Språklige trekk avslører falske nyheter

Folkebibliotekenes egen litteraturpris

Over 200 norske biblioteker er med når folkebibliotekene oppretter sin egen litteraturpris. Initiativet til Bibliotekets litteraturpris kommer fra Deichman (Oslo), Bergen offentlige bibliotek, Sølvberget (Stavanger), Trondheim folkebibliotek, Kristiansand folkebibliotek, Tromsø bibliotek, Drammensbibliotekene og Bærum bibliotek.

Bibliotekarer fra landets åtte største folkebiblioteker kom fram til en kortliste på ti bøker, og nå skal landets lesere og bibliotekansatte avgjøre hvem som får den nye litteraturprisen for første gang. Den nye prisen skal gå til en bok for voksne som er utgitt på norsk de siste fem årene.

Lånere og andre lesere har kunnet stemme fram sin favoritt, og prisen deles ut 30. november. Vinneren mottar en statuett utformet av kunstner Kjell Erik Killi Olsen. *

SPRÅKLIGE TREKK AVSLØRER FALSKE NYHETER

* Verbtider, pronomen og metaforer er noe av det som kan være annerledes i en tekst hvor noen prøver å lure oss.

«Falske nyheter» ble kåret til årets ord i 2017, men kan selve språket si noe om hvor sann teksten er?

Ved Universitetet i Oslo jobber lingvister sammen med forskere innen informatikk og kunstig intelligens på SINTEF for å avsløre språket i falske nyheter, det de kaller «Fakespeak». De undersøker om det fins språklige forskjeller mellom sanne og usanne nyhetstekster i norsk, engelsk og russisk og slik kunne laget et faktasjekkverktøy, skriver forskning.no.

Uformell stil og verb i presens kan være tegn på lureri. Ekte tekster har mer bruk av substantiver og ord som modifiserer substantiver, mens falske tekster har mer bruk av verb, særlig i presens og også mer bruk av pronomen, adjektiver og småord som brukes for å legge trykk på meningsinnholdet.

Metaforbruk kan være viktig signal. En metafor er et uttrykk fra ett domene som er brukt på et annet. For eksempel kan man bruke en metafor fra krig på området helse når man snakker om hvordan man bør «angripe et virus».

GRUNNSTEIN LAGT NED I KAUTOKEINO

* Grunnsteinen til det samiske nasjonalteateret Beaivváš og samisk videregående skole og reindriftsskole i Kautokeino ble lagt ned i september av kunnskapsminister Tonje Brenna og sametingspresident Silje K. Muotka.

Kunnskapsministeren understreket at dette kommer til å bli et flott bygg, som skal fylles med liv, læring og kunst. Det vil også ha stor betydning for elevene som skal gå her og publikum som skal se forestillingene, men også for lokalbefolkningen, det samiske språket og den samiske kulturen.

Sametingspresidenten legger sitt håp i at dette lokalet vil skape et trygt og godt hjem for skaperkraften og for kunnskapsutviklingen, dimensjoner som er avgjørende for det samiske samfunnet.

I 1988 ble Statens reindriftskole slått sammen med den samiske videregående skole. Fem år senere fikk Beaivváš status som en av Norges fire nasjonale teaterinstitusjoner.

Byggeprosjektet er på 7000 kvadratmeter og har en prislapp på 484 millioner kroner. Planlagt ferdigstillelse er mai 2024.

Full klaff for førstegangsjegeren

Jobben er å gi opplevelser. Denne helgen skal Henriette Sundquist og Toni Larsen huske lenge.

TEKST: INGEBORG V. RANGUL FOTO: INGUN ALETTE MÆHLUM

Henriette Sundquist har funnet fram geværet og har radiosenderen i øret. Hun er konsentrert, og ansiktet er helt uten mimikk.

Henriette har vært med på elgjakt i 40 år helt siden hun var seks år gammel. Jegerprøven tok hun i 1991. I dag er det første gang hun har med seg Toni Larsen fra Stjerneboligen i Finnsnes.

