15 minute read
Én nasjon – to skriftspråk
Språksituasjonen i Norge er spesiell, for de to skriftspråkene nynorsk og bokmål har den samme offisielle statusen i hele landet. Hvorfor er det slik? Årsakene finner vi både i språklige fakta, historiske hendelser og politiske vedtak. Disse historiske hendelsene og politiske vedtakene springer ut av et verdisett og en tenkemåte som gjorde nettopp denne utviklingen mulig.
1814 – nasjonalstaten bygges
Med Grunnloven i 1814 hadde vi fått et selvstendig land på de fleste områder. Men språket var fremdeles dansk. I denne perioden vokser det fram en tanke om at en stat skal omfatte én nasjon, altså én folkegruppe med felles språk og kultur. For den unge staten Norge var det viktig å vise at vi var forskjellige fra både Danmark og Sverige – slik kunne vi legitimere at vi ble en egen stat. Derfor ville man også skape en nasjonal identitet for nordmenn. Dette kaller vi nasjonsbygging – noe vi ser i mange europeiske land på 1800tallet. Nasjonalromantikken som vokser fram i perioden, er også en konsekvens av denne tenkingen. Å skape et norsk skriftspråk var en viktig byggestein i å skape en norsk identitet.
Bønder i arbeid: slått, barnepass og strikking Foto av Axel Lindahl, 1880–1890.
Hvorfor trengte vi et nytt språk?
Det nasjonale argumentet
At Norge hadde fått selvstyre, var i seg selv et argument for et nytt skriftspråk. Vi trengte et norsk språk som uttrykk for en norsk nasjonalidentitet. Men under dette nasjonale argumentet finner vi flere andre argumenter som var like viktige. Et norsk skriftspråk ville kunne løse både demokratiske, pedagogiske og sosiale utfordringer i samfunnet.
Det pedagogiske argumentet
Dansk skriftspråk lå for de aller fleste nordmenn langt unna talespråket. Barn i by og bygd hadde vanskelig for å lære seg å lese og skrive når deres egne talemåter ikke kunne brukes i skrift. Dette var en utfordring både på ordnivå (foss het vandfald), på rettskrivingsnivå (kage i stedet for kake) og på setningsnivå (lange og kronglete setninger). Et norsk skriftspråk ville gjøre det enklere for alle å lære å lese og skrive.
Det demokratiske argumentet
Men hvorfor var det så viktig å lære å lese og skrive? Jo, for å skape et levende folkestyre, et demokrati. På 1800tallet kunne svært få lese og skrive funksjonelt, ettersom det først i 1860 ble etablert faste skoler i alle bygder. Dersom man ikke sørget for å øke folks lese og
skriveferdigheter, og dermed kunnskapsnivået deres, ville man ikke få et fungerende folkestyre. Dette var derfor en viktig samfunnsoppgave.
Det sosiale argumentet
Mange, særlig bønder og arbeidere, manglet elementær kunnskap om blant annet helsestell og ernæring. Det forsterket klasseforskjellene, og man så et behov for folkeopplysning i samfunnet. Samtidig lå talespråket til bønder og arbeidere lengst unna skriftspråket, og de færreste hadde bladd i en bok. Derfor var det spesielt utfordrende for disse samfunnsgruppene å tilegne seg den kunnskapen de trengte for å kunne leve et godt liv.
Tre meninger om språk tidlig på 1800-tallet
Dansk var skriftspråket i Norge, men skulle det fortsette slik? Norge var et samfunn av bønder og fiskere, og over 90 prosent bodde på landsbygda. Dansk lå langt unna talespråket deres. I Grunnloven sto det også at språket i Norge skulle være norsk. Men hva var norsk språk? Det var tre ulike alternativer som sto sentralt: • skrive dansk • skrive dansknorsk • skrive norsk
1 Skrive dansk
Mange mente at vi skulle beholde det danske språket. Danmark var et mer moderne land, og med det danske språket hadde kulturen og dannelsen kommet til Norge. Dikteren Welhaven var en av dem som ønsket å holde på dansk skriftspråk. Dette alternativet ble forkastet.
2 Skrive dansk-norsk: fornorsking
Rundt 1830 var Wergeland den mest profilerte forkjemperen for et fornorsket skriftspråk. Stammen i et slikt språk måtte være det danske språket og med innslag av norske ord. Asbjørnsen og Moe skrev også et fornorsket dansk i folkeeventyrene. Ønsket om å formidle eventyrene til overklassen gjorde det viktig å bruke dansk, samtidig som det folkelige måtte komme fram gjennom norske ord og uttrykk.
