Ludvig Holberg Erasmus Montanus (utdrag Niels Klims reise til den

Ludvig Holberg

Ludvig Holberg (1684–1754) var født i Bergen, men levde hele sitt voksne liv i København. Holberg var en dikter av opplysningstiden, og han hadde sterk tro på den menneskelige fornuft. Mange av komediene hans gjør narr av øvrighetspersoner og fordomsfulle folk. De to mest kjente er Erasmus Montanus og Jeppe på Bjerget (begge 1723).

Erasmus Montanus (utdrag)

Erasmus Montanus handler om Rasmus Berg som kommer hjem etter å ha studert i København. For å imponere tar han det latinske navnet Erasmus Montanus, og broren Jacob må kalle ham «monsør» (monsieur, «herre»). Både familien og landsbyboerne blir offer for Erasmus’ logiske «bevis». Han får moren til å gråte ved å påstå at hun er en stein, og det samme skjer med klokkeren når han påstår at han er en hane.

Da Erasmus kommer med teorien om at jorda er rund, blir det oppstandelse i landsbyen. Faren til hans kjæreste, Elisabeth, truer med å bryte forholdet mellom dem.

Akt 4, scene 4: Erasmus og Jacob Jacob: Jeg har et brev til monsøren. (Erasmus tar brevet og leser det. Jacob går ut.)

Min aller kjæreste venn!

Jeg hadde aldri forestilt meg at du så lett skulle forlate den som i så mange år har båret slik trofast og uforfalsket kjærlighet til deg. Jeg kan forsikre deg at min far er så oppsatt på den mening at jorden er rund og holder det for så stort trosspørsmål at han aldri gir meg bort til deg, med mindre du bifaller hans og andre godtfolks tro her i byen. Hva rolle kan det spille om jorden er lang, rund, åttekantet eller firkantet? Jeg ber deg for all den kjærlighet jeg har båret til deg at du slutter deg til den tro som vi så lang tid har befunnet oss så vel etter her på Berget; hvis du ikke føyer meg i dette, da kan du være viss på at jeg gremmer meg til døde, og at hele verden vil ha avsky for deg, som har vært årsak til min død – jeg som har elsket deg som min egen sjel.

Elisabeth Jeronimusdatter Med egen hånd

musarum og Apollinis pulle: du musenes og Apollons yndling (musene og Apollon er greske guder for kunst og vitenskap) inter filosofos: blant filosofer commilitones: kolleger, andre lærde

Jacta est alea: Loddet er kastet (beslutningen er tatt) dixi: sagt («dermed basta») Akk, himmel! Dette brev beveger meg og bringer meg i stor tvilrådighet. […] Skulle jeg forlate den som i mange år har båret en sånn oppriktig kjærlighet til meg? Skulle jeg være årsak til hennes død? Nei, det kan ikke skje; men betenk deg, hva du gjør, Erasmus Montanus, musarum og Apollinis pulle. Her har du anledning til å vise at du er en rett filosofus; jo større faren er, jo større laurbærkrans erverver du inter filosofos. Tenk hva dine commilitones vil si når de får høre slikt: Det kan ikke være Erasmus Montanus lenger, han som hittil har forsvart sin mening til den ytterste blodsdråpe. […] Jeg må derfor stå imot denne fristelse. Jeg står imot den. Jeg overvinner den. Jeg har alt overvunnet den. Jorden er rund. Jacta est alea. Dixi.

(Roper på Jacob:) Jacob! Det brev som du leverte meg fra min kjæreste, har intet virket hos meg. Jeg står ved hva jeg har sagt: Jorden er rundt, og den skal aldri bli flat så lenge mitt hode er oppe.

Jacob: Jeg tror også at jorden er rund, men om noen gav meg en kringle for å si at den er lang, så sa jeg at den var lang; for det er meg revnende likegyldig.

Erasmus: Det kan være riktig for deg, men ikke for en filosofo, hvis hoveddyd det er å forsvare til det ytterste det han en gang har sagt. Jeg vil offentlig disputere om dette her i byen og utfordre alle som har studert.

Jacob: Men kunne jeg spørre monsør om en ting: Om De vinner i disputasen, hva følger av det?

Erasmus: Det følger så meget som at jeg har den ære å vinne og blir anerkjent som en lærd mann.

Jacob: Det vil si en snakksom mann – men at visdom og snakksomhet ikke er det samme, har jeg merket på folk her i byen. Rasmus Hansen, som alltid fører ordet, og som ingen kan sette fast, holdes av andre kun for å ha jevn, god gåseforstand. Sognefogd Niels Christensen derimot, som taler lite, og alltid gir seg, holdes for å kunne bestyre en herredsfogds embete.

Erasmus: Nei, hør på den slyngel, han vil resonnere mot min overbevisning.

dyd: god egenskap, moralsk holdning disputere: diskutere, legge fram en vitenskapelig teori

disputas, disputt: vitenskapelig diskusjon

herredsfogds embete: administrativ stilling i kommunen resonnere: utvikle tanker, argumentere

Jacob: Monsør må ikke ta det ille opp, jeg taler kun etter min enfoldige forstand, og spør kun for å lære. Men dersom monsøren vinner i disputten, vil da Per Klokker straks bli forvandlet til en hane?

Erasmus: For noe snakk, han vil vel forbli den samme som han var.

Jacob: Oj, da taper jo monsøren da?

Erasmus: Jeg vil ikke innblande meg i disputt med en bondeslyngel som deg; hvis du forstod latin, så skulle jeg straks forklare deg. Jeg er ikke øvet i å disputere på dansk.

