Framgangsmåte: å skrive drøftende fagartikkel

Resonnere – vil si å trekke slutninger på et logisk grunnlag. Det innebærer også å se ting fra ulike sider før man konkluderer. Eksempel på oppgave: «Hvilke gode grunner finnes det for å ha flere skriftspråk i Norge?»

Reflektere – vil si å undersøke ulike sider av en sak. Merk at en reflekterende tekst i sin mest rendyrkede form vil være et essay, som er en mye mer subjektiv og kreativ tekst enn en artikkel. Men det å reflektere over et emne er en naturlig del av en drøftende artikkel. Eksempel på oppgave: «Har vi språkdebatter i Norge i dag som kan sammenlignes med debatten rundt samnorsk?»

Av og til kan oppgaver være sammensatte. Da starter de ofte med disse verbene: beskrive, vise, greie ut om, gjøre rede for.

Alle formuleringene betyr at du skal legge fram et emne og forklare det med dine egne ord. Dersom oppgaven starter med et slikt verb, skal du først gjøre rede for et faglig emne, for eksempel språkdebatten på 1900-tallet, før du starter på drøftingen. Husk også at det finnes visse tradisjoner i ulike fag, slik at formuleringene kan variere. Les derfor oppgaveteksten nøye, og spør om hjelp dersom det er uklart.

Når du skal skrive oppgaver der du skal gjøre rede for noe, og deretter drøfte, så kan du ofte bruke samme framgangsmåte. I dette kapittelet viser vi eksempler med to ulike temaer: språkpolitikk og virkelighetslitteratur, med forslag til disposisjon, førskrivingsstrategier og eksempeltekster, som viser deg hvordan du kan gå fram.

Eksempeloppgave 1

Oppgave Vedlegg: «Målpolitikken» (1921) av Halvdan Koht.

Halvdan Koht (1873–1965) var en sentral arbeiderpartipolitiker. Han var engasjert i språkspørsmålet og mente at løsningen var ett skriftspråk, nemlig samnorsk.

Gjør rede for hovedsynet i teksten, og drøft noen av de språkpolitiske standpunktene som Koht står for. Hvorfor var målet om et felles språk vanskelig å gjennomføre?

Vedlegg:

«Målpolitikken» av Halvdan Koht

I den sosialistiske nasjonalpolitikken høyrer den norske språkkampen naturleg med, både fordi han er ein kamp mot dei gamle overklassene, men endå meir fordi han tar sikte på ei brei folkesamling, først og fremst ei samling mellom arbeidar og bonde. Og samlinga om folkespråket er ein styrke for kampen. Både liv og vitskap viser at folkespråket er ei felleseige for bonde og arbeidsmann, i by og i bygd, og striden for denne felleseiga må skape samkjensle mellom dei to store folkeklassene.

I denne stund er det slik at landet vårt er språkkløyvd, og det er ikkje noko håp om å få ende på denne språkkløyvinga slik at folkespråket blir kasta ut der det no har vunne fram. Men språkkløyvinga er ikkje fullt så farleg som ho ser ut til. For om landsmålet har vunne fotfeste på Vestlandet, Agder og some andre stader, så har bygdene austafjells og nordafjells no i stor grad samla seg om dei valfrie, dvs. folkelege formene, i det gamle riksmålet. På alle kantar er det såleis folkespråket som meir og meir tar makta, og når arbeidararne i byane får syn for at dette folkespråket er deira språk óg, så kjem snart byane óg med i kampen.

Det kan i fyrste augneblinken sjå ut som eit rot og eit uføre med alle desse skriftformene, ikkje berre landsmål og riksmål, men fullt med valfrie former i tillegg. Men ser ein djupare inn i det, vil ein snart finne at her er ikkje rot, men ei fast utvikling etter ei klar line: i alle former er det folkemålet som sprenger seg fram.

Arbeidarane treng slett ikkje binde seg til ei viss skriftform. Dei bør heller gå ut ifrå at dei sjølve skal være med og lage skriftforma når dei vinn makt i samfunnet, – skriftforma er ikkje ferdig endå. Men det som dei må stri for, det er rett for folkespråket på alle kantar. Rett for folketalen i munnleg bruk, ikkje berre heime og på arbeidsplassen, men likså vel i skolen og på talarstolen. Rett for folketalen til å sette stempelet sitt på alt skriftspråk, anten det kallar seg landsmål eller riksmål. Rett for det skrivne folkespråket til fritt bruk i alle landsens styringsgreiner, slik at myndigheitene lagar seg etter folket og ikkje omvendt. Rett og rom for det skrivne folkespråket i all offentleg opplæring likså vel som i lovgjeving og alt anna riksstell, så folkemålet ein gong kan bli det einaste som rår i landet.

