Modernistisk etterkrigslitteratur

kommunisme. De radikale sto mot de konservative, og en liten gruppe blant de radikale ble ganske ekstreme kommunister i 1970årene.

Mot slutten av 1960årene fant man den første oljen på norsk sokkel, og landet opplevde en sterk økonomisk utvikling. Dette førte til en jevn vekst innenfor velferds og trygdesystemet.

Økt likestilling og økt toleranse for ulike kulturer og ulike seksuelle legninger gjorde at man følte seg friere enn tidligere.

1950-tallet

• Krigserfaring og atomtrussel • Ondskap og meningsløshet • Identitet • Fri eller ikkestrofisk form i lyrikken • Ekspresjonistisk – sterke bilder

Tema: den vanskelige virkeligheten

Få år etter andre verdenskrig kommer det endelige gjennombruddet for modernismen i Norge. Krigserfaringen og den overhengende atomtrusselen påvirket forfatterne. To sentrale forfattere i perioden er Gunvor Hofmo og Tarjei Vesaas.

Gunvor Hofmo: en annen virkelighet

Gunvor Hofmos (1921–1995) dikt uttrykker en opplevelse mange hadde etter krigen. Den trygge hverdagen var borte, og ondskapen, angsten og fortvilelsen mange hadde opplevd, ble altoverskyggende.

Fra en annen virkelighet

Syk blir en av ropet om virkelighet. Altfor nær var jeg tingene, slik at jeg brant meg igjennom og står på den andre siden av dem, der lyset ikke er skilt fra mørket, der ingen grenser er satt, bare en stillhet som kaster meg ut i universet av ensomhet, og av uhelbredelig ensomhet. Se, jeg svaler min hånd i kjølig gress: Det er vel virkelighet,

det er vel virkelighet nok for dine øyne, men jeg er på den andre siden hvor gresstrå er kimende klokker av sorg og bitter forventning. Jeg holder et menneskes hånd, ser inn i et menneskes øyne, men jeg er på den andre siden der mennesket er en tåke av ensomhet og angst. Å, om jeg var en sten som kunne rumme denne tomhetens tyngde, om jeg var en stjerne

(Fra Jeg vil hjem til menneskene, 1946)

Selv om diktet er fra 1946, kan det illustrere femtitallsmodernismen. Diktet er modernistisk i både innhold og form, uten enderim og klar strofeinndeling. Hofmo skildrer angst og ensomhet og en virkelighet som det ikke er mulig å fatte. Dette er typisk for den modernistiske livsfølelsen.

Ekspresjonisme

En sentral modernistisk idé er at ord ikke virkelig kan formidle individets erfaringer eller bygge bro mellom mennesker. Alt dikteren kan gjøre da, er å uttrykke sin egen oppfatning, og så er det opp til leseren å omsette den til sin egen. Det å uttrykke noe om sitt eget indre ved å beskrive omgivelsene på en subjektiv og litt forvrengt måte, slik Hofmo gjør, kalles ekspresjonisme.

Tarjei Vesaas: de eksistensielle spørsmålene

Ekspresjonistisk er også diktet «Det ror og ror» av Tarjei Vesaas (1897–1970):

Det ror og ror, i ring, for berget syg. Forvilla plask på djupet. Forkoment knirk i tre. Forvilla trufast sjel som ror Og snart kan sugast ned. […] Det ror og ror i natt. Det ser og ser ingen. Ingen veit kven som slikkar på berget når det er mørkt. Ingen veit botnane i Angest sjø. Ingen veit kven som ikkje kan ro.

(Fra Lykka for ferdesmenn, 1949)

Hvem er det som ror og ror i ring, uten å komme seg videre? Hva har skjedd med dette fortapte mennesket som har mistet retningen? Hva betyr det at noen slikker på fjellet når det er mørkt? Hvem er det? Bruken av negativt ladde ord og en dyster stemning, gjør at vi føler angsten i diktet. Diktets frie form er med på å understreke usikkerhet og kaos. Typisk for Vesaas er den knappe, symboltunge stilen han bruker, når han tar opp grunnleggende spørsmål som: Hva er livet vårt? Hvor kommer ondskapen fra, og hvem har skylden for det onde i verden? Hvordan skal vi nå andre mennesker rundt oss?

Tema: fremmedgjøring og angst

Fremdeles skildret modernistiske forfattere følelsen av å være fremmed i verden. I den tidlige modernismen var det fremmedgjøring knyttet til industrialisering og urbanisering. Nå er det en ny variant av fremmedgjøringen, som en følelse av at verden er uoversiktlig etter andre verdenskrig.

Paal Brekke: fremmedgjort i et moderne samfunn

Paal Brekke (1923–1993) skildrer ofte jegpersoner som ikke lenger vet hva de skal orientere seg etter i et uoversiktlig og fremmedgjort samfunn. I diktet «Der alle stier taper seg» (1960) fortelles en historie om en mann som spiller piano på mandag, og som dreper noen på tirsdag, og som ser ut gjennom et vindu på onsdag. Diktet spør om denne mannen er den samme hele tiden. Identitetsproblemet er sentralt i modernismen.

Den mann som drepte tirsdag var han en morder mandag? Og våkner onsdag mot et grått vindu med skodden østlig drivende igjennom ham hvem er han nå

(Fra Roerne fra Itaka, 1960)

I diktet «Som i en kinosal» (1965) møter vi et lyrisk jeg som beskriver en forvirret opplevelse i en kinosal. Det lyriske jeget opplever at språket ikke er i stand til å skape kommunikasjon, og føler seg helt utenfor. Han vet ikke hvordan han skal oppføre seg, og blir kastet ut av salen. Problemet er bare at han hele tiden kommer inn i en ny sal som er akkurat lik. Jeget føler seg fanget i en evig gjentakelse.

