Temahefte 34

konkurranseutsetting Temahefte nr. 34

For medlemmer av Fagforbundet

INNHOLD 4-7 22-24 32-33

< 3 Leder < 4–7 Reportasje: Offentlige bygg, borgerlig u-sving i Bergen < 8–10 Reportasje: Privat parkdrift, et trist syn < 11–13 Reportasje: Sier nei til butikktenkning i teknisk enhet < 14–15 Faglig innspill: Konsekvenser for ansatte ved konkurranseutsetting < 16–17 Reportasje: De slo anbudsbølgen tilbake < 18–19 Faglig innspill: Hva skjer med pensjonen < 20–21 Faglig innspill: Privatisering og lokaldemokrati, kunde eller innbygger? < 22–24 Reportasje: Rådhuset kan bli privatisert < 25–28 Reportasje og intervju: — Galskap å lage spiker av bussene < 29–31 Reportasje: Useriøst om privatisering fra NHO og ordføreren i Drammen < 32–33 Reportasje: Høyreflertall avlyste konkurranseutsetting < 34 Hva gjør du ved konkurranseutsetting? < 35 Omtaler

Temaheftene er et yrkesfaglig tilbud. Her går Fagbladet dypere inn i fagene og problemstillinger knyttet til arbeidssituasjonen for medlemmer av Fagforbundet.

Last ned dette og andre temahefter i PDF-format på www.fagbladet.no

2

M

Ø ILJ

M E RK

241

E

T

Ansvarlig redaktør: Kirsti Knudsen. Prosjektleder: Vegard Velle. Tekst og foto: Ola Tømmerås, Vegard Velle, Jan Hanschen Michelsen, Sissel Fantoft, Svein Løvland, Kari-Sofie Jenssen, Erik Thallaug, Marit Hommedal, Bjørn Kristian Rudaa, Steinar Fuglevaag, Kristen Dalby, Lill-Karin Nyland. Illustrasjoner: Hilde Kramer. Layout: Fryd Forlag AS. Trykk: Aktietrykkeriet AS. Redaksjonen avsluttet 27. august 2014.

393

Trykksak

Leder

AS kommune tærer på de ansatte Snart fins det ikke lenger offentlig drevne bussruter her til lands. Kun to av ti busskilometer kjøres i offentlig regi. Resten av bussrutene er konkurranse­ utsatt, kunne Fagbladet fortelle for kort tid tilbake.

På få år har kollektivtransport med buss altså gått fra å være en offentlig tjeneste til en oppgave som private og offentlig eide selskaper konkurrerer om å utføre til laveste pris. Det mest skremmende med denne utviklingen er ikke at kommunene ikke lenger driver busslinjene, men at målet om lavest mulig kostnader fører til at driften skjer på bekostning av de ansatte. Hånd i hånd med konkurranseutsettingen går som regel kutt i lønninger og pensjoner.

Og slik er det i ferd med å utvikle seg også på andre områder – for renholdere, vaktmestere, parkerings­betjenter, parkansatte og havnearbeidere.

Under Høyre-Frp-regjeringen er det blitt et mantra at mest mulig av de offentlige tjenestene skal bli butikk. I skuddlinja er skolene, der skoleministeren har gitt grønt lys til privatskoler gjennom noe han kaller en forsiktig oppmyking. Det gjelder flytoget, som går så det griner, men der næringsministeren vil «sikre økt eiermangfold» og «hindre makt­ konsentrasjon». Og det gjelder sykehusene, der sykehusministeren vil innføre noe han kaller et fritt behandlingsvalg mellom offentlige og private syke­ hus – i praksis en nedbygging av de offentlige helse­ tjenestene.

Uavhengig av alle de fine ordene er det en ting som er felles: Konkurranseutsetting og privatisering betyr gang på gang at de ansatte går en mer usikker tid i møte.

De nevnte kjernetjenestene – helse, transport og utdanning – er i sin bygget opp for å skape muligheter for alle og for å nedbygge sosiale skillelinjer. Nå mener visst regjeringen at alle er med, og at klasseskiller er gammeldags. Og at det å behandle de ansatte på en skikkelig måte ikke er så viktig, siden den altoverskyggende prioriteringen er konkur­ransen mellom dem som leverer tjenestene.

At private konserner på denne måten skaper seg store formuer gjennom å levere grunnleggende tjenester til velferdsstaten, er visst å regne som en heldig bivirkning.

Men også høyresidepolitikere er nødt til å krype til korset av og til, noe vi skriver om i dette temaheftet: I Bergen har Høyre/Frp-byrådet omsider tatt til seg den massive kritikken kommunen har fått på grunn av det gigantiske vedlikeholdsetterslepet på skolene.

Organiseringen av vaktmestertjenestene i en bestiller-utfører-modell skapte ikke noe godt arbeids­ miljø eller høyere effektivitet. Tvert om. De borger­ lige har derfor tatt en u-sving og organiserer tjenestene slik vaktmesterne mener er best.

Også i Larvik, Tønsberg, Steigen og Flekkefjord har kommunepolitikerne snudd. I Horten kommune derimot kjemper de ansatte fremdeles mot markeds­ tenkning, unødvendig byråkratisering og makt­forflytning vekk fra dem som utfører jobbene. Slike kamper tærer på krefter og arbeidsglede. Det samme er tilfelle i Drammen, Oslo og Narvik, der de ansatte i såpass forskjellige tjenester som renhold, park og rådhuset opplever nye tider.

Vi avslutter tema­ heftet med gode råd om hva du kan gjøre i møte med kon­k urranse­ utset­t ing.

God lesning.

Konkurranseutsetting

kirsti knudsen ansvarlig redaktør

3

Rekommunalisering av vaktmestere

Vedlikehold av offentlige bygg

Borgerlig u-sving i Bergen Bergen kommune parkerer bestiller/utførermodellen for vedlike­ hold av skolebygg etter massiv kritikk i kjøl­vannet av det gigantiske vedlikeholdsetterslepet i byen.

Tekst og foto: Jan Hanchen Michelsen

Under opprullingen av skoleskandalene i Bergen for noen år tilbake påpekte opposisjonen, fagfolk og skolelederne at ineffektiv vaktmesterorganisering var en del av årsaken til for­­fallet.

Opposisjonen hevdet at erfaringer fra Trondheim og flere av Bergens nabo­kommuner beviste at en «klassisk» vaktmester­ord­­ning fungerer langt bedre enn bestiller/ut­fører­modellen. Poli­t i­kerne fikk støtte av rek­torer som uttalte til media at de opp­levde modellen som tungvint, frag­mentert og byrå­­kratisk.

For selv om et titalls skoler i byen har valgt å holde på egen vaktmester, er det i en år­rekke rektorene som har hatt primær­ansvaret for å organi­sere vedlike­ holdet av de aller fleste av kom­munens skole­bygg.

DÅRLIG: Dagens vakt­ mester­ordning er for dårlig og for fragmentert, innrømmer finansbyråd Liv Røssland (Frp) i Bergen.

Foto: Marit Hommedal

Tilbake til «gamleordningen» Opprinnelig ønsket byrådet å opprette en ny kom­ munal enhet som skulle få ansvar for vaktmester­

4

Konkurranseutsetting

tjenestene, men disse planene ble lagt til side til fordel for løsningen som nå innføres. Heretter skal én vaktmester ha ansvar for hvert enkelt bygg. På de største byggene innebærer dette tilnærmet full jobb for vedkommende. I tillegg opprettes det «ressurs­ banker» der vaktmestrene gjør sine individuelle spesialkunnskaper lett tilgjengelige for kollegene.

Dermed er på mange måter en gammel ordning tilbake i Bergen. «Endelig tilbake», mener mange skoleledere, opposisjonspolitikere og representanter for fagbevegelsen, mens byrådet på sin side må erkjenne et ideologisk nederlag. Men – det er forbausende lite skuffelse å spore over dette, snarere er lettelsen påtagelig over at kommunen kanskje kan komme på rett spor med vedlikeholdsarbeidet.

– Vi har vært tydelig på at dagens vaktmester­ ordning er for dårlig og for fragmentert. For mye av vedlikeholdsansvaret ble lagt på rektorene. Det går

vi nå bort fra. Rektorene skal konsentrere seg om primær­oppgavene, sa finansbyråd Liv Røssland (Frp) til Bergensavisen da reformen ble kjent.

Teamene skal styrkes Ifølge fagbyråden vil ordningen føre til økt tils­tede­ værelse på skolene for vaktmestrene. Etter­som hver enkelt vaktmester altså inngår i et tverrfaglig team blir det også langt lettere å hente inn nødvendig spiss­­kompetanse. Disse teamene dannes i tre grupper, eller «pooler», som omfatter flere bydeler for å sikre til­strekkelig mange med­lemmer. Et slikt

team kan inne­­holde ansatte med inngående fag­ kunn­skap innen bransjer som brann­teknisk arbeid, tømrerfag, VVS og ikke minst ENØK/ventilasjons­ teknikk.

Det totale antallet vaktmestre i Bergen økes trolig ikke nevneverdig, men som en del av planen lover finans­byråd Liv Røssland at de ansatte skal gjen­ nom­gå kurs og etterutdanning for å styrke kompe­ tansen ytterligere.

På lengre sikt kan det bli aktuelt å innføre en tilsvarende ordning for andre kommunale bygg, som kulturbygg, idrettshaller og brannstasjoner.

- Reformen lover godt!

Konserntillitsvalgt for Fagforbundet i Bergen kommune, Jan Aksel Espedal, er i utgangspunktet svært positivt innstilt til byrådets omlegging av vaktmestertjenestene i Bergen.

Dagens bestiller/utførermodell kom på plass og overtok fullstendig da de delvis selvstyrte bydels­ administrasjonene gradvis mistet makt og til sist ble lagt ned i 2004.

– Det viste seg raskt at dette var en tungvint og utrolig byråkratisk arbeidsmåte, der mye av arbeids­ tiden gikk med til å fylle ut bestillinger, bekreftelser og rapporter i stedet for å gjøre jobbene, sukker Jan Aksel Espedal. Selv er han rørlegger av fag og startet i Bergen kommune i 1977.

– Den gangen var det vaktmestre på alle skolene.

Folkene bodde gjerne i egne vaktmesterleiligheter, de kjente byggene inn og ut og hadde en sterk følelse av «eierskap». Mange av vaktmestrene var sjømenn som hadde gått i land, nevenyttige allroundere med mye masse praktisk kunnskap om hvordan skolene skulle stelles med fra dag til dag.

«Dag-til-dag»-oppgavene ble forsømt Litt etter litt forsvant denne tradisjonen, og etter

hvert som tjenestene og drifts­organi­ sasjonen ble splittet opp og omorganisert, fikk de som skulle g jøre jobbene stadig mindre lokal­ kunnskap.

– Alle som eier et hus vet at man sparer mye i det lange løp på å ta småtingene etter hvert, ikke minst de tingene som er så små at mange ikke legger merke til at problemer oppstår. Ta for eksempel en enkel oppgave som å stake opp en tett takrenne før resultatet blir vanninntrengning, sopp og råte, sier Espedal.

– Dessuten kom som regel bestillingene på klart definerte enkelt­oppgaver. Det var ikke mulig å samtidig utføre andre opp­drag som burde vært løst, ikke uten masse papirarbeid og byråkrati.

Konkurranseutsetting

OPTIMIST: Konsern­tillits­ valgt for Fagforbundet i Bergen kommune, Jan Aksel Espedal, har håp om at det enorme vedlikeholds­etterslepet i Bergen kommune kan komme under kontroll når vaktmestertjenestene legges om.

< 5

Rekommunalisering av vaktmestere Resultatet av den flere tiår lange glideflukten fra skoleansatte vakt­­mestre på nesten alle bygg til en dominerende bestiller/ut­ fører­­­modell ble trolig at skolene forfalt fortere. Dette har bidratt til en krise som vil koste kom­ munen milliard­beløp i årene framover.

– Har tro på reformen – Blir dette bedre nå?

– Ja, det tror jeg. Nå kan igjen vaktmestrne se byggene fra dag til dag og lære å kjenne sitt ansvars­område inngående. I til­legg innfører den nye organi­ sa­sjons­modellen «team­løs­ ningen», som er et interessant forsøk å trekke veksler på intern spesial­kompetansene på en rasjonell måte.

Første ledd av omorgani­ seringen skjedde ved at Etat for bygg og eiendom og Etat for byggvedlikehold ble slått sammen i 2013. Dette byrådvedtaket kom som lyn fra klar himmel på de tillitsvalgte. Men straks grunn­ organisasjonen som nå danner fundamentet for den nye vaktmesterordningen var på plass, etablerte byrådet et tett samarbeid med fag­ gruppene i kommunen. Dette er Espedal godt fornøyd med.

– Det har vært en svært grei prosess og vi har også en representant i arbeidsgruppen som nå meisler ut detaljene i reformen.

– Ennå er ikke detaljene klare?

– Nei, det gjenstår ennå en del avklaring, om for eksempel praktiske løsninger og om budsjettramme­ prinsipper for utførelse av arbeid som krever investeringer eller ekstern bistand, for å nevne noe.

Men ansettelsen av koordinatorer og en del nye arbeidsfolk er godt i gang. Alle blir ansatt i nye Etat for bygg og eiendom, men teamene blir organisert på tre steder, basert på en driftsmessig «sammen­ slåing» av enkeltbydeler.

– Og det blir Etat for bygg og eiendom organiserer arbeidet og «sitter på pengene»?

– Ja, enkelte praktiske oppgaver av mer dagligdags type som pultflytting og lignende må naturligvis rektor og de ansatte be om å få utført, men byggvedlikeholdet skal vi ta oss av. I tillegg har

DAGLIG ETTERSYN: Linn Thon måler el-anlegget i en gang på Kalvatræet skole i Bergen.

6

Konkurranseutsetting

byrådet sagt at det ikke skal stå på penger for å gjennomføre både reformen og den videre driften, sier Espeland.

Politisk seier for forbundet I hvor stor grad er så dette en politisk seier? Om­ organiseringen er i tråd med forslag som er fremmet av den rødgrønne opposisjonen og fagbevegelsen.

Riktig­nok støttet Arbeiderpartiet opprinnelig bestiller/utførermodellen, men fagbevegelsen har hele tiden vært kritiske.

