6 minute read
Amtmannens døtre (roman, utdrag
Camilla Collett
Camilla Collett (1813–1895) skrev norsk litteraturs første roman, Amtmannens døtre. Boka er en såkalt tendensroman og kritiserer overklassekvinners meningsløse liv.
Amtmannens døtre (roman, utdrag)
Handlingen i boka kretser rundt amtmannsfamilien Ram, og vi får innblikk i selskapsliv og kjærlighetsaffærer blant overklassen på landet. Hovedpersonen er familiens yngste datter, Sofie, som opplever at alle storesøstrene blir giftet bort i fornuftsekteskap.
Fra Sofies dagbok
pedant: pirkete person
sirlig: fin, ordentlig
Da Marie ble forlovet med Broch, denne sære, stive, utålelige pedant som hun så mange ganger selv hadde ledd av, var jeg ennu ganske liten; men jeg husker det godt enda. Da vi var samlet, og det ble forkynt, sa jeg til ham: «Hvordan kan du tro det, hun vil bare narre deg!» Marie – som så tidlig skulle dø – ble først ofret; hun var den eldste. Hun skal ha vært så smukk, men jeg har intet bestemt inntrykk av det; kan hende hennes skjønnhet hadde dette alvorlige, åndige preg som et barn ikke forstår.
Men Louise var frisk og strålende som en vårdag da hun kom hjem etter to års fravær i København hos tante. Denne skjønnhet, det fremmede snitt på hennes klær, hennes utvungne og dog sirlige vesen gjorde et dypt inntrykk på meg. Det var som om alt hva hun rørte ved, ble forskjønnet. Jeg så opp til denne søster med en slags stum beundring. Med en skarpsindighet som kun barn har, visste jeg å gjennomtrenge alt det som angikk henne. Men hun var den voksne pike, og kun på barnlig vis turde jeg legge denne min dypeste interesse og hengivenhet for dagen. Jeg løp hennes ærender, gjettet ethvert av hennes småønsker og søkte på alle måter å behage henne.
Fra tante Charlotte hadde jeg til min tiende fødselsdag fått en voksdukke, og da jeg syntes at den hadde likhet med Louise, kalte jeg den opp etter henne. Men litt etter litt identifiserte jeg den ganske med min søster; jeg inndiktet i dens skinntilværelse alt det som beveget henne. Fikk Louise en ny kjole, skulle dukken ha akkurat en lignende. Med denne Louise talte jeg, for henne turde jeg uten redsel utøse mitt hjerte. Jeg rådet, jeg trøstet henne i vanskelige tilfeller, jeg drømte de skjønneste fremtidsdrømmer med henne. Dukken hadde sin bopel inne i en dyp nisje i grotten. Her satt
mutterwitz: snusfornuft
plumpt: hverdagslig, frekt innprente: prøve å lære, fortelle
uartig: uhøflig den som en liten fortryllet prinsesse, skjult for verden, og ventet på den dag da lykken skulle komme og hente den.
Ja, Louises skjebne har jeg tatt meg ganske annerledes nær. At hun kunne gjøre dette! Hvor jeg hatet denne Caspers …! Han var yngre og smukkere enn Broch, hadde et såkalt «godt hode» og et slags Mutterwitz, som han stadig utøvde; men disse egenskaper tjente kun til å sette hans råhet og innbilskhet i et sterkere lys. Han behandlet alltid mor og mine voksne søstre plumpt og uærbødig, og han skammet seg ikke over å innprente i Edvard den grunnsetning at alle kvinner var et slags underordnede vesener, som ikke fortjente noen bedre behandling. Det bar ypperlige frukter; Edvard ble fra å være en ganske snill gutt mot oss søstre tyrannisk og uartig. Ikke desto mindre forelsket hr. Caspers seg i Louise og nedlot seg til å begjære hennes hånd. Aldri glemmer jeg den dag. Om morgenen hadde han skrevet et frierbrev. Ved bordet var alle tause. Louise så blussende ned på sin tallerken og rørte ikke sine yndlingsretter, som – jeg vet ikke om tilfeldig – var brakt på bordet den dag. Mor så høytidelig ut, og da vi reiste oss fra bordet, hjalp Caspers henne å sette stolen bort. Om ettermiddagen talte mor om kvinnens bestemmelse, og hva barn skylder sine foreldre. Jeg forstod da hva som var på ferde; jeg visste også hva Louise ville svare; jeg visste at hun elsket en annen. Hun hadde aldri sagt det; men jeg visste det dog. Jeg var gått således inn i denne stumme kjærlighet med henne at den var blitt liksom min egen. Jeg skiftet farve liksom hun ved hans navn, skjønt jeg aldri hadde sett ham.
Natten etter denne høytidelige dag våknet jeg ved at hun lå og undertrykte sin hulken. «Er du våken, Sofie?» spurte hun. Har hun villet åpne meg sitt hjerte, eller var det av frykt for å røpe det? Jeg trodde det siste og lot som jeg sov. Men da det ble stille, stod jeg opp og listet meg hen til hennes seng. Hun sov. Her satt jeg til den lyse morgen; jeg turde ikke forlate min post, jeg måtte overbevise meg om at hun sov trygt, liksom om jeg kunne beskjerme hennes søvn. Dagen etter ble det forkynt at hun var forlovet med Caspers. Da snek jeg meg ut av stuen, fór nedover engene og skjulte meg i det tykkeste av skogen. Her gråt jeg bitterlig.
Når jeg så Caspers vise Louise kjærtegn, forekom det meg at hun led en offentlig beskjemmelse. Jeg kunne ikke tåle det; jeg opprørtes på min stakkars søsters vegne; jeg kunne ikke holde det ut inne i huset, men skjulte meg i skogen og i grotten.
Imidlertid nærmet seg den fryktelige dag, da Louise skulle vies til Caspers. Jeg trodde bestandig at himmelen ville la skje et underverk for å forhindre det. Der skjedde intet underverk, uten at det skulle være at Louise var forunderlig fattet. Det smertet meg mer enn det gledet meg. Enten jeg ville eller ei, måtte jeg være med i kirken. Her så jeg Louise stå
tilbøyelighet: lyst
ene: alene for alteret med den mann som hun verken elsket eller aktet, og som siden har gjort henne så grenseløst ulykkelig.
Men etter høytideligheten, da ingen spurte etter meg, ilte jeg ned til grotten. Siden Louises forlovelse hadde jeg neppe sett min dukke Louise. For siste gang tok jeg henne frem. Jeg talte ikke mer til henne; ti hun var jo død. Hun skulle, hun måtte være død. En sådan nedverdigelse turde hun ikke overleve. Og så tok jeg da den lille døde og iførte henne hvite klær, la henne i kisten og satte den inn i det dypeste av nisjen. Seks små vokslys brant i malte tinnstaker, og liksom de gamle skrinla sine døde med alle deres jordiske skatter, tok jeg hennes klær og kostbarheter og alt mitt leketøy og gjemte der inne. Da alt var i orden, kysset jeg henne og gråt så oppriktige tårer over henne som om det kunne ha vært min søster. Derpå murte jeg åpningen ganske til med leire og sten, og et nytt lag jord og mose skjulte aldeles sporene. […] … Å giftes bort uten noen tilbøyelighet, å slynges således ved en dunkel makt viljeløs og dog frivillig inn i en ganske annen, uelsket tilværelse! Og nu, hvis man elsket en annen? … Arme Louise! … O Gud, la meg ikke elske som hun! … Uttørr denne kilde i min sjel! … La meg unngå skjebnen! Jeg vil leve ene – ene til mitt livs ende, aldri elske, aldri ekte noen. Denne barnlige bønn var kanskje latterlig; men ennu kan jeg ikke le av den.
Opprinnelig fra Amtmandens Døttre, 1855
Spørsmål til teksten 1 Hva slags inntrykk får du av Sofie i utdraget? Vis til teksten når du skal begrunne svaret ditt. 2 Hva tror du dukken og grotten kan symbolisere? 3 Hva slags kjønnsroller er det i dette overklassemiljøet, og hvordan er forholdet mellom barn og foreldre? 4 Amtmannens døtre kalles en tendensroman. Bruk eksempler fra dette utdraget til å forklare hva en tendensroman er. 5 Tenk deg at du er moren til Sofie og skal holde en tale til henne når hun gifter seg med prosten Rein. Hva ville du sagt? 6 «– Vår bestemmelse er å giftes, ikke å bli lykkelige.» Ta utgangspunkt i dette sitatet og skriv et essay der du reflekterer over kjærlighet og forhold i vår tid.
Bruk gjerne symboler som dukke eller grotte når du skriver. 7 Sammenlikn denne teksten med utdraget fra Abid Rajas selvbiografi på side 597. Hvilke likheter og forskjeller ser du mellom de to tekstene i form og innhold?
