5 minute read
Tidlig modernisme
Pablo Picasso: «Guernica», 1937. © Succession Pablo Picasso / BONO 2022.
To hovedstrømninger følger hverandre etter 1890årene: en tradisjonell realisme, som vi leste om i forrige kapittel, og en mer eksperimenterende modernisme. Kort fortalt kan vi si at modernismen er et bevisst brudd med «gammeldags», tradisjonell litteratur og et forsøk på å fornye og eksperimentere på nye måter. Dette henger sammen med en ny virkelighetsoppfatning hos mange, nemlig fremmedfølelsen i det industrialiserte samfunnet. Mange var redde for det nye og ukjente, og til og med skremmende, livet i storbyen. Ensomhetsfølelsen vokste, og man følte at livet ble meningsløst. Samfunnsendringene gjorde at det som tidligere hadde skapt mening i tilværelsen, smuldret opp. Dette gjorde at mange mennesker måtte finne nye måter å skape mening på.
1890-tallet
• Fremmedfølelse, ensomhet, «outsideren» • Følelser, angst, meningsløshet og det irrasjonelle • Sivilisasjonskritikk • Eksperimenterende litteratur • Bevissthetsstrøm (stream of consciousness) • Navnløse jegfortellere
Modernismebegrepet fungerer som en slags paraply for de litterære retningene tidlig modernisme, nyromantikken og modernisme. Det betyr at den tidlige modernismen og nyromantikken går parallelt i 1890årene, før modernismen som retning etablerer seg utover på 1900tallet.
Side 563
Tema: det moderne mennesket i en moderne storby
Knut Hamsun (1859–1952) er en av de mest sentrale forfatterne som utforsker den modernistiske tematikken storby og hjemløshet. Han kom med nye tanker om hva litteratur skulle være, og han skrev det som er blitt kalt Norges første modernistiske roman.
Knut Hamsun: blodets hvisken, benpipenes bønn …
I 1891 la Hamsun ut på foredragsturné. I foredragene sine kom han med sterke anklager mot de store norske forfatterne vi kjenner fra realismen. Han mente blant annet at de framstilte typer mer enn levende mennesker.
I foredraget «Fra det ubevisste sjeleliv» presenterte Hamsun sitt litterære program:
Hva om nå litteraturen i det hele tatt begynte å beskjeftige seg litt mer med sjelelige tilstander, enn med forlovelser og ball og landturer og ulykkeshendelser som sådanne? Man måtte da ganske visst gi avkall på å skrive «typer», – som alle sammen er skrevet før, – [...] Men det ble til gjengjeld flere individuelle tilfeller i bøkene, og disse for så vidt kanskje mer svarende til det sinnsliv, som moderne mennesker i nåtiden lever. Vi fikk erfare litt om de hemmelige bevegelser, som bedrives upåaktet på de avsides steder i sjelen, den fornemmelsenes uberegnelige uorden, det delikate fantasiliv holdt under lupen, disse tankens og følelsens vandringer i det blå, skrittløse, sporløse reiser med hjernen og hjertet, selsomme nervevirksomheter, blodets hvisken, benpipenes bønn, hele det ubevisste sjeleliv.
(Fra «Fra det ubevisste sjeleliv», 1890)
Denne artikkelen ble utgangspunktet for den nye, moderne litteraturen. Hamsun ønsket en ny, psykologisk litteratur. Han ønsket å fokusere på menneskesinnet i diktningen sin.
Side 431 Sult – en modernistisk roman
«Det var i den tid, jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by, som ingen forlader, før han har fått merker av den». Slik starter romanen Sult (1890), som handler om en rastløs mann som går rundt i Kristiania og sulter. Med romanen skapte Hamsun noe helt nytt i litteraturen, både når det gjaldt form og innhold.
