Studieferdigheter (9788245045949)

Stefan Fisher­Høyrem

Studieferdigheter

Hvordan bli en fagperson

«Skrevet slik at selv jeg som hater studietips og alt som smaker av ‘hjelpsom’ litteratur synes dette er interessant og nyttig.»

RAGNHILD I.H. JORDAHL, PHD

«En bok jeg unner alle studenter ved alle læresteder i Norge.»

CAMILLA HOLM SOELSETH, STIPENDIAT

«I en verden som endrer seg raskt, er det svært verdifullt å trene evnen til å forstå sammenhenger og lære seg nye ferdigheter. Denne boken inviterer til dette arbeidet og er et godt hjelpemiddel.»

IDAR KREUTZER, DIREKTØR, NHO

Stefan Fisher-Høyrem

Studieferdigheter

Hvordan bli en fagperson

Copyright © 2024 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved

1.utgave 2024 / 1. opplag 2024

ISBN: 978-82-450-4594-9

Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen

Grafisk design: Hanne Sjøtrø

Omslagsdesign: Hanne Sjøtrø

Forsidefoto: Deichmanske bibliotek, Hammersborg. Berit Roald / NTB

Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.

Spørsmål om denne boken kan rettes til:

Fagbokforlaget

Kanalveien 51

5068 Bergen

Tlf.: 55 38 88 00

e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

«The great thing, then, in all education, is to make our nervous system our ally instead of our enemy.»

William James, Habit (1890)

Introduksjon

Du er som skapt for å lære nye ting.

Allerede før du ble født, tilhørte du en art som har blitt dominerende på planeten fordi vi er så tilpasningsdyktige. En art der hundrevis av generasjoner har øvd de fleksible nervesystemene sine til å beherske stadig nye ferdigheter i skiftende omgivelser, og prøvd, feilet og justert seg frem til løsninger på utallige uforutsette problemer. Denne evnen til å endre og utvide nervesystemets repertoar er vårt store fortrinn. Du deler det med alle rundt deg og alle som kom før oss, i en rekke som strekker seg hundrevis av årtusener tilbake.

Helt fra du var spedbarn og frem til i dag har du vist at du har denne evnen. Nervesystemet ditt har endret seg, og lagt nye ferdigheter til de gamle. Hver gang du lærte noe nytt, ble det som en milepæl du kunne gå ut fra for å lære mer. Da lungene dine lærte å puste, da du skrek, da øynene dine lærte å fokusere, da du kjente igjen stemmer, lukter og ansikter, da du krøp, sto, gikk, hoppet fra bassengkanten, leste din første bokstav eller klarte å bære sekken selv. Hundrevis, tusenvis av små og store milepæler på veien frem mot den du er akkurat nå.

Hver av disse milepælene utvidet din verden litt, gjorde den større, med flere muligheter til å lykkes og gjøre nye valg. Men med hvert valg og hver nye ferdighet ble den også mer komplisert, mer utfordrende å navigere, med flere muligheter til å gjøre feil og smake konsekvensene av det. Hver milepæl ga derfor nervesystemet ditt nye runder med søvnvansker (det husker du kanskje ikke, men spør foreldrene dine), nye følelser, nye bevegelsesmønstre, nye navigeringspunkter, ny selvforståelse, nye fellesskap å være en del av, og nye farer å være oppmerksom på.

Som samfunn har vi forsøkt å lage egne systemer, strukturer og institusjoner for læring – skoler, organisasjoner, medier, utdanningsdirektorater, og så videre. De fungerer noenlunde

etter hensikten. Men læring er ikke noe som skjer bare innenfor disse kunstige systemene. Det en naturlig prosess som skjer overalt hele tiden, og som vi kan legge til rette for så godt vi kan med det vi har tilgjengelig.

Å lære seg nye ferdigheter er krevende. Det krever mot og utholdenhet. Det krever ærlighet – mot andre, men først og fremst mot seg selv. Det krever besluttsomhet, motstandsdyktighet og evne til å hvile og hente seg inn etter uvante påkjenninger.

Alt dette gjør du allerede. Du har gjort det hele ditt liv. Poenget med denne boken er bare å tilby noen perspektiver, verktøy og øvelser som kan legge enda bedre til rette for den læringen du allerede gjør.

Hvem denne boken er til

Først og fremst er dette en bok til alle som har valgt å studere ved en høyskole eller et universitet. Den forklarer hva det vil si å være student, og hva som er poenget med mye av det man får beskjed om å gjøre når man studerer. Det kan kanskje virke som den er mest rettet mot studenter innenfor humanistiske fag eller samfunnsfag, fordi mange av øvelsene handler om skriving. Men de overordnede perspektivene og mange av øvelsene er like relevante for studenter på andre fagfelt, studenter som skal lage produkter, eller som skal lære seg å utøve bestemte yrker.

Det spiller heller ingen rolle om du er ny student eller har studert lenge. Kanskje du kommer til universitetet for første gang, enten rett fra videregående eller etter å ha arbeidet noen år. Kanskje du har gjort ferdig en bachelorgrad og skal videre på mastergrad. Kanskje du er doktorgradsstipendiat. Det overordnede perspektivet denne boken presenterer, er relevant uansett. Og det kommer til å være relevant for deg lenge etter du er ferdig med studiene. Det kommer sikkert til å hjelpe deg å bestå eksamen, kanskje til og med bidra til en bedre karakter eller to. Men mye viktigere enn det: Hvis du tar til deg det denne boken sier om læring, øving og ferdighetsutvikling, kommer du til å ha noen verktøy med deg ut i livet etter studiene, verktøy som

10 Introduksjon

gjør at du vil oppdage og våge å gripe muligheter du ellers ikke engang ville vært oppmerksom på.

En viktig del av det overordnede perspektivet her er at poenget med å studere er å bli en fagperson. I denne boken bruker jeg det ordet omtrent så bredt og inkluderende som det går an, for at det skal gjelde alle mulige fagområder i høyere utdanning. Sykepleiere, historikere, ingeniører, samfunnsvitere, musikere, lærere, rettsvitere, økonomer, journalister, språkvitere, regnskapsførere og så videre er alle fagpersoner på sine områder.

De har nok kunnskap og har tilegnet seg nok av de ferdighetene som kreves for å utøve faget slik fagpersoner gjør det. De vet hvilke verktøy og materialer som finnes på sitt felt, og hva som egner seg til å løse hvilke oppgaver, og med dette kan de løse nye praktiske utfordringer på en måte som opprettholder den kvaliteten andre fagpersoner forventer. Å være fagperson handler om hvilke ferdigheter man har.

Det bringer oss til en annen viktig del av dette overordnede perspektivet, nemlig at å studere handler om å øve på nye ferdigheter. Vi som jobber med høyere utdanning, kunne nok vært flinkere til å vise at det innebærer øving, og at dette er like sant for de såkalt teoretiske som for de praktiske fagene. Det å lese, tolke, skrive, sammenfatte og argumentere er også praktiske ferdigheter som må øves på. På en måte kunne man sagt at det ikke finnes noe sånt som «teoretiske» fag i motsetning til «praktiske» fag – det finnes bare ulike fagfellesskap som vektlegger ulike praktiske ferdigheter. Å være student er å øve.

Og til sist er det viktig i dette perspektivet at grunnen til å øve på ferdigheter fagpersoner har, er for å bli med i et eller flere fagfellesskap. I profesjonsstudier eller andre flerårige studieløp med en yrkestittel som mål er dette kanskje ikke noen overraskelse. Men også når vi ikke har noen definert profesjon vi sikter på, når vi forfølger interesser på tvers av ulike fagområder og studieløp, må vi lære å forholde oss til ulike fagfellesskap og disses forventninger og interne diskusjoner.

Dette overordnede perspektivet kan ha mye å si for hva som motiverer oss og hvordan vi går frem når vi studerer. Hvorfor

Introduksjon 11

skal vi for eksempel lese faglitteratur? Noen vil tenke at det er fordi vi ønsker å få en god karakter på eksamen. Men man kan godt se for seg at noen hadde en fullverdig utdannelse, og ble en fagperson i et fagfellesskap, og aldri hadde vært oppe til en eneste eksamen. Man kan bestå utallige eksamener, også med gode karakterer, og ennå ikke være en fagperson i et fagfellesskap. Læring handler ikke bare om hva man husker på eksamensdagen, så det å bestå eksamen kan ikke i seg selv være det egentlige målet med å lese faglitteratur.