– Norsk Kommuneforbund, altså det nåværende Fagforbundet, har vært en pådriver for å doku­ mentere at bestiller/utførermodellen er dyr og byråkratisk. På slutten av 1990-tallet fikk distrikts­ styret i NKF Bergen laget en konsulentrapport som synliggjorde hva modellen representerer i byråkrati.

Dette har dagens byråd omsider tatt til etterretning, oppsummerer Espedal.

– Sånn sett er jo byrådets helomvending en stor politisk seier for Fagforbundet. I tillegg merker jeg meg jo at byrådet nå også reverserer bestiller/ut­

førermodellen innen hjemmehjelptjenestene.

Hjemmehjelpen ble organisert i et kommunalt foretak etter bestiller/utførermodellen. I dag er disse tjenestene tilbakeført Etat for hjemmebaserte tjenester. Også Bergen bolig og byfornyelse KF har gått tilbake til etatsordningen. Men Espedal syntes likevel ikke det er spesielt interessant å slå politisk mynt på seirene.

– For oss er det viktigste at vi får en ordning som gjør det lett å finne praktiske løsninger slik at jobbene kan gjøres på en rask, effektiv og god måte.

Så langt lover planene godt, nå må vi bare passe på at det ikke bygges opp et nytt, tungt byråkrati rundt den nye vaktmestertjenesten, understreker konsern­ tillitsvalgt Jan Aksel Espedal.

PÅ PLASS: Arvid Hordvik og Linn Thon i verkstedet på Kalvatræet skole. Her er det godt tilrettelagt for vakt­ mestertjenester, og de to representantene for det tekniske personalet ser frem til at vaktmesterreformen skal settes ut i livet.

Stengte skoler og en tikkende utgiftsbombe De siste årene har ikke vært noen god periode for Bergens skole­­ politikere, som har måttet tåle mye beisk kritikk. Nå må kommunen finne inn­dekning for milliard­ut­gifter grunnet elendig ved­likehold av skolebygg.

At det fantes et stort ved­like­ holds­etterskudd i Bergen har lenge vært kjent, og allerede i 2006 ved­tok bystyret en­stem­ mig å gi skolene et kraftig løft.

Men gjennom­føringen av «løftet» lot vente på seg.

I stedet kom den ene sjokk­ meldingen etter den andre om skole­bygg som var i så dårlig ÆRVERDIG — OG STENGT: For 100 år siden ble stand at den eneste løsningen Møhlen pris skole oppført som et topp moderne bygg var midlertidig fraflytting og med eget svømm ebasseng. Bassenget har lenge vært enorme opp­ussings­oppgaver. brukt som lager — og nå er hele bygget stengt grunne t Skandalens omfang ble ikke manglende vedlikehold. mindre da Arbeids­tilsynet og kommunens etat for helsetjenester i 2012 advarte om at langt flere skoler kunne lide samme skjebne. Hele 22 skoler manglet helse­verngodkjenning.

Fylkesmannen varslet på sin side tilsynssak mot kommunen grunnet de fysiske forholdene i skolene, og renoverings­kostnadene hadde da for lengst kommet opp i over halvannen milliard kroner.

Høsten 2012 kulminerte den politiske kritikken med mis­tillits­forslag mot byrådet. Forslaget ble grunngitt med manglende gjennomføringsevne for opprusting av bergensskolene, i til­ legg til at opposisjonen hevdet at informasjon var holdt til­bake for innbyggerne.

Flertallsbyrådet overlevde mistillitsforslaget, og samtidig var det mange opp­o­si­sjons­ politikere som måtte erkjenne at den hele og fulle skylden for forfallet ikke kunne klistres på enkelpartier. Utviklingen har pågått i flere tiår, under veks­lende politisk ledelse, og de færreste av byens partier kan se seg helt fri for et visst med­ansvar. «Det er nå en gang mer attraktivt å klippe snorer enn å sette av penger til ved­like­hold,» sukket én opposisjons­ politiker nedstemt.

Likevel fastholdt opposisjonen at en bedre vaktmester­tjenestene kunne bremset forfallet og fikk støtte til dette syns­punktet i en supplerende rapport fra Arbeids­tilsynet. I 2013 ble utropte Trondheim og Voss utropt som best i landet til å ved­likeholde skolebygg.

Bergen lå til sammenligning helt på bunn i rapporten. By­styrets mindretall har gjentatte ganger tatt til orde for å gå bort fra bestiller/leverandør­modellen og gjeninnføre en vaktmesterordning med inspi­rasjon fra nettopp Trondheim og Voss. Nå følger altså byrådet langt på vei opp disse ønskene.

Kilder: Bergensavisen, Bergens Tidende, Kommunal Rapport, Fagforbundet, Dagens Næringsliv, Kommunenes Sentralforbund og Norsk Kommunalteknisk Forening.

Konkurranseutsetting

7

Privat parkdrift, et trist syn

Tre 책r etter at byr책det i Oslo la ned Friluftsetaten og satte driften av byens parker ut p책 anbud, er konklusjonen klar: Parkdriften har blitt dyrere og kvaliteten er d책rligere.

Tekst: Sissel Fantoft Foto: Erik Thallaug

8

Konkurranseutsetting

Parker på anbud Fagforbundet Oslo kalte det «en utrolig sløsing med kompetanse» da Friluftsetaten ble lagt ned i 2011 og 98 ansatte ble overtallige over natten. Frem til da var det disse som hadde sørget for at hovedstadens parker til enhver tid viste seg fra sin beste side, til glede for både byens innbyggere og besøkende.

– Bare i Frognerparken, hvor jeg jobbet, var vi 17 fag­utdannede ansatte som hadde ansvaret for driften, av dem var vi seks spesialgartnere. Vi hadde blant annet forsøksbed hvor det var drevet 30 års forskning på hvilke rosearter som tåler den norske vinteren best. Vi brukte også mye tid på å snakke med folk som besøkte parken, fortelle om planter og blomster og komme med tips og råd. Alt det er borte nå, sier Anne Sandborg.

Hun ble overført til Renovasjonsetaten som kunde­­behandler, hvor hun ble satt til å ta imot telefon­­henvendelser fra folk som hadde spørsmål om kilde­sortering av søppel og så videre.

– Der satt jeg med ekspertlønna mi og gjorde en jobb som jeg overhodet ikke hadde noen kompetanse i, forteller hun.

I dag er Anne Sandborg hovedtillitsvalgt på fulltid i Renovasjonsetaten.

FARETRUENDE: Løse greiner på trær i Oslos parker kan risikere å bli hengende til de faller ned av seg selv. Tidligere ble de fjernet umiddelbart.

– De private firmaene gjør jo kun det som står i kontraktene deres, de tenker ikke helhetlig og lang­siktig, slik vi gjorde. De vanner bare der de har fått beskjed om og lar resten være, og bruker pengene i sentrum av parken og over­ later randsonen til seg selv, fortsetter Sandborg, og peker på ei diger furu hvor ei stor grein er i ferd med å løsne.

– Når det skjedde i vår tid, tok vi bare motorsaga og fjernet den med én gang, men nå kan den bli hengende i ukesvis, hvis den i det hele tatt blir

Neglisjerte områder «Hvem som helst kan holde en gressklipper,» erklærte FrP-byråd Jøran Kallmyr da Friluftsetaten ble lagt ned og driften av byens parker konkur­ranseutsatt.

– Problemet er at byrådet forsøker å drive kom­ munen etter en gammeldags, markedsliberalistisk idé, hvor det er selve prin­sippet om privati­sering som gjelder. Myten om at alt blir billigere bare det privatiseres, lever i beste velgående i by­rådet – men våre tall viser at dette definitivt ikke stem­mer når det gjelder parkdriften, hvor utgiftene nesten er doblet, sier Sandborg.

For at parkdriften skal driftes på et reelt konkur­ ranse­­grunnlag, måtte den fordeles på minimum tre aktører.

– De eneste selskapene som er store nok til å kunne spekulere i å legge inn så lave anbud at de kan drive med tap i tre år for deretter å begynne å tjene penger på alle tilleggskontraktene, er NCC og ISS. I tillegg fikk drammensfirmaet Steen & Lund kontrakten for Frognerparken, med ett anbud så lavt at det er helt umulig med langsiktighet. Og de har ikke en eneste gartner ansatt, sier Sandborg.

Hun tar oss med på en rusletur i parken på St. Hanshaugen i nydelig sommervær, og det tar ikke lang tid før hun legger merke til ustelte og neglisjerte områder i det som tidligere var en av byens vakreste parker.

GJENGRODD: Bedet rundt statuen av eventyrkongen Peter Christen Asbjørnsen på St. Hanshaugen er fullt av ugress fordi ingen lenger har ansvar for å fylle det med blomster.

Konkurranseutsetting

9

Parker på anbud og peker på potentilla- og mispelbedene, hvor lønne­ skudd er i ferd med å bli meterhøye.

– Vi ville jo ha fjernet lønna med én gang, men de private firmaene tjener mye mer på å vente og heller får en feit kontrakt seinere, sier hun.

Kompetansen er borte

FØLGER KONTRAKTEN: De private firmaene som har overtatt driftsansvaret for Oslos parker, vanner bare de stedene som står i kontraktene deres. Det som ikke er oppført her, blir overlatt til seg selv.

fjernet før den faller ned og kanskje skader noen, sier hun.

Like bortenfor står statuen av Peter Christen Asbjørnsen omringet av ugress.

– Her har det alltid vært en bed fylt med blomster, men noen har tydeligvis glemt å ta det med i kontrakten, så hvis det skal bli blomster her igjen, kommer det som en tilleggskontrakt. Det er et trist syn, sier Sandborg.

Tomt basseng Helt oppe på toppen av St Hanshaugen ligger det gamle bassenget, som er plassert over vann­reser­ voaret. Istedenfor vann er bassenget fylt med visne blader og sigarettsneiper.

– Bassenget er et klassisk eksempel på at byens kulturminner sakte, men sikkert forvitres bort fordi ansvarsforholdet er borte, sier Sandborg.

Lille Sam på ett år stabber rundt i bassenget i sommerheten, uvitende om hva han går glipp av.

Men pappa Anders Helgedagsrud er opprørt over at bassenget står tomt.

– Jeg stemte Venstre i kommunevalget fordi de hadde programfestet at de ville jobbe for at bassenget skulle fylles med vann igjen. Det er fryktelig trist at det ikke har skjedd. Vi bor like ved, og jeg synes at St. Hanshaugen er Norges fineste park. Jeg skjønner at det handler om prioriteringer og at det fins vik­ tigere ting, men likevel, sier han.

– En park er en levende organisme, og ikke noe man skal tjene penger på. St. Hanshaugen burde vært byens pryd og ikke vært prisdrevet. Nå øde­ legges parkene fordi de ikke vedlikeholdes skikkelig, og det kommer til å bli dyrt i fremtiden når prob­ lemene bare skyves fremover, sier Anne Sandborg,

10

Konkurranseutsetting

Av de 98 personene som ble overflødige da Fri­lufts­ etaten ble lagt ned, jobber fremdeles en tredel i reali­ teten fortsatt med parkdrift: Fire personer følger opp kontraktene, fem personer kontrollerer utføringen av kontraktene, ti personer jobber i en gjenopprettet ruskenavdeling, mens vedlikeholdsgruppa består av tolv personer. Til sammen 31 personer.

– Det som opprører meg aller mest er all kompe­ tansen som rett og slett er kastet på sjøen. Den får vi aldri tilbake. Kommunen har kvittet seg med en enorm kunnskapsbase uten å sikre seg back up, sier Anne Sandborg.

Hjemme har hun metervis med permer fulle av dokumentasjon og forskningsresultater som de private firmaene ikke var interesserte i å overta.

– Det er så trist. Generasjoner med kunnskaps­ overføring er borte, og når vi i tillegg ser at utgiftene for kommunen nesten er doblet, er det helt fortvilende å tenke på. Det er jo ikke kontraktene som er penge­ slukene, men alt som kommer i tillegg. Nylig ble det for eksempel oppdaget at driften langs Akerselva var glemt og ikke sto oppført i noen kontrakter. Det kommer til å koste flesk!

FORTVILER: Hove dtillitsvalgt Anne Sandborg i Reno vasjons­etaten i ­ Oslo kommune er utdannet spes gartner, men få ial­ r ikke lenger br uke sin kompeta Hun er oppgitt nse. over tilstanden i Oslos parker.

Business-organisering i kommunen

Sier nei til butikktenkning i teknisk enhet

SULLER RUNDT? – Hvis vi ikke synliggjør jobbene våre, tror tydeligvis enkelte av politikerne at vi bare suller rundt og fører timer uten å gjøre noe, sier Aage S. Bekken, leder av Fagforbundet i Horten.

Hele tre ganger har Høyre- og Frp-flertallet forsøkt å omgjøre de velfungerende tekniske tjenestene i Horten kommune.

Administrasjonen har blitt nedsyltet i utredninger, og de ansattes endringsvilje har ikke fått mye anerkjennelse.

Tekst og foto: VEGARD VELLE

Høyresideflertallet i kommunestyret ønsker seg en forvaltning som i større grad styres etter business­ prinsipper, en såkalt bestiller-utfører-modell, det første større steget på vei mot en eventuell privati­ sering. Tre ganger har kommunepolitikerne ønsket å skille ut Kommunalområde teknisk i et eget såkalt Kommunalt foretak.

Men bakgrunnsmaterialet kommunestyret har bestilt, viser at de beste argumentene taler mot en slik utvikling. Utredning har fulgt på utredning, og det viser seg at teknisk etat i Horten ikke bare er blant de mest veldrevne i Vestfold fylkes­kom­ mune, men også blant de mest effektive på lands­ basis. < Konkurranseutsetting

11

Business-organisering i kommunen FAKTA OM LEAN

Stoppet butikkorganiseringen

• Et effektiviseringssystem hentet fra bilindustrien (Toyota) i Japan • Handler om å frigjøre tid til de sentrale arbeidsoppgavene: unngå forstyrrelser, kutte tidssløsing, få gjort mer på den samme arbeidstiden.

Gang på gang har Fagforbundets tillitsvalgte kjem­ pet for å bevare Teknisk i kommunen. Og nok en gang har engasjement og gode argumenter stag­get høyreflertallets forsøk på å omgjøre teknisk etat til et kommunalt foretak. Men også denne gangen kom det signaler fra politikerne om at konklusjonen er «foreløpig», «inntil videre» eller «så langt».

