Temahefte 50

Framtidas velferd Temahefte nr. 50

For medlemmer av Fagforbundet

SING V I E KR MS LLEN FRE ODE M

?

INNHOLD 4–7

10-13

< 3 Leder < 4–7 REPORTASJE: Hva forteller fremskrivingsmodellene oss? < 8–9 REPORTASJE: Kompetanseutvalget: Framtidas helsenorge < 10–13 REPORTASJE: Morgendagens velferdsteknologi < 14–15 FAGLIG INNSPILL: Mangler vi 30 000 sykepleiere? < 16–17 REPORTASJE: Jobbvinner om jobbvinnere < 18–19 REPORTASJE: Vernepleier i rusomsorg < 20–21 REPORTASJE: BPA gir frihet for brukerne < 22–23 REPORTASJE: Den nye alderdommen < 24–25 FAGLIG INNSPILL: Yrkesfagenes år < 26–29 REPORTASJE: Hva skjer med sosialt arbeid i framtida ? < 30–31 REPORTASJE: Helsearbeiderfaget står stille < 32–35 REPORTASJE: Sykepleierstudenter med mange muligheter

32-35 Temaheftene er et yrkesfaglig tilbud. Her går Fagbladet dypere inn i fagene og problemstillinger knyttet til arbeidssituasjonen for medlemmer av Fagforbundet.

Last ned dette og andre temahefter i PDF-format på www.fagbladet.no

M

Ø ILJ

M E RK

241

E

T

Ansvarlig redaktør: Hege Breen Bakken Illustrasjoner: Johan Reisang og Ela Buria Prosjektleder: Linn Stalsberg Medarbeidere: Guri Haram, Jørgen Hyvang, Kari Kløvstad, Cecilie Kult , Vibeke Liane, Frilansbyrået Svart på Kvitt Layout: Nylund Larsen AS Trykk: Ålgård Offset AS. Redaksjonen avsluttet 26. mai 2018.

393

Trykksak

leder

Ikke gå i dronningfella I Netflix-serien the Crown møter vi en ung, nykronet dronning Elisabeth. Hun er 26 år og oppdager at hun stadig vekk kommer til kort i møte med statsledere som diskuterer trusselen fra Sovjetunionen og det militær-industrielle kompleks. Hun mangler rett og slett den allmennkunnskapen som kreves for å følge med i det moderne etterkrigssamfunnet. I stedet har hun lært seg å brodere og sitere dikt, slik tradisjonen har vært. «Vi lærte deg å være en lady, en prinsesse. Hva mer vil du ha? En akademisk grad?» fnyser dronningmoren når datteren mer enn antyder sin misnøye med at hun verken har vitnemål fra grunnskole eller videregående.

Det britiske kongehuset kunne saktens trengt et Kompetansebehovsutvalg da lille Elisabeth vokste opp. For å peke ut ferdigheter og kunnskap den framtidige monarken ville trenge, og hvilke samfunnsmessige, økonomiske og teknologiske driv­ krefter som ville påvirke behovet.

Det er slike fram­tids­analyser det såkalte Kompe­tanse­be­ hovs­­­ut­valget nå holder på med. Mandatet er å bringe til torgs tall og fakta om hvordan ny tekno­logi, be­grensede offent­lige res­surser og befolk­ n i n g s ­s ­a m m e n ­s e t ­ ningen vil på­virke kompe­­tanse­b ehovene om 20-30 år. Usikker­ heten er nemlig stor – ikke minst i helse­ sektoren. Det er også uvisst hvor mye beslut­ nings­takere vil satse på ny

teknologi og i hvilken grad offentlig helse­vesen vil prioriteres på bekostning av andre tjenester. Dette vil igjen påvirke hvilke nye yrkes­grupper som vokser fram, hvilken kompetanse som blir etter­ spurt, hvilke profesjonsgrupper som skal gjøre hva og hvordan utdanningene skal se ut.

Foreløpig er konklusjonene få, men ekspertene er enige om at kompetansepåfyll i yrkeslivet blir nødvendig for å unngå å bli utdatert. Derfor er det nå viktig at partene i arbeidslivet, organi­sa­ sjoner på tvers av profesjoner og utdannings­ institusjoner klarer å samarbeide. Ellers havner vi alle i dronningfella.

Hege Breen Bakken ansvarlig redaktør

?

framtidas velferd

3

MÅ BETALE SELV: Kjersti Toppe sitter i Helse- og omsorgskomiteen for Sp på Stortinget og mener vi må belage oss på å betale for flere kosmetiske helsetjenester i framtida.

FOTO: NTB SCANPIX

Helsesektoren vil kreve flere hender Fremskrivingsmodeller: Velferdsteknologi kan bidra til å effektivisere deler av norsk helsevesen, men framtida krever likevel flere hender og hoder i omsorgsarbeid.

Tekst: Jørgen Hyvang

Samfunnsøkonomisk analyse publiserte en rapport i vinter hvor de ved hjelp av frem­ skrivings­modeller har laget fire ulike scenarier på hvordan behovet for helsetjenester vil utvikle seg frem mot 2040.

I stedet for å lage en klassisk fremskriving av dagens tall, har forskerne ønsket å behandle usikker­heten som ligger i fremskrivninger på en mer strukturert måte.

Målet er ikke å forutsi framtida, men å vise flere mulige utfall avhengig av hvilke valg som tas.

4

framtidas velferd

– Vi tror sannheten vil ligge et sted mellom de fire ulike scenariene, sier daglig leder og fag­ direktør i Samfunnsøkonomisk analyse, Rolf Røtnes.

Teknologi må heve kvaliteten, ikke bare effektiviteten Det er to faktorer, eller usikkerheter, som vil bety mye for utviklingen. For det første, i hvilken grad det offentlige vil ta i bruk arbeidsbesparende og velferdsfremmende teknologi, og for det andre; offentlige prioriteringer av helse- og omsorgs­ sektoren i årene som kommer.

MODELLER FOR Framtida

– Det er ikke alltid det er ønskelig å ta i bruk ny teknologi. Det er også et spørsmål om man tar i bruk teknologi for å øke kvaliteten på tjenestene, eller om det er for å øke effektiviteten, sier forsker Fernanda Winger Eggen som sam­ men med Røtnes har skrevet rapporten «HelseNorge 2040 – Hvordan vil framtida bli?»

De fire framtidsfortellingene forskerne skis­ serer i rapporten spenner fra ett ytterpunkt til et annet. På den ene siden finner du et samfunn hvor helse prioriteres over alt annet. Tilbudene finnes der folk bor, de eldre bor spredt i små kom­muner og de dominerer de politiske priori­ teringene. I en slik framtid er skattetrykket så stort at det går ut over produktivitetsutvikling i privat næringsliv. Det finnes lite ressurser til å ut­v ikle andre sektorer og norsk økonomi utvikler seg svakere enn våre naboland.

Effektivitets­samfunnet I den andre enden av skalaen ligger fortellingen om effektivitetssamfunnet hvor offentlig og privat sektor tar i bruk all ny teknologi, tilbudene er sentralisert for å utnytte stordriftsfordelene, norsk medisinsk kompetanse er internasjonalt konkur­ransedyktig og de fleste bor i byene. Det er samtidig en fortelling om økte forskjeller, ufaglærte uten jobb og langt lavere trygdeytelser.

– Felles for alle scenariene er at antall hender i helse- og omsorgssektoren øker. Vi har hatt en underliggende etterspørsel etter helsetjenester i mange år, og det mest sannsynlige er at vi vil få mangel på arbeidskraft. I dag jobber det dobbelt så mange i helse- og omsorgssektoren som i industri. Tidligere var dette motsatt, sier Røtnes.

En helsesektor som spiser av andre sektorer?

Skal helsesektoren fortsette å øke, må den spise av andre sektorer i samfunnet. Politiske priori­ teringer vil være helt avgjørende for utviklingen.

En aldrende befolkning vil kanskje være til­ bøyelig til å prioritere helse enda høyere.

– Det er bare å ta utgangspunkt i seg selv. Om du blir syk, hvor mye er du villig til å bruke for å bli frisk? Det er mye som tyder på at folk vil prioritere helse og omsorg, sier Røtnes.

Forskerne har forsøkt å ikke tenke politiske partier og politikk under arbeidet med rapporten.

Selv om noen partier er tydeligere enn andre på sin prioritering av helsesektoren, kan det være vanskelig å overskue hvilket scenario man ender opp med.

– Det er veldig mange mindre valg som avgjør hvor vi ender opp i 2040. Man ser gjerne for seg hvordan utviklingen vil gå på et overordnet nivå, men så viser det seg at summen av alle de små valgene man har tatt, medfører at du får et annet utfall, sier Røtnes.

FramtidSSCENARIER: Daglig leder og fagdirektør i Samfunnsøkonomisk analyse, Rolf Røtnes, har sammen med forsker Fernanda Winger Eggen laget fire ulike framtidsscenarioer for utviklingen innen helse og omsorg. De spår økning i sektoren uansett hvordan politikerne prioriterer. FOTO: JØRGEN HYVANG

De fleste tror at bruken av teknologi vil øke fremover. Så er spørsmålet om den skal erstatte menneskene, eller først og fremst øke kvaliteten.

– Tar du i bruk all mulig teknologi så kan du nok leve uten å snakke med noen, men det er ingen som ønsker en slik utvikling, sier Eggen.

Forskerne mener private aktører alltid vil ta i bruk ny teknologi, og at en del utvikling tvinger seg frem den veien. Så er spørsmålet hvor mye det offentlige skal investere i teknologi, om det finnes en grense og om hvem som skal ha tilgang til de nyeste og beste løsningene.

Fagforbundet: 6-timersdag for tunge yrker Den lenge varslede eldrebølgen i Norge ligger

<

framtidas velferd

5

ennå noen år foran oss. Røtnes forteller at det aller største konsumet av helsetjenester skjer i de to siste leveårene. Med en gjennomsnittlig leve­ alder på 81 år, betyr det at dagens helsevesen i stor grad behandler folk som er født på 30-tallet.

De virkelig store kullene kommer med etter­ krigsbarna.

– Fra de som er født rundt 1952 drar det seg skikkelig til, sier Røtnes.

– Velferdsteknologi vil ha sin plass, men den største utfordringen vil være å rekruttere helse­ arbeidere. De tiltakene regjeringen hevder de har satt i verk, har jeg ikke sett så mye til, sier leder i yrkesseksjon helse og sosial i Fagforbundet, Iren Luther.

Et annet tema som opptar henne når det kommer til framtidas behov for Helse-Norge er deltidsansatte.

– Mest mulig bør jo løses av de som allerede er der. Det er veldig mye bruk av deltid og det bidrar til å svekke kompetansen. De får ofte for lite faglig påfyll. Det trengs også med tanke på den økte bruken av velferdsteknologi, sier Luther.

Hun trekker frem at det allerede i dag er rekrutteringsproblemer i fylker som Østfold, noen steder på Vestlandet og i Nord-Norge.

Hun mener noe av grunnen til at mange jobber deltid er at arbeidsforholdene er for krevende.

– Mange klarer bare å jobbe halv stilling fordi det er så krevende. Da må vi se på arbeidstiden i de tyngste yrkene som helsefagarbeidere, syke­ pleiere og vernepleiere. Da tenker jeg på 6-timersdagen, sier Luther.

Teknologi er aldri den eneste løsningen Velferdsteknologi er heller ikke gratis, og det må være vilje til å investere i det fra det offentliges side. Luther trekker også frem at det utvikles teknologi uten å samarbeide med pasienter, pårørende eller ansatte.

– Det må jo være det første skrittet til å finne løsninger, men jeg tror det handler mye om kultur. Jeg har selv erfaring med hvor nyttig det kan være å utvikle løsningene sammen. Vi som jobber på sykehusene må nok også bli flinkere til å invitere utviklerne inn, sier Luther.

Hun tror det også vil bli økt behov for kunn­ skaps­formidling rundt ny teknologi til helse­ arbeidere.

– Noe av teknologien som kommer kan vi ha stor nytte av. To gode eksempler er trygghets­ alarmene som gjorde mange i stand til å bo mye lengre hjemme med trygghet. Det andre er løfteheisen som kom for over 20 år siden som er et fantastisk hjelpemiddel ennå, sier Luther.

Senterpartiets Kjersti Toppe sitter i Helse- og omsorgskomiteen på Stortinget, og der har de ved flere anledninger drøftet utfordringen man står overfor i årene som kommer.

– I alle saker som handler om rekruttering kommer vi inn på dette. Det er skremmende høye tall vi snakker om for å dekke inn behovet for helsepersonell, og vi snakker mye om tiltak som kan redusere dette, sier Toppe.

Hun nevner velferdsteknologi som en mulig bidragsyter, men tror neppe det vil løse alt.

– Det kan være bra for pasientene og for de an­ satte, men det vil aldri være den eneste løs­ ningen, sier Toppe.

6-TIMERS­DAGEN: Iren Luther ønsker kortere arbeids­ dager for de med de tyngste yrkene.

6

framtidas velferd

Hun mener organiseringen av sektoren må vur­deres, og hun tror tiltak som mer poliklinisk

MODELLER FOR Framtida

behandling kan bidra. Toppe forteller at en lege i dag bruker 40 prosent av arbeidstiden på direkte pasientbehandling. For noen år siden var dette tallet 60 prosent. Samtidig mener hun det må stilles strengere krav til hva som skal prioriteres.

