Puls Ambulansemedisin 2 BM (9788211044594) by Fagbokforlaget

Puls

Ambulansemedisin 2

Ambulansefag

Eirik Illguth

Martin Meling

Olav Østebø

Eline Skirnisdottir Vik

Stephen J.M. Sollid

Eirik Illguth, Martin Meling, Olav Østebø, Eline Skirnisdottir Vik og Stephen J.M. Sollid

Puls Ambulansemedisin 2

vg2–vg3 ambulansefag

bokmål

Forord

Gratulerer med yrkesvalget, ambulansearbeider! Du går nå inn i et av de mest spennende, meningsfylte og nødvendige yrkene i samfunnet vårt. Å hjelpe mennesker som er rammet av sykdom eller skade, er et viktig samfunnsoppdrag. Du blir vist stor tillit når du får være med og utføre dette samfunnsoppdraget.

Med kompetansen du tilegner deg, vil du kunne observere og kartlegge tegn og symptomer på sykdom og skade, og du vil kunne avdekke og behandle svikt eller truende svikt i vitale funksjoner. Du vil møte pasienter og pårørende som er sårbare og står midt i en krisesituasjon. God kommunikasjon og aktiv lytting er viktige verktøy for å nå fram til mennesker i krise, ta del i deres perspektiv og gi dem trøst og omsorg.

Ambulansefaget i videregående opplæring bidrar til at ambulansetjenesten i hele Norge har autorisert personell. Dette læreverket vil gi deg som ambulansearbeider et godt grunnlag for å ivareta tjenestens kjerneoppgaver:

à å frakte akuttmedisinsk personell og utstyr raskt fram til syke eller skadde pasienter à å undersøke, prioritere, behandle og overvåke pasienter, ofte i samhandling med andre yrkesgrupper à å frakte syke eller skadde pasienter til eller mellom behandlingssteder

à å følge gravide og fødende til en fødeinstitusjon à å ha beredskap for større ulykker og kriser à å delta i søk og redningsoperasjoner

Yrkesutøvelsen innebærer å samhandle i team og med annet helsepersonell, politi og brannvesen. Læreverket gir derfor kompetanse i samhandling og ledelse i team, tverrfaglig samarbeid og samvirke med andre aktører i redningstjenesten. Du vil også få en solid innføring i ambulanseoperative emner, slik at du kan utføre operative oppgaver under varierende og krevende forhold.

Forskning, innovasjon og utvikling av ny teknologi gjør at ambulansefaget utvikler seg raskt. Nye behandlingstilbud og en befolkning som lever lenger enn tidligere, gjør at man må endre på hvordan oppgaver fordeles og tjenesten organiseres. Metoder for undersøkelse, behandling og overvåkning av pasienter som før ble utført på spesialiserte avdelinger i sykehus, utføres nå i stadig større grad prehospitalt. Disse utfordringene stiller store krav til psykisk og fysisk styrke, endringsvilje og endringskompetanse hos både ambulansearbeidere og paramedisinere.

Læreverket legger vekt på emner som gir deg en framtidsrettet kompetanse, blant annet det å undersøke og behandle eldre pasienter, mestre stress og ivareta egen og andres sikkerhet under ambulanseoppdrag. Målet vårt er å utruste morgendagens ambulansearbeidere med en helhetlig kompetanse i form av kunnskaper, yrkesferdigheter og personlige egenskaper. Dette er en forutsetning for profesjonalitet og livslang læring i ambulansefaget.

Vi vil gjerne takke fagkonsulentene, spesielt Nina Vatland, Marit Anda, Johan Mansåker, Hanne Vagle, Bente Dahl, Helge Hansen og Svein Eggen, for faglige innspill og god støtte.

Oktober 2024

Hilsen forfatterne

Innhold

Kapittel 13

Kapittel

Kapittel 16

Sykdom i nervesystem, hormonsystem, sanse- og balanseorganer ..................... 209

Sykdom i nervesystemet .................................... 210

Sykdommer i hormonsystemet .......................... 228

Sykdom i sanse- og balanseorganer .................. 236 Oppsummering ................................................... 239

Læringsaktiviteter ............................................... 243

Kapittel 17

Sykdom i hjerte og blodårer .................. 249

Hjerte- og karsykdommer .................................. 250

Elektrokardiografi (EKG) for undersøkelse av hjertets funksjon ............................................ 252

Koronar hjertesykdom ........................................ 258

Hjerteinfarkt og akutt koronarsyndrom............... 260

Sykdommer i hjerteklaffene ................................ 266

Arytmier – forstyrrelser i hjerterytmen ................ 272

Hjertesvikt........................................................... 284

Sykdommer i blodårene ..................................... 287 Oppsummering ................................................... 293

Kapittel 18

Infeksjoner og sykdom i respirasjonssystemet ...........................

i respirasjonssystemet

Kapittel 19

Sykdom i fordøyelse, urinveier og kjønnsorganer

Kapittel 22

Ruspåvirkning og forgiftninger ............. 423

Forgiftning .......................................................... 424

Rusmidler ........................................................... 424

Intoksikasjon med legemidler ............................. 429

Forgiftning fra andre giftige stoffer ..................... 429

Prehospital håndtering av intoksikasjoner og forgiftninger ................................................... 431

Oppsummering ................................................... 435

Læringsaktiviteter ............................................... 437

Kapittel 23

Psykiske sykdomstilstander .................. 441

Hva er psykiske lidelser? .................................... 442

Psykisk helsevern ............................................... 442

Psykiske lidelser og forstyrrelser ........................ 448

Selvskading ........................................................ 461

Suicidalitet og selvmord ..................................... 462

Egen sikkerhet i møte med pasienter med psykiske lidelser ......................................... 464

Håndtering av pasienter med psykiske lidelser 466

Oppsummering ................................................... 471

Læringsaktiviteter ............................................... 473

Kapittel 24

Prehospital helsehjelp til gravide, fødende, barselkvinner og nyfødte ....... 477

Prehospital helsehjelp før, under og etter fødselen ................................................ 478

Organiseringen av svangerskaps-, fødselsog barselomsorgen............................................. 479 Det normale svangerskapet ............................... 483

............................................................. 486

Komplikasjoner ved svangerskap og fødsel ...... 491

Sikring av gravide, fødende, barselkvinner og nyfødte under transport ................................ 498

Erfaringer med ikke-planlagte fødsler utenfor institusjon ........................................................... 499

Hvordan være best mulig forberedt på oppdrag 501

Kapittel 25

Forﬂytning, leiring og sikring................. 509

Forberedelser til transport av pasienter ............. 510

Leiring og forflytning av ulike pasientgrupper .... 513

................................................... 524

Om læreverket

I Puls vg2–vg3 ambulansefag møter elevene et lettlest og aktuelt læreverk som dekker den nye læreplanen etter fagfornyelsen. Verket er praksisnært og gjør aktiv bruk av casebasert storylinepedagogikk – en tverrfaglig, problemorientert metode som fremmer refleksjon, motivasjon og dybdelæring.