I lys av det perspektivet denne boken har, er det bedre å heller se det slik: Studenter bør lese faglitteratur fordi det å kunne lese tekster som er relevante for faget, på en effektiv og hensiktsmessig måte er en ferdighet de fleste fagpersoner må ha. Eksamen er bare én av flere mulige vurderingsformer som kan benyttes på veien til det som kommer etterpå, det som er det egentlige poenget med studietiden: Studenter må øve på å lese faglitteratur for å kunne bli fagpersoner.

Det samme gjelder skriving, gruppesamarbeid, presentasjoner, notering og alle andre studierelaterte aktiviteter. Å finne ut hvilke faglige diskusjoner som allerede pågår i fagfellesskapet, hvilke problemstillinger som er relevante, hvilke eksperimenter som er gjennomførbare, hva som kan bygges i hvilke materialer, hvordan man skal sammenfatte og bearbeide deler av andres tekster, hva som skal til for å overbevise et bestemt fagfellesskap, hvordan man bør gi og motta tilbakemelding på uferdig arbeid, hvordan justere på avsnitt, hvordan få en gruppe til å fungere godt – alle slike typiske studentaktiviteter er egentlig øvelser som speiler det fagpersoner faktisk gjør.

Hva boken prøver å gjøre

Noen ganger kan det være vanskelig for studenter å få øye på både at fagpersoner på deres fagområde gjør disse tingene, og hvordan de gjør dem. Fagpersoner vet nok selv hvordan de gjør det de gjør, men det er ikke sikkert de har øvd på å beskrive eller sette ord på det. Det blir en taus kunnskap som finnes internt i fagfellesskapet.

12 Introduksjon

Denne boken prøver å sette ord på noe av denne tause kunnskapen. Bryte den ned i deler og beskrive noe av det som er felles for mange fagfellesskap. Ikke for å avsløre noe som er ment å være hemmelig, men for å hjelpe studenter å se hva som egentlig er poenget med forelesninger, seminarer, kollokviegrupper, semesteroppgaver, problemstillinger, prosjektskisser, avhandlinger, eksamener, litteratursøk, tilbakemeldinger, kildehenvisninger og alt det andre man må drive med i studietiden.

Boken rammer inn alle disse ferdighetene på en bestemt måte (eller i alle fall en god del av dem – ingen bok kunne beskrevet absolutt alle ferdighetene som trengs i alle fagfellesskap). I stedet for å se på dem som et knippe teknikker man kan bruke for å overvinne eller overleve eksamen, skal vi prøve å forstå dem i lys av at studenter skal bli fagpersoner som er med i et eller flere fagfellesskap.

Til sist forsøker boken å ta høyde for at frustrasjon og stress spiller en sentral rolle for god og varig læring. Det er lett å se på stress som noe som forstyrrer studiene utenfra, som om slike følelser i seg selv var et tegn på at man ikke lykkes som student. Men følelser av frustrasjon, utilstrekkelighet og mislykkethet er ikke bare alminnelige og utbredt, de har en viktig plass i selve læringen. Selv om læring er en naturlig prosess, er den sjelden behagelig for den som gjennomgår den. Måten vi håndterer stress og frustrasjon på, har mye å si for hva vi lærer og hvor godt vi lærer det. Også her spiller de gode fagfellesskapene en sentral rolle.

Oversikt over boken

Boken har tre deler. Den første utdyper det grunnleggende perspektivet at å være student er å øve på ferdigheter fagpersoner har, slik at man selv kan bli med i et fagfellesskap. Selv om vi er som skapt for å lære nye ting, kan det være krevende å lære seg så mye som studenter må, også fordi studietiden allerede i utgangspunktet kan være en periode med mye stress. For å legge til rette for god og varig ferdighetsutvikling må vi derfor

Introduksjon 13

vite litt om sammenhengene mellom læring, øving, stress og frustrasjon.

Den andre delen av boken tar utgangspunkt i perspektivet fra del 1 og beskriver et knippe ferdigheter som alle studenter må øve på i løpet av studietiden – nemlig å kunne finne forskningslitteratur, skrive akademiske tekster og bruke kildehenvisninger. Eller, som det blir beskrevet her: hvordan vi kan finne fagfellesskapene og samtalene vi vil bidra til, hvordan vi kan kommunisere på en måte som overbeviser fagfellesskapet om at både vi og det vi bidrar med i samtalen er verdt å lytte til, og hvordan vi kan være gode kolleger i et fagfellesskap som sammen prøver å si og gjøre noe sant og godt om verden.

