Sammen er vi mindre alene

VERDENS NORDLIGSTE: Lise Skreddernes driver verdens nordligste melkebruk sammen med mannen Birger. Vinteren 2019 tok de i bruk nytt robotfjøs.

LEBESBY: Verdens nordligste melkebonde, Lise Skreddernes, vil mye heller ha tjue kyr og tre gode kollegaer i bygda enn å drive størst mulig.

Tekst og foto: Camilla Mellemstrand

Sammen er vi mindre alene

Konditoriet i Lakselv har hatt en travel morgen. Kraftfôrkonsulent og imekselger Geir Kåre Pettersen har bestilt fire store kaker med kumotiv på grønn marsipan for å gjøre stas på noen av sine dyktigste kunder.

Det er egentlig mot alle odds at samtlige fire melkebønder i verdens nordligste melkeproduserende bygd befinner seg på den eksklusive avdråttstoppen. De har ikke akkurat det enkleste utgangspunktet, men denne gjengen er utrolig dyktige, driftige og flinke. De er strålende representanter for distriktsjordbruket. De er gode eksempler på hva landbruket betyr for mange bygdesamfunn. Hadde ikke disse familiene bodd i Bekkarfjord, hadde det ikke vært grunnlag for verken butikk, skole eller barnehage der, sier salgskonsulenten. Han håper fjellovergangen er åpen, slik at vi slipper fem timers omkjøring. Om vinteren er det ikke så reint sjelden kraftfôrbilen må ta den lange veien rundt. Det er kanskje ikke så rart vi finnmarkinger blir vant til å klare oss selv. Det er ikke bare å svippe innom Felleskjøpet eller verkstedet eller be veterinæren ta seg en snartur når man driver oppi her.

Brøytevakt og melkerobot

Da vi ankommer det romslige fjøsloftet til Wiebke Slåtsveen møter vi representanter for alle de fire melkebrukene i Lebesby. Ved den ene enden av bordet sitter Viggo Myhre. Han overtok et

bureisingsbruk med 55 tonn i kvote og har nå bygget robotfjøs til sine 180 tonn. Noen synes det var sprøtt å bygge robotfjøs til såpass liten besetning, men siden jeg kjører brøytevakt for kommunen, er det helt nødvendig med større fleksibilitet i hverdagen. Det var slitsomt å brøyte om natta, ta fjøsstellet klokka seks og deretter fortsette brøytinga. Nå kan jeg brøyte ferdig før jeg går i fjøset, sier melkeprodusenten.

Livsstil

Ved siden av Viggo sitter Geir Wirkola og Peder Jenssen. De kommer fra andre steder i Finnmark, men kjøpte Elvebakken gård, hvor de nå produserer 125 tonn melk, på det åpne markedet. Wiebke og Svein Slåtsveen har 11 500 verpehøns og 161 tonn melkekvote på Fribord gård, der Wiebke vokste opp. Lise og Birger Skreddernes er begge trøndere, men da verdens nordligste melkebruk ble lagt ut for salg, tok de med seg bondedrømmen, flyttelasset og tre barn til Bekkarfjord. Kanskje en av grunnene til at vi lykkes, er at vi alle har valgt dette livet veldig aktivt. Vi må ikke være her, men vi ønsker det. Det er en livsstil å drive gård og det er en livsstil å bo i en liten bygd i Finnmark, men vi har skapt et miljø her som er veldig bra for folk og dyr, forteller Wiebke. Selv var hun Tinerådgiver i Alta da hun møtte Svein. Han var født og oppvokst i blokk i en drabantby i Oslo, og jobbet i Alta som dataingeniør i Forsvaret. Det var ikke mange som trodde jeg ville holde ut så mye mer enn et halvt år da jeg satt på en bar på Kreta med paraplydrink i hendene og proklamerte at jeg godt kunne bli melkebonde i Bekkarfjord, men nå har jeg vært her og trivdes i 22 år, smiler Svein.

