Vitenskapsteori i psykologiske fag (9788245034783)

Henrik Berg

Vitenskapsteori

I PSYKOLOGISKE FAG

Henrik Berg

Vitenskapsteori

I PSYKOLOGISKE FAG

Copyright © 2023 by Vigmostad & Bjørke AS

All Rights Reserved

1. utgave 2023 / 1. opplag 2023

ISBN: 978-82-450-3478-3

Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsbilde: © shutterstock / Master1305

Utgitt med støtte fra NFFO.

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget

Kanalveien 51

5068 Bergen

Tlf.: 55 38 88 00

e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Forord

Denne boken er et forsøk på å klargjøre grunnlaget for psykologiske fag. Dermed er den myntet på alle som ønsker å få en bedre forståelse av hvilken vitenskap psykologi (og beslektede fag) er. Det er ikke mulig å skrive om psykologiens vitenskapsteori uten å ta stilling. Det har heller ikke vært et mål å gi en «nøytral» beskrivelse, men det har vært et mål å gi en balansert beskrivelse. Alle tenkere eller tradisjonene som er beskrevet i denne boken, har lært oss noe viktig om vitenskap, og dermed også psykologi. På den andre siden har noen tankeretninger tålt tidens tann bedre enn andre. Noen filosofiske skoler kan betegnes som avleggs. Samtidig kan vi finne gjenlevninger fra disse skolene i dagens psykologi. Slik kan boken fungere som en kritisk korreksjon til psykologifaglige oppfattelser som ikke er i takt med brede vitenskapsteoretiske utviklingstrekk. To av de største truslene mot vitenskapens legitimitet er fravær av kritisk tenkning og brudd på vitenskapens egne normer. Disse er ofte symptomatiske for en avstand mellom vitenskapsteoretisk tenkning og vitenskapelig praksis. Dette er viktige tema både for forskere og praktikere som tar i bruk vitenskapelig kunnskap.

Å beskrive et fagfelts vitenskapsteori innebærer alltid å foreta en seleksjon, også med henblikk på inndeling av kapitler. Et avgjørende seleksjonskriterium har vært relevans. De inkluderte perspektivene har med andre ord stor relevans for å forstå psykologi og vitenskap. Det er lagt omtrent lik vekt på naturvitenskapelige, humanistiske og samfunnsvitenskapelige perspektiv. Et kapittel tar for seg psykologiens studieobjekt med særlig fokus på mentale fenomen. Det er fordi det er knyttet til nokså uttalte grunnlagsdiskusjoner til dette temaet. Men også fordi koblingen mellom sinnsfilosofi og kunstig intelligens spiller en stadig større rolle i moderne vitenskap. Ettersom psykologisk kunnskap ofte har et praktisk siktemål, er også forholdet mellom vitenskap og praksis beskrevet i et eget kapittel. Boken har i tillegg egne metodekapitler. Metodekapitlene er mest relevante for lesere som ikke har særlig metodisk skolering.

Ingen skriver bok uten å ha mange å takke. Jeg vil gjerne få takke kolleger ved Universitetet i Bergen, Universitetet i Oslo og Universitetet i Agder. Takk også til redaktør Nikolai Fjeld for et godt samarbeid. Takk til Helene Nilsen for nyttige tilbakemeldinger. Takk til NFFO for støtte til å skrive boken. Til slutt vil jeg takke familie og venner for oppmuntrende ord og inspirasjon.

Henrik Berg

19.05.23 Bergen

Kapittel 1

Introduksjon

Ethvert fag har et relativt avgrenset gjenstandsområde. Det en vitenskap undersøker, kalles studieobjekt. Psykologiens studieobjekt er svaret på spørsmålet «hva studerer vi i psykologien?». I dag forstås psykologi vanligvis som studiet av tenkning, følelser og atferd (Hergenhahn, 2001; Teigen, 2015). Men uavhengig av hvordan vi definerer psykologi, reises noen nye spørsmål. Hvordan skal vi undersøke psykologiens studieobjekt? Hva er tenkning, følelser og atferd? Her er noen eksempler på spørsmål med bakgrunn i dagens psykologi:

• Er tenkning hjerneprosesser eller en kulturell aktivitet?

• Kan datamaskiner representere menneskelig tenkning på en god måte, eller forsvinner det menneskelige i slike representasjoner?

• Finnes det en eller flere forskningsmetoder i psykologi?

