8 minute read

Kransen (utdrag

med stearinlys ved siden av seg. Hodet med den svarte, kortklipte nakken var bøyd forover, og nedenfor den gulgrå jegerskjorten stakk de to stygge, lodne, hjulbente bena. – Gud, hvor hun hatet ham!

Fra Albertine, 1886

Spørsmål til teksten 1 Hvilke frampek finnes i utdraget på at noe fælt kommer til å skje med Albertine i leiligheten til politifullmektig Winther? 2 Hvilke tegn finner du i teksten på at Albertine er nervøs? 3 Hva gjør politifullmektig Winthers mandelknekking med stemningen og inntrykket ditt av han? 4 Hvordan kommer det skjeve maktforholdet mellom Albertine og politifullmektig Winther til uttrykk i teksten? 5 Tenk deg at historien om Albertine hadde skjedd i dag. Hvordan hadde samfunnet reagert? Diskuter.

Sigrid Undset

Sigrid Undset (1882–1949) er en av de store prosaforfatterne fra nyrealismen, særlig kjent for sine middelalderromaner. Trilogien om Kristin Lavransdatter innbrakte henne nobelprisen i litteratur i 1928. Hun skrev også en rekke essay og markerte seg som verdikonservativ i blant annet debatten om kvinnerollen og likestilling.

Kransen (utdrag)

Kristin er stormforelsket i Erlend Nikulaussøn, et forhold som er umulig fordi hun er lovet bort til en annen. Kristin treffer Erlend i smug, og strever med dårlig samvittighet overfor foreldrene. Det blir ikke lettere da hun får vite at Erlend har hatt en annen kvinne før, som han også har barn med. Gal av sjalusi oppsøker den andre kvinnen Erlend og Kristin, men det ender med at hun tar livet av seg. Kristin føler nå at hun har blod på hendene. Like fullt holder hun fast på Erlend. Da foreldrene får vite at Kristin og Erlend har vært i seng med hverandre, godtar de giftermålet. De forbereder bryllup på gården. Moren Ragnfrid gjør i stand sammen med fru Åshild, Erlends tante. Kristin er fortvilet og livredd for at de skal skjønne at hun er gravid.

tjeld: forheng kvitel: teppe åklær: veggtepper karmstol: stol med armlener

vandt: surret

holdet: kjøttet

(bur)sval: smal veranda som går langs hele veggen Brudesengen stod ferdig oppredd med silketrukne puter, vakre tepper var hengt omkring den som et tjeld; over skinnene og kvitlene var det spredd et utsydd silkeklede. Ragnfrid og noen flere kvinner holdt på å henge åklær opp over veggstokkene og legge puter på benkene.

Kristin satt i en karmstol som var båret hit opp. Hun var kledd i sin skarlagensrøde brudekjole. Store søljer holdt den sammen over brystet og lukket den gule silkeserk i halsåpningen, gyldne armringer glinset på de gule silkeermer. Et forgylt sølvbelte var slengt tre ganger om midjen hennes, og om hals og barm lå kjede utenfor kjede, ytterst farens gamle gyldne med det store relikviekors. Hennes hender som lå i fanget, var tunge av ringer.

Fru Åshild stod bak stolen hennes og børstet det svære, gullbrune håret utover.

«I morgen skal du slå det ut for siste gang,» sa hun smilende, vandt de røde og grønne silkebindler som skulle støtte kronen, om Kristins hode. Så stimlet kvinnene sammen om bruden.

Ragnfrid og Gyrid av Skog tok Gjeslingættens store brudekrone fra bordet. Den var helt forgylt, takkene endte vekselvis i kors og kløverblader, og ringen var satt med bergkrystaller.

De trykket den ned om brudens hode. Ragnfrid var blek, og hendene hennes skalv da hun gjorde det.

Kristin reiste seg langsomt. Jesus, så tungt det var å bære alt dette gull og sølv. Da tok fru Åshild henne ved hånden og leide henne frem til et stort vannkar, mens brudemøyene slo døren opp til solskinnet, så det skulle bli lyst i loftet.

«Speil deg nu, Kristin,» sa Åshild, og Kristin bøyde seg over karet. Hun skimtet sitt eget ansikt stige hvitt opp fra vannet, det kom så nær at hun så gullkronen over det. Rundt om rørte seg så mange lyse og mørke skygger i speilet – der var noe hun var like ved å minnes – så var det som hun skulle dåne bort – hun tok for seg om karets rand. Da la fru Åshild sin hånd på hennes og grov sine negler ned i holdet så vondt at hun kom til seg ved det.

Der hørtes lurtoner nede ved broen. Fra gården ble det ropt opp at nu kom brudgommen med sitt følge. Konene leide Kristin ut på bursvalen.

I tunet bølget det av hester med stas-seletøy og av helgekledde mennesker, det glitret og glimtet i solen. Kristin så utover, forbi alt det, ut mot dalen. Hjembygden lå lys og stille under en tynn, tåkeblå dis, opp av disen steg fjellene grå av ur og svarte av skog, og solen gjød sitt lys ned i dalens kumme fra en skyløs himmel.

hustrulin: hodeplagg som viser at man er gift

brudeloft: hus der bruden blir pyntet

Hun hadde ikke merket det før, men alt løv var av trærne, lundene skinte sølvgrå og nakne. Bare orekrattet efter elven hadde litt falmet grønt øverst i toppene, og en og annen bjerk holdt fast på noe hvitgult løv ytterst på kvistene. Men trærne var næsten bare – uten rognen, den skinte enda med brunrødt løv om de blodrøde bær. I den stille, varme dag luftet det syrlig av høst fra det askefarvede teppe som var spredt overalt av nedfallent løv. […]

Fru Åshild stod ved brudens side:

«Hold deg nu vel, Kristin,» sa hun, «nu er det ikke lenge til du er berget under hustrulinet.»

Kristin nikket hjelpeløst. Hun følte hvor forferdelig hvit hun var i ansiktet.

«Jeg er nok altfor blek en brud,» sa hun sakte.

«Du er den vakreste brud,» svarte Åshild, «og der rider Erlend – vakrere to enn dere skal en lete etter.»

Erlend selv red frem under svalen. Han sprang fra hesten, lett og uhemmet av de tunge, folderike klær. Kristin syntes han var så vakker at det gjorde vondt gjennem hele hennes legeme.

Han var mørkt kledd, i en fotsid, opsplittet silkekjortel, vissenbrun av farve og innvevd med sort og hvitt. Om livet hadde han et gullprydet belte og ved venstre hofte et sverd med gull på hjalte og balg. Bak over hans skuldre falt en svær, mørkeblå fløyelskappe, og nedpå det svarte hår bar han en sort, fransk silkelue, som stod rynket som vinger ut på sidene og endte i to lange slep; det ene var kastet tvers over brystet fra venstre skulder og bakut.

Erlend hilste på sin brud, gikk bort til hennes hest og stod ved den med hånden på sadelbuen, mens Lavrans steg oppover trappen. Kristin ble så rar og svimmel ved alle denne prakt – faren så fremmed ut i den høytidelige fotside, grønne fløyelsdrakt. Men moren var gråblek under linet med den røde silkekjolen sin. Ragnfrid kom og la kåpen om sin datter.

Så tok Lavrans brudens hånd og leide henne ned til Erlend. Han løftet henne til hest og steg selv i sadlen. De holdt side om side, de to, foran brudeloftet, mens toget begynte å ride ut gjennom gårdsledet.

Neste dag begynner bryllupsfeiringen. Gården er full av gjester, og det blir drukket og danset. Men Kristin er ille til mote hele kvelden, hun klarer ikke helt å glede seg.

frendekone: kvinnelig slektning

mæle: si, snakke Om natten lå hun sammen med fru Åshild – hun var brudgommens nærmeste frendekone i laget.

«Hva er det med deg, Kristin,» sa fru Åshild litt utålmodig. «Nu får du holde deg stiv til enden og ikke være så overgitt.»

«Jeg tenker,» sa Kristin frysende, «på alle dem som vi har gjort vondt for at vi skulle leve denne dagen – –»

«Dere har vel ikke hatt det bare godt heller,» sa fru Åshild. «Ikke Erlend. Og jeg tenker at du har hatt det verre.»

«Jeg tenker på de vernløse barna hans,» sa bruden som før, «jeg undres på om de vet at faren deres drikker bryllup i dag –»

«Tenk på ditt eget barn,» sa fruen. «Vær glad at du drikker bryllup med ham som er far til det.»

Kristin lå litt, synkende svimmel. Det var så rart å høre det nevnt, det som hadde fylt hennes sinn hver eneste dag i tre måneder og mere, uten hun hadde kunnet mæle et ord om det til en levende sjel. Men det hjalp henne bare en liten stund.

«Jeg tenker på henne som måtte bøte med livet fordi hun hadde Erlend kjær,» hvisket hun skjelvende.

«Du kan komme til å bøte med livet selv, før du er et halvår eldre,» sa fru Åshild hardt. «Gled deg mens du kan det –– Hva skal jeg si til deg, Kristin,» sa den gamle overgitt, «har du da rent mistet motet nu. Tidsnok blir det krevd av dere at dere skal betale for alt dere har tatt – vær ikke redd for annet.»

Men Kristin følte det som der gikk skred etter skred i hennes sinn, alt ble revet ned som hun hadde bygget opp siden redselsdagen på Haugen. I den første tiden da hun vilt og blindt hadde tenkt bare hun ville holde ut, en dag etter den annen ville hun holde ut. Og hun hadde holdt ut til det ble lettere – og lett til slutt, da hun hadde kastet fra seg alle tanker uten denne, at nu ble det deres bryllup til slutt. Erlends bryllup til slutt.

Hun og Erlend knelte sammen under brudemessen. Men det var som en synkverving alt sammen – lysene, bildene, de blinkende kar, prestene i linskrud og korkåper. Alle mennesker som hadde kjent henne der hun levde før – de syntes som drømmesyner, der de stod og fylte kirken i sine fremmede helgedagsklær […]

Hun prøvde å se opp til Sankt Olavs bilde – han stod rød og hvit og fager, lenet til sin øks og trådte sitt eget syndige menneskevesen under føttene – […] [og hun så] Eline Ormsdatters døde åsyn, likeglad så hun på dem. De hadde tråkket over henne for å komme hit – og hun unte dem det.

redselsdagen på Haugen: dagen da Erlends elskerinne tok livet av seg

synkverving: hallusinasjon linskrud: linkapper bildene: dvs. bilder av helgener

Eline Ormsdatter: Erlends elskerinne

åsyn: ansikt Fra Kransen, 1920

This article is from: