6 minute read
Tro på framtiden
• Tekstene hadde ofte mennesket i sentrum. • I Europa ble det skrevet romaner, noveller, skuespill og essays. • I Norge ble det skrevet skildringer av norsk historie og geografi
I norsk sammenheng tidfester vi ofte renessansen til 1500tallet, men i Europa regner vi med at renessansen begynte alt på slutten av 1300tallet.
Renessansemennesket så på middelalderen som en mørk og tung tid der kirken og ulike konge og fyrstedømmer hadde stor makt over menneskene. Med renessansen får vi en annen livsstemning. Handel og nye oppdagelser fører til større optimisme. Det samme gjør nye ideer og tenkemåter. Mennesket blir nå sett på som noe verdifullt. Hvis mennesket kunne få utfolde seg fritt, så hadde det uendelig med muligheter, var tanken. Denne troen på framtiden finner vi i kunsten, litteraturen og arkitekturen fra denne tiden.
«Gjenfødelse»
Ordet renessanse betyr «gjenfødelse». Det som skulle bli født på nytt, var den antikke kulturen fra det gamle Hellas. Kunstnere og vitenskapsfolk
ble oppfordret til å gå til kildene: «Ad fontes!». «Kildene» var kunst og andre kulturuttrykk fra antikken. De studerte humanistiske fag som språk, litteratur og filosofi. Dette skulle utvikle menneskene og gi dem klassisk dannelse. Forenklet kan vi si at det antikke idealet var et menneske som både forsto og hersket over verden ved hjelp av fornuften.
Et samfunn i endring – boktrykkerkunsten og reformasjonen
På 1400 og 1500tallet skjer en medierevolusjon: Tyskeren Johann Gutenberg finner opp trykkemaskinen. Før måtte man skrive tekster for hånd på kostbare pergament. Dette gjorde bøker og kunnskap til et luksusgode bare de mektige fikk tilgang til. Med boktrykkerkunsten ble pergament erstattet med papir, og en maskin kunne på kort tid lage flere kopier av den samme teksten. Det gjorde at flere fikk tilgang til lesestoff, og dermed også informasjon om hva som skjedde i samfunnet.
På samme tid får vi også en religiøs revolusjon. Det blir sagt at i 1517 slo den tyske munken Martin Luther (1483–1546) opp en plakat på kirkedøra i Wittenberg. På plakaten sto det 95 teser, altså påstander eller argumenter mot måten den katolske kirken forvaltet den kristne troen på. Et mål var at folk skulle få høre og forstå Guds ord på sitt eget morsmål. Derfor oversatte Luther Bibelen til tysk, og han introduserte salmesang i gudstjenesten, som også ble viktig i Norge.
Denne religiøse revolusjonen, omveltingen, kalles reformasjonen. Dette førte til en maktforskyvning ikke bare i kirken, men i hele samfunnet. Når kirken måtte tilpasse seg folket og ikke omvendt, mistet den også makt. Kirken var ikke bare en åndelig, men også en stor økonomisk makt.
Samfunnet i Norge
I Norge var det ikke like gode vilkår for en kulturell blomstring som man fikk i blant annet Italia. Landet var i union med Danmark, og svartedauden på 1300tallet fikk store konsekvenser. De fleste lærde, altså de som kunne lese og skrive, døde.
I nabolandene våre ble det opprettet universitet på 1400tallet, men det skjedde ikke i Norge før i 1811. De som ville utdanne seg i Norge, måtte derfor reise til Danmark eller Tyskland. Her fikk de innblikk i kulturelle ideer og strømninger i Europa. Studenter ble inspirert av debatten og de nye tankene og tok med seg dette hjem til Norge. Derfor er det vanlig å tidfeste renessansen i Norge til etter reformasjonen i 1537, mer enn 150 år senere enn i Italia.
Martin Luther spikrer tesene på kirkedøren i Wittenberg. Tema: mennesket i sentrum
I middelalderen hadde mennesket blitt sett på som en liten del av en stor og guddommelig helhet. Nå endrer dette synet seg totalt. Mennesket sto nå i sentrum av Guds skaperverk, og de skulle bruke evnene sine til å utforske og forstå skaperverket. Dette kaller vi humanisme.
Mange renessansekunstnere var allsidige. De både malte, laget skulpturer og drev med oppfinnelser. Leonardo da Vinci (1452–1519) og Michelangelo (1475–1564) var såkalte universalgenier. De to italienske multikunstnerne endret måten menneskene ble framstilt på i kunsten. Maleriene og skulpturene var detaljerte, realistiske og fulle av følelser og liv.
