Tilknytning og barns utvikling
2. utgave
Lars Smith
Tilknytning og barns utvikling
2. UTGAVE
Copyright © 2023 by Vigmostad & Bjørke AS
All Rights Reserved
2. utgave 2023 / 1. opplag 2023
ISBN: 978-82-450-4583-3
Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen
Omslagsdesign ved forlaget
Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget
Kanalveien 51
5068 Bergen
Tlf.: 55 38 88 00
e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no
Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.
Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.
Forord
Denne boken er skrevet på bakgrunn av at jeg gjennom en tid på over 40 år arbeidet som forsker og lærer ved Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo. Selv om mitt hovedanliggende har vært forsøket på å forstå sped- og småbarns atferd og utvikling, har jeg samtidig prøvd å ha en kritisk holdning til faget. Jeg har gått ut fra at selv en spedbarnspsykolog må kunne stå inne for synspunktet om at mulighetenes vindu ikke blir lukket når de første tusen levedager har passert. Det kan vi anta ettersom personens vekst er bestemt av et subtilt samvirke mellom biologiske predisposisjoner og tidlige erfaringer, senere opplevelser, kulturens egenart og et mangfold av tilfeldige faktorer.
Jeg har hatt god hjelp underveis av innsiktsfulle kolleger og samarbeidsvillige foreldre med barn som var med i mange forskningsprosjekter. God innsikt i praktisk og klinisk arbeid fikk jeg gjennom et samarbeid med Aline spedbarnsenter. Det har vært en glede å se den økte innsikten som har vokst frem i løpet av min virketid for de minste barna og å forstå hvilken betydning tilknytningsrelasjoner har for utviklingens mange fasetter.
De mest grunnleggende studier av tilknytning hos sped- og småbarn ble gjort i perioden fra 1970 til 2000, og av den grunn har jeg måttet henvise til mange av de eldre studiene. Men tiden fra tusenårsskiftet har sett en voksende interesse også for tilknytning hos barn i skolealder, noe som gjør at denne reviderte utgaven har et utvidet aldersperspektiv sammenlignet med førsteutgaven. En annen strømning med røtter i tilknytningsteoriens opprinnelige idé, og med konsekvens for denne revisjonen, er den revitaliserte erkjennelsen av evolusjonsbiologiens rolle for forståelsen av barns tilknytning. I tillegg er det i de senere år kommet frem enkelte kritiske synspunkter på tilknytningsteorien slik den opprinnelig ble formulert. Disse har jeg også forsøkt å få med i denne utgaven.
Boken er en revidert og forkortet utgave av førsteutgaven utgitt i 2002. Den har flere nye kapitler, innholdet er vesentlig forandret og teksten er for det meste skrevet på nytt og forhåpentligvis blitt mer leservennlig.
Boken er tilegnet mine oldebarn Ludvig, Olivia og Alva.
Drammen, 5. juni 2023
Lars Smith
Kapittel 1
Tilknytningsteori
Fra vugge til grav er vi alle lykkeligst når livet er organisert som en rekke utflukter, lange eller korte, ut fra den trygge basen som tilknytningsfigurene våre danner. (John
Bowlby)Barns relasjoner til andre mennesker er et sentralt tema i utviklingspsykologien. Ettersom emnet er av stor interesse for foreldre og forskere, har det vært utforsket ut fra mange forskjellige synsvinkler. I denne boken tar jeg utgangspunkt i John Bowlbys ideer. De var nyskapende på en tid da psykoanalytisk teori var toneangivende både for foreldreveiledning, den alminnelige utviklingsforståelse og behandling av barn med psykiske vansker. Dette kapittelet omhandler noen overordnede ideer som kjennetegner studiet av barnets første sosiale relasjoner – forhold som danner grunnelementet i det som vanligvis kalles tilknytning. Som begrep kan tilknytning defineres som en nær følelsesmessig relasjon som ikke kan skiftes ut med noen annen personlig forbindelse – en relasjon der det å få trygghet står sentralt. En trygg tilknytningsrelasjon er kilde til glede og sikkerhet, og hvis den opphører, følges det av smerte og sorg.
