Samer sør for midnattssola

ISBN 978-82-450-1718-2

,!7II2E5-abhbic!

SAMER SØR FOR MIDNATTSSOLA

www.fagbokforlaget.no

Leif Braseth Sørsamenes historie, kultur og levemåte

Likevel har denne minoritetsgruppen en særegen historie som viser at de har en levedyktig livsform og kultur, sjøl om de har bodd i de minst gjestmilde strøk av Midt-Skandinavia.

Derfor er deres kultur blitt såpass unik.

SAMER SØR FOR MIDNATTSSOLA

Sørsamene tilhører urbefolkningen i Norge og Sverige på lik linje med samene lenger nord, men de er i stor grad blitt oversett. I de vanlige historiebøkene er sørsamene i liten grad nevnt.

Det er merkelig at historikere ikke har anerkjent sørsamene tilstrekkelig til å gi dem plass i historieframstillinger verken i Norge eller Sverige, og helt til i våre dager har enkelte anerkjente historikere framstilt sørsamenes historie feil. Sørsamene har bodd og virket i Midt-Skandinavia like lenge som den norrøne befolkningen, men er en minoritet.

Leif Braseth

Samer sør for midnattssola er den første større og helhetlige framstillingen av sørsamenes historie – både i Norge og i Sverige. Sørsamene har en annen historie enn samene lenger nord, både når det gjelder språk, historiske utviklingstrekk og næringsdrift. Deres tradisjonelle tilholdssteder når det gjelder reindrifta, har vært fra Saltfjellet i nord til Engerdal i sør – og i Sverige fra Tärnaby i nord til Idre i sør. Arkeologiske undersøkelser har vist at sørsamene i tidligere tider holdt til i et langt større område. I Sør-Norge er det spor etter dem helt ned til Valdres, Hallingdal og Sør-Østerdalen og i Sverige ned til Dalarna og lenger østover mot Bottenviken.

Leif Braseth (f. 1932) har en allsidig yrkesbakgrunn som spenner fra tømmerhogging og tømmerfløting til undervisning på alle trinn fra småskole til Norges musikkhøgskole. Han har dessuten vært skolekonsertsjef og programsjef i Rikskonsertene, og han er journalist og forfatter.

Leif Braseth

SAMER SØR FOR MIDNATTSSOLA

Samer sør for midnattssola

Leif Braseth

Samer sør for midnattssola Sørsamenes historie, kultur og levemüte

Copyright © 2014 by Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved ISBN: 978-82-450-1718-2 Grafisk produksjon: John Grieg AS, Bergen Omslagsdesign ved forlaget.

Omslagsfoto viser Jon og Kristina Fjällgren fra Mittådalen.

Foto: Nils Thomasson / Jamtlis fotosamlingar Foto på baksiden viser husholdskåtan med elever foran.

Foto: Gård och Säter Arkivet, Funäsdalen Tegninger: Mateusz Pek Illustrasjoner: Svein Reisang / Burning Ink. Boka er utgitt med støtte fra Riast Hylling Reinbeitedistrikt, Norsk kulturråd, Fritt Ord, Hedmark fylkeskommune, Nordland fylkeskommune, Nord-Trøndelag fylkeskommune og Statskog.

Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond, Nordland fylkeskommune og Letterstedske fond.

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 Faks: 55 38 88 01 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no Materialet er vernet etter åndsverkloven.

Uten uttrykkelig samtykke er eksemplar-fremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Forord

Fram til og med 1926 var Sunnan endestasjon på Nordlandsbanen i Norge.

Sunnan ligger ved sørenden av Snåsavatnet og var før 1926 nærmest et bysamfunn. Tog kom og gikk, og det var stor ferdsel av reisende. Folk gikk på toget for å dra til Steinkjer og enda lenger ut i verden. De som gikk av toget, skulle for det meste til bygdene rundt Snåsavatnet, men noen også til Lierne og Namdalen.

På den tida hadde samene på Snåsa, i Lierne og i Namdalen gått over til kommersiell drift. På seinhøsten ledet de slaktedyra ned til allmenne ferdselsårer som riksveier eller ned til det islagte Snåsavatnet. Der ble dyra slaktet, og kjøttet ble fraktet til markene i byene. I og med at det var vinterstid og kaldt, lot de skrottene fryse. Da kunne de fraktes langt uten å ta skade. Sunnan ble et opplastingssted for videre forsendelse av reinkjøtt og skinn.

Samene trengte hjelp til frakt, og enkelte bønder rundt Snåsavatnet tok på seg oppdrag for samene. Det gjorde både min oldefar og min bestefar. Bestefar fraktet kjøtt på vinterslede fra fjellovergangen mellom Snåsa og Grong. Der hadde Derga-familien sin vinterlige slakteplass. Andre ganger hjalp han Jåmafamilien. De hadde på den tida vinterbeite i Skjækra, øst for Snåsavatnet, inn mot svenskegrensa. Når de skulle slakte, drev de dyra ned til Snåsavatnet, ved Valøya, i nærheten av helleristningen av Bølareinen. Det hendte det ble store lass, såpass store at bestefar syntes lasset ble for tungt for en hest. Da ringte han heim til gården i Øvre-Kvam og ba om ekstra hest. Da måtte mor av gårde med hest og slede på kvelden og fornatta. Hun var da i 12–13-årsalderen. På den tida av døgnet var det ingen trafikk på den øde strekningen mellom Kvam og Snåsa. Hun var derfor svært glad når hun hørte bjella på bestefars hest etter et par mils kjøring.

Som liten gutt hørte jeg ofte mor og bestefar snakke om denne trafikken.

De var begge opptatt av sørsamenes kultur og livsførsel. Bestefar beundret hvordan samene innrettet seg i naturen, hvor praktiske de var, og han mente de levde et sunt liv. Sjølsagt hadde de det strevsomt, men både kvinner og menn behersket det.

Mors og bestefars fortellinger om sørsamene har aldri gått ut av minnet mitt, men det skulle gå svært mange år før tanken om å skrive en helhetlig

sørsamisk historie slo meg. Når den nå foreligger, vil jeg gjøre oppmerksom på at den ikke er formet etter en streng akademisk norm. Den er skrevet med tanke på et allment publikum og på at skoleungdom skal ha utbytte og forhåpentligvis glede av å lese den. Dessuten er det mitt håp at boka skal være med på å øke kunnskapen om sørsamene. De tilhører urfolket i Midt-Skandinavia, og i mange områder har de hatt tilhold lenger enn den norrøne befolkningen.

Jeg håper også at denne framstillingen skal være med på å styrke sørsamenes kulturelle og samfunnsmessige situasjon i både Norge og i Sverige.

Alvdal, i mars 2014 Leif Braseth

Innhold Kapittel 1

Et fangstfolk utvikler sin identitet ������������������������� 9 Tidsrommet fram til ca� 800 e�Kr� �������������������������� 9 Det sørsamiske området ������������������������������������� 11 Naturgrunnlaget ����������������������������������������������� 13 Isen forlater Midt-Skandinavia ����������������������������� 17 Etnisk utvikling og konsolidering hos et fangstfolk ���� 19 Språklig utvikling ���������������������������������������������� 24 Bergkunsten ����������������������������������������������������� 36 Steinringer, steinsettinger og reiste steiner �������������� 41 De forhistoriske skiene ��������������������������������������� 43 Asbestkeramikk ������������������������������������������������ 44 Produksjon av kammer ��������������������������������������� 46 Skinnskraper ���������������������������������������������������� 47 Åkerterrasser ��������������������������������������������������� 48 Skriftlige kilder om samer ����������������������������������� 50 Hva historikerne har sagt ����������������������������������� 51 Nye innbyggere i samenes område ��������������������� 54 Etablerte sørsamer �������������������������������������������� 57

Kapittel 2

Fangstfolk i eliteklassen ������������������������������������ 61

Tidsrommet ca� 800–ca� 1500 e�Kr� ������������������� 61 Fortsatt spor i skog og fjell ��������������������������������� 63 Vivallen – samisk boplass i flere hundre år ������������� 64 Stalotuftene – boplassene på høyfjellet ����������������� 70 Gravlagt i ur og fjell ����������������������������������������� 71 Andre funn fra vikingtid og middelalder ���������������� 72 Aursjøen ��������������������������������������������������������� 75 De runde tuftene i Hallingdal ������������������������������ 78 Tufter også i Valdres ������������������������������������������ 81 Norrøne skriftlige kilder ������������������������������������� 82 Sijte – en gammel samfunnsstruktur ����������������������� 84 Spesialister på jakt og fangst ������������������������������ 86 Viltbestanden ��������������������������������������������������� 87 Jakt- og fangstredskaper ������������������������������������� 93 Jakt- og fangstmetoder ������������������������������������� 104 Fiske ������������������������������������������������������������ 117 Markedene for fangstproduktene ����������������������� 119

Kapittel 3

Sørsamene blir nomader �������������������������������� 123 Tidsrommet ca� 1500–ca� 1890 ���������������������� Overgang fra fangstbasert reindrift til nomadisk reindrift ����������������������������� Klimafor verring ���������������������������������������������� Ytre faktorer – en medvirkende drivkraft for overgang til nomadisk reindrift ���������������������� Hvor startet den nomadiske reindrifta? ���������������� Det nye boplassmønsteret ��������������������������������� Dagligliv med reinen ��������������������������������������� Nomadisme med melkebruk ����������������������������� Boforhold, utstyr og redskaper �������������������������� Kløv- og kjøreutstyr ������������������������������������������ Daglig utstyr �������������������������������������������������� Klær ������������������������������������������������������������ Gamma – et enkelt, men formålstjenlig husvære ��� Et fullverdig kosthold ��������������������������������������� Et stort skille i religionsutøvelsen ������������������������� Nybygging i sørsamenes land �������������������������� En kjede med utredninger starter �����������������������

123

125 127 128 130 131 132 138 144 148 151 154 165 166 170 225 244

Kapittel 4

Næringsmessig tilbakegang� Trakassering av en folkegruppe ��������������������� 255 Tidsrommet ca� 1890–ca� 1960 ���������������������� En teori til besvær for sørsamene ����������������������� Paul Johnsen – kampvillig strateg ����������������������� Et tiår med nye lovverk for sørsamene ����������������� Hvilke konsekvenser fikk loven av 1897 for sørsamene? ��������������������������������������������������� Reindrifta forsvinner fra Gauldalsvidda og fra Nord-Østerdalen ����������������������������������� Utvidet følelse for naturen ��������������������������������� Trollheimen – ustadig, men langvarig reindrift ������� Konvensjonene – storpolitikk om samiske rettigheter ����������������������������������������������������� Fornyelser i lover om reinbeiting ������������������������ Radikale kulturendringer �����������������������������������

255 259 262 267 280 284 293 294

297 314 315

Krabbefart i utbygging av skoler for sørsamene ���� Skolereform for samiske elever i Sverige ������������� Forbedret sameskole i Sverige fra 1920 ������������� Sørsamisk skolegang visner ������������������������������ I klem mellom nytenkning og tradisjon ���������������� Lang tids ferd i organisasjonsbygging ���������������� Torkel Tomasson – tidsskriftsskaper og kulturforkjemper ���������������������������������������������������� Det lange forarbeidet �������������������������������������� Landsmøter i en mørk periode ��������������������������� Magre og vanskelige mellomkrigsår ������������������� Ny etnopolitisk mobilisering i Sverige ����������������� Sørsamisk reindrift i Norge i tilbakegang under verdenskrigen ����������������������� Motstandskamp i reinbeiteland ������������������������� Ny giv gjennom nye landsmøter ������������������������ Fiske som hovednæring �����������������������������������

321 329 336 338 345 351 359 361 368 382 394 399 402 412 425

Kapittel 5

Ny kulturkamp ������������������������������������������������ 429 Tida etter ca� 1960 ���������������������������������������� 429 Mot et nytt sørsamisk kulturkart �������������������������� 436

De moderne kamparenaene ����������������������������� Sørsamisk kirkeliv ������������������������������������������� Der reinen beiter �������������������������������������������� Rettighetskampen ��������������������������������������������

448 457 464 472

Etterord ����������������������������������������������������������� 481 Kontroll av minoriteter �������������������������������������� Mindreverdighet og trakassering ����������������������� Ikke mindre intelligente ������������������������������������ Et fredelig folk ����������������������������������������������� Har spesialkunnskaper ������������������������������������ FN ble holdningsskapende ������������������������������ Stigende optimisme ���������������������������������������� Noen motarbeider fortsatt samene ��������������������� To betingelser for fortsatt eksistens ���������������������� Stat og kommuner bør være sjenerøse ����������������

481 482 483 483 483 484 484 484 485 486

Takk! ��������������������������������������������������������������� 487 Referanseliste – kapittelvis ������������������������������ 491 Litteraturliste ���������������������������������������������������� 513

Kapittel 1

Et fangstfolk utvikler sin identitet TIDSROMMET FRAM TIL CA. 800 E.KR. Den seinere forskningen har vist at det har vært kontinuitet i tilstedeværelsen for den sørsamiske befolkningen i Midt-Skandinavia fra de første folkene kom til dette området til dagens sørsamiske befolkning� Deres historie forteller om en egenartet utvikling som førte fram til en særpreget identitet�

Kapittel 1 et

fangstfolK utviKler sin identitet

–

9

Samene var naturfolk, og synet var at naturfolkene ikke hadde noen historie av verdi� Naturfolkenes historie kunne bare skje gjennom et annet folks historie� Det var altså folk med og folk uten historie�

10 – samer sør for midnattssola

For 40–50 år siden var det en vanlig oppfatning at samene hadde innvandret.

De hadde kommet østfra, muligens fra områdene rundt Uralfjella. De hadde vandret rundt Bottenvika og deretter spredd seg utover Skandinavia og Nordkalotten. Om de hadde rein med seg, har vært uklart. Oppfatningen til da var at denne folkegruppa representerte en statisk kultur som hadde stått på det samme stadiet i tusenvis av år. Helt siden steinalderen hadde deres kultur vært stillestående uten endringer som kunne sammenlignes i alle fall med hva nasjonene i den vestlige verden hadde gjennomgått.

Synet på samene som en folkegruppe med en historie bak seg har variert mye både i Norge og i Sverige i løpet av de siste 150 årene. Før rundt år 1850 var det forskere i Norden som mente at samene tilhørte urfolket i hele Skandinavia. De mente at samene hadde hatt en langt større utbredelse i Skandinavia enn tilfellet var på dette tidspunktet. Historikerne Rudolf Keyser og P.A. Munch i Norge la fram en teori om at samene var urfolket i større deler av den skandinaviske halvøya, og at de var trengt gradvis sørover av andre folk som var innvandret. Den siste av disse var de nordiske stammene.

I løpet av 1820- og 1830-årene mente også historikeren Erik Gustaf Geijer i Sverige og språkforskeren Rasmus Rask i Danmark at samene var urfolket i store deler av Skandinavia. Men dette synet kom til å endre seg sterkt fra midten av 1800-tallet. Allerede i 1860-årene slo kritikken mot denne teorien fullstendig igjennom.

I løpet av 1860- og 1870-årene endret arkeologene også sine standpunkter.

De hadde i større grad begynt å studere steinfunn fra det arktiske området.

Men kunnskapen om disse funnene isolerte de til den arktiske steinalderkulturen, og dermed unngikk man å regne med det samiske bidraget til den skandinaviske historia.1 Nå var både historikere og arkeologer i Norge opptatt av å påvise og hevde landets nasjonale identitet i forhold til de andre skandinaviske landene, og her var det ikke plass for den samiske kulturen i framstillingene.

Den samiske kulturen måtte elimineres når det gjaldt verdien i nasjonens fortreffelige egenart. Fra da av ble samene statister i den historiske framstillingen.

Det var flere ideologier mot slutten av 1800-tallet som gjorde seg gjeldende i historiesynet på den tid. Det var både sosialdarwinismen, rasedebattene og ikke minst nasjonalismens ideologier som var aktuelle. Dette gjorde at historie var noe som i første rekke tilhørte vestlige folk og nasjoner. Det var de som hadde evne til utvikling og dynamikk i sin samfunnsstruktur, og deres fortid hadde en posisjon i forhold til andre folk og nasjoner. Andre folk antok man hadde ikke slike kvaliteter, og de hadde blitt primitive og statiske. 2 Også når det gjelder de sørsamiske områdene, har man trodd at det alltid har vært strenge grenser mellom de samiske og ikke-samiske kulturene. Men i løpet av de siste 20–30 årene har arkeologene påvist at det var stor kontakt, ikke minst i det øvre lag i kulturene. Fra områdene sør for Ume elv og Saltfjellet og helt ned til søndre delene av Dalarna og til Trysil har en slik blandingskultur funnet sted. Det var i all hovedsak en fangstkultur hos de samiske fol-

kene og en jordbrukskultur hos de norrøne kulturene. Men begge kulturene inneholdt elementer av sine naboers kulturdrag. De isolerte seg ikke, de giftet seg med hverandre, og de utvekslet impulser.

Det har altså skjedd store forandringer gjennom historia når det gjelder sørsamenes kulturgrunnlag. Det er nok bare å vise til overgangen til nomadisk reindrift på 1500- og 1600-tallet. Det er såpass stort brudd med det tidligere økonomiske grunnlaget at det kan sammenlignes med Vestens overgang til industrialismen. Også overgangen fra intensiv til ekstensiv reindrift må kunne sammenlignes med utviklinga i det skandinaviske jordbruket i løpet av de siste femti årene.

Men denne utviklinga er særdeles lite kjent blant den øvrige skandinaviske befolkningen. Det er en vanlig forestilling blant folk flest at samene alltid har hatt reindrift som sin levevei. Det er også en temmelig fastgrodd forestilling at samene har innvandret, og at sørsamene har kommet vandrende nordfra for bare noen få hundre år siden. I mange bygdebøker fra kommuner på Helgeland, i Trøndelag og i Hedmark der det bor samer i dag, blir det hevdet at samene i disse områdene kom flyttende sørover i løpet av 1600- og 1700-tallet.

I flere av disse bøkene blir det henvist til Bygdebok for Snåsa av Jørn Sandnes der han hevder disse synspunktene. Disse synspunktene er da også blitt hevdet i rettssaker mot samene, og det har vært et tungt synspunkt for sørsamene å leve med.

Når man forteller til folk at også sørsamene har holdt til i disse områdene like lenge som den norrøne befolkningen, skaper dette stor forundring. – Ja, men de må vel ha kommet fra et sted, blir det hevdet. Det er med andre ord en delvis fastgrodd forestilling ennå i begynnelsen av 2000-tallet at sørsamene ikke har levd i disse områdene i like lang tid som den norrøne befolkningen.

Forskningen har etter hvert vist at det er kontinuitet i tilstedeværelsen for den sørsamiske befolkningen i Midt-Skandinavia og bakover i tid til de første folkene som kom til dette området. Derfor bør en framstilling av den sørsamiske historia starte ved det tidspunktet den siste issmeltinga tok slutt og det hadde blitt levevilkår for både planter, dyr og folk. Sørsamene kan med det regnes som urfolk i Midt-Skandinavia.

Også den norske historikeren Ernst Sars mente at samene var primitive og statiske� Det toppet seg i Norge i hans verk Udsigt over den norske Historie, der han hevder at samene kunne «settes ud af Betragtning»� Dette var en synsmåte som kom til å bli seiglivet, og den kom til å gi næring til andre vitenskapelige konklusjoner og for politiske vedtak� De etniske og kulturelle særdragene sto over mulighetene for forandring og ut vikling i historisk framstilling�

DET SØRSAMISKE OMRÅDET Dagens sørsamiske område strekker seg sammenhengende på norsk og svensk side fra og med Saltfjellet og Ume elv i nord til Elgå og Idre i sør� Tidligere var området vesentlig større� Det sørsamiske basisområdet i dag, definert etter områder som har reindrift, strekker seg langs begge sider av grensa mellom Norge og Sverige, fra Saltfjellet og Tärna ved Ume elv i nord og så langt sør som til Elgå i Engerdal og Idre/ Särna.

Kapittel 1 et

fangstfolK utviKler sin identitet

–

11

Nåværende sørsamisk område.   Utbredelsen av sørsamisk område i førhistorisk tid.

I førhistorisk tid var området langt større og omfattet store deler av MidtSkandinavia. Her finnes det levninger av en fangstkultur som går langt inn i jernalderen og har sammenheng bakover helt til steinalderen. Samisk kultur har sitt utspring i denne fangstkulturen eller er synonym med den.3 Her finnes det levninger etter en fangstkultur som har en lengre tradisjon bakover enn den norrøne. Sjøl om arkeologene ikke anvender betegnelsen samer om dette fangstfolket før i det andre årtusenet f.Kr., så mener de at kulturen var mye eldre. Sørgrensa i Sverige er om lag sammenfallende med den såkalte norrlandsgrensa gjennom Värmland-Dalarna-Västmanland-Uppland-Gästrikland.4 Dette er om lag år 1000 e.Kr. Grensa tilsvarer omtrent den som i naturvitenskapen kalles for limes norrlandicus, eller den biologiske norrlandsgrensa. Den er også blitt omtalt som kanskje den viktigste naturgeografiske grenselinja i Sverige. Det er ikke bare en klima- og naturgeografisk grense, men også en kulturgeografisk og kulturhistorisk grense. I området nord for denne grensa levde et vandrende fangstfolk med enkle fangstmetoder.

Trondheim

Östersund

Trondheim Trollheimen

Røros

Bergen

Røros

Bergen

Oslo

Oslo

Stockholm

Göteborg

12 – samer sør for midnattssola

Stockholm

Göteborg

I Norge strakte grensene seg så langt sør som til områdene ved Trysil og Elverum. Hvor langt vestover i Sør-Norge grensa gikk, er litt uklart, men den omfatter i alle fall Gudbrandsdalen, Valdres og Dovrefjell. I det siste er det også funnet spor etter samiske tufter i Buskerud fylke. Lenger nord besto området av østlige deler av Trøndelag og hele Helgeland i Nordland fylke.

Grensene for fangstfolkets områder var neppe sylskarpe. Det var på ingen måte et isolert folkeferd som ikke hadde kontakt med andre folkegrupper i samme tidsrom. Deres livsførsel var heller ikke statisk. Samfunnet deres var dynamisk alt etter hvilken økonomi som passet dem.

NATURGRUNNLAGET Naturgrunnlaget i det sørsamiske området er i stor grad fjellområder med grassletter, myrer, bjørkeskoger som skifter fra å være glissen til større sammenhengende skoger, og dessuten vann� I 1984 inndelte Nordisk ministerråd Norden i naturgeografiske områder. Samenes områder kommer inn under Alpin sone og Nordlig boreal sone. Det er i stor grad fjellområder med litt ulik karakter. Det er lave fjell med mykbølget karakter. Andre steder er det småkupert og noen steder høysletter. Det finnes også

Kapittel 1 et

 Sommernatt i reinbeiteland.

Fra Skarpdalen, Tydal kommune. Foto: Leif Braseth

fangstfolK utviKler sin identitet

–

13

Myrlendt med blandingsskog.  Elgpiggen i bakgrunnen.

Foto: Leif Braseth

Graslier.  Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark.

Foto: Leif Braseth

14 – samer sør for midnattssola

 Grasmyr. Foto: Leif Braseth

 Snøleievegetasjon. Høyt til fjells kan snøen ligge lenge. Da blir det nye grasskudd utover hele sommeren.

Foto: Leif Braseth

Kapittel 1 et

fangstfolK utviKler sin identitet

–

15

Jutulhogget i Alvdal og Rendalen kommuner. Det er en av Nord-Europas dypeste canyoner. Hogget er 2,4 kilometer langt og 240 meter dypt. Da vannet brøt gjennom isen og dannet denne revna i landskapet, ble Glåmsjøen samtidig tømt. Nøyaktig når det skjedde, er uklart, men landskapet i området var isfritt for om lag 8500 år siden. Foto: Per Arnfinn Bergebakken   «Veggen» i Jutulhogget.

Foto: Per Arnfinn Bergebakken

16 – samer sør for midnattssola

storformer, så som Sylene, Rendalssølen, Sølnkletten, Tronfjell, Rondane, Trollheimen og Snøhetta. På svensk side ligger Ammarfjellet, Storfjellet, Marsfjellet, Helagsfjellet og Åreskutan. Noen steder skiller dalene seg mye fra omgivelsene rundt. Hoveddalene er vanligvis U-daler, og en del sidedaler er V-daler. I mange områder er det mye myrlandskap, helt opp til 75 % av landskapet.5 Grenseområdet, Kjølen, utgjør for det meste vannskillet. Stort sett renner vannet på svensk side østover, mens det renner vestover på norsk side. Men i en del områder renner også vannet sørover. Særlig i sør er noen områder nedbørsfattige, spesielt når vi kommer på østsida av Kjølen. Området rundt Funäsdalen, Røros og Engerdal ligger i det breieste partiet av den skandinaviske halvøya. Både Drevsjø, Røros og Särna har lav vintertemperatur og dessuten korte somrer.

Klimaet har skiftet en god del etter siste istid. På grunn av klimaendringer har også planteveksten endret seg. Pollenanalyser og avleiringer i myrer og tjern har kartlagt dette.

Vegetasjonen er fattig i sør, men blir rikere nordover etter som kalkinnholdet i berggrunnen blir rikere. Bjørkeskogen er dominerende, fra å være glissen til å utgjøre store skoger. Vier og furu er det mye av. Furua har vært her lenge, mens granskogen invaderte Skandinavia rundt år 500 f.Kr. Grasmyrene har vært viktige beitemarker for dyr, for eksempel elg og rein. Mange myrplanter har svært næringsrike røtter. I snaufjellet er det tilgang på snøleievegetasjon.

Her kan snøen ligge lenge utover sommeren. Etter hvert som den smelter, kommer vegetasjonen raskt. Dette gir ferske grasvekster til beitende dyr store deler av sommeren.

Svært mye av hele dette området blir i dag regnet som villmark og er i stor grad upåvirket av vanlig sivilisasjonsinngrep. Derfor er også mange områder blitt nasjonalparker, både på norsk og svensk side av grensa.

ISEN FORLATER MIDT-SKANDINAVIA Istida satte tydelige spor etter seg på flere måter i landskapet i Midt-Skandinavia� Her lå også isen lengst� Menneskene tok landet raskt i bruk straks isen var borte� Den store Glåmsjøen kom imidlertid til å stoppe dem for en periode� Men sporene er tydelige den dag i dag helt ned til daværende strandsone� I Midt-Skandinavia lå isen lenger enn i resten av Skandinavia. For om lag 25 000 år siden var isen på det tykkeste. Noen steder stakk det fjelltopper opp av isen. Den siste istida var ingen homogen periode. Nedsmeltinga var ujevn, med tilbakeslag i flere perioder, blant anna raperioden, for 11 000–10 000 år før nåtid.6 Isen var altså tykkest og lå lengst i det området som etter hvert ble de sørsamiske bostedsområdene. Vi skal derfor se litt nærmere på hvordan isen oppførte seg og hvordan issmeltinga foregikk.

Den delen av innlandsisen som lå høyest, kalles isskillet. Fra dette området skled isen utover i flere retninger fordi trykket mot bunnen av isen gjorde den til en plastisk masse. Skliinga og tidligere istider var med på å forme landska-

 Hoggtjønna i sørøstre delen av Jutulhogget.

Foto: Per Arnfinn Bergebakken

 Steinalderboplass. På stedet der bildet er tatt fra, er det funnet flere flintbiter.

Funnstedet lå om lag 10 meter fra vannkanten da menneskene oppholdt seg her. Dalen og elveleiet (Folla) vi ser på bildet, var på den tiden innsjø. Det er minst 8500 år før vår tid.

Foto: Leif Braseth

Kapittel 1 et

fangstfolK utviKler sin identitet

–

17

pet slik vi opplever det i dag. Retningen isen skled, var sammenfallende med helningsretningen på isoverflata. Et isskille strekte seg i sørvestlig retning fra områdene sør for fjellpartiet Rondane til sør for innsjøen Femunden. Dette skillet utgjorde vannskillet på den tid og lå flere mil lenger sør for dagens vannskille. På grunn av en isbarriere i sør dannet det seg en stor issjø, Glåmsjøen.

Den hadde en lengde på hele 14 mil. Vassoverflata på den kom til å synke etter hvert som isen smeltet. Etter at den var borte og det var fritt løp sørover mot Oslofjorden, lå det fortsatt en iskappe igjen bortover mot Jotunheimen og en tilsvarende fra Femunden og østover til Jämtland. Men disse smeltet fort på grunn av sterk klimaforbedring. Geologene regner med at hele området var isfritt om lag 8500 år før nåtid.

Dette var situasjonen ved slutten av siste istid i Midt-Skandinavia. Deretter innvandret planter og dyr. Når det gjelder utviklinga av skog etter istida, så er rekkefølgen denne: bjørkeskog – furuskog – blandingsskog med or – varmekjær lauvskog (ikke i fjellet) – granskog. Furuskogen dominerte i perioden 10 300–8200 år før nåtid og kan ha nådd opp i en høyde av 1100–1200 meter i Nord-Østerdalen. Gran dannet skog fra 500 f.Kr., slik vi allerede har vært inne på. Som sparsomme enkelttrær forekom både bjørk, furu og gran allerede fra slutten av siste istid. De vokste på de isfrie toppene som var smeltet fram fra isen. Såkalte istidsstammer av alle disse tre treslagene er funnet på Åreskutan, og trolig vokste de også på Dovre mot slutten av istida.7 Etter plantene og dyra fulgte menneskene. I alle fall var mange av dem tidlig ute. Allerede før Glåmsjøen var tom, var de på plass på enkelte tanger og halvøyer nær vannkanten og på høydedrag til fjells. En gruppe mennesker slo seg

Kokeplass i høyfjellet.  Ved bredden av Breisjøen (952 moh.) i Alvdal er det tett i tett med boplasser fra steinalderen.

Menneskene etterlot seg mye kokstein ved bredden av denne sjøen. Medlemmer fra Alvdal Turforening tar boplassen i øyesyn. Foto: Leif Braseth

18 – samer sør for midnattssola

ned for en tid på en forholdsvis liten tange ved Glåmsjøen, nå i Alvdal kommune i Nord-Østerdalen. Vannspeilet omsluttet denne tangen på tre sider. Det var trolig en gruppe som kom fra kysten i nåværende Møre og Romsdal fylke.

De hadde vandret over det tørre landskapet som hadde dannet seg vestover i landet, og slo seg ned ved denne sjøen som stengte all ferdsel østover. De hadde med seg flint som de bearbeidet på plassen. Flere flintbiter er funnet her, og flint finnes ikke naturlig i fjellregionen. I og med at issmeltinga ikke var slutt ennå, forteller dette funnet at menneskene var tidlig ute.

Spor av en lignende gruppe er også funnet ved Ålbusetra ved elva Orkla på grensa mellom Oppdal og Folldal kommuner. Stedet ligger i snaufjellet, 1000 meter over havet. Her fant noen gjetergutter en forholdsvis stor flintstein på størrelse med en neve, etter hva guttene fortalte om lag 70 år seinere. Arkeologene fant trekull på stedet som regnes som boplassen, og det viste at her hadde det holdt til mennesker for 8800 år siden. Det er en av de eldste daterte boplassene i Midt-Skandinavia. Det viste også at stedet må ha vært en populær boplass, i og med at dateringene fortalte at folk også holdt til her for 4000 år siden.

Etter hvert etablerte grupper med fangstkultur seg i det som utgjør MidtSkandinavia.

ETNISK UTVIKLING OG KONSOLIDERING HOS ET FANGSTFOLK I tidsrommet 1980–1990 begynte flere forskere å tvile på at samene hadde innvandret østfra� Opphavet til samene måtte være å finne i Europa� Hvordan kunne en slik utvikling ha skjedd? Det ble det store spørsmålet� Hva slags forskning var det som klargjorde et slikt spørsmål?

Gjennom steinalderen var det i det indre og nordre Skandinavia forholdsvis likartede samfunn. Dette var folkegrupper som levde som jegere og samlere. Menneskenes identitet var knyttet til lokalsamfunnet, men samhandling skjedde mellom ganske likartede nabogrupper.8 I noen tilfeller er det dokumentert at det var forbindelser til samfunn som var annerledes og lå lenger unna. Arkeologene regner med at disse fangstsamfunnene for det meste hadde god levestandard, og at de til dels kunne være overflodssamfunn og besto for det meste av noen kjernefamilier som bodde sammen.

Den samiske folkegruppa er ei svært gammel folkegruppe i Europa og i Skandinavia. De har dype røtter i Norden både språklig, genetisk og kulturelt, og de er direkte etterkommere etter de menneskene som først slo seg ned her etter istida.9 Som nevnt innledningsvis i denne boka mente forskerne, så lenge som etter siste verdenskrig, at samene hadde innvandret fra områdene rundt Ural, og at de dermed hadde et mongolsk eller et asiatisk opphav. Det var flere faktorer som talte for det. For det første var det språket. Samisk tilhører den finsk-

Kapittel 1 et

Det er godt over 300 generasjoner (9000– 10 000 år) siden de første fangstfolkene tok i bruk den indre delen av den skandinaviske halvøya� Det foregikk en indre ut vikling hos disse gruppene, og det ser ut til å ha vært kontinuitet i ut viklinga� Forskerne er blitt mer og mer enige om at fangstkultur, med røtter tilbake i steinalderen, var grunnlaget for framveksten av en samisk etnisitet� Både nordmenn, svensker, suomi-finner – og samer – er direkte etterkommere av den første befolkningen som slo seg ned i Norden da isen hadde smeltet�

fangstfolK utviKler sin identitet

–

19

ugriske greina av den uralske språkfamilien. Dessuten mente også noen at de av utseende hadde mongolske trekk. Dette synet slo sprekker i løpet av 1980og 1990-årene. Opphavet til samene var å finne i Europa.

Det var flere forskningsfelter som ble tatt i bruk her. Det var både språkforskning, antropologisk forskning og ikke minst genforskning. Den språklige siden av dette bildet og genforskningen kommer vi tilbake til seinere i dette kapitlet.

Antropologien fikk mye å bety på grunn av den norske sosialantropologen Fredrik Barths teori som brøt med tidligere oppfatninger om at etnisitet først og fremst skulle være et kulturelt og biologisk fenomen. Hans nye teori ble framsatt i et arbeid som kom ut i 1969.10 I dette arbeidet framhevet han at etniske grupper ikke er statiske. De forandrer seg. Geografisk og sosial isolasjon er ikke avgjørende for å holde på et kulturelt mangfold. Etnisitet er et sosialt fenomen der visse utvalgte kulturelle trekk blir brukt for å markere etnisiteten.

Andre kulturelle trekk kan uten problemer krysse grensene mellom gruppene.

Hvilke trekk som markerer en grense, skifter fra tid til tid og fra sted til sted.11 Dette gjelder imidlertid ikke hundre prosent. Det kan forekomme unntak fra disse oppfatningene, blant annet mente ikke Barth at det ikke var forbindelser mellom etnisitet og biologisk arv.12 Men i sin alminnelighet er etnisitet et fenomen der spesielle og utvalgte kulturtrekk er markører. Han snudde på den til da vanlige argumentasjonen og sa at i stedet for at etnisitet oppstår fordi folk har felles biologisk arv, vil etnisitet skape biologisk arv, altså at biologisk arv oppstår fordi folk hører til samme etniske gruppe. Av dette følger også at etnisitet bør sette spor i det genetiske materialet. Hvem som har hatt mye kontakt, og hvem som har hatt liten forbindelse, vil vise seg i det genetiske materialet.13 Det er de sosiale faktorene som er det viktigste elementet i å holde ved like den etniske bevisstheten.

