Diktets ånd

ei: ikke preges: slås inn, trykkes inn atter: igjen dog: likevel Hva ei med ord kan nevnes i det rikeste sprog, det uutsigelige skal diktet røpe dog.

Av sprogets strenge bygning, av tankeformers bånd, stiger en frigjort tanke, og den er diktets ånd.

Den boede i sjelen, før strofens liv ble til, og sprogets malm er blevet flytende ved dens ild.

Den gjennomtrenger ordet lik duft som stiger opp av rosentreets indre i den åpnede knopp.

Og skjønt den ei kan preges i diktets tankerad, den er dog der til stede som duft i rosenblad.

Glem da den gamle klage, at ingen kunst formår å male tankefunken, hvorav et dikt fremstår.

For hvis den kunne bindes, og sløres av på prent, da var i denne skranke dens liv og virke endt.

Den vil med åndens frihet sveve på ordets klang; den har i diktets rytmer en stakket gjennomgang; –

næres: få næring tankeformer: ideer, tanker formår: klarer funken: gnisten

sløres av: avsløres prent: trykk malm: metallholdig stein; hard kjerne skranke: hindring virke: aktivitet, gjøremål

barm: bryst En gjennomgang til livet i leserens bryst; der vil den våkne atter i sorrig eller lyst,

Og næres og beveges, og blive lik den ild, som lå i diktersjelen, før strofens liv ble til.

Kun da bevarer diktet sin rette tryllemakt; det uutsigelige er da i ordet lagt.

Betrakt den stille lykke, som gjør en dikter varm, mens ånden i hans sanger svever fra barm til barm.

La kun hans rykte heves mot sky av døgnets vind, –det er dog ei den sanne kvegelse for hans sinn.

Men når hans tankebilde, med eller uten ry, finner et lutret indre, og fødes der på ny, –

O, bring ham da et budskap om dette åndens bliv; for dermed er det lovet hans verk et evig liv.

kvegelse: stimulans, inspirasjon

ry: berømmelse lutret: renset, rent

bliv: tilblivelse

stakket: kort Fra Nyere Digte, 1844