Jacob: Det vil si at monsøren er blitt så lærd at han ikke lenger kan forklare sin mening på sitt morsmål.

audacissime juvenis: frekk ungdom

universalia, entia rationis og formæ substantiales: filosofiske begreper som har med viten og fornuft å gjøre Erasmus: Hold munn, din audacissime juvenis, hvorfor skulle jeg ta meg bryet med å forklare meg for grove og enkle folk som ikke engang vet hva universalia, entia rationis og formæ substantiales er? Det er jo absurdissimum å ville preke for den blinde om fargene. […] Det var nylig en mann som dog var ti ganger lærdere enn deg, som ville disputere med meg, men da jeg merket at han ikke visste hva qvidditas var, slo jeg det fra meg.

Jacob: Og hva vil det si, qvidditas? – var det ikke så?

Erasmus: Det vet jeg vel godt, hva betyr.

Jacob: Monsør vet det kanskje selv, men kan ikke forklare det for andre. Da er det lille jeg forstår, slikt som alle kan begripe når jeg forteller dem det.

Erasmus: Ja, du er en lærd fyr, Jacob; hva vet du?

Jacob: Enn om jeg kunne bevise at jeg var lærdere enn monsøren?

Erasmus: Ja, det skulle jeg likt å høre.

Jacob: Den som studerer på de viktigste ting, mener jeg, har den grundigste lærdom.

Erasmus: Ja, det er riktig nok.

Jacob: Jeg studerer på avling og dyrking av jorden, derfor er jeg lærdere enn monsøren.

Jacob: Det vet jeg ikke – men jeg vet iallfall at om bønder også ville ta en penn eller et krittstykke i hånden og måle hvor langt det er til månen, da ville dere høylærde snart merke det i magen. Dere lærde kaster bort tiden med å despetere om verden er rund, firkantet eller åttekantet, mens vi studerer på å holde jorden ved like. Ser monsør da at vår studering er nyttigere og viktigere enn deres, og derfor at Niels Christensen er den lærdeste mann her i byen, siden han har forbedret jorden sin slik at en tønne korn er 30 riksdaler mer verdt enn i hans forgjengers tid, som satt hele dagen med en pipe tobakk i munnen mens han gnikket på Doct. Arent Hvitfelds krønike, eller postill.

Erasmus: Akk, jeg dør! Det er fanden selv som taler. Jeg har aldri tenkt i min livstid at det kunne ligge slike ord i en bondegutts munn; for selv om alt det du har sagt er falskt og ugudelig, er det likevel uvanlig tale for en av din stand. Si meg straks, hvem har du lært sånn snakk av?

Jacob: Jeg har ikke studert, monsør, men folk sier at jeg har et godt hode. Landsdommeren trenger aldri komme hit til byen, men sender straks bud etter meg. Han har sagt hundre ganger til mine foreldre at de burde holdt meg til boken, og at det kunne bli noe stort av meg. Når jeg ikke har noe å gjøre, går jeg og spekulerer. Her om dagen lagde jeg et vers over Morten Nielsen, som drakk seg i hjel.

Doct. Arent Hvitfelds krønike, eller postill: religiøs bok, fungerer her som symbol på teoretisk viten

Erasmus: La meg få høre det verset?

Jacob: Da må De først vite at denne Mortens far og farfar var begge fiskere og druknet til sjøs. Verset går slik:

Under oss Morten Nielsen står, som for å træde sine forfedres fotspor, – de døde på vannet som fiskere –seg uti brennevin druknede.

Verset måtte jeg lese for landsdommeren her forleden, som skrev det opp og gav meg 2 mark for det.

Erasmus: Verset er riktignok svært dårlig formelt, men av materiale er det ypperlig. Prosodien, som er det fornemste, mangler.

prosodi: rytme, setningsmelodi

pedes: føtter, dvs. verseføtter, rytme Erasmus: Enkelte linjer har ikke pedes nok, eller føtter å gå på.

Jacob: Føtter! Det har jo min santen løpt hele landet rundt i løpet av noen dager.

Erasmus: Jeg merker at du har et skarpt hode, jeg kunne ønske at du hadde studert og forstod din filosofiam instrumentalem, så skulle du respondere under meg. Kom, la oss gå.

Fra Erasmus Montanus, 1723

Spørsmål til teksten 1 Forklar hvorfor Erasmus Montanus ikke kan gå med på å si at jorda er flat. Hva synes Jacob om denne holdningen? 2 Finn eksempler på at dette er en komedie. Hvilken funksjon har humoren i stykket? 3 Beskriv hvordan Erasmus og Jacob fremstilles i denne scenen.

Hvem er flinkest til å argumentere, mener du? 4 Hvem mener du har sympatien her? Begrunn svaret. 5 Diskuter i klassen eller med en læringspartner: a «Forakt for kunnskap finnes ikke i dagens samfunn.» b «Vitenskapen har alltid rett.» c «Det er viktigere å følge egen magefølelsen enn å følge andre.» d «Forakt for sunn fornuft fører til avstand mellom folk flest og folk med utdannelse.» e «Det viktigste er ikke å bli opplyst, men å vinne en diskusjon.» 6 Bli en retoriker som Erasmus! I stykket beviser Erasmus gjennom klassisk argumentasjon at moren hans, Nille, er en stein. Det gjør han på denne måten: • Generelt premiss: En sten kan ikke flyve. • Spesielt premiss: Mor Nille kan ikke flyve. • Konklusjon: Ergo er Mor Nille en sten! • Lag tre lignende resonnementer.