Så vidt vites har ikke Fredrik Barth sjøl brukt sine teorier i forbindelse med den samiske folkegruppa, men teorien har inspirert andre til å gjøre det. Men det skulle gå 10–15 år før teoriene gjorde seg gjeldende i miljøene som hadde samisk forskning som hovedtema. Men i 1983 utkom det en bok av den norske sosialantropologen og arkeologen Knut Odner, Finner og terfinner, som bygger i stor grad på Barths teorier. Han prøvde å finne ut om når og hvorledes samisk etnisitet hadde oppstått. Han mente at etnisk bevissthet blir utviklet når det dekker bestemte formål fordi folkegrupper som støter sammen, må tilpasse seg ulike økonomiske og økologiske nisjer. Samisk etnisitet trodde han vokste fram i hundreårene rundt Kristi fødsel, og da i et møte med innvandrende suomi-finske jordbruksfolk14 og fangstfolkene. Men han mente at fangstfolkene i Midt-Skandinavia ikke kunne karakteriseres som samer i middelalderen.

Dette mener Leiv Olsen er en gal tolkning, og at Odner her har bygd resonnementet på uriktige påstander.15 Etter at Odners bok kom ut i 1983, har da også flere arkeologiske utgravninger påvist at det eksisterte samer i MidtSkandinavia i middelalderen (jf. her blant annet Vivallen og Aursjøen).

20 – samer sør for midnattssola

Arkeologen Bjørnar Olsen har kommet til en konklusjon som er nær Odners teori, men han legger prosessen lenger bakover i tid. Han mener at samhandlingen var for en stor del avgrenset til lokalt nivå, mellom likeartede nabogrupper, sjøl om det kan dokumenteres kontakter til mer fjerntliggende og forskjelligartede grupper, slik vi har referert ovenfor. Leiv Olsen mener at både Knut Odner og Bjørnar Olsen tror at på et annet tidspunkt har det skjedd en etnisk uniformering av et opphavlig heterogent veidefolk. Han mener at Odner går ut fra at Norden var et etnisk lappeteppe. Andre steder i verden som antropologer har undersøkt, viser at dette kan være tilfellet der høye fjell, tette skoger eller næringsmessige motsetninger skapte lommer for en slik situasjon.

Men Leiv Olsen mener at situasjonen i Norden neppe var slik. Det var helt andre forhold i Norden før jordbrukstida begynte. Det var gode kommunikasjoner ved å ferdes langs kysten, langs elveveiene og på fjellviddene. Folk var mobile og hadde god kontakt over store avstander både i Norden og i Baltikum i mesolitikum (tida mellom 11 000 og 3000 f.Kr.). Begge de områdene var svært ensartede og svært konservative, mener Leiv Olsen.16 Omslaget kom med jordbruket, og nyvinningene spredde seg i rask rekkefølge. Vi fikk områder med klart ulike arkeologiske kulturer som spredde seg der det hadde vært veidekultur. Skifer-kvartskultur, kultur bygd på kamkeramikk og på asbestkeramikk og Säräisniemi-2-kulturer avløste hverandre i rask rekkefølge.17 Leiv Olsen mener videre at vi ikke kan vite om en arkeologisk kultur er spor etter bare en bestemt etnisk gruppe. Vi kan heller ikke vite om grensene for arkeologiske kulturer faller sammen med eller går på tvers av grensene for etniske grupper. Og arkeologien gir i alle fall ikke holdepunkter for å hevde at veidefolk i Norden i steinalderen (før jordbrukstida) var etnisk heterogene.18 Samisk etnisitet må ha utviklet seg gradvis blant folk som alltid har holdt til i Norden, fastslår Leiv Olsen.19

Med det har vi fått fastslått at det er enighet blant forskerne om at samene har hatt tilhold i Norden like lenge som den norrøne befolkningen� Det er noe uenighet om på hvilket tidspunkt det ble snakk om en spesiell samisk etnisk gruppe�

GENETISK FORSKNING – NYTT OG STORT HJELPEMIDDEL

Imidlertid har det vært en innvandring, en innvandring som skjedde etter hvert som isen trakk seg tilbake fra Nord-Europa. Dette er altså den fangstkulturen som både samene og den norrøne befolkningen stammer fra.

Innvandringsveiene nordover fra kontinentet var flere. Disse veiene er blant annet avdekt gjennom genetisk forskning. Det er en forholdsvis ny forskning, men den ser ut til å ha betydd svært mye som et ledd i arkeologisk og historisk forskning.

Genetisk forskning er forskning på arvelighet. Genetisk historieforskning er å rekonstruere arvelinjer bakover i tid. På den måten kan man se hvilke folkegrupper som for eksempel kan ha hatt kontakt og blandet seg mer eller mindre med hverandre. På den måten kan man også se hvilke veier og strekninger enkelte folkegrupper eller deler av folkegrupper har hatt på sine vandringer gjennom historia.

Kapittel 1 et

fangstfolK utviKler sin identitet

–

21

H1

U5b1b

Z1

V

A

B

D5

U5b1b

N R1 3 a

H1 Z1

.

J.R1b

V

.

J.R1b

22 – samer sør for midnattssola

a

N3

Kartene viser de sannsynlige innvandringsveiene til folkegrupper med bærere av et spesielt arvemateriale (haplogrupper). Kart A viser avstamningen fra mor til datter og kart B avstamningen fra far til sønn. Tidspunktet er da istida i Nord-Europa var slutt og folkegrupper la ut på vandring. For gruppe A var utgangspunktet dagens Mellom-Europa, mest trolig området rundt Hamburg.

Der holdt det til en gruppe (V) som har fått benevnelsen Ahrensburgkulturen.

Det var en folkegruppe med jegerkultur på tundraen i tidsrommet ca. 10 500– 9000 f.Kr. Folk fra denne gruppa har hatt to veier til Norden. De har tatt seg over Nordsjøen fra Danmark til norskekysten (H1). De har også vandret østover via Øst-Europa, gjennom Baltikum og Russland til Finnmark og deretter spredd seg utover hele Norden (U5b1b1).

Gruppe B innvandret fra østlig område i europeisk Russland til Finnmark og spredde seg deretter over hele Norden (gruppe N3 og en mindre gruppe R1a).

En mindre gruppe (R1b) kom fra Sentral-Europa via Øst-Europa til Finnmark.

Bærerne av haplogruppa J innvandret fra Sentral-Europa over Nordsjøen til Skandinavia og Norden for øvrig. Det var tundrafolk (reinsdyrjegerkulturer) som rekrutterte folk til i utvandringen til Skandinavia. Det var Ahrensburgkulturen lengst vest og Swiderienkulturen (ca. 10 000–4500 f.Kr.) som holdt til i det nåværende Polen.

Samisk arvestoff viser seg å ha sitt opphav i den europeiske genpolen. Samene er også genetisk enestående blant europeiske folk. Forklaringen på det må være at de gjennom svært lang tid, faktisk gjennom flere tusen år, har hatt lite inngifte med andre folk.21 Den avgjørende fasen for framveksten av et samisk kulturelt særpreg ser ut til å ha vært i det siste årtusenet før begynnelsen av vår tidsregning. Flere samiske kulturtrekk ble synlige i den perioden. Det er Bjørnar Olsen og flere R1

B Skjematisk rekonstruksjon av mulige innvandringsruter for folkegrupper med tidlig ar vemateriale. Kartet er hentet fra Leiv Olsens artikkel «Samane kom fyrst – i heile Norden». Det bygger på Kristiina Tambets’ rekonstruksjon av innvandringsveiene.

andre som har satt fram denne hypotesen. Også Hilde Rigmor Amundsen mener det samme for Hedmarks vedkommende når det gjelder yngre bronsealder og førromersk jernalder. Både boligutforming og bosetningsmønster som ligner det som vi med sikkerhet vet fra tida nærmere vår egen tid, kom til på dette tidspunktet.22 Forskerne har altså flyttet grensene for hvor lenge samene har vært i MidtSkandinavia bakover i tid i forhold til det som var vanlig syn for noen tiår siden. De aller fleste er enige om at også sørsamenes historie er å finne i den forhistoriske fangstkulturen.

KONSOLIDERING NORD I HEDMARK

Et stort arbeid som er utført i den seinere tid i form av en doktorgrad av Hilde Rigmor Amundsen, viser utviklinga fram mot en differensiert befolkning i Hedmark fylke gjennom kulturelle endringsprosesser i løpet av de siste 4000 årene f.Kr. I første rekke på grunnlag av det arkeologiske materialet, slik det er tolket og analysert, mener hun at det utviklet seg et jordbrukssamfunn med faste bosteder på Hedemarken øst for Mjøsa. I det nordøstlige hjørnet av Hedmark, i Øvre Rendalen og i Engerdal, utviklet det seg en fangstkultur på grunnlag av villreinfangst. Fangstvirksomheten i dette nordøstlige hjørnet av Hedmark har neppe utspring i kulturen sør i Hedmark. Parallellen finner Hilde Rigmor Amundsen lenger nordøstover, blant annet i Norrland i Sverige, som har samme type landskap som Rendalen og Engerdalen. Nord-Østerdalen og Røros er imidlertid ikke med i hennes undersøkelse. Men materialtyper og funnspredning tyder på at Femundsdelen av Røros er sammenlignbart med forholdene i Engerdal, mens Glommadalføret i Nord-Østerdalen har tilknytning til søndre Østerdalen. En grundig materialanalyse vil kunne skille ut mer detaljerte grenselinjer.

Ut fra denne tolkninga går utviklinga i tidsrommet fra tidlig neolitikum til førromersk jernalder (3800 f.Kr.–Kr.f.) fra å være regionale grupper som deler felles identitet, i retning av to distinkte kulturtradisjoner som oppfatter seg grunnleggende forskjellige fra hverandre.

De store skillelinjene framtrer først fra seinneolitikum (2350–1750 f.Kr.) og konsoliderer seg i løpet av bronsealder og førromersk jernalder (1750 f.Kr.– Kr.f.). Dermed får vi en jordbrukskultur på Hedemarken og en fangstkultur i Øvre Rendalen og Engerdalen. Grensa mellom dem er Trysilelva. De mellomliggende dalførene, altså Østerdalen, Søndre Rendalen og Trysil vest for Trysilelva, utnyttes til jordbruks- og fangstvirksomhet av grupper med utspring i den sørskandinaviske tradisjonen sør i fylket fra neolitikum og framover, mener Hilde Rigmor Amundsen. Fra og med seinneolitikum var det en viss utnyttelse av de samme dalførene av fangstgruppene i Engerdal. Dette er også med på å stadfeste Anders Hagens utsagn fra 1946 om at det ikke er mange tegn som tyder på kontakt mellom regionene.

Kapittel 1 et

Gjennom den genetiske forskningen er det blitt avdekt hvilke veier og omveier de folkegruppene fulgte som innvandret til Norden, og hvilke veier de fulgte som ble den samiske folkegruppa� Genetikerne har ut viklet metoder som kan kartlegge avstamningen til folk� Det er såkalt mitokondrisk DNA som alltid blir ar vet fra mor, mens Y-kromosomene blir ar vet fra far� I 2004 la Kristiina Tambets mfl� fram en studie som sammenligner samisk mtDNA og Y-kromosom med materiale fra de fleste folkene i Europa og i Nord-Asia�20 Den viser et interessant bilde�

fangstfolK utviKler sin identitet

–

23

Kart over undersøkelsesområdet  til Rigmar Amundsen (Øvre Rendalen og Engerdal) som viser fangstkultur med forbindelser nordøstover til Norrland i Sverige.

Trondheim

Bergen

Oslo Stockholm

Göteborg

Hilde Rigmor Amundsen konkluderer på denne måten: Hovedmønstre og endringsprosesser tilsier at dagens Hedmark fylke i det indre Sørøst-Norge har utgjort et av flere dannelses- og et ter hvert grense- og kontaktområder mellom tidlige norrøne og samiske grupperinger som ut vikles i løpet av samme perioder lenger nord og nordøst, og som framtrer med størst tydelighet i de arkeologiske kildene i siste årtusen før Kristus. 23

Dermed har vi sammenfall av flere arkeologers synspunkter når det gjelder tidspunktet for den etniske utviklinga hos en gruppe fangstfolk som etter hvert ble sørsamene.

SPRÅKLIG UTVIKLING Det sørsamiske språket har sin opprinnelse i den finsk-ugriske språkfamilien� Det ser ut til å ha utviklet seg klart forskjellig fra nordsamisk over lang tid, og det har skjedd i de områdene der sørsamene holder til i dag� Det samiske språket tilhører den finsk-ugriske språkfamilien. Sammen med de samojediske språkene utgjør det den uralske språkfamilien. Ut fra denne språkfamilien, gjennom et tidsrom på om lag 6000 år, ble en rekke språk-

24 – samer sør for midnattssola

samfunn og dialekter utviklet. Av de finsk-ugriske språkene har samisk størst slektskap med finsk og andre språk som tilhører den østersjøfinske gruppa.

Lenger bakover i tida er de også i slekt med mordvinsk og mari, og enda lenger bakover i tid er de i slekt med de permiske språkene udmurt og komi.

Ut fra et finsk-samisk protospråk (urspråk) skilte to språkretninger lag for om lag 1000 f.Kr. Det ble protosamisk og protofinsk. Ut fra protofinsk utviklet språkene finsk, karelsk, veptisk, votisk, estisk og livisk seg. Ut fra protosamisk utviklet de ti samiske dialektene seg. (Se for øvrig «stamtre»-modellen).

Knut Bergsland er pioneren innenfor forskningen av det sørsamiske språket. Han hevdet at forskjellen mellom sørsamisk og nordsamisk er like store som forskjellene mellom norsk og tysk.24 Han hevdet også at de sørlige dialektene ikke kan avledes av de nordlige. Av det vitenskapelige materialet han la fram, mente han at vi må kunne slutte at samisk bruk i sørlige områder går tilbake til 500-tallet eller enda før.25 Uralsk urspråk («ururalsk», 4000 f.Kr.)

ursamojedisk urnordsamojedisk tavgi jeniseisamojedisk

Norbert Strade er også en av dem som har forsket på det sørsamiske språket� Han hevder at sørsamisk er rikt på arkaismer (gamle former), og at enkelte av dem går tilbake til en språktilstand som er eldre enn ursamisk�26–27 Sørsamisk ser ut til å ha ut viklet seg klart forskjellig fra nordsamisk over lang tid, trolig i mer enn 1000 år� Utviklinga har trolig skjedd i området der sørsamene bor i dag�28

urfinsk-ugrisk (4000–3000 f.Kr.) ursørsamojedisk

selkupisk jurakisk

kamassisk

finsk-permisk urspråk (3000–2000 f.Kr.)

ugrisk urspråk (3000–2000 f.Kr.)

Ungarks el. Madjar

permisk finsk-volga-språkene (2000–1500 f.Kr.)

syrjensk el. Komi votjakisk el. Udmurt

Oburgrisk urspråk

vogulsk el. Mansi

Ostakisk el. Hanti

tjeremissisk el. mari mordvinsk erza

(Volgaspråk)

moksja

tidlig urfinsk (1500–1000 f.Kr.) ursamisk (1000 f.Kr.–700 e.Kr.) samiske dialekter

sen urfinsk (1000 f.Kr.–0)

 Den historiske utviklinga av uralske språk.

Kilde: NOU 1984:18.

finsk karelsk vepsisk votisk estisk livisk (Østersjøfinske språk)

Kapittel 1 et

fangstfolK utviKler sin identitet

–

25

Samiske språkområder.  Kilde: NOU 1984:18.

Opprinnelig fra Ottar nr. 84, Tromsø Museum.

5

3

6

4

2 1

7

8 9

1

Sørsamisk

2

Umesamisk

3

Pitesamisk

4

Lulesamisk

5

Nordsamisk

6

Enaresamisk

7

Skoltesamisk

8

Akkala- og Kildinsamisk

9

Tersamisk

Det er ni–ti samiske språk, eller dialekter som noen kaller dem. Kartet, som viser språkområdene, baserer seg på ni forskjellige språk. Noen andre kart regner med ti språk. Da er áhkkilsamisk tatt med som et sjølstendig språk og ikke en del av kildinsamisk. Forskjellen mellom språkene er til vanlig slik at de som er naboer, kan forstå hverandre til en viss grad, men mulighetene for å forstå hverandre minker dess lenger fra hverandre geografisk språkområdene ligger. Dermed er det vanskelig for sørsamer å forstå nordsamer og østsamer.

Disse skillene i språkene går på tvers av riksgrensene. Slik har nordsamisk hatt felles rettskrivningsregler både i Norge og Sverige siden 1950, og i 1979 kom det en ny rettskrivning både for Finland, Norge og Sverige, som i 1985 igjen ble revidert. En offisiell rettskrivning for sørsamisk ble tatt i bruk i 1978 og for lulesamisk i 1979. Vi kommer tilbake til det sørsamiske språket i siste kapittel, der vi blant annet ser på hvordan sørsamene fikk sitt skriftspråk.

MANGE SPOR I SKOG OG FJELL

Sporene etter fangstfolkene finner vi først og fremst i skog og mark og dessuten til fjells� Det er boplasser, kokegroper, graver og helleristninger� Lausfunn er det mange av, så som pilspisser, ski og skinnskraper� Til sammen gir dette et bilde av hvordan folk levde, hvordan de ernærte seg, og om de hadde kontakt med sine nabogrupper� Fangstfolket har etterlatt seg mange spor, men mange av disse sporene er vanskelige å oppdage, særlig for uøvde øyne. Hva slags spor og hvor lette de er å finne, beror mye på de naturgeografiske forholdene i et område. Et problem for arkeologien i det sørsamiske området er at vegetasjonen ofte skjuler fornminnene. Mose, gras, busker og trær har vokst over felter der det var aktivitet, eller der det for eksempel sto en gamme. I det nordsamiske området er vegeta-

26 – samer sør for midnattssola

sjonen ikke så rik, og dermed er det ikke det samme problemet som i sør. Den kulturhistoriske utviklinga i nærområdet til et fornminne spiller også en rolle, for eksempel hyttebygging, veibygging, odling av jord eller neddemming.

De vanligste sporene er boplasser, kokegroper, fangstgroper, fangstmarksgraver, helleristninger og figurer malt på bergvegger. I tillegg skal vi nevne steinsamlinger, eller steinringer, vanligvis på et høydedrag. Vi skal også ta med lausfunn av gjenstander, for eksempel pilspisser, ski og skinnskraper.

Sporene er ikke monumentale. Byggverkene, for eksempel en gamme, tar naturen tilbake etter kort tid, men arkeologenes forskningsmetoder gjør at vi har forholdsvis sikre kunnskaper om fangstfolket.

Det er imidlertid noen ganger vanskelig å avgjøre om det er samiske eller andre spor vi har med å gjøre, i og med at både samiske og norrøne grupper hadde sitt opphav i fangstkulturene. Den tidlige samiske perioden, den protosamiske, ble ikke synlig før i det siste årtusenet før vår tidsregning, som nevnt ovenfor. Steinalderkulturen var da allerede flere tusen år gammel. Men den samiske kulturen er utgått fra og er synonym med fangstkulturen. De samiske trekkene i Midt-Skandinavia synes å ha mer alderdommelige trekk og en lengre tradisjon bakover enn den nordiske. Det innebærer at sjøl om dagens arkeologer ikke anvender begrepet samer lenger tilbake i tida enn det andre årtusenet før vår tidsregning, så legger de vekt på at kulturen kan være mye eldre enn som så.29 Sporene blir tydeligere etter hvert, og det blir lettere å tolke hvilken tilhørighet de hadde.

Funnbildet utjevner seg etter hvert som vi kommer nærmere vår tid. I denne framstillingen er det satt et skille rundt år 800 e.Kr. Det er på den tid samene var etablert som egen etnisk gruppe, slik at funnbildet må for en del ses under ett i de to kapitlene.

Fortsatt er det mange hull� Derfor viser det seg at det er glissent i mange områder� Totalt er det få utgravninger og undersøkelser som er gjort både i fjell- og skogsområdene� «Vi måste framför alt få fram boplatserna», sier Inger Zachrisson� Hun sier også at det går an å stille opp en del kriterier på samisk kultur i arkeologisk materiale fra Midt-Skandinavia fra tida mellom Kristi fødsel og 1300 e�Kr� med utgangspunkt i boplassform, rituell bruk, teknikk, drakt og prydgjenstander – likedan ornamentikk og er verv�

BOPLASSER

Boplassene er det viktigste kildegrunnlaget i utforskningen av steinalderen� De lå vanligvis ved vassdragene, ved elver og bekker, ved tanger og viker ved sjøene og ved inn- og utløp av vann og sjøer� Boplassene kan ha vært brukt gjennom lang tid, helt fra eldre steinalder og inn i jernalderen� Funn av en steinalderboplass er en indikasjon på den første menneskelige aktiviteten i et område. Boplassen er stedet der mennesker opp til flere tusen år siden hadde sin hovedbase for arbeid, der de fikk seg mat, hvor de sov og lekte.

Dessuten hadde de ritualer som hørte med til tilværelsen. Stadig vekk blir det gjort nye funn av boplasser, også i det sørsamiske området.

Det er flere tegn som indikerer at det kan være en boplass. En indikasjon er funn av kokstein, eller skjørbrent stein som den også kalles. Det er stein som er brukt under oppvarming av vann. Før folk hadde kokekar som de kunne sette over ilden, brukte de å varme opp stein på bålet. Når den var opphetet, ble den sluppet opp i en skinnsekk eller magesekk av dyr med vann. Det kalde vannet

Kapittel 1 et

fangstfolK utviKler sin identitet

–

27

Boplassene ble anlagt i de mest ressursrike områdene� Derfor ligger svært mange boplasser i nærheten av vann� Det var fordi menneskene hadde behov for vann, og også fordi elver, bekker og vann vanligvis hadde tilgang på mat i form av fisk�

I flere år midt på 1990-tallet ble det utført en stor arkeologisk undersøkelse i forbindelse med at Rena militærleir på Rødsmoen i Åmot kommune sør i Østerdalen skulle etableres� Arbeidet gikk over flere år, 1993–1997, og var det første arkeologiske utmarksprosjektet som ble utført i Hedmark fylke�31

28 – samer sør for midnattssola

avkjølte steinen raskt, og dermed smalt det av tynne skall eller skiver. Kokstein er lett å oppdage når den ligger i dagen, og ved hjelp av slike funn kan vi regne med at stedet har vært en boplass for en kortere eller lengre periode.

Ved enkelte vassdrag kan det være mye av denne steinen, som har kvasse kanter og knaser og danner lyd på en spesiell måte enn når man tråkker på den.

Mengden av kokstein er større hos fangstkulturen i Midt-Skandinavia enn hos kulturen i Sør-Skandinavia.

Andre tegn på en boplass er funn av bålrester, flint og andre steinslag som var bearbeidet. Dersom man finner en avfallsplass, er det en sikker indikasjon.

På slike boplasser finner man også gode spor etter tillaging av verktøy av stein.

Det er skraper, spisser, garnsenker, bryner og slagsteiner til å gjøre opp varme med. Dessuten finner man kjerner, avslag, spon og emner som det ble laget verktøy av. Finnes det fangstgropanlegg i nærheten, er dette også en bra indikasjon. Gammetomta er et svært sterkt bevis på at det er en boplass. Tomta framstår vanligvis som en grasbevokst liten slette som er rund eller oval i formen. På kanten er det som regel en forhøyning, en voll, etter never og annet trevirke som var byggematerialet, men som har falt ned og gått over til jord.

Men gammene har hatt ulik form og størrelse gjennom tida.

Noen steder var det elver der de kunne fange laks som ga herlige måltider.

Slike steder var også attraktive for dyr. Dessuten var det også muligheter for sanking av bær, urter, nøtter, smådyr og annet det gikk an å spise.

Det var fangst- og samlergrupper som oppholdt seg på slike steder, men de kunne flytte på seg, alt etter hvor områdene var attraktive. Noen steder vet vi at de hadde områder hvor de holdt til når det var barmark, og flyttet til andre steder på vinteren. Tilgangen på mat var mest avgjørende for oppholdsstedet.

Noen steder må de ha oppholdt seg lenge og likt seg godt. Ved Särnasjön må de ha likt seg særdeles godt. Om lag 90 boplasser er kjent fra dette området. Flere av boplassene ved denne sjøen har en utstrekning på 240–260 meter langs strendene. Kokstein finnes det praktisk talt rundt hele sjøen. Sammen med de tilhørende vassdragssystemene i nordvest for denne sjøen utgjør den et av de rikeste boplass-systemene i den «norrlänska» fangstkulturens søndre del. Åke Hyenstrand skapte begrepet Det södra fångstlandet og tok med det opp de etniske spørsmålene. Han har framhevet forbindelsen mellom den tidlige jernframstillingen og jernalderens fangstgraver (innsjøgraver) i Dalarna, og han har satt begge i forbindelse med fangstkulturen.30 Resultatene av undersøkelsene var overraskende rike og har gitt grunnlag for å forstå forhold som gjelder hele Østerdalen31, og dessuten deler av Hedmark fylke og Østlandet for øvrig.32 Det var knapt gravd ut boplasser i skogsområdene i innlandet tidligere, og dermed kom Rødsmoprosjektet til å bli særdeles viktig når det gjelder oppfatningen av bosetningshistoria i eldre tider på Østlandet.

Lars Erik Narmo sier at boplassene langs Rena elv er viktige av flere grunner. I forskningen av eldre steinalder har arkeologene tradisjonelt sett en sam-

menheng mellom boplassene langs kysten og høyfjellet. Det var kystbefolkningen som tok seg turer inn i høyfjellsområdene for å drive fangst og hadde kortvarige opphold i fjellet. Boplassene i skogsområdene fra samme periode visste man ikke om, men registreringene langs Rena elv viser at bosetningene i skogsområdene hadde vesentlig omfang og gir således grunnlag for nye tanker.

Fangstfolkenes årlige vandringer kan ha gått mellom ulike områder i innlandet og ikke bare mellom kyst og fjell, slik man trodde tidligere. Hvis bosetningen i innlandet gjelder en egen gruppe, hadde den rimeligvis utviklet en kulturell identitet som var forskjellig fra den de hadde langs kysten.33 Narmo mener at folket som brukte boplassen som er utgravd på Rødsmoen, var en liten gruppe som flyttet fra sted til sted innenfor et stort område.

De fulgte sannsynligvis en årssyklus, der boplassene langs Rena elv inngikk i et systematisk vandringsmønster.

Omkring 7000 år før nåtid skjedde det endringer i bosetningsmønsteret og en stor nedgang i bruken av innlandet. Det er få boplasser fra de tusen årene mellom 7000 og 6000 før nåtid, og det er særlig nedgangen i funn på høyfjellet fra denne perioden som er påfallende. De fleste har forklart dette med endring i klimaet som ga negativ innvirkning på reinbeitene, men ikke alle arkeologene er overbeviste om dette. «I hvilken grad nedgangen mellom 7000–6000 år før nåtid også gjelder i skogsområder som Åmot, er derimot et åpent spørsmål», sier Lars Erik Narmo.34 På samme tid ser vi spor etter den såkalte Nøstvedtkulturen, som er oppkalt etter gården Nøstvedt i Ås kommune i Akershus fylke. Der er det funnet om lag hundre økser som er avlange i formen og er laget av en grønn stein. Funnene fra denne kulturen er først og fremst gjort rundt Oslofjorden og nesten ikke i innlandet. Det er en kysttilpasset kulturform. De levde av fisk, småhval, sel, oter og sjøfugl.

De første groptuftene ble oppdaget på Svevollen i Elverum i siste halvdel av 1980-årene. I undersøkelsene på Rødsmoen om lag ti år seinere ble det funnet flere slike groptufter, i alt ni–ti stykker. Den eldste er fra om lag 7000 år før nåtid og ble trolig brukt i om lag 2500 år. De andre er fra perioden 5800– 4500 før nåtid. Seinere er det også funnet en groptuft på Leira i Valdres. Arkeologene mener at disse groptuftene har mye til felles med det som er blitt kalt for skärstensvallar i Midt-Sverige, og Narmo mener det er sammenheng mellom tuftene i Norge og Sverige.

Betegnelsen groptuft kommer av at denne steinalderboligen var gravd ned i jorda. Dybden varierer en del, fra om lag 40 centimeter til 2 meter. Størrelsen på tufta varierer også noe, fra 7,5 til 3,5 meter i lengde, og 5,5 til 3,5 meter i bredde. Tuftene er enten runde eller ovale.

Inne i gropa var veggene bygd opp av tømmerstokker. Likeså var det bygd benker av tømmerstokker som man kunne sitte eller ligge på. Fra bakkenivået og oppover var det satt opp skråstilte trestokker. De var sammenbundet med vertikale trestokker på toppen, med en åpning for utslipp av røyk fra ildstedet

Kapittel 1 et

Samtidig med at Nøstvedtkulturen etablerte seg, finner vi de første grophusene i innlandet� De er datert til 7000 år før nåtid�

fangstfolK utviKler sin identitet

–

29

En del av redskapen er laget av skifer, en spesielt T-formet redskap som også er vanlig i NordSkandinavia� Det er også funnet redskap av jaspis� Det er en steinsort som de fant i Trysil, og steinalderfolket forsynte seg av denne på begge sider av nåværende grense mellom Norge og Sverige�

 Tilhogd flintbit i hånda til arkeologen Geir Olsen. Funnet i en steinalderboplass ved elva Folla i 1998. Foto: Leif Braseth

30 – samer sør for midnattssola

som var på golvet i midten av grophuset. De skråstilte stokkene, som utgjorde takkonstruksjonen, var kledd med skinn eller bark og kanskje med jord over.

I golvet var det lagt trestokker. Grophus som var gravd lite ned i jorda, hadde neppe sitte- eller liggebenker langs veggene. Det kan tyde på at disse grophusene hadde to motstående innganger, noe som samsvarer med det som har vært vanlig i andre kulturer, og som gir uttrykk for spesielle kulturelle forestillinger (jf. konstruksjonen og inndelingen av en gamme).

Den ene av tuftene, som arkeologene for øvrig kalte «Grand Hotell» fordi sporene etter bosetningen var så omfattende, er den eldste hustufta som er kjent fra innlandet i Skandinavia. Den er datert til 7000 år før nåtid. Den var i bruk i 2500 år og representerer både begynnelsen og slutten på fangstfolkets bruk av grophus i innlandet.

I og rundt grophusene på Rødsmoen er det gjort flere tusen funn av avslag og redskaper av stein. Det er kniver, bor, skrapere og pilspisser med tverr egg.

Dessuten er det funnet møddinger, til og med to møddinger ved enkelte hus. I tillegg er det funnet store mengder med kokstein. I tilknytning til «Grand Hotell» var det så mye kokstein at arkeologene veide den, og kom til at koksteinhaugen var på hele 15 tonn.

I groptuftene er det også spor etter kulturimpulser som skriver seg fra store områder.35 Fangstfolket på Rødsmoen levde ikke isolert fra andre grupper med annet kulturgrunnlag. Men den store mengden kokstein på boplassene i skogsområdene indikerer likevel en kulturforskjell mellom kyst og innland.

Grophus som er funnet på den nordlige halvkula, regnes for å være vinterboliger. Joel Boaz regner da også grophusene på Rødsmoen for å være vinterboliger. Det er dermed trolig at fangstfolket ikke beveget seg så mye på vinterstid. Hvor vandrerutene ellers kunne være, er det vanskelig å mene noe om.

Men det er ikke usannsynlig at de dro til Osensjøen. Området ved nordenden av Osensjøen er en sammenhengende boplass fra yngre steinalder. Fisken fristet, og sommer- og høstfisket fristet mest. Etter endt fiskesesong dro gruppa tilbake til Rødsmoen.

Det ble funnet en stor mengde med beinrester fra grophusene – hele 80 000 av dem. De var brente, og til sammen veide de 25 kilo. Det er den største beinsamlingen fra steinalderen i Øst-Norge. Beina viser hvilken jaktaktivitet folkene drev. Det er funnet mest bein etter elg og bever, men også bjørn, jerv, hund eller ulv, mår, hare og villsvin. At det finnes beinrester etter elg og bever, er et fellestrekk med møddingene til grophusene både i Norge og i Sverige.

Narmo mener at beinmaterialet underbygger i sum at grophusene er knyttet til en spesialisert elgjakt som ble drevet i vinterbeitet for elg. Vinterjakt på store dyr hadde flere fordeler. Kjøttet frøs slik at det ikke ble ødelagt. Frakting av kjøtt kunne også være lettere, for eksempel på skareføre om vinteren eller ved barfrost, mens dyp snø antakelig var fordelaktig under sjølve jakta. Trolig drev de elgjakt på vinterbeiteområdet for elg i nærheten.

KOKEGROPER

Kokegropene ble brukt til å lage mat� Det er en eldgammel teknikk som går helt tilbake til steinalderen� De fleste kokegropene som er registrert, er datert til romertid eller folkevandringstid, altså 0–600 e�Kr� Enkelte er også datert til førromersk jernalder (500 f�Kr�–0) og yngre bronsealder (1000 f�Kr�–0)� Kokegroper er blitt brukt i store deler av Nord- og Sentral-Europa, men er kjent i mange kulturer over store deler av verden. De ble da også brukt av begge fangstkulturene i Midt-Skandinavia i forhistorisk tid. Hovedhensikten med å legge stein i et bål i ei grop er å magasinere varme og utnytte den til ferdiglaging av mat.

Ei kokegrop var enkel å lage. Det ble gravd ei grop i bakken, vanligvis med en halv meters dybde, og med skråstilte kanter. I gropa ble det laget et bål, og oppi bålet ble det lagt steiner som ble varmet opp. Når bålet var brent ned, kunne steinene brukes til å koke mat. Maten ble pakket inn i tynn never eller i store blad. Urter og krydder ble lagt inn i pakningen sammen med kjøtt eller fisk. Man kunne legge flere pakninger over steinene, alt etter behov og mengden av oppvarmet stein. Over det hele ble det lagt torv og kanskje sand, slik at det ble så lufttett at nevra ikke tok fyr.

Denne metoden med å lage mat er prøvd mye i nåtid, og det viser seg å være en utmerket kokemetode. Kjøtt og fisk blir saftig, og ved hjelp av urter får maten en utmerket smak. Koketida varierer alt etter hvor mye som blir lagt i gropa. Fisk behøver bare halvparten av koketida sammenlignet med kjøtt.

Vanligvis varierer størrelsen på gropene fra en til tre meter i diameter. Store groper var trolig knyttet til spesielle fester eller kultiske handlinger.

Kapittel 1 et

 Koking med oppvarmet stein.

Modell fra Lars Erik Narmo: Oldtid ved Åmøtet (Marit Hansen).

fangstfolK utviKler sin identitet

–

31

 Tverrsnitt av kokegrop.

Rekonstruksjon av groptuft.  Modell fra Lars Erik Narmo: Oldtid ved Åmøtet (Marit Hansen).

Ble slike kokegroper brukt over lang tid, ble det en stor ansamling av kokstein, som for eksempel ved grophusene på Rødsmoen i Åmot kommune.36 FANGSTGROPER Formen på fangstgropene er ofte svakt oval eller rund med en ytre diameter på 4–7 meter� Dybden kan være om lag 2 meter� Størrelsen på kassen i bunnen av fangstgropene kan ha vært 2,5 x 0,9 meter� De i høyfjellet som var beregnet på rein, var om lag 2 meter lange og 0,7 meter breie, med en dybde på 2 meter�

32 – samer sør for midnattssola

Fangstgroper er nedgravde fordypninger i bakken for å fange hjortedyr� De var laget for å fange de store dyra elg og rein� Kjøttet ble brukt til mat og skinnet til klær� Fangstgroper er laget på steder med løs masse der det er mulig å grave. Rundt gropene er det vanligvis blitt en voll av massen som er kastet opp fra gropene.

Andre steder kan gropene være bygd opp som en tørrmur av flate steiner, og de ligger for det meste i høyfjellet der det er liten vegetasjon, men med god tilgang på steinheller som det kan mures av.