– Jeg merker at de ansatte blir slitne av å ha dette hengende over seg. Spesielt når vi hele veien har vært endringsvillige og lært oss nye systemer og teknikker. Det oppfattes som mistillit og slitasje hele tiden å måtte bevise at vi gjør en god jobb.

Uansett hva vi gjør, er det ikke godt nok. Før eller siden må noen være fornøyde, påpeker Aage S. Bekken, leder av Fagforbundet i Horten.

etaten dokumentere at den drev en av de mest effek­ tive tekniske tjenestene i Vestfold, ikke minst gjaldt dette renholderne. Det gikk frem av Kostra-tallene (data som dokumenterer kommunenes virksomhet).

Det tekniske personalet står heller ikke tilbake for private leverandører, mener Bekken.

– Da jeg jobbet i «vann og avløp», sammenlignet vi oss flere ganger med private tilbydere, og de var slett ikke mer effektive. Nå bokfører vi alle jobbene og gråsoneoppdragene vi gjør. Det handler om å vise arbeidsgiverne Aage S. Bekken våre at pengene som går til tekniske tjenester, blir brukt på en god måte, at vi er konkur­ranse­dyktige og ikke står noe tilbake for det private. Men det fins jo en grense for hvor mye du kan få ut av kronene.

– Det oppfattes som mistillit og slitasje hele tiden å måtte bevise at vi gjør en god jobb.

• Arbeidstakeren skal ikke oppleve å jobbe hardere, men mer effektivt og meningsfullt

FAKTA OM PSIAM • Elektronisk system for produksjonsplanlegging som skal bidra til økt produktivitet, sporbarhet og sikkerhet.

• Minsker risikoen for at ordrer og forespørsler forsvinner.

• Forenkler bestillinger og rapporteringer.

Tapt seks vaktmestre Allerede er de tekniske tjenestene i Horten blitt seks årsverk slankere, ettersom deler av vaktmester­ tjenesten er konkurranseutsatt. Men presset er ikke over. Underveis har de ansatte slett ikke bare sagt nei-nei. De har dokumentert at de er både endrings­ villige og effektive. Myten om kommunearbeideren som står og hviler seg på spaden er langt fra sann­ heten om de kommuneansattes hverdag.

I fjor satte kommunestyret i gang en ny utmattende utredning som konkluderte på samme måte som de to fore­gående. Men denne gangen var de ansatte i teknisk etat godt forberedt, de var allerede i gang med flere endringstiltak.

Personalet i Teknisk bruker nå effektiviserings­ systemet Lean for å kutte vekk tidssløsing. Vakt­ mestrene noterer fortløpende på iPaden hvilke opp­ gaver de gjennomfører når de er ute på oppdrag, for å synliggjøre hva de gjør. Og når jobben er gjort, får oppdragsgiveren raskt en beskjed via PSIAM, et datasystem som forbedrer arbeidsflyten.

Ansatte suller ikke rundt – Synliggjør vi ikke jobbene vi gjør, tror tydeligvis enkelte av politikerne at vi bare suller rundt og fører timer uten å gjøre noe. De ser ikke alle småoppgavene vi utfører. Før kunne en vaktmester bli innkalt til et bygg for å fikse noen vinduer. Men i samme slengen fikset vi også det løse dørhåndtaket, satte opp den umonterte tavla, malte et strøk eller to og festet de løse listene, forteller Aage S. Bekken.

I forbindelse med den siste utredningen kunne

12

Konkurranseutsetting

Får trygdete i jobb Bekken er opptatt av at Teknisk også er en viktig tjeneste for å få arbeidsløse og trygdete i jobb. I sam­ arbeid med Nav har flere personer hatt arbeids­ treningen sin eller kvalifiseringstiltaket sitt i Teknisk.

Skulle en privat tjeneste gjort det samme, ville de tatt ekstra betalt for skolering og arbeidstrening.

– Folk som av sosiale årsaker trenger hjelp, har kommet ut i aktivitet etter at de har vært hos oss. De har kjent på gleden av å stå i arbeidslivet og gjøre nytte for seg. De har fått en referanse og erfaring.

Vil kamuflere prioriteringene Bekken tror Høyre-Frp-flertallets forsøk på å om­ organisere de tekniske tjenestene blant annet hand­ ler om etterslepet på vedlikehold i kommunen. Han tror kommunepolitikerne ønsker å dekke over at pengene som går til vedlikehold, må komme fra et annet sted, fra satsing på skole, sykehjem og barne­ hager. Regninger fra eksterne virksomheter kan ikke politikerne saldere vekk, de må rett og slett betales, selv om det går utover andre formål.

– Jeg har ikke noe mot å organisere teknisk etat som et kommunalt foretak, om dette fører til bedre tjenester og innsparinger for kommunen. Men når det blir fordyrende for kommunen og betyr at kom­ munen må stjele pengene fra andre viktige tjenester, er vi mot det.

Ønsker å privatisere Bekken mistenker også at høyre­siden ønsker å gå videre med privati­sering. Men der er han uenig.

– Offentlig forvaltning handler om å drive effek­tivt

Business-organisering i kommunen med de pengene man har. Vi har ikke som mål å tjene penger, slik private selskaper har. Det bør dominere tankegangen i hele kommunen, mener Bekken.

Nå har han fått nok – Å bruke administrasjonens arbeidskapasitet på slike utredninger er ineffektivt. Ansatte bruker lang tid på å skaffe sammenligningsgrunnlag til ut­red­ ningene og må skyve på andre oppgaver. Den siste rapporten var på over 50 sider.

Han synes administrasjonen heller burde jobbet med å prosjektere nybygg og videreutvikle tjeneste­ produksjonen og LEAN. Han er glad for at sam­ arbeidet mellom de ansatte og ledelsen har vært godt.

– Vi har hatt en lik oppfatning av hvordan Kom­ munalområde teknisk fungerer og hva som er lønn­ somt og ikke. Derfor har også tilbakemeldingene våre til kommunepolitikerne vært likelydende, forteller Bekken.

Larvik og Tønsberg tar tilbake styringen over eiendomsforvaltningen Både Larvik og Tønsberg kommuner har rekommunalisert driften av eiendomsstyringen.

I Larvik ble eiendomsetaten gjort om til et kom­ munalt foretak med en bestiller-utfører-modell, i 2009. Men allerede fire år senere, i 2013, ble dette reversert.

Ble ikke mer profesjonell – Den korte forklaringen er at det kom­munale foretaket ikke fungerte etter inten­sjonen. Kom­ mune­­politikerne forventet at eiendoms­for­valt­ ningen skulle bli både mer profesjonell og billigere.

Ingen av delene innfridde. En del trodde nok et profesjonelt styre skulle drifte kommunens eien­ doms­­masse bedre enn kom­ munen selv kunne klare, sier Svein Hagen, tid­ligere eien­doms­­ sjef i kom­munen, nå pensjonert.

I dag har flere av politikerne, som den gang ønsket en business­ modell for eien­doms­driften og som argumenterte positivt for en privati­sering av driften, snudd i synet på utskillingen.

– En av hensiktene med utskillingen var nok å gjøre det tydeligere hva vedlikeholdet kostet. Ved å skille ut eiendomsdriften ville vedlikeholds­etter­ slepet bli synligere.

Hagen tror at en med­v irkende årsak til at det gikk galt, var dårlig kommunikasjon mellom styret og kommune­styret og peker på det som en avgjørende lenke, om en slik modell skal fungere.

Ønsker tettere politisk styring Også Tønsberg kommunale eiendom KF ble tilbake­ført til ordinær kommunal styring i år. Den nye eiendomsenheten blir den største eiendoms­ aktøren i Vestfold, med totalt 850 boliger.

På denne måten sikrer kommunen en bedre politisk styring over eiendomsdriften, går det frem av de for­beredende dokumentene.

Kommunen trenger en «hensiktsmessig organ­ isering, både politisk og adminis­trativt», går det fram av dokumentet Inn­ stilling/sluttrapport organi­ sering tek­niske tjenester i Tønsberg kom­mune. Der­som man organi­serer Tønsberg Kom­munale eiendom som en virksomhet, vil den direkte Svein Hagen politiske kontrollen øke.

– En av hensiktene med utskillingen var nok å gjøre det tydeligere hva vedlikeholdet kostet.

Kommunesammenslåing utredes Samtidig igangsettes en utredning av kommune­ sammenslåing mellom kom­munene Tjøme, Nøtterøy og Tønsberg, ifølge saks­papirene, signert rådmann Geir Viksand. Siden de to førstnevnte kommunene har organisert eiendomsf­orvaltningen sin på ordinær måte, under rådmannens kontroll, kan Tønsberg kommunes foretaks­organi­sering være et hinder i veien for en eventuell sammen­ slåing. Men etter omorgani­seringen vil ikke det lenger være et problem.

Konkurranseutsetting

Bekkens råd til hvordan å kjempe for de ansattes interesse • Samarbeid med administrasjonen.

• Samarbeid med andre fagforbund.

• Synliggjør fakta i mediene.

• Skap en god kontakt med brukerne.

• Snakk med politikerne på begge fløyer.

13

Faglig innspill

Konsekvenser for ansatte ved konkurranseutsetting Å la private aktører stå for driften av viktige velferdsfunksjoner, er fortsatt et av de viktigste politiske stridsspørsmålene i mange kommuner.

Bjørn Kristian Rudaa, økonom og rådgiver i Fagforbundet

For de kommunalt ansatte vil en konkur­ranse­ utsetting kunne innebære en rekke negative konse­ kvenser som følge av overdragelse til en privat arbeids­ giver. Det handler blant annet om følgende forhold:

betales i tjenestepensjon og hvilke ytelser som gis.

En viktig ytelse som vil bli borte, er da også rettig­ heten til særaldersgrense, som gjelder for om lag 30 prosent av alle kommunalt ansatte.

• Dårligere stillingsvern.

• Ofte vesentlig dårligere tjenestepensjonsordning.

• Kan bety dårligere lønnsvilkår.

• Kan bety tap av et godt arbeidsmiljø.

• Mistillit til egne ansatte.

For anbud på kommunale tjenester gjelder forskrift av 8. februar 2008 nr. 112 om krav til lønnsog arbeids­v ilkår hos oppdragsgiver. Den sikrer at ansatte «ikke har dårligere lønns- og arbeidsvilkår enn det som følger av gjeldende allmenngjørings­ forskrifter eller landsomfattende tariffavtaler».

Men det innebærer ikke at kommunalt ansatte ikke kan oppleve betydelig redusert lønnsnivå.

Spesielt gjelder dette om den nye private arbeids­ giveren er tilknyttet en landsomfattende tariffavtale med et lavere lønnsnivå enn hovedtariffavtalen i KS. Riktignok skal den ansatte betales lønn etter den opprinnelige tariffavtalen med KS ut tariff­ perioden. Men det vil si maks to år, jamfør arbeids­ miljølovens kapittel 16 og tariffperiodens varighet.

Om kommunalt ansatte får dårligere lønnsvilkår etter at arbeidet de utfører er overdratt til en privat arbeidsgiver, er også avhengig av hva tillitsvalgte kan få gjennomslag for i lokale lønnsforhandlinger eller i form av særavtaler. Slike særavtaler kan bli fremforhandlet med den nye arbeidsgiveren ved slike overdragelser.

Hva gjelder dårligere stillingsvern handler det om at selv små kommuner vil ha vesentlig større om­ plasserings­muligheter til annet passende arbeid enn de fleste private selskaper som legger inn anbud på kommunale tjenester. Et svekket stillingsvern kan også skje om et eksternt anbud er basert på lavere bemanning enn hva som faktisk var situasjonen da kommunen drev tjenesten i egen regi.

Da kommunesektoren har en vesentlig bedre tjeneste­­pensjonsordning for de ansatte, vil en virksom­­hetsoverdragelse til et privat selskap kunne bety store tap av framtidig tjenestepensjon for de ansatte. I arbeidsmiljølovens kapittel 16 åpnes det for at kollektive tjenestepensjonsordninger kan sies opp fra dag 1 etter en virksomhetsoverdragelse.

I 2014 betaler mange kommuner om lag 17 prosent av bruttolønn (+ 2 prosent fra arbeidstakere) i tjeneste­ pensjon, mens mange private betaler kun 2 prosent av bruttolønn i tjenestepensjon. Det inne­bærer faktisk et lønnskutt på 15 prosent av brutto­lønn, da tjenestepensjon kan betraktes å være fram­tidig lønn. I kroner snakker vi om et årlig tap i mindre innbetalt pensjon på om lag 60.000 ved en årslønn på 400.000 per år.

Dette vil kunne summere seg til mange hundre­ tusen kroner i reduserte pensjonsytelser, da det selv­ sagt er en direkte sammenheng med hva som inn­

14

Konkurranseutsetting

En virksomhetsoverdragelse fra kommunal til privat virksomhet kan selvsagt bety en overgang til et dårligere arbeidsmiljø. Et konkret eksempel på dette er kon­kurranseutsetting av renovasjon i Oslo kom­ mune. Tid­ligere utførte Oslo kommune all inn­hen­ ting av hus­holdningsavfall i egen regi. Når dette ble lagt ut på anbud, ble et tradisjonelt og godt arbeids­ miljø pulverisert. Tidligere var dette arbeids­miljøet preget av sterkt samhold gjennom fag­forenings­­virk­ som­het, bedrifts­idrettslag med mer. Etter over­

dragelsen ble mye av arbeidet utført av små virksom­ heter knyttet til eierskapet til en eller flere søppelbiler.

I slike mindre virksomheter synker normalt organi­­sasjonsgraden i fagforeningen, og handlings­ rommet for å skape sosiale arenaer blir betydelig redusert.

Internasjonale studier viser at konkurranse­ utsetting har en tendens til å påvirke lønns- og arbeidsvilkår negativt. Det skjer ofte en endring i medarbeider­sammensetting mot mindre kvalifiserte, med lavere lønn, dårligere arbeidsvilkår, dårligere sikkerhet og bruk av ulovlig arbeidskraft. Ansatte opplever høyere arbeidstempo, lavere jobbtilfredshet, usikker­het rundt ansettelsen og mer stress og utbrenthet.

De ulike avsnittene ovenfor indikerer at en stor del av prisen for konkurranseutsetting betales av relativt lavt lønte kommunalt ansatte. Da er det naturlig å spørre: Hvem tjener på dette systemet med kontrakt­styring og anbud? Kommunen?

«tilleggstjenestene» ikke lenger blir utført (lavere kvalitet). Eksempelvis kan renholderne på en skole utføre lettere vedlike­holds­arbeid, samt være en ressurs for skolemiljøet.

• Om kommunen ved et anbud mister egen kompetanse og mulighet til å levere denne tjenesten i framtida, vil det være risiko for økte anbudspriser framover (introduksjonstilbud).

• Å sette ut kommunale tjenester på anbud krever ofte et betydelig administrativt apparat, en såkalt bestiller-utfører modell. Det betyr økte administrative kostnader.

• Et av særtrekkene med kommunal tjeneste­ pensjonen er at de ansatte har opptjente pensjons­ rettigheter som skal oppreguleres hvert år. En stor del av denne kostnaden vil ikke for­svinne selv om kommunen overfører de ansatte til en privat aktør. Dette glemmes ofte når kommuner anslår besparelser ved konkurranse­utsetting.

Når en kommune velger å konkurranse­ utsette noen av sine tjenester, er det basert på et ønske om å spare kostnader og/eller få økt kvalitet på tjenester. Mantraet er at konkurranse bidrar til nettopp dette.

I en bredt anlagt studie fra Sverige, «Konkur­ rensens konsekvenser» (2011) av Laura Hartman (red.), kan man ikke påvise at det er grunnlag for å kunne svare ja på spørsmålet i overskriften.

Den samme konklusjonen framkommer i en større FAFO-rapport (2013: 24) om samme tema.

Nedenfor settes opp noen grunner til at kommunen ikke oppnår for­ ventede besparelser: • Mange offentlige tjenester kan være vanskelige å spesifisere eksakt i et anbuds­g runn­lag. Det kan bety at leverandøren av tjenesten kan kreve tilleggsregninger for sider ved tjenesten som ikke er beskrevet eller at disse

Konkurranseutsetting

15

Beseiret konkurranseutsettingen

De slo anbudsbølgen tilbake De kjempet mot konkurranseutsetting og seiret. Renholderne i Steigen vant fram ved å synliggjøre tjenesten de faktisk utfører.

Tekst og foto: OLA TØMMERÅS

Det er god stemning blant renholderne i Steigen kom­ mune i Nordland når Fagbladet møter dem uten­for Steigen­tunet, et steinkast fra kommunehuset ved Leines­f jorden. Nettopp der skjedde det noe av­g jørende i vinter da samtlige anbudslystne poli­tikere snudde tvert om og sa nei til å sette kommunale tjenester ut på anbud.

Ga voksenopplæring Det er tredje gang på ti år at Steigen-renholderne har tatt opp kampen mot konkurranseutsetting. Tid­ligere var det bråk og sinte ansatte som dempet politikernes anbudslyst. Denne gangen var det infor­ma­sjon om tjenesten de faktisk utfører som var utslagsgivende.

De fikk samtlige politikere på sin side.

– Det holder ikke i lengden å klage over tap av pensjon, lønn og arbeidsvilkår. For det er nemlig poli­t ikerne villige til å ofre, poengterer Sølvi Kristensen, SST-leder i Steigen og renholder.

De valgte isteden å sette i gang med voksen­opp­læring.

– Kunnskapen om renhold var minimal blant

ETT TEAM: Tillitsvalgt for renholderne, Søvi Kristensen (t.v.) og sykepleier Marit Markussen mener begge at egne renholdere gir nødvendig fleksibilitet.

16

Konkurranseutsetting

kommunestyrets medlemmer. De hadde ikke peiling.

Det rådet en «alle kan da vaske»-holdning. Politikerne ble overraska over hvor mange ulike oppgaver renholderne gjør i løpet av en dag, forteller Kristensen.

En tøff tid Det har vært ei tøff tid med frykt for jobb og framtidig pensjon for renholderne i Steigen etter at konkur­ ranse­utsetting ble satt på dagsordenen. Men tida har de brukt effektivt.

– Først samlet vi ei gruppe renholdere for å gjen­ nomgå hva vi faktisk gjør i løpet av en arbeids­dag. Vi skrev ned punkt for punkt samt tilleggs­funksjonene vi har som kommunal renholdsetat. Renholds­av­del­ ingen sørger blant annet også for språkopplæring og arbeids­trening i samarbeid med Nav. Alt dette ville kom­­munen enten ha mistet eller måtte betalt ekstra for om tjenesten ble konkurranseutsatt, påpeker Kristensen.

Deretter skrev de brev, og renholdere stilte på møte etter møte med

Det holder ikke å klage over tap av pensjon, lønn og arbeidsvilkår. For det er nemlig politikerne villige til å ofre.

Sølvi Kristensen

politikerne. I tillegg engasjerte brukerne av kommunale bygninger seg, skolene og syke­ hjemmene, og fortalte om hvordan de jobber i team.

– Noen trodde vi bare vaska gulv og drakk kaffe resten av dagen, forteller renholder Marit B. Kristensen. Det ble en bratt læringskurve for politikerne.

– De ble virkelig overrasket, bekrefter Sølvi Kristensen. Etter en vinter med forklaringer ble det tydelig for politikerne hvor mye som sto på spill av kvalitet i tillegg til ansattes vilkår.

– Jeg håper virkelig at dette er siste gang vi har en runde om anbud, legger hun til.

En fleksibel gjeng

Ferdig med anbud

Renholderne forteller om funksjonen de har som ekstramamma i barnehage og skole, den personen som store og små henvender seg til når det er noe de ikke finner eller dersom det er behov for ekstra renhold.

I en liten kommune som Steigen er dessuten fleksibilitet spesielt viktig. Renholderne har ansvar for aldershjem med rehabiliterings- og demens­ avdelinger og legekontor med akuttmottak, helse­ avdeling og jordmor i tillegg til skoler og barnehager.

De utfører hele spekteret av renhold, fra vanlig kontor­rengjøring til renhold på sykehusnivå.

– Ofte må ting skje umiddelbart, for eksempel når akutten må rengjøres for ny pasient. Støtt og stadig ringes det etter hjelp når vi egentlig er på vei hjem, og da gjelder det å ha den fleksibiliteten som bare renhold i egenregi kan gi, sier Kristensen. Det er brukerne av de kommunale bygningene enig i.

Og det ser ut til å bli siste runde, i hvert fall for lang tid framover. Rådmann Roy Hanssen sier det slik når Fagbladet spør: – I Steigen er vi ferdig med konkurranseutsetting.

Så fremt ikke politikerne gir en klar melding om noe annet.

Personansvarlig for renhold, Lisbeth Lie Aalstad, har merket uroen de ansatte har følt etter at anbuds­ kjøret startet i fjor sommer.

– Vi har merket at renholderne forståelig nok har vært redde for jobbene sine, sier Lie Aalstad. Men hun berømmer samarbeidet og dialogen mens ren­ holderne kjempet mot konkurranseutsetting.

– Takket være god dialog har det verken vært flere sykemeldinger eller lavere kvalitet på arbeidet, forteller hun.

– Fungerer ikke uten dem Sykepleier Marit Markussen er tindrende klar når det kommer til renholdernes funksjon på Steigen­ tunet sykehjem.

– Huset stopper uten dem, sier hun, og forteller at de har gjennomført forsøk på å legge noen renholds­ oppgaver på pleierne.

– Det fungerte ikke. Når jeg står overfor en pasient, er det ikke vasking av lokalet jeg prioriterer.

Vi trenger fleksible renholdere som stiller opp når vi trenger dem og som kjenner bygget og pasientene, fastslår hun.

Innstilt på effektivisering Da saken skulle behandles i kommunestyret, marsjerte alle renholderne som hadde anledning, inn i salen i arbeidsantrekk. Like etter brøt det ut spontan applaus da et samlet kommunestyre sa nei til konkurranseutsetting.

Politikerne påtok seg en vanskelig oppgave med å finne innsparinger, og de lyktes i desember.

– Kommunestyret har vedtatt et budsjett i balanse nå, bekrefter rådmann Hanssen.

– Vi er villig til å se på hva vi kan få til av inn­ sparinger på renholdssida, og har funnet mange muligheter allerede, sier Kristensen.

Konkurranseutsetting

APPLAUS: Det ble spontan applaus da kommunestyret i Steigen kommune sa nei til konkurranseutsetting.

Slik gjorde Steigenrenholderne det: • Kartla alle oppgaver de faktisk gjør i kommunens bygninger.

• Forklarte lokalpolitikerne hva en kommunal renholder gjør.

• Stilte på politiske møter og skrev brev. Noen meldte seg inn i et politisk parti.

• Brukerne av kommunale bygninger ble bevisst på hva som var i ferd med å skje.

• Sykepleiere, hjelpepleiere, lærere og andre forklarte hva det betyr for dem av fleksibilitet og kvalitet når renholderne er en del av teamet framfor å være innleid av rimeligste tilbyder.

17

Faglig innspill

Hva skjer med pensjon ved privatisering?

Privatisering får ofte stor betydning for de ansattes pensjon. Men privatisering rammer også den offentlige arbeidsgiveren.

Steinar Fuglevaag, pensjonsrådgiver i Fagforbundet

Jeg skal nå vise noen av hovedforskjellene mellom offentlig og privat pensjon, inkludert AFP. Ofte har disse store konsekvenser for de ansatte, men konse­ kvensen er ulik for ulike alders- og yrkesgrupper.

Når temaet privatisering kommer opp, vil ofte kom­ munen og de private tilbyderne snakke om to for­ hold: Kvalitet og pris.

Det at det skal bli mye bedre kvalitet av at de samme ansatte passer de samme pasientene i de samme lokalene, men med logoen til en privat driver, er vanskelig å skjønne for meg!

Mitt utgangspunkt er at det er de ansatte som gjen­­nom billigere pensjon, dårligere lønns- og arbeids­­­vilkår gjør det mulig å tilby en lavere pris.

Noe av denne lavere prisen kommer kommunen til gode i form av lavere utgifter til tjenestene, resten i form av fortjeneste for den private tilbyderen.

I dag er rettighetene til å beholde og sikre pensjons­ rettigheter verken sikret gjennom arbeidsmiljøloven eller forskriften om arbeidsvilkår i offentlige kontrakter.

Det var derfor en viktig seier i årets kommune­ forhandlinger at Fagforbundet fikk gjennomslag for et punkt som stadfester at kommunen skal synliggjøre hvilke konsekvenser konkurranseutsetting får for hver enkelt ansatt.

Nå skal lokalpolitikere vite hvor mye de ansatte eventuelt taper i pensjon før de får konkurranseutsette jobben din. Hvis en kommune vurderer å sette arbeids­­plasser ut på anbud eller privatisere en virk­ som­het, blir de nå pålagt å vise hvilke konsekvenser det får for de ansattes pensjon, før de fatter vedtak om privatisering.

På kort sikt snakker vi ofte om tapene som enkelt­ personer får ved endring av pensjonsordning kort tid før pensjonsalder. Disse lar seg relativt lett bereg­ nes og synliggjøres.

Den mest kjente utfordringen her er kravet til ansiennitet for å få AFP i privat sektor. For å få AFP

18

Konkurranseutsetting

i privat sektor, må du ha vært ansatt i en AFPtilknyttet virksomhet i minst 7 av de 9 siste årene før du fyller 62 år. Har du allerede fylt 55 år på det tidspunktet virksomheten blir privatisert, vil du ikke oppfylle retten til AFP. Som ansatt vil du da både miste fleksibiliteten til en anstendig rettrett fra arbeidslivet og også tape en årlig, livsvarig utbetaling av AFP. Dette tapet kan for eksempel for en hjelpepleier dreie seg om beløp på 800.000 til 1.000.000 kroner! Det er et stort pensjons­tap ut fra lønnsnivået.

Hvem betaler da privatiseringens pris?

Når en offentlig virksomhet inngår avtale med en privat tjenestetilbyder, overføres de fleste ansatte. I de økonomiske vurderingene av om tjenester skal konkurranseutsettes eller ikke, legges det ofte vekt på hvor mye billigere private kan levere.

Som vist over, er den lavere prisen ofte direkte effekt av dårligere pensjonsordning.

Men de pensjonsrettighetene som er opparbeidet før overføringen av ansatte, skal tidligere arbeids­ giver fortsatt betale premie for! Dette er den såkalte reguleringspremien, som utgjør nærmere halvparten av premien den offentlige arbeidsgiveren betaler.

Det at den offentlige virksomheten i mange, mange år blir sittende igjen med disse kostnadene, må alltid være en selvsagt del av vurderingen av hvilke besparelser som kan oppnås med privatis­eringen.

Har det betydning for et anbud om tilbyder har en innskuddspensjon på 2 prosent eller offentlig tjeneste­pensjon?

Ja, selvsagt! Det meste av offentlige tjenester krever mennesker. Mennesker trenger lønn, og pensjon er en funksjon av lønn. I renhold, pleie og omsorg, barne­ hager osv., er det aller meste av kostnadene lønn. Og om man da skal kalkulere inn i en mini­mums­ordning på 2 prosent eller en offentlig tjeneste­pensjon på 20 prosent, har stor betydning for konkurranse­evnen.

Faglig innspill

De styggeste eksemplene på dette, mener jeg at vi finner innen renhold og reno­va­sjon. Så lenge disse oppgavene løses av det offentlig, så har de ansatte en full­verdig pensjons­ordning. I pri­vat sektor er det i disse sektorene stort sett minimumsordninger, uten uføre­dekninger og ofte uten AFP. Min påstand er at på disse om­rådene er det de an­satte som opp­lagt har betalt for at private tjeneste­t ilbydere har fått til­g ang til offent­l ige mid­ ler, sam­­tidig som den offentlige opp­d rags­­giveren har spart penger ved at de ansatte får dårlige pensjoner.

Dette fører også til at ideelle virksomheter som har til­svarende pen­sjons­ordninger som det offent­lige, aldri kan vinne anbud der kom­mersielle aktører del­tar. Til det blir pris­for­skjellen på grunn av pensjon for stor.

En særskilt utfordring vi har, er reglene for til­ skudd til private barne­hager. Disse skal like­behandles med kom­munale barnehager, og får derfor en kompen­sasjon ut fra kostnadsnivået i en kom­munal barne­hage.

I kalkylen på kostnader i kommunale barne­hager ligger det en offentlig tjeneste­pensjonsordning på opp til 20 prosent av lønna. Men hva bruker de private barne­hagene på pensjon? Jo, del fleste bruker drøyt 5 prosent av lønn på pensjon. Resten av drifts­t il­skuddet blir derfor overskudd og profitt for eierne!

Dette viser at de ansatte også ved private barne­ hager betaler mye av den såkalte besparelsen. I tillegg med­fører dagens ordning at våre skattepenger går til kommersielle kapitalkrefter i barnehage­sektoren.

Konkurranseutsetting

19

Faglig innspill

Privatisering og lokaldemokrati

Kunde eller innbygger?

Kristen Dalby, omstillingsrådgiver i Fagforbundet

Konkurranseutsetting og privatisering representerer et angrep på lokaldemokratiet, som det norske samfunnet er tuftet på.

«Regjeringen vil gi økt valgfrihet for brukerne.

Regjeringen vil at private og frivillige i større grad skal slippes til (for eksempel skole og omsorgs­ tjenester). Dette vil gi et bedre og mer mangfoldig til­bud». (Regjeringen.no: satsningsområder) Regjeringens mål kommer klart fram; flere private aktører inn i kommunal sektor gjennom pri­ vatisering og konkurranseutsetting. Dette svekker både lokaldemokratiet og de ansattes rettigheter, inn­syn, og forutsigbarhet.

Den norske samfunnsmodellen bygger på at grunn­­­ leggende velferdstjenester skal være et offentlig ansvar og driftes av det offentlige. Dette sikrer demokratisk styring og kontroll, likebehandling, forutsigbarhet og gode vilkår for de ansatte. Frie brukervalg er frihet for de som har best ressurser. Frie brukervalg skaper også ulik­het og klasseforskjeller og undergraver dermed demo­kratiets grunnvoll. I Sverge førte privatiseringen til en sterk segregering, det vil si at elevene ble inndelt i skoler etter sosial status og klasse. Dette er å vende tilbake til et samfunn vi trodde vi hadde forlatt.

Gjennom privatisering av kommunale tjenester mister lokal­politikerne styringsretten. Kommune­ styret er øverste arbeidsgiver for kommunalt ansatte.

Både ved at politikerne er eiere av virksomheten og arbeidsgiver for de ansatte, styrker dette politikernes ansvar for drif­ten, men gir dem også innsikt i virk­ som­hetene. Det er dette som også gir mange inn­byg­ gere motivasjon til å bli lokalpolitikere. På sam­me måte som nærhet mellom innbygger og folkevalgt er en viktig demokrativerdi, er også nær­heten mellom lokal­politikere og de velferds­tjenester de er ansvar­ lige for, en viktig del av lokal­demo­k ratiet. Korte avstander mellom de som bestem­mer og de som er brukere eller ansatte, er en viktig forut­setning for kvalitet i tjeneste­produksjonen og like­verdig­het mellom brukere. Privati­­sering og konkurranse­ut­ setting gjør at dette nær­­hetsprinsippet forsvinner og at det i stedet opp­rettes et kundeforhold mellom kommunen som bestiller og den privatiserte virk­ som­­­heten som utfører.

20

Konkurranseutsetting

Den norske samfunnsmodell er bygd på samarbeid og tillit mellom partene. Gjennom privatisering og kon­ kurranseutsetting brytes denne tilliten. I stedet for å gjøre hverandre gode gjennom samarbeid, kon­kurrerer man i et marked og skaper motsetninger. Private skoler eller barnehager ønsker ikke å dele kunn­skap og erfaring med en konkurrent siden dette er bedrifts­ hemmeligheter. Å dele kunnskap og erfar­inger bygger kompetanse hos den enkelte og i hele kommunen.

Private virksomheter står i et konkur­ranse­forhold til andre, og målet er å utkonkurrere disse.

En kommune skiller seg fra en privat bedrift, blant annet gjennom de mangfold av oppgaver som kommunen har. Mange brukere har omfattende hjelpebehov fra mange ulike kommunale instanser.

Dette krever et fleksibelt og samordnet hjelpeapparat.

Når kom­munen driver tjenestene, har vi mulighet til å bruke fagkompetanse på tvers, omfordele midler og styre ressursene. Det finnes mange eksempler på at ren­holdere også kan fungere som assistenter i barne­hager og SFO eller at vaktmestere også er assistenter i skolen. Denne type fleksibilitet blir helt borte ved konkurranseutsetting og privatisering.

De fleste privatiserte virksomheter organiseres som aksjeselskap. Aksjeloven er laget slik at den skal beskytte virksomhetenes konkurransemuligheter. Det betyr i klartekst at kommunen mangler reelt innsyn i aksjeselskapene. Dermed faller også en viktig demo­ kratisk funksjon bort. Erfaringene med konkurranse­ utsetting og privatisering både i Norge og i andre land er at det raskt skjer en form for monopolisering, det vil si at det bare blir noen få sel­skaper igjen, selskaper som ofte opererer fra et skatte­­paradis. Effekten av dette er dels at frivillige organisasjoner faller ut, at skatte­penger blir borte og at innsyn blir enda vanske­ ligere. I Norge har vi sett dette i renholdsbransjen, barnehagesektoren, eldre­omsorgen og i barnevernet.

Når en virksomhet er konkurranseutsatt eller privatisert, er de ansvarlige for å oppfylle de rettig­ heter som brukere har. Rettigheter som er nedfelt i lov og forskrifter. Når kommunen er oppdragsgiver

faglig innspill og en privat virksomhet er utfører, blir det lett uklart for brukeren eller dens foreldre/pårørende å vite hvor en skal henvende seg ved en eventuell klage. Er det til kommunen eller til den private virksomhet?

Når retten til å klage blir uklar, fratas også brukerne en viktig rettighet.

• Vær sjenerøs og empatisk, for å ta hånd om, fostre og bevare.

• Vær selvoppfordrende, fordi verden ikke bare er din.

• Vær fatalistisk i forhold til uunngåelig avhengighet.

• Respekter sosiale hierarkier, det er legitimitet og autoritet som gjelder.

Det er forskjell på forvaltning og marked. For­ valt­ningens viktigste oppgaver er knyttet til for­ pliktelser overfor sine brukere. Markedets viktigste opp­gave er å gi eierne et overskudd. Forfatteren Gøran Rosenberg har i boka «Plikten, profitten og kunsten å være menneske» (2003) sammenlignet en profitt­moral med en pliktmoral.

Iveren etter å pri­vatisere og kon­kur­ranse­­utsette bunner i en grunn­leggende mis­t illit til offentlig sektor. Hva bunner en slik mistillit i? Det er ikke knyttet til folke­opinionen. Det har aldri vært noe folkekrav om at offentlig sektor skal privatiseres. Og det er heller ikke knyttet til kvalitet og befolkningens opplevelse av offentlig sektor. Alle befolknings­ under­søkelser viser at det store flertall har tillit til offentlig sektor og er svært fornøyd med de tjenester de får. Altså handler det kun om ideologi.

Profittmoral • Kjøpslå på et marked.

• Konkurrere for beste produkt eller ide.

• Være illojal og troløs mot et dårlig produkt eller en uholdbar ide.

• Fornye, forandre, utvikle og berike det oversiktlige liv.

• Være sparsom og effektiv.

• Være selvsentrert, for å gjøre verden til din.

• Være optimistisk om den mulige frihet.

• Rasere sosiale hierarkier, det er resultatene som teller.

Pliktmoral • Ikke kjøpslå om rettferdighet.

• Reguler for prinsippfaste beslutninger og forutsig­ barhet.

• Vær tålmodig, lojal og trofast mot mennesker som trenger deg.

• Bevar det som gjør samfunnet mulig og som du ikke har overblikk over.

Konkurranseutsetting

21

Privatisering av indrefileten

Rådhuset kan bli privatisert I Narvik er rådhuset i så dårlig forfatning at flytting av ansatte vurderes fortløpende. Salg av rådhuset til et kommunalt eid AS er et av flere forslag som nå utredes. Etter renovering skal kommunen leie huset tilbake.

Tekst og foto: Lill-Karin Nyland

– Vi frykter at dette blir en dårlig og kostbar løsning på lengre sikt.

Det sier hovedtillitsvalgt i Fagforbundet Narvik, Knut Nilsen. Han sitter ved kontor­pulten i rådhusets syvende etasje. Utsikten er det lite å klage på.

– Men det er også det eneste positive å si om råd­ huset per i dag, sier Nilsen.

Rik kommune Narvik rådhus ble bygget i starten av 1960-tallet.

Kom­munen var blant landets rikeste. Råd­huset ble sett på som en storstue der det tårnet skyhøyt midt i sentrum. Det tårner fort­satt, men ved nærmere etter­ ­syn er forfallet betydelig.

– Jeg tror ikke kommunen tok lån den gangen.

Bygget ble betalt omtrent kontant, sier Nilsen, som har jobbet nettopp i dette bygget i 23 år. Han har sett forfallet, år for år.

– Utover 90-tallet begynte man å merke vedlike­ holds­be­hovet. Men det var lite popu­lært for politikerne å ved­ta oppus­sing av rådhuset foran oppus­sing av skoler og annet. Man skulle ikke tro det var folk som jobbet her, sier Nilsen.

Det ble vedtatt et ved­like­holdsprogram. Man kom så langt som til å skifte noen vinduer, så stoppet pengene.

I dag er rådhuset ifølge Nilsen i totalt falle­ferdig stand.

Vannet rant Og vi trenger ikke bevege oss langt for å se forfallet med egne øyne. På Nilsens kontor er det ene vinduet klistret igjen med brunteip.

22

Konkurranseutsetting

te ant landets rikes ng var Narvik bl . ue st STORSTUE: En ga or st s dhuset var byen kommuner, og rå

– Det er rett og slett fordi det kommer vind rett inn når det blåser fra sørvest. Det blir i alle fall ikke dårlig luft, sier han galgen­humoristisk.

For tre år siden var det sterk storm. Regnbygene sto rett inn mot rådhusets utette fasade. Resultatet ble at vannet rant nedover veggene innendørs, blant annet på Nilsens kontor. Lokalavisa Fremover skrev den gang at de ansatte fortvilte over et rådhus som lekker som en sil. Fortsatt har ingenting skjedd med vedlikeholdet, og årsaken er enkel; kommunen mangler penger.

– Narvik er fortsatt på Robek-lista, etter saken med Terra. Det gjør at kommunen ikke får lov å ta lån for å renovere rådhuset, sier Nilsen.

faglig innspill

Åpen løsning Og det er nettopp her årsaken til kommunens dras­ tiske tiltak ligger. På grunn av den stadig for­verrede til­standen på rådhuset der bedriftshelse­tjenesten ofte må innom for å måle luft- og soppnivå, er et av råd­mannens forslag å selge rådhuset. For­slaget inne­ bærer at rådhuset og fem andre kom­munale bygg blir solgt til et AS som kommunen per i dag er heleier av.

– Narvikgården AS skal så totalrenovere råd­ huset. Ikke bare det, de endrer innholdet fullstendig.

Alle vegger skal rives ned, sier Nilsen, som er helt enig i at noe må gjøres med bygget.

– Ansatte blir syke av å jobbe i rådhuset. Men den løsningen som nå ligger på bordet, mener jeg ikke er den beste. Jeg hadde aldri gjettet at vi skulle komme så langt som til å privatisere rådhuset, sier Nilsen og ser ned på området der det nå skal reises nye bygg.

På bordet ligger lokalavisa med oppslaget «Vel­ kommen til nye Narvik». Rett utenfor rådhuset skal et signalbygg reises, som ledd i å pusse opp Narvik sentrum. Nye Narvik Torv skal huse blant annet folkebiblioteket, og inngår derfor som et viktig element i rådhusforvandlingen.

Gjenleie

FORFALL: Hovedtillitsvalgt i Fagforbundet Narvik, Knut Nilsen, har over flere år uttrykt bekymring for de ansattes arbeidsforhold på det nedslitte rådhuset.

— Jeg hadde likevel aldri trodd vi skulle komme dithen at rådhuset ble privatisert, sier han.

Anbudet er ikke ferdigstilt, men Knut Nilsen mener det fort kan dreie seg om 150–170 millioner kroner.

Flere av de ansatte som per i dag er på andre bygg, skal ha plass i det nye rådhuset.

– Når rådhuset er ferdig, skal det romme 190 mennesker. Det er 130 flere enn i dag. Løsningen er åpent landskap, noe jeg og mange ansatte her er skeptiske til. Vi ser i dag at flere kommuner går bort fra det, sier Knut Nilsen.

Men det er ikke bare de fysiske endringene inne på rådhuset Fagforbundet i Narvik har talt imot. Det Konkurranseutsetting

23

Privatisering av indrefileten er også det faktum at kommunen må fortsette å betale husleie for rådhuset, også etter at ved­like­ holds­beløpet er betalt ned.

– Vi frykter at Narvik kom­ mune igjen er i ferd med å gjøre en dårlig avtale, sier Nilsen, som har Terra-skandalen friskt i minne.

Snakkis

BLIR SYKE: Ansatte blir syke av å jobbe i rådhuset, forteller hovedtillitsvalgt Knut Nilsen.

– Jeg understreker at det per i dag er et svært godt samarbeid mellom Narvikgården AS og kommunen. Men hva skjer i fremtiden? Kom­munen vil være prisgitt det til en­hver tid sittende styre, og et AS kan alltids selges. Og ikke minst – kommunen må betale husleie til markedspris i alle år fremover.

Fagforbundet med flere prote­sterte da forslaget ble fremmet politisk. Men poli­ tikerne var en­stem­mige i sitt inten­sjons­­vedtak.

– Da vedtaket ble fattet, valgte vi å være lojale. Men vi mener bestemt at man har gjort for lite for å finne andre løsninger, sier Nilsen.