Tar arbeidarane opp eit slikt program, så fører dei striden mot det gamle klassesamfunnet fram på ein ny kant. Dei blir styrkte

i sjølvtillit og stoltheit for seg sjølve. Og dei fester åndeleg grunn under den fellesskapstanken som sosialismen ber i seg. Striden for folkemålet er kultursida av arbeidarkampen.

(Fra Arbeidarreising og målspørsmål, 1921)

Disposisjon

Innledning

• presentasjon av teksten: hvem, hva og når

Hoveddel

• hovedinnholdet i «Målpolitikken» (kort) • forklaring av konteksten: språkdebatt og språkpolitikk på Kohts tid • drøfting av noen av Kohts standpunkt: 1) Folkemålet er felles for bønder og arbeidere. 2) Det er bare et tidsspørsmål før folkemålet blir rådende over hele landet. • oppsummering

Avslutning

• konklusjon

Kildeliste

Skriveforberedelse

Etter at du har lest vedlegget, og før du begynner å skrive selve oppgaven, er det lurt å ha noen førskrivingsstrategier. Dette gjør at du lettere får oversikt over hva du skal skrive. For eksempel kan du bruke notatskjema og lage en for-og-imot-oversikt.

Oppsummert innhold – dine egne notater

Avsnitt 1 Språkkampen er viktig fordi: • det er kamp mot overklassen • det innebærer forening mellom bønder og arbeidere

Avsnitt 2 Landet har to språk, men det er ikke et stort problem fordi: • de folkelige formene i riksmålet vinner fram på bygdene på Østlandet og i Nord-Norge og vil dermed spre seg til arbeiderne i byene

Avsnitt 3 De valgfrie formene i språket kan virke forvirrende, men det betyr bare at folkespråket overtar.

Avsnitt 4 Arbeiderne kan selv være med og utforme skriftformen. Arbeiderne må kjempe for at språket deres: • blir tillatt muntlig overalt • får prege skriftspråket • blir brukt i offentlig styring, lovgiving, opplæring • blir det eneste språket i landet

Avsnitt 5 Språkkamp er klassekamp: • Arbeiderne vil få bedre selvtillit • Kampen for arbeidernes rettigheter handler også om å anerkjenne kulturen og språket deres

For-og-imot-skjema

Etter at du har jobbet med teksten, bør du lese sekundærlitteratur og finne ut mer om språkdebatten på Kohts tid. Hvilke krefter virket for samnorsken, og hvilke krefter virket imot? På bakgrunn av dette kan du lage et for-og-imot-skjema som du bygger drøftingen din på.

Argumenter for Kohts syn

Arbeiderne er på frammarsj, AP er for samnorsken.

De «folkelige» formene var blitt valgfrie i reformen i 1917.

Sunn fornuft tilsa at samnorsk burde bli løsningen. Argumenter mot Kohts syn

Mange AP-folk var ikke så engasjert i språkspørsmålet.

Reaksjonene på denne og 1938-reformen var sterke både hos nynorsk- og riksmålsfolk.

Følelsene betyr mye i språkspørsmål.

Eksempeltekst

Innledning

Kontekst

Hovedsyn

Drøfting av synspunkt 1

Kultursiden av arbeiderkampen

Teksten «Målpolitikken» er skrevet av Halvdan Koht i 1921. Koht var på denne tiden en av de viktigste politikerne i Arbeiderpartiet, og han var med på å legge grunnlaget for samnorsken. I teksten løfter Koht fram språkspørsmålet som en viktig del av kampen for arbeidernes rettigheter. I denne teksten skal vi drøfte de språkpolitiske synspunktene til Koht. Hvorfor ble det språkpolitiske prosjektet hans vanskelig å gjennomføre?