– Vi må ikke skape urealistiske forventinger til hva helsevesenet kan tilby. I dag gis det be­hand­ ling for småting uten helsegevinst, og der tror jeg vi må bli tøffere i prioriteringene, sier Toppe som selv er utdannet lege.

Hun mener det er alt for mye opp til hver enkelt lege hva som blir prioritert, og mener folk i større grad må betale selv om de ønsker å fjerne åreknuter, fryse bort vorter eller andre ting som kan være ufarlig og som i stor grad handler om kosmetikk.

– Det bør ha en helsegevinst for at det offentlige skal betale for det. Den knappeste ressursen vi har fremover er helsepersonell og da må vi prioritere riktig, sier Toppe.

Hun har heller ingen tro på et rent markedsstyrt helsevesen hvor private aktører tilbyr sine tjenester.

– Da tror jeg det fort bli en prioritering av behandlinger som vil være lønnsomme, og det kan drive utviklingen i feil retning, sier Toppe.

Dersom flere behandlinger skal over på private hender får vi vel et økt klasseskille i helsesektoren?

– Du får et skille, men jeg vil ikke kalle det et klasseskille. Det vil alltid være noen som har råd til å reise på dyre ferier. Om noen har råd til å betale for helsetjenester som ikke gir helsegevinst så er det noe vi må tåle, sier Toppe.

– Vil vi klare å opprettholde dagens nivå på helse­vesenet?

– Forventningen om at det skal bli så mye bedre må vi skru ned. Å opprettholde dagens nivå er en stor jobb i seg selv, sier Toppe.

Meningen å bomme på fremskrivningene SSB-forsker Erling Holmøy har jobbet veldig mye med fremskrivninger og sett på framtidige kost­ nader innenfor blant annet helse. Han er stor til­ henger av metoden. Å tro at man skal treffe vil være naivt, men man må ta utgangspunkt i holde­ punktene man har. Det er bedre enn å kaste terning.

– Det finnes ikke noe alternativ til frem­skriv­ ninger. Formålet med disse spådommene er jo

SKAL BOMME: SSB-forsker Erling Holmøy mener det er naivt å tro at frem­skrivingsmodeller skal kunne treffe med sine spådommer. De er ment som verktøy for å iverksette tiltak så vi unngår skrekkscaneriene.

FOTO: NTB SCANPIX

ikke at man skal treffe, men at de skal bidra til at det blir gjort noe for å unngå de verste scenariene, sier Holmøy.

Han trekker frem klima og miljø som et eksem­ pel. Hele for­målet med frem­skriv­ningene er jo å unngå at jorda blir to grader varmere.

– Å satse på at en løsning dukker opp, og at sam­t iden får løse sine egne problemer, det er en veldig dårlig løsning, mener Holmøy.

Pensjonsreformen er også et eksempel på at man velger å gjøre noe før problemet blir så stort som modellene spår. Da bommer man på frem­ skrivningene, men problemet blir løst.

Holmøy tror helse og omsorg blir en langt større nøtt å knekke enn pensjon. Rundt 20252026 passerer krigsgenerasjonene 80 år, og da vil det skje noe.

– Sektoren er allerede veldig stor og sluker 11 prosent av alle norske årsverk. Det er sannsynlig at det tallet vil doble seg i løpet av de kommende tiårene, sier Holmøy.

At velferdsteknologi skal bli den store red­ ningen har han heller ingen tro på. Vi har alle­ rede utviklet ulike hjelpemidler og maskiner i mange år, men det brukes fortsatt like mye ressurser pr. pasient.

– Teknologien har i større grad bidratt til å heve standarden på tjenestene. På samme måte som standarden går opp i resten av samfunnet.

Det bidrar til økt produksjon snarere enn å spare ressurser. Vi kommer til å ha råd til gode helse­ tilbud i Norge, men det må skje en omprioritering fra privat til offentlig forbruk. Omfordeling over skatteseddelen vet vi er upopulært, men de eldre blir en slagkraftig velgergruppe, sier Holmøy.

framtidas velferd

7

LEDER: Steinar Holden er professor og leder ved Institutt for økonomi ved Universitetet i Oslo.

Han leder utvalget, og mener det viktig at vi får utdannet den kompetansen samfunnet trenger.

Viktig å treffe på kompetanse At befolkningen har riktig kompetanse er ekstremt viktig for ressursutnyttelsen. Kompetansebehovsutvalget skal bidra til å gjøre beslutningene bedre og mer treffsikre.

Tekst og foto: Jørgen Hyvang

– Formålet med utvalget er å frembringe den best mulige faglige vurderingen av Norges framtidige kompetansebehov. Vi skal samle inn kunn­ skapsgrunnlaget som allerede finnes, drøfte og analysere kunnskapen og i noen grad også finne eget kunnskapsgrunnlag, sier professor og insti­ tuttleder ved Økonomisk institutt på Universitetet i Oslo, Steinar Holden, som leder utvalget.

Utvalget har en utfordrende oppgave, men noen ting er greiere å si noe om. Det er liten tvil om at det vil være et økende behov i helsesektoren.

– Men det er vanskeligere å spå mer presist om utviklingen fremover, sier han.

Hva slags aldring får vi?

Utvalget består av 18 personer fra alle deler av arbeids­livet, akademia og offentlige myndigheter.

Etter ett års virke har utvalget kommet med én rapport, men flere er på trappene.

Steinar Holden forteller at vi alle­ rede vet ganske mye om demo­grafien – befolkningen –som gjør at forskerne tror det blir økt behov i helsesektoren.

– Men det er også åpne spørsmål, som hva slags aldring vi får fremover. Vil folk få flere friske år, eller flere år som syk og pleietrengende?

En annen stor usikkerhet er den teknologiske utviklingen, sier Holden.

Han tror teknologien vil kunne bidra med nyt­ tige hjelpemidler, men det vil uansett være et stort behov for arbeidskraft i helse- og omsorgs­ sektoren.

– Det vil være annerledes enn det vi har sett i indu­strien, og som vi nå ser i finansnæringen.

Der har vi fått en massiv reduksjon i syssel­ settingen. Det er vanskelig å se for seg at det skal skje en slik nedbemanning i helsesektoren. Det blir kanskje færre ansatte pr. bruker, men syssel­ settingen totalt vil trolig gå opp, sier Holden.

Man må være forberedt på å videreutvikle kompe­tansen sin

8

framtidas velferd

Kompetanseheving blir viktig – Vi er også rimelig sikre på at tilgangen på offent­lige midler vil være knapp også i framtida.

Den begrensende faktoren kan da bli hvor mye penger man vil

KOMPETANSE

bruke i helsesektoren. Det kan bli et større problem enn utfordringen ved å få nok arbeids­ kraft, sier Holden. Utvalgets rapporter kan, håper han, bidra til en bedre politikk ved beslutninger om utdanning og kompetanse. For eksempel til beslutninger om utdanning og videre­utdanning.

– Det er også veldig nyttig å ha med partene i arbeidslivet i utvalget, fordi de har kompetanse på området og fordi de er med å tar en del viktige beslutninger, sier Holden.

Holden tror det vil bli mindre etterspørsel etter jobber som krever lite sosial kompetanse.

De er lettere å erstatte med roboter og teknologi.

Samtidig ser han for seg at det blir mer relevant med kompetanseheving enn å miste jobben for ansatte i helsesektoren.

– Man må være forberedt på å videreutvikle kompe­tansen sin. Det vil det være de aller fleste steder. Det blir strengere krav til økt kompetanse også blant dem med lavest utdanning. I helse­ sektoren vil det være stort behov for arbeidskraft, men de ansatte må ha tilstrekkelig opplæring, sier Holden.

LO: Må tiltrekke oss folk Liv Sannes er nestleder i LOs samfunnspolitiske avdeling, og er med i utvalget. Hun mener helseog omsorgssektoren trenger en god strategi frem­ over for å sikre at den er i stand til å levere i tråd med samfunnets behov.

– Jeg er litt usikker på hvor godt rustet vi er, sier Sannes.

Hun tror utvalgets arbeid kan bidra til at myndig­­­­hetene og partene i arbeidslivet får en bedre oversikt over kompetansebehov og -utfordringer. Blir en enige om fakta og virkelig­het, vil det gjøre det lettere å meisle ut en felles politikk.

– Det norske arbeidslivet kan vise til god om­ stillingsevne historisk. Det er viktig å ta vare på denne evnen for å møte den økende etter­ spørselen etter helse- og omsorgstjenester. Tre­ parts­samarbeidet står sentralt i det både lokalt og sentralt, mener Sannes.

De rause velferdsordningene mener hun har vært med å smøre dette til å fungere godt, og at vi har en velfungerende lønnsdannelse har også vært viktig.

– Fremover må de ansatte få mer kompetanse for å være omstillingsdyktige og for å bidra til høy tjenestekvalitet. Det kommer til å bli endrede

arbeidsoppgaver og kanskje endrede yrker for noen, sier Sannes.

Med knapphet på ressurser blir det viktig at sektoren er attraktiv for å tiltrekke seg folk.

– Gode kompetansehevingsmuligheter, bedre koblingsmuligheter mellom for eksempel hels­e­fagog sykepleieutdanninger og generelt gode mulig­ heter for omstilling, er blant virkemidlene som Sannes trekker frem. Arbeidsplassen som kompe­ tansebyggingsarena må brukes mer. Arbeids­ giverne må legge bedre til rette. Vi vet blant annet at heltidsarbeidende får mer kompe­tanse­heving enn de som jobber deltid, sier Sannes.

LO-REPRESENTANT: Liv Sannes representerer LO i utvalget, og hun tror det er viktig at ansatte får oppgradert sin kompetanse om vi skal beholde høy produktivitet og effektivitet i arbeidslivet.

Innvandrere må få formalkompetanse Innvandrere er allerede i dag en viktig ressurs i sektoren, men en del av dem mangler formal­ kompetanse. Det må gis bedre etter- og videre­ utdan­ningsmuligheter, og språk er en viktig bestand­del for å kunne gi god kvalitet i tjenestene.

– Det blir feil å snakke om mangel på arbeids­ kraft i et samfunn, det handler om å bruke res­ sursene der de trengs mest. Det kreves også mer av hele deg og din personlighet i et moderne yrkes­liv der tjenestenæringene dominerer, sier Sannes.

Dersom alle partene klarer å bli enige om dagens virkelighetsbilde tror Sannes det er mulig å gi bedre råd til dagens unge. Med en felles for­ ståelse av virkeligheten blir det også lettere å rydde i all informasjonen. Utvalget skal bidra til bedre beslutninger på politiske beslutninger nasjonalt og regionalt, men også være til nytte for enkeltmennesker og deres valg av utdanning og kompetanseheving.

framtidas velferd

9

Gammel bygård med teknologisk nærvær Kameraer og dørsensorer, armbåndsur med gps-varsling og digitale medisindispensere. I Welhavensgate 5 har velfredsteknologien tilsynet med leietakerne.

Tekst: VIBEKE LIANE Foto: WERNER JUVIK

Leietakerne får ikke mindre hjelp, men mer hjelp til riktig tid, sier Svein-Rune Bjørkmo.

Han er fagsjef for helse og om­ sorg i Bydel St.Hans­haugen i Oslo. Bjørkmo har æren for at bofelles­skapet med den om­ fattende velferds­teknologien stod ferdig sommeren 2016.

Bjørkmo er en driftig fyr.

Han var med å starte Risenga bo- og omsorgssenter i Asker, som skulle være et utstillings­ vindu for privat sykehjems­ drift, i 1997. Nå vil han vise hvordan velferdsteknologi kan gjøre hver­dagen tryggere for hjem­me­boende demente.

Tilpasset informasjon De ti leietakerne har arm­ bånds­ur med lokali­ser­ings­ teknologi. Hjemmetjenesten og ansatte på vakt får beskjed få sekunder etter at en leie­ taker har forlatt porten.

10

framtidas velferd

– De som trenger det får følge når de går ut.

Men tanken er at leietakerne ikke ha ansatte på slep til enhver tid, forteller Bjørkmo som er utdan­net hjelpepleier.

Han understreker at de ansatte på vakt må få informasjon som er relevant.

– De ansatte kan få så mye informasjon at de mister motet. Informasjonen som utløser hand­ ling må være tilpasset den enkelte beboer og deres adferdsmønster, sier Bjørkmo.

Tett samarbeid med hjemmetjenesten Velferdsteknologien Welhavensgate koster om lag 19 000 kroner totalt i måneden. Utstyret er mobilt og kan brukes hvor som helst i bygget eller bydelen.

I dag leier de det meste av utstyret.

– Utviklingen av teknologien går så fort, og ut­ styret blir fort gammeldags, da er det bedre å leie, sier Bjørkmo.

I Welhavensgate er det ansatt 2 ½ årsverk. Blant annet har de tilgang på en tekniker som er ansatt i seksjon hverdagsmestring. Det er alltid en på vakt i bygget på dagen og kvelden. Om natta er det nattjenesten som får varslinger om noe skulle skje.

VELFERDSTEKNOLOGI Råd fra Welhavensgate 5 • Anskaff utstyr som er enkelt å bruke, og som kan brukes flere steder.

• Den teknologiske utviklingen går fort. Det er bedre å lease enn å kjøpe.

• Mye teknologi er laget i laboratorier og er ikke tilpasset virkeligheten.

Fokuser på hva slags behov hver og en har, og ikke kun på teknologi.

