Eddakvad, skaldekvad og sagaer

Middelalder – norrøn tid

• Livsvisdom, norrøn religion, ære og ætt var viktige temaer. • Språket var kortfattet, men med mange språklige bilder og bokstavrim. • Sagaer, dikt og kvad var viktige sjangre.

Både historie, kunst og litteratur deles inn i perioder eller epoker, og på grunn av viktige likhetstrekk innenfor disse områdene får vi en periodebetegnelse. Ordet middelalder betyr mellomtid, tiden mellom oldtiden og den nyere tid, og betegner en periode som strekker seg fra rundt 500 til 1500 e.Kr. i Norden. I Norge og på Island går litteraturen, kulturen og språket på denne tiden under betegnelsen norrøn litteratur og språk. Derfor er det for mange naturlig å kalle perioden for norrøn tid.

Eddakvad, skaldekvad og sagaer

Det vi kaller norrøn litteratur, ble stort sett skrevet ned på Island og kan deles inn i tre hovedsjangre: eddakvad, skaldekvad og sagaer. Eddakvadene blir regnet som de eldste og forteller om hvordan verden ble til, og om gudene. Skaldekvadene forteller og kommenterer store hendelser fra den norrøne fortiden og samtiden. Ofte er disse kvadene rettet til konger og høvdinger. Sagaene er blodige og dramatiske fortellinger og tar for seg de norske kongene, helter fra eddadiktningen og store slekter fra Island.

Rundt 700 håndskrevne tekster er bevart fra dette samfunnet på Island, men vi regner med at så mange som 90 prosent av håndskriftene er gått tapt.

Den eldre Edda – dikt om guder og helter

Boka Den eldre Edda er dikt eller kvad om gamle guder og helter og er bevart i et håndskrift fra Island som er skrevet omkring 1270. Vi kjenner ikke til dikterne, men vi vet at mange av kvadene er blitt til i Norge i førkristen tid, og at de eldste av dem har blitt muntlig overlevert fra 800 til 1100tallet. Ordet edda betyr sannsynligvis oldemor. Når diktsamlingen ble kalt den eldre, var det fordi Snorre Sturlason skrev en bok om gammel diktekunst, Edda, eller Den yngre Edda, i 1220, og da kjente han trolig til denne eldre samlingen.

Den eldre Edda, også kalt Codex Regius, er en av de mest verdifulle boktekstene i verden, og her finner vi nøkkelen til den gamle troen i hedensk førkristen tid, nemlig den norrøne mytologien. Eksempler på guder du finner her, er Tor og Odin.

Dagfin Werenskiold: Odin på Sleipner. Utsmykning fra Oslo Rådhus.

Den eldre Edda består av 29 helte- og gudedikt. Heltediktene har opprinnelse i en felles germansk kultur som eksisterte før vikingtiden, og her var heltene høvdinger og konger som kjempet mot det onde. «Voluspå» og «Håvamål» er to kjente gudedikt.

Side 353 Det første gudediktet: «Voluspå»

Gudediktet «Voluspå» er en sammenhengende framstilling av norrøn gudetro. I «Voluspå», som betyr volvens spådom, forteller en spåkvinne, volven, på oppfordring fra guden Odin om hvordan verden blir til. Volven forteller om opphavstider da ingenting fantes, ingen jord, ingen himmel, ikke noe hav. Det eneste som fantes, var det tomme Ginnungagapet, et vidåpent gap mellom Nivlheim og Muspelheim i den norrøne mytologien. Så løfter Burs sønner, Odin og brødrene hans, landene opp. Sola begynner å skinne, og gresset spirer og gror. Verden blir til.

3 I

opphavs tider var ingen ting, ikke sand, ikke sjø eller svale bølger; jord fans ikke og opphimmel, bare ginnunga-gap og gras ingen steder.

(Fra Voluspå)

Videre forteller Volven om hvordan ondskapen kommer inn i verden, og de første menneskene, Ask og Embla, blir skapt, før den avslutter med verdens undergang, Ragnarok, og spådommen om en ny og bedre jord.

I Bibelens skapelsesfortelling i 1. Mosebok står følgende:

I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Jorden var øde og tom, mørke lå over dypet, og Guds ånd svevde over vannet.

(Fra Bibelen)

Side 355 Hvilke paralleller ser du i de to framstillingene?

Eddadiktet «Håvamål»

«Håvamål» betyr den høyes tale og er det mest siterte av eddakvadene. Det består av 164 strofer. Den høye er Odin, og han gir råd og regler for hvordan menneskene bør leve. Levereglene dreier seg om alle sidene ved livet: gjestfrihet, kjærlighet, vennskap og død, og gir råd og kommentarer til fest og hverdag. Gjennom «Håvamål» kan vi lære mye om moral og etikk i det gamle samfunnet, og teksten gir innblikk i et samfunn der man må opptre klokt for å overleve. Det lurer fiender og farer overalt, og det er viktig å være forsiktig.

