Vekst og visjoner i Veitastrond

DET GODE LIV: Et fritt liv i pakt med naturen, slik som hun vokste opp selv, er det Åse ønsker å gi barna sine. At flere unge bønder i bygda satser på landbruk, gjorde valget om å bygge nytt fjøs enklere.

LUSTER: I en bygd med 123 innbyggere har Felleskjøpet i løpet av de siste åra vært med på fire fjøsbyggingsprosjekter. Enda flere unge bønder har fjøstegningene klare. Kanskje optimisme og framtidstro er like smittsomt som korona?

STARTA MED SAU: Robert Nes (31) fikk kjøpt gård da en sambygding med arvinger som var bosatt på Østlandet, gikk bort. For noen år siden bygde han nytt sauefjøs til 200 vinterfôra sauer.

Hvordan skal vi få unge folk til å bosette seg i bygda vår? Mang en kommunepolitiker har klødd seg i hodet over nettopp dette spørsmålet. Mang en prosjektgruppe er nedsatt for å finne svaret på titusenkronersspørsmålet: Hvordan kan vi tiltrekke oss barnefamilier, som kan skape sine egne arbeidsplasser og fylle bygdas barnehager og skoler med latter og gråt, og samtidig sørge for at den lokale butikken fremdeles har et næringsgrunnlag?

Skaper egen arbeidsplass

Kanskje burde flere tatt turen til den lille bygda Veitastrond i Luster kommune i Vestland fylke. Der har det vært en jevn strøm av håndverkere inn og ut av bygda i flere år. Ryktene skal ha det til at nye fjøs og bolighus spretter opp, gamle fjøs restaureres og at hele bygda heier hverandre fram. Bygdas unge voksne vil gi barna sine den samme trygge oppveksten mellom høye fjell og grønt brevann, som de selv hadde. De synes god plass og nærhet til naturen er viktigere enn stort utvalg av kaféer og kulturtilbud. Skal de unngå timelang pendling, er de innforstått med at jobber ikke vokser på trær, men må skapes lokalt. Et besøk i Veitastrond er rett og slett som balsam for sjelen for alle som tror på at Norge ikke blir et bedre, men derimot fattigere land, hvis alle flytter til byen, sier ryktene. Hvordan har Veitastrond fått til det alle bygder drømmer om? Samvirkes utsendte setter seg i bilen og kjører smale svingete

vestlandsveier fra Sogndal for å finne svaret. På kjøreturen tenker vi litt på vinteren 1981, da den rasutsatte bygda var isolert i 107 dager. Etter en times kjøretur med bratte fjell på den ene siden og det turkise Veitastrondvatnet på den andre, åpenbarer et slettelandskap seg. Et landskap hvor sentraliseringsvinden møter motstand, hvor småbarnsfamiliene trives som kyr på fjellbeite og hvor det ikke lenger snakkes om at barnehagen kanskje må legges ned.

Nytt robotfjøs

Samvirkes aller første stoppested er hos Bjarte Nes (37). Han er odelsgutt, eldst av tre brødre, og har alltid visst at han ville ta over. Da faren døde i en ulykke i 2012 kom overtakelsen litt raskere enn planlagt, men Bjarte brettet opp ermene og satte i gang. Fjøset han overtok, var et løsdriftsfjøs som ikke trengte umiddelbar oppgradering. Åtte år etter overtakelsen har han imidlertid tatt valget om å investere millioner av kroner i en enklere og mer framtidsretta fjøshverdag. Om to uker kommer kyrne hjem fra sommerferie på setra og inn i et splitter nytt robotfjøs med både melkerobot og skinnegående fôrvogn i taket. En montør fra Felleskjøpet er i full sving med å montere kraftfôrsilo ute, mens melkerobot og innredning kommer på plass inne.

- Det har masse å si at det er flere unge som satser her i bygda. Det er mye morsommere å drive hvis man har et aktivt landbruksmiljø rundt seg. At vi er flere unge som satser og etablerer oss i bygda har store ringvirkninger for næringslivet. Ikke bare har vi engasjert lokale håndverkere, men nå må Tine hente melk, Nortura hente dyr til slakt og Felleskjøpet levere kraftfôr. At vi har skapt denne arbeidsplassen gir også ring virkninger for skolen og barnehagen, sier Bjarte. Ikke bare har han skapt sin egen arbeidsplass, han har også fulgt Erna Solbergs oppfordring om å lage mange barn. Av de ti elevene på skolen i bygda og de tolv barna i barnehagen, har Bjarte og kona bidratt med fire.

- Dere burde fått en pris fra ordføreren? - He he. Vi har ikke fått noen pris, men det skal sies at kommunen er veldig flinke til å støtte oss. I tillegg til støtte fra Innovasjon Norge, har vi fått rentefritt lån fra kommunen. Det kommer veldig godt med når man skal investere fem millioner kroner i egen arbeidsplass, sier melkeprodusenten. Han berømmer det gode miljøet i bygda. - Naboen bygde for ett år siden. Satsing er smittsomt, akkurat som nedlegging er smittsomt. Det er avgjørende å være en del av et fellesskap, sier Bjarte, før han igjen må tilbake i fjøsbygginga.

Starta med sau

Foreldrene til Bjarte må ha vært gode til å involvere barna i drifta og framsnakke landbruket rundt middagsbordet, for også de to yngre brødrene hans har skaffet seg gård i bygda. Robert (31)

SPENT: To uker før innflytting, er Bjarte Nes (37) spent på hvordan dyra kommer til å trives i det nye fjøset.

BORTE BRA, HJEMME BEST: Silje Nes (31) har tatt mastergrad i husdyrfag på NMBU på Ås og jobbet på Østlandet i flere år, men var aldri i tvil om at hun skulle tilbake til Veitastrond for å overta familiegården.

FAMILIETID: Åse og Kjell Egil Ruud, med Anna (3) og Jens (5), stortrives med bondehverdagen. Det er ingen motsetning mellom fjøstid og kvalitetstid med familien, mener firerbanden.

fikk kjøpt gård da en sambygding gikk bort og arvingene på Østlandet ikke kunne oppfylle bo- og driveplikten. Det var ingen melkekvote på gården, så enkleste løsning var å starte med sau. Robert kjøpte først inn 30 sauer, men bygde for noen år siden nytt fjøs med plass til 200 vinterfôra søyer.

- Planen er å være heltidsbonde, men jeg leier meg ut med litt sveising og andre ting folk eventuelt trenger hjelp til, sier sauebonden, før han oppfordrer oss til å dra videre til bror nummer tre.

Bra å være to

Bror nummer tre heter Vidar. Utenfor sitt nybygde hus helt nede i vannkanten tar han imot Samvirke sammen med to av døtrene. Jentene snakker i munnen på hverandre og renner over av entusiasme over at årets to første kalver har ankommet. En lillesøster ankom for to uker siden. - Vi er glad lillesøster kom før den mest intensive kalvingsperioden, sier Vidar. Kyrne har vært på fjellet hele sommeren, snart skal de inn i båsfjøset Vidar og kona fikk overta etter onkelen hans i 2017. Foreløpig har familien hatt nok med husbygging, men etter å ha fulgt Bjartes fjøsbyggingsprosess fra sidelinja, er Vidar og Bente Helene snart klare til å sette i gang med fjøsbygging de også.

- Tegningene er klare, så nå må vi bare få tilbud fra de ulike leverandørene, smiler Vidar. Også han forklarer satsingsviljen i bygda med godt samhold, en smitteeffekt og evnen til å heie hverandre fram, men han mener også det er viktig å finne den rette livsledsageren. - Jeg er veldig heldig som fant en dame som ville være med på dette prosjektet. Å være bonde er en livsstil. Det er alltid bra å være to.

Nytt påbygg

Selv om de tre brødrene Nes til sammen har bidratt med tre fjøs og ni barn til bygda, er de ikke alene om å utgjøre friskt, ungt blod i landbruksbygda. Litt lenger inne i bygda møter vi Åse Ruud og hennes mann Kjell Egil. Med to bondespirer flyvende rundt beina og en tredje i magen, samt nybygd hus og et ombygd fjøs som skal være innflyttingsklart om to uker, er det ikke rart om det unge paret kunne trenge litt ferie. Familien har tidligere drevet i to fjøs med flere kilometer imellom, men fra om med i høst skal ungdyra flytte inn i helt ny avdeling i kufjøset på gården. - Foreløpig har vi bygget på til ungdyr, kalver og okser, men med små justeringer kan nå melkeavdelingen bli robotfjøs. Det får bli byggetrinn to. Man kan ikke gjøre alt på en gang, verken med tanke på arbeidskapasitet eller investeringsmidler, sier ekteparet.

Åse synes det er vanskelig å forklare hvorfor noen bygder lykkes med å få unge til å satse på landbruket, mens andre ikke gjør det. Selv kunne hun ikke tenke seg noe annet liv enn det hun nå er i ferd med å skape for seg og familien. - Jeg har alltid vært hestejente og brukt

TOSPANN: Vidar Nes (35) er takknemlig for at han fant Bente Helene og for at hun ville etablere seg i hjembygda hans for å satse på landbruk.

alle ferier som avløser. Da jeg møtte Kjell Egil jobbet han som avløser og nølte ikke med å bruke sine feriedager og avspaseringsdager på gården jeg kommer fra. Det er denne livsstilen vi ønsker oss. Vi involverer barna i drifta og tenker at å stelle med kalver eller å melke på setra er kvalitetstid god som noen, forteller Åse.

Bondespirer

At gårdsdrifta er et familieprosjekt og en livsstil er det ingen tvil om. Vi får bli med på setra, hvor Jens (5) og Anna (3), ikledd Felleskjøpetdress, presenterer Rosalita, Litago, Silje og Skjønnros. På erfarent vis fører barna de ti melkekyrne inn til melking. - Det er ingen problem å få barna med i arbeidet. De jubler når vi skal på setra. Fjelltur kan være kjedelig, men hvis det er snakk om å gå med dyr, kan de gå timesvis uten å klage, sier Åse. Hun verdsetter samholdet i bygda. - Har du et problem, er det ikke mange telefonene du må ta, før problemet er løst. Vi hjelper hverandre. At vi er så mange bønder i bygda, skaper en felles forståelse. Her i bygda er fjøstid fremdeles et begrep. Det er en grunn til at barnehagen åpner klokka sju, sier Åse.

Storfamiliedugnad

Vårt siste stopp i Veitastrond er hos Arild og Anne Kari Nes. Melkeprodusentene har fire barn og bygde nytt robotfjøs i fjor. Alle de fire barna og to håndverkere av noen svigersønner har ofra et par sommerferier på å få på plass fjøset med plass til 36 melkekyr i forlengelsen av det gamle fjøset. - Vi hadde ikke investert 6,5 millioner hvis vi ikke visste at neste generasjon ville ta over. Da det ble klart at Silje ville ta over, synes vi det var et godt utgangspunkt å overlevere gården i bedre stand enn den vi overtok selv, sier Arild.

Hvordan har dere klart å få barna til å være så interessert i landbruk? - Jeg vet ikke helt, men de har alltid fått være med og vi har prøvd å ikke svartmale landbruket, sier melkeprodusenten.

Ensomt yrke

Eldstejenta Silje (31) legger til at hun aldri har opplevd noe press om å overta. - Ingen har tatt det som en selvfølge at jeg skulle overta før jeg selv ga beskjed om at jeg ønsket det, sier odelsjenta. Etter videregående reiste hun til NMBU på Ås for å ta mastergrad i husdyrfag. Etter endt utdannelse jobbet hun i forsøksfjøset på Ås i noen år, men da det ble ledig stilling som avlsrådgiver i Tine i Sogndal pakket hun flyttelasset og reiste hjem igjen. Kjærligheten fant hun allerede før hun flytta til Ås. Han visste at hvis han ville ha Silje, så fikk han gårdslivet attåt og det syntes han slett ikke var noen ulempe. Silje mener fordelene ved å bo på Veitastrond er større enn ulempen ved at hun ikke lenger kan være anonym og at «hele bygda vet hva du driver med nesten før du vet det selv».

- Jeg vil gi barna mine den samme oppveksten og friheten som jeg selv hadde. Jeg føler meg veldig heldig som kan få jobbe med dyr. Jeg tror jeg ville overtatt uansett hva andre i bygda gjorde, men det betyr veldig mye at vi er en gjeng og at folk hjelper og støtter hverandre. Bondeyrket kan være litt ensomt, så det er viktig å ha et faglig og sosialt miljø rundt seg. Når én i bygda viser at han tror på framtida ved å investere i gården, får flere lyst til å gjøre det samme. Det er kjekt å være flere, avslutter Silje.