Om asfalt

Asfaltering i Fagernes sentrum i 1930-årene. Foto: Ukjent fotograf / Norsk vegmuseum Veier har vi hatt i Norge i mange hundre år. Veier og gater hadde dekke av grus eller var belagt med stein. På begynnelsen av 1900-tallet ble den første asfalten lagt ut her i landet. Det første bindemiddelet kom fra naturasfalt, som man fant på jordoverflaten. Det var olje som kom opp til overflaten på grunn av jordskjelv som laget sprekker. Etter at de flyktige delene av oljen var fordampet, var det kun bitumen tilbake, blandet med steinstøv og andre partikler. Bitumen fra slike forekomster har vært kjent siden oldtiden. Den mest kjente forekomsten er en asfaltsjø på Trinidad, en øy rett utenfor kysten av Venezuela. Etter hvert som boring etter olje og raffinering av råolje ble vanlig, øket tilgangen på bitumen, og asfaltveier ble mer vanlig.

De første asfaltfabrikkene kom til Norge i 1930-årene. I Norge ble det vanlig å asfaltere bygater etter andre

FNs bærekraftsmål

STOPPE KLIMAENDRINGENE

Asfalt er et materiale som er 100 % resirkulerbart verdenskrig, og fra 1960-årene ble også veier i distriktene asfaltert. De første asfaltutleggere kom til Norge på 1950-tallet.

Asfalt er et viktig materiale i et moderne samfunn. Transport av personer og varer er nødvendig. Det meste av dagens transport går med bil på våre veier. Når transport foregår med skip, tog eller fly, begynner og slutter transporten på vei. Det offentlige veinettet i Norge er omkring 95 200 km (2019) fordelt på omkring 20 760 km riks- og europaveier, omkring 44 700 km fylkesveier og omkring 39 700 km kommunale veier. I tillegg er det mange private veier, og av disse er en stor andel grusveier.

I Norge er det så godt som bare asfalt som benyttes til dekke på trafikkerte veier og som flyplassdekke. Asfalt er det vanlige underlaget på fortau, gang- og sykkelveier og gårdsplasser. Asfalt kan også benyttes til en rekke andre formål, som for eksempel industrigulv, damanlegg, såle i krafttunneler og underlag for andre typer belegning. Det er vanskelig å tenke seg et velfungerende samfunn uten bruk av asfalt.

I Norge blir det lagt ut rundt 7 millioner tonn asfalt årlig. Asfalten produseres på rundt hundre asfaltfabrikker som er fordelt rundt om i landet. Fra asfaltfabrikken blir asfaltmassen fraktet med bil, og noen ganger båt og bil, til stedet som skal asfalteres.

Asfalt kan legges ut uten fuger til et jevnt, heldekkende underlag. Sammensetningen kan tilpasses formålet, fra helt tette belegninger til åpne, drenerende belegninger.

Et asfaltdekke skal gi sikker og god fremkommelighet for trafikanter. Asfalten må ha god friksjon for å sikre et godt veigrep for kjøretøy. Asfaltdekket skal være jevnt for å sikre god komfort for bilister og andre trafikanter. Det skal ha liten rullemotstand for å gi lavt energiforbruk for kjøretøy. Det skal gi minst mulig rullestøy til omgivelsene. Det er vanskelig å oppfylle samtidig alle krav vi ønsker å stille til et asfaltdekke, men vi kan legge spesiell vekt på én egenskap og samtidig unngå at andre egenskaper blir for dårlige. Derfor er det utviklet ulike typer asfalt for ulike formål. Det kan være en rullebane for store fly, eller en treningsbane for rulleskiløpere.

Det skjer en kontinuerlig utvikling i produksjon og utlegging av asfalt, for å møte spesielle utfordringer og for å tilpasse seg endringer i påkjenningene et asfaltdekke blir utsatt for.

De senere årene har det vært økt oppmerksomhet på miljø og klimaendringer. Det arbeides for å redusere klimagassutslipp ved produksjon og utlegging av asfalt. Utslippet er redusert