Det er to typer fangstgroper. Den ene typen har et dekke over åpningen, et lokk, som har en smal kamuflert spalte i dekket. Prinsippet er at dyret skal gå ut på dekket og så falle ned gjennom spalten. Åpningen skal være så liten at dyret ikke skal ha muligheter til å komme seg ut igjen ved egen hjelp. I litteraturen er denne typen blitt kalt Mugga-typen etter funnstedet ved elva Mugga ved nordenden av Femunden. En lignende type fangstgrop er funnet ved Grundset nord for Elverum sentrum, ikke langt fra Rena og Rødsmoen.

Den andre typen fangstgroper har en kasse i bunnen laget av halvkløvninger som holdes på plass med vertikalstilte stokker i hjørnene. Denne kassen smalner nedover mot bunnen. I enkelte groper er det også funnet spiddstokker som står opp fra bunnen, og som dyret falt ned og ble hengende fast på. På de skrånende veggene ned mot bunnkassen ble det lagt halvkløvninger med rundsida mot åpningen. Sidene blir dermed særdeles glatte og gjorde det umulig for dyret å komme opp av gropa. Denne typen er kalt Ledsager-typen etter funnstedet Ledsageren i Stor-Elvdal kommune. Også denne typen ble tildekt av lauv, kvist og mose for å skjule konstruksjonen.

Fangstgroper var vanlig å bruke i begge kulturene i Midt-Skandinavia. Det var en svært effektiv måte å fange større hjortedyr på, og mange tusen slike fangstgroper er funnet i dette området. Det var mest av disse anleggene i tidsrommet år 0–ca. 1500 e.Kr., altså i vikingtid og middelalder, men det er groper som også ble brukt allerede under steinalderen.

Fangstanleggene kommer vi tilbake til i kapittel 2, som omhandler den perioden hvor fangstaktivitetene nådde sitt høydepunkt.

FANGSTMARKSGRAVER

Fangstmarksgraver er en samlebetegnelse for det som før ble kalt fjellgraver og skogsgraver� I Sverige er de i tillegg blitt kalt innsjøgraver� Det er høyst sannsynlig personer fra den eldre fangstbefolkningen som er gravlagt her� Gravene både i Norge og i Sverige er å finne i landskap som er like� Diskusjonen om disse gravene er blitt ført separat på norsk og svensk side, men konklusjonene er de samme. Fangstmarksgravene skiller seg fra andre gravfunn fra samme tid på en vesentlig måte, nemlig at det ikke er funnet skjold eller rester av skjold, for eksempel skjoldbuler, og heller ikke hesteutstyr er funnet. Ellers er det noe av det samme som går igjen, så som spyd- og pilspisser, sverd, kammer, økser og redskaper av forskjellig slag. Typisk i så måte er gravfunnet fra yngre jernalder ved Dørlisetrene i Folldal kommune.

Fangstmarksgraver er funnet i sørnorske høyfjell fra merovingertid og fra vikingtid, men ellers over hele det sørsamiske området. Deres utbredelse mot nord ser ut til å falle sammen med nordgrensa til det sørsamiske området. Sørover strekker utbredelsen seg lenger enn det sørsamiske området i dag. Slike gravfelt er ikke funnet i Lappland. De ligger også vanligvis langt fra jordbruksområder med fast bosetning. Dette var gravlegging som ble foretatt av såkalte årerundtfolk.

Andre viktige gravfunn fra den samme perioden i området Østerdalen og over mot Gudbrandsdalen er Spranget nær Rondvassbu i Rondane, Vuludalen i Rondane, Skjelåvollen og Lille Sølensjø i Rendalen. Andre rike gravfunn og langt fra kjent gårdsbosetning er ved Dørlisetra i Folldal, Baugen skog og Røskåsen i Alvdal, Rødsmoen i Åmot, det særdeles rike funnet i Eltdalen i Trysil og ved Krøkla i Gudbrandsdalen. Det siste skal muligens være en samisk

Kapittel 1 et

 Rekonstruert fangstgrop med glatte halvkløvninger og kasse i bunnen. Foto: Leif Braseth

I området i og rundt Østerdalen i Norge er det gjort flere gravfunn som er fra tida før vikingtid� På Kvikne i Tynset kommune er funnbildet slik at det forteller om en fangstbasert bosetning i de store skogs- og fjellområdene fra steinalderen� Først fra sein folkevandringstid opptrer funnene regelmessig i dagens jordbruksstrøk�37

fangstfolK utviKler sin identitet

–

33

grav med neversvøp, ifølge Arne Skjøldsvold. Ellers er det mange fangstmarksgraver i Oppdalsfjella.

På svensk side er det flere hundre fangstmarksgraver fra Dalaälven i sør til Ångermanälven i nord. Gravfeltene på Krankmårtenhögen og Smalneset i Härjedalen og Vindförbergs Udde i Dalarna er fra eldre jernalder. Gravfeltet på Krankmårtenhögen ved Storsjön i Härjedalen, fra tidsrommet 200 f.Kr.–200 e.Kr., er et stort gravfelt med om lag 30 steinsettinger. De fleste er trekantete steinsettinger, og det er plassert horn og hodeskaller (kranietak) av elg- og reinokser på mange av dem. Den grava som har mest av dette, er ei mannsgrav med horn fra tolv elger og fire reiner, og denne er datert til 175 e.Kr. Gravene på Krankmårtenhögen kan ses på som spor av en lang tradisjon, sier Inger Zachrisson. Man kan jamføre dem med samiske bjørnegraver fra nord i Skandinavia.

Gravfeltet på Smalnäset på Lossen er datert til om lag 100 f.Kr.–100 e.Kr. Her er det 30 steinsettinger. Også her var det hornrester etter elg, men ikke etter rein, og dessuten fragmenter av kranier av elg.

Gravfeltet på Vinförberg ved Oresjön i Dalarna er også et stort gravfelt. Det er datert til tidsrommet fra om lag 0 til om lag 500 e.Kr. Det er registret hele 43 graver på en odde ut i en mindre innsjø. Beliggenheten på en sørvendt odde i en innsjø er typisk for slike gravfelt.

Fangstmarksgravene ligger i tilknytning til boplasser i nærheten. De er altså levninger etter folk som bodde og hadde sitt virke i fangstmarka. Gjenstandene (gravgodset) som er funnet i slike graver, er sverd, pilspisser, kammer og andre redskaper.

Fangstmarksgrav fra  nordenden av Lille Sølensjøen i Rendalen kommune.

Foto: Leif Braseth

34 – samer sør for midnattssola

 Krankmårtenhögen ved Storsjön i Bergs kommun i Jämtlands län. Foto: Leif Braseth

 Nær sjøen. Utsikt over Storsjön i Bergs kommun, sett fra Krankmårtenhögen. Foto: Leif Braseth

Kapittel 1 et

 Jonas Danielsen ved en fangstmarksgrav i utmarka ved Gutusjøen i Engerdal kommune.

Foto: Leif Braseth

fangstfolK utviKler sin identitet

–

35

Horn og kranier av store dyr som elg, rein og hjort som ble plassert på gravene, var kanskje et offer eller en rituell handling. De var kostbare deler av dyret sett ut fra datidens syn og ble brukt til redskaper og prydsaker og til råmateriale i kamproduksjonen.

Skikken med å legge horn og kranier har vært vanlig blant folkegrupper i Eurasia, både blant grupper som bruker uralisk språk som samer, nener og chanter, og blant grupper lengst nordøstover i Sibir. Forestillingen om hvordan de så på krafta som disse delene av dyra representerte, kan illustreres hvordan en tjuktisk sjaman sa det, gjengitt av Inger Zachrisson: «Alt lever … Hornen som ligger på gravarna reser sig nattetid och vandrar i procession kring gravhögarna, medan de döda står upp och besöker de levande.»

Ofringen ble ikke bare gjort under sjølve begravelsen, men horn og kranier ble lagt på gravene også seinere. Hvor langt tilbake i tid i den samiske kulturen dette ble gjort, vet vi ikke.

Vi kommer tilbake til fangstmarksgravene i kapittel 2, blant annet om gravene lenger nordover i det sørsamiske området. De er fra tida nærmere vår tid, altså etter år 800 e.Kr.  Utbredelsen av fangstmarksgraver i Norge og i Sverige.

Original hos Bergstøl 1997

BERGKUNSTEN Bergkunst er både helleristninger og hellemalerier� Vi kan også ta med hulemalerier, sjøl om det er langt mindre av dem i det sørsamiske området� Helleristninger er betegnelsen på forhistoriske bilder som med forskjellige teknikker er laget på fjell� De blir inndelt i to hovedkategorier, nemlig veideristninger og jordbruksristninger� Veideristningene regnes for å være den eldste kategorien� Den tekniske metoden for å framstille figurene på flate berg- og steinsider var ved knakking eller prikkhogging med slag på meisel. I bløtere fjell ble figurene skåret inn som V-formete fordypninger. Det er også brukt en slipe- eller poleringsteknikk som gjør at figurene kommer fram som lysere felt der hvor det har vært polert.

I ettertid har det vært spekulert mye over hvorfor bergbildene er blitt laget. Tolkningene har skiftet en god del. Tradisjonelt har man ment at dette var bildemagi. I veidekulturen laget man bilder av matnyttige dyr som de lettere skulle fange ved å framstille dem på denne måten. I jordbrukskulturen var bildene uttrykk for fruktbarhetsmagi som skulle gi økt avkastning fra åker, eng og husdyr og dessuten gi folk stor fertilitet.

36 – samer sør for midnattssola

I dag blir bergkunsten tolket mer i den retningen at det er en del av en komplisert trosverden grunnet på mytologi, kosmologi, sjamanisme og ritualer. Inn i tolkningsbildet kommer også forholdet til økonomi, sosiale og politiske og territoriale betingelser. I dag vil man i større grad tolke bergkunsten i den retningen at folkene som laget dem, hadde et ønske om å framstille universets innretning slik de forestilte seg det.

Veideristningene går tilbake til eldre steinalder fra om lag 10 000 år f.Kr. til om lag 1800 f.Kr. I Nord-Norge strekker den seg helt fram til om lag 500 f.Kr. Veideristninger finner vi mest på Vestlandet, i Midt-Norge og i Nord-Norge. I Sverige finner vi helleristninger og bergmalerier fra veidekulturen i Härjedalen, Göteborg, Jämtland og Ångermanland. Resten tilhører jordbrukskulturen. Jordbrukskulturen dateres først og fremst til bronsealderen – om lag 1800 f.Kr.–500 f.Kr. Hellemaleriene er laget med gule og røde farger og dessuten en farge som etter hvert er blitt mørkere. De er sannsynlig laget for å synes godt i terrenget og på den måten gi dem en større magisk kraft. Av bergmalerier finnes det et felt fra Trøndelag og tvers over Sverige. Dessuten er det bergmalerier på Sørlandet, i Finnmark og i Sør-Finland.38 Som det går fram av alderen og bildemotivene på den bergkunsten som har bakgrunn i veidekulturen, går dette tilbake til jakt- og fangstfolket. I og med at vi regner fangstfolket som forfedrene til samene, vil det dermed også være en direkte forbindelse fra disse til dagens samer. Men i en del tilfeller er det ikke tvil om at det er samiske helleristninger eller hellemaling.

I Padjelanta i Jokkmokks sokn i Lappland, som ligger nær grensa til Norge nord-øst for Fauske i Nordland fylke, er det oppdaget et mindre helleristningsfelt. En del av denne helleristningen framstiller tre kvinnefigurer, og forskerne har knyttet disse figurene til den samiske skapelsesmyten om Mjandasj og forestillingene om Máttaráhkká, moderskikkelse og gudinne. Stedet ligger inntil det sørsamiske området.

På sørsida av Snåsavatnet i Steinkjer kommune, Nord-Trøndelag, ved elva Bøla, er det flere helleristninger. Noen av dem er funnet i løpet av de siste årene.

Den mest kjente går under navnet Bølareinen og har i godt over hundre år vært en av Norges mest kjente ristninger. Ristningen ble oppdaget av gårdbruker og møller Benjamin Vikran i 1842, og helt siden 1860-årene har vitenskapsfolk besøkt stedet. I 1960-årene saktnet toget til Nord-Norge på farten når det passerte stedet, for at passasjerene skulle få et glimt av denne dyrefiguren.

I mange år trodde man at reinen var den eneste figuren langs denne elva, men i de seinere årene har både en bjørnefigur og en elgfigur blitt oppdaget. I 2001 fant Jens Bjarne Mohrsen ytterligere en ny stor figur som er spesielt interessant. Det spesielle er at den har ski på beina, og den holder en stav i hånda.

Om det er ei kvinne eller en mann, er usikkert. Figuren er 1,5 meter høy, og lignende figurer er kjent både fra Bardal i samme kommune og fra Lånke i Stjørdal kommune. Skiene er korte, men er breie bak, og det ser ut som de er festet til foten med reimer. Lignende ski er kjent fra samiske områder.

Kapittel 1 et

I veidekulturen finner vi bilder av elg, hjort, rein, bjørn og fugl, og nær sjøen er det bilder av sel og fisk� Det er altså sjøens, skogens og fjellets store og matnyttige dyr� De er vanligvis laget i nærheten av vann, sjøen, innsjøer og elver� I jordbrukskulturen er det bilder av båter, skip, mennesker, fotsåler og dyr, først og fremst hester og hunder� Dessuten er det mange geometriske figurer, vogner, trær og våpen� Det er også en god del skålgroper� Figurene er assosiasjoner til husdyrhold, åkerbruk, mens jakt og fangst var en binæring�

fangstfolK utviKler sin identitet

–

37

Skiløpere som bergkunst er i Norge bare kjent fra Alta. Da ser vi bort fra figurene på Rødøy i Alstadhaug kommune i Nordland fylke. Det kan like godt være padlere i båt. Men andre skiløpere som helleristning er kjent fra Zalavruga ved Kvitsjøen i nordvestlige Russland. Skiløperne på figurene ved Kvitsjøen er jegere med pil og bue. Flere har staver og har en lignende knekk i ryggen som den forholdsvis nyoppdagede skiløperen ved Bøla.

Området ved elva Bøla, som skiløperen er risset inn på, lå for inntil 6000 år siden under vann. På den tid hevet landet seg, og figuren kan teoretisk være så gammel, forteller Kalle Sognes. Han sier også: «Nord-Europas beste helleristning av en mann i full størrelse.»39 En annen nyoppdaget helleristning er i Sørli i Lierne kommune, også i Nord-Trøndelag. Det er på et svaberg ved en bekk sju–åtte kilometer vest for Berglisetra. Det er en elgfigur, og det spesielle ved dette funnet er at det ligger forholdsvis høyt til fjells og såpass langt fra kysten.40 Det finnes imidlertid en rekke helleristninger og bergmalerier i innlandet i Jämtland og i Ångermanland. Derfor mener forskerne at funnet i Sørli kan være med på å aktualisere et «hvitt felt» mellom bergkunsten på svensk side og den ved Trondheimsfjorden. Forskerne ser for seg en gammel ferdaveg mellom innlandsviddene og fjordområdene i Trøndelag, brukt av steinalderens fangstfolk. Forskerne peker også på mulige vandringsveier lenger sør, fra Jämtland og Härjedalen og over til Trondheimsfjorden. Men også her mangler det ristninger og malerier på norsk side.

Bølareinen – offisielt  oppdaget i 1842.

Foto: Leif Braseth

 Omriss av Bølareinen.

Kilde: Wikimedia Commons

38 – samer sør for midnattssola

Imidlertid er det likheter mellom helleristningene i Glösa i Krokom kommun i Jämtland og helleristningene på Evenhus i Frosta kommune i NordTrøndelag, og dessuten på Bogge i Nesset kommune i Møre og Romsdal fylke.

Figurene på alle tre stedene er om lag fra samme tidsrom, 4000–5000 f.Kr. I Glösa er det 35 figurer. De er sterkt stiliserte, men om lag 30 av dem er elger som går i samme retning. Ristningene er godt bevart, og de største figurene er 20–60 centimeter lange. I Gärde i Offerdal kommun i Jämtland er det et felt med fem dyrebilder og dessuten et par ubestemmelige figurer. Av de fem dyrebildene er det fire elger og muligens en bjørn. Tre av dem er store og naturalistiske. Den ene elgen er hele 3,65 meter lang. Figurene viser tydelig slektskap med ristningene i Trøndelag og Nordland.41 I Nämforsen, Ådalsliden i Ångermanland, ligger en av Nord-Sveriges største arkeologiske severdigheter. Feltet ligger i fosseløpet ned for Nämforsen kraftstasjon og har om lag 1750 figurer. Det er 362 grupper i 62 felt. Det er

 Omriss av Bølamannen.

Kilde: Skiforeningens bildearkiv

På mange av helleristningene er det elg og rein som dominerer� De har hatt stor symbolsk betydning i den samiske kulturen� Elgen dominerer i skogstraktene, mens reinen hører fjellområdene til� Tradisjoner om elgen som et hellig dyr har holdt seg lenge i den sørsamiske kulturen� Elgbilder finnes det mange av på spåtrommene, og elgen ble også joiket i det sørsamiske området og ble framført under elgjakt�

 Elg. Denne helleristningen finnes inne på fjellet mellom Snåsa og Lierne i NordTrøndelag. Det er en enslig nyoppdaget helleristning.

Foto: Kjartan Trana

Kapittel 1 et

fangstfolK utviKler sin identitet

–

39

 En samegutt, Nils Paulus Fjällgren, ser med beundring på hellemalingene på Flatruet.

Bildet er tatt i 1932 av Olof Jonsson Ljusnedal. Med tillatelse fra Gård och Säter Arkivet

Bergmaleri ved Ruändan ved  Flatruet. Maleriene er fra perioden 1800 f.Kr.–0.

Figurene forestiller elg, rein, bever eller villsvin og mennesker, til sammen om lag 10–12 figurer. Foto: Leif Braseth

40 – samer sør for midnattssola

stiliserte figurer av elg, båter, mennesker og dessuten en del geometriske symboler. Det er med andre ord et svært stort felt.

På Landverk i Åre er det et felt med to elger. Den største elgen her er 1,7 meter lang. Ved Fångsjön i Ström kommun er det et felt med 20 små figurer, og de er laget på en bratt fjellvegg som går rett i sjøen.

Helle- og hulemalerier er det langt færre av enn helleristninger. De er datert til 1800–1500 f.Kr., altså en forholdsvis kort periode av bronsealderen.

Hulemalerier i Norge finnes langs kysten fra Leka i Nord-Trøndelag fylke og nordover til Lofoten i Nordland fylke. De er vanligvis malt i det området av hula der lyset utenfra møter mørket inne i hula. Hellemaleriene er mer spredt enn hulemaleriene.

Ved Messlingen ved Flatruet i Härjedalen finner vi et av de mest kjente bergmaleriene i Skandinavia. Den loddrette fjellveggen som maleriene er laget på, er bare om lag to kvadratmeter. Men her er det blitt plass til om lag 20 figurer, malt med rød farge. Figurene er små og skjematiske, og den største er 30 centimeter lang. Mesteparten av figurene forestiller elg, men det er også rein, bjørn og menneskelignende figurer her. Dette er det eneste bergkunstfeltet i Skandinavia som ikke ligger ved en elvebredd eller strandkant. Stedet ligger ved et nakent fjellplatå, men med storartet utsikt over fjellområder mot sør og øst med blant anna Särvsjön. Sarve betyr elg på sørsamisk. Disse bergmaleriene er fra tidsrommet 1800–0 e.Kr. I likhet med Krankmårtenhögen og Vivallen er Flatruet et svært vakkert sted.

 Nærbilde av noen av de tydeligste figurene på bergmaleriet ved Flatruet.

Foto: Leif Braseth

På en bratt fjellvegg Skärvången, Föllinge i Jämtland, er det et felt med 30 bergmalerier. Av disse er det ti elger og en bjørn. I Åborsjön, Sidensjö i Ångermanland, på en stor steinblokk ute i sjøen, er det et felt med rødmalte figurer. Blokken stikker opp av sjøen, og feltet er bare på en kvadratmeter. Det er muligens elgfigurer.

STEINRINGER, STEINSETTINGER OG REISTE STEINER Steinringer er kulturminner som finnes i mange former og er vanskelige å tolke både betydningen av og den opprinnelige funksjonen, sier Lisa Dunfjeld-Aagård� Hun har registrert og undersøkt slike kulturminner i Ytre Namdalen�42 Det er først og fremst steinringer det finnes en del av i dette området. Når ringene er lave, tolkes de ofte som teltringer eller andre tufter. Slike kan bekreftes eller avkreftes dersom man finner ildstedet (aernie) i midten av ringen. Lisa Dunfjeld-Aagård mener at ringformete offerplasser med stor sannsynlighet forekommer, og det gjør at steinringer i andre deler av det sørsamiske området må kunne ses i lys av dette.

Tidligere har slike kulturminner blitt knyttet til norrøn kultur, men det er muligheter for at den også tilhører den samiske kulturen. De kan like godt være et ledd i en flerkulturell situasjon. Slike kulturminner kan også være ma-

Kapittel 1 et

Steinringer har vært vanskelige å forklare funksjonen til, og de finnes både i indre fjellområder og i kystområder� Dersom man ser disse i samisk sammenheng, åpner det seg muligheter for at slike steinsettinger skulle kunne ha samisk tilknytning� Slike steinringer er det en del av i flere kommuner i Ytre Namdalen� Oppreiste steiner finnes det også en del av i det samme området�

fangstfolK utviKler sin identitet

–

41

teriale fra forhistorisk tid fram mot samiske helligsteder, som man seinere har kilde- og tradisjonsopplysninger om.43 På grensa mellom Hedmark og Dalarna, på toppen av Fulufjäll, er det bygd en sirkelformet steinmur. Den er noen meter i diameter, om lag en halv meter høy og er bygd av lokal stein. I midten er det en åpning på en halv meter, og der er det en forhøyning som en varde som er 1,2 meter høy og 1 meter brei.

Lokalbefolkningen kaller den for «Alteret» eller «Alterringen». Fra gammelt av ble den også kalt «Knefallet».

Noen har ment at det kunne være et sted hvor jegere gjemte seg under jakt, men dette er lite trolig. Inger Zachrisson mener at den minner mer om ringformete samiske offerplasser i Nord-Norge. De ble vanligvis lagt på steder som lå høyt i terrenget.

Sør i Lappland finnes en samisk kultplass høyt oppe på et berg som blir kalt Altarberget. Det ligger på sørsida av Vindalsälven straks nord om Lycksele og består av en steinring med sju sider med en diameter på fem meter og med inngangen fra sør. En samling steiner i midten har det stått en seide, som er en naturformet stein som ble dyrket i gammel samisk religion. Kultplassen var kjent allerede på 1600-tallet, og den var i bruk på 1700-tallet.

Inger Zachrisson forteller at ordet «Altaret» også er kjent fra det såkalte «Bågade lappaltaret», som er en jernaldergrav i vestre Jämtland. Ifølge tradisjonen skal samer ha utført ritualer der.44

 Mulig offerstein på øya Leka i Ytre Namdal.

Foto: Leif Braseth

«Altaret» på Fulufjellet  på grensa mellom Dalarna og Hedmark.

Foto: Finn Moen (1959)

42 – samer sør for midnattssola

DE FORHISTORISKE SKIENE Ski er et eldgammelt framkomstmiddel, og samene var pionerer i bruken av ski� Det er gjort 200 funn av ski fra forhistorisk tid. Alle funnene er gjort i Norge, Sverige, Finland og Russland. Det eldste dokumenterte skifunnet er gjort i Russland og er 8000 år gammelt.

Den eldste dokumentasjonen på at ski var i bruk i Norge, er Bølamannen (se avsnittet om helleristninger). Berget som denne figuren er risset inn på, kom opp av havnivået for om lag 6000 år siden, og ristningen regnes for å ha noenlunde samme alder. Det eldste konkrete skifunnet som er gjort på den skandinaviske halvøya, er Kalvträskskia som ble funnet i 1923. Sammen med denne skia var det også en skovlformet stav. Funnet lå i et myrområde, 1½ meter under bakkenivå. Det var under arbeid med å grave en kanal for tømmerfløting at arbeiderne støtte på skia. To år seinere fant de maken, den andre av skiparet, noen hundre meter unna. Det er ingen tvil om at dette har vært et skipar. Skiene er nå på Västerbotten museum i Umeå.

Dette skiparet er noenlunde like gammelt som det såkalte Drevja-funnet i Vefsn kommune i Nordland fylke. Også det funnet ble gjort i myrjord, 190 centimeter under bakken. Funnet ble gjort i 1959, men ble ikke datert før i 1993. Skia finnes på Vitenskapsmuseet i Trondheim.

Et annet skifunn som er noenlunde like gammelt som skifunnet i Alvdal, er Furnesskia. Den ble funnet i Nybygda i den tidligere kommunen Furnes, nå Ringsaker, i Hedmark fylke. Den ble også funnet i en myr, men er ikke så komplett som Alvdalsskia. Den har kantlister i stedet for render på undersida.

I 1906 ble en ski funnet i en myr under drenering i Alvdal kommune i Hedmark fylke� Det var den første skia som ble funnet i myr i Norge� Alvdalsskia er nå på Holmenkollen skimuseum i Oslo, men en rekonstruksjon er prøvd i praksis og viser seg å være svært funksjonell�

 Alvdalsskia. Skia ble funnet i en myr ved Kveberg i Alvdal i 1906. Den er C14-datert til rundt 585 e.Kr. Lengden er 131 cm, og skia smalner av bakover. Bredden foran er 14,5 cm. På midten er den 14 cm, og bakenden er 12 cm.

Skia befinner seg på Skimuseet, Holmenkollen. Tegningen er utført av Arne Berg i 1971. Med tillatelse fra Skimuseet Holmenkollen.

Kapittel 1 et

fangstfolK utviKler sin identitet

–

43

«Om lapparnas jaktfärder»  skriver Olaus Magnus, siste katolske erkebiskop i Sverige, i sin Historia om De Nordiska Folken fra 1555. Han illustrerte sjøl sin historie, og denne tegningen viser samer på jakt.

Også kvinnene var med, forteller Olaus Magnus, og de sto ikke noe tilbake for mennene når det gjaldt bueskyting. Skiene slik han tegnet dem, er spisse foran og korte og tverre bak foten.

Ski og samer har vært framstilt som to elementer som hører sammen, også så langt tilbake som i den norrøne litteraturen. Nordgermanske folk skal også ha lært kunsten å stå på ski av samene. Også Olaus Magnus omtaler samenes dyktighet på ski (glatta träspor). De binder dem til føttene når de «gifva sig i nappatag med vilda djur».

ASBESTKERAMIKK Asbest er en fellesbenevnelse for en rekke naturlige silikatmineraler� Det er materialer som har en lang rekke positive egenskaper� Asbest er slitesterk og tåler store påkjenninger� Den isolerer både varme og lyd og er heller ikke brennbart� Dessuten er den kjemisk nøytral� Som tilsetting til leire under keramisk produksjon ble asbesten knust og blandet sammen med leire som var eltet� Asbest blandet i leire gjorde at karene som ble formet, hadde mindre tendens til å sprekke under tørking og brenning� Det er nåtidens måte å bruke asbest på som har gitt dette materialet negativ omtale. Alt på 1800-tallet var arkeologen Ingvald Undset kjent med asbestkeramikken.

Det ser ut til at metoden med å blande asbest i leire oppsto i Finland-Russland så langt tilbake som om lag år 4500 f.Kr., og tradisjonen holdt seg helt til rundt år 300 f.Kr. I løpet av nesten to tusen år fikk den sin utbredelse til hele det nordlige Fennoskandia, Øst-Karelen og Kola.

Asbestkeramikk er et funnelement som viser sporene etter fangstsamfunn i nord. Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen mener at i løpet av det andre årtusenet før Kristus ga de nordlige fangstsamfunnene denne keramikken en relativt ensartet utforming, blant annet ved å dekorere overflaten med tekstillignende avtrykk.45 Omkring tusen år før Kristus differensieres asbestkeramikken i to geografiske utfyllende stiler. Det er Risvik-keramikk langs nordvestkysten av

44 – samer sør for midnattssola

Norge opp til Troms og Kjelmøy-keramikk i det indre og nordøstre Fennoskandia. Kjelmøy-keramikken, som har navnet etter Kjelmøya i Varangerfjorden i Finnmark, er spannformet, tynnvegget og rikt dekorert i et formspråk som synes å være påvirket av trekk fra de østlige samhandlingspartnerne. Risvik-keramikken, som har navn etter Risvik på Nordlandskysten, framstår som svært forskjellig fra denne og er bolleformet, tykkvegget og har normalt ingen dekor. Den forekommer bare i Norge.

Kjelmøy-keramikken finnes i stor grad i Nord-Sverige helt ut til kysten, der en etnisk gruppe orienterte seg til sørlige områder kulturelt. Men funnene av Kjelmøy-keramikken er først og fremst gjort lenger inne i landet. Det viser at fangstsamfunnene ikke hadde klart avgrensa territorier. Gruppene i det indre  Utbredelse av asbestmager keramikk. Grunnlagstegning: Hultgren 1991: 3. Området Aursjøen er lagt til her.

Kapittel 1 et

fangstfolK utviKler sin identitet

–

45

av landet kunne i alle fall sesongvis utnytte kystområdene, uten at de kom i motsetningsforhold til grupper som i stigende grad vektla jordbruk. Antropologene har påvist at flere etniske grupper kan livnære seg i samme landområde, men at de utnytter forskjellige nisjer for sitt livsgrunnlag.

I årtusenet før Kristus har vi en situasjon der vi i de indre og nordøstlige delene av Fennoskandia har en fangstbefolkning som pleier økonomiske kontakter med jordbrukssamfunn i Øst- og Sentral-Russland, som også produserer metall.

De østlige folkegruppene leverte først og fremst bronse, men etter hvert også jern, mot bytte i pelsverk og andre fangstprodukter fra de vestlige gruppene.46 Kjelmøy-keramikken virket som en markør utad hos fangstbefolkningen i nord. Den var med på å skape et ensartet grunnlag for deres materielle egenart. Over et lengre tidsrom kan dette ha skapt en bevissthet om at deres egenart var annerledes.

Kjelmøy-keramikk blir i stor grad også kalt asbestkeramikk, og funnene av denne keramikken er noe «tynnere» i søndre del av det sørsamiske området, men er funnet over hele Jämtland og Härjedalen. Under undersøkelsene ved Aursjøen sommeren 2006 ble det også funnet asbestkeramikk.

PRODUKSJON AV KAMMER Horn av elg og rein ga godt råmateriale for flere typer redskaper og bruksgjenstander� Kammer, veskebeslag (bøyler), skjeer og lignende er funnet i graver fra jernalderen og vikingtida� Dette er funn fra hele Norden, og Inger Zachrisson anser at dette kan ha vært et samisk håndverk.47 Det er naturlig i og med at de hadde god tilgang på råmateriale. Kammene ble solgt eller byttet med andre varer. Disse gjenstandene var rikt ornert. Arne Emil Christensen har også en teori om at jeger og kammaker var en vanlig yrkeskombinasjon i forhistoria. I en del rikt utrustete mannsgraver finnes også kammakerens redskaper sammen med sverd, spydog pilspisser. Det er først og fremst rasper med grove grader. Tangen eller skaftet på disse raspene er knebøyd mot bladet. I dag er det hovslageren som bruker slike rasper for å tilmåte hestehoven for jernsko.

Et annet lite redskap som er funnet i fangstmarksgraver, er et lite trapesformet, tynnbladet redskap som kan ha blitt brukt til skraping. Arkeologene er imidlertid litt uenige om dette. Arne Emil Christensen mener det har vært brukt under kamproduksjonen, mens Jostein Bergstøl mener det er en skinnskrape.48 Flere av mannsgravene ved sjøen Horrmunden nord for Sälen og flere av fangstmarksgravene i Härjedalen inneholdt deler av elghorn og redskaper for bearbeiding av horn av hjortedyr. En rasp ble også funnet i en grav fra Kvien i Malung i sørvestre Dalarna. Grava er fra merovingertid og inneholdt en spydspiss, en holkøks, sju pilspisser, to kniver, en fil og en syl, alt dette typisk for

46 – samer sør for midnattssola

fangstmarksgravene. På Smalnäset er det funnet en grav med blant annet en kam som er datert til rundt år 100 e.Kr. En grav fra merovingertid i Grimsdalen nord for Rondane, Dovre kommune, ble undersøkt sommeren 2006. Den ligner mye på grava fra Malung ved at den døde hadde fått med seg godt med utstyr, så som et enegget sverd (95 centimeter), en stridsøks, seks pilspisser og et bryne. Dessuten var det verktøy som fil, tang, nåler og flint til ildslagning. Liket var kremert og lagt like under torva i 1080 meters høyde over havet. Grava lå under en kilometer fra sesongboplassen Tøftom. Denne boplassen er datert til tidsrommet 600–1000 e.Kr. Like ved er det et ruseformet anlegg for villrein. Der er det funnet store avfallslag og dynger av bein fra reinfangst, noe som tyder på omfattende virksomhet.

På Tøftom er det også funnet produksjonsavfall, halvfabrikata og deler av dekorerte kammer. Det er derfor sannsynlig at den gravlagte deltok i kamproduksjon.

Under utgravningene på Rødsmoen i Åmot kommune ble det også funnet kamfragmenter i de to gravene som ble undersøkt. I den ene grava ble det funnet 13 biter av beinkammer og i den andre grava to deler av en beinkam. De to delene passer sammen. Tidfestinga til kammene er merovingertid.

Kamproduksjon fantes i både den samiske og den norrøne fangstkulturen.

SKINNSKRAPER Skinnbehandling (skinnreiing/garving) har vært en samisk spesialitet i lang tid, helt fra førhistorisk tid og til langt ut på 1800-tallet� Samene brukte skraper av jern som var originalt formet, men som tydeligvis var svært effektive� Skinnskrapen var en Z-formet jernskrape som var festet midt på et skaft, slik at den ble toarmet. Det kunne også være en skrape der begge eggene var bøyd i samme retning, men det er bare to skraper av denne typen som er funnet.

Man kunne bruke begge hendene på skaftet og føre redskapen over innsida på skinnene. Skinnene ble lagt over en stokk, en stein eller på lignende fast underlag med yttersida (hårsida) ned. Når skinnet ble holdt i ro, kunne man skrape bort fett og kjøttlinser for å komme ned til sjølve huden, som dermed ble glatt

Kapittel 1 et

 Modell av Z-formet skinnskrape sett fra kantsida.  Skinnskrape med toarmet skaft. Slike skraper har vært brukt av sørsamer helt fra merovingertid til ut på 1800-tallet.

Det er gjort flere funn av slike.

fangstfolK utviKler sin identitet

–

47

og tørket lettere. Jernskrapene finnes i samisk område i vest og til og med hos chanter og manser i Sibir i øst.

Skinnskrapene er funnet i Lappland, og i det sørsamiske området er det nå funnet på flere steder. De er alle fra tidsrommet 500–800 e.Kr., altså i merovingertid. Funnstedene er Tisjön og Horrmunden i Dalarna, Ränningstjärn i Härjedalen og Grøv seter i Valdres.49 Sommeren 2002 fant Jostein Bergstøl en Z-formet skinnskrape ved Lille Sølensjøen i Rendalen.50 Den lå like inntil en av enkeltrøysene i et gravfelt. Gravfeltet er fra folkevandringstid-merovingertid (400–800 e.Kr.).

I en av de undersøkte gravene på Rødsmoen ble det funnet tre trekantformete metallblad. De ble i første omgang kalt for høvelblad. Arkeologene fastslo at dette var sjeldne funn fra graver på innmark, men var vanlige i fangstmarksgraver. Disse metallbladene med flate blader med trekantet form har en opprullet knopp øverst. Det tyder på at de kan ha vært skjeftet på et tverrstilt skaft. Dermed mener Lars Erik Narmo at høveltennene som er funnet ved Rena, rimeligvis er eggen til skinnskrapere.51 Men dette er det samme bladet som Arne Emil Christensen mener er et kammakerverktøy.

Flere arkeologer påpeker at skinnskraper ikke er funnet i jernalderbygdene i Midt-Sverige.

ÅKERTERRASSER Gamle spor etter oppdyrka jord i utmarka som er lagt i avlange hauger (steinstrenger), og åkerterrasser er ikke uvanlige å finne� Men under utgravningene på Rødsmoen i Åmot ble det funnet åkerterrasser på sandgrunn på en tørr furumo med reinlav, og det er veldig uvanlig ifølge Lars Erik Narmo� Åkerterrassene kom uventet på arkeologene, og noe tilsvarende var ikke kjent andre steder i Norden�52 Da de ukjente terrassene på Rødsmoen ble oppdaget, ble flere arkeologer konsultert, likedan geologer og en botaniker. En pollenanalytiker lyktes i å bevise at det var dyrket korn på terrassene. Det ble dyrket korn her i tidsrommet fra yngre bronsealder til svartedauden, det vil si i tidsrommet fra 1800 f.Kr. til 1350 e.Kr. Men arkeologene spekulerer også i om det kan ha vært dyrket korn her så langt tilbake som mellomneolittisk tid, det vil si 2800–2400 f.Kr. Det er pollenanalysene fra myrene omkring Rødsmoen som tyder på dette. Terrassene er de eneste fossile åkrene som arkeologene har klart å påvise på Rødsmoen, og dermed er det nærliggende å tro at kornpollen i myrene skriver seg fra terrassedyrkingen.

Terrassene ligger østvendt i lia ovenfor Renaelva. Til sammen er det 28 små terrasser. De som er målt, er fra 2 til 8 meter lange og 2 til 4 meter breie. I nedkant er en terrasse på 20–35 centimeters høyde.

Hvordan kunne de dyrke på denne jorda? Kullstripene i jordsmonnet forteller at energi i vekstlaget ble frigjort ved brenning. Jostein Bergstøl tror heller at

48 – samer sør for midnattssola

vegetasjonen er svidd av for å tilføre næring i form av trekull.53 Det er samme metode som finnene som innvandret til skogsområdene i Värmland-Solør på et langt seinere tidspunkt, brukte. De brente også skog og annen vegetasjon og sådde direkte i asken. På Rødsmoen har de rotet aske sammen med jordlagene.

Under de øverste jordlagene ligger det fin sand. Lenger nede er det grovere sand. Fin sand holder mer på fuktighet enn grov sand. Dessuten ble det etter avsviinga brente sandkorn i det øverste sandkornlaget. Dette gir også et bedre vekstmedium enn rå sand. Det foreligger også en teori om at de fraktet torv fra myrene i nærheten opp på terrassene. Dette ga fuktighet som ga større vekstmuligheter. Anders Hagen har slått fast at det ikke har vært brukt ard på disse terrassene, men det er funnet spor etter hakking.

Det er kort vei mellom åkerterrassene og boplassmiljøet langs Rena elv, og Narmo ser dette i sammenheng. Han sier at åkerterrassene sannsynligvis er spor etter dyrking omkring den yngre fangstkulturens sommerboplasser langs elvebredden. Men han understreker at det mangler sikre bevis for dette.

Etter at åkerterrassene i Åmot ble kjent, ble samme type terrasser oppdaget i Alvdal kommune. De ble oppdaget av Leiv Skare, men han visste ikke hva det var. Det var først da han viste dette området til sin sønn, arkeolog Ketil Skare

Kapittel 1 et

 Åkerterrasser i Alvdal Foto: Leiv Skare

fangstfolK utviKler sin identitet

–

49

– som også hadde vært med under utgravningene på Rødsmoen – at det ble klarlagt hva det var. Terrassene i Alvdal ligger i et skogsområde vest i bygda.

Etter stedsbeskrivelsene for terrassene på Rødsmoen er det samme type naturområde terrassene i Alvdal også ligger på. I Alvdal er feltene større, terrassene er lengre, og sjølve terrassekanten (nedre kant) er høyere og mer markant. Terrassene i Alvdal er foreløpig ikke undersøkt. De ligger i et område i utkanten av bygda, nær et område som blir kalt Finnbudalen.

SKRIFTLIGE KILDER OM SAMER Det er mange skriftlige kilder i tida etter Kristi fødsel� Ingen av kildene nevner sørsamene eksplisitt, men de viser at samer fra dette tidspunktet var en allmenn kjent folkegruppe, også langt utenfor Skandinavia�

 Tacitus ca. 55–120 e.Kr. Foto: Wikimedia Commons

 Paulus Diaconus ca. 720–799 e.Kr. Foto: Wikimedia Commons

50 – samer sør for midnattssola

I år 98 e.Kr. ga den romerske senatoren og historikeren Tacitus (ca. 55–ca. 120 e.Kr.) ut sitt verk De origine et situ Garmanorum (Germania). Det er en etnografisk beskrivelse av land og folkeslag utenfor Romerriket. Her forteller han også om samene, eller fenni som han kaller dem. Det er latinsk for finner. Han omtaler også svearne. Det er første gangen at det blir gjort. Det er de to nordligste folkegruppene han skildrer.

Han har lite positivt å fortelle om samene. De er overraskende ville og vederstyggelig fattige. De har ikke våpen, de har heller ikke hester eller boliger.

Maten deres er urter, de har klær av dyreskinn, og de sover på marka. I mangel på jern til pilspisser bruker de beinspisser i pilene. Kvinnene er med mennene på jakt, de følger mennene overalt og deler jaktutbyttet. For å redde seg unna ville dyr har spedbarn ikke noen annen beskyttelse enn kvister som er flettet sammen. Hit kommer også de yngre mennene etter jakten, og dette er også deres tilfluktssted.54 Omkring år 150 e.Kr. ga den greske astronomen, geografen og matematikeren Klaudios Ptolemaios (ca. 90–165 e.Kr.) ut verket Geografike hyfegesis (Geografia). Her forteller han at det bor sju folk på øya Skandinavia. Han nevner dem med navn og at Finnoi bodde i nordre del av øya.

Den gotiske historieskriveren Jordanes fra Konstantinopel skrev De origine actibusque Getarum (Om goternes opprinnelse og bedrifter) omkring år 550.

Det var et sammendrag av Cassiodorus sitt store verk om goternes historie, men dette verket er gått tapt. Muligens var Jordanes biskop. Han forteller om en rekke forskjellige folkegrupper som bor på øya Scandia eller Scaandza. Han nevner blant anna refennae (skridfinner) og finni mitissimi (de kortvokste).

Han forteller videre at disse var leverandører av svartrevskinn [troligvis] som svearne var mellommenn for. Dette var trolig Småland55.

Omkring år 550 skriver den østromerske/bysantinske historieskriveren Prokopios fra Caesarea, som også bodde i Konstantinopel, i sin De Bella ll.1, at Thule er en utrolig stor øy, hele ti ganger større enn Britannia. Av alle som

bor i Thule, er skridfinnene de eneste som ikke har ordentlig føde og klede, ikke helt ulikt dyra. Han forteller at det finnes særdeles mye dyr i skogene og i fjella. Dyra er for øvrig større enn noe annet sted. Disse lever skridfinnene av. Han sier at skrithifinoi er det eneste ville folkeslaget i Thule, det vil si Skandinavia.

Mot slutten av det tidsrommet som vi tar for oss i dette kapitlet, foreligger det et verk som også skildrer skridfinnene. Det er skrevet av Paulus Diaconus, ca. 720–799 e.Kr. I 780 ga han ut verket Historia gestis Langobardorum.

Diacomus var benediktinermunk og en av forgrunnsfigurene i Karl den stores akademi. Langobardene (langskjeggene) var en germansk stamme som kanskje kom fra Skandinavia, men etter hvert ble de assimilert med andre og forsvinner som eget folk. I første del av boka til Diaconus tar han for seg utvandringen fra Skandinavia, og i et av kapitlene forteller han at lengst mot nordvest i Germania bor scritobinini eller schritovinni, som er skridfinnene. Det er første gangen vi treffer på at ski er beskrevet, likeså reinen og klær av reinskinn.56 Alle de kjente forfatterne ute i Europa som i de første århundrene etter Kristi fødsel skriver om Skandinavia, nevner altså finner eller skridfinner (samer) når de forteller om hvilke folk som bodde der.

Vi kommer tilbake til de norrøne kildene som nevner samene, og spesielt sørsamene, i vikingtid og middelalder i neste kapittel.

HVA HISTORIKERNE HAR SAGT Fra og med 1860-årene ga de fleste historikerne samene en lav status� Samene ble ikke regnet med til nasjonsbyggerne� De ble satt «ud af betragtning», slik P�A� Munch formulerte seg når de store nasjonale utviklingstrekkene skulle omtales� På den tid ble innholdet i betegnelsene rase, folk, nasjon og kultur blandet sammen og ble oppfattet som synonyme begrep� I årene 1838–43 utgav den svenske zoologen og etnografen Sven Nilsson et stort verk om Nordens urinnvånere. Han mente at Skandinavia og Nord-Europa hadde vært bebodd av det han kalte et hyperboreisk folk i steinalderen.57 Betegnelsen hentet han fra klassisk gresk diktning om at dette var et folk som bodde langt utenfor det området som folk ferdes i. Det var et «folk hinsides nordavinden», en «polarrase». Han mente at det var denne «rasen» som hadde bodd i store deler i Nord- og Vest-Europa i steinalderen, og at samene var deres etterkommere i Skandinavia.

Denne framstillingen fikk støtte av den norske historikeren Rudolf Keyser.58 Hans første vitenskapelige arbeid var avhandlingen Om Nordmændenes Her­ komst og Folke­Slæktskab som kom i 1839. I den presenterte han en teori om at den nordiske stammen hadde innvandret fra nord, men i Danmark og Sverige hadde de blitt blandet med tyske germanere (gotere). Folkene i de forhistoriske periodene, stein-, bronse- og jernalder, representerte tre ulike nivåer i

Kapittel 1 et

fangstfolK utviKler sin identitet

–

51

Sjøl om historikere som Keyser og Munch mente at samene egentlig var de første innbyggerne i Skandinavia, ga de ikke samene full anerkjennelse som urfolk� Den nasjonale historieskolen og synet på en folkegruppe som mindreverdig sto i veien for dem i forholdet til samene� Munch sa rett ut at samene kunne «settes ud af Betragtning» når de store nasjonale fortellingene om de nordiske rikene skulle skrives�

Fra og med 1860-årene endret synet seg på samenes historie seg totalt�62 Fra å ha hatt status som et opprinnelig folk i Skandinavia forsvant denne statusen� I løpet av tida fram mot århundreskiftet gikk til og med forskerne bort fra at samene var et opprinnelig folk i sitt heimland� De kom til at de var innvandret�

52 – samer sør for midnattssola

dannelse. Nivåene ble høyere dess nærmere vi kom nåtid. Samenes folkekarakter og utviklingsgrad, slik han så det i sin samtid, tydet på at disse sto nær den mest primitive, opprinnelige tilstanden. På grunnlag av dette konkluderte han med at samene var etterkommere av steinalderfolket. De nåværende «Scandinaviske Nordens Herskende Befolkning» var etterkommere av jernalderfolket.

Keysers elev, P.A. Munch, var enig med sin lærer i at samene var Skandinavias opprinnelige befolkning. Da han la fram sitt store arbeid Det norske Folks Historie (1851–63), mente han at redskapsfunnene fra steinalderen måtte stamme fra et omvankende folk, et «Jæger- og Nomadefolk». Dette måtte være forfedrene til samene.59 Men P.A. Munch var i et dilemma. Som den viktigste representanten for norsk nasjonal historieskole var det sjølsagt et problem at nordmennene ikke var de første innbyggerne i Norge. Derfor mente han at Norge nok var «beboet, men ikke bebygget».60 Ut fra det mente han at den egentlige nasjonale historia begynte med «bebyggelsen», altså med dem som hadde faste bosteder. Han anså samene for ikke å være verdige som nasjonsbyggere, og begrepet bosetning ble altså synonymt med fastboende folk.61 Fra midten av 1800-tallet fikk vi raseteorienes, sosialdarwinismens og nasjonalismens grep på den politiske og akademiske tenkningen. Blikket ble mer enn før rettet mot folkenes og nasjonenes opphav. Med et mer moderne uttrykk kan vi si at de var opptatt av «røttene», og hvem som var de egentlige «urinnvånerne» ble viktig. På den tida ble «rase, folk, nasjon og kultur» blandet sammen og oppfattet som synonyme betegnelser. Enkelte folk fikk status som høyerestående. De var mer «siviliserte». Det ble folk med og uten historie.

Et folk med historie var et folk som hadde evne til omstilling og framskritt. De var siviliserte folk, mens «de andre» ikke hadde en slik evne.

Det var studiet av steinalderkulturene som fikk arkeologene til å endre syn i forhold til sine tidligere kolleger på 1840- og 1850-årene. Ved å skille ut den såkalte arktiske steinalderkulturen fikk man samtidig svekket samenes bidrag til den skandinaviske historia. Det var Hans Hildebrand i Sverige og Oluf Rygh i Norge som i første omgang sto for et slikt syn.63 Deres kollega i Danmark, Jens J.A. Worsaae, hevdet at folkene med de to steinalderkulturene hadde innvandret fra hver sin kant.64 Han mente at de «lappiske eller finske Stammer» hadde innvandret fra øst, mens «de mer udviklede Steenders Folk i det sydlige og østlige Skandinavien» hadde innvandret sørfra. De fikk støtte av Sveriges mest ledende arkeolog på den tida, Oscar Montelius.65 Alle de tre arkeologene var påvirket av synet om at enkelte «raser» var mer verdt enn andre.

Gustaf von Düben, professor i anatomi og fysiologi, hevdet også samme syn. Han mente at «lapparna» hadde innvandret østfra, rundt Bottenvika, og spredt seg nedover den skandinaviske halvøya i løpet av steinalderen. Han også mente at samene var et fremmed folk fra øst.66 Han var i sin tid den mest anerkjente eksperten på samisk historie og kultur. Hans syn, og alle de andre arkeologenes syn på slutten av 1800-tallet, skulle komme til å holde seg lenge, helt til etter andre verdenskrig – og delvis enda lenger.67

Montelius kom til å forsterke dette synet to–tre ganger i forbindelse med utgivelsen av «Sveriges forntid». Den siste kom i 1919, og her hadde han «germanisert» hele Skandinavia i sin historieoppfatning.68 De samme synsmåtene hadde også Karl Bernhard Wiklund, professor i finsk-ugriske språk i Uppsala.

Han var også sin tids ekspert på det samiske. Han mente at all vitenskap viste at samene ikke hadde kommet til Skandinavia før jernalderen.69 Arkeologen Gustaf Hallström gikk ytterligere et skritt videre og mente at samene hadde innvandret østfra om lag 500 f.Kr., og at deres eldste boplasser skulle finnes i nordre Finland.70 En del norske arkeologer var også med på å fastholde og forsterke oppfatningen om at samene ikke var urfolk i Skandinavia. A.W. Brøgger gikk sterkt imot «lappe-hypotesen» og mente at det var ikke samene som var skapere av den arktiske skiferkulturen.71 Geologen A.M. Hansen utgav i 1907 Oldtidens Nordmænd. Han baserte sin argumentasjon på et vidt vitenskapelig spekter og kom fram til at det måtte ha vært to «raser» i Skandinavia, men samene var ikke blant noen av dem.72 Men et område kom til å bli interessant i de førti første årene av 1900-tallet, nemlig den fysiske antropologien. Samene ble gjenstand for undersøkelser av kraniet. Det ble foretatt en mengde målinger på samer i levende live, kranier fra gravfelt, kirkegårder og kranier samlet i museer. Mange av disse målingene ble gjort på en nedverdigende og direkte krenkende måte. I tillegg til samene ble militære rekrutter gjenstand for undersøkelser. Dette går fram i en bok om den fysiske antropologis forskningshistorie i Norge, skrevet av Jon Røyne Kyllingstad. Boka setter søkelyset på fagets utvikling, på raseforskning og på sentrale aktører spesielt i perioden fra omkring 1900 til andre verdenskrig.

Skalleforskning og undersøkelser av rekrutter var sentralt i befolkningens fysiske egenskaper, både i nåtid og i fortid. I tillegg til målinger av kropp og skjelett ble også hårfarge og øyenfarge registrert, og dette materialet dannet grunnlag for å klassifisere menneskene i raser også. Raseegenskaper ble definert, og forskere kom fram til at de høye, lyse og langskallete skandinavene, de som de definerte som «den nordiske rasen», var «den seleksjonsdrevne evolusjonismens ypperste frambringelser». Dette synet lå sjølsagt til rette for nasjonalsosialismen og ble brukt i propagandaøyemed.74 Et kjent arbeid som kom ut av dette, var K.E. Schreiner: Zur Osteologie der Lappen i to bind (1931–35). Schreiner unngikk i sine synsmåter å legitimere rasisme og overgrep, men han tar opp hvilken rase samene tilhørte, og deres mulige opphav. Samene avvek fra «den nordiske rasen». De tilhørte «protomongolene» som hadde sin opprinnelse i Ural, som de seinere utvandret fra.

Dette var sjølsagt med på å styrke den såkalte innvandringsteorien.75 Inger Zachrisson forteller at i Sverige ble det så seint som i 1970-årene diskutert tidspunktet for samenes innvandring. Etter en ny og stor gjennomgang av det arkeologiske materialet mente man at samene hadde innvandret til Norrland østfra i perioden 2000/1800–500 f.Kr., altså i bronsealderen.76

Kapittel 1 et

I løpet av det halve århundret mellom 1910 og 1960 var det svært få som brydde seg om samisk historie, i alle fall forhistoria� Synet som hadde gjort seg gjeldende fra omkring 1860-årene og framover blant arkeologer og historikere om at eldre samisk historie ikke hadde nevneverdig betydning for de eldste skandinaviske kulturperiodene, hadde satt seg fast og gjorde at det heller ikke var attraktivt å gi seg i kast med dette stoffet, unntatt en person, nemlig Guttorm Gjessing i Norge� Han var overbevist om at det var kontinuitet i steinalderens fangstkultur og den historisk kjente samekulturen�73

fangstfolK utviKler sin identitet

–

53

I første halvpart av 1900-tallet ser det ut til at arkeologen og etnologen Gutorm Gjessing var den eneste forskeren som var overbevist om at det var kontinuitet i steinalderens fangstkultur i nord og den historisk kjente samekulturen.

I 1970-årene ble det en heftig diskusjon i Norge mellom språkforskere og historikere om det sørsamiske området. Hadde sørsamene vandret sørover fra området Helgeland/Namdalen, eller hadde de vært i området fra førhistorisk tid? Opphavet til denne diskusjonen er den såkalte «innvandringsteorien» som etnografen Yngvar Nielsen la fram i et foredrag i 1889. Denne teorien bygde på feil grunnlag, men har likevel vist seg å være usedvanlig seiglivet. Den har vært brukt som bevismateriale i flere rettssaker. (Se for øvrig kapittel 3.)

NYE INNBYGGERE I SAMENES OMRÅDE Fra og med merovingertid (550–800 e�Kr�) øker mengden av oldfunn i Østerdalen� Da kommer det en ekspansjon i denne dalen� Det er langs elveleiene denne ekspansjonen skjer, og det er en annen befolkning som nå etablerer seg med gårder og fast bosetning� De folkene som holdt til her før, var lite bofaste og hadde et annet er verv� I 1942 publiserte arkeologen A.W. Brøgger en artikkel han kalte «Glåmdalen i oldtiden».77 I denne artikkelen ga han en oversikt over hvilke oldfunn som til da var i Østerdalen. Han laget også kart som viste svært godt hvor disse funnene var gjort i tidsaldrene eldre jernalder (500 f.Kr.–550 e.Kr.), yngre jernalder (merovingertid, 550 e.Kr.–800 e. Kr.) og vikingtid (800 e.Kr.–1050 e.Kr.).

I om lag fem hundre år før og etter Kristi fødsel var det fra den tid bare registrert fire funn i hele Østerdalen. Funn fra merovingertid er litt flere, men det er fortsatt svært få. Men så blir det en stor økning fra og med vikingtid. Da blir det plutselig markant flere funn i hele Østerdalen. De aller fleste funnene er gjort langs elvene, også de fra perioden før vikingtid. Funnene som er gjort, tilhører den norrøne bondekulturen.

Brøggers kart viser utbredelsen av jordbruksbosetningen i Østerdalen. Jordbrukskulturen nådde opp til traktene sør for Elverum før merovingertid. Der hadde den stoppet opp.78 Starten på dette skjer i merovingertid (550–800 e.Kr.) og får et spesielt stort oppsving i vikingtid. Vi får med dette en ekspansjon oppover Østerdalen,79 det vil si etablering av gårder, at ubebodd land blir bygd. Denne ekspansjonen omfatter ikke den befolkningen som holdt til i området fra før av, som var lite bofaste og hadde et annet erverv. Av kartene går det klart fram at denne ekspansjonen foregikk langs elvene der innvandringsfolket fant jord på gammelt elveleie.

Denne ekspansjonen foregikk nordfra fra Trøndelag og i sør fra Solør og Hedemarken.80 Den må også ha ført til større kontakt mellom fangstfolk og jordbrukere og trolig også til økt handel og vareutveksling mellom gruppene.

54 – samer sør for midnattssola

Det er på det rene at det fortsatt var fangstfolk i Østerdalen i vikingtid, da den forholdsvis store ekspansjonen fant sted. Det vitner både fangstmarksgravene, fangstanleggene og andre spor om. Noen tidligere forskere har antydet at det kom til konfrontasjoner mellom krigsvante bønder og disse fangstfolkene.

A.W. Brøgger mente at landnåmsfolket var «en vel bevæpnet skare av bønder som har satt seg i besittelse av disse traktene, ryddet jord og skapt gårder, men derved har støtt sammen med gamle rettsforhold fra veidekulturen».

Dette er det lite som tyder på. På den tid da Brøgger publiserte sin artikkel, var det ikke foretatt noen arkeologiske undersøkelser i Østerdalen. Det var de tilfeldige funnene som han hadde registrert og bygde sin artikkel på. Dalen er lang, og det er fortsatt ikke foretatt særlig mye undersøkelser. Men en stor undersøkelse er gjennomført, nemlig den i Åmot i forbindelse med utbyggingen av Rena militærleir og skytefeltet i Gråfjellet. En del andre undersøkelser og svært mange registreringer er gjort. Det er dermed gjort funn som må tilskrives en annen kultur enn den norrøne bondekulturen, nemlig den eldgamle fangstkulturen.

En stor del av funnene og registreringene fra de siste årene er fangstmarksgraver. Dem er det mange av, og de dateres fra og med 400 e.Kr. til om lag 1000 e.Kr. De aller fleste av dem er fra yngre jernalder, fra om lag 550 e.Kr. til om lag 1000 e.Kr. Gravene inneholder en stor del fangstredskaper. Med få unntak er arkeologene enige om at dette dreier seg om folk med en rein fangstøkonomi, og de har hatt et annet ervervsgrunnlag enn folk fra bondekulturen.81 Diskusjonen har dreid seg om dette har vært samer eller en sidegrein av den germanske befolkningen som hadde et annet erverv enn de germanske bøndene. Spørsmålet er da hvor det ble av disse folkene? Det er ingen tegn som tyder på at fangstfolket forsvant.

Funnene har vært forskjellige over lang tid for Østerdalens vedkommende i forhold til det øvrige Østlandet. Det er rimelig å tro at dette markerer et etnisk skille. «Opphavet til den sørsamiske kulturen kan derfor ha vært et veidefolk med utbredelse til Åmot, som ble fortrengt eller assimilert av norrøne bønder i yngre jernalder og av vareproduksjonen i utmarka i middelalderen», sier Lars Erik Narmo.82 I Sverige har Inga Serning vurdert de arkeologiske funnene fra indre Dalarna. Fangstmarksgravene (hun kaller dem skogsgraver) fra eldre jernalder og merovingertid tilsvarer et bosetningsmønster som det i Østerdalen. Jordbruksbosetningen kommer i vikingtid også i dette området.83 Jostein Bergstøl har kommet til at fangstgropene i østre Hedmark var i bruk minst 1000 år før de første sikre beleggene for jordbruksbosetningen, og at dette stemmer med Värmland, vestre Dalarna og Härjedalen. Etter å ha vurdert gravfunn og fangstanlegg sier han: «Vi kan etter min mening anta at det er de samme folkene som har bebodd og brukt skogs- og fjellområdene i Hedmark, de østlige delene av Trøndelag, Dalarna og Härjedalen i eldre jernalder.»84

Kapittel 1 et

fangstfolK utviKler sin identitet

–

55

Tidligere ble eldre kulturer, for eksempel fangstkulturer, betraktet som statiske. De ble stående på samme stadium uten noen utvikling, verken innenfra eller ved påvirkning utenfra. Det har også vært forestillinger om at de trakk seg bort fra andre kulturer. Kontakt med andre var uønsket, de ville leve i isolasjon.

For fangstgruppene i Mellom- og Nord-Skandinavia var ikke dette tilfellet.

Arkeologene har mange bevis på at det var mye kontakt, og at de påvirket hverandre både materielt og på annen måte, for eksempel språklig. Innholdet i gravgodsene viser nærkontakt med nabokulturene. Fangstgruppene tok opp i seg kulturuttrykk fra andre som kunne være hensiktsmessige. Samtidig signaliserte de sine egne kulturuttrykk, og på den måten utviklet de sin egenart.

Den antropologiske forståelsen av begrepet etnisitet som førte til nyorientering i arkeologien i begynnelsen av 1980-årene, har gjort at etnisitet er blitt sett på som en sosial mekanisme. Kontakt mellom grupper er en form for sosial organisering og betinget av samhandling. Dette er med på å danne og vedlikeholde en gruppes særtrekk. En betingelse er sjølidentifikasjon, og hele tiden må man definere seg sjøl i forhold til andre.

A.W. Brøggers kart (1942)  over Østerdalen med funn fra jernalder/merovingertid (t.v.) og fra vikingtid (t.h.).

56 – samer sør for midnattssola

ETABLERTE SØRSAMER Inntil år 800 e�Kr� er det flere momenter i en prosess som til sammen resulterer i en identitet hos en folkegruppe som får betegnelsen samer� Det er flere kjennetegn på en felles etnisitet som kommer tydelig fram på dette tidspunktet� De samme kjennetegnene går også igjen i det sørsamiske området� Mot slutten av dette kapitlet skal vi oppsummere den situasjonen som fangstfolket i Midt-Skandinavia var i rundt år 800 e.Kr. Den etniske prosessen fra steinalderen og til langt opp i jernalderen resulterer i en identitet som får betegnelsen sørsamer. Mange arkeologer og historikere har nølt med å bruke denne betegnelsen, men det arkeologiske materialet i sum burde være tilstrekkelig overbevisende til at vi kan bruke betegnelsen fra dette tidsrommet – kanskje enda tidligere. Flere kjennetegn på en felles etnisitet kommer tydelig fram ved dette tidsrommet. Det gjelder blant annet ski, asbestkeramikk, trapesformete hengesmykker og ornamentikk på never fra graver.

Det sørsamiske språket står sentralt når det gjelder å påvise samisk tilstedeværelse i Midt-Skandinavia og i tidligere tider i et større område enn det er i dag. Språkforskeren Norbert Strade var sikker i sin konklusjon i 1997. Han sa blant annet følgende: Sydsamisk er det mest konservative av de samiske språkene og inneholder en lang rekke arkaiske trekk, der enkelte går tilbake til en førsamisk språkform.

Den geografiske plasseringen av disse arkaismene gjør det umulig å regne med en sen sydsamisk innvandring nordfra, da et tidligere sydsamisk språkområde i mellom de mer nordlige samiske språk ikke passer sammen med det eksisterende kontinuum, fordi sydsamisk passer inn som dialektkjedens sydlige ledd.

Dessuten tyder arkaismene på at sydsamisk har en lang sjølstendig ut vikling bak seg som muligens begynte allerede i urfinsk tid.85

Bostedsformen anses for å være en god indikasjon på kulturtilhørighet. Tomter som er runde eller ovale, bør være etter gammer. Finner man i tillegg til tomta også ildstedet som er firkantet, vil det være en forsterkning. Finner man skinnskraper av østlig type (Z-formet), er det et sikkert kriterium.

Ritualer var en metode til å forklare det som skjedde, og å skape en gruppeidentitet i møte med andre folkegrupper. De samiske gravskikkene utmerket seg med en rik variasjon. Samiske ritualer fra jernalderen kan ha oppstått som en reaksjon på ny innvandring i et område. Ritualer knyttet til bjørnegraver hører med til den samiske bjørnekulten. Den dukket opp omkring år 200 e.Kr. og holder seg framover til omkring år 1000 e.Kr. og delvis enda lenger.

En del tekniske spesialiteter kjennetegner den samiske kulturen. I det sørsamiske området er det funnet skinnskraper, en spesiell utforming av pilspisser og dessuten ski. Funn fra fangstmarksgravene, depotfunn og likedan lausfunn

Kapittel 1 et

Forskerne har brukt den såkalte komparative (sammenlignende) metoden for å bestemme den sørsamiske kulturtilhørigheten� Dermed sammenligner man både det norrøne og det samiske materialet og ser på likheter og ulikheter� Det gjelder både bostedformen og måten folk organiserte sitt dagligliv på – likeså ritualer, status for bruk av teknikk og hvilken økonomi de baserte sitt livsopphold på�

fangstfolK utviKler sin identitet

–

57

i høyfjellsområdene på norsk side og i skogsområdene på svensk side viser at folk utnyttet ressursene i disse områdene. Fra yngre jernalder (merovingertid) og helt fram til middelalderen på 1200-tallet er det en stor mengde med daterbare funn fra disse områdene. Det dreier seg i stor grad om redskaper og våpen av jern.

En av disse redskapene som er funnet, er holkøksa. Den er eldre enn fra merovingertid, men er ikke funnet i vikingtid. Den har fått flere navn, slik som celt, pålstav, isbile og tverrøks. Dette skyldes at denne redskapen kunne brukes på forskjellige måter. Per Olav Mathiesen i Rendalen har prøvd ut denne redskapen og kommet til at den har vært anvendt på flere måter, blant annet som vanlig øks, tverrøks, hoggjern, flåjern og isøks. En delvis ødelagt egg kunne brukes til å grave ut fangstgraver med. «Holkøksa måtte være et universalredskap», mener Mathiesen.

I de fleste fangstmarksgraver er det funnet mange pilspisser av jern. Disse er tyngre enn pilspisser funnet i sørlige områder, og det må bety at de er brukt under storviltjakt. Pilspissene har forskjellig form, men den med triangulært

 Per Olav Mathiesen viser hvordan holkøksa kunne brukes som isøks. Bildet tilhører Per Olav Mathiesen.  Holkøks – en svært anvendelig og allsidig bruksgjenstand.

Nysmidd modell utført av Per Olav Mathiesen. Her viser han holkøksa brukt til felling av trær. Bildet tilhører Per Olav Mathiesen.

58 – samer sør for midnattssola

blad og med flat midtås anses for å være samisk da de også går igjen i samiske områder lenger nord.

Bruk av ski var en samisk spesialitet og får skriftlig omtale allerede på 500-tallet.

Det ligger i betegnelsen fangstfolk at folk baserte sitt livsopphold i stor grad på fangst. Gjennom fangsten skaffet de seg mat, klær og annet husgeråd som sengetøy, teltduker, vesker og sekker, og dessuten varer som de brukte i bytte med andre varer og for salg. Dette var deres viktigste grunnlag i leveveien ved siden av det de kunne sanke i naturen. Fangsten blir av større betydning etter hvert, noe vi kommer tilbake til i neste kapittel.

 Pilspisser av typen B fra vestre Härjedalen. Foto: JLM. Etter Sundström & Johansson 1984b. Hentet fra Inger Zachrisson: Möten i gränsland.

Kapittel 1 et

fangstfolK utviKler sin identitet

–

59

60 – samer sør for midnattssola

Kapittel 2

Fangstfolk i eliteklassen TIDSROMMET CA. 800–CA. 1500 E.KR. I et langt tidsrom – gjennom vikingtid og middelalder, i et tidsrom på om lag 700 år – ble jakt og fangst den mest betydningsfulle måten å livberge seg på for sørsamene� Produkter fra denne virksomheten, så som pelsverk, horn og skinn, ble eksportert gjennom lange handelsveier til andre land� Disse varene ble byttet mot nødvendige varer i de samiske samfunnene� I denne perioden ser vi også spirene til tamreindrift, men bare i liten skala� I samme periode ble også rikssamlingene på den skandinaviske halvøya gjennomført� Hvordan reagerte sørsamene på et slikt overherredømme?

Rundt år 800 e.Kr., ved innledningen til vikingtid og tidlig middelalder, går de forskjellige kulturtrekkene opp i en større enhet og får større utbredelse.

Denne prosessen fører til mer like kulturelle kjennemerker som viser samisk identitet og tilhørighet.

Som i tidligere tider ble jakt og fangst den dominerende måten å livberge seg på i det sørsamiske samfunnet i vikingtid og middelalder. Fangstkulturen blir svært synlig i det arkeologiske materialet. Sørsamene utviklet metoder og redskaper som gjorde dem til særdeles dyktige fangstfolk. En videre utvikling av for eksempel pilbuen og bruken av den er svært viktig i denne sammenhengen.

Men jakt og fangst var ikke enerådende. Kontakten med nabofolkene gjorde at de fikk kjennskap til småfehold1, og til og med åkerbruk.2 I tillegg vet vi også at de hadde en begynnende form for tamreinhold. Det hadde de helt fra vikingtid. Men tamreinholdet var aldri på den tid i noe stort omfang, men såpass mye at noen kunne være det vi kan kalle halvnomader. Tamrein ble brukt til frakting, ved kløving og kjøring med pulk.

Handel ble en viktig aktivitet, først og fremst med skinn. Handelssystemene i samfunnene rundt dem forandret seg mye gjennom denne perioden, og dette bidro til at også det samiske samfunnet utviklet nye handelsformer. Pelsverk, skinn, horn og kanskje kjøtt ble byttet mot varer som jern, tekstiler og litt prydgjenstander. Om hanseatene og handelsmennene fra Novgorod hadde direkte handel med samene, er noe usikkert, men disse handelsfolkene representerte store markedsmuligheter.3 I begynnelsen av 1300-tallet var birkarlenes virksomhet innarbeidet. De drev i første rekke skinnhandel med samene både i innlandet og på kysten, og etter hvert ble de også reisende representanter for den svenske kongemakta

Kapittel 2 fangstfolK

i eliteKlassen

–

61

for å kreve inn skatt. I Norge skjedde rikssamlingen, og de norske kongene la under seg de mange sjølstendige høvdingers rettigheter til å drive skatteinnkreving og handel. Høvdingene ble etter hvert erstattet av lendmenn og sysselmenn. En ny forsvarsordning (leidangen), og etter hvert en organisert religion i form av kristendommen, forandret også samenes situasjon. Endringene førte til etablering av et overherredømme, fordelt på to stater på den skandinaviske halvøya. Den førte også til skattlegging av samene. Samene klarte i stor grad å tilpasse seg dette, men skattlegginga kunne også være tyngende for de samiske fangstsamfunnene. Skatt ble betalt med skinn og noen steder, for eksempel på Namdals- og Helgelandskysten, også med fisk.

De første forsøkene på å kristne den samiske befolkningen skjedde i tidsrommet som dette kapitlet omhandler. Mye tyder imidlertid på at de norske rikskongenes politikk mot samene i forbindelse med deres religion gjorde at samene i større grad vendte blikket mot øst hvor de fant et større fellesskap i kosmologiske forestillinger om hvordan verden – både jord og himmel – var sammensatt. Det tyder de importerte smykkene fra den finsk-ugriske kulturkretsen på østsida av Bottenvika på. Det var anheng som hadde fugle- og dyrefigurer. Dette hadde religiøse og ideologiske betydninger.

