Retorikk

Direktør i Helsedirektoratet Bjørn Guldvog og avdelingsdirektør i Folkehelseinstituttet Line Vold holder pressekonferanse under koronapandemien i 2021.

Retorikk er ofte definert som talekunst og som «kunsten å overbevise». For å overbevise brukes en rekke retoriske virkemidler aktivt: de retoriske appellformene etos, patos, logos, den retoriske situasjonen kairos og aptum – at ytringen er passende. Når du skal analysere andres tekster retorisk, undersøker du hvordan de bruker disse virkemidlene. Når du selv skriver en argumenterende tekst, kan du bruke disse bevisst for å gjøre teksten din mer overbevisende.

Retoriske appellformer

Retorikken peker på tre ulike appellformer avsenderen kan bruke for å overbevise mottakerne. De er knyttet til de tre hovedelementene i den retoriske situasjonen – avsenderen (etos), budskapet (logos) og mottakeren (patos). Appellformer er ikke det samme som virkemidler eller argumentasjon. Avsenderen bruker virkemidler, som kontrast og symboler eller en indirekte argumentasjon, for å appellere på forskjellige måter. Du bør derfor unngå formuleringer som at «forfatteren bruker etos» (eller patos eller logos).

Avsenderens troverdighet – etos

Etos har med avsenderens troverdighet å gjøre. Måten avsenderen framstår på, språket som brukes, og evnen til å få mottakeren til å føle at avsenderen vil dem vel, kan skape tillit og høy etos. I en retorisk analyse bør du først kommentere hva slags posisjon avsenderen har, og om det knytter seg forventninger til navnet. Deretter undersøker du om det finnes momenter i teksten som kan svekke eller styrke denne

troverdigheten. Det kan være naturlig å oppsummere dette i avslutningen, der du også vurderer om teksten var vellykket eller ikke.

Vi kan dele etos inn i tre hovedkategorier:

Innledende etos: Egenskaper som avsenderen tar med seg inn i situasjonen. Hva vi tenker, og hva vi vet om personen før vi leser teksten: • yrkesstatus • utdannelse • erfaring • omdømme

Avledet etos: Måten avsenderen kommuniserer i teksten på, for eksempel ved å: • bruke fellesskapsargument – «vi» – for å bygge bånd til mottakeren • innrømme egne svakheter • innrømme at mottakeren har gode argumenter, men komme med bedre etterpå • framstå som kunnskapsrik • bruke eksempler og virkemidler som berører mottakeren • ytre «rett ord til rett tid», treffe kairos • viser til forskere eller kjente personer eller organisasjoner for å «bevise» egne meninger eller standpunkt: «Ni av ti tannleger mener at …». På den måten støtter man seg til andre for å styrke sin egen etos. Dette kalles gjerne lånt etos.

Endelig etos: Inntrykket vi sitter igjen med av avsenderen, etter å ha lest teksten eller hørt ytringen: • Opplever vi (fremdeles) avsenderen som ekte, med god moral og velvilje? • Opplever vi at avsenderen innfrir forventningene vi har til rollen hans (yrke, utdanning, erfaring)? • Tror vi på budskapet avsenderen kommer med? • Har det som blir sagt svekket eller styrket vår tillit til avsenderen?

Slik kan du bruke begrepet etos når du skriver

«Avsenderen har en høy innledende etos ved å være landets ledende forsker på rusmisbruk.» «Avsenderen styrker sin etos ved å vise til forskningsfunn om økende psykiske helseplager blant ungdom som følge av rus.» «Avsenderens endelige etos er svekket fordi overdreven bruk av humor og ironi ikke står i samsvar med tekstens hovedbudskap.»

Argumentenes holdbarhet – logos

Logos tar utgangspunkt i fornuft og argumentasjon. Hva får teksten til å framstå som logisk? Hva slags argumenter skaper denne logikken?

I informative tekster, som drøftende artikler og faktabaserte debattinnlegg, bygger logos gjerne på fakta og påstander som kan undersøkes. Argumentene framstår som relevante, saklige og holdbare. Som regel er også stilen i teksten objektiv og nøytral.

I slike tekster viser man gjerne til statistikk, forskning og undersøkelser. Eksempel: «Ifølge en undersøkelse utført av Helsedirektoratet er flere menn enn kvinner utsatt for covid-19.»

I andre tekster som reklame, appeller eller essay kan logos skapes på en annen måte. Her begrunner man ved å vise til argumenter som ikke er faktabaserte, som verdi- eller fornuftsargumenter. Eksempel: «Ta avstand fra negativ sosial kontroll! Alle har rett til et liv uten press og tvang.» Logos her er at alle mennesker har rett til frihet – altså et verdiargument.

Vanlige grep for å skape logos er

• klar begrunnelse: «fordi», «derfor», «på grunn av» • henvisning til kilder og forskning • nøytralt, saklig ordvalg • argumenter som bygger på fakta, og som kan sjekkes • argumenter som bygger på fornuft eller verdier

Slik kan du bruke begrepet logos når du skriver

«Teksten inneholder mye logosargumentasjon i form av statistikk.» «Henvisning til aktuell forskning gjør at logos er den mest framtredende appellformen i teksten.» «Verdiargumentet ‘Alle dyr har rett på et verdig liv’ danner logos i teksten.»