Viktig med kolleger

Det er krevende å være siste bonde igjen i bygda enten du driver på Vestlandet, i Innlandet eller i nord. Bøndene i Bekkarfjord er alle enige om at det er gull verdt å ha kolleger. De tror et godt fagmiljø og fellesskap er mye viktigere enn å drive størst mulig. Kvotene våre er ikke større enn at totalmengden kunne blitt produsert i ett stort fjøs, men det har ingen av oss lyst til. Det har utrolig mye å si at vi kan hjelpe hverandre, så får vi heller hente litt inntekter utenfor gården. Det første vi sjekker før vi eventuelt planlegger å forlate gården noen dager, er om Viggo skal være hjemme. Er han ikke hjemme, tør vi ikke å reise bort, sier Wiebke. Svein forteller om en gang melkeroboten ikke ville fungere. I og med at reservedelen befant seg i Tyskland og at deletilgangen var ekstra upålitelig siden dette var midt under koronanedstengningen, fant bøndene ut at Svein måtte kjøre til Viggo og skru løs den aktuelle robotdelen to ganger i døgnet. Planen var at Viggo skulle melke alle kyrne i roboten, så skulle jeg låne den delen jeg trengte. Etter at alle dyra våre var melket, skulle jeg skru delen tilbake på Viggos robot igjen. På ettermiddagen skulle prosedyren gjentas. Man blir ganske kreativ og løsningsorientert av å bo på et sted som dette, forteller Svein.

Reservedelslager

Siden Bekkarfjord er ganske avsidesliggende, er det praktisk for bøndene å kunne gjøre mest mulig selv. Mens Wiebke er inseminør for alle gårdsbrukene, er Birger servicemann for DeLaval. Når vi kommer til gårder på Østlandet synes vi ofte det er så utrolig ryddig der, men rotet på gårdene her i nord, har ofte en funksjon. Det er faktisk reservedelslageret vårt. Du vet aldri når du kan trenge ett eller annet fra en halv plog eller en ihjelkjørt finsnitter. Vårt nærmeste FKverksted ligger i Alta, 350 kilometer unna. En gang jeg måtte ha en traktor på service der, kom bare transportkostnadene på 30 000 kroner. Under sånne forhold blir det selvsagt til at vi reparerer himla mye selv, sier Svein. Viggo bekrefter viktigheten av å kunne skru mye selv. Vi har egentlig ikke velfungerende landbruksverksteder i nærheten. Det er mulig å benytte andre typer verksteder, men hvis de får inn en lastebil, blir alltid en traktor nedprioritert. Jeg var ganske fortvila da jeg leverte brøytetraktoren til reparasjon tidlig i januar et år og ikke fikk den igjen før det hadde gått to måneder. Alle forstår at det blir svært krevende å drive under slike forhold, sier Viggo.

Avhengig av samvirkene

Den lille gjengen på fjøsloftet i

ANALYSERER GROVFÔRET: Riktig fôring er viktig for å oppnå høy melkeytelse. Salgskonsulent Geir-Kåre Pettersen tar prøver av grovfôret i siloen til Wiebke, slik at de kan sette opp en fôrplan hvor kraftfôrslag og kraftfôrmengden er tilpasset grovfôrkvaliteten.

«Kvotene våre er ikke større enn at totalmengden kunne blitt produsert i ett stort fjøs, men ingen av oss har lyst til å være den ene.»

Wiebke Slåttsveen

Melkeprodusent

Bekkarfjord har en imponerende mengde tillitsverv. Lise er leder i Finnmark Bondelag, Svein har vært tilllitsvalgt i Nortura, Wiebke er tillitsvalgt i Norske Landbrukstenester og har tidligere vært konserntillitsvalgt i Felleskjøpet. Også Viggo har vært årsmøteutsending for Felleskjøpet i en årrekke. Bøndene mener det er viktig å engasjere seg og at landbrukssamvirkene er en forutsetning for at bønder som dem skal ha mulighet til å fortsette med matproduksjon. Etter at Wiebke og Svein fikk 11 500 verpehøns på gården får de telefon fra Fiskå mølle flere ganger i året, men de er like tydelige hver gang de sier nei takk. Hadde det ikke vært for samvirkene og mottaksplikten, hadde vi ikke kunnet drive landbruk i Bekkarfjord. Så enkelt er det. Det er viktig at hele landbruket står sammen. Hvis samvirkelojaliteten rakner i sentrale strøk, slik at vi ikke har den nødvendige markedsandelen, er det distriktsbønder som oss som ryker først.