Fra 1885 var nynorsk og bokmål likestilte i offentlig og privat bruk. Selv om det var vedtatt at Norge hadde to skriftspråk, ble dette av mange sett på som et problem. Arbeiderpartiet ønsket at de to språkene skulle nærme seg hverandre. I 1917 ble det gjennomført en skriftspråkreform der man la til rette for at både landsmåls og riksmålsfolk kunne bruke flere av de samme formene når de skrev. Slik så man for seg en gradvis endring mot ett felles skriftspråk. Halvdan Koht var en av de fremste talsmennene for en slik utvikling (Garthus mfl. 2021).

Halvdan Koht argumenterer i denne teksten for at «folkespråket», eller samnorsken, må vinne fram. Han hevder at arbeiderne og bøndene har dette språket felles, og at de må kjempe for at det språket blir brukt i både skole og offentlig styring og til slutt blir det eneste skriftspråket i landet. På den måten kan de få bedre selvrespekt og dermed styrke seg mot overklassen. Det store målet er altså kampen for arbeidernes rettigheter, og språket er et viktig middel for å nå dette målet.

Folkemålet er felles for bønder og arbeidere, hevder Koht: «Både liv og vitskap syner at folkemålet er ei sameige for bonde og arbeidsmann, i by og i bygd, og striden for denne sameiga må skape samhug mellom dei to store folkeklassene.» Arbeidere og bønder er to folkegrupper som har stått lavt på rangstigen i de fleste samfunn. Kampen for folkemålet kunne altså forene de to gruppene og skape en viktig front mot overklassen, ifølge Koht.

Koht viser til «liv og vitskap», uten en nærmere forklaring. Det er derfor vanskelig å ettergå dette argumentet. Ettertiden har likevel vist at han tok feil. På 1920 og 30tallet var nynorsken i framgang i store deler av landet (Garthus mfl. 2021). Mange av nynorskbrukerne var negative til samnorsken. Den innebar for eksempel at de ikke kunne skrive «soli» og «døri» med iendinger. Det å legge vekk slike markante former kunne nok for mange bety at nynorsken mistet sjelen sin.

Drøfting av synspunkt 2

Arbeiderpartiet gikk inn for samnorsk, men for de fleste i partiet var det en praktisk løsning på språkstriden, mer enn et ideologisk spørsmål om arbeiderne sin kultur. Derfor fikk ikke denne politikken noen helhjertet oppslutning. Mange i arbeiderrørsla mente som Riksmålsforbundet at det ikke gikk an å skrive radikalt, selv om det lå tett opp mot talemålet. Det ble sett på som vulgære former og en forsimpling av språket (Torp og Vikør 2014).

Halvdan Koht legger til grunn at arbeidere og bønder har et felles mål. Men bønder og arbeidere har i liten grad kjent på dette samholdet som Koht mener burde finnes. Tydeligst har vi sett det 1. mai, da arbeiderne går i tog for solidaritet, mens bøndene er opptatt med våronna. By og land går ikke alltid hand i hand, selv om dette senere ble et kjent slagord i Arbeiderpartiet. Argumentasjonen fra Koht må nok i ettertid ses på som ønsketenkning basert på politisk overbevisning.

Koht hevder videre at det bare er et tidsspørsmål før folkespråket blir rådende, man mangler bare å få med arbeiderne i byene: «På alle kantar er det såleis folkespråket som meir og meir tar makta, og når arbeidarane i byane får syn for at dette folkespråket er deira mål óg, så kjem snart byane óg med i kampen.»

På kort sikt fikk Koht rett: Samnorsktanken var i medvind gjennom 20 og 30tallet. I 1938 kom den språklige reformen som for alvor skulle sette fart i samnorskprosjektet. Da ble det for eksempel obligatorisk å bruke aendinger (døra, venta) og diftonger (lauv). Men dette skapte sterke reaksjoner. Folk flest verken likte eller tok i bruk de nye formene i det omfanget man hadde håpt på, og motstanden var størst blant riksmålsbrukere. Dermed ble samnorsktanken vanskelig å realisere. Kampen mot samnorsken fortsatte helt til i 1981, da mange av vedtakene fra 1938 ble gjort om (Garthus mfl. 2021).