Han har gledet seg i en hel måned. Denne morgenen strever han med å få ned frokosten. Videoen med lastebiler som han ellers liker å se på, vekker liten entusiasme.

TRIVES BEST UTE

Henriette jobber som omsorgsarbeider i Stjerneboligen på Silsand i Finnsnes, en bolig for mennesker med funksjonsvariasjoner. Selv om alle dagene er forskjellige, er ukedagene likevel litt likere enn helgene. En typisk dag starter med å sjekke rapporten til nattevakten og dobbeltsjekke vaktboken om det er endring i vaktplanen.

Så er det morgenstell, medisiner og frokost. Deretter følger hun beboeren gjennom dagen. Husvask og matlaging står på programmet og kanskje en tur til fysioterapeut, logoped eller lege i tillegg til handling av mat. – Jeg vil jo gjerne ut i frisk luft og gå tur. Det vet Toni at jeg liker og han velger ofte denne

DET BESTE MED JOBBEN

Muligheten jeg har fått til å bli kjent med de fantastiske menneskene i boligene.

UTFORDRENDE MED JOBBEN

Lage spennende og meningsfylte dager som ikke bare er et minimum på dager med sykdom og vikarer i staben. aktiviteten framfor å male eller andre inneaktiviteter når det er vi to sammen, forteller Henriette.

Etter lunsj er det gjerne en hvil for mange av beboerne. Mange timer i en rullestol tar på for kroppen. På ettermiddagen kan det være aktiviteter som svømming eller ridning som står på planen. Da bærer det av sted i retning Bardufoss tre kvarters tid unna, hvor dette skjer. Andre ganger er det yatzy og kaffe.

HIGH FIVE

I dag er det altså en helt spesiell dag for Toni på 24 år, Henriette og for hele jaktlaget. Det er første gang Henriette har med seg noen fra Stjerneboligen.

Toni ler høyt med hele ansiktet og peker stolt og lykkelig på den nye bilen som står parkert utenfor. En rød Volkswagen Caravelle med plass til to rullestoler. – Ny bil, forteller han.

Toni får bilnøklene og triller ut med den elektriske rullestolen. I tillegg skal en stol til – en permobil på nesten 200 kilo – være med. Den skal frakte Toni opp de bratte bakkene til elgposten ved den ødelagte gule benken.

Ingen av dem har prøvd stolen i så ulendt terreng før. Begge er litt spente.

Overlevelsessekken med mat og drikke og klesskift og alt en trenger for en dag på jakt er pakket og klar. Mens Toni og Henriette har gjort

Jeg pleier å være med på hans turer. I dag fikk han være med meg.

PANGSTART: Henriette Sundquist har 40 år bak seg på elgjakt og Toni Larsen er på sin første jakttur. Navn: Henriette Sundquist Yrke: Omsorgsarbeider Bor: Rossfjordstraumen i Senja kommune

HVORDAN BLI OMSORGSARBEIDER:

• I dag finnes ikke denne utdanningen, i dag heter det helsefagarbeider. Du kan blant annet få jobb i hjemmetjenesten, sykehjem, bo- og servicesenter, sykehus, i boliger for personer med fysisk eller psykisk funksjonsvariasjoner og i skolen. • Opptakskrav er fullført grunnskole, så to år på skole og to år i bedrift som ender med fagbrev.

seg klare, får hun beskjed om at tre elger er observert i området hvor det skal jaktes. – Kult, jubler Toni, og dagens første av en lang rekke high five er i gang.

ACTION I RULLESTOLEN

På parkeringsplassen står jeger Arnulf Kårvik klar. Han skal bli med opp til posten før han skal gå videre inn i skogen.

Fem jegere på hver sine poster og et jaktlag på totalt tolv i ulike aldre er klare til å finne og felle elg. Totalt sju stykker har de fellingstillatelse på, og hittil er en kalv skutt. Lenger sør i Rossfjordstraumen står det sju stykker klare til å gå i rekke fram mot postene. Forhåpentligvis skal de klare å drive elg foran seg til de skuddklare jegerne.