Et fornorsket dansk var nokså likt overklassens talespråk på denne tiden. Overklassen besto av rike landeiere, handelsmenn og ikke minst av den store embetsstanden som fantes over hele landet.
Men den som omsatte tanker til handling i denne saken, var lektoren Knud Knudsen. Han hevdet at et nytt skriftspråk måtte basere seg på «den dannede dagligtale», altså overklassens dansknorske talemål.
Knudsen så at det var vanskelig å lære dansk for norske barn. Skriftspråket lå for langt unna talemålet. Han ønsket derfor et ortofont skriftspråk, et språk som skrives slik man snakker. Med det mente han overklassens språk. Han så for seg en gradvis endring fra dansk mot norsk og kalte arbeidet sitt for «det dansknorske målstræv».
Knudsens tiltak for mer lydrett språk
Bruke dobbeltkonsonanter: falde, finde falle, finne nåede, troede nådde, trodde
Bruke norske konsonanter: båd, kage, tabe båt, kake, tape have, mave hage, mage
Kutte overflødige konsonanter: bede, drage be, dra
Innføre diftongene au, ej, øj: grød graut
Innføre aendinger i flere ordklasser: kortare – kortast, elskar – elska
Innføre hunkjønn i substantivbøying: solen, døren sola, døra
Mange av Knudsens synspunkt var også svært ytterliggående på den tiden. Han var en språklig purist som ønsket å fjerne så mange fremmedord som mulig. I stedet lanserte han nye norske ord som ordskifte i stedet for debatt, bakstræv i stedet for reaksjon. Han ønsket også å fjerne så mange som mulig av de tyske lånordene på be og an(beskrive, anta). Han så for seg at hans eget og Aasens prosjekt en gang i framtiden ville smelte sammen til ett språk. Men dette synspunktet fikk først gjennomslag på 1900tallet.
Knudsen innså at det ikke var så lett å endre skriftspråket, derfor så han for seg en gradvis endring over lengre tid. Det språklige programmet hans forutsatte at overklassen skulle endre sitt skriftspråk. Også fra akademisk hold fikk han kritikk, både fra dem som støttet Aasens arbeid, og fra akademikere som mente at man ikke kunne endre et språk gjennom vedtak.
Side 558
3 Skrive norsk: målreising
Ivar Aasen skulle bli den som satte fart i arbeidet med å skape et eget norsk skriftspråk. Aasen mente at et nytt norsk språk måtte basere seg på de mange dialektene i Norge. Dialektene viste den historiske linja tilbake til norsk storhetstid og det norrøne språket. «Bonden har æren av å være den som berger språket; det er altså hans tale man burde lytte til», skriver Aasen i teksten «Om vort skriftsprog». Aasen visste at denne tanken ville ha mange motstandere, for dialektene hadde ingen høy status. Han argumenterte for at man måtte «sette fordommene til sides og ikke skjemmes av å bruke vårt lands eget tungemål». Bondens språk skulle bli skriftspråk.
I store deler av sitt voksne liv var Aasen på reise rundt i Norge for å forske på dialektene og deretter skape et skriftspråk. Han var avhengig av å få kost og losji på ulike gårder, og slik kom han i nærkontakt med folk og hørte hvordan de snakket. Han noterte grammatikk og ordforråd der han kom, som den første noensinne.
I perioden 1842–1847 var han hele tiden på feltarbeid. Senere begrenset han det til somrene. Fikk han ikke sitte på med noen på reisene sine, så gikk han til fots. I vinterhalvåret arbeidet han videre med det han hadde samlet inn på reisene sine. Dette resulterte i verkene Norsk Grammatikk (1864) og Norsk Ordbog (1873).
1842-1845 1846 1847 1851 1852 1853 1854 1855
Hvordan lages et nytt skriftspråk?
Hvordan går man fram når man vil lage et nytt skriftspråk? Aasen måtte skape en enhet av mangfoldet. Gjennom kartlegging hadde han fått oversikt over ordene og bøyingsformene – men hvordan kunne han gjøre det til ett språk? Av alle variantene av jeg (je/æ/eg/i osv.) – hvilken skulle han velge?
Norrønt som fellesnevner
Norrønt ble fellesnevneren som Aasen lette etter. Han ønsket å legge vekt på de formene som kunne vise sammenhengen språklig tilbake til Norges storhetstid i middelalderen. Dette er årsaken til at nynorsk har formen eg (norrønt ek). Der dialektene var forskjellige, valgte han former som lå nærmest norrønt.
Det dialektene hadde felles
Aasen ønsket ikke å lage et museumsspråk. Landsmålet skulle ligge nærmere folkets eget talemål. Han så at dialektene hadde mange fellestrekk som ikke var i tråd med norrønt. I slike tilfeller ville han velge det som var felles i dialektene.
