Reistad: Markedsordningen er ikke perfekt

– Markedsordningen løser ikke alle problemer, men er mye bedre enn alternativet

Er det riktig at bøndene må betale for overlagring av førsteklasses mathvete? Er det greit at Felleskjøpet betaler mer for kornet til de største kornbøndene? Vi har spurt Eli Reistad, leder for markedsordningen for korn.

Tekst og foto: Camilla Mellemstrand

MARKEDSREGULATOR: – Et sterkt samvirke gagner alle bønder. Alle må vite hva som ligger i potten når de velger å gå til en konkurrent som betaler litt mer akkurat nå, sier Eli Reistad, direktør for markedsregulering og næringspolitikk i Felleskjøpet Agri.

Vanligvis skaper ikke arbeidet til markedsregulatoren for korn de store overskriftene. I år har det imidlertid kokt i kommentarfeltene både titt og ofte.

For mye Mirakel

Først var det saken om Mirakelhveten som måtte overlagres. Norske bønder på Østlandet hadde hatt en knakende god sesong og produserte mathvete i klasse 1 i større mengder enn noen gang tidligere. Bransjen har i alle år oppfordret til å dyrke mer hvete av denne kvaliteten, men da bøndene endelig fant en velfungerende sort og værgudene samtidig spilte på lag, sa bakerne og møllene plutselig at det ble for mye og at de trengte andre kvaliteter for å få mest mulig perfekte brød. Hva i all verden, vi har jo gjort akkurat som dere ba oss om? sa kornprodusentene. Vi tar turen til Eli Reistad for å få svar på hva som egentlig skjedde. Hun er direktør for markedsregulering og næringspolitikk i Felleskjøpet Agri.

Bedre enn alternativet

Før direktør Eli Reistad vil ta fatt på den konkrete Mirakelsaken vil hun gjerne fortelle om markedsordningen. Reistad mener det er viktig at alle kornprodusenter har god kjennskap til ordningen, og at selv om den ikke er perfekt, så er den svært mye bedre enn alternativet. Fram til for tjue år siden var det slik at Statens kornforretning kjøpte alt kornet til en fast pris som var lik for alle. Så ønsket politikerne seg en mer markedsrettet omsetning med konkurranse hvor ulike kornkjøpere skulle kjøpe kornet. Markedsreguleringen ble lagt til Felleskjøpet og Statens kornforretning ble historie. Ordningen inneholder verktøy som gjør at bøndene kan oppnå målprisen som er fastsatt i jordbruksoppgjøret, selv i de årene hvor produksjonen av enkelte kornslag eller kvaliteter blir så høy at prisen i et fritt marked ville falt betraktelig.

REGULERT MARKED: Den norske kornprisen ligger en drøy krone over verdensmarkedsprisen. Regulering av markedet koster litt for bøndene i form av omsetningsavgift, men er svært mye billigere enn å la prisene falle.

Verktøyene som er tilgjengelig er overlagring til neste sesong eller nedskriving av matkorn til fôrkorn. Det er kornprodusentene selv som betaler for overlagringen eller nedskrivingen gjennom omsetningsavgiften, men dette er en svært liten pris å betale framfor å la prisene falle, forklarer Reistad.

For mye Mirakel

Så hva var det egentlig som skjedde i 2020-sesongen? Hvorfor tok ikke møllene og bakeriene imot det norskproduserte Mirakel-kornet med åpne armer? Vi har aldri vært i en situasjon hvor vi har hatt så mye hvete i klasse 1 før. Mel er ikke mel. Ulike kornsorter har ulike egenskaper som møllene trenger ulike innslag av for å lage riktige melblandinger til ulike behov. Under vanlige omstendigheter må en god del korn til matmel importeres. Da sper industrien på med det de trenger for å lage mest mulig riktige og stabile nok blandinger. Den stabiliteten og helt homogene kvaliteten er svært vanskelig å oppnå med bare norsk korn. - Det høres litt rart ut at det norske kornet trenger å blandes ut med importert korn for at melet skal bli bra nok? Norge er et marginalt kornland og kvaliteten varierer mer her enn i mange land lenger sør, selv innenfor samme sort og klasse. Vårherre liker variasjon, mens kundene, og da særlig bakeindustrien liker minst mulig variasjon.