Lærebøkene følger de tre programfagene i utdanningsprogrammet:

à ambulansemedisin, delt i bind 1 og 2 à kommunikasjon og samhandling à yrkesliv i ambulansefag

Til verket hører det en innholdsrik nettressurs organisert i fem moduler:

à Begreper: en søkbar database med alle de sentrale fagbegrepene

à Yrkesoppgaver vg2: yrkesrettede caseoppgaver til vg2-eleven

à Yrkesoppgaver vg3: yrkesrettede caseoppgaver til vg3-eleven

à Multimedia: utforskende læring med film, lyd og VR à Dokumentasjonsverktøy: et skriveverktøy som lærer elevene å dokumentere eget arbeid

I tillegg får læreren sin egen verktøykasse med nyttige planer, opplegg og støtte til undervisningen. Nettressursen som helhet er godt egnet til yrkesfaglig fordypning (YFF).

En visuell kapittelåpner

Hvert kapittel starter med en tydelig oversikt over hvilke kjerneelementer, kompetansemål og læringsmål kapittelet skal dekke.

Gjennom kapittelet

Alle kapitlene følger et ryddig oppsett:

à Illustrerte caser med situasjoner fra yrkeslivet eksemplifiserer og levendegjør teorien. Vi følger faste karakterer gjennom ulike situasjoner i arbeidshverdagen og får oppleve ambulanseyrket på nært hold. Fagstoffet blir mer håndgripelig og relevant og dermed lettere å sette seg inn i, forstå og huske.

Sykdom er tilstander som forstyrrer kroppens normale biologiske prosesser.

Adam ambulansearbeider er på et gult oppdrag i en omsorgsbolig. En eldre mann har ringt til legevakten fordi han følte seg syk og hadde tungt for å puste. Når Adam undersøker mannen, observerer han at mannen virker trøtt, men at han svarer godt på spørsmålene. Mannen har røde flammende kinn og er varm i pannen, men er samtidig kald på hendene. Huden er varm og tørr, og når Adam kikker inn i munnen hans, ser han at slimhinnene i munnen også er tørre. Pustefrekvensen er på 30 per minutt, pulsen er rask, på 120 per minutt, og regelmessig.

à Spørsmål til leseren rydder plass til refleksjon og undring.

Hvorfor mener Adam at pasienten har redusert allmenntilstand?

à Forklaring av nye begreper kommer i margen rett utenfor det stedet der ordet forekommer i teksten. De samme begrepene kan søkes opp i begrepsdatabasen på nettressursen.

Kapittelets avrunding

Hvert kapittel avrundes på samme måte:

à Oppsummering: et sammendrag i punkter oppsummerer hovedlinjene i fagstoffet

à Læringsaktiviteter: et bredt utvalg av oppgaver til arbeid både individuelt og i gruppe og gode spørsmål til samtale og drøfting i fellesskap

Læreplanen og bokas oppbygning

Denne oversikten viser hvordan kompetansemålene i læreplanene for programfaget ambulansemedisin dekkes i denne læreboka.

Lykke til med læring og undervisning!

KompetansemålMålet for opplæringen er at elevene skal kunneKapittel i boka:

vg2-AM1gjøre rede for kroppens oppbygning og funksjoner og beskrive kroppens reguleringsog kompensasjonsmekanismer ved sykdom og skade

vg3-9gjøre rede for kroppens oppbygning og funksjon og kroppens reguleringsog kompensasjonsmekanismer ved sykdom og skade hos pasienter i ulike aldre

vg2-AM2gjøre rede for og demonstrere undersøkelsesmetoder, vurdering og overvåkning av vitale livsfunksjoner hos pasienter i alle aldre

vg3-11 undersøke pasienter med ulik alder, skade og sykdom på en systematisk måte, vurdere tegn og symptomer på skade og sykdom, behandle og overvåke vitale livsfunksjoner

vg2-AM3gjøre rede for tegn og symptomer på relevante somatiske og psykiske sykdomstilstander og skader og behandling av pasienter i alle aldre

vg3-11 undersøke pasienter med ulik alder, skade og sykdom på en systematisk måte, vurdere tegn og symptomer på skade og sykdom, behandle og overvåke vitale livsfunksjoner

vg3-12identiﬁsere fysiske og psykiske behov for pleie og omsorg og utføre nødvendige tiltak

Kapittel 11

Kapittel 12

vg2-AM6beskrive hvordan aldersforandringer i kroppen virker inn ved sykdom og skade hos barn og eldre

vg3-10gjøre rede for fysiologiske forskjeller mellom pasienter i ulike aldre og hvilken betydning disse har for sykdom og skade

vg2-AM7beskrive normale svangerskap, fødsler og mulige komplikasjoner og gjøre rede for prehospital håndtering

vg3-17gjøre rede for normale svangerskap, fødsler og komplikasjoner og iverksette nødvendig prehospital håndtering

vg3-12identiﬁsere fysiske og psykiske behov for pleie og omsorg og utføre nødvendige tiltak

vg2-AM9gjøre rede for hvordan man bør undersøke og håndtere bevisstløse og livløse pasienter i ulike aldre

vg3-18identiﬁsere tegn på livløshet og iverksette nødvendige tiltak for gjenoppliving

vg3-14forﬂytte pasienter på en effektiv og skånsom måte og velge riktig leiring og sikring av pasienten

Kapittel 13

Kapittel 15

Kapittel 16

Kapittel 17

Kapittel 18

Kapittel 19

Kapittel 20

Kapittel 21

Kapittel 20

Kapittel 21

Kapittel 24

Kapittel 14

Kapittel 24

Kapittel 25

vg3-15iverksette tiltak for pasienter med ulike funksjonshemminger på en omsorgsfull måteKapittel 15

Kapittel 20

Kapittel 25

vg3-16identiﬁsere tegn og symptomer på ruspåvirkning og psykisk sykdom og iverksette nødvendige tiltak ved akutte psykiske lidelser

vg3-1utføre faglig forsvarlig og omsorgsfull helsehjelp i tråd med gjeldende regelverk og krav til profesjonell yrkesutøvelse

Kapittel 22

Kapittel 23

Kapittel 11

Kroppens respons på sykdom og skade

Stephen J.M. Sollid og Eirik Illguth

Kjerneelement:

→ Akuttmedisin og helsefaglige emner

Kompetansemål:

Eleven skal kunne

vg2-AM1

vg3-9

gjøre rede for kroppens oppbygning og funksjoner og beskrive kroppens reguleringsog kompensasjonsmekanismer ved sykdom og skade

gjøre rede for kroppens oppbygning og funksjon og kroppens reguleringsog kompensasjonsmekanismer ved sykdom og skade hos pasienter i ulike aldre

I dette kapittelet skal du lære om

→ begrepene sykdom og skade, og hva en sykdomsprosess (patofysiologi) er

→ hvordan kroppens organsystemer blir påvirket av og reagerer på sykdomsprosesser

→ kroppens reguleringsog kompensasjonsmekanismer, og om faktorer som påvirker disse mekanismene

→ hvordan vi kan gradere og beskrive alvorligheten til en tilstand

→ hvordan oppdrag blir kategorisert etter hastegrader

→ kartlegging, anamnese og monitorering

→ hvordan vi kan vurdere pasientens allmenntilstand

→ hvordan smerte oppstår og oppleves, ulike typer smerte og smertebehandling

Helsehjelp er enhver handling som har forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende, rehabiliterende eller pleieog omsorgsformål og som utføres av helsepersonell.

