkningene av et tiltak skal offentliggjøres slik at de kan kritiseres av fagkyndige parter. På denne måten får man frem mest mulig informasjon om miljøkonsekvenser før man igangsetter tiltak. Oppsummert kan man si at prinsippet om bærekraftig utvikling gir uttrykk for et felles mål. De politiske og rettslige tiltak som iverksettes må bære preg av langsiktighet. Naturressurser og miljøet som sådan må ivaretas slik at også kommende generasjoner får nyte godt av de goder som naturen har å tilby. Man må med andre ord legge

til rette for å sikre at også kommende generasjoner har et næringsgrunnlag å bygge velferd på. De nevnte prinsipper kommer også til uttrykk gjennom lovgivningen. Det skal redegjøres nærmere for dette i det følgende. Grunnloven § 112 – Føringer for lovgiver Som nevnt innledningsvis stod eiendomsretten – fra eldre tid - sterkt i norsk rett. Da daværende Grl. § 110 b (nå § 112) ble vedtatt – ble det rettslige bildet endret. Bestemmelsen kan ses på som et motsvar til den rettstilstand hvor den private eiendomsrett stod sterkt og hvor hensynet til miljøet således ble tillagt mindre vekt. Grunnloven § 112 gir uttrykk for de prinsipper som ble nevnt under forrige punkt. Ordlyden ”Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares” gir uttrykk for kjernen i prinsippet om bærekraftig utvikling. Nemlig at alle har rett til godene naturen har å tilby. Annet pkt. gir videre uttrykk for hvordan målet om bærekraftig utvikling skal sikres, nemlig ved å disponere naturens ressurser ut fra en ”langsiktig og allsidig” betraktning som ivaretar ”denne rett også for etterslekten”. Kunnskapsprinsippet fremgår av bestemmelsens annet ledd. Hvem har Grl. § 112 rettslig betydning for? Det fremgår av bestemmelsens tredje ledd at ”statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger”. Naturlig forståelse av ordlyden er at bestemmelsen retter seg mot staten. Det er først og fremst lovgiver som skal vedta lover som skal sikre en videreføring av de miljøhensyn som fremgår av bestemmelsen. Det kan dermed se ut til at bestemmelsen ikke er ment som et rettslig grunnlag i en tvist mellom private parter. Imidlertid kan en privat part påberope at en lovregel er i strid med Grl. § 112.

Naturmangfoldloven – Et resultat av Grl. § 112 At Grl. § 112 gir føringer for den lovgivende makt – har gitt seg uttrykk i vedtakelse av blant annet Naturmangfoldloven av 2009. Loven er ment å legge føringer for offentlig regulering – men den har også betydning for private rettsforhold. Loven har fått et bredere anvendelsesområde ved at lovgiver tok inn en retningslinje både i Granneloven og i Servituttloven om at hensynet til naturmangfoldet skulle vektlegges når innholdet og omfanget av private parters retter skal avklares. Lovens formålsbestemmelse tar sikte på vern av det biologiske mangfold og de biologiske prosesser – men tar òg sikte på å vernet folkets helse, trivsel og kultur. Miljøhensyn påvirker privat eiendomsrett Det interessante spørsmålet er om miljøhensynene kan påvirke private retter – særlig privat eiendomsrett. Før spørsmålet vurderes nærere er det hensiktsmessig å se hen til hva som menes med ”privat eiendomsrett”. Eiendomsrett defineres i rettspraksis og teori som retten til å råde faktisk og rettslig over sin eiendom med de begrensninger som følger av lov og andre rettslige forhold. Eiendomsretten nyter et vern etter Grl. § 105 som sier at eiendomsavståelse bare kan skje ved skjønn og mot erstatning. I tillegg er norsk rett bundet av internasjonal lovgivning, herunder EMK P-1-1, som verner den private parts rett til å nyte sin ”possesion” i fred. For at et inngrep etter EMK P1-1 skal være lovlig – stilles det krav til klar lovhjemmel samt at målet med inngrepet må være saklig, nødvendig og rimelig. De nasjonale stater har bred skjønnsmargin i vurderingen av om hva som er samfunnsmessig formålstjenlig. Det stilles et strengt krav til proporsjonalitet. Det må være i samsvar med målet man skal oppnå ved inngrepet og de virkemidler man tar i bruk. Miljørett i fokus