Som i en kinosal, men uten at jeg selv vet hvordan jeg er kommet hit, og midt under forestillingen Hva handler det om? hysj Men hva heter filmen? hysj

(Fra Det skjeve smil i rosa, 1965)

Brekke bruker frie strofer og verselinjer som avbrytes midt i en setning. I tillegg til at diktet bare har to punktum, men syv spørsmålstegn, gjør dette kaosfølelsen enda større. Setningsoppbygningen har brutt fullstendig sammen, akkurat som personen i kinosalen opplever det.

Tarjei Vesaas: symboltung litteratur

«Noko så opprivande og utruleg var skjedd, at det førde med seg ny skrivemåte, utan vidare», sa Tarjei Vesaas etter krigen. Han ønsket å få stemningen i språket til å uttrykke noe som egentlig ikke kunne kommuniseres med ord.

Side 458

Irma Salo Jæger: Ver Sacrum, 1989. «Fall»: angst og paranoia

Novella «Fall» ble utgitt i samlingen Vindane i 1952 og er en mørk og dystopisk tekst. I novella møter vi en mann som reiser med nattoget. Han er svært ensom og urolig. Det er helt tydelig at han lider av angst og paranoia. Tidlig i teksten får vi et frampek som varsler om at noe tragisk vil skje: «Det må falle ein av toget i natt / Eg er i dødskupeen.» Sammen med tittelen er det lett å tenke seg at han kanskje kommer til å falle av eller hoppe av toget i fart. I denne modernistiske novella blir nattoget et bilde på samfunnet, akkurat som kinoen hos Paal Brekke. Omgivelsene er mørke og truende, og individet er alene og fullt av frykt. Leser man teksten som et bilde på det moderne samfunnet, er det ikke noe håp og ingen lysglimt: «Stasjonar finst ikkje.»

Side 566

Tema: debatt om litteraturen

Ikke alle likte den modernistiske poesien på 1950tallet. Tradisjonelle diktere som Arnulf Øverland og André Bjerke (1918–1985) mente at den eksperimenterende, modernistiske poesien bare var meningsløse ord og «tungetale». Dette gjorde at vi på 1950tallet fikk den såkalte tungetaledebatten – en debatt mellom dem som ville ha tradisjonell litteratur, og dem som ville ha modernistiske og eksperimenterende dikt.

Arnulf Øverland: tungetaledebatten

«Vi har fått en tonekunst uten melodi, en billedkunst uten form, en ordets kunst uten mening», sa Øverland i foredraget kalt Tungetale fra Parnasset i 1953. Bjerke støttet Øverland og skrev at klassiske poeter hadde evnen til å uttrykke komplisert innhold på en lettfattelig måte. Modernistene skrev modernistisk fordi de ikke klarte noe annet. Bjerke kritiserte også modernistene for å mangle kunnskap om lyrikkens regler.

Til tross for innvendinger fra både Øverland og Bjerke «vant» modernistene denne debatten: Fra slutten av 1960tallet og fram til i dag har poeter i stor grad skrevet dikt i en modernistisk stil.

Tema: miljøbevissthet

Forholdet mellom natur og teknologi har tidligere vært sentralt i modernistisk lyrikk. Utover 1900tallet ser vi konsekvensen av den teknologiske utviklingen og hvordan dette kan påvirke miljøet. Rolf Jacobsen regnes som en av de første som uttrykte en miljøbevissthet som skulle bli stadig sterkere fram mot 1970årene, og som også er aktuell i dag.

Rolf Jacobsen: en skeptiker

Rolf Jacobsen var en av veldig få som skrev modernistisk i mellomkrigstiden, og etter mange års pause kom han etter krigen ut med nye samlinger. Særlig samlingen Hemmelig liv (1954) er sentral. Her stiller Jacobsen seg kritisk til den moderne teknikken, noe han tidligere hadde vært ganske begeistret for. Skepsisen viser han helt tydelig i diktet «Landskap med gravemaskiner», og gjennom hele diktet finner vi en klar motsetning mellom natur og teknologi. Det unaturlige og helt åpenbart naturstridige ved gravemaskinene framheves og understrekes klart.

Det er typisk for Jacobsen – og for modernismen – å skrive dikt om såkalt «upoetiske» hverdagsmotiver som for eksempel gravemaskiner. Jacobsen gir maskinene liv gjennom dyremetaforer. På den måten får han fram at den moderne teknologien har kommet ut av kontroll og konkurrerer med menneskene og naturen om plassen i verden.

Det er ikke individets plass i verden Jacobsen er opptatt av, men den moderne sivilisasjonen. Hva skjer med verden rundt oss når maskinene tar over?

Landskap med gravemaskiner

De spiser av skogene mine. Seks gravemaskiner kom og spiste av skogene mine.

Gud hjelpe meg for en skapning på dem. Hoder uten øyne og øynene i baken.

De svinger med kjeftene på lange skaft og har løvetann i munnvikene.

De eter og spytter ut, spytter ut og eter, for de har ingen strupe mer, bare en diger kjeft og en rumlende mave. Er dette et slags helvete?

(Fra Hemmelig liv, 1954)