Ingenting er av større betydning for et lite barn enn følelsen av trygghet og behovet for å ha en tilknytningsfigur tilgjengelig når det opplever noe som er truende. Tilknytning er sterkt forbundet med følelser, og mange av de mest intense emosjonene som små barn opplever, finner sted i forbindelse med dannelsen, vedlikeholdet og forstyrrelsen av tilknytningsrelasjoner. De sterke emosjonene som er forbundet med tilknytningsatferd, har sammenheng med hvordan relasjonen mellom barnet og tilknytningsfigurene har formet seg over tid. Alle barn som vokser opp i en familie, danner tilknytning, men kvaliteten på tilknytningen er betinget av hvordan de voksne håndterer omsorgsutøvelsen. God mental helse i ungdoms- og voksenalder er forbundet med oppvekst i stabile hjem der foreldrene og andre omsorgspersoner har gitt barna mye tid og oppmerksomhet.
Synspunktet som jeg anlegger i denne boken, er at tilknytning er et produkt av et særegent og delvis førprogrammert sett av atferdsmønstre. Hvis et barn i det
første leveåret har et «godt nok» utviklingsmiljø, vil det oppsatte programmet medføre at individet forsøker å holde fysisk nærhet til de primære omsorgspersonene eller sikre seg at disse er tilgjengelige. Det vil si at en biologisk styringsmekanisme sørger for at når avstanden blir for stor, vil atferd som øker sannsynligheten for nærhet eller kontakt, bli aktivert. Denne såkalte tilknytningsatferden stopper når nærhet eller kontakt er gjenopprettet. De voksnes omsorgsutøvelse kan forstås ut fra en tilsvarende synsvinkel. Et barns tilknytningsfigurer eier et sett av atferdsdisposisjoner som er virksomme når de gir den lille omsorg, og handlingene aktiveres og avbrytes av ytre forhold. Omsorgsatferden endres etter hvert som barna blir eldre, og måten den er organisert på, vil variere mellom forskjellige omsorgspersoner og viser på den måten individuelle forskjeller.
Hva er så et «godt nok» oppvekstmiljø for de aller minste? Det finnes ingen oppskrift, men trygghet og intuisjon er blant de viktigste faktorene. Foreldrenes første oppgave er å skape et trygt oppvekstmiljø, noe som danner den helt grunnleggende forutsetningen for god psykisk helse og normal utvikling. Derfra starter foreldrene fra «scratch» ettersom de i utgangspunktet har liten innsikt i hvorfor de følger et bestemt omsorgsmønster, men omsorgsutførelsen vil skritt for skritt skape en samfølelse. Følelsen av samhørighet er utgangspunktet for at barnet danner tilknytning. Omsorgsatferd utføres ofte på en intuitiv måte, og foreldre og andre omsorgspersoner er seg som regel ikke bevisst hva de gjør. Atferden er universell, finner sted i alle kulturer og gjennomføres like gjerne av menn som av kvinner, og også av større barn (søsken) som deltar i samhandling med babyer.
Bowlbys reaksjon på den psykoanalytiske teoriforståelsen og nyorienteringen han representerte
Den psykoanalytiske teoriforståelsen var et forsøk på å forklare personligheten ut fra individets utviklingshistorie. For å få til dette anvendte Sigmund Freud og hans elever en «baklengs» tilnærmingsmåte, det vil si at analytikeren gikk fra slutt til start. Utgangspunktet var observasjoner av mer eller mindre velfungerende individer i terapirommet; derfra gikk man tilbake og forsøkte å gjenoppbygge de forutgående fasene i personens utvikling.
I den moderne tilknytningsteorien som Bowlby (1969) var opphavsmann til, er måten å nærme seg problemet på den motsatte. De grunnleggende og faktiske opplysningene er hvordan små barn forholder seg i bestemte situasjoner sammen med eller atskilt fra andre. Det gir mulighet for å beskrive de tidlige fasene i personens utvikling, for derfra å beregne fremtidige sannsynlige utviklingsveier.
Istedenfor å slå fast at individet muligvis har en vanske, prøver man å finne en hendelse som det har vært utsatt for og som kanskje kan være forbundet med det å utvikle et problem eller en atypisk personlighet. Fremgangsmåten er altså å sette søkelyset på opplevelser som har potensial til å ha en skadelig effekt (f.eks. atskillelse fra en tilknytningsfigur eller tilfeller der den voksne er emosjonelt lite tilgjengelig), og derfra prøve å spore senere uheldige følgetilstander.