Riksmålsforbundet var den sterkeste motkraften mot samnorsken, med forfatteren Arnulf Øverland i spissen. Øverland er et eksempel på de kreftene som var radikale politisk, men konservative i språkspørsmål. Selv om han sto på arbeiderne sin side, var han glødende motstander av alle folkelige former i skriftspråket. Han avviste bokmålet, som han mente var «en eneste ulåt» og det samme som samnorsk. For ham var bare det gamle riksmålet korrekt. I dette språket lå dannelsen. I teksten «Bokmålet – et avstumpet landsmål» (1948) beskriver han bokmålet som en fornærmelse mot folk, altså tvert imot det Koht hevder: «‘bokmål’ er ikke noe språk, men en sjikane, en uhørt nedvurdering av det folk man vil påtvinge dette offentlige klovneri.» Han mener altså at arbeidere ikke har noe å vinne på å skrive som de snakker – tvert imot.

Oppsummering av drøftingen

Avslutning

Det er forståelig at Koht, ut fra strømninger i samtiden og ut fra sin egen politiske overbevisning, var så positiv til at folkemålet skulle vinne fram. På denne tiden var Arbeiderpartiet i vekst, og det hadde derfor vært en forståelig utvikling om språket til arbeiderne ble brukt mer, også skriftlig. Når det ikke ble slik, er det fordi arbeidere flest ikke følte behovet for å se sitt eget talemål brukt også skriftlig. Koblingen mellom kampen for folkekulturen og klassekampen var ikke så sterk som Koht og mange andre mente. Det var like viktig for arbeiderne å «erobre» språket til overklassen for å kunne bruke den makten som lå i overklassespråket.

Koht argumenterer ut fra sin politiske overbevisning og ut fra det som for ham var logisk: Bønder og arbeidere burde gå sammen i kampen for det folkelige språket. Folkespråket burde bli det eneste språket i landet. Mye i samtiden tydet på at dette kunne bli en realitet. Fornuften tilsa at Kohts spådommer skulle vinne fram, men det motsatte skjedde likevel. Koht og andre språkplanleggere undervurderte nok hva følelser og holdninger har å si for språklig utvikling. Planmessighet og politiske vedtak er ikke tilstrekkelig for å styre språket. Det er samnorskprosjektet et godt eksempel på.

Siden 2002 har det ikke lenger vært et mål i språkpolitikken at bokmål og nynorsk skal bli likere hverandre. Språkspørsmålet handler i dag lite om arbeidernes rettigheter, slik Koht argumenterte for. I skriftlig bokmål er aendingene fortsatt ikke de mest brukte formene. Det er mye som har gått annerledes enn Koht tenkte.

Kildeliste:

Koht, Halvdan (1921). «Målpolitikken». Fra Arbeidarreising og målspørsmål [debattbok]. Torp, Arne og Vikør, Lars S. (2014). Hovuddrag i norsk språkhistorie [fagbok]. Øverland, Arnulf (1949). Bokmålet – et avstumpet landsmål [essay/debattbok].

Eksempeloppgave 2

Oppgave Virkelighetslitteratur har blitt et viktig begrep de siste ti årene. I tekstene under finner du flere synspunkt rundt forholdet mellom fiksjon og virkelighet i litteraturen. Gjør rede for hva vi mener med virkelighetslitteratur, og drøft hvilke utfordringer og muligheter denne typen litteratur skaper. Ta utgangspunkt i noen av sitatene under eller andre tekster om virkelighetslitteratur.

Kommentar: Oppgaven er todelt. Du skal først gjøre rede for et begrep. Deretter skal du drøfte. Du skal bruke innhold fra sitatene under, eller fra andre tekster du kjenner til som handler om virkelighetslitteratur.

Vedlegg:

«En takk til skjønnlitteraturen» av Sissel Gran, Morgenbladet 26.05.2017

«Granskninger, spekulasjoner og påstander om bruk av levende modeller, om vi får eller ikke får presentert forfatterens egen virkelighet, gjetninger om hva som er fakta og hva som er fiksjon, og med dette kritikk og fordømmelser av forfattere som ikke lenger dikter, men som bare dokumenterer, dette er diskusjoner jeg ikke vil inn i. Det er ikke derfor jeg leser, for å finne ut om noe er «sant» eller ikke, om det er en familie eller ekskone eller eksmann eller eksvenninne der som har grunn til å føle seg krenket. Selv om jeg som terapeut og medmenneske ikke har noe problem med å forstå at en person som føler seg utlevert i en roman lider under det, tillater jeg meg fortsatt, som mange andre lesere gjør, å fortsette å lese fordi jeg elsker det, og fordi jeg har erfart at skjønnlitteratur, sammen med god psykologisk faglitteratur, har gjort meg til et åpnere menneske og en litt bedre terapeut. […]