Sykdom er tilstander som forstyrrer kroppens normale biologiske prosesser.

Biologiske prosesser er alle reaksjoner og prosesser som er nødvendige for at en levende organisme skal overleve i samspill med omgivelsene.

Sykdomsprosesser – generell patofysiologi

Kunnskap er en forutsetning for å gi god prehospital helsehjelp

Som ambulansearbeider vil du møte mennesker med ulike typer skader og sykdommer. Alvorlighetsgraden kan variere fra mindre plager til livstruende tilstander. Undersøkelsene og tiltakene ambulansetjenesten utfører før pasienten kommer i kontakt med fastlege, legevakt eller sykehus, vil få stor betydning for pasienten. Det som skjer mens vi har ansvaret for pasienten, har ikke bare betydning for pasientens overlevelse, det har betydning for pasientens videre sykdomsforløp, skadeomfang og tilfriskning –og for pasientens livskvalitet resten av livet. En forutsetning for å kunne gi god prehospital helsehjelp, er at vi ambulansearbeidere har kunnskap om hvordan kroppen påvirkes av sykdom og skade. For hva skjer egentlig i kroppen vår når vi blir syke?

Sykdom eller skade

Sykdom oppstår når kroppens normale biologiske prosesser blir forstyrret og celler og vev blir skadet. Prosessene kan blir forstyrret av at mikroorganismer eller skadelige stoffer kommer inn i kroppen, eller fordi kroppen utsettes for ekstreme sanseinntrykk eller fysiske påvirkninger. Ofte er det også slik at det vi opplever som sykdom, egentlig er kroppens respons på påvirkningene. Et typisk eksempel er når immunforsvaret vårt reagerer på en infeksjon. Da er det som oftest reaksjonen fra immunforsvaret som gir oss sykdomsfølelse.

Autoimmun sykdom er når kroppens immunforsvar ved en feiltakelse angriper og ødelegger friske celler og vev i kroppen.

Andre ganger forårsakes sykdom av medfødte feil i kroppens byggesteiner eller styrings- og reguleringsmekanismer. Slike medfødte sykdommer oppstår uten at kroppen er utsatt for ytre skadelig påvirkning, men kan bli forsterket av ytre påvirkning som vanligvis ikke fører til sykdom. En annen årsak er autoimmun sykdom, hvor kroppens immunforsvar oppfatter friske deler av kroppen som en trussel og angriper og ødelegger friske celler og vev.

Det vi til daglig kaller skade og i medisinsk terminologi kaller traume, er ytre påvirkning som direkte og fysisk ødelegger kroppens vev. Slik ytre påvirkning kan være

à fysiske objekter som treffer kroppen med høy energi à skadelige stoffer som forstyrrer cellenes normale funksjon, som giftstoffer eller syre à andre former for ytre påvirkning som forstyrrer cellenes normale funksjon, som radioaktiv stråling, sterk varme eller sterk kulde

I ambulansetjenesten vet vi ofte om en pasient er syk eller skadd. Det kan likevel være vanskelig å skille skade fra sykdom, fordi skader kan føre til sykdom og sykdom kan føre til skade. Både sykdom og skade fører til at celler ødelegges og biologiske prosesser forstyrres.

Patofysiologi

Når kroppens normale fysiologi blir forstyrret, settes bestemte mekanismer og prosesser i gang i kroppen. Disse kalles for sykdomsprosesser eller generell patofysiologi

Mange sykdomsprosesser klarer kroppen å håndtere selv, men noen ganger blir reaksjonene så sterke eller påvirker kroppen så mye at kroppen kan ta skade av dem. Da trenger kroppen medisinsk behandling og pleie.

Lokal eller systemisk sykdom

Sykdomsprosesser kan skje lokalt, i en avgrenset del av kroppen, for eksempel en infeksjon i et hudområde eller en svulst eller sykdom i et bestemt organ.

De fleste lokale sykdomsprosesser begrenser seg vanligvis av seg selv, men noen ganger kan de utvikle seg til å omfatte hele kroppen. Det kan skje hvis kroppen ikke klarer å håndtere sykdomsprosessen eller den ikke behandles riktig. Den lokale infeksjonen i huden kan utvikle seg til å bli systemisk, svulsten kan være ondartet og spre seg til andre deler av kroppen, og lungesykdommen kan føre til respirasjonssvikt. Vi kaller sykdomsprosesser som rammer hele kroppen, for systemisk sykdom fordi de gjelder «hele systemet».

Fysiologi er læren om hvordan levende organismer og deres organer og celler fungerer.

Patofysiologi er læren om biologiske prosesser ved sykdom og skade på celler, vev og organer.

Svulst er en unormal kul eller knute i et av kroppens organer.

Systemisk betyr at noe påvirker og gjelder for hele kroppen.

Immunforsvaret er kroppens forsvarsverk mot fremmede stoffer og organismer.

Betennelsesreaksjon (inflammasjon) er en reaksjon i det generelle immunforsvaret som følge av en infeksjon eller skade i kroppens vev.

Akutt betyr plutselig og brukes om sykdom som begynner brått og utvikler seg raskt.

Kroppens generelle immunforsvar aktiveres

Når kroppen blir utsatt for sykdom eller skade, aktiveres en rekke prosesser som skal beskytte den og gjenopprette normal kroppsfunksjon. Her spiller immunforsvaret en sentral rolle, og særlig betennelsesreaksjonene, som er en del av det generelle immunforsvaret. En betennelsesreaksjon kan være lokal og begrenset, eller den kan være systemisk og omfatte hele kroppen.

