Den kvinnelige idrettsutøveren (9788245036930)

Øyvind Sandbakk

Guro Strøm Solli

Hanne Staff (red.)

DEN KVINNELIGE IDRETTSUTØVEREN

TRENING,

HELSE OG PRESTASJON

Øyvind Sandbakk, Guro Strøm Solli og Hanne Staff (red.)

Den kvinnelige idrettsutøveren

Trening, helse og prestasjon

Copyright © 2023 by Vigmostad & Bjørke AS

All Rights Reserved

1. utgave 2023 / 1. opplag 2023

ISBN: 978-82-450-3693-0

Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign ved forlaget

Omslagsfoto: Jacob Lund/Shutterstock

Bilder: Anastasiia Usenko/Shutterstock (s. 11), grayjay/Shutterstock (s. 43, venstre), Alena Hovorkova/Shutterstock (s. 43, høyre), Chu KyungMin/Shutterstock (s. 45), onot/Shutterstock (s. 48), Blamb/Shutterstock (s. 82, oppe), PushprajP/Shutterstock (s. 82, nede), Kjetil Grude Flekkøy (s. 87, alle foto), Matis75/Shutterstock (s. 106), nanmulti/Shutterstock (s. 125 og 151), Kastoluza/Shutterstock (s. 207)

Boken er utgitt med støtte fra Kunnskapsdepartementet ved Lærebokordningen for høyere utdanning.

Spørsmål om denne boka kan rettes til: Fagbokforlaget

Kanalveien 51

5068 Bergen

Tlf.: 55 38 88 00

e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarframstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Oppstykket kapittel: Parautøveren

For å belyse faktorer som er spesielt viktige for kvinnelige parautøvere, er det lagt inn rammetekster i tilknytning til fagrelevante kapitler i boka. Bidragsytere: Julia Kathrin Baumgart, Kristin Lundanes Jonvik, Maria Hrozanova, Cecilia Severin og Guro Strøm Solli.

Introduksjon

Øyvind Sandbakk, Guro Strøm Solli og Hanne Staff

Mestring og idrettsglede skal være den drivende kraften i norsk idrett. Barn skal utvikles på barns premisser, og utøverne skal få eie sin egen utviklingsprosess på veien mot å oppnå idrettsglede og gode prestasjoner. Kunnskap om hvordan man dyrker fram lidenskapen hos hver enkelt, gjennom å legge opp riktig trening som gir mestringsopplevelser og god helse i idrettsfellesskapene, er avgjørende for å lykkes med dette. I dag er idretten ikke like godt tilrettelagt for alle. Frafallet i norsk idrett er større og starter tidligere hos jenter enn hos gutter, og det er flere menn enn kvinner som lykkes i toppidretten.1 Flertallet av dagens trenere og ledere i idretten er menn uten erfaring med de særtrekkene som kjennetegner utviklingsprosessen til kvinnelige utøvere. Idretten trenger økt oppmerksomhet og kunnskap om hvordan en kan tilpasse aktivitetene og legge til rette for at jenter og kvinner skal oppleve mestring og glede i idretten. I dag er mange av aspektene som skiller jenter fra gutter og kvinner fra menn lite undersøkt, og kunnskapen som finnes er ofte underkommunisert.

Skal kvinner og menn trene forskjellig, og er det teknikkforskjeller vi må være bevisste på? Er det perioder av livsløpet da kvinnelige utøvere må være spesielt påpasselige med treningsbelastningen? Kan det være hensiktsmessig å periodisere treningen etter menstruasjonssyklusen? Hvordan påvirker ulike typer hormonell prevensjon trening og prestasjon? Er det skadeforebyggende trening som er spesielt viktig for kvinnelige utøvere?

Skal kvinner coaches annerledes enn menn? Dette er spørsmål som mange utøvere, trenere og ledere lurer på.

Denne boka er skrevet for å gi påfyll av kunnskap og skape nysgjerrighet hos trenere og ledere som vil hjelpe kvinner til å nå sine idrettslige mål. På samme måte som trenere vil hjelpe sine utøvere til å ta ansvar for sin egen utvikling og ta kloke valg i hverdagen, har vi samme mål: Vi ønsker å stimulere deg som leder eller trener til å kombinere kunnskap og nysgjerrighet i arbeidet med kvinnelige utøvere.

Individ- eller kjønnstilpasset trening?

For å skape god prestasjonsutvikling og mestringsopplevelser i idrett er det avgjørende å forstå de grunnleggende treningsprinsippene og hvordan disse kan tilpasses idrettens krav og individenes behov. Sentralt er prinsippet om at kroppen tilpasser seg den spesifikke belastningen den utsettes for, så lenge belastningen er stor nok og utøveren får tilstrekkelig hvile og ernæring til å restituere seg. Derfor er idretts- og individtilpasset trening og restitusjon avgjørende for å skape god utvikling. Idretter med ulike arbeidskrav krever ulik type trening, og utøvere med ulik treningsbakgrunn eller kapasiteter bør trene forskjellig for å realisere sitt idrettslige potensial. Det er store individuelle forskjeller innad i hvert kjønn, samtidig som det er enkelte forskjeller mellom kjønnene det er viktig å ha kunnskap om. De grunnleggende treningsprinsippene gjelder for begge kjønn, men i denne boka vil vi primært sette søkelys på særtrekkene som kjennetegner utviklingsprosessen til kvinnelige utøvere.

Denne boka tar utgangspunkt i biologisk kjønn for å belyse faktorer knyttet til trening og prestasjon. Samtidig er det viktig å være klar over at det finnes utfordringer knyttet til idrettens binære kjønnsforståelse (se tekstboks s. 37). Eksempelvis kan dette føre til at mannskroppen defineres som den optimale prestasjonskroppen som kvinnekroppen sammenlignes med. Dette gjenspeiles i både faglige og praktiske diskusjoner om trening, der mannen ofte er referansen eller normen. Dette gjelder også innholdet i store deler av treningslærematerialet og utdanninger, noe som kan føre til rammeverk for utvikling som passer bedre for menn enn kvinner. Det er også mange sosiokulturelle faktorer som både direkte og indirekte påvirker kvinnelige idrettsutøvere og deres trenere. Det er i dag forskjeller i rammebetingelsene til kvinner og menn i idretten, og selv om dette ikke er tematisert i denne boka, er det godt beskrevet i annen litteratur.2–5

Deltagelsen i både bredde- og toppidrett hos jenter og kvinner med en funksjonsnedsettelse er lav, og det er et uttalt mål i norsk idrett å øke deltagelsen og inkluderingen av denne gruppen utøvere. I 2022 lanserte NIF sin nye parastrategi «Én idrett – like muligheter». Sentralt i strategien ligger viktigheten av at trenere har tilstrekkelig kompetanse til å legge til rette for at mennesker med funksjonsnedsettelser skal oppleve glede, mestring og utvikling ved idretten. I denne sammenhengen er det spesielt to begreper, illustrert i figur 0.1, som det er viktig å være klar over når man skal tilrettelegge for parautøvere: integrering og inkludering.

De aller fleste temaene i denne boka gjelder for både olympiske og paralympiske utøvere. Samtidig er det noen faktorer som er spesielt viktige for den kvinnelige parautøveren. Dette er enten diskutert underveis i teksten, eksemplifisert gjennom utøverhistorier eller løftet fram i faktabokser.

