Mary Shelley Frankenstein, eller myten om den moderne Prometheus (roman, utdrag

Spørsmål til teksten 1 Hva handler diktet om? Gjenfortell med dine egne ord. 2 Hvordan forstår du dette sitatet fra første strofe: «Det uutsigelige skal diktet røpe dog». 3 Hvilken sammenheng er det mellom et dikts oppbygning og innhold? Pek på en verselinje der dette synet kommer klart fram. 4 Welhaven sammenlikner diktningen med rosens duft. Forklar hva han mener med det. 5 Hvilket syn på dikterens rolle blir formidlet i dette diktet? Hvordan kan vi si at dette er et romantisk syn på dikterrollen? 6 Hvilken stilling har sjangeren dikt i samfunnet i dag? Finnes det andre tekster eller uttrykksformer som har erstattet den muligheten Welhaven mener diktet har? 7 Søk opp diktet «Å skrive dikt» av Hans Børli. Hvilke likhetstrekk finner du mellom dette og «Diktets ånd»?

Mary Shelley

Mary Shelley (1757–1851) skrev både romaner, noveller, essay og reiseskildringer. Hun er mest kjent for boka om Frankenstein, som har fått stor utbredelse i populærkulturen og gitt opphav til flere filmer. Boka skal ha blitt til en sommer da Mary og mannen hennes ferierte hos venner i Sveits. Været var elendig, og for å holde ut kjedsomheten inngikk de et veddemål om hvem som kunne skrive den beste skrekkhistorien. Marys fortelling om Frankenstein vant.

Frankenstein, eller myten om den moderne Prometheus (roman, utdrag)

Victor Frankenstein er dratt til Ingolstadt i Tyskland for å studere naturvitenskap. Han har forlatt adoptivsøsteren Elizabeth, som han er forelsket i, men planen er å gifte seg med henne senere. Da moren dør av skarlagensfeber, går Victor inn i en dyp sorg. Besatt av tanken på å blåse liv inn i død materie lager han en skapning av døde kroppsdeler og dyrelemmer. Han isolerer seg helt og jobber med skapningen dag og natt.

kjertelys: stearinlys

gespenst: gjenferd

lød: farge Det var en dyster aften i november at jeg nådde målet for alt mitt slit og strev. Med en angst som nærmet seg smerte, samlet jeg livets instrumenter rundt meg, slik at jeg kunne blåse inn en gnist av levende eksistens i den livløse gjenstanden som lå for mine føtter. Klokken var allerede ett om natten; regnet hamret trøstesløst mot vindusrutene og mitt kjertelys var på det nærmeste nedbrent, da jeg så i skimmeret fra det nesten sluknede lyset, at skapningens mattgule øyne åpnet seg. Den pustet tungt, og en slags krampetrekning satte lemmene i bevegelse.

Hvordan kan jeg beskrive mine følelser ved denne katastrofe, eller hvordan skal jeg kunne skildre det ulykkelige gespenst jeg med slik uendelig møye og omhu hadde klart å forme? Hans lemmer hadde perfekte proporsjoner, og ansiktstrekkene hadde jeg laget så de skulle bli vakre. Vakre! Gode Gud! Den gulaktige huden dekket knapt de arbeidende muskler og årer som lå under; håret var skinnende sort og flommende; tennene var hvite som perler; og alt dette sto i den mest redselsfulle kontrast til de vasne øynene, som syntes å ha praktisk talt den samme farge som de gustengule omgivelsene. Huden var rynkete, og leppene rette og nesten sorte.