TEKNOLOGISK ALDERDOM: Leietaker Oddvar Frøholm viser fram klokka som hjelper hjemmetjenesten med å følge med hvor han beveger seg.

Bjørkmo mener hjemmetjenesten trenger en annen form for kompetanse i framtida.

– Hvem hadde trodd at vi i eldreomsorgen hadde ansatt en tekniker for få år siden, spør han.

Med teknologien som assisten I en leilighet i andre etasje sitter Oddvar Frøholm i den brune stresslessen og blar i National Geo­ graphic. Bildene bringer fram minner fra reiser den tidligere overlegen ved Folkehelse­instituttet gjorde i Mexico og på Cuba. Oddvar Frøholm har bodd i Welhavensgate siden julen 2016.

Han betaler 13.500 kroner i måneden i husleie.

Oddvar Frøholm sier at han trives. – Jeg har det bra her, sier han igjen og igjen.

Husøkonom Halimo Hoosh banker på døra til Oddvar Frøholm. Hun lurer på om Oddvar Frøholm har lyst til å bli med en tur i Slottsparken.

Hoosh forteller at teknologien gir henne mer tid til å være sammen med leietakerne.

– Teknologien er assistenten min. Hvis en leietaker har falt får jeg beskjed, og jeg kan springe og hjelpe, sier Fagforbundsmedlemmet.

Hun og Oddvar Frøholm går inn på sove­rom­ met. Hoosh legger seg ned på gulvet for å demon­ strere hva som skjer hvis Oddvar Frøholm skulle falle ut av sengen. Et snaut minutt etter at hun har lagt seg går alarmen på mobilen hennes. Et anonymt omriss av personen på gulvet varsler hva som har skjedd.

De ansatte kan kun sjekke situasjonen i et rom

i 60 sekunder, for at de ikke har mulighet til å overvåke leietakerne.

• Ansatte må få grundig opplæring i bruken av løsningene, og de må bruke de ulike tingene jevnlig så kunnskapen ikke går i glemmeboka.

Billig for kommunen Bjørkmo mener de fleste leietakerne ville ha bodd på sykehjem hvis det ikke hadde vært for all teknologien.

Hva ville ikke det kostet, spør Bjørkmo retorisk. – Jo, en sykehjemsplass koster 650 00 kroner året.

PRIVATLIVETS FRED: Fagsjef Svein-Rune Bjørkmo viser fram det anonymiserte bildet som kommer opp på de an­sattes ipader og mobiler når det har vært en hendelse hos en leie­taker. Ansatte kan kun være «inne» i 60 sekunder.

framtidas velferd

11

PÅ LEGENES FELT: Masterstuden Veronica Håheim undersøker ørene til «pasienten» Marta Bunæs med et otoskop mens student Claudia Torolisboa og universitetslektor Guro Marie Eiken (midten) følger med.

Forskere: – Kommunene mangler kompetanse om velferdsteknologi Råd fra Viten­senteret helse og teknologi • Beslutningen om å innføre ny teknologi må være avtalt i organisasjonen og ledelsen må ha kunnskap om temaet.

• Ledelsen må ha tenkt gjennom hvordan teknologien vil endre tjenestene, og peke ut personer som har ansvar for innføringen.

• Planlegg hvilken kunnskap de ansatte trenger, og hvordan de skal få den.

12

72 prosent av kommunale ledere mener kommunen mangler kompetanse om velferdsteknologi. Det kommer fram i rapporten «Digitalt Tilsyn».

Tekst: VIBEKE LIANE Foto: WERNER JUVIK

Forskerne ved Universitetet i Sørøst Norge fulgte åtte kommuner – Risør, Holmestrand, Lier Grimstad, Kongsberg, Nore og Uvdal, Øvre Eiker og Drammen – da kommunene tok i bruk vel­ferds­teknolog.

Evalueringen viser at 70 prosent av omsorgs­ tjenestene mangler kunnskap om hvilke pro­ dukter som finnes. Hele 72 prosent av lederne mener at tjenestene de leder mangler kompe­ tansen om velferdsteknologi.

– Kommunene mangler kunnskap om vel­ferds­ teknologi, slår Janne Dugstad fast. Hun leder Vitensenteret helse og teknologi i Drammen, som er en del av Universitetet i Sørøst Norge og som har ansvaret for forsknings­prosjektet.

framtidas velferd

Bedre hverdag Vi er i innovasjonsleiligheten til Vitensenteret.

Med seg har hun professorene Hilde Eide og Tom Eide.

De tre forskerne er opptatt av at teknologien skal fungere i praksis. Derfor har Vitensenteret simu­ leringsrom hvor ansatte i helsesektoren kan øve på å bruke den nye teknologien. Ved Viten­senteret er det også et masterstudium i klinisk helsearbeid hvor e-helse og innovasjon er en del av fagkretsen.

I prosjektet «Digitalt Tilsyn» så forskerne at beboerne fikk en bedre hverdag etter at institu­ sjonene tok i bruk velferdsteknolog. Personalet fikk informasjonen tidligere og satte inn tiltak ble nattesøvnen bedre.

VELFERDSTEKNOLOGI

– Forbruket av sovemedisin og beroligende medi­siner har gått ned.

Døgnet har fått en bedre rytme, forteller Hilde Eide.

Dessuten slipper nattevaktene bom­ turer på sjekkerundene.

– De rykker ut når det trengs, og kan bruke tiden sin på beboere som trenger hjelpen, sier hun.

Helsearbeiderne var bekymret for at det ville være intimitetskrenkende når de fikk varsler om hendelser på mobilen.

Professor Tom Eide, som har etikk som spesialområde, forteller at helse­ arbeiderne isteden fikk aha-opplevelse om sin egen praksis.

– Tidligere hadde de sjekket beboerne mens de sov. De løftet dynene og luktet om det hadde vært uhell. Det er da minst like intimitets­ krenkende kom de fram til, forteller Tom Eide.

– Bør samarbeide med produsentene Velferdsteknologien stiller nye krav til ITavdelingene. De må være innstilt på å yte service hele døgnet, hele uken, og må integreres i helseog omsorgstjenesten på en ny og tettere måte, konkluderer forskerne.

– Samtidig er det viktig at tjenestene har an­satte med IT-kompetanse, da kan kommunen være pådriver i utviklingsarbeidet, sier Hilde Eide.

Hun råder kommunene til å samarbeide

tettere med bedriftene som produserer velferds­ teknologien.

– Det er vinn vinn. Kommunene får bedre tjenester, mens bedriftene utvikler bedre pro­ dukter, framholder hun.

Formaliserer kompetansen Ved masterstudiet i klinisk helsearbeid er vel­ ferdsteknologi en del av fagkretsen. Studiet gir også økt klinisk kompetanse.

På en sengepost øver masterstudentene Claudia Torolisboa og Veronica Håheim på å undersøke Marta Bunæs (71). Den tidligere syke­ pleieren er forsøkskanin for studentene.

– Vi sykepleiere har alltid stått i mye ansvar, det er fint at kompetansen blir formalisert, Marta Bunæs.

– Kommunene trenger kulturendringer – Man kan ha for stor tro på teknologien, derfor er det viktig at jord­nære medarbeidere er med på planleggingen, sier Fredrik Olstad, nestleder i Fagforbundet pleie og omsorg.

Olstad kjenner til forslag på innføring av vel­ ferds­­­teknologi som kunne vært livstruende for brukeren. Som den elektroniske medisin­dis­pen­ seren der det gikk automatisk kvittering til hjemme­­tjenesten nå medisinen forlot dispenseren.

– Det betyr jo ikke at medisinen er inntatt av brukeren, ei heller at den er tatt på riktig måte.

Uten medvirkning fra våkne tillitsvalgte og med­­­lemmer kunne det gått aldeles galt, forteller Olstad.

Han mener kommunene trenger en kultur- og holdningsendring som gir medarbeiderne rom til å være med på ideutviklingen.

– Det er de som har skoa på som kan komme med løsninger som fungerer i praksis, framholder Olstad.

Han understreker at Fagforbundets medlemmer og tillitsvalgte er positive til velferdsteknologi.

– Det gir de ansatte bedre mulighet til å levere kvalitet i tjenesten.

ATTRAKTIV FRAMTID: – Velferdsteknologien vil gjøre det mer attraktivt å jobbe i eldreomsorgen, tipper professor Hilde Eide (tv), leder Hilde Dugstad og professor Tom Eide ved Universitetet Sørøst Norge, avdeling Vitensenteret helse og teknologi i Drammen.

Råd fra Fag­for­bundet pleie og omsorg • Kvalitet og pasient­sikker­ het må være styrende verdier når man innfører velferds­teknologi. Ikke økonomi, for effektene kommer på sikt.

• Planlegg utprøving og implementering sammen med tillitsvalgte.

• Involver ansatte i forkant av prosesser • Det må arbeides med kultur og holdninger i virksomhetene.

Fagpersoner må ha rom til å komme med ideer.

framtidas velferd

13

Kommer vi virkelig til å mangle 30 000 sykepleiere i 2048?

– Hvorfor forteller du meg at Norge er verdens beste land å bo i, og at når jeg brekker beinet om fem år vil jeg få all den hjelpen jeg trenger. En ung jente går til skolen og snakker om framtida. En framtid som er mørk om vi skal tro Norsk Sykepleierforbunds reklamefilm. Hun forteller om løfter om en trygg alderdom for beste­faren sin, og løfter om hjelp til moren hennes som er kreftsyk. – Hvordan kan du si det når vi allerede mangler 4000 sykepleiere, og om 20 år vil mangle 30 000? Det er min framtid, men ditt ansvar, sier jenta, etterfulgt av en tekst som forteller at sykepleiernes lønn må heves.

Norsk helsevesen er altså ikke til å stole på i framtida, om ikke Norsk Sykepleierforbund får tariffkravene sine innfridd.

Det er ikke småtteri når Norsk Sykepleier­ forbund slår på stortromma. Filmen er en del av kampanjen «Sykepleierløftet», med tilhørende kampanjeside og opprop. Men hvor kommer egentlig tallene fra? Kommer vi faktisk til å mangle så mange sykepleiere i framtida, og blir konse­kvensene så ille som sykepleierforbundet skal ha det til? Og ikke minst; er høyere lønn til sykepleiere den eneste løsningen?

Hvor kommer tallene fra?

Tallene kommer fra Statistisk Sentralbyrås fram­skrivninger av arbeidskraftbehov i den makroøkonomiske modellen HelseMod. Sist SSB presenterte tall fra denne modellen var i 2012. Modellen tar utgangspunkt i dagens situasjon og framskriver utviklingen basert på ting som alderssammensetningen i befolkningen, søkningen til sykepleierstudiet og så videre. Sånn sett er ikke HelseMod så annerledes fra de om­ stridte innvandringsframskrivingene til SSB. Selv ikke økonomer kan spå om framtida, så modellene har det til felles at det tar utgangspunkt i noe i dag og sier at dersom dette og dette endrer seg, hva skjer da?

14

framtidas velferd

For hva vil det egentlig si at HelseMod tar utgangspunktet i dagens situasjon? Hvordan vet SSB hva arbeidskraftbehovene er? SSB bruker et triks som ofte benyttes av samfunnsøkonomer, de forutsetter ting. SSB forutsetter rett og slett at be­ hovet i dag er dekket, og så framskriver de med utgangspunkt i det. SSB skal kjøre nye bereg­ ninger for HelseMod neste år, og vil da som tid­ ligere ta utgangspunkt i at arbeids­kraft­behovene er dekket. Underskuddet på 6000 sykepleiere i 2018 vil fordufte så straks modellen kjøres i 2019 og forutsetter underskuddet bort. Betyr det at helsevesenet har alle folkene de trenger i 2019?

Nei selvfølgelig ikke. Men det viser noe om hvordan slike framskrivninger fungerer.

Hvor mange vil vi mangle?

Framskrivinger av denne typen kan være nyttige verktøy for å tenke høyt om framtida.

Med eldrebølge og økende omsorgs- og pleie­ behov er det liten tvil om at vi vil trenge både mange og flinke folk i helsevesenet i årene som kommer. Men er det sant som Sykepleierforbundet sier at vi vil mangle 30 000 sykepleiere om 20 år og ha tjenester som ikke er til å stole på? Eller er det som med SSBs innvandringsregnskap at man må være forsiktig med å trekke for bastante konklusjoner av framskrivingene?

Både ledelse og ansatte i helsevesenet har oppgaver å løse hver eneste dag, og gjør det med de ressursene de har. Får ikke kommunen eller helse­foretaket tak i en person med den kompe­ tansen de i utgangspunktet var på jakt etter, så ansetter de den som er nærmest det de var på jakt etter. Er det underbemanning på en avdeling, så må de som jobber der jobbe litt lenger og litt hardere. Kanskje flere må jobbe helg. På den måten tilpasser helsevesenet seg hele tiden. Det betyr ikke at det ikke er behov for flere ansatte og flere sykepleiere. Det er svært gode grunner til at vi må ansette flere. Og lønn og arbeidsvilkår er viktige verktøy når vi skal rekruttere alle de

FAGLIG INNSPILL

sykepleierne, helsefagarbeiderne, legene, bio­ ingeniørene, portørene, ambulansearbeiderne, helsesekretærene, assistenter med mer som vi trenger i åra som kommer. Men det er altså ikke sånn at norsk helsevesen er dødsdømt om ikke kravene til NSF etterkommes.