Nå venter de bare på at Toni og Henriette skal klare å komme seg opp bakkene før de begynner å gå. – Vi ble enige om at vi skulle gå på jakt. Toni liker å være på tur, forteller Henriette etter at Toni har kommet seg opp i stolen som i dag skal fungere som off-road rullestol.

På vei oppover bakkene er det prat om slekt og felles kjente. Sammen tar de et bilde og sender til Tonis tante Unni, som også bor i Rossfjordområdet og selv har gått på jakt. Slik skal hun få se hvor spennende de har det akkurat i dag.

HVISKING PÅ POST

Toni styrer stolen selv oppover de bratte bakkene. Pauser har han ikke behov for, så

UT PÅ TUR…: På elgjakt er det laaaang venting på post. Da gjelder det å kle seg godt. Toni Larsen og Henriette Sundquist satser på ull, for i dag skal ingen bli sur.

GOD LATTER: Omsorgsarbeider Henriette Sundquist ler godt de gangene hun ikke må være helt stille og hviske. Henriette får kjørt seg. Et ferskt elgspor på veien får fram optimisme og latter og den siste og aller bratteste økta går bra med litt samarbeid med Henriette og Arnulf.

Etter at Henriette har kjent på fingrene til Toni og kledd på votter og lue, åpner hun jaktkanalen på VHF-senderen. I tillegg peker hun ut hvor de ulike i jaktlaget befinner seg slik at han vet hvor langt unna de er. – De er på sporet av noe, hvisker hun.

Siden elgen har så god hørsel, må alle være helt stille. I det fjerne høres jamringen fra fjellvåk og kraksingen fra ravn og breking fra noen sauer som fremdeles er ute på beite. Det sildrer fra bekken og løvet rasler i vinden, ellers er det helt stille i solskinnet på «Gul benk»-posten.

I en liten pause peker Henriette ut Rossfjorden, en fjordarm av Malangsfjorden og Rossfjordneset med sine nedlagte gardsbruk. – Hit gikk melkebåten tidligere, hvisker hun til Toni.

Å stå på post er å følge godt med og det er å vente. Lenge. Det er å kjenne at kulden kryper litt nærmere og kle på litt av det som ligger i overlevelsessekken. Innimellom lytting på jaktkanalen og speiding inn i skogen, kjenner Henriette på fingrene til Toni og i nakken hans. Her skal ingen fryse. Votter må på og posen trekkes opp.

Henriette liker å ha god tid på posten. Da kan hun få inn det perfekte skuddet. Selv har hun skutt tre elg. Hun har hørt at det er en elg på vei mot posten og stemningen er spent.

Plutselig går skuddet av i skogen lenger inn. Toni skvetter i stolen sin, bryter ut i latter og mange high fives med Henriette.

Oksen falt. Kua med to kalver løper oppover mot Kraknestind og mot fortsatt frihet.

SELVESTE INDREFILETEN

Toni jubler når han kommer nesten ned til parkeringsplassen igjen. Hit skal elgen dras ned den bratte skogen og hentes med traktor. Bjeffing fra de to elghundene Nordmolias C Frøy og Usteryds Ila aka Imma høres tydligere og tydligere og plutselig kommer deler av jaktlaget med elgen etter. Latteren og gleden til Toni høres lang vei.

Henriette er storfornøyd med at turen gikk som hun hadde tro og håp om. – Jeg pleier å være med på hans turer. I dag fikk han være med meg.

Hun liker å vippe beboerne bittelitt ut av komfortsonen akkurat nok til at de får kjenne på mestring. Nå planlegger hun neste elgjakt med en annen beboer. – Da jeg ble ansatt her sommeren 2020, sa min leder at en del av jobben vår er å gi opplevelser som skaper glede og mestring. Det gir meg noe også.

Jegeren som skyter elgen får tunga, hjertet og indrefileten. Det er skytterens premie. Resten av elgen deles mellom jaktlaget og grunneieren. Denne gangen delte skytteren Arnulf, som fulgte Toni inn på posten, indrefileten med førstegangsjegeren. *

DAGENS FANGST: Oksen er felt og jaktlaget med Toni Larsen, Henriette Sundquist, Svenn Eirik Sundquist, Trygve Johan Sundquist, Frida Marie Hoel Sundquist, Hans Ketil Strømsnes, Wigdis Olsen, Tommy Nordaas, Steve Nordaas, Nils Kristian Klausen Norbye og selveste skytteren Arnulf Kårvik ser på byttet.

HIGH FIVE: Henriette Sundquist, sønnen Trygve på 10 år og førstegangsjeger Toni Larsen er storfornøyde med dagens fangst. Da er en high five og stille stund på sin plass.

BRATTE BAKKER: Før avreise var det spennende å se om den 190 kilo tunge permobilen ville klare å klatre oppover til den planlagte posten. Verken omsorgsarbeider Henriette Sundquist eller Toni Larsen hadde prøvd på dette før og ingen av dem var villige til å gi seg.

«Her er jeg jo innsatsvillig og klar for jobb, da. Det er jo det skulpturen forteller.»

WENCHE ROHAUG JOHNSEN, RENHOLDER OG MODELL

Ren kunst

Her er «Wenche», sier guiden i Kunstnernes Hus høyt og tydelig til publikum, og fortsetter å fortelle om kunstverket. Hun legger ikke merke til at den ekte renholderen Wenche står ved siden av.

TEKST: OLA TØMMERÅS FOTO: WERNER JUVIK

På Høstutstillinga på Kunstnernes Hus i Oslo har tusenvis av besøkende denne høsten fått se skulpturen av en renholder i full mundur og vasketralle med alt av utstyr, som de aller fleste nikker smilende gjenkjennende til. De har også fått høre om en kunstner som setter vanlige folk – de som driver samfunnshjulene – høyt, så høyt at det har gått som en rød tråd gjennom hele kunstnerkarrieren.

Wenche Rohaugen Johnsen fra Heidal skule i Sel kommune står på pidestall.

SPENNENDE HVERDAGSHELTER

Skulpturer gjøres vanligvis av berømte mennesker. Gisle Harr velger vanlige folk. – Hverdagsheltene interesserer meg, de som ikke skiller seg ut, de som får samfunnshjulene til å rulle, sier han.

Wenche nikker samtykkende. Fagbladet har invitert henne og kunstneren til Høstutstillinga

samtidig. Vi vil vite hvordan det gikk til at en renholderskulptur er blant kunstverkene som har fått plass på Statens 135. kunstutstilling – Høstutstillinga 2022.

Wenche forteller om sin arbeidsplass på Heidal skule i Sel kommune, der hun som renholder føler seg både respektert og ivaretatt. Det gjelder ikke alle.

Guiden snakker nå om konkurranseutsetting og anbud. Om kunstneren Gisle Harr, som vil vise renholderen som institusjon i institusjonen – en institusjon som stadig faller når kommuner skal spare litt penger og setter dem på anbud, når private selskaper overtar og gjør jobben mens vi ikke ser dem.

STRENG I BLIKKET

– Jeg er nå litt streng i blikket, kanskje, ler Wenche mens hun studerer skulpturen av seg selv, som står der i full renholdermundur og med et energisk grep om moppen i gulvet.

Skulpturen forteller om en arbeider, en renholder intenst i gang med å sikre innemiljøet. – Litt morsk, ja, samtykker Gisle Harr.

Modellen hans fra Heidal skule er i virkeligheten langt fra morsk. Det er ei dame med mange smil og mye latter. Gisle Harr viser nølende til kunstnerisk frihet. – Her er jeg jo innsatsvillig og klar for jobb, da. Det er jo det skulpturen forteller, parerer Wenche. – Det er moro, virkelig gøy at Gisle valgte seg en renholder. Det er en viktig jobb vi gjør. Det blir ikke reint av seg selv. Og med Gisles skulptur på Høstutstillinga får vi vist oss fram for flere, sier Wenche.