Ekskludering Integrering Inkludering

Figur 0.1 Integrert idrett er når utøvere med funksjonsnedsettelse får muligheten til å delta i ordinær idrett ved at det finnes et eget tilbud eller en egen gruppe for parautøvere. Inkludert idrett oppnås først når parautøvere er med på lik linje med andre utøvere på kryss og tvers av gruppene som allerede finnes. Et inkluderende treningsmiljø er et miljø som er åpent for alle, uavhengig av kjønn, etnisk bakgrunn, livssyn, seksuell orientering og funksjonsnedsettelse, og der alle er en del av fellesskapet.

Oppbyggingen av boka

Boka gir en innføring i kvinnekroppens endringer gjennom livsløpet og hvilken betydning de ulike livsfasene har for tilpasning av den helhetlige treningsprosessen. Hver enkelt kvinne må finne sin oppskrift, bygd på kunnskap om hvordan trening virker på kroppen og hvordan kroppen tilpasser seg. Noen justeringer må gjøres i ulike faser av idrettskarrieren, og trenere må være ekstra på vakt i sin ledelse og coaching for å sikre individtilpasset belastning, gjennom å bygge inspirerende treningsmiljøer med en åpen og god dialog. God ledelse og coaching krever høy faglig kompetanse; vi har derfor valgt å presentere coachingkapitlet først, for deretter å gå inn i de ulike fagområdene trenere og ledere kan benytte i sin coaching av kvinnelige idrettsutøvere.

Denne boka gir inngående kunnskap om hvordan hormonendringene under menstruasjonssyklusen kan påvirke både treningsrespons og prestasjonen, og hvordan bruk av hormonelle preparat kan ha betydning. Vi belyser de ulike treningsformene som benyttes under den langsiktige utviklingsprosessen og hvordan denne også krever systematisk forebygging av skader og sykdom, samt riktig ernæring som gir energi og en robust kropp. Muligheter og utfordringer for idrettsutøvere som blir gravide, får barn og skal trene seg opp igjen vil også bli belyst.

Like viktig er det å skape motiverte og lidenskapelige utøvere som eier sin egen utviklingsprosess, og trenere som støtter og utfordrer på veien. Du får i denne boka kunnskap om hvilke prinsipper som legger grunnlaget for dette og hvordan god coaching kan bidra til å løfte fram det beste i våre idrettskvinner. Gjennom forskningsbasert kunnskap kombinert med unike historier fra suksessrike kvinnelige utøvere gir denne boka kunnskap til å forstå kvinners unike forutsetninger, samt viktige redskaper for å optimalisere utviklingsprosessen, fra de er unge idrettsjenter til de forsøker å ta steget inn i verdenstoppen.

Referanser

1. Ungdata. Publisert på nett; 2022. https://www.ungdata.no/ungdom-og-idrett/

2. Tjønndal A. Idrett, kjønn og ledelse. Fagbokforlaget; 2021.

3. Bråten B, Teigen M, Tjønndal, A, Hovden J. Idrett, kjønn og ulikhet. Tidsskrift for kjønnsforskning. 2020;3.

4. Fasting K, Sand TS. Likestilling i idretten. Et notat med vekt på kjønnsbalansen blant ansatte, trenere og ledere i særforbund. Norges idrettsforbund; 2017.

Kapittel

1

Å coache kvinner.

Treneren som balansekunstner

Liv B. Hemmestad

Treneren skal bidra til at idretten er et godt sted å være, slik at utøvere får oppleve idrettsglede og fellesskap, og legge til rette for at utøvere og lag kan realisere sitt idrettslige potensial. Dette kapitlet forklarer hvordan trenere kan lede utøvere, og spesielt kvinner, stødig og klokt både i hverdags- og konkurransesituasjoner. Vi anser et verdibasert lederskap som det aller viktigste, og vi har lagt vekt på at det ikke finnes noen snarveier til god idrettscoaching.

Dette kapitlet innledes med å beskrive idrettscoaching og coachingprosessen, før vi går nærmere inn på trenerens rolle som generalist, betydningen av helhet og et verdibasert lederskap, og viktigheten av arbeidsformer som fokuserer på involvering og medansvar. Deretter utforsker og problematiserer vi perspektiver knyttet til idrettscoaching og kjønn, før vi avslutningsvis beskriver de viktigste prinsippene og metodene for god idrettscoaching.

Målet med dette innledende kapitlet er å belyse hva som kjennetegner klokt trenerskap. Dette innebærer blant annet at treneren forstår viktigheten av å tilegne seg kunnskap fra de ulike fagområdene som beskrives i de kommende kapitlene, evner å sette disse sammen til en helhet, og benytter kunnskapen for å trene kvinner.

Læringsmål i dette kapitlet

• Leseren bør kunne forstå hva god idrettscoaching er og hvilke prinsipper og metoder som ligger til grunn for å utøve godt trener-lederskap for utøvere og lag i idretten.

• Leseren bør kunne forstå og anvende verdibasert ledelse i praksis.

• Leseren bør kunne forstå viktigheten av å tilegne seg kunnskap, sette den sammen til en helhet og benytte kunnskapen i trenergjerningen.

Hva er idrettscoaching?

Idrettscoaching handler om trenerskap og er knyttet til ledelse og læring i idretten. Begrepet coach er i denne konteksten knyttet til rollen som trener, og idrettscoaching viser til den virksomheten treneren bedriver. For å være trener må det være én eller flere utøvere som en følger opp, altså en trener/utøver-relasjon, og der samspillet mellom disse utvikler seg i et treningsklima. Treningsøkter, konkurranse- og samlingsaktivitet er en vesentlig del av virksomheten, men coaching av utøvere handler om alt det treneren gjør sammen med utøverne for å styrke utvikling i et helhetlig perspektiv. Selv om begrepet idrettscoaching omfavner trenerpraksisen i vid forstand, har treneren som sitt hovedanliggende å stimulere til læring, utvikling og/eller prestasjoner. Coachingprosessen er som regel knyttet til noen kjerneoppgaver.

Olympiatoppen har som kjerneoppgaver, i tett samarbeid med landslag/særforbund, å styrke utviklingen i landslag på følgende områder:

• daglig treningskvalitet

• relasjoner i prestasjonsteamene

• konkurransegjennomføring.

Coachingprosessen – sentrale prinsipper

Helt sentralt i coachingprosessene står utøveren og trener/utøver-relasjonen. Enhver utøver er å betrakte som en viktig kunnskapsressurs, med tanke på både sin egen utvikling og gruppens eller lagets utvikling. Jo mer vi klarer å bruke den enkeltes styrker og ressurser inn i gruppen/laget, desto sterkere står vi rustet til å nå målene våre, og til å håndtere opp- og nedturer sammen. Det er helt sentralt å involvere utøverne i prosessene for å styrke deres eierforhold og ansvarsforhold til egne og gruppens/lagets prosesser. En slik tilnærming bygger på team som metode og prinsippene tidligere landslagstrener i håndball Marit Breivik og hennes trenerteam har lagt til grunn for denne type arbeid.1,2 Et annet prinsipp som er sentralt i idrettscoaching er å sette søkelys på styrkene til den enkelte, som bygger på forsterkningsprinsippet som ble benyttet i håndballandslaget for kvinner senior.2 Dette er også tankegodset til tenniscoachen Carl Axel Hageskog, som er beskrevet som nøkkelteorien i boka Kreativ coaching.3

Treneren som spesialist og generalist

For å lykkes med god idrettscoaching må trenere være faglig sterke generalister. I tillegg til å ha spesialkompetanse innen egen idrett må trenere trekke veksler på kunnskaper fra andre fagdisipliner. De faglige bidragene i denne boka er eksempler på kunnskap som trenere trenger for å bidra til gode coachingprosesser. Eksempelvis vil de mange faglige bidragene i boka kunne bidra til en bedre og mer helhetlig forståelse for hvordan man trener kvinner, og hvordan man optimaliserer ferdighetsutvikling for den enkelte, og for laget.

