Trær og tradisjon by Fagbokforlaget

,!7II2B1-abjafj!

INGV ILD AUSTA D OG L EIF H AUGE

isbn 978-82-11-01905-9

TRÆR OG TRADISJON

www.fagbokforlaget.no

TRÆR OG TRADISJON

Temaet som er tatt opp i boken, er svært omfattende, og det har bare vært mulig å vise en liten del av bredden og den spennende historien som er knyttet til denne fôrsankingen. Fagboken er rikt illustrert, blant annet med motiv hentet fra noen av gårdene der aktiv lauvsanking sist ble praktisert.

Bruk av lauvtrær i kulturlandskapet

Denne boken tar for seg mange interessante og spennende sider ved lauvsanking og lauvfôring. Den forteller blant annet om lauvtrærnes innvandring til Norge, og om bruken av dem. Den tar for seg lauvingens historie og ulike tradisjonelle lauvfôrhøstingsteknikker, og den viser oss lauving og lauvtrebruk i et internasjonalt perspektiv. Videre kan vi lese om hvordan lauvsanking påvirket landskapet, om styvingstrær og lauvsankingstradisjoner formidlet i kultur og billedkunst, og om skjøtsel og forvaltning av styvingstrær og tresatte kulturmarker.

INGVILD AUSTAD OG LEIF HAUGE

Lauving er en tradisjonell høstingsform i landbruket som tidligere har vært anvendt over store deler av landet. Lauvsanking kan spores tilbake i tid flere tusen år i Norge, dvs. så lenge som folk har hatt husdyr og måtte skaffe vinterfôr. Dette er trolig den eldste formen for fôrsanking vi har.

trĂŚr og tradisjon

Ingvild Austad og Leif Hauge

trĂŚr og tradisjon Bruk av lauvtrĂŚr i kulturlandskapet

Copyright © 2014 by Fagbok forlaget Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved ISBN: 978-82-11-01905-9 Gra fisk produksjon: John Grieg AS, Bergen Omslagsdesign ved forlaget Forsidefoto: Leif Hauge Boken er utgitt med støtte fra Direktoratet for naturforvaltning / Miljødirektoratet.

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbok forlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 Faks: 55 38 88 01 E-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no

Materia let er vernet etter åndsverk loven. Uten uttryk kelig samtyk ke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avta le med Kopinor.

Forord

Lauving er en tradisjonell høstingsform i landbruket som tidligere har vært anvendt over store deler av landet. Lauvsanking kan ved hjelp av pollenanalyser spores tilbake i tid flere tusen år i Norge, dvs. så lenge som folk har hatt husdyr og måtte skafe vinterfôr. Lauving er trolig den eldste formen for fôrsanking vi har. I motsetning til slått som krever skarpe kniv- og ljåblad, kan lauv sankes uten redskap. Under jernalderen ble det ut vik let nye redskap, og lauvsankingen fikk et langt større omfang, og spesielle kniver med kraftig blad ble ut vik let. Slike kniver er funnet i arkeologiske utgravinger fra jernalderog vikingboplasser både i Norge og ellers i Europa, noe som viser hvor omfattende slik lauvsanking har vært. I de fleste fylkene opphørte lauvingen på begynnelsen av 1900-tallet, men mange bønder tok opp igjen dette arbeidet under andre verdenskrig. På Vestlandet ble lauving praktisert så sent som på 1980-tallet. Selv om lauvingen stort sett har opphørt, kan vi likevel ennå finne spor etter fôrsankingen, som styvingstrær og som karakteristiske semi-naturlige vegetasjonstyper (kulturmarker) flere steder. Både som landskaps- og kulturelement gir de gamle styvingstrærne og disse kulturmarkene verdifulle og enestående tilskudd til våre omgivelser i dag. Selv om bruken av lauvtrefôr har gått kraftig tilbake de siste 50 årene, så er tradisjonene knyttet til denne virksomheten fortsatt levende i store deler av landet, noe som gjør det mulig å samle inn mye tradisjonskunnskap som om et par tiår vil være forsvunnet.

Temaet som er tatt opp i denne boken, er svært omfattende, og det har bare vært mulig å vise en liten del av bredden og den spennende historien som er knyttet til lauvfôrsankingen i Norge. Det er å håpe at smakebitene som er vist i denne boken, kan inspirere andre til å arbeide videre med dette temaet. Det er langt fra uttømt! Vi vil rette en stor takk til ABM-ut vik ling, senere Norsk kulturråd, for tildeling av prosjektmidler i innledende fase av bokprosjektet. Takk også til Direktoratet for Naturfor valtning, og spesielt Akse Østebrøt, for godt samarbeid og økonomisk støtte. Faglig vil vi spesielt takke Torstein Garmo, John Bjarne Jordal, Mons Kvamme, Jørn Frode Nordbak ken og Per Ar vid Ølmheim for viktige bidrag til ulike fagkapitler. En spesiell takk til Ann Norderhaug som har kommentert manuskriptet og bidratt med mange konstruktive innspill i sluttfasen. Takk også til Carl-Adam Hæggström som har revidert dette bokmanuskriptet. Og til sist, men ikke minst, takk til alle bønder og tradisjonsbærere, spesielt Lars Grinde, som har informert og inspirert oss gjennom flere tiår. Gårdbrukerne har fungert som et vindu mot fortiden og gitt oss innsikt i eldgamle tradisjoner som de har videreført helt frem til vår tid. Uten medvirkning fra alle disse hadde ikke boken om lauvtrebruk vært mulig å skrive og illustrere. Sogndal, desember 2013 Ingvild Austad og Leif Hauge

Innhold kapittel

1 «Pollards», «coppice», «Schnaitelbäume», «trognes» og «knotbom». Lauving og lauvtrebruk i et internasjonalt perspektiv . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11

Gråor . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 41 Hassel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 42 Andre treslag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 42

Leif Hauge og Ingvild Austad

kapittel

Klima og vegetasjon i Europa . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Utnytting av busker og trær . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kulturmarker. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tresatte kulturmarker. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . De britiske øyer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Pilkulturen på kontinentet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Alpene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Øst-Europa . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Mellom- og Sør-Europa . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sverige, Finland og Danmark . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Utvikling av lauvtrebruk i Europa . . . . . . . . . . . . . . .

3 Lauvingens historie . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 45 11 11 12 12 13 15 16 17 18 19 22

2 Lauvtrærnes innvandringshistorie og bruken av dem. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 23 kapittel

Leif Hauge, Mons Kvamme og Ingvild Austad

Lauvtrær . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Alm . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ask . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Dunbjørk og hengebjørk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Lind . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Eik. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Selje . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Rogn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

30 32 34 36 38 39 39 41

Ingvild Austad, Leif Hauge og Mons Kvamme

Lauvingens eldste historie . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Redskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Lauving i middelalderen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . «Alme-Løf tages blant andet Foder, naar man vil mæske Sviin». Barkebrød og lauving beskrevet i reisebeskrivelser på 1700-tallet . . . . . . . . . . . . . . . . . . «Biærgingslunder» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Barkebrød. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Matrikkelforarbeid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Norsk etnologisk gransking . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Andre verdenskrig . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

45 47 48

50 52 53 54 55 56

4 Lauving, risping, kjerving, rauking, rising og skaving. Tradisjonelle lauvfôrhøstingsteknikker . 57 kapittel

Ingvild Austad og Leif Hauge

Høsting av lauvtrefôr . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Lauving og kjerving . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tørking. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Oppbevaring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Rispelauv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Rakelauv. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

57 58 60 60 61 62

Fôring med lauv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Rising, ris, beit og brom . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Skaving og skav . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fôring med skav . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ved . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

63 64 66 68 70

5 Lauv – et næringsrikt fôr . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 71 kapittel

Leif Hauge, Torstein H. Garmo og Ingvild Austad

Lav på styvingstrær . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 98 Sopp på styvingstrær . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 99 Vir velløse dyr. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 100 Fugl . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 100 Flaggermus. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 101

8 Styvingstrær og lauvsankingstradisjoner i kultur og billedkunst . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 103 kapittel

Leif Hauge og Ingvild Austad

Lauvingstrær og fôrmengder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Smaklighet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Innhold av protein i lauv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Innhold av karbohydrater og fett i lauv . . . . . . . . . . . Innhold av vitaminer i lauv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Innhold av mineraler i lauv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Næringsstofer og fordøyelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Energi- og proteinverdi av lauv . . . . . . . . . . . . . . . . . . Beitehemmende stof . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

71 72 73 74 75 76 78 79 80

Trær og lunder i norsk folketro og tradisjon . . . . . . Kulturlandskapet som ramme for ulike kunstneriske uttrykk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Et knippe norske billedkunstnere . . . . . . . . . . . . . . . Tidlige fotografier . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

103 104 107 111

9 Lauvsanking i stedsnavn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 115 kapittel

Leif Hauge, Per Arvid Ølmheim & Ingvild Austad

6 Tresatte kulturmarker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 83 kapittel

Ingvild Austad og Leif Hauge

Det tradisjonelle kulturlandskapet . . . . . . . . . . . . . . . Styvingstrær i landskapet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Høstingsskoger (navskoger) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Stubbeskuddskoger (snelskoger) . . . . . . . . . . . . . . . . . Hagemarker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Lauvenger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

83 85 85 86 88 91

7 Styvingstrær som habitat . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 95 kapittel

Ingvild Austad, John Bjarne Jordal, Jørn Frode Nordbakken og Leif Hauge

Moser på styvingstrær . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 97

trær og tradisjon

Stedsnavnregisteret i Sogn og Fjordane, et eksempel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 116

10 Utfordringer og trusler . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 119 kapittel

Ingvild Austad og Leif Hauge

Bakgrunn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Endringer i landbruket. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Arealbruksendringer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Skogreising og fremmede arter . . . . . . . . . . . . . . . . . Treslagsskifte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Styvingstrær er oversett . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Vedhogst . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Beiteskader . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sykdommer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

119 121 122 122 122 124 125 125 126

11 Skjøtsel og for valtning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 127 kapittel

Leif Hauge og Ingvild Austad

Skjøtsel av styvingstrær og tresatte kulturmarker . . Tilskuddsordninger over jordbruksavtalen . . . . . . . Truete arter og naturtyper . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Handlingsplaner for utsatte naturtyper . . . . . . . . . . Verneområder, verdensarvområder og nasjonalt ut valgte kulturlandskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

127 133 133 134

«Agroforestry» og klima . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 138 Preferanse for tresatte kulturmarker . . . . . . . . . . . . . 141 Tresatte kulturmarker i fremtiden? . . . . . . . . . . . . . . 141

Litteraturliste . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 145 1 Aktuelle begrep og definisjoner . . . . . . . . . . . . . . 159 vedlegg

Ingvild Austad og Leif Hauge

135 2 Noen lokale begrep knyttet til fôrsanking (hovedsakelig fra Sogn og Fjordane) . . . . . . . . . 163 vedlegg

12 Styvingstrær, tresatte kulturmarker og lauvtrebruk i fremtiden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 137 kapittel

Ingvild Austad og Leif Hauge

Bærekraftige produksjonssystemer for fremtiden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 137

Per Arvid Ølmheim, Svein Mjaatvedt, Leif Hauge og Ingvild Austad

Forfatterne / Bidragsytere . . . . . . . . . . . . . . . . . . 167

innhold

«Pollards», «coppice», «Schnaitelbäume», «trognes» og «knotbom». Lauving og lauvtrebruk i et internasjonalt perspektiv Kapittel 1 Lauving er en tradisjonell høstingsform i landbruket som tidligere har vært anvendt over store deler av landet. Imidlertid er ikke Norge alene om å ha slike tradisjoner. Bruken av lauv til fôr er like gammel som husdyrholdet. Der det var behov for ekstra fôr i tørkeperioder, ble lauv brukt, men fôret var særlig viktig i regioner hvor dyrene

måtte fôres gjennom vinteren. Treslagene kunne variere, men trær som var vanligst, ble gjerne mest brukt. Ulike dyr fikk ulikt fôr, men overraskende nok er redskapene og teknikkene som ble brukt, mye av de samme over landegrensene. Bruk av lauv som husdyrfôr er fremdeles vanlig i noen asiatiske land, som for eksempel i Nepal.

Klima og vegetasjon i Europa Europa omfatter ulike klima- og vegetasjonssoner hovedsakelig betinget av høgde over havet og avstand fra kysten. Karakteristiske trær i lauvskogsområdet er blant annet bøk (Fagus sylvatica), ask (Fraxinus excelsior), vanlig alm (Ulmus glabra) og vrialm (U. laevis), lind (Tilia spp.), hassel (Corylus avellana), agnbøk (Carpinus betulus), spisslønn (Acer platanoides) og platanlønn (A. pseudoplatanus), sommereik (Quercus robur) og vintereik (Q. petraea), hengebjørk (Betula pendula), svartor (Alnus glutinosa) og svartpoppel (Populus nigra). Området strekker seg mot Vest-Sibir. I fjelldaler og høgfjellet, enten det er i fjellkjeder i Alpene, Karpatene, Pyreneene eller i fjellområdene i Norden, ligger det snø store deler av året. Mot øst og nord (euro-sibirsk barskog) vokser blant annet gran (Picea abies), edelgran (Abies sibirica), furu (Pinus sylvestris),

sembrafuru (Pinus cembra) og sibirlerk (Larix sibirica). I tillegg finnes vanlige lauvtreslag som dunbjørk (Betula pubescens), gråor (Alnus incana), osp (Populus tremula), rogn (Sorbus aucuparia), selje (Salix caprea) og vier (Salix spp.). Helt i nord er det arktiske forhold med treløse områder (Gjærevoll 1992).