Akutt eller kronisk sykdom

Alle sykdomsprosesser har ulike forløp og utvikler seg med forskjellig hastighet. Noen sykdommer rammer plutselig og utvikler seg raskt. Dette kaller vi akutt sykdom. Akutte sykdommer krever som regel rask behandling for å hindre eller begrense skade. Hjerteinfarkt eller hjerneslag er akutte tilstander som kan komme uten forvarsel. Om et hjerteinfarkt ikke blir behandlet raskt, kan det gi stor skade på hjertet og i verste fall føre til død. Rask og tidlig behandling av et hjerneslag kan bety at pasienten unngår permanent hjerneskade.

Kronisk betyr langvarig, vedvarende eller uhelbredelig.

Noen sykdommer har et langsommere og/eller mer langvarig forløp. De kan være langvarige fordi de er vanskelige å behandle eller fordi det ikke finnes noen behandling som stopper sykdomsprosessen helt. Vi kaller sykdommer med langvarige forløp for kroniske sykdommer. Diabetes type 1 er en kronisk sykdom hvor kroppen ikke produserer insulin lenger og må få det tilført med legemidler. De som får diabetes type 1, må leve med sykdommen resten av livet.

En akutt sykdom kan utvikle seg til å bli kronisk. Et ubehandlet hjerneslag kan for eksempel føre til permanent skade på hjernen og nervesystemet. Samtidig kan en kronisk sykdom plutselig bli akutt, som når langvarig koronar hjertesykdom plutselig utløser et hjerteinfarkt.

Kroppens mekanismer ved sykdom og skade

Kroppen vår er en fantastisk organisme som er satt sammen av utallige fysiske elementer og kjemiske og biologiske systemer. Den er robust, men samtidig sårbar. Den er sårbar fordi den konstant blir utsatt for ulike påvirkninger som kan skade og ødelegge den, og robust fordi den har mekanismer som den kan beskytte og reparere seg med.

Regulering av biologiske prosesser opprettholder homeostase

Kroppen vår holdes i gang av en rekke biologiske prosesser. Disse prosessene virker sammen i et kontrollert samspill og er i balanse selv om de hele tiden utsettes for ulike påvirkninger som truer balansen. Påvirkningene kan komme utenfra som endringer i det fysiske miljøet rundt oss, for eksempel høyere eller lavere temperatur, eller det kan være stoffer vi får i oss gjennom luften vi puster inn eller gjennom mat og drikke. Men påvirkninger kan også oppstå inne i kroppen, som når muskelcellene trenger mer oksygen og næring fordi vi trener eller løper til bussen. Vi kaller kroppens evne til å opprettholde de biologiske prosessene stabile og i balanse for homeostase. For at homeostasen skal opprettholdes, har kroppen en rekke reguleringsmekanismer. Disse holder kroppens fysiske og kjemiske miljø innenfor et område hvor de biologiske prosessene fungerer optimalt. Hos et friskt menneske sørger reguleringsmekanismene for homeostase uten at det påvirker kroppen negativt.

Homeostase er en organismes evne til å opprettholde balanserte, konstante og stabile biologiske prosesser i kroppen selv om ytre eller indre påvirkninger endrer seg.

Reguleringsmekanismer holder kroppens homeostase i balanse ved å regulere, koordinere og styre biologiske prosesser i kroppen.

Kompensasjonsmekanismer

holder kroppens homeostase så balansert som mulig når kroppen utsettes for store påvirkninger som gjør at biologiske prosesser svikter. Kan over tid påvirke kroppen negativt.

Immunreaksjon er når immunforsvaret reagerer på antigener og andre antistoffer.

Når mekanismene må kompensere for svikt

Når påvirkningene blir for store, som når sykdom eller skade får biologiske prosesser til å svikte, sørger kompensasjonsmekanismer for å opprettholde homeostasen. Regulerings- og kompensasjonsmekanismer er ofte identiske mekanismer. Men når en mekanisme går fra å regulere til å kompensere, skjer det en endring i hvordan den fungerer.

En viktig reguleringsmekanisme er kroppstemperaturen, som skal være mellom 36,5 og 37,5 °C for at kroppens biologiske prosesser skal fungere optimalt. Ved en infeksjon med mikroorganismer for eksempel, økes temperaturen for å gjøre kroppens indre miljø uegnet for inntrengerne, og vi får feber. Men hvis feberen blir for høy eller varer for lenge, begynner den å skade kroppens egne celler. Over tid kan derfor kompensasjonsmekanismer bli skadelige for kroppen.

Når en sykdom eller skade blir livstruende, skyldes det at kroppens indre eller ytre beskyttelse ikke strekker til, kompensasjonsmekanismene kommer ut av kontroll eller medfødte feil gjør at de ikke fungerer som de skal. Immunforsvaret reagerer når kroppens celler blir ødelagt. Denne immunreaksjonen kan bli så kraftig at den blir skadelig for kroppen, noen ganger mer skadelig enn selve sykdommen eller skaden.

Mekanismer i bevegelsesapparatet

Glykogen er et karbohydrat som dannes i kroppen for å lagre glukose. Det er satt sammen av flere glukosemolekyler og lagres i muskel- og leverceller.

Glukose er et karbohydrat som kroppen trenger for å produsere energi i cellene.

Bevegelsesapparatet vårt har flere reguleringsog kompensasjonsmekanismer tilgjengelig når kroppen utsettes for påkjenninger. Skjelettet inneholder mineraler som kan lagres og frigjøres ved behov, mens skjelettmuskulaturen lagrer sukkerstoffet glykogen. Det fungerer som et «reservelager» for karbohydrater som kan frigjøres og omdannes til glukose når kroppen får for lite næring.

Når vi øker kroppens aktivitet, reagerer muskelcellene ved å vokse, slik at de tåler større belastning. Motsatt reduserer muskelcellene egen størrelse når de er inaktive, for å spare på forbruket av oksygen og energi. Fordi musklene har et høyt energiforbruk, produserer de også varme og spiller en viktig rolle i regulering av kroppstemperatur. Hvis kroppstemperaturen synker, kan musklene øke aktiviteten så mye at de begynner å skjelve ukontrollert. Disse muskelskjelvingene er energikrevende, og hvis de varer for lenge, blir de ugunstige for kroppen.

Mekanismer i nervesystemet

Nervesystemet vårt spiller en sentral rolle i styringen og koordineringen av kroppens reguleringsog kompensasjonsmekanismer. Samtidig er nervesystemet vårt sårbart og selv avhengig av viktige mekanismer for å fungere.

Det autonome nervesystemet

Livsnødvendige kroppsfunksjoner som fordøyelse, sirkulasjon, respirasjon, hormonproduksjon og temperaturregulering styres og reguleres av det autonome nervesystemet. Ved for kraftig og langvarig aktivering av det sympatiske nervesystemet kan kroppen etter hvert ta skade. Et høyt energi- og oksygenforbruk, virkningen av stresshormoner som adrenalin og kortison og et langvarig høyt blodtrykk, er skadelig over tid.

