Postmodernisme

Vold har alltid skrevet i en humoristisk stil, men det betyr ikke at diktene ikke tar opp mer eksistensielle temaer. Han har også vært en politisk bevisst dikter som var sterkt kritisk til Vietnamkrigen, og som også har tatt opp konkrete og dagsaktuelle politiske hendelser i Norge.

1980–2000-tallet

• Individuell frihet – enkeltmennesket i sentrum • Ironisk distanse – blanding av humor og alvor • Stilblanding, metafiksjon og intertekstualitet

«De store fortellingers død»

Forstavelsen «post» betyr etter, og betegnelsen postmodernisme brukes om kunsten og litteraturen som kom etter modernismen. I Norge skjedde dette på 1980tallet. Begrepet oppsto innenfor arkitektur og bildekunst, der det ble brukt som betegnelse for en form for stilblanding.

Noe av det som kjennetegner postmodernismen, er «de store fortellingers død». Når vi snakker om at «de store fortellingene dør», betyr det at de felles referanserammene i et samfunn går i oppløsning. Referanserammene, eller de store fortellingene og ideologiene, erklæres for døde og erstattes av mange små fortellinger eller forklaringsmodeller.

For postmodernistene gjelder det å leve med i nåtidsstrømmen. Vi skal ikke gråte over at verden er uoversiktlig, men nyte den friheten det gir. Mennesket er igjen i sentrum, og vi skal iscenesette oss selv og ha et lekent og åpent forhold til livet og omgivelsene.

Blanding av skrivemåter fra tidligere perioder

Den nye skrivemåten som etablerte seg på 1980tallet, er ikke egentlig ny, men den er en blanding av flere skrivemåter fra tidligere litteraturperioder. Samtidig er språket i de postmodernistiske tekstene er ofte preget av en minimalistisk stil, med en komisk og ironisk undertone.

Form og temaer i postmodernismen

Brudd på kronologi og fragmenterte, oppdelte historier er et typisk kjennetegn for denne eksperimentelle litteraturen. Den postmodernistiske litteraturen søker ofte å oppheve skillet mellom fiksjon, teori og kritikk.

Damien Hirst: For the love of God, 2007.

Litteraturen er preget av en rotløshet, en tilværelse uten faste holdepunkt. Karakterene veksler mellom ulike holdninger, standpunkt og prioriteringer. Selv om typiske temaer er mord, vold, uforklarlige fenomener, kunst og kropp, kan stilen veksle mellom humor og alvor, mellom realisme og fantasi.

Metafiksjon og ironisk distanse

Et kjennetegn ved postmodernismen er metafiksjonen. «Meta» betyr om seg selv, og i en metabevisst roman er det slik at romanen er klar over og kommenterer at den er en oppdiktet fortelling. Dette gjør den for å utforske hva som egentlig er forholdet mellom noe som er oppdiktet, og noe som er virkelighet. Fortelleren skaper gjennom dette en ironisk distanse mellom teksten og leseren, samtidig som han får leseren til å leve seg inn i handlingen.

Denne gang legger jeg beretninga i munnen på meg sjøl, og da åpner den, enten dere trur det eller ei, med at hovedpersonen slår forfatterens (altså mitt) telefonnummer i den hensikt å oppnå en avtale for å diskutere hans (altså min) forrige roman (Gymnaslærer Pedersens beretning …) som har gjort et djupt (om enn feilaktig) inntrykk på han.

(Fra Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige, 1984)

Slik åpner Dag Solstads roman Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige (1984). Her ser vi et eksempel på at en forfatter kommenterer sin egen fiksjon og på den måten ødelegger virkelighetsillusjonen. Det er dette som kalles metafiksjon. Solstad lar refleksjoner over hvordan romanen er skrevet, være en del av fortellingen i romanen. I den modernistiske tradisjonen har begrepet metafiksjon, eller metaroman, blitt ganske typisk.

Intertekstualitet

Har du tenkt over hva tittelen på dette læreverket betyr, Intertekst? Tittelen er hentet fra begrepet intertekstualitet som betegner at nye tekster viser til eller spiller på andre, ofte mer kjente, tekster. Intertekstualiteten henger sammen med et hovedprinsipp i postmodernismen, nemlig at «alt er lov», og da er det helt greit både å bryte og ikke minst bruke tradisjoner fra alle tider og sjangre.

Intertekstualitet er det også mye av hos den nyskapende dramatikeren Cecilie Løveid (f. 1951), og hun bruker også biografiske og historiske

elementer i tekstene sine. I stykket Måkespiserne (1983) trekker hun inn brokker fra den gamle kokeboka for de aller mest velsituerte i samfunnet, Schønberg Erkens Kogebog fra begynnelsen av 1900tallet. Brokker fra denne danner en grell bakgrunn for hovedpersonen Kristines erfaringer. Hun er en jente fra en fattig bergensk familie som under krigen må spise måker for å overleve, og hun blir seksuelt utnyttet av en norsk nazist.

I andre stykker trekker hun inn tekster av Dorothe Engelbretsdotter og Ludvig Holberg. Løveids språkbruk er poetisk og bilderik, og det er snarere slike bilder enn ytre handling som binder stykkene hennes sammen. Det er en fragmentarisk form som er et typisk postmodernistisk trekk.

Hariton Pushwagner: Movement, 2014, utsnitt.

Klipp-og-lim

Postmodernismen ligner ofte «klipp og lim»kunst, noe den deler med all modernistisk kunst: Den har en sterk bevissthet om at alt er beskrevet før, og at språket egentlig ikke klarer å si noe som helst. Denne

oppfatningen eller følelsen av at språket ikke strekker til, fører også ofte til en ironisk distanse til det som fortelles. Den ironiske distansen henger sammen med det vi kaller flerstemmighet eller polyfoni, at mange motstridende stemmer snakker samtidig. Det betyr at forfatterens stemme eller mening ikke er den eneste gyldige i en tekst, men at alle stemmene inngår i en dialog med hverandre. En slik ironisk flerstemmighet er like gammel som litteraturen er i menneskets historie, men forfatterne blir mer bevisste på å bruke den som et virkemiddel i postmodernismen.

Tema: tomhet og mangel på mening

Menneskene som nå skildres i litteraturen, speiler på mange måter utfordringer i sin egen samtid. Livet går fortere, teknologien får større plass, og mellommenneskelig distanse gjør at mange føler på en tomhet i tilværelsen. Derfor blir også søken etter en mening med livet sentralt i litteraturen. Tre sentrale forfattere som skriver litteratur med postmoderne trekk, er Matias Faldbakken, Erlend Loe og Jon Fosse.

Matias Faldbakken: handlingslammelse

Det moderne samfunnet gir oss uendelige muligheter, og hovedpersonene i flere romaner ender opp med å bli handlingslammet i møtet med alle mulighetene. Matias Faldbakken (f. 1973), alias Abo Rasul, skildrer denne handlingslammelsen slik i boka Macht und Rebel. Skandinavisk Misantropi 2.

Kanskje jeg studerer historie, kanskje jeg er performancekunstner, kanskje jeg jobber 7–11, kanskje jeg er arbeidsledig, kanskje jeg er aktivist, kanskje jeg er sykemeldt, kanskje jeg er pedofil og speedfreak, kanskje jeg har doktorgrad i cellebiologi – hvilken hælvetes rolle spiller det egentlig her i Skandinavia hvor alt fungerer og i en tid da alle – hver student, hver taper, hver junkie, hver lønnsarbeider, hvert statsmenneske og hver … MUSIKER – tenker likt, er like subversive og like oppfinnsomme, like on the edge, hvilket vil si like DRITKJEDELIGE alle sammen. Det spiller INGEN rolle hva jeg gjør. Og det spiller i bunn og grunn INGEN rolle hva jeg tenker.

(Fra Macht und Rebel. Skandinavisk MIsantropi 2, 2002)

Hvorfor velge eller gjøre noe som helst, når alt allerede er prøvd ut? Hva er egentlig poenget med et liv, når ingenting egentlig spiller en rolle? Dette er spørsmål som hovedpersonen stiller i romanen.

Erlend Loe: naivisme

I 1990årene begynte en rekke forfattere å skrive på enkel og til dels barnslig måte, noe som kan beskrives som en naivistisk skrivestil. Målet med dette var gjerne å gjenspeile hovedpersonenes kriser, samtidig som det enkle språket gir en absurd, humoristisk effekt. Forfatteren Erlend Loe (f. 1969) er en sentral representant for den naivistiske skrivestilen. I romanen Naiv. Super. (1996) er krisen en følelse av at verden er helt meningsløs: «Alt forekom meg meningsløst. Helt plutselig. Mitt eget liv, andres liv, dyrs og planters liv, hele verden. Det hang ikke lenger sammen.»

Dette gjenspeiles i hovedpersonen selv: «Vi pratet. Jeg var helt usammenhengende.» Følelsen hovedpersonen har, er dessuten nærmest kvalmende: «Jeg var på vei til å si at det ikke var noe, men så kjente jeg at alt veltet opp i meg.»

Romanen starter med at jegpersonen fyller 25 år, og dermed går han inn i en eksistensiell krise. Krisen blir tilsynelatende utløst av et slag crocket med storebroren, men den dypereliggende krisen har sammenheng med alderen.

Dette handlet ikke om crocket. Det var jeg sikker på. Crocket er en liten ting og dette er en stor ting. Ganske hurtig begynte det å ane meg at dette hadde direkte sammenheng med at jeg var blitt 25 og at jeg taklet det dårlig. For meg har det å bli eldre lenge vært forbundet med en viss uro. Jeg gir stort sett faen i rom, men jeg har problemer med tid.

(Fra Naiv.Super, 1996)

Han gjennomgår en slags oppvåkning hvor han blir bevisst på at livet ikke varer evig. Men han velger å fokusere på noe hyggelig istedenfor å gi opp. Den absurde løsningen blir å skaffe seg et bankebrett (en barneleke) som han bruker hver gang han føler seg lammet og maktesløs.

Jon Fosse: eksistensiell minimalisme

Jon Fosse (f. 1959) er en av vår tids mest kjente forfattere, og han har utviklet en særegen skrivemåte. Her kan du lese begynnelsen på et av de første skuespillene hans, Nokon kjem til å kome (1996). Etter hvert kommer også figuren «Mannen» inn i handlingen, og sakte, men sikkert merker leseren eller teaterpublikummet en udefinerbar uhyggestemning, selv om replikkene kretser rundt det samme hele tiden.

HAN Du og eg åleine HO Ikkje berre åleine men åleine saman

Ho ser han opp i ansiktet

Huset vårt I dette huset skal vi vere saman du og eg åleine saman HAN Og så skal ingen komme

Dei stiller seg opp, står og ser mot huset

(Fra Nokon kjem til å kome, 1996)

Stykkene til Fosse kan vi kalle stiliserte, og på den måten kan de sammenlignes med Tarjei Vesaas’ romaner. Begge har skrevet om store eksistensielle temaer, og handling lagt i et norsk bygdesamfunn. Hos Fosse heter hovedpersonene gjerne bare «han» og «ho», «mannen» og «kvinna». De er alle og ingen.

Repeterende skrivestil

Fosses skrivestil kan vi også karakterisere som minimalistisk. Det er minimalt med handling i tekstene, ingen følelser blir skildret, og personene sier lite. Det lille de sier, blir dessuten gjentatt gjennom hele stykket. Kanskje Fosse ved å repetere og repetere enkle setninger prøver å vise tanken om at språket ikke refererer til omverdenen, at det bare består av tomme ord? Men repetisjonene fører også til den motsatte effekten: Når vi har lest eller hørt de samme replikkene igjen og igjen, vet vi intuitivt hva personene føler, og hva de sliter med, men kanskje på en annen måte enn sidemannen vår.

Jobb med stoffet

1 Jobb i smågrupper. Velg to tekster fra tekstsamlingen som dere tolker.

Bruk jegsermodellen, og forbered en kort presentasjon. Fokuser på de ulike elementene i modellen når dere jobber med tolkningen deres. Sammenlign – hva ser dere her? 2 Ta utgangspunkt i resultatet fra sammenligningen i oppgave 1. Skriv et essay der du utforsker en av kategoriene i jegsermodellen og trekker inn eksempler fra tekstene. 3 Lag en pecha kucha der du gjør kort rede for utviklingen innenfor modernismen etter 1945 og forklarer følgende fagbegreper: eksistensialisme, ekspresjonisme, identitet, femtitallsmodernisme, det nyenkle. Trekk inn relevante forfattere, tekster og kunstarter. 4 Hva er nytt ved den modernistiske diktningen etter krigen sammenlignet med tidligmodernismen og nyromantikken, og hvilke retninger og navn peker seg ut etter 1945? Skriv en kort tekst på 500 ord. 5 Sammenlign en av novellene fra Nedreaas’ Bak skapet står øksen (1945), en av novellene fra Vesaas’ samling Vindane (1952) og en av korttekstene fra Solstads Svingstol (1967). Hva skiller dem med tanke på form, språk og motiv? Du finner tekstene på www.nb.no. 6 Dramatisering: I 1966 ble det avholdt en spøkefull «rettssak» på

Hotel Bristol i Oslo. På tiltalebenken sto femtitallsmodernismen.

Rettssaken endte med at tiltalte ble frifunnet, men var et tegn på at den symbolistiske modernismen var på vei ut.

Inspirert av denne rettssaken kan klassen lage sin egen rettssak: a mellom tungetaledebattantene Øverland og Bjerke på den ene siden og Brekke og Hofmo på den andre, årstall 1954 b mellom sentrale femtitallsmodernister som Brekke og Hofmo og sentrale sekstitallsmodernister som Hauge og Vold, årstall 1966 7 La deg inspirere av sekstitallsmodernismen og skriv tingdikt eller dikt i nyenkel stil. Temaene må være konkrete og hverdagslige.

I et nøtteskall

I løpet av perioden mellom 1945 og 1980 gikk Norge fra krig og okkupasjon til å bli et velferdssamfunn. Viktige politiske hendelser i samfunnet preget litteraturen.

Krigserfaringen krevde et nytt språk, mente forfattere i 1950 årene, og dermed kom det endelige gjennombruddet for modernismen i Norge. Enkelte forfattere som Tarjei Vesaas, skrev modernistiske romaner og noveller, men det var særlig innenfor lyrikken at modernismen fikk fotfeste i 1950 årene. Men den møtte motstand. Først kom kritikken i tungetaledebatten, fremsatt av Arnulf Øverland og André Bjerke, der modernistene ble kritisert for manglende kunnskap om regler og mønstre i lyrikk. Deretter kom kritikken fra en ny type modernister i 1960årene, som ønsket en enklere og mer konkret litteratur. Sekstitallsmodernistene som Jan Erik Vold, ville heller se på menneskets omgivelser enn på individets indre, og de fjernet seg fra komplisert og symboltung diktning. Skrivemåten etter 1980 er en blanding av flere skrivemåter fra tidligere litteraturepoker. Forstavelsen «post» betyr etter, og betegnelsen postmodernisme brukes om kunsten og litteraturen som kom etter modernismen. Noe av det som kjennetegner postmodernismen, er «de store fortellingenes død», det vil si at de felles referanserammene går i oppløsning. «Alt» blir lov innen litteratur og kunst, og mange forfattere, for eksempel Dag Solstad og Jon Fosse, blander ulike stilarter i tekstene sine. De postmodernistiske tekstene er ofte preget av en minimalistisk stil, med en komisk og ironisk undertone.