I junimøtet skal saka vedtas. Inntil videre summer det i korri­dorene på rådhuset. De ansatte ønsker renovering, men ut­t rykker ifølge hoved­

Ny utvikling En stund før Fagbladet gikk i tryk ken, gjorde bystyret i Narvik nytt vedtak. Råd­mann Wenche Folberg for­teller at de vurderte det som ikke økonomisk for­svarlig å gå for salg.

— Anbudene var for høye, i tille gg godtok ikke Arbeids­til­ synet plan­løsningen. Nå skal vi gå en ny runde, sier hun.

Det betyr i praksis at rådhuset fortsatt kan bli solgt, hvis det kommer inn lavere anbud.

— Vi har hele tiden jobbet etter tre prinsipper når det gjelder oppgradering av rådhuset , nemlig at det er praktisk mulig, økonomisk forsvarlig og teknisk forsvarlig. Nå har politikerne gitt oss fullmakt til å vurdere flere alterna-

24

Konkurranseutsetting

verne­om­bud Jan Helge Olsen bekymring for den skisserte løsninga.

– Dette er en snakkis på råd­huset, uten tvil. De an­satte har fått gitt sitt syn til saken, men så har prosessen vært lite åpen etter det. Vi er svært spente, sier han.

Saken • Narvikgården AS ble etablert i 2001, og er heleid av Narvik kommune.

• I 2011 ga bystyret råd ­mannen i oppdrag å for­handle frem avtale om salg av fem kommunale by gg til Narvikgården AS, de riblant rådhuset.

• Å leie tilbake de ko m­munale byggene vil koste kommunen flere millio ner kroner hvert år.

• I 2011 konkluderte bedrifts­helsetjenesten med inntil 100 prosent ut­ slag på fukt rundt vin duene i rådhuset etter en uv ærsperiode.

Arbeidstilsynet krev er dokumentasjon Eventuelle avvik fra seks kvadratmeter ko ntor per arbeidstaker må begru nnes og doku­men­tere s. Det kommer fram i brev fra Arbeids ­tilsynet til Narvik kom­ mune, med svarfrist 30. mai. I bre vet heter det at det er forsket på åpne kontor­­landskap, og at denne løsninge n har både positive og negative effekter.

Cellekontorer er å fore­trekke, kontorla ndskap kan unntaksvis benyttes der det er konkrete behov, skriver tilsynet, som påpeke r at planene så langt gir inntrykk av flest mulig arbeid splasser på minst mu lig areal.

Kontorarbeidsplasse r skal normalt ha en størrelse på seks kvadratmeter per arbeidstaker. Te gningene viser store avvik fra de tte, både på cellekonto r og i kontorlandskap, står de t i brevet.

Arbeidstilsynet etterl yser også dokumenta sjon på tilrette­legging for arb eidsplasser for rulles tolbrukere.

tiver. Et av dem er å rive rådhuset , noe vi i utgangspunktet ikke ønsker, sier Folberg, som er smertelig klar over råd­ husets dårlige tilstand.

— Noen områder er verre enn and re. Vi vurderer fort­ løpende å flytte folk, og vi jobber så fort vi kan med å finne løsninger.

Knut Nilsen vedgår at det er lite annet å gjøre enn å smøre seg med tålmodighet.

— Vi lever i uvisshet inntil vedtak blir fattet. Per i dag er alle muligheter åpne, sam­ tidig som det haster å få gjor t noe . Vi er i en svært vanskelig situasjon.

Privatisering, miljø og arbeidsforhold

– Galskap å lage spiker av bussene Et nytt bussanbud er i gang i Drammens-regionen. Dermed går de fleste av bussene på skraphaugen. Mange er bare et par år gamle.

Tekst: OLA TØMMERÅS og VEGARD VELLE Foto: OLA TØMMERÅS

– Galskap, mener hovedtillitsvalgt Ove Solberg i Nettbuss. Han står midt mellom 115 busser som har tilhold på oppstillingsplassen like utenfor Drammen sentrum. Noen er bare to år gamle, men ingen tilfredsstiller kravene i det nye anbudet som startet 1. juli.

De fleste blir til skrapjern og spiker. 91 flunkende nye busser er på vei inn.

Normalt å skrote – Det har blitt normalt å bytte ut hele bussparken hver gang det er et nytt anbud. Det er i hvert fall ikke miljøvennlig. Det er ikke miljøvennlig å skrote busser som er ment å kjøre mange år til, mener Solberg.

Men nettopp miljø er argumentet for å bytte ut bussparken hver gang anbudet settes ut på ny konkur­ranse. Drammen-regionens nye anbud er ganske vanlig. Det er like detaljert som titalls andre anbud som er satt ut siste år, men like lite ensartet i sine krav som de andre. I Drammen stilles det krav

til at samtlige busser skal kunne gå på hundre prosent biodrivstoff. I tillegg følger en kravliste for lengder og dørplassering, seteavstander, utforming av dører, rullestolplasser, barnevognplasser, kom­ fort­k rav, krav til varme, ventilasjon og levegger og spesifikasjoner for utforming av søppelkasser, fot­ hviler, bagasjehyller, signalanlegg og belysning.

NY BILPARK: Det har blitt normalt å bytte ut hele bilparken hver gang det er et nytt anbud, sier hovedtillitsvalgt Ove Solberg i Nettbuss.

Blir ikke vedlikeholdt En del av bussene fikk Nettbuss i Drammen fra Nettbuss i Trondheim da de vant nytt anbud der for to år siden – og måtte dumpe 100 busser. Noen av bussene sendes videre til Grenland og Oppland der de kan gå litt til før neste anbud kommer med nye krav.

– En konsekvens av anbudsregimet er at bussene blir dårlig vedlikeholdt de siste åra av anbudet.

Selskapene vet at de uansett må skrote de fleste etter neste konkurranse. Det går igjen utover både sjåførene og passasjerene, forklarer Solberg. Flere av bussene på oppstillingsplassen bærer preg av at små­

<

Konkurranseutsetting

25

Internkursing gir bedre pleie repara­sjoner ikke er utført, som bytte av punkterte vinduer, ødelagte seter og lignende. Vedlikehold lønner seg ikke de siste åra av en anbudsperiode – selv om bussen er ny.

Nye krav, nye busser Anbudet som startet 1. juli, skal gå over syv år, med muligheter for opptil tre års forlengelse.

– Om sju eller ti år vil det ganske sikkert komme

nye kravspesifikasjoner. Kanskje blir det krav om elbusser. De 91 bussene som Nettbuss kjøpte denne sommeren, står da for tur til å skrotes, sier Solberg.

– Det er først når anbudet legges ut at selskapene vet hvilke spesifikasjoner som kreves, påpeker han.

I tillegg til miljøkrav, der noen ønsker hybrid, noen hydrogen og andre biodiesel, biogass eller natur­gass, kommer krav til fysiske detaljer.

Ikke miljøvennlig med kort levetid Å skrote nye busser er ikke miljøvennlig, selv om de nye bussene går på biodrivstoff, påpeker forsker Borgar Aamaas.

– Å bytte ut busser ofte på grunn av anbud er et klima­problem, siden det er betydelige utslipp knyttet til det å bygge en ny buss. Dess kortere levetid en buss får, dess høyere er utslippene fra produksjonen av bussen sett i et livsløpsperspektiv, sier Borgar Aamaas, forsker ved Cicero, senter for klima­­forskning.

– Vi antar at klima­gass­ut­slippene ved produk­sjonen av en buss utgjør to-tre prosent i løpet av en ti års livstid. Bytter du ut bussen allerede etter to år, utgjør klimagass­ut­slippene ved produksjon 10-11 prosent. Da er det ikke nød­vendig­v is klimavennlig å bytte ut bussen, selv om den går på biodrivstoff, påpeker han.

En annen ting er at ikke alt biodrivstoff er så miljø­­vennlig, når alt kommer til alt. Fører produk­ sjonen av biodrivstoff til avskoging eller oppdyrking av matjord, er ikke klimadrivstoffet så miljø­ vennlig.

IKKE MILJØVENNLIG: Å kjøpe busser som går på biodrivstoff, er ikke alltid miljøvennlig, sier Borgar Aamaas, forsker ved Cicero.

26

– Egenregi er forutsigbart Hovedtillitsvalgt i Nettbuss, Ove Solberg, mener driften kunne vært en helt annen og mer miljøvennlig dersom den var forutsigbar.

– Fra 2019 har EU bestemt at alt som ikke drives i egenregi, skal ut på konkurranse. Hadde vi drevet dette i egenregi, kunne vi byttet ut deler av buss­ parken etter behov og erstattet dem med miljø­venn­ lige alternativer. Og vi kunne vedlikeholdt etter Konkurranseutsetting

behov og ikke etter forretningsmessige prinsipper, mener Solberg.

Skattebetalerne og passasjerene betaler – Prisen for overskuddet av brukbare busser som skrotes, er det til syvende og sist passasjerer og skatte­betalere som dekker, mener Solberg. Han er ikke enig i argumentene om at kollektivtrafikken har blitt rimeligere med konkurranse.

– Kostnadene er lite synlige, men de er der like fullt. Busselskapet får dekt investeringene gjennom prisen på anbudet, og de fleste nedskriver verdien innenfor samme tidsramme som anbudet. De er såre fornøyd selv om gode busser må skrotes. Verdien er allerede nedskrevet, så det koster dem ingenting.

Fylkeskommunen finansierer kjøpet av nye busser i henhold til bestillerselskapets kravspesifikasjoner.

Skattebetalerne betaler og passasjerene betaler via billettprisen, sier Solberg.

Distriktsrutene lagt ned Han mener også at det ikke går an å sammenligne kilometerkostnad i dag og tidligere.

– Kostnad per kilometer er lavere i dag, men det er ikke sammenlignbart. Før fantes nemlig bussruter i distriktene. I dag er de fleste av distriktsruter lagt ned til fordel for mer økonomisk lønnsomme sentrums­­ruter, mens folk i distriktene bruker person­ bilene sine. Det gir helt klart lavere kilometerkostnad for bussen og er sikkert god bedriftsøkonomi isolert sett, men kan umulig være god miljøpolitikk, mener Solberg.

ANBUD: Anbudssystemet har gitt oss dårligere lønn, forverrede arbeidsforhold og lavere pensjon, forteller hovedtillitsvalgt Ove Solberg i Nettbuss.

Anbudene har ødelagt for bussjåførene Fra 2000-tallet ble bussbransjen omveltet av anbudssystemet.

Følgen var at lønningene sank, ulikhetene mellom bussjåførene økte, og eierne forsøkte å tyne utgiftene mest mulig. Det ble mer stress, færre pauser og lavere vilje til å satse på forebyggende sykefraværsordninger, mener hovedtillitsvalgt Ove Solberg i Nettbuss.

– Når begynte anbudene i bussbransjen?

– På midten av 1990-tallet begynte anbuds­ hysteriet, og mange kommuner solgte ut sine kom­ munalt eide busselskaper. Hos oss begynte det med at Buskerud fylkeskommune solgte Drammen og omegn Busslinjer til NSB biltrafikk, som to år etter opprettet bus­selskapet Nettbuss.

Før anbudskarusellen satte i gang hadde buss­ sjåførene gode velferdsordninger og relativt god lønn. Fylkesrådmannen i Buskerud knyttet bus­s­

sjåførenes lønn opp til lønna i Norsk Kabeltrafikk, den største industribedriften i Drammen kommune.

Vi hadde rett på fridager ved overtidsjobbing eller helligdags­turnuser, og generelt var turnusen tilpasset hver enkelt sjåfør, det som i dag kalles ønsketurnus.

Sjåførene fikk ekstra kompensert for å håndtere penger.

Bussen i Buskerud var en attraktiv arbeidsplass.

God lønn og gode arbeidsforhold gjorde at folk sto på venteliste for å få jobb.

Konkurranseutsetting

27

Internkursing gir bedre pleie – Hvordan har lønnsutviklingen vært for bussjåførene?

– Etter hvert som vi ikke lenger var knyttet opp til fylkeskommunen, begynte vi å sakke akterut i lønns­ utviklingen. Busselskapene ønsket å holde lønns­ utgiftene lavest mulig, for å oppnå høy profitt og vinne anbud.

Vi hadde et vanvittig press og jobbet masse over­ tid. Samtidig slet vi etter hvert med rekrutteringen til yrket og var underbemannet. Vi ønsket derfor å heve statusen til yrket.

Vi krevde en landsomfattende bussbransjeavtale, ment å skape likest mulige lønninger og arbeidsvilkår.

På den måten kunne ikke arbeidsgiverne konkurrere hverandre ut ved å tilby lavest mulig lønn for sjåførene, siden denne var lik over alt. Da måtte selskapene heller finne andre måter å effektivisere på, om de skulle vinne et prisanbud.

I lønnsoppgjøret i 2004 ble bussjåførene og arbeids­g iverne enige om en slik landsomfattende tariff­avtale, men to år etterpå var avtalen fremdeles ikke i havn.

Bussjåførene innså de måtte ta aktive grep for å tvinge den gjennom.

Vi tok initiativet til en kam­panje vi kalte Ta vare på din egen helse.

Denne betydde i praksis at vi sa nei Ove Solberg til å kjøre overtid.

Samtlige fagforbund for buss­ sjåfører stilte seg bak, noe som raskt betydde at busselskapene måtte inn­stille rutene sine. Kort tid etter aksepterte arbeids­g iverne å inngå en nasjonal bussbransjeavtale (i 2007).

Det året lå bussjåførene lønnsmessig likt med industri­arbeiderne. I påfølgende hovedoppgjør ble vi enige med arbeidsgiverne om at lønna skulle gjenspeile snittet til industriarbeiderne, et målbart tall.

Men i mellomoppgjørene sakket sjåførene likevel stadig mer etter industriarbeiderne, som i motsetning til bussarbeiderne fikk lokale oppgjør på toppen av de sentrale tilleggene.

I 2012 fikk sjåførene gjennomslag for en regu­ lerings­­bestemmelse som ga dem tre kroner ekstra i mellomoppgjør. Det betyr at vi i dag mottar 94 prosent av lønna i industrien, noe som utløste et lavtlønnstillegg i lønnsoppgjøret i 2012.

Vi tok initiativ til en kampanje vi kalte «Ta vare på din egen helse».

Denne betydde i praksis at vi sa nei til å kjøre overtid.

– Foregår det en liberalisering av buss­ bransjen?