Utnytting av busker og trær Tilgang på ulike naturressurser legger grunnlag for utvikling av samfunn og kulturer. I naturen finnes råvarer som kan utnyttes til eget bruk og som byttemiddel. Trær ble tidlig et nytteprodukt. Ved overgang fra jakt- og nomadekulturer til fastboende jordbrukskulturer var det nødvendig å skaffe emner og virke av ulikt slag, brensel og fôr til husdyr. Med sta-

dig forbedring av redskapene ble sporene i landskapet etter ressursutnyttingen tydeligere. Lauvkniver med kraftig blad er funnet i arkeologiske utgravninger fra jernalderboplasser i Europa hvor utviklingen og utbredelsen av lauvkniven kan knyttes til ulike maktkonsentrasjoner (Petersen 1951). Den romerske kulturen var i første rekke en bykultur som stammet fra Sør-Europa med liten variasjon i jordbruksredskapene. Mot slutten av bronsealderen og i overgangen til jernalderen får kelterne en stadig viktigere maktposisjon, og mye av «jernkulturen» utviklet seg i landene i Alpene og på De britiske øyer hvor beitebruk og fôrsanking var vanlig. Også den økende militære aktiviteten, der en hadde bruk for store mengder fôr til hester, var med på å utvikle fôrsankingsteknikkene (Brøgger et al. 1933). Mange funn av jordbruksredskaper i jern, blant annet lauvkniver, forteller om en omfattende lauvsanking (Behre 1988; Rasmussen 1989a). Opp gjennom historien har blant annet handel, befolkningsøkning, folkevandringer, krig og revolusjoner vært med på å sette sitt preg på landskapet. Hvilke naturressurser man benyttet seg av og til hva, endrer seg alt etter hvilken tid og hvilket sted som det refereres til. Bruk av trær (lauv og bar) til husdyrfôr og til annet virke (produksjon av trekull og som emnevirke) har hatt stor påvirkning på landskapet både i Europa og i nordiske land.

Kulturmarker Menneskenes utnytting av trær og skoger, utmarks- og fjellområder, enten direkte eller gjennom husdyrhold, har gitt seg utslag i ulike typer av kulturpåvirket vegetasjon (semi-naturlige habitat). Her har ofte mennesket gått inn som en «stabil» økologisk faktor gjennom brenning, rydding, lauvsanking, slått, og ved husdyrhold. Slik ble de naturlige vokseplassene til mange av de viltvoksende, lyskrevende grasene og urtene både vedlikeholdt og utvidet, og det ble nye nisjer også for insekter og fugler.

trær og tradisjon

Gjennom årviss påvirkning i generasjoner ble naturlige suksesjoner påvirket og hindret, og vegetasjonen som utviklet seg, ble spesiell og annerledes enn utgangspunktet; blant annet ble planter som tåler slikt «stress», favorisert. Også jordsmonnet ble påvirket. Disse kulturmarkene kunne ha et stort og spesielt artsmangfold, og fikk ofte karakteristiske utforminger. Slåtteenger, beitemarker og lyngheier er eksempler på slike kulturmarker i en internasjonal kontekst. Mange kulturmarker kunne også ha innslag av trær og tregrupper, og høstingsskoger, hagemarker og lauvenger er slike eksempler. I disse tresatte kulturmarkene vitnet enkelttrær og trestrukturen ofte om fôrbruk eller annen emnesanking, og vegetasjonssammensetningen i feltsjiktet var gjerne påvirket av beiting og slått (Emanuelsson 2009). Beiteskogene har tidligere hatt stor utbredelse i Europa. Ofte har slike skoger rester etter store trær fra opprinnelige naturskoger (Rackham 1980ab; Emanuelsson 1996). I vikingtiden (ca. 793–1066 e.Kr.) var blant annet England trefattig, og alt i middelalderen var skogene i England nøye regulert. De områdene som ble kalt «Forest», var jaktområder og produksjonsområder (trevirke) for kronen og adelen. Her var det store mengder dåhjort (Dama dama) å jakte på, men områdene ble også beitet av sau og hest, geiter, kyr, griser og gjess. Det var utformet detaljerte regler om bruk av slike beiteskoger (Rackham 1989, 2001). Beiteskoger har en lysåpen struktur (Sjöbeck 1927).

Tresatte kulturmarker Lauvtrær brukt til fôr har hatt en stor utbredelse ikke bare i nordiske land, men også i land som Romania, Tyskland, Sveits, Østerrike og Spania. Regionale tradisjoner og bruk har resultert i ulike høstingsmetoder som igjen har formet trærne og satt sitt preg på landskapet. Ulike fôrprodukter og virke har blitt høstet til ulik

De britiske øyer tid på året, og treslagene som har vært utnyttet, varierer fra land til land. Mest vanlig brukt var ellers en kombinasjon av lauvsanking og emne-/vedsanking. Trærne i høstingsskogene, hagemarkene og lauvengene var gjenstand for en omfattende utnytting. Paleobotaniske studier viser at småfe (sauer og geiter) har blitt fôret med lauvkvister for 6000 år siden i Sveits og Danmark (Bartholin 1978; Rasmusssen 1989a; Göransson 1996) og i Sverige for 5000 år siden (Slotte 1999). På gamle malerier og kobberstikk kan en finne dokumentasjon på lauving og bruk av lauvkvister, trolig til husdyrfôr. Den eldste avbildningen av lauvsanking i Europa er på to nesten 3500 år gamle begre (Hæggström 1996).

På kontinentet og på De britiske øyer var det mer vanlig å høste lauvtrær regelmessig til uttak av ved til brensel og til kullproduksjon, og lauv ble i mindre grad brukt til dyrefôr. På samme måte som ved fôrproduksjon var beskjæring imidlertid viktig for å få en f lergreinet og vid krone og/eller stubbeskudd som kunne gi høg produksjon (mange unge stammer til ved eller virke). Eventuelt kunne trærne bli formet ved at de ytterste greinene ble kuttet av («shredding») slik at tilveksten ble størst like over kappf laten. Dette var også vanlig i Frankrike, og slike trær ble kalt «trognes» (Bardel 2007). Styvingstrærne, som ofte kunne bli gamle, hadde et omfattende rotverk og

En effektiv måte å sikre innhøstet lauvmateriale på var å plassere lauvkvistene i trær slik at beitedyr ikke fikk tak i dem. Lauvet kunne både bli tørket og lagret på denne måten. Fra Rodopifjellene, Bulgaria. Foto: Eli Heiberg.

lauving og lauvtrebruk i et internasjonalt perspektiv

Korgpil ble tidligere brukt som materiale til kurvfletting og ble mye plantet. Styvingspiler kan være et karakteristisk innslag i alléer, som trerekker langs eiendomsgrenser eller langs elve- og bekkeløp. Det er særlig i Nederland, Frankrike, Portugal og Danmark at vi kan finne korgpil som er behandlet på denne måten. Fra Cruzinhas, Madeira, Portugal. Foto: Leif Hauge.

stamme, og produksjon av friske greiner etter avkapping gikk gjerne hurtigere her enn på et ungt og «urørt» tre. Vanligvis ble feltsjiktet, som kunne være både ujevnt og steinete, i hovedsak beitet. Dette har nok vært den bruksmåten som har hatt størst betydning i Europa. Store europeiske byer, særlig i Nord-Europa, måtte ha stabil tilgang på brensel. I utkantene av byene, for eksempel i Epping Forest nær London, ble det produsert ved i industriell skala. De vanligste treslagene var eik, agnbøk og bøk. Denne vedproduksjonen tok slutt for

trær og tradisjon

100–200 år siden (Dagley 2007). Lauvskogene bar lenge preg av denne intensive vedhogsten. Aktiv krigføring i Europa på 1500–1600-tallet med høgt forbruk av jern førte til et stort behov for trekull, noe som fikk betydning for fremveksten av styvingsskoger (høstingsskoger). Trekull var nødvendig for å få så høg temperatur at jern kunne utvinnes. De rette og relativt hurtigvoksende greinene på agnbøk, bøk og ekte kastanje (Castanea sativa) ble saget av, delt opp og lagt i store miler. I perioden med intensiv produksjon av trekull i England ble de aller fleste skogene i områder med

slik produksjon skjøttet som stubbeskuddskog («coppice woodland») (Buckley 1992). I stubbeskuddskogene ble trær hogd av ved rothalsen slik at det ble god forynging fra stubben. Skuddene fra de avkuttede trestammene kunne vokse opp til nye stubbeskuddskoger (de mange skuddene som vokser opp etterpå, har gitt navnet til kulturmarkstypen). Trærne ble høstet i sykluser på ca. 15 år. Vekst og uttak var regulert etter et regelverk etablert alt av Henrik 8 (1491–1547). Reglene her var blant annet at høstingsskogene skulle stenges av (inngjerdes) etter hogst for å sikre gjenvekst og hindre at unge skudd ble beitet av husdyr. I tillegg skulle det stå igjen 12 «modne» trær for hver «acre» (vel 4 daa) som skulle få vokse til trær. Denne utnyttingen ga godt tømmer ved siden av virke til trekull, og var en bærekraftig og økologisk stabil produksjonsform (Coles 1978; Rackham 1980ab, 2001). En etablerte også hagemarker/havnehager («wooded-pastures») der beitedyrene kunne gå hele tiden. Her ble derimot trærne høstet som styvingstrær og trærne hogd av i så stor høgde at husdyrene ikke nådde opp. Kvister fra treslag med rette og myke greiner (hassel og selje) ble også brukt til ulikt flettverk (gjerder og som redskap og utstyr til husholdningen). Skuddene kunne også vokse seg kraftigere og brukes til staur da disse som regel var mer rettvokste og uten forgreininger enn greiner fra blant annet eik og ask som vokste uten påvirkning. Stubbeskuddskoger med eik, bjørk, ask og lønn ble også mye brukt til bygningsvirke, både til båter og hus (Rackham 1980ab, 1989). Høstingsskoger for uttak av ved var inntil for 100 år siden vanlige i England både på landsbygda og rundt byene. I dag er det et økt fokus på denne gamle tradisjonen med rekonstruksjon av tradisjonskunnskap og kulturmarkstyper. Stubbeskuddskoger er ikke vanlige lenger, og en god del av disse skogene er nå plantet til med gran og annen barskog. Noen slike områder skjøttes

Stubbeskuddhøsting har vært vanlig blant annet også i Romania. Her er det hassel som nylig er høstet på denne måten. Treklyngene står spredt for å gi optimale forhold både for grasvekst og stubbeskudd påfølgende år. Stubbeskuddhøsting kan kombineres med slått. Fra Botiza. Foto: Leif Hauge.

imidlertid av naturvernorganisasjoner og offentlig naturforvaltning. De tradisjonelle stubbeskuddskogene er kjent for et spesielt rikt dyre-, fugle- og insektliv (Buckley 1992).

Pilkulturen på kontinentet I Nederland, og delvis også i Frankrike og Danmark, finner vi også en annen utnytting av trær. Beskjæringen av korgpil (Salix viminalis) og hvitpil (S. alba) for å produsere rette, unge skudd til fletting av møbler og til båndproduksjon (tauverk) er utbredt. Bruken av pilarter til forsterking av diker, til flettverksgjerder og som trær langs elver og kanaler for å hindre erosjon og utrasing var viktig i Nederland. I dag blir slike trær plantet mest for å øke biologisk mangfold. De styvete pilene kalles «knotbom» og «knotwilg» (Teeuwisse 1984; Schmitz 1993; van den Hurk 1995). Styvingstrær av blant annet korgpil finner vi i dag i aktiv bruk blant annet på Madeira. Gamle styvingspiler er ennå karakteristiske innslag i flere europeiske land.

lauving og lauvtrebruk i et internasjonalt perspektiv

Alpene Høsting av lauv til husdyrfôr var vanlig i Alperegionen: i Østerrike, Sveits, Sør-Tyskland og Nord-Italia. Lauv ble gitt både som vinterfôr og som tilskuddsfôr til melkekyr om sommeren (Behre 1988). Ask var det vanligste styvingstreet nord i Alpene, lind i øst, og alm og eik i sør. I fuktige og kalde områder var platanlønn vanligst brukt (Brockmann-Jerosch 1936; Haas & Schweingruber 1993). Andre trær som kunne bli brukt, var svarthyll (Sambucus nigra) og rødhyll (S. racemosa), naverlønn (Acer campestre), vrialm, hassel, ekte kastanje, hestekastanje (Aesculus hippocastanum), svartpoppel, bøk, bjørk, selje, vier og grønnor (Alnus viridis). I tillegg ble einer (Juniperus communis, J. nana), røsslyng (Calluna vulgaris), alperose (Rhododendron ferrugineum, R. hirsutum), blåbær (Vaccinium myrtillus) og tyttebær (V. vitis-idaea) skåret og brukt som fôr (Machatschek 2002). Lauvkniven var det viktigste redskapet under lauvingen. I Tyskland ble de ca. 40 cm lange lauvknivene kalt «Gertel» (Haas & Schweingruber 1993). Ofte hadde lauvknivene fått påmontert et treskaft på én til halvannen meter for å nå høgere opp. Ellers brukte bøndene også små sager festet på lange skaft (Machatschek 2002). De grove greinene ble hogd av oppe i treet og kvistet opp på bakken. Lauvkvistene ble deretter samlet i bunter. Både tørkingen og lagringen av lauvet foregikk i hovedsak innendørs. Det ser ut som lauvkjerv sjelden ble lagret i utløer eller lagt i lauvrauk. Styvingstrærne, kalt «Schnaitelbäume» (Østerrike), kunne etter hvert bli ganske omfangsrike. Trærne sto gjerne som solitærtrær eller samlet i små grupper fristilt fra skogen. Kulturmarkene de formet, kan minne om våre nordiske hagemarker eller lauvenger/lövängar. Styvingstrær var også vanlige i alléer og trerekker langs veger, eiendomsgrenser, elver og vassdrag. Ofte ble trær plantet for å stabilisere og hindre utgliding av jord på bratte engareal. Alperegionen har tradisjoner i å bruke

trær og tradisjon

Å høste lauv til husdyrfôr har vært vanlig i land hvor langvarig snødekke eller tørke gjorde dette nødvendig. Lauvtrefôr utgjorde her et viktig tilskudd til høyet. I Øst-Europa er nystyvete lauvtrær fremdeles et karakteristisk innslag i landskapet. Styvingstreet av eik er her foreviget i Rodopifjellene i Bulgaria våren 2013. Foto: Eli Heiberg.

store, styvete lauvtrær i parker og grøntanlegg i tettsteder og byer. Vanlig er også store, styvete tuntrær på gårdene. I Alpene lå dagsakkorden for lauving på 60–80 lauvkjerver per person per dag. Tallet varierte noe fra region til region (Machatschek 2002). Nedfallent lauv (rakelauv) hadde stor betydning som jordforbedringsmiddel i regionen, og ble brukt som strø i båser og innhegninger for småfe, eller blandet direkte med husdyrgjødsel (Machatschek 2002).