Jeg kjenner det i margen når en bok er skrevet innenfra, uten forbehold og hensyn, når forfatteren har risikert noe og skrevet med hjertet i halsen. Når for mye er kalkulert eller holdes tilbake, blir boken kanskje bra, men ikke forløsende, hverken for forfatteren eller leseren. […] Og hvis de stadig vekk, under skriveprosessen, skal tenke på hva de skal våge å skrive om, er jeg redd for at de blir så nervøse og taktiske at teksten ikke vil berøre leseren nevneverdig.»

«Litteratur på villspor» av Ingunn Økland, Aftenposten 24.09.2016

«Selvbiografisk og fiktiv på samme tid. Det er mantraet i virkelighetslitteraturen. Den danske litteraturforskeren Poul Behrendt kaller det for «dobbeltkontrakten». Forfattere vekker interesse ved åpent å bruke egen biografi. Men de beskytter seg bak romanbegrepet så snart de trenger det. Sagt med andre ord: Det finnes et magisk rullegardin der det står: Roman. End of Discussion. Da er forfatter og forlag på trygg juridisk grunn. Vil man gjøre maksimal skade uten å risikere straff, så skriv en roman.»

«Dobbeltkontrakten», fra Dansk i gymnasiet, 2021

«Når en leser går i gang med å lese en bok, så inngår leseren det som kan kalles en kontrakt. Fiksjonens kontrakt går på at alt på de følgende sidene er fiksjon. En annen kontrakt som leseren kan inngå med en bok, er at denne boka er sann. Det er en av de to kontraktene litteraturen historisk har inngått med sine lesere: Enten er det fiksjon, eller så er det sant. Litteratur med dobbeltkontrakt inngår begge kontraktene: en kontrakt mellom leser og det litterære verket om at utgivelsen er fiksjon, og en kontrakt mellom leser og verket om at utgivelsen er biografisk. Det betyr at noen bøker spiller på å være fiksjon og biografisk samtidig.» (Fra gymdansk.dk, oversatt og lettere bearbeidet)

Disposisjon

Innledning

• introduksjon, begrepet virkelighetslitteratur • presentasjon av problemstilling

Hoveddel

• redegjørelse av hva virkelighetslitteratur er – forklare begrepet dobbeltkontrakt – bruke Knausgård, Nilsen og Hjorth som eksempel • drøfting av utfordringer og muligheter ved virkelighetslitteratur, bruk eksempler fra tekstvedleggene – utfordring: «ofrenes» perspektiv – mulighet 1: leserens perspektiv – mulighet 2: frihet til å ta opp vanskelige temaer og bruke egne erfaringer – drøfting av begrepet dobbeltkontrakt

Avslutning

• oppsummering av drøfting, konklusjon, avrunding

Kildeliste

Skriveforberedelse

Etter at du har lest vedlegget, og før du begynner å skrive selve oppgaven, er det lurt å ha noen førskrivingsstrategier. Dette gjør at du lettere får en oversikt over hva du skal skrive. For eksempel kan det være fi nt å visualisere sentrale trekk ved de ulike tekstvedleggene.

Visualiseringsblomst

For å få oversikt over det viktigste i de ulike tekstvedleggene, kan en strategi være å tegne dette som en visualiseringsblomst. Denne strategien kan du også bruke når du må forholde deg til fl ere tekstvedlegg når du skriver ulike oppgaver.

Er ærekrenkende, ofrene er forsvarsløse (Økland)

Problematisk for forfattere dersom vi oppfatter alt som selvopplevd Virkelighetslitteratur

Forfattere har alltid brukt egne erfaringer som råsto

Litteraturen må være kompromissløs og berøre oss (Gran) Problematisk å bruke ekte navn, den doble kontrakten

Eksempeltekst

Innledning som vekker interesse og presenterer problemstillingen

Definerer virkelighetslitteratur

Eksempel 1

Eksempel 2

Utfordring: «ofrenes» perspektiv

Virkelig dilemma

«Vil man gjøre maksimal skade uten å risikere straff, så skriv en roman», skriver litteraturkritiker Ingunn Økland i en artikkel om virkelighetslitteratur. Hun viser til debatten rundt flere bøker som er kommet ut de siste årene, der familien til forfatteren føler seg krenket. Når grensene mellom fiksjon og virkelighet blir utydelige, reiser det mange spørsmål om forfatteres ansvar for menneskene rundt dem. Hva er så virkelighetslitteratur, og hvilke utfordringer og muligheter skaper den?

Det er ikke lett å definere virkelighetslitteratur, men den har å gjøre med ulike måter å blande fiksjon og virkelighet på. I utgangspunktet er alt som står i en roman, fiksjon, og alt som står i en sakprosabok, sant. Dette kan kalles en «kontrakt» mellom forfatter og leser, en kontrakt som gir garantier for at innholdet enten er fiksjon eller virkelig. Med virkelighetslitteraturen inngår forfatteren en dobbel kontrakt med leseren: Dette er både fiktivt og virkelig (gymdansk.dk). Da vet ikke leseren lenger hva som er sant, og hva som er oppdiktet.

Et eksempel på et verk som har vært mye fremme i debatten, er romanserien Min kamp av Karl Ove Knausgård (2009–2011). I bøkene bruker han ikke bare hendelser fra eget liv, men også virkelige navn på de aller fleste karakterene. Vi møter forfatteren Knausgård og tar del i hans hverdag parallelt med tilbakeblikk på oppveksten og livet hans. Utgangspunktet for romanserien var forfatterens ønske om å fortelle noe sant om livet.

Vigdis Hjorth er en annen forfatter som knyttes til begrepet virkelighetslitteratur, særlig med romanen Arv og miljø (2016). Til forskjell fra Knausgård bruker hun ikke eget navn i romanene sine. I intervjuer har hun imidlertid ikke lagt skjul på at hun bruker sine egne erfaringer i det hun skriver. Og da journalister fant store likheter mellom detaljer i romanen og hennes eget liv, ble incesthistorien i romanen en mediesak. Familien hevdet at hun beskyldte sin egen far for incest i boka, når hun lot hovedpersonen i romanen beskylde sin far for det samme. (Borud, 2016, Garthus mfl., 2022).

En stor utfordring med denne sammenblandingen av liv og diktning er faren for at forfatteren utleverer mennesker rundt seg. Så lenge noe er utgitt som roman, kan man på grunn av den kunstneriske friheten si det meste uten å bli stilt til ansvar. Nettopp dette peker Ingunn Økland på i artikkelen som er nevnt ovenfor, «Litteratur på villspor» (Aftenposten,

Drøfting av utfordring

Mulighet 1: leserens perspektiv

Mulighet 2: frihet til å ta opp vanskelige temaer og bruke egne erfaringer

Drøfting av mulighet 2 med litteraturhistorisk perspektiv 2016). Menneskene som har blitt romankarakterer, har liten mulighet til å forsvare seg.

Men er det dette som skjer i romanen Arv og miljø? Her brukes ikke navn fra virkeligheten, og bare de nærmeste vil vite hva som er sant og ikke. En leser som ikke kjenner familien, vil ikke tenke at dette må handle om familien Hjorth, og den normale, enkle kontrakten mellom forfatteren og leseren blir opprettholdt. Det er først når mediene spekulerer i saken, at romanen dras inn i virkelighetsdebatten (Garthus mfl., 2022).

Da er det mer problematisk med Knausgårds bøker, der romankarakterene har navn fra virkeligheten. Etter min oppfatning er det først her at kontrakten mellom forfatter og leser endres og blir «dobbel». Knausgård går for eksempel langt i å utlevere familien, særlig faren og farmoren, og tidligere samboer. Faren og farmoren var døde da bøkene kom ut, men resten av familien har likevel reagert. Vi kan også tenke oss at det blir problematisk for barna hans å lese beskrivelsene av familien når de blir store. Det er vanskelig å forstå det «bare» som en roman med dobbel leserkontrakt når det er ens eget navn som er brukt.