I nær tilknytning til betydningen av slike symboler og forestillingene til dem utviklet samene gjennom vikingtida og tidlig middelalder også en spesiell rituell praksis knyttet til bjørnejakt og bjørnebegravelser. Bjørnen ble regnet for et hellig dyr og hadde høy status. Disse ritualene holdt seg lenge i det sørsamiske området, ifølge forskerne var de i bruk helt inn på 1700- og 1800-tallet.4 Illustrasjon som  framstiller fangstvirksomhet.

Illustrasjonsgrunnlag: Per Olav Mathiesen

62 – samer sør for midnattssola

De virkelige kraftanstrengelsene fra konger og kirkens ledelse for å kristne samene, kom på et seinere tidspunkt, på 1600- og 1700-tallet, og det er et omfattende stoff som i den forbindelse er knyttet til sørsamene.

I høymiddelalderen ble et spesielt forvaltnings- og styringsorgan videreutviklet innenfor de samiske samfunnene. Systemet går muligens tilbake til vikingtida, på den tida de norrøne samfunnene begynte å ta form for overordnet styring. På nordsamisk har dette organet fått betegnelsen siida og på sørsamisk sijte. En sijte var et avgrenset landområde for en familiegruppe. Innenfor dette området hadde de rettighetene til jakt, fangst og fiske og etter hvert også til reinbeite. Samtidig utgjorde sijten et kollektiv der jakt- og fangstresultatene ble fordelt broderlig på medlemmene. Alle enkeltpersonene som tilhørte en sijte, ble tatt vare på og fikk det de trengte til livets opphold. En sijte kunne også ha sin egen offerplass. Størrelsen, både territorialt og sosialt, varierte en god del gjennom hundreårene. Det hadde blant annet sammenheng med påvirkning utenfra og med en viss forandring i retning av et hierarki innenfor sijte-systemet.

FORTSATT SPOR I SKOG OG FJELL I dette kapitlet kommer vi tilbake til fornminner av forskjellig slag� De er fra det tidsrommet som dette kapitlet handler om� I forhold til tidligere er man blitt sikrere på å fastslå om det er samiske eller norrøne funn� Flere og flere samiske fornminner i skog fjell er blitt oppdaget i de siste tiårene. Oppmerksomheten rundt slike spor fra fortida har blitt større etter hvert. Interessen og kunnskapen har økt betydelig, både blant profesjonelle og andre som er interessert i samiske fornminner. Forskningen er også blitt mer omfattende. Men det var først i 1980-årene at samisk historie og arkeologi fikk tilstrekkelig oppmerksomhet til å bli mer akademisk synlig, sjøl om noen arbeidet med dette feltet på et høyt nivå tidligere. Avgjørende, et slags vendepunkt i Norge, var den såkalte Altasaken. Det var vedtaket om utbygging av Alta-Kautokeino-vassdraget i Finnmark mot sterke protester fra lokale myndigheter, miljøforkjempere og samene sjøl, som førte til en stor debatt om samenes rettigheter på grunnlag av om de var et urfolk. Til å begynne med var det fokus på miljøvern, men etter hvert utviklet denne saken seg til å bli et spørsmål om samenes rettigheter.

Lovverket har også gjort sitt til at interessen for samenes historie og utvikling er større. I Norge er samiske fornminner som er mer enn hundre år gamle, automatisk fredet. Det vil si at planer for utbygging av veier, oppdemninger av vassdrag for kraftverk og hyttebygging i utmark skal undersøkes og klareres før utbygging kan skje. I Sverige er det ingen slik fast grense.

Det er noen undersøkelser og rapporter som har vært toneangivende, ikke bare på grunn av funnmaterialet, men også på grunn av betydningen disse undersøkelsene og rapportene har hatt som inspirasjon for andre undersøkel-

I Norge er det tradisjon for at historiefaget er brukt i en politisk prosess� Det var tilfellet særlig på slutten av 1800-tallet og delvis også på 1900-tallet som et ledd i nasjonsbyggingen� I og med Altasaken fikk vi det også på vegne av en minoritet�

Kapittel 2 fangstfolK

i eliteKlassen

–

63

ser. Dette gjelder for eksempel undersøkelsene på Vivallen i Funäsdalen og ti år seinere på Rødsmoen i Åmot, og nå i de seinere årene undersøkelsene ved Aursjøen i Oppland fylke. I tillegg er det mange andre undersøkelser som er utført innenfor det sørsamiske området, men høyst sannsynlig er det mye uoppdagede samiske fornminner i skog og fjell, noe som prosjektet «Det samiske rommet» har vist.

VIVALLEN – SAMISK BOPLASS I FLERE HUNDRE ÅR «Detta arbetet har som främsta syfte att lägga fram argument för en ny syn på det historiska förloppet i mellersta Skandinavien under järnålder-medeltid, och att synliggjöra samernas roll i det�» Slik innleder arkeologen Inger Zachrisson første kapittel i forskningspublikasjonen om undersøkelsene på Vivallen� Undersøkelsene ble banebrytende for teorien om at samene var til stede i MidtSkandinavia i jernalderen og middelalderen. Det er en omfattende forskningspublikasjon der mange faggrupper og spesialister arbeidet sammen under utgravningene og dessuten deltok under bearbeidingen av funnmaterialet. I konklusjonene blir det slått fast at jernalderens fangstkultur i Midt-Skandinavia må oppfattes som en sjølstendig kultur, med spesielle trekk når det gjelder bostedsskikk, bosetningsmønster, gravskikk og rituell form. Det arkeologiske materialet viser dette.

Vivallen i 1913.  Foto: G. Hallström.

Bildet utlånt av Riksantikvarieämbetet, Stockholm

64 – samer sør for midnattssola

Vivallen er i arkeologisk sammenheng kjent for funnet av en boplass og en gravplass fra samme tid, fra vikingtid til middelalder i tidsrommet om lag 800– 1200 e.Kr. Boplassen er bare delvis undersøkt, og det kan finnes flere graver.

Vivallen ligger om lag fire kilometer nordvest for Funäsdalen sentrum i Härjedalen, på nederste delen av fjellpartiet Skarvarna. Høyden over havet er om lag 650 meter, og i dag er det rundt en kilometer til tregrensa i vest. En vassrik bekk renner forbi gravfeltet. En vannkilde i nærheten fryser ikke om vinteren og var sikkert en av forutsetningene for å plassere boplassen like ved.

Flere oppkommer med vann finnes i området. Slike oppkommer, særlig dersom de er rike på vann, fryser sjelden til om vinteren.

Fram til slutten av 1800-tallet var Vivallen et seterstrøk for bøndene i Funäsdalen. I 1898 gikk en mann med navnet Hans Berg i gang med et gårdsbruk på området. I 1909 skulle han grave en jordkjeller på tomta der han hadde bygd husene. Under det arbeidet oppdaget han fire skjeletter, to bronsespenner og en jernkniv. Hans Berg skjønte at her var det et gravsted, og året etter oppdaget han enda flere graver. Kjøpmannen og den historisk interesserte Erik Fundin i Funäsdalen hadde fått vite om funnene på Vivallen, og om høsten samme året sendte han et brev til Oskar Almgren som var arkeolog ved Statens Historiske Museum i Stockholm. Han omtaler det som «det delvis ruskiga fyndet från Vivallen».

Han ber om at området der funnene er gjort, blir undersøkt av en sakkyndig person. Men det drøyde med å få respons på sentralt hold med å få stedet undersøkt. Mange brev går fra Erik Fundin til sentrale arkeologiske personer på den tid, og han er i ferd med å gå trøtt. Det samme gjelder grunneieren som gjerne

Vivallen er et vakkert sted� Det bærer preg av å ha vært et seterstrøk� Mye av området har vært dyrket, men mye av dette er i dag gjengrodd av vier og kratt� Andre deler av innmarka er fortsatt åpen, og det står buer og høyløer i utkantene av det som har vært slåttemark� Skogen rundt er i dag tett vokst av gran� På den tid det var boplass her, rundt år 800 og utover, var nok skogen mer glissen� Det drives ikke gårdsbruk på Vivallen i dag� Stedet er en fritidseiendom�

 Stua på Vivallen i dag. Det er den samme stua som på bildet fra 1913. Gravene ble funnet på framsida av stua og noe ned til høyre mot bekken.

Foto: Leif Braseth

Kapittel 2 fangstfolK

i eliteKlassen

–

65

Det skulle gå ytterligere nesten 40 år før noen kom til å interessere seg for funnene som var gjort på Vivallen� De lå i magasinet på Statens historiska museum i Stockholm, der også arkeologen Inger Zachrisson arbeidet� Hun hadde spesialisert seg på samisk arkeologi og hadde mellom annet undersøkt og skrevet om de samiske metalldepotene i Mörtträsket i Lappland� De er fra tidsrommet 1000–1350 e�Kr�

66 – samer sør for midnattssola

vil planere området og bryte opp mer jord. Da først kommer arkeologen Gustaf Hallström til Vivallen, og i løpet av en uke i begynnelsen av oktober 1913 gjør han flere interessante funn. I oppsummeringen forteller han at han har funnet 15 graver, en kenotaf (gravminnesmerke, tom grav), to groper og trolig ytterligere fire graver. Men ikke før i 1944 gjør Gustaf Hallström ferdig den endelige rapporten om undersøkelsen i 1913 på Vivallen.

Lenge har det vært uvisst hva navnet Vivallen kommer av. Det synes nå klart at det har oppstått i nyere tid. Første gang det ble brukt i skriftlig form, var på slutten av 1600-tallet, Wijvallen, på et kart. Det synes nå klart at navnet er sammensatt av vi og vallen. Vi er det samme som vide, eller på norsk vier (selje). Vallen, eller på norsk vollen eller vangen, er området rundt bebyggelsen på setrer. Vieren vokser i sumpige strøk, noe som er tilfellet på Vivallen.

Navnet er endelig klarlagt av Nils Hallan ved Historisk institutt, Universitetet i Trondheim.

Da Inger Zachrisson fikk se hva som lå fra Vivallen i magasinet på museet, var overraskelsen stor. Hun var ganske sikker i sin tolkning av funnene om at dette måtte være fra samiske graver i vikingtid–middelalder. Hun så flere kjennetegn på at det måtte være slik. Dette synet var ganske oppsiktsvekkende.

Det herskende historiesynet om at samene ikke hadde vært så langt sør i dette tidsrommet, ville med det bli satt på prøve. Men samtidig hadde arkeologen Guro Syversen observert indikasjoner på det samme i det arkeologiske materialet fra Hedmark. Samene måtte ha vært i Hedmark i vikingtid–middelalder.

Inger Zachrisson og Guro Syversen ble initiativtakerne til det som ble kalt «Sörsamiska projektet» i 1984. Dette prosjektet hadde som mål å finne ut om det fantes samer så langt sør som til Jämtland, Härjedalen og Hedmark i vikingtid–middelalder. Flere institusjoner både i Norge og i Sverige ga prosjektet støtte og kom til å samarbeide om undersøkelsene. Det ble et tverrvitenskapelig prosjekt, knyttet til Statens historiska museum i Stockholm. Flere arkeologer, en osteolog, en odontolog, en kvartærgeolog, en spesialist på fenno-ugriske språk og en nasjonaløkonom samarbeidet om prosjektet. Arbeidet i felten foregikk om somrene i årene 1984–1986. I tillegg til å undersøke om det fantes flere graver i området, ville også arkeologene lete etter en eventuell boplass. Det var naturlig at det var en boplass i nærområdet til gravplassen, for både kvinner, menn og barn var gravlagt her.

Og de fikk rett i det. Om lag 70 meter nordvest for gravfeltet fant de boplassen, en gammetomt med flatt, steinlagt ildsted. Ytterligere et ildsted fant de i nærheten. En avfallshaug ikke langt fra den vannrike bekken fant de også.

En slik avfallshaug er vanligvis svært interessant i slike sammenhenger. Her kan de finne bein både av ville og tamme dyr, fisk og fugl. Dermed kunne de få kunnskaper om hvordan den tidas matseddel var sammensatt, og også hvordan maten var tillaget. Dersom dyrebeina er vel bevart, kan det gi kunnskap om dyras størrelse. Forekomsten av dyrebein kan også fortelle om hvilken rituell praksis som ble utøvd, eller hva slags ofring som ble utført.

Det ble Inger Zachrisson som ledet arbeidet under utgravningene og arbeidet med forskningspublikasjonen i ettertid. Den omfattende publikasjonen forelå trykt i 1997.

BOPLASSEN

I en åpning, ei glenne, i den forholdsvis tette barskogen var det at arkeologene fant boplassen. Det er først og fremst den ene gammetomta som er undersøkt grundig. Her har det stått en rund gamme. Den har vært tekt med torv og hadde store likheter med de gammene med buestang vi kjenner fra seinere tid. I midten fant de ildstedet, laget av flate steinheller lagt i en firkant. Bare det var en indikator på at dette var en samisk boplass. Rektangulære ildsteder var vanlig på samiske bosteder i tidsrommet 800–1800 e.Kr. I ildstedet ble det funnet ubrente og kløvde margbein av rein. Om lag 20 centimeter fra ildstedet mot inngangsdøra fant de brente bein i en grunn grop.

På boplassen fant arkeologene også kokstein, mest i et lite lager nær avfallshaugen, målt til 134 liter til sammen. Her fant de også bein, både brente og ubrente, blant annet av geit, samt en del biter av jern, blant disse noe som trolig var et halvt ildstål. Dessuten var det diverse andre jernbiter, jernslagg og noen biter flint.

Et interessant funn var en stein som de brukte for å male med. I seinere tid vet vi at de brukte slike for å male korn. På den tida kunne den kanskje være brukt til å male tørka urter.

 Inger Zachrisson ledet det arkeologiske arbeidet på Vivallen. Her er hun tilbake flere år seinere på boplassen en sommerdag med mye plagsom mygg rundt seg.

Foto: Leif Braseth  Boplassen på Vivallen – om lag 70 meter fra gravplassen. Foto: Leif Braseth

Kapittel 2 fangstfolK

i eliteKlassen

–

67

Ildstedene tyder på at det har stått to gammer her med om lag 20 meters mellomrom. Boplassen er brukt i flere hundre år, fra vikingtid til høymiddelalderen. Det er mulig at det har vært flere boplasser i nærheten som ikke er lokalisert.

GRAVPLASSEN

Gustaf Hallström hadde funnet og undersøkt 20 graver. De fleste gravene lå tett i to rader på sandryggen fra våningshuset og nedover mot bekken. En grav lå et stykke utenfor hovedfeltet. Også der lå føttene til den gravlagte ned mot bekken. Retningen på gravene var nord-nordvest (hodet) og sør-sørvest (føttene). Den kristne gravskikken var at hodet vender mot øst, også i høymiddelalderen. De fleste av dem som var gravlagt, lå på sida. De var svøpt hardt i never. Dybden på gravene varierte noe, fra 20 centimeter til 1 meter. Det var ikke spor etter kister eller spiker. Den omsorgsfulle gravskikken og de rike gavene som var lagt ned, tyder på at gravplassen har vært i kontinuerlig bruk.

Da gravplassen ble undersøkt på ny i 1980-årene, fant de ytterligere en grav i utkanten av feltet. Her var ei kvinne i 20–25-årsalderen gravlagt. I de 21 gravene som er funnet på Vivallen, er det skjelettrester i de fleste av dem. Flere av gravene er blitt plyndret.

Gavene som var lagt sammen med de døde, er særdeles interessante. Det er rikelig med gaver i flere av gravene. I en grav til en mannsperson var det Plan over gravfeltet  utført av G. Hallström i 1913. Bildet utlånt av Riksantikvarieämbetet, Stockholm

68 – samer sør for midnattssola

lagt ned et bryne, to nøkler som kan ha hengt i et belte, dessuten flere jernredskaper, åtte sølvmynter, tolv piler med jernspiss, et ildstål, tre flintstykker og fnøsk (eller fnusk, knust og tørket sopp fra trær) for å gjøre opp ild med.

Samme mannen var lagt i en kledning av ull og lin. Også barna har fått med seg gaver i grava.

Flere smykker er lagt i gravene, av dem er det flere ringspenner. Det ble også funnet mange perler, blant annet i et halsbånd. De er stort sett laget av glass med forskjellige farger. Også et nålehus er funnet. Det samme gjelder en øks, fingerringer, flere ildstål og anheng av blekk eller kobber.

I en mannsgrav var det lagt ned spesielt rike gaver, blant annet et halskjede, et nålehus med synåler som var hengt i beltet, og en kniv der det var linna sølvtråd rundt skaftet. Det mest oppsiktsvekkende var et belte med flere bronsebeslag. Dette beltet hadde sitt forbilde fra belter brukt av steppenomadene i Ungarn, Sør-Russland og områdene øst for Svartehavet. Der var slike belter i bruk i tidsrommet 900–1200-tallet e.Kr. Trolig er beltet fra Vivallen fra siste del av 1100-tallet. Det er neppe laget i noen av områdene øst for Østersjøen, men helst på Öland eller Gotland, men da etter østeuropeisk mønster. Flere av gavene som lå i grava til denne mannen, var utypiske gravgaver for en mannsperson. Til vanlig var slike gaver å finne i kvinnegraver. Gavene med høy status og noe utypiske gaver i denne mannsgrava gjør at denne personen muligens var en nåejtie (sjaman).

Funnene fra gravene på Vivallen er fra 1000–1100-tallet, med tyngdepunkt på 1100-tallet. Det er med sikkerhet slått fast at både de som holdt til på boplassen, og de som er gravsatt på feltet 70 meter lenger sør, har hatt samisk identitet. Formen på ildstedene på boplassene og at likene på gravplassen er svøpt i never, er de sterkeste provene på at de er samiske. Likeså er de mange pilspissene som er funnet i en av gravene, regnet for å være en samisk type.

Det samme gjelder de trapesformete anhengene av blekk eller kobber og ringspennene av østlig type. Gravene er grunne, som var en samisk skikk både fra Lappland og samiske områder i Russland. Å begrave sine døde ubrent var også en samisk skikk. Det var altså ikke kristne graver. De ligger langt fra noen kjente jordbruksbygder, men i nærheten av pilegrimsveiene til Nidaros, der kristendomskult ble praktisert allerede på 1000-tallet.

De folkene som holdt til på Vivallen, har ikke vært isolert fra omverdenen.

Det ser ut til at de hadde god kontakt både i østlig og i vestlig retning. Det har vært et samisk samfunn her med en høy sosial status som også hadde kontakt med en nordisk befolkning av høy sosial status. Samhandling har vært et vesentlig moment. Dette har motvirket konflikter. Det har vært et vekselspill mellom samiske og germanske grupperinger, og mange samer har vært knyttet til germanske konger og stormenn. Seks av sølvmyntene er bevis på at de hadde kontakter vestover til Norge. De er fra Olav Kyrres regjeringstid (1066–1093).

Det spesielle beltet er bevis på kontakter i østlig retning.

Inger Zachrisson sier i sin konklusjon i publikasjonen om undersøkelsene på Vivallen at jernalderens såkalte fangstkultur i det aktuelle området [Midt-Skandinavia] utmerker seg med en rekke kjennetegn som også karakteriserer samisk kultur fra seinere tid� «Bärarna av denna fångstkultur bör vara samer», slår hun fast�5

Kapittel 2 fangstfolK

i eliteKlassen

–

69

STALOTUFTENE – BOPLASSENE PÅ HØYFJELLET Dette er særegne boplasser som ligger over fjellbjørkgrensa i høyfjellsdaler og består av svakt nedgravde tufter i rekker� Stalotuftene er gammer, og rekkeildstedene er lavvoer� De kan ha vært brukt til ulike årstider� Det kan være fra 1 til 10–15 tufter etter hverandre, men til vanlig er det 3–8 tufter på hver boplass� Formen på tuftene er rund eller oval med ildstedet i midten, og hver tuft er svakt gravd ned i jorda� Mange mener at det trolig har vært sommerboplasser�

Fortellinger og sagn om stalo har sitt opphav i forskjellige historiske erfaringer hos samene, så som nordiske krigere (vikinger, kongens hirdmenn) og russiske krigere (tsjudene)� De kan også minne om skatteoppkreverne som kom for å hente varer� Ofte er de sett på som en parallell til de bibelske historiene om David og Goliat� I praksis har fortellingene om stalo fungert som en videreføring av kunnskap og en form for oppsedingsstrategi i synliggjøringen av ønsket framferd hos den allmenne same til forskjellen til den ville og brutale stalo� De samene som hadde gått over til den kristne religionen, av viste stalofortellingene fordi figuren minte for mye om djevelen� Forskerne har vært opptatt av fortellingene om stalo helt tilbake til 1800-tallet�

70 – samer sør for midnattssola

Disse tuftene ligger i flere fjellområder både i Norge og Sverige. Inger Storli har undersøkt tuftene i Sør-Salten, ved Strajtasjåhkå, og dessuten tuftene i nedslagsfeltet til Skellefteälven.6 Andre stalotufter i Helgelandsområdet er tre forskjellige grupper på 6, 4 og 4 tuf ter i traktene ved Virvatnet i Nord-Rana ved henholdsvis Bonestjønna, Rikardtjønna og Krabbfjellet. På Saltfjellet er det registrert flere, og i fjella i Västerbotten finnes det også mange. Tre slike sikre boplasser er registrert så langt sør som til Frostvikfjällen i Jämtland.

De ligger ved Hamptjärn, Maskien og Ovredhjohke, som er på høyde med Namsos, Grong og Lierne på norsk side av grensa. Men forskerne tror det kan være muligheter for stalotufter så langt sør som til Härjedalen. Inger Storli mener at disse rekkeorganiserte boplassene fra vikingtid og tidlig middelalder tilhører det vestsamiske bosetningsområdet. Men det er to varianter av dem.

Det ene er rekker av markerte boliger. Det andre er rekker av ildsteder.

I tuftene er det også funnet båassjoe-stein, steinen som lå straks innenfor den hellige inngangen til gammene, den inngangen som lå tvers over for hovedinngangen, og der jaktutbytte og våpen ble fraktet inn og ut.

Stalo – (sørsamisk, stallo/stállu på nordsamisk) – betyr kjempe. Betegnelsen stalotuftene kommer av at samene i Tärna og Vilhelmina omtalte dem som tuftene til stalo. Denne forestillingen har levd i generasjoner blant samene.

Stalo er en mytisk figur som har hatt ulike roller i den samiske folketrua. Den forekommer i to hovedtyper. Den ene er som et troll som er menneskeetende.

Det andre er som en demon som er utsendt av en noaide. De er sterkere enn menneskene og de er onde, men også godtroende og dumme. I eventyrene og sagnene gjelder det om å lure dem.

Når var så disse boplassene i bruk? Flere forskere har undersøkt dette og har kommet fram til noenlunde samme resultat på grunnlag av C14-dateringer. De var i bruk fra omkring 900 e.Kr. til omkring midten av 1300 e.Kr. De er altså fra vikingtid til middelalderen. Så kom en ødeperiode på 200–300 år før de ble tatt i bruk igjen på 1600-tallet. De var dermed i bruk i to perioder.

Noen har vært inne på tanken om dette kan ha vært en enkel form for landsbyer, men det er lite trolig da dateringene fra de forskjellige tuftene er fra ulike tidsperioder. Noen av tuftene kan ha vært i bruk på noenlunde samme tid, men dette er ikke regelen. Boligene har heller ikke vært i permanent bruk.

Hvem var det som brukte disse boplassene? Det har forskerne vært opptatt av helt fra 1800-tallet. Folkloristene har tolket dem som norrøne boplasser, mens etnografene har ment de var samiske. Også arkeologer har vært inne på at det har vært brukt av den norrøne befolkningen, men etter hvert har de fleste kommet til at dette har vært samenes boplasser. Muligens var de mest i bruk da jakt og fangst ble intensivert fordi flere av dem ligger i nærheten av fangstanlegg.

GRAVLAGT I UR OG FJELL En spesiell samisk gravskikk i vikingtid og middelalder var urgravene� Denne skikken strakte seg i det sørsamiske området helt inn på 1700-tallet� Den har sin opprinnelse og sitt tyngdepunkt lengst nord i det samiske området, men den holdt seg lengst i sør� Det er litt forskjellige typer urgraver, men felles for dem alle er at gravstedet ble plassert i et steinrikt landskap. Gravene er ikke dekt av jord, og de er luftige graver der de døde i stor grad var svøpt i never. Der det er funnet menneskebein i gravene, var disse ubrente. Noen var plassert i kamre murt av stein.

Disse kunne enten være murt opp nede i ura, eller de kunne være plassert på overflata av ura. I noen graver utgjør en bergvegg eller en stor stein den ene langsida i grava. Slike gravkamre er tildekt med et tak av stein, og de kan være bygd inne i bergholer. Steinrøyser av en viss størrelse kan ha en steinkiste i midten. Når enkelte groper framstår som en søkk i ura, kan dette bety at gravene er rast sammen over en oppråtnet trekiste eller en pulk som den døde var lagt i. Den døde kunne også vært lagt i et hulrom under et bergoverheng eller store steinblokker. De kunne også være lagt mellom store steiner i ura.

Audhild Schanche har laget en oversikt over registrerte urgraver (år 2000) i Norge og Sverige. Vi tar med her det som er funnet i det sørsamiske området: Norge:

Antall

Sverige:

Antall

Saltdal Rana Lurøy Vefsn Vega Hattfjelldal

1 3 1 1 1 2

Storuman Vilhelmina Strömsund Krokom Åre

9 4 1 1 2

Brønnøy

1

Lierne

2

Røyr vik

2

Nærøy

4

Inderøy

1

Levanger

1

Tydal

1

Kapittel 2 fangstfolK

i eliteKlassen

–

71

Til sammen er det funnet 38 slike urgraver i det sørsamiske området. Av disse er det tre ute ved kysten, mens resten er registrert i innlandet.

I gravene var det lagt ned gaver til den døde. Det har vært bronsesmykker, jaktvåpen, matvarer, redskaper laget av tre, jern og stein. Mange døde har vært svøpt i never som har vært sydd sammen rundt kroppen for å beskytte dem.

Urgravene er en svært spesiell samisk gravskikk og har ikke noen parallell i den norrøne kulturen.7

ANDRE FUNN FRA VIKINGTID OG MIDDELALDER Det viser seg etter hvert at det finnes mange samiske fornminner i skog og fjell� De har sjølsagt ligget der i lang tid, men er ikke blitt oppdaget, eller folk ikke har brydd seg om dem� De samiske fornminnene er ikke monumentale i forhold til mange andre fornminner� De har vært laget av materiale som naturen raskt har tatt tilbake, og sporene har blitt svake� Etter hvert har bevisstheten for slike fornminner blitt langt større, og det er dessuten satt i gang systematiske letinger og registreringer. Derfor er svært mye kommet for en dag. Ved Saemien Sijte ble det i årene 1985–1988 utført et stort registreringsarbeid i Trøndelag. Dette var et registreringsarbeid som ble gjennomført uavhengig av eventuelle utbyggingsplaner og kartutgivelser.

I løpet av disse årene ble det registrert hele 5000 samiske kulturminner, og av disse var det 3000 i Nord-Trøndelag. Dessverre har ikke forskningen holdt tritt med registreringene, men en del er fagmessig undersøkt. Registreringene blir nå videreført av prosjektet «Det samiske rommet/Saemieh saepmesne».

Fra Abelvatnet i  Vapsten sameby.

Foto: Leif Braseth

72 – samer sør for midnattssola

Det har imidlertid fått en utvidet form til å gjelde både landskap, historie, språk og mennesker.

Ewa Ljungdahl har ledet flere undersøkelser i fjellområdene i Härjedalen og Jämtland nær grensa til Norge. Ved Farrtjärnan er det funnet en samling kokstein som er fra årene 1000–1200 e.Kr. Et ildsted har vært i bruk i årene 1050–1400 e.Kr. Et annet lag i det samme ildstedet viste at det her har vært i bruk i årene 750–1150 e.Kr., og mest trolig i årene 850–1050 e.Kr. Undersøkelsene i dette området viser at det samiske kulturlandskapet har vært i bruk langt bakover i tid vest i Härjedalen. Det betyr også at det ikke bare har vært bosetning på Vivallen i vikingtid og tidlig middelalder.8 Lenger nord er det registrert en samisk grav ved Abelvatnet ved Tärnaby, og dessuten to gravgrotter. Abelvatnet ligger i hjertet av Vapsten sameby, og rundt dette vannet er det registrert svært mange samiske fornminner. Vannet er regulert, 8 meter opp og 7 meter ned, og ved denne reguleringen forsvant mange fornminner. Grava er ikke åpnet. Den er svært vanskelig å oppdage da det har grodd mye vekster over den, blant annet ris og fjellbjørk.

Flere steder i Tärna er det funnet seiter/seider (offerguder). To av offergudene som er laget i tre, finnes på Etnografisk museum i Oslo. De har stått på en offerplass i Melkfjell nord for Överuman på grensa mellom Norge og Sverige. En figur som trolig forestiller ei rype og er hele 43 centimeter lang, ble funnet på en offerplass ved Laisholm og tilhører nå de samiske samlingene på Länsmuseet i Umeå. En annen fuglefigur av stein ble funnet på en offerplass på Rivovardo (rypefjellet).

I 1939 ble det til Oldsakssamlingen i Oslo innlevert en runebommehammer.

Den var funnet i en koksteinshaug på gården Nordset i Øvre Rendal. Dette er

Ved innsjøen Rogen er det datert bosetninger i tidsrommet 1100–1300 e�Kr�9 Dette er samme tidsrom som Vivallen og viser en lang bosetningshistorie i områder som i dag ligger utenfor reinbeiteområdene�

 Runebommehammeren fra Nordset i Øvre Rendal, datert til 1160–1260 e.Kr. Hammeren har ulik dekor på sidene. Den ene sida (bildet til venstre) viser dekor i norrøn tradisjon. Den andre sida (bildet til høyre) viser dekor med samisk tradisjon.

Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo.

Fotograf: Eirik Irgens Johnsen

Kapittel 2 fangstfolK

i eliteKlassen

–

73

et av de mest omtalte sørsamiske funnene som er gjort, og har vært gjenstand for granskning og diskusjon av mange. Hammeren er av horn og lå sammen med andre funn som viser seg å være fra middelalderen, blant annet ei øks, to pilspisser av jern og annet. Hammeren er datert til 1160–1260 e.Kr., og Guttorm Gjessing mener den er lagt ned på 1400-tallet.10 Den er dekorert på begge sidene, men dekoreringene er ikke helt like. På den ene sida er dekoren lik ringeriksstilen og blir dermed spesiell i samisk sammenheng i og med at den tar i bruk et norrønt grunnmønster. På den andre sida er dekoren lik flettemønster fra sørsamisk ornamentikk. Sverre Fjellheim mener at forskjellen i dekoren på de to sidene svekker teorien om at hammeren skulle ha blitt brakt nordfra til Nord-Østerdalen, men at sannsynligheten for at den er skapt i funnområdet, forsterkes. Samtidig viser dette at håndverkeren og kunstneren som laget denne trommehammeren, var kjent med kunstneriske uttrykk fra to kulturer.11 Østenfor Rendalen, ved Femunden, er det en rekke funn fra vikingtid-middelalder som har samisk karakter. Både nordvest og sør for sjøen er det funnet pilspisser med flat midtås. Øst for sjøen er det også funnet en pilspiss. Den har kløvd egg. Ved Lille-Gutus utløp i Fjellgutusjøen er det åpnet en fangstmarksgrav med et rikt innhold. Her lå det ei ringspenne av østlig type, et sverd, ei øks, hele ni piler, en kniv og et bryne.12 Innerdalen i Tynset kommune, som ligger en del mil lenger nordvestover, men fortsatt i Nord-Østerdalen, ble i 1983 oppdemt for å skaffe elektrisk kraft. I den forbindelse ble det i forkant gjort en rekke registreringer, utgravninger og pollenanalytiske undersøkelser før den vakre dalen ble fylt med vann. Under ledelse av Lil Gustavson ble det funnet tre gammetufter. Disse tuftene minte mye om de samiske stalotuftene, og hun har satt fram en teori om det kunne være samer i dalen som drev elgfangst. Tuftene er datert til 1400- og 1500-tallet.13–14 Dersom vi holder oss så noenlunde i det samme området og forflytter oss om lag tre mil til Finntjønnan i Budalsfjella, er det her registrert et fangstgropsystem, gammetufter og en offerplass. I den ene gammetufta er det registrert et reingevir som er datert til tidsrommet 720–890 e.Kr. Offerplassen ved Finntjønnan er datert til 1470–1650 e.Kr. Ved Forolsjøen er det også registrert en mulig offerplass. Den ligger om lag 15 kilometer fra Budalsfjella.15 Vi behøver heller ikke å bevege oss langt innenfor fjellområdene på overgangen mellom Midt-Norge og Sør-Norge før vi finner tydelige spor etter samer. Dovretraktene har både fysiske spor og tydelige spor i sagalitteraturen, noe vi skal komme tilbake til i dette kapitlet. Ett av ildstedene i rekkeboplassene ved Aursjøen i Lesja kommune, som ble oppdaget i 2006, er datert til tidsperioden 770–980 e.Kr.16 I 1999 ble det funnet et fangstanlegg i samme fjellområde i Lesja. Dette anlegget har tydelige paralleller til samiske samlegjerder for rein slik de er beskrevet på 1600-tallet. Slike reingjerder blir i prinsippet bygd på samme måte den dag i dag. Dette fangstanlegget er foreløpig datert til 1200-tallet,17 og det er interessant å legge merke til at dette er i samme tidsrom som Snorre skrev om Harald Hårfagre og samekongen Svåse på Dov-

74 – samer sør for midnattssola

refjell, noe vi også kommer tilbake til. I flere fjellområder, blant annet i Oppdal, er det gjort flere funn med pilspisser som ser ut til å være av samisk karakter, i alle fall brukt av et fangstfolk på reinsdyrjakt. Mange av disse pilene er funnet på snøfonner. De er sannsynligvis mistet under jakt på rein som hadde søkt seg inn på snøfonner for å unngå insektplager.

På Helgeland ser det ut til at stalotuftene blir noe av det sikreste tegn på samisk tilhold. En del registreringer er gjort, men det er lite som er undersøkt. Vi skal likevel nevne at det i 1915 ble funnet en runebommehammer på en gård i Sør-Sjona i Rana. Den kan være om lag tusen år gammel. Ei runebomme fra Lomsdalen i Brønnøy er også kommet for en dag, men den er atskillig yngre.

Dersom vi ser Helgeland under ett, har vi en begrenset kunnskap om både samenes bruksområde og deres næringsvirksomhet i middelalderen.19 Denne oversikten av funn fra den sørsamiske kulturen i Midt-Skandinavia i vikingtid og middelalder viser sikre spor etter samisk tilstedeværelse over hele det nåværende reinbeiteområdet og dessuten langt utover dette. Noen steder er det riktignok noe mer glissent, men dette har også sammenheng med, som vi allerede har vært inne på, at samiske kulturminner i sør er vanskeligere å oppdage på grunn av rik vegetasjon, og at undersøkelsene har vært sparsomme.

Sporene ble også svakere fordi samene flyttet på seg i større grad enn den norrøne befolkningen. Ved å bo på samme sted i lengre perioder ble sporene atskillig tydeligere. Imidlertid viser oversiktskartet i databasen til «Samiske rommet» at det stadig vekk blir oppdaget, registrert og undersøkt nye funn.

Denne databasen er etter hvert blitt særdeles innholdsrik, og den får stadig påfyll. Den viser også at samene hadde tilhold over et mye større område av Midt-Skandinavia, både i førhistorisk tid og i historisk tid, enn der reindriftsområdene er lokalisert i dag.

Dette betyr også at det er særdeles vanskelig å forsvare den såkalte framrykningsteorien, noe som vi også kommer tilbake til i kapittel 4.

Foreløpig har vi ikke omtalt fangstanleggene i noen større grad. Det kommer seinere i dette kapitlet.