Brennved var gjennomgående et viktig biprodukt fra lauvingen. Også små, fingertykke greiner og kvister ble hogd opp til 15–20 cm lange vedpinner.

Øst-Europa Øst-Europa har historisk sett hatt noen av de samme tradisjonene som Sentral-Europa med tilsvarende bruk og kulturmarker. I Romania og Bulgaria lauves det ennå, selv om denne tradisjonen også her har gått sterkt tilbake de siste årene. Store områder der det tidligere var beite, slått og fôrsanking, er nå i ferd med å endres av

gjengroing, eller forsvinne helt på grunn av tettsteds- og byutvikling (Read 2007). I Øst-Europa fant markerte endringer sted i tiden under sovjetisk påvirkning på 1900-tallet (Emanuelsson 1996). Det tidligere private jordbruket ble omdannet til statlige eller kollektive gårdsbruk. Det var fokus på store enheter, både åkre, enger og skoger. Dette fungerte i flate og lett dyrkbare områder, mens systemet virket konserverende på eldre, komplekse system i områder med vanskelig topografi. Slik kan en i disse områdene fremdeles finne flere spor etter det tradisjonelle jordbruket (i Bulgaria, tidligere Jugoslavia, Romania og Polen).

I Sør-Europa vokser oliventreet. Olivendyrking ble ofte kombinert med andre produksjonsformer som grønnsaker eller grasproduksjon. Oliventreet må beskjæres jevnlig for å få god avling av oliven, og de avskårne kvistene blir mye brukt som husdyrfôr både for geiter og sau. Oliventreet kan bli svært gammelt. Fra Mallorca. Foto: Leif Hauge.

lauving og lauvtrebruk i et internasjonalt perspektiv

I andre områder med stor militær aktivitet som øyene i Estland (Saremaa) ble moderne utvikling også begrenset. Her kunne en lenge finne et kulturlandskap med et uttrykk typisk for tiden før siste verdenskrig.

Mellom- og Sør-Europa Middelhavsregionen har en særpreget og artsrik flora, opprinnelig preget av eikeskoger. I Spania, Portugal, Italia og Hellas finner vi i dag større, sammenhengende beitemarkareal og kulturskoger som enten er utviklet gjennom bevisst høsting og uttynning, eller plantet for å gi ulike avlinger. Kanskje er oliventreet (Olea europaea) det treslaget som er mest karakteristisk i kulturlandskapet her. I lange, tørre og varme somre kunne feltsjiktet tørke helt ut. Bare trær med et godt utviklet rotsystem kunne skaffe vann fra dypere lag, og stå med frodig lauvverk på ettersommeren. Kvister med blad fra oliventrær ble gjerne gitt til husdyrene i frisk tilstand ved tynning og beskjæring av trærne, og/eller under tørkeperioder. Morbærtreet (Morus alba, M. nigra) ble innført til middelhavslandene fra Asia for silkeormens (Bombyx mori) skyld. Friske blader ble også mange steder et viktig fôrprodukt, spesielt i tørre somre. Bladene er svært næringsrike og inneholder mye B- og C-vitaminer. Rundt 6 kg blad regnes for en dagsrasjon for en melkeku. Vi finner derfor i dag karakteristiske styvingstrær av morbær flere steder i middelhavsområdet, i tillegg til i Asia (India, Japan og i Himalaya) (Gilmor & Fisher 1991). Lauvtrær har, som tidligere nevnt, hatt stor betydning som produsent av emnevirke, og overalt i Europa finnes styvingstrær som er formet av ulike bruksmåter og teknikker. Mange av disse hviler på århundrers tradisjoner. I motsetning til «lauvingstrærne» ble greinene på disse trærne gjerne høstet om vinteren. Tradisjonelt

trær og tradisjon

var øks det vanligste redskapet til å hogge med (greinene var gjerne tykkere enn ved lauving), men felling med sag var også vanlig. Syklusen for kapping var vanligvis 8–15 år (Read 2007). Ved å kappe med lengre intervall ble det en større mengde ved i greinene. Spanske konger utnyttet lauvskogene til trekullbrenning (desmocho-skog) og brukte styvingstrær som virke til skipsbygging (trasmocho-skog) (Loren 2007). Det finnes dokumenter fra 1300-tallet som beskriver bruken av svartpoppel fra Aragon i det sørøstlige Spania. Osp og poppelarter er spesielt bestandige mot fuktighet. Når det gjelder emnevirke til skipsbygging, så gir styvingen trærne spesielle greinvinkler som kan brukes som sterke konstruksjonselementer. Lange og rette greiner av agnbøk ble brukt i himlingskonstruksjoner i hus («cabercero»). I Aragon var det mange steder industriell dyrking av tre- og emnevirke. Trær (mest vanlig var eik og bøk) ble plantet i lange rader med bestemt avstand. Etter hogst kunne nye skudd bli podet på de gamle stammene for å få raskest mulig tilvekst (Read 2007). De aller fleste av disse skogene er nå tilgrodde, og i mindre grad innlemmet i verneområder. Eikeskogene med blant annet steineik (Quercus ilex) og korkeik (Quercus suber) finner vi i første rekke i områder i vest (Spania og Portugal) hvor henholdsvis Dehesa- og Montado-systemene dominerer enkelte områder (Pinto-Correia et al. 2011). Dette er savannelignende vegetasjonsstrukturer med spredte trær av korkeik og steineik. Feltsjiktet blir gjerne beitet, fortrinnsvis av gris eller villsvin, men også småfe og andre husdyr utnytter feltsjiktproduksjonen. Nedfalne eikenøtter spises. Kork var tidligere en viktig handelsartikkel, og begge treslagene produserer eikenøtter. Den tradisjonelle korkdyrkingen er i dag delvis opphørt, og områdene fungerer nå stort sett som beitemark.

Sverige, Finland og Danmark Både Sverige og Finland har lange lauvingstradisjoner, i Finland i første rekke langs sør- og vestkysten (Hæggström 1983). Lauvet kunne høstes fra trær og busker både på innmarka og i utmarka. «Lövängarna» var kjennetegnet av en kombinasjon av lauvsanking fra styvingstrær, slått og beitebruk. «Lövängsbruket» var typisk i de lavereliggende områdene av Åland, dvs. Eckerö, Hammarland, Jomala og Finström, og ellers i hele den østålandske skjærgården. Her er det utviklet hagemarker og «lövängar» med varmekjære treslag, spesielt

alm. Bjørkehagene på Åland er ellers karakteristiske; mange blir fremdeles aktivt beitet av sau, men de fleste av disse områdene har ikke vært utnyttet tradisjonelt siden siste verdenskrig (Hæggström 1983). I dag utgjør mange av dem viktige deler av verneområder hvor den spesielle strukturen og vegetasjonen blir tatt vare på gjennom aktiv kulturlandskapsskjøtsel. Det samme er tilfellet i Sverige hvor «lövängarna» og «hagmarkerna» utgjør mange naturreservat særlig i Sør-Sverige og på Gotland.

Morbærtreet ble innført til middelhavsområdet fra Asia. Treet har store, hjerteformete blad og sorte, røde eller hvite bjørnebærlignende frukter. Friskt lauv blir anvendt som fôr særlig i tørkesomre, og en kan finne karakteristiske styvingstrær av morbær blant annet i Hellas både på landsbygda og i bymiljø. Fra Kreta. Foto: Leif Hauge.

lauving og lauvtrebruk i et internasjonalt perspektiv

I Spania og Portugal er de mest vanlige, tresatte kulturmarkene beitemarker med korkeik og steineik. I Spania kalles denne kulturmarkstypen for «Dehesa», i Portugal for «Montado». Trærne kan stå spredt eller i lysåpne lunder. Barken på korkeik var tidligere en viktig handelsartikkel, men produksjonen har nå gått sterkt tilbake. Store lag med korkbark kunne fjernes fra stammene. Fra landdistriktet ved Evora, Sør-Portugal. Foto: Ingvild Austad.

Men også mindre trær og busker ble utnyttet. I Sverige var det vanlig at «skottskogerna» (stubbeskuddskogene) hadde innslag av høge, eldre trær som fikk vokse fritt til bruk som emnevirke. Dette er en parallell til den gamle bruken av slike skoger i England. Stubbeskuddskogene i Sverige og Finland kunne ha ulik bruk avhengig av treslag, tradisjon og behov. Det kunne være skoger for å høste gjerdestaur eller «props» (småvedvirke), staur til humleplanter, emnevirke til årer, tresko, spaserstokker m.m. For eksempel ble blant annet de ålandske

trær og tradisjon

hassellundene brukt som stubbeskuddskog for å gi råvarer (båndstaker) til tønnebånd (produksjon av sildetønner) (Hæggström 1992, 2003; Hæggström & Hæggström 2003). Jo lenger nord en kommer i Sverige, desto vanligere var det å hogge ned hele treet ved lauving (Slotte 1999). Skogbranner i barskogene kunne forekomme, og i etterkant etablerte ung bjørkeskog seg. Her var det «lauvbrot», og lauvkjervene ble lagret i «vinterhesjer». For å beskytte disse mot beiting fra elg og rein vinterstid ble

Sverige er kjent for sine «lövängar». Mange av disse er vernet som naturreservat. Tresjiktet utgjøres vanligvis av alm og ask; hassel utgjør busksjiktet. Feltsjiktet er frodig og med et stort artsmangfold. Aktiv skjøtsel med styving, slått og raking er påkrevd i disse naturreservatene. Særlig på Gotland og Öland har lauvengene flotte utforminger. Almesyke og askeskuddsyke er imidlertid en alvorlig trussel for tresjiktet i disse lundene i dag. Fra Gotland. Foto: Leif Hauge.

det laget høge hesjer, eller de ble gjerdet inn med risgjerder. Lauvsankingen i Sverige minket kraftig på slutten av 1800-tallet (Slotte 1999). I Danmark var «stævningsskovene», som er en type høstingsskog, vanlige. «Stævningskovene» er den eldste kjente formen for skogbruk i Danmark (Worsøe 1979, 1988), og kan spores tilbake til steinalderen. Bruken gjør at skogen kan deles inn i en «lavskov» med frodig bunnvegetasjon og en «højskov» med stor skyggeeffekt. Trærne ble hogd helt ned med 10–50 års intervall avhengig av

treslag og bruk, og er slik sett en type stubbeskuddskog. Skogene kunne bli flere hundre år gamle, selv om strukturen egentlig ser mye yngre ut. «Stævningsskovene» var også såkalt «gjerdeskov» og «skovhave», og oppsto fordi bøndene hadde behov for trevirke til inngjerding av husdyrene, til brensel, til stolper og til ris. Også bruken av skogene i Danmark var tidlig regulert. Bøndene hadde retter i «lavskoven», mens embetsmenn og adel hadde bruksretten til «højskoven». Da murstein for alvor fikk betydning som bygnings-

lauving og lauvtrebruk i et internasjonalt perspektiv

Når enkelte treslag som hassel, or, agnbøk og bøk kuttes ved rothalsen, stimuleres nye stamme- og rotskudd, slik at karakteristiske tette samlinger av trestammer vokser opp. Ved jevnlig og stadig tilbakeskjæring kan trærne og buskgruppene få stadig større omfang. Fra Romania. Foto: Leif Hauge.

materiale på midten av 1800-tallet, og nettinggjerder og piggtråd ble vanlig til gjerder, samtidig som fossilt brennstoff, senere elektrisitet, overtok for bruk av ved til oppvarming og lys, fikk «stævningsskovene» stadig mindre betydning. I dag er mange av de gamle høstingsskogene tilplantet med gran eller lauvtrær, oppdyrket eller grodd igjen. Få av skogene er vernet (Worsøe 1979, 1988). Det har generelt vært liten tradisjon for å bruke lauv som husdyrfôr i Danmark, og styvingstrær, hagemarker og lauvenger har nok ikke hatt den utbredelsen her som de har hatt i Sverige, Norge og Finland.

