Tema: fi ksjon og virkelighet sannhet og løgn

Natta kom, jeg tok meg noen sovetabletter, og han kom til meg. Beina mine revnet fra hverandre, og hjernen min revnet fra kroppen min og svevde oppunder taket, jeg så meg selv ligge der og bli elsket mens jeg ikke kunne bevege meg. Jeg hørte knipsing som fra et kamera, mobilen hans var plutselig mellom beina mine, over kroppen min, jeg lukket øynene og tenkte at jeg en gang hadde ønsket å bli modell. Etterpå gikk jeg på badet, av en eller annen grunn fikk jeg ikke puste, av en eller annen grunn trodde jeg at jeg skulle dø.

(Fra Kinderwhore, 2018)

Charlotte flykter fra smerten og angsten ved å ta tabletter. Hun stjeler morens sovepiller, sminke, klesstil, alkohol og etter hvert også kjæresten. Når Charlotte blir eldre, skulker hun skolen, mobber og plager andre. Hun prostituerer seg, drikker og ruser seg konstant.

Kinderwhore handler om hvordan omsorgssvikt og overgrep fører til skyldfølelse og selvskading. Den viser også hvor tette bånd det er mellom mor og datter, selv om moren selv oppfører seg som et hjelpeløst barn, som selv ruser seg for å takle følelsene sine. Et viktig spørsmål er: Er det mulig å leve normalt og godt etter en slik grusom oppvekst?

Tema: fiksjon og virkelighet – sannhet og løgn

• Virkelighetslitteratur • Selvutleverende litteratur • Sannhet eller løgn? • Hvem eier sannheten?

I flere år har realityserier vært et fenomen. Det å skulle vise fram det «ekte og sanne» i enhver situasjon har blitt en del av dagliglivet. I mange av samtidstekstene er det vanskelig å skille mellom fakta og fiksjon. Hvor går egentlig grensen mellom det biografiske og det oppdiktede, eller fiksjonen, i en tekst? Mange forfattere skriver om personer som kan minne om dem selv, og de lar til og med hovedpersonen ha samme navn som forfatteren. Noen hevder også at det er seg selv de skriver om. Men for å kunne plasseres i sjangeren fiksjon må jo noe av innholdet være oppdiktet? Disse bøkene kan være vanskelige å få grep om fordi man ikke vet hva man skal stole på, hva som er sannhet, og hva som er løgn.

Side 532

Karl Ove Knausgård: nådeløs og selvutleverende

«Bare meg selv, ingenting annet. Jeg, jeg, jeg.» Sitatet er fra det store romanverket Min kamp 1–6 skrevet i 2009–2011 av Karl Ove Knausgård (f. 1968), hvor forfatteren nådeløst og selvutleverende viser fram sitt eget liv, sine ambisjoner og svakheter, sin usikkerhet og tvil, sine relasjoner til venner og kjærester, kone og barn, mor og far. Livet beskrives i alle nyanser, fra de store og viktige øyeblikkene til hverdagslivets minste detaljer.

I Min kamp 1–6 overskrides grensene mellom det private og det offentlige, og mange som føler seg utlevert, deriblant forfatterens egen familie, har kritisert dette sterkt. Dette utdraget fra Min kamp 1 viser dette godt: Karl Ove (fortelleren) og broren Yngve besøker sin farmor etter farens dødsfall. Faren har oppholdt seg hos farmoren deres den siste tiden:

Yngve åpnet døren, og vi gikk inn i stuen. Oppå pianoet stod det flasker, og under det lå poser fulle av dem. Døren til kjøkkenet stod åpen. Det var alltid der hun satt, og det gjorde hun også denne dagen, foran kjøkkenbordet, med blikket ned mot bordplaten og en rykende sigarett i hånden. – Hei, sa Yngve. Hun kikket opp. Først var det ingen tegn til gjenkjennelse i øynene, men så tentes lyset i dem. – Så det var dere som kom, gutter! Jeg syntes jeg hørte noen som gikk i døren. Jeg svelget. Øynene hennes var

likesom sunket inn i øyenhulene, nesen stod fram og lignet nesten et nebb i det magre ansiktet. Huden var hvit og innskrumpet i rynker. – Vi dro så fort vi hørte hva som hadde hendt, sa Yngve […] Hun stinket av piss […] Jeg snudde meg og gikk inn i stuen. Så lenge jeg kunne huske, hadde den bare blitt brukt ved høytider og spesielle anledninger. Nå stod pappas digre tv midt ute på gulvet, og to av de store skinnstolene var trukket ut foran den. Et lite bord fullt av flasker, glass, tobakkspakker og overfylte askebegre stod mellom dem. Jeg gikk forbi det, og så inn i den innerste delen av stuen. Foran sofagruppen inntil veggen lå det klær. To bukser og en jakke, noen underbukser og sokker så jeg. Det luktet forferdelig. Det lå også veltede flasker, tobakkspakker, noen tørre rundstykker og annet søppel der. Jeg gikk langsomt bortover. Det var avføring i sofaen, både smurt utover og noen klumper. Jeg bøyde meg over klærne. De var også fulle av avføring. På gulvet var lakken noen steder etset bort i store, uregelmessige skjolder […]

(Fra Min kamp 1, 2011)

Disse sterke skildringene av Knausgårds nærmeste familie i en krisesituasjon har rystet mange, og mange har diskutert om det er etisk riktig å utlevere andre menneskers lidelser på denne måten.

Et viktig trekk ved Min kamp er sjangerblandingen, for i løpet av de seks bøkene skifter Knausgård mellom sjangrene roman, dagbok og essay.

Olaug Nilssen: livet med en autist

Olaug Nilssens (f. 1977) selvbiografiske roman Tung tids tale (2018) handler om livet med en autistisk sønn. Som toåring mister Daniel språket og forandrer personlighet. Han utvikler regressiv autisme, som betyr at han gradvis mister alle ferdighetene sine.

Diagnosesamfunnet, må alt liksom heite noko? Kva skjedde med god, gamaldags maur i beina og makk i ræva, kvifor får ein ikkje berre vere det ein er, utan at det på død og liv må heite noko? Du spring rundt med impulsane dine, dei kviler aldri i sitt jag etter inntrykk. Eg spring framfor deg og ryddar inntrykka dine bort, eg spring etter deg og ryddar i ruinane kvar gong eg blir for sein. Det heiter ADHA. Det heiter «annen disintegrativ forstyrrelse i barndommen». Det heiter autisme. Det heiter subklinisk epileptisk aktivitet. Legane seier det er sant, sjølv om eg prøver å nekte. Du heiter Daniel. Du er ein sterk gut på ni år. Eg heiter Olaug. Eg er ei stor dame på snart førti.