For trenere innebærer helhet også å forstå utøveren som en person som er aktiv på mange arenaer, og at personlig utvikling er et mål i seg selv. Ingen utøver er kun utøver,

og læring skjer ikke i et vakuum eller er situert i den enkelte, men skjer i et tett samspill mellom individ og miljø.4 Dette innebærer at treneren må ta hensyn til at utøveren inntar mange roller på flere arenaer og at utøverrollen kun er en av disse. Personen er utøver på idrettsarenaen, men har også andre roller på andre arenaer, som familiemedlem, venn og/eller kjæreste, elev/student, arbeidstaker, deltager i kultur-/musikkaktiviteter, osv. Idrettscoaching handler om å interessere seg for denne helheten og sammen med utøveren planlegge for en helhetlig utvikling.

Med helhetlig tilnærming menes også hele personen, som handler om en etisk bevissthet, som innebærer å ta avstand fra en behandling av mennesker som er tuftet på en «målet helliger middelet»-metode med lite respekt for individet som verdi i seg selv.5,6 Utsagn som «Dette må hun tåle» eller «Vi må ta noen snarveier skal vi nå langt» harmonerer dårlig med de verdiene som preger god idrettscoaching. I lys av dette må idrettscoaching forstås som en iboende moralsk prosess med en uunnværlig etisk dimensjon, og vurderinger og beslutninger knyttet til idrettscoaching må forankres i praktisk klokskap.7–9

Idrettscoaching – et verdibasert lederskap

Når du takker ja til å være trener, takker du ja til det som er et hovedanliggende for trenervirksomheten; å bidra til ferdighetsutvikling og prestasjonsframgang. Dette er idrettens logikk.10–12 Det betyr at du som trener har oppmerksomhet på ferdighetsutvikling, individuelt og kollektivt. På denne måten er trenerens virksomhet knyttet til prestasjonslogikken, men det er ikke prestasjoner for enhver pris. Veien til ferdighetsutvikling og prestasjoner er belagt med verdier. I hjertet av idrettscoaching er møtet mellom mennesker, og spesielt viktig er trener/utøver-relasjonen. Trenere har også ansvar for å legge til rette for et trygt utviklingsklima. Som poengtert av Ronglan,18,45 vil hva slags verdier og mål som preger miljøet påvirke hvordan trenerens praksiser stimulerer læring, utvikling og/eller prestasjon. Dersom du takker ja til å trene utøvere som er tilknyttet Norges idrettsforbund (NIF), takker du samtidig ja til å lede utøvere og andre i henhold til NIFs verdigrunnlag, blant annet de fire aktivitetsverdiene idrettsglede, helse, fellesskap og ærlighet. All aktivitet innenfor NIF skal bygge på disse verdiene. Treneren er viktig både som rollemodell og som garantist for at praksisene i treningsmiljøet er forankret i en verdibasert læringskultur. I tillegg til kunnskap om den aktuelle idretten må trenere derfor besitte pedagogisk kompetanse og ha menneskekjennskap, som er betegnede for det som kjennetegner god idrettscoaching, i betydningen effektivt godt og moralsk godt.8,9 Idrettscoaching er mye mer enn det som skjer ansikt-til-ansikt på feltet, men det er nettopp i disse møtene at holdninger og verdier kommer til uttrykk. Det er derfor viktig å bli kjent med utøverne, regelmessig snakke sammen om hvordan det går, og støtte og utfordre dem til å lytte årvåkent og kritisk til egen kropp og egne opplevelser. Det er naturlig at utøverne blir aktivt involvert, både med tanke på målsettingsarbeid og ferdighetsutvikling, og med tanke på hvordan skape velfungerende relasjoner og en sterk lagånd. Dette harmonerer med forskning på høyt presterende trenere. Kvalitative studier viser at trener-lederskapet til de mestvinnende trenerne på høyeste internasjonale nivå er forankret i et tydelig verdigrunnlag og at utøverne er å betrakte som viktige kunnskapsressurser (se for eksempel studiene til Lara-Bercial & Mallett,13,14 Hageskog & Gerrevall,15 Ronglan11 og Hemmestad2).

Utøveren som kunnskapsressurs

Når du inntar rollen som trener, inntar du samtidig rollen som leder og som pedagog.2,16–18 Det handler om å lede individer og grupper i ferdighetsutvikling (læring). Som trener og pedagog er den erfaringsbaserte kunnskapen den viktigste å trekke veksler på. Utøvere lærer først og fremst gjennom kroppslige erfaringer. Kroppen er det sentrale medium. De presterer med sine kropper. Dette innebærer blant annet at vi som trenere må ta høyde for å coache, ikke kun med utgangspunkt i de tankemessige, kognitive dimensjonene, men også med tanke på de følelsesmessige dimensjonene. Én ting er å teoretisk vise og forklare hva som menes med spisst kne i en alpinsving, prinsippet for linjen mellom nese-kne-tå i langrenn eller vise på en tavle hva som er taktisk lurt å gjøre i eksempelvis fotball eller håndball når motspillet er slik og slik. En annen ting er å gjøre det. Dersom utøverne ikke har forstått det og/eller oppdaget (kroppslig) hvordan det gjøres, hjelper det lite å fortsette å snakke til hodet (hukommelsen, det kognitive). Det kan tvert imot bidra til det motsatte, at vi forsterker for utøveren at hun har skjønt det, men at hun ikke klarer å utføre det hun har skjønt. På denne måten forsterker vi det negative og bidrar til å skape en manglende tro på mestring.19 Dette er stikk i strid med det trenere ønsker skal være utfallet av idrettscoaching, men ofte gjort i beste mening. Å klare å spisse kneet i en sving på isete underlag, å få til en god balanse og samspill mellom nese-kne-tå i høy hastighet i skøyting, eller å time å gå i rom i et krevende spill-motspill, må jobbes med i praksis. Å utvikle fornemmelse for harmoni for samspill, og spesielt når dette samspillet skal skje kjapt, enten det er samspill mellom nese-kne-tå, ski og snø, eller rolleforståelse og timing i ballspill, er noe som tar tid og krever mye øvelse. Denne type tilnærming til idrettscoaching er situert i en tenkning som er knyttet til fenomenologisk filosofi og begrepet embodiment (kroppsliggjøring), som har fokus på kontekst-sensitivitet og er person-sentrert.20–22 Begrepet utøver-sentrert handler i et slikt lys ikke kun om utøveren i sentrum, men at det er utøverens personlige kroppslige erfaringer som er utgangspunkt for læring og utvikling. Kroppen er ikke et objekt som blir trent, men oppmerksomheten rettes mot den subjektive og erfarende kroppen.

En forutsetning for å lykkes i et slikt samarbeid er at utøvere og trenere kan snakke sammen om det utøveren opplever. På denne måten kan det åpnes opp for språk og praksiser som i større grad rommer de opplevelsesmessige og følelsesmessige dimensjonene. Som poengtert av Standal20–22 er læring knyttet til kroppslig handling og til mening.20–22 Læringssituasjoner vil alltid handle om fortolkninger. Helt sentralt i dette arbeidet er at treneren bidrar til at det blir etablert en felles forståelse og at det utvikles et felles språk knyttet til kroppsbevegelser og kroppserfaringer. I målrettede refleksjoner og dialoger mellom trener og utøver, og mellom utøvere, kan det skapes et læringsrom der både trenere og utøvere kan sette ord på opplevelser og følelser og sammen skape en felles forståelse av hva de skal jobbe med. Dette er kjernen i idrettscoaching, møtet mellom trenere(n), utøvere(n) og saken.2 Det er trenerens ansvar å etablere en trener/utøver-relasjon som er trygg nok til at det blir en reell erfaringsutveksling og deling, slik at samtalen ikke kun er basert på den ene (trenerens) premisser.

Fra kvikk-fiks til team som metode1

Innenfor idretten har vi hatt en slagside av en teknisk forståelse av idrettscoaching. De fleste av oss vil kjenne igjen situasjoner som typisk er preget av kompleksitet der folk rundt oss har vært kjappe til å komme med løsningsforslag, ofte i aller beste mening. Det være seg når vi har en situasjon med en utøver som ikke presterer i henhold til egne og andres forventninger, et kampbilde som endres, en konkurranse som gikk annerledes enn vi hadde forestilt oss, dagsform som varierer, stemninger i gruppen som er energitappende osv. Framfor å se dette som en naturlig del av idrettscoaching og bli nysgjerrig på hva det handler om (noe som ofte kan ta mer tid og være mer komplisert enn vi trodde), letes det etter enkle årsaksforklaringer som kan løse problemet. Denne type kvikk-fiks løser sjelden kompliserte utfordringer. Den bygger på en medisinsk tenkning om at vi har et problem som vi identifiserer og analyserer, foreskriver rett behandling og evaluerer om behandlingen fungerer. På enkle problemstillinger kan dette være fruktbart, men ofte er situasjonene vi som trenere står i, mer kompliserte enn som så. Det betyr ikke at treneren ikke skal bidra til at problematiske situasjoner blir håndtert. Tvert om, det er en viktig del av trenerens rolle, men framfor å være for kjapp med å finne løsninger kan det være hensiktsmessig å bruke mer tid på å undersøke saken. Et eksempel på dette er casen knyttet til overtrening i kapittel 11, der forfatterne Strøm Solli, Talsnes og Sandbakk slår fast at det ikke finnes evidensbasert, effektiv behandling for overtrening, og at for å hjelpe utøvere kreves det en systematisk og individuell tilnærming, som i tillegg til å analysere objektive, målbare endringer må bygge på utøverens egne opplevelser og beskrivelse av den helhetlige situasjonen. For å finne hensiktsmessige tiltak må en forstå hva som egentlig har bidratt til den ikke-fungerende situasjonen. I krevende case, enten det handler om helse, ferdighetsutvikling eller relasjoner, er det sentralt at treneren inntar en nysgjerrig og søkende holdning der hen, sammen med utøveren, fagpersoner eller andre (der det er aktuelt), prøver å finne ut hva som er spesielt for nettopp denne casen, og hva som er lurt å gjøre, som vil variere fra én case til en annen. I et slikt perspektiv inntar treneren rollen som ekspert på den pedagogiske prosessen og tilrettelegger for at utøvere og trenere, og eventuelt andre (andre utøvere, fagpersoner osv.) jobber sammen for å utvikle større innsikt og forståelse, og ny kunnskap.

Trenerens viktigste oppgave er å ramme inn læringssituasjoner der utøverne kan bruke sine ressurser inn i prosessen. Treneren har som regel god kjennskap til idretten hen jobber med. Å by på en del av den kunnskapen treneren besitter er naturlig, men det er viktig at dette ikke blir den eneste foretrukne arbeidsmåten. Framfor å formidle egen kompetanse til utøveren eller formidle hva som er rett eller feil, kan det legges vekt på en arbeidsform som involverer utøverne. Trenerens viktigste pedagogiske oppgave er å skape nysgjerrighet om saken (eksempelvis en teknisk, taktisk, fysisk eller mental utviklingsoppgave, hvordan utvikle gode relasjoner og velfungerende team osv.). En sentral del av treningsarbeidet handler derfor om å sette av tid til å reflektere og snakke sammen.

1 Begrepet team som metode i idretten ble etablert av Marit Breivik i hennes periode som trener for håndballandslaget for kvinner (Hemmestad, 2013).

Som vist i Hemmestads2 studie av håndball-landslaget for kvinner senior: Når utøvere blir involvert og engasjert i sin egen og lagets utvikling, styrker det et felles eierforhold til prosessen, det styrker relasjonene, og gir større muligheter for å forsterke idrettsglede, og trenings- og konkurranselyst. Forsterkningsprinsippet, som ble nevnt innledningsvis (s. 14), er en viktig del av dette arbeidet. Prinsippet er knyttet til å identifisere og utvikle styrkene til den enkelte, og å tro på dem. Som poengtert av Fahlström og Hageskog:3 «Det gällar att vinna och det gör man med sina styrkor» (s. 49). Dette er imidlertid ikke et individuelt anliggende. I håndball-landslaget for kvinner senior var det stort fokus på hvordan den enkelte kunne bruke sine styrker slik at det også gavnet laget, at lagets samlede ressurs på denne måten ble sterkere. Spørsmålene under kan være nyttige for trenere og trenerteam som ønsker å jobbe mer med styrkene i gruppa/laget.

• Kan vi bruke ressursene i gruppa bedre, til beste for den enkelte og for gruppa? Hvordan skal vi jobbe med å synliggjøre styrkene og bruke dem aktivt i utviklingsarbeidet?

• Dersom vi skal jobbe med team som metode, hvilke team er hensiktsmessige, og hvilke utøvere kan gjøre hverandre gode i teamjobbingen (hvordan bruke styrkene til den enkelte så det gagner teamet/laget)?

• Hvordan bør vi konkret organisere og følge opp team-jobbingen?

Det er viktig å involvere og forplikte utøverne i arbeidet. En god arbeidsform er å bruke modellen fra håndball-landslaget for kvinner senior, «Team som metode», som organiserer team ut fra oppgavene som skal løses. Det kan være et trener-team, keeper-team, playmaker-team, 7-meter-team (de som tar straffe), flyver-team (en angrepstaktisk manøver), et humor-team osv. Denne arbeidsformen inviterer den enkelte til å reflektere over egne observasjoner og erfaringer og diskutere sine subjektive erfaringer med andre utøvere og trenerne, med den hensikt å sammen finne de viktigste læringspunktene i situasjonen. På denne måten organiserer trenerne team som er skreddersydde for å jobbe med konkrete arbeidsoppgaver, som alle har til hensikt å understøtte det overordnede målet, og støtte opp om relasjonelle og individuelle utviklingsmål. Utøverne blir involvert i egen og lagets utvikling, men prosessen rammes inn og følges opp av trener/trener-team. Det er viktig å poengtere at dette arbeidet må sees i sammenheng med målsettingsprosessene. En målsettingsprosess skal føre til at man identifiserer kollektive og individuelle utviklingsplaner. Det er sentralt at utøver og trener jobber sammen i denne prosessen. En god involveringsprosess bidrar til å skape et felles eierskap til mål og innebærer en felles oppfatning av hvilke konsekvenser målsetningen har og hvilke forpliktelser og ansvar som følger. På denne måten etableres et felles eierforhold til saken (for eksempel: hvordan bli en bedre skytter i håndball) som styrker trener/utøver-relasjonen, og arbeidet støtter opp under en utviklingskultur som baserer seg på å dele og utvikle kunnskap sammen.

Verdiarbeid i lagprosesser

Verdiarbeidet i lagprosessene skal understøtte målsettingsprosessene, samtidig som det skal stake ut kursen for hvordan gruppen/laget ønsker å jobbe for å nå målene og hva slags utviklingskultur det er ønskelig å skape. På denne måten forplikter trenere og utøvere seg til

felles mål og verdier, og utøverens perspektiver og kompetanse blir brukt aktivt i prosessen. Helt sentralt i all idrettscoaching er å bidra til å utvikle idrettsglede, som også handler om fellesskap og hvordan gruppen fungerer sammen. En god mulighet til å jobbe med idrettsglede og fellesskap er å jobbe aktivt i lagprosesser med hva NIFs aktivitetsverdier idrettsglede, fellesskap, ærlighet og helse skal bety for denne gruppen/dette laget. Det er viktig at arbeidet med verdier og verdibevissthet knyttes til konkret handling, slik at det blir verdier for praksis. For eksempel å stille seg selv og gruppa spørsmål som:

• Hvordan får våre verdier et reelt praksisuttrykk, og hvordan kan verdiene guide oss i vårt arbeid?

• Idrettsglede, fellesskap, ærlighet og helse – hvordan kommer det til uttrykk hos oss?

• Hvordan har vi lyst til at det skal komme til uttrykk?

• Hva ønsker vi skal kjennetegne oss, innad og utad?

Flere nyere forskningsbidrag har vist betydningen trener/utøver-relasjonen har for trivsel, trygghet, prestasjon og personlig vekst (eksempelvis Nicholls,23 Frøyen,24 López de Subijana og medarbeidere,25 Hageskog & Gerrevall,15 Jowett & Cockerill,26,27 Lavallee & Jowett,28

Hemmestad2). Et trenerskap som legger vekt på coachingprosesser der utøverne blir involvert, har gode muligheter til å styrke arbeidet med prestasjon, trivsel, helse og å øke kvaliteten i trener/utøver-relasjonen. Dette stiller krav til relasjons- og refleksjonskompetanse. Betydningen av refleksjon over egen rolle og egen praksis, og å kunne problematisere egen praksis, er godt dokumentert innen idrettscoaching. Pedagogisk refleksjon er av flere pekt på som den viktigste bestrebelsen for å kunne påvirke den pedagogiske prosessen så læringen blir effektiv og god, også i et helhetlig og moralsk perspektiv.1,2,8–10,16,29–33 Et verdibasert og inkluderende trenerskap som vektlegger fellesskapet og utøveren som kunnskapsressurs kan ivareta utøveren og treneren som reflekterende praktikere.2,34,35 Som vist i casen med kvinnelandslaget i håndball,2 vil det ha potensial til å ivareta en god helhetlig utvikling for gruppa og for den enkelte, og samtidig styrke ferdighetsutvikling og bidra til å nå høye, ambisiøse mål.

Å coache kvinner: Språk og praksiser i idrettsdiskursen

I utgangspunktet er det liten forskjell på å coache kvinner og menn, og en individuell, nysgjerrig tilnærming til mennesket en møter er avgjørende. Nyere forskning viser at suksessrike trenere har fokus på individet framfor kjønn, men at en god individuell tilnærming fører til at en identifiserer og ivaretar eventuelle kjønnsmessige forskjeller.36 Gode coachingprosesser handler om at treneren klarer å bidra til og å støtte opp om en helhetlig utvikling, uansett kjønn, alder, nivå, funksjonsvariasjon,2 etnisitet, sosioøkonomisk status osv.

Det er imidlertid noen forhold ved idretten og idrettscoaching, og noen forhold ved det å være kvinne, som vi skal være ekstra oppmerksomme på, og som er knyttet til (topp-)

2 Takk til Carl Axel Hageskog som introduserte begrepet funksjonsvariasjon.

idrettskultur. Idretten har tradisjonelt vært en arena for menn, og mye av vår forståelse av hva som er god idrettscoaching har vært tuftet på tradisjonell og teknisk forståelse som har vært preget av en maskulin hegemonitet.2 Dette har ført til at en viss type språk, visse typer praksiser og visse typer stereotypier har blitt foretrukket. For eksempel at det er de hardeste, tøffeste og råeste som vinner. Metaforer som hår på brystet, baller, konkurranseorientert, tøff, «all in», disiplinert, fokus på resultat (vi skal til den finalen/vi skal vinne den kampen!) og krigsmetaforer (krige inn til seier), er knyttet til det å være mannlig og rasjonell og har hatt en dominerende posisjon i idretten. Et godt eksempel på dette er tidligere toppidrettsutøver Hanne Staffs refleksjoner om å være kvinne i en mannsdominert idrett.37 I boka Topptreneren. Historier fra norske trenere deler hun refleksjoner om rollemodeller og forventninger til utøverrollen: «Der han [tidligere verdensmester i orientering, Petter Thoresen] stakk seg fram, var ‘fram i skoa’ og brukte metaforer som ‘å dø for laget’ og ‘gå i krigen’, var jeg beskjeden og hadde ‘trygghet’ og ‘glede’ som de viktigste prestasjonsindikatorene.» Problemet med hegemonisk maskulinitet vises også i studien til Bucher Sandbakk og medarbeidere,36 der suksessrike (mannlige) trenere løfter fram at normen for idrettspraksis er menn, og at dette ofte er en utfordring ved coaching av kvinner. Det faktum at det i hovedsak har vært menn som har trent kvinner, og at det har vært den mannlige måten å snakke på, og praktisere idrett på, som har vært vanlig, har skapt dårligere betingelser for det som er kvinnelig. Dette gjelder både for den kvinnelige treneren og for den kvinnelige utøveren. Hanne Staff klarte å gjøre det på «sin måte», men det gjelder ikke for alle. Vi har altfor få kvinnelige utøvere og trenere i norsk idrett. Noe av grunnen er knyttet til hegemonisk maskulinitet.

I idretten har mye av det feminine blitt assosiert med noe som er kvinnelig og svakt. På denne måten er det etablert et mannlig språk, praksiser og identiteter som har blitt betraktet som vanligere og mer normale enn andre. Andre måter å snakke om og praktisere idrett på, eller andre måter å være utøver på, har hatt trangere kår og noen ganger blitt avvist eller ikke fått innpass. Dette har bidratt til at det å være en utøver som kommuniserer å være tøff, tåle mye, ikke vise at jeg har det tungt, ikke gråte så andre ser det o.l., har hatt gode betingelser og blitt applaudert. Andre måter å framstå på, eksempelvis å si at menstruasjonssmertene er så sterke at jeg ikke klarer å gjennomføre hardøkta i dag, være lei seg og/eller vise at man sliter (på eller utenfor idrettsbanen), har vært krevende fordi hen har vært redd for at det kan bli assosiert med å ikke være tøff nok og/eller ikke ville nok. Dette har ført til at mye av det som kan knyttes til det feminine har blitt underkommunisert, av redsel for at det kan assosieres med snilt og/eller svakt. På denne måten har noen idrettskropper (kropper som tåler og som ikke har noen begrensninger), og noen måter å være utøver på (være tøff, disiplinert, gå «all in»), blitt mer vanlige enn andre.