Den tredje delen av boken inneholder beskrivelser, øvelser, anbefalinger, forslag og oppskrifter for å utvikle ferdigheter som en del av eller ved siden av studieprogrammet. Her finnes også tips for å håndtere frustrasjonen som nødvendigvis følger med når vi øver på nye ferdigheter, i tillegg til typiske stressresponser som prokrastinering eller perfeksjonisme. Kapitlene i denne tredje delen kommer i en bestemt rekkefølge, og det kan være lurt å holde seg til den rekkefølgen. Men det er selvsagt ikke forbudt å bla seg frem til det man spesifikt ønsker å øve på.

Å være student er å øve

Studenter øver på ferdigheter fagpersoner har, slik at de etter hvert selv kan bli en fagperson og være en del av et eller flere fagfellesskap.

Dette gjelder ikke bare de få studentene som ønsker eller kommer til å jobbe i akademia. Det gjelder alle studenter uansett hva vi studerer og uansett hva vi kommer til å jobbe med senere. Det er det samme som gjelder på alle fagfelt, fra realfagene til samfunnsfagene til humaniora og kunstfag til profesjonsutdanninger: Alle studenter i høyere utdanning bør forstå seg selv som at de øver seg på å gjøre ting fagpersoner allerede gjør innenfor deres fagområder.

Hva skoleelever gjør

Fra dette perspektivet blir det tydelig at å være student er noe annet enn å være skoleelev. Eller for å si det på en annen måte – studenter og skoleelever øver på forskjellige ting. Ta for eksempel skriving:

Skoleelever skriver i første omgang for å lære seg å forme bokstaver til ord og ord til setninger, og deretter for å vise en voksen lærer at de kan uttrykke seg godt målt opp mot forhåndsbestemte kriterier. Alle som øver på dette gjennom tretten års skolegang kan bli gode til å skrive slike elev-til-voksen-tekster.

De kan huske hva som sto i boken, de kan gjengi det med en litt annen ordlyd, og legge til egne refleksjoner om det de har lest. De fleste som øver mye på å være gode elever kan bli veldig gode elever.

Selvfølgelig skjer det også at elever lærer å bruke kildehenvisninger eller skrive i ulike sjangere som er ment å forberede dem på livet som student. Men det er likevel stor forskjell på hvordan elever og fagpersoner skriver. Også fagpersoner må forstå tekstene de leser, og av og til gjengi sammendrag av dem.

Men de skriver ikke til en voksen som skal se om de har forstått hva som sto i en bok de ble gitt i hånda, eller som skal måle det de presterer opp mot forhåndsdefinerte kriterier og sette karakter. Studenter skal (i motsetning til elever) bli fagpersoner, og må derfor øve på å skrive på en annen måte, til en annen målgruppe, og med en annen selvforståelse enn elever.

Hva fagpersoner gjør

Når fagpersoner skriver er det til en bestemt målgruppe, og tekstene de skriver har et bestemt formål. De henvender seg oftest til et fellesskap av andre fagpersoner som allerede har en samtale seg imellom, med mål om å overbevise dette fagfellesskapet om noe, innenfor de rammene og kriteriene som fagfellesskapet har blitt enige om.

Dette bør gjøre noe med hvordan studenter ser på seg selv. Hvis vi ser på oss selv som skoleelever, og på foreleserne som voksne lærere som skal sjekke om vi har forstått læreboken riktig, så vil vi ofte oppleve det som vanskelig å skrive gode akademiske tekster. Såkalt «akademisk skriving» vil da føles som en mystisk kode vi ikke klarer å knekke. Vi føler oss sikre på at det finnes forhåndsdefinerte kriterier, slik det gjorde da vi gikk på skolen, men er usikre på hva disse kriteriene egentlig er. Vi forsøker å bruke litt flere fremmedord, eller å ikke skrive «jeg», og slike ting, så det skal høres mer «akademisk» ut. Vi klistrer på en kildehenvisning etter hver eneste setning fordi vi er redde for å bli «tatt for plagiat». Vi skriver kort sagt uten å være bevisste på hvem vi er, hvem som er målgruppen og hva som er formålet med teksten vi skriver.