Når det gjelder Freuds meninger om hvilke faktorer som kan ligge til grunn for psykiske vansker, sentrerer de seg alltid om begrepet traume. Det innbefatter hvilke hendelser som kan være traumatiske, på hvilket alderstrinn individet er mest sårbart og hvilke virkninger et traume kan ha for personens utvikling. Når det gjelder Freuds synspunkter på hvilke traumatiske hendelser som er virksomme, er de formulert på en svært generell og abstrakt måte. Selv om han legger stor vekt på atskillelse fra og tap av en tilknytningsfigur og også på omsorgsprosesser, beskriver han sjelden konkrete hendelser som årsak til traumer. Freud anser perioden mellom to til fire (eller fem) år som den mest sårbare alderen, men er mer usikker når det gjelder betydningen av de to første leveårene. Tilknytningsteoretikere, derimot, legger større vekt på betydningen av alderen 1–2 år og verdien av spesifikke samhandlingshendelser, så som uheldige barndomsopplevelser som faktisk har funnet sted, og dessuten ulike former for atypisk omsorgsatferd.
I stedet for å basere seg på pasienters frie assosiasjoner eller rekonstruksjon av tidligere hendelser, var Bowlby av den oppfatning at man får mer pålitelig informasjon om psykologiske prosesser ved å observere småbarn i realistiske situasjoner. Til grunn for et slikt valg ligger antakelsen om at det ikke på noe annet alderstrinn er større overensstemmelse mellom mentale tilstander og atferd. Selv om Freud (1949) erkjente at metoden med direkte observasjon av barn kan være et viktig supplement til den retrospektive metoden, var det ytterst sjelden at han baserte seg på data som var innsamlet ved å observere barn.
Bowlby søkte en forklaring på tilknytning som brøt med den tids rådende oppfatninger innenfor psykoanalytisk teori (Freud 1957) og sosial læringsteori (Sears mfl., 1957). Disse var sekundære driftsteorier der det ble lagt stor vekt på barnets relasjon til brystmoren, og at den tilfredsstillelse som barnet opplever når sultbehovet stilles, blir forbundet med hennes tilstedeværelse. Bowlby brøt med denne tankegangen. Misnøyen med sekundær driftsteori var resultatet av en bred faglig orientering som omfattet etologi, evolusjonsbiologi, utviklingspsykologi, kognitiv vitenskap og teori om kontrollsystemer. På denne bakgrunnen formulerte Bowlby en syntese der det nyskapende element var antakelsen om
Tilknytning og barns utvikling
at mekanismen for barnets tilknytning til omsorgspersonen er utviklet som en evolusjonær tilpasning. Når barnets opplevelse av trygghet er truet, aktiveres et biologisk basert behov for nærhet. Dette behovet er et resultat av den naturlige seleksjonen som må ha funnet sted i menneskets evolusjonært tilpassede miljø, det vil si under de antatte miljøbetingelser som fantes da menneskets evner og personlighetstrekk ble evolvert.
Noen overordnede ideer
Utviklingen av moderne tilknytningsteori betegnet et paradigmeskifte i utviklingspsykologien. Det dreier seg om en vitenskapelig revolusjon som stilte Freuds teori på hodet. Ved å bevare de mest gangbare elementene i psykoanalytisk teori og organisere dem innenfor et biologisk paradigme, har tilknytningsforskere klart å skape en helt ny og annerledes begrepsdannelse for forståelsen av barns utvikling. Her er fire ideer som skal fremheves: begrepet tilknytningstrygghet, emosjonenes sentrale rolle, ideen om atferdssystemer og betydningen av tidlige erfaringer.
Trygg og utrygg tilknytning
Trygghet eller utrygghet er noe som kjennetegner tilknytningsrelasjonen mellom et barn og en omsorgsperson. Trygghetsbegrepet brukes for å karakterisere hvorvidt et lite barn er tillitsfullt eller ikke når det gjelder engasjementet eller mottakeligheten til en bestemt omsorgsperson. De gode følelsene kan komme til uttrykk når barnet er bekvemmelig i utforskningen av omgivelsene ved tilstedeværelsen av en bestemt omsorgsperson, og ved at det lett søker nærhet nettopp til denne personen for å få trøst eller oppmuntring når det er nødvendig. I motsetning til en temperamentsdisposisjon som gjelder barnets fortrolighet overfor omsorgspersoner mer generelt, er trygghet en personspesifikk følelse; et barn kan være trygg sammen med den ene av foreldrene, men likevel utrygg i samvær med den andre. Tryggheten eller utryggheten grunnlegges gjennom de sosiale samhandlingsmønstrene som finner sted med forskjellige partnere og inngår litt etter litt i individets personlighetsorganisering.
Små barn danner tilknytning til sine primære omsorgspersoner uansett om de får kjærlig omsorg eller om de voksne ikke bryr seg så mye. Vi skulle derfor kanskje forvente at alle barn, nettopp fordi de er tilknyttet, har en tilbøyelighet til å søke nærhet til en tilknytningsfigur når de står overfor naturlige farer. Men slik er det ikke. Et betydelig mindretall av alle småbarn vil, når de befinner seg på et fremmed sted og opplever noe som er truende, vise hemmet tilknytningsatferd.
Ofte vil de under slike betingelser aktivt vende seg vekk, ignorere den voksne og bevege seg bort fra henne eller ham. Det er barn som ofte har opplevd å bli avvist av omsorgspersonen hjemme. I tilknytningslitteraturen er de kjennetegnet som utrygge-unnvikende. I motsetning til de trygge og de utrygt-unnvikende barna er det et lite mindretall som stadig har opplevd at tilknytningsfiguren er uforutsigbar når det gjelder å være tilgjengelig. Disse barna, som kalles utrygge-ambivalente, vil i ukjente eller truende situasjoner ofte veksle mellom nærhetssøking og tegn på sinne og avvisning. De to sistnevnte gruppene er ikke atypiske, men representerer barn som har utviklet atferdsmønstre som kan være hensiktsmessige nok gitt den omsorgen de mottar. De tre mønstrene, trygg, utrygg-unnvikende og utryggambivalent, illustrerer den kjensgjerning at individuelle forskjeller i tilknytning er av kvalitativ, ikke kvantitativ art. Individuelle forskjeller i tilknytningsatferd blir omtalt grundigere i kapittel 4.
Emosjonenes sentrale rolle Bowlby hadde mye å si om emosjonenes betydning for tilknytning. Synspunktet var i hovedsak at de fleste emosjoner har å gjøre med individets intuitive bedømmelse av egen tilstand og vilje eller mulighet til å handle. Disse vurderingene erfares ofte, men ikke alltid, som følte opplevelser. I den grad barnet er seg dem bevisst, fungerer de som registrering av egne tilstander, ønsker og omstendigheter omkring handlingene. Ettersom evalueringene som regel er ledsaget av bestemte ansiktsuttrykk og kroppsbevegelser, vil de også kunne gi verdifull informasjon til omsorgspersonene.
Bowlby la vekt på at tilknytning er sterkt forbundet med følelser. Småbarns tilknytningsatferd er som regel ledsaget av sterke emosjoner. Hvilke følelser som blir vekket, er betinget av kvaliteten på relasjonen mellom barnet og tilknytningsfiguren. Hvis relasjonen er god, er det mye glede og en følelse av trygghet; hvis den er truet, kan det være sjalusi, angst eller sinne; og hvis relasjonen brytes, er det ofte sorg eller depresjon. Mange av de mest intense emosjonene som barn opplever, oppstår nettopp i forbindelse med dannelsen, vedlikeholdet og forstyrrelsen av tilknytningsrelasjoner. Og selve bindemiddelet i relasjonen mellom barnet og tilknytningspersonen består av emosjoner. Det ser man lett hvis en tilknytningsperson forlater et lite barn i en fremmed situasjon i noen få minutter. De fleste vil reagere på en slik separasjon med sterk negativ affekt. Hvis den varer lenger eller er permanent, vil de aller fleste barn reagere med svært negative følelser og noen med tydelig depresjon.