Hjernen og regulering av det intrakranielle trykket

Hjernen er, på samme måte som hjertet, et organ som er spesielt sårbart for endringer i innholdet av oksygen og sukkerstoffer i blodet. Hjernen har derfor reguleringsmekanismer som sørger for en jevn blodforsyning. Denne reguleringen skjer i et samspill:

à Hjernens arterier kan utvide seg eller trekke seg sammen for å regulere blodstrømmen til hjernens celler. à Blodtrykket i kroppen kan justeres for å øke eller redusere blodtilførselen til hjernen.

Hvis det oppstår en tilstand i hjernen som gjør at det intrakranielle trykket øker, vil trykket hindre blodet i å nå fram til hjernevevet. Kroppen kan kompensere for det økte hjernetrykket ved å øke blodtrykket i resten av kroppen. Motsatt kan hjernen bremse blodstrømmen inn til hjernen hvis blodtrykket i kroppen blir unormalt høyt.

Hormoner påvirker kroppens mekanismer

Hormonsystemet virker inn på flere reguleringsog kompensasjonsmekanismer i kroppen. Adrenalin fra binyrene regulerer aktiviteten i det autonome nervesystemet og påvirker sirkulasjonen og respirasjonsarbeidet. Kortisol påvirker immunforsvaret, opptak av sukkerstoffer i cellene og kroppens stressrespons. Aldosteron og antidiuretisk hormon påvirker væskebalansen i kroppen gjennom effekten de har på nyrenes evne til å holde igjen vann fra urinen.

Sympatisk del av det autonome nervesystemet aktiverer og forbereder kroppen på økt aktivitet og fysiske anstrengelser. Øker utskillelse av stresshormoner, puls, blodtrykk og blodstrømming til viktige organer.

Intrakranielt trykk (hjernetrykk) er trykket som kan måles i cerebrospinalvæsken i sentralnervesystemet. Påvirkes av blodvolumet, mengden cerebrospinalvæske, hjernevevet og blodstrømmen til hjernen.

Gassutveksling (alveolær) betyr her utveksling av gasser mellom luften og lungeblærene og blodet.

Tidevolum er det gassvolumet i lungene som brukes i hvile ved inn- og utpust hos en frisk person.

Reservevolum er det volumet med luft vi kan puste inn eller ut i tillegg til tidevolumet hvis vi puster inn eller ut alt vi kan.

Mekanismer i respirasjonssystemet

Respirasjonssystemet har en rekke forskjellige mekanismer som kan bidra til å kompensere for sviktende tilførsel av oksygen eller manglende utskillelse av karbondioksid (CO2).

Luftveiene danner og skiller ut slim

Ved infeksjoner vil fremmede mikroorganismer og immunforsvarets reaksjon føre til økt sekresjon av slim. Slimet har en viktig funksjon i bekjempelsen av mikroorganismene, men kroppen må også finne en måte å kvitte seg med det på. Her har evnen til å hoste og flimmerhårenes aktivitet i bronkiene viktige funksjoner i å flytte slim opp mot de øvre luftveiene slik at det kan spyttes ut eller svelges.

Lungene kan øke gassutvekslingen og øke tilstrømmingen av blod

Minuttvolum er den mengden blod som pumpes ut fra hjertet i løpet av ett minutt.

Når vi er friske og i hvile, bruker vi bare en liten del lungevolumet i gassutvekslingen, det vi kaller lungenes tidevolum. Når kroppen får et større behov for oksygenrikt blod, kan større deler av lungene delta i gassutvekslingen. Denne restkapasiteten, lungenes reservevolum, er en reguleringsmekanisme. Hvis kroppens behov for oksygen øker mye, eller sykdom eller skade i lungene gjør at lungene ikke klarer å ta opp nok oksygen, vil kroppen forsøke å bruke så mye som mulig av lungenes reservevolum. Lungene kan også øke oksygenopptaket ved å utvide lungearteriene og slippe mer blod fram til alveolene. Samtidig kan hjertet øke minuttvolumet for å gi høyere gjennomblødning i lungene. På den måten øker mengden med blod som får tilført oksygen fra lungealveolene. Det økte pustearbeidet er svært energikrevende fordi flere muskelgrupper i brystkassen og magen må tas i bruk. Hjertet trenger også mye oksygen når det skal øke minuttvolumet. Hos alvorlig syke pasienter kan dette økte energiforbruket føre til en større ubalanse mellom oksygenbehov og oksygentilførsel. Særlig er dette tilfelle hvis sykdom i lungene i tillegg reduserer gassutvekslingen i alveolene eller blodtilførselen til alveolene. Disse pasientene trenger da hjelp til pustearbeidet.

Cellene i kroppen kan gå over til anaerobt stoffskifte Hvis kroppens oksygenbehov overstiger tilførselen av oksygen, kan cellene i de fleste organer i kroppen omstille seg fra

et aerobt stoffskifte til et anaerobt stoffskifte. Dette skjer for eksempel hvis vi overanstrenger oss på en løpetur. Kroppen tåler et anaerobt stoffskifte i begrenset tid fordi det danner seg avfallsstoffer som påvirker surhetsgraden. Hvis surhetsgraden blir for lav, begynner kroppens celler å ta skade og dø. Molekyler og systemer som har evnen til å nøytralisere syrer og baser og holde pH-verdien stabil, er buffere som kan kompensere for en lav surhetsgrad innenfor et bestemt bufferområde. Men det er grenser for hvor mye syre og base hver buffer kan nøytralisere; bufferkapasiteten er begrenset.

Respirasjonsarbeidet, stoffskiftet og buffere er mekanismer som henger tett sammen, og som er gjensidig avhengige av hverandre.

Mekanismer i sirkulasjonssystemet

Blodårenes rolle i å opprettholde blodtrykket Blodårene våre har mekanismer som kan kompensere for blodog væsketap. Arteriene og arteriolene kan trekke seg sammen for å opprettholde blodtrykket i kroppen. Venene har en viktig funksjon som kroppens «reservelager» for blod, som kan brukes hvis kroppen mister blod eller blir dehydrert.

Hjertet justerer pumpearbeidet etter kroppens behov Ved fysiske anstrengelser og ytre påkjenninger kan hjertet pumpe raskere, kraftigere og med større slagvolum for å øke tilførselen av oksygen og næringsstoffer til kroppens celler og organer. Denne mekanismen kan kompensere for endringer i blodtrykket. Et for lavt eller for høyt blodtrykk gjør at cellene får for lite oksygen og næring og kan gjøre at blodtilførselen til et organ svikter.