Men hva har så virkelighetslitteraturen gitt leseren? Salgstallene tyder på at Knausgårds bøker treffer mange lesere. Bøkene er oversatt til 35 språk, og forfatteren har mottatt litterære priser i inn og utland. Kanskje har Knausgårds kompromissløse holdning ført til at han lykkes med å formidle noe viktig og sant om livet. I essayet «En takk til skjønnlitteraturen» hevder psykolog Sissel Gran nettopp det, at forfatteren ikke kan ta hensyn når han skriver, for da vil han ikke klare å berøre leseren.

Dette henger sammen med forfatterens mulighet til å skrive om vanskelige temaer. Dersom man som forfatter risikerer at det man skriver, blir lest som selvopplevde hendelser, er det mange temaer det kan bli vanskelig å skrive om. En forfatter som skriver om barnemishandling, kan bli «mistenkt» for å selv være en barnemishandler eller offer for det. Kanskje skaper dette selvsensur innen litteraturen, slik at forfattere stopper seg selv fra å skrive om vanskelige temaer.

Frihet til å ta opp vanskelige temaer har jo alltid vært noe av kjernen i litteraturen. Da er det også naturlig at forfatterne bygger på sine egne erfaringer. For eksempel blir Aksel Sandemoses skildring av det undertrykkende miljøet i «Jante» lest som en beretning om hans egen oppvekst. Den berører oss sterkt nettopp fordi vi tenker at den er selvopplevd. På samme måte erklærte Hans Jæger at han ville «skrive sitt liv» og avsløre personlige problemer og intime detaljer.

Drøfting av begrepet dobbeltkontrakt

Oppsummering

Vurderer selvstendig og konkluderer

Avslutning med perspektiv bakover og framover i tid

Å bruke sitt eget liv i litteraturen er derfor ikke noe nytt. Det har også alltid vært debatt om hvor langt forfatterne kan gå. Hans Jæger ble anklaget ble for at personene i romanen Fra Kristiania-bohemen kunne kjennes igjen, da boka ble stanset. Det samme ble Agnar Mykle for de erotiske skildringene i Sangen om den røde rubin. Begge ble imidlertid dømt for pornografiske skildringer, ikke for gjenkjennelsesproblematikken (Torvund, 2019).

I dag er det incest, alkoholmisbruk og psykisk sykdom som blir tematisert, og Hjorth og Knausgård peker på ulikt vis mot at dette også har rot i virkeligheten. Kanskje er det derfor bøkene griper oss og blir så populære, fordi de både er diktning og selvopplevd. Vi føler at de er skrevet «med hjertet i halsen», slik Sissel Gran formulerer det.

Kanskje er all skjønnlitteratur en form for «dobbel kontrakt» der det både er et element av virkelighet og av diktning. Det er også Sissel Gran inne på, når hun sier at hun ikke vil vite hva som er sant og usant i en roman. Det sentrale er leseropplevelsen, den fiksjonsverdenen som forfatteren skaper. Hun mener derfor at virkelighetsdebatten er en avsporing. Det som betyr noe, er opplevelsen boka gir, og at romanen kan føles sann for leseren.

Også om personene i bøkene har virkelige navn, slik som hos Knausgård, kan dette være et nyttig perspektiv. Dersom vi føler at forfatteren skriver ærlig og sant, vil vi ikke fordømme eller godte oss over disse personene. Tvert imot vil vi leve oss inn i disse skjebnene, med alle deres sterke og svake sider. Det sentrale i verket er dessuten hvordan Knausgård utleverer seg selv, og vi skjønner at opplevelsene er filtrert gjennom hans minner og oppfatning.

Virkelighetslitteraturen skaper utfordringer, spesielt når den bruker navn og andre tydelige kjennetegn fra virkeligheten. Samtidig kan den gi oss lesere store opplevelser, noe blant annet mottakelsen av Knausgårds bøker viser. Et for sterkt søkelys på virkeligheten vil få konsekvenser for hvilke temaer en forfatter ønsker å skrive om, og i så fall taper både litteraturen og leserne på det. Etter min mening er leseren den viktigste personen i litteraturen, og det er leseropplevelsen som må være i fokus. Det krever imidlertid at boka oppleves som ærlig og sann. Vi må ikke føle at forfatteren er ute etter å «ta» noen.