Framskrivinger må tas med en klype salt. Gjør man det, blir det også mulig å tenke litt mer rasjonelt og kreativt omkring løsninger. Det er også en del andre grep enn høyere lønn som kan av­hjelpe mangelen på sykepleiere og annet faglært personell i helsesektoren.

Det må flere studieplasser til, og de som søker seg til dem må tas på alvor. Sykepleier­ utdanningen er moden for revisjon. Stryk­ prosenten til nasjonal eksamen i anatomi og fysiologi er høy, og henger sammen med tung­ rodde undervisningsopplegg og en faglitteratur delvis preget av jålete og kvasiakademisk språk. Å høyne karakterkravene har vært lansert som løsning, men er i realiteten bare en måte å snevre inn rekrutteringsbasen på. Beklageligvis finnes det ikke noen skjult reserve av usedvanlig skole­ begavet norsk ungdom, som lengter etter å slutte seg til helsearbeidernes rekker. Det er greit å ville trekke til seg flinke studenter, men det er i over­ kant naivt å tro at sykepleie plutselig skal bli et alternativ for de som ellers ville studert astro­ fysikk eller medisin.

I tillegg til å lage en sykepleierutdanning som studentene kommer seg gjennom, kan man gjøre y-veien til en permanent ordning for helsefag­ arbeidere. Slik vil man få sykepleiere som alle­ rede har mye praksiserfaring, som kjenner pleieog omsorgsfeltet godt fra før. De vil antagelig bli svært dyktige sykepleiere, men vil også i den tiden de studerer være en ressurs i diskusjoner i skjæringspunktet mellom teori og praksis.

Framtidas helse- og omsorgstjenester er komplekse, utfordringene mange og Fag­for­ bundet mener ikke at vi har svaret på alle. Vi kommer til å mangle både hender og tid. Det eneste vi vil ha nok av er arbeidsoppgaver og dårlig samvittighet. Samspillet mellom personell med høyere utdanning, fagarbeidere og de uten formell kompetanse vil bli nøkkelen til å gi de tjenestene som forventes fremover.

?

Y

VEIEN Thomas Tallaksen og Ingvar Tølløv Skjerve, rådgivere i Yrkesseksjon helse og sosial

?

?

?

?

? ?

?

?

-30 000

ÅR

? ?

A+

?

2048?

?

?

Fagarbeideren er borte mange steder men arbeidsoppgavene er igjen. Det er i skrivende stund 18367 elever i gang med videregående opp­ læring i helse- og oppvekstfag i Norge. De skal ut i jobb om ett-til fire år, og ser formodentlig for seg en lang karriere i helsesektoren. Noen av dem skal kanskje ta høyere utdanning, noen finner seg

et nytt yrke, men de aller fleste av dem skal, om de får lov, være med å avhjelpe mangelen på kvalifisert helsepersonell i pleie- og omsorg, syke­ hus og prehospitale tjenester. Mange vil bli enda dyktigere gjennom spesialisering på fagskole.

framtidas velferd

15

?

Vil vise at helsearbeidere er jobbvinnere «Hvordan rekruttere de beste til våre nærmeste?» spør prosjektet Jobbvinner i sitt slagord, og gir selv svaret: Ved å bistå kommuner til å synliggjøre seg som en attraktiv arbeidsplass for syke­ pleiere og helsefagarbeidere Tekst: Linn Stalsberg Foto: Werner Juvik

– Det er KS som på oppdrag fra Helsedirektoratet som har fått prosjektansvaret for Jobbvinner.

Den nasjonale styringsgruppen består av KS, Fagforbundet, Delta og Norsk Sykepleierforbund, mens Helsedirektoratet er observatør, forklarer Eli Sogn Iversen, prosjektleder for Jobbvinner.

Målet er å bidra til å synliggjøre kommunen som en attraktiv arbeidsplass med spennende og varierte arbeidsoppgaver.

– Vi bruker også unge ambassadører i kom­ munene for å vise sykepleiere og helsefagarbeidere om at nettopp framtidas trygge og viktige arbeids­­­plasser ligger i der, sier hun.

Jobbvinner ble etablert i desember 2016, og er et av de 52 tiltakene under Kompetanseløft 2020 som skal sikre god og stabil bemanning i helseog omsorgstjenestene i kommunene.

Ingen kjapp løsning i sikte MÅ REKRUTTERE: – Det er dramatisk for de svakeste i blant oss om vi ikke får til å rekruttere nok helsefagarbeidere og sykepleiere til kommunene. Det ser vi når noen av våre nærmeste trenger hjelp, sier Eli Sogn Iversen i Jobbvinner.

16

framtidas velferd

– Det er ikke gjort over natten og rekruttere flere ny­utdannede til kommunale tjenester som syke­ hjem og hjemmesykepleie. Det finnes ikke en

JOBBVINNER

quick-fix her. Vi fant fort ut at vi må jobbe lokalt, og at vi må jobbe sammen med utdanningsins­ titusjoner, kommuner og tillitsvalgte. Derfor har vi utviklet forskjellige piloter rundt omkring i landet. Resultatet av erfaringene her vil bli å finne i en nasjonal base. Sånn kan landets kom­ muner etterhvert lære av hverandre, forklarer Sogn Iversen.

Noe av det Jobbvinner tidlig fant ut, var at kom­muner følger opp sine nyutdannede helse­ arbeidere på ulik måte. Mange er heller ikke bevisste på hvor viktig det er å støtte nyutdannede sykepleiere.

– I Trondheim for eksempel, erfarte vi at kom­ munen hadde utfordringer med å holde på sine ferske sykepleiere på tross av at de har NTNU i nabolaget. Vi bidrar der med å utarbeide syste­ matikk i oppfølgingen av nyutdannede, blant annet med en mentorordning der erfarne innen samme felt tar ansvar for de nye. Vi prøver nå ut denne ordningen i tre hjemmetjenester og tre sykehjem. Hvis dette fungerer, kan vi utvide ordningen i Trondheim og senere legge den i den nasjonale verktøykassen, slik at andre kan gjøre det samme, sier Sogn Iversen.

Heltid er en av nøklene Jobbvinner jobber ikke direkte med politisk på­ virkning, som lønn og arbeidsforhold, men Sogn Iversen er likevel tydelig på at flere heltidsjobber er en av nøklene dersom kommunene skal klare å beholde helsearbeiderne i framtida.

– Stillingsprosentene er en utfordring. Heltid er bedre for brukeren fordi det sikrer kvalitet, gir bedre arbeidsmiljø og sikrer tilstrekkelig kompe­ tanse. Det er også bedre for den ansatte som da vil forholde seg til faste kolleger og forutsigbarhet.

Det vanskelige er helgekabalen som skal gå opp.

Våre brukere trenger kvalitet sju dager i uka døgnet rundt, og det er en utfordring.

Sogn Iversen forteller at det jobbes med ulike tiltak mot uønsket deltid. KS, Fagforbundet, Delta og Norsk Sykepleierforbund arbeider sam­ men for å utvikle en heltidskultur i helse- og omsorgs­sektoren.

– Vi har for eksempel Eidsberg kommune som tilbyr trainee-stillinger over to år, der man jobber 100 prosent på ulike tjenesteområder i kom­munen, mens man i etterkant er garantert en heltidsjobb, sier hun.

Teknologi kan bli god hjelp Eli Sogn Iversen ser for seg at framtidas helse­ arbeidere vil få noen nye arbeidsoppgaver, pasient­g rupper og utdannelse.

– Vi kommer til å få flere eldre, og hjemme­ sykepleien må styrkes i takt med at man ønsker at flere skal bo hjemme. Vi får flere friske eldre, men også svært syke eldre på sykehjem, som mer og mer minner om små sykehus. Det vil bety ut­ fordringer og krav til høy kompetanse, for eksempel innen smertelindring.

For å løse framtidas utfordringer må vi om­ organisere oppgavefordeling og se på hvem som gjør hva, mener hun.

– Per i dag jobber vi mye på hver vår tue.

Mange helsefagarbeidere kunne gjort flere opp­ gaver enn i dag, mens sykepleiere godt kunne vært mer spesialiserte.

Fremdeles er det slik at jobb på sykehus er det mest attraktive for ny­ut­ dan­nede sykepleiere.

NSF studentorganisasjon gjennomfører årlig en undersøkelse blant ny­ut­ dannede sykepleiere der de blant annet blir spurt om hvor de ønsker å jobbe. Undersøkelsen fra 2017 viser at hele 60 prosent ønsker seg i sykehus, mot 8,8 prosent som ønsker seg sykehjem.

– Dette skal vi forsøke å snu, blant annet gjen­ nom å åpne for mer praksis i kommunene for sykepleierne, som ofte er der i så korte perioder at de ikke ser mulighetene mens de er studenter, sier Sogn Iversen.

Hun har tro på at velferdsteknologi i framtida kan effektivisere deler av pleien, for eksempel at man trenger kun en og ikke to personer ved for­ flytninger. Annen teknologi kan også bidra til at noen kan bo hjemme lengre.

– Dette er viktige supplement i tjenestene, men det kan aldri ta over de menneskelige ressursene.

Vi håper at teknologien også kan bidra til å rekruttere flere gutter inn i bransjen. Det er bare 10 prosent menn innen helse- og omsorg i dag og en bedre kjønnsfordeling vil også bidra positivt i denne sektoren.

Heltid er bedre for brukeren fordi det sikrer kvalitet, gir bedre arbeidsmiljø og sikrer tilstrekkelig kompe­tanse.

framtidas velferd

17

Framtidas utfordringer for vernepleiere­ Tone Merethe Kristoffersen ble vernepleier for å jobbe med rusavhengige. Det var ikke populært på en utdanning som var etablert for psykisk utviklingshemmede. Nå jobber vernepleiere bredere enn noen gang. Og bredere bør det bli, skal vi tro de som jobber i feltet.

Tekst og foto: Cecilie Kult

I en lav, anonym bygning på et industriområde nær Porsgrunn sentrum, møter jeg Tone. Her jobber hun for samfunnets absolutt laveste sjikt rus­avhengige som trenger et midlertidig botlbud.

Den tidligere prosessoperatøren havnet i yrket ved en tilfeldighet da fabrikken hun jobbet i ble nedlagt.

nabosenga, være utagerende og til og med volde­ lige. Og de blir kanskje plassert på et firemanns­ rom blant pasienter med helt andre utfordringer.

– Etter å ha jobbet med tvangsinnlagte gravide rusmisbrukere visste jeg at jeg hadde havnet på rett hylle. Men da jeg startet på vernepleierstudiet fikk jeg nærmest hoderysting og hevede øyenbryn da jeg sa jeg ville jobbe i dette feltet.

– Da jeg tok min bachelor i vernepleie var ikke psykisk helse mye vektlagt, men jeg har inntrykk av at veldig mange vernepleiere ønsker å jobbe i feltet rus og psykisk helse og derfor er det kanskje ekstra viktig å styrke denne delen av utdanningen, sier Lena, som selv tok videreutdanning i psykisk helse på Diakonhjemmet.

Psykiatri i helsefagutdanningene Tone ser en rekke utfordringer innen feltet rus og psykiatri, og ønsker instendig å få styrket faget psykisk helse i de helsefaglige utdanningene.

PSYKISK HELSE: Program­ koordinator for Vernepleie ved Universitetet i SørøstNorge, Anne Thronsen, sier at de i Porsgrunn har hatt mye fokus på psykisk helse siden oppstarten i 1991.

18

– Jeg mener at både sykepleier- og vernepleier­ utdanningen burde inneholde mye mer psykiatri siden dette er noe begge yrkesgruppene har stor befatning med. Når rusmisbrukere havner på sykehus av somatiske årsaker får de ikke en like­ verdig behandling som andre, sier hun og fortsetter: – På sykehus er det så stort fokus på det somatiske at det psykiske ofte blir glemt. Våre brukere har problemer med å forholde seg til regler. De kan stjele penger fra pasienten i

framtidas velferd

Lena Bjørge, vernepleier i bydel Sagene og tillitsvalgt i Fagforbundet, har tilsvarende erfaringer.

Programkoordinator for Vernepleie ved Uni­ versi­tetet i Sørøst-Norge, Anne Thronsen, for­teller at de ulike utdanningsinstitusjonene har ulikt fokus, men mener at de i Porsgrunn har hatt mye fokus på psykisk helse siden oppstarten i 1991.

– Vernepleiere er utdannet for å jobbe i et livsløpsperspektiv. Hva den enkelte gjør avhenger av hvilken innfallsvinkel man har i jobben. Vi kommer derfor alltid til å oppleve misnøye fra studenter som mener sitt felt ikke får nok opp­ merk­somhet. USN har dessuten flere master­ program i tillegg til en doktorgrad innen person­ orientert helsearbeid, som vil gi en ytter­ligere spisskompetanse for vernepleiere, forteller hun.

BRANSJE I VEKST

Høna og egget Tilbake på natthjemmet, som det kalles på folke­ munne, har Tone mer på hjertet.

– Det er mer psykisk sykdom blant unge i dag.

Som faggruppe er vi opptatt av adferd og det kognitive, og det er velkjent at langvarig rus­mis­ bruk fører til kongnitive vansker. Men vi ser også at psykiske lidelser fører til rusmisbruk.

Universitetslektoren er enig og legger til at det har blitt økt bevissthet på at rusmisbrukere har diagnoser.