Utvikling av lauvtrebruk i Europa Vi kan konstatere at lauvtrær har vært sterkt utnyttet opp gjennom tiden i Europa, i første rekke til ved- og emneproduksjon, men i områder med kalde vintre, mye snø og lange innefôringsperioder har bruken av lauv til fôr vært viktigst. Dette har også vært vanlig i områder

trær og tradisjon

som var mye utsatt for tørke. I dag er det få steder vi kan finne spor etter denne driftsformen. En av de viktigste årsakene til dette, spesielt i Storbritannia, Frankrike, Tyskland og Belgia, er overgangen fra trekull til steinkull som brensel, som fikk særlig omfang under den industrielle revolusjonen (1760–1840). Dette medførte at blant annet stubbeskuddskogene fikk mindre betydning. Det marginale, men allsidige jordbruket tok etter hvert slutt, og flerbruken av høstingsskogene opphørte. Skogarealene har senere i hovedsak blitt innrettet på produksjon av kraftigere virke (tømmer, bygningsmaterialer og papirindustri). Bynære skoger har blitt utbyggingsområder hvor rester av slike skoger i dag kan finnes som parker og grøntområder. Med stadige forbedringer i landbruket, med sterkere fokus på mekanisering, grasproduksjon og med nye engarter, har også lauvengene blitt umoderne. Naturengene har blitt omgjort til høgtytende kulturenger og kulturbeiter, og behovet for vinterfôr fra utmarka har blitt stadig mindre. Moderne husdyravl og bruk av kunstgjødsel har forsterket denne utviklingen. Overgangen fra en allsidig og kompleks mat-fôr-ved-emne-markutnytting til en tydeligere oppdeling i åker, eng og produksjonsskog skjedde i stort omfang i Europa alt på 1700-tallet. Prosessen spredde seg til Sentral-Europa på 1800-tallet, og på 1900-tallet nådde forandringen Skandinavia og fjellområdene i Sentral-Europa. Frem til 1980-tallet kunne vi likevel ennå finne et variert kulturlandskap og ulike høstings- og beitebaserte kulturmarker i avsidesliggende dal- og fjellområder flere steder i Europa. I dag er også slike områder under sterkt press, og har enten blitt oppslukt av skog og byutvikling eller er utnyttet og nedbygd i rekreasjonsøyemed. Det er stort sett bare i verneområder at vi i dag kan finne styvingstrær, høstingsskoger og andre tresatte kulturmarker som blir tradisjonelt skjøttet.

Lauvtrærnes innvandringshistorie og bruken av dem Kapittel 2 Generelt kan vi si at alle lauvtreslag tidligere ble høstet til et eller annet formål. Det var generasjoners erfaring som lå bak den bevisste utnyttingen som gjerne var optimal i forhold til treslagenes vekst- og bruksegenskaper, og som kom i tillegg til trærnes anvendelse til brensel og/eller bygnings-

De treslagene som vokser i Norge i dag, har en varierende forhistorie. De har kommet her til forskjellig tid, og hver enkelt art har sin egen historie knyttet til innvandring, etablering og utbredelse. En rek ke forhold har påvirket denne ut vik lingen, så som når de ulike områdene ble isfrie etter siste istid, klimavariasjoner, lokalklima, jordsmonn, trærnes spredningsevne, konkurranseforhold og ikke minst menneskelig virksomhet. Fortidens vegetasjon kan ikke obser veres. Den må rekonstrueres ut fra forskjellige kilder. Den finnes først og fremst på bunnen av tjern og innsjøer og i torvmyrer. På slike steder ak kumuleres det organisk materiale år for år sammen med ulike former for plante- og dyrerester. Det mest brukte kildematerialet når det gjelder skogshistorien, er blomsterstøv (pollen). Det produseres i enorme mengder hver sommer og avsettes som en tynn film på bak ken. Den artsmessige sammensetningen av blomsterstøv i et nivå av bunnsedimentene i et tjern står i forhold til den vegetasjonen som fantes i et område rundt tjernet på den tiden dette nivået av sedimentene ble avsatt. Det enkelte pollenkorn er omgitt av et skall som kan beva-

materiale. Særlig viktig var bruken av lauvtrærne til fôr. Å ha en oversikt over den mangesidige bruken av lauvtrærne hjelper oss i å tolke sporene i landskapet – både gamle styvingstrær og tette hassellunder. Men lauvtrærne har ikke alltid vært her …

res i tusener av år i slike sedimenter. Dessuten er det et mønster i dette skallet som varierer mellom ulike planteslag. De fleste pollenkorn kan i mikroskop bestemmes til slekt, i en del tilfeller også til art. Derfor er det mulig å få et godt inntrykk av vegetasjonsendringer over tid ved å studere polleninnholdet i slike torvmyrer eller bunnsedimenter (Fægri & Iversen 1989; Birks & Birks 1980). En annen verdifull kilde til skogshistorien er de større, mer eller mindre synlige restene etter selve trærne, så som stubber, greinfragmenter, bladrester, frø m.m. Dette kalles for makrofossiler, og i fuktig miljø kan også de oppbevares svært lenge. En helt ny metode som er tatt i bruk ved utforskningen av treslagenes historie, er moderne DNA-teknologi. Ulike planterester kan i mange tilfeller artsbestemmes på denne måten, men nå har man også begynt å lete etter DNA-profiler fra treslagene direkte i sedimentene. Dette har allerede gitt overraskende, men omdiskuterte resultater (Parducci et al. 2012; Birks et al. 2012). Uansett hvilken metode som brukes til å utforske skogshistorien, blir tidsfastsettelsen vanlig vis gjort

med radiologisk datering (14C-datering). Dette er en metode som baserer seg på å måle sedimentenes eller planterestenes innhold av naturlig radioaktivitet (14C). Alle levende organismer har de samme ørsmå konsentrasjonene av slik radioaktivitet, men straks organismene dør, begynner radioaktiviteten å avta med en kjent hastighet (halveringstid). Dette fungerer som en «klok ke», og med avansert måleteknologi er det mulig å aldersbestemme alt organisk materiale som er yngre enn omtrent 40 000 år. Atmosfærens innhold av 14C har imidlertid vist seg å variere en del, slik at 14C-år og kalenderår ikke stemmer overens, og forskjellen mellom 14C-alder og kalenderår varierer over tid. Ved å telle årringer på en hel rek ke levende og døde trær, og deretter måle det ra-

dioaktive innholdet i årringer av kjent alder, har man i de senere år klart å korrigere for disse aldersforskjellene, og i dag finnes det gode korrelasjonskurver for de siste 15 000–20 000 årene. Alle aldre som oppgis i dette kapitlet, er basert på korrigerte/kalibrerte 14C-dateringer og oppgis i kalenderår før år 2000. Etablering av tresatt vegetasjon startet allerede under siste istid, og ettersom isen satte viktige premisser også for den senere ut vik lingen, er det nødvendig å se litt nærmere på hva dette egentlig innebar. Siste istid (Weichsel) er den foreløpig siste i en lang rek ke nedisinger (40–50 istider) som har foregått på den nordlige halvkule gjennom de siste 2,7 millioner år. Den varte i drøyt 100 000 år, frem til avslutningen på yngre dryas

Ra-morenen ble avsatt ved brefremrykket under yngre dryas-perioden. Jomfruland er en del av dette lange morenesystemet. I dag vokser det stedvis velutviklet edellauvskog på øya. Jomfruland er også et område for «Utvalgte kulturlandskap i jordbruket». Foto: Leif Hauge.

trær og tradisjon

(Ra-tiden) for 11 700 år siden. Dette var imidlertid ingen statisk periode. Isens tyk kelse og utbredelse varierte i betydelig grad, og i perioder lå store landområder isfrie. Her var det tundra/kaldsteppepreget vegetasjon med hardføre gras og urter, men på gunstige steder fantes det også lyng- og vierarter, dvergbjørk (Betula nana) og muligens dunbjørk. I slike «mildere» istidsperioder (interstadialer) levde det også mammuter i Norge. Disse er det funnet rester av (tenner og støttenner) i Gudbrandsdalen. Ettersom store vannmasser var bundet opp i is, var havnivået omtrent 120 m lavere enn i dag, og deler av Nordsjøen var tørt land. Både dyr og mennesker kunne dermed gå tørrskodd fra England til Skandinavia. I lange perioder var klimaet barskere enn under interstadialene, og da økte ismassene både i tyk kelse og utbredelse. Den klassiske oppfatningen har vært at hele Skandinavia da ble isdek ket, men ulike obser vasjoner kan tyde på at høgereliggende områder likevel stakk opp over iskappen selv da den var på sitt mektigste. Det er faglig uenighet mellom forskerne om hvordan dette materialet skal tolkes. Problemstillingen er ikke ny; for over hundre år siden hevdet man det samme ut fra utbredelsesmønsteret til en del fjellplanter, den såkalte «overvintringsteorien» (Blytt 1876). Ut fra det man visste den gangen, var dette vanskelig å forklare rent kvartærgeologisk. I dag er man stort sett i stand til å forklare utbredelsen til fjellplantene på andre måter (Danielsen 1971; Birks 1993), samtidig som en økende mengde geologiske data indikerer at deler av fjellområdene, særlig i vestlige deler av Skandinavia, kan ha vært isfrie likevel (Nesje et al. 1988; Paus et al. 2006). Avslutningen på siste istid foregikk over mange tusen år. For 20 000–15 000 år siden begynte iskappen å minke både i tyk kelse og utbredelse. Dette foregikk ikke som en jevn ut vik ling, men var en rykkvis prosess med stadige vekslinger mellom milde interstadialer med isavsmelting, og barskere perioder med stagne-

rende avsmelting eller ny isekspansjon. Særlig etter ca. 15 000 år før nåtid ble gradvis større landområder isfrie grunnet en lang varig, langsom oppvarming, bare avbrutt av to kortere tilbakeslag. Siste og varmeste del av denne perioden kalles for allerød og varte i ca. 700 år (13 500–12 800 før nåtid). Da ble store deler av lavlandet på Vestlandet og betydelige fjellområder isfrie. I løpet av denne lang varige milde perioden oppsto det mange steder et velut vik let vegetasjonsdek ke med en variert flora, og av treslag og busker er det i tillegg til bjørk og vier påvist osp, tindved (Hippophaë rhamnoides) og muligens or fra denne tiden. Hvor vidt det er gråor, svartor eller den mer hardføre grønnor som blant annet finnes på Grønland (men ikke i Skandinavia), vites ikke (Paus et al. 2011). Fra fjellområder i grensetraktene mellom Trøndelag og Sverige er det også påvist at det vokste gran og furu enkelte steder (Kullman 2002, 2008; Öberg & Kullman 2011), likeledes er disse treslagene påvist fra innsjøer i nordlige del av Dovrefjell på samme tid (Paus et al. 2011). Dette er trolig isolerte forekomster, og det er ikke avklart om de har vandret inn på denne tiden eller om dette er relikter fra tidligere interstadialer. Allerødperioden ble avløst av en dramatisk klimafor verring som førte til ny kraftig vekst i iskappen. Denne siste kaldperioden under siste istid kalles for yngre dryas, og førte til dannelsen av Ra-morenen. Denne viser hvor langt ut isen ekspanderte i denne perioden. Langs store deler av kysten var det likevel isfrie områder utenfor isranden. På samme måte var det isfrie områder i fjellet som stakk opp av isen. Raet markerer ikke isens totalutbredelse under siste istid. I tidligere kaldperioder hadde iskappen mye større utbredelse. Yngre dryas varte i ca. 1100 år, og det ugunstige klimaet fortrengte det meste av de treslagene som hadde klart å etablere seg her tidligere. De fleste steder var vegetasjonen tundrapreget, og det er funnet mye pollen fra malurt-slekten i denne perioden. Trolig har dette vært fjellplanten norsk mal-

lauvtrærnes innvandringshistorie og bruken av dem

urt (Artemisia norvegica), som er ganske vanlig på Dovre, men ellers bare finnes et par steder i Norge i dag. På gunstige steder kan likevel bjørka ha klort seg fast; trolig har også furu og gran overlevd i de omtalte fjellområdene (Kullman 2008; Paus et al. 2011). Yngre dryas sluttet for ca. 11 700 år siden. I Skandinavia foregikk da en av de hurtigste klimaendringene i menneskehetens historie. I løpet av noen få tiår steg gjennomsnittstemperaturen med minst 7 grader på årsbasis (Birks & Amman 2000). Dette regnes for avslutningen på siste istid, og nå startet iskappen å smelte vekk i et helt annet tempo enn tidligere. Den trakk seg tilbake fra Ra-morenen og kalvet innover i fjordene. Samtidig sank isoverflaten, og breene ble tynnere slik at langt større fjellområder enn før smeltet frem. Men selv om sommertemperaturen temmelig raskt ble minst like høg som i dag, tok det sin tid å smelte vekk så mye is. Etter 500–600 år stoppet det hele opp en kortere tid, da lå det ennå store dalbreer innerst i fjordene på Vestlandet (Nesje 2009). Også senere kom det flere mindre opphold og lokale brefremstøt i høgfjellet. Dette fortsatte lenge etter at iskappen i store trekk var smeltet bort. De siste var for 8200 og 7700 år siden. Men i tiden mellom ca. 7500 og 6000 år før nåtid regner vi med at de fleste, og kanskje alle, breene var bortsmeltet, også der det ligger breer i dag. Sommertemperaturene var i denne perioden omtrent 1,5–2 grader høyere enn i normalperioden 1961–90. Breene slik vi ser dem i dag, er derfor nydannelser i løpet av de siste 6000 årene grunnet en ny gradvis nedkjøling av klimaet i løpet av dette lange tidsrommet (Nesje 2009). Den største utbredelsen til breene i Norge i løpet av de siste 6000 årene var på midten av 1700-tallet, under den såkalte lille istiden. Den kraftige temperaturstigningen etter yngre dryas skapte helt nye betingelser for planteliv. Med det samme isen trakk seg tilbake, oppsto det mange steder en midlertidig dvergbusk/busk/hei med mye einer, dvergbjørk

trær og tradisjon

og tindved. De er alle lyskrevende, men særlig tindved er temmelig kon kur ran se svak og klarer seg nesten bare på steder med ustabilt underlag (rasvifter, elveøyrer, nylig fremsmeltet morene o.l.). De fleste steder gikk det bare noen få tiår før bjørkeskogen etablerte seg på de fremsmeltede områdene og fortrengte denne buskvegetasjonen. Andre treslag som også etablerte seg tidlig, var osp, rogn og hegg (Paus 1988, 1989ab). Rent klimatisk kunne godt flere andre arter ha klart å vokse her i denne pionertiden. Men til dels hadde de overlevd istiden mye lenger vekk enn bjørka, og måtte derfor spres over store avstander før de nådde hit. Dessuten var jordsmonnet lite gunstig for mange treslag de første hundreårene etter istiden. Det var en ren mineraljord, mange steder rik på kalk, men helt uten humus og annet organisk materiale. Dette gjorde at tilgang på flere næringsstofer, blant annet nitrogen, var en begrensende faktor for mange trær. Men bjørka, vanlig dunbjørk, spredte seg hurtig over hele landet og høgt til fjells. Det neste skogstreet som virkelig ble dominerende, var furu. Dette startet for ca. 10 500 år siden. I løpet av noen få hundre år oppsto det omfattende furuskoger både på Sørlandet, Østlandet, i Midt-Norge og i Finnmark, og treslaget etablerte seg høgere til fjells enn dagens skoggrense. Man skulle tro at når furu vokste i fjellområdene øst og sør for Trøndelag allerede i siste del av istiden, ville furuskogen etablere seg tidligere her enn ellers i landet. Det skjedde ikke, og dette tyder på at disse istidsforekomstene ikke hadde særlig stor betydning for den senere skogsutviklingen. På Sørlandet var det furuskog 300–400 år tidligere enn i Trøndelag (Hafsten 1987; Jacobsen & Follum 2008). Tidligere ble

etableringen av furuskog for vel 10 000 år siden sett på som et resultat av et skifte til tørrere og mer kontinentalt klima. I dag vet vi at furuskogen spredde seg nordover fra Nordsjøkontinentet og Sør-Skandinavia og vestover gjennom Finland på denne tiden. Faktorer som spredningsevne, jordsmonnsutvikling og konkurranseforhold med andre arter har trolig vært vel så viktig som selve klimaut vik lingen (Birks 1986). Et eksempel på hvordan konkurranseforhold påvirket spredningshastigheten til furu, ser vi på sørlige deler av Vestlandet. Mens furuskogen ellers i landet spredde seg i tidligere bjørkeskogsområder, hadde et annet treslag allerede ruk ket å etablere seg her, nemlig hassel. Hassel har store nøtter og spres derfor langsomt på naturlig måte. I alle tidligere mellomistider var den et av de siste treslagene som innvandret til Skandinavia (Andersen 1965, 1969). Men i vår mellomistid (holocen) var den blant de første til å etablere skogdannende forekomster. Det er vanlig antatt at mennesker har brakt hasselnøtter med seg som mat, og at den på gunstige steder har begynt å spre seg ut fra boplassene. Både i Rogaland og langs kysten av Vestlandet sør for Sognefjorden startet denne prosessen for ca. 11 000 år siden, noen steder mer enn 1000 år før furuskogen ankom, mens spredningen av hassel på Sørog Østlandet foregikk på et senere tidspunkt, samtidig eller litt etter furuskogen. Ettersom hassel vokser i mye tettere bestander enn bjørk, var det et problem for et relativt lyskrevende tre som furu å etablere seg i områder hvor det allerede var omfattende hasselskoger. Derfor ser vi at etablering av furuskog blir forsinket på Sør-Vestlandet i forhold til resten av landet. Etablering av furuskog i bergensområdet foregikk minst 500 år senere enn nord

for Sognefjorden, hvor furu slapp å konkurrere med hassel (Kaland 1984; Kaland & Krzy winski 1978; Jacobsen & Follum 2008). For vel 9000 år siden startet to nye treslag å bli skogdannende i større skala. Det var oreartene, svartor og gråor. Dette var en prosess som foregikk over store deler av landet, de eldste dateringene stammer fra Finnmark og Rogaland. Dessverre er det ikke mulig å skille oreartene fra hverandre ved pollenanalyse, men fra Vestlandet foreligger det god dokumentasjon basert på makrofossiler av hurtig spredning av svartor på denne tiden (Markussen 1979; Kaland 1984). Gråor ser ut til å ha kommet østfra gjennom Finland og Sverige (Tallantire 1974), mens svartor trolig kom sørfra (Huntley & Birks 1983). I motsetning til de fleste andre treslag har or evnen til å binde nitrogen direkte fra luft. Dette gjør at bladene slippes om høsten med langt høyere innhold av nitrogen. På den tiden oreskogene ekspanderte, hadde store areal vært isfrie i 2500 år eller lenger. Likevel var trolig mineraljorden de fleste steder ennå forholdsvis humusfattig, og nitrogen en begrensende faktor. Etableringen av oreskogene bidro til å endre dette, og orespredningen fikk betydelig påvirkning på den videre ut vik ling av jordsmonn og vegetasjon. Når det gjelder treslagene, ses efekten av orespredningen tydeligst når det gjelder alm. Dette treslaget var etablert på Sør-Vestlandet allerede for vel 10 000 år siden (Hafsten et al. 1979; Jacobsen & Follum 2008), sam-

lauvtrærnes innvandringshistorie og bruken av dem

tidig med furu, men den ble ikke noe viktig skogstre før ekspansjonen av or. Etter denne etableres det imidlertid omfattende almeskoger på Sørlandet, Østlandet og i fjordstrøkene på Vestlandet (Hafsten 1956, 1965; Danielsen 1970). I Trøndelag etablerte den seg noe senere, for omkring 7000 år siden (Hafsten 1987). Eik har en lignende historie som alm, dette treslaget var til stede lengst sør i landet allerede for 10 700 år siden (Bang-Andersen 2006). De to eikeartene krever mer lys enn alm, vokser langsomt og spres med tunge nøtter. Eik spredde seg derfor langsomt. Men ettersom den er mindre kravstor enn alm, særlig når det gjelder klima og jordsmonn, fikk den bedre konkurransebetingelser for omtrent 6000 år siden da klimaforholdene forårsaket en ut vasking av jordsmonnet (Iversen 1964, 1969). Først da kan man snak ke om egentlig eikeskog på Sørlandet, Østlandet og nordover langs vestlandskysten (Hafsten 1956, 1965; Hafsten et al. 1979; Danielsen 1970; Kaland 1984; Paus 1982). Historien til lind i Norge er utilfredsstillende kjent. Mens øvrige treslag blomstrer på bar kvist og bestøves av vind, er linden insektsbestøvet og blomstrer midt på sommeren når det er tett bladverk på trærne. Dermed spres lindepollenet mye dårligere enn pollen fra andre treslag. Lind synes å være etablert i østlandsområdet for omtrent 8000 år siden (Hafsten et al. 1979), og muligens noen hundre år tidligere på Sørlandet (Jacobsen & Follum 2008). Lind er i lik het med alm et varme-

trær og tradisjon

krevende tre, men det er ikke like kravfullt når det gjelder jordsmonnet. Treslagets fremste konkurransefortrinn er at det er ekstremt skyggetålende, og at det lever lenge. Fra SørSkandinavia er det vel dokumentert hvordan dette førte til ut vik ling av omfattende lindeskoger (Iversen 1973; Andersen 1984), og lignende forhold har det trolig vært på deler av Østlandet (Hafsten 1956; Danielsen 1970). For omtrent 6000 år siden spredde lind seg også til Vestlandet (Hafsten 1965; Fægri 1954; Simonsen 1980). At dette treslaget fortsatt er utbredt i norsk natur, viser hvor seiglivet det er, for med dagens klimaforhold er lind normalt ikke i stand til å produsere spiredyktige frø her til lands (Dahl 1997). Nordgrensen for dette går sør på Jylland (Piggot & Huntley 1981). Sommertemperaturen har således neppe vært høg nok til å tillate aktiv spredning av lind her til lands på flere tusen år. Ask er det siste av de varmekjære lauvtrærne som kom hit. Til tross for sine lettflyvende frø spredde det seg først til Nord-Europa for ca. 7000 år siden (Huntley & Birks 1983). Dette er et lyskrevende tre, og hadde derfor problemer med å etablere seg i den tette lauvskogen som dominerte i Europa på den tiden. Ask var avhengig av naturlige åpninger i skogen for å kunne klare seg, men etter hvert fikk den også hjelp av jordbruksutviklingen som gradvis åpnet opp skogen. Norges vanligste skogstre er gran. Det er trolig også et av de eldste treslagene vi har i vår flora. Som nevnt er gran påvist flere steder i østlige fjellområder som har stuk ket opp av isen, i hvert fall mot slutten av siste is-

tid (Kullman 2008; Paus et al. 2011). Gjennom hele holocen har den overlevd østpå i spredte bestander, hovedsakelig i fjellområder, og i svenske fjellområder langs grensen mot Hedmark og Trøndelag (Öberg & Kullman 2011). Et viktig skogstre begynner den imidlertid først å bli for vel 2000 år siden. I løpet av knapt tusen år etablerte granskogen seg over store deler av Trøndelag og Østlandet og et styk ke opp i Nordland. Dette skjer etter at granskogen gjennom flere tusen år gradvis hadde spredd seg vestover gjennom Finland og Nord-Sverige (Hafsten 1992). Den omfattende etableringen av granskog her i landet i løpet av jernalderen ser mye ut som en fortsettelse av denne ekspansjonen fra øst. Men de allerede eksisterende forekomstene kan selvsagt ha bidratt til spredningsmønsteret. Fra indre Vestfold er det påvist lokal forekomst av gran gjennom det meste av holocen, men først for 1000 år siden ble den skogdannende (Bjune et al. 2009). På Vestlandet finnes det også enkelte spredte forekomster av gran som har vært foreslått å være slike gamle bestander. Disse har vært grundig undersøkt pollenanalytisk, og ingen av dem er eldre enn 400 år, med unntak av granskogen på Voss som er vel 1000 år (Fægri 1949; Hafsten 1992). Gran er i lik het med furu et lite krevende treslag klimatisk sett (Helland 1912), og derfor var det tidligere antatt at ekspansjonen av granskog skyldtes en dramatisk klimafor verring for 2500–3000 år siden. Utover den generelle temperatursenkningen som hadde startet langt tidligere, er det vanskelig å påvise noen spesiell klimaendring på denne tiden. Dessuten foregikk granskogspredningen over et mye lengre tidsrom enn man tidligere hadde trodd, og dermed faller dette argumentet bort. Årsaken til granspredningen må ses i en annen sammenheng. Den gradvise klimafor verringen hadde selvsagt svekket konkurranseevnen til de varmekrevende lauvtrærne, og dessuten hadde det over tid foregått en utvasking av næringsstofer fra jordsmonnet. Liksom lind

er gran spesielt skyggetålende og kan vokse i svært tette bestander. Som ung er den dessuten hurtig voksende, og den er ekspert i å konkurrere på tidligere åpen mark som av en eller annen grunn gror til. Dette ser vi tydelig i dag på Vestlandet, hvor grana sprer seg med ekspressfart ut fra plantefeltene. Disse egenskapene gjorde at gran hadde flere konkurransefortrinn i forhold til den varmekjære lauvskogen i jernalderens skiftende kulturlandskap. Det siste skogstreet som etablerte seg her til lands, er bøk. Egentlige bøkeskoger finnes bare i Vestfold, og en liten forekomst ved Seim nord for Bergen, som for øvrig regnes som verdens nordligste bøkeskog. I lik het med lind er bøk et ekstremt skyggetålende treslag, og den er mindre klimatisk krevende. Den burde derfor ha gode muligheter til å bli et langt viktigere skogstre enn den har blitt, i hvert fall i kystområder uten for strenge vintre. Men problemet til bøk er at treslaget kom for sent. Da det kom til Skandinavia midt i bronsealderen, var allerede de potensielle voksestedene opptatt av varmekjær lauvskog og jordbruksaktivitet. I Danmark ble mye av lauvskogen utkonkurrert av bøk for 3200–2600 år siden (Bradshaw & Holmquist 1999). Det skulle ennå gå omtrent tusen år før bøken dukket opp i Vestfold, og da trolig ved hjelp av mennesker. At den direkte ble plantet, er det ikke belegg for, men at den kan ha blitt spredd tilfeldig gjennom den omfattende kontakten det var mellom Danmark og Oslofjordsområdet utover i jernalderen, er ikke utenkelig. I Norge møtte bøken et problem den ikke hadde i Danmark: grana (Bjune et al. 2013). Den var i full spredning på denne tida, og under de gitte klimabetingelsene er den som nevnt ingen enkel konkurrent. Likevel klarte bøken å få fotfeste, og i en periode for 1400– 1200 år siden ser det ut til at bøkeskogen etablerte seg

lauvtrærnes innvandringshistorie og bruken av dem

Siden alm ble så kraf tig og regelmessig utnyttet de fleste steder hvor den vokste, er det vanskelig å finne gamle almetrær uten styvingsspor. Også i mange av edellauvskogsreservatene våre byg ges tresjiktet opp av eldgamle styvingstrær. Det karakteristiske utseendet er lettest å oppdage vinterstid når treet står uten lauv. Fra Kussli, Førde. Foto: Leif Hauge.

i Vestfold (Henningsmoen 1988; Sørensen et al. 2007; Bjune et al. 2009; Bjune et al. 2013). Ved alle lokalitetene er det spor etter kulturpåvirkning i forkant, men det at ekspansjonen er såpass synkron, kan tyde på at også mindre klimatiske endringer kan ha bidratt til at omslaget skjedde akkurat da (Bjune et al. 2013). Undersøkelsene av bøkeskogen på Vestlandet tyder på at den er fra vikingtid, ca. 1200–1000 år gammel (Fægri 1954). Også her ser det ut til at menneskelig påvirkning har vært inne i bildet. Moderne DNA-teknologi har vist at bøkeskogene i begge områdene stammer fra Danmark (Myking et al.

trær og tradisjon

2011). Det var tidligere antatt at det var en sammenheng spredningsmessig mellom bøkeskogen i Vestfold og ved Seim, men dette ser ikke ut til å være tilfellet.