Denne typen spørsmål kalles gjerne grunnlagsspørsmål. Svarene vi gir på slike spørsmål, danner grunnlaget for psykologi som vitenskap. Dersom vi aksepterer at datamaskiner kan lære oss noe om (menneskelig) tenkning, vil det påvirke hvordan vi studerer tenkning. Slik er det ingen spørsmål som har større betydning for hva psykologi er. Det er mange grunnlagsspørsmål vi ikke har klare svar på. Da brukes ofte betegnelsen grunnlagsproblem. Et grunnlagsproblem som fremdeles diskuteres, er spørsmålet om hva et sinn er.

Når vi definerer psykologi som studiet av tenkning, følelser og atferd, bør det naturligvis forstås som et bredt utgangspunkt. Psykologien undersøker alt fra menneskekroppen til moralsk utvikling, språklige konstruksjoner, dype kulturelle perspektiv og forholdet mellom celler og hele mennesker. Psykologiens primære fokus er menneskesinnet og menneskelig atferd. Samtidig overskrider faget ganske åpenbart og ofte disse rammene. Psykologi har bidratt til forståelsen av andre arter, estetikk, teknologi og økologi, for å nevne noe. Det er uhensiktsmessig å avgrense psykologiens studieobjekt for skarpt. I likhet med flere andre vitenskaper er psykologiens studieobjekt komplekse. Dermed er det mange ulike

måter å studere psykologiske fenomen på. Men det vanskeliggjør også en definisjon av psykologi.

I hverdagslivet tenker, føler og handler vi, ofte helt upåfallende. I vitenskapeliggjøring av «tenkning, følelser og atferd» må vi avgrense et studieobjekt. Vi kan ikke undersøke alle sider ved tenkning, følelser eller atferd i én vitenskapelig undersøkelse. Dermed må vi velge et bestemt tema med et bestemt fokus. Det er imidlertid avgjørende at vi også anlegger noen bredere perspektiv. Psykologi er et antropologisk fag. Det vil si at det gir oss svar på spørsmålet «hva er et menneske?». «Atferd, tenkning og følelser» beskriver hvordan vi agerer og reagerer i verden. Dette viser hva som står på spill i en vitenskap som psykologi; det er store deler av vår selvforståelse. Denne kjensgjerningen fordrer en dyp refleksjon over hvordan psykologi som vitenskap former forståelsen av hva det vil si å være et menneske. Denne mer grunnleggende refleksjonen er en av vitenskapsteoriens viktigste funksjoner. På den ene siden er det en spenning mellom vitenskapens avgrensning og behovet for refleksjon. Samtidig er det ingenting i veien for å tenke vitenskapsteoretisk om en mer avgrenset studie eller forskningstema.

I tillegg til psykologi finnes det naturligvis andre disipliner som også kan gi svar på hva et menneske er. Noen eksempler er biologi, økonomi, sosialantropologi, lingvistikk og filosofi. Disse fagene har (med unntak av filosofi) trolig ikke et like bredt tilfang av teorier. Psykologien inngår ofte som en del av, og låner fra, disse fagene. Noen eksempler på tema som befinner seg i grenseoppgangen mellom ulike fag, er atferdsøkonomi, eksperimentell lingvistikk og politisk psykologi. Det er også i grenseoppgangene og overgangene mellom ulike fag man kanskje har størst potensial for å utvikle forståelsen av ulike fenomen. Psykologi kan studeres gjennom mange ulike perspektiv. I den ene ytterkanten finner man sosialpsykologisk forskning som grenser mot sosiologi og sosialantropologi (Shweder, 1995). Et eksempel er hvordan kulturen former tenkning og atferd. I en annen ytterkant finnes humanistiske analyser av menneskelig meningsdannelse og eksistensvilkår (Jacobsen, 2007; May, 1983). Mennesker er antakeligvis det eneste vesenet som kan tenke systematisk om sine egne livsbetingelser (Camus, 2002; Heidegger, 1962). Denne kjensgjerningen kan ha stor betydning for hvordan vi forstår hva et menneske er. I tillegg er naturvitenskapelige studier av hjernen og kognisjon en sentral del av dagens psykologi (Braisby & Gellatly, 2012). Forskning har for eksempel vist at hjernelesjoner og forstyrrelser i signaloverføring påvirker tenkning og atferd. I komparativ psykologi sammenlignes mennesker og dyr. Den åpenbare fordelen med å forske på

dyr er at man har større grad av kontroll. Da kan man isolere forskningsvariabler på en mer effektiv måte. Samtidig er det ikke sikkert at dyr kan representere alle sider ved mennesket på en adekvat måte. Særlig gjelder dette mer avanserte kognitive funksjoner.

