8 minute read
Kritisk realisme
Idémessig og tankemessig er bondefortellingene plassert i en før moderne tankegang. Som i Amtmannens døtre møter karakterene i bondefortellinger utfordringer som gjør at de ikke kan få hverandre. Løsningen for Bjørnson er ikke å endre samfunnsstrukturene, men å lære folk å leve gode, kristne liv. Tekstene hadde et pedagogisk mål: De skulle vise folk hva som skjer med deg om du ikke klarer å leve etter de moralske standardene. Tekstene hadde et idealistisk oppdragelsesmål, som vi ser i bondefortellingen Synnøve Solbakken (1857). Her møter vi den forfyllede bråkmakeren Torbjørn Granlien som forelsker seg i den milde og gode Synnøve. Hun er fra en fin slekt og møter motstand fra foreldrene sine da hun forteller at hun vil gifte seg med Torbjørn. En mann med hans temperament og karakter er ikke verdig henne. Vendepunktet i romanen er da Torbjørn blir skadet i en slåsskamp. Han svever mellom liv og død, og når han kommer seg på beina igjen, tar han et oppgjør med livet han har levd. Han belønnes da med ekteskap og et framtidig liv som storbonde på den solrike gården Solbakken. Romanen er en dannelsesroman som viser hvilket potensial som ligger i et menneske om det bare får riktig veiledning og moralsk opplæring.
1870–1880
• Problemer under debatt – ønske om å endre samfunnet • Kritikk av kirke, skole, kjønnsroller, moral og borgerskapet • Skildrer virkeligheten slik den var • Indirekte personskildringer • Detaljerte miljøskildringer
Det at en Literatur i vore Dage lever, viser sig i, at den sætter Problemer under Debat.
Side 562 Slik oppsummerer den danske litteraturkritikeren Georg Brandes (1842–1927) i 1871 hvordan en levende litteratur bør være: en litteratur som avslører sider ved samfunnet som ikke fungerer, og som får leseren til å ville endre dette. En levende litteratur er – ifølge Brandes – en litteratur som betyr noe for leserne. Den har en samfunnsfunksjon. Ved å ta problemer opp til debatt skal nemlig samfunnet forbedres! Forfattere som lot seg inspirere av denne programerklæringen, kalles ofte kritiske realister, og de var del av det som kalles det moderne gjennombrudd i nordisk litteratur.
Tema: kritikk av borgerskapets dobbeltmoral
De kritiskrealistiske forfatterne var opptatt av individuell frihet, og borgerskapets kvinne ble selve frigjøringssymbolet, som vi også har sett hos Camilla Collett. De kritiskrealistiske forfatterne som Henrik Ibsen og Alexander Kielland trår derfor i hennes spor.
Henrik Ibsen: populær samfunnsrefser
Selv om Henrik Ibsen (1828–1906) skrev skuespill med en nasjonalromantisk klang og oppnådde stor suksess med idédramaet Peer Gynt (1867), er det som kritisk realist han er mest kjent. Fra Samfundets støtter kom ut i 1877, satte Ibsen problemer under debatt i skuespillene sine. Han kritiserte forretningsfolk som gamblet med folks liv for å tjene mest mulig penger. Han kritiserte den borgerlige dobbeltmoralen – det var nemlig stor forskjell på hva folk sa, og hva folk gjorde. Ibsen kritiserte også religiøse leveregler som hindret folk i å ta egne valg. Sammen med andre realister som Kielland og Bjørnson var han del av en norsk litterær gullalder. Folk kunne knapt vente til forfatterne fikk publisert nye tekster. Hvorfor? Fordi litteraturen fikk dem til å tenke og se samfunnet de levde i, med nye øyne. Den var aktuell og relevant, akkurat slik Brandes hevdet moderne litteratur måtte være.
For Ibsen var det å sette problemer under debatt noe mer enn å peke på uheldige samfunnsstrukturer på midten av 1800tallet. For ham handlet det om grunnleggende problemstillinger: Hva vil det si å være et menneske? Hva vil det si å leve i sannhet? Hvem er du for deg selv og for andre?
Side 398 Et dukkehjem: ikonisk kvinnerolle og kritikk av samfunnets regler
I Et dukkehjem (1878) møter vi Nora, som blir behandlet som et dukkebarn både av sin far og sin ektemann. Hun har aldri blitt tatt på alvor eller anerkjent for den hun er. Ektemannen Helmer sier: «Du er først og fremst hustru og mor.» Nora kontrer med det som skal bli et kjent sitat i både litteratur og feministhistorien: «Jeg tror jeg først og fremst er et menneske, jeg likså vel som du, – eller iallfall at jeg skal forsøke på å bli det.» Hun søker friheten til selv å finne ut av hva som er riktig og galt, og hun vil ikke lenger nøye seg med at andre skal bestemme hvem hun skal være.
Felles for Nora og flere av Ibsens karakterer er at de tar en risiko, de spiller høyt og må betale prisen for det. Gjennom karakterene stiller Ibsen spørsmål ved samfunnets regler, for eksempel når Nora utfordrer oppdragelsen hun har fått, og rollen som hustru i et borgerlig ekteskap. Samtidig handler stykket vel så mye om Noras indre kamp for å finne ut hvem hun er. Det ender med at hun tar ansvar og går fra mannen sin. Derfor er også stykket viktig for moderne lesere.
Hva kjennetegner Ibsens dramatikk?
En annen årsak til at Ibsens skuespill fremdeles settes opp på scener over hele verden, er kvaliteten på skrivearbeidet hans. Ibsen var en teaterfornyer. Mange forbinder dramatikken hans med den retrospektive metoden, men det var også andre dramatiske grep som gjorde at stykkene hans fremdeles fungerer på scenen, selv 150 år etter at de ble skrevet.
Se også s. 643 Fagbegreper drama
Når du skal utforske et skuespill av Henrik Ibsen, kan det være nyttig å kjenne til disse begrepene fra dramatikken. De hjelper deg til å analysere og peke på sentrale trekk ved tekstene hans.
Fag begreper dramatikk Forklaring og eksempler – drama
«Nåtidsdrama» På teaterscenen var det før 1850 vanlig å ta utgangspunkt i eldre tider og historiske emner, eller mytologiske, eventyrlige miljøer. Nytt med Ibsen er at skuespillet utspiller seg i nåtiden, derav navnet «nutidsdrama».
Hverdagsspråk og replikker
Titteskapsteater Eksempel Fru Inger til Østeråt (1857) – handlingen foregår på 1500tallet. Hærmennene på Helgeland (1858) – handlingen foregår på 900tallet. Peer Gynt (1867) – idédrama på vers. Handlingen foregår dels i et bondemiljø på 1800tallet, dels i eventyraktige landskap. Fra og med Samfunnets støtter i 1877 foregår alle skuespillene til Ibsen i egen nåtid.
Før var det vanlig at dramaet var skrevet på vers og ble framført som monologer rettet mot publikum. Teaterfornyerne – som Ibsen – lar karakterene snakke et hverdagsspråk. Replikkene er skrevet inn som dialoger mellom karakterene, ikke som enetale rettet mot publikum.
Eksempel «Nåtidsdramaene» er replikkbasert. Karakterene snakker sammen og kan til og med stå med ryggen til publikum.
Scenen i «nåtidsdramaene» er møblert som en borgerlig stue, og gir inntrykk av et «titteskap» der én av de fire veggene er fjernet. Ibsen ønsket at publikum skulle føle at de kikket inn i sin egen stue. Dette ville øke sjansene for at folk tenkte at «dette kunne hendt meg», og gi dem en dytt til selv å handle.
