Sult (roman, utdrag

Spørsmål til teksten 1 Diktet starter og slutter med henvisning til janitsjarmusikk, altså marsjrytmer fra korps. Hvorfor? 2 Hva kommer inn i stedet for janitsjarmusikken? Hvorfor? 3 Diktet har tematisk sett to deler. Vis hvordan tematikken endrer seg i løpet av diktet. 4 Hvem er Zerlina, og hva er forholdet mellom henne og dikterjeg-et? 5 Gjør greie for virkemidlene rim, rytme, allitterasjon og assonans i diktet. Hvilken effekt skaper virkemidlene?

Knut Hamsun

Knut Hamsun (1859–1952) slo gjennom med romanen Sult, et av verdenslitteraturens første modernistiske verk. Handlingen kretser rundt hovedpersonens irrasjonelle følelser og handlinger og den intense følelsen av sult og desperasjon. Utdraget er fra romanens åpning.

Sult (roman, utdrag)

«onkel»: pantelåneren

føljetong: fortsettelseshistorie i avis Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den …

Jeg ligger våken på min kvist og hører en klokke nedenunder meg slå seks slag; det var allerede ganske lyst og folk begynte å ferdes opp og ned i trappene. Nede ved døren hvor mitt rom var tapetsert med gamle numre av «Morgenbladet», kunne jeg så tydelig se en bekjentgjørelse fra fyrdirektøren, og litt til venstre derfra et fett, bugnende avertissement fra baker Fabian Olsen om nybakt brød.

Straks jeg slo øynene opp begynte jeg av gammel vane å tenke etter om jeg hadde noe å glede meg til i dag. Det hadde vært litt knapt for meg i den siste tid; den ene etter den andre av mine eiendeler var anbrakt til «Onkel», jeg var blitt nervøs og utålsom, et par ganger hadde jeg også ligget til sengs en dags tid av svimmelhet. Nå og da når lykken var god, kunne jeg drive det til å få fem kroner av et eller annet blad for en føljetong.

Det lysnet mer og mer og jeg gav meg til å lese på avertissementene nede ved døren; jeg kunne endog skjelne de magre, grinende bokstaver

bestilling: arbeid om «Liksvøp hos jomfru Andersen, til høyre i porten». Det sysselsatte meg en lang stund, jeg hørte klokken slå åtte nedenunder innen jeg stod opp og kledde på meg.

Jeg åpnet vinduet og så ut. Der hvor jeg stod, hadde jeg utsikt til en klessnor og en åpen mark; langt ute lå gruen tilbake av en nedbrent smie hvor noen arbeidere var i ferd med å rydde opp. Jeg la meg med albuene ned i vinduet og stirret ut i luften. Det ble ganske visst en lys dag. Høsten var kommet, den fine, svale årstid da allting skifter farge og forgår. Støyen var allerede begynt å lyde i gatene og lokket meg ut; dette tomme værelse hvis gulv gynget opp og ned for hvert skritt jeg tok bortover det var som en gissen, uhyggelig likkiste; det var ikke ordentlig lås for døren og ingen ovn i rommet; jeg pleide å ligge på mine strømper om natten for å få dem litt tørre til om morgenen. Det eneste jeg hadde å fornøye meg med var en liten rød gyngestol som jeg satt i om kveldene og døste og tenkte på mangehånde ting. Når det blåste hardt og dørene nedenunder stod åpne, lød det alle slags underlige hvin opp gjennom gulvet og inn fra veggene, og «Morgenbladet» nede ved døren fikk revner så lange som en hånd.

Jeg reiste meg og undersøkte en bylt borti kroken ved sengen etter litt frokost, men fant intet og vendte tilbake til vinduet igjen.

Gud vet, tenkte jeg, om det aldri skal nytte meg å søke etter en bestilling mer! Disse mange avslag, disse halve løfter, rene nei, nærede og skuffede håp, nye forsøk, som hver gang løp ut i intet, hadde gjort det av med mitt mot. Jeg hadde til sist søkt en plass som regningsbud, men var kommet for sent, dessuten kunne jeg ikke skaffe sikkerhet for femti kroner. Det var alltid et eller annet til hinder. Jeg meldte meg også til brannkorpset. Vi stod halvhundre mann i forhallen og satte brystet ut for å gi inntrykk av kraft og stor dristighet. En fullmektig gikk omkring og beså disse søkere, følte på deres armer og gav dem et og annet spørsmål, og meg gikk han forbi, ristet bare på hodet og sa at jeg var kassert på grunn av mine briller. Jeg møtte opp på ny, uten briller, jeg stod der med rynkede bryn og gjorde mine øyne så kvasse som kniver, og mannen gikk meg atter forbi og han smilte, han hadde vel kjent meg igjen. Det verste av alt var at mine klær var begynt å bli så dårlige at jeg ikke lenger kunne fremstille meg til en plass som et skikkelig menneske.

Hvor det hadde gått jevnt og regelmessig nedover med meg hele tiden! Jeg stod til sist så besynderlig blottet for alt mulig, jeg hadde ikke engang en kam tilbake eller en bok å lese i når det ble meg for trist. Hele sommeren utover hadde jeg søkt ut på kirkegårdene eller opp til Slottsparken hvor jeg satt og forfattet artikler for bladene, spalte etter spalte om de forskjelligste ting, underlige påfunn, luner, innfall av min urolige hjerne,

rise: kjempe i fortvilelse hadde jeg ofte valgt de fjerneste emner som voldte meg lange tiders anstrengelse og aldri ble opptatt. Når et stykke var ferdig, tok jeg fatt på et nytt og jeg ble ikke ofte nedslått av redaktørenes nei; jeg sa stadig vekk til meg selv at en gang ville det jo lykkes. Og virkelig, stundom når jeg hadde hell med meg og fikk det litt godt til kunne jeg få fem kroner for en ettermiddags arbeid.

Jeg reiste meg atter opp fra vinduet, gikk bort til vaskevannsstolen og dynket en smule vann på mine blanke bukseknær for å sverte dem og få dem til å se nyere ut. Da jeg hadde gjort dette, stakk jeg som sedvanlig papir og blyant i lommen og gikk ut. Jeg gled meget stille nedover trappene for ikke å vekke min vertinnes oppmerksomhet; det var gått et par dager siden min husleie forfalt og jeg hadde ikke noe å betale med nå mer.

Klokken var ni. Vognrammel og stemmer fylte luften, et uhyre morgenkor blandet med fotgjengernes skritt og smellene fra kuskenes svøper. Denne støyende ferdsel overalt opplivet meg straks og jeg begynte å føle meg mer og mer tilfreds. Intet var fjernere fra min tanke enn bare å gå en morgentur i frisk luft. Hva kom luften mine lunger ved? Jeg var sterk som en rise og kunne stanse en vogn med min aksel. En fin, selsom stemning, følelsen av den lyse likegladhet, hadde bemektiget seg meg. Jeg gav meg til å iaktta de mennesker jeg møtte og gikk forbi, leste plakatene på veggene, mottok inntrykk fra et blikk slengt til meg fra en forbifarende sporvogn, lot hver bagatell trenge innpå meg, alle små tilfeldigheter som krysset min vei og forsvant.

Når man bare hadde seg litt mat slik en lys dag! Inntrykket av den glade morgen overveldet meg, jeg ble uregjerlig tilfreds og gav meg til å nynne av glede uten noen bestemt grunn. Ved en slakterbutikk stod en kone med en kurv på armen og spekulerte på pølser til middag; idet jeg passerte henne så hun bort på meg. Hun hadde bare en tann i formunnen. Nervøs og lett påvirkelig som jeg var blitt de siste dager gjorde konens ansikt straks et motbydelig inntrykk på meg; den lange gule tann så ut som en liten finger som stod opp fra kjeven og hennes blikk var ennå fullt av pølse da hun vendte det mot meg. Jeg tapte med en gang appetitten og følte kvalme. Da jeg kom kort til basarene, gikk jeg bort til springen og drakk litt vann; jeg så opp – klokken var ti i Vår Frelsers tårn.

Jeg gikk videre gjennom gatene, drev om uten bekymring for noe som helst, stanset ved et hjørne uten å behøve det, bøyde av og gikk en sidegate uten å ha ærend derhen. Jeg lot det stå til, førtes omkring i den glade morgen, vugget meg sorgfritt frem og tilbake blant andre lykkelige mennesker; luften var tom og lys og mitt sinn var uten en skygge.

Fra Sult, 1890