En annen viktig del av definisjonen av psykologi er fagets metoder som gir svar på spørsmålet «hvordan studerer vi psykologiske fenomen?». Gjennom historien har man benyttet metoder som introspeksjon, eksperimentelle studier, dyrestudier og kvalitative metoder (Teigen, 2015). Som en klar hovedregel er det avgjørende at det er samsvar mellom forskningsspørsmål og metode. Det kan være hensiktsmessig å bruke dyr, dersom man er opptatt av basalbiologi eller enkel atferd. Bruk av dyr er på den andre siden mindre hensiktsmessig dersom man er opptatt av særmenneskelige fenomen som «autentisitet» eller «livsprosjekt».

Dagens psykologi er metodisk pluralistisk og innbefatter både kvantitative og kvalitative metoder (Appelbaum et al., 2018; Levitt et al., 2018). Kvantitative analyser tar vanligvis i bruk numeriske data, mens kvalitative analyser analyserer som regel verbale data. I tillegg kan psykologiske analyser være teoretiske. Teoretisk forskning omhandler ofte grunnlagsspørsmål som «Hva er et menneskesinn?» eller «Hva er et personlighetstrekk?». Det er heller ikke uvanlig å kombinere ulike perspektiv og metoder. Et eksempel er kombinasjoner av perspektiv fra sosialpsykologi og biologisk psykologi. En problemstilling som kombinerer disse perspektivene, kunne være hvordan sosialt miljø påvirker stressnivå. Dette kan måles gjennom stresshormonet kortisol. Metodisk kan man kombinere kvantitative og kvalitative metoder i det som betegnes som «mixed methods»-design (den norske betegnelsen «kombinerte metoder» brukes sjelden). «Mixed methods»-design vektlegger de kvantitative og kvalitative delene av en undersøkelse i ulik grad. Skillet mellom ulike underdisipliner (dvs. biologisk psykologi, kognitiv psykologi, utviklingspsykologi, personlighetspsykologi, sosialpsykologi) og metoder (dvs. kvantitative, kvalitative og teoretiske) kan med andre ord være nokså flytende.

Det faktum at psykologi inkorporerer alle disse ulike studieobjektene og perspektivene, stiller oss overfor en krevende oppgave. Hva er det som forener disse perspektivene slik at de hører naturlig hjemme i samlebetegnelsen psykologi? Hvilke metoder er relevante og på hvilke måter? På den ene siden springer svarene på disse spørsmålene ut fra fagmiljøene selv. Psykologien er til en viss grad hva psykologien gjør. På den andre siden støtter psykologiforskere seg på et mer grunnleggende nivå. Dette nivået kan vi betegne som vitenskapsteoretisk. Vitenskapsteorien er grunnleggende for alle vitenskapelige

undersøkelser, selv om psykologiske forskere ikke nødvendigvis adresserer dette analysenivået i forskningen sin. Som et utgangspunkt kan vi dermed hevde at vitenskapsteori kan bidra til mer transparente vitenskapelige forståelser og praksiser. Vitenskapsteorien tydeliggjør ideal og grunnprinsipp som forskere og praktikere enten tar for gitt eller tilslutter seg gjennom utprøving av vitenskapsteoretiske argumenter.

Vitenskapsteori og kritisk tenkning

Kritisk tenkning regnes som en akademisk kardinaldyd. Vi kan ha ulike oppfatninger om ulike saksforhold. Men det er akademiske studier som gjør det mulig å studere disse oppfatningene systematisk. Dermed ligger en idé om kritikk (som i utprøving) til grunn for den akademiske gjerningen. Ofte settes vitenskapen i et motsetningsforhold til hverdagslige ureflekterte oppfatninger. Men det er naturligvis ikke bare hverdagslige oppfatninger som bør være gjenstand for kritisk tenkning. Vi bør også etterprøve utbredte akademiske oppfatninger. Ellers vil vi nesten være garantert faglig stagnasjon. Samtidig vil ulike deler av akademia være kritiske på ulike måter. Vitenskapen kan for eksempel være kritisk til hvorvidt vi bør akseptere enkeltpåstander samtidig som den aksepterer premissene for begreper som er benyttet. La oss se på et eksempel:

• «Personlighetstrekket ekstroversjon korrelerer positivt med lykke».

Denne påstanden kan undersøkes empirisk. Samtidig aksepteres kanskje en forståelse av personlighet og lykke som forblir utematisert. Vitenskapsteorien analyserer blant annet slike premisser. For ved nærmere ettersyn er det ikke åpenbart hva vi mener med «personlighet», «ekstroversjon» og «lykke».