Lange avstander

Mens kraftfôret til kyrne i Bekkarfjord kommer på bil fra Bergneset i Balsfjord i Troms 650 kilometer unna, kommer kraftfôret til hønene med båt til et kaianlegg i Smalfjord, to timers kjøretur fra gården. Bilen med kukraftfôret kommer én gang hver tredje uke og hønekraftfôret kommer en gang i måneden. Bøndene har svært god kontakt med sin lokale transportør, som ved hjelp av en batteridrevet lasersensor følger med på hvor mye kraftfôr det til enhver tid er i siloene. Når det gjelder en eventuell nedleggelse av kraftfôrfabrikken på Bergneset, mener bøndene at fabrikken først og fremst har en svært viktig politisk betydning. Kraftfôrkvaliteten kan sikkert være like bra om kraftfôret kommer med båt fra Trøndelag, men å ha en kraftfôrfabrikk i NordNorge har stor symbolsk betydning. Legges den ned, vil det føles som nok en spiker i kista og en forsterket følelse av at vi egentlig ikke er ønsket.

Mer og bedre grovfôr

At bøndene i Lebesby har en ytelse rundt 10 000 liter per ku, handler ikke om at de gir mye kraftfôr. Kraftfôrandelen i de fire besetningene ligger mellom 28 og 35 prosent, resten av menyen er gras og grønnfôr. Bøndene sier de har fått større fokus på verdien av å produsere godt grovfôr de siste åra. På 80tallet var det ikke snakk om å slå to ganger, men nå tar bøndene gjerne førsteslåtten rundt 10. juli og en håslått i slutten av august. For Wiebke og Svein har mer optimal bruk av hønsegjødsla vært det viktigste grepet for å produsere bedre grovfôr til en lavere pris, mens Wiggo mener traktormikseren har ført til bedre grovfôropptak, fordi grovfôret blir mer homogent gjennom året. Vi har begrensa med jordbruksland og mye stein, så vi må prøve å få mest mulig ut av teigene våre. Vi pløyer opp omtrent hvert femte år.

Lykkelig som små

Bøndene tror også den høye avdråtten skyldes at de er mye i fjøset og får tatt tak i eventuelle problemer tidlig. Det er noe med å være lykkelig som liten. Vi går gjerne i fjøset fire ganger i døgnet. Har du tre ganger så mange dyr som oss, har du også tre ganger så mye møkk, tre ganger så mange kalvinger, større fôrbehov, samt flere tilfeller av melkefeber og kalvingsvansker. Det er mange stordriftsulemper som er viktige å tenke gjennom før man øker produksjonen. Selv om roboten har kapasitet til 70 kyr, betyr ikke det at 70 kyr er det beste antallet. Det er mye arbeid man ikke kan automatisere eller mekanisere seg bort fra. Å ha et overkommelig antall dyr i fjøset reduserer stresset og gjør det lettere å få mest mulig ut av de dyra man har, oppsummerer bøndene.

Meningsfull jobb

Kakefesten er over og arbeidsdagen må fortsette. Plasseringen på avdråttstoppen kommer ikke av seg selv. Det er mye og hardt arbeid å være bonde, men vi liker det. Vi er heldige som har en meningsfull jobb å gå til og et godt fagmiljø. Vi har verken tid eller penger til å dra på de dyreste feriene, men det er tross alt flest hverdager, så jeg er takknemlig for at hverdagene er gode og at vi kan få drive med noe så meningsfylt som å produsere mat, avslutter Wiebke.

HØY KVINNEANDEL: Finnmark er fylket med den høyeste kvinneandelen blant bønder. Wiebke fikk fjøs i 50-årspresang og ønsket seg rosa interiør.

HJELPER HVERANDRE: Wiebke Slåttsveen, Peder Jensen og Viggo Myhre har stor glede av å ha kolleger i bygda. – Det første jeg sjekker når jeg vurderer om jeg kan forlate gården noen dager, er om Wiggo skal være hjemme. Det føles trygt å ha naboer som kan steppe inn når det trengs, sier Wiebke.