Toppidrettens credo er høyere, sterkere og fortere. I dette ligger også det grensesprengende og det ekstreme. Treningsnormen for mange unge utøvere er satt til et høyt nivå. Skal du nå til topps, enten i lokal, nasjonal eller internasjonal sammenheng, kreves det et disiplinert arbeid over lang tid. Dette behøver ikke være negativt. Som poengtert av Augestad & Bergsgaard38 er investering i hardt disiplinert arbeid en investering i nytelsen. Ifølge deres analyser består toppidretten av en rekke praksiser som investerer i nytelsen. Det føles godt og meningsfullt for utøvere å følge treningsprogrammer og presse kroppen maksimalt, og dermed kunne realisere kroppens muligheter. Det er imidlertid en fin balanse mellom

hardt arbeid og restitusjon, og mellom kontroll og frihet.2 Som nevnt har standardisering, kvantifisering og disiplinering hatt en framtredende posisjon i toppidretten.12,38 Kvantitativ informasjon kan bidra med sentral kunnskap inn i den helhetlige dialogen mellom trener og utøver, men i praksis kan dette bidra til en ekstrem regulering av tid og rom, eksempelvis trenere og utøvere som er så disiplinerte og lojale mot treningsplaner, kostholdsplaner osv. at det blir mer maskinelt enn menneskelig.38–40 Nyere forskningsbidrag har vist at det er en god grunn til å være årvåken på denne balansen og være kritisk til utviklingen innen toppidretten. Ifølge Bjørndal42 og Moseid43 trener mange unge for mye, for hardt, og med for rask progresjon. Dette har ført til skademareritt og helseplager og at utøvere må slutte med idrett. Som du kan lese mer om i kapittel 6 i denne boka, viser Moseid43 at nesten halvparten av toppidrettsungdom rapporterer at de har helseplager hver uke. 25 prosent av disse rapporterer et betydelig helseproblem, og jenter mer enn gutter.

Den disiplinerte og lydige utøveren kan framstå som den gode utøveren, den som er villig til å ta følgene av høye ambisiøse mål og gjøre det som må til for å komme dit. Utøveren som har indre driv og som viser sterk selvstendighet med tanke på å gjøre et hardt og målrettet arbeid for å nå høye ambisiøse mål, er ofte sett på som idealutøveren. Perfeksjonisten som aldri er fornøyd og som er i kontinuerlig jakt etter forbedring av detaljer, har gode betingelser i (topp-)idretten. Begrepet 24-timersutøveren gir assosiasjoner til denne type utøvere. Selv om hensikten er å belyse det helhetlige, og at utøveren er et menneske med forskjellige behov som skal ivaretas på ulike måter, kan det assosieres med at personen er utøver hele døgnet, og at de valgene som tas, knyttet til døgnets 24 timer, skal støtte opp under målet om å bli så god som mulig. I et kritisk perspektiv kan det tolkes som at det å gjøre noe annet, eksempelvis gå på kino eller slappe av og være sammen med venner, er bra fordi det gjør deg til en bedre utøver. Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på individets verdi i seg selv, og at ikke alt personen gjør er et middel for å nå målet. Når det er sagt, er det liten tvil om at det må gjøres et målrettet hardt arbeid for å kunne få ut sitt potensial og nå drømmer. Uten hardt arbeid er det umulig å nå drømmen om å bli best.45 Svetten og smerten knyttet til den siste serien med knebøy betaler seg i det bratte og isete partiet i Kitzbühel.

I harmoni med utsagn som tøff, all in, dette må du tåle o.l. har det å tåle skade og smerte blitt betraktet som en naturlig del av en tilværelse som toppidrettsutøver. Dette handler både om treningsregimer og treningsteknikker som er lagt opp av trenere og andre fagpersoner, men det er ikke nødvendigvis knyttet til om utøvere blir pålagt hardt arbeid. Involvering og medansvar kan også være effektive teknikker til å få utøverne til å hjelpe seg selv, eller styre seg selv, i en ønsket retning.2,46,47 Som vist av Øydna og Bjørndal47 er ideer som treningsvilje og tåleevne sterkt kommunisert og normalisert av både trenere og spillere, og fokus på individualisering og tilrettelegging for den enkelte har også en slagside som er knyttet til at mer målrettet individuell trening også kan bli for mye av det gode, spesielt med tanke på overtrening og skadeproblematikk.

Årsaken til at utøvere driver seg selv i en retning som i en del tilfeller ikke er bra for dem, hverken fysisk eller mentalt, kan knyttes til hva som kommuniseres som det vanlige å gjøre, og hva som er den rette måten å være utøver på. Det handler blant annet om et maktforhold der utøvere «kjøper seg inn i» språket, praksisene og identitetene som de opplever er forventet av trenere, med-utøvere, foreldre og andre viktige personer.2,40,47–49

Når de fleste trenere er menn, og når språk og praksiser er preget av det maskuline og det harde, er det naturlig at mange utøvere vil prøve å identifisere seg med dette. Det samme gjelder for kvinner som velger å bli trenere, spesielt i miljøer der de fleste trenerkollegene er menn. På denne måten har både utøvere, trenere og andre reprodusert noen måter å snakke på, praktisere på, og være på, som har bidratt til at andre måter har blitt underrepresentert. Dagens trenere må være seg bevisst disse virksomme (makt)forholdene, og kunne regulere dem når de virker på en måte som er uheldig. I praksis kan det handle om å interessere seg for en helhet, for eksempel ved å stille spørsmål om hvem som har ansvar for:

• At hardt arbeid blir passe hardt?

• At stå-på-viljen er passe stor?

• At det effektive (analytiske) og objektive balanserer mellom det affektive (følelsesmessige) og det subjektive?

• At det blir balanse mellom det effektive (ferdighetsutvikling), og det moralske (menneskelig utvikling)?

Svaret er alle som er involvert, men noen har større ansvar enn andre. Både treneren og utøveren må være gode på å balansere mellom spenningsforhold og verdidilemmaer, men treneren har et spesielt ansvar med tanke på å utvikle klokskap hos utøveren, når de jobber med å gjøre utøveren mer selvstendig og mer ansvarlig for egen utvikling. Som vist av Bjørndal & Ronglan50 har unge talenter mye aktivitet på mange arenaer (eksempelvis klubb, krets og [yngre] landslag). Dette skaper en ekstra utfordring med tanke på koordinering fra trenere, og med tanke på å bidra til at utøveren tar selvstendige gode valg som støtter opp under hens helhetlige situasjon. Treneren har et spesielt ansvar for at det tas høyde for den menneskelige faktoren i idrettscoaching. Hvis ikke, står vi i fare for at utfallet av mange gode intensjoner blir utbrenthet, skader, angstproblematikk, mistrivsel og dysfunksjonelle relasjonelle forhold, framfor ferdighetsutvikling, velfungerende relasjoner, lagånd, trivsel, gode prestasjoner og personlig vekst. Gjennom involvering og medansvar kan den erfarende utøverkroppen komme mer til syne og det skapes et større rom for helhetlig utvikling. Å bidra til at utøvere aldri mister av syne den subjektive, erfarende og lekne kroppen, er en sentral oppgave for treneren. I et slikt lys er oppmerksomhet, kreativitet og omsorg sentrale kvaliteter for å kunne balansere den sterke vektleggingen av det konkrete, som standardisering, kvantifisering, kalkulering og disiplinering, som er typisk i idrett.