Mange psykologiske begrep er omdiskuterte og har ringvirkninger som går langt ut over fagpsykologien. Noen eksempler er intelligenskvotient (IQ), helse, lykke eller personlighetstrekk. Slike begrep krever en inngående refleksjon. Dermed er det utilstrekkelig å være metodisk stringent i en snevrere forstand. Det er viktig at en IQ-test baserer seg på gode data som er tolket på en rimelig måte. Samtidig bør forskere og praktikere kunne reflektere over hva IQ er og begrepets ringvirkninger i samfunnslivet. Slike refleksjoner er en del av forskersamfunnets selvpålagte regler og normer gjennom forskningsetikken (Den nasjonale forsknigsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora, 2021). De inngår også i profesjonsetikken (Norsk psykologforening, 1998).

Akademiske analyser risikerer å fokusere på de interne akademiske prosessene, uten å inkorporere ytre faktorer. Ofte er imidlertid de ytre faktorene avgjørende for å forstå hva vitenskap er. Dette kan både gjelde for hvilke forskningsspørsmål man er opptatt av på ulike tidspunkt, og hvordan man studerer ulike fenomen. Det er for eksempel ikke helt tilfeldig at man forsket mye på lydighet etter andre verdenskrig. Man hadde erfart hvordan totalitære regimer skapte «lydige» borgere. Vitenskapseksterne faktorer påvirker dessuten vitenskapens ettervirkninger. Hvordan politiske myndigheter bruker forskningen, kan variere i henhold til politiske system og den politiske agendaen. Det samme kan markedskrefter som bruker vitenskapelige funn for å selge produkter. Tobakkprodusenter har for eksempel økonomiske interesser i forskning som sår tvil om hvorvidt tobakk er helseskadelig (Oreskes & Conway, 2010). Kritisk tenkning opererer sjelden på et enkeltnivå. Det er viktig å kunne sammenfatte flere ulike perspektiv. Dette er ikke desto mindre relevant når aktiviteten og studieobjekt er komplekse. Å kunne analysere psykologien som vitenskap er dermed viktig for vitenskapelig forståelse. Men det er også viktig for at vitenskapen skal få hensiktsmessige ettervirkninger. Det er på ingen måte gitt at vitenskapelig kunnskap utelukkende brukes for å realisere gode formål.

Vitenskapsteorien representerer kritisk tenkning på flere nivå. En betydning av begrepet kritikk er å tilbakeføre noe til opprinnelsen. Også i den forstand er vitenskapsteorien en viktig kritisk ressurs. Psykologien består av ulike teorier som forsøker å beskrive ulike aspekt ved mennesket. For enkelhets skyld kan vi avgrense til empiriske teorier. Skal vi være kritiske, bør vi stille oss spørsmålet om hvorfor vi har tillit til psykologiske teorier. Hva er det som skiller en faglig påstand fra andre påstander? Et utgangspunkt kan være å peke på den empirien (altså forskningsdataene) som funderer teorien. Da bør vi stille spørsmålet: Hvorfor har vi tillit til denne empirien? Svaret på det spørsmålet kunne være at den er basert på visse metodiske prinsipper som er gjennomført på en god måte. Men da må vi også stille spørsmål hvorfor vi skal ha tillit til disse metodiske prinsippene. Da kommer vi ned til et vitenskapsteoretisk nivå. Vitenskapsteorien angir hvilke premisser vitenskapen er tuftet på. Slik kan vi si at forståelsen av all psykologisk empiri og teori avhenger av en god vitenskapsteoretisk forståelse. Den tilliten (eller mistilliten) vi vier vitenskapen, springer ut av vitenskapsteoretiske argument.

All den tid vitenskapsteorien angir betingelsene for vitenskapen, kan den også brukes som en kritisk målestokk for faktiske vitenskapelige praksiser. På

den ene siden kan den stadfeste hva vitenskapen bør være. Det kan være betydelig avstand mellom de prinsippene forskere hevder å etterleve og hva forskere faktisk gjør. Et begrep som illustrerer dette, er «P-hacking». «P-hacking» betegner ulike prosedyrer for å identifisere og bekrefte (i motsetning til å avkrefte) vitenskapelige påstander. Denne malpraksisen springer ut av en norm i enkelte vitenskapsmiljø hvor positive funn vurderes som mer verdifulle enn negative funn. Dette bryter naturligvis med vitenskapens ideal (og typiske selvforståelse) om å tilstrebe objektive analyser av ulike saksforhold.

Man kan også korrigere utbredte oppfattelser av vitenskapen gjennom beskrivelser av vitenskapen. Disse kan tjene som korreksjoner, enten av vitenskapelige praksiser eller av forståelser av vitenskapen. Dersom det viser seg at et fåtall etterlever vitenskapelige normer, bør vi kanskje også revidere synet vårt på vitenskapen. Selv om det kan være nyttig å skjelne mellom vitenskap som ideal og praksis, er det også viktig å bruke praksiser og idealer som målestokker for hverandre.

Vitenskapsteorien er dessuten kritisk i den forstand at den setter vitenskapen inn i en større kontekst. Vitenskapen er bare en blant flere kunnskapstyper. Eksempler på andre kunnskapstyper er taus kunnskap, praktisk kunnskap og moralsk-etisk kunnskap. Vitenskapen står også i et forhold til samfunnsliv og verdier. Å forstå vitenskapen som en del av andre kontekster er viktig, ikke minst når vitenskapelig kunnskap skal anvendes. Psykologisk kunnskap brukes i alt fra helsetjenester, skole, organisasjonsliv, politikk, rådgivning med mer. Vitenskapelig kunnskap har fått en stadig større rolle i utformingen av ulike tjenester. Dette er kjent som evidensbasert praksis. Dermed er det viktigere enn noen gang

å tematisere vitenskapens egenart, som blant annet inkluderer å tematisere vitenskapens grenser. En særlig viktig problemstilling i dette henseendet er om det finnes andre kunnskapstyper som bør supplere eller korrigere vitenskapelig kunnskap i praksisideal.

Vitenskapsteori representerer i tillegg en viktig kilde til faglig nyvinning. Faglig nytenkning oppstår gjerne i spenningen mellom ulike fagtradisjoner.

I psykologihistorien illustreres dette på en god måte i «den kognitive revolusjonen». «Den kognitive revolusjonen» betegner overgangen fra atferdspsykologi til kognitiv psykologi. Atferdspsykologi fokuserte nokså utelukkende på atferd. Kognitiv psykologi er derimot mer omfattende og inkluderer blant annet persepsjon, tenkning og hukommelse. Bakgrunnen for den kognitive revolusjonen var en integrasjon av perspektiver fra blant annet lingvistikk, datavitenskap, nevrovitenskap og sinnsfilosofi med allerede eksisterende perspektiv i psykologien.

Et slikt nyvinningspotensial kan vitenskapsteoretisk tenkning bidra til å forløse. Vitenskapsteori opererer ofte på et annet abstraksjonsnivå enn vanlig vitenskapelig tenkning. Slik kan det være lettere å se forskjeller og likheter som det kan være vanskelig å identifisere når man har et mer avgrenset og vitenskapsnært perspektiv. I tillegg tvinger vitenskapsteorien fagfolk ut av deres typiske tenkemåter og krever at de tar stilling til vitenskapens forutsetninger. Dette kan også bidra til nytenkning.

Gjennom denne boka skal vi se på ulike måter å forstå og analysere vitenskap på. Dette vil kunne bidra til en bedre forståelse av hva psykologi er. Det er viktig å konstatere at dette handler om psykologi. Samtidig skiller boken seg fra klassisk fagpsykologi. I en viss forstand vil boken ha mer til felles med vitenskapsteoretiske analyser av andre fag. Men utvalget i boken er spesialtilpasset psykologien. Dette gjelder både de teoretiske og praktiske problemstillingene som reises i boken. Men bokens overordnede siktemål er en fagdannelse som egentlig ikke er veldig særegen for psykologi.

Vitenskap og vitenskapsteori

Vitenskapsteori analyserer vitenskap. Men hva er egentlig vitenskap? Noen definisjoner kan danne utgangspunkt for en kort drøfting. Én definisjon sier: «Vitenskap er systematisk og kontrollert utvikling av kunnskap om naturen, mennesket og samfunnet» (Aadland, 2015, s. 50). For det første angir definisjonen systematiske og kontrollerte prosedyrer som nødvendige betingelser for vitenskapen. Samtidig sier den lite om hvor mye kontroll og hvilke former for systematikk som er nødvendig. Er det for eksempel vitenskap dersom en hobbymosjonist trener med program og nedtegner treningen sin systematisk? Definisjonen angir naturen, mennesket og samfunnet som vitenskapelige studieobjekt. Definisjonen tar dermed stilling til hva vi kan få vitenskapelig kunnskap om. Den sier imidlertid lite om hvorvidt de samme metodene er velegnet for å studere alle disse studieobjektene, eller om det finnes ulike metoder som er mest typiske eller velegnede for de respektive gjenstandsområdene.