Tilknytningsrelasjoner bidrar til å regulere barnets emosjoner, særlig de som kan være overveldende eller virke forstyrrende på barnet. Emosjonsregulering er barnets evne til å mestre emosjonelle uttrykksformer, noe som gjør det lettere å begynne meningsfull samhandling med andre. Emosjonsregulering er forbundet både med sosial input og barnets egen kompetanse. Inndata har å gjøre med de voksnes initiativer når det gjelder å tolke og regulere barnets emosjonelle uttrykksformer, for eksempel når foreldre forsøker å forstå hvorfor et barn gråter og på det grunnlaget treffer effektive tiltak som stopper uroen, og dermed endrer barnets emosjonelle tilstand. Barnets kvalifikasjoner har å gjøre med at det med økende alder selv blir bedre i stand til å mestre situasjoner som vekker emosjonelle reaksjoner. Når barn utvikler større motorisk og kognitiv kompetanse, blir de flinkere til å regulere situasjoner som utløser emosjoner. Når et barn for eksempel har begynt å krabbe, kan det i større grad kontrollere samhandling med fremmede. Hvis en fremmed oppfører seg på en måte som vekker frykt, kan barnet trekke seg tilbake og på den måten kontrollere aktiveringsnivået.
Emosjonsreguleringen kan si noe vesentlig om barns relasjoner til nære omsorgspersoner. For eksempel kan barn av foreldre som er lite følelsesmessig tilgjengelige på grunn av depresjon, ha økt forekomst av negative emosjonelle reaksjoner. Det kan bli sett på som en strategi (bevisst eller ubevisst) for å oppnå mer oppmerksomhet fra foreldrene. Barn som har utrygg tilknytning som følge av at de er blitt mye avvist av foreldrene når de er urolige og trenger trøst, vil som regel redusere emosjonsuttrykkene til et minimum. Når aktivering av tilknytningssystemet gjennomgående fører til avvisning, utvikler de en effektiv strategi som går ut på å begrense oppmerksomhet rettet mot tilknytningsfiguren og redusere til et minimum inntrykket av at de trenger å trøstes. Det kan være et mer eller mindre bevisst handlingsmønster for å redusere risikoen for å bli avvist.
Når foreldrene er svært mottakelige for barnas signaler, har de større sannsynlighet for å utvikle trygg tilknytning. Da er samhandlingen ofte preget av åpne og fleksible emosjonsuttrykk, noe som innebærer at barna kan uttrykke mange emosjoner uten at disse trenger å være forvrengt på noen bestemt måte. Hvis et barn erfarer at dets emosjonelle uttrykk blir møtt med sensitive reaksjoner, øker sannsynligheten for at det vil ønske å dele følelsene sine med andre. Trygge barn vil også stort sett uttrykke mindre negativ affekt, selv om det selvsagt kan skje når de er urolige eller stresset. I slike tilfeller vil likevel følelsene som regel komme til uttrykk på en åpen og direkte måte; istedenfor å skjule fortvilelsen vil barna forsøke å få hjelp med å mestre situasjonen.
Atferdssystemer
Den moderne tilknytningsteorien var et grunnleggende brudd med den psykoanalytiske måten å forstå barn–foreldre-relasjonen på. Et hovedanliggende for Bowlby var at teorien måtte stemme overens med Darwins ideer om naturlig seleksjon. Antakelsen er at på samme måte som anatomiske strukturer er artenes instinktive atferdsmønstre et resultat av naturlige seleksjonstrykk som fremmer overlevelse, og i siste instans vellykket reproduksjon. Hos det lille menneskebarnet finnes det visse allmenngyldige aktivitetsmønstre i det første leveåret, så som å gråte, gi kallesignaler, følge etter eller klynge seg til noen, og som er rettet mot noen få utvalgte omsorgspersoner. Disse aktivitetene er antatt å bli styrt av et atferdssystem som kalles tilknytning.
Tilknytningsatferden er organisert gjennom et antatt kontrollsystem i hjernen, tilsvarende de fysiologiske kontrollsystemene som regulerer blodtrykk og kroppstemperatur. Tanken er at dette systemet sørger for at barnets relasjon til tilknytningsfiguren holdes innenfor visse grenseverdier for fysisk avstand og tilgjengelighet, og at barnet anvender sine ekspressive ferdigheter for å sette grenser for hva som kan godtas i så henseende. Denne ideen innebærer også en motivasjonsteori som står i motsetning til de psykoanalytiske og læringsteoretiske driftsteoriene. Kontrollteorien forutsetter at hendelser i barnets omgivelser kan igangsette så vel som avslutte en atferdssekvens.