Hvis hjertemuskelen må jobbe hardere over lang tid, vil den tilpasse seg det økte arbeidet. Muskelcellene vokser, og muskelmassen øker. Hos friske personer som trener og har høy fysisk aktivitet, er dette en normal tilpassing, men ved sykdom kan denne veksten være negativ. Den økte belastningen på hjertet kan være ubalansert, for eksempel ved en aortastenose, hvor venstre hjertehalvdel jobber hardt for å pumpe blodet ut i kroppen uten at kroppen egentlig har økt aktivitet. Hjertet har da liten restkapasitet til å øke slagvolumet når kroppens aktivitet faktisk øker, og man kan få symptomer på nedsatt blodtilførsel til viktige organer.

Aerobt stoffskifte er en kjemisk reaksjon i kroppen som trenger oksygen for å fungere.

Anaerobt stoffskifte er en kjemisk reaksjon i kroppen som ikke trenger oksygen for å fungere.

Surhetsgrad er et mål for hvor mange frie hydrogenioner det er i en løsning. Jo flere hydrogenioner, desto høyere surhetsgrad, og omvendt.

Slagvolum er den mengden blod hjertet pumper ut med ett hjerteslag.

Primærurin er den urinen som dannes når væske filtreres gjennom glomerulus, før rørsystemet i nyrene har tatt væske og andre stoffer tilbake i blodet.

Mekanismer i fordøyelsessystemet – leveren spiller hovedrollen

Fordøyelseskanalens oppgave er opptak av næring og vann fra mat og drikke vi får i oss. Den kan til en viss grad regulere opptaket, men det er leveren som står for de viktigste mekanismene. Leveren kan tilpasse produksjonen av viktige proteiner etter kroppens behov og den kan lagre glykogen og vitaminer. Den fjerner giftstoffer fra blodbanen ved å uskadeliggjøre dem og skille dem ut med gallen. Skader eller sykdom i leveren kan derfor få livstruende følger, som alvorlig proteinmangel eller økt blødningsfare.

Nyrene har ﬂere viktige reguleringsog kompensasjonsmekanismer

Nyrene har en viktig rolle i å holde væske- og elektrolyttbalansen optimal og bidrar også til å holde surhetsgraden i kroppen normal. Ved å regulere hvor mye av primærurinen som tas opp igjen i nyrenes rørsystem, sørger nyrene for å holde kroppens væskemengde på rett nivå. Ved væskemangel eller -tap andre steder enn i nyrene kan nyrene nesten helt stanse utskillelsen av urin. Nyrene regulerer også nivået av flere elektrolytter og saltstoffer, særlig natrium og kalium. Ved å skille ut eller holde tilbake hydrogenioner fra urinen kan nyrene også bidra til å regulere surhetsgraden i kroppen.

Renin-angiotensin-aldosteronsystemet (RAAS) er et system av hormoner som påvirker hverandre, og som regulerer blodtrykket og væskebalansen i kroppen.

Ved sviktende blodsirkulasjon kan nyrene sammen med binyrene opprettholde hjertets minuttvolum gjennom reninangiotensin-aldosteron-systemet (RAAS) som regulerer utskillelsen av enzymet renin og hormonet aldosteron. I tillegg bidrar nyrene til at det er nok væske i blodbanen ved å redusere blodstrømmen gjennom glomerulus slik at det produseres mindre primærurin, og ved å ta tilbake mer væske fra primærurinen i rørsystemet i nyrevevet.

Ved alvorlige sykdommer som kols eller hjertesvikt, kan nyrene øke produksjonen av røde blodceller slik at blodet får økt kapasitet til å transportere oksygen rundt i kroppen.

Regulerings- og kompensasonsmekanismer hos ulike pasientgrupper

Barn har mindre reservekapasitet enn voksne

Barn har lavere reservekapasitet i en rekke organer, sammenlignet med voksne. Organene har mindre kapasitet til å opprettholde funksjonen sin; lungene rommer ikke like mye luft, hjertet klarer ikke å øke pumpeevnen sin like mye, og muskler og lever har mindre reserver med sukkerstoffet glykogen, for eksempel. Kroppsoverflaten til barn er større i forhold til kroppsvekten, sammenlignet med voksne. Det betyr at barn har større kroppsoverflate å tape varme fra, slik at de raskere blir nedkjølt. Hos de minste barna er dette kompensert ved at det har en litt annen type fettvev i underhuden, som holder bedre på varmen. Fordi barn er i vekst, har de også en høyere energiomsetning. De forbruker både mer næring og mer oksygen per kilo kroppsvekt sammenlignet med voksne. Dette betyr at særlig små barn er svært utsatt for utmattelse og mangel på glukose i blodet.

Aldring, sykdom, bruk av legemidler og medisinsk utstyr påvirker mekanismene

Eldre kan ha mindre effektive kompensasjonsmekanismer enn yngre personer. Dessuten fører den naturlige aldringsprosessen til at de er mer utsatt for alvorlige konsekvenser av sykdom og skade. Organene er dårligere beskyttet i en eldre kropp med svakere muskulatur og skjelett, og stivere blodårer tåler blodtrykksfall dårligere. Redusert muskelstyrke gir også redusert effekt av å hoste. Når kroppen ikke klarer å kvitte seg med slim, kan infeksjoner i de nedre luftveiene lettere utvikle seg.

Underliggende sykdommer kan innskrenke reguleringsog kompensasjonsmekanismene eller gjøre at de ikke fungerer slik de skal. En diabetiker har for eksempel ikke like god nytte av økt glukose i blodet fra glykogen. Ved hjertesvikt klarer ikke kroppen å øke blodtrykket nok til å motvirke en økning i det intrakranielle trykket. Ved kols kan ikke kroppen øke oksygenopptaket fordi reservekapasiteten i lungene allerede er lav. Ved nyresvikt kan ikke nyrene regulere væskebalansen i kroppen, og væske, salter og avfallsstoffer hoper seg opp.

Kroniske skader kan også påvirke kroppens kompensasjonsmekanismer. En hudskade fra en forbrenning kan for eksempel redusere evnen til å regulere temperatur og registrere smerte.

Pasienter med medfødte sykdommer, nedsatt funksjonsevne eller utviklingsforstyrrelser kan ha økt risiko for sykdom og skade. Som for eldre, øker redusert skjelett- og muskelstyrke blant annet risikoen for bruddskader.

Bruk av legemidler kan påvirke hvordan kroppens organsystemer håndterer ulike sykdomsprosesser, for eksempel hvordan lunger og luftveier tåler en lungebetennelse.

Å bruke enkelte hjelpemidler eller medisinsk utstyr kan øke risikoen for å pådra seg skader eller få en infeksjon. For eksempel gir bruk av urinveiskateter økt risiko for urinveisinfeksjoner, og bruk av hjemmerespirator gir økt risiko for alvorlige luftveisinfeksjoner.

