Albertine (roman, utdrag

Christian Krohg

Christian Krohg (1852–1925) var maler og et sentralt medlem av Kristiania-bohemen, men han virket også som forfatter. Romanen Albertine og det tilhørende maleriet tok for seg prostitusjonsproblemet i Kristiania. Boka var en knusende kritikk av de offentlige bordellene og korrupte politimenn som trakasserte og utnyttet kvinnene. Debatten som fulgte i kjølvannet, førte til endringer i lovverket.

Albertine (roman, utdrag)

Albertine bor på østkanten i Oslo sammen med mor og en dødssyk bror. For å hjelpe familien med penger sitter hun oppe sent og tidlig og syr. Venninnen Jossa vil ha henne med ut i byen, men Albertine har ikke noe ordentlig å ha på seg, så hun skjemmes for å gå ut. Samtidig er hun livredd for å lide samme skjebne som søsteren Oline, som en periode var prostituert. Til slutt gir hun etter for Jossas mas. De pynter seg som fine frøkener, men opplever likevel å bli sett ned på av mennene som er ute for å more seg. Albertine treffer en mann som heter Helgesen, og forelsker seg. Han kysser henne men dumper henne likevel, da hun jo er en fattig sypike. Det gjør Albertine helt knust. Samtidig blir hun stoppet opp av politifullmektig Winther. Politiet pleier å være etter jenter som er ute alene om kvelden, og Albertine frykter dem mer enn noe annet. Winther ber henne komme hjem til seg kvelden etter, og hun tør ikke gjøre annet enn å adlyde.

Tollbodgaten 5

portierer: tunge gardiner i døråpning Endelig hadde hun ringt på for å få en ende på det. Hun var trett og elendig og utgrått og øm under fotsålene av å gå opp og ned på Karl Johan.

Han lukket selv opp. På en av knaggene hang uniformsluen hans, og hun gikk forbi inn i stuen. En sterk duft av Eau de Lubin oppfylte hele værelset. Midt på gulvet stod et bord med fint, tykt bordteppe på og vin og kake og mandler og rosiner. Han skulle nok ha selskap.

«Ta av deg tøyet da, Albertine.»

Til venstre var en dør med grønne portierer foran, og et rødt skjær kom gjennom dem.

«Jeg synes du ser dårlig ut.»

Hun satte seg på kanten av en lenestol. Han skjenket av en karaffel – det hang en liten sølvplate i en kjede om halsen på karaffelen som det stod

møte etter tilsigelse: møte til pålagt legekontroll for prostituerte

offentlig: en som jobber på offentlig bordell åttedags: en prostituert som møtte hos legen hver åttende dag Fila: avdeling for kjønnssykdommer (syfilis) «Sherry» på. Hun så igjen på bordteppet, ja, det var tykt og loddent og fint med røde blomster og gulbrun bord. Gid hun torde ta i det? Hun hadde aldri vært i så fint et værelse. Bakom hadde hun følelsen av noe vondt som vokste langsomt og sikkert opp, som en murrende frykt.

Han la mandler og rosiner på en tallerken og begynte selv å knekke mandler, og snakket mens han smasket på mandlene, men hun hørte ikke stort, for hun ventet på hva som skulle komme.

«Det er stygt vær i dag,» sa han. «Det er nesten som det skulle være høsten.»

«Ja.»

«Du Albertine,» sa han, «Det var egentlig det som jeg ville si deg, at du burde ikke gå så mye sammen med Jossa. Jossa har hatt innkallelse, hun møter etter tilsigelse.»

Var det ikke annet han ville henne?

«Ja,» sa hun fort, «ikke sant – det må jeg slett ikke. Jossa er ikke skikkelig, hun har vært tilsnakket av politiet, men jeg har ikke vært sammen med Jossa på minst to måneder, jeg. Kunne ikke falle meg inn å være sammens med Jossa, jeg sa det like til henne i hennes åpne ansikt: Du er ikke skikkelig, Jossa, sa jeg. Du er det ikke, og du må riktig unnskylde, men det er like så godt jeg sier deg det med en gang, sa jeg, atte jeg kan ikke være sammens med deg, sa jeg, og – neida, det kunne ikke falle meg inn i drømme å være sammens med Jossa, verken å gå på gaten med henne eller ellers, og ikke med Valeria Eriksen heller, for hun er visst mye verre enda enn som Jossa, hun er rent offentlig.»

«Ja, Valeria, hun er jo åttedags, hun. Hun har vært på sykehuset – på Fila.»

«Har hun – ja, det kunne jeg tenke det skulle gå den veien med henne. Nei, jeg holder meg altfor god til å være sammen med slike. Hun hadde en gang satt ut om meg at jeg var innlagt! Ja, ja, det var riktig til pass til Valeria, hun som har satt ut det om meg. Synes De vel at Valeria er det minste pen?»

«Å, nei.»

«Åsså har hun sånn fryktelig dårlig smak – og kler seg så stygt, så.» Hun snakket ivrig.

Winther skjenket et glass av karaffelen og la mandler og rosiner til henne. Det var deilig å få vin, og hun ble litt modigere, men forferdelig søvnig, og hun tok et glass til for å bli riktig våken.

«Sett deg litt bedre oppi stolen du, Albertine,» sa han.

Han hadde sittet og knekket mandler en stund. Nå så han opp fra sin tallerken.

jerseytrøye: trikottopp

forlegen: flau, sjenert

Hun var sovnet inn. Hodet lå til siden, kinnet blekt imot den mørkegrønne fløyel under det varme overlys fra hengelampen. En stor muskel som straktes, hevet seg kraftig på rundingen av halsen, og bredt og ungdommelig løftet brystet seg regelmessig under den tettsluttede, snorebroderte jerseytrøyen. Hun var sunket bakover, dypt inn i den bløte, mørkegrønne fløyel.

Han ble sittende og se.

Rett og smal som linjert gikk skillen lysende midt henover den fine hodeform, gjennom det mørke håret.

«Hun har jo et deilig hår!»

Panneluggen hadde delt seg litt, en trekant av pannen skinte frem. Han reiste seg forsiktig og delte det enda litt mer.

Under øyebrynene falt det dype skygger, og ut derfra rundet de lukkede øyelokk seg frem, sluttende fast til øyet og med et trett, lidende, blålig emaljeskjær over.

«… lange øyehår!»

Han satte seg igjen.

Ettersom kinnets bleke, ovale linje gled forsvinnende nedover mot halsen, tapte det varme, gule lys seg uten noen grense i skyggen nedenfor øret og kom så for siste gang igjen på halsens strakte muskel. Så seiret skyggen og blandet seg i umerkelige overganger med den bunnløse, mørke avgrunn i fløyelen.

Han ville ønske at han var maler, eller at han hadde en maler her. Hvor hun var vakker – formelig en skjønnhet – ja, han ville slett ikke vike tilbake for å bruke ordet skjønnhet!

«Skuldrene litt for brede.»

Men det gjorde ingenting, syntes han – og hånden litt for stor, men partiet over knokene meget fint allikevel. Helgesen var en stor, stor tosk hvis det var sant hva han hadde fortalt ham, at han ikke hadde rørt henne – en stor, stor tosk.

Han bøyde seg frem og så riktig nøye. Skulle nesen være litt for spiss – nei, Helgesen var en stor tosk.

«Vakrere enn Oline.»

Han reiste seg forsiktig og gikk inn bak portierene i det rødlige skjær og romsterte forsiktig med noe der inne.

Han var kommet inn igjen og satte seg igjen til å se, og mumlet:

«… en stor tosk.»

Han hadde sittet lenge, til sist tok han og knekket en mandel. Hun slo øynene opp, så seg forundret om og reiste seg hurtig og forlegen i stolen.

«Gud, det er visst sent – nå må jeg gå – unnskyld, jeg var fælt trett, jeg har ikke sovet i natt.»

isse: punktet øverst på hodet

stasjonen: politistasjonen «Sitt litt og ta deg et glass vin først, du ser så dårlig ut.»

Hun ble rar i hodet av vinen og liksom likeglad. Winther skjenket i et glass til av karaffelen og gav seg til å knekke mandler. Hun drakk. Med en gang ble hun redd – hun kunne visst komme til å gjøre noe som var riktig galt, og det var liksom vrangen var vendt ut på allting, og vrangen var riktigere enn retten. Hun reiste seg og bad om hun kunne få lov å gå. Hun bad som man ber en lærer – det var noe ved ham, liksom om han var en riktig streng lærer.

«Kan jeg få lov å gå nå?»

Men det var som om hun bad om noe galt, og hun nesten skammet seg for å gjøre det, og hun visste mens hun bad, at hun ikke ville få lov. Hun så hans kortklipte, mørke isse bøyd over mandelen, de korte, hvite hendene som plukket det lyserøde skallet forsiktig av.

«Nei,» sa han, «sett deg ned igjen. Det er ikke verdt at du går nå, for så kommer du på stasjonen.» Han så på sitt ur. «Nei, det er ikke verdt – det er slett ikke verdt – nei, for da kan det hende du blir tatt på stasjonen. Sett deg ned.» Han tok karaffelen og fylte hennes glass.

Hun ville ikke bli der – hun skulle nok klare seg for å komme på stasjonen, men det var vel best hun satte seg ned først, siden han sa det. Hun satte seg og drakk litt sherry. Med en gang kom hun til å huske på i går aftes igjen, og hun ble så trett med en gang, så gresselig trett av å tenke på det.

Han la et par mandelkjerner hen til henne.

«Spis dem du, Albertine, de er gode – meget gode, meget gode mandler.» Hun spiste en, det var liksom hun ikke torde spise mer. «Drikk sherry!»

Nei, nå ville hun gå – nå ville hun reise seg og spørre om hun fikk lov å gå.

«Kan jeg få lov til å gå?»

Hun hadde reist seg. Det var jo den rene pelsluen han hadde på hodet, med noen grå hår innimellom.

«Sett deg ned,» sa han, uten å se opp.

Ja – nei, hun ville gå nå. Det var sikkert, men hun kunne jo like så godt vente litt til da, siden han sa det, og hun satte seg ned.

Han knekket mandler, og hun satte seg til å se på det fine, grønne, lodne bordteppet med de røde rosene i og den gulbrune borden omkring – det var liksom hun allerede kjente det svært godt, mon hva det kunne koste? – Nå ville hun gå.

«Drikk – drikk sherry, skål. Drikk, sier jeg, du ser dårlig ut. Det er best du går inn og hviler deg litt på sengen der inne.» Og han pekte med en

ådelybeng: Eau de Lubin (parfyme)

serk: hverdagskjole

knugende: trykkende

forpustet: anpusten vending av hodet mot portierene. Det var mørkt med et rødlig skjær bak dem.

Hun reiste seg langsomt. Gud, så trett hun var – og rar i hodet. Hun ble forundret over å høre seg selv si da hun stod på terskelen:

«Ja, men jeg tar ikke av meg klærne.»

«Jo!» svarte han uten å se opp, «Det er det beste at du tar av deg klærne. Ja, det er det beste.»

Veggene var mørke, og det lå et rødlig halvlys utover fra en måneskinnslampe. Værelset var skjevt, veggen til høyre var mye mindre enn den til venstre – det syntes hun var rart. Sengen stod på den skrå veggen like mot døren. Hun hadde godt visst at den stod slik og var av mahogni.

Hun hørte at han reiste seg der inne. Han slapp først den ene portieren ned og så den andre. Det ble igjen en lang, lysende stripe i midten. Det var gulvteppe på gulvet.

Hun kledde av seg, det var liksom det skulle så være, og hun la strømpene sine under de andre klærne, for hun husket på at det var huller i dem. Hun var gresselig trett. Mon hva han brukte alle de flaskene til? Å, det var visst ådelybeng, hun var for trett til å gå bort og se.

Hun steg opp i sengen og la seg dypt ned – og gynget opp igjen. Jaså nå, så det var det de kalte for springfjærmadrasser. Sånn hadde hun aldri hvilt, det var deilig å ligge der, og hodet sank litt etter litt ned i den bløte puten – i begynnelsen var det som det ikke riktig torde. Gud, hvor grov og grå serken hennes var mot alt det fine hvite!

Med en gang ble den lysegule stripen mellom portierene borte, og det kom noen inn. En kom bort og klappet henne på hodet og kysset henne på pannen. Eau de Lubin! Det var noen som kledde av seg – først dunket en støvel bløtt mot gulvteppet, og så om litt en til. Hun hørte et ur bli trukket opp, og så ble det hengt opp på veggen over sengen.

Hun fikk et kyss på pannen, og hun bøyde hodet bakover for bedre å kjenne den fine lukten, og så fikk hun et langt på munnen – et langt og så flere etterpå og så enda flere.

Hva var det, hva var det, hvor var hun? Hun følte en knugende vekt på brystet så hun var nær ved å kveles. Det var noe som gjorde forferdelig vondt. Et skrik – det var hennes, og lysvåken og edru og angst til døden forstod hun med en gang alt, og klorte og slo og krafset og skrek.

«Hysj, hold kjeft,» sa en forpustet stemme like i hennes øre. Det ble en lang kamp som for livet, men to armer av jern holdt henne fast, og hun lukket øynene.

Om en stund trengte et flakkende skinn inn under øyelokkene. En fyrstikk ble tent, og hun så Winther stå foran den store vaskevannsbollen