– Tidligere var det mest fokus på rusen og misbruket, og ikke på diagnoser som kan ligge til grunn. Mange med for eksempelADHD bruker rusmidler som selvmedisinering. Samtidig ser vi at rusmisbruk i seg selv fører til midlertidige eller varige kongnitive vansker. Siden vernepleieres målgruppe har vært psykisk utviklingshemmede har de også stor kompetanse på hvordan legge til rette for økt livskvalitet hos mennesker med kognitive vansker generelt. Rus- og psykriatri­ feltet har altså mange like utfordringer som de med psykisk utviklingshemming.

Tidligere innsats Tone har imidlertid flere utfordringer i sin jobb.

– Etter at DPS la om har det blitt færre plasser, høyere terskel for å komme inn og folk blir skrevet ut raskere. Dette merkes godt ved at brukerne blir mer psykisk syk enn da de fikk psykisk helsehjelp tidligere. Vi må oftere bruke tvangsparagrafene siden flere er så psykotiske at det er fare for eget liv og helse. Dette er kanskje den største forandringen jeg har sett siden jeg startet å jobbe her i 2011, sier hun og legger til: – For å få bukt med den negative trenden mener jeg vernepleiere må inn og forebygge på et langt tidligere stadium. Og da snakker jeg om i barnehagen.

Lena Bjørge mener innsatsen bør legges inn ennå tidligere.

– Vi burde begynne allerede på helsestasjonen.

Aller helst blant de gravide. Selv fikk jeg aldri spørsmål om fødselsdepresjon da jeg gikk gravid.

Ikke fikk jeg hjemmebesøk heller. Og uten hjemmebesøk får vi ikke mulighet å avdekke for eksempel fysisk eller latent vold, økonomi eller boligforhold der barna skal vokse opp. Mange av de rusavhengige jeg jobber med har opplevd traumatiske hendelser i livet. Disse kunne kan­ skje vært unngått dersom vi hadde gjen­inn­ført hjemmebesøk da de var små.

Eldre rusavhengige Det er ikke bare i en tidlig fase vernepleiere bør inn på banen, mener Tone. Rusbrukere lever lenger i dag enn tidligere, men blir gamle før tiden. År med rus gir plager med lever, hjerte, balanse og motorikk. Tone er bekymret for hvor de rusavhengige skal bo på sine eldre dager.

BASALE BEHOV: På midlertidig botilbud i Porsgrunn sørger flere vernepleiere for å ivareta bostedsløse rusmisbrukeres basale behov som seng, dusj, mat og ikke minst noen å snakke med. Fra venstre Tone Merethe Kristoffersen, vernepleierstudent Karina Grave Halvorsen og Nina Omland Korsviken.

– Hva skjer når de rusavhengige blir alvorlig pleietrengende og oppfyller kravet til sykehjems­ plass? I dag blir de aller fleste plassert på en ordinær sykehjemsavdeling uten tilstrekkelig kompetanse. De rusavhengige innebærer ofte mye støy, de er ofte ruset, klarer ikke å forholde seg til regler og skremmer vettet av andre beboere. Dette blir feil for alle parter. Tidligere og nåværende rusmisbrukere burde derfor ha egne avdelinger på sykehjemmene der de ansatte har god kompetanse både på rus, psykiatri, miljø og somatikk. Det er ønsket mitt for framtida, avslutter Tone.

framtidas velferd

19

Brukerstyrt personlig assistanse (BPA)

- Bestemmer selv – Jeg har fått et mye bedre liv etter at jeg fikk BPA, sier Berit Borge.

Tekst: Kjetil S. Grønnestad

– Ja, det var ikke mye med deg i starten, istemmer Torunn Pettersen, ei av Borges seks personlige assistenter. Å ha personlig assistent i hverdagen er et ønske fra mange med funksjonshemming, og noe vi vil se mer av i framtida. Ordningen kan for enkel­ tmennesker gi en mye bedre hverdag, men er ikke bare uproblematisk sett fra ansattes side.

Bedre bruk av energi Berit Borge (42) har vært avhengig av rullestol siden 2003, etter en skade som ga henne lam­melser fra livet og ned. I starten hadde hun hjemme­sykepleie.

– Jeg hadde svært mange folk innom meg hver dag, sier hun.

Mye energi gikk med til å forholde seg til nye personer, samtidig som hun måtte ta seg av de dagligdagse oppgavene i huset. Da hun fikk høre om BPA, ønsket hun det i stedet for hjemme­ sykepleie. Siden 2009 har hun hatt personlige assi­stenter til å hjelpe seg med dagligdagse opp­ gaver i hjemmet. Kreftene hun sparer bruker hun til å komme seg ut, blant annet til et dag­ senter hun besøker to ganger i uka.

– Det er bedre at jeg kommer meg ut, enn at jeg sliter meg ut på å gjøre ting i huset, sier hun.

Valgfrihet

BASALE BEHOV: – Takheisen som går fra soverommet og inn i stua, gjør at mine assistenter ikke trenger å utføre tunge løft. Det er et viktig HMS-tiltak, sier Berit Borge mens Torunn Pettersen fjernstyrer løfteanordningen. (Foto: Alf Bergin)

20

framtidas velferd

For Borge er BPA utelukkende positivt. Det eneste negative var den omfattende prosessen med å bli godkjent. Etter at hun fikk vedtaket i kom­munen på sitt behov, har hun nå personlige assistenter åtte timer til dagen. Hun har valgt å bruke dem tre timer på formiddagen, tre timer på ettermiddagen og to timer på kvelden.

I BPA er hun arbeidsleder, ikke bruker eller pasient. Det betyr at hun ikke lenger er en passiv

FRIHET MED BPA?

mottaker av hjelp, men at hun har ansvar for sine assistenter.

– Jeg har HMS-ansvaret. Jeg arrangerer også to personalmøter i året der mine seks assistenter deltar, sier hun.

BPA kan organiseres både med kommunen som arbeidsgiver, gjennom en av flere leveran­ dører av BPA, eller ved at personen oppretter et AS. Borge har valgt ABRI Dialogue som sin leverandør. Det betyr at kommunen finansierer ordningen, mens hennes assistenter er ansatt hos, og lønnes av, ABRI Dialogue.

Borge intervjuet aktuelle kandidater blant ABRI Dialogues søkere og valgte de hun mente passet best sammen med henne. For slike tette arbeidsrelasjoner i et privat hjem, fordrer tillitt og god personkjemi.

Myndiggjør brukeren – BPA er en måte å organisere tjenestetilbudet fra kommunen på. Om lag 4000 mennesker med assistansebehov har BPA i dag, sier Hege Weimand Larsen. Hun startet BPA-skolen i 2013 etter å ha jobbet som personlig assistent i åtte år og skrevet en masteroppgave om BPA. Ifølge Larsen skal BPA bidra til å øke funk­sjons­ ­hemmedes selvbestemmelse og samfunns­del­ takelse, og redusere institusjonalisering og tvang.

– Tiltroen til at funksjonshemmede selv vet best i eget liv, ligger bak troen på BPA, under­ streker Larsen.

Assistentene utfører fastlagte oppgaver etter behov. Berit Borge trenger hjelp til å stå opp av senga om morgenen, legge seg om kvelden, kom­ me seg inn i dusjen, og til rengjøring og mat­laging.

– Hver personlig assistent har sin ting de er flinke til. Det utnytter jeg, sier Borge.

– Vi har hver vår nisje. Jeg lager maten, sier Pettersen.

Savnet kolleger Pettersen har jobbet hos Borge de sju årene hun har vært personlig assistent. Hennes bakgrunn er å være husmor, samt 15 års erfaring fra kjøkkenet til IMI-kirka i Stavanger. Da hun gikk lei av å stå over grytene, og ville gjøre noe annet, prøvde hun seg som personlig assistent. Hun trives, men sier at

det er én ting hun savner i denne jobben: kolleger.

– Jeg kjenner et par av de andre assistentene fra før, men vi som jobber hos Berit møtes kun på personalmøtene. Hvis jobben hadde vært det eneste sosiale i livet, kunne det blitt stusselig.

Derfor gikk jeg tilbake til kjøkkenet i IMI-kirka da de lyste ut «min gamle» stilling, sier hun.

Problematiske forhold Pettersen er antakelig ikke den eneste som savner et arbeidsfellesskap. Derfor har Fagforbundet startet med «BPA-café» i Oslo sentrum der personlige assistenter kan møtes, utveksle erfar­ inger og prate med tillitsvalgte.

– Dette konseptet tar vi/Fagforbundet videre til distriktene nå, sier Hege Weimand Larsen.

For selv om trivselen blant assistenter er stor, møter ikke alle like ordnede forhold. Larsen har møtt assistenter uten stillingsbeskrivelse, og som ikke får medarbeidersamtaler eller personal­møter.

– En som velger å være arbeidsleder for de han rekrutterer, må ha nødvendig opplæring og ledelses­verktøy til å finne riktig ansatt, og for å kunne ivareta dem slik at de trives og blir i jobben over tid, sier hun.

Assistenter har rett til fast arbeidsavtale. An­ satte i kommunen har rett til å tilbys nytt arbeids­ sted hvis arbeidslederens BPA-ordning opphører.

Hvis arbeidslederen bytter leverandør, som følge av fritt brukervalg, har en høyesterettsdom fra 2017 slått fast at det regnes som en virksomhets­ overdragelse.

– Det innebærer at de ansatte beholder jobben selv om de får ny arbeidsgiver. Det er svært viktig for å verne om assistentenes rettigheter, slår Larsen fast.

Rundt 90 prosent har kommunen eller privat leverandør som arbeidsgiver, der de ansattes rettigheter sikres gjennom avtaler og tariff. Men det er noen eksempler på at dette ikke følges når brukeren har eget foretak eller AS. – Vi møter assistenter som ikke får pensjon og forsikringer når de er ansatt i denne modellen.

Det er ikke heldig for BPA, sier Larsen.

– BPA gjør det mulig å velge selv hvem som ansettes og hva som skal gjøres.

Det er likevel begrensninger i alt en assistent kan utføre. Et kommunalt vedtak ligger til grunn for en BPA-organisert assistanse, sier Hege Weimand Larsen som bidrar i fagforbundets BPA-team.

(Foto: Håvard Frisell)

Nyttige lenker: BPA-portalen https://bpa-portalen.no BPA-skolen: http://www.bpa-skolen.no Gratis e-læring om BPA fra Fagforbundet: www.fagifokus.no Helse- og omsorgs­tjeneste­ loven sier: § 3-8. Brukerstyrt person­ lig assistanse Kom­munen skal ha tilbud om personlig assistanse etter § 3-2 første ledd nr. 6 bokstav b, i form av praktisk bistand og opp­ læring, organisert som brukerstyrt personlig assistanse.

framtidas velferd

21

Framtidas eldre har ulike behov AKTIV PENSJONIST: Unni Svendsen pensjonerte seg da hun var 64 år gammel, og lever en aktiv pensjonisttilværelse med mye samvær med barne­ barna. Fortsatt er hun aktiv i fagforeningsarbeid.

Forskere og fagforeningsledere er enige om at framtidas eldrevelferd må legge til rette for aktivitet, og at tilbudet i større grad må fange opp ulike behov.

Tekst og foto: Jørgen Hyvang

– Jeg ville gi meg før jeg ble sliten. Skulle jeg fortsatt måtte jeg tatt en toårsperiode til, og det ønsket jeg ikke, sier Unni Svendsen (67).

som blir uføretrygdet. Har du stått i jobben siden du var 18-19 år er det forståelig, sier Svendsen.

Den pensjonerte hjelpepleieren rusler langs Akerselva og forteller om yrkeslivet som de siste to tiårene besto mest av fagforeningsarbeid. Hun ga seg som 64-åring, og passer godt inn i fortel­ lingen om den moderne pensjonisten som lever et aktivt liv.

Selv gikk hun av med særaldersbestemmelsen som helsefagarbeidere har, men har fortsatt å være aktiv i fagforeningsarbeidet. Svendsen er pensjonisttillitsvalgt i Fagforbundet Pleie og Omsorg Oslo. Nå er hun på vei til deres faste ukent­lige lunsj.

– Jeg liker å ha noe å gjøre, og det er fint å kunne gjøre noe for andre, sier Svendsen.

– Jeg har tre barnebarn og bruker mye tid sammen med dem. Finnmarkslaget i Fag­for­bundet har et feriested på Rødtangen, og vi er der på besteforeldreuke hver sommer, forteller Svendsen.

Selv om hun selv er sprek, har hun ingen problemer med å se at andre som har jobbet et langt liv i pleien får det tøft etter hvert.

– Det kan være tungt arbeid, og det er en del

22

framtidas velferd

Lønner seg å være rik og sprek

– Det lønner seg å være rik og sprek, og ikke fattig og syk. Det er et klasseskille. Mange gjør de riktige valgene. I tillegg har de hatt en jobb som ikke sliter dem ut. Det er fortsatt prester og lærere som står lengst i jobb, sier professor ved Fakultet for medisin og helsevitenskap ved

ALDERDOM

Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), Kjersti Vik. Hun har forsket mye på eldre og hjemme­ tjenester i kommunene. I boken «Mens vi venter på eldrebølgen» tar hun for seg det hun mener er en litt gal tilnærming til problematikken. I stedet for å spørre de eldre hva de trenger hjelp til, bør man spørre hva de får til og hvordan man kan opprettholde aktivitetsnivået.

– De eldre ønsker å være aktive, og de aller fleste er det. På tross av litt vondter og plager holder de seg i gang, sier Vik. På telefon fra en spansk fjelltopp forteller den 62 år gamle professoren at alle hun møter på den strabasiøse turen mellom Frankrike og Spania, er i aldersgruppen 60 pluss. De bidrar til å under­streke argumentet hennes.

– Vi har jo en fantastisk helsetjeneste som er veldig god på å reparere oss. Da jeg var ung var det ingen som fikk ny hofte etter fylte 70 år. Nå får du fikset grå stær eller åpen karkirurgi om du er 90 år, sier Vik. Leder i Fagforbundet Pleie og Omsorg Oslo, Siri Follerås, støtter professorens syn.

– Jeg tror det er veldig mange spreke pensjo­ nister, men det er store klasseskiller. De som har hatt høy utdanning, og en mer stillesittende jobb, er ofte spreke. Mine medlemmer har ikke hatt så mye å gå på når arbeidsdagen er ferdig, sier Follerås.

Pensjonistlivet handler om økonomi Forbundet hun leder organiserer alle som jobber i pleie- og omsorgssektoren utenfor sykehusene.

Helsefagarbeidere, vernepleiere, sosionomer, syke­pleiere og andre.

– En aktiv pensjonisttilværelse handler også mye om økonomi. Om du har råd til å reise på tur, sier Follerås.

I Fagforbundets lokaler i Oslo sentrum er rundt 30 pensjonister samlet for å spise lunsj, og stemningen er god. 83 år gamle Kariin Clausen forsyner seg av lunsjbordet.

– Jeg pensjonerte meg da jeg var 69 år, men jobbet drøyt to år til på en annen avdeling. Jeg hadde et hjerteinfarkt, men liker fortsatt å være aktiv, sier Clausen.

Hun jobbet det meste av karrieren på Lovisenberg og tror de små forholdene bidro til at hun holdt ut så lenge.

– Jeg tror det er tøffere på de store arbeids­plassene, sier Clausen.

Professor Vik tror framtidas helsevesen må være for­beredt på at flere folk ønsker å bli reparert for å holde på aktivitetsnivået.

Det kan bli en utfordring.

– Det er mye som tyder på at vi ikke vil klare å opprett­ holde dagens nivå på helse­ tjenestene. Det vil mangle penger og det vil være knapp­ ­het på mennesker, sier Vik. – Hva med teknologi?

– Jeg registrerer at poli­ti­ kerne har veldig tro på det.

Jeg har jobbet mye med eldre og de strever allerede med ny teknologi. Jeg er usikker på om de klarer å håndtere en masse ny teknologi. Jeg har ikke den samme troen på teknologi som løsningen, sier Vik. Lederen i Pleie og Omsorg ser at mange blir slitne av de tunge jobbene de har, men er positiv til utviklingen eldreomsorgen går i.

– Jeg tror det er veldig bra at det blir et differensiert tilbud. Noen kan klare seg godt i en omsorgs pluss-leilighet med felles måltider og litt tilsyn. Andre igjen vil ha behov for en syke­ hjems­plass. Da er det viktig at det tilbudet fortsatt er godt, sier Follerås.

PENSJONISTLUNSJ: Kariin Clausen (84) er Unni Svendsens store forbilde og den 83 år gamle kvinnen holder seg aktiv. Her koser hun seg på pensjonistlunsj med kolleger fra omsorgssektoren.

Hun mener dagens trend støtter opp under Kjersti Viks ønske om at de eldre må holdes aktive. Eldre må få bestemme og gjøre mer selv.

– Det er i vinden nå å gjøre mer selv. Nåløyet har vært for trangt for å få det tilbudet man har behov for, og mange har ikke fått tilbudet de har ønsket seg før det er for sent. Får de den tjenesten de trenger til rett tid, kan de også holde seg friske lenger, mener Follerås.

framtidas velferd

23

2018 er Yrkesfagenes år!

Yrkesfagenes år er et samarbeid mellom elevorganisasjonen, partene i arbeidslivet og Worldskills. Det er en omdømme­ kampanje på nett og i sosiale medier.

Iren Luther, leder Yrkesseksjon Helse og Sosial

Kampanjen er åpen for alle som vil være med å bygge omdømmene til yrkesfagene. Den skal gi økt innsikt om yrkesfag og arbeidsliv, øke unges interesse for yrkesfaglige utdanningsvalg og karrierer, samt å øke antall lærebedrifter og læreplasser.

Hovedpoenget med året og markeringene, i alle fall for oss i Fagforbundet, er å få til et status­ løft for, og en synliggjøring av, fag­arbeiderne og fagutdanningen. Både fordi fagarbeiderne og fag­utdanningene fortjener det, og fordi det er et viktig samfunnsspørsmål. Vår velstand og vår velferd er helt avhengig av dyktige fagarbeidere.

Våre dyktige fagarbeidere har sørget for at vi har fått olje og gass opp av Nordsjøen, for at vi har greid å temme fossefall, legge jernbane gjennom hele landet og for at vi kan gi verdig omsorg til våre gamle! For å nevne noe! Ser man slik på det, er det nesten litt merkelig at det trengs kampanjer for å mobilisere folk til å ta fag­ utdanning. Det ser det imidlertid ut til å gjøre.

#yrkesfag #mittyrkesfag #yrkesfagenesår

24

framtidas velferd

Hvis Statistisk sentralbyrå har rett vil vi mangle nesten 90 000 fagarbeidere i 2035. For helsesektoren har vi også dramatiske tall. Om vi ikke får opp utdanningstakten og får ungdom til å velge helsefag, vil vi ha store problemer med å skaffe nok fagfolk til å ta oss av de store etter­ krigs­kullene når de når sykehjems- og hjemme­ tjenestealder. De heslefagarbeiderne som skal gi framtidas oldemødre trygge institusjoner og solide hjemmetjenester må vi utdanne og syssel­ sette i dag.

Alle kan bidra!

Det fine med yrkesfagenes år er at kampanjen er åpen for alle som vil bidra! Gjennom emne­ knaggene #yrkesfag, #mittyrkesfag og #yrkes­ fagenesår kan alle som vil dele historier i sosiale medier. Fagforbundet og yrkesseksjon Helse og Sosial vil oppfordre alle til å dele bilder og historier med disse emneknaggene, som forteller om engasjementet og kvaliteten i fag­utdan­ ningene. Særlig bilder fra lokale og regionale yrkesmesterskap er velkomne.

Kampanjen avsluttes 1. mars 2019. I siste del av kampanjen vil man fokusere på ungdoms yrkes­valg. Da kan man jo benytte an­ ledningen til å ta en prat med ungdom som skal velge videregående­løp.

Snakk med egne unger, med nevøer og nieser, snakk med ungene til venner. Fortell dem om mulig­­hetene som ligger i fag­utdanningene og om be­hovet for fagarbeidere.

I det hele tatt; bli med på dugnaden, og gjør Yrkes­fagenes år minne­ verdig!

FAGLIG INNSPILL

framtidas velferd

25

– Noen har kanskje en forståelse av at sosialt arbeid ikke lenger har en plass i velferdssystemene, men det er ikke tilfelle, sier Kathrine Haugland Martinsen fra FOs forbundsledelse, og leder for profesjonsrådet for sosionomer.

Sosionomen kjenner samfunnet Vi finner dem i barnevernet, psykisk helse, krimi­nalomsorg, familievernet, rusomsorgen, NAV eller andre sosialfaglige felt.

– Sosialarbeidere jobber for å redusere og for­ hindre sosiale problemer, oppsummerer Martinsen.

I 1920 startet Norske Kvinners Nasjonalråd landets første sosialarbeiderutdanning, og gav kvinner mulighet til lønnet arbeid.

– Sosialt arbeid kom inn i en bevegelse med mål om sosial rettferdighet. Det var ikke lenger nok med et varmt hjerte, forteller hun.

Utviklingen av kommunale tjenester tok fart i etterkrigstiden. I 1964 vedtok Stortinget Lov om sosial omsorg - et endelig brudd med fortiden.

– Sosial nød skulle utryddes, og hjelpe­mot­ takere møtes av profesjonelle. Antallet sosio­ nomer steg, og utdanningene økte, forteller hun.

Begrepet sosialt arbeid kommer fra den engelske betegnelsen, «Social Work». Yrkes­tittelen, sosio­ nom, betyr «en som kjenner sam­funnet».

– For oss er samfunnets brister tydelige. Vi ser de politiske konsekvensene. Så lenge sosiale problemer finnes, har sosialt arbeid plass i sam­ funnet. Å forstå sammenhenger, er noe av sosial­ arbeidernes kjernekompetanse. Det vil vi virkelig få bruk for framover, sier hun.

FORSVINNING: Rådgiver i Fagforbundet, Kjell Arne Lie er opptatt av relasjonen mellom hjelper og mottaker. – Effektiviteten fratar de ansatte tid til dette.

Sosialt arbeid står i sterk fare for å forsvinne, advarer han.

Sosialt arbeid i en ny tid

– Er det plass til sosial­ arbeideren i framtida?

Velferdsstaten Norge består i sosialt arbeid, men stadig overtar velferdsteknologi for varme hender.

Tekst: Guri Haram Foto: Marianne Otterdahl-Jensen

26

framtidas velferd

SOSIALT ARBEID

– Kunnskapsløshet I vinter uttalte Erna Solberg: «Samtidig vil jeg aldri si at fordi man er fattig, eller har ut­ fordringer, er kriminalitet akseptabelt – eller «sosionomisere» det vekk, som jeg pleier å si.»

Ada Rudskjær er sosialkonsulent i Oslo kom­ mune, Velferdsetaten, og sitter i yrkes­seksjons­ styret, Oslo. Hun mener begrepsbruken «sosio­ nomi­sering», i negative vendinger kommer av uvitenhet, at tankegangen bak statsministerens uttalelse bunner i kapitalisme.

– Vi ser heller mangel på «sosionomisering».

Vi vil ha det tilbake, takk! Landets velferd av­ henger av regjeringen. Blå-brun er ikke stort å skryte av. Da er det veldedighet og frivillige organi­sasjoner vi må stole på, sier hun.

Martinsen forteller at før første utdanning, var nettopp sosialomsorgen avhengig av familie eller frivillige organisasjoner til hjelp.

– Særlig religiøse organisasjoner tok ansvar, men da bevisstheten dreide seg mot fellesskapet, overtok det offentlige.

Skiller fysisk fra psykisk Ønsket om velferd begrunner behovet for hjelpe­ ordninger, ifølge Kjell Arne Lie, rådgiver ved Yrkesseksjon helse og sosial i Fagforbundet.

– Samfunnet er konstruert på helse og sosial, med psykiatri ett sted, og somatiske sykehus et annet. Somatikk, angår kroppen; hodet angår psyken. I gråsonen er sosialhjelp, sier han.

Han viser til Z- og L-diagnosene.

– Sosiale grunner utløser ikke sykepenger, kun arbeidsgivers dekning i inntil 16 dager. Mobbes jeg på jobben, gir legen meg Z-diagnose, med et tall. Har jeg derimot ryggvondt, gir L-diagnose videre økonomisk NAV-bistand. Tilstanden må altså ha blitt psykosomatisk, sier han.

Den helhetlige forståelsen blir likevel sterkere.

– I dag heter det ikke psykiatri, men psykisk helsevern; en bevegelse bort fra et større skille.

Nå vil vi organiseres etter et helhetlig helseaspekt, sier han.

Rådgiveren husker at de på 80-tallet, gikk vekk fra psykodynamisk tenkning. På 90-tallet kom konservativ konsekvenstenkning; arbeid uten følelser.

– Ledelsesfilosofien «New Public Manage­ ment», ble fulgt av ledere som Tony Blair og Jens Stoltenberg. De ville drifte offentlige tjenester

som business. Så kom mer effektivisering.

Dagens regjering er på samme spor, og privati­ serer tjenester, forteller han.

Høsten 2001, kom NAV-reformen.

– Det står for «Nå Angrer Vi», tøyser han: NAV er spydspissen til alt sosialt arbeid, men preges fortsatt av omstillinger. Sosionomene følger Lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen. Formålet er å bedre folks liv til aktiv samfunnsdeltakelse. Det er vår tids definisjon på sosialt arbeid, sier han.

Oppgjør med metodene Lie har hatt mange arbeidsår i barnevernet.

I sommer er han tilbake i barneverntjenesten.

Det gleder han seg til.

– Skal hjelperen oppfylle formålet om økt rehabilitering, må arbeidsforholdet muliggjøre det. NAV-ansatte har daglig kanskje 100 opp­ følging­saker. Kan man da drive godt sosialt arbeid? All erfaring bekrefter at for virkelig å hjelpe, må du sette av tid, understreker 60-åringen.

Rådgiveren har erfart at metodikk fort blir hvilepute.

– Sosialt arbeid er generelt metodepreget.

Forskningsstøtte gis oftest til nye metodefunn.

Deretter tar man kurs og tenker metoden passer alle. Men sånn er det ikke. Vi må heller evne å stille spørsmålet: «Hjelper det vi gjør den vi skal hjelpe?», sier han.

En modell som er «in» er Kvello-modellen.