En 71 år gammel mann har ringt medisinsk nødtelefon fordi han fikk brystsmerter på en sykkeltur. Anette ambulansearbeider og makkeren Arne rykker ut på rød respons. Når de kommer fram, observerer de at pasienten er svett og varm, men det er en varm sommerdag, og han har jo vært i fysisk aktivitet. Han uttrykker at han har brystsmerter som stråler opp mot halsen. Når de undersøker han, finner de at han har frie luftveier, men han puster litt anstrengt og har lett forhøyet respirasjonsfrekvens. Pulsen er hurtig, uregelmessig og har varierende fylde. De måler en respirasjonsfrekvens på 26 per minutt, uregelmessig pulsfrekvens på 120–150 per minutt, blodtrykk på 142/82 og SpO2 på 97 %.

Hvorfor tror du pasienten har så høy puls? Hva kan være årsaken til den raske og uregelmessige hjertefrekvensen og den høye respirasjonsfrekvensen?

Ambulansearbeiderens rolle i møte med syke eller skadde pasienter

Når en pasient er syk eller skadd, er det vår oppgave å begrense sykdommens utvikling eller skadens effekt så mye som mulig. Ofte vet vi ikke hvilken tilstand en pasient har, og ofte er det heller ikke mulig å finne ut av prehospitalt. I de prehospitale tjenestene behandler vi derfor pasientene som hovedregel etter deres tegn og symptomer. Målet vårt er å opprettholde pasientens livsfunksjon og gjenopprette så normal kroppsfunksjon som mulig.

Tegn og symptomer på sykdom og skade

Tegn er funn og verdier som helsepersonell finner i undersøkelsen.

Symptomer er pasientens opplevelse av sykdom eller skade, for eksempel kvalme eller smerte.

Mekanismene i kroppen som skal kompensere for svikt ved sykdom og skade, fører som regel til endringer i kroppen som vi kan observere eller måle. Vi kaller disse endringene for tegn på sykdom eller skade.

Samtidig opplever pasientene selv også endringer i sin normale helsetilstand og kroppsfunksjon. Pasientens egen opplevelse av sykdom eller skade kaller vi symptomer.

Det er viktig at vi i ambulansetjenesten kjenner til kroppens mekanismer og hvilke tegn og symptomer de gir. Vi skiller mellom à allmenne tegn og symptomer som ikke er knyttet til en spesiell sykdom eller skade eller til et bestemt organ à spesielle tegn og symptomer som er knyttet til en spesiell sykdom eller skade eller til et bestemt organ

Anamnese – pasientens sykehistorie

Det er ikke bare tegn og symptomer som gir oss viktig informasjon om hva som feiler en pasient. Vi trenger også å vite om pasienten har en kjent sykdom eller tidligere har hatt noen sykdommer, om pasienten bruker medisiner, eller har andre helseproblemer. Også sosiale forhold, sykdommer i familien og opplysninger om pasientens arbeidsforhold kan være relevant for pasientens tilstand. Vi kaller denne informasjonen for pasientens sykehistorie, eller anamnese.

Det finnes mange forskjellige måter å ta opp en anamnese på. Leger vil ofte spørre målrettet etter informasjon de mener er relevant, og noen ganger kan det foregå som et intervju av pasienten. I ambulansetjenesten er det vanlig å ta anamnesen etter primærundersøkelsen, i forbindelse med sekundærundersøkelsen. Det kan være nyttig å bruke en huskeregel eller mal slik at vi husker å stille de rette spørsmålene som er viktig å få avklart.

Les mer om anamnese under pasientintervjuet i kapittel 12 Pasientundersøkelsen

Vi må ta hensyn til kulturelle forskjeller

En pasientundersøkelse er en inngripen i en persons privatliv og kan oppleves som utfordrende for de fleste. Når vi undersøker en pasient, må vi ofte avdekke intime kroppsområder. I pasientintervjuet spør vi noen ganger om informasjon som er privat og personlig.

I Norge har de fleste stor tillit til helsepersonell, og de fleste voksne vil være villige til å la seg undersøke og utspørre når de vet at de får nødvendig helsehjelp. Personer med en annen kulturell bakgrunn kan oppleve dette som vanskeligere. Andre kulturer kan ha andre normer for fysisk avstand og berøring og for hvor grensen går mellom sosial og intim sone, og de kan oppfatte andre områder av kroppen som intime. De kan ha strengere regler for fysisk kontakt mellom ulike kjønn, eller de kan ha liten tillit til helsevesenet i Norge. Fysiske

Anamnese (sykehistorie) er en samling av opplysninger om en pasients sykdommer, sykdomsforløp og behandlinger.

Allmenntilstand vil si en persons generelle helsetilstand som vises som allmenne tegn og symptomer.

undersøkelser og utspørring som blir utført av personer av et annet kjønn, kan være spesielt utfordrende.

Hvis vi er usikre på hva som oppleves som utfordrende for en pasient, er det viktig at vi viser respekt for pasienten og er åpne og spør før vi går i gang med undersøkelser. Hvis vi viser den samme respekten og åpenheten overfor alle pasienter, kan vi bidra til å redusere utfordringer med kulturelle forskjeller.

Allmenntilstand – en helhetlig vurdering av pasienten

Når vi undersøker en pasient, skal vi i løpet av undersøkelsen gjøre en helhetlig vurdering av pasientens helsetilstand. Hvor omfattende denne vurderingen er, avhenger av tilstanden til pasienten. Hos en kritisk syk pasient er det ofte godt nok med en rask vurdering, mens vi hos en stabil pasient kan tillate oss å være mer grundig. Den helhetlige vurderingen er basert på pasientens allmenne tegn og symptomer. Disse er ikke knyttet til bestemte organer eller spesielle organfunksjoner, men viser kroppens generelle helsetilstand. Vi kaller dette pasientens allmenntilstand

Endret allmenntilstand kan skyldes sykdom som ennå ikke gir tydelige organspesifikke tegn og symptomer, eller det kan skyldes at en kjent tilstand er blitt mer alvorlig. En kjent sykdom og redusert allmenntilstand er mer bekymringsfullt enn samme sykdom, men med god allmenntilstand.

Når vi skal vurdere allmenntilstanden til en pasient, bruker vi tegn og symptomer fra pasientundersøkelsen og det vi finner ut gjennom pasientintervjuet. Hvilke tegn og symptomer vi tar med i vurderingen, varierer fra pasient til pasient. Det kommer an på om pasienten er barn, voksen eller eldre, men også om pasienten har en kjent sykdom eller ikke. Å vurdere allmenntilstand handler derfor ikke så mye om systematikk, men om å være i stand til å se tegn og symptomer i sammenheng. Dette krever et erfarent «blikk» for unormale funn hos en pasient, som sett hver for seg kanskje ikke er så alvorlig.

