Naturalisme

Tema: kritikk av skole

Flere forfattere ønsket å forbedre samfunnet gjennom kritikk av skolesystemet og ved å problematisere forskjeller i samfunnet. Tekstene skulle skjerpe rettferdighetssansen hos folk, slik at de faktisk endret måten de så på samfunnet og hverandre på.

Side 404

Alexander Kielland: ironisk samfunnskritiker

Alexander Kielland (1849–1906) er kjent for å skrive ironisk og sarkastisk. Og det er særlig borgerskapet som blir ofre for Kiellands skarpe blikk og penn. Kielland tilhørte selv borgerskapet, og han ønsket gjennom forfatterskapet sitt å framprovosere handling hos leserne sine. I romanen Gift kritiserer Kielland en stor institusjon i samfunnet: skolen. Lille Marius blir symbolet på elever som måtte pugge latinske gloser og faktakunnskap i stedet for å tenke selv. Et av de mest berømte sitatene i norsk litteratur er: «Mensa rotunda, svarte lille Marius og døde». «Mensa rotunda», som betyr «bordet er rundt», ble altså lille Marius´utgang. Det runde bordet, altså en sirkel du ikke kommer ut av, blir stående som et symbol på puggeskolen.

Et annet særtrekk ved Kiellands forfatterskap er bruk av rekvisitter eller gjenstander i tekstene. Ofte knytter han karakterene sine til en gjenstand som avslører eller sier noe om karaktertrekkene deres. I novella «Ballstemning» blir ballblomsten til hovedpersonen et symbol på livshistorien og skjebnen hennes.

Naturalisme

1880–1890

• Determinisme – skjebnen er forutbestemt. • Skildringer av fattigdom og sårbare grupper. • Tabuemner som sykdom, seksualitet og død. • Detaljerte skildringer av omgivelsene • Talespråk i replikker

Fra 1880årene dykket forfatterne stadig dypere ned i kritikkverdige forhold i samfunnet. De tok opp tabuemner som seksualitet, død og sykdom og viste hvordan mennesket var drevet av lyster og begjær. Disse lystene var ofte laster som avgjorde den videre skjebnen. Naturalistene skildret elendigheten i samfunnet nærmest fotografisk. De beskrev blod,

Christian Krohg: Kampen for tilværelsen, 1889.

oppkast, vold og elendighet. Replikkene ble også skrevet ned så naturtro som mulig. Replikker på talespråk og sosiolekt er derfor vanlig. I naturalistiske tekster spiller arv og miljø en sentral rolle. Mennesket kunne i liten grad styre sin egen skjebne, mente forfatterne. Livet var mer eller mindre forutbestemt, og enkeltmennesket kunne gjøre lite for å endre livsbetingelsene sine. Dette kalles determinisme og sto i kontrast til optimismen i tekster fra den kritiske realismen.

Tema: kvinner og seksualitet

Tekster som omhandler kvinner og deres seksualitet, var viktige i denne perioden, nettopp fordi dette ikke ble snakket om i det offentlige. Derfor var det viktig med forfattere som Amalie Skram, som skrev direkte og utleverende om dette temaet.

Amalie Skram: levd liv, skrevet liv

Amalie Skram (1846–1905) var en av mange forfattere som brukte erfaringer fra eget liv i diktningen sin. Som ung ble hun giftet bort til en mye eldre skipskaptein, og erfaringer fra dette ekteskapet brukte hun i skildringen sin av forholdet mellom Aurora, også kalt Ory, og kaptein Rieber i romanen Forrådt (1882). Aurora er en ung jente da hun blir giftet bort til en betydelig eldre mann. Da det går opp for henne at hun skal tilbringe natta i samme seng som ham, trygler hun moren om å få bli med tilbake til pikerommet. Moren ber datteren ta seg sammen og gjøre sin plikt. At mødre som selv har vært utsatt for samme praksis, viderefører den til egne døtre, er et dobbelt svik. Det er nærmest umulig for enkeltmennesket å bryte ut av vaner som gjennomsyrer samfunnet. Derfor fortsetter sviket. Tittelen Forrådt oppsummerer kritikken Skram kommer med i romanen – at unge jenter blir forrådt av det borgerlige samfunnet og av sine egne mødre.

I Skrams forfatterskap er det tydelig at det finnes to «kvinneverdener»: Det var kvinner som ble godt gift, og det var kvinner som kunne brukes til seksuelle forhold. Dydige kvinner og «slike» kvinner. Disse kategoriene er skapt av samfunnet, og de sier ikke noe om hva en kvinne grunnleggende er, mente Skram. I hennes forfatterskap får vi et mer nyansert syn på hva det vil si å være kvinne.

Tema: determinisme

Det deterministiske synet kom ofte til uttrykk gjennom skildringer av de fattige og dem som var nederst på rangstigen i samfunnet. En av dem som skildret disse samfunnslagene var Christian Krohg.

Christian Krohg: bohem og samfunnsrefser

Christian Krohg (1852–1925) var både kunstmaler og forfatter. Han var også del av Kristianiabohemen, en gruppe kunstnere og forfattere som utfordret samfunnets normer og regler – både i kunsten og i det virkelige livet. De praktiserte fri kjærlighet og utfordret synet på seksualitet og samliv.

Side 409 Albertine: overgi seg til egen skjebne

I 1886 gav Krohg ut romanen Albertine. Den vakte enorme reaksjoner i datidens Kristiania, og allerede dagen etterpå ble den forbudt av norske myndigheter. Albertine er historien om en fattig syerske som desperat

Christian Krohg: Albertine i politilegens venteværelse, 1885–1887. prøver å unngå søsterens skjebne og ende opp som prostituert. I naturalistisk og deterministisk ånd klarer hun selvsagt ikke dette. Da Albertine blir voldtatt av en politikonstabel og senere innkalt til rutinemessig underlivsundersøkelse, slik prostituerte ble, nærmest overgir hun seg til sin egen skjebne, og romanen slutter med at den tidligere sjenerte jenta roper ut til de unge guttene som går forbi: «’Å, jeg er så kåt, jente, så du veit d’ikke’ […] ‘Kom inn til meg, gutter!’ ropte hun igjen.»

Samtidig malte Krohg Albertine i politilegens venteværelse (1885–1887). Bildet er eksempel på den realistiske malerkunsten og gir et øyeblikksinntrykk fra et overfylt venteværelse. Erfarne prostituerte kvinner betrakter den skamfulle Albertine, som med bøyd hode venter på at hun skal kalles inn. Maleriet er nesten fotografisk detaljrikt.

Sammen førte historien om Albertine og maleriet til faktiske endringer i samfunnet. I kjølvannet av romanen og rettssaken som fulgte, ble prostitusjonslovene endret. Politiet skulle ikke lenger kontrollere eller kalle prostituerte inn til undersøkelser.