Forskerne mener nå at fjellområdene både i den østre og den nordre delen av Trøndelag var samiske i middelalderen� Grensa mellom jordbrukskulturen og fangstkulturen gikk gjennom område Harran og Grong� Jordbrukskulturen ser ut til å ha stoppet i dette området før svartedauden� Fjellet Heimdalshaugen i Harran har et samisk navn – Aajmehtalie – som ser ut til å være et lånord fra norsk før vikingtida�18

AURSJØEN De arkeologiske undersøkelsene ved Aursjøen fikk stor betydning� På grunnlag av de registreringene som her ble gjort, kunne man fastslå at det sørsamiske bosetningsområdet var vesentlig større i vikingtid enn det man tidligere hadde trodd� Sommeren 2006 ble det gjort et viktig arkeologisk funn ved Aursjøen i Lesja kommune i Oppland fylke og Nesset kommune i Møre og Romsdal fylke. Da kraftmagasinet i denne sjøen skulle tappes for å gjennomføre reparasjoner av damanlegget denne sommeren, tok Oppland fylkeskommune initiativet til en arkeologisk utgravning og registrering i det området som til vanlig er ned-

Kapittel 2 fangstfolK

i eliteKlassen

–

75

demt. Det ble et samarbeidsprosjekt mellom Oppland fylkeskommune, Møre og Romsdal fylkeskommune, Lesja kommune, Vitenskapsmuseet i Trondheim og Kulturhistorisk museum i Oslo. Utgravningene ble utført av Kulturhistorisk museum. Det var et breit anlagt samarbeid, men arkeologene hadde kort tid på seg. Da reparasjonene var gjennomført ved damanlegget, steg vannet og flommet på nytt inn over utgravningsområdet. Likevel fikk de gjort viktige funn som vil få stor verdi i sammenheng med sørsamisk historietolkning.

Opprinnelig hadde det vært tre atskilte sjøer her som hadde sammenheng med elveløp nordvestover til Nesset. Ved oppdemningen ble det bare en sammenhengende sjø, som ble kalt Aursjøen. Det viktige funnet besto av en boplass med fire ildsteder på rekke og rad. Slike ildsteder blir kalt rekkeildsteder, og de er påvist både i Nord-Finland, Nord-Sverige og Nord-Norge og regnes som et typisk samisk bosetningsspor. De ligger vanligvis på platåer i den øvre kanten av fjellbjørkeskogen i nærheten av reinens trekkruter, og også i nærheten av fangstgropsystemer. Man visste ikke om slike rekkeildsteder lenger sør enn til Frostviken i Jämtland. På Vivallen var det imidlertid ildstedet typisk samisk, uten at det lå i rekkesammenheng. Tuftene rundt ildstedene er til vanlig runde eller ovale der ildstedet er plassert i midten. Rundt ildstedene var det satt steiner på kant som på den måten rammet inn ildstedet. Sjølve ildstedet, aernie, var firkantet og dannet sentrum i en torvkledd gamme eller i en skråstilt teltkonstruksjon, som vanligvis ble bygd med buesperrer. De ildstedene av denne typen som er datert, faller i all hovedsak innenfor perioden vikingtid og middelalder og størstedelen innenfor tidsrommet år 1000–1300.

Bildet viser Aursjøen  nedtappet. Et av ildstedene (aernie) er blitt synlig.

Foto: Jostein Bergstøl

76 – samer sør for midnattssola

Det var flere funn og oppdagelser ved utgravningen ved Aursjøen som tiltrakk seg arkeologenes oppmerksomhet. I tillegg til de rektangulære ildstedene la de fort merke til at de fire ildstedene lå på rekke. Dette var en typisk samisk plasseringsmåte av gammer og ildsteder. I tillegg fant de også en rundoval stein med noenlunde flat overside plassert innenfor ildstedene sett fra hovedinngangene. Dette er en båassjoe-stein (nordsamisk: påssjo). Steinen markerte en spesiell del av gammerommet. Rommet mellom steinen og den andre inngangen, den «bakre» inngangen, var et hellig område av gammen som var forbeholdt mennene. Jaktvåpen og vilt ble tatt inn gjennom den bakre døra og ble bearbeidet i denne delen av gamma.

Et annet viktig funn var en mengde skår av asbestmagret keramikk. Denne typen keramikk var også et tegn på at dette var en samisk boplass. Et annet viktig funn var en skinnskrape av jern, noe som er funnet på andre sørsamiske boplasser. Andre funn var flere male- eller glattesteiner med slipespor. Disse steinene ble brukt til kverning, maling av bær og urter eller til sliping av stein, bein og horn. Det ble også funnet seks flatretusjerte, triangulære pilspisser av flint og kvartsitt. Også slike gjenstander regnes som vanlige i samiske sammenhenger. Ei skaftfurekølle ble også funnet.

BOSTED I MEROVINGERTID OG VIKINGTID

Boplassen ved Aursjøen har vært brukt over lengre tid. Dateringen av det ene ildstedet viser at det var i bruk på 700-tallet. Dateringen fra to av de andre ildstedene viser 800-tallet, mens det fjerde viser at det ble gjort opp ild og fyrt her fra slutten av 800-tallet til midt på 900-tallet. Boplassen har altså hatt jevnlig besøk fra sein merovingertid til et stykke inn i vikingtida. Dette stemmer godt med ildsteder av lignende art som er undersøkt andre steder.

 Et annet ildsted ved Aursjøen.

Foto: Jostein Bergstøl  Utgravd gammetomt med et klart synlig ildsted ved Aursjøen.

Foto: Jostein Bergstøl

Kapittel 2 fangstfolK

i eliteKlassen

–

77

Denne boplassen ser ut til å ha hatt en strategisk plassering. Den er plassert nær ei elv mellom to innsjøer, den var lagt i en lav forhøyning i terrenget med gunstige lokale klima- og vindforhold. Det var nærhet til bjørkeskogen for å skaffe brensel, og det aller viktigste var nærheten til trekkrutene til reinen mellom to av sjøene.

Det er imidlertid ikke første gang det er snakk om samer på Dovrefjell i vikingtid� En gang kong Harald Hårfagre oppholdt seg på kongsgården Tofte på Dovre, fikk han besøk av samen Svåse� Svåse inviterte kongen til sin gamme som han hadde i nærheten� Harald ble frarådd å dra, men hørte ikke på advarslene� Her møtte kongen Snøfrid, datteren til Svåse� Det må ha blitt et lykketreff for kong Harald� Han forelsket seg så «borti ørske» at han fridde og giftet seg med henne� Han elsket henne så sterkt også resten av livet at han skal ha mistet forstanden da hun døde� Denne fortellingen er gjengitt i flere versjoner� Første gang er den fortalt i Àgrip, og her har Snøfrid fått en større plass enn noen av de andre av Haralds hustruer� Flere av kongene etter Harald Hårfagre skal stamme fra dette ekteskapet� Fortellingen viser også at samene på den tid ble regnet med blant innbyggerne i den nasjonen Harald Hårfagre var i ferd med å samle� Jostein Bergstøl og Gaute Reitan mener at det kan være en kjerne av realitet i denne historia, og det kan tyde på at kontakten mellom samisk og norrønt samfunn var mer omfattende enn man tidligere har antatt� De viser også til at arkeologen Neil Price mener at det er samiske trekk blant annet i de rike gravene i Vendel og Valsgärde i Uppland i Sverige, som tyder på at kontakten mellom samiske og norrøne samfunn ikke bare har foregått langt sørover, men også på et høyt politisk nivå�

Arkeologene som arbeidet i noen korte og hektiske uker ved Aursjøen, mener at boplassen her neppe er den eneste i sitt slag i Sør-Norge. Samisk kultur ble ved denne registreringen tildelt et større utbredelsesområde i forhistorisk tid. Viktig vil det også være å se de norrøne bygdenes forhistorie. Kontaktene mellom gruppene har trolig vært omfattende. Blant annet var villreinen en viktig ressurs både for samer og bygdefolk. Men noe lenger fram i tid ble det konkurranse om ressursene i fjellet og i skogen på grunn av den intense fangsten. Et par hundre år fram i tid åpnet det seg en kløft mellom samer og bygdefolk i forbindelse med at kristendommen ble innført blant den norrøne befolkningen.20

DE RUNDE TUFTENE I HALLINGDAL Under det som blir omtalt som Hallingdalsprosjektet i 1986–89, ble det funnet og registrert en del runde og ovale tufter fra yngre jernalder og middelalder� Det var i kommunene Hol og Ål i Hallingdal i Buskerud fylke at disse tuftene ble registrert� Det har vært få tufter av denne karakter som er

78 – samer sør for midnattssola

oppdaget i Midt-Skandinavia, mens det lenger nord er vanlig med slike tufter i de områdene som blir regnet til samiske områder� Vanligvis har slike funn blitt knyttet til norrøn bosetning, og dermed har man utelukket andre tolkninger. Man har tatt det som sjølsagt at dette var levninger etter ett og samme folk. Med få unntak har det ikke blitt diskutert muligheten for et etnisk mangfold i sørnorsk jernalder og middelalder.21 Hva skjer når man støter på et materiale som ikke passer helt inn i det generelle og kjente bildet? «Å konkludere med at det var større variasjoner innen det norrøne samfunnet enn først antatt, er sjølsagt én løsning. En annen konsekvens kan være å underkommunisere indikasjonene og potensialet i materialet», sier Hege Skalleberg Gjerde. Hun har i ettertid tatt for seg disse tuftene og forsøkt å sette dem inn i en annen sammenheng enn den norrøne.

Til sammen er det registrert 26 tufter i de to kommunene Hol og Ål og dessuten en i Flå kommune. Hege Skalleberg Gjerde har tatt for seg 18 av disse

 Gammetufter i Hallingdal.

Foto: Hege Skalleberg Gjerde

Kapittel 2 fangstfolK

i eliteKlassen

–

79

tuftene. Av disse er det 14 som er datert. Høyden over havet som disse tuftene ligger på, varierer fra 890 til 1347 meter. De aller fleste er runde i formen, men noen få er ovale, og noen få rektangulære eller kvadratiske. Bare noen få ligger i nærheten av hverandre. Ellers er de spredt over store deler av de to kommunene.

De fleste tuftene har en indre diameter på om lag fem meter, og det gir et areal på rundt 20 m2. De ovale tuftene er noe mer variable i størrelse. De kan variere fra 20 til 40 m2. De er etablert i en grensesone mellom snaufjell og skogkledd dal, og de fleste tuftene ligger i sørvendte skråninger eller på platåer med god utsikt over et dalføre eller et viddelandskap. De ligger med utsikt til reinsdyrtrekkene, og dermed er det naturlig å tenke seg at boplassene er etablert som fangstboplasser. I Hallingdal er det ikke mange fangstgraver, i alle fall i forhold til rekker med fangstgraver lenger øst i Sør-Norge, men flere ligger i nærheten av disse tuftene. Men det er riktig å legge til at det ikke har vært systematiske registreringer av fangstgravene i Hallingdal, i alle fall ikke i forhold til enkelte andre steder. Dateringene av de runde og ovale tuftene ligger mellom 600 og 1400 e.Kr. Det er størst konsentrasjon mellom 1000 og 1300 e.Kr., altså i middelalderen og høymiddelalderen.

Hege Skalleberg Gjerde mener at tuftene ligger i områder som kan betraktes som allmenninger i det tidsrommet boplassene var i bruk. Både før og i den tidlige fasen av rikssamlingen i Norge var allmenningene ikke knyttet til noen Nærbilde av  gammetuft i Hallingdal.

Foto: Hege Skalleberg Gjerde

80 – samer sør for midnattssola

eiendomsrett. Det var ressursområder befolkningen i nærheten hadde anledning til å utnytte, uten bekostning av andre. Etter hvert fikk kongen gjennom lovverket større innflytelse også over slike landområder. Man måtte for eksempel ha kongens tillatelse for å rydde ny gård i en allmenning. Dateringene av tuftene viser at de var i bruk før kongemakta eventuelt kunne ha innsigelse.

Fjellområdene i Hallingdal har ikke vært under særlig streng kontroll av statsmaktene, og områdene har dermed vært åpne for mange.

Det er mye som tyder på at boplassene i Hallingdal ble brukt under jakt og fangst. De er neppe tilknyttet gårdsdrift. Til det er de for uvanlige i norrøn sammenheng. At det ble slutt på bruken av boplassene, kan ha sammenheng med at jakt og fangst avtok sterkt i samme tidsrom som bruken av boplassene opphørte.

Det er foreløpig sparsomt med informasjon om de runde tuftenes oppbygning, organisering og bruk fordi de ikke er utgravd. Men de skiller seg ut fra norrøn bosetning. De har derimot flere likhetstrekk med den tradisjonelle samiske boligen, først og fremst ved den runde formen. Hege Skalleberg Gjerde hevder at det er stor sannsynlighet for at disse tuftene i Hallingdal er levninger etter samiske boliger.22

TUFTER OGSÅ I VALDRES I Vestre Slidre i Valdres er det oppdaget fire tufter ved vannet Rensenn� Disse ligger på en flate 40 meter over vannet� Rensenn ligger på 930 meter over havet� Tuftene har rund eller oval form, og de minner om samiske gammer eller stalotufter ut fra form og innredning. Tuftene er om lag tusen år gamle, altså fra vikingtid og middelalder. De ser ut til å ha vært brukt gjennom lang tid, trolig også av norrøne folk.

Det er bare den ene av tuftene som er undersøkt. Det ble gjort sommeren 2009, og i den tufta fant arkeologene også slagg etter smiing, og en stein i tufta ser ut til å ha tjent som ambolt.23 Det setter tankene på at samene også drev med smiing, noe som er antydet fra andre steder i det samiske området. Men dersom gammene har vært brukt av norrøne fjellfolk, vet vi at det ble drevet med mye utvinning av myrmalm. Her må det sannsynligvis til flere undersøkelser i området for å få klargjort noe mer om slike aktiviteter, og i hvilke tidsrom de foregikk.

Det er også interessant i denne sammenhengen at det andre steder i Valdres er funnet samiske markører i gamle tufter. Ved Grøv seter i Vang kommune er det funnet en skinnskrape som er mye omtalt. Inger Zachrisson regner en slik skinnskrape for å være samisk. Likedan ble det funnet en tverregget pilspiss i en av tuftene som er av østlig type. En slik pilspiss er også regnet for å være en samisk markør.

Kapittel 2 fangstfolK

i eliteKlassen

–

81

Både tuftene ved Aursjøen, tuftene i Hallingdal og de andre samiske markørene i Valdres tyder på at samene hadde en langt større utbredelse i tidlig historisk tid enn det som har vært vanlig oppfatning helt til de siste årene. Det betyr også at funn blir tolket på en annen måte enn tidligere. Det har vært altfor lettvint å tenke seg at samene alltid har holdt til i de områdene der reindrifta i dag har sitt tilhold.

NORRØNE SKRIFTLIGE KILDER Dette er spor som finnes i sagaene, i kristenrettene og i en krønike� Noen av dem er islandske, og noen er norske� De er uensartet, noen forteller om samtida, og noen om en fjern fortid� De er blitt lite påaktet i samisk sammenheng, særlig i sørsamisk sammenheng, men i de seinere årene har de fått større oppmerksomhet� Else Mundal har gjennomgått hele middelalderlitteraturen og plukket fram det som har aktualitet til den sørsamiske historia. Hun har også vurdert om tekstene sier noe om hvor vi finner den sørsamiske folkegruppa i middelalderen, om det er mulig å si noe om størrelsen på folkegruppa, og om kildene sier noe om levemåter og sørsamisk kultur – dessuten om hvor klart skillet var mellom nordmenn og samer i de to etniske og kulturelle folkegruppene, og om hvordan kildene skildrer forholdet mellom folkegruppene. I nesten alle kildene blir samene omtalt som finner.

Det er mange kilder som omtaler samer i det sørsamiske området. Else Mundal mener kildene er svært varierende i kvalitet dersom en ser kildene som grunnlag for den historia som blir fortalt. Hun bruker ikke tekstene som kilde til den historia som blir fortalt, men til kildeforfatterens forestillinger om hvor samene hadde tilhold. I den sammenhengen mener hun at kildene er gode når det gjelder å peke ut de områdene hvor samene bodde. Likedan er kildene gode når det gjelder hvilke holdninger nordmennene hadde til sitt nabofolk, og til å gi opplysninger om den samiske kulturen sett utenfra.

I en av de eldre kildene, «Lausavise nr. 12», forteller skalden Eyvind Finnsson om uår på Helgeland. Han bodde på kysten av Helgeland, og disse uårene inntreffer under hardstyret til Eirikssønnene. I denne strofa skildrer han et snøfall som kom midt på sommeren, og han sier at finnene måtte binde inn brums birkihind, det vil si geita. Med dette viser han at han kjenner til samene fra sitt eget nærområde på Helgeland, og Else Mundal mener at på grunn av den faste metriske formen vil skaldestrofer kunne forandre seg svært lite i gjengivelsen over tid. Eyvinds skaldestrofe er dermed en svært god kilde, sier hun.

Vi har tidligere fortalt at ifølge den norske kongesoga Ágrip fra 1100-tallet giftet kong Harald Hårfagre seg med samejenta Snøfrid, og fikk flere sønner med henne. En av disse sønnene, Sigurd Rise, ble ifølge seinere kilder stamfar til kong Harald Hardråde, og med det til kongene i tida etter han.

82 – samer sør for midnattssola

Da Snøfrid døde, sørget Harald Hårfagre så hardt at han ble sittende og sture i tre år.

Hva som har vært samisk område i middelalderen, får vi mer kjennskap til ved å studere de to østnorske kristenrettene. Den eldre Eidsivatingsloven og Den eldre Borgartingsloven forbyr nordmenn å ta kontakt med finnene for å gjøre seg nytte av samisk trolldom og magi. I Den eldre Eidsivatingsloven blir det sagt fra om at ingen mann skal tru på finnenes trolldom eller trommer eller blot eller rot eller det som hører til hedendommen, eller søke hjelp for seg hos disse. Og dersom en mann drar til finnene og blir kjent skyldig i dette, da er han utleg, det vil si at vedkommende må gå i landflyktighet. Den eldre Borgartingsloven forbyr folk å ha kontakt med finnene for å bli spådd. Det blir regnet som ubotaverk, som er et brotsverk det ikke kan bøtes for.

Den eldre Eidsivatingsloven gjaldt for det indre Østlandet, mens Den eldre Borgartingsloven gjaldt for Oslofjordområdet. Dette betyr at samene holdt til på Østlandet. Hvor langt sør er ikke godt å si ut fra denne. Borgartingsloven taler om å fare á finnmerkr, det vil si å fare på finnskogene. Finnmerkr betyr skogsområdet der finnene holdt til.

Else Mundal omtaler også betegnelsen reksðegn i Den eldre Frostatingsloven. Dette er en sosial gruppe som ikke er nevnt i noen av de andre lovene fra middelalderen. Forskerne har vært litt uenige om hvem denne gruppa kunne være, men en av teoriene har vært at dette er samene. Den andre delen av denne betegnelsen – tegn – betyr et fritt menneske, som er det motsatte av en trell. Den første delen er noe mer uviss, men høyst sannsynlig betyr det å reke rundt. Med andre ord er dette betegnelsen for et menneske som reiser rundt uten å ha fast boplass, altså en nomade, og dermed er det neppe noen annen som i middelalderen kan komme på tale enn den samiske folkegruppa. Det er også interessant i denne sammenhengen å legge merke til hvor på den sosiale rangstigen denne gruppa ble plassert. I det trønderske bondesamfunnet sto odelsbonden (haulden) øverst. Deretter kom den frie bonden (åboren). Så kom reksðegn før en frigitt trell (løysing). Dermed var reksðegn plassert mellom bøndene og etterkommerne av frigitte treller. I tilfelle overgrep har også reksðegn krav på bot. Vedkommende kan kreve ¾ av det bønder har krav på, men ¼ mer enn en etterkommer av en frigitt trell. Dersom reksðegn er det samme som samer, er det interessant i forbindelse med hvordan nordmenn så på samene. Med dette har også reksðegn vært en betydelig folkegruppe.

Utenom lovene plasserer både norske og islandske saga- og krøniketekster samer på Østlandet, i Trøndelag og i sørlige deler av Helgeland. Den latinske kongekrøniken Historia Norwegie plasserer finnene i hele grenseområdet til Norge. Denne krøniken er skrevet i tidsrommet 1160–80, og etter å ha omtalt Oppland drar forfatteren på forskerferd inn i finnskogene. Han forteller at langs Norge strekker det seg en veldig ødemark som skiller landet fra hedningene. I denne ødemarka bor finnene og ville dyr som finnene eter halvrå, og de bruker skinnene til klede. I saga- og krønikelitteraturen og i lovtekstene går

Det som er mest interessant, er plasseringen av området der samene holdt til� Ágrip er en av de eldste kildene som forteller om samer, og flere av de andre kildene bygger på den� Den er sannsynligvis skrevet i Trøndelag� Forfatteren plasserer samene i indre deler av Øst-Norge fordi han mener de holdt til der�

Kapittel 2 fangstfolK

i eliteKlassen

–

83

Else Mundal har brukt sagaene, kristenretten og en krønike som kilde til å bevise fakta om tilstedeværelse for en folkegruppe for flere hundre år siden� På den måten har denne litteraturen blitt noe mer enn en fremragende sagalitteratur� Ved å saumfare dem og sammenstille opplysninger fra flere av disse enkelt verkene fører hun bevis for at det var samer til stede både på Helgeland, i Trøndelag og i store deler av Østlandet i middelalderen�

det fram at nordmennene fullt ut er kjent med at det er en annen folkegruppe innenfor landegrensene, og at dette er det normale.

Alle disse kildene er svært viktige fordi den samiske kulturgruppa på den tid ikke hadde noe skriftspråk. I Historia Norwegie og i Vatsdøla saga får vi en gløtt inn i den samiske kulturen. I begge disse kildene er skildringene ganske detaljerte, og særlig den første gir inntrykk av å bygge på førstehands kilder.

De østnorske kristenrettene ga forbud mot å oppsøke samer for å få spådommer og søke råd mot sjukdom. Men kildene gir inntrykk av at samene ble budsendt for å utføre oppdrag som også besto av sjamanisme.

De norrøne kildene gir også glimt av hva samene drev med, altså om deres livsvilkår. Samene jaktet, fisket, fanget fugl og holdt reinsdyr. Men ikke alle var nomader. En del blir omtalt som búfinner. Disse er altså fastboende. Samene er med det en del av den normale bosetnings- og livssituasjonen i landet.

Kildene er helt klare på at den viktigste handelsvaren til samene var skinn.

De betalte også skattene i skinn. Det går også igjen i kildene at samene var svært dyktige på ski, forteller Else Mundal.24

SIJTE – EN GAMMEL SAMFUNNSSTRUKTUR Sijte-ordningen (nordsamisk: siida) var en genuin måte å strukturere det samiske samfunnet på og utgjorde grunnformen for den samiske befolkningen� Det var en ordning som må ha vært i funksjon på et svært tidlig tidspunkt, i alle fall samtidig med at den norrøne befolkningen i noen grad strukturerte sine samfunn� Allerede på 700–800-tallet e.Kr. ser det ut til at det behøvdes en omstrukturering for å fordele fangstområdene. Før den tid hadde fangstområdene vært løst definert, men ble nå justert til mindre definerte områder. Trolig dannet denne omstruktureringen grunnlaget for den siida/sijti-ordningen som holdt seg i flere hundre år.25 En strengere definering av fangstområdene kan ha medvirket til denne formaliseringen.

En sijte var en avgrensning av et territorialt landområde bestående av land, vann og elver der ressursene besto i vilt, fisk, bær, trevirke og beiteland. Sijtene hadde regler utad for fordeling av råderetten av ressursenhetene overfor omkringliggende sijteer. Innad hadde de regler for fordeling mellom medlemmene i den enkelte sijten. Hvilke prinsipper som ble lagt til grunn for fordelingen, kunne variere fra område til område. Trolig har prinsippene endret seg alt etter ressurstilgangen.

Til vanlig hadde det kollektive sijtesystemet eiendoms- og råderetten til ressursene, mens enkeltpersonene hadde eiendomsrett til private saker som klær, sko, smykker og våpen. Alle personene innenfor en sijte ble tatt vare på og hadde på denne måten et sosialt sikringsnett. Det var et kollektivt eiendomssystem som fordelte godene til alle medlemmene i en sijte som bygd på sedvanemessige prinsipper.26

84 – samer sør for midnattssola

I 1673 ga Johannes Schefferus (1621–1679) ut sitt verk Lapponia, som var skrevet på latin. I dette verket omtaler han samenes område og levevis. Han omtaler også siida-systemet, og han er ikke i tvil om at dette var en genuin organiseringsmåte. Han mente også at det hadde sitt opphav langt tilbake i tid, noe han hadde rett i.

Sijte-inndelingen lenger nord i det samiske området har i stor grad blitt rekonstruert. Den finske geologen og geografen Väinö Tanner (1881–1948) gjorde en stor innsats med å kartlegge østsamenes levemåter. Da han i 1929 ga ut Antropogeografiska studier inom Petsamo, pekte han på de sterke kollektive trekk som først og fremst dreide seg om råderetten over ressursgrunnlaget og siidaenes sjølstyreorganer.27 Seinere har andre forskere som Inga-Marie Mulk utgikk sitt verk Sirkas – samisk fångstsamhälle i förändring. Kr.f.–1600 e.Kr., som også handler om sijte-systemet.

Til en sijte hørte tradisjonelt et visst antall kjernefamilier. Sijtens fellesområder og vassdrag var fordelt på disse familiene der de hadde bruksrett, og andre ble utelukket fra dette. Unntaket var giftermål eller salg. Sijten hadde et «hovedstyre» som kunne ha ulike betegnelser. Dette styret hadde bestemmelsesrett for hele sijten og overvåket bruksområdet. Det bestemte i tvistesaker og fellessaker, og det godkjente giftermål og andre medlemmer. Alle innbyggerne i sijten hadde stemmerett.28 Inndelingene i sijte-områder i det sørsamiske området er mindre kjent, men i Hedmark (øst for Femunden) og i Sør-Trøndelag (nord for Røros), har Johs.

Falkenberg på grunnlag av intervjuer med eldre samer i 1942 og opplysninger i major Peter Schnitlers rapport som grensekommisjonens arbeid i 1742 rekonstruert tre områder som han mener går tilbake til de gamle samfunnsordningene til samene. Det er Svahken sijte øst for Femunden som i dag tilsvarer noenlunde Elgå reinbeitedistrikt. Nord om dette lå Gåebrien sijte som i dag tilsvarer Riast/Hylling reinbeitedistrikt, og i nord lå Saanti sijte som tilsvarer Essand reinbeitedistrikt i dag.29 Falkenberg refererer også til Schnitler når han forteller om at tydalssamene hadde et internt råd av eldre som tok avgjørelser i viktige spørsmål for deres gruppe. Det gjaldt for eksempel tildeling av straff uavhengig av det norske rettsapparatet. Dette eldrerådet ble ledet av en «finnelensmann». Det stemmer bra med hva man vet om organiseringen lenger nord i det samiske samfunnet.

Sijte-formen var ikke lik over hele det samiske området, og måten den ble svekket på, var også ulik fra distrikt til distrikt. I Sverige ble det gjennomført en skattereform i 1695. I Jämtland og Härjedalen ble den gangen sijtene lagt til grunn for en kollektiv skatteenhet. Det enkelte hushold eller den enkelte familie ble gjort til solidarisk ansvarlig for sijtenes samlede skattebeløp.31 Årsaken til at sijte-ordningen forsvant, finnes i storsamfunnenes forvaltningsreformer og i lokale konflikter mellom fastboende bønder og samer.

Denne samiske organisasjonen, som tydelig har eksistert i Tydalen midt på 1700-tallet, var forsvunnet om lag hundre år seinere� Sijte-formen hadde sin sterkeste aktualitet gjennom vikingtid og middelalder� Hvorfor den begynte å svekkes, er noe uklart� Men tendenser til dette kom i forbindelse med overgangen til mer tamreindrift� En større individualisme begynte å gjøre seg gjeldende,30 og press fra andre grupperinger�

Kapittel 2 fangstfolK

i eliteKlassen

–

85

SPESIALISTER PÅ JAKT OG FANGST

Olaus Magnus skrev mye om jakt og fangst i sin Historia om De Nordiska Folken (Historia de Gentibus Septentrionalibus) (1555). Dette er en illustrasjon til det han skrev om jer ven og jakten på den. Han sier ingen ting om at det er samer som jakter på denne jer ven, men det er mye som kan tyde på det. Han har utstyrt den ene av jegerne med korte ski, slik samene brukte. Den andre personen har en pil som er tverr i enden, noe som også samene brukte, helst på ekornjakt. Han har også framstilt den store jer ven som en storeter, slik det gikk frasagn om i deler av Sverige på den tid.

Så stor matlyst hadde jer ven, og så grådig var den, at den med jevne mellomrom måtte kvitte seg med mageinnhold for å kunne ete enda mer. Det gjorde den ved å klemme seg mellom to trær. Olaus Magnus har også plassert et kadaver mellom jegerne og jer ven. Han forteller dessuten at jerveskinnet var ettertraktet, men svært kostbart. Derfor var det først og fremst stormenn og fyrster som for eksempel kunne skaffe seg en vinterdrakt, en frakk, laget av jerveskinn. 

86 – samer sør for midnattssola

I vikingtid og tidlig middelalder utviklet kontakten seg vesentlig mellom samene og andre grupper� På samme tid skjer det en kraftig økning av villreinfangsten og fangsten av pelsdyr� Det er pelshandelen som er årsaken til denne jakt- og fangstøkningen� Det er både de omkringliggende norrøne samfunnene og de finske bondesamfunnene som er aktører i denne handelen, men i tillegg kommer kontakten med mer fjerntliggende samfunn�32 Dette er imidlertid ikke noe helt nytt� Skinnprodukter fra Skandinavia var kjent langt ute i Europa før den tid, men denne handelsvirksomheten intensiveres fra nå av� Jakt, fangst og fiske som levevei har hatt en ubrutt linje fra vår tid og bakover til det tidspunktet Midt-Skandinavia ble befolket. I lange tider var det den eneste leveveien. Jordbruket med husdyr kom til på et langt seinere tidspunkt. Industri av betydning er en nyvinning i de seinere århundrer. Men jakt, fangst og fiske har variert gjennom tida når det gjelder utøvernes dyktighet og intensitet. I dag er jakt og fiske en hobbybasert virksomhet, og fangst på fastlandet er det lite av.

I den lange perioden på om lag 700 år som dette kapitlet omhandler, utviklet sørsamene innenfor sitt område denne virksomheten både i intensitet og dyktighet. Produktene ble større enn deres daglige behov, og overskuddet gikk til eksport ut av området. Skinnproduktene kunne gå over mange landegrenser, spesielt til østlige og sørlige landområder i Europa, og kom til å spille en viktig rolle i utenrikshandelen, både i Norge og i Sverige. Også til England ble det eksportert skinnprodukter. I hvor stor grad overskuddet av kjøtt gikk til eksport fra det sørsamiske området, er noe uklart. Men trolig må det ha blitt fraktet kjøttprodukter til Trondheim (den gang Nidaros). Trekkene mot vinterbeitene av rein foregikk på høsten når det var kuldegrader. På den måten kunne kjøttet holde seg friskt som folkemat lenge. Vi vet også at det var markedsplasser omkring i distriktene. Koppangsøya i Stor-Elvdal var en slik markedsplass. Kaupangen

går i alle fall tilbake til middelalderen, og kanskje enda lenger. Som den seinere Grundsetmartnan i Elverum har kaupangen vært et vintermarked.33 Å redegjøre fullt og helt for metoder innenfor både jakt, fangst og fiske er vanskelig. Mye vet vi, kanskje til og med svært mye, for mange av metodene ble brukt helt opp til vår egen tid. Snarefangst av ryper, for eksempel, er fortsatt lovlig i flere kommuner. Fiske med snøre og fiske med garn er en eldgammel måte å fange fisk på. Vi har også de mange tusen fangstgropene for elg og rein i fjell og skog som forteller om en intensiv fangstmetode.

Mange av fangstmetodene viser en forbløffende sinnrikhet og oppfinnsomhet og forteller også om stor kunnskap om det enkelte dyrs levesett og oppførsel. Etter hvert som det i dag gjennom forskningen blir klarlagt, får vi kunnskap om hvor kreativt, gjennomtenkt og effektivt en stor del av både redskap og metode var. Det var en imponerende arbeidsform de hadde i denne sammenhengen. Vi vet også at de som har drevet jakt og fangst nær opp til vår tid, har brukt mye av de samme metodene som går helt tilbake til vikingtid og middelalder. Ikke minst var dette knyttet til det enkelte dyrs vaner, oppførsel og andre egenskaper. Derfor blir det i dette kapitlet tatt med en beskrivelse av de mest aktuelle og etterspurte dyra og fuglene som det ble jaktet og fangstet på i denne perioden.

En viktig faktor i sammenheng med den intensive fangstperioden var bruken av arealer� En jordbruksøkonomi kunne fø 50–100 ganger så mange individer per flateenhet sammenlignet med en fangstøkonomi� Det vil si at det var muligheter for at innbyggertallet i bygdene kunne stige langt raskere enn i skogog fjellområdene der fangstfolkene holdt til�34

VILTBESTANDEN REIN

Villrein er det i dag mest av i Norge, Finland og Russland i Europa. Mest rein finnes det i Alaska, Canada og Russland. I Norge er villrein synonymt med fjellrein. Den er nå utryddet i Sverige, og det var nære på også i Norge. Bare  Forsommer for simle og kalv. Kalven følger simla hele sommeren. Foto: Leif Braseth

Kapittel 2 fangstfolK

i eliteKlassen

–

87

 Klovene til reinen er breie og har hår vekst. Foto: Leif Braseth

noen dyr ble tilbake i de sørlige fjellstrøkene, mest ved Sølnkletten i Alvdal og i Rondane. Men ut fra disse få dyra har villreinstammen formert og spredd seg til mange fjellstrøk i Sør-Norge etter at villreinen ble fredet i 1902. Størrelsen på bestanden varierte før andre verdenskrig, men fordi den tidvis var fredet og det ble drevet forsiktig avskyting, er den nå blitt livskraftig. Norge forvalter dermed villrein som stammer tilbake til den opprinnelige europeiske villreinen, og har forpliktet seg til å forvalte denne dyrearten. Til sammen utgjør villreinen i Norge om lag 35 000 dyr fordelt på 26 forvaltningsområder. I tillegg kommer tamreinen, som er samenes forvaltningsansvar og næringsgrunnlag.35 Rein er en ressurs også i dag. Dyret gir matauk. Den har et magert kjøtt (4 % fett), og den gir grunnlag for høstjakt for flere tusen jegere. For samene har reinen variert noe når det gjelder betydningen for livsgrunnlaget, men gjennom mange århundrer har den vært den viktigste bærebjelken i deres tilværelse. For de samene som i dag driver med reindrift, utgjør den fortsatt den viktigste bestanddelen i deres utkomme. Den nomadiske driftsformen med rein som vi kjenner fra samiske samfunn i nyere tid, har tradisjon i alle fall tilbake til eldre jernalder, men den fikk først full nomadisk form etter 1500-tallet.36 ELG

Elgen er et alenedyr, men om vinteren kan den samle seg i mindre flokker. Men enkelte steder er den observert i flokker på 15–20 dyr, og da på vei over isen på en innsjø. Den er relativt stedbunden, men flytter seg mellom sommerbeite og vinterbeite. Når den er uforstyrret, flytter den seg i et bedagelig tempo. Men når den blir skremt og rømmer unna, kan den nå opp i 60 kilometer i timen.

Den er også en dyktig svømmer.37 Løpende elg på Folla.  Foto: Per Arnfinn Bergebakken

88 – samer sør for midnattssola

 Felt storelg i 1890-årene.