Hva studenter bør gjøre

Vi må gå fra å se oss selv som elev til å se oss selv som fagperson. Det krever et mentalt skifte, et skifte ingen kan gjøre for oss. Vi må gjøre det selv, og vi må øve på å se oss selv på den måten. Mange gjør ikke dette skiftet før de er kommet flere år

18 Del 1: Utdanning er ferdighetsutvikling

inn i studieløpet sitt – noen gjør det ikke før de er flere år inne i arbeidslivet! Men jo tidligere vi begynner å se på oss selv som fagpersoner i et fagfellesskap, og jo bedre vi forstår at det vi gjør som studenter, er å øve, jo mer vil vi få ut av studietiden.

Derfor bør vi bestemme oss for å se på studietiden som en periode der vi har mulighet til å øve og tilegne oss ferdigheter.

Mulighet til å øve på å skrive som en fagperson, lese som en fagperson, gi og motta tilbakemeldinger, skrive sammendrag, finne informasjon, bruke referanseverktøy, gjøre lydopptak, transkribere, oppgi kildehenvisninger, og så videre – som en fagperson.

Den neste delen av boken knytter sammen noen av de vanligste studieaktivitetene – det å finne forskningslitteratur, skrive akademiske tekster eller bruke kildehenvisninger – med dette overordnede perspektivet på fagfellesskap og studietiden som en periode for praktisk øving.

Men før vi kommer så langt, er det mer å si om hva studenter må øve på, noe vi sjelden tenker på når vi snakker om studieteknikk, men som egentlig er helt essensielt i en fagpersons verktøykasse: Vi må øve oss på å regulere følelser. Å øve på nye ferdigheter vil alltid innebære å ikke få ting til, og det vil nesten alltid gjøre oss frustrerte, sårbare og stresset. Å vende de følelsene til et godt utgangspunkt for læring og ferdighetsutvikling er noe av det viktigste man gjør i studietiden, og også dette krever noen bevisste valg.

Læring, øving og frustrasjon

Studietiden er en periode med mye stress, og mange former for stress. Mange studenter flytter hjemmefra for første gang, ofte til en større by enn stedet der man har vokst opp. Mange må for første gang lage eget budsjett, betale husleie, gjøre innkjøp, og lage mat flere ganger hver dag. Mange må finne ny sosial omgangskrets. Noen bor alene for første gang, enda flere bor sammen med noen de ikke kjenner fra før. Noen kommer tilbake til studiene etter en periode i arbeidslivet, og føler de burde

Læring, øving og frustrasjon 19

vite og kunne mer enn de gjør. Mange må skaffe seg en jobb ved siden av studiene, og bli kjent med nye rutiner og kolleger der, i tillegg til at de fleste studier forventer fulltidsengasjement. Man får nye personer rundt seg, nye krav, nytt kosthold, nye døgnrytmer og nye timeplaner.

For de fleste av oss ville én av disse endringene være nok til å oppleve hverdagen som uvanlig krevende. Hvis man var vant til å bo sammen med familien sin og så skulle bo alene noen år, eller hvis man fikk én eller til og med to nye jobber, ville de fleste føle det var mye å forholde seg til. Litt sviktende matlyst, litt søvnløshet eller uro i kroppen ville være å forvente, selv bare av én slik endring.

Mange studenter opplever alle disse stressfaktorene på en gang. Få er oppmerksomme på effekten det kan ha. Langvarig stress svekker korttidsminnet og gjør det vanskeligere å konsentrere seg, hente kunnskap frem fra hukommelsen eller finne alternative løsninger og muligheter når ting butter imot. Stress gir tunnelsyn, vi kan bli overveldet av frykt for å mislykkes, og plages med uvaner som utsettelser og perfeksjonisme. Vi mister evnen til å stille ærlige og uvitende spørsmål, for slike spørsmål gjør oss sårbare og kroppens aktiverte alarmsystem tillater ikke det. Alt dette gjør det vanskelig å lære seg nye ferdigheter. Kort og direkte sagt: De rammene samfunnet i dag setter for studenter, ikke minst økonomisk, kan gi et ganske dårlig utgangspunkt for læring.

Riktignok finnes det støttetjenester studenter kan benytte seg av på campus eller i nærheten, som tilretteleggingskontor, studierådgivere, studentombud, fadderordninger, fastlege, forelesere med fast kontortid, internasjonale kontorer, og så videre. Men vi er ganske overlatt til oss selv når vi skal finne ut hva disse er, og vi må selv vurdere hva som er nødvendig. Det er ingen kontaktlærer eller sosiallærer eller fagarbeider som spør oss hvordan det går, eller som legger merke til små atferdsendringer som tyder på at ikke alt går kjempebra.