Som vist i Hemmestad2 har idrettscoaching som fagområde vært preget av forståelser fra biomedisinsk vitenskap, med vekt på kausalitet og mål/middel-tenkning, som i liten grad har tatt hensyn til kompleksiteten (spenningsforhold, maktforhold, verdidilemmaer osv.), det mellommenneskelige (møtet mellom mennesker) og det kontekstspesifikke, som er typisk for idrettscoaching. I dagens litteratur handler det om å forstå idrettscoaching som et komplekst sosialt møte, der oppmerksomhet på helhet og menneskekunnskap, og det pedagogiske og etiske har fått større plass. Det skjer blant annet gjennom en økt vektlegging av et verdibasert trenerskap og fokus på helhet i treningsarbeidet, både med tanke på at utøveren har flere roller på mange arenaer som det må tas hensyn til, og at

utøveren er en viktig kunnskapsressurs som skal involveres i prosessene. I lys av at det har blitt et større fokus på det pedagogiske og at kjernen i idrettscoaching handler om møtet mellom mennesker, har den moralske dimensjonen blitt tydeligere, blant annet gjennom søkelys på menneskesyn, omsorg og treneretikk.2,7–9,51–55 Når mer humanistiske tradisjoner får innpass i idrettsdiskursen, endres også språk og praksiser. Det gir bedre betingelser for det som har med følelser, kreativitet og estetikk å gjøre, og dermed også bedre betingelser for den kvinnelige treneren, og den kvinnelige utøveren. Idrettscoaching i dag er ikke bare knyttet til den tradisjonelle treningslære med vekt på trenerens ansvar for periodisering, optimalisering, oppfølging av treningsdagbøker, instruksjon av teknikk og taktikk, og feedback i en mer teknisk forstand. Dagens trenere må i tillegg besitte en god porsjon pedagogisk kompetanse og ha kunnskap om individ og samfunn. Kunnskap om motivasjon og psykologiske behov som autonomi, mestring og tilhørighet,56 og innsikter i hva som bidrar til psykologisk trygghet57 er også viktig for å skape og videreutvikle gode læringsmiljøer. Mange av dagens trenere jobber verdibasert og bruker arbeidsformer som prioriterer involvering og medansvar. Dessverre vet vi at det også eksisterer gap mellom teori og praksis, og at de fine ordene ikke alltid følges opp med konkret handling. Som vist i Hemmestad,2 kreves det et stort pedagogisk arbeid for å lykkes med å lede gjennom verdier og utvikle og implementere gode involveringspraksiser i (topp)idretten. Samtidig er det mange gode grunner for å legge ned et godt stykke arbeid for å få det til, ut fra både et prestasjonsperspektiv og et verdimessig perspektiv. Den «moderne» treneren må tilegne seg en kompetanse som tidligere ble sett på som typisk feminint, men som i dag regnes som godt trener og lederskap.

Utgang

Godt trenerskap handler om trenere som leder sine utøvere stødig og klokt på veien mot idrettslige og personlige mål, både i hverdags- og konkurransesituasjoner. Det finnes ingen kvikk-fiks- løsninger og raske fasitsvar på hva som er god idrettscoaching, men vi anser et trener-lederskap som er forankret i et tydelig verdigrunnlag som avgjørende, og vi mener at trenere må forstå viktigheten av å tilegne seg kunnskap fra ulike fagområder og sette dem sammen til en helhet. Nettopp derfor er denne boka viktig; i de kommende kapitlene gir noen av de fremste fagfolkene kunnskaps- og erfaringsbaserte råd om trenings- og forebyggende helsearbeid for kvinner. Denne kunnskapen har gjerne blitt underkommunisert i idretten, da utgangspunktet, normen for idrettspraksisen, har vært med utgangspunkt i menn. Samtidig må en være forsiktig med å plassere kvinner i båser, men benytte en individuell og nysgjerrig tilnærming i møtet med idrettskvinner. Fokus må ligge på å se individets utviklingsbehov, der individuell tilnærming fører til at en også identifiserer og ivaretar eventuelle kjønnsmessige aspekt. Da er også den kvinnespesifikke kunnskapen viktig, både for å skape fruktbare kunnskapsbaserte diskusjoner rundt deres utfordringer og for å finne hensiktsmessige løsninger sammen.

For morgendagens trenere må i enda større grad skape involvering og medansvar, både i målsettings- og verdiarbeid, og i hverdagspraksisene. Dette innebærer både kunnskap, evne til å sette kunnskapen inn i helheten, og å kombinere kunnskap med gode menneskelige egenskaper i arbeidet med utøverne. Det innebærer også at treneren

forstår og klarer å håndtere de mange spenningsforholdene og verdidilemmaene som er typisk for idretten, eksempelvis mellom prestasjon og helse, individ og kollektiv, og mellom idrett og det private. Idretten har et stort potensial til å være et godt sted med tanke på idrettsglede, fellesskap, helse og ærlighet, – men trolig har norsk idrett et potensial i å tilrettelegge bedre for kvinner, et sted der unge kvinnelige utøvere får gode opplevelser på og utenfor idrettsarenaen, der de opplever mestring og utvikling og erfarer gode sosiale fellesskap med utøvere og trenere. I lys av dette har treneren en særdeles viktig rolle, som en kunnskapsbasert spesialist, og generalist, som leder og pedagog, og som balansekunstner.

Referanser

1. Hemmestad LB, Jones RL. Deconstructing high performance Nordic sport: the case study of women’s handball (the ‘team as method’). Sport in Society. 2019;22(4):671–688. https://doi.org/10.1080/17430437.2017.1389062

2. Hemmestad L. Balansekunst: Ledelse, læring og makt i håndballandslaget for kvinner senior. Norges idrettshøgskole; 2013.

3. Fahlström PG, Hageskog C-A. Kreativ coaching: När det snurrar i bollen. SISU Idrottsböcker; 2010:183 s. ill. + 1 plate (DVD-video).

4. Dewey J. Experience and education. Free Press; 1938/1997.

5. Fry JP. Coaching a kingdom of ends. Journal of the Philosophy of Sport. 2000;27(1):51–62. https://doi.org/10.1080/00948705.2000.9714589

6. Winch C. The philosophy of human learning. Routledge; 1998;X:216 s.

7. Hardman AR, Jones C, red. The ethics of sports coaching. Routledge; 2011.

8. Standal ØF, Hemmestad L. Becoming a good coach: Coaching and phronesis. I: Hardman AR, Jones C, red. The ethics of sports coaching. Routledge; 2011:45–56.

9. Hemmestad L, Jones RL, Standal ØF. Phronetic social science: A means of better researching and analysing coaching? Sport, Education and Society. 2010;15(4):447–459. https://doi.org/10.1080/13573322.2010.514745

10. Hemmestad L. En kontekstuell tilnærming til coaching. Moving bodies. 2003;1(2):72–90.

11. Ronglan LT. Gjennom sesongen: En sosiologisk studie av det norske kvinnelandslaget i håndball på og utenfor banen . (Doktoravhandling). Norges idrettshøgskole; 2000.

12. Tangen JO. Samfunnets idrett: En sosiologisk analyse av idrett som sosialt system: dets evolusjon og funksjon fra arkaisk til moderne tid. (Doktoravhandling). Universitetet i Oslo; 1997.

13. Lara-Bercial S, Mallett CJ. The practices and developmental pathways of professional and Olympic serial winning coaches. International Sport Coaching Journal 2016;3(3):221–239. https://doi.org/10.1123/iscj.2016-0083

14. Mallett C, Lara-Bercial S. Serial winning coaches: People, vision and environment. Academic Press (Elsevier); 2016.

15. Hageskog C-A, Gerrevall P. När allt står på spel: erfarenheter från framgångsrik mästerskapscoaching. 1. utg. Studentlitteratur; 2019.

16. Jones RL. Studies in sports coaching. Cambridge Scholars Publishing; 2019.

17. Jones RL. The sports coach as educator: Re-conceptualising sports coaching. London: Routledge; 2006.

18. Ronglan LT. Lagspill, læring og ledelse: Om lagspillenes didaktikk, 2. utg. Fagbokforlaget; 2022.

19. Bandura A. Social learning theory. Prentice-Hall series in social learning theory. Prentice Hall; 1977.

20. Standal ØF. Relations of meaning: A phenomenologically oriented case study of learning bodies in a rehabilitation context. (Doktoravhandling). Norges idrettshøgskole; 2009.