Mottakerens følelser – patos

Patos kan oversettes med «følelser» og blir brukt om mottakernes følelsesreaksjoner. I analysesammenheng mener vi virkemidler som får mottakeren til å engasjere seg følelsesmessig. Patos knyttes ofte til et følelsesladd språk, som ønsker å appellere til mottakernes følelser. Jo mer subjektiv en tekst er, jo viktigere er patos. Reklame og debattinnlegg med klar appell eller en personlig tone er typiske sjangre der vi finner mye patos, mens informative tekster, som kronikker og drøftende artikler, gjerne har lite patos.

Vanlige grep for å skape patos er

• eksempler som mottakeren kan kjenne seg igjen i • positivt og negativt ladde ord • fellesskapsargument («vi») og direkte tiltale («du») • generalisering, overdrivelser og spissformuleringer • retoriske spørsmål • humor, ironi og sarkasme • gjentakelser og språklige bilder

Slik kan du bruke begrepet patos når du skriver

«Forfatteren gir teksten en klar patosappell ved å bruke ironi gjennom hele teksten.» «Flere negativt ladde ord skaper patos i teksten.» «De mange overdrivelsene underbygger patosappellen i teksten.» «Patos er den mest dominerende appellformen i teksten.»

Retorisk situasjon – kairos

Det er ikke nok å vite hva og hvordan vi skal si noe, men også når og hvor vi ytrer oss. En tekst står alltid i en sammenheng eller en kontekst. Den er også blitt til på et gitt tidspunkt, som kan prege innholdet og være viktig bakgrunnsinformasjon for leseren.

Å treffe øyeblikket

Begrepet kairos betyr «(det rette) tidspunkt» og refererer til selve situasjonen, altså den tiden og det stedet en tekst oppstår i. Å «treffe

øyeblikket» kan bidra til å styrke både et budskap og troverdigheten til avsenderen. Dagen etter terrorangrepet 22. juli tvitret en til da ukjent ungdomspolitiker følgende: «Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen.» Sitatet spredte seg raskt i sosiale medier, og daværende statsminister Jens Stoltenberg brukte det i en av sine taler i dagene etter terrorangrepet. Ikke bare «traff» sitatet «øyeblikket», det ble også sentralt i måten nasjonen bearbeidet sjokket og sorgen på.

Å «bomme» på publikum og øyeblikk

En tekst med glitrende argumentasjon og virkemidler, vil feile om den «bommer» på publikummet sitt eller ikke treffer tidsånden. En avsender som ikke treffer øyeblikket, risikerer å miste troverdighet og sympati. «Timing» av en ytring kan derfor være avgjørende for hvordan den tolkes. Men alle tolker ikke «øyeblikket» og konteksten likt.

Da den engelske prins Harry og kona hertuginne Megan stilte til intervju med talkshowstjernen Oprah Winfrey våren 2021, fikk mange sympati med paret. De fortalte åpenhjertig om rasistiske kommentarer, en kongefamilie som ikke støttet hertuginnen da hun slet psykisk, og en ufin presse. Både rasisme og psykisk helse var brennhete temaer i samfunnet på den tiden, og på den måten «traff» paret tidsånden godt.

Andre igjen mistet fullstendig sympati for paret etter dette intervjuet, og mente de var ufølsomme og respektløse. Paret fikk kritikk for å utlevere kongefamilien i en sårbar situasjon. Prinsens bestefar, prins Philip, var alvorlig syk og døde en knapp måned etter at intervjuet ble sendt. «Timingen» var katastrofal, mente mange. Det kongelige paret virket selvsentrerte og mistet mye sympati.

Spørsmål du kan stille til teksten

• Hvilken kontekst har teksten blitt til i? Hvilke saker var for eksempel samfunnet opptatt av i tiden teksten ble skrevet? • Hvor er teksten publisert, og hva har det å si for opplevelsen av teksten?

Slik kan du bruke begrepet kairos når du skriver

«Fordi politikeren har feilvurdert kairos, virker ikke budskapet overbevisende.» «I lys av metoobevegelsen framstår årets russelåter som utdaterte. Kairosforståelsen er svak.» «Den retoriske situasjonen, kairos, for dette leserinnlegget er den planlagte vindkraftutbyggingen på Frøya.»

Passende ytring – aptum

Aptum er et latinsk ord som betyr «passende» eller «velegnt». Å vurdere aptum i en skriftlig eller muntlig ytring er å vurdere om ytringen er passende. Det finnes normer og regler for hvordan du kan ytre deg, både skriftlig og muntlig. Kravene til hvordan en skattemelding skal fylles ut eller en lovtekst utformes, er tydelige. Andre regler er uformelle og «skjulte». Er innholdet i en tekst alvorlig, passer det ikke med et humoristisk eller ironisk språk. Skal teksten være en tale til et forelsket brudepar, passer det ikke med en saklig fagartikkel om ekteskapets funksjon i det moderne samfunn.

Spørsmål du kan stille til teksten

• Passer teksten til publikummet sitt? En flammende appell om mindre karakterpress i skolen slår nok bedre an i kantina på skolen enn på et eldresenter. • Er teksten en passende måte å ytre seg på for avsenderen? En rappende politiker eller en rektor som kaller elevene «bitches and homies», ytrer seg mindre passende. • Passer emnet i teksten til situasjonen? I et lystig bryllup er det ikke passende å holde en lang tale om sin egen skilsmisse. • Er teksten eller framføringen av en tekst passende i de sosiale eller kulturelle omstendighetene den ytres i? Det er upassende for en lærer