Selv om vi har hatt litteratur som bygger på virkeligheten til alle tider, kan det virke som om vi er mer opptatt av denne forbindelsen nå enn tidligere. Kanskje er det noe med vår tid som skaper slike koblinger? Vi lever i en tid der sosiale medier gir oss mulighet til å dele private opplevelser med offentligheten, og realityprogrammer visker ut grensene mellom det private og det offentlige. Knausgård selv har sagt

at han angrer på noen detaljer av det han skrev, men at selve prosjektet med å «skrive sannheten» er noe han står inne for (Storvand, 2013). Det kan også tenkes at forlagene vil bli mer forsiktige og kamuflere personer og hendelser bedre, ut fra debattene som har vært. Men at vi kommer til å få stadig nye former for eksperimentering med fiksjon og virkelighet, er sikkert. Det vil være litteratur som berører, tilpasset vår tid.

Kildeliste:

Borud, Heidi og Øystein Aldridge (2016). «Vigdis Hjorth beskriver detaljer fra den virkelige farens begravelse i sin siste roman». I: Aftenposten [Avisreportasje]. [Lesedato 24.02.2222]. Garthus, K.M.K., Nyhus, J.Ø. og Schulze, A.M. (2022). Intertekst Vg3. [Lærebok i norsk for VGS]. Gran, Sissel (2017). «Takk til skjønnlitteraturen». [Artikkel]. I: Morgenbladet. [Lesedato 08.02.2021]. gymdansk.dk (2021). «Dobbeltkontrakten». https://www.gymdansk.dk/dobbeltkontrakten.html. [Nettressurs for videregående]. [Lesedato 25.09.2021]. Hjorth, Vigdis (2016). Arv og miljø. [Roman]. Knausgård, Karl Ove (2009–2011). Min kamp 1–6. [Roman]. Storvand, Lena (2012). «Knausgård: – Jeg drømmer fortsatt at han kommer tilbake og straffer meg». I: VG [Avisreportasje]. [Lesedato 24.02.2022]. Torvund, Olav (2019). «’Arv og miljø’ – om bruk av levende modeller i litteratur, teater mm.» [Avisartikkel]. I: Rett24.no [Lesedato 24.02.2022]. Økland, Ingunn (2016). «Litteratur på villspor». [Artikkel]. I: Aftenposten. [Lesedato 08.02.2021].

Jobb med stoffet

1 Ser du andre emner du kunne trukket inn i de to oppgavebesvarelsene i dette kapittelet? Diskuter. 2 Beskriv forskjellen mellom argumenterende tekster, tekstanalyser og drøftende tekster. Lag en tabell med tre kolonner, én for hver sjanger, der du beskriver likheter og forskjeller. 3 Se på sammenhengen mellom avsnittene i oppgavebesvarelsene i dette kapittelet. Hvordan kobles avsnittene sammen? 4 Beskriv innledningene og avslutningene i de to eksempeltekstene.

Har du forbedringsforslag? 5 Har du andre fag der du blir bedt om å drøfte? Finn fram oppgavene.

Ligner de på oppgavene i dette kapittelet? Beskriv eventuelle likheter og forskjeller. 6 Lag din egen oppgaveformulering til en drøftende artikkel der du tar utgangspunkt i en selvvalgt tekst (for eksempel avisartikkel eller tekst fra læreboka). a Pek på synspunkt i teksten som kan være utgangspunkt for en drøfting. b Hvilke kilder ville du bruke dersom du skulle skrive en drøftende artikkel basert på denne teksten? Begrunn valgene dine. c Prøv å formulere en overskrift til en slik drøftende artikkel. d Skriv en innledning til den drøftende artikkelen.

I et nøtteskall

Å drøfte vil si å se en sak fra flere sider. I noen tilfeller betyr det å argumentere for og imot et emne, andre ganger betyr det å utforske flere sider av en sak, se sammenhenger og vurdere konsekvenser. I norskfaget blir du bedt om å skrive drøftende fagartikler. Det innebærer ofte å lese én eller flere tekster og ta utgangspunkt i det som står i tekstene. I tillegg må du bruke andre kilder for å underbygge drøftingen. Drøfting er en ferdighet du trenger i studier og arbeidsliv. Det viser evne til refleksjon og til å vurdere ulike momenter opp mot hverandre. Det å se og vurdere ulike sider av en sak er også noe vi trenger i det virkelige livet, for eksempel når vi står i valgsituasjoner.