Lauvtrær Det er i første rek ke lauvtrærne som ble brukt som fôrtrær til husdyr, men også furu og einer (kvister og bark), kunne bli benyttet, særlig i nødsår (Nordhagen 1954; Høeg 1976). Nedenfor gis det en kort oversikt over lauvtrærnes bruksegenskaper.

Trærnes vekstformer Trærnes tilvekst og forgreining skjer ved anlegg og utvikling av knopper i stengelspiss og bladhjørner. To hovedtyper av skuddsystem finnes. Hos trær med såkalt monopodialt skuddsystem, som for eksempel hos ask, fortsetter hovedskuddet og tidligere anlagte sideskudd sin lengdevekst. Toppskuddet vokser vanligvis sterkere enn sideskuddene, og trærne får gjerne en tilnærmet pyramidal form. Hos trær med såkalt sympodialt skuddsystem, slik vi finner det for eksempel hos bjørk, alm og lind, dør hovedskuddets topp i hver generasjon, og et eller flere sideskudd fortsetter veksten. Treet får en bredere og rundere kroneform.

Styving/høsting/beskjæring Treets naturlige vekst avbrytes og endres ved avkapping. Hensikten med avkappingen var å stimulere til flere greiner på treet, og slik sett til en større produksjon av lauv og/ eller emnevirke enn om treet ikke ble styvet. Avkutting stimulerer sovende knopper (adventivknopper) like under kuttflaten. Påfølgende år vokser det ut en mengde unge kvister. Etter hvert utvikler flere av disse seg til kraftige greiner/stammer, som deretter kan høstes. Andre resultater av en slik avkutting var bedre lystilgang til feltsjiktet og en jevnere markfuktighet (Austad & Losvik 1998). Av treslagene som ble mest brukt til sty ving, er det selje, rogn og bjørk som har kortest levealder, mens ask og særlig alm kan leve i flere hundre år. Gråor, svartor og osp ble først og fremst høstet som stubbe- og rotskudd. Lauv av lind, hassel og eik ble sjelden brukt som fôr, men trærne hadde andre viktige bruksformål. Det er motstridende opplysninger når det gjelder hvor vidt sty ving forkorter eller forlenger treets levealder. På den ene siden kan den stadige tilbakeskjæringen svek ke trærne ved at det skapes innpass for fuktighet og råte, slik at trærne blir mindre motstandsdyktige mot sopp- og insektangrep. På den andre siden fører jevnlig tilbakeskjæring til

Alm er det edellauvtreslaget som vokser både lengst mot nord (Beiarn i Nordland), lengst inn i fjelldalene, og kan finnes i en høgde på over 900 meter. Alm trives på solvendte plasser, og vokser gjerne på rasmark i urer, bergskorter og i bratte lier. Både almelauv og almebast var næringsrikt fôr, og styving av alm var vanlig der hvor treet vokste. Almebark (fiber) kunne også bli sanket, tørket og malt opp til en fin masse, som så kunne brukes sammen med mel til å lage barkebrød (en type flatbrød) til mennesker i uår. Fra Dalsdalen, Luster. Foto: Leif Hauge.

mindre kroner og dermed også til at treet får mindre høgde og omfang, slik at det blir mindre utsatt for vindog rot velt, særlig i bratt og steinete terreng. Gamle, innhule styvingstrær som stelles kan overleve i svært lang tid. For eksempel er gjennomsnittlig levetid for en bøk i England rundt 200–250 år, mens alderen på gamle stuver kan være 500 år (Read 2007). Etter opphør av sty ving vil de enkelte treslagene fortsette sin naturlige vekst, men med et større antall stammer. De ulike treslagene vil, til tross for tilnærmet lik bruk og behandling, utvikle forskjellige former og fremtre på ulike måter i landskapet alt etter treslag, alder og årstid.

lauvtrærnes innvandringshistorie og bruken av dem

Alm Alm kan bli et opptil 30–35 meter høgt tre. Det kan oppnå en gjennomsnittlig alder på 300–400 år, og trolig maksimalt bli 500 år, selv om dette er vanskelig å fastslå (Nedkvitne & Gjerdåker 1995). Treet har en rak stamme og en vid, hvelvet, åpen, uregelmessig, kuppelformet krone. Greinsystemet er sympodialt med buktende til nesten vannrette hovedgreiner. Sideskuddene er tilnærmet vinkelrett utstående. Eldre trær har grov, oppsprukket bark. Alm er et edellauvtre og vokser helst i sør vendte lier i kyststrøkene nord til Nordland (Nedkvitne & Gjerdåker 1995). Alm er høgt verdsatt som fôrtre både

på grunn av stor produksjon, høge fôr verdier i lauvet, og god gjenvekst etter avkapping (sty ving). Alm ble i første rek ke anvendt til rising og skaving, og i mindre grad til lauving. Alm har også store og næringsrike blad, og kunne bli «rispet» i årene mellom risingen. Ved sty ving får alm en tett, markert og rund kroneform som tydelig skiller seg ut fra trekronene til andre styvete lauvtrær. Alm ble regnet for det beste skavtreet, og almetreet var svært verdifullt fordi det også kunne brukes som mat til folk. Almestuver kunne bli gitt som dåps- og bryllupsgaver. Alm var også det eneste treslaget som en kun-

For å stimulere til økt skuddanning og friskt og næringsrikt lauv måtte trærne styves med jevne mellomrom. En syklus på 4 til 6 år var vanlig. Første sommer etter tilbakeskjæringen vokser det ut en tett greinkrans av unge kvister. Fra Tho, Hjartdal. Foto: Leif Hauge.

trær og tradisjon

ne ha bruksrett til på annen manns eiendom, og ulike skifter tar hensyn til alm (Ropeid 1960). I Landskogstakseringen for trær fra 1933 ble det ikke registrert alm i Vestfold, Østfold, Hedmark, Oppland, Buskerud, Hordaland, Sør- og Nord-Trøndelag, Troms og Finnmark. Dette er fylker, med unntak av Troms og Finnmark, der alm er vanlig vilt voksende i dag, og trolig fantes det alm i disse fylkene på 1930-tallet, men trærne må ha vært få og vokst spredt slik at man ikke fanget dem opp i takseringen (Ropeid 1960). Vi vet at almen ble sterkt utnyttet på 1800-tallet, og uten tvil var den da sjelden i lauvskogene på Østlandet, i Midt-Norge og

i Nordland. Fra Helgeland ble det fortalt at alm var forsvunnet, trolig på grunn av for stort uttak. I tillegg til husdyrfôr hadde alm (trevirket) en mengde bruksmåter, som gjerde- og hesjemateriale, bygningsmaterialer og møbelvirke, og var velegnet som skaft på ljåer og våpen. Almeemner kunne brukes til redskap (høvel), hjul og ikke minst til ski. Ski av alm er sterke og glatte, og skulle gi god fart. Det kunne lages tau og flettverk av almebast, og basten ble mye brukt til å binde opp trohesjer med. Almebast ble også brukt som bånd rundt lauvkvister (lauvkjerv) der en ikke hadde myke bjørkerenninger.

Ask er et edellauvtreslag med slank vekst form og opprette greiner. Ask vokser helst på næringsrik og frisk moldjord i Sør-Norge langs kysten og i indre fjordstrøk nord til Nord-Trøndelag. Fra Grinde, Leikanger. Foto: Leif Hauge.

lauvtrærnes innvandringshistorie og bruken av dem

Her står et styvingstre av ask som tuntre på Havrå. Ask har vært et mye brukt treslag til husdyrfôr. Askeblad er lette å plukke/rive av, og små greiner kan lett brytes. Beskjæringen gjør at det dannes mange nye skudd, og ask får et karakteristisk utseende etter styvingen, men treet forblir relativt slankt med opprette skudd. Foto: Leif Hauge.

Almen ble tidligere også brukt som legeplante. Almeblad skulle kunne lege hudsykdommer og utslett. Blad og barkremser ble også anvendt som forbindingsmiddel, noe som skulle gjøre at sår grodde raskere. En regle fra Voss går slik: «Bitt um bast, i morgo vert det godt att trast.» Tidligere var overtro og trolldom en viktig del av folkemedisinen, slik vi ser det i dette ordtaket fra Hardanger: «Bast om bein lokkar alle trolli heim» (Nedkvitne & Gjerdåker 1995).

Ask Ask har monopodialt skuddsystem og kan bli et opptil 30–35 meter høgt tre. Ask blir i gjennomsnitt 200–300 år gammel, men eldre trær kan forekomme (Nedkvitne & Gjerdåker 1993). I tett bestand vil treet få en ganske rett og høg stamme, mens det frittstående vanlig vis får en kort hovedstamme som deler seg i flere hovedgreiner, og kan på den måten danne en meget vid, men forholdsvis åpen krone. Skuddene er kraftige og grågrønne, og knoppene har svarte skjell. Ask blir regnet for et hurtig voksende tre og er et treslag som tåler kraftig beskjæring. Den tette skuddbygningen som vil oppstå ved avkutting, vil

trær og tradisjon

være opprett og relativt åpen, da ask til forskjell fra blant annet alm og lind danner få hovedskudd. Kronen vil få ulikt omfang, avhengig av beskjæringen. Ask var et svært viktig tre for produksjon av ulike fôrprodukter, først og fremst lauv og skav, men også ris. Fra Sverige kjenner vi til at særlig risping var vanlig av ask (Slotte 1999). Ask ble regnet for et verdifullt treslag, men det var ikke bruksrett til enkelte asketrær slik som tilfellet var for almetrærne, men det var ofte bruksrett til askeskog. Askevirke var vanlig brukt til gjerde- og hesjematerialer, og kunne også brukes til innredning og til møbler, til sleder, kjelker, ploger, hestedrog og -grimer m.m. Askevirke ble også brukt til skaft på både hakker, spader, greiper, slegger, hammere, klubber, økser, hoggjern og til ljåskaft og tuster. Vi finner også askevirke i mangletre, kiper, fiskestenger og ikke minst til ski. Askeski, i likhet med ski av alm, skulle være «raske». Ved Åsnes skifabrikk laget de helvedski av ask fra fabrikken startet opp i 1920, til en gikk over til å produsere limtreski i 1950-årene (Nedkvitne & Gjerdåker 1993). Ellers ble askevirke brukt til produksjon av trekar, bøtter og stamper. Det er også et godt egnet materiale til dreiing, og svært mange boller

Bjørk vokser over store deler av landet og er et av våre vanligste treslag. I lavlandet og i klimatisk gunstige områder finnes hengebjørk, og høgere opp og i innlandet trives dunbjørk. Både hengebjørk og dunbjørk har vært mye brukt til husdyrfôr tidligere, først og fremst som lauvfôr, men også som risfôr på vårvinteren. Tillaging av styvingstrær har vært vanlig. Trærne får en vid og bred krone etter en slik høsting. Hengebjørk får oppsprukket bark med økende alder, mens dunbjørk har glatt bark og har blitt mye anvendt for sanking av never. Bjørk har også en rekke andre bruksanvendelser, blant annet har røttene (tægene) vært mye brukt til å binde korger, og både lauv og bark egner seg godt til plantefarging. Foto: Leif Hauge.

lauvtrærnes innvandringshistorie og bruken av dem

og kar er laget av ask, ofte med treskurd og ornamentikk. Ved båtbygging var det vanlig å bruke ask til stavnen. Ask har også blitt brukt som legeplante, både som avkok og til fremstilling av medisintjære – askesmilt. Askesmilt skulle være et universallegemiddel som ble brukt til alt fra ytre skader (beinbrudd) til ormebitt og indre skader (magesyke). Den slimrike innerbarken ble lenge brukt på sår og for å stoppe blødninger. Uttrekk fra kvister og askelauv, askeavkok, har også vært et mye brukt middel for å forebygge sykdommer. Flere husker kanskje ennå hysteriet om askeavkok på slutten av 1970-tallet da dette ble lansert som et virksomt legemiddel mot kreft. Da eksploderte omsetningen av askeprodukter i apotekene. Utover dette var også folk ute og pluk ket og hogde askevirke i skogen for å lage sitt eget avkok. Ask kan på den annen side forårsake hudeksem når man arbeider med den (Nedkvitne & Gjerdåker 1993). Ellers har ask blitt mye brukt til plantefarging; gamle lærebøker har oppskrifter på hvordan en kunne fremstille den verdifulle blåfargen ved hjelp av ask.

