Setra 50 år etter

En rekke setre og støler i Nord-Gudbrandsdalen ble registrert og fotografert av etnologer fra Universitetet i Oslo i årene 1969-1972. Nå 50 år etter har Kari Stensgaard og Oskar Puschmann oppsøkt og refotografert dem på nytt. Hva har skjedd imellomtiden? Brukes setrene som før? Hvordan er det med seterhusa og hvor mye av seterlandskapene har eventuelt grodd igjen?

På slutten av 1960-tallet var det store planer for kraftutbygging i flere vassdrag rundt Breheimen / Jotunheimen. For å utrede konsekvenser av dette ble setre som kunne bli berørt av utbygging oppsøkt, fotografert og grundig beskrevet av Institutt for folkelivsgransking ved Universitetet i Oslo (UiO). Oppdraget var finansiert av Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (NVE) og var det første prosjekt som ble gjennomført i forbindelse med framtidig vassdragsvern. I NIBIOprosjektet «Setra 50 år etter» har man gått i fotsporene til etnologene som utførte arbeidet og har re-registret og re-fotografert de samme hus og landskap. I sannhet et jubileum for både norsk natur- og kulturvern.

Bl.a. som et resultat av disse kulturminneregistreringene ble hverken Sjoa eller Bøvra utbygd, men fikk varig vern. Heller ikke de registrerte setrene i Skjåk tok di- rekte skade av vassdragsutbyggingen i Øvre Otta-vassdraget, mens innsjøen Tesse ble regulert med opptil 12 meter. I NordGudbrandsdalen har NIBIO sett på setre i Sjodalen i Vågå (1969-2019), ved Tesse i Lom/Vågå (1970-2020), i Høydalen i Lom (1971-2021) og på Billingen, Åsen og Nyseter i Skjåk (1972-2022). Bildeparene på de neste sidene vil vise noen av de landskapsendringer som har skjedd i disse fire områdene på femti år.

Landskapsgeograf Oskar Puschmann og seterhistoriker

UiO registreringene; verdifull seter informasjon for ettertida

Under sitt omfattende feltarbeid produserte etnologene fra UiO et stort antall fotografier, oppmålinger og tegninger, intervjuer og beskrivelser. Dette utgjør i dag et verdifullt tidsbilde av regionens seterdrift rundt 1970, med beskrivelser også bakover i tid. Materialet finnes i dag i analog form og må sies å være et lokalhistorisk skattekammer ved Norsk Folkeminnesamling på Universitetet i Oslo. En mer kortfattet rapport fra hvert områdene kan evt. bestilles på bibliotek.

Seterbruket på topp rundt 1850

Seterbruket var antagelig på sitt mest aktive på midten av 1800-tallet da antallet gårdsbruk og husmannsplasser var på sitt høyeste. Seterforsker Lars Reinton beregnet at rundt 50 000 gårdsbruk drev med setring i Norge i 1850. Vi finner det rimelig å anslå at så mange som 100 000 setre kan ha vært i bruk, dvs. summen av alle landets vårstøler, heimestøler, slåttestøler og langstøler.

Rundt 1950 var det størst antall bruk med setring i Sogn og Fjordane og Oppland, nettopp de fylkene «vårt» UiO-prosjekt hører hjemme i. Gamle Oppland fylke har beholdt denne posisjonen og er den klart mest aktive seterregionen i dag. I Sogn og Fjordane, derimot, gikk stølsdrifta raskt nedover.

Landskap og arealbruk i endring Gjennom århundrer har seterdrifta skapt særegne bygningsmiljø og åpne beitelandskap med et unikt biologisk mangfold. Dette er kvaliteter vel verdt å bevare, men som vi gradvis har mistet og fortsatt mister. Felles for områdene i prosjekt «Setra 50 år etter» er en stor nedgang i setring med påfølgende gjengroing, om enn i ulik grad og intensitet. Særlig har geita og opphør av geitesetring satt sitt preg på landskapet med en betydelig gjengroing de fleste steder der den har forsvunnet.

Det er også blitt færre både av folk og fe som får oppleve trivselen og helsegevinsten ved å tilbringe sommeren på setra. Melkeproduksjonen er i dag kraftig redusert på setrene i Norge, men mange av de gamle setervollene brukes fortsatt til slått og beite. En del setre er forlatt og i forfall, men selve landskapet er ikke forlatt. Nye brukergrupper og andre bygninger, veier og anlegg har inntatt områdene både på og inntil setrene, hovedsakelig på grunn av fritidsaktivitet. Bruken av landskapet er endret og følgelig endres også landskapet.

Seterhus i endring

Selv om mange setereiere investerer mye ved å ta vare på sine gamle seterhus, endrer byggeskikken seg gradvis i tråd med ny bruk. Den nasjonale trenden er at setrenes tradisjonelle gamle uthus forfaller og etter hvert blir borte mens de gamle bolighusa ofte blir oppgradert til helårs fritidsbruk.

På de snaut 100 setrene vi til sammen har registrert i prosjektet er 37 % av fjøsa og 43 % av løene som fantes rundt 1970 nå blitt borte. Til sammenligning er bare 6 % av stuene forsvunnet. Den gang utgjorde seterstuer, hytter og gjestehus 32 % av all bygningsmasse på setrene, mens i dag er andelen økt til 43 %. Altså en tydelig overgang fra produksjon til fritidsbruk. I dag har setrene oftere en rolle som fritidsanlegg og kulturminne enn som næringsanlegg for melkeproduksjon.

Hus forfaller og blir borte, men stedvis skjer det også en forbedring og modernisering av seterhusa, ofte med tilbakeføring til eldre uttrykk. For eksempel har mange eldre seterstuer fått tilbake sitt opprinnelige torvtak. På bevarte uthus dominerer i dag tak med bølgeblikk, mens gamle taktyper med materialer som trespon, flis, lokal steinskifer og gamle uthamra oljefat så å si er blitt borte.

Setring for 50 år sida og i dag

For 50 år sida var det melkeproduksjon på 40 av undersøkelsesområdets setre. I dag melkes det kun på tolv. På støler vi har sett på i Luster kommune i gamle Sogn og Fjordane var to av drøyt 20 støler i drift den gang, hver med fem bruk. Nå har alle gitt seg, hvilket også er typisk for seterutviklingen mellom øst- og vestlandet.

I 1969 var det totalt i Norge 6 300 setre med melkebruk. I 2022 er antallet redusert til 893 melkebruk fordelt på 744 setre. Av disse ligger 424 (57 %) i Innlandet fylke, 109 i Trøndelag, 73 i Viken og 57 i Vestland fylke. Regionen Oppland hadde omtrent dobbelt så mange aktive setre (280) som regionen Hedmark (144). Det er aktive setre også i Møre og Romsdal (30), Vestfold og Telemark (22), Troms og Finnmark (9), Nordland (7) og Rogaland (3).

Tallet på setre har så langt minket for hvert år. Mange og gode krefter arbeider for at seterbruket skal ha en framtid. Men arbeidsmengde, tidsklemme, investeringsbehov, færre og større buskaper og lav lønnsomhet er viktige årsaker til at seterdrifta opphører. I tillegg vil kravet om løsdriftsfjøs innen år 2034 bety store investeringer for den enkelte melkebonde, men som mange små og mellomstore bruk ikke ser som en økonomisk forsvarlig vei å gå inn på.

Utfordringene for seterdrifta er delvis de samme nå som for femti år sida. Etnologene fra UiO beskrev allerede rundt 1970 at mye av seterbruket allerede var på hell. Det var vanskelig å få tak i budeier og man syntes det var for dyrt å betale for innleid hjelp. Det verserte mange gode tanker om modernisering av seterdrift for å få opp økonomien, bl.a. å etablere fellesbeiter og fellesfjøs, men bare noen få bruk klarte å gjennomføre det. To fellessetre for geit var allerede i gang i Sjodalen. De leverte den første melka tidlig på 1960-tallet og har vært i kontinuerlig drift siden. Men antallet deleiere er redusert fra åtte til tre.

Seterkulturen er en vesentlig del av vår jordbrukshistorie og er med på å definere oss som folk og kulturnasjon. Under jordbruksforhandlingene i 2023 leverte Riksantikvaren, Miljødirektoratet og

Geita er vår dyktigste og råeste landskapspleier, og vil sammen med den digitale styringsteknologien «Nofence» kunne gjøre et betydelig comeback som skjøtselsbeiter i mange gjengroingstrua områder. Her geiter fra Søre Hyrve, Nyseter i Skjåk.

Landbruksdirektoratet en fellesrapport hvor budskapet var at nå var tiden kommet for et krafttak for å bevare den siste rest av vår felles seterkultur. Ønsket medførte dessverre ingen konkret synlige resultater, bortsett fra at seterdrift fortsatt skal være et viktig bidrag i et norsk bærekraftig jordbruk.