Lytter til kundene

- Så når møllene og bakerne sier at det er vanskelig å bake brød utelukkende med det norske kornet som er tilgjengelig, så må dere åpne for import? Matmelmøllene har åpenbart den beste kunnskapen om hvilke råvarer som trengs for å produsere det melet bakerne ønsker, så markedsregulator lytter til deres anbefalinger. Det er ikke i bondens interesse å skape produksjonsproblemer for bakeriindustrien. På den andre siden skal det legges til rette for at norsk korn blir brukt. Av og til blir denne avveiingen vanskelig. Det hjelper å kunne legge faglige utredninger til grunn når vi diskuterer hvor store importkvoter som skal gis, samtidig som norsk korn må legges på lager. Slike utredninger finnes på fôrkorn. Vi har ikke et tilsvarende felles faglig forankra grunnlag for å kunne si noe om hvor mye norsk korn av ulike egenskaper som kan brukes i bakeindustrien. Variasjonene i kornet fra år til år gjør dette ekstra krevende, men det bør åpenbart være et mål for hele næringa at det er størst mulig sammenfall mellom det kundene ønsker seg og det kornprodusentene dyrker. - Kan det være møllene og bakerne ønsker seg importert korn fordi dette er billigere? Tollsystemet skal sørge for at importert korn tilsvarer prisen på norskprodusert korn. Dersom det systematisk viser seg å være slik at importen er billigere enn norsk, er Landbruksdirektoratet forpliktet til å se på fastsettelsen av tollsatsene innenfor importkvotene.

Nye prisbetingelser

En annen problemstilling som har skapt temperatur i kommentarfeltene har vært Felleskjøpet Agris avtaleverk for denne kornsesongen. Enkelte kornprodusenter har reagert sterkt på at Felleskjøpet nå betaler inntil fem øre mer per kilo for bønder som leverer hele avlingen til Felleskjøpet Agri. De har lurt på om dette strider mot både samvirkeprinsipper og markedsordningen. Differensiert betaling strider ikke mot verken samvirkeprinsipper eller markedsordningen, oppsummerer Reistad.

Lik pris er ikke samvirkeprinsipp

Reistad har nylig avsluttet et halvt år i sjefsstolen som konstituert administrerende direktør i Norsk Landbrukssamvirke. Hun kjenner samvirkeorganisering svært godt. Landbrukssamvirkene, enten det er snakk om Tine, Nortura, Felleskjøpet, Gartnerhallen, avlsorganisasjonene eller skogsamvirket, eksisterer for å løse bondens forretningsmessige behov. At bonden selv eier sine selskap, gjør at bonden tar del i verdiskapingen ut over å være råvareprodusent. Men det er ikke et prinsipp i et samvirke at alle skal få eksakt samme betaling. Medlemmene kan bestemme at de ønsker et slik prinsipp, og det kan fungere fint, hvis alle er lojale mot dette prinsippet. Men hvis mange av de som driver stort og i sentrale områder går til konkurrentene, så svekkes bondens samvirkeselskap. sier Reistad. - Men melkeprisen er jo den samme uansett om du er stor eller liten, om du driver i sentrale eller grisgrendte strøk? For melk er det politiske virkemidler som bidrar til utjevning. Det er en prisutjevningsordning på melk som både inneholder transportstøtte og utjevning for ulik melkeanvendelse. Det finnes ikke noe tilsvarende for utjevning mellom produsenter i markedsordningen for korn, sier Reistad, som understreker at ønsket om utjevning må rettes til landbrukspolitikken og ikke til markedsaktørene.

Differensierte tømmerpriser

Reistad viser til skogsamvirkene som et eksempel på at det innenfor samvirkene ikke alltid er mest fornuftig å betale samme pris til alle. Skogsamvirkene holdt på prinsippet om lik pris til alle i noe tid etter at sentrale forhandlinger om massevirke ble avviklet. De betalte det samme til skogeiere i Hallingdal som de gjorde til skogeiere nær papirfabrikken i Halden. Når konkurrentene så gikk direkte på skogeierne i nærheten av fabrikkene og tilbød disse en høyere pris på grunn av lavere transportkostnader, risikerte man at økonomien for alle i skogsamvirket ble svekket. Det gagnet ikke skogeierne i Hallingdal. I verste fall kunne de miste muligheten til å levere tømmer i det hele tatt.

Bonden har fordel av at FK er markedsregulator

At vi har både målprissystem og samvirker betyr altså ikke at alle som lever korn, kjøtt eller skog, får målpris for alt de leverer. Vi har fem målprisanlegg på korn i Norge. Det er den sammenveide prisen på disse anleggene gjennom sesongen som inngår i noteringsprisen, som skal tilsvare målpris. Regnemåten er regulert i jordbruksavtalen og ikke noe Felleskjøpet bestemmer. Gir man ved disse anleggene høyere pris enn målprisen i enkelte perioder, må man gi lavere pris enn målprisen i andre perioder. Får noen produsenter høyere pris enn målpris, må dette tillegget tas fra totalpotten, forklarer Reistad. Målprisanleggene er Felleskjøpets anlegg på Kambo, Drammen, Holmestrand, Larvik og Trondheim.