– Trives barnet i familien? Det er vanskelig å vurdere, spesielt når sosialarbeideren har ansvar for flere barn. Kvello har utviklet et avkrysnings­ skjema for risiko- og beskyttelsesfaktorer. Det er kjempebehagelig å krysse av og finne ut at barnet ikke skal bo hjemme. Som del av et arbeidsmiljø i NAV eller barnevernet, kjennes det praktisk at vi har bestemt oss for en metode. Under vei­ledning er intervju-malen nyttig, men for en familie er det likevel kanskje ikke hva de trenger. Kjører jeg da på med metodikk, tas denne familien feil vei, sier han.

Lie mener det er best å følge Søren Kirkegaards dikt «Hjælpekunst», om å møte mennesket der det er.

– Jeg elsker å lese dette, for det er helt grunn­ leggende, understreker han.

Fagforbundets rådgiver er glad for en stadig oppmerksomhet på brukermedvirkning.

Fag og politikk:– Et viktig aspekt ved vår historie som sosial­ arbeidere er arven som opprørere. Nettopp fordi sosialt arbeid utføres i skjæringspunktet mellom fag og politikk, er vårt samfunnsmandat å si ifra om det som ikke fungerer, påminner Kathrine Haugland Martinsen fra FOs forbundsledelse. Leder for profesjonsrådet for sosionomer. (Foto: Trond A. Isaksen)

<

framtidas velferd

27

GOD KUNST: Kjell Arne Lie er «fan» av Pushwagner som i sin kunst formidlet hvordan mennesker fanges av samfunnet. Selv er han kritisk til at sosialarbeidere lener seg for mye til metodikk og papirarbeid.

Lov om sosiale tjenesters formålsparagraf: «Formålet med loven er å bedre levekårene for vanskeligstilte, bidra til sosial og økonomisk trygghet, herunder at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig, og fremme overgang til arbeid, sosial inkludering og aktiv deltakelse i sam­ funnet. Loven skal bidra til at utsatte barn og unge og deres familier får et hel­ hetlig og samordnet tjeneste­tilbud. Loven skal bidra til likeverd og like­ stilling og forebygge sosiale problemer.»

28

– Det går igjen i alt av helse og sosial. Det er kjempebra, for vi må lytte. Hva er det du forteller meg? Hva er det du trenger hjelp til? Vi trenger kanskje også å lytte til hva som ikke blir sagt.

Folk i krise klarer ikke å forklare seg så godt.

Regjeringen har omfavnet brukermedvirkning, men lager samtidig systemer for effektivitet.

Sterke krefter vil tjene penger, og det er det mye flott i, men historien viser at mennesker da gjerne gir mer til seg selv enn fellesskapet, sier han.

Dagens problem, ifølge Lie, er at systemet er for effektivt.

– Mennesker må ha mer enn skjemaer og metoder. Som Bjørn Eidsvåg synger: «eg skal gråte med deg»; det gjør ikke systemene. En hjelper må tåle smerten. I barnevernet lener flere seg på papirarbeid, fordi det blir for smertefullt å lytte til folks behov. Det samme sees i NAV. Hvordan skal hjelperne overleve da? Psykisk helsevern er drevet for langt, sier han.

Tror på sosialarbeideren Ifølge «Helse-Norge 2040» av Samfunns­ økonomisk analyse, er Norge blant verdens fremste i helseteknologi. Rapporten anser roboter, sensorer og annen teknologi som sentrale løsninger på de økte samfunnsoppgavene innen pleie og omsorg. Velferdsteknologi kan gi mulighet for mestring, så flere kan bo hjemme lenger. Teknologikompetanse vil få etterspørsel.

Mens kognitiv kompetanse som pasientforståelse, nødvendiggjør fortsatt menneskelig innsats.

framtidas velferd

– Digitalisering er ikke bare positivt. Direkto­ ratet for e-helse vil ha ett system i Helsenorge.no, som Norge ønsker å sette til utenlandske sel­ skaper. Dermed er sosialt arbeid på vei ut. Du trenger bare en knapp, sier Lie. Rudskjær, på sin side, mener at teknologi i samspill med menneskelig kontakt er bra.

– Ja, så lenge det er en kombinasjon. Man må aldri overlate alt til teknologien, men beholde det menneskelige perspektivet, sier hun.

Hun tror ikke at sosialt arbeid er på vei ut.

– Hver vår har jeg minst to i studentpraksis fra OsloMet. Jeg ser påfyll av unge med levende interesse for faget!

Lie er enig i at nøkkelen ligger i balanse.

– Vi veksler mellom å være tellere eller tolkere av kunnskap. Sterke krefter vil ha mekanikk og telling, men mennesker er helt avhengige av meningsskaping. Likevel behøver vi systemer.

De to må balanseres. Det som gjør oss friske er følelsen av sammenheng, at det vi gjør er meningsfylt, forståelig og håndterbart, sier han.

Lie tror fortsatt på sosialarbeideren, men siterer tidligere leder av Selbukollektivet, Inger Granby: «Det sosiale kallet må tilbake i sosialt arbeid» og «Husk på at det blir gjort mye dårlig sosialt arbeid med gode faglige begrunnelser.»

– Det brennende engasjementet lever og vil gi retning. Løsningen ligger i det sosiale arbeidets kunnskap, fordi det handler om samhandling mellom mennesker, sier han.

SOSIALT Restaurering ARBEID Fagforbundet Helse, Sosial og Velferd vil styrke sosialfaget og ønsker derfor innføring av en utdanning på VGS-nivå. Her er Helge Sporsheim og Tuva Tjernstad som jobber for en ny slik utdanning.

Ønsker ny utdanning Fagforbundet Helse, Sosial og Velferd har diskutert muligheten for en sosialfaglig utdanning på VGS-nivå. Om få år kan en ny type fagbrev bli en realitet.

Tekst: Guri Haram Foto: Marianne Otterdahl-Jensen

– Vi har ikke kommet lenger enn at vi har utarbeidet et notat, forteller Tuva Tjernstad, nestleder i Fagforbundet Helse, Sosial og Velferd.

I notatet fremgår muligheten for etablering av en videregåendeutdanning i sosialt arbeid, med fag­brev som følger hovedmodellen for fag­opp­ læring i arbeidslivet der man oppnår fagbrev etter bestått fag­­prøve. Oppbyggingen er to år i skole og to år i lære. I tillegg vil det finnes egne voksenopplærings­ordninger.

– Det finnes ikke noe sånt innen sosialfag i dag, sier hun.

Kan ta flere år Helge Sporsheim, leder for yrkesseksjon Helse og Sosial i Oslo, jobber videre med saken fra Helse, Sosial og Velferd.

– Søkeprosessen til utdanningsmyndighetene vil erfaringsvis ta litt tid, sier han.

Tidligere fantes videreutdanningen «Kompe­ tanse­g ivende opplæringsprogram for verne­assi­ stenter/miljøarbeidere innen rusomsorgen», som var et bedriftsinternt tilbud i Oslo.

Sporsheim mener feltet trenger både høyskole­ utdanning og fagbrevutdanning.

– Da fås et større tverrfaglig miljø med både høyskoleutdannede og fagarbeidere. Kurset for verneassistenter, som gir studiepoeng, har ikke

vært arrangert på mange år. Det tror vi fagbrevet kan sparke i gang, sier han.

Tjernstad forteller at motivasjonen for et nytt fag delvis har vært den forsvunne verneassistentutdannelsen.

– Fagdisiplinen er i stor grad i ferd med å for­ svin­ne som begrep og praksis, mens andre som medisin og psykologi overtar. Dette fortrenger helhets­tenkningen bak sosialt arbeid, som det er behov for i rusomsorgen. I sosialt arbeid har vi mer mestrings­fokus i stedet for pleie. Rusfeltet er i dag for avhengig av høyskolekompetanse. Vi mener det i tillegg er behov for ansatte med sosial­faglig kompe­tanse som er mer praktisk og miljøterapeutisk rettet, som ikke er bundet opp i administrative oppgaver, sier hun.

De har ikke fått tilbakemelding fra elever på et nytt studietilbud.

– Nei, vi har ikke gått ut med det ennå.

Helse, Sosial og Velferd vil styrke sosialfag ved å ha en videregåendeutdanning, og Sporsheim vil fremme selve saken nasjonalt for yrkesseksjons­ styret i Fagforbundet.

– Det er rom for diskusjon. Saken om en fag­ arbeiderutdanning styrkes hvis den angår hele landet. Vi får sikkert høre mange innfallsvinkler og meningsforskjeller for struktur på en utdan­ ning innenfor sosialt arbeid, avslutter han.

NAV: – Stadig nye kull utdannes til vernepleiere, sosionomer og barnevernspedagoger. Men det som før het sosialkontor, er nå NAV-kontor. Det har blitt mindre rom for timeavtaler, personlige møter, og i stedet papirarbeid, sier Ada Rudskjær, som jobber innen rusfeltet.

framtidas velferd

29

Helsearbeiderfaget står stille Eldrebølgen bygger seg opp, og det er et umettelig behov for helsefagarbeidere. Dette får dagens unge høre. Virkeligheten viser noe helt annet. Det er en total vridning mot å ansette sykepleiere, vernepleiere og andre med høyere utdanning innen pleie- og omsorgssektoren.

Tekst og foto:: KARI KLØVSTAD

Helsearbeiderfaget har stått stille, og det er lite som tyder på at det vil skyte fart i årene som kommer.

–Det snakkes så mye om behovet for varme hender og at det er et umettelig behov for folk mange steder. Men det er ikke lett å få jobb som helsefagarbeider, sier forsker Håkon Høst, ved Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU).

Forskeren har hatt ansvaret for mange pro­ sjekter som har sett på utdanningsløpet til helse­ fag­arbeiderne fra de startet på videregående skole, fortsatte utdanningen og så kom ut i jobb.

Det har skjedd en stor endring de senere årene.

Men la oss først se litt på utgangspunktet.

For få muligheter Helse og oppvekst er det største yrkesfaget, og det er også her de fleste jentene begynner.

– Når vi spør elevene det første året om hva slags planer de har og hva de skal bli, så svarer over 90 prosent at de har tenkt å arbeide innenfor helse og oppvekst. Rundt halvparten tenker seg å bli helsefagarbeider, barne- og ungdomsarbeider eller noe annet som gir dem fagbrev. Litt ute i skole­­gangen kommer drei­ningen. Da ønsker stadig flere seg høyere utdanning, og de kan tenke seg å bli syke­pleier, vernepleier, lege, barne­ hagelærer eller noe annet i den retningen. Stadig færre sier de ønsker seg et yrke på fag­arbeidernivå, sier Håkon Høst.

En av årsakene til at mange unge har skiftet mening, er at de ser at fagarbeideryrket ikke har nok muligheter. De vil ha en jobb å leve av, men det er vanskelig å finne store nok stillinger.

Karriere­mulighetene er også begrenset, så det er få sjanser til å avansere.

– Helsefagarbeiderne har fått sitt felt inn­ snevret. De tidligere hjelpepleierne hadde flere valg­muligheter og et større ansvarsområde, sier forskeren.

I stadig flere kommuner prioriterer de nå først og fremst å ansette folk med høyere utdan­ ning. Hvis det tidligere var 12 ansatte på en institusjon for psykisk utviklingshemmede, for­ delte det seg kanskje på en vernepleier og elleve hjelpepleiere.

– I dag vil det ofte være seks vernepleiere og seks helsefagarbeidere, så fordelingen er blitt en helt annen, påpeker Håkon Høst. Dette fører ofte til at det skjer noe med arbeidsdelingen.

Hierarkiet er blitt tydeligere, og helsefag­ arbeiderne har ikke nok tilgang på faglig ut­ viklende jobber. Elevene på helsearbeiderfag for­ nemmer også gradvis gjennom utdanningen at det er blitt vanskeligere å få jobb.

Det finnes ikke et utømmelig lager av sykepleiere, og det er heller ikke mulig å utdanne nok til å overta for helsefagarbeiderne.

30

framtidas velferd

Må snu utviklingen Forsker Håkon Høst er klar på at vi ikke kan fortsette den utviklingen

Helsefagarbeider

vi har hatt de siste årene. Det finnes ikke et utømmelig lager av sykepleiere, og det er heller ikke mulig å utdanne nok til å overta for helsefagarbeiderne.

– Da må vi enten importere sykepleiere fra andre land, eller øke arbeidstiden til dem som er i jobb. Men når det gjelder det siste er det ikke lenger så mye å hente, sier Høst.

Han mener paradokset er at i en periode hvor man vil bygge opp sektoren, er et typisk tilbud til en nyutdannet helsefagarbeider en 20 prosent helgestilling. Helsefagarbeiderne blir gjerne de som skal fylle opp i helger og andre ubekvemme tider i skiftordningen.

Høst mener det også bør være flere veier som fører inn til høyere utdanning, som for eksempel sykepleierutdanningen.

Fra helsefag til sykepleie I dag må du ha eksamen fra studiespesialisering før du kan søke sykepleierutdanning. Med unn­ tak av et forsøksprosjekt, er dette eneste veien å gå. Høst viser til de tekniske fagene der du som fagarbeider kan komme inn på ingeniørstudiet, og mener noe lignende bør være mulig innenfor høyskoleutdanningene i helse og oppvekst..

– Sykepleierne kommer ofte i forsvars­posisjon, og er redd for at en rekruttering fra helse­ arbeiderfag vil svekke yrket og den statusen det har. Personlig tror jeg det vil gi et godt studiemiljø hvis folk fra studiespesialisering og de med yrkes­ erfaring samles i samme klasse. Noen må kanskje bruke mer tid på teori, mens andre må jobbe mer med det praktiske, sier Håkon Høst.