I likhet med flere av tekstene i denne perioden handler Sult om en navnløs jegperson. Han er fattig og sulten, men samtidig stolt, gavmild og fantasirik. Han er en dikter som har kommet til storbyen for å søke lykken, men som står utenfor samfunnet. Han hører ikke hjemme i byen og sliter med å finne seg til rette i et ukjent og fremmed miljø. Jegpersonen har et irrasjonelt sinn, altså mange ulogiske tanker, og gjør mye rart. Ofte er dette fordi han er sulten, men det er også noe i sinnet hans som gjør at han handler som han gjør.
I romanen tar Hamsun leseren med inn i tankene til hovedpersonen. Skrivemåten er intens, akkurat som hovedpersonen selv. Det er lite ytre handling i boka, isteden er fokus på hvordan hovedpersonen blir stadig mer desperat og sulten. Dette er helt nytt i litteraturen.
Fortellemåten i Sult
Den spesielle fortellemåten som Hamsun introduserte med Sult, blir et kjennetegn for modernismen og kalles bevissthetsstrøm eller stream of consciousness. Romanen er en jegroman, i motsetning til tekstene i realismen. Forfatteren gjengir personens tanker, og dette betyr at vi ofte finner tankesprang som kan være vanskelige å følge.
Tema: fremmedfølelse og ensomhet
Som du husker fra den kritiske realismen, var ikke lyrikken den mest sentrale sjangeren når forfatterne skulle sette problemer under debatt. Dette endret seg i 1890årene. Nå får vi en ny lyrikkbølge, denne gangen med modernistiske dikt, som bryter med tradisjonell lyrikk. Dette ser vi et eksempel på i dette utdraget av Vilhelm Krags (1871–1933) dikt «Der skreg en fugl» (1891):
Det skrek en fugl over øde hav, langt fra land. Den skrek så sårt i den høstgrå dag, flakset i brutte, avmektige slag, seilte på sorte vinger bortover havet
(Fra Digte, 1891)
Diktet er skrevet i den innledende fasen av nyromantikken. Motivet er enkelt, og vi møter en fugl som flyr over havet, langt fra land. Det er flere symboler i teksten: fuglen, havet og de ødelagte vingene. Kanskje handler dette om et menneske som ikke finner mening i tilværelsen, og som føler seg utenfor og ødelagt i et fremmed samfunn? Eller handler det om en som kjemper alene mot angst og hjemløshet?
Sigbjørn Obstfelder: det moderne mennesket
Sigbjørn Obstfelder (1866–1900) skrev om det moderne mennesket i en moderne verden på en måte som tilførte norsk litteratur noe helt nytt. Her er første strofe i diktet «Navnløs» (1893) fra debutsamlingen Digte:
Mørkets taage sænker sig over trær, over plæner, bladene har ingen farver, græsset har intet grønt. Lygternes blus er mørkets gule pupiller — gule pupiller, som vider sig ud saa sælsomt. Ingen er der, som ler eller sukker i parkens gange. Jeg hoster. Min hosten lyder som spøgelseharken. Jeg gaar. Mine skridt er som spøgelseskridt.
(Fra «Navnløs», 1893)
Dette utdraget viser hovedtemaer i Obstfelders diktning, nemlig ensomhet og fremmedfølelse, undring og angst.
«Byen» side 62 «Jeg ser» side 434 Møtet med storbyen
Jeget i «Navnløs» beveger seg i en by, der folk ikke kjenner hverandre og man kan møtes anonymt. Den samme tematikken finner man i andre Obstfelderdikt, som «Jeg ser» og «Byen».
Diktene er skrevet uten vanlig rim eller strofer. Isteden er det bildene, gjentakelsene og ordvalget som skaper tonen og stemningen i tekstene. Enkelte av diktene er så oppløst i formen at de nærmer seg en fortelling, som «Byen». Det kaller vi prosalyrikk – en blanding av prosa og lyrikk.
Tema: død, angst og fremmedgjøring
Ekspresjonisme, som er en dyster variant av modernismen, skulle uttrykke indre følelser hos mennesket og handler derfor ofte om eksistensiell angst, det vil si en redsel for det å eksistere eller leve, og om død og forfall. Det ser vi godt i kunsten på denne tiden, som for eksempel i Edvard Munchs Aften på Karl Johan.
