Poetisk realisme

arbeidsvilkår. I tillegg ble det kjempet for at flere skulle få stemmerett, og for at kvinnen skulle få flere rettigheter i samfunnet.

Styrket utdanning for flere enn embetsstanden brakte også nye stemmer inn i den offentlige debatten. Ivar Aasens språkarbeid bidro til at flere fra bonde og bygdeNorge ytret seg. Aasmund Olavsson Vinje ga ut avisen Dølen. Vinje trykket både artikler og skjønnlitterære tekster på det nye landsmålet. Camilla Collett og Aasta Hansteen var to av flere kvinner som skrev artikler, essays og innlegg i aviser om kvinnens situasjon.

Fornuft: tvil, frihet og åpenhet

Før hadde menneskene i stor grad støttet seg til et religiøst tankesett. Grunntanken var at Gud hadde skapt verden. Han hadde også gitt menneskene noen absolutte sannheter og verdier som de måtte følge. Tro og plikt var viktige verdier. Menneskene måtte strekke seg etter religiøse og moralske idealer. Disse ble på 1800tallet sterkt utfordret av tvil, frihet og åpenhet. Både filosofer, vitenskapsfolk og forfattere stilte seg kritiske til en absolutt sannhet eller noen grunnleggende verdier alle måtte følge. Det viktigste var å undersøke verden kritisk og bruke fornuften. Det var lov å tvile og feile, og du måtte være åpen for at det fantes andre svar på spørsmål enn de du hadde. Menneskene sto på mange måter i spennet mellom to tankesett: ett basert på tro og gitte sannheter og ett som mente at å tvile og tenke kritisk var menneskets grunnleggende «plikt».

Poetisk realisme

1850–1870

• Tendenslitteratur • Skildring av samfunnsproblemer • Religiøse og moralske idealer • Følelsesladet språk og forfatterkommentarer • Muntlig språk, norske (ikke danske) ord.

På midten av 1800tallet skjer det også en endring i synet på hva litteratur og kunst er eller bør være. Forfattere før denne tiden, også i romantikken, ønsket at litteraturen skulle være et ideal for mennesket. Det vil si at den skulle inspirere og oppdra menneskene til å leve gode, moralske liv. Religiøse og moralske spørsmål var derfor viktigere enn sosiale og politiske. Fra midten av 1800tallet ble flere forfattere inspirert til å skrive mer om det som skjer i samfunnet rundt dem. Denne brytningstiden mellom romantisk og realistisk litteratur kaller vi poetisk realisme.

Tema: tendenslitteratur

Forfattere som Camilla Collett og Bjørnstjerne Bjørnson ville at litteraturen de skrev, skulle være nyttig og bety noe for samfunnet. Litteraturen skulle ha tendens. Det vil si at den skulle ha et kritisk blikk på samfunnet. Samtidig er det trekk ved forfatterskapene deres som peker bakover mot et mer romantisk ideal. Bjørnson vil gjerne oppdra leserne sine i en god kristen moral. Colletts første roman er en blanding av brev og dagboknotater. Dette er en skriveteknikk fra romantikken som gjør at leseren kommer tett innpå følelsene til karakterene i boka. Tekstene deres viser dermed at de har en fot i fortiden og en i samtiden, noe som er typisk for litteraturen i denne perioden.

Camilla Collett: den første tendensroman

Camilla Collett (1813–1895) var den første som brøt med den romantiske diktningen og diskuterte samfunnsproblemer i litteraturen sin. Collett hadde selv kjent på kroppen hvor begrenset handlingsrommet til kvinner i samtiden var. Ungdomskjærligheten sin fikk hun ikke, siden familien ikke anså det som en passende allianse. Og da hun i voksen alder ble enke, overtok svogeren styringsretten over økonomien hennes. Kvinner hadde ikke rett til å styre over egne penger.

Side 395 Kritikk av oppdragelse: tendensromanen Amtmannens døtre

Amtmannens døtre (1854/55) er Norges første tendensroman, det vil si en roman som setter søkelyset på et samfunnsproblem. Her kritiserer Collett måten overklassen oppdrar døtrene sine på. Jentene måtte undertrykke egne følelser og lyster. Deres «bestemmelse» i livet var å innta rollen som hustru og mor i et ekteskap foreldrene arrangerte. Et slik liv er ikke et sant liv, mente Collett. Kvinner blir lært opp til å hykle, til å underkaste seg andres vilje. Et sant liv er å følge egne følelser, indre ønsker og lyster.

I romanen møter vi Sofie, som vokser opp i en embetsfamilie. Faren er prest. Sofies søstre blir giftet bort til menn familien mener skaper passende allianser. Dette er ekteskap basert på fornuft, ikke følelser. Denne skjebnen ønsker Sofie å unngå. Hun vil gifte seg med sin store forelskelse, huslæreren Georg Cold, men hun ender til slutt opp med å gifte seg med den eldre presten Rein, en mann hun ikke har følelser for. At det er vanskelig å bryte ut av samfunnsnormene, blir ekstra tydelig i romanen siden det er Sofies mor som er den som har hovedansvaret for oppdragelsen. Kravene til kvinnerollen går i arv. «Vår bestemmelse er å giftes, ikke å bli lykkelige», skriver Sofie i dagboka si.

Erik Werenskiold: En bondebegravelse, 1883–1885.

Bjørnstjerne Bjørnson: krass kranglefant

Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910) var en sentral skikkelse i norsk litteratur og offentlighet. Han deltok aktivt i samfunnsdebatter og var ofte krass i kritikken sin. Han var en strålende taler og flink til å få folk både med seg og mot seg. Best kjent er nok Bjørnson for bondefortellingene sine. Dette er en serie romaner og noveller der handlingen er lagt til et bondemiljø. Ofte skildres livet til unge mennesker i overgangen mellom ungdom og voksenlivet. Tekstene bryter med de nasjonalromantiske forestillingene om livet på den norske landsbygda. Livet her var tøft, og Bjørnson skriver inn både fyll, vold og dårlige levekår i fortellingene. Enkelte kritiserte Bjørnson for å skrive om «søndagskledde bønder». Bjørnson gikk ikke langt nok i skildringene av livet på landsbygda, mente de. Trass i kritikken er det liten tvil om at Bjørnsons bondefortellinger var et tydelig steg inn i den realistiske tradisjonen der målet var å skildre virkeligheten slik den var.