En mer omfattende definisjon er: «Vitenskapelig virksomhet er systematisk og sosialt organisert a) søken etter, b) ervervelse og produksjon av, og c) forvaltning og kommunikasjon av kunnskap og innsikt» (Tranøy, 1986, s. 59). Denne definisjonen tydeliggjør at vitenskapen også kjennetegnes av en spesiell form for sosial organisering. Vitenskapelige undersøkelser bygger for det første på tidligere funn. Som en klar hovedregel foreligger det en fagfellevurdering forut

for en publisering av et vitenskapelig resultat. Dette peker på viktigheten av en bestemt form for sosial organisering. Ulike stadier av en vitenskapelig undersøkelse er dessuten beskrevet:

1.Kunnskapssøken

2.Ervervelse

3.Produksjon

4.Kunnskapskommunikasjon

Disse fire punktene fremhever at vitenskap er en aktivitet. Forskere foretar en rekke valg som fører til et sluttprodukt vi kaller vitenskapelig kunnskap. Gjennom å kommunisere kunnskapen bekjentgjør forskere resultatene, slik at andre kan bygge videre på arbeidet. Samtidig kan vitenskapskommunikasjon by på problemer. Et problem kan være at forskere underkommuniserer usikkerhet i egen forskning. En motivasjon for å underkommunisere usikkerhet kan være at forskningen får større gjennomslag dersom den fremstår som «sikrere» enn den egentlig er. Denne dynamikken kan gjøre seg gjeldende både innad i vitenskapen og i samfunnet for øvrig. Dessuten kan forskningsformidling i allmenne eller populære kanaler fortegne de opprinnelige funnene til det ugjenkjennelige. I popularisering av forskningsfunn treffer forskere og forskningsjournalister gjerne på et dilemma. På den ene siden bør forskningen nå ut til flest mulig. Da må forskningen forenkles. På den andre siden er bred forskningskommunikasjonen ikke særlig verdifull dersom den ikke presenterer forskningen på en noenlunde etterrettelig måte. Ulike samfunn har dessuten ulik grad av vitenskapelig allmenndannelse. Forskningskommunikasjon handler ikke bare om å tilpasse stoffet til befolkningen, men å gjøre befolkningen i stand til å forstå forskningen. Dette er ikke desto mindre relevant i moderne samfunn hvor vitenskapen spiller en helt sentral rolle.

Selv nokså omfattende definisjoner tar oss imidlertid bare et lite stykke på veien mot en god vitenskapsforståelse. Vitenskap er et mangslungent ideal og en svært kompleks aktivitet. En rekke ulike perspektiv er med andre ord nødvendige for å få en rimelig god forståelse av hva vitenskap er. Gjennom å analysere vitenskapen på en rekke ulike måter bidrar vitenskapsteori til dette perspektivmangfoldet. En enkel definisjon av vitenskapsteori er «forskning på forskning». De ulike vitenskapene har studieobjekt som menneskesinnet og atferd (psykologi), levende organismer (biologi) eller samfunnet (sosiologi). Vitenskapsteorien studerer

vitenskapen selv. Selv om man kanskje typisk knytter vitenskapsteori til teoretiske analyser, kan vitenskapsteori også være empirisk. Når vitenskapsteorien er teoretisk, er filosofien ofte en sentral ressurs. Når vitenskapsteoretiske analyser er empiriske, kan de anlegge alt fra psykologiske, sosiologiske, antropologiske, historiske eller lingvistiske perspektiv. Det som skiller empirisk vitenskapsteori fra vanlig vitenskapelig forskning, er imidlertid at vitenskapen selv er studieobjektet. Noen eksempler på empirisk vitenskapsteori kunne være:

• Hvilke emosjonelle prosesser kjennetegner vitenskapelige prosesser?

• Hvordan har bruken av vitenskapelig utstyr variert gjennom vitenskapens historie?

• Hvilke typer klasseinteresser gjenspeiles i vitenskapen?

• Hvilke tematiske brudd finnes det i vitenskapens historie?

• Hvordan utvikler begrep seg i menneskevitenskaper?

Et annet viktig skille går mellom deskriptiv og normativ vitenskapsteori. Deskriptiv vitenskapsteori sier noe om hvordan vitenskapen er eller har vært. Eksempler på problemstillinger kunne være:

• Hvilke metoder har vært benyttet i psykologisk forskning?

• Hvilke ulike definisjoner av psykologi finnes?

Normativ vitenskapsteori sier noe om hvordan vitenskapen bør være. Eksempler på normative problemstillinger er:

• Hvilke metoder er best egnet til å studere psykologiske fenomen?

• Hva kjennetegner vitenskapelige fremskritt i psykologien?

De fleste vitenskapsteoretiske analyser har gjerne både deskriptive og normative innslag. Det vil si at de både beskriver og evaluerer forskning.

Ofte brukes betegnelsene vitenskapsteori og vitenskapsfilosofi om hverandre. Det finnes klar overlapp, men det er også nyttig å skille de to begrepene.