Dunbjørk og hengebjørk Bjørka har en levealder på 70–150 år og kan oppnå en høgde på 20 meter. Begynnende alderdomssvakheter kan imidlertid vise seg allerede i 50-årsalderen. Skuddbygningen er sympodial. Krona hos unge trær er spiss og smal. Dunbjørk får hurtigere sin utvokste form enn hengebjørka. Hos dunbjørk er kronen uregelmessig med utstående greiner og tettsittende, utstående, ikke hengende skudd. Hos hengebjørk blir kronen høg, hvelvet og med lange, hengende kvister. Bjørk er et av de vanligste viltvoksende treslagene vi har, og har vært mye utnyttet til høsting av lauvfôr. Ved avkutting/sty ving vil hengebjørka få et «uryddig» utseende og kroneform de første årene. Hos eldre trær vil kroneformen bli mer helhetlig, og vil i en periode kunne ligne kroneformen hos dunbjørk (tett, bred og lav).

trær og tradisjon

Styvete bjørker kan få en kandelaberform som er særlig tydelig når trærne står uten lauv. Som styvingstre i aktiv produksjon fikk bjørka sjelden lov til å bli gammel, og når det begynte å vokse mye lav på stamme og greiner, ble trærne ansett for lite produktive, og ble gjerne hogd ned til ved (Knut I. Skogen, pers. medd.). Dette i motsetning til styvingstrær av alm som fikk vokse seg eldgamle, og som var vokseplass for mange mose-, sopp- og lavarter. Interessant er det å registrere at selv om bjørk var et viktig lauvfôrtre de fleste steder i landet og det knapt var bjørkeskog på 1700- og 1800-tallet som ikke hadde spor etter denne fôrsankingen, kan gamle malerier avsløre at bjørketrær som vokste på gravhauger, ikke ser ut til å ha vært rørt, men har sin naturlige vekstform. Slindebjørka i Sogn er et slikt eksempel. Slike bjørketrær hadde ofte en religiøs betydning til langt ut på 1700- og 1800-tallet. I tillegg til bjørkelauvet var også bjørkenever (bark) av dunbjørk svært høgt verdsatt. Bjørkenever ble brukt til taktekking. Som regel ble det lagt opptil 7 lag med bjørkenever under torvlaget. Bjørkeneveren kunne løses fra bjørkestammene i en kort periode på forsommeren, like etter jonsok. Bjørketrærne «løypte» (sevjegang), og barken slapp mye lettere enn ellers. Mange steder kunne en først «nevre» etter at det første sommertordenværet var over; dette skulle løse neveren fra stammen. En skar et 30– 50 cm langt snitt gjennom barken med en skarp kniv og løsnet det fra bastlaget med en «flekker» (et skarpt, knivlignende blad). Neverflakene ble buntet sammen med en vierkvist, transportert frem til en oppsamlingsplass og lagt i press ved hjelp av bord og tunge steiner. Man brukte benevnelsen «storhundre» (120 flak) på en bunt. Never kunne også brukes til å flette «konter», en form for ryggsekk. Bjørkebarken har mange steder vært det viktigste og beste råstofet for gar ving av huder og til «barking» av fiskegarn. Barken ble sanket samtidig med neverflek king på forsommeren. Barken ble løsnet fra neveren, tørket, knust og lagret til den skulle brukes (Høeg 1976).

Lind er et edellauvtre som trives på god jord i lune omgivelser. Lind har begrenset utbredelse. Etter styving får treet et helt spesielt og vakkert formspråk. Også lindehonning og te laget av lindeblomster har vært mye brukt, men lindelauv har bare i begrenset grad vært brukt som husdyrfôr. Foto: Leif Hauge.

Bjørkesevjen var tidligere en populær drikk, særlig for barn. Det meste av saften som ble tappet, ble druk ket fersk. Men sevjen kunne også kokes inn til en mørk sirup – treak (noe en også kunne få fra einerkongler). Småbunter av bjørkekvister har blitt mye brukt i badstuer. Bjørkeris er også velkjent til avstrafng. Bjørkeris ble også hengt opp i fjøs for å holde fluer borte, og bjørkekvister med lauv skulle holde lopper og maur vekk (Høeg 1976). Bjørk har også blitt mye brukt til plantefarging. Blad samlet inn på forsommeren ga den beste fargen – dyp

gul. «Beiset» med jernvitriol kunne fargen på garnet bli tilnærmet grønn. Men fargen var ikke særlig lysekte og bleknet ganske fort (Høeg 1976). Bjørk har også blitt brukt som medisin. Oppkok/«låg» av bjørkeblad var legemiddel mot nyresykdom, og friskt bjørkelauv i sengen skulle hindre gikt. Never kunne kokes, og avkoket ble mye brukt både mot klegg og fluer på husdyr som ble innsmurt med denne never-«oljen». Ellers har bjørkevirke vært brukt i et utall sammenhenger, både til brensel, byggevirke, emnevirke og kjøkkenredskap.

lauvtrærnes innvandringshistorie og bruken av dem

Lind Lind har sympodial skuddbygning. Dette er et kraftig tre som blir opptil 20 meter høgt, med en bred, avrundet og åpen krone. Greinene er tynne, lange, glatte og tett utstående. Lind er vanlig brukt i parker og hager, og som gatetre både i frie og klipte former. Lind er et edellauvtre og finnes naturlig i første rekke langs kysten av Sør-Norge og i fjordstrøk på Vestlandet nord til Sunnmøre. Lind vokser opp til Brønnøy i Nordland (Nedkvitne & Gjerdåker 1997). Lind ble i første rek ke beskåret/styvet for å skaffe unge, rette skudd (bastfiber) til produksjon av reip (Høeg 1976; Nedkvitne & Gjerdåker 1997). Ved beskjæring vil treet få en tett, fyldig, uregelmessig krone med heksekostlignende greinbryting ved avkappingsstedet. Lindebast var svært viktig. Basten som lå under barklaget, kunne deles opp i mange tynne lag, og fiberstrimlene kunne være både brede og lange. Basten egnet seg til både å spinnes og tvinnes, og ble brukt til tekstiler sammen med lin og ull, men aller viktigst var den til bastetau og fiskeliner. Tau og reip av lindebast var både sterkt, motstandsdyktig mot fuktighet og råte, trutnet ikke, og var seigt (Høeg 1976). Liner som var laget av lindebast, ble regnet for å være sterkere enn tau av hamp. Derfor ble tau av lindebast mye brukt til fangstredskap for blant annet kveite og hval. Rette, armtyk ke greiner av lind ble hogd av om våren og etterpå lagt i en «grav» (opparbeidet/oppmurt forsenkning) ved sjøen i flomålet for å løse opp bindestofene mellom bastlagene. Etter et par måneder nedsenket i vann ble de klissete greinene tatt opp og den brune ytterbarken flek ket av. Bastlagene ble spaltet opp i papirtynne strimler som så ble hengt til tørk og deretter lagret. Om vinteren når en hadde bedre tid, ble baststrimlene ytterligere delt opp og spunnet/tvinnet til «totter», og «tottene» videre til tau. Lindebast var også vanlig å bruke til å binde opp trohesjer med, både for faste hesjer og der en tok

trær og tradisjon

Lindebast har opp gjennom historien var høgt skattet, og bastetau og repslagervirksomhet er kjente begrep. Unge, rette skudd med mye bast (fiber) ble stimulert gjennom beskjæring (styving). Foto: Leif Hauge.

trohesjene ned om vinteren. Da knyttet en opp båndene og buntet dem sammen. Disse kunne en bløte opp igjen neste vår. Slike bånd kunne brukes mange år. Lindebast ble også brukt til å feste ljåbladet til skaftet. Lindebast ble brukt til hestetømmer og seletøy, til «børatog» og til «gjøretau» for ved- og høykjøring. Den ble brukt som streng i hesjer, til klessnorer og til sekkebånd. Løpestrengene av jern kom i siste halvdel av 1800-tallet, men tidligere hadde en prøvd ut teknik ken med bruk av bastetau, hvor spennet kunne være opptil hundre meter. Lindeved hadde også mange bruksområder. Ofte ble lind brukt til lunner i båtstøene, og ellers til bygningsmateriale helst i uthus og naust, men også som byggemateriale til båter og kanoer. Lindevirke brukte en til skaft på ljå og rive, snidel og kniv, og til husgeråd som kister, kjeler, stamper og bøtter. I tidligere tider ble lind brukt både til spyd og skjold. Lindevirke har gjennomgående lite kvister og er svært godt egnet til treskjæring. Lindeblomstene skiller ut mye honning (Fægri 1958). Honningen som samles inn av insekter, har høg renhet,

dvs. at den er uten for mye blomsterstøv. Lindehonning blir regnet for å være en av de mest velsmakende honningtypene i verden. Honningen er mye brukt til pålegg, til medisin og i likører. Blomstrende lindetrær trekker til seg mye insekter, og det kan ofte være enormt med humler som surrer i trekronene. Lindeblomstene har en bedøvende efekt på humler, noe som gjør at en ofte opplever tett i tett med «døde humler» under et blomstrende lindetre. Lindeblomsten er aromatisk og gir også en velsmakende te. Lindete ble tidligere tilrådd både mot søvnløshet og hjerteklapp. Dessuten hadde den en rensende efekt på kroppen. Tidligere ble også ekstrakt av lindeblomster brukt til hudpleie, både for å få glatt hud og som godlukt. Lindebast har opp gjennom historien også vært brukt til å forbinde sår og som bandasje. Dette baserer seg trolig på at lind både ble betraktet som et hellig tre og at det var lett å skjære av lange, brede baststrimler. Et hellig tre vernet mot trolldom og mot at det ble infeksjon i såret. Trekull av lindeved skulle ha lindrende efekt på luftsmerter i tarmen, og ha absorberende egenskaper, en forløper til kulltablettene (Nedkvitne & Gjerdåker 1997).

Eik Mest vanlig er sommereik. Eik har hatt mange anvendelsesmåter tidligere. Mest kjent er kanskje det harde virket som ble brukt til skipstømmer og mastetømmer og andre krevende konstruksjoner. Ellers har eikebark vært i utstrakt bruk til gar ving av huder og skinn, og til barking av fiskegarn og seilduk. Eikelauvet er bittert og tungt fordøyelig, og ble i mindre grad brukt som husdyrfôr, men kunne bli «hak ket» og gitt sammen med annet fôr. Geiter spiste eikelauv. Eikenøtter har vært brukt til grisefôr, og av og til malt til kafesurrogat. Eikebark brukt til skav ble betraktet som nødfôr (Høeg 1976).

Eik er et treslag som har hatt sin viktigste utbredelse på Sørlandet. Her ble mastetømmer en viktig handelsvare på 1500- og 1600-tallet. I tet te bestander får eik en smal krone, men kronen kan bli svært bred om treet står i lysåpne omgivelser. Eikelauv har i mindre grad vært brukt som husdyr fôr, men styvingstrær av eik finnes. Bark har vært mye brukt til barking av fiskegarn og til garving av huder og skinn. Eikenøt ter har til en viss grad vært anvendt som fôr, særlig til griser. Fra Grøndalen, Flora. Foto: Leif Hauge.

Selje Selje kan være både tre- og buskformet. Som frittstående tre får det gjerne en vid, åpen krone. Selje kan bli 10–20 meter høg og vanlig vis ca. 80 år. Selje vokser over

lauvtrærnes innvandringshistorie og bruken av dem

Selje er et av våre vanligste treslag og vokser over store deler av landet. Selje ble også styvet. Fra Erdal, Lærdal. Foto: Leif Hauge.

Pil ble også styvet og fikk en karakteristisk buskformet forgrening. Fra Hjelle, Årdal. Foto: Leif Hauge.

hele landet opp til Hammerfest, og i Sør-Norge vokser den i fjellet opp til 1140 moh. (Nedkvitne 1990). Selje har vært mye anvendt til lauving, og finnes både som styvingstre og i stubbeskuddskoger. Selje ble også mye brukt som rispelauv og som skav (Høeg 1976). Ved tradisjonell sty ving får selje i lik het med de fleste andre treslagene en tett, rund kroneform. Seljevirke hadde ellers en rek ke ulike bruksområder. Det utgjorde materiale til gjerder og til hesjer. Seljestol-

per kan stå i jorden lenge uten å råtne, ofte lenger enn en mannsalder (30–35 år). Slikt virke skulle hogges i «voksende» faser, helst når både månen, havet (flo) og solen (dagen) var «i emning». De lange seljetroene var lette og seige og ble mye brukt også som materiale i fiskehjeller. Seljevirke kunne også brukes til ulike kjøk kenredskap, til seletøy og til forskjellige jordbruks- og fiskeredskap. Lange, rette og kløyvde seljekvister ble mye brukt til bånd ved «lagging» av trebøtter og tønner. I tillegg var

trær og tradisjon

tynne, lange kvister viktige til forskjellig flettverksarbeid, som kiper, kur ver, fiskeruser og delvis møbler. Selje var også et viktig emne til musikkinstrument, spesielt til hardingfela der bunnen og sargen oftest var av selje for å få best mulig klang (Nedkvitne 1990). Mest kjent er trolig likevel bruken av selje til fløyter og lurer som kunne lages om våren i perioden med sevjegang. På samme måte som eike- og bjørkebark har også bark av selje vært brukt til garving av skinn. Dette var mest vanlig fra trøndelagsfylkene og nordover. Samene brukte avkok av gråseljebark (Salix cinerea). «Garving er ein metode for å gjere dyrehuder og skinn mjuke og beskytte dei mot forråtnelse slik at ein kan lage lær og haldbare, slitesterke skinnvarer. Ved garving blir hudene behandla med garvestoff frå bork, og gjerne tilsett mineralstoff eller tran». (Nedkvitne 1990). Selje har spilt en forholdsvis liten rolle i folkemedisinen (Høeg 1976). Men barken kunne brukes til å legge på sår, delvis til lindring av gnagsår.

Rogn Rogn er kyststrøkenes tre. Rogn er lyskrevende og tåler mye vind. Treet kan bli opp mot 100 år gammelt og 10 meter høgt avhengig av klima og værforhold. I fjellet vokser rogn opp til 1500 moh., men her blir det mer buskformet. Som et «bærende tre» med mange næringsrike bær var rogn et høgt skattet fôrtre. Høeg (1976) forteller at rogn ble mye brukt som rispelauv, men man måtte være forsiktig med neste års knopper, så lauvdusken ble vanlig vis pluk ket av kvistene. Rogn ble tidligere brukt som skavtre i ganske stort omfang over hele landet. Også rognebær ble brukt som husdyrfôr, i første rek ke på Vestlandet. Som fôr til storfe og gris la man rognebær i tønner og helte vann over. Senere på vinteren tok en ut porsjoner, slo kokende vann over og ga den lunkne «sørpa» til husdyrene. Dette ble regnet som kraftfôr. Rognebær ble også brukt som fôr til høns (Høeg 1976).

Rogn vokser over hele landet med unntak av fjellområdene. Trærne har en relativt kort levealder på knapt 100 år, men ble tidligere intensivt høstet. Særlig på kysten og nord i landet var dette treslaget viktig. Rogn var særlig høgt skattet på grunn av bærene som var godt likt av husdyrene. Foto: Leif Hauge.