Vi kan dele «Håvamål» inn i ulike deler, og den første delen, ordspråkdiktet, handler om det å ha gjester og om hvordan man skal opptre når man er gjest et sted. Det dreier seg mye om måtehold og god oppførsel. Den kloke blir lovprist, og den dumme blir gjort til latter, og det er viktig å passe tungen og ikke snakke om alt mulig. Den som skravler tankeløst i vei, får ofte ubehageligheter av det.

11

Bedre bør å bære har ingen enn mye mannevett: verre niste på vegen har ingen enn den som har drukket for mye.

12

Så godt for folk som folk sier det er ølet ikke; jo mer en drikker dess mindre kan en styre sitt vesle vett.

(Fra «Håvamål»)

Illustrert islandsk håndskrift fra 1300-tallet.

«Håvamål» avsluttes med at Odin forteller om hvordan han ofret seg selv til seg selv. I ni netter hang han såret på et tre, fikk kunnskap om det overnaturlige og lærte seg runenes mysterium. Han forteller om alle de underverkene han kan gjøre, takket være den visdommen og makten han nå har fått.

Rim, rytme og form i eddadiktene

Eddadiktene er klangfulle og rytmiske dikt som er skrevet i en konsentrert form. Diktene er inndelt i strofer og benytter seg av de samme virkemidlene, blant annet poetiske bilder. Diktene har ikke enderim, men det er ofte brukt allitterasjon eller bokstavrim. Et eksempel på bokstavrim finner vi i «Håvamål»: Bedre bør å bære … Disse diktene ble overlevert muntlig, og derfor er de bygget opp slik at det skulle være enkelt å huske innholdet.

Ættesagaene – de store slektshistoriene

Ordet saga kommer fra norrønt og betyr fortelling.

De 29 bevarte islendingsagaene forteller om store slektskamper på Island og ble skrevet ned på 1200tallet. Handlingen er som oftest hentet fra den konfliktfylte tiden på Island fram til ca. 1030, da det var mye uenighet og krangel mellom de mektige familiene, og sagaene gir innblikk i et blodig samfunn hvor mennene var krigere.

svull: byll

Det norrøne samfunnet var et såkalt ættesamfunn, og en ætt er det samme som en familie eller slekt som var knyttet til en gård. Ætten var en viktig maktfaktor på Island på denne tiden, fordi det ikke fantes en sentralmakt som styrte, og krangler og uvennskap mellom ulike familier førte ofte til langvarige og blodige kamper. Blodhevn er et sentralt begrep her, og dersom en person hadde drept en fra en annen slekt, kunne den dreptes slektninger ta hevn ved enten å drepe drapsmannen eller en av slektningene hans, det vil si en av samme blod. Krangel og konflikt er det sagaene ofte handler om.

Det er mange drap i sagaene, men folk hadde et naturlig forhold til døden. Det kan nok skyldes den dype tilhørigheten med ætten. Selv om mange døde i kamp, levde de videre gjennom slektningene sine. Det at alt var skjebnebestemt, sto sentralt.

Vi vet ikke hvem som skrev islendingesagaene, men regner med at det som ble skrevet ned, var blitt muntlig fortalt. Fortelleren måtte stole på hukommelsen, og det gikk ikke an å få med seg alle detaljer. Fortellemåten er objektiv, og fortelleren står helt utenfor handlingen. Vi får bare vite det helt nødvendige som teksten handler om. Derfor er språket ganske knapt og konsist og uten overflødige ord. Blodige kamper blir beskrevet på en knapp og tørr måte, fortelleren hopper over det som ikke er relevant, og vi finner få hverdagslige hendelser. Dette fører til at leseren, eller den som lytter, må danne seg sitt eget bilde av hvordan miljøet og personene i sagaene ser ut.

Vi finner ofte kvad eller dikt i en saga. Funksjonen til et kvad er at det uttrykker følelsene til en person.

Et kjent virkemiddel i sagalitteraturen er underdrivelse. Når man bruker underdrivelse, gjør man hendelsen eller egenskapen mindre for at den skal virke større: I stedet for å si: «Han er en modig helt», kan man si: «Feig var han ikke». En kjent saga er Sagaen om Gunnlaug Ormstunge. Handlingen i denne sagaen foregår på begynnelsen av 1000tallet, og en ukjent forfatter skrev den ned på 1200tallet. Her finner vi blant annet dette eksempelet:

«Hva feiler det foten din, islending?» sa jarlen. «Det er en svull, herre», sa han. «Men du halter ikke, likevel?»

«Ikke skal en gå haltende, så lenge begge føtter er jevnlange», svarte Gunnlaug.