Siden vi ofte selv må vurdere vårt eget behov for hjelp og støtte, er det viktig at vi gjør oss kjent med hvilke tjenester som

20 Del 1: Utdanning er ferdighetsutvikling

finnes, før vi havner i en situasjon der vi virkelig trenger hjelp. Vi kan unngå en del stress, tross alt.

Samtidig finnes det en viktig sammenheng mellom frustrasjon og læring, og om vi forstår denne, kan det hjelpe oss ganske langt på vei med å håndtere det stresset vi ikke kan unngå. For å forstå denne sammenhengen kan det være nyttig å vite noe om hva som skjer i nervesystemet når vi øver på nye ferdigheter.

Frustrasjon og nye ferdigheter

Hver gang vi prøver å lære nye ferdigheter, kan det dannes nye forbindelser mellom nevroner i kroppen og hjernen som gjør at ferdigheter vi øver på, blir til ferdigheter vi har. Hjernen, og faktisk hele nervesystemet, er i stand til å forandre seg på denne måten. Denne evnen svekkes riktignok litt etter hvert som vi blir voksne, men vi mister den aldri helt. Både unge og gamle hjerner og nervesystemer kan endre seg.

Det kan skje. Men det skjer ikke hver gang vi gjør noe nytt, og heller ikke hver gang vi repeterer noe vi allerede kan. For at hjernen skal kunne forandre seg må den få tydelig signal om at forandring er nødvendig og hvor forandringen må skje. Signalet sendes ut ved at det skilles ut bestemte kjemiske stoffer som forteller hvilke spesifikke nervebaner og koblinger som må styrkes eller endres. Denne prosessen kan vi ikke selv styre med viljen –selve endringene skjer mens vi sover dypt, uten at vi gjør noe bevisst for det. Men det er mye vi kan gjøre for å legge til rette for det mens vi er våkne.

De kjemiske stoffene det er snakk om, utløses hver gang nervesystemet blir oppmerksomt på avstanden mellom ferdighetene omgivelsene krever og ferdighetene vi faktisk har. Sagt på en annen måte: Hjernen blir klar for å forandre seg når vi prøver å gjøre noe vi gjerne vil få til, men opplever å ikke få til.

Læring, øving og frustrasjon 21

For å lære nye ferdigheter må vi

1. Fokusere på spesifikke ferdigheter og virkelig forsøke å få dem til (vi må være genuint interessert eller i alle fall føle at de er viktige å få til).

2. Oppleve at de nye ferdighetene burde være innen rekkevidde, men at vi ikke får dem til slik vi burde (nervene signaliserer nå til hjernen at noe må endres).

3. Konsentrere oss om det som ble litt for vanskelig, og fortsette å forsøke (nervene begynner å signalisere til hjernen hva som må endres).

Dette er prosessen i nervesystemet hver gang det skal lære nye ferdigheter: Vi må prøve og feile, og når vi feiler, må vi fortsette å prøve litt til. Først da får hjernen beskjed om nøyaktig hvilke koblinger som må endres, og setter i gang med selve endringen (når vi sover dypt). Senere, når vi går i gang med øvingen igjen, vil vi lykkes litt mer. Etter hvert som vi mestrer noe, kan vi gå løs på litt større utfordringer. Og så videre.

Hvorfor det er vanskelig

Det kan høres enkelt og likefrem ut, som om vi bare kan gå gjennom den listen og lære oss masse nytt hele tiden. Så hvorfor er det så vanskelig i praksis? Noen ganger er det fordi vi ikke kommer forbi punkt 1. Vi er ikke egentlig så interessert, rett og slett. Vi lærer ikke ferdigheter av å bare repetere dem. Det må bety noe for oss. Enten må vi være interessert i de nye ferdighetene, eller så må vi være interessert i noe de nye ferdighetene gir oss tilgang til. Uten interesse blir læring nærmest umulig. Hvis vi ikke føler oss interessert i det vi skal studere, må vi legge oss i selen for å finne noe interessant med det, og aktivt prøve å være mer nysgjerrige ved å stille spørsmål (mer om dette i del 3 av boken). Kanskje må vi vurdere om vi skal velge å gjøre noe annet.