Etter dette skulle det se ut til at eiendomsretten nyter et sterkt vern og at det således skal mye til for å påvirke den private eiendomsrett i form av innskrenkninger – som vektleggingen av miljøhensyn gjerne innebærer. Imidlertid har rettspraksis vist at rådighetsinnskrenkning i eiendomsretten er noe private parter må tåle – så lenge dette er i tråd med mer overordnede samfunnsmessige hensyn. Deriblant miljøhensyn. Hjemfallrett-dommen gir prinsipielt viktige føringer for lovgivers kompetanse til å begrense eiendomsretten. Saken gjaldt salg av et fossefall. Staten satt imidlertid som en begrensning for et slikt salg: fallet skulle tilfalle staten etter 60-80 år. Dette innvirket på prisen. Eier krevde erstatning og mente innskrenkningen var et inngrep i hans eiendomsrett. Høyesterett uttalte at eiendomsretten gjelder så langt den ikke strider mot lov eller andre rettslige forhold. Lovgiver må således ha en utstrakt kompetanse til å begrense eiendomsretten slik samfunnet til enhver tid krever. De la videre vekt på at det ikke var tale om en eiendomsavståelse – eier trengte jo ikke selge. Det var tale om en rådighetsinnskrenkning i eiendomsretten som lovgiver måtte være berettiget til å foreta. En annen dom av interesse – og som kan knyttes opp mot miljøhensynets betydning for privat eiendomsrett er Strandlovdommen. Her gjaldt saken krav på erstatning grunnet vedtakelse av en midlertidig strandlov (nåværende pbl. § 1-8), som gjorde det forbudt å bygge i hundremeterbeltet i strandsonen. Dette medførte at en sjøholme som var underlagt privat eiendomsrett, ble ubebyggelig. Eier hevder Grl. § 105 – analogisk anvendt – kunne gi ham erstatning. Heller ikke i denne saken ble eier tilkjent erstatning. Høyesterett sa seg enig med uttalelsene i Hjemfallrett-saken. Lovgiver burde ha kompetanse til å begrense eiendomsretten. De ga videre uttrykk for at eiendomsretten er dynamisk og må tilpasse seg de endringer som samfunnsutviklingen medfører. Dommene gir uttrykk for at staten har kompetanse til å begrense eiendomsretten, dersom hensynet til samfunnet tilsier det. De er også prinsipielt viktige for å forstå at private parter skal tåle særlig mye av rådighetsinnskrenkning før det kan likestilles med avståelse av eiendom. Spørsmålet er hva dommene har å si for miljøhensynet sin påvirkning på privat eiendomsrett. Dommene viser at eiendomsretten må unne reguleres i tråd med samfunnsutviklingen. Miljøhensynene står som nevnt sterkt i det norske samfunnet. Dommene gir således lovgiver kompetanse til å la et viktig samfunnsmessig hensyn – som

Miljørett i fokus

miljøhensynet i dag representerer – få forrang fremfor hensynet til eiendomsretten. Dette må anses som en rimelig utvikling. Dersom hensynet til eiendomsretten skulle være av en statisk karakter og nytt et så sterkt vern at det ville gå på bekostning av hensynet til miljøet – ville dette vært negativt for den langsiktige og bærekraftige tenkemåte som norsk lovgivning bør og til en viss grad operer med. I det følgende vil oppgaven vise til offentligrettslige regler som påvirker privat eiendomsrett av hensyn til miljøet. Plan og bygningsloven – offentligrettslige begrensninger i privat eiendomsrett Plan og bygningsloven tar sikte på å regulere all offentlig forvaltning. Lovens formål er å sikre bærekraftig utvikling. Det er et mål at all offentlig forvaltning skal ivareta miljøhensynet gjennom langsiktig planlegging. En sentral bestemmelse i Pbl. som sikrer hensynet til miljøet er § 1-8. Denne bestemmelsen kan ses på som et utslag av en tanke om å bevare miljøet i strandsonen – samt sikre fri ferdsel. Dette siste har vesentlig betydning for menneskets helse og trivsel. Forbudet har betydning for privat eiendomsrett ved at strandeiere ikke tillates å bygge i strandsonen. Strandsonen er et sårbart naturområde for både dyr og mennesker. Det er dermed rimelig av lovgiver å begrense privatiseringen. Økt privatisering i strandsonen er negativt for allmennhetens rett til fri ferdsel i utmark, som er hjemlet i fril. § 2. Dersom strandsonen i stor grad skulle blitt gjenstand for privat utbygging– ville ferdselen lettere kunne blitt til utilbørlig fortrengsel for eier – slik at ferdsel ble forbudt. Imidlertid finnes det unntak fra hovedregelen om byggeforbud. Etter fjerde ledd kan det gis dispensasjon til bygging dersom kommunens reguleringsplan tillater dette. Dette tilsier at dersom kommunen vedtar en reguleringsplan i henhold til pbl. § 12-1 om fremtidig fritidsbebyggelse i strandsonen kan bygging tillates. Slike reguleringer i strandsonen må ses på som uheldig. Strandsonen er et begrenset gode. Både dyrelivet – og særlig da fugler – men også menneskets rett til fri ferdsel trues av en slik utvikling. Det økte fokus på miljøhensyn i norsk rett har imidlertid vist at byggeforbudet praktiseres strengt av kommunene. Tiltak som kreves tillatelse til å iverksettes fremgår av pbl. § 20-1. All form for bygging, oppføring eller endringer av