(Fra Sagaen om Gunnlaug Ormstunge)

Ved å bruke denne underdrivelsen viser fortelleren at Gunnlaug er en tøffing. En diger byll er ikke grunn nok til å halte, og bare hvis foten er hogd av, kan det vurderes.

Vikingmuseum på Höfn på Island, opprinnelig bygd til filminnspilling.

Vanlig handlingsmønster i en saga

Introduksjon og oppramsing av hovedpersoner og slekt

Drømmer og drømmetydning Her kan det være mange navn å forholde seg til. Navneoppramsingene var viktige på Island og hadde to formål: å understreke hvor god ætt helten kom fra, og å markere at sagaen var historisk til å stole på.

Dette er vanlige innslag i en saga. En drøm som blir referert i begynnelsen av en tekst, som i Sagaen om Gunnlaug Ormstunge, går i oppfyllelse senere. Drømmene er altså frampek.

Konflikt Det er gjerne konflikt mellom to personer, grupper eller familier. Kjærlighet og ære forårsaker striden.

Drap og hevn Spenningen bygger seg opp, og vi får høre om en rekke drap og hevn av disse drapene.

Blodig høydepunkt med heltens død I denne delen foregår det store kamper, og vi følger en tapper helt som kjemper lenge og hardt mot en større og sterkere motpart. Ofte er det én mot mange. Gjennom denne store fysiske prestasjonen viser helten sitt mot som kriger og mann.

Forsoning Etter at helten er død, tar det ikke så lang tid før sagaen avsluttes med at det blir fred mellom familiene.

Hvordan blir mennesket framstilt i sagaene?

Virkeligheten til enkeltmennesket i norrøn tid viser at den rangen man hadde på gården og i samfunnet man levde i, ofte var viktigere enn hvilket kjønn man hadde. Man levde og jobbet på gården som man bodde på, og derfor var posisjonen man hadde her, det som viste hvilken makt man hadde i samfunnet ellers. Det var liten forskjell mellom menn og kvinner på gården, for begge holdt på med mange av de samme aktivitetene.

Mannsidealet var preget av ære og styrke, og mennene er hovedpersonene i sagaene. De viser ikke frykt, og selv om de holder på å dø, kommer de gjerne med en modig eller morsom replikk. I beskrivelsene av norrøne menn er det ofte snakk om mandighet og utseende, at de

uttrykker seg godt, at de er modige og flinke til å bruke våpen. Vi møter tøffe og barske menn i ulike roller, for eksempel skald, høvding, kriger, konge, jarl eller familieoverhode.

I flere av sagaene beskrives kvinnene som vakre og gode, men de har sjelden like stort handlingsrom som mennene. Kvinnenes rolle er å være ansvarlig for hjemmet og familien, samtidig som de framstilles som vakre objekter som flere menn kjemper om å få. I noen sammenhenger blir kvinnene også skildret som sterke personer med mye makt og som modige og handlekraftige. Kvinner kan ha maktposisjoner, og fraværet av menn skaper behov for styrende kvinner.

Tema: ære

Ære er et universelt tema som har vært aktuelt til alle tider, og som fremdeles er aktuelt. Ære kan defineres som anseelse, heder, respekt og verdighet og opprettholdes ved å vise fysisk styrke og mot. Det motsatte av ære kalles vanære, og dersom noen sårer en annen persons ære, må dette hevnes, ellers risikerer man å miste ansikt.

Æresbegrepet står sterkt i samfunn hvor familien, ætten, har en sentral rolle og er et gjennomgående tema i mange av tekstene som stammer fra norrøn tid. Det er mange regler for hvordan en mann og en kvinne bør og skal oppføre seg, og det får store konsekvenser for dem som ikke holder seg innenfor de fastsatte levereglene. Ære er altså en del av systemet av uskrevne regler i et samfunn. Vi kan forenklet si at ære handler om verdi i egne og andres øyne, om selvrespekt og sosial respekt.

I det norrøne samfunnet var æren en viktig rettesnor for hvordan man skulle oppføre seg, og hvordan man ble sett på. Derfor var det viktig å beskytte æren sin. Dersom æren ble krenket, endte det med kamp, holmgang og ofte blodhevn. Dersom man ikke forsvarte æren sin, kunne det føre til at man ble utstøtt fra samfunnet.

Tema: ætt – slekt og familie

I det norrøne samfunnet handler ære om hvordan man blir sett på av andre, og siden samfunnet var inndelt i ætter eller storfamilier, henger ære og ætt sammen. Familie og slekt blir framstilt på mange måter i litteraturen, og familien har ulik betydning for hovedpersonene i tekstene vi leser. I den norrøne litteraturen spiller det en rolle hvilken ætt man kom fra, og dersom noen skader familiens ære, fører det til hevn. Man føler en sterk tilhørighet til den familien man kommer fra, og kjemper sammen når det oppstår uenighet. Når noen blir krenket eller skadet, går familien sammen og hevner dette.