Det som var i tråd med annen rettskriving
Aasen valgte også å legge vekt på at skrivemåten skulle ligge nær det folk var vant med fra før. Dette gjelder for eksempel stumme konsonanter, som i ordene hjelp, gard osv. Ingen dialekter uttaler hen eller den her, men å sløyfe disse konsonantene (jelp, gar) ville bryte for mye med det skriftbildet folk var vant med fra dansk.
Tre viktige vedtak ved århundrets slutt
Spørsmålet om norsk språk var ikke bare en akademisk debatt. Det ble også en sak som sto høyt på den politiske dagsordenen på 1800 tallet. Siden 1833 hadde det vært et flertall av bønder på Stortinget, som resulterte i tre viktige vedtak – som fikk konsekvenser for den språklige utviklingen på 1900tallet.
I 1878 vedtok Stortinget at opplæringen på skolen «saavidt muligt» skulle skje på barnas eget talemål. Dette innebar en oppvurdering av dialektene. Man kunne ikke korrigere barna når de snakket dialekt.
I 1885 kom det vedtaket som har betydd aller mest for likestillingen mellom de to skriftspråkene i landet vårt, nemlig det vil kaller jamstillingsvedtaket. Stortinget vedtok at «det norske Folkesprog», altså landsmålet, skulle sidestilles med dansken, som man da kalte «vort almindelige Skrift og Bogsprog».
I 1892 vedtok Stortinget at både landsmålet og dansk skulle kunne brukes i opplæring i skolen. Flere og flere skolekretser tok i bruk det nye språket.
At språkene ble likestilt, var en forutsetning for at skolene kunne ta landsmålet i bruk. Dermed kunne barn på bygdene lære å lese på et språk som lå mye nærmere deres eget talemål. I tillegg slapp de å bli korrigert for å snakke dialekt, for læreren var den som måtte tilpasse sitt talemål til barnas.
Begrepsbruk: Skriftspråkene har endret navn
Riksmål – bokmål
• Det språket som Grunnloven omtaler som «norsk», var egentlig dansk. • I 1907 blir det for første gang gjennomført en rettskrivingsreform. Etter dette blir språket kalt riksmål. • Fra 1929 var det offisielle begrepet bokmål.
Landsmål – nynorsk
• Ivar Aasen kalte selv sin språknorm for landsmaal. Dette understreker at det er et landsdekkende språk. • Fra 1929 er det offisielle begrepet nynorsk.
Det politiske landskapet etter 1900
I 1905 var det slutt på unionen med Sverige. Norge var for første gang på flere hundre år et helt selvstendig land. 1900tallet skulle preges av andre politiske strømninger enn på 1800tallet. Selv om industrialiseringen og urbaniseringen startet på 1800tallet, var det først på 1900tallet at dette fikk politiske konsekvenser. Arbeiderpartiet ble grunnlagt i 1887, og i 1927 ble det landets største parti. Et moderne samfunn vokste fram med bildemedier, radio, biler og industri. Med industrien vokste også arbeiderklassen. Kampen mellom samfunnsklassene ble viktig i mange politiske saker, også i språkspørsmålet.
Voksende byer og en voksende arbeiderklasse var noe nytt, og det påvirket også språkdebatten. På 1900tallet handlet språkdebatten om hvordan de vedtatte skriftspråkene skulle moderniseres. I denne diskusjonen ble arbeiderklassens språk og bydialektene en viktig faktor for første gang.
Fra Ålvik i Hardanger, ca. 1967. Foto: Normann
Samnorsk: drømmen om ett norsk skriftspråk
Det store prosjektet på 1900tallet ble å samle de to skriftspråkene i landet til én målform. Arbeiderpartiet ble etter hvert motoren i samnorskprosjektet, men Venstre var også sentralt i utformingen av denne tanken.
Venstre: det beste fra to nasjoner
Venstrepolitikeren og historikeren Ernst Sars mente at Norge på 1900tallet besto av to nasjoner, to ulike kulturarver, for dansketiden hadde skapt et kulturbrudd i den norske kulturen. Det norske var ekte og opprinnelig, mens den danske, importerte kulturen var fremmed, men samtidig mer avansert og moderne enn den norske. Dette kulturbruddet måtte man reparere ved å la det beste i de to kulturene smelte sammen og slik skape en ny norsk kultur. En tilnærming mellom de to språkene, som representerte hver sin kultur, var et viktig ledd i et slikt kulturelt prosjekt.