Den som sitter ved elgen, er Kristen Hognes, los for tyske og engelske elgjegere i Namdalen på slutten av 1800-tallet. Foto: Ukjent tysk elgjeger som Kristen Hognes var los for

Elgen har oppholdt seg i Skandinavia i lang tid, men i lange perioder har det vært lite av den, i alle fall i noen distrikter. Dateringen av fangstanleggene for elg forteller noe om dette. Disse dateringene viser at fangstanleggene var i drift i eldre jernalder og langt tilbake i tida, men det stoppet opp ved overgangen til yngre jernalder. Den tok seg opp igjen i middelalderen. Mot slutten av 1700-tallet hadde elgen stor utbredelse i Skandinavia, men i Trøndelag forsvant den nesten helt rundt hungersårene 1810–12. Ifølge storviltjegeren Otto Schultz, som bodde i Egge ved Steinkjer, var det bare en liten stamme mellom Snåsavatnet og Namdalen i 1860-årene, ifølge hans svigerfar, forstmester Martens. Men i løpet av 1870-årene ble det plutselig mye elg. Han mente at det var ulven som hadde holdt elgen nede, men i samme periode som det ble mer elg, døde det svært mange ulv på grunn av en såkalt smittsom ulvepest. Både det og at elgen fant seg nye beiteområder, gjorde at elgbestanden økte betraktelig, mente Otto Schultz og hans svigerfar.38 BJØRN

Samene hadde i tidligere tider et spesielt forhold til bjørnen. Den ble regnet for å være et hellig dyr som skulle behandles med ærbødighet og respekt også etter at den var felt og ble fraktet inn i gamma. Da ble den tatt inn gjennom den motstående inngangen (båassjoe) i forhold til den inngangen som ble mest brukt. Beina til en drept og fortært bjørn ble tatt godt vare på. Det var om å gjøre at de ikke ble knekt eller brent. De ble fraktet ut av gamma og lagt på bestemte steder, for eksempel på et tørt sted under en heller. Innholdet i den kosmiske forestillingen var blant annet at bjørnen ville få et nytt liv.

I Kristoffer Sjulssons minnen, som O�P� Pettersson har ført i pennen, blir det fortalt at bjørnejegere hadde særdeles stor anseelse i Vapstenområdet i Tärna� «En lapp som bar en björnhud på sin rygg, säger Kristoffer Sjulsson, ansåg sig ej vara nogen ringa person�» Han forteller videre at den som hadde sine handledd prydet med mange björnskela, han fikk stor ære hos alle�40

Kapittel 2 fangstfolK

i eliteKlassen

–

89

ULV

I begynnelsen av 1800-tallet var ulvebestanden stor i Skandinavia. Den ble sterkt redusert i enkelte perioder, som for eksempel omkring 1840 og 1860.

Statlig inngripen har også vært med på å redusere stammen, for eksempel ved å gi skuddpremie for felte ulver. I 1960-årene var ulven utryddet i Skandinavia.

Ulvene som er i dette området i dag, stammer fra innvandrere fra Russland via Finland.41 GAUPE

 Ulvespor.

Foto: Wikimedia Commons, Dean Miller/QuarterCircleS

Gaupa er et rovdyr som jakter på både harer, rådyr, smågnagere og skogsfugl.

Den kan også ta både rev og mår. Den jakter ved å smyge seg inn på byttet.

Den kan også hoppe to–tre meter høyt for å fange fugl i flukt. Gaupa spiser sjelden hele byttet. Resten blir mat til andre dyr. Den tar også reinsdyr, og dessuten forsyner den seg av sauer på sommerbeite.

Gaupa var nesten utryddet også i Skandinavia i de første tiårene på 1900-tallet. Men den tok seg opp igjen i løpet av 1950- og 1960-årene.42–43 JERV

Jervens leveområde er fjellet, og den holder seg i områder enten med tamrein eller villrein. Om vinteren lever den hovedsakelig av reinsdyr, som den dreper sjøl eller er drept av andre rovdyr. Den kan drepe dyr som er mange ganger større enn den sjøl, og kan også transportere byttet opp til flere kilometer. Den har en fabelaktig luktesans. Overskytende mat tar den vare på ved å stykke det opp og oppbevare på forskjellige steder i terrenget, så som i snøbreer, bergsprekker, bekker eller myrhol. Den spiser slike rester sjøl om de har ligget fordervet opp til et halvt år. Sommerdietten er fugler, små og mellomstore pattedyr og dessuten planter.

Jerven fantes tidligere i de fleste fjellområder, men skuddpremie gjorde at den ble nesten helt utryddet. I Norge ble den totalfredet i 1982. Den gjør stor skade på reinsdyr og sauer på sommerbeite. Det blir utbetalt erstatning for mellom 5000 og 10 000 tamrein hvert år i Norge og om lag det dobbelte av sau. Kadaveret etter drap av jerv er ofte vanskelig å finne i og med at den gjemmer det eller drar det bort. Jerven er i særklasse det rovdyret som i dag gjør mest skade på reinflokkene til samene.44 Det latinske navnet på jerv er Gulo gulo som betyr storeter.

RØDREV

Det er få dyr folkefantasien har beskjeftiget seg så mye med som nettopp reven.

I folkeeventyrene er den med i mange varianter, ofte på like fot med menneskene. Folks observasjoner av revens væremåte gjennom mange hundre år er overført til eventyrene. Reven er slu og var.

Revebestanden kan variere en god del. År om annet blir den utsatt for skabb i visse områder, en hudsjukdom som gjør at den mister pelsen. Da fryser mange

90 – samer sør for midnattssola

av revene i hjel. I de dårlige økonomiske tidene i mellomkrigstida gikk det hardt ut over revebestanden i enkelte områder. På grunn av arbeidsløsheten, som på den tid var stor, begynte mange med jakt og fangst på rev.45 FJELLREV

Fjellreven er en av de mest originale, hardføre og ettertraktede dyrearter i hele Fennoskandia. Artsnavnet skriver seg fra det greske ordet logos pous, som betyr den harefotede reven. Det kommer av at fjellreven har en hårbevokst underside av potene, i likhet med haren. Den er med det særdeles godt tilpasset et ekstremt høyfjellsklima. Den var da også en av de første dyreartene som fant seg til rette i Skandinavia etter at isen var borte. På flere måter kan den sammenlignes med reinen, som også er tilpasset et kaldt klima, den er nøysom og er en av pionerene på den nordlige halvkula etter issmeltinga. Pelsen er tykk, kroppen er kort og avrundet, ørene er små og snuten kort, og det samme er beina. Med en slik form er den totale kroppsoverflata minimalisert. Vinterpelsen har den høyeste isolasjonsevna som er målt hos noe pattedyr. God isolasjonsevne mot kulde og effektivt energiforbruk gjør at den taper lite energi til omgivelsene. Den er også tilpasset å klare seg på lite mat og til og med sulte i lange perioder.

Fjellreven er en truet dyreart i Skandinavia og trolig det pattedyret som er mest truet. Det forskes mye på den, og samarbeid om forskning er i gang, ikke bare mellom de skandinaviske landene, men også over større områder. Trolig er det bare om lag 120 eksemplarer igjen i Norge, Sverige og Finland til sammen.

Bestanden har også gått tilbake over hele den nordlige halvkula. Det var god bestand av fjellrev helt til mot slutten av 1800-tallet. Fra dette tidspunktet har bestanden gått ned. Det er enighet om at den ble hardt beskattet gjennom jakt og fangst, men det er også mulig at tilbakegangen har sammenheng med klimaendringene. I begynnelsen av 1900-tallet ble klimaet varmere, spesielt økte temperaturen vår og sommer. Med det forandret økosystemet seg, og det kan ha hatt innvirkning på rødrevens leveområde. Områder som fjellreven hadde før, er blitt overtatt av rødreven fordi levekårene ble utvidet for rødreven. Man vet for øvrig at «polare arter» har fått vanskeligheter, mens «tempererte arter» har økt i utbredelse. Dette kan også ha innvirkning på høyfjellsøkosystemet og dermed på levevilkårene for andre dyre- og fuglearter, så som snømus, snøugle, fjellvåk og fjelljo. Ved forskning prøver man å få klarhet i dette.

Fjellreven ble fredet i Sverige i 1928 og i Norge i 1930. Det ble den også i Finland i 1940. Skinnet var sterkt ettertraktet. I Norge ble for eksempel et blårevskinn betalt med 1000 kroner per stykk og et fjellrevskinn med 400 kroner i 1920-årene. Til sammenligning var tjenestelønna per år om lag 800 kroner.

Dermed var et blårevskinn verd mer enn en årslønn.46 Fjellreven var et lett bytte for jegere og fangstfolk. Ikke bare var hiområdet lett å observere, men reven sjøl har en oppførsel som lite ligner et vilt dyr. Den er utrolig nysgjerrig. En jeger og fangstmann som levde i Alvdal, Berger Lille-

Kapittel 2 fangstfolK

i eliteKlassen

–

91

trøen, som døde i 1997 godt over 93 år gammel, fortalte at han så ofte fjellrev helt fram til 1930-årene. «Det hendte at fjellreven fulgte etter meg», fortalte han. «Dersom du satte deg ned bakom en stein når det var fjellrev i nærheten, kunne den komme og kikke bakom steinen for å se om du fortsatt var der. Det var en troskyldig skapning», fortalte denne fangstmannen.47 MÅR

Måren har gjennom tidene hatt stor betydning som fangstobjekt for samene, spesielt i middelalderen. De betalte skatt både i Norge og i Sverige i form av mårskinn på 1500-tallet. Presten og forfatteren Petter Dass (1647–1707) forteller i Nordlands Trompet (ca. 1670-årene) om samenes skinnhandel: «I fordum de handled med Fjeld-Frass og Maar, men saadant forminskes alt Aar etter Aar, Thi Skovene gjøres nu tomme.»

Det er funnet rester etter mår i arkeologiske utgravninger i Skandinavia helt tilbake til steinalderen. Det viser at den var ettertraktet på grunn av den vakre pelsen. Dermed ble den et tidlig handelsobjekt.

Mot slutten av 1800-tallet var det lite mår. Den var da sterkt overbeskattet.

I 1915 ble den fredet nord i Sverige. Den ble fredet så seint som i 1931 i Norge.

Samme året ble den totalfredet i Sverige. Fra og med 1970-årene har mårbestanden vært fangstbar både i Norge og Sverige.48 RØYSKATT

Vi vet at røyskattskinn har vært svært høyt verdsatt. De skriftlige kildene forteller at hvite røyskattskinn (hermelin) ble forbeholdt overhodene (konger og fyrster) ute i Europa. De brukte de hvite skinnene i kroningskappene. De hvite halene med de svarte endeduskene ble brukt til pynt på slike kapper. Derfor gikk slike skinn av hermelin til eksport fra fangstmarkene i Skandinavia i tidligere tider.

Røyskatten er en nysgjerrig skapning som ofte setter seg på bakbeina og ser rundt seg. Den er lett å fange i feller, noe fangstfolkene var klar over.

Navnet har røyskatten fått på grunn av evnen til å fange mus, og bestanden svinger en del i takt med tilgangen av smågnagere som mus og lemen.49 ILDER

Ilder hører også til mårfamilien. Det er litt vanskelig å vite hvor mye den betydde i fangstsammenheng for samene i Midt-Skandinavia i vikingtida og middelalderen. Den har sitt leveområde først og fremst i sørdelen av Skandinavia, men den lever også i Sør-Finland og i nordvestre deler av Russland. Den er ikke nevnt blant de hyppigste fangstobjektene som ble eksportert, men man vet at den har vært en del av faunaen lenge, om lag 8000–8500 år tilbake. Arkeologene har funnet rester (underkjever) av den i Vistehola i Rogaland. For 2500 år siden ble ilderen trengt sørover på grunn av fuktigere og kaldere klima. Klimaet påvirker utbredelsen. I Skandinavia skal den ha vært vanlig helt fram til

92 – samer sør for midnattssola

om lag 1700. I Sverige ble den aldri borte, men i Norge forsvant den litt innpå 1900-tallet. Den er nå kommet tilbake, blant annet på grunn av innvandring fra Sverige. I dag vet man at det lever individer et godt stykke oppover Østerdalen. På begynnelsen av 1900-tallet begynte man å ha ilder i farmer, noe som er vanlig fortsatt. Det er fordi pelsen er attraktiv.50 OTER

I Eurasia har oteren vært et høyt verdsatt pelsdyr. Den er utbredd over store områder, fra Atlanterhavet i vest til Stillehavet i øst og fra Barentshavet i nord til Det indiske hav i sør. Men den holder ikke til i områder med tundra og der havet fryser til om vinteren. Ellers er den utbredt helt fra kysten og innover langs vann og vassdrag i innlandet.

Rundt år 1900 var oteren nære på utryddet. Den tok seg opp en del, men det måtte totalfredning til for å berge den. I Norge ble den totalfredet i 1982.51 BEVER

Skinnet av bever har vært sterkt etterspurt i mange hundre år. I Sverige har Gustav Vasa fått skylda for at beveren ble utryddet. Han presset folket sterkt når det gjaldt å betale skinnskatten. I løpet av 1800- og 1900-tallet var den nesten utryddet i Skandinavia, men den har nå formert seg kraftig, og det er anledning til å drive jakt på den. Kjøttet er godt, og derfor er det funnet mye beinrester mange steder av bever ved arkeologiske undersøkelser.52 EKORN

Ekornet tilhører en stor familiegruppe og har om lag femti slektninger omkring i verden. Det er utbredt over hele verden, unntatt i Australia, på Madagaskar og i de arktiske strøk. Det liker seg først og fremst i barskogen, men er også observert i bjørkeskog, og til og med over tregrensa. Det lever i stor grad i trærne, men er også å se nede på bakken. Med de kraftige bakbeina hopper det fra tre til tre og styrer luftferden med den bustete halen.

I den lange fangstperioden til sørsamene fanget og skjøt de en mengde ekorn, og pelsen gikk til eksport. Det ble kalt gråverk på grunn av fargen på vinterpelsen. Kjøttet på ekornet ble spist i eldre tider, sjøl om det var lite på hver skrott.53

JAKT- OG FANGSTREDSKAPER I noe av litteraturen om dette emnet er det ikke laget skille mellom redskaper for jakt og for fangst, men tatt begge redskapstypene med under fellesbetegnelsen jaktredskap� Uten en differensiering blir imidlertid beskrivelsen av disse redskapene noe for utydelig, og både i de fleste oversikter og i daglig tale blant dem som hadde denne næringa som levebrød, ble det skilt på dette� De gamle jegerne og/eller fangstfolkene sa ikke at de skulle ut og

Kapittel 2 fangstfolK

i eliteKlassen

–

93

jakte når de dro til fjells for å se til rypesnarene eller sine gildrer eller sakser� Men når de tok børsa over skuldra og kanskje hadde hund med seg, da sa de at de skulle jakte� Jaktredskapene omfattet våpen som pil og bue, armbrøst, og seinere geværer.

Jegeren forsøker på ulike måter å komme dyret eller fuglen på skuddhold og avfyre skudd direkte mot viltet. Med fangstredskaper menes innretninger som blir laget i stand ute i naturen der viltet blir fanget i eller drept uten at den som har laget innretningene, sjøl er til stede, i alle fall ikke til vanlig. Fangstobjektene blir tatt hånd om ved et seinere høve.

I noen tilfeller er det vanskelig å skille mellom redskap eller metode. Når folk i vikingtid og middelalder jaget dyra inn i et stengsel, for eksempel et gjerde av stein eller treverk, kom dette stengslet i en mellomkategori av redskap og metode. Det samme gjelder fangstgropene. I denne framstillingen blir slike fangstopplegg regnet med til metoder. Også bruk av gift blir regnet til metode.

De fleste jaktredskapene var neppe spesielt for bare sørsamene. Det var såpass mye kontakt mellom sørsamene og den norrøne befolkningen at vi må regne med at mesteparten av redskapene og metodene ble brukt av begge folkegruppene i middelalderen. Trolig forekom det også samarbeid mellom gruppene, for eksempel i forbindelse med massefangst av villrein. Men det er sannsynlig at enkelte redskaper og metoder ble utviklet mer av samene som i stor grad hadde fangst og jakt som levevei og var avhengige av at de mestret det de hadde til rådighet. Godt kjent i denne sammenhengen er bruken av pil og bue.

Det samme gjelder bruken av spyd helt inn på 1900-tallet.

PIL OG BUE

Allerede i vikingtida var samene viden kjent som dyktige jegere� I Historia Norwegie, som er skildring av de norske kongene fram til 1015, men som er skrevet på latin rundt år 1190, omtales samene som svært dyktige jegere� Dessuten er de dyktige skiløpere� Den danske presten og historieskriveren Saxo skriver i Gesta danorum (Danenes historie), også utgitt rundt år 1200, at finnene (samene) er flinke i våpenbruk� Ingen andre folk har en slik ferdighet til å skyte med pil og bue, og de er ypperlige jegere�

 Et mindre krokvokst furutre dannet den ene halvdelen av en samisk pilbue.

94 – samer sør for midnattssola

Jakt med pil og bue holdt seg lenge blant samene. Etter sin Lappska resa i 1732 gir Carl von Linné en beskrivelse av pilbuen som samene brukte. De gikk på ekornjakt med pil og bue. Andre har fortalt at det var tverrpiler som ble brukt for ikke å skade skinnet.54 En stor del av grunnlaget for denne ferdigheten, som altså blir omtalt skriftlig i høymiddelalderen også av skribenter utenfor Skandinavia, er en svært dyktig konstruert bue. Dessverre finnes det bare bevart én hel samisk pilbue.

Den finnes på Örbyhus slott i Norra Uppland. Ellers er det funnet fragmenter

av samiske pilbuer både i Norge og Sverige og dessuten i Finland. Det er mulig at pilbuen på Örbyhus slott er kommet fra Åsele og dermed innenfor det sørsamiske området.

Det spesielle med samiske pilbuer er at de er lange, bortimot to meter, og at de har en svært stor spenst i seg. Den er av en østlig type som vi vet også ble brukt østover i Sibir. Buen er konstruert med tanke på at den skal få mest mulig spenst. Den er limt sammen av to trestykker. Buens ytterside (delen nærmest skytemålet) er av bartre, mest furu, mens innsida (delen nærmest strengen og den som spenner buen under bruk) er av bjørk. Det ble også brukt andre arter av lauvtre.

Trestykket på undersida hadde vokst i en bue. Et slikt tre kunne stå i en myrkant eller var utsatt for sterk vind. Bartrær som har stått på en slik voksterplass, danner tenarved (tunur, i Sverige: tjur, tjör, tjuder, ter). Under en slik vokster blir årringene på yttersida og innersida av treet utsatt for ulike trykk.

På yttersida på buen blir trykket størst, og årringene blir breiere. På innsida blir ikke trykket så stort, og årringene blir smalere. Dermed dannes det tenar, og trevirket får den egenskapen at det snarest vil gå tilbake til sin opprinnelige form. Treet får stor spenst i seg.

I tidligere tider anså man at tenarved hadde magiske egenskaper. Tenarved ble også brukt til råmateriale for både ski og sledemeier. Ski laget av tenarved hadde evne til å «løpe av seg sjøl».55 Treslaget på delen som ble brukt på innsida av buen, var helst av bjørk. Det var rakvokst og uten kvister. Begge treslagene ble felt på vinterstid og tørket.

De to treslagene ble tilmåtet hverandre og deretter limt sammen.

Til lim ble det brukt abborskinn. Skinnene ble skrapt rene for skjell og deretter kokt. Den seige limmassen ble påført de to trestykkene der de var fuget sammen. Deretter ble det foretatt tilpassing og innskyting med buen.

De to halvdelene måtte bøye seg likt for å få likt spenn utover mot endene av buen. Ulik styrke i de to halvdelene kunne få innvirkning på pilas retningslinje gjennom lufta. Etter sammenlimingen ble buen linnet med never. Det var først og fremst for at buen ikke skulle trekke til seg fuktighet. Da ville noe av spennet forsvinne. Lim av abborskinn tåler ikke fuktighet, da går det i oppløsning. Hvordan samene festet neverlinningen, er uklart.

Samene kunne også sette en jernspiss i den ene enden av pilbuen. Dermed hadde de et ekstra våpen eller en redskap til for eksempel å avlive et dyr.56 Strengen ble laget av sener, tarmer eller hud. Dersom sener ble brukt, var de av rein. Ryggsenen er den lengste senen på dyret, men ikke lang nok til at den nådde fra ende til ende på buen. Flere senetråder måtte tvinnes sammen.

En hovedsene ble delt opp i tynnere strenger. Trolig ble to strenger tvinnet hver for seg, og så til slutt når de hadde tilstrekkelig lengde på dem, ble de tvinnet sammen til én streng. Ved forsøk i seinere tid er man kommet til at en pilbuestreng bør være fire millimeter tjukk.57 De to strengene ble tvinnet i samme retning. Når de to ble lagt sammen, tvinnet de seg av seg sjøl i den

 Årringene i et krokvokst furutre med tenar.

 Tvinning av strenger til én buestreng. Fra boka Veidemann i en brytningstid (Landbruksforlaget 1998).

Kapittel 2 fangstfolK

i eliteKlassen

–

95

 Rekonstruksjon av en samisk pilbue utført av Per Olav Mathiesen. Den ene enden på buen er utstyrt med kringle og jernpigg for å vise at den kunne brukes som skistav i tillegg til å være et skytevåpen. Legg også merke til neversurringene for å holde limingen sammen og for å unngå væte. Foto: Per Olav Mathiesen

andre retningen. Spenningen mellom tvinneretningene holdt de to enkelttrådene sammen til én streng. Det er samme metode som fangstfolk i seinere tid brukte når de tvinnet tråd av for eksempel hestetagl til rypesnarer og andre snarer.58 Buestrenger kunne også bli laget av langt menneskehår, fortrinnsvis kvinnehår.

PILENE

Samene hadde piler til ulik bruk, alt etter hva slags vilt de jaktet på� Det er to hovedtyper man mener samene brukte� Det var en pilspiss med trekantblad smidd av jern, der sjølve pilbladet var breiest nedenfor midten, og den hadde flat midtås. Det er mange piler av denne typen som er funnet i Midt-Skandinavia. Mange av dem er funnet i samiske offerplassfunn, og derfor regner man med at det var en piltype som samene brukte.59 (Se bilde i kapittel 1 i avsnittet «Etablerte sørsamer».)

Den andre hovedtypen er pilspiss smidd av jern med tverr, konkav eller kløvd egg eller spiss. Denne typen regner man med ble brukt under jakt på større vilt, så som elg og rein. I Eurasia ble slike piler brukt for å skjære av årer og sener på større dyr. Butte piler ble brukt på ekornjakt og mindre pelsdyr.

Da ble viltet slått i hjel uten at skinnet ble skadd. Disse pilene kunne også være av horn.60

 Kløvd og tverr pilspiss av jern. Tegnet på grunnlag av bilder i Inger Zachrisson: Möten i gränsland�

96 – samer sør for midnattssola

 Enkel armbrøst (låsbue).

ARMBRØST (LÅSBUE)

Dette våpenet har en bue av tre eller stål med streng spent over en kolbe (skjefte), som også har en avtrekkermekanisme� Det er sannsynligvis oppfunnet i Kina� Det ble brukt under krigføring av romerne allerede på 300-tallet, men ble lenge etter den tid tatt i bruk i Skandinavia� I Norge ble ikke armbrøst tatt i bruk før på 1100-tallet og gikk ut av bruk rundt år 1500, trolig fordi kruttvåpenet da var blitt kjent gjennom militær utrustning.61 I Norge ble den i stor grad kalt låsbue.

I hvor stor grad sørsamene brukte dette våpenet, er uklart. Trolig brukte de det i mindre grad. Pilbuen var sannsynlig mer anvendbar, særlig når de gikk på ski om vinteren. Men Sven Ekman refererer, på grunnlag av litteratur forfattet på 1700-tallet, at armbrøst ennå delvis var i bruk blant samene på den tida, men at de var på vei til å «utträngas af eldvapnen».62 SPYD

Spydet ble brukt under jakt på større dyr� Det er et eldgammelt våpen, kanskje et av de første våpnene menneskene hadde� Det kan kastes eller brukes på nært hold til å stikke med� I sammenheng med jakt har det vært brukt flere typer spyd. Det mest kjente har vært bjørnespydet. Det er mange beretninger om bjørnejakt med spyd, og ifølge litteraturen om bjørnejakten må det ha vært samene som har drevet denne jaktformen mest. Jaktmetoden med bjørnespyd kommer vi tilbake til seinere i dette kapitlet (i avsnittet om metoder).

Kapittel 2 fangstfolK

i eliteKlassen

–

97

 Spydet som jaktvåpen var lenge i bruk, helt inn på 1900-tallet.

Spydet hadde ofte flere funksjoner. Med en del av et hornblad over spydspissen ble det en enkel spade som de kunne grave i snøen med for å undersøke om det var lav å finne for reinen. Spydet kunne også fungere som en skistav.

Bjørnespydet som samene brukte, hadde jernspiss i begge endene. Over den ene enden var det vanligvis trukket en avkortet del av et gevir, enten av elg eller rein. Formålene med dette var flere. Det kunne brukes under jakt, det kunne brukes for å skyfle bort snø for å undersøke om det var tilgjengelig lav til fôr for reinen, og det kunne brukes som drikkekar. Bjørnespydet tjenestegjorde også som skistav, og de kunne også sette en trinse på enden slik at spydet ikke skulle stikke for dypt i snøen.

Andre typer spyd var laget med henblikk på ulvejakt og beverjakt. Ulvejakt med spyd ble drevet når det var løs snø. Da var det om å gjøre å stenge (skremme) ulven til å holde seg under fjellbandet. Kom den opp i høyden, var snøen vanligvis hardere, og ulven kunne lettere komme seg unna etterfølgerne. De brukte ski og hadde lettere for å forflytte seg. Kristoffer Sjulsson fortalte at under ulvejakt var det bare spyd som ble brukt.63 En slik jakt forsvant ikke med middelalderen.

Spydet var i bruk helt inn på 1900-tallet når samene jaktet på bjørn og ulv, og det var en egen teknikk som krevdes når de skulle avlive disse dyra.64 Beverspydet var ikke hovedvåpenet, men ble brukt til å holde fast en fanget bever som ennå ikke var død.65 Elg- og jervspydene ble brukt som piler, en form for sjølskott. (Se i avsnittet om metoder.)

GILDRER

Den sentrale mekanikken for å lage en funksjonell felle var noen spikkede trefliser (også kalt stikker) som ble satt sammen slik at de falt fra hverandre når åtet ble berørt� Treflisene måtte være så kraftige at de bar oppe en flat stein, en lem eller noen stokker som falt over byttet når treflisene (gildren) falt fra hverandre� Det var en enkel mekanikk, men godt uttenkt� Den ble brukt for å fange mange slag vilt, både pelsdyr og fugl� Stolpegildrer og hengegildrer

Disse to gildretypene var ganske like, og de ble brukt til å fange fugl i. Kroppstyngden til fuglen utløste mekanismen. Det ligger ei stang eller en kjepp på langs under lemmen eller flaken. Når fuglen vil passere, må den tråkke opp på stanga. Dermed faller lemmen over fuglen.

Bruk av gildre er en enkel fangstmetode, og vi må regne med den var i bruk allerede i steinalderen. Den er likevel så genuin at den har vært i bruk helt opp til våre dager.66 Spydgildrer

Spydgildre ble brukt for å fange større hjortedyr og for å fange jerv. Det var flere typer av dem, men hovedprinsippet var at en spydspiss var festet til et kort eller langt skaft. Dette skaftet ble så utløst når dyret kom borti en streng som var spent over ferdselsveien til dyret, eller spydet ble utløst når dyret ville ha tak i åtet som var festet til utløsermekanismen.67

98 – samer sør for midnattssola

  En svært vanlig gildre var den såkalte 4-tallsgildra. Her ser vi de tre flisene (stikkene) som var utgangspunktet for å sette opp en slik gildre. Fra boka Veidemann i en brytningstid (Landbruksforlaget 1998).  Satt sammen i en ferdig oppsatt felle ble det slik. Fra boka Veidemann i en brytningstid (Landbruksforlaget 1998).  En type gildre var T-gildren.

Utgangspunktet her var at det ble brukt trefliser eller stikker. Ferdig oppsatt så den slik ut. Fra boka Veidemann i en brytningstid (Landbruksforlaget 1998).   Det var noen varianter av hvordan disse treflisene var satt sammen, men prinsippet var det samme. Her er en annen utgave med en liten variasjon. Fra boka Veidemann i en brytningstid (Landbruksforlaget 1998).  Stolpegildrer og hengegildrer. Fra boka Veidemann i en brytningstid (Landbruksforlaget 1998)

Kapittel 2 fangstfolK

i eliteKlassen

–

99

Elggildre fra Gåxsjö i Jämtland.  Illustrasjonsgrunnlag i Sven Ekman: Norrlands jakt och fi ke (1910).

Elggildre fra Stun, Jämtland.  Hentet fra Sven Ekman: Norrlands jakt och fi ke (1910.)

100 – samer sør for midnattssola

SAKSER

En effektiv fangstredskap var bruk av sakser� Slike redskaper ble produsert i Sverige mot slutten av middelalderen� Da hadde utvinning i jernmalmgruvene skaffet råstoff til en velutviklet produksjon av en lang rekke redskaper og utstyr som økser, hammere, kniver, fiskesøkker, ljåer og revesakser� Det var birkarlene som skaffet disse redskapene fra det svenske handelsnettverket. Ved siden av en lang rekke varer til kostholdet, som korn, mjøl, smør og salt, byttet birkarlene jernvarene mot skinn og tørrfisk.68 Da Carl von Linné to hundre år seinere var på sin reise gjennom Dalarna, la han merke til hvilke redskaper som var i bruk, blant annet revesakser. Dette interesserte ham, og han fikk både tegnet og beskrevet hvordan en revesaks fungerte i bruk. Slik han tegnet og forklarte bruken av dem, er de helt like revesakser som var i bruk helt til og med andre verdenskrig.69 SNARER

Snarer for å fange vilt har trolig vært brukt like lenge som det har bodd folk i Skandinavia� Snarene ble utviklet ved at man utnyttet dyras og fuglenes måter å skaffe seg føde på, hvordan de beveget seg, og hva de ble tiltrukket av� Metoden er fortsatt tillatt og er i bruk i enkelte kommuner i Norden� Måten å sette opp snarer på er fortsatt den samme. Det som er forandret, er hva slags tråd som blir brukt. Muligens ble sener av dyr brukt i riktig gammel tid. I en lang periode og fram til 1920-årene var det hestetagl som var materialet. Etter den tid har det vært metalltråd, enten av messing eller av jern. Tykkelsen på tråden har vært avhengig av hva slags dyr man tok sikte på å fange.

Snarefangst er egentlig en enkel fangstmetode. Det blir ikke brukt åte, i alle fall ikke ofte. Det har heller ikke vært nødvendig å tenke på å unngå å lage mistenkelige lukter eller mystiske spor. Men fangstfolkene måtte sjølsagt tenke på hva slags terreng de skulle sette opp snarene i. Det ble ingen god fangst uten en slik vurdering.

Prinsippet for bruk av snarer er at fuglen eller dyret strupes i hjel. Derfor måtte snara stå i passende høyde til det dyret den var tenkt for. For rype og skogsfugl måtte snara stramme seg rundt halsen så langt opp mot hodet som mulig. Strammet den lenger nede, ble fuglen kvalt sakte, og det betydde større pinsler for fuglen.

Dersom rypa fikk snara rett nedenfor hodet, gikk det ikke mer enn to sekunder før rypa var død, hadde en eldre jeger på 1900-tallet observert. Den flakset til, brakk nakken straks og ble liggende død. En rett oppsatt snare var en human måte å avlive fugl på, mente vedkommende.70 Hva slags tråd sørsamene brukte i vikingtid og middelalder, vet vi ikke helt.

Men det er naturlig å tenke seg at det ble brukt senetråd. Tar vi utgangspunkt

Kapittel 2 fangstfolK

i eliteKlassen

–

101

 Snaregard for rype. I dette området stikker mye småbjørk opp av snøen. Det er lett for rypa å få tak i bjørkeknopper, og derfor søker den til slike områder. Til venstre er det ei åpen kløft eller en passasje. De to snarene til høyre står i ei kløft. Foto: Leif Braseth  Snare i kløft av bjørk. Foto: Leif Braseth  Snare i åpen kløft. Snaretråden holdes på plass med en fjørpinne til venstre.

Foto: Leif Braseth

i måten som ble brukt for å lage snaretråd av hestetagl på et seinere tidspunkt, kan vi sammenligne dette med hvordan de laget tråden til pilbuen av sener.

Spenningen mellom tvinneretningene holdt fibrene sammen i én tråd. Dette er vist på tegninger i forbindelse med tvinning av senefibrer til streng på pilbuen.

Tråden til rypesnarene behøvde ikke å være mer enn 50 centimeter lang og heller ikke særlig tykk. Satte de snarer for skogsfugl eller hare, måtte strengen i snara være lengre og også noe tykkere.

Teknikken med oppsetting av snarer var avhengig av hva slags vilt de ville fange. Rypesnarer ble satt i et annet terreng enn snarer for skogsfugl eller harer.

Denne bildeserien viser hvordan rypesnarer fra nyere tid ble satt ut, fra vurdering av terreng til ferdig snaregard.

For å holde ei snare på plass, enten den var av senetråd eller annen mjuk tråd, måtte de bruke en fjørpinne. Noen har kalt den også en stillpinne. Uten fjørpinnen ble snara for mjuk til å holde seg på plass i åpningen. Dessuten kunne vinden blåse den ut av stilling. En fjørpinne var vanligvis en tynn bjørkekvist uten bark som ble hektet fast på en av kløftgreinene.

102 – samer sør for midnattssola

 En annen måte å bruke fjørpinnen på var å tre den inn mellom de to trådene i taglsnara. Fra boka Veidemann i en brytningstid (Landbruksforlaget 1998)

Snarene til skogsfugl måtte være kraftigere. En tiur veier mange kilo og har en helt annen kroppsstyrke enn en rype. Snarene har sikkert variert en god del, men en metode som man vet om, var å sette to kjepper eller staver ned i jorda med om lag 30 centimeters avstand. Mellom disse ble snara for skogsfuglen satt opp. De kunne også hogge til ei grein som ble lagt ned i kløfta mellom de to kjeppene som var satt i bakken. Snaretråden ble enten festet i en av kjeppene som var satt ned i jorda, eller i tverrgreina som ble lagt over åpningen. Ved siden av åpningen ble det stengt med kvister. For å komme fram måtte fuglen gjennom åpningen.

 Tegningen viser hvordan en fjørpinne ble festet på en av kløftgreinene og deretter festet i snara for å få den til å holde seg på rett plass i kløftåpningen. Fra boka Veidemann i en brytningstid (Landbruksforlaget 1998)

 To varianter av skogsfuglsnarer. I den ene er snaretråden festet til stokk ved siden av. I den andre varianten er snara festet på en liggende stokk festet til to pinner satt i bakken. Fra boka Veidemann i en brytningstid (Landbruksforlaget 1998).

Kapittel 2 fangstfolK

i eliteKlassen

–

103

I tillegg til snarer for ryper, skogsfugl og hare ble det også i Midt-Skandinavia satt opp snarer for både rein og elg� Disse snarene ble også satt opp på steder hvor de visste at dyra hadde sine ferdselsveier� Noen ganger ble snarene satt i åpninger på gjerder der dyra måtte passere dersom de ville fortsette i den retningen de hadde tenkt seg� Det var samme metode som stengsler mellom fangstgroper� I stedet for en grop ble det satt opp ei snare� I noen tilfeller var snara festet i et sterkt tre, men som også var mjukt og kunne bøyes�

Vi vet at det ble sett etter rotvelter når det skulle settes opp snarer for skogsfugl. Det var flere fordeler med det. Ved ei rotvelte ble det i flere år en flekk der rota hadde stått, som det ikke vokste gras eller mose på. Dit søker skogsfuglen for å bade i sand eller molda som ligger i dagen. Satte de opp ei snare der, var det store sjanser for å fange fugl.

