Bygde fjøset selv for å spare kostnader

DRIFTIGE: Agnete Hansen og Henry Ole Larsen mener Finnmark ikke har én melkeprodusent å miste. Med nytt, selvbygget fjøs med 36 båsplasser og melkerobot er de klare for framtida.

SØR-VARANGER: Henry Ole Larsen (48) og Agnete Hansen (49) tror mange overvurderer stordriftsfordelene i melkeproduksjonen. De ville ikke bygge større enn at de klarer seg med egen arbeidskraft.

Tekst og foto: Camilla Mellemstrand Det har allerede begynt å skumre da Samvirke kjører inn på gårdstunet hos Henry Ole og Agnete klokka 11.30 en dag seint i november. Dagen før viste gradestokken minus 25 grader, men denne dagen er det «mildt», bare minus seks. Hadde det fantes en rødliste over utrydningstrua melkeprodusenter, hadde Henry Ole og Agnete trolig stått på denne. Det finnes bare 90 melkebønder totalt i Finnmark. Kvotene strømmer fra den arktiske

periferien til Alta og Tana, hvor det er mange store fjøs. Da Henry Ole overtok gården i 2004 var det 21 melkebønder i Pasvikdalen, nå er det bare ti igjen i den 100 kilometer lange dalen. Det er kanskje litt mot alle odds at vi satser og bygger nytt fjøs her i Pasvikdalen, men vi har bondeyrket i blodet og kan egentlig ikke tenke oss noe annet liv. Det er kaldt, mørkt og lange dager, men vi liker å arbeide. At vi har muligheten til å ta oss en skitur midt på dagen er også en kvalitet man ikke har i alle yrker. At vi ikke har noe særlig penger å bruke på ferie og fritid merker vi ikke så mye til, for vi har uansett ikke tid til å reise på ferie, smiler Agnete.

Høye byggekostnader

Det er høye byggekostnader i Finnmark. For mange år siden fikk Henry Ole og Agnete en fjøsplanlegger fra Tine på Vestlandet til å lage kostnadsoverslag på nytt fjøs. Han hadde lagt på 35 prosent sammenliknet med om fjøset skulle bygges i sentrale strøk og endte opp med et kostnadsoverslag på seks millioner. Da Henry Ole ringte rundt til ulike leverandører, konkluderte han raskt med at totalsummen måtte økes med ytterligere én million. Slik blir det når gården ligger nærmere Nordpolen enn Oslo. De høye prisene skyldes både høye transportkostnader og få tilbydere. Det er ikke uvanlig med 40 minusgrader på vinteren, så da kan man heller ikke ta lett på isolasjonen. Fjøset er bedre isolert enn våningshuset, sier Henry Ole. Bønder i Finnmark får 35 prosent av byggekostnadene dekket av Innovasjon Norge, uten noe øvre tak. Slik må det nesten være hvis det skal være mulig for oss Finnmarksbønder å bygge, sier Henry Ole. Paret er glade for at de ikke ble presset til å drive større enn gårdens ressursgrunnlag, slik de har lest at kolleger i andre deler av landet opplever. For det første er det dyrt med innleid arbeidskraft, for det andre er det slett ikke noen selvfølge å få tak i folk her oppe. Jeg synes mange snakker for mye om stordriftsfordelene og for lite om stordriftsulempene. Skulle vi bygd større fjøs, hadde det blitt mer møkk og større behov for fôr. Vi har allerede åtte kilometer å kjøre til den mest avsidesliggende jorda, og vi ser at det krever svært mye tid. Det er såpass langt at vi ikke sprer møkk på disse jordene. Hadde vi økt produksjonen, måtte vi bytte ut hele maskinparken for å rekke over alt, noe som langt fra er gratis, oppsummerer bøndene.

Bygde selv

For melkeprodusentene i Pasvik var det ikke aktuelt å sitte igjen med lån i sekssjumillionersklassen for å bygge nytt fjøs. De bestemte seg derfor for å ta tiden til hjelp og heller bygge fjøset selv. Henry Ole bygde først en garasje, for å se om snekkerkunnskapene holdt. Da garasjeprosjektet gikk bra, bygde han ny ungdyravdeling på 200 kvadratmeter av selvhugd tømmer. Da også dette gikk bra, satte han i gang med den nye melkeavdelingen på 630 kvadratmeter. De to bøndene kan skrive under på at det krever sin mann og sin kvinne å skulle bygge nytt fjøs samtidig som den daglige drifta går som normalt. Fjøsbyggingsprosessen tok fire, lange år, men nå som det hele er over, er bøndene svært fornøyd med resultatet. Det var viktig for oss å bruke lokale håndverkere og leverandører. Vi kunne sikkert fått billigere materialer i Finland eller Russland, men vi ønsker å støtte norsk næringsliv og norske arbeidsplasser. Støtter vi dem, antar jeg de blir mer positive til å støtte landbruket, sier Agnete.

Ingen å miste

Da Henry Ole overtok gården, var kvoten på 93 000 tonn. Etter å ha kjøpt kvote fra staten hvert år, samt 40 tonn fra ordførersøsteren til Agnete, som valgte politikken framfor bondeyrket, har de i dag 210 tonn kvote. Den nye melkeavdelingen har 36 båsplasser, så bøndene ser for seg at de kan øke opp mot 300 tonn melk etter hvert. Men skal vi øke, må noen andre legge ned og vi har ingen bønder å miste her i ØstFinnmark. Vi ti som er igjen her i Pasvikdalen produserer like mye som vi gjorde da vi var dobbelt så mange, men et bærekraftig landbruksmiljø handler ikke bare om totalproduksjonen. Ringvirkningene for lokalsamfunnet blir større jo flere bønder man har, og fagmiljøet forvitrer hvis det er veldig få som driver. Det betyr mye for oss å ha de få kollegene vi har, sier bøndene.