– EUs nye kollektivforordning, som ble

28

Konkurranseutsetting

gjennomført i norsk rett i 2010, styrker presset mot konkurranseutsetting i bransjen. Her blir anbud gjort til hovedregelen for kollektivtransport med offentlige tilskudd. Ifølge direktivet skal all offentlig kollektivtrafikk som det offentlige ikke drifter på egen hånd, konkurranseutsettes, selv om det offentlige eier det. Det samme gjelder dersom det offentlige deltar i en anbudskonkurranse med den aktuelle tjenesten et annet sted. At Drammen kommune finansierer busstjenestene, hjelper altså ikke, så lenge det ikke er Drammen kommune, men NSB som drifter dem.

På den andre siden, om en kommune eller fylkes­ kommune selv vil eie, drive og ansette sjåførene, trenger de ikke legge ut tjenestene på anbud. De kan også ta tilbake, rekommunalisere, busstjenester de tidligere har konkurranseutsatt.

– Hva har skjedd med pensjonene deres?

– I Drammen og omegn Busslinjer hadde sjåførene mange gode ordninger, blant annet en ytelsesbasert pensjonsordning. Men Nettbuss-ledelsen mislikte pensjons­ordningene, som de mente betydde at Nett­ buss tapte anbud, siden lønnsutgiftene var 12-14 prosent høyere enn ellers i selskapet.

Nettbuss fjernet derfor denne pensjonsavtalen for de nyansatte, som måtte ta til takke med en dårligere, innskuddsbasert pensjon. I tillegg opprettet Nettbuss selskapet Nettbuss Sør, som inkluderte de ansatte som satt på den gamle pensjonsordningen. På den måten kunne Nettbuss delta i anbud med det nye selskapet, som betalte ut mindre i pensjon.

Senere tvang Nettuss-ledelsen oss til å inngå en dårligere og mer risikofylt innskuddspensjon i stedet for den ytelsesbaserte vi hadde.

På toppen av det hele inkluderer pensjonssystemet en karanteneordning på sju år. Denne innebar at personer som var 55 eller eldre ikke får lov å ta ut avtalefestet pensjon når de blir 62, noe som gjelder 20–30 personer hos oss, som ikke får tatt ut AFP. De føler det er urettferdig at de har betalt inn til en ordning, som de ikke får noen penger ut av. Nå har Nettbuss laget sin egen pensjonskasse, siden ingen forsikringsselskaper er interesserte, og vi har ingen garanti for at de har kompetanse til å gjøre jobben. Regner de riktig? Får de med seg alle fri­ polisene til hver enkelt person? Har de forstått reglene? Investerer de pengene på en fornuftig måte?

Og ikke minst, hvem henvender jeg meg til når jeg lurer på noe?

All denne usikkerheten skyldes anbudssystemet.

Er det noe rart vi ikke akkurat jubler?

Prisen for konkurranseutsetting

Useriøst om privatisering fra NHO og ordføreren i Drammen Drammen kommune sparer titalls millioner kroner årlig på konkur­ ranse­utsetting, påstår NHO Service — tall som ikke kan dokumenteres, men kommer beleilig når kommunen er i ferd med å privatisere flere tjenester.

Tekst og foto: Kari-Sofie Jenssen, Fagforbundets informasjonsavdeling

– Det de sparer, tas rett fra lommeboka til folk som har slitt for kommunen i årevis. Stygg arbeidsgiver­ politikk, sier Fagforbundet Drammen.

Artikkelen om besparelsene på NHO Services nettsider er skrevet av praktikant Markus Weierud.

At Weierud har permisjon fra bystyret i Drammen, hvor han representerer Høyre, er ikke nevnt.

Praktikanten intervjuer sin partifelle Tore Opdal Hansen, som er ordfører i Drammen. I tillegg er artik­kelen basert på en seks år gammel rapport, Sluttrapport fra ECON Pöyry, om konkurranse­ utsetting i Drammen 2008.

Det er ikke gjort noen ny evaluering eller analyse av privatiseringen av kommunens renhold, verken økonomisk eller kvalitetsmessig.

Avslørte ordføreren Ordfører Tore Opdal Hansen sier til NHO at konkurranseutsetting aldri har vært et selvstendig

mål, bare «et viktig virkemiddel for å få ut mer av hver krone, slik at vi kan bruke flest mulig av de pengene vi har på de viktigste oppgavene».

Renhold av kommunens bygninger er altså ikke blant de viktigste oppgavene kommunen har. I stedet har ordføreren blant annet brukt penger på å engasjere First House og Sylvi Listhaug til å ut­ arbeide en strategisk plan for nytt sykehus, som Drammens Tidende avslørte i fjor høst. Ordføreren benektet dette helt til avsløringene tvang ham til å offentliggjøre planen.

Før 1996 hadde Drammen kommune mer enn 135 årsverk som drev renholdet. Siden 2007 har ikke kommunen hatt en eneste renholder ansatt. De ble overdratt til de private virksomhetene Aircon AS og Toma, da renholdet ble privatisert. Etter en ny anbuds­r unde har Elite og AB Solutions tatt over renholdet. Det er disse som driver renholdet i kom­ munen i dag.

Konkurranseutsetting

29

nadene på omkring 33 millioner, sier Paul Røland.

– Er kostnadene til å regulere opparbeidede pensjons­ rettigheter for renholderne som ble virksom­hetsoverdratt, tatt med i dette regnskapet?

– Nei. Det var kostnader man ville hatt uansett, mener Røland.

Derimot tar vi det for gitt at i det første regne­ stykket, hvor renholdet kostet 65 millioner, er disse kostnadene naturligvis med. Skal regnestykkene kunne sammenliknes, må samme kostnader være med i begge. For 135 renholdere, flere med lang farts­t id i kommunen, er den årlige regulerings­ premien et betydelig beløp. Ifølge kilder i pensjons­ kassa i Drammen kan det dreie seg om mer enn en tredel av det de påstår å spare hvert år.

Rettsløse ansatte PERSONALPOLITIKK: Drammen kommune driver en stygg personalpolitikk, synes Elisabeth Arntsen, leder av Fagforbundet i Drammen.

Renholdernes tap Siden ingen evaluering er gjort siden 2008, kon­ taktet vi daglig leder av Drammen Eiendom, Paul Røland, for å få se grunnlaget for at ordføreren kan si han sparer titalls millioner årlig på renholdet.

– Det er naturlig å sammenligne med hva kost­ nadene ville vært dersom det ikke hadde vært foretatt organisasjonsendinger og konkurranse­utset­t ing fra 1995. Korrigert for volumveksten i perioden og en videreføring av de årsverkene vi hadde, ville renhold i dag kostet omkring 65 millioner. I dag ligger kost­

Uten et konkret beregningsgrunnlag utover det ECON laget i 2008, er det også vanskelig for Fag­ forbundet Drammen å kommentere tallene. Fag­ foreningsleder Elisabeth Arntsen vet likevel godt hvem som har betalt prisen.

– I første anbudsrunde har kommunen litt innflytelse på hva som skjer med de ansatte. Men når anbudet etter tre år blir lyst ut på nytt, er de ansatte nærmest rettsløse. Firmaene som fikk anbudet i første runde tapte, og resultatet er at de ansatte blir kasteballer og ofret i kampen mellom tilbyderne, sier fagforeningsleder Elisabeth Arntsen.

Hun er ikke i tvil om hvem som har betalt de

Politikernes arbeidsgiveransvar?

– Er det ikke en fallitterklæring som arbeidsgiver å måtte overføre egne ansatte til en annen arbeidsgiver for å få mest og best mulig ut av dem?

– Våre 4 300 ansatte gjør en kvalitetsmessig svært god jobb. Til løsning av oppgaver som eksempelvis renhold, renovasjon, brøyting og annet har kom­ munen som bestiller et klart krav til kvalitet. Det at andre enn kommunen kan gjøre arbeid på disse om­ rådene innenfor kvalitetskravet, men til en lavere pris, viser vel at det på enkelte områder også er flinke folk utenfor det offentlige, svarer ordfører i Drammen, Tore Opdal Hansen (bildet), på e-post.

– Ved privatisering er det som regel de samme ansatte som for eksempel skal vaske de samme gulvene i de samme bygningene, men bare billigere. Kan du se at det ender med at det er den enkelte, i dette tilfellet renholder, som betaler prisen i form av å løpe fortere, få lavere lønn og stor reduksjon i pensjonen sin?

30

Konkurranseutsetting

– I Drammen hadde vi tidligere mange verksteder for vedlikehold av maskiner og utstyr. I dag har vi i større grad service­ avtaler som inngår i kjøpet av eksempelvis en bil. Hvis det offentlige skal være en god, frem­t idig arbeidsplass for de ansatte, så mener jeg en må være åpen for nye mulig­­heter. Vi øker antall ansatte i Drammen hvert eneste år fordi oppgavene blir større og vi trenger flere til å løse opp­gavene, svarer ord­føreren.

Det konkrete spørsmålet om ren­ holderne blir stående ubesvart: Er det virke­­lig sånn Drammen kommune ønsker å spare penger – ved å overlate sine an­satte til ukontrollerte vilkår i en bransje som er uoversiktlig, useriøs og skitten?

Prisen for konkurranseutsetting pengene ordføreren sier kommunen har spart på å privatisere renholdet.

– Det er selvsagt de ansatte som ikke lenger er en del av den kommunale pensjonskassa som har betalt prisen, av egen lommebok. I kommunene i dag betales cirka 20 prosent av bruttolønna inn i pensjon for de ansatte, mens det i disse firmaene betales to prosent, sier Arntsen.

Stygg personalpolitikk Elisabeth Arntsen synes dette er en stygg personal­ politikk.

– Her jobber folk for kommunen i år etter år. De tar utdanning som fagarbeidere og leverer kvalitet, og så er dette takken. Det er litt av noen politikere vi har.

Arntsen påpeker at artikkelen i NHO Service kommer akkurat nå fordi kommunen er i gang med å konkurranseutsette flere tjenester. I februar vedtok bystyrekomiteen for helse, sosial og omsorg å slippe løs private aktører innenfor kommunens hjemme­sykepleie.

– Utspillet kom for å berede grunnen. Nå har vi det samme flertallet på Stortinget som vi har i kom­ munen, så nå har de fått blod på tann. De for­står ikke at de er arbeidsgivere og er i ferd med å redu­ sere kommunen til et selskap for kjøp og salg, sier Arntsen.

Fagforeningsleder Arntsen synes også det er under­lig at ordføreren uttaler til OSS tillitsvalgte at han er veldig fornøyd med jobben de 4300 ansatte i kommunen gjør og at de ønsker å framstå som en kommune som tiltrekker seg godt kvalifisert arbeids­ kraft, når han i neste runde ønsker å konkurranse­ utsette og privatisere så godt som de fleste tjenester kommunen har.

– Det betyr at de ser for seg at de kan kvitte seg med arbeidstakerne, som de har gjort med ren­ holderne. Dette harmonerer også lite med alt arbeidet administrasjonen holder på med når det gjelder involvering, arbeidsglede og nærvær, sier fag­foreningslederen.

* Artikkelen har tidligere stått i Oss Tillitsvalgte.

Renholdsbransjen — en tapt bransje?

Arbeidsmannsforbundet organiserer ren­ holdere i private virksomheter. Da ren­hold­ erne i Drammen ble overdratt til private firmaer i 2007, var det Arbeids­manns­ forbundet som overtok medlem­skapet deres fra Fagforbundet. Distrikts­sekretær i Arbeids­­­mannsforbundet Oslo og Akershus, Geir Gambo Nilsen, for­sikrer at han aldri har hørt om en ren­holds­­­bedrift som betaler inn mer enn to prosent av bruttolønn i pensjon for de ansatte.

– Dette henger ikke på greip, er reak­ sjonen fra forbundets ekspert på ren­holds­ bransjen når han får høre at Drammen kommune skal spare titalls millioner årlig på å ha privatisert ren­holdet.

Gambo Nilsen forteller om en bransje med mye skattesnusk, underbetaling, hvit­ vasking av penger, sosial dumping og direkte alvorlig kriminalitet. Dessverre har ikke den allmenngjorte tariffavtalen fra 2011 for renholdere gjort bransjen renere.

– Det er mange måter å omgå tariff­ avtalen på, og det offentlige er de verste til å støtte oppunder dette markedet. De velger ukritisk de billigste anbudene og fører ingen kontroll med lønns- og arbeids­

forhold for dem som rengjør lokalene deres, sier han.

Arbeidsmannsforbundet er et lite for­ bund som strever med å følge opp alle tips om utnytting og kriminalitet de får melding om. Men de har god kontakt med Økokrim og Skatt Øst.

Manglende kontroll – Hvordan kontrollerer Drammen kommune at de som vasker kommunens bygninger har tarifflønn?

– Det er vanskelig å sjekke hver enkelt på grunn av personvernet. Men kom­ munen stiller krav om tariff­lønn i anbuds­dokumentene, sier daglig leder i Drammen Eiendom, Paul Røland, – Hvis det er mange kommuner som lever etter dette – så er det jo fritt fram for sosial dumping, sier Bjørn Kristian Rudaa, økonom i Fagforbundet.

Han understreker at «Forskrift om lønns- og arbeids­v ilkår i offentlige kon­trakter» er klar: Kom­munen kan kreve dokumentasjon og har også sanksjons­mulig­heter.

Bjørn Kristian Rudaa legger til at det høres vanvittig ut at kommunen

sparer 33 millioner årlig på at private utfører renholdet i kommunen.

– Hvis beløpet virkelig stemmer, betyr det at det antakelig er vesentlig færre renholdere med betydelig dårligere pen­ sjon og lønn, som utfører renholdet. Hva annet er det å spare på? I all hovedsak er kostnadene til renhold knytta til lønn. Og hvis dette stemmer, så må jo kom­munen selv ha vært en elendig arbeidsgiver og fått svært lite ut av sine ansatte, sier han.

Konkurranseutsetting

31

Avlyste konkurranseutsetting

Renhold:

Høyreflertall avlyste konkurranseutsetting Da konsulentrapporten om hvordan Flekkefjord kommune kunne konkurranseutsette renholdstjenesten kom på bordet, valgte et enstemmig formannskap i fjor våres å droppe hele planen.

Tekst og foto: SVEIN LØVLAND

GODE NYHETER: Dette var gode nyheter, sier Jorunn Schiander (til venstre), Linda Kvanvik, Mariann Salvesen, Gerd Duås, Else-Britt Østhus, Marit Lindhom, Gunn Høydal og Esther Ndaya Chibuyi, alle renholdere i Flekkefjord kommune.

– Vi er glade for at politikerne snudde. Vi har alle­rede sørget for store besparelser ved å være vikarer for hverandre, eller ved å bruke en plan B når noen er borte, og ved at ganger, trapper, kontorer og enkelte klasserom ikke vaskes så ofte som før. Nå er det imidlertid ikke mer å spare inn på, forteller noen av renholderne i Flekkefjord kommune til Avisen Agder.

Renholderne er glade for at Flekkefjord kommune likevel ikke skal konkurranseutsette renholds­tjenesten.

Smarte grep sparer penger Konsulenten som skulle hjelpe politikerne med å følge opp sitt eget vedtak om å konkurranseutsette renholdstjenesten, ga de kommunale renholderne ros for store innsparinger da han la frem sin rapport for formannskapet.

Fra 2012 er bemanningen redusert med seks årsverk, og kommunen sparer 1,6 millioner kroner.

Bemanningskuttene er gjennomført ved at avtaler med midlertidig ansatte og vikarer er avsluttet, vakante stillinger og stillinger etter naturlig avgang er ikke besatt og langtidssykemeldte er i begrenset grad erstattet med vikarer.

– Summen som nå brukes på renhold per kvadrat­meter per år, er så lav at den konkurrerer med det beste andre kommuner og private klarer, fastslo konsulent Bjørn Fredrik Kristiansen i Multiconsult.

Rapporten fra Multiconsult beskrev effekten av omstillingen. Denne bygger på løsninger som kan dokumentere de driftsmessige kostnader og kvali­ teter, slik at disse i fremtiden kan måles og sammen­ lignes med offentlige og private virksom­heter.

Trekker forslaget om konkurranseutsetting – Dagens nye organisering er kostnadseffektiv. De ansatte viser god effektivitet og rapporten viser nye muligheter. Vi har fått oppnådd det vi ønsket, fastslo Jan Kåre Hansen (H).

– Vi er ikke innstilt på å konkurranseutsette bare for å gjøre det. Vi foreslår derfor å trekke forslaget om å konkurranseutsette, men at etaten jobber videre med det som presenteres i rapporten og som handler om at de som vasker rom, også bør vaske fellesareal på sykehjem, at det lages tydelige tjenestebeskrivelser og mal for avklaring av ekstra arbeid for arrangementer, foreslo han.

32

Konkurranseutsetting

FÅR ROS: Gunn Høydal og Esther Ndaya Chibuyi er klar for ny innsats på Flekkefjord ungdomsskole. De får ros for å spare mye penger ved at de bruker en plan B ved sykdom, slik at de vasker mindre areal når noen er borte i stedet for å hente inn vikarer, eller at de får hjelp fra andre renholds­ ansatte i kommunen.

Ros fra politikerne Hansen fikk med seg et enstemmig formannskap på forslaget, og politikerne stod nærmest i kø for å rose de ansatte for deres innsats med innsparinger.

Det var flott at politikerne snudde. Det betyr mye spesielt for de eldre arbeidstagerne at de fikk beholde jobben, sier Turid Urdal i Fagforbundet til Agder.

Når etaten hadde vist en så stor vilje til endring allerede i høst, viste konsulentrapporten om konkur­ ranse­utsetting seg unødvendig.

Jeg håper politikerne har sett at en modell med bred medvirkning av ansatte er den aller beste for omstilling og innsparing, kommenterer fylkesleder Roy Gyberg i Fagforbundet.

Advarte om helse og hærverk Kuttene i antallet ansatte kommer ikke uten en pris, advarte Per Stordrange, kommunestyremedlem fra Krf. – Det store arealet renholderne skal over, kan gjøre at det koster mer enn det smaker. I neste omgang kan det gå ut over helsen til de som jobber med dette. Vi ser at de stilles overfor store ut­ fordringer. Når skitten ligger litt lenger, er det fare for hærverk og mer utgifter, det kan føre til en ond sirkel. Jeg vil gjerne beholde renholderne lengst mulig. Vi må ikke strekke strikken for langt, advarte han.

TA LÆRDOM: Styremedlem Turid Urdal og fylkesleder Roy Gyberg i Fagforbundet håper kommunen har lært at bred involvering av ansatte er vel så viktig for omstilling og innsparing som konsulentrapporter og privatisering.

Konkurranseutsetting

FAKTA - Bemanningen i renholds­ avdelingen i Flekkefjord er kuttet fra 23,5 til 17,5 årsverk.

- Regnskapet for 2013 viser en besparelse på 1,6 millioner kroner, som var 400.000 kroner bedre enn budsjettert.

- I stedet for å hente inn vikarar ved sykdom, vasker renholderne mindre areal, eller de får hjelp fra andre renholds­ ansatte i kommunen.

- Involvering av de ansatte har vært en nøkkel. De ansatte har ønsket økt kompetanse, varierte oppgaver og bedre samarbeid.

- Kommunen har 70.000 kvadratmeter bygg. Det er to kvadratmeter mer per innbygger enn lands­ gjennomsnittet.

33

Praktiske råd

Hva gjør du ved konkurranseutsetting ?

Konkurranseutsetting av kommunale tjenester kan få store og negative konsekvenser for kommunalt ansattes lønns- og arbeidsvilkår. Da er det nødvendig at de tillitsvalgte er trygge på hva som bør gjøres.

Tekst: Bjørn Kristian Rudaa, økonom og rådgiver i Fagforbundet

En prosess mot konkurranseutsetting skjer i flere faser.

Fase 1: Drøftinger og påvirkningsarbeid Den første fasen handler om drøftinger og på­virknings­arbeid. Arbeidsgivers drøft­ings­­ plikt ved konkurranseutsetting er tydelig beskrevet i Hoved­avtalen KS i § 1-4-2 del B. § 1-4-2 Konkurranseutsetting a) Arbeidstakerorganisasjonene eller forhandlingssammenslutningene skal være representert i administrative ad hoc-grupper som utreder den mulige konkurranseutsettingen. b) Før vedtak om å konkurranseutsette en eller flere tjenester, skal den enkelte arbeidstakerorganisasjon/ forhandlingssammenslutning gis anledning til å uttale seg skriftlig for besluttende organ. c) Det vises til lov om offentlige anskaffelser med forskrifter og ILOkonvensjonen nr. 94.

Det er viktig at fagforeningen finner de best egnede til å sitte i slike ad hoc-grupper som skal utrede en mulig konkurranse­ utsetting. Egnede personer må kunne noe om selve tjenesten (faget) samt ha godt kjenn­skap til Fagforbundets syn på konkur­ ranse­utsetting.

Ellers er det viktig å merke seg at selv om de ansatte er representert i disse ad hocgruppene, skal det likevel foretas drøftinger med tillitsvalgte om utredningen og konse­ kvensene for de ansatte.

Parallelt med drøftinger med kom­ munens administrative ledelse, kan det være hensiktsmessig at fagforeninger driver et politisk påvirkningsarbeid. For

34

Konkurranseutsetting

eksem­pel kan foreningen invitere seg selv til møter i regi av de politiske partiene for å fremme Fag­for­bundets syn i saken. Eller de tillits­valgte kan invitere til møter i Fagforbundets regi, hvor også politikere blir invitert. Til både arbeidet med drøftinger og politisk på­v irknings­arbeid kan både kompetanse­sentra, seksjonene og omstillingsenheten i Fagf­orbundet bidra med god faglig argu­mentasjon.

Om disse drøftinger og dette påvirk­ nings­­arbeidet bidrar til at man legger bort forslag om konkurranseutsetting, er alt såre vel. Noen ganger kan man også kjøpe seg utsettelser ved først å effektivisere ens egen drift, før tjenesten vurderes konkur­ ranseutsatt.

Fase 2: Kjenn ditt regelverk Om drøftingene ender med vedtak om konkurranse­utsetting av en kommunal tjeneste, er det nødvendig for tillitsvalgte å kjenne til regelverket om virksom­hets­over­ dragelser i Arbeidsmiljølovens kapittel 16 samt lov og forskifter knyttet til offentlige anskaffelser.

Hva gjelder regelverket om virksomhets­ over­­dragelser, legges det opp til nye drøft­ ings­­runder, både med tidligere og ny arbeids­g iver. I drøftinger med tidligere arbeidsgiver (kommunen) kan det være spesielt viktig å fremme krav om valgrett for de ansatte som ikke ønsker å bli med over til en ny arbeidsgiver. Valgretten inne­­­bærer at kommunen tilbyr annet passende arbeid for den enkelte. Dette er spesielt viktig å få til for eldre arbeids­takere, som vil kunne miste rettig­heter til AFP-pensjon ved overgang til en privat arbeids­g iver. Det vil ofte gjelde for alle personer over 55 år, da det kreves minst sju års arbeid hos en privat arbeidsgiver for å få rett på AFP ved 62 år.

Det er verdt merke seg at valgretten ikke er en lovpålagt rett, men i noen dommerav­ gjørelser har den ansatte fått med­hold i valgrett, der skifte av arbeids­g iver har medført «vesentlig dårligere arbeids­ vilkår.» Å miste retten til AFP vil nok ikke i seg selv kvalifisere til å være «vesentlig dårligere arbeidsvilkår».

Ellers er det viktig at tillitsvalgte tar en aktiv rolle ved utformingen av anbuds­ dokumenter (kravspesifikasjon, konkur­ ranse­­grunnlag med mer) på den konkrete tjenesten som skal konkurranseutsettes.

Her kan det være spesielt nyttig med god kontakt med den angjeldende seksjon i Fagforbundet.

Det er viktig å få inn krav til best mulig tjenestepensjonsordning. Per mai 2014 kan alle private leverandører levere inn­skudds­ baserte tjenestepensjons­ordninger som utgjør sju prosent av brutto lønn. Det bør legges inn som et krav. Videre bør det legges inn krav om lærlingordninger.

For anbud på kommunale tjenester gjelder forskrift av 8. februar 2008 nr. 112 om krav til lønns- og arbeidsvilkår hos oppdragsgiver. De sikrer at ansatte «ikke har dårligere lønns- og arbeidsvilkår enn det som følger av gjeldende allmenn­ gjørings­forskrifter eller landsomfattende tariffavtaler». Det er et stort problem at mange kommuner ikke har kapasitet til å følge opp lønns- og arbeidsvilkår hos sine leverandører. Kommunen bør i konkur­ ranse­grunnlaget beskrive hvordan slik opp­ følging skal skje.

Hva gjelder vurdering av innkomne anbud, bør også tillitsvalgte delta. Dette kan gjøres ved nedsettelses av en egen anbudsgruppe hvor tillitsvalgte deltar.

Den samme gruppa bør utforme anbuds­ grunnlaget.

omtaler RAPPORTER Privatisering av barnehager Oslo – lønner det seg?

Stein Stugu, De Facto, 2013

Konsekvenser av konkurranse­ut­ setting – Kvalitet, effektivitet og arbeidsvilkår i syke­hjem og hjemm­etjenester Heidi Gautun, Hanne Bogen og Anne Skevik Grødem, Fafo, 2013 http://www.fafo.no/pub/rapp/20314/20314. pdf OPS i helsesektoren.

Erfaringer fra Storbritannia – lærdommer for Norge Allyson M. Pollock og David Price, Manifest analyse, 2013 http://www.manifestanalyse.no/-/ document/show/16900_rapport-3-2013 Norske kommune­ politikeres hold­ ninger til konkur­ ranse­ut­setting Kristin Alsos, Øyvind M. Berge og Johan Røed Steen, Fafo, 2013 http://www.fafo.no/pub/ rapp/20320/20320.pdf Mer effektiv kamp mot sosial dumping Roar Eilertsen, De Facto 2011

Fritt fall. Erfaringer fra privatisering og konkurranse i den svenske skolen Ebba Boye, Manifest analyse, 2012 http:// manifestanalyse. no/-/document/show/12447_rapport1-2012 Privat drift av om­ sorgs­tjenester – Gjennomgang av nyere forskning Hanne Bogen, Fafo, 2011 http://www.fafo.no/ pub/rapp/10143/10143. pdf

BØKER

Fellesskap fungerer, Lotta Elstad, Manifest forlag, 2013

Blåkopi – Høyres svenske strategi, Wegard Harsvik, Res publica, 2013

Ute av balanse.

Finansiering av velferd i kommune­ sektoren Lars Gunnesdal og Magnus E. Marsdal, Manifest analyse, 2011 http://manifestanalyse.no/-/document/ get/7390/RAPPORT2_2011.pdf Anbud og arbeids­ takerrettigheter, en studie av bransjene renhold, vakt og anlegg Øyvind M. Berge og Silje Sønsterudbråten, Fafo 2011 http://fafo.no/pub/rapp/20205/20205.pdf Konsulentbruk og midlertidige ansettelser i staten, Svein Erik Moen, Fafo, 2010 http://www.fafo.no/ pub/ rapp/20154/20154. pdf

Velferdsstatens vekst og fall?, Asbjørn Wahl, Gyldendal, 2009

Private sugerør i fellesskapets kasser, For velferdsstaten, 2010 Heftet tar for seg de kommersielle aktørenes inntog i velferdsstatens kjernetjenester. Det inne­ holder eksempler fra Norge som viser hvordan kom­ mersielle velferds­kon­sern bedriver strateg­isk selskaps­ strukturering, eies av internasjonal finans­kapital og konkurrerer på de ansattes bekostning.

Sosial dumping, Jan-Erik Støstad, Gyldendal 2013 Konkurranseutsetting

Ta tjenestene tilbake, For velferdsstaten, 2011 Heftet er en veileder til bedre demokratisk kontroll over offentlig eiendom og offent­ lige tjenester. Tar for seg norske og inter­nasjo­nale regler for offentlige an­skaf­ felser, ulike veier til rekom­ mu­nalisering og bedre offentlig velferd.

Konkurranseutsatt, Manifest forlag, 2011

35

Postboks 7003 St. Olavs plass, 0130 Oslo – tlf. 23 06 40 00 – faks 23 06 44 07 www.fagforbundet.no • www.fagbladet.no