Arbeiderpartiet: arbeiderens språk
Arbeiderpartiet så språkspørsmålet som en del av klassekampen. Historikeren og arbeiderpartipolitikeren Halvdan Koht sa: «Striden for folkemålet er kultursida av arbeidarreisinga.» Med dette mente han at framveksten av folkemålet, altså samnorsken, skulle gi arbeiderne et eget språk slik at de kunne få større selvtillit på sin egen kultur. Dette ville gjøre det lettere å få kunnskap om samfunnsforhold og delta i politikken. Samnorsk kunne altså brukes til å fremme arbeidernes retter.
Talemålet på Østlandet får høyere status
En annen viktig faktor var oppvurderingen av dialektene på Østlandet, og særlig i byene. Disse dialektene var så langt sett på som verdiløse språklig sett og kunne ikke brukes i nasjonsbyggingen slik bygdedialektene hadde blitt brukt på 1800tallet. De fleste så på bydialekter som uekte blandingsmål, i motsetning til bygdedialektene, som var «rene». Med tilflyttingen til byene skjedde det en gradvis endring, og man fikk da en oppvurdering av både by og bygdedialektene på det sentrale Østlandet, som Aasen ikke hadde vært så opptatt av. Mange, både på riksmåls og landsmålsiden, hevet nå stemmen for å få inn østnorske former både i landsmålet og i riksmålet. Talemålet på det sentrale Østlandet ble altså nøkkelen til samnorsken.
Språket samnorsk
Et samnorsk språk innebar at både nynorsken og bokmålet måtte endres. Dette kunne man gjøre ved å tillate flere former som var felles i de to språkene. To slike fellestrekk var aendinger (jenta, kasta) og diftonger, som det til nå ikke hadde vært lov å bruke på bokmål (graut, stein).
I 1917 gjorde man et første forsøk på dette ved å innføre valgfrie former. Da kunne man på begge målformene skrive aendinger i hunkjønnsord (sola, døra, jenta). Tidligere het det soli på nynorsk og solen på bokmål. I verbbøying ble det nå lov med aendinger i bokmål (har dansa, sykla, snakka). Ideologene bak samnorsktanken hadde sett for seg en gradvis sammensmelting av skriftspråkene, en evolusjon. Men svært få tok i bruk endringene fra 1917. Bokmål Nynorsk Det måtte sterkere lut til. Det bygget seg opp til en revolusjon i 1938, da mange av de valgfrie endingene ble obligatoriske 1938 i offentlig språkbruk. Det nærmeste riksmål og landsmål noen gang kom hverandre, var i 1938. Vi Riksmål Landsmål har nå forlatt samnorsktanken.
Før 1917
Etter 1917
Etter 1938
Etter 1980 Nynorsk
Gjentorne song ei visa som stod i boki.
Mange mænd hentade dyri heim etter sumaren.
Gjentene/Gjentone song ei vise/visa som stod i boki/boka.
Mange menn henta dyra/dyri heim etter sommaren/sumaren.
Jentene song ei vise som stod i boka.
Mange menn henta dyra heim etter sommaren.
Jentene song ei vise/ visa som stod i boka.
Mange menn henta dyra heim etter sommaren. Bokmål
Pigerne sang en vise som stod i bogen/boken.
Mange mænd hentet dyrerne hjem efter sommeren.
Jentene/pikene sang en vise som stod i boken/boka.
Mange menn hentet/henta dyrene hjem/heim etter/efter sommeren.
Jentene sang ei vise som sto i boka.
Mange menn henta dyra heim/ hjem etter sommeren.
Jentene sang en/ei vise som sto/ stod i boken/boka.
Mange menn hentet/henta dyrene/ dyra hjem/heim etter sommeren.
Skråstrek betyr at variantene er likestilt.
Arnulf Øverland og riksmålsfolket raser
De som ytret seg sterkest mot samnorsk, var riksmålsbrukerne. Reformen fra 1938 var én ting, like viktig var et vedtak som skolestyret i Oslo gjorde i 1939, det såkalte Oslovedtaket. Heretter skulle undervisningen i Oslo bygge på de formene som lå nærmest nynorsken. Det skulle for eksempel hete sjukdom, heim, høg (og ikke høy), og man skulle bruke aendinger der man kunne. Dette kom derfor til å prege språket i skolebøkene, og eldre litteratur ble også oversatt til radikal 1938rettskriving. Forfatterne Arnulf Øverland og Sigurd Hoel var to av de mest aktive i Riksmålsforbundet.
Skolebokside med foreldrenes rettinger.