Rogneved er hard og seig, men råtner fort. Derfor ble det relativt sjelden formet styvingstrær av rogn, selv om man av og til kan trefe på dem i landskapet. Rognebark gir en vak ker gulfarge og egner seg godt til farging og til barking av fiskegarn. Ellers slipper rogn barken lett under sevjegangen, og også rette rognekvister har vært mye brukt til fløyter og piper. Rogn har også hatt medisinsk funksjon, spesielt som botemiddel mot byller og tannverk. Flogrogn (rogn som har slått rot i barken/greinvinkler på et annet tre) har også blitt brukt som «afrodisiakum» (Høeg 1976).

Gråor Gråor er vanlig i hele landet bortsett fra deler av Finnmark. Gråor kan opptre i rene bestander, men er ofte å finne i blandingsskoger sammen med hegg, alm eller ask. Gråor er et pionertreslag og kan dek ke en del av sitt næringsbehov ved at de kan fiksere nitrogen fra atmo-

lauvtrærnes innvandringshistorie og bruken av dem

sfæren ved hjelp av rotknoller med bakterier som de kan leve i symbiose med (Frivold 1994). Gråortrær blir sjelden store eller særlig gamle. Derfor ble det vanlig vis ikke formet styvingstrær av gråor. Oretrær kunne likevel bli hogd av i brysthøgde, men treslaget ga mindre tilvekst enn andre styvingstrær som for eksempel ask. Gråor ble først og fremst høstet som «snelskog», det vil si at treet (oppslag) ble hogd av ved rothalsen. Gråorlauv er bittert, og ble sjelden gitt til husdyrene i frisk tilstand. I tørkeprosessen forsvinner en del av bitterstofene, og lauvkjerver av gråor ble mye brukt som vinterfôr på gårdene. Orelauvet blir svært sprøtt, brister lett og faller av kvisten. Derfor måtte gråorlauvet fraktes hjem i rått vær eller tidlig på morgenen da det fremdeles var dugg og fuktig i luften. På grunn av symbiosen med nitrogenbakterier på røttene foregår fotosyntesen lenger hos gråor enn hos trær som ikke har denne egenskapen. Gråor og svartor feller bladene grønne. Dette lauvet ble tidligere utnyttet og sanket inn som rakelauv, og enten brukt som strølag under husdyrene eller som hakkelauv blandet sammen med andre fôrprodukter. «Lauvkvistane vart hakka smått og lagt lag på lag, og salta, til kuene» (Høeg 1976). Orelauvet ble vanlig vis helst brukt til grisefôr. Oreveden råtner fort, og er lite holdbar til for eksempel hesjestaur, gjerdestolper og påler, men ellers har treet et godt virke til mange formål. Veden ga ikke smak, og kar av or ble tidligere mye brukt til lagring av melkeprodukter. Veden var også lett, og ble brukt til å lage tresko av. Or har vært mye brukt til farging av garn og gar ving. Lauvet kunne brukes til dette, men som oftest var det barken som ble brukt, blant annet til å preparere skinn til pesker og skaller i Finnmark (Høeg 1976). Oreblad har vært brukt medisinsk til å legge på åpne sår. Oppkok av orebark kunne også brukes mot svette og såre føtter. Den karakteristiske rødfargen i or har mange steder i landet ført til en del tabu-forestillinger; for eks-

trær og tradisjon

empel mente man at pisker av or kunne påføre husdyrene sykdommer, spesielt «rødsott» eller blod i urinen. Or har også fungert som en av de viktigste kalenderplantene våre. Tidspunkt for viktige onner (såtid) og tidspunkt for å slippe dyrene på beite i inn- og utmark ble gjerne relatert til utviklingen av orebladene (Høeg 1976).

Hassel Hassel er en bærende busk/lite tre, og ble regnet for å være spesielt verdifull. Den vokser langs kysten til Nordland og i innlandet til Steigen. I Sør-Norge (Seljord i Telemark) kan den vokse opp mot 800 moh. (Lid & Lid 2005). Hassel er varmekrevende, og lav sommertemperatur er en viktig begrensende faktor. Hasselen trives best på voksesteder med mye lys, noe som er nødvendig for å gi modne nøtter (Nedkvitne & Gjerdåker 1999). Hasselen hadde to hovedbruksområder: til nøtteproduksjon og tønnebåndproduksjon. Hassel kan danne tette bestander, men i gammel tid lot man gjerne hasselbuskene stå mindre tett slik at området også kunne utnyttes til beitemark eller til slåttemark. «Bandaskog» er et lokalt vestnorsk navn på hasselskog som ble utnyttet til produksjon av tønnebånd (band). Ved produksjon av tønnebånd var det vanlig å kutte 5–6 år gamle skudd om høsten/vinteren ved rothalsen. Skuddene skulle ha en tykkelse mellom 2,5 og 3,5 cm i diameter. Lengden skulle utgjøre én favn pluss en snidellengde, det vil si ca. 2 meter. Det var ellers vanlig å la 2–3 eldre stammer stå igjen i buskgruppen ved hver høsting for å sikre gjenvekst. Mange av hasselbuskene/-trærne som vi finner i dag, kan ha et omfattende og gammelt rotsystem.

Andre treslag Mange andre lauvtreslag har vært brukt til emnevirke og til husdyrfôr. Osp forekommer over hele landet. Både lauv, kvister og bark har tidligere vært brukt til fôr, ikke

Hassel ble regnet som en bærende busk/lite tre på grunn av nøtteproduksjonen, og ble gjerne beholdt på slåtte- og beitemark. Hasselen kunne også danne store bestander på grovt substrat, i lier og urer. Hasselskogen ved Vike ved Eikesdalsvatnet i Møre og Romsdal er oppgitt til å være en av de største i Nord-Europa. Stammeomfanget på disse gamle, lave «hasselstuvene» er målt opptil 3,25 m. I dag er deler av skogen skjøttet både med hogst og beite. Hasselskuddene produserte unge, rette stammer til tønnebånd (bøkkerindustrien). Før jernbånd ble vanlig, var det hasselbånd som ble brukt for å samle stavene på ulike typer av tønner (fisk) og stamper. Hassel er et treslag som raskt danner nye skudd fra basis og rotskudd ved avkapping, og disse hasselbestandene kunne få et svært stort omfang, og rotsystemet kan bli flere hundre år. Foto: Leif Hauge.

lauvtrærnes innvandringshistorie og bruken av dem

bare som nødfôr. Ospelauv ble regnet som helsebringende, og inngikk flere steder som et fast ledd i husdyrstellet som medisin til dyrene, helst til hester. En finner stedvis styvingstrær av osp, men vanlig vis ble lauvet høstet i forbindelse med trefelling. Hegg har hatt liten verdi som fôrtre. I hegg finnes glykosider som avspalter blåsyre og som setter en karakteristisk smak og lukt på trevirke, på lauv og bær (Nedkvitne & Gjerdåker 1999). Derfor har hegg hatt størst betydning som medisinplante og som legemiddel, blant annet mot ormebitt. Heggebark har vært brukt som medisin mot husdyrsykdommer, spesielt etter en lang vinter i fjøset.

trær og tradisjon

Spisslønn har i mindre omfang vært benyttet som fôrtre. En finner likevel stedvis enkelte styvingstrær av spisslønn, helst helt sør i landet. Også baret fra enkelte bartrær har blitt brukt til husdyrfôr. I frisk tilstand er dette blitt hak ket opp, gjerne blandet med andre fôrprodukter, og gitt til husdyra. Friske skudd blir gjerne beitet av husdyr, spesielt av småfe. Særlig einer har hatt svært mange anvendelsesområder, og vært en viktig vekst opp gjennom historien og blitt utnyttet både til emnevirke, redskap, til huskledning, som strø, til rengjøring, røyking, som krydder og til ølbrygging, og som medisinplante.

Forfatterne Ingvild Austad (f. 1946). Cand.agric. 1971, lic.agric./ dr.scient. 1976/1981 ved Norges landbrukshøgskole (NLH)/ Universitetet for miljø og biovitenskap (UMB). Forskn. ass./vit.ass. ved NLH (1971–1976). Amanuensis/førsteama nuensis ved Sogn og Fjordane distriktshøgskule (SFdh)/ Høgskulen i Sogn og Fjordane (HSF) fra 1977/1981 og siden 1992 professor. Professor II ved Universitetet i Ber gen (UiB) 1993–2003. Hovedarbeidsfelt er seminaturlige vegetasjonssamfunn og økologiske prosesser knyttet til det tradisjonelle kulturlandskapet.

Leif Hauge (f. 1956) er cand.real. fra Universitetet i Oslo (UiO). Siden 1994 førsteama nuensis i landskaps økologi ved Høgskulen i Sogn og Fjorda ne. Under vis ning hovedsa kelig i kulturminne og kulturlandskaps fag. FoUaktivitet knyttet til hvordan menneskets utnytting av naturressursene har påvirket landskapet, med særlig vekt på tradisjonell bruk av kulturlandska pet. Hauge arbeider også mye med visuell dokumenta sjon (foto) omkring bruk og tilstand for det tradisjonel le kulturlandskapet.

ingvild.austad@hisf.no, Høgskulen i Sogn og Fjordane Boks 133, 6851 Sogndal

leif.hauge@hisf.no, Høgskulen i Sogn og Fjordane Boks 133, 6851 Sogndal

167

Bidragsytere Torstein H. Garmo (f. 1952). Cand.agric. (sivil agronom) 1978, dr.scient. 1984 ved Norges land brukshøgskole (NLH). Forskn.ass./forsker ved NLH (1978–1987). Forskningskoordinator Norges land bruksvitenskapelige forskningsråd; Radioaktivitets programmet (1987–1992). Forsker/førsteamanuensis ved Institutt for husdyr og akvakulturvitenskap, NLH/ UMB fra 1993. Hovedarbeidsfelt har vært utnyttelse av beite til småfe i utmark og beite til melkeku i inn mark, utnyttelse av innhøsta grovfôr (halm, grassurfôr) til melkeku, næringsinnhold og fôr verdi av beitegrøde og grovfôr. I de senere år har FoUvirksomheten også vært fokusert på produksjon og utslipp av metan hos melkeku, samt mineralforsyningen hos sau og kjøttfe på utmarksbeite. torstein.garmo@umb.no, Institutt for husdyr og akvakulturvitenskap, Universitetet for miljø og biovitenskap (UMB) Postboks 5003, 1432 Ås John Bjarne Jordal (f. 1954) er cand.real. fra Norges teknisknatur vitenskapelige universitet (NTNU). Lek tor ved Fræna videregående skole i 10 år med biologi og naturfag, kjemi og matematikk som under visningsfag. Han har vært tilknyttet Ting voll videregående skole gjennom hele 1990tallet, gjennomført kurs om miljø spørsmål for kommuner og næringsliv, prosjekter for Ut dannings og forskningsdepartementet, samt kursmodu ler på universitets og høyskolenivå. Har siden 1992 hatt enkeltmannsforetak i biologi og naturfor valtning med ansvar for en rek ke publikasjoner, kurs, foredrag m.m. john.bjarne.jordal@sunndals.net, Auragata 3, 6600 Sunndalsøra

168

trær og tradisjon

Mons Kvamme (f. 1952) er botaniker og vegetasjons historiker, utdannet ved Universitetet i Bergen (UiB). Arbeidsfeltet har vært forskning og formidling om uli ke kulturlandskap, først og fremst historisk ut vik ling og praktisk skjøtsel. Arbeidet ved Universitetet i Bergen og Høgskulen i Sogn og Fjordane. Frem til 2003 direktør ved Lyngheisenteret på Lindås. Arbeider nå som uavhen gig fagkonsulent med ulike oppdrag knyttet til lyngheier og kulturlandskapsspørsmål. Mons@ballast.no, Nordnesbak ken 1, 5005 Bergen Jørn-Frode Nordbak ken (f. 1960) er dr.scient. i vege tasjonsøkologi fra Universitetet i Oslo (UiO), med av handling om boreal nedbørmyr. Arbeid i moseherbariet ved Botanisk museum (UiO) og prosjektansatt første amanuensis ved Høgskulen i Sogn og Fjordane (HSF). Her med under visning i botanikk og vegetasjonsøkologi og arbeid med revegetering på naken jord og biomang fold i tradisjonelt kulturlandskap. Etter en periode som frilansbiolog med naturtype, biomangfold og konse kvensanalyser for ulike oppdragsgivere, har han siden 2010 arbeidet som forsker ved Norsk institutt for skog og landskap. jfn@skogoglandskap.no, Norsk institutt for skog og landskap Postboks 115, 1431 Ås Per Ar vid Ølmheim (f. 1946) er cand.philol. fra Uni versitetet i Bergen (UiB) og siden 1991 høgskolelektor/ førstelektor i norsk ved Høgskulen i Sogn og Fjordane, hovedsakelig med under visning i språk lige disipliner ved Avdeling for lærarutdanning. FoUvirksomheten har

hatt fokus på norsk rettskriving og normering, og med forholdet mellom bokmål og nynorsk i lærebøker. Ølm heim har også vært sterkt engasjert i arbeidet med lokale stedsnavn, særlig i forbindelse med stedsnavnprosjektet ledet av Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane. perao@hisf.no, Høgskulen i Sogn og Fjordane Postboks 133, 6851 Sogndal

bidragsytere

169

,!7II2B1-abjafj!

INGV ILD AUSTA D OG L EIF H AUGE

isbn 978-82-11-01905-9

TRÆR OG TRADISJON

www.fagbokforlaget.no

TRÆR OG TRADISJON

Bruk av lauvtrær i kulturlandskapet

INGVILD AUSTAD OG LEIF HAUGE