betydning skal det søkes tillatelse om. Private parter kan derfor ikke sette i gang med utbygginger, utfyllinger i sjøen el. før man har fått offentlig tillatelse. Om eier får tillatelse til oppføring eller endring avhenger av hvordan kommunen har planlagt at område skal disponeres. Her spiller miljøhensynet inn på reguleringene og får dermed også betydning for privat eiendomsrett. Særlig spiller prinsippet om samlet belastning inn i vurderingene.

klart til uttrykk i Lunner-Pukkverk-dommen. Saken gjaldt støy og støv forurensning fra transportkjøretøy, som den aktuelle virksomheten måtte søke forurensningskonsesjon for. Høyesterett uttalte her at de forskjellige ulempene som virksomheten medførte for det omkringliggende område måtte ses under ett. Det var med andre ord den samlede belastningen av de ulike miljøulempene som ble avgjørende for vurderingen.

Offentlige planers betydning for privat eiendomsrett Offentlig planarbeid har til hensikt å legge en plan for hvordan områder i fremtiden skal disponeres. Det blir utarbeidet statlige, regionale og kommunale planer. Gjennom disse prosessene får man et overblikk over hvordan den samlede belastningen på miljøet vil bli med de forskjellige tiltak. Reguleringsplanen er den viktigste og mest detaljerte planen som kommunen utarbeider i forbindelse med arealdisponering. En reguleringsplan defineres i pbl. § 12-1 som et ”arealplankart” som angir ”bruk, vern og utforming av arealer og fysiske omgivelser”.

Dommen viser at ved vurderingen av om tålegrensen er overskredet er det den samlede belastningen som er av betydning. Dette må anses som et rimelig standpunkt. Det er jo nettopp den samlede belastningen man kjenner virkningene av.

Dersom kommunen eksempelvis regulerer et område, som tidligere var avsatt til boligbygging, til et LNF-område – vil dette få betydning for fremtidig bebyggelse i det regulerte området. Når kommunen regulerer et område til et LNFområde – er det for å bevare de naturlige omgivelser og ressurser som finnes der. Grunneier kan således ikke foreta fremtidig utbyggelse innenfor området. Lunner-pukkverk-dommen At prinsippet om samlet belastning er et viktig prinsipp som forvaltningen må vektlegge i sine beslutningsprosesser - kom

Hvordan kan hensynet til miljøet påvirke rettsforholdet mellom private parter? Det overnevnte viser at miljøhensynet har fått en prioritert stilling i norsk rett. Lovgivers kompetanse til å begrense eiendomsretten til fordel for samfunnsmessige hensyn, herunder miljøhensyn, gjør at offentlige reguleringer påvirker den private eiendomsrettens stilling. Ved vedtakelsen av Naturmangfoldsloven i 2009 ble det også innført retningslinjer i lover som tar sikte på å regulere privatrettslige forhold. Dette medfører at hensynet til miljøet skal vektlegges også i private tvister. Naborettslige forhold reguleres av granneloven. Det fremgår av lovens § 2 tredje ledd – at ved vurderingene av om noe er ”urimeleg” skal det tas hensyn til ”naturmangfoldet på staden”. Naturlig forståelse av ordlyden tilsier at de