Livets forskjellige slumpetreff er ikke så foranderlige som menneskenaturens følelser. Jeg hadde arbeidet hardt i to år, ene og alene i den hensikt å innblåse liv i en livløs kropp. For dette formål hadde jeg berøvet meg selv hvile og sunnhet. Jeg hadde ønsket å nå dette mål med en iver som gikk utover alle grenser; men nå da jeg var ferdig, gikk drømmens skjønnhet i total oppløsning, og en åndeløs redsel og avsky fylte mitt hjerte. Ute av stand til å utholde synet av det redselsfulle vesenet jeg hadde skapt, stormet jeg ut av værelset og fortsatte en lang stund å trave hvileløst opp og ned i mitt sovekammer. Det var meg umulig å få roet tankene til hvile og søvn. Til sist måtte min opprørte forvirring vike plassen for en total utmattelse, og jeg kastet meg på sengen i fulle klær, i et desperat forsøk på å oppnå noen få øyeblikks glemsel. Men det var forgjeves; riktignok sovnet jeg, men ble hele tiden forstyrret av de mest vanvittige drømmer. Jeg syntes jeg så Elizabeth, i sin ungdoms sunneste blomst, spasere i Ingolstadts gater. Henrykt og overrasket omfavnet jeg henne, men i det samme jeg plantet det første kyss på hennes lepper, antok de dødens blygrå lød; hennes ansiktstrekk syntes å forandre seg, og nå trodde jeg det var min døde mors lik jeg holdt i armene, hennes skikkelse var innhyllet i et liksvøp, og jeg så hvordan gravens ormer og marker kravlet i stoffets folder. Jeg våknet skrekkslagen opp med et brått rykk; kaldsvetten dekket min panne, tennene klapret i munnen på

meg, lemmene rykket og fortrakk seg i krampe; og så fikk jeg se, i det blekgule månelyset som tvang seg inn sprekken mellom skoddene, den elendige skapningen – det gruelige uhyret jeg selv hadde skapt. Han hadde trukket til side en flik av sengeforhenget, og øynene – hvis de i det hele tatt kunne kalles øyne – stirret stivt på meg. Kjevene åpnet seg, han mumlet frem noen uartikulerte lyder, og et glisende smil rynket kinnene hans. Kanskje han snakket til meg, men jeg hørte ikke ordene, den ene hånden var utstrakt, som for å gripe fatt i meg, men jeg klarte å smette unna og storme ned trappen. Jeg søkte tilflukt i gårdsrommet som hørte til huset der jeg leide mine værelser, og der ble jeg resten av natten, vandrende frem og tilbake i største opphisselse, mens jeg lyttet oppmerksomt, og i redsel merket meg hver eneste lyd som om den varslet ankomsten til den forferdelige demonen jeg i min dårskap hadde gitt liv.

O! Ingen dødelig kunne utholde synet av det redselsfulle åsynet. En mumie som hadde vendt tilbake til livet kunne ikke vært mer heslig enn dette. Jeg hadde betraktet ham mens han ennå var uferdig; han var ille nok da, men da muskler og ledd fikk evnen til å bevege seg, ble vesenet til noe som ikke engang Dante kunne ha forestilt seg.

Jeg tilbrakte natten i den største elendighet. Somme tider slo pulsen så raskt og hardt at jeg kjente bankingen i hver eneste åre, andre ganger var jeg nær ved å synke i kne av vanmakt og ytterlig kraftløshet. I tillegg til min redsel, følte jeg også skuffelsens bitre smerte; de drømmer som hadde vært min næring og glede gjennom så langt et tidsrom, var nå blitt et helvete for meg, og forandringen kom så raskt, omstyrtelsen var så fullstendig!

Endelig grydde en trist og råkald morgen og lot mine søvnløse, verkende øyne se kirken i Ingolstadt med dens hvite spir og tårnklokken som viste den sjette time. Portneren åpnet portene til gårdsrommet som hadde vært mitt nattlige tilfluktssted, jeg gikk ut i gaten og videre bortover med raske skritt, som om jeg søkte å unngå uhyret hvis redselsfulle skikkelse jeg fryktet skulle dukke opp på hvert hjørne. Jeg våget ikke å vende tilbake til leiligheten, men følte meg tvunget til å haste videre, selv om jeg nå var gjennomvåt av regnet som silte jevnt fra en sort og trøstesløs himmel.

Fra Frankenstein, 1818. Oversatt til norsk av Arne Moen Nesheim, 2004