- Det høres ikke ut som noen fordel å ha målprisanlegg? De anleggene som ikke er målprisanlegg, kan gi de prisene de vil? For Felleskjøpet Agri som selskap, isolert sett, er det antakelig hemmende i konkurransen med de andre aktørene å ha målprisansvar. Det er imidlertid ingen tvil om at det er en fordel for bonden at vi har dette systemet, derfor har landbrukssamvirkene tatt på seg denne oppgaven. Det åpner imidlertid for gratispassasjerer. Å opprettholde markedsreguleringen gagner alle bønder. Hvis samvirkene utarmes, vil alle bønder tape på sikt. Det er derfor viktig at alle bønder vet hva som ligger i potten når de forlater landbrukssamvirkene til fordel for en konkurrent som kanskje betaler litt bedre til deg akkurat nå, sier Reistad.

ARBEIDSDELING: Samvirkene skal løse forretningsmessige oppgaver for bonden og har ikke ansvar for landbrukspolitikken. Ønsker man endringer i landbrukspolitikken, er det politikerne som må adresseres.

Prisutjevning er politikk

- Noen har tatt til orde for at man kan gi tillegg som ikke regnes med i målprisen? Alle pristillegg skal regnes med i målprisutregningene. Det er fastsatt i jordbruksavtalen. Pristilleggene til Felleskjøpet Agri, beskrevet i Kornguiden, er helt i tråd med både samvirkeprinsipper og rollen som markedsregulator med mottaksplikt, fordi de er åpne og gis etter klart definerte kriterier, sier direktøren. - Hva er ditt beste tips til de som mener det er urettferdig å gi mer til de store enn til de små? De må arbeide politisk gjennom bondelag og småbrukarlag for å få innført utjevningsordninger over jordbruksavtalen, avslutter direktøren.

«Differensiert betaling strider ikke mot verken samvirkeprinsipper eller markedsordningen.»

Eli Reistad

Leder for markedsordningen for korn

Reistad er med i bondeinntektsutvalg

Konserndirektør Eli Reistad sitter i utvalget som skal vurdere grunnlag og forutsetninger for å sammenlikne bøndenes inntekt med andre yrkesgrupper.

Tekst og foto: Camilla Mellemstrand

ERFAREN: Direktør Eli Reistad har gjennom hele karrieren jobbet med landbrukspolitikk. Nå har hun fått plass i utvalget som skal gi innspill til hvordan bondens inntekt best kan regnes ut og sammenliknes med andre yrkesgrupper.

Ivår har bondens inntekt virkelig kommet på dagsorden, og en samlet landbruksnæring har pekt på behovet for en oppdatering og modernisering av tallmaterialet som danner grunnlag for jordbruksforhandlingene. Blant flere viktige temaer er hvordan kostnader og inntekter knyttet til jord og kvoteleie skal behandles og hvordan avkastning på innskutt kapital skal hensyntas i regnestykkene.

Uavhengige eksperter

De som sitter i utvalget er ikke valgt som representanter for en organisasjon eller bedrift, men på grunn av sine faglige kvalifikasjoner og erfaring. Verken Staten eller faglagene er med i utvalget. Eli Reistad har jobbet med landbrukspolitikk i mange år, både i sin nåværende stilling som direktør for næringspolitikk og markedsregulering i Felleskjøpet Agri, som nestleder i Bondelaget og i landbruksog matdepartementet. Reistad har erfaring fra andre offentlige utredninger, blant annet Matkjedeutvalget, og driver familiegården i Sigdal.

Krevende og viktig

Reistad ser fram til å ta fatt på oppgaven. Arbeidet er både svært viktig og svært krevende. Utvalget skal jobbe faglig. Andre skal avgjøre politikken, men et tallgrunnlag som speiler virkeligheten for aktive bønder, og særlig de som er framtida i næringa, er en forutsetning for å kunne ta gode avgjørelser i landbrukspolitikken, sier Reistad. Utvalget skal levere sin innstilling innen 1. juli 2022.

HVA TJENER BONDEN?: Det er lettere sagt enn gjort å sammenlikne bondens inntekter med andre yrkesgrupper. En viktig del av bondeinntektsutvalgets mandat blir å se på hvordan kostnader knyttet til jord- og kvoteleie samt avkastning på innskutt egenkapital, skal hensyntas i regnestykkene.