Vitenskapsfilosofi betegner vanligvis filosofiske analyser av vitenskapens grunnlag. Et sentralt vitenskapsfilosofisk spørsmål er spørsmålet om hva som skiller vitenskap fra ikke-vitenskap, eller pseudo-vitenskap (dvs. illegitime forsøk på å gi vitenskapelige forklaringer). Et annet eksempel er hva som kjennetegner

en vitenskapelig forklaring. Et tredje eksempel er hva som kjennetegner en vitenskapelig teori. Alle disse vitenskapsfilosofiske spørsmålene er også vitenskapsteoretiske. Men vitenskapsteori et mer omfattende begrep. Vitenskapen knyttes blant annet til samfunnsmessige og politiske forhold. Et eksempel på dette kan være hvilken rolle vitenskapelig evidens har og bør ha i politikkutforming. Et annet kan være hvorvidt behovene til stater og overstatlige organisasjoner styrer forskningsagendaen – og hvorvidt dette er ønskelig? I tillegg er det et sterkere søkelys på forholdet mellom vitenskap og praksis. Dette gjør for eksempel spørsmål knyttet til ekspertise relevant. Kort sagt er vitenskapsteori teoretiske og empiriske analyser som tar sikte på å beskrive og/eller kritisere vitenskapen.

Hva er psykologi?

Enkelte hevder at Aristoteles’ (1986) tekst «Om sjelen» (på gresk De anima) er den første psykologiske teksten. Mange tenkere har skrevet om menneskelig atferd, følelser og tenkning siden Aristoteles. Det var først på 1800-tallet at psykologien tok form som en moderne vitenskapelig disiplin. Mange knytter oppstarten av den vitenskapelige psykologien til Wilhelm Wundt (1832–1920). Wundt etablerte et psykologisk laboratorium i Leipzig i 1879. Wundt var imidlertid også en vitenskapsteoretisk tenker. Han skilte mellom hvilke tema som burde være gjenstand for en eksperimentalpsykologi og hvilke som burde være tema for en ikke-eksperimentell, såkalt folkepsykologi. Folkepsykologien var en mer kvalitativt orientert psykologi. Siden denne tidlige bevissthetspsykologien har man hatt en rekke ulike psykologiske skoler (Hergenhahn, 2001). Psykologien har med andre ord vært og er utpreget pluralistisk. Flere ulike skoler som har definert psykologi ulikt og benyttet ulike metoder, har sameksistert. Behaviorismen, eller atferdspsykologien, avgrenser psykologien til studiet av atferd. Psykoanalysen vektlegger betydningen av ubevisste prosesser. Den humanistiske psykologien er mer opptatt av menneskets særegne konstruktive vekstpotensial. Den kognitive psykologien er opptatt av informasjonsprosessering og hukommelse. Dette er naturligvis bare et lite utvalg av psykologiens skoleretninger.

Det er vanlig å tenke på dagens psykologi som et tredelt fag med fem basaldisipliner. Psykologien består av tre vitenskapelige tradisjoner:

• Naturvitenskap

• Humaniora

• Samfunnsvitenskap

Psykologiens basaldisipliner er:

• Biologisk psykologi

• Kognitiv psykologi

• Utviklingspsykologi

• Personlighetspsykologi

• Sosialpsykologi

Grenseoppgangene mellom underdisiplinene er imidlertid flytende. Man kan for eksempel studere hvordan sosialt samspill kommer til uttrykk på et cellulært nivå eller bruke metoder fra humaniora til å studere kognitive prosesser eller smerte. Når man skal klassifisere en sammensatt vitenskapelig disiplin som psykologi, er det nyttig å skille mellom studieobjekt og metoder. Det gjør det mulig å peke ut prototypiske eksempler på studieobjekt og metoder fra de tre vitenskapelige tradisjonene, selv om vi i praksis vil finne forskning på tvers av disse tradisjonene.

Psykologi som naturvitenskap

Psykologien kommer klarest til uttrykk som naturvitenskap i biologisk og kognitiv psykologi. Helsepsykologi, som er beslektet med medisin, har også ofte tydelige naturvitenskapelige trekk. Som naturvitenskap kjennetegnes psykologien av bruk av eksperimenter og tallfestet kunnskap. En viktig forutsetning for et eksperiment er kontroll. Det eksperimentelle idealet innebærer å isolere deler av et fenomen fra omverdenen. Dersom man for eksempel skal undersøke hvorvidt lyssetting påvirker hvordan man løser en kognitivt krevende oppgave, er det viktig at andre forhold som støy eller luftkvalitet ikke varierer på tvers av betingelsene. I så fall kunne det være forskjell i støynivå eller luftkvalitet som forklarer forskjellen i hvordan deltakerne løser den kognitivt krevende oppgaven, og ikke lyssettingen. I et eksperiment er målet å se hvordan variabler samvarierer. Den mest informative formen for samvariasjon er kausalitet, som beskriver årsakssammenhenger.