Fikser det meste selv

Skal du være bonde i Pasvik er du nødt til å være selvhjulpen og kunne fikse det meste selv. Henry Ole var derfor skeptisk til om en høyteknologisk melkerobot med mye finmekanikk ville være den beste løsningen. Lenge var det melkestall som stod øverst på ønskelista, men etter å ha snakket med en rekke fornøyde robotbønder i Finnmark, bestemte Henry Ole og Agnete seg for å gå for robot likevel. At de skulle velge DeLaval var

«Det er ikke uvanlig med 40 minusgrader på vinteren, så da kan man heller ikke ta lett på isolasjonen. Fjøset er bedre isolert enn våningshuset.»

Henry Ole Larsen Melkeprodusent

PÅBYGG: De to nye avdelingene er bygget i forlengelsen av båsfjøset fra 60-tallet.

KVANTESPRANG: Overgangen fra båsfjøset som ble bygget i 1963 til robotfjøset som ble ferdig i år, er formidabel. Henry Ole har ikke vent seg til alle knappene enda og synes det er litt stressende å vite at det er så mye finmekanikk han ikke lenger kan reparere selv hvis noe går galt.

selvsagt, for det er blå robot som dominerer i Finnmark. Å velge den samme som de andre, gjør det lettere å få hjelp. Når du er vant til å tilbringe dagene i et 60 år gammelt fjøs med et melkeanlegg som er mer enn 50 år gammelt, er det litt av en overgang å få robot og kraftfôrautomat som styres fra pc. I det gamle fjøset hadde vi fem brytere inkludert lysbrytere, mens nå er det knapper alle steder. Når du vet at servicemannen er mange timer unna og at fjellovergangene ikke nødvendigvis er åpne, føles det litt sårbart å ikke kunne fikse alt selv. Jeg kommer til å følge svært nøye med når servicemannen kommer hit, slik at jeg lærer mest mulig, sier Henry Ole. I dag er både han og Agnete fornøyde med den høyteknologiske budeia. Det er dyrere enn melkestall, men den krever mindre plass i fjøset og den frigjør tid. I våronna og slåtten kommer dette svært godt med. Vekstsesongen her er så kort, at da er det arbeid døgnet rundt. Noen ganger vet jeg knapt om det er morgenstellet eller kveldsstellet jeg driver med, for det er jo lyst døgnet rundt og nok arbeid til alle døgnets timer, sier Agnete. Hun trekker også fram at roboten gir bedre dyrevelferd.

Det finnes ingen bonde som melker bedre enn en robot. Man unngår tørrmelking fullstendig, noe som er svært positivt for jurhelsa, sier bonden. Hun forteller at kyrne i snitt går i roboten 2,5 ganger i døgnet og at avdråtten har økt etter at roboten kom til gards.

Forskjellige planeter

Henry Ole jobber mellom 80 og 100 timer på gården hver eneste uke. Det blir mye radiolytting. Noen ganger lurer han på om han lever på samme planet som de urbane dyrevernsaktivistene, politikerne og veganerne i Oslo. Når det snakkes om elbiler som løsningen på klimakrisen, mens kjøttforbruket må ned, ser han ut av vinduet. Der ser han beitende kyr som produserer melk og kjøtt på norske ressurser. Han ser også fabrikkpipene fra nikkelfabrikken på den andre siden av russergrensa. Fabrikken er stengt nå, men inntil for få år siden ble det tidligere produsert metall som blant annet inngår i elbilmotorer. Utslippene ødela naturen rundt og det ble sluppet ut enorme mengder svovel, tungmetaller og andre avfallsstoffer. Bonden synes ikke det er til å fatte at det er kyrne som har fått rollen som den store stygge ulven i klimadebatten. Verden ser åpentbart ganske ulik ut om du ser den fra et fjøs i Pasvik enn om du ser den fra en café i hovedstaden.

Å være bonde i Finnmark føles som å drive på nåde. Vi driver på tross av og ikke på grunn av de økonomiske og geografiske rammebetingelsene våre. Heldigvis liker vi veldig godt å arbeide begge to, men jeg frykte massenedleggelser i kjølvannet av løsdriftskravet. Jeg håper jeg tar feil, for vi trenger mat og vi trenger norsk matproduksjon. Mister vi kompetansen til å produsere mat her i landet, er det et stort tap for Norge som nasjon. Vi ser jo hva slags konsekvenser det har når store matproduserende land plutselig bestemmer seg for å prioritere hjemmemarkedet. Det er ikke noen selvfølge at andre land vil tenke på oss hvis mat blir en knapp ressurs. For oss er det helt ufattelig at ikke evnen til å produsere mat basert på norske ressurser har høyere prioritet hos myndighetene og folk flest, men vi gjør nå i hvertfall vårt, avslutter melkeprodusenten.

«Det finnes ingen bonde som melker bedre enn en robot. Man unngår tørrmelking fullstendig, noe som er svært positivt for jurhelsa.»

Agnete Hansen Melkeprodusent

KALVEKOS: Kalvene går i fellesbinger i det gamle båsfjøset. Agnete bruker mye tid på å sosialisere dem. GODT SAMARBEID: Felleskjøpets salgskonsulent Geir Kåre Pettersen har planlagt og tegnet fjøset i samarbeid med bøndene.