Barns tilknytningsatferd er kjennetegnet av mye emosjonalitet fordi homo sapiens i det evolusjonært tilpassede miljø sannsynligvis alltid var på vandring og dermed utsatt for mange farer. Under slike betingelser var tilknytningsfigurene (d.e. moren og andre nære omsorgspersoner) det eneste sted der et lite barn kunne søke sikkerhet og trøst når fare truet. Ettersom tilknytningsatferden uunngåelig er sammenflettet med frykt, er den som regel bundet sammen med følelsesmessige uttrykk. Selv om de fleste mennesker i dag lever under langt tryggere forhold, er barnets tilknytningssystem og den voksnes intuitive omsorgssystem, som begge ble evolvert gjennom hundre tusener av år, fremdeles virksomme. Det ser man tydelig hvis for eksempel en toåring kommer bort fra foreldrene på en internasjonal flyterminal.
Bowlbys opprinnelige tanke var at barnets disposisjon for å søke nærhet og opprettholde kontakt skyldtes faren som fantes i det evolusjonært tilpassede miljø for å bli angrepet av rovdyr. Det var en biologisk tilpasning som la grunnlaget for at tilknytningsatferden ble innlemmet i vår arts atferdsrepertoar. Men det var også andre grunner til at systemet som sørger for å holde nærhet til en tilknytningsfigur,
og barns utvikling
ble evolvert. Tilsvarende som for småbarns redsel for rovdyr førte også frykt for ikke å få nok næring, fryse, bli utsatt for ulykker, bli angrepet av fremmede og bli atskilt fra flokken til at småbarna hadde behov for nærhet og kontakt. Disse formene for frykt, samt uroen som kan oppstå selv ved kortvarig atskillelse fra en omsorgsperson, har fortsatt en funksjon relatert til den opprinnelige biologiske tilpasningen. Et lite barn følger nesten alltid med på hvor fysisk og psykologisk tilgjengelig en omsorgsperson er, og tilknytningssystemet er fortløpende parat til å reagere selv om det ikke nødvendigvis alltid er aktivert. Så lenge barn i de første leveårene har et visst minimum av stabil kontakt med noen få omsorgspersoner, vil de danne en følelsesmessig relasjon til disse.
Tilknytningssystemet er ett av flere biologisk baserte atferdssystemer. Av spesiell betydning er relasjonen mellom tilknytningssystemet og systemet for utforskning. Bowlby antok at små barns utforskning har hatt evolusjonær overlevelsesverdi ved å muliggjøre at de blir kjent med omgivelsene, lærer å bruke redskaper og blir mer selvstendige. Likevel ville utvilsomt en uhemmet disposisjon for å søke vekk fra omsorgspersoner for å utforske omverdenen ha vært farlig for barn som vokste opp i det evolusjonært tilpassede miljøet. Det har vært en fordel for barns overlevelse og utvikling at det eksisterer en dynamisk likevekt mellom tilknytning og utforskning. Mary Ainsworth (1972), som var en av Bowlbys nære medarbeidere, formulerte tanken om at barn bruker tilknytningspersonen som en sikker base for utforskning. Begrepet sikker base står sentralt innenfor moderne tilknytningsteori og har dannet grunnlaget for den den såkalte trygghetssirkelen (se kap. 3). En tilknytningsperson fungerer også som en trygg havn som barnet kan vende tilbake til etter utforskning, eller når det føler uro og trenger trøst. Lite utforskningsatferd finner sted hvis barnet er sykt eller trett, eller hvis tilknytningspersonen er fraværende eller lite tilgjengelig. Hvis barnet derimot er opplagt og tilknytningspersonen er til stede, øker sannsynligheten for at utforsking finner sted. For litt større barn er det ikke alltid nødvendig at tilknytningspersonen er fysisk til stede. Det er nok at barnet tror at den voksne vil være tilgjengelig hvis det blir nødvendig.
Betydningen av tidlige erfaringer
Enkelte erfaringer som former barns utvikling, oppstår allerede i fosterlivet, mens andre har sin opprinnelse i de første leveårene. En innfallsport til studiet av tidlige erfaringer finner vi i epigenetikken. Den handler om at tidlige opplevelser kan «komme inn under huden» og fremkalle langtidseffekter gjennom en biologisk mekanisme.
