Nasjonalromantikken

Tema: følelser og ånd

Det åndelige og det skjulte var noe som trigget de romantiske dikterne. De ville inn i denne skjulte verdenen, og Welhavens diktning er preget av synet hans på hva som var god kunst. Han skrev derfor dikt med stram oppbygning og klare krav til rim og rytme. Når et dikt var skrevet i streng, poetisk form, ville tanken bak, altså «diktets ånd», bli tydelig for leseren.

I «Diktets ånd» fra 1844 skriver Welhaven blant annet:

Side 379 Hva ei med ord kan nevnes i det rikeste sprog, det uutsigelige skal diktet røpe dog. Av sprogets strenge bygning, av tankeformers bånd, stiger en frigjort tanke, og den er diktets ånd.

I disse to strofene ser vi den romantiske tankegangen: Dikteren har en spesiell rolle, et spesielt talent. Det er gjennom diktene at det «uudsigelige», det skjulte, skal tre fram og bli synlig for folk.

Den strenge «Bygning», altså de strenge kravene til form, rim og rytme, gjorde diktene vakre i seg selv, ifølge Welhaven. Målet for all poesi var skjønnhet. Og når formen er vakker, kan andre oppleve den kontakten dikteren har hatt med det skjønne som ligger skjult i naturen og i den åndelige verden. Når både form og innhold er vakkert og skjønt, vil leseren oppleve det som harmoni i sjelen.

Nasjonalromantikken

1830–1870

• Bondekulturen og den norske naturen ble ofte skildret. • Eventyr, sagn og folketro ble løftet frem. • Fornorsking av det danske skriftspråket. • Dikt, noveller og reiseskildringer var sentrale sjangre.

Norge etter 1814

17. mai 1814 ble Grunnloven undertegnet på Eidsvoll, og med det var det slutt på den såkalte firehundreårsnatten. 417 år under dansk styre var over. Selv om Norge kort tid etter fikk felles konge og havnet i union med Sverige, sørget Grunnloven for at norske rettigheter ble sikret på en helt annen måte enn under dansk styre.

I 1814 hadde Norge rundt en million innbyggere. Rundt 90 prosent av befolkningen drev med jordbruk. De siste 10 prosentene var stort

Hans Gude og Adolph Tidemand: Brudeferd i Hardanger, 1848. sett embetsmenn, det vil si dansker eller nordmenn med utdannelse fra universitetet i København. I Norge fikk vi ikke vårt eget universitet før i 1811, og derfor var det danske lenge knyttet til makt og status. Embetsmennene var overklassen i landet, og selv om de var i mindretall, var det disse som preget utviklingen av den nye staten.

Folk flest levde under helt andre levekår enn embetsfolkene i byene. Levekårene var enkle og til dels fattige og dårlige. Grunnloven hadde sikret bøndene en plass på Stortinget, men det tok lang tid før de fikk reell innvirkning. Mange bønder kunne ikke lese eller skrive særlig godt, og derfor var det vanskeligere for dem å delta i det politiske livet. Når de deltok i debatter, ble de ofte gjort narr av. De var ikke «dannet» nok. Og dannet var det samme som å beherske de danske kodene den utdannede overklassen hadde knekt. At folk flest ikke ble sett på som dannet nok til å bli lyttet til, var et demokratisk problem.

Det nasjonale gjennombruddet

På 1800tallet fikk vi en nasjonalromantisk retning i kunsten, litteraturen og filosofien, inspirert av den tyske filosofen Johann Gottfried von Herder.