Det var ikke bare kunstnere som satte mennesket i sentrum. Det gjorde også forfatterne. William Shakespeare (1564–1616) skrev skuespill som Romeo og Julie og Hamlet, og i sistnevnte lovpriser han mennesket i ekte renessansestil:
For et mesterverk mennesket er! Så opphøyet i sin fornuft! Så ubegrenset i sine evner! Så uttrykksfullt og beundringsverdig i skikkelse og bevegelse! Så lik en engel i sin handling! Så lik en gud i tankekraft! Verdens pryd! Alle skapningers forbilde!
(«What a Piece of Work is Man» fra Hamlet)
Side 557
De norske studentene som var inspirert av europeiske ideer, dannet etter hvert forfattermiljøer hjemme i Norge. En sentral norsk humanist var presten Absalon Pederssøn Beyer fra Bergen.
Den viktigste boka Beyer skrev, er historieverket Om Norigs Rige (1567). I innledningen sammenligner han norgeshistorien med et menneskeliv. På lik linje med et menneske har historien til landet en barndom, ungdom, manndom og alderdom. Mens humanistene og renessansekunstnerne i Europa så tilbake til antikken, var Beyer opptatt av den «første norske gullalderen» på 1200tallet. På denne tiden var makten til vikingene på topp. Absalon Pederssøn Beyer tenkte at historieboka Om Norigs Rige kunne være med på å styrke den nasjonale selvfølelsen. I boka legger han vekt på hendelser som skal få folk til å være stolte av norsk kultur og historie, ikke ulikt det forfattere på midten av 1800tallet gjorde da de skrev litteratur i nasjonalromantisk ånd.
Så har Norges rikes barndom vært den tid hun stod øde, full av skoger, mark, berg og daler, og så skarp og sur ut, og var ligervis som hun var nyfødt og barn. Dernest begynte hennes adolescentia [= lat. ungdom i voksefasen], det er, hun begynte å vokse og formere seg dag for dag, år for år, inntil hun ble høy og stor […]. Deretter begynte hennes juventus [= lat. ungdom i sin beste alder, mellom 20 og 40 år], det er hennes aller beste ungdoms alder […]. Deretter begynte hennes mandoms alder, som er at hun bortkastet mange tyranners åk, og fikk seg et hode og en regentere og monarcham.
(Fra Om Norigs Rige)
Motstående side: Det vitruviske mennesket, tegning av Leonardo da Vinci, 1487.
Jobb med stoffet
1 Les utdraget «Om Norges rike» av Absalon Pederssøn Beyer på side 557. Er teksten typisk eller mindre typisk for perioden? Begrunn. 2 Reformasjonen endret forholdet mellom tro og makt. Utforsk hvordan dette forholdet er i dag. Finn relevante eksempler. 3 Ta utgangspunkt i jegsermodellen på side 146 og svar på disse spørsmålene: a Hvor la renessansekunstnere og humanister først og fremst blikket sitt? På naturen, mennesket, samfunnet eller det guddommelige? b Hvilket verdensbilde hadde menneskene på denne tiden? Ser vi en endring i måten de tenker om det guddommelige på? Hva førte til disse endringene, og fikk de konsekvenser for synet på enkeltmennesket? c Sammenlign med tiden vi lever i nå. Hvilket syn har vi på naturen, mennesket, samfunnet og religionen?
I et nøtteskall
Ordet renessanse betyr «gjenfødelse». Tekster og tanker fra antikken ble gjenfødt på 1500tallet i Europa. Renessansekunstnerne satte mennesket i sentrum, og de hadde en sterk tro på framtiden. Det nye synet på mennesket og et nytt verdensbilde som satte sola i sentrum, rokket ved synet kirken hadde på at jorda var i sentrum, og at Gud var viktigere enn menneskene. Reformasjonen førte til at den katolske kirken mistet enda mer makt. Boktrykkerkunsten førte også til store samfunnsendringer. Det ble enklere å spre tekster og tanker til større deler av befolkningen. Utdannelse var et gode for de privilegerte. I Norge måtte man til utlandet for å ta utdannelse om man ikke fikk opplæring av lokale presten eller andre med utdannelse. Norske studenter kom hjem fra København og Tyskland med humanistiske ideer i bagasjen. Absalon Pederssøn Beyer var en norsk humanist som skrev om Norges historie.