22 Del 1: Utdanning er ferdighetsutvikling

Men selv om vi er aldri så interessert, opplever vi stadig at det er vanskelig å lære nye ting. Det kan være fordi vi gir opp når vi kommer til punkt 2 på listen. Når nervene signaliserer at vi ikke får til det vi prøver på, og de kjemiske stoffene skilles ut for å fortelle hjernen at noe må endres, gir det oss en veldig ubehagelig følelse i kroppen og ganske negative tanker. Nervesystemet vårt vet jo ikke at vi ønsker å lære oss noe nytt, det bare registrerer at det er stor avstand mellom hva vi allerede kan og hva vi prøver å få til. Nervene skjønner at omgivelsene krever mer av oss enn vi har å gi, som om vi var i en uoversiktlig og truende situasjon. Dermed aktiveres kroppens eldgamle alarmsystem for å få oss til å flykte, slåss eller spille død.

Det er derfor det å lære nye ting kan gjøre oss frustrerte, sinte eller handlingslammet. Noen ganger vil vi flykte fra situasjonen. Vi rømmer til telefonen eller internett. Eller vi pakker sakene våre og forlater forelesningen, lesesalen, eksamen eller hele universitetet. Drar hjem og legger oss under dyna. Andre ganger blir vi sinte og kjemper imot. Kaster bøker i veggen, knekker blyanter eller kjefter på medstudenter eller forelesere (kanskje bak ryggen deres, kanskje bare i tankene, men likevel). Kanskje vi til og med snakker aggressivt og nedsettende til oss selv, sier til oss selv at vi er dumme og aldri får til noen ting, burde vite bedre enn å prøve, ikke fortjener å være her. Eller vi blir handlingslammet. Blir sittende og se apatisk ut i luften og la forelesningen skylle over oss uten at vi får med oss noe. Stirrer stivt på tekstene foran oss uten egentlig å lese.

Sånn har vi det alle av og til, og det er ikke nødvendigvis noe galt i det. Det kan til og med være en god ting. Det er viktig å kunne forlate situasjoner som oppleves truende. Det er viktig å kunne sette tydelige grenser. Det er viktig å kunne erkjenne at noe er for vanskelig for oss. Alt dette hjelper oss å ta vare på oss selv. Men det er ikke gode strategier for å lære nye ferdigheter. Ingen av disse responsene setter oss i stand til å håndtere frustrasjonen som nødvendigvis følger med når vi skal øve på noe vi ikke får til ennå. Faktisk kan de gjøre læringsprosessen tregere. Når nervene har sendt signaler om at vi ikke får til det vi vil, så

Læring, øving og frustrasjon 23

«Boken avdekker den tause kunnskapen om hvordan man bør studere for å bli en del av fagfellesskapet. Den har mange tips til å øve opp studieferdigheter, inkludert stressmestring.»

GRETHE MOEN JOHANSEN, STUDIEVERKSTEDET OSLOMET

«Boken går langt utover rammene for en vanlig guide til studieteknikk. De praktiske og filosofiske momentene man finner her er aktuelle fra første semester og til masteroppgaven.»

ARE BØE PEDERSEN, FØRSTEAMANUENSIS

«Hovedmålgruppen er ferske studenter, men boken er minst like aktuell for alle oss andre som arbeider med akademisk skriving.»

BODIL MOSS, FØRSTEBIBLIOTEKAR

Hovedmålet med å være student er ikke å bestå eksamen eller få gode karakterer, men å bli en fagperson i et fagfellesskap. Dette perspektivet bør styre alt studenter gjør i studietiden – fra litteratursøk og akademisk skriving til gruppearbeid og stressmestring. De fleste bøker om «studieteknikk» fokuserer på å memorere korrekte svar før eksamensdagen. Denne boken tilbyr i stedet verktøy og øvelser studenter kan bruke for å utvikle ferdighetene de trenger, ikke bare i studiene, men også i fremtidens arbeidsliv: emosjonell intelligens, kreativitet, forestillingsevne, kognitiv fleksibilitet, samarbeidsevne og ikke minst evnen til å lære seg stadig nye ferdigheter.

Stefan Fisher-Høyrem elsker å lære nye ting, og å støtte studenter, stipendiater og kolleger som skal skrive tekster. Han har doktorgrad i historie og jobber som førstebibliotekar ved Universitetet i Agder.