Nyromantikken

Edvard Munch: Aften på Karl Johan, 1892. Maleriet er et mørkt verk, hvor død, angst og fremmedgjøring er de sentrale temaene. Figurene er framstilt som et begravelsesfølge. De er levende, men samtidig skinner angsten og døden gjennom.

1890-tallet

• En mørk variant av romantikken • Natur, myter og folketro • Begjær, lengsel, drifter og instinkter • Lyrisk språk • Lyrikk med fri form

Innenfor den tidlige modernismen finner vi retningen nyromantikk. Denne «nye romantikken» hentet mange trekk fra romantikken tidlig på 1800tallet, men ble en mørk og opprevet variant. De nyromantiske tekstene er sterkt preget av moderniteten.

Marc Chagall: Promenaden, 1917. Tema: lengsler, følelser og natur

To forfattere som på hver sin måte representerer nyromantikken, er Vilhelm Krag (1871–1933) og Arne Garborg (1851–1924). Begge skildrer menneskets indre kamp, som er sentralt i lyrikken på denne tiden.

Side 429

Vilhelm Krag: Fandango – en pangstart!

Framføringen av diktet «Fandango» en høstkveld i 1890 har fått æren av å ha pangstartet nyromantikken. «Fandango» formidler heller ikke et romantisk livssyn, men en følelse av forfall og død som var typisk for litteraturen i tiden.

Ikke janitscharmusik! Stille, I marschtunge rythmer! Stille, for fan, Musikanter!

Tscherkesserinderne, Tscherkesserinderne lad dem blot komme! Ind skal de danse på spæde små fødder til dæmpet musikk fra fjerne guitarer. Surrende, kurrende, kjælende toner, smilende, hvilende, hviskende toner, sanselig søde: Fandango!

Diktet til Krag har fri form, musikalske kvaliteter og innslag av orientalsk motiv. Da det ble framført i Studentforeningen i Kristiania, førte det til stor jubel. Det sto i likhet med Obstfelders dikt for noe helt nytt. Og hva menes med at de marsjtunge rytmene må stilne? Jo, det var på tide å feie bort realismen og fornuften! I stedet skulle lette danserinner og «kurrende, kjælende toner» komme inn. Det symboliserer det lyriske som vendte tilbake i litteraturen.

Arne Garborg: kampen mot de mørke kreftene

Diktsyklusen Haugtussa (1895) av Arne Garborg forteller om et samspill mellom naturen og mennesket. Samlingen består av 71 dikt om den unge jenta Veslemøy. Veslemøy er det riktige navnet hennes, og det moren kaller henne. «Haugtussa» brukes av de andre på hjemstedet og er et nedsettende navn. Navnet viser hennes utenforskap. De to navnene viser spenningen og kontrasten mellom det lyse og enkle og det mørke og vanskelige i jentas sinn.

Garborg skildrer Veslemøys utvikling fra jente til ung kvinne og hennes kamp mot de mørke kreftene hun har inni seg. Veslemøy er synsk, og derfor blir hun sett på som rar og annerledes. Hun ser det som er skjult for andre, og har skremmende syner. Dette er både en gave og en forbannelse: