Nyenkelhet

1960-tallet

• Få symboler • Viser den konkrete virkeligheten, ofte med ting og gjenstander • Fri eller ikkestrofisk form • Enkelt språk

På 60tallet kom det en litteratur som var mer opptatt av det enkle. Den nye forfattergenerasjonen ville fokusere på det ukompliserte og hverdagslige, uten å bruke vanskelige symboler, krevende og komplisert språk og individfokus. Dette kalles «nyenkelheten», og det var noe man også fant i svensk, tysk og engelsk poesi på samme tid.

Selv om nyenkelheten er enkel, er den fortsatt eksperimenterende i formen. Målet for dem vi kan kalle «sekstitallsmodernistene», var at vanlige folk skulle kunne forstå lyrikken og litteraturen bedre. De ønsket også at litteraturen skulle få større betydning i samfunnet enn den kompliserte femtitallsmodernismen hadde hatt. Nyenkeltheten er mer humoristisk og er en reaksjon på den alvorstunge modernismen.

Tema: det hverdagslige

En sentral tanke i nyenkelheten var å tematisere de eksistensielle spørsmålene gjennom det hverdagslige og det enkle. Tre forfattere som på ulike måter representerer denne nye retningen, er Olav H. Hauge, Georg Johannesen og Jan Erik Vold.

Olav H. Hauge: det nære

Olav H. Hauge (1908–1994) ble fra 1960årene av en viktig norsk representant for en modernisme som gikk i mer konkret retning. Han ville skrive om det nære rundt oss, som i dette korte diktet:

Katten sit i tunet når du kjem. Snakk litt med katten. Det er han som er varast i garden

(Fra Dropar i austavind, 1966)

På norsk kalles diktene til Hauge ofte «tingdikt», og «Sleggja» (1966) er et slikt dikt. Men gjennom skildringen av et konkret arbeidsredskap formidler det en visdom, og det er ikke helt uten symbolikk:

Sleggja

Eg er berre ei sleggje. Eg stend der no. Eg lyt berre til når det røynar på

(Fra Dropar i austavind, 1966)

Hele verden sett fra en eplehage

Hauge bodde det meste av livet alene på en gård høyt over bygda Ulvik i Hardanger. Likevel var denne ensomme eplebonden i likhet med andre nynorskforfattere som Aasmund Olavsson Vinje og Arne Garborg blant de mest internasjonalt orienterte forfatterne vi har hatt. Han skrev om verden, seg selv og sin egen hage i Hardanger. Få kjente europeiske poeter så godt som han, men det var særlig japansk haikudiktning og kinesisk lyrikk som inspirerte. Denne diktningen kjennetegnes av en svært minimalistisk og knapp stil.

Det er den draumen

Det er den draumen me ber på at noko vedunderleg skal skje, at det må skje –at tidi skal opna seg at hjarta skal opna seg at dører skal opna seg at berget skal opna seg at kjeldor skal springa –at draumen skal opna seg, at me ei morgonstund skal glida inn på ein våg me ikkje har visst um.

(Fra Dropar i austavind, 1966)

Også i dette diktet ser vi at det ligger en tydelig livsvisdom og et håp: drømmen om at noe vidunderlig skal skje.

Georg Johannesen: brutale bilder

Også lyrikeren Georg Johannesen (1931–2005) skrev konkret om det moderne menneskets følelse av å være fremmed i sin egen omverden. Det er diktet «Oppslag i en OBOSblokk» (1965) et eksempel på:

Jeg knekker nakken i hvert trappetrinn Jeg blir forgiftet på hvert kjøkken Jeg henger på loftet

Jeg henger på knaggen ute i entreen Jeg drukner på badet, men når jeg trekker i snoren hører jeg en hul hoste: Du kan ikke komme ut

Men jeg spør: Hvorfor strømmer to fine striper blod ut av kontakten?

(Fra Ars moriendi, eller de syv dødsmåter, 1965)

Diktet viser hvor fremmed og utenfor det moderne mennesket føler seg i en OBOSblokk. De nye drabantbyene som dukket opp i Oslo på 1950tallet, førte til at mange opplevde dyp ensomhet og isolasjon, selv blant mange andre. Johannesen kritiserer boligpolitikken etter krigen i diktform.

Opprøret: en politisk bevissthet i diktningen

Flere unge og talentfulle modernister drev universitetstidsskriftet Profil i Oslo på midten av 1960tallet. Noen av de mest kjente forfatterne i den såkalte Profilkretsen var Jan Erik Vold, Dag Solstad og Eldrid Lunden.

Fra og med nr. 1 i 1966 og fram til nærmere 1970 sto denne Profilgruppa for noen av de viktigste bidragene i den litterære debatten i Norge. De var svært kritiske til femtitallsmodernismens kompliserte og symboltunge diktning, og de protesterte mot den realistiske romanen som hadde dominert i Norge så langt etter krigen. Profilgruppa var med på å innføre en ny og enklere variant av modernisme i Norge. De viste også politisk bevissthet i diktningen sin, for eksempel med kritikk av Vietnamkrigen. Profilgruppa står faktisk for postmodernismens start i Norge, «modernismen etter modernismen», som du kan lese mer om senere i dette kapittelet.

Jan Erik Vold: Dikteren er ikke et geni!

Jan Erik Vold (f. 1939) er en forfatter som har gjort mye for å endre folks syn på lyrikk, og han er en sentral representant for den nyenkle lyrikken. Vold protesterte mot ideen fra romantikken om at dikteren er et geni. For ham er dikteren en helt vanlig person, med samme språk som resten av oss. Dette ser vi helt tydelig i diktsamlingen Mor Godhjertas glade visjon. Ja (1968). Vold er opptatt av den konkrete virkeligheten, heller enn tung symbolikk. «Trikkeskinnediktet» (1968) viser dette. Det begynner som symboldiktning (trikkeskinnen som symbol), men går over til den konkrete virkeligheten (trikkeskinnen som ting).

Tenkte jeg skulle skrive et dikt om trikkeskinner. Engang begynte jeg på et: Byen ligger bundet i sitt nett av trikkeskinner – kom ikke lenger. Gå ut og se på trikkeskinnene, de binder ikke byen fast, de ligger nedfelt i gaten. […] Nei, trikkeskinner er til å legge femøringer på.

(Fra «Trikkeskinnediktet». Fra Mor Godhjertas glade visjon. Ja, 1968)