TRO KOPI: Renholder Wenche Rohaugen Johnsen og kunstner Gisle Harr inspiserer kunstverket – skulpturen av Wenche.

STO I SKRUBBEN

– Jeg kan ikke påstå at jeg har bakgrunn fra arbeiderklassen selv, sier Gisle Harr.

Vel, han har stått i skrubben på restaurantbåt i Oslo og mottatt lav lønn og mye kjeft. Han har ryddet og servert i restauranter og jobbet i bakeri før kunstnerkarrieren var veletablert nok til at han kunne leve av den.

Oppveksten, derimot, var som kunstnerbarn: Gisle Harr er sønn av billedhugger og maler Kari Rolfsen og maler og skribent Karl Erik Harr. – Men mor, hun kom fra arbeiderklassen. Hun kom fra en arbeiderfamilie og ble kunstner, sier Harr.

KVELDSJOBB SOM RENHOLDER

Etter hvert, mens renholder Wenche og kunstner Gisle penser over til renholderteknikker og mopping, kommer det fram at hans mor også ga sønnen et minimum av kunnskap om dette. Da den unge Gisle begynte på skolen, tok nemlig mor kveldsjobb som renholder. – Kunstnerlønna strakk ikke til, forklarer Gisle.

Han var med på jobb rett som det var. Derfor vet han forskjell på våt- eller tørrmopping av flislagt gulv. Og han vet hvordan det er å jobbe på kvelden for å gjøre kontorene klare til direktører og funksjonærer. – Ingen direktør ville klart seg lenge uten renholderen. Ingen er viktigere enn andre. Alle er avhengige av hverandre.

Gisle forteller om materialvalgene for å få fram alt en renholder har i tralla, og hvordan han har gjenskapt ruller med plastposer, bøtter, feiebrett og mopper. Wenche er imponert over detaljrikdommen. Hun gjenkjenner tralla si; rullen med plastposer ligger der hun la den, feiebrett og kost likeså. Moppene henger der hun er vant med å ha dem.

ALLE SLAGS MENNESKER

– Det som er fint med å få stille ut på Høstutstillinga, er at hit kommer alle slags mennesker, ikke bare de spesielt kunstinteresserte. Hit kommer alle typer, folk som ikke er opptatt av kunst til hverdags. For meg er Høstutstillinga spesiell fordi den når ut til all slags folk, sier Gisle Harr. – Hvorfor skulpturer av vanlige folk? – Rett og slett fordi jeg er interessert i folk. Det har fulgt meg siden jeg var guttunge. Jeg gikk lei av dukkene som forestilte superhelter og fikk mamma til å sy nye klær til dem, slik at de lignet ordentlige folk, ler Gisle Harr.

Gisle traff Wenche på skolen i Sel kommune. Harr er en av flere kunstnere som har tilbrakt tid i et pilotprosjekt om kunst i skolen. Gjennom to år, fra 2018 til 2020, hadde han flere opphold og prosjekter sammen med elevene på Heidal skule. Det var da han fant motivet «Wenche», renholderen med moppen og tralla.

Harr er opptatt av å synliggjøre de usynlige. – Jeg opplever jo selv når jeg er på et møte eller seminar, hvor usynlige vi er for hverandre. Noen rydder og vasker etter oss. Vi er i samme rom, men i forskjellige verdener. Det er godt å få være med på å vise dem fram, kanskje bidra litt til å heve status, sier Gisle Harr. *

Ingen direktør ville klart seg lenge uten renholderen.

GISLE HARR, KUNSTNER

STOR INTERESSE: Publikum fikk se både skulpturen og originalen under besøket på Høstutstillingen. DETALJRIKDOM: Wenche gjenkjenner tralla si; rullen med plastposer ligger der hun la den, feiebrett og kost likeså. Moppene henger der hun er vant med å ha dem.