Begrepet epigenetikk har å gjøre med arvelige forandringer som ikke skyldes endringer i selve arvestoffet. Det dreier seg om forandringer i genenes uttrykk som har andre årsaker enn endringer i selve DNA-sekvensen. Det kan finne sted en midlertidig forandring av genmaterialet som på kortere eller lengre sikt kan endre reguleringen av genenes uttrykk eller funksjon, men slik at forandringen er reversibel – i noen tilfeller først etter noen generasjoner. Enkelt og litt upresist sagt skjer endringen ved at det midlertidig blir festet en metylgruppe på DNAet slik at en funksjon som genet er forbundet med, inntil videre blir forhindret i å virke. Epigenetiske modifikasjoner handler altså om hvordan reguleringen av genenes uttrykk blir programmert av miljømessige omstendigheter.
Traumatisk stress hos gravide kan ha en innvirkning på fosteret via en biologisk programmeringseffekt. Traumeeksponeringen kan endre enkelte av fosterets tilpasningssystemer, så som immunsystemet, det autonome nervesystemet eller HPA-aksen (se kap. 2). Det kan forklare hvordan prenatale erfaringer kan skape individuelle forskjeller i senere psykisk helse. For eksempel kan programmering av stressystemet i fosterlivet som resultat av morens traumeeksponering øke risikoen for posttraumatisk stresslidelse (PTSD) senere i livet. Et eksempel er at barn av gravide som hadde næropplevelse av terrorangrepet på World Trade Center og senere utviklet posttraumatisk stress (PTSD), hadde høyere nivåer av stresshormonet kortisol enn barn av mødre som ikke fikk PTSD (Yehuda mfl., 2007). Et annet eksempel er frykten for mulig strålingseksponering i den finske befolkningen etter kjernekraftulykken i Tsjernobyl. Hendelsen førte til høyere kortisolnivåer blant ungdommer med mødre som hadde vært gravide da ulykken inntraff, sammenlignet med barn av mødre som ikke hadde vært gravide på dette tidspunktet. Effekten var størst hvis mødrene hadde vært utsatt for frykt i andre trimester av svangerskapet (Huizink mfl., 2008). Det er lite sannsynlig at eksponering for radioaktiv stråling kan ha vært årsaken ettersom strålingsnivået var lavt i Finland på denne tiden og ikke hadde kjente uheldige effekter.
Det er vanskelig å vite om mer dagligdagse utfordringer knyttet til stressende opplevelser og atypiske tilknytningsrelasjoner har tilsvarende epigenetiske effekter. Men det er rimelig å anta at stress hos barn relatert til kronisk familiedisharmoni, vold i nære relasjoner og seksuelle overgrep har kraft nok i seg til å heve kortisolnivået og derigjennom trigge epigenetiske prosesser, slik at erfaringene kan komme inn under huden og gi langvarige og skadelige virkninger på barnets mentale helse (jf. Pendry og Adam, 2007).
Tilknytning og barns utvikling ble første gang utgitt i 2002 og var den den første samlede presentasjonen av dette temaet på norsk. Denne andreutgaven er en revidert og for en stor del nyskrevet versjon. Ettersom de mest grunnleggende studiene av tilknytning hos sped- og småbarn ble gjort i perioden fra 1970 til 2000, har boken mange henvisninger til de eldre studiene. Men tiden fra tusenårsskiftet har sett en voksende interesse også for tilknytning hos barn i skolealder, noe som gjør at revidert utgave har et utvidet aldersperspektiv sammenliknet med førsteutgaven. En annen strømning med røtter i tilknytningsteoriens opprinnelige idé, og med konsekvens for denne revisjonen, er den revitaliserte erkjennelsen av evolusjonsbiologiens rolle for forståelsen av barns tilknytning. I tillegg er det i de senere år kommet frem enkelte kritiske synspunkter på tilknytningsteorien slik den opprinnelig ble formulert. Disse har også kommet med i denne utgaven.
Lars Smith, som er professor emeritus, arbeidet i mer enn 40 år som forsker og lærer ved Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo. Hovedinteressen har vært forsøket på å forstå sped- og småbarns atferd og utvikling, kombinert med en kritisk holdning til faget. Han har bidratt bredt i internasjonal faglitteratur og er forfatter og medforfatter av mange norske fagbøker om barn og utvikling.
ISBN 978-82-450-4583-3