Han er likevel opptatt av at vi ikke kan få ut­ ført alle oppgavene i framtida ved å gjøre helse­ fagarbeiderne til sykepleiere.

Høsts oppskrift er å sørge for at helsefag­ arbeiderne får større stillinger, mer ansvar, nye opp­gaver og mulighet til å utvikle seg gjennom videre utdanning. Da står vi godt rustet når den mye omtalte eldrebølgen flommer inn over kommunene.

MÅ SATSE PÅ HELSEFAGARBEIDERNE: Vi må snu utviklingen, satse på helsefag­ arbeiderne, ta vare på den store interessen det fortsatt er for faget og verdsette den bakgrunnen de har. Det er et urealistisk mål i dag at alle skal ha høyere utdanning, mener Håkon Høst.

Det vanskelige valget Når elevene starter på helse- og opp­ vekst på videregående skole, ligger mange muligheter åpne. For mange er det både viktig og vanskelig å velge programfag det andre året. Dette viser intervjuer som Fafo-forskerne Anne Hagen Tønder, Tove Mogstad Aspøy og Kaja Reegård har gjort ved seks videre­ gående skoler i Oslo, rogaland og NordTrøndelag.

Få av elevene hadde en klar oppfatning av hva de ville bli før de begynte. For en del ble valget enklere etter en praksis­ periode i arbeidslivet. Da så de hva de like og ikke likte.

Mange av de unge hadde fått høre: Det trengs masse folk på sykehjem og barne­ hager og sånt. Der er det alltid jobb å få”.

Oppfatningen var at det er et stort behov for helsefagarbeidere i årene framover,

og at dette er et sikket valg. Usikkerheten spredde seg fort når en elev i en klasse hadde hørt noe annet.

Intervjuene viser at forventningene om å få jobb er en faktor som har stor betyd­ ning når elevene vurderer ulike valg.

Et av forholdene som gjør at det er vanske­­lig for elevene å utvikle en sterk yrkesidentitet, er mangelen på klare rolle­modeller i faget. Lærerne som under­viser på Vg1 helse og oppvekst har ofte en annen yrkesbakgrunn, og mange er sykepleiere.

En del av elevene holder muligheten åpen for å ta påbygning og videre studier.

Mange er blitt rådet til å ta fagbrev, for de gjør dette.

framtidas velferd

31

Framtidas sykepleiere vil lede andre Øver: I praksisrommet kan studentene øve på behandling av pasienter.

Her har Andrea Ottesen Fallang tatt plass i sengen, med Tina Ødegård Holt (midten) og Marte Viola Olsen. Høgskolelektor Kari Aarøen følger med.

Som nyutdannet sykepleier har du så mange muligheter at det kan være vanskelig å velge. Dette er avgangsstudentene Andrea Ottesen Fallang (23), Tina Ødegård Holt (26) og Marte Viola Olsen (21) i Fredrikstad enige om. De ser lyst på framtida.

Tekst og foto: KARI KLØVSTAD

Den livlige trioen vi møter på Høgskolen i Østfold har alle ulik bakgrunn.

Marte Viola Olsen var fast bestemt på å bli syke­pleier så fort som mulig. Hun gikk studie­ spesialisering med formgiving, og kom rett inn på studiet. I oppveksten var hun alltid opptatt av anatomi, og på fritiden passet hun naboens fem barn og likte å vise omsorg. Det er actionbiten ved sykepleieryrket som fascinerer henne mest; som på et akuttmottak, der mye skjer, og du må handle raskt.

Tina Ødegård Holt gikk toppidrett på videre­ gående og var fotballproff på Kolbotn, da hun begynte å se seg om etter et annet yrke. Et møte med kreftsykepleierne på Ullevål var blant det avgjørende.

– Jeg hadde en tante som døde på lindrende

32

framtidas velferd

avdeling, og jeg fikk oppleve englene som jobber der. Nå skal det sies at jeg også har møtt helse­ personell av den andre sorten. Da far var utsatt for en arbeidsulykke, fikk jeg et dårlig inntrykk, sier Tina Ødegård Holt. Hun startet på studiet som tobarnsmor, og den yngste var bare to måneder.

– Jeg kviet seg litt for å skulle amme den lille under forelesningene. Da sa mannen min at sykepleien må da være stedet der de tåler å se en pupp, ler Tina.

Andrea Ottesen Fallang bestemte seg for studievalg dagen før søknadsfristen gikk ut.

– Da omprioriterte jeg og byttet lærerhøgskolen med sykepleien på førsteplass. Det avgjørende ble at mamma sa jeg var så varm og hadde så mye omsorg å gi, sier Andrea Ottesen Fallang.

Hun gikk helse- og oppvekstfag på videregående, og trodde da at hun skulle bli barne- og

STUDENTDRØMMER

ungdomsarbeider. På den tiden kjentes det trygt, men så tok hun påbygning i de teoretiske fagene, og bestemte seg for å studere ved en høgskole, selv om det opplevdes litt skummelt.

– Jeg visste ikke hva jeg gikk til! Første året var det veldig mye å gjøre, og selv om jeg kom inn med gode karakterer, var det slitsomt å henge med. Jeg jobbet samtidig i hjemmesykepleien, sier Andrea Ottesen Fallang, som øyeblikkelig leverer sin bacheloroppgave om psykisk helse og miljøterapi.

I klassen hennes er det flere helsefagarbeidere som har tatt påbygning for å kunne studere.

Vi møter studentene sammen med høg­ skolelektor Kari Aarøen, som har mange år bak seg som sykepleier før hun gikk over til å under­ vise. Alle fire er enige om at det er et fag i endring. Dette gjelder ikke minst dem som skal jobbe rundt om i Norges kommuner.

Jobbe mer med å lede andre Det blir mangel på sykepleiere i framtida, hvis utviklingen skal fortsette som i dag.

– Da må vi se på hvordan kompetansen brukes. Oppgavene mellom sykepleiere og helse­ fag­arbeidere må fordeles på en mer hensikts­ messig måte, og helsefagarbeiderne må få bruke mer av utdannelsen sin. I dag er det mange som har en 13,2 prosent stilling, og det er ikke slik det skal være, sier Tina Ødegård Holt.

– Framtidas sykepleier må være selvstendig, og han eller hun må jobbe mer og mer med å lede andre. Observasjon av pasienter, organi­sering, delegering av oppgaver og opplæring av andre, blir viktig. Framtidas sykepleiere må være gode på å endre seg, se helheten og ta ansvar, sier høgskolelektor Kari Aarøen.

– Dette krever også at vi hele tiden holder oss faglig oppdatert, sier Andrea Ottesen Fallang.

Eldre får hjelp til å mestre selv Ordet gamlehjem er historisk, og funksjonen slik vi kjente den, finnes heller ikke lenger. Men det blir stadig flere eldre, og målet i kommunene er at de skal bo hjemme så lenge som mulig. Ny velferdsteknologi utvikles stadig, og det finnes trygghetsalarmer, komfyrvakter og mye annet.

– Vi må tenke motsatt av hva som har vært gjort. Vi skal gå mindre inn med direkte hjelp,

men sørge for at de eldre blir bedre til å mestre selv. Jeg kan dra på en støtte­strømpe på kort tid, men tankegangen må være at jeg skal vise hvordan det skal gjøres, sier Tina Ødegård Holt.

Hun mener vi bør ha en strategi for hvordan vi skal få det bra i alder­dommen.

– I stedet for at det skal bo en og en enke rundt om, så håper jeg å ha en venninne jeg kan flytte sammen med, hvis jeg om mange år skulle komme i den situasjonen, sier studenten.

Andrea ser mange fordeler ved ny tekologi.

Via en Ipad kan de eldre veiledes om kosthold, kontroll av blodsukker og annet som kan være viktig i hverdagen. Det er også praktisk med en pilledispenser som piper når det er på tide å ta medisiner.

– Vi må ha kunnskaper om teknologien, men er det noe som ikke fungerer, tror jeg det blir vanlig å ha en egne servicepersoner i kom­munene, som kan ordne dette, sier Marte Viola Olsen.

Sykepleierne må fortsatt følge med på om det er eldre som er ensomme og deprimerte. Den personlige kontakten skal ikke blir borte, men det er kanskje folk fra frivillighetssentralen eller lignende, som kan ta turen innom og slå av en prat over kaffekoppen.

Mye skal læres: Fra venstre Marte Viola Olsen, høgskolelektor Kari Aarøen, Andrea Ottesen Fallang og Tina Ødegård Holt.

<

framtidas velferd

33

Vil gjøre livet bedre for de eldre Utstyrsesken: Det er mye å holde styr på når du skal bli helsefagarbeider, som Sara Rekdahl og Mathias Holst.

De ville ha et yrke der de kunne hjelpe eldre men­nesker og gjøre hverdagen deres bedre. Nå er Mathias Holst (18) og Sara Rekdahl (17) snart på vei ut i lære som helsefagarbeidere.

Tekst og foto: KARI KLØVSTAD

De to tenåringene som nå avslutter vg2 helse­ arbeiderfag på Drømtorp videregående skole ser lyst på framtida. De har valgt en yrkesretning de synes passer perfekt for dem, men begge vurderer om de skal bli sykepleiere med tiden. Duoen regner med at det er jobber å få også som helse­ fagarbeider, og lønn bekymrer de seg lite over.

Få gutter Mathias Holst er en av få gutter som har valgt helse­­arbeiderfag. Det er to i hans klasse og en i parallellklassen, og han mener at de burde ha vært samlet. Da kunne de hatt et lite guttemiljø sammen. Sara er enig. Hun savner også gutte­ delen av klassen. Da kunne de utfylt hverandre.

Med så mange jenter, kan det bli vel mye drama.

– Hvorfor vil dere bli helsefagarbeider?

– Jeg vil ha en jobb der hver dag ikke er maken, og det er viktig å kunne jobbe med mennesker.

34

framtidas velferd

Kontorarbeid er ikke noe for meg, sier Mathias Holst. Jobbvalget ble tatt da han besøkte beste­ faren på sykehjemmet. Langhus-gutten ville gjerne være en av de ansatte, som gjorde en forskjell for de eldre.

Det var også den samme motivasjonen som fikk Sara Rekdahl fra Ytre Enebakk til å søke helsearbeiderfag.

– Jeg er en omsorgsperson som har stor glede av å hjelpe andre, og jeg vil gjerne være med og lage en bedre hverdag for dem som er på slutten av livet. Nå har jeg praksisplass på sykehjem og trives godt, sier Sara.

For få læreplasser Både Mathias Holst og Sara Rakdahl har vært så heldige og få læreplass fra høsten, men det er mange i klassen som har slitt. Det utdannes for mange i helsearbeiderfag i Follo-regionen i for­

STUDENTDRØMMER

hold til hvor mange læreplasser kommunene og andre har å tilby.

– Vi kommer til å se en faglig utvikling, der det blir stilt større krav til å behandle syke mennesker hjemme. Dette klarer vi ikke å dekke opp med sykepleiere. Myndighetene må sørge for flere fulle stillinger til helsefagarbeiderne, og legge til rette så det er læreplasser nok. Mange flinke, pliktopp­ fyllende elever hos oss har slitt, og de blir lei seg når de ikke en gang kommer inn til intervju, sier fag­ lærer Bjørg Krogstad, som er sykepleier i bunnen.

Kanskje sykepleier Mathias er opptatt av å ta fagbrev og praktisere som helsefagarbeider noen år. Men på sikt håper han å ta y-veien og fortsette på sykepleierstudiet.

– Jeg har lyst på en jobb med mer ansvar og også lære mer om sykdomsbiten.

Sara er inne på samme tenkegangen, men ser for seg å ta påbygning til studiekompetanse, når hun er ferdigutdannet helsefagarbeider. Av­ gjørelsen er ikke tatt ennå.

Hva ønsker du å lese mer om innen ditt fagfelt?

Den tekniske utviklingen innen faget skremmer ikke ten­åringene. For dem er det naturlig med elek­tronisk lås for hjemme­tjenesten, teppe på gulvet med alarm som går hvis noen faller ut av sengen og medi­sindispenser som piper når det er tid for å ta piller.

Tenker lite på lønn. Mens folk som er ute i yrkeslivet gjerne diskuterer lønn, er ikke de to tenåringene så opptatt av penger.

– Jeg bor hjemme og tenker lite på hva jeg kommer til å tjene, men det blir vel et tema den dagen jeg flytter ut, sier Mathias Holst.

– Lønn har ikke så mye å si bare jeg får en jobb jeg trives med. Jeg trenger ikke å være den rikeste å gata, sier Sara Rekdahl.

Begge tenåringene er sikre på at de har valgt en av de viktigste yrkene som finnes.

Send oss forslag til temaer tips@fagbladet.no

framtidas velferd

35

Kan du svare ja på et av disse spørsmålene?

• Står og går du mye på jobb?

• Sliten i bena etter en lang arbeidsdag?

• Opplever du urolige ben eller kramper i bena på natten?

Da kan et par JOBST® Kompresjonsstrømper være noe for deg.

Postboks 7003 St. Olavs plass, 0130 Oslo – tlf. 23 06 40 00 www.fagforbundet.no • www.fagbladet.no

THERAPIES. HAND IN HAND. www.bsnmedical.no Tlf: 22 98 04 00

Tilgjengelig i apotek og hos bandagist