21. Standal ØF. Phenomenology and pedagogy in physical education. Ethics and Sport. Routledge; 2015.

22. Standal ØF, Bratten JH. ‘Feeling better’: embodied self-knowledge as an aspect of movement capability. Physical education and sport pedagogy. 2021;26(3):307–316.

https://doi.org/10.1080/17408989.2021.1886268

23. Nicholls AR, Nicholls AR. Psychology in sports coaching: Theory and practice. 3. utg. Routledge; 2022.

24. Frøyen AF. The need for relatedness?: A study of relationship dynamics and psychological mechanisms in the coach-athlete relationship at the world-class level. 2021.

25. López de Subijana C, Martin LJ, Ramos J, Côté J. How coach leadership is related to the coach-athlete relationship in elite sport. International Journal of Sports Science & Coaching. 2021;16(6):1239–1246. https://doi.org/10.1177/17479541211021523

26. Jowett S. Coaching effectiveness: The coach–athlete relationship at its heart. Current Opinion in Psychology. 2017;16:154–158. https://doi.org/10.1016/j.copsyc.2017.05.006

27. Jowett S, Cockerill IM. Olympic medallists’ perspective of the althlete–coach relationship. Psychology of Sport and Exercise. 2003;4(4):313–331. https://doi.org/10.1016/ S1469-0292(02)00011-0

28. Lavallee D, Jowett S. Social psychology in sport. Human Kinetics; 2007.

29. Jones RL, red. The sports coach as educator: Re-conceptualising sports coaching Routledge; 2006.

30. Denison J. What it really means to ‘think outside the box’: Why Foucault matters for coach development. International Sport Coaching Journal. 2019;6(3):354–358. https://doi.org/10.1123/iscj.2018-0068

31. Denison J, Jones L, Mills JP. Becoming a good enough coach. Sports Coaching Review. 2019;8(1):1–6. https://doi.org/10.1080/21640629.2018.1435361

32. Denison J, red. Coaching knowledges: Understanding the dynamics of sport performance. A & C Black; 2007.

33. Denison J. Coaching matters: Programming, pedagogy and performance. Sports Coaching Review. 2022; ahead-of-print 1–20. https://doi.org/10.1080/21640629.202 2.2140396

34. Schön DA. The reflective practitioner: How professionals think in action. Avebury; 1991.

35. Schön DA. Educating the reflective practitioner. Jossey-Bass; 1987.

36. Bucher Sandbakk S, Tønnessen E, Haugen T, Sandbakk Ø. Training and coaching of female vs. male endurance athletes on their road to gold. Perceptions among

successful elite athlete coaches. Deutsche Zeitschrift für Sportmedizin. 2022;73(7):251–258.

37. NTNU/Olympiatoppen. Topptreneren – historier fra norske trenere. NTNU; 2022.

38. Augestad P, Bergsgard NA. Toppidrettens formel: Olympiatoppen som alkymist. Novus; 2007.

39. Denison J. Social theory for coaches: A foucauldian reading of one athlete’s poor performance. International Journal of Sports Science & Coaching. 2007;2(4):369–383.

https://doi.org/10.1260/174795407783359777

40. Denison J, Scott-Thomas D. Michel Foucault: Power and discourse: The «loaded» language of coaching. I: Jones RL, Potrac P, Cushion C, Ronglan LT, red. The sociology of sports coaching. Routledge; 2011:27–40.

41. Johansen J-M. Effects of training, age, gender and selected genes on aerobic endurance performance in cross-country skiing. University of South-Eastern Norway; 2021.

42. Bjørndal CT. «Muddling through»: The dynamics of talent development in Norwegian women’s handball. 2017.

43. Moseid CH. Injury and illness in youth elite athletes. 2020.

44. Moseid CH, Myklebust G, Fagerland MW, Bahr R. The association between early specialization and performance level with injury and illness risk in youth elite athletes. Scandinavian Journal of Medicine & Science in Sports. 2019;29(3):460–468.

https://doi.org/10.1111/sms.13338

45. Ronglan LT. «Vi må tro at vi kan klare det!»: Om håndballandslagets arbeid med troen. Gyldendal undervisning; 2003:126–139.

46. Denison J, Mills JP, Konoval T. Sports’ disciplinary legacy and the challenge of ‘coaching differently’. Sport, Education and Society. 2017;22(6):772–783. https://doi. org/10.1080/13573322.2015.1061986

47. Øydna ML, Bjørndal CT. Youth athlete learning and the dynamics of social performance in Norwegian elite handball. International Review for the Sociology of Sport. 2022:101269022211408. https://doi.org/10.1177/10126902221140844

48. Potrac P, Jones R, Armour K. «It’s all about getting respect»: The coaching behaviors of an expert english soccer coach. Sport, Education and Society. 2002;7(2):183–202.

https://doi.org/10.1080/1357332022000018869

49. Johns DP, Johns JS. Surveillance, subjectivism and technologies of power: An analysis of the discursive practice of high-performance sport. International Review for the Sociology of Sport . June 1, 2000;35(2):219–234. https://doi. org/10.1177/101269000035002006

50. Bjørndal CT, Ronglan LT, Andersen SS. Talent development as an ecology of games: A case study of Norwegian handball. Sport, Education and Society. 2017;22(7):864–877. https://doi.org/10.1080/13573322.2015.1087398

51. Augestad P, Hemmestad L. Gender, care, and sport: An attempt to understand the deficit of women among Norwegian elite-level coaches. Sport in society. 2022; aheadof-print 1–15. https://doi.org/10.1080/17430437.2022.2144244

52. Cronin C, Armour KM. Care in sport coaching: Pedagogical cases. Routledge research in sports coaching. Routledge, Taylor & Francis Group; 2019.

53.Markula P, Pringle R. Foucault, sport and exercise: Power, knowledge and transforming the self. Routledge; 2006.

54. Bowen J. Sport, ethics and leadership. Routledge; 2017.

55.Jönsson K. Tränaretik. 2020.

56.Deci EL, Ryan RM. Handbook of self-determination research. University of Rochester Press; 2002.

57.Edmondson A. Psychological safety and learning behavior in work teams. Administrative Science Quarterly. 1999;44(2):350–383. https://doi.org/10.2307/2666999

Kunnskapsgrunnlaget innen idrettsfysiologi, treningslære og medisin bygger i stor grad på forskning som er gjennomført på menn. Selv om de fysiologiske forskjellene mellom kvinner og menn er betydelige, har tradisjonelle treningslærebøker i liten grad tatt høyde for dette.

Den kvinnelige idrettsutøveren er et kunnskapsbasert norsk bidrag, med tekster fra våre fremste forskere og fagfolk. Boka gir et oppdatert kunnskapsgrunnlag og praktiske anbefalinger innen trening, helse og prestasjon for den kvinnelige idrettsutøveren. Den samlede kunnskapen i denne boka bidrar med ny innsikt om den kvinnelige idrettsutøverens helhetlige utvikling. Boka vil være til nytte for trenere, ledere og utøvere i idretten, og for studenter innen idrettsvitenskap, helsefag og kroppsøving.

• Øyvind Sandbakk er professor ved Institutt for nevromedisin og bevegelsesvitenskap ved NTNU og leder for Senter for toppidrettsforskning.

• Guro Strøm Solli er førsteamanuensis ved Nord Universitet, der hun også leder forskningsgruppen PULS (prestasjonsutvikling i langrenn og skiskyting).

• Hanne Staff er leder for Prestasjon og utvikling i Olympiatoppen og stipendiat ved UiT Norges arktiske universitet.

I tillegg til disse tre inneholder boken kapitler fra noen av landets fremste forskere og fagfolk – fra et bredt spekter av fagdisipliner.

ISBN 978-82-450-3693-0