REVETANG

Dette er en gammel fangstmetode for rev� Her ble framlabbene for reven hengende fast� To kløfter ble vanligvis hogd ut i ei brei fjøl� Innsidene av kløftene var kvasse slik at labbene skar seg fast nede i kløfta� Åtet lå oppe på den høyeste spissen, og reven hoppet opp for å få tak i åtet.

Under denne manøveren forsøkte reven å klore seg fast i fjøla. Dermed ble den hengende etter framføttene eller bare den ene foten. En annen utforming av revetang var også ei fjøl, men med bare ei kløft. Over kløfta var åtet plassert.

Revetang er en gammel fangstmetode. På Norsk skogmuseum i Elverum er det en revetang fra Rendalen som er fra vikingtid.71

JAKT- OG FANGSTMETODER Svært mye av jakt- og fangstredskapene var godt uttenkt og utformet� Like viktig var fangstmetodene� Også i den sammenhengen var det kjennskapen til det enkelte dyrs oppførsel og vaner som var grunnlaget for metodene som ble valgt� Sørsamene hadde en lang tradisjon for både jakt og fangst, og denne tradisjonen ble overført fra slektsledd til slektsledd� Hver enkelt satte seg inn i de kunnskapene som var en felles kulturtradisjon, men i tillegg måtte alle som ville delta i fangst, skaffe seg personlige kunnskaper og erfaringer. Vi må regne med at yngre deltok sammen med eldre som hadde kunnskapen og erfaringene fra lang tids praksis. Vi må også regne med at trening måtte til før det ble en reell jakt- eller fangstsituasjon. Å skyte med pil og bue var avhengig av veiledning og trening før man dro ut i felten. Det samme gjaldt også bruk av ski. Men disse ferdighetene ble nok trent inn i tidlig alder. Allerede i småbarnsalder var de nok opptatt av å forberede seg til de reelle jakt- og fangstturene.

SPORING OG SMYGING

 Revetang. Fra boka Veidemann i en brytningstid (Landbruksforlaget 1998).

104 – samer sør for midnattssola

Noen av metodene kunne utføres av enkeltpersoner, mens i andre sammenhenger måtte det til flere for å lykkes med en god jakt eller fangst. I noen tilfeller kunne det være vanskelig å avgjøre hva slags metode som ble brukt, eller det kunne være en blanding av flere. Sporing og smygjakt kunne kombineres. Man gikk etter sporet, vanligvis når det var snø, samtidig som man måtte være ytterst forsiktig når man nærmet seg viltet. Under en slik jakt måtte man ta flere

forholdsregler. Sporet de elg, måtte de være oppmerksomme på vindretningen. Å gå etter elg i medvind var det ikke gagn i. Dessuten måtte de hele tida «lese sporet». En elg kan bruke samme metode som bjørnen når den blir forfulgt.

Den kunne plutselig «hoppe av sporet». Den hopper to–tre meter til sida, gjør en sving og bli stående og vokte sporet etter seg. Det samme vet vi andre dyr kan gjøre. Det heter seg at haren løper i ring. Det samme gjør en forfulgt rev.

I desember–januar setter storfuglen seg opp i furutrær for å beite. Etter at den har beitet en stund, blir den ofte sittende i trærne, noen ganger helt i toppen. Da er den godt synlig, og ikke spesielt redd. I hvor stor grad sørsamene benyttet seg av sporing og smyging, vet vi ikke. Men smygjakt kombinert med sporing må vi regne med var vanlig. Dette var nok også en metode som ble brukt i jakta på forskjellige pelsdyr. Noen ganger kunne en sporing være særdeles krevende. Mår kan som kjent gå ut av sitt territorium og legge ut på endeløse vandringer. Da måtte jegeren være tålmodig og utholdende. Ble sporet borte, måtte han straks avgjøre hvor dyret befant seg. Var det gått inn i ur, eller befant det seg i et tre? I slike tilfeller var det godt å være flere. Dersom måren var klar over forfølgerne, kunne det ta lang tid før den våget seg ut på vandring igjen. Å stenge området rundt en inngang med en stengsel av et fiskenett, og deretter lage ild med mye røyk i en av åpningene, var effektivt for å få en mår til forlate et gjemsel. Da kunne den tas ved at man slo den i hjel eller skjøt den med pil og bue. En revejakt kunne også foregå på denne måten.

Sporing av ekorn er ikke så vanskelig, men man måtte være svært oppmerksom. Ekornet holder i stor grad til oppe i bartrær og må ned på bakken når det blir for langt å hoppe for å nå neste tre. Finnes det ikke spor på åpen mark, befinner ekornet seg trolig i et tre i nærheten. Vanligvis vil det gi lyd fra seg etter hvert.

DRIVING

Driving av hjortedyr, i første rekke reinsdyr, er en gammel jaktmetode. Det måtte til mange personer for å gjennomføre et slikt jakt- eller fangstforetak.

En reinsdyrflokk ble drevet i en spesiell retning mot et middels stort vann. Ved strandkanten lå andre på lur i båter, og når reinen var kommet ut i vannet, ble de innhentet av båtfolket som enten slo i hjel dyra eller drepte dem med spyd.

Et slikt opplegg kunne være effektivt, og i Gudbrandsdalen ble metoden brukt så lenge som ut i begynnelsen av 1800-tallet. Da var det ikke samer som brukte metoden, men bønder fra området.

Driving av rein ble også brukt for å få dyra til å gå utfor stup. Her var det en kombinasjon av stengsler av treverk eller stein som førte fram mot stupet, mens driverne holdt seg i bakkant og jaget på for å skremme reinen utfor.

Driving ble også brukt når de skulle få reinen til å passere gjennom trange daler eller passasjer i fjellet. I en slik trang passasje var det bygd bogestille (båggåstille, båggastø) der jegeren satt parat i sitt gjemsle med pil og bue. Dette var nok mye brukt og var sikkert effektivt. Dyra kom ofte svært nær skytte-

Utmatting av dyr var også en metode for å skaffe seg vilt� Jegeren forfulgte dyret over lang tid og hadde lett utstyr� Maten kunne være nøttekjerner, tørket kjøtt og noe annet som var lett å bære� Vann fant man under veis� Dyra som ble forfulgt, måtte stoppe for å skaffe seg mat, enten de skulle ete gras eller noe annet� På den måten kunne jegeren ta dem igjen og komme på skuddhold� Utmattelsesjakt ble også drevet på vinteren etter ulv� Da var det skiene som utgjorde jegerens fordel� Dersom snøen var løs, ville jegeren i større grad flyte oppå snøen enn ulven som sank nedi� Fortellinger og utsagn om slike «bragder» er fortsatt levende i det sørsamiske miljøet�

Kapittel 2 fangstfolK

i eliteKlassen

–

105

 Et intakt bogestille ved Kuvbekken i Alvdal Vestfjell.

Foto: Leif Braseth  Området rundt bogestille viser at plasseringen var strategisk. Dyra kunne drives ned mot passasjen der bogestillet var plassert. Det ligger ved den stilleflytende bekken.

Foto: Leif Braseth

ren på slike steder. Vanligvis var avstanden 5–8 meter mellom bogestillene og stien reinen løp etter.72 Svært sjelden var det så lang avstand som 10–12 meter.

Avstanden kunne også være nede i 2 meter, men da ble det trolig brukt spyd.

Men reinsdyrtrekket ble utnyttet ytterligere. Reinen kunne bli jaget inn i en innhengning der den var innestengt. På den måten kunne de fortsette nedskytingen.

FANGSTGROPENE

Fangstgropene var fangstsystemer som ble brukt over mesteparten av det sørsamiske området og ellers både i andre samiske områder og i norrøne områder� Enkelte av fangstgropene kan dateres til steinalderen� Den eldste fangstgropa som er kjent i Norge, er fra om lag 3700 år f.Kr. De fleste fangstgropene er imidlertid anlagt i perioden fra år 0 til om lag 1350 e.

Kr. De eldste daterte gropene i Härjedalen er fra 3700–3500 f.Kr. De yngste er fra 1800-tallet, da metoden ble forbudt.73 Fangstgropene ble anlagt for å fange elg og rein, men det ble laget fangstgroper også for både bjørn og ulv (ulvestuer). Rev ble også fanget i slike groper.

Gropene ble anlagt etter hvilket dyr de ønsket å fange. Fangstgroper for elg ble anlagt i skogsterreng og i lavereliggende strøk. Fangstgropene for rein lå i høyereliggende strøk og i snaufjellet. Det var også noen groper for rein i skogsområder der det var rein.

Intensiteten i bruken av fangstgropene har svingt en god del gjennom hundreårene. Fangsten av storvilt i merovingertid og i vikingtid i nordre Hedmark

106 – samer sør for midnattssola

 Fangstgrop i morenejord i Alvdal Vestfjell. Foto: Leif Braseth

 Fangstgrop for rein i Gravskaret, bygd av flate steiner i en bergur. Personen som står på bunnen i fangstgropa, er Leiv Skare. Foto: Leif Braseth

 Inngangen til Gravskaret i Alvdal Vestfjell. Her var det lett å lede reinen inn i skaret mellom to høye fjelltopper. På andre sida lå fangstanleggene. Foto: Leif Braseth  Stor fangstgrop i Gravskaret bygd med tanke på massefangst. Foto: Leif Braseth

Kapittel 2 fangstfolK

i eliteKlassen

–

107

Tidligere snakket man om den «primitive kulturen» når fangstmetodene i utmarka og i fjellet ble diskutert� Det gjør man ikke lenger� Det er heller nysgjerrighet, ærbødighet og beundring som kommer til uttrykk blant forskere, jegere og interesserte folk fra både bygd og by når dette temaet kommer på tale�

108 – samer sør for midnattssola

ser ut til å ha foregått med pil og bue, forteller Jostein Bergstøl. Fangst av storvilt i større fangstinnretninger gikk ut av bruk på 500-tallet, men den tok seg opp igjen i siste del av vikingtid.74 Andre steder i Skandinavia (Dokkfløy i Gausdal i Oppland) delte elgfangsten i groper seg i to perioder. Den første var i perioden 300 f.Kr. til 500 e.Kr. Den andre perioden varte fra om lag år 1000 e.

Kr. til om lag 1700 e.Kr. Edvard Barth, som har gransket storfangsten i Rondaneområdet, mente at det var en lignende tendens i villreinfangsten. Han fant få dateringer fra eldre jernalder, men fant en stor mengde fra årene 1000–1400 e.

Kr. Det er altså i middelalderen at de store fangstanleggene for rein ble anlagt, og mange av dem fikk nesten uforståelige dimensjoner sett med nåtidens øyne.

Noen fangstsystemer av elg er likevel datert til middelalderen, men disse anleggene er ikke så store og omfattende som anleggene for rein. I Rendalen ser det ut til at fangstanleggene for rein i middelalderen er blitt utvidet til anlegg for elg seinere.75 Denne fangstmetoden var svært effektiv, og det ble anlagt store systemer som kunne fange opp dyra innenfor store områder. I Dovreområdet gikk fangsten med pil og bue ned etter 900-tallet, da bruken av massefangstanlegg økte. Den samme trenden skal ha gjort seg gjeldende i hele Østerdalen76.

I noen bygder i Norge er slike fangstanlegg fullregistrert, så langt det lot seg gjøre rundt år 2000. Det gjelder for eksempel Alvdal kommune, der 813 fangstgroper er registrert, fordelt på både elggroper og reingroper. I Rendalen kommune er en stor del av fangstanleggene også registrert, for det meste utført av Per Olav Mathiesen og Ove Holseng. Vi skal her ta for oss noen av de registreringene fra Øvre Rendalen for å forklare både planlegginga, omfanget og den tekniske utførelsen.

Dersom man ser fangstgropanleggene under ett i Rendalen og omegn, er det mye som tyder på at det er store mengder villrein som hver høst har beveget seg sørover i disse fjellområdene. Anleggene forteller mye om villreinfangstens størrelse. Her må det ha vært massefangst, og anleggene har vært i funksjon på den tida viltet var handelsvare. De folkene som drev med fangst for eget bruk, behøvde bare noen få fangstgroper på et strategisk sted for å imøtekomme behovet til mindre familiegrupper. Dette gjenspeiles også ved de fangstanleggene som har vært avdekt. Man har funnet anlegg med to til fem groper. Disse anleggene bærer preg av lang tids forfall og kan være eldgamle. Mange anlegg står i lange rekker og er plassert i systemer, vanligvis langs en øst-vestlig akse, det vil si på tvers av dalførene. Områdene preges også av at flere systemer står bak hverandre. Med det høstet de i mange omganger av et sørgående trekk.

Ifølge Per Olav Mathiesen finnes det ikke mange slike systemer.

Det er særlig i området sør for Elgpiggen (1604 moh.) at de store anleggene er avdekt. Her er et stort område stengt. Den lange rekka som stenger Orvdalen, strekker seg fra der bjørkeskogen slutter oppunder Storlegda, nedover dalbunnen og så nordover på vestsida av dalen tett oppunder foten av Elgpiggen og inn i Spekedalen. Hele det sammenhengende anlegget er på hele 525 fangst-

groper over en strekning på 19 kilometer og er formet som en U, nærmest som ei fiskenot. Noen steder ligger gropene ganske tett. Her er nok erfaringene at trekket ved disse plassene hadde mange dyr. Ove Holseng har datert en grav i dette anlegget, og den er fra om lag år 1200 e.Kr. Bare tre kilometer unna ligger det to andre anlegg, det ene på 400 og det andre på 118 groper. Det er tydelig at her har det vært en passasje som har hatt stor trafikk av villrein, som på høstparten og vinteren var på vei sørover til vinterbeitene i området rundt Rendalsølen. Anleggene ble bygd for å forsyne seg mest mulig av de store reintrekkene på vei sørover. De ble bygd for passiv fangst, altså uten driving av dyra.

Mellom gropene er det flere steder spor etter stengler, sperregjerder. Det er stolperøyser, som ved datering av rester etter trevirke også er fra 1200-tallet.

Andre steder er det lagt opp stolper av stein der de la trevirke mellom som stengte områdene mellom gropene.

Per Olav Mathiesen, som har avdekt og registrert en stor del av anleggene og dessuten har forsket på hvordan anleggene har fungert, oppdaget for noen år siden at en del anlegg var plassert ut fra når isen på visse sjøer og vann hadde lagt seg. Slik var det for eksempel i Spekedalen. Speketjønna og søndre del av Søndre Spekesjø blir islagt tidlig – vanligvis i midten av november er det gangbar is på søndre del av sjøen like langt som fangstgroprekka. Nordafor der var det åpent vann. På den islagte delen var det mulig for reinen å komme seg over, og der er fangstgropene plassert. De stopper halvvegs inne på Søndre Spekesjø der isen ikke la seg før jul. Hit søkte ikke reinen, men ville over dalføret der isen hadde lagt seg.

Per Olav Mathiesen har også oppdaget et annet fangstanlegg som har samme funksjon som det i Spekedalen. Det ligger langs bredden av Langsjøens søndre del, som ligger øst for Elgpiggen og Gloføken. Det har tilsvarende isforhold som i Spekedalen seint på høsten. Langs den delen av sjøen som fryser til først, er det plassert fangstgroper. Til den delen søkte reinen under høsttrekket sørover. Langs den delen av sjøen som ikke legger is tidlig på høsten, er det ikke fangstgroper, fordi reinen ikke søkte til den delen av sjøen. Den ønsket ikke å legge på svøm.

Dette er også med på å bekrefte fangstsesongens seine tidspunkt, mener Per Olav Mathiesen. Det har også hatt betydning for oppbevaringen av fangstproduktene. Kjøttet frøs og kunne fraktes lange veier uten at det tok skade som menneskeføde. I frosset tilstand kunne de nå de store markedene med produktene.

Per Olav Mathiesen har også undersøkt hvordan fangstgropene er utformet.

Etter å ha undersøkt om lag 1400 groper i dette området (Øvre Rendalen) er han kommet til at det er muligheter for tre typer. På illustrasjonene har han kalt dem type A, B og C. Illustrasjonene viser ulikhetene mellom de forskjellige typene.

En del groper er det blitt fundert en del over. Det er de som noen, kanskje for spøk, har kalt «kalvegroper». Det er grunne groper, og ved første øyekast

Kapittel 2 fangstfolK

i eliteKlassen

–

109

Oversiktskart over  fangstanlegg i Rendalen.

Utformet av Per Olav Mathiesen

 Spekedalen med Elgpiggen i bakgrunnen. Vinterbilde.

Foto: Per Olav Mathiesen

110 – samer sør for midnattssola

kan det se ut som de bare er påbegynte groper, men er forlatt og ikke fullført, kanskje fordi de traff på stein og masse som det var vanskelig å grave i. Per Olav Mathisen har undersøkt flere av disse gropene, og han forteller at de er lagt i morenejord. Med jordbor har han kunnet påvise at grunnen ikke var avgjørende for å kunne grave videre nedover. Opp til fem slike groper kunne ligge etter hverandre i et system. Så kom noen dypere og mer «normale» groper slik vi forventer at en fangstgrop må ha sett ut. Forskere fra Riksantikvarieämbetet som har undersøkt fangstsystemer i Rogenområdet på svensk side, la også merke til noen groper av det samme formatet.

Per Olav Mathiesen er kommet til at dette var helt normale groper. De var ikke dypere, men de var laget etter et annet prinsipp. Han kaller disse gropene for «ferist-modellen». Vi vet hvor hjelpeløse klauvdyr blir når de kommer ut på ferister som er lagt ned tvers over enkelte veistrekninger. De kommer ingen steder uten hjelp.

Over slike groper ble det lagt trestokker på langs som ble tildekt. Når dyra kom ut på slike groper, falt de ned mellom trestokkene og ble hengende (se illustrasjon C). Dyret nådde ikke bunnen i gropa med føttene og ble hengende helt hjelpeløst. En dybde på 80–90 centimeter var tilstrekkelig i slike groper.

Det kan ikke utelukkes at dette ble brukt på modell B også.77

 Oversiktskart over fangstanleggene ved Søndre Spekesjø og Speketjønna. Utformet av Per Olav Mathiesen

Kapittel 2 fangstfolK

i eliteKlassen

–

111

Fangstgrop type A.  Illustrasjon: Per Olav Mathiesen

112 – samer sør for midnattssola

ď ´ Fangstgrop type B. Illustrasjon: Per Olav Mathiesen

Kapittel 2 fangstfolK

i eliteKlassen

–

113

Fangstgrop type C.  Illustrasjon: Per Olav Mathiesen

114 – samer sør for midnattssola

SKI

Det er naturlig å ta med noe mer om ski, i tillegg til det som er omtalt i kapittel 1, og hvordan de ble brukt� Ski er nær knyttet til den jakta og fangsten som samene drev, noe skribentene sør i Europa var oppmerksomme på allerede på et tidlig tidspunkt i vår tidsregning� Europeiske historieskrivere og geografer opererer allerede fra 500-tallet med betegnelsen skridfinner. Betegnelsen tilkjennegir at samene er dyktige skiløpere og dyktige jegere. De følger etter viltet på vinterføre, noe de var eksperter på.

Olaus Magnus, som ga ut sin Historien om De Nordiska Folken i 1555, mener at bruken av ski er «utmerket» for samene. Han nevner ikke at noen andre benytter seg av ski. Han har også tegnet samer på ski, bevæpnet med pil, bue og spyd. De som ikke er samer, går på truger. Det samme gjør en hest som Olaus Magnus har tegnet, og som blir leid av en på truger. Heller ikke Gustav Vasa (1496–1560) skal ha brukt ski. Han brukte snøsko da han forflyttet seg fra Mora til Sälen.

Fridtjof Nansen var hele sitt liv opptatt av ski og skiløping. Da han hadde gjennomført skiferden over Grønland sensommeren 1888, skrev han en omfattende bok om hele turen. I et stort kapittel tar han for seg den viktigste redskapen under turen – skiene, og historia om skiene. Det er ikke så rent lite han forteller. Han refererer til professor Gustav Storm som hadde interessert seg for skihistoria. «Så vidt jeg forstår, … må skiløpningen hos nordmenn og svensker være lånt fra lappene.» Fridtjof Nansen fortsetter: «Langt ned i tiden betrakter dog også nordmennene og nordboerne overhodet lappene som de dyktigste skiløpere og skiløpningen som karakterisk for dem.» Han mener å føre bevis for at i Norge var det «lappene» som først innførte skiene.79 En del ski er funnet fra jernaldertid og middelalder i det sørsamiske området. Det er type C i Mankers spesifikasjon som er den sørsamiske skitypen.

På noen av disse skiene er det innskåret ornamentikk av samme slag som på sjamantrommene.80 Dersom vi ser nærmere på for eksempel Alvdalsskia, er den forholdsvis stutt, men brei. Den er også spiss i begge ender og med render under. En rekonstruksjon har vist at den er svært funksjonell både i flatt og bratt terreng.

Skitypene som Olaus Magnus tegnet, er også korte, men butte i bakre enden.

Hvor vanlig det var å kle undersida av skiene med skinn, er litt uvisst.81 Imidlertid har det vært brukt av den sibirske folkegruppa evenkene. De tilhører urfolket i Øst-Sibir. Før sovjet-kommunismens ekspansjon i 1940- og 1950-årene levde mange evenkere i isolerte jegersamfunn i fjelltaigaen. De jaktet på vilt i skogene og holdt små tamreinflokker. Noen av evenkene lever fortsatt på den tradisjonelle jegermåten og bruker ennå en skitype av den eldgamle sorten. Skiene deres er korte og breie og har brett både foran og bak. Under er skiene kledd med skinn fra leggen til elg, der hårene går bakover.82 Kunne en

Inger Zachrisson sier: Det skulle kunna oppfattas som en kliché; naturligvis skidade man allmänt norr om norrlandsgränsen� Men man kan inte komma ifrån att skidåkning åtminstone under tiden 1500–1800-talet sågs som en samisk specialitet�78

Kapittel 2 fangstfolK

i eliteKlassen

–

115

 Illustrasjon av same på ski på 1600-tallet av Johannes Schefferus (1674).

Sørsamiske ski på Sijti Jarnge.  Foto: Leif Braseth

Ekman mener det var lite krevende å jakte på elg og villrein ved å bruke ski� Å drepe et par elger eller flere reinsdyr under hetsjakt var ikke særlig vanskelig� Når det er dyp snø, samler både elgen og villreinen seg i flokker og holder seg i stor grad i et mindre område� På den måten, mente Ekman, begynte utryddelsen av villreinen i Sverige, og elgstammen også ble svært hardt beskattet�85

116 – samer sør for midnattssola

slik kort, brei skitype være felles for urfolksgruppene fra Atlanteren og tvers gjennom taigaen til Stillehavet?

Fra nyere tid er det blitt fortalt at sørsamene av og til brukte breie, korte ski med elgskinn under når det var nysnø og kaldt og de skulle på ulvejakt.83 Jakt- og fangsthistorikere har vært opptatt av samenes dyktighet på ski.

«Hetsjakten» var en utbredt og effektiv jaktmetode blant samene og vel kjent.

Den allsidige presten og naturvitenskapsmannen Lars Levi Læstadius (1800– 1861) var godt kjent med samenes levesett, og et sted har han karakterisert samenes dyktighet på ski: «Det är intet annat djur än haren, som lappen icke kan upphinna genom skidlöpning.» Andre, som for eksempel Sven Ekman, har vært enig i at ved hjelp av skiene kunne samene felle alle typer dyr. Forutsetningen var at det var føre som passet skiløperen, og at dyret hadde vanskeligheter i forhold til skiløperen. På den måten, mente Ekman, ble ulven utryddet i løpet av to vintrer. «Lappmarker» ble renset for ulv fordi snøforholdene lå til rette for en slik jakt. Alle de store rovdyra kan tas ved hjelp av ski. Bruk av ski er overlegent i forhold til dyras evne til å ta seg fram i dyp snø. Det var spesielt når det var nyfallen snø, at det var føre for smygjakt. Snøen var luftig, og det ble ingen lyd av betydning når man rente i slik snø. Når snøen var fuktig og kram og hadde tendenser til å feste seg under skiene, ble det brukt reinfett for å smøre skiene med – men ikke hva som helst av reinfett. Det burde være fett som hadde ligget rundt innvollene. Det ga passende gli og gjorde at skiene heller ikke ble bakglatte.84 GIFT

I hvor stor grad gift ble brukt for å ta livet av rovdyr i vikingtid og middelalder, er uvisst� Men i den sørsamiske tradisjonen lever ennå kunnskapen om hvordan de kunne lage gift� Enkelte vekster i naturen har sterk gift, og det var giftene i slike vekster som ble brukt�

Måten å framstille gift har vært levende helt til våre dager, men hvor langt tilbake i hundreårene den kunnskapen har gått, er vanskelig å avgjøre. Likedan er det vanskelig å avgjøre i hvor stor grad gift ble brukt.

For å lokke dyret til å ta til seg gift ble giften lagt inn i en rund ball med fett. Åpningen inn til sjølve gifta ble tettet igjen, og denne fettklumpen var særdeles fristende for rovdyra. Fettklumpene måtte ikke være større enn at de kunne svelges hele. Spesielt fristende var de for ørna.

En av de sterkeste giftplantene er ulvelav.

FISKE Fisken skal ha vært en svært viktig del av den daglige matseddelen for samene� Fisking kunne foregå for det meste hele året, om våren, sommeren og mesteparten av høsten i åpent vann og som isfiske om vinteren� De vanligste fiskesortene i det sørsamiske området er harr, sik, ørret, siklöja (svensk), laks, ål, lake og gjedde� Området er rikt på innsjøer, tjern, bekker og elver der fisken i stor grad har hatt gode gyte- og vekstmuligheter� De samene som levde nær kysten, for eksempel på Helgeland, i Ytre Namdalen og på Fosen, hadde dessuten tilgang på sjøfisk, noe de også kunne benytte som betalingsmiddel� Allerede i steinalderen vet vi at det ble fisket med agn på krok i snøre. Det vitner funn av fiskekroker fra boplasser fra den tid om. En slik metode ble også brukt i ferskvann i det indre Skandinavia. I vikingtida og middelalderen må vi regne med at de hadde fiskekroker av jern. Trolig laget folk snøre av sener, innerbark av lauvtre, rotskudd av einer og tynt skinn. De laget også garn eller nett som de satte både i bekkefar, elver og innsjøer. Til flyteanordning for å holde garnet oppe ble det brukt sammenrullet never. Til søkke brukte de en stein innrullet i never eller bare en stein dersom de kunne få festet den tilstrekkelig til garnet. Håv vet vi var tidlig brukt. På vinteren hogg de hull i isen og fisket med agn på krok i snøre.

På samme måte som samene kjente pattedyras og fuglenes vaner og oppførsel, kjente de også til fiskens vaner. De visste når på året de forskjellige fiskeslagene brukte å gyte. Da kunne de oppsøke gyteplassene. Vanligvis går fisken opp i elver og bekker for å gyte, men til forskjellige tider av året.

I visse vassdrag kan fisken gå fra et vann til et annet for å gyte. I elva eller bekken mellom vanna kunne fisken lett observeres fra land og tas med håv eller lyster fra elvebredden. Fisken kunne gå i stimer i slike vassdrag og ble på den måten forholdsvis lett å fange.

Lystring var en utbredt metode for å fange fisk. På Kvikne i Tynset kommune ble det gjort et stort funn under pløying. Funnet består av en rekke pilspisser, en spydspiss, celt, saks, beslag og en lyster. Funnet er fra overgangen mellom folkevandringstid og merovingertid, altså omkring år 550 e.Kr.86 Med

 Ulvelaven har en svært sterk gift som ble brukt for å drepe ulv og rev. Den inneholder vulpinsyre som lammer åndedrettsorganene. Knust ulvelav ble blandet med forskjellig lokkemat. Noen ganger kunne man knuse glass og blande i åta. Det kunne skjære rifter og hull i innvollene slik at gifta gikk inn i blodåresystemet. Ulvelaven vokser helst på gamle furutrær (gadd) i høyereliggende skog.

Eksemplaret av ulvelav på bildet er fra Femundsmarka nasjonalparksenter – avd. Elgå.

Foto: Leif Braseth

Kapittel 2 fangstfolK

i eliteKlassen

–

117

det vet vi at lyster er et gammelt fiskeredskap. Det er et effektivt fiskeredskap som i første rekke ble brukt under fiskens gytetid når den gikk inn på grunner i sjøer og vann og opp i elver og bekker.

En lyster har jernpigger vanligvis festet jevnsides, svært ofte på ei fjøl. Noen lystre er smidd med sammenhengende pigger. Utførelsen var slik at piggene skulle treffe fisken og spidde den. Hvis man traff fisken, måtte den holdes med lysteren mot bunnen til den kunne hentes med fingrene eller med annen redskap. Ble det brukt lys, for eksempel fra en fakkel, måtte en være forsiktig, men rask når støtet mot fisken skulle utføres. I mørket ble fisken blendet eller ble tiltrukket av lyset slik at den holdt seg vanligvis i ro sjøl om fiskeren sto like ved den. Lysteren ble forsiktig satt ned i vannskorpa og holdt i ro til krusningene ble borte. Når sikten var opprettet igjen, kunne lysteren støtes hardt mot fisken.

At fisken tiltrekkes av lys i mørket, har vært utnyttet under fiske med stang fra land. Med et stort bål ute ved vannkanten blir en omkrets opplyst. Fisken søker dit og kan bite på agnet som fisken oppdager på grunn av lyset. Dette er en fiskemetode som er blitt brukt helt opp til våre dager, og i deler av Trøndelag er metoden blitt kalt «å fiske på uthald».

Lyster kunne altså brukes i mørket, men også på lyse dagen. Navnet kommer av bruken av lys i mørket, eller muligens også av et norrønt ord «ljosta» som betyr å slå, stikke. I dagslys var fisken lett å se og lysteren ble kastet mot fisken. Det ble for eksempel gjort mot større fisk som sto i kulper og kunne observeres ovenfra. Da kunne en feste lysteren i et snøre og kaste den mot fisken.

Det er mulig de piggene på lysteren hadde mothaker, for ellers kunne fisken lett komme fri dersom kastet ikke var effektivt.

Lyster ble ikke bare laget av jern, men også av tre. Et tre med jevnvokste greiner kunne formes som kvasse spydspisser. Når treet var tørt, ble det hardt med effektive pigger.

En annen metode som vi vet ble brukt blant samer, var å fange fisk med snare. Det ble laget ei snare helst av rottæger fra einer. Den gjorde de klar på sommeren når de tynne rottægene slapp barken og var mjuke og føyelige. En slik tynn rot ble lagt i saltlake. Da ble den ekstra mjuk og føyelig. Så ble det Lyster av jern fra Tynset  fra omlag 550 e.Kr. Copyright: Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo.

Fotograf: Eirik Irgens Johnsen

118 – samer sør for midnattssola

laget ei snare som ble festet til en stang, vanligvis av bjørk. Det var i godt lys at slik fiskefanging var best. Da vadet de mot strømmen i bekker og mindre elver. De beste plassene var stille laguner under et stryk. Der står fisken med hodet mot strømmen. Når en fisk var oppdaget, ble snara ført over vassflata om lag en meter foran der fisken sto. Snara ble ført ned i vannet mot fisken, og når den hadde kommet forbi gjellene på fisken, rykket man til og fisken fulgte med opp dersom man var dyktig og heldig nok. Snara skulle ikke føres bakfra og inn på fisken. Da ble fisken skremt. Snara måtte også sitte tett inntil stanga for at man skulle styre løkka. Var det for lang avstand mellom løkke og stang, kunne ikke løkka styres. Den ble tatt av strømmen og skremte fisken.87 BEVARING AV FISK

Uten salt var det vanskelig å lagre fisk over lengre tid, men både samene og andre hadde flere andre metoder� En måte var å tørke fisken. Det er en metode som fortsatt brukes, til og med når store mengder fisk skal tas vare på. Fisken blir sløyet og hengt opp på hjeller hvor sol og vind står for tørkinga. Fisken blir helt tørr og hard, men kan bevares over lang tid og kan også tåle lang frakt. Lignende metoder ble også brukt på kjøtt. Det ble skåret opp i strimler og hengt til tørk. Kjøtt kunne også bli lagt på steinheller over varme. Den skulle ikke steikes, men tørke sakte.

En velbrukt metode var røyking. Det kunne foregå på flere måter. Samene kunne henge fisken eller kjøttet i åpningen på den øverste delen av gamma, eller henge den over et bål med mye røyk. Hva slags ved som ble brukt, kunne avgjøre smaken på fisken etter røykinga.

I hvor stor grad surning ble brukt, er litt uklart. Det er ikke utenkelig at de kunne lagre fisk til surning sammen med urter.

MARKEDENE FOR FANGSTPRODUKTENE Fra tida rundt Kristi fødsel, gjennom vikingtida og middelalderen, produserte det samiske samfunnet skinnvarer som var et prestisjeprodukt, og skinnvarene var et produkt for fjernhandel� Som tegn på at det foregikk en fjernhandel, er de mange bronsemyntene fra romerske, bysantinske og egyptiske områder� Myntene er funnet fra Dalarna i sør til Västerbotten i nord på svensk side� Noen av dem er fra tidlig i vår tidsregning, mens mange er fra tida etter år 800 e�Kr� Mange av myntene er funnet langt fra den tids bygdelag� På den norske sida av grensa vet vi fra sagaene at norske høvdinger var interessert i samenes skinnvarer. De blir omtalt som finnskatten og utgjorde en vesentlig del av høvdingenes innkomst og grunnlaget for deres eksistens. Allerede den nordnorske høvdingen Ottar på slutten av 800-tallet berettet til den engelske kongen Alfred at «den største herligdommen hos oss» er finnskatten. Han

Kapittel 2 fangstfolK

i eliteKlassen

–

119

ISBN 978-82-450-1718-2

,!7II2E5-abhbic!

SAMER SØR FOR MIDNATTSSOLA

www.fagbokforlaget.no

Leif Braseth Sørsamenes historie, kultur og levemåte

Likevel har denne minoritetsgruppen en særegen historie som viser at de har en levedyktig livsform og kultur, sjøl om de har bodd i de minst gjestmilde strøk av Midt-Skandinavia.

Derfor er deres kultur blitt såpass unik.

SAMER SØR FOR MIDNATTSSOLA

Sørsamene tilhører urbefolkningen i Norge og Sverige på lik linje med samene lenger nord, men de er i stor grad blitt oversett. I de vanlige historiebøkene er sørsamene i liten grad nevnt.

Det er merkelig at historikere ikke har anerkjent sørsamene tilstrekkelig til å gi dem plass i historieframstillinger verken i Norge eller Sverige, og helt til i våre dager har enkelte anerkjente historikere framstilt sørsamenes historie feil. Sørsamene har bodd og virket i Midt-Skandinavia like lenge som den norrøne befolkningen, men er en minoritet.

Leif Braseth

Samer sør for midnattssola er den første større og helhetlige framstillingen av sørsamenes historie – både i Norge og i Sverige. Sørsamene har en annen historie enn samene lenger nord, både når det gjelder språk, historiske utviklingstrekk og næringsdrift. Deres tradisjonelle tilholdssteder når det gjelder reindrifta, har vært fra Saltfjellet i nord til Engerdal i sør – og i Sverige fra Tärnaby i nord til Idre i sør. Arkeologiske undersøkelser har vist at sørsamene i tidligere tider holdt til i et langt større område. I Sør-Norge er det spor etter dem helt ned til Valdres, Hallingdal og Sør-Østerdalen og i Sverige ned til Dalarna og lenger østover mot Bottenviken.

Leif Braseth (f. 1932) har en allsidig yrkesbakgrunn som spenner fra tømmerhogging og tømmerfløting til undervisning på alle trinn fra småskole til Norges musikkhøgskole. Han har dessuten vært skolekonsertsjef og programsjef i Rikskonsertene, og han er journalist og forfatter.