Da samvarierer variabler slik at variabel A forårsaker variabel B. For eksempel påvirker lyssetting prestasjon på en kognitivt krevende oppgave. En annen form for samvariasjon er korrelasjon. Når to variabler korrelerer, opptrer de samtidig.

Men vi er ikke i stand til å spesifisere årsakssammenhengen knyttet til variablene. Et eksempel kunne være at forskere fant at mennesker med høy sosioøkonomisk status ser ut for å ha bedre helse. Vi kan imidlertid stille oss spørsmålet om den høye sosioøkonomiske statusen forårsaker bedre helse eller om god

helse forårsaker høy sosioøkonomisk status. Ofte vil data og forskningsetiske avveininger avgjøre om man kan undersøke et fenomen eksperimentelt eller ikke. Forskere foretar dessuten en rekke pragmatiske avveininger og tilpasninger i faktisk forskningsarbeid.

Den andre sentrale tendensen i psykologi som naturvitenskap er bruk av tallfesting. Læren om bruk av tall for måling i psykologi kalles for psykometri. Psykometriske egenskaper gir kvalitetsindikatorer innenfor kvantitativ psykologi. De to mest sentrale kvalitetsindikatorene er reliabilitet og validitet. Reliabilitet angir hvorvidt de kvantitative målene er pålitelige; om vi oppnår samme resultat på tvers av ulike målinger. Et eksempel er hvorvidt en IQ-test oppnår tilsvarende nivå på tvers av ulike måletidspunkt (når vi forventer det). Validitet er knyttet til gyldighet eller om vi får kunnskap om det vi har til hensikt å få kunnskap om. Er det faktisk IQ vi tester, eller noe annet som konsentrasjonsevne eller sågar emosjonell trygghet? Det finnes en rekke ulike underbegrep for både reliabilitet og validitet og ulike måter å teste dem på.

Naturvitenskapelige tilnærminger tar gjerne sikte på å teste hypoteser. En hypotese er en påstand om verden som man underlegger en vitenskapelig test. På bakgrunn av en hypotese gjør man prediksjoner. En prediksjon er en påstand som beskriver hva som vil skje dersom hypotesen er sann. La oss si at vi vil teste hypotesen «varme fører til aggresjon». Hvis hypotesen er sann, vil varmeøkning føre til aggresjon. Denne prediksjonen kan vi observere i et eksperiment hvor vi lar to grupper interagere. I den ene settingen er det en behagelig temperatur. I den andre settingen er det adskillig varmere. Etterpå kan vi undersøke hvordan forskningsdeltakerne opplevde møtet (gjerne i kamuflert form for å skjule hypotesen). Ideelt sett vil testen gjøre oss i stand til å trekke en tentativ konklusjon om hypotesen «aggresjon fører til varme» er sann eller ikke. Det vil imidlertid forhåpentligvis bli klart at meningen til denne testen og påstanden vil kunne variere, avhengig av hvilket vitenskapsteoretisk perspektiv vi legger til grunn.

Psykologi som humanistisk disiplin

Tematisk er psykologi kanskje tydeligst en humanistisk disiplin i personlighetspsykologien og i utviklingspsykologien. I tillegg finnes det klare innslag av humanistisk tenkning i anvendt psykologi. I psykoterapi står psykodynamiske, eksistensielle og humanistiske perspektiver sentralt, som alle har klare humanistiske trekk (May, 1983; S.A. Mitchell & Black, 1995; Rieff, 1961; Rogers, 1973, 1980, 1989; Stolorow, Atwood, & Orange, 2002).

Hvilken type vitenskap er psykologi? Hva mener vi med psykologisk kunnskap? Denne boken tar leseren gjennom grunnlaget for psykologiske fag. Psykologi er både naturvitenskapelig, humanistisk og samfunnsvitenskapelig. Boken tegner dermed et bilde av et sammensatt fag med ulike vitenskapsteoretiske skoler og teoretikere.

Psykologisk kunnskap har ofte et praktisk siktemål. Dermed tematiseres forholdet mellom vitenskap og praksis. Boken har også et eget kapittel som omhandler mentale fenomen. Psykologi er metodisk pluralistisk. Derfor har boken kapitler som omhandler kvantitativ og kvalitativ metode.

Henrik Berg (f. 1983)

er professor i vitenskapsteori ved Universitetet i Bergen og Universitetet i Agder. Han er utdannet psykolog og filosof.

ISBN 978-82-450-3478-3