Eksempel Alle samtidsdramaene til Ibsen foregår inne i en stue, i ett enkelt rom. Rommene har en tilnærmet lik utforming. En dør til høyre der folk som ikke tilhører selve kjernen i familien, kommer inn, og en dør til venstre som brukes av dem som tilhører familien.
Retrospektiv metode Retrospeksjon er når en hendelse fra fortiden blir kjent, eller truer med å bli kjent, og dermed endrer det som skjer i nåtiden. Det er denne hendelsen som setter i gang konflikten i skuespillet. Konflikten handler om hvordan karakterene skal takle det som har skjedd i fortiden. På scenen ser vi en gradvis avdekking av hendelser fra fortiden, og ofte går det opp for hovedkarakteren hvordan hendelsene påvirker forholdet personen har til de andre karakterene i stykket.
Symbolske rekvisitter
Sceneanvisninger
Stedets, tidens og handlingens enhet Eksempler på hendelser i fortiden som setter i gang konflikten i nåtiden Et dukkehjem: Sakfører Krogstad truer med å avsløre at Nora har tatt opp lån ved å forfalske underskriften til faren. Gjengangere: Kammerherre Alvings utroskap og dårlige livsførsel blir avslørt når sønnen returnerer syk fra Paris og vil innlede et forhold til tjenestepiken. Villanden: Gregers Werle tvinger fram sannheten om hvem som egentlig er faren til Hedvig.
Rekvisitter er ting i et stykke: et bord, en bok, og rekvisittene spiller en stor rolle i Ibsens stykker. De blir nærmest selvstendige karakterer i stykkene.
Eksempel Den skadeskutte villanden på mørkeloftet har gitt navnet til stykket Villanden, og rekvisitten fungerer som et symbol på karakteren Hedvig. I Gjengangere blir bøkene på bordet hos fru Alving brukt som et symbol på den indre utviklingen fru Alving har vært gjennom. I Et dukkehjem er bøkene i bokskapet praktbind. Bøkene er til pynt, ikke nødvendigvis til faktisk å leses.
Ibsen skrev detaljerte sceneanvisninger, til måten scenen skulle møbleres på, og hvor karakterene skulle stå på scenen. Dette henger sammen med hvor viktig rekvisittene var for å forstå karakterene og skape en følelse av å «kikke inn i egen stue».
Eksempel Detaljerte sceneanvisninger i starten av første akt av Et dukkehjem viser hvordan Ibsen innreder scenen som et borgerlig hjem: «En hyggelig og smakfullt, men ikke kostbart innrettet stue. En dør til høyre i bakgrunnen fører ut til forstuen; en annen dør til venstre i bakgrunnen fører inn til Helmers arbeidsværelse. Mellem begge disse døre et pianoforte. Midt på veggen til venstre en dør og lenger fremme et vindu. Nær ved vinduet et rundt bord med lenestole og en liten sofa. På sideveggen til høyre, noe tilbake, en dør, og på samme vegg, nærmere mot forgrunnen en stentøysovn med et par lenestole og en gyngestol foran. Mellem ovnen og sidedøren et lite bord. Kobberstikk på veggene. En etagère med porselensgjenstande og andre små kunstsaker; et lite bokskap med bøker i praktbind. Teppe på gulvet; ild i ovnen. Vinterdag.»
Ibsen var inspirert av de gamle greske tragediene skrevet 400 år før vår tidsregning. En tragedie virket sterkest på publikum om den fulgte disse reglene, mente filosofen Aristoteles: Stykket må utspille seg på samme sted, over en kort tidsperiode og være konsentrert rundt én handling.
Eksempel Et dukkehjem foregår i stua til familien Helmer over tre dager, og handler om Noras forsøk på å skjule lovbruddet hun har begått. Gjengangere foregår i stua til fru Alving. Tidsspennet strekker seg over noen timer, og stykket handler om hvordan Fru Alving forsøker å skjule de moralske krumspringene den avdøde mannen hennes gjorde mens han levde.