Miljørett i fokus

biologiske prosesser og naturen som sådan skal vektlegges i vurderingen. Av forarbeidene fremgår det at retningslinjen er en henvisning til naturmangfoldlovens bestemmelser – særlig §§ 1,4 og 5. Også i lovens § 3 er retningslinjen innført. Formålet med innføringen av retningslinjen må være å gi naturmangfoldloven et bredere virkeområde. Dette kan ses på som et utslag av at lovgiver forsøker å integrere miljøhensynene som kommer til uttrykk i Grl. § 112, i lovgivningen. Det finnes lite Høyesterettspraksis hvor retningslinjen har blitt tillagt vekt. Et eksempel på en privatrettslig tvist hvor retningslinjen kan få betydning er ved tvist om felling av et tre på nabogrunn. Den ene naboen ønsker å få treet felt, da det skygger for sol og utsikt. Eier av grunnen hvor treet er plassert – mener at dette ikke lar seg gjøre. For det første er treet estetisk vakkert, og for det andre har en rødlistet fugleart lagt reir i toppen av treet. Treet er særlig viktig for denne fuglearten og kan dermed ikke felles, anfører han. Han viser i denne forbindelse til grl. § 3. I en slik sak vil hensynet til miljøet slå inn med vesentlig tyngde. Det er tale om en sårbar dyreart – som er særlig avhengig av nettopp dette treet for å hekke – og dermed for muligheten til å videreføre sin art. Her vil bestemmelsene i nml. §§ 4 og 5 – som retningslinjen ”naturmangfaldet på staden” henviser til gjøre seg sterkt gjeldende. Utfallet av denne saken er imidlertid ikke gitt. Utsikt og sollys henger vesentlig sammen med privat eiendomsrett – og er særlig viktig for trivsel og velvære. For å kunne nyte eiendomsretten til det fulle – vil ulemper som skygger for sol og utsikt være svært uheldig. Ordlyden sier at dersom det ikke er ”nemnande om å gjera” for ”naturmangfaldet på staden”. Naturlig forståelse av ”nemnande om å gjera” tilsier at tiltaket må medføre konsekvenser av nevneverdig betydning for naturmangfoldet på stedet. Ifølge forarbeider gir ordlyden anvisning på en objektiv vurdering. Fuglearten er sjelden og attpåtil rødlistet. Det er dermed tale om en utrydningstruet art som er særlig avhengig av nettopp dette treet for å sikre at bestanden skal bestå. De spesielle forhold ved nettopp dette tilfellet – taler for å tillegge naturhensynet avgjørende vekt. En slik tvist viser hvordan hensynet til miljøet kan få betydning for privatrettslige forhold. Det fremgår av forarbeidene at domstolene kan vektlegge miljøhensynet selv om ikke dette er påberopt av partene. De kan dermed

Miljørett i fokus

innhente informasjon om naturmiljøet i området og bruke dette i vurderingen. Det som imidlertid er viktig å være oppmerksom på er at loven er deklaratorisk jf. grl. § 1. Dette betyr at partene seg imellom kan inngå avtale etter prinsippet om avtalefrihet. En slik avtale trenger ikke å være til fordel for miljøet. Man kan dermed stille spørsmål ved om retningslinjen, på bakgrunn av lovens deklaratoriske karakter, vil få særlig betydning. Servituttloven er en annen lov som tar sikte på å regulere forholdet mellom bruksrettshaver og eier av eiendommen. Her er samme retningslinje blitt innført i lovens § 2. Det fremgår av forarbeidene at også ved vurderingen av om noe er ”uturvande” skal hensynet til miljøet vektlegges. Naturlig forståelse av ”uturvande” tilsier at dersom bruken er unødvendig til ulempe for den andre er den ikke lovlig. Dersom eksempelvis servitutthaver bruker fiskeretten sin til å overfiske det lille vannet – for så å kaste fisken uten å gjøre bruk av den – vil dette kunne karakteriseres som en ”uturvande” ulempe ikke bare for grunneier, men også for fiskebestanden og miljøet som sådan. Også denne loven er deklaratorisk. Dette tilsier at partene også i disse tilfeller kan inngå avtaler hvor miljøhensynet ikke blir ivaretatt. Det kan spørres om hvorfor sameieloven – som regulerer forholdet mellom sameiere – ikke har blitt tilføyd tilsvarende retningslinje som de nevnte lover. Det kan tenkes at miljøhensynet i sameieforhold gjør seg sterkest gjeldende i skogsameier og jordsameier. I disse tilfellene vil forholdet reguleres av jordloven og skogbruksloven. Det kan dermed tenkes at lovgiver har funnet at hensynet til miljøet er tilstrekkelig ivaretatt gjennom denne lovgivningen. Avslutning Dersom man trekker de lange linjene tilbake til den tid da industrialiseringen tok til og frem til i dag – ser man at norsk rett har gjennomgått en vesentlig kursendring. Eiendomsretten er ikke lenger en absolutt og ugjennomtrengelig rett for eieren. Rettspraksis viser at innholdet av privat eiendomsrett er dynamisk og må tilpasses samfunnsforholdene til enhver tid. Dette har ført til begrensninger i eiendomsretten, som på konstitusjonelt plan, er lovlige. Utviklingen som samfunnet har gjennomgått har medført at hensynet til miljøet er blitt et bærende hensyn gjennom norsk politikk og lovgivning. Lovgiver har forsøkt å ivareta hensynene som fremkommer av Grl. § 112 – ikke bare gjennom lovgivning som retter seg mot det offentlige – men også gjennom lovgivning som regulerer privatrettslige forhold.

“

kan ikke løse de problemer vi har skapt ved å tenke på samme måte som vi tenkte da vi skapte dem. - Albert Einstein

Miljørett i fokus

INTERNATIONAL FOCUS PROGRAMME

ENVIRONMENTAL LAW

ELSA Norway Phone: +47 917 82 629 Web: www.elsa.no E-mail: president@elsa.no