Det kan være nyttig å være oppmerksomme på disse allmenne tegnene og symptomene: à respirasjonsfrekvens og respirasjonsmønster (for eksempel anstrengt eller overflatisk pust) à sirkulasjonsstatus (for eksempel svak eller rask puls) à hudfarge (for eksempel blek, gulaktig eller blåmarmorert)

à væskestatus (for eksempel tørre slimhinner eller stående hudfolder)

à våkenhet og bevissthet (for eksempel unormalt trøtt, sløv eller forvirret)

à aktivitetsnivå (kan for eksempel ikke gå selv, bare ligger)

à kroppstemperatur (for eksempel feber eller kalde ekstremiteter)

à ernæringstilstand (for eksempel avmagret)

à velvære (for eksempel urolig, engstelig eller trist)

Vi skal være forsiktige med å tolke allmenntilstand alene som uttrykk for hvor alvorlig tilstanden er. Men en redusert allmenntilstand kan være et tidlig varsel om at en sykdom eller skade holder på å utvikle seg. Dessuten bør vi alltid gjøre oss opp en mening om pasientens allmenntilstand, fordi det kan gi viktig tilleggsinformasjon.

Når vi beskriver en pasients allmenntilstand bør vi angi hvilke tegn og symptomer som ligger til grunn for vurderingen.

Huden er varm og tørr, og når Adam kikker inn i munnen hans, ser han at slimhinnene i munnen også er tørre. Pustefrekvensen er på 30 per minutt, pulsen er rask, på 120 per minutt, og regelmessig. Mannen sier at han føler seg veldig slapp og sliten, og at det kjennes som det sitter et stramt belte rundt brystet. Når Adam måler temperaturen med temperaturmåler i øret, finner han en temperatur på 39,7 grader. Han vurderer at pasienten har redusert allmenntilstand og blir enig med makkeren sin om at pasienten bør undersøkes videre fordi han kan ha en nyoppstått alvorlig sykdom.

Hvorfor mener Adam at pasienten har redusert allmenntilstand? Hvilke undersøkelser tror du Adam ønsker å gjøre videre?

Diagnose er navnet på en sykdom, skade eller tilstand med felles kjennetegn, noen ganger også samme årsak.

Bildediagnostikk gir en presis framstilling av skjelett og bløtdeler. Kan vise tilstander som brudd, skader, inflammasjon, infeksjon eller svulster i kroppen.

Utredning er en grundig undersøkelse for å skaffe den nødvendige kunnskapen for å sette en medisinsk diagnose.

ICD-10 står for International Classiﬁcation of Disease, utgave 10, og er en internasjonal klassifisering av sykdom og skade utgitt av Verdens Helseorganisasjon, WHO.

ICPC står for International classiﬁcation of primary care og er et internasjonalt klassifiseringssystem for sykdom, skade og helsetjenester.

Differensialdiagnose er alternative sykdommer, skader eller tilstander som forklarer bestemte tegn eller symptomer hos en pasient.

Prognose er en vurdering av hvordan en sykdom kommer til å forløpe (utvikle seg), og av alvorlighetsgrad, som bygger på pasientens diagnose.

Diagnoser, differensialdiagnoser og prognoser

For å stille riktig diagnose på en pasient må man ofte ta blodprøver og gjøre andre undersøkelser. Foruten tilgang til avansert medisinsk utstyr, blant annet for bildediagnostikk, kreves det omfattende kunnskaper i anatomi, fysiologi, patofysiologi, sykdomslære og farmakologi for å stille rett diagnose. Noen ganger kan en diagnose først stilles etter en utredning. En utredning kan utføres mens pasienten er innlagt på sykehus, eller etter at pasienten har vært til undersøkelser hos lege, legespesialist eller annet helsepersonell med spesialkunnskap.

Det er ikke forventet at ambulansepersonell skal stille diagnoser. Til det sitter vi ofte ikke med nok informasjon og kunnskap om pasientens tilstand, vi mangler nødvendige prøver eller undersøkelser, og vi har ikke tilgang til det rette utstyret. Ambulansepersonell kan allikevel angi mistanke om hvilken diagnose pasienten kan ha.

Det er vanlig å bruke standardiserte betegnelser på diagnoser. Det gjør det enklere både å kommunisere mellom forskjellige helsetjenester og å dokumentere på en måte som alle som er autorisert helsepersonell, kan forstå.

To standarder for diagnoser er

à ICD-10, som brukes av de fleste sykehus i Norge à ICPC, som ofte brukes av legevakt og på legekontorer

Hvis det er stor usikkerhet om hvilken diagnose en pasient har, kan det være aktuelt å vurdere flere forskjellige diagnoser til den endelige diagnosen foreligger. Vi snakker da om differensialdiagnoser. Differensialdiagnoser skal ikke registreres som diagnoser, men bør være en del av den videre utredningen og behandlingen av pasienten til man finner en sikker diagnose. Når man kjenner til diagnosen til en pasient, kan man også si noe om sykdommens prognose. Det vil si å forutse hvordan sykdommen vil forløpe, som sykdommens varighet og muligheter for behandling og helbredelse. En prognose kan være vanskelig å gi prehospitalt, særlig fordi vi ofte ikke har en sikker diagnose.

1. utgave 2024 / 1. opplag 2024

ISBN: 978-82-11-04459-4

Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen

Design: Scandinavian Design Group

Ombrekking: Vatori – Jolanta Stachowiak

Boken er utgitt med støtte fra Utdanningsdirektoratet.

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget

Kanalveien 51

5068 Bergen

Tlf.: 55 38 88 00

e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no

Materialet er vernet etter åndsverkloven.

Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Puls Ambulansemedisin 2

Puls Ambulansemedisin bind 1 og 2 gir et solid kunnskapsgrunnlag i anatomi, fysiologi, sykdommer og skader hos pasienter i alle aldre. Svangerskap og fødsel, psykiske lidelser og utfordringer hos den eldre pasienten er viet spesiell oppmerksomhet. Elevene får god kjennskap til triagering, undersøkelser, prehospital håndtering, overvåking og transport av pasienter. De lærer også om smittevern, legemiddelbruk og bruk av medisinskteknisk utstyr.

Denne læreboka er en del av et komplett læreverk som dekker den nye læreplanen for vg2 og vg3 ambulansefag. Serien består av en tverrfaglig nettressurs og til sammen fire lærebøker som følger programfagene:

→ Ambulansemedisin 1

→ Ambulansemedisin 2

→ Yrkesliv i ambulansefag

→ Kommunikasjon og samhandling

I lærebøkene møter elevene lettleste og oversiktlige verk hvor begrepsinnlæring står sentralt. Bøkene har ordforklaringer i margen, oppsummeringer og et bredt utvalg av oppgaver som stimulerer til dybdelæring. Illustrerte caser med faste karakterer følger elevene gjennom verket og gjør fagstoffet både aktuelt og praksisnært. ISBN 978-82-11-04459-4