Samnorskprosjektet etter 1950
Reaksjonene på Oslovedtaket kom for fullt på 1950tallet, og det var ikke bare Øverland som raste. Foreldrene til skolebarna i Oslo kom på banen i Foreldreaksjonen mot samnorsk. De strøk over og rettet i skolebøkene i tråd med rettskrivingen fra før 1938. Etter all kritikken gjorde skolestyret i Oslo om på dette vedtaket i 1954. Slik ble de radikale samnorskformene igjen borte fra skolebøkene.
Som en konsekvens av konflikten rundt lærebokspråket kom det en ny «læreboknormal» i 1959. Den var i en justering av 1938reformen,
en forsiktig lemping på mengden av radikale former i bokmålet. Det ble likevel ikke ro. Riksmålsfolket ga ikke opp kampen mot bokmålet og samnorsken, og fra 1952 ga de ut sin egen, private ordbok, hvor de fleste tilnærmingsformene og ordene ikke ble tatt med. På 1960tallet satte man ned en komité, Vogtkomiteen, som skulle skape ro i språkstriden. Resultatet ble opprettelsen av Norsk språkråd i 1972. Språkpolitisk fikk riksmålsfolket en delvis seier i 1981, da mange av 1938endringene ble borte. Dette kalles liberaliseringsvedtaket.
Nynorsken på 1900-tallet
Optimisme og framgang fram til 1940
Nynorsken opplevde en voldsom vekst på 1900tallet. Hovedårsaken er nasjonalfølelsen som vokste fram etter at Norge ble selvstendig i 1905. Viktige nynorskinstitusjoner ble også etablert: Noregs Mållag i 1906, Det Norske Teatret i Kristiania i 1912. Med radioen kom også nynorsk inn i alle hjem.
Fram til krigen vokste tallet på nynorskbrukere. I 1944 hadde over en tredjedel av elevene i landet nynorsk som hovedmål. Det var flest nynorskbrukere på Vestlandet og i fjellbygdene på Østlandet, men også skolekretser i Agder, Trøndelag og NordNorge hadde tatt nynorsken i bruk.
I byene hadde nynorsken sine miljøer i bondeungdomslag, bygdelag og mållag, som også etablerte «kaffistover» i mange norske byer. Disse kafeene ga inntekter til målsaken. Med det tempoet som utbredelsen hadde, så nynorsktilhengere for seg at nynorsk skulle bli enerådende.
1945 til i dag: tilbakegang og stabilisering
Mye ble annerledes etter krigen. Ordet «nasjonal» hadde ingen god klang lenger, og man var nå over i en tid med andre utfordringer. Den moderne staten vokste fram med tunge oppgaver: utbygging av helsevesen, skolevesen og infrastruktur. Disse oppgavene satte språkstriden i skyggen.
En annen årsak var mangelen på en urban nynorsk identitet: Skulle nynorsken bli det enerådende språket, måtte den også ta over byene, og det viste seg vanskelig. Helt siden starten hadde nynorsken blitt assosiert med landsbygda, og urbaniseringen førte til flere bokmålsbrukere.
Riksmediene spilte også en viktig rolle. Selv om man kunne høre nynorsk i NRK, tillot ikke de store avisene og ukebladene noe annet enn bokmål. Dette ser vi at har endret seg igjen de siste årene. Alle de riksdekkende avisene og flere ukeblader trykker fra tid til annen stoff på nynorsk, både i nettutgavene og på papir.
Kafé ved Klemetsrud sør for Oslo, 1943.
Å bruke nynorsk i dag
Nynorsk har alltid vært et mindre brukt språk enn bokmål, og slik er det også i dag. Det er en konstant utfordring for nynorskbrukere. Noe som påvirker mulighetene for å bruke nynorsk i dag, er de store samfunnsendringene som pågår. I mange kommuner blir små skoler lagt ned, og barna flyttes til sentrumsskolen. Slik forsvinner mange nynorskskoler. Det samme skjer når kommuner slår seg sammen.
Medievirkeligheten, der bokmål er dominerende, er en annen viktig faktor for folks språkvalg. Som nyhetsspråk står nynorsk sterkt, og dialekter hører vi i alle medier, men i trykte medier er bokmål dominerende. Likevel: Sosiale medier og nettaviser gir nynorsken noen nye muligheter. De store avisene har ikke lenger forbud mot nynorsk, slik de lenge hadde.
Hvorfor bruker fremdeles mellom 10 og 15 prosent nynorsk privat i dag? Nynorsken står sterkest på Vestlandet og i indre strøk av Agder og Østlandet. Mange steder er nynorskbrukerne i flertall. Det blir naturlig